desember 2016

Trollunger og julestress.

Det slår altså aldri feil, men dagene før jul forvandles mine normalt så ok unger til ekte, slitsomme trollunger. Og jeg river meg i håret og du kan trygt si at tålmodigheten får kjørt seg. (Skal tro hvem de slektes på, jeg var i alle fall et englebarn når jeg var lita. Aldri sur eller utålmodig, nesten helt sant!)

Vel, jeg forstår selvfølgelig hvorfor det er slik, de er spente og kroppen hopper og kribler og klør av forventninger, men det betyr ikke at de får lov å oppføre seg dårlig mot andre. Det er fortsatt ikke lov å dytte lillebror for å være "morsom" og det er heller ikke lov å drefse storebror over kjeften når han "ser" på deg. De irriterer hverandre etter beste evne, som er ekstremt godt utviklet og jeg er ganske sikker på at om de satt ute på gårdsplassen ville de irritert på seg hver en gråstein som ligger der. Det er nesten så jeg mistenker at de lar det gå sport i negativ og ulovlig oppførsel. For ikke snakke om at de har mistet hørselen, så de hører bare det de vil når vi prøver å formidle beskjeder til dem med normal innestemme. Det hjelper for såvidt heller ikke å heve stemmen, det er fortsatt som å snakke til en vegg. Jeg "eksploderte" og ropte ut noen gloser i dag tidlig, og fikk beskjed om at det i grunnen var ganske fascinerende å høre på for jeg snakker mer dialekt enn ellers når jeg er sint og roper. (Ja tenk, så slem er jeg at jeg roper av og til, og det tror jeg faktisk ungene har godt av for ,også mamma kan bli sint, urimelig og frustrert. Ganske menneskelig i grunnen. Og ikke minst kan hun si unnskyld etterpå og forklare hvorfor hun tippet over.)

Nåja, jeg skal ikke utdype i det vide og brede hva trollene har trollet frem i dag, men jeg kan si noe om mine følelser. Og for å være helt ærlig hadde jeg lyst å avlyse julen, hoppe ut vinduet og finne første flyet til varmere strøk. Selvfølgelig vet jeg at disse slitsomme dagene vil være glemt når vi står opp på julaften vekket av ivrige unger som har funnet gavene fra nissen, men gudene skal vite at jeg trenger litt mental styrke for å overleve frem til den store dagen. Og hvor jeg skal finne den styrken innpakket i tålmodighet har jeg ikke funnet ut av enda. Men tatt årets kvalme i regnestyrket har jeg adskillig mindre å gå på en tidigere, og jeg tror at jeg skal innføre time-out for mor. Hver gang ungene bestemmer seg for å slite i tålmodigheten min skal jeg låse meg inn på soverommet å spise godt og blandet. (Som merkelig nok ikke gir ekstra kvalme...) 


"Skal bare terrorisere storebror litt, så søskenbildene blir ekstra bra!"

Takk og pris for at både julematen og julepynten er på plass, og at det eneste som står på listen er noen småting som må handles, juletreet som skal pyntes og juleroen som skal senke seg. Vi holder ut i år også, vi må bare blitt litt småsprø og småsur først! 

Lykke til i julestresset både deg med trollunger, engleunger og ingen unger :-) 

Facebooksiden min finner du her. 

Magemuskler søkes!

Av alle ting har jeg rotet bort magemusklene mine, de er faktisk forduftet helt og til tross for leting under både sofa og kjøleskap er og blir de borte. Jeg oppdaget forsvinningen når jeg skulle ut av sengen rundt 4:56 i natt for å gå på do og satt bom fast i madrassen. Det er magemusklene som vanligvis drar meg ut av den, og når de plutselig hadde tatt juleferie ble det hele en slitsom affære. Jeg måtte skyve meg nedover mot fotenden, bruke bena til hjelp og ake meg ut av sengen. Armene fikk meg opp i loddrett stilling og jeg forbannet min bedre halvdel som ligger ytterst og som ikke må på do midt på natten. Her må det endringer til, for selv om det er anbefalt 30minutter trening hver dag som gravid, så er det vel ikke meningen at det skal utføres på natten! 

Vel, årsaken til manglende muskelkraft har vel noe med den voksende magen å gjøre, og om jeg ikke husker feil opplevde jeg samme problemstilling med de andre ungene mine. Jeg får vel bare finne meg i å finne en annen måte å komme meg opp av seng og sofa på, og om ikke annet kan jeg trøste meg med at det blir kjipere før det blir bedre. 

Ellers prøver vi å gjøre alt klart før jul, men jeg ser at tiden kanskje er en smule på feil side, men om ikke annet har jeg gått fra to kvalme frie timer om dagen til fire så det hjelper på. Men jeg drømmer fortsatt om den dagen jeg ikke er kvalm i det hele tatt. 


Egentlig er det litt merkelig å ordne klart til jul, for ute er snøen nesten helt regna bort, og i går hadde vi helt greie sommertemperaturer ute. Og det er unormalt kost her i Nord. Men vi krysser fingrer og tær for en hvit jul, og det er jo godt mulig så lett som været kan snu på timen. Det ene øyeblikket kan vi være ute i sommersko(vanntette joggesko) og i det neste må vinterskoene frem(tåler opp mot 40minusgrader). Vi satser på at det var litt av sommerens regnvær som ramlet over oss nå, siden det ikke kom ned som 1,4meter snø...

Facebooksiden min finner du her! 

 

Vær så snill, tenk deg om før du hyler neste gang!

Klokken er 01:43, og jeg blir brått revet ut av søvn. Jeg gnir meg i øynene og prøver å lokalisere årsaken til at jeg våknet. Var det barna, eller noe i leiligheten? Nei, her er alt stille og rolig, men det var et hyl jeg hørte. Jeg kaster teppe om meg og går til vinduet, det var noen ute som ropte. Er det noen som trenger hjelp? 

Det jeg ser er en gjeng som har det hysterisk morsomt, og at det er et kvinnemenneske som åpenbart hyler av fryd. Og det er helt greit, dere skal bare ha det morsomt. Le, lev og nyt ungdomstiden sammen med venner, men vær så snill å tenk litt over hva stemmen din kan brukes til. 

Jeg ble ikke sint for at du vekket meg ut av den gode søvnen og fikk meg til å forlate den gode sengen. Jeg ble heller ikke redd for at du skulle vekke mine søte små som sover søtt i sine senger, de tåler litt lyd i omgivelsene rundt seg også om natten. Men jeg ble bekymret for deg, og fikk en ekkel liten følelse av frykt som la seg i magen min. 

For vanligvis forbinder jeg slike hyl og rop med fare og redsel, og da vil jeg selvfølgelig være til hjelp selv om det er midt på natten og selv om jeg får for lite søvn. Jeg vil ikke våkne av overskriften "Voldtatt i bussgate, ingen vitner til tross for rop om hjelp!" morgenen etter.

Men når jeg gang på gang hører hyl og rop utenfor vinduene om natten og ser at det er falsk alarm vil jeg til slutt ignorere ropene og til slutt sove meg gjennom dem. Og det kan godt bety at den gangen du eller noen andre trenger hjelp, så sover jeg trygt i den gode sengen uten en tanke om å sjekke hva som hender utenfor vinduene mine. Og uten rekkevidde for å hjelpe den som er i nød. 

city at night
Licensed from: carloscastilla / yayimages.com

Så vær så snill, ikke rop etter hjelp når du ikke trenger det, både for din egen del og for alle andres del som beveger seg ute i natten. Jeg forstår at du har det fryktelig gøy, men det kan du ha uten å rope "Ulv,ulv" også! 

Vi lever i en verden som ikke er trygg om vi er alene, og for å at den skal bli litt tryggere må vi alle hjelpe hverandre i å reagere når noe hender. Og om du gjentatte ganger blir vekket av "falsk alarm" vil du til slutt la være å bry deg. Det er synd, men sånn er det bare. 

Facebooksiden min finner du her. 

Nei, dere får ikke synge Luciasangen! (Slutt å grin!)

"Hæ!!! Ka i helvete, får ikke guttan lov å synge Lucia? Ærlig talt, det va teit, ordentlig teit. Æ trur dem må arresteres!" 6 åringen fikk med seg nyhetene i dag, og han oppsummerte en liten del av dem stort sett med de samme tankene jeg hadde. (Det hender for tiden at jeg tenker på samme nivå som en 6åring, særlig når det er noe som føles urettferdig.)  Hva er greia med å ha en Luciafeiring hvor guttene ikke får være med, for så å avlyse hele greia når noen sier ifra at dette virker noe suspekt og få 200 jenter til å grine? Her er det et eller annet som ikke stemmer. 

Saken jeg snakker om er et hett tema i dag, og omhandler en skole som har bestemt seg for at kun jentene fra 2-7klasse skal få delta i koret som synger Lucia sangen i skolegården, til tross for at det betyr at samtlige gutter som ønsker å delta ikke får være med. (Det var visstnok snakk om 3-4stykker, så det er ikke akkurat sånn at det må rydde et enormt område for å få plass til alle.) I alle fall var det foreldre som klaget på dette, gikk i media og i siste sekund valgte rektor å avlyse konserten. Det endte i 400 rennende øyne og 200 såre neser, pluss øyne og nese til de få guttene som garantert gråt når de fikk beskjed om at de ikke fikk delta i forveien. Rektor hadde FAU i ryggen og de synets tydeligvis at dette var en god ide. 

Nå kan jeg ikke skryte på meg at jeg kjenner alle sidene i saken, og mine synspunkter kommer selvfølgelig ut ifra det jeg har fått servert av informasjon gjennom media. Men det vet jeg sikkert, å det er at om vår skole plutselig nektet guttene å delta på en felles Lucia-oppvisning ville jeg laget rabalder, for så lenge jeg kan huske har begge kjønn vært med på feiringen, og så lenge jeg kan huske har vi jobbet for likestilling for alle barn uavhengig av kjønn, legning og religion. Jeg hadde blitt den sure, bittre og vanskelige moren som ødela for den som kom opp med at det var en "smart" ide å la bare jentene synge. Er vi liksom på vei tilbake dit at jenter skal gå i skjørt med musefletter og skaut på hode og dukka i dukkevognen, og guttene skal ha kortbukser og kjøre olabiler uten jentenes involvering som standard-bås? Skal ikke gutter som elsker å synge få gjøre det, og jenter som digger å herje i gjørma få lov? Å skille gutter og jenter er noe jeg faktisk hadde håpet vi var ferdige med for mange, mange år siden i norsk skolevesen. Greit at det er private ordninger for kun et kjønn, men det er frivillig og delta. Og det samme kan du ikke si om grunnskolen i Norge. 

Jeg er i alle fall veldig interessert i hva begrunnelsen for dette er, for jeg klarer ikke finne en eneste logisk årsak så fremst det ikke er snakk om et jentekor, med bare jenter, utenfor skoletid. (Og det er det ikke ifølge avisene som skriver om saken!) At det er et "hyggelig avbrekk" fra den vanlige tradisjon regnes i alle fall ikke som et god argument i mine øyne. Jeg har selvfølgelig flere ideer selv om hva begrunnelsen er som jeg kunne skrevet side opp og ned om, men jeg skal ikke påtvinge andre mine fantasier for øyeblikket. Det holder at vi feirer jul med kristne tradisjoner i bunnen, og tror mer på en fantasifigur med torner rundt hodet enn en rød gammel gubbe med en sekk full av gaver. 

Saffron buns in a basket
Licensed from: kavring / yayimages.com

Vel, jeg vet i alle fall med sikkerhet at jeg vil få høre min sønn synge sammen med resten av klassen sin i morgen, og det gleder jeg meg stort til. For vi går heldigvis på en skole som ikke forskjellsbehandler gutter og jenter på denne måten. Her synger de ustemt sammen, og selv om vi vil gråte mens vi holder oss for ørene elsker vi å se våre søte små rope frem teksten de har pugget i ukevis. Ingen ting er mer sjarmerende, og stakkars den som prøver å frarøve meg den opplevelsen. (Selvpining kombinert med ekstrem stolthet er en ganske ok følelse!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Og når det er sakt kan jeg jo bare legge til at jeg synes like synd i guttene som ikke fikk delta, som jentene som ble nektet å delta. Gutten er barna mine og jenta er meg, så jeg kan levende forestille meg frustrasjon til begge! 

Lucia feiring sa du?

Av en eller annen grunn forsvinner drakten til Lucia feiringen hvert eneste år, og jeg bruker bøttevis av timer på å finne den frem. (Ja om jeg ikke gjør det enkelt å kjøper ny!) Og ikke overraskende kommer også 13 desember på meg som et sjokk i år også, men nå har jeg i alle fall en (dårlig) unnskyldning til hvorfor jeg ikke er forbered. Så nå må jeg til tross for sammen kneppede lepper leite meg gjennom skuffer og skap, i håp om å få en fornøyd sønn i morgen tidlig. Han vil neppe godta farens gamle t-skjorte med hull i sidene og nesten utvasket print på forsiden. Jeg kan selvfølgelig innbille meg selv om at jeg ikke er kvalm i morgen tidlig og stå opp før, men det går nok heller dårlig. (Skulle tvunget mannen i huset til å jakte, men han har fjernet en negl på en fot å får pent sitte i ro i dag...)

Jeg har rett og slett mistet oversikten over hvor lenge det er igjen til jul, og jeg innser nå at jeg har det pittelitt travelt om vi skal komme i mål. For alt går fortsatt i sneglefart og må gjennomføres mellom klokken 10-12 på dagen for at jeg skal evne å fungere. Selvfølgelig har jeg vurdert å pakke inn julegavene på do så det skal være kortere vei når magen vrenger seg, men det er trangt der inne så jeg har til nå latt være. ( Flaks at jeg var på forskudd med mange av gavene siden de er hjemmeprodusert, for mine usle forsøk på kjøpesenter går fortsatt svært dårlig.) 

Siden sist uke ble som den ble, fikk jeg ikke gjort noe som sto på listen over det som må gjøre. (Egentlig en ganske kort liste altså, men merkelig vanskelig å gjennomføre.) Hadde det ikke vært for mamma og pappa ville familien vår stoppet helt opp og ungene blitt igjen på skolen i noen dager. Og det hadde neppe blitt tatt så positivt opp av skoleledelsen. Så at andre gjøremål ble utsatt er liksom helt greit, egentlig. 

Men nå innser jeg altså at tiden renner fra meg, og jeg må virkelig lage en slagplan. Jeg har allerede bestemt at det ikke blir noe rundvask og heller ikke noe julekaker, men det får så være. Så lenge gavene til ungene og pinnekjøttet er i hus til julaften skal vi nok få en aldeles strålende dag.  Jul blir det uansett om jeg føler meg klar eller ikke, og den beste julegaven ligger i magen å godgjør seg. 


Mitt nyeste bilde, riktig moteriktig og fresh! Håret og huden skriker etter oppmerksomhet og genseren skulle sikkert vært vasket for noen dager siden. Jeg har fått følgende beskjed hos guttene, så det blir ikke noe søtt Lucia bilde: "Bare gløm å ta bilde av mæ med kjole!!" 

Vel, jeg krysser fingrene for at jeg finner "kjolen" rampen skal ha med seg på skolen i morgen på første forsøk, for da kan jeg krype til sengs etterpå. Drømmen er å sove 12timer i døgnet, selv om det ikke hjelper noe særlig. Jeg er stadig like energi-løs og trøtt. 

Facebooksiden min finner du her! 

2 foreldre nede for telling!

Neineinei, hvordan skal dette gå? (Jada, enda mer sutring fra meg, men jeg har liksom ikke så mye annet å fortelle om!) 

Det holdt ikke at jeg er sengeliggende store deler av døgnet og ute av stand til å røre en muskel. Neida, det var da alt for lite å skulle plages med midt i planleggingen av julen og julegaver. (Jeg fant ingen stoppknapp for tiden, og det blir definitivt ikke hjemmelaga julekaker å rundvask i år!)

De siste månedene har mannen i huset måtte dra lasset her hjemme, ettersom mageinnholdet mitt kommer ut med den minste bevegelse og det har i grunnen gått greit selv om det er litt trøblete med lite nattesøvn. Men alle morsomme fornøyelser som besøk og ut på turer er avlyst og vi gjør det som er nødvendig for å få hverdagen til å gå rundt. Minstemann har vært inne i en god periode lenge, og det minsker jo litt av "foreldreoppgavene" våre. 

Den haltende hverdagen ble i alle fall grundig rotet til med for et par dager siden, min bedre halvdel ble pjusk og vi regnet med at det bare var en aldri så liten vinterforkjølelse på gang. Men neida, formen ble ikke bedre og i går kveld toppet det seg med en fot som hovnet opp og ble rød. Han ble faktisk blekere enn meg, noe som skal godt gjøres. Og det viste seg i dag at han har en alvorlig betennelse i benet, så det er ikke rart at han er ubrukelig. Håper bare han kommer seg såpas at han klarer neste eksamen om noen dager!

Vel, du kan trygt si at det passer dårlig at begge foreldrene er syke samtidig og jeg priser meg lykkelig over at vi ikke har småbarn for øyeblikket. Her er det bare å krangle om hvem som skal gjøre hva, for egentlig burde vi ligge på hver vår plass. Middagen i dag reddet vi med en ferdigpizza, og det passer meg bra at vi ikke bor på landet for øyeblikket. Ellers ville det blitt skiver med ørret som sto på menyen. Noe som sikkert hadde gått helt fint, men ungene måtte uansett hentes på skolen. 

Ellers har eldstemann sett sitt snitt til å tjene ekstra plusspoeng og har derfor hjulpet til med det meste. Regner med at det drypper litt ekstra lommepenger på han, for de våte vottene var det siste jeg ville vrenge å henge opp når de kom hjem. Bare lukten av våte uteklær på badet tvinger tårene frem på meg. Han disket opp med kveldsmat og tilbydde seg enda til å rydde etter broren. (Som på sin side var i elendig form, og insisterte på å rydde selv.) 


Og sannelig var det ikke uten grunn at han var i ekstra dårlig humør, for ikke nok med t han har hatt veldig vondt i ettermiddag. Han er også blitt prikket, noe som betyr et besøk hos legen i morgen. Jeg krysser både fingre og tær for at det er en eller annen form for allergi, og at han ikke får feber i løpet av natten! Det blir uten tvil en lang natt uansett, og hvordan vi skal komme oss gjennom den vet jeg ærlig talt ikke. Men varmeteppet er funnet frem, mannen er fortsatt henvist til å sove på sofaen og så får minstemann sove lamme meg når han våkner. 

Ja og når jeg tenker meg om har eldstemann tannlegetime i morgen i tillegg, for ikke snakke om foreldremøte jeg burde stille opp på... 

O hellige mammalykke, måtte denne uken være fort over og at vi alle blir i toppform snart. Eller i alle fall i normal form. 

Facebooksiden min finner du her! 

Hvor ble det av det romantiske svangerskapet??!

Det er så mange småting jeg har glemt fra sist svangerskap, og jeg mistenker at det er en slags innebygget finesse med kroppen for å lure oss til å få flere barn. Så egentlig har jeg ikke glemt noe, alt er fortrengt til en plass bakerst i bevisstheten som aldri besøkes. (Samme plass hvor fyllaflauser og andre pinligheter er stukket unna. Grøss, bare tanken fikk frem noen minner om strabasiøse gåturer i nattens mulm og mørke over gjerder i sko på høyde med Tromsøs høyeste fjell!) 

Vel, jeg har funnet ut at puppene vokser fort, selv tidlig i svangerskapet. Det kunne vært ganske koselig, hadde det ikke vært for at det kjennes ut som de skal sprenges bare et lite vindpust treffer dem. Jeg gråt mine modige tårer når jeg glemte meg av å skrudde på dusjen uten å tenke at den ville treffe melkemaskinene i lynets hastighet med det jeg er overbevist føles like ondt ut som et hagleskudd! Vel,jeg har lært, jeg rygger heretter inn i dusjen! Eneste fordelen er at jentene ser riktig så lekre ut, men det hjelper lite for jeg har ingen som helst planer om å vise dem frem. Og om bare noen få uker vil magen uansett stjele all oppmerksomheten. En annen ulempe er at jurene har en tendens å vekke meg om natten når de kommer i klem! Hva er liksom vitsen med det? Som om ikke det holder at jeg må på do et par ganger i løpet av den tiden jeg skal ligge i min dypeste søvn. Konklusjon er i alle fall at selv om jentene ser bra ut, er det mer til besvær enn glede! (Mannen kan aller nådigst få se på dem, siden han er medskyldig i utviklingen å fortjener å høre hvor dårlig de oppfører seg.)

Jeg skal ikke skrive mer om kvalmen, men den ser ut til å være evigvarende, og jeg forlater fortsatt åstedet når noen lukter. (Slenger varene fra meg midt på gulvet i butikken og styrter ut så jeg kan krøke meg sammen i en grøftekant. (Definitivt en til ting som skal gjemmes langt unna når jeg er ferdig med denne begivenheten!) For å forebygge har jeg mannen med så han kan fullføre handleturene, om jeg i det hele tatt kommer meg ut døra hjemme.) 

Med et kraftig nys utløste jeg også refleksen for neseblod som er innbakt i svangerskapet, og nå siler det en jevn strøm av blod ut av nesen i alle situasjoner jeg kunne klart meg foruten. Det holer liksom med alt det andre, og ikke faen at jeg skal brenne nesen enda en gang når jeg er gravid. For den episoden er virkelig brent inn i minnet. Selve inngrepet er rimelig greit, men smertene etterpå får meg atter en gang til å grine litt. Vel, blodbadet som venter får jeg bare takle, det finnes heldigvis papir jeg kan stappe i nesen. Det vil jo også ta bort noe av luktene som irriterer vette av meg om dagen. Dessverre er det lite å gjøre med smaken, så det er virkelig ikke rart at jeg har glemt dette fra sist gang. 

Ellers kan jeg informere om at rykte som sier at magen kan slå seg vrang når tarmene blir ommøblert på innsiden ikke er overdrevet. Det er egentlig ikke graviditeten som vises, men den ekstremt oppblåste magen. Jeg skal være så høflig at jeg ikke skal utdype hva gassen som kommer ut lukter, men du kan trygt si at jeg får sitte for meg selv i sofakroken! Og gudene må vite hva jeg faktisk ikke tåler å spise, men jeg mistenker at det bytter fra dag til dag. Og slik tilstanden er nå må jeg bare spise det som frister, så får jeg heller ha litt mageknip etterpå. Doen er min beste venn, på mange måter!

Vel, ellers kan jeg informere om et ekstremt utbrudd av kviser, hvor flere er underjordiske så jeg ikke slipper til å kan skvise dem. De har spredd seg over alt, selv om hovedbasen er i tryne! Det er en konstant svie i huden, som minner meg på at jeg om noen måneder vil ha fornyet alle arrene jeg fikk etter sist runde. Hurra, det er jo bare så gøy. Dette er garantert straffen for at jeg nesten ikke hadde kviser i tenårene. (All verdens renseprodukter kan brenne i helvete, de har ingen effekt når det er hormonene på innsiden som raser tulling. Mulig det finnes noen som kan hjelpe, men det er garantert så dyre at at jeg ikke har råd til dem! Og dagens dose bitterhet går til dette punktet!) 

Jeg har også innsett at min dårlige form før svangerskapet er blitt hundre ganger verre i alle de ukene jeg har vært sengeliggende, og jeg må faktisk ta meg sammen å trene meg opp igjen til min normalt slappe sofa-form så fort dagsformen peker mer oppover enn nedover. Det skader selvfølgelig ikke å røre på seg, håper jeg. (Kan jo være jeg snubler i skolissene og skader meg.) 


Under et anfall av trass sist svangerskap, ca på samme tidspunkt som jeg er nå! Dårlig med dokumentasjon av de siste tre månedene av en eller annen merkelig grunn...
 

I redsel for å bli stemplet som den største bæsen og det mest utakknemlige kvinnemennesket i historien kan jeg jo si at jeg gleder meg stor til ungen er trygt forløst fra magen min og vi kan glede oss til endeløse våkenetter, såre kroppsdeler både etter fødsel og amming, og tonnevis av kjærlighet. (Auda, den setningen gjorde ikke saken bedre, men tro det eller ei, vi gleder oss veldig til å få en ny liten skatt i familien vår!) Jeg har foresten også lært hjemmefra at ærlighet er det vi kommer lengst med, så da blir det vanskelig å pakke inn et kjipt svangerskap. Og om noen går rundt å tror at alle svangerskap er perfekte farget i en rosa nyanse kan jeg informere at så enkelt er det ikke. 

Ha en strålende dag, både du som krøker deg over en grøftekant av ulike årsaker, og du som ikke har det problemet! 

Facebooksiden min finner du her!

 

hits