desember 2014

Tårer i øynene og karameller som svikter!

Du vet de dagen, dem som vi helst lar være å snakke om i frykt for å bli omtalt som sure og negative? Det er en sånn dag jeg har i dag, og jeg merket med det samme boka i vinduskarmen på soverommet ramlet ned i hode på meg! (Jepp, senga står nesten helt under vinduet, og vinduskarmen brukes som oppbevaringsplass for alt som jeg ikke er helt ferdig med, men ikke har tid til!) Du kan vel trygt si at jeg våknet, og startet på kampen om å vri meg ut av sengen. Jeg er svak når det kommer til stykket, så når den varme sterke teppe tvinger meg ned mot den behagelige hodeputen bruker øynene å sige sammen. Etter noen minutter klarte jeg å komme meg ut av slangens kveletak, eller teppene som hadde surret seg rundt meg etter at boken traff hode. Og da startet jeg den intense leteaksjonen etter brillene mine, som åpenbart hadde flyttet seg siden sist jeg bruke dem. Når jeg endelig kom meg inn på badet gikk det opp for meg at det var iskaldt, eller normal romtemperatur som min bedre halvdel omtalte det som! Grusomt, så jeg kastet på meg de første og beste klærne som var der inne. Og det var heldigvis mine egne, så dagens antrekk ble gårsdagens genser og en rimelig behagelig treningsbukse! Det skulle tatt seg ut om jeg dukket opp på arbeid med klær som var mange nummer for små og bærer tydelig preg av biler og lek. 

Når jeg kom meg inn i stuen kastet jeg et blikk ut vinduet, men der så jeg ingen ting. Mørketiden er forsatt et faktum her nord, selv om det sies at vi går mot lysere tider. Men hørselen fanget opp vind og regn som pisket mot de svarte vinduene! Ohyes, ingen ting er så strålende morsomt som sørpevann som trenger seg inn i godt brukte vintersko der du stabler deg rundt på glattis og håper at du vil slippe isdans og sykehusbesøk! Jeg falt ikke, men hadde noen ganske spesielle triks å by på der jeg myste meg frem mot bilen. Alle himmelens sluser var åpene, og vannet angrep brillene. Men jeg kom meg på jobb i et stykke, og sendte en takk til min kjære BMW med piggfrie dekk som klarte det hele med glans! 

Etter jobben bar veien hjem, og siden jeg på det tidspunktet hadde oppdaget at det koselige vinterværet førte til en ganske irriterende overdrivelse av smertene jeg bestandig har i bena. De ville rett og slett ikke samarbeide, og jeg hadde på et par punkter lyst til å grine litt. Og når jeg må grine, så er det som regel noen hormoner som i tillegg spiller inn.

Siden vi måtte gjøre årets siste innkjøp, måtte en ikke helt fornøyd fireåring overtales til å være med ut av huset. Noe han overhode ikke har lyst til for tiden fordi han er redd for at det skal gjøre vondt. Noe som igjen gjør at vi som regel blir isolert hjemme, selv om vi gjerne skulle hatt et sosialt liv utenfor facebook! Men etter overtalelser o at vi skulle gå sakte og nøye informasjon om hvor langt han måtte gå gikk han motvillig med på forslaget!. Men vi foreldrene måtte bare være klare over at vi var to duster! Sjarmerende, og ikke elt det jeg trengte der jeg sto i gangen og lurte på hvordan sko som ville kjennes minst ut som torturinstrumenter! (Guttungen har et poeng, jeg er jo litt dum når jeg på død og liv skal ut av huset og vil forverre plagene!) Det ble støvlettene valget falt på, så jeg i det minste kunne føle meg litt bedre.

Handleturen gikk forsåvidt greit, og fremme med målet stupte jeg inn på dagligvarebutikken, som er den største av sin sort i landsdelen! Jeg sprang gjennom hyllene og glemte helt hva jeg prøver å lære ungene ikke er lov, og klarte akkurat stoppe meg selv før jeg rev opp en pose karameller! Så jeg røsket til meg et par poser, og tasset tilbake til min bedre halvdel og guttungen. Vi betalte, og jeg var særdeles nøye med å passe på at karamellene ble med i handleposen. Jeg innså at de hormonene jeg stort sett møter på en gang i måneden var på full innmarsj, og advarte min bedre halvdel! 

Karameller er den eneste medisinen for skitdager som denne! Og det er ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom både ild og vann for å få tak i dem. 

Etter at vi hadde kjørt et stykke klarte jeg ikke vente mer, og rev opp posen som jeg tviholdt på! Jeg fiklet av papiret og stappet den i munnen, og hva opplevde jeg? Jo den idiotiske, teite, dumme og slemme karamellen holdt ikke den standarden jeg er vant til! Så der satt jeg vil i masken med tårer i øynene og nest bønnfalt min bedre halvdel om å kjøre tilbake så jeg kunne bytte ut i nye poser! Men da ble sirenen satt på i baksete, for han ville hjem NÅ! Og når vi prøver å la han få positive opplevelser rundt handleturer og andre utflukter som går bra for hans del, var vi nødt til å forsette turen videre. Og med tanke på trafikken som hopet seg opp i Langnesområdet, så var det også den eneste fornuftige løsningen.  

Så i morgen skal jeg ta en tur innom Rema1000 på K1, trampe over flisene og spørre pent og høflig om jeg kan bytte de to posene med karameller til noen som ikker er vasene i smaken og gir meg tårer i øyekroken. Til den tid er jeg mest sannsynlig blitt i et mye bedre humør, og det er jo ikke de stakkars ansatte sin feil at smørbukken min var av det dårlige slaget! Tenker jeg gir skylda til karamellene, som ikke ville bli spist av en sur megge som egentlig burde holdt seg i sengen! Eller kanskje jeg må sende en mail til Nidar, og nevne at karamellene ikke holder helt til "best før" datoen. Jeg er jo etter hvert blitt ganske god til å bedømme kvaliteten må de nydelige små bitene som skal gi akkurat rett tyggemotstand i munnen, og fylle meg med den magiske lykkefølelsen som jeg egentlig bare innbiller meg! 

Og den egentlige grunnen til at humøret er bedre er at min bedre halvdel bestakk minstemann med et blad, så vi kunne stoppe på hjemveien slik at den furtende 28åringen ved siden av han fikk smørbukken hun sutret etter!

Facebooksiden min finner du HER! 

Vinn gavekort på Netflix og få den perfekte oppskrift på en velykket kinokveld hjemme!

Skrevet i samarbeid med Netflix, som også står for gaven jeg gir bort!

Nå i disse juletider kreves det ganske mye av oss foreldre, og forventningene til hva vi supermennesker skal klare å rekke over er ganske urimelige. Vi glemmer nesten å kose oss, og er i alle fall ikke innstilt på avslapping i sofaen. Men jeg har funnet en løsning, som inkluderer minimalt med mas fra ungene, minst fem minutters sofasitting og fornøyde foreldre å barn!  

Nemlig hvordan arrangere kino uten at det koster en formue, krever mer energi en du kan gi og som helt fint kan gjennomføres etter en lang dag på jobb/barnehage eller skole som kamuflasje for en rolig time på sofaen! Ja og forresten i tillegg gi deg muligheten til å vinne 6 måneders gratis tilgang til Netflix, siden vi nå nærmer oss et nytt år! Men mer om det litt senere, først skal oppskriften på plass!



"Lenge leve kong Julien" var valget denne gangen, og den har vi ventet en stund på!"

Oppskrift på hvordan arrangere en suksessfull kinokveld i eget hjem, slik at du kan nyte en liten flekk i sofaen helt for deg selv.

1. Finn frem en film som kan glede hele familien noen dager før du skal sette planen ut i livet, her bør du skape noen forventninger om hvordan film det er, og hvor gøy det blir å ha kino hjemme i stuen med med lysene av, film på tv og popkorn i fanget. 



Jeg har helt klart fått til biten med forventninger, så minstemann fulgte nøye med at jeg ikke jukset med fordelingen! 

2. Finn frem skåler, og kjøp gjerne om du har muligheten "ekte popkorn esker" slik at kinofølelsen blir komplett. Om du ikke vil gjøre det hele til en usunn affære kan du poppe popkorn selv. Jeg for min del valgte selvfølgelig mikro-popkorn, og tok som vanlig den usunne men fantastisk enkle løsningen. Tving gjerne noen andre til å lage en sunn og smakfull middag i forkant, slik at du kan droppe den dårlige samvittigheten for snacks midt i uken! Når popkornet er funnet frem finner du drikkeflasker til barna, de vil mest sannsynlig spare deg for søl når lyse slokkes! Fyll dem med ønsket innhold og ha dem klare! 



Popkorn eskene ble en stor hitt, så de vil jeg ta i hus ofte. (Eller, nesten ofte, kan jo ikke risikere å miste magien med kinokvelden!)

3. Om du virkelig vil gjøre stor stas og sikre deg noen ekstra minutter kan du lage billetter. Litt papir og en penn er det som skal til. Den biten tenkte jeg på, men glemte selvfølgelig å gjennomføre. Men neste gang....

4. Rydd frem TV, annonser at filmen starter om fem minutter så alle må finne sete sitt og finn frem popkornet. Om du er redd for krangel rundt plassene, kan du skrive inn setenummer på billetten og fordele barna med et relativt stort område til nestemann. De har jo merkelig lange armer og ben når de bare må dytte, pilke eller hoppe på sine søsken. 

5. Skru lyden litt over normalt nivå, ingen kino har inne stemme. For du vil jo fremkalle kinofølelsen som får barn til å sitte i ro og følge med så du kan nyte sofaputen og kanskje inspisere innsiden av øyelokkene noen sekunder. 

6. Til slutt slår du av lyset, legger deg til rette og venter på "mamma/pappa, jeg er tørst!". Gi fra deg drikkeflaksen og slapp helt av, for nå har du kjøpt deg noen hærlige minutter med luksusen det er å sitte i ro med barn i hus. 

7. Ha fjernkontrollen på lur når en av familiens medlemmer må på do, sett på pause og klapp deg på skulderen for at du ikke må bølle deg gjennom en rad av mennesker som ikke klarere se gjennom deg, fordi arvingen bare måtte på do, og helst for fem minutter siden! Og som sikkert mange vet, er den følelsen du får da en smule ubehagelig! 

Til slutt vil jeg advare deg litt ekstra, for det finnes noen fallgroper du bør unngå, for eksempel må du ikke gjennomføre dette for ofte, da det vil ta bort magien som får de fleste barn til å sitte i ro noen minutter. Du må også late som at du ser på tv, da ungene automatisk vil slå inn på kanalen "mase på mamma/pappa" om du sover. Det er garantert en innebygget refleks, så her må du lure utviklingen som har foregått siden tidenes morgen. 


Husk å ha litt mellomrom i kinosalen, det vil spare deg for en del megling underveis i filmen! 

Om du nå har lest deg gjennom dette, og finner ut at du vil prøve selv, kan du nå få være med i trekningen av 6 måneders gratis Netflix for se tv-serier og filmer når som helst og hvor som helst! Og det må jo være en ganske så fin etterjulsgave, for der har du godt utvalg til filmkveld, ekstra tv-tid eller bare luksus tid for deg selv. 

Lik, del og kommenter innlegget, så blir du med i trekningen i midten av januar. Vinneren vil bli kontaktet på mail, så den bør du legge med. (Om du skriver epost adressen i felte som det står epost på, vil den ikke bli synlig for andre enn meg.) 

Lykke til med begge delene! 

Facebooksiden min finner du her! 

Takk mamma og pappa!

Kjære mamma og pappa. 

I dag tar debatten om utseende og bloggere internet med storm, og diskusjonene om det er lov å redigere bilder eller ikke er lange. Noen er kritiske, andre dømmende, noen bruker forsvar og andre humor. Og mens jeg leser alt dette, tenker jeg at dere fortjener en takk fra meg. 

Jeg er dypt takknemlig for at dere valgte å gi meg liv, for at dere ga av dere selv og skapte meg! Du kjære mamma valgte å bære meg rundt i ni måneder og gav av din kropp slik at jeg kunne bli skapt. Takk for alt du gikk igjennom for å sette meg til verden, og takk pappa for at du var der sammen med mamma. Uten dere hadde jeg ikke hatt noen kropp, jeg hadde ikke vært meg. 

Dere gav meg en kropp jeg har valgt å være fornøyd med, som jeg har valgt å elske for det den er verd. Den bærer meg rundt, den holder meg i livet. Den har gitt meg to barn og den har holdt ut smerter for at jeg kunne føre genene våre videre. Kroppen dere sjenket meg er lang og tynn, ikke som idealtet i dagens samfunn, men heller som skyteskiven i en debatt om hva som er normalt eller ikke. Men jeg er forsatt takknemlig, for uten denne kroppen ville jeg ikke vært meg. 

Takk for at dere lærte meg å godta utseende mitt som det var, slik at jeg kunne være fornøyd med mine små bryster, den lille rumpen. Dere lærte meg at de indre verdiene er viktigere en fasaden på utsiden, og dere lærte meg at alt er vakkert bare du ser godt nok etter. 

Dere bygget opp selvbilde mitt bit for bit, der hjalp meg når noen sa vonde ting til meg. Dere sa at jeg var normal, selv når andre mente det motsatte. Og hver gang jeg sa til meg selv at jeg var stygg, ekkel, mindreverdig, alt for tynn og fæl, minnet dere meg på at det ikke var sant. 

Takk for at dere gang på gang bekreftet at jeg var fin, god og verdifull. 

Det tok tid før jeg lærte meg å stole på at jeg var god nok, og uten dere i ryggen ville jeg aldri vært der. 

For dere lærte meg med ord og handling at alle mennesker er like mye verd, og at det menneskeskapte idealet er en usunn holding som bryter ned istedenfor å bygge opp. Det er ikke bare en type kropp som er normal, men mangfoldet av alle kropper uavhengig av vekt, størrelse, fregner, hår og hudfarge. 

Så takk mamma og pappa for at dere har gitt meg mot og styrke til å vise meg frem både med og uten sminke. Det er dere som skal ta æren for at selvbildet mitt er så godt at selv på dårlige dager kan jeg vise meg frem for offentligheten. For visdommen om at jeg er like mye verd selv når håret står til alle kanter og beina stikker ut på ryggen som er det som er viktige. Selv om jeg ikke er perfekt til enhver tid, så betyr det ingen ting. Det viktige er at jeg kan fungere som en god mor, datter, kjærest og venn, og at jeg føler meg sikker på at selv om jeg trår feil og noen ganger gjør dumme ting, så er jeg like verdifull. 



Så takk mine kjære foreldre, for at dere har formet meg til den jeg er i dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Bilderedigering, jeg avslører alt!

Det store temaet i bloggverdenen er for tiden bilderedigering, og da spesielt med tanke om å pynte ørlite granne på seg selv. Ettersom de fleste rundt meg vet at jeg blogger, blir jeg stadig oppdatert på hva andre i samme sjangeren foretar seg. Nå er det ikke slik at jeg har så ekstremt stor interesse for hva andre bedriver tiden sin med, så jeg velger å la være å kommenter så mye rundt den som diskuteres i det store og brede i media nå om dagen. Andre får ta ansvar for sin blogg, jeg har mer en nok med min egen!

Men jeg regner med at det er særdeles store spekulasjoner rundt mine bilder, så isteden for å holde dere på pinebenken skal jeg avsløre alt. 

Så det store spørsmålet er "Redigert, eller ikke redigert?". 

Dette bildet er av den sannferdige typen, og de lange og spinkle bena er et resultat av genetikk, og selv om jeg gjerne skulle redigert på dem noen kilo, fant jeg ingen innstilling i regjeringsprogrammet for akkurat den typen behov. En litt fancy mirakel-BH var det som skulle til for at jentene holdt seg nærmere halsen enn navlen. Om du studerer bilde nøye, vil du se et bredt spekter av kviser i alle fargetonene av rød, spred utover som et lappeteppe. Og det er også grunnen til at nærbilde utgikk! Jakken har jeg forresten på meg for å skjule den mindre lekre trusekanten, men det må jo være lov.



På dette bildet har jeg jukset litt, men det var i forkant av fotograferingen. Som du ser har jeg på meg strømpebukse og leggvarmere, som skjuler de ekstremt hårete leggene og tilføyer noen millimeter på omkretsen rundt dem. Håret er også som normalt, og etterveksten er ikke lagt på i ettertid. 



Ja, her er da jeg og jentene på stranda, og selv om det helt sikkert kan se ut som at jeg har justert litt på jentene, så henger de faktisk nærmere navlen enn halsen. Så det var helt unødvendig å fikse på dem i ettertid. At den ene ser større ut enn den andre, stemmer også bra, men der må jeg kanskje gi sittestillingen litt av æren. For ettersom jeg delvis lener meg bakover, krangler jentene om hvordan side de skal legge seg på! 

Her har jeg ikke lagt til farge i ansiktet, men det kan være en smule sant at paraplyen er der for å gjøre min kritthvite hud litt mer attraktiv for et kamera. Solbrillene har jeg på meg for pyntens skyld, og ikke for å gjemme de dypblå ringene som henger under øynene! Det er jo helt normalt å ha på seg solbriller når det regner...



Her er enda et bilde som er helt uberørt av redigeringens kunst, så de knoklete fingrene er mine, og jeg har ikke luket bort en eneste millimeter fra dem.Rynkene forsvant også med grimasen, så der så jeg det ikke som nødvendig å redigere noe. Jeg kan jo legge til at brilleglassene forstørrer posene under øynene litt, men bør vel kanskje ikke si det for da må jeg også innrømme at øynene er mindre i virkeligheten. Vanskelig dilemma. 

Jeg har ikke bleket ansiktet mitt her for å gå i et med snøen, og det er helt sant! Jeg er naturlig kritthvit, og om jeg kler meg naken i snøen er det ingen som vil se meg. (Eller, de sorte hårene som litt for ofte gror til urskoger på leggene mine ville kanskje avslørt meg. Videre kan jeg informere om at bulkene i pannen er gigantiske monsterkviser som vil frem i lyset!

Siden jeg åpenbart ikke kan nok om redigering til å få noe bra resultat, har jeg tatt meg friheten til å jukse på forhånd. Så min store avsløring til dette bilde er at det ikke er min egentlige midje, men mammas forkle som hun fikk i julegave. Jeg må si at kjolen som var valgt på bildet er litt mer vågal en dem jeg vanligvis bruker, men forandring fryder. 

Men egentlig er alle bildene over bare tull, jeg er jo en perfekt husfrue som til enhver tid tar seg perfekt ut for sin man og rydder som om det skulle stå om livet samtidig som jeg lager de herligste retter og forbereder kveldens romanse med min utkårede! (Les mer om "Jeg har løyet, beklager!" her.)



Så nei, noen stor redigering bedriver jeg dessverre ikke. Og grunnen er vel mitt ikke fult så jålete vesen som helst liker å vise hverdagen slik den er, ikke slik jeg kanskje ønsker den skal være! 

Facebooksiden min finner du HER!

 

Hvordan bruke lapp uten at mor og far river av seg alt håret!

skrevet i samarbeid med brilleslangen.no

Nå snakker jeg ikke om merkelapp eller huskelapper, men om  lappebehandling i forbindelse med synsproblemer. Og derfor skal jeg i dag komme med noen tips til alle de som skulle komme i, eller er i vår situasjon der et av barna i huset skal dekke til det ene øyet sitt med en plaster bit. Som jeg skrev for en stund siden må minstemann bruke lapp minst fire timer om dagen, og dette medfører jo en aldri så liten utfordring. 


Godt utvalg gjør lappebruken litt lettere hos oss. 

Lappebehandlingen går ut på at vi dekker til det friske øyet med en plasterlapp, denne skal minimum være på fire timer om dagen hos minstemann, og det hele høres jo ganske lett ut. Men det er det altså ikke. Ingen fireåring vil gå med en lapp over øyet det bruker til å se med, så en gradvis tilvenning ble nødvendig. Og regn med  at de første dagene kan bli både frustrerende og slitsomme, men det går seg som regel til med tiden. Jeg hadde helt klart dager der jeg ville rive meg litt i håret, så jeg har skrevet ned mine beste råd i forbindelse med lappebehandlingen! 

Hvordan bruke lapp uten at mor og far river av seg alt håret!

1. La barnet bli kjent med lappene, og la det klistre lapper på deg, på besteforeldre, kosedyr og vegger. Her i huset ble det lappebehandling på mor og samtlige bamser! Mye lettere å få et barn til å gjøre noe, når det ser at foreldrene også gjør det. Lek dere gjennom dette, og ta det gradvis. 

2. Fargerike lapper tilpasset barnets interesser, slik at du kan gjøre det hele litt mer spennende. Valgmuligheter er en bonus, særlig når barnet skal gjøre noe som det helst ikke vil. Kanskje en skattekiste kan brukes til oppbevaring av lappene, bruk fantasien og finn på noe som barnet kan like. 

3. Rett klokkeslett! For at dette skal gå så smertefritt som mulig, bør du tilpasse bruken i forholdt til barnets døgnrytme. Noen barn vil takle det best om morgenen, andre om kvelden. 

4. Avledning. Her er det bare å slippe til fantasien, hva liker barnet ditt å gjøre. Kan du friste med en spennende bok som kun finnes frem når lappen skal brukes, noen leker som er ekstra bonus, brettspill eller noe som fanger oppmerksomheten til barnet. Etter hvert når dette blir en rutine, kan det være veldig greit å ha den på i barnehagen, for lek med andre barn gjør det lett å glemme. 

5. Motivasjonskalender. For oss er dette punktet som hjelper mest, for vi teller dager med bruk, som utløser premie i form av opplevelser. Kinokveld med popkorn midt i uken, svømming, lekeland, ekstra spilletid etter ønske fra minstemann. Vi bruker en kalender vi har fått hos brilleslangen.no der vi klistrer på den brukte lappen hver dag. Husk at du må tilpasse opptjeningen utifra alder og barnets interesser. Noen kan vente ti dager, andre bare en!  Og ikke minst må du huske å rose, fortell den lille om hvor modig og tøff den er, hvor fantastisk godt jobbet det er når lappen får sitte på, snakk om hvor stor barnet er og hvor stolt du blir. Alt blir så mye bedre når du føler deg som verdens flinkeste!


" Mamma, om æ skal ha lapp på, så skal du også ha det!!"  (Jeg mistet ikke øyenbrynet av lappen, heldigvis. ) 

Til slutt kan jeg legge til at barn er noen smarte og til dels utspekulerte småtroll, så om de insisterer på at lappen skal være på det syke øyet skal du ikke bli overasket. (Så skriv ned hvordan øye som skal dekkes til, for du vil bli usikker når en sta fireåring insisterer på at du gjør feil!) Om barnet reagerer på limet kan du kjøpe noe på apoteket som kan brukes som barriere mot huden. For vår del gikk det heldigvis greit med lappene vi fikk tilsendt fra brilleslangen, så den hissige røde ringen rundt øye ble nesten helt borte.

Om du synes mine råd var ubrukelige, kan du melde deg inn i denne facebookgruppen: 

Lappebehandling og barn med briller- Motivasjonstips og erfaringer!

Gruppen er opprettet av folkene bak brilleslangen.no, men er ikke laget for å markedsføre dem så du vil finne alle typer tips fra de som er medlemmer! 

Ja, også synes jeg det er på sin plass å si at også foreldrene skal få belønning når lappen innføres i familien! For motiverte foreldre er det viktigste i behandlingen, det er jo vi som skal være kaptein på skuta! Så en romantisk date med sjokolade på vei til jobb er lov, eller kanskje litt ekstra datatid før du skal krype til køys er en fin ting. (Så lenge det ikke blir hver dag da!) 

Lykke til, del gjerne innlegget videre! Tips og råd er hjertelig velkomne i kommentarfeltet! 

Facebooksiden min finner du HER!

 

Julehjelperen vår er funnet!

Som en ganske stor del av Norges befolkning har fått med seg møtte vi en superflink guttunge på vår handletur for noen dager siden, han kunne mer om lego en noen ansatte jeg har møtt i alminnelige lekebutikker. Noe som kanskje ikke er så rart, for vi voksene glemmer ofte at vi også kan leke oss. Nå sier jeg ikke at ingen voksen kan noe om lego, men jeg tror absolutt at mesteparten av befolkningen på over 18 har glemt magien med de gøyale små klossene! 

Innlegget som engasjerte stort: Til de foresatte som hadde sitt barn på BR-leker på jekta i Tromsø 21.12-14 klokken 1914! (Alvorsord!)

Innlegget engasjerte virkelig, og jeg hadde absolutt ikke forventet at lesertallene mine skulle skyte i været lillejulaften fordi jeg ønsket å rose noen foreldre for den flotte gutten de har! Som regel er det ikke de positive sakene som når toppen, og av tidligere erfaringer har negative innlegg blitt delt mye, mye er! Noe som er både trist, forståelig og heldigvis ikke en regel. 

Men denne gangen ble altså mine ord delt igjen og igjen, og når lokalavisene ringte meg under juletrepyntingen innså jeg at det var på tide å sjekke hva som foregikk på bloggen min. Jeg hadde jo som vanlig vært ute i siste liten, og stresset for å få alt i orden til den store dagen. Som regel blir det jo julaften uansett, men jeg hadde en liten bekymring om at den ble avlyst hvis jeg ikke fikk unna alle selvpålagte oppgaver. 

Artikkelen i Nordlys: I kaoset på lekebutikken fikk Yvonne hjelp fra uventet hold. På et døgn er innlegget om den ukjente hjelperen lest av over 50.000!

Artikkelen i iTromsø: Slik reagerte hun etter besøket på kjøpesenteret.


Bilde er stjålet fra nordlys, i alle fall det av Jekta. Det andre er av meg og regnes vel i teorien som mitt siden det er en avansert selfie! 

Jeg fikk hundrevis av kommentarer, og de aller, aller fleste var positive og med skryt av de unge herremannen som hadde opptrådt på ridderlig vis med å redde noen forvirrede foreldre. Men selvfølgelig var det jo noen som hadde en helt annen mening en meg og en ganske stor andel av resten som leste mine ord, så noen kjipe setninger måtte jo til for å gjøre underholdningen i kommentarfeltet komplett. Nå krever jeg ikke at alle skal tenke det samme som meg, og om det er konstruktiv kritikk er det helt greit. Men usaklige kommentarer fra folk med en særdeles dårlig dag er i grunnen ganske unødvendig på et positivt blogginnlegg som kanskje fortjente den spalteplassen det fikk. Det er liksom ikke farlig å være litt glad og fornøyd, og det er høyst kledelig for det fleste å følge sitatet "Om du ikke har noe fint å si, så kan du la være!".

Siden jeg har vært litt for opptatt med å prioritere å være julemamma, så har det ikke blitt tid å svare alle på meldinger/kommentarer. Så beklager det altså, men jeg lover bedring om ca 14år :D (Om ikke det kommer flere barn i familien i fremtiden da...)

Julaften fikk jeg en melding på facebook, og sannelig skulle det vise seg å være foreldrene til gutten som tok kontakt! Og jeg kjente meg litt ekstra glad over at mine ord nådde frem, for jeg ville blitt veldig fornøyd med egen innsats om det var et av mine barn som hadde fått så mye skryt i julestresset som stjeler litt for mye av vår tid. 

Så da kan jeg vel si at baktanken med skriveriene mine gikk i boks, og de rette foreldrene ble nådd! 

Men nå er det jo ikke min fortjeneste at mine ord ble spred, så der må jeg takke absolutt alle som engasjerte seg i historien min og delte det videre! 

Jeg håper dere alle har en god og positiv jul, selv når det stormer utenfor døren eller når julematen ble brent! 

Facebooksiden min finner du her! 

Så var julaften over, og vi sier oss fornøyd med dagen selv om ettermiddagen ble strevsom!

Endelig har roen lagt seg over hjemmet, og jeg kan la tankene vandre. Det har vært en lang dag som startet bra, og hverken småkrangling mellom brødre eller en grytidlig start på dagen kunne ta bort den gode lykkefølelsen du får når alt er godt rundt deg. Så det ble litt ekstra vondt å se at minstemann få mer vondt enn vanlig, for jeg skulle så inderlig gjerne sett at han fikk ha en god dag. Og med smertene synker humøret hans, og alt blir feil, men alt det er lett å takle, helt til han ikke vil at vi skal være nær han. Når han gråter og gråter og bare vil at vi skal forsvinne, da blør mammahjerte. Men jeg håper han vil huske de gode minnene fra denne dagen, og ikke de som er vonde. 

Mor i huset har rotet bort julestrømpene, så da er en skuffe full av gode og varme ullsokker god å ha! Guttene syntes det hele var svært festlig, og jeg mistenker at jeg blir å gjenta prosedyren neste år! 

På formiddagen gikk vi ut for å se militærhelikoptrene som kom flygende i formasjon, og da var pappas rygg god å ha for den minste i huset. 

Eldstemann på sin side var langt oppe i busken før vi kom oss ut av døren, og han hadde helt klart den beste utsikten der han var langt over bakken og ga bestemoren magesår. Hun har vist glemt at jeg og søsknene våre var like høyt oppe i trærne, uten at hun var videre bekymret for oss den gangen. 

Helt skyfritt og nydelig lys da helikoptrene kom forbi, og gleden var stor både for barn og voksen. Dessverre hadde jeg et kamera med meg ut som nektet å samarbeide, så etter jul må det inn på sjekk. 

Hjemmelaget kakao med krem og skive med brunost er obligatorisk på kalde vinterdager som denne, og at det er julaften gjorde at den smakte litt ekstra godt! (Jepp, koppen er like stor som den ser ut!) 


Stuen og kjøkkenkroken så ryddig som den kan bli, så der må jeg bare klappe meg selv på skulderen! Julemiddagen var aldeles nydelig, og jeg ser helt klart frem til neste gang pinnekjøttet skal på ovnen. (Som heldigvis er nyttårsaften så jeg ikke må vente så alt for lenge!)


Dagens antrekk er en kjole jeg kjøpte for minst fire år siden, og ulltøflene valgte jeg ut for å matche duken som vanligvis ligger på bordet! Strikkingen er selvfølgelig bare rekvisitter, slik at det hele skal se ekstra hjemmekoselig ut. (Og for dem som lurer skal det bli nye votter til eldstemann.)

En bamseklem er godt å få under gaveåpningen når vi var en tur oppe hos mine foreldre. Vi går alltid innom dem for å se gaveåpningen på julaften, før vi selv åpner våre pakker nede. Og i år var søsteren min, guttungen hennes og søskenbarnet vårt der for å feire jul, og det var koselig å være sammen med dem alle. 

En av de fineste pakkene som lå under treet i år! Minstemann har laget den selv i barnehagen, og har virkelig gledet seg til vi skulle åpne den. 


Inne i pakken lå et nydelig julehjerte som han hadde laget, og han strålte når vi ga han ros for den vakre pynten han ordnet til oss.


Lillejulaften kom det en pakke i posten til meg, og jeg har faktisk ingen anelse om hvem det er som har tatt seg tid til å lage og sende meg en gave. Men hvem du nå en gang er Nissemor, så skal du vite at den varmer mer en føttene mine! Lesten fra sist år er enda i bruk, og er fremme når føttene kan pynte seg litt ekstra! Tusen, tusen takk, de var nydelige, og du trenger ikke være redd for at de blir liggende urørte i skuffen for ullsokker! Også korte var godt å lese, og det skal jeg ta vare og lese når de vanskelige dagene i hverdagen kommer! 

Tøflene ble byttet bort, og nylæstan måtte på, og det er de enda! Så igjen, tusen millioner takk for både gaven og omtanken som ligger bak! 


Julegaven fra minstemann har funnet plassen sin på treet, og jeg kjenner en tåre i øynekroken når jeg tenker på omtanken den lille tassen vår har for andre. For selv når han selv har vondt, ønsker han å være god mot de rundt seg. 




En annen pakke som lå under treet var fra eldstemann til lillebroren, og jeg kjenner at jeg blir så utrolig stolt og glad når guttene viser omsorg for hverandre. Bildet hadde han malt på skolen, og båret hjem før malingen var tørr i mage, mange minusgrader en av de siste dagene nå før jul. Du kunne se stoltheten lyse i øynene når han fortalte at dette bilde skulle han gi til lillebror som han kunne ha over sengen. Og på nytt kjente jeg tårene i øynene når jeg så de to guttene smile på gulvet når den minste åpnet sin presang, og utbrøt at det var den fineste julegaven! 

Siden ettermiddagen og kvelden var langt fra bra for lillemann ble det ikke tatt flere bilder, men kvelden brukte vi til trøsting, fangkos og litt legobygging innimellom. 

Men selv om dagen ble som den ble, har vi hatt mange fine stunder som vi kan glede oss over i dagene og månedene som kommer. 

Så nå kan bare natten komme, og vi krysser fingrene for at den er god. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dette er året troen på nissen forsvant, og min store hemmelighet ble avslørt!

I ni år har jeg gjort mitt beste for å føre mine barn bak lyset en dag i året, og jeg har lagt ned utallige timer for at min aldri så lille(store) løgn skulle være så troverdig som mulig. Jeg har sneket meg bak hushjørner, lusket meg rundt i butikkene, funnet de beste gjemmeplasser og virkelig fått bruke de små grå. 

De første årene gikk det veldig lett, og bestefar kunne godt brukes som rekvisitt for at skuespillet skulle bli så magisk som mulig. På den tiden avslørte ikke engang den hårete plastmasken min store hemmelighet. Og ikke var det så nøye med hvordan papiret så ut, eller hvordan merkelapp gaven var prydet med. 

Men så gikk årene, og jeg måtte bli mer og mer kreativ i mine metoder for å bedra de flotte trollungene mine, og de som kjenner meg vet hvor elendig jeg er på den slags. Mamma kan bare kastet et blikk på meg så forstår hun om jeg prøver meg på usannheter. Men jeg har virkelig gjort mitt beste, og brukt timesvis foran speilet der jeg har sakt høyt til meg selv: "Tenk det, julenissen har vært her i natt når vi sov, spring i vinduet å se om det er noen fotspor der!" Vi har til og med laget fotspor ute, men måtte legge det av oss når den førstefødte arvingen bemerket at nissen, han kommer gjennom pipa han! 


Nissemann som passer på og venter på besøk som kommer gjennom pipen!

Etter noen år måtte vi gi oss med at nissen kom på besøk etter middagen, og jeg la en plan om at nissen måtte komme innom her om natten siden han tross alt har veldig mange han skal besøke gjennom en eneste natt! Så hver lillejulaften før jeg la meg, fant jeg frem de superhemmelige pakkene og la utenfor soveromsdørene våre, og jeg har til og med kravlet ut av sengen og byttet om på pakker når vi har fått natte besøk av en liten tass. 

Jeg har jaktet på julegavepapir som om det skulle være gull, og har ved flere anledninger fått andre til å skrive på merkelappene. (Min håndskrift er lett gjenkjennelig, selv om den ikke er lettlest.) Papiret har vært gjemt i bagasjerom, klesskap, boder, under senger, oppå skap og under sofa, tullet inn i poser eller papir så ikke småtrollene skulle forstå sammenhengen. Gavene er kjøpt på topphemmelige tidspunkt, og jeg har passet på å legge merker til barnas ønsker som kom før julen startet. Slik at nissegaven virkelig var noe de ønsket seg, innen rimelighetens grenser! Gavene har vært gjemt på samme plasser som innpakningspapiret, og har til og med vært satt bort hos slektninger i dagene før den store dagen. 

Også i år så det ut til å gå etter planen, og både innpakningspapir var sneket inn i huset med samme presisjon som en tenåring med noen øl i lommen på vei ut av huset. Gavene var nøye valgt ut, merkelappene skrevet av noen utenfor husstanden og gjemmeplassen var gjennomtenkt. Trodde jeg i alle fall. Jeg hadde satt posen ved siden av garnet mitt og lagt rot oppå pakkene. Jeg hadde til og med gjort min flid å byttet ut tingene som opprinnelig sto i posen og samlet støv, så det ikke skulle være åpenbart at det var noe muffens på gang. 

Selvfølgelig, i dag av alle dagene i den eldste arvingens niårige liv, bestemte han seg for å snike i mammas rot! Han som vanligvis ikke finner garnet og rotet mitt spesielt underholdende, og tasse forbi det uten å ense dens eksistens. Og ut av rommet kommer han med store øyne, og før han fikk ut et ord oppfattet jeg situasjon og sa han skulle være muse stille! Jeg kastet ut antennene og fikk bekreftet at minstemann var på trygg avstand, opptatt av å legge julepakker under den nypyntede busken! Jeg geleidet den eldste inn på rommet, og sa at det var virkelig fryktelig dumt at han gikk å snek i mine ting. Etter en prat fikk han beskjed om å tenke seg om før han nevner dette, slik at ikke julehemmeligheten min blir avslørt for den minste arvingen som forsatt lever i troen om at julenissen stikker innom oss hver julaften.


Plassen ingen andre enn meg benytter, og som vanligvis aldri får oppmerksomhet av guttene i huset!

Det var en trist gutt som tasset i seng i kveld, med vissheten om at nissen er noe mamma har funnet på. Og jeg føler meg faktisk litt skuffet over at jeg ikke kan stille klokken tilbake og gjemme de dumme gavene en annen plass, slik at han enda et år innerst inne kunne tro at nissen forsatt finnes! 

Men jeg gir ikke opp, og skal vel klare å pønske ut noe slik at han får troen på nissen tilbake! 

Og til alle de som måtte mene at jeg er riv ruskende gal og en fryktelig mor som lyver for sine barn, ta deg en bolle! Mine beste minner fra juletiden da jeg var barn er at nissen alltid kom med pakke til oss, og selv om jeg mistenkte at det hele var juks, trodde jeg innerst inne at nissen hadde vært på besøk. Og med tankene om nissen fra barndommen, kjenner jeg at den gode og trygge julestemningen siger over meg. 

Jeg håper alle har en gledelig jul! 

Facebooksiden min finner du HER!

(Og kom gjerne med smarte tips for å lure frem nissen igjen!) 

Til de foresatte som hadde sitt barn på BR-Leker på jekta i Tromsø 21.12-14 klokken 19:14! (Alvorsord!)

I går, den 21. desember 2014 klokken 1914 for å være helt nøyaktig, på Jekta kjøpesenter i Tromsø, inne på BR-leker, opplevde jeg noe som satte meg ut! (Puh, det var en lag setning, beklager det! Skal prøve å holde meg i nakkeskinnet!)

Som vanlig er jeg i siste liten, men i går tenkte jeg og min bedre halvdel at vi skulle prøve å være litt i forkant med bursdagsgaven til minstemann. Ikke at planen var å kjøpe noe der og da, men vi skulle se om vi fant noe vi vet han ønsker, for så å sjekke tilbud rundt dette. 

Forsåvidt er det ikke så vanskelig å finne noe til arvingen, og antakeligvis ville han bli veldig fornøyd med et par sokker, så lenge de involverte kjøretøyer eller superhelter. Han er ikke vant til å få alt han peker på, så da er det litt ekstra stas å finne noe han virkelig vil like. (Utenom når han er på sykehuset, da blir vi merkelig svake og kan fort gi etter å kjøpe han en svær eske lego!)

Så turen gikk innom lekebutikken på det lokale kaoskjøpesenteret, her snakker vi om hundrevis av ville mennesker med panikk i øynene, nå i juletiden. Så på vår ferd til lekebutikken måtte vi både hoppe over hinder av handlende som har falt over ende som syke sauer og andre som plutselig tok en usving og tydelig mistet feste i virkeligheten. Men uten så alt for mye strev kom vi oss til målet, og stilte oss opp ved legoavdelingen, som også er det tryggeste alternativet for å få den minste i familien til å juble å gå rundt seg selv. 

Nå er hverken jeg eller min bedre halvdel av de smarteste på legomarkedet, så vi sto med andre ord å klødde oss i hodet. Hva skulle vi velge liksom, det var jo hundrevis av ulike esker av alle slag! Men kort oppsummert er brannmenn på førsteplass, superhelter på andreplass og resten av legoklossene på tredjeplass. Egentlig ønsker han seg en lego dyrehage, men dessverre ser det ikke ut som det finnes innen vårt territorium, og før sommerferien har vi jo ikke de helt største planene om å dra inn på ukjente jaktmarkeder! 

Plutselig kom den en guttunge ut av det blå, en av den høflige typen som åpenbart har fått en rimelig grei oppdragelse der han hører til, og han så tydeligvis vår nød, og tilbydde oss sin hjelpende hånd! Han var vel en plass mellom 8-12 vil jeg tro, men nå er jeg ingen ekspert på å finne rett alder på de jeg kommuniserer med!

" Hei, trenger dere hjelp, det ser litt ut som at dere ikke vet hva dere skal kjøpe. Er det en julegave eller?" Guttungen så spørrende på oss. 

"Ja det er mulig vi trenger litt hjelp, og det er faktisk en bursdagsgave vi ser etter!" Vi ble litt satt ut, men vi tar helt klart imot all den hjelp vi kan få!

" Men da var det bra dere møtte meg, for jeg kan faktisk ganske mye om lego! Hvor gammel er jenta/ gutten?" Han så spørrende på oss, og tenkte sikkert at vi så helt malplassert ut der mellom alle legoklossene med spørrende blikk!

" Det er en gutt, og han blir fem år!" Vi kunne jo ikke gjøre annet enn å svare, og håpe at den selverklærte eksperten kunne faget sitt godt. 

" Ja, men da har dere flere alternativer!" Jeg så tydelig iveren i øynene til gutten! 

Og vi fikk absolutt den beste veiledningen i gavehandling på lange tider, for han kunne absolutt det meste om alle eskene, og han var heller ikke av typen som på død og liv skulle selge oss det som kostet mest. Nei han fant frem både store og små esker, forklarte forskjellen med aldersgrupper og merking, viste oss hvordan pakker som hadde ekstra spesielle figurer, resonerte seg frem til at femårige gutter flest liker superhelter og biler, og anbefalte oss noen praktiske esker som en femåring klarer å bygge helt selv! 


Eller var det egentlig så illle?! 

Så jeg vil med dette si noen alvorlige ord til de foresatte, du/dere har gjort en fabelaktiv jobb med å oppdra en guttunge i dagens "mas og krav generasjon"! Her var det ikke mye snakk om å skulle ha mest og dyrest, nei han var rett og slett ute å fortelle de ulike kvalifikasjonene til lekene slik at en snart fem år gammel gutt virkelig skulle glede seg over bursdagsgaven sin! Han var høflig, han lyttet og om jeg var deg/dere ville jeg vært verdens stolteste forelder! Takk for at dere har vist meg at et faktisk finnes barn med god oppdragelse i et samfunn der det negative alt for ofte fremheves! Og ikke minst takk for at dere bekrefter mine tanker om at barn i dag ikke er så ille, heler tvert imot! 

Ha en strålende jul om du/dere foresatte leser dette! Her er tommelen opp, for den er dere absolutt fortjent! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Til alle dere i Tromsø og omegn som leser alt tullet jeg skriver, del gjerne dette innlegget videre så jeg kanskje når de ansvarlige for guttens oppdragelse! :) 

Jakten på årets juletre!

Juletreet er i hus, og her kommer oppdateringen om hvordan! Om du leste listen min for hvor langt jeg var kommet i julemaset her om dagen, kunne du se at jeg hadde to alternativer for treet. Jeg regnet med at pessimisten ville vinne og innkjøp av et svinedyrt tre med manglende greiner og barnåler som drysser bare du ser på dem ville bli et faktum. Men heldigvis tok jeg feil!  

Som vanlig hadde jeg laget meg optimistiske planer om at treet skulle hugges i skogen rundt hytta til mine foreldre, der jeg valgte ut treet sammen med mine barn. Men de fleste år har denne planen forsvunnet ganske fort ut av tidsskjemaet.

Men i år var planen helt klar, vi skulle kjøre tidlig på morgenen slik at vi rakk å velge tre før mørket ble kastet over oss. (Bor nord i Norge, det er bare noen timer med lys nå om dagen...) Jeg hadde gitt beskjed til guttene at det eneste været som kunne stoppe oss var storm som nærmet seg orkan, resten kunne vi takle som de vikingene vi er.  Uteklær var lokalisert fra alle aktuelle gjemmesteder og vekkeklokken var stilt inn så vi ikke skulle forsove oss. Som om det liksom noen ganger kommer til å hende, men jeg ville ikke ta risikoen. Pappa var allerede på hytten, og jeg rinte og spurte pent om han kunne vente med å kjøre hjem, så han kunne ha treet på taket til byen. Det kunne han, og jeg kjente forventningene bygge seg opp. 

Før jeg la meg om kvelden oppdaget jeg en faretruende hoste på min eldste sønn, og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde tatt sykdom med i beregningen. Noe som var dårlig jobbet av meg, for hvordan år har vi liksom klart å være friske gjennom julen? Jeg husker enda med skrekk den julen vi lå strødd rundt i leiligheten med tidenes kjipeste omgangssyke! Men jeg tok en telefon til min mor, og spurte pent om hun kunne se etter guttungen siden han hostet stygt. På dette tidspunktet var han i rimelig grei form, så jeg tenkte at det sikkert ville gå greit. 

Når alarmen ringte følte jeg meg langt fra utsovet, og kjente på smertene i bena at nå måtte det være veldig kaldt ute. Jeg går jo rundt med konstant tannpine der, selv om jeg bare har tenner i munnen. Humøret var heller ikke på topp, men det er det stort sett aldri når jeg våkner, og du skal lete lenge før du finner noen som er like gretten som meg. Eler, egentlig er jeg ikke så gretten, det er bare det at jeg enda sover, og gjør det minst til klokken ni hver morgen! Og gryntingen er ikke fordi jeg er sint, det er fordi jeg sliter litt med å snakke i søvne! 

Eldstemann hadde forsatt hostingen om natten, og vi tok avgjørelsen om at han måtte bli hjemme for å bli frisk. Det var han forsåvidt fornøyd med, og jeg mistenker at han så muligheten for at bestemor skulle skjemme han bort med ekstra spilletid og godteri. Så han var snar med å fine sin egeninnkjøpte datamaskin og ta skoene på. Han hadde ikke feber, og jeg følte ikke den helt store bekymringen med å dra bort noen timer. 

Resten av oss hoppet i klærne, eller nesten i alle fall og haltet ut i bilen. Som sagt, bena verket noe aldeles fryktelig, men det skulle ikke stoppe meg i å finne dette års perfekte juletre. Minstemann hadde like store forventninger som sin mor, og kunne heller ikke vente med å komme seg avgårde! 

Kjøreturen tok en plass mellom en og to timer, og det er mulig noen ekstra skruer ble ristet løs når vi humpet avgårde på vaskebrette som omtales som vei. Den var med andre ord ikke blitt noe bedre enn sist vi var der en gang i høst.

Vel fremme var det bare å få på seg vinterklær og ta fatt på den lange og bratte bakken opp til hytta. Jeg prøvde å ikke kjenne så godt etter, men det var sannelig ikke lett når den ene foten hadde dovnet bort under kjøringen og den andre bare nektet å samarbeide slik jeg ville. Heldigvis var minstemann i god form, og hadde sovet relativt godt om natten. Så han tok fatt på bakken med friskt mot, og var veldig klar for å overaske bestefaren med at nå var vi fremme. At det var så kaldt at kulden rev i halsen klarte heller ikke ta mote fra meg, selv om jeg pustet som en gammel dame som hadde sprunget maraton, og det før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bevegelse. Og midt oppe i det hele kjente jeg at kaffen som ble kjøpt på veien ville ut, noe som ikke er en fornøyelse når du er kvinne og må tisse ute i minusgrader og vind...

Etter en kjapp gange opp monsterbakken brukte jeg mine siste krefter for å løpe om kapp med tiden, for å nå toalettet før det hele endte i en pinlig episode. 

Jeg rakk doen, og kan love at det var en fornøyelse. 

Etter do-besøk og en rask matbit gikk turen ut for å finne det aller beste juletreet, der jeg trasket i spissen, etterfulgt av en spent fireåring, far min med saga og min bedre halvdel som bakerste ledd. Jeg studerte buskene, og så at dette kom til å bli en utfordring, men som jeg skrev i går, er det umulig for meg å takle et stygt juletre. Jeg gikk fra busk til busk, snublet i tuer og einerbærbusker som var kamuflert med snø. Minstemann trasket etter, men syntes ikke helt om morens ubestemte framferd.

Han fant mange trær han syntes passet bra, blant annet en liten einerbærbusk, ei bjørk og et juletre uten barnåler. Jeg mistenker at han bare foreslo disse for å terge meg, og at han hadde gått i skole av faren og bestefaren. Typisk mannfolk! 

Etter en stund startet klagekoret bak meg, og beskjeden jeg fikk var at vi skulle tatt med niste så lang tid som jeg brukte. Jeg fant fram supersynet, og etter noen runder i ring ble jeg enig med meg selv om hvordan tre som var best. Pappaen min saget og min bedre halvdel hjalp til for at det ikke skulle ramle over en strømledning. (Som om jeg kan noe for at strømledningen måtte stå akkurat der mitt juletre var plantet?!) Jeg selv sto på avstand og tok bilder, med påskudd om at jeg passet på guttungen. Han igjen var mer opptatt av et musehull som gikk inn under noen småbusker, og kunne ikke brydd seg mindre om juletreet. 

Nøyere inspeksjon viste at det var et fint tre vi hadde felt, men jeg kan selvfølgelig ikke si det med sikkerhet før det står midt i stuen, klar til pynting! 

Når juletreet var fraktet til hytta, bestemte jeg meg for å traske en tur i skogen å plukke litt never. Det fungerer mye bedre en tennbriketter som stinker, og gir liksom vedfyringen litt ekstra sjarm. Men ettersom mørket kom sigende, var det bare å returnere. Jeg har åpenbart et særdeles dårlig mørkesyn, og snublet mer enn jeg gikk. Men det ble en liten pose som sikkert vil vare en stund. 

Bakken ser helt grei ut, men det er til du setter dine ben på den og innser at den på mystisk vis ble flere grader brattere enn hva det så ut til å være. 

Minstemann fant fort ut at det var bedre å gå etter bestefar, og ga bare beskjed til meg om at "Du går bare på umulige plasser, der selv ikke reven går!" 

Jeg tror faktisk de glemte oppgaven vi hadde foran oss, og kjeftet litt for å få dem på rett spor. Buskene som ble ryddet unna før snøen kom kan ligge der til våren melder sin ankomst! 

Årets juletre, som bare venter på å komme inn i varmen! (Jada, det var den høyeste busken i området, men det som ikke skal inn i hus går til vedfyringen neste vinter!) 

Siden min mor hadde gitt meg beskjed om at hun og min far skulle på handling var det bare å returnere til bilene, med juletreet på en hjemmesnekret slede. Meg og minstemann på rattkjelkene, som skulle få lov å bli med hjem til byen, siden alle våre forsøk på hyttetur som regel går dårlig i de ni månedene vinter vi sliter med. Skal si det var morsomt å suse ned bakken og kjenne frykten for å kræsje med bilen vokse! Jeg er åpenbart ikke blitt mer forsiktig når det kommer til akeferdigheter siden jeg var barn. Minstemann tok det litt mer med ro, og hadde vett til å bremse seg nedover. 

Etter at vi var kommet halvveis på hjemveien fikk jeg telefon fra min mor, storegullet var blitt dårligere og han hostet så mye at han kastet opp. Hjerte mitt bløde og jeg kjente sinnet mot idioten som lå 20km under anbefalt hastighet øke i takt med minuttene. Og med det samme jeg tenkte de tankene så bremset han enda litt mer. Jeg følte meg også litt som verdens slemmeste mor som hadde dratt bort når han kunne bli enda dårligere. Men mamma har heldigvis god erfaring som mamma, så han led ingen større nød, og lurte på hvorfor vi var så snare med å komme hjem. Han hadde helt sikkert sett for seg enda flere timene klistret i en plastskjerm! 

Juletreet løsnet vi fra taket, og låste inne i garasjen i påvente av at allergimedisin min skal fungere optimalt, slik at vi kan ta inn busken som garantert skjuler tusenvis av småkryp som vil levne til i varmen. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet!

Det skal mye til før jeg virkelig blir stresset og får problemer med å takle følelsene mine, men når det kommer til juletreet er jeg lettere hysterisk. Jeg blir gal om ikke treet er som jeg forventer, og vil mest sannsynlig avlyse julen om vi ikke får det rette treet i hus. 

Dette er ikke et nytt fenomen, og jeg kan fortsatt huske noen ganske opprivende situasjoner fra da jeg var barn. Nå som jeg er blitt voksen har jeg jo sett hvor urimelig jeg muligens var. Og at de stakkars foreldrene mine mest sannsynlig gikk med tanker om å låse meg inne i et skap til julen var over, ville være høyst forståelig. De har selvfølgelig forsikret meg om at det ikke er tilfellet...(Jeg er ikke helt sikker på om jeg tror dem altså!) 

Mitt første minne om juletreet er et stygt, ujevnt tre som ikke var i nærheten av det jeg hadde forestilt meg. Det hadde feil farge, fasong og jeg var dødelig fornærmet over at jeg ikke hadde fått delta i innhentningen. Det er mulig at det kan være ledetråden til mitt ekstreme og tildels irriterende behov for å finne det beste juletreet som kan bringe frem julefølelsen i meg. 

Et annet minne er om den lille busken jeg hadde sneket inn i bilen når vi kjørte fra hytta, og nesten vellykket smuglet inn på soverommet mitt, der jeg skulle ha det i en pennholder og pynte det med julepynt som jeg ville snike ut av mammas jule-esker. Det gikk selvfølgelig ikke etter planen, og mine foreldre satte foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle ha noe tre inne på rommet mitt, og jeg hadde bare med å ta det ut igjen. Nå skal det sies at de mest sannsynlig nektet meg dette fordi jeg er allergisk, og blir forkjølet bare jeg nærmer meg juletrær og juleblomster, men det ville jeg selvfølgelig ikke innse den gangen. Og jeg gråt mine modige tårer, der jeg kjeftet på mine foreldre over hvor grusomt kjipe de var. Jeg husker også at jeg ropte at mine barn skulle få lov å ha tre på rommet, for jeg skulle bli mye snillere enn dem. (Mine barn har heldigvis ikke ønsket noe tre på rommet, så jeg slipper å ta stilling til saken enda. Men det er en stygg fare for at jeg ikke vil si nei...) 

Stort sett vært år var jeg et sant mareritt når det kom til juletreet, og det var mye viktigere en både adventskalender, gaver og god mat. Jeg var jo barn, så mine tanker streifet som regel ikke innom gleden av å være sammen med familien, for de kunne være ganske irriterende. Spesielt mine småsøstre der den ene vekket meg før småfuglene fordi hun var selskapssyk og den minste hele tiden var inne på rommet mitt å rotet rundt i mine skaker. Jeg hadde jo tross alt skrevet skilt om "inngang forbudt og forbannelser over alle som nærmet seg det hellige rommet". 

Etter hvert som årene gikk ble jeg jo voksen, men viktigheten med juletreet gikk ikke over. Men jeg kunne selvfølgelig ikke reagere som en unge, for det ville jo ikke ta seg helt ut. Men om noen var så uheldig å skaffe et grusomt tre ja da var det ikke mye håp for dem. 

Så kom det året da jeg traff veggen hardt og brutalt, jeg var utslitt og hadde det ikke bra med meg selv. Jeg følte meg mislykket som mor, grusom som kjæreste og et fryktelig menneske. Mine tanker var vonde å bære, og slo meg ut. Så juletreet ble bragt i hus av min far. 

Men det var den styggeste busken jeg hadde sett, der det sto pjusket mot veggen. Jeg ble rasende, jeg følte at hele verden gikk meg i mot, og jeg avlyste julen. Så kom tårene, alle de idiotiske tårene som fikk meg til å føle meg enda mer mislykket. Jeg gråt og gråt, og ga skylden til det stakkars juletreet og min kjære tålmodige far. Og min bedre halvdel fikk også gjennomgå, der han sto som et spørsmålstegn og trodde jeg var blitt helt gal og sa at jeg måtte ta meg sammen. 

Det var jo ikke treet jeg gråt for, men alle de vonde følelsene som hadde bygd seg opp gjennom år med en svært krevende hverdag. Det var bare det at juletreet minnet meg om at jeg hadde mistet kontrollen, og at når alt annet hadde ramlet ned rundt meg skulle juletreet være den perfekte fasaden for en magisk jul. Jeg la håpet mitt i at det teite treet skulle finne frem de gode julefølelsene, slik at jeg kunne lære dem videre til mine barn. Men ikke det engang klarte jeg. 

Etter den gangen fikk jeg beskjed om at ingen, under noen omstendigheter vil komme med juletre til meg igjen. Og om jeg skal ha det, får jeg være med å velge det selv, noe som er helt greit altså. Så lenge jeg finner et tre som går gjennom de strenge kravene mine. 


Alle holder pusten når juletreet skal godkjennes, til og med jeg! 

Så med andre ord har jeg vært helt fanatisk med juletreet fra jeg var barn, og jeg vil med stor sannsynlighet ha dette som mitt svake punkt resten av livet! For selv om fornuften sier at det er idiotisk å drasse inn en frossen busk full av krypdyr som livner opp i varme, pynte den i timesvis, for så å kaste den ut en uke etterpå, kan jeg ikke la være å drasse inn den stikkende saken som gjør at jeg må finne frem allergimedisin og snørrpapir. For meg er juletreet symbolet på alt det gode med julen, og ikke minst forteller det meg at selv om jeg noen ganger har hatt det vondt, så kan alt bli bedre med tiden. 

I år felte vi treet selv i skogen der jeg lekte som barn, og i morgen skal jeg forteller deg om opplevelsen og legge med noen bilder av den store begivenheten! 

Facebooksiden min finner du her! 

Sjekkeliste for juleforberedelser!

Siden det meste nå om dagen handler om julen, har jeg laget meg en sjekkeliste for hvor jeg ligger i terrenget for å komme i mål med alle selvpåførte oppgaver og tradisjoner. 

 

 

1. Er julevasken i boks? 

 

 

Jada, det ser ut til at jeg ligger godt foran skjema, for her om dagen ble 30x30 cm vasket under kjøkkenbordet etter besøk av en skive med kaviar! Og jeg er jo ikke umenneskelig å kaster hybelkaninene ut før jul, det ville jo være direkte smakløst! Ja å siden det er mørkt store deler av dagen ser vi ikke noen fingermerker på vinduene, og da er de heller ikke der! 


Som alltid er jeg pent kledd! 

 

2. Er de syv slag på plass? 

 

 

Jes, her kan jeg skryte av grønne, gule, rosa, svarte, blå, rosa og hullete sokker! Det er jo ikke så nøye med hva det skal være syv av! (På en annen side har jeg sikkert spist syv ulike typer kaker de siste 14 dagene, og da har de teknisk sett vært i hus!) Og nå ringte telefon, og svigermor kunne informere at i morgen stikker hun innom med brød, lefser og kjeks! Kjekt å være litt bortskjemt når ikke mine evner på kjøkkenet er mye å skryte av, å det er vel det hun er redd for kanskje?! Men mest sannsynlig vil hun bare glede oss litt, og det er vi veldig, veldig, veldig glade for! Men pepperkakehuset er funnet frem fra sist jul, og har fått plass i en vinduskarm. 

 


Slik jeg skulle ønske det var!


 

3. Er julepynten på plass? 

 

 

Jepp, julepynten er nøye plassert rundt i leiligheten der det var plass, jeg brukte faktisk mange timer på å leite frem pynten på loftet, og noen flere i et forsøk på å bestemme plasseringen med to overivrige unger rundt meg! De ble utnevnt som vinnere av den konkurransen, alt står hulter til bulter og det er riktig så sjarmerende rundt oss! 

 

Lurer på hvor det ble av stearinlysene!?


4. Er julegavene laget, pakket inn og levert. 

 

 

Tja, i alle fall 2-3 gaver er laget, pakket inn og nesten levert! Og om jeg sjekker tidsskjemaet fra sist jul, så er jeg ganske godt i rute! (Jada, det blir villmanns shopping lillejulaften, den slipper jeg ikke unna!) Men jeg har klart å lage noen flere hjemmelagede gaver, og bare det er ganske godt jobbet så glad som jeg er å ligge på sofaen med macen i fanget når ungene er i seng!

 

Jepp, nøyaktig to-tre pakker er klare å nesten levert!

5. Er juletreet høgd, brakt til gårds og planlagt inn i tidsprogrammet? 

 

Njææ, jeg har tenkt på treet, og laget en ganske strategisk plan for hvordan det skal komme i hus på lørdag med to mulige løsninger. 

 

A, vi skal kjøre til hytten, gå i skogen, velge ut tre med fornøyde unger som synger julesanger i et lystig humør, hogge treet og frakte det til byen med et smil om munnen. 

 

B, vi kan kjøpe et svinedyrt tre som er felt for flere måneder siden transportert i varme/kulde/varme/kulde og garantert vil minste 90prosent av barnålene bare vi ser på det! Det blir gjerne å være uten greiner på en ene siden, og jeg vil konkludere med at jule er ødelagt, mens mannen ber meg bli voksen. (Med god grunn, ifølge mine foreldre som sier jeg er en umulig unge når det kommer til juletreet, plassering og pynt!)

 

 

Optimisten i meg sier A, pessimisten og fornuften sier B! (Og mannen sier at jeg er en stor unge, og han vurderer å nekte meg juletre om jeg ikke oppfører meg bedre!)

 


" Om vi kutter av toppen, så er det helt perfekt! "


6. Er hårklippen unnagjort slik at vi kanskje klarer å få til et fint familiebilde uten sovesveis? 

 

 

Joda, alle tre guttene har vært innom frisøren, og ser riktig så fine ut, og etter at mannen fikk i oppgave å ringe nesten samtlige frisører i byen for å finne meg en time, skal mitt hår fikses på selveste lillejulaften. Det betyr at jeg muligens må legge om på skjemaet for siste frist for innkjøp av gaver. Nå skal etterveksten til pers og håret skal kortes ned siden det har vokst som ugress siden sist! 

 


Typisk dårlig hårdag!

 

Så jeg kan med andre ord konkludere med at vi ligger godt foran skjema, og at det helt klart blir jul uansett om jeg er klar eller ikke! 

 

 

Facebooksiden min finner du her. 

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden!

I dag var en sånn ettermiddag som vi helst kunne hoppet over, med sure unger og irriterte foreldre. 

Guttene var i det krigerske hjørnet, og om de ikke krangle om noe, så gikk praten i hvem som var tøffest. Det var de selvfølgelig ikke enige om, og når jeg hørte "slå hardere, så skal du få se at jeg er tøffest" ba jeg dem pent om å holde opp før det hele endte i tårer. Det hjalp selvfølgelig ikke, for begge har selektiv hørsel på disse dagene, og etter den niende gangen holdt jeg munn og tenkte at de får lære på den harde måten da. 

Når jeg hørte "smak" og så minstemann sprette bak en sofapute samtidig som eldstemann krøket seg sammen, innså jeg at min antagelse kom til virkelighet. Og som de fleste andre normale mennesker kjente jeg meg litt småsur over ungene som absolutt ikke ville høre etter, med en liten bekymring for hvor slaget traff.

Med nærmere inspeksjon oppdaget jeg at neseblodet flommet fra den eldste, og du trenger vel ikke være forsker for å skjønne at storebrors nese ble offer for en rimelig sterk knyttneve. Og jeg måtte virkelig bite meg i tungen for å ikke si "hva var det jeg sa!", for det ville vel gjøre situasjonen noen hakk mer intens. Og dessuten hadde jeg evig nok med å redde sofaen og trøste den ikke fullt så uskyldige eldstemann, samt fortelle minstemann at det ikke er lov å slå andre. Sur-munnen ramlet ned til knærne og jeg så den lille vibreringen i kinnet som betyr gråt.

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden, men det gikk heldigvis like fort over. Jeg vil ikke unnvære dem for noe i verden, selv ikke på slike dager. 


Et bilde av guttene når de er enige! 

Eldstemann fikk beskjed om å sitte i ro, klær ble vrengt av og lagt i kaldt vann og minstemann fikk beskjed om å si unnskyld, samt en liten preken for at når de leker på den måten er begge skyldige. Jeg informerte også om at de fikk være venner resten av kvelden så ikke julenissen trodde de er slemme gutter. Minstemann sa seg enig med moren om at han kunne vente med å bli bokser til han ble voksen, og eldstemann ga meg beskjed om at julenissen ikke finnes. Og da var vi igang igjen! Minstemann rasende fordi nissen finnes, og eldstemann som nektet! 

Så det var nesten litt godt da minstemann skulle til mine foreldre på avlastning og eldstemann ble hjemme når vi dro på handling. 

Vel inne på butikken observerte vi et foreldrepar, med to stykk gutter, i en ganske lik situasjon som vår! Den ene dultet den andre så han ble sint, og foreldrene prøvde etter beste evne å ro dem ned uten alt for mange blikk fra uvitende folk som aldri har opplevd ekte søskenkjærlighet. Og selv om jeg følte litt medfølelse med dem, kunne jeg ikke la være å glise når jeg tenkte hvor heldige vi var som kunne handle alene! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Sjekk ut konkurransen om å vinne "Fride på skipet" HER!

 

Brilleslangen, lappebehandling og den spennende serien "Fride på skipet"! (Giwe away!)

Skrevet i samarbeid med brilleslagen.no

Det ble alt annet en jubel i huset når minstemann fikk beskjeden om at han skal dekke til det ene øye med plaster, minst fire timer om dagen. Sist kontroll på sykehuset avdekket at han stort sett bare bruker det ene øye sitt, noe som jo er veldig uheldig. Heldigvis og forhåpentligvis kan dette rettes opp i med lapp, motivasjon og uante mengder tålmodighet.

Minstemann var veldig tydelig på at dette var noen "mannskit", og var ikke helt positiv til legens anbefaling! Så det var bare å finne frem alle former for lure metoder som kunne gjøre det hele litt lettere for oss alle. At lappen vi fikk med oss så ut som et plaster var litt uheldig, for den lille rampen kunne fortelle at han trengte aldeles ikke plaster på øyet, for det hadde han ikke slått! Men etter litt forklaring ble vi enige om at det friske øye trengte en pause, slik at det andre skulle få trene. 

Etter at lappen ble innført heter jeg ikke mamma mer, og min bedre halvdel er ikke pappa, vi er nemlig blitt Yvonne og Roy! Og jeg mistenker at navnebytte kan ha en sammenheng med vår nyinnførte rutine!


Kan ikke klage på utvalget! 

Selvfølgelig måtte minstemann være inne i en dårlig periode når lappen ble innført, så det var noen vanskelige ettermiddager før han ble vant med lappen, og godtok at denne skulle brukes på dagen i barnehagen. Og all ære til de fantastiske "voksingene" i barnehagen som følger opp dette hver dag, slik at vi kan slippe det om ettermiddagen. Og selv om mange tenker at dette bør være en selvfølge at de følger med på, så vet jeg av andre som ikke er like heldige som oss. Og uten trygghet ville ikke minstemann tatt lappen på, for vi reduserer jo synet hans ganske kraftig når det "friske" øyet hviler. 

På sykehuset fikk vi et tips om brilleslangen.no som er en nisjebutikk som spesialiserer seg på lappebehandling. Og her snakker vi om godt utvalg av lapper, og jeg tror faktisk at de klarer å dekke opp de fleste interesser som barn kan ha med fargerike lapper med mønster og figurer. Det beste med dette er jo at lappen går fra å være skummel fordi det ser ut som et plaster, til morsom og mer leken. Prisene på lappene er stort sett det samme som du får på ditt lokale apotek, og de jobber hardt for at alle varer skal sendes ut så fort som mulig. Og som jeg har skrevet før, jeg ser ikke på shoppingtur på apoteket etter jobb og barnehage som en koselig familieutflukt, så pakke i posten er en stor bonus i en hektisk hverdag. 


Litt usikker på hvordan som blir favoritten, men tror muligens bilene vil nå toppen.

Brilleslangen.no jobber for tiden med å lete etter nye, gode produkter for lappebehandling og til barn med briller. Så har du noen tips om noe de bør vite, kan du sende dem noen ord på post@brilleslangen.no

Du finner dem også på på facebook. 

Siden jeg uansett hadde tenkt å bestille lapper fra dem, sende jeg en mail og hørte om de kunne tenke seg et samarbeid med en litt for ærlig mammablogger som ikke helt kan kunsten med å fremstille hverdagen som noe vakkert, men heller skriver om alt som er frustrerende og til dels kjedelig. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk svar på mailen, og vips gikk jeg inn i et spennende samarbeid som jeg håper vil være til glede for flere en bare oss. Det har seg nemlig slik at brilleslangen.no støtter Mercy Ships! Veldedige skip som yter bistand til fattige uansett rase, religion eller kjønn. 

Som noen kanskje husker gikk den en serie på NRK om en syv år gammel jente som bodde på et slikt sykehusskip sammen med foreldre som var sykepleier og tannlege, og i 10 episoder fikk vi følge henne i det spennende hun opplevde og fortalte til bestemoren som bor i Norge ved hjelp av postkort. Begge mine gutter synes denne serien er fin, og jeg liker å tro at den gir et viktig budskap til barna mine om hvordan livet er andre plasser. Vi bor trygt og godt i lille Norge, og trenger heldigvis ikke dekke hele sykehusregningen vår selv. 

Så i dag skal jeg få lov å gi bort 9 DVDer av serien " Fride på skipet"! Det du må gjøre er å legge igjen en kommentar med e-postadresse og like innlegget mitt. Alle kan delta!


Denne anbefales av begge småtrollene mine, og etter litt mas gikk minstemann med på at vi kunne gi bort ni stykk. Han ville helst ha alle sammen, og syntes aldeles ikke det holdt med en stykk! 

Jeg og minstemann trekke ut vinnerne en gang mellom julaften og nyttårsaften! (Tidsfrister går som regel dårlig her i huset, så da er det like greit å gi seg selv litt spillerom!) 

Skriv gjerne om du selv har barn som bruker lapp, slik at jeg kan sende med noen kule lapper om dere blir de heldige utvalgte! 

Del gjerne innlegget videre, slik at mange kan delta :) 

Facebooksiden min finner du her!

 

Har vi glemt hva gaver egentlig er?

Så var tiden inne for diskusjon rundt julegaver, og redselen for at barna skal bli skuffet. Det snakkes om skyhøye forventninger og gaver av verdier som bør brukes på langt viktigere ting en nips som skal slenges i en skuffe etter noen dagers bruk. Det kritiseres og roses, det hyles og skrikes. 

Men det jeg stusser på i denne debatten, er at barn forhåndsdømmes, at det bestemmes at de er utakknemlige uansett hva de får, og at de krever all verdens med ting. Jeg forundrer meg over om det virkelig er så få som tenker over hva gaver er, eller om vi blir lurt av et urealistisk bilde av enkeltstående saker. Er det virkelig slik at vi ikke lærer våre barn hva en gave faktisk er, at vi informerer dem om at det er en plikt og en konkurranse i å være best. 

Har vi glemt hvordan det var å være barn? Har vi glemt våre egne ønsker, urealistiske og uten forståelse for hva vi krevede? Og har vi glemt at vi forsatt ble glade når noe helt annet ble pakket ut, som foreldrene våre hadde valgt ut med omhu. Jeg husker forsatt drømmen om å få et stort rosa dukkehus i hagen, men jeg ble ikke mindre glad for esken med polly pocket som jeg fikk. Jeg husker ønskelister skrevet med skjeve bokstaver, på ark som ble tapet sammen. Jeg husker gleden av å ønske, og gleden av å dele ønskene. Men jeg husker ikke at jeg satt med ned på gulvet og gråt mine modige tårer når jeg ikke fikk et hus i hagen, en usynlig venn eller den dyreste dukken i verden. Og det er fordi jeg faktisk ikke satt meg ned til å gråte. For når julaften kom og jeg endelig fikk åpne pakkene, var jeg lykkelig uansett innhold. Julaften handlet om gleden av å være tilstede, om forventningene over alt de fine, over å få se ekstra på tv og spise julestrømpe til frokost sammen med søsken og foreldre. 

Jeg er ikke redd for å skuffe barna mine, og jeg er heller ikke redd for å kjøpe dem noe som passer lommeboken vår. I år har vi mindre å bruke enn tidligere, men hva har det å si så lenge vi har tak over hode og mat på bordet? Vi har hverandre, og til syvende og sist er det uansett tanken bak gaver som skal telle, ikke det som ligger gjemt inne i den. Og jeg er ganske sikker på at mine barn vil glede seg over innholdet i gavene sine, uansett om det har kostet 50 kroner eller 5000. Jeg velger å lære dem verdien av å gi gaver, og at de ikke nødvendigvis er det dyreste som er best. For de gavne som har gledet meg mest, er de som mine barn har laget, den lille gråsteinen som er en skatt, den fargerike trolldeigs biten eller de grå julebjellen som eldstemann tydelig har strevd med. Hvem sier at gaver skal koste all verden, hvem sier at du ikke kan gi en opplevelse, og hvem er det egentlig som skaper forventninger om at alt skal være dyrt og etter ønske?

Se for deg en 1åring som får en pakke, han eller hun vil mest sannsynlig blir storfornøyd med papiret og esken, og ikke ofre innholdet mer en noen sekunder. Så hvorfor kjøper vi da noe å legger inne i pakken, når gleden kanskje er større for innpakningspapiret. Det er vi foreldre som skaper forventninger om at alle ønsker skal innfris, og det er faktisk vi som bør tenke gjennom egne handlinger før vi skylder på at barna våre er utakknemlige og krevende. For når de kom til verden hadde de ingen formening om hva en gave er. 

Om jeg blir misfornøyd med en gave, og utrykket det til mine barn, så lærer jeg dem å bli det samme. Men om jeg gleder meg over tanken bak en gave og ikke hvor mange jeg fikk, så vil også mine barn lære det samme. 

I år har jeg brukt mye tid på gavene, av den enkle grunnen at jeg ikke kunne springe å kjøpe de første og beste jeg møtte på. Jeg har tenkt gjennom, laget selv og handlet fornuftig, og jeg håper og tror at gavene vi gir videre vil varme noen andre. For selv i en travel hverdag er det godt å kunne bruke litt av tiden min til å skape noe til alle de rundt oss, de som enda er igjen etter fire år med avbrutte avtaler og manglede sosialt liv. Og det er ikke antallet gaver jeg får igjen som er viktig, det er omtanken jeg får lov å gi noen andre. I flere dager har vi snakket om gavene vi skal gi, vi har snakket om hvordan vi ville tenke om vi fikk gaven, om hva de andre rundt oss liker, og ikke minst har vi lagt ned tid og omtanke i innpakningen hjemme på stuegulvet, istedenfor i et overfylt kjøpesenter tre dager før julaften. Og forstå meg rett, selv om vi ikke kan handle vilt og uhemmet, er vi ikke fattige. Vi har det godt, selv om vi ikke får dyre gaver under treet, og må prioritere hva pengene våre går til.

Jeg sier ikke at de som kan kjøpe gaver uten å tenke på prislappen gjør noe galt, for de kan absolutt legge omtanke i dem også. Men jeg vet av erfaring at jo mer jeg kan bruke, jo mindre tid trenger jeg bruke på å finne en fin gave som passer. Så kanskje det kan være litt godt å ha litt mindre, så du du får muligheten til å stoppe opp og vurdere hva du kan gi for å glede selv uten store summer i lommeboken. Mange føler nok sjalusi fordi de kan bort dyre ting, de må få lov å gi det de ønsker uten at jeg skal dømme dem. Jeg får heller fokusere på at jeg lærer mine barn at alle er forskjellige, og at det ikke er prisen som bestemmer hvem som vinner i gavekonkurransen. Og om jeg klarer å lære dem å glede seg over andres lykke, så vil de ikke bli sure og lei seg når de får noe helt annet. Jeg klarte fint å glede meg over dem som fikk mer enn meg som barn, fordi jeg lærte verdien som lå bak en gave. 


Når noen velger å gi meg en gave, er det omtanken bak den som betyr mest. 

Det virker som at vi helt glemmer hvorfor vi gir gaver, og for hver eneste nyhetssak om dyre eller mindre dyre gaver, er det ingen som nevner verdien i det å gi noe til et annet menneske. Den verdien som forteller at du ønsker noen vel, at du har tenkt på dem og ønsker å gi dem omtanke. 

Så i år er våre gaver laget for å glede andre, for å gi omtanke uten noe krav om å få tilbake. For meg handler det ikke om å bytte gaver fordi det er en plikt, for meg handler det om gleden av å glede andre! 

Facebooksiden min finner du HER!

Kollaps i familiereglene og oppdragelsen

Tja, et eller annet gikk litt feil her om dagen, og jeg sitter stadig å leter etter årsak til kollaps i familiereglene og oppdragelsen! For et eller annen må det ha vært, og jeg ser jo åpenbart hvordan regler som brytes, men er litt usikker på om svikt i kommunikasjon fra min side er utløsende årsak! 

Det har seg slik at eldstemann fikk beskjed om at søplet skulle fraktes til søppelboksen, og etter noen "humf", "ufs" og meget tydelig kroppspsråk trasket han ut i yttergangen, og forkynte at etterpå skulle han gå på besøk. Jada, det var greit fikk han til svar, bare han kastet søppelen først. Under denne samtalen satt minstemann trygt plassert i sofaen med egen vunnet nettbrett i fanget, helt oppslukt i bil spillet som tydeligvis er "in". 

Jeg på min side satt å studerte innsiden av øyelokkene, og bare svarte på spørsmål utifra tonefallet til den som ga fra seg lyd samtidig som jeg vurderte hvor slitsomt det ville være å tippe over på siden og løfte bena opp i sofaen. Altså en typisk ettermiddag etter arbeid når nattesøvnen har vært litt over vårt vanlige gjennomsnitt dårlig. (Og da snakker vi om særdeles mange oppvåkninger!) Mannen hadde æren av å lage middag, og det er jo ingen ting som er bedre enn å høre andre jobbe når du befinner deg en eller annen plass mellom søvn og våken tilstand. 

Etter en stund hørte jeg fnising fra yttergangen, men siden mannen var våken og ikke jeg, lot jeg lyden sive ut gjennom ørene like fort som den kom inn, og drømte videre om eget hus med badekar og et helt rom med garn. Så økte volumet og fnisingen gikk over i latter, og min noe søvnige hjerne registrerte at lyden kom fra begge mine sønner. 

Jeg tasset ut i gangen, og innså at en eller annen plass i oppdragelsen har vi glemt av å informere om bruk av yttergangen. For der lå guttene med nettbrettet som kun skal brukes i sofaen, delvis påkledd og med søppel som sendte en ganske ubehagelig eim fra seg etter matrestene fra fiskemiddagen dagen før fylte den opp. 

Siden jeg faktisk ser verdien i at mine barn er bestevenner noen minutter om dagen, valgte jeg å ikke bryte inn i samspillet. Og selv om det er mulighet for at de har funnet ut at mor i huset ikke vil forstyrre dem når de er enige, lot jeg tvilen komme dem til gode. Men det er mulig at vi bør se litt på hvor i oppdragelsen vi har glemt yttergangen og funksjon til denne. For det er vel ikke den vanligste plassen å ligge henslengt, delvis påkledd uteklær, med søppel som rekvisitt og søledammer rundt. Men om ikke annet hørte jeg ingen sure miner over lillebrødre som klenger eller storebrødre som ikke hører etter!


"Bror, du må klare den der, du e best i verden og da vinn æ den tøffe BMWen!" 

Så jeg tasset inn i stuen, sank ned i sofaen og hentet frem drømmen om hus og rom fult av garn. Yttergangen får vi snakke om ved en senere anledning, for det er mulig at jeg stiller litt dårlig som forbilde når jeg ser mine sko slengt rundt og null system. Sist vi fordelte oppgaver var det vel jeg som ble den heldige vinneren av den oppgaven, og det har jeg tydeligvis glemt! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Her kan du se hvordan jeg liker å tro at yttergangen ser ut! (Og hvor mye som faktisk har fått plass i den lille passasjen som egentlig ikke kan omtales som rom!

 

Kjære julenissen, her er 2014 ønskelisten til deg, og listen til min bedre halvdel!

Kjære julenissen, siden du merkelig nok glemte med av sist jul, får du nå en redigert ønskeliste. Jeg ser at det kan bli litt forvirring med hvor du skal lande, og siden ringeklokken vår ikke fungerer kan jeg forstå at du valgte å gå forbi, slik at du ikke vekket guttene med banking på døren. Men i år skal du vite at når de først sover, så våkner de ikke av noen dunk på døren! Og jeg må jo innrømme at jeg er ganske snill som lar deg slippe pipen hos oss, så det bør gi meg noen ekstra poeng. 


Noen av smånissene dine, som ikker er av det snakkesalige slaget! Så regner ikke med de bringer beskjeden videre!

På et år har mye forandret seg, selv om essensen i ønskene mine forsatt er det samme, masse gaver og luksus. Men jeg er jo stort sett snill og grei, så det burde være en enkel sak å fikse for deg. 

1. Ubegrenset med søvn i minst 16 dager, jeg tipper at det vil holde for en stund, og at resten av året vil gå som en lek uten enorme ringer under øynene og et ganske stabilt surtryne hver gang jeg tvinger meg ut av sengen! 

2. Hushjelp hadde vært en fin ting, for selv om mannen har funnet sin rolle i huset og inntatt kjøkkenet, så skal resten av leiligheten holdes i orden. Klær skal vaskes, støv skal tørkes, unger skal legges på plass, blomster skal ut i søppelboksen og vedovnen skal varmes! Og som du jo vet, siden du er magisk å heter julenissen så er det vanskelig å holde orden i den lille leiligheten vår. Så det fører til neste punkt på listen! 

3. Vårt helt eget hus, med badekar og varmbåren luftvarme, slik at innetemperaturen blir stabil og at varme bad til minstemann blir litt lettere å utføre. Du vet jo den baljen vi bruker i dusjen, jeg har måtte innse at den er i minste laget. Minstemann klarer seg med den forsatt, men jeg sliter litt mer, ettersom jeg er stiv som en stokk og egentlig ganske lang. Jeg kunne også tenke meg et vaskerom i inngangspartiet slik at skittene klær kan tørkes der, istedenfor i dusjen. Ikke så morsomt med sand mellom tørne når du ikke engang er i nærheten av en strand. Men jeg skal selvfølgelig også takke pent om vaskerommet blir plassert en annen plass! Ja også hadde det vært en fordel at guttene fikk egne rom, for det er liksom ikke like morsomt når de krangler også etter leggetid. 

4. Krølltang! Selv om jeg muligens er ganske langt under gjennomsnittet når det kommer til jålesaker så hender det jo at jeg ønsker å pynte meg. Og når jeg først gjør det, hadde det vært fint om krølltangen ikke gikk i stykker når jeg var halvveis i det litt slitsomme håret mitt. For selv om jeg ikke er så nøye på det, så får det være måte på hva jeg skal utsette mannen for. Stakkars, han trodde helt sikkert art jeg var delt i to og hadde fått en ny halvdel! Ja og det er en fordel at den holder god varme, for ellers blir det uregjerlige håret mitt like bustete som det alltid er. Om den er lilla blir jeg heller ikke sur altså, men nå skal jeg ikke være for kravstor. 

5. En overfylt bankkonto som gjør at jeg kan kjøpe meg noen nye og fantastisk lekre sko, helst av den typen som får alle til å sperre opp øynene på en elegant/småsexy måte og si "WOW". Litt usikker på hvor du kan finne noen slike, men du kan ta en tur innom lillesøsteren min, hun har mange av den typen. Om jeg får slike sko, må jeg også få et kurs i hvordan jeg går på stolper. I år må vi faktisk prioritere litt mindre av alt, og skobudsjettet var det første som røk, samt frisørtime, nye juleklær og andre ting som er (u)viktige! Nå har jeg ikke tenkt å slutte på jobben selv om jeg skulle få mindre penger, så det er altså ikke for at jeg skal bli lat pengene er ønsket! 

6. Frisør ønsker jeg meg også, men der bør du kanskje være litt kreativ med innpakningen! Husk at vi mennesker som ikke er så magiske trenger å puste frisk luft, ikke bare støvete pappeske luft. Ja også er det vel kanskje litt smart om du ikke setter den ute, og at du kommer med den på julaften. vi skal jo ikke være menneskeplagere heller! Men i alle fall, sjekk at frisøren er godt på både klipp og striping av hår, for jeg har en litt kjip ettervekst som dessverre ser ut til å måtte bli der en stund. (Se punkt.5, bankkontoen er ikke spesielt feit i år!)

7. Skulle til å skrive kokk, men mannen har virkelig tatt seg opp på den matlagingen så tenker at han kan bare forsette med dette. Men sleng gjerne over noe snadder julemat som han kan stelle i stand. Vi vil være tradisjon tro med pinnekjøtt, og har handlet det inn når vi så det på tilbud for en stund siden! Men et fenalår, litt seterrømme og flatbrød hadde smakt bra. Og nå som jeg har klart å legge litt på meg, må jeg jo bare fylle på så jeg ikke mister kiloene like fort. 

8. Ny mac, ettersom den stakkars lille maskinen jeg har i dag synger på siste vers! Den jobber saktere enn de kommunale maskinene jeg bruker på jobb, og det er virkelig på smertegrensen til hva jeg takler. For som du vet, er skrivingen like mye terapi for meg, og om jeg ikke får skravlet fra meg skriftlig vil jeg muligens bli sperret inne i et skap eller noe. Den bør være av typen dyr, som har stor skjerm og takler noen facebookspill som jeg er fullstendig avhengig av!

9. Noen nye og fine hverdags kjoler, gjerne av ull! Jeg har funnet ut at det kan være behagelig å gå i noe annet en treningsbukse, og jeg tror at mannen i huset synes det er ganske fint. I alle fall frem til jeg lærer meg etiketten for hvordan du beveger deg i lårkorte filler! Mulig at det kan være lurt for deg å sende nissemor på handling, for jeg er litt usikker på om rød og hvit kler meg. Og om det bare blir hvit kan jo noen tro at jeg skal gifte meg på vei til jobb, og det skulle tatt seg ut! 

10. Spa! Helst av typen som varer en hel uke, slik at jeg kan bli dullet med helt til posene under øynene forsvinner og kroppen maler av lykke. Jeg tar gjerne med mannen på dette, så mulig du bør sjekke opp om vi får barnefri i forkant! 

Det var vel det jeg husket for nå, det kan være at jeg legger ut en oppdatert liste etter hvert. Men du er jo magisk så det skal gå bra! Tid skal jeg la være å mase om, for den ser jeg er litt i overkant mye å be om! 



Dett gikk bra sist jul selv om du hadde glemt meg, for det hadde ikke nissemor! Og læstan va god, varm og ikke minst nydelig! :)

Og nå til deg kjæresten min, du skal også få mine ønsker. Jeg har selvfølgelig prøvd å moderere dem utifra det vi har å bruke denne måneden. 

1. Hyttertur bare jeg og du, der du har kjøpt inn det vi trenger og planlagt alt sammen. Jeg kan godt pakke klærne selv! Kakao, fyr i ovnen, fenalår og en koselig spasertur i vinternatten! Tenk hvor godt det hadde vært! 


Bilde fra sist vinter når vi var på hyttetur alene, med 17 minusgrader og stjerneklar himmel når lyset tok natt! 

2. Strikkepinnesett i bambus eller den duren. Slikt som gjør at jeg kan bytte om utifra størrelsen jeg trenger. 

3. Pysjamasbukse, samme som de jeg har kjøpt på sparkjøp. Helst i xs, men s går også fint. Der hadde de også noen mye ullsokker i lys rosa som kostet 25kroner. 

4. Ullvotter, læsta og ullundertøy! Gjerne i noen fine farger, men du vet nå hva jeg liker. 

5. En god fuktighetskrem til ansiktet mitt, husk på at jeg har sensitiv hud! 

6. Ny parfyme, gjerne en syrlig som jeg ikke har brukt før. Den jeg har brukt fra før er nesten helt tom. 

7. En piknik i fjæra med bål, kaka og gode brødskiver med brunost en fin vinterdag som vi har fri! Ta gjerne med pledd jeg kan ha rundt meg! 


En koselig frokost vi tok i fjæra! 

8. En god bok, som jeg kan drømme meg bort til, eller en strikkebok med fine oppskrifter til større barn. 

9. Om du skulle vinne mye i lotto før julaften ønsker jeg meg: mac, råbra krølltang, ny mus(TIL MACEN, IKKE MEG!), nye vintersko som tåler vann og kan legges inn i leggen, nye ullkjoler som jeg kan bruke til hverdags, hus, tøffere bil, ny tv som virker som den skal, gullsmykker og ørepynt, enda bedre kamera med flere objektiv enn de jeg har fra før, sydentur, egen hytte, sånn tykt garn jeg viste deg som føles som en sky og er av ull og så mye at jeg kan lage meg en jakke og en stilig kjole, og kanskje noen votter! 

Det var alt jeg kom på i farten, skal sende deg en epost om jeg kommer på noe mer! (Eller sms om jeg er i godlune når ideen treffer.)

Facebooksiden min finner du HER. 

(PS. Jeg har en liten mistanke om at ønskelisten ikke nådde frem til julenissen sist jul, så del gjerne innlegget videre, for han slipper ikke unna i år!) 

Hamster på julebord med antibiotika, smertestillende og stavmikser i vesken!

Ja, som vanlig går alt min vei, og på årets julebord vil jeg trappe opp med utseende til en litt deformert hamster! 

Nå snakke jeg ikke om at jeg vil være lodden, for leggene fikk seg en runde med høvelen etter en shoppingtur med eldstemann og min bedre halvdel på slep fredag kveld. Eldstemann er nemlig kommet i den alderen at vi faktisk kan slippe litt på stålregime der vi har nedsatt loven om at klokken syv er absolutt siste tidspunkt for å ankomme hjemmet med barn. Ganske deilig egentlig, for det åpner jo en hel verden av muligheter. Det skal sies at minstemann har avlastning denne helgen, så når jeg så muligheten for å dra på byens største kjøpesenter klokken 1800 en fredagskveld, kunne jeg ikke la den passere. Det har seg nemlig slik at alle andre lar denne muligheten gå fra seg, og det er minimalt med gamle damer som betaler med småpenger, stressede småbarnsforeldre med barn som gjør sitt ytterste for å trene foreldrenes tålmodighet og gir meg tidenes dårligste samvittighet for at jeg går der uten barn, mannfolk som sukker og klager bærende på hundrevis av poser med en energisk og tydelig lykkelig kvinne foran seg. Jeg har altså ikke noe imot noen av disse gruppene, men de bruker til tider å skape noen stressende elementer rundt meg som jeg for all del ikke må ha når jeg skal lete etter klær. For som jeg har skrevet før, er det svært få butikker som har klær som passer kroppen min, og det gjør at jeg fort blir rød i toppen og særdeles grinete. Men over til leggene mine, som jo var temaet for øyeblikket. Det har seg slik at når jeg sto å vurderte en "grå jakke" kontra en "grågrå jakke" murret min førstefødte rundt meg. Han var overhode ikke fornøyd med at moren tvingte han med på shopping, og bestemte seg for å furte, og ikke minst utforske hvor mye hans mor ville tåle når hun vandret rundt med glassaktige øyne og et fårete glis om munnen i en nærmest tom butikk som faktisk har klær som passer henne. "Du mamma, sjekk den her jakken, den kan du jo ha på dæ så den passe til leggan dine!" Ja, som sagt var butikken bare nesten tom, og ettersom den småfurtene gutten bestemte seg for å heve stemmen fikk de alle med seg at jeg har glemt hva høvel og barberskum er. Så vel hjemme ble høvelen rotet frem. Jeg tenkte selvfølgelig at jeg like greit kunne ta det samtidig som jeg dusjet, uten briller og med hastverk siden jeg egentlig var litt sulten. Resultatet var flekkete, men ikke pels! Så jeg sa meg fornøyd med det! Så det er ikke derfor jeg ligner på en hamster. 

Jeg har heller ikke fylt vesken med drikkeflasker, av typen med promille, på samme måten som hamstere fyller kinnene med nøtter. For jeg tipper at antibiotika, smertestillende og sprit er en særdeles dårlig kombinasjon, og når jeg i tillegg høres noe rar ut der jeg prøver å snakke uten at munnen beveger seg vil jeg bli tatt for å være overstadig beruset. Men det med hamstringen er ikke langt fra sannheten. Jeg har nemlig fylt vevet i mitt høyre kinn etter sist møte med tannlegen. Eller nest siste, for den siste var da jeg stakk innom etter to dager med uutholdelige smerter jeg var ganske sikker på å dø av, eller i det minste bli enda mer gal av. Men tannlegen kunne berolige meg med at jeg ikke var dødende, og heller ikke på vei å bli gal. Så jeg gikk ut med to tabletter i magen, og en eske med flere. Ingen betennelse skal med andre ord forsure hverdagen min noe mer. Ikke for det, hevelsen var forsatt der og munnen min føltes forsatt som et åpent sår. Takk og pris for vinter og skjerf! Eller forresten, det er faktisk sommertemperatur her nord, og snøen ligger langt oppe i fjellet. Så jeg må muligens prise meg med mørke, bare synd jeg er hvit som et nyinnkjøpt laken! Og det hjelper vel heller ikke at kinnet hadde fått en ganske gul farge. 

Om ikke annet hadde hevelsen gått ganske bra ned, og jeg kunne kjenne den utrolig spisse biten av sytråden som var brukt. Den hadde lagt seg perfekt til så den stikker meg i kinnet hver eneste gang jeg svelger, åpner munnen eller bare tenker på å gjøre en av delene. Og jeg mistenker at prosessen med at såret skal gro sammen er i gang, for det eneste jeg klarer å tenke på er hvor fantastisk godt det må være å klø der med tannbørsten. Takk og pris for at jeg fikk ondt lenge før jeg klarte å åpne munnen nok til å stappe inn tannbørsten! 

På kvelden etter en ganske intens økt med gjentatte ryddeprosesser bestemte jeg meg for at NÅ skulle sjokoladen finne fram, den typen med kjeks inni som får lykkefølelsen til å stige ti hakk, minst. Det var jo tross alt minst fire dager siden sist jeg puttet i meg en bit av himmelen. Jeg åpnet munnen, ignorerte kjeven og tygget i vei! Og det skulle jeg aldri gjort, for ubehaget klarte faktisk å overstyre den fantastiske gleden sjokolade normalt sett gir. Resten av kvelden holdt jeg munne lukket og jeg innså at jeg med stor sannsynlighet ville gå glipp av hovedgrunnen til julebordet, nemlig maten! Og er det noe som er verre enn å ikke kunne spise sjokolade, ja så er det å ikke kunne spise julemat når du lukter den og ser andre gomle i seg. På jobben fikk jeg tilbud om at de kunne mose maten til meg, og jeg vurderer faktisk å legge en stavmikser i vesken. Tro om det er for sent å melde i fra om spesielle behov i forhold til matvarene?! 

Siste natten før julebordet utartet seg på samme måte som de andre, men hyppige oppvåkninger jeg tok meg selv i plaging! For tenkt det, med en gang jeg sov måtte en av de teite armene mine dulte bort i kinnet, og om ikke de gjorde det, så la jeg meg på siden. Og selvfølgelig var det på favorittsiden jeg trekte den idiotiske tannen, så jeg våknet helt sikkert av at jeg lå feil også. Kjempegreier, lite søvn gjør virkelig noe med humøret. 

Som vanlig kan jeg gratulere meg selv med å trekke det lengste strået, og utnevnes som den uheldige vinneren av uflaks. Det er faktisk så ille at jeg vurderer å glemme loddpengene hjemme! 


Nesten klar, mangler bare stavmikser!


Så i dag skal jeg stille opp på årets eneste julebord, pyntet i noen gamle filler jeg fant i skapet , oversminket i forbindelse med det som skal bli prosjekt gjemme bort et gulblått bollekinn som skaper en ganske merkelig ansiktsform, la være å innta årets muligens eneste kopp med kaffe/bailys og kun lukte på maten. Ja også for å gjøre det hele enda litt mer morsomt for min del, skal jeg stå for underholdningen for min avdeling. Og det betyr mest sannsynlig at de fleste øynene vil være rettet på meg, der jeg står som en pjuskete hamster som har glemt å fylle opp begge kinnene! Jeg skal til og med lese høyt, noe som betyr at jeg må bruke munnen, å når jeg bruker munnen, ja da gjør det vondt! 

Ønsk meg lykke til, for det trenger jeg! 

Facebooksiden min finner du HER!

Innlegget fra den fatale tannlegetimen finner du HER, i tilfelle du ønsker utdyping til denne teksten. Der vil du kunne lese om tannen som virkelig hadde misforstått sin rolle! 

Helt greit at du har en annen mening, men vær snill å si det uten å mobbe!

Kjenner jeg blir sint og frustrert på voksene folk som mobber og forsvarer det med at de trøster jo bare noen andre, at det er jo bare noen ord, at det er jo fordi de er uenige. En eller annen plass i dagens samfunn ligger en enorm svikt, en svikt som fører til at normalt begavede mennesker bestemmer seg for å skrive stygge, meningsløse og nedsettende ting om andre, i full offentlighet. Det er rett og slett kvalmende å lese hvor fordømmende og noen ganger regelrett ondskapsfulle mennesker kan være. 

Det er helt greit at du er uenig, det er helt greit at du har en helt annen mening, men det gir deg ikke lov å rakke ned på andre mennesker. At du gjør det for å forsvare noen andre er ingen unnskyldning for at du skal gå til angrep. 

Tenker du ikke over hvordan du fremstiller deg selv, når du velger å bruk vonde ord mot andre. Ønsker du virkelig å såre andre? Ønsker du å få dem til å gråte? Og tror du virkelig at du får det så mye bedre med deg selv når du omtaler et medmenneske for negative og sårende ord? 

I dag har det vært flere saker i media som har fanget interessen til svært mange, og kommentarene lar ikke vente på seg. Men stor andel ytringer får meg til å fryse på ryggen, for de er kun ment for såre andre. De er mobbing i aller høyeste grad, og det gir jo et bestemt bilde av hvor dagens barn lærer å være stygg mot andre. 

"Ser jo ut som ett skjelett. Ingen normale mennesker ser sånn ut."

"Fy faen jeg nekter å ta fri! Skjems over late kvinnfolk!!"

"Endelig tok noen råtten på Drittsekken"

"Nei. Hun var en uansvarlig liten drittunge. Foreldrene hennes tok ansvar. Og stolt? Ingen bør være stolt av henne. Hun bør være ett eksempel på hva man ikke gjør."

"Ser ut som at du endelig har funnet deg en venn. En venn som er kliss lik deg selv. BILLIG,billig BILLIG!! Trailor trash all the way."

"Idioten skulle vel ha en idiottime med guden sin? Idiot"

"Stygt... Når skal "mote-ekspertene" skjønne at slike modeller bare er stygt og forkastelig? Hva med å benytte modeller med normale størrelser? Modellene blir bare styggere og styggere, finnes ikke noe pent og sexy ved det der... Modellene nå til dags kan gjemme seg bak en lyktestolpe når de leker gjemsel, uten fare for å bli funnet! En hån mot etthvert normalt menneske og en forbannet ukultur!"

"Herregud, hun er ikke syltynn , hun ser utsultet ut og ligner noe som kommer ut av en konsentrasjonsleir. Hilsen fra en med normalvekt"

"Herregud ! Du er en udugelig hore . Slutt og kle av deg for faen og få deg utdanning !"

Min mamma og pappa lærte meg at du ikke skal si stygge ting til andre, de lærte meg at istedenfor å lete etter feil, skulle jeg se etter positive sider. De lærte meg at det er helt greit å ha en annen mening, men at jeg skulle forsvare den på en saklig måte uten å trekke inn ting som var utenfor tema. Og ikke minst lærte de meg at slik jeg ønsker andre skal være mot meg, slik skal jeg være mot dem. 

Jeg sier ikke at jeg er perfekt, jeg innrømmer gladelig at jeg har vært både fordømmende og sårende, og jeg forteller gjerne om ord jeg aldri skulle sakt. Men jeg prøver i det minste å ikke snakke nedsettende om andre, og om jeg gjør det så skal jeg faktisk være så voksen at det er ord jeg kan stå for når jeg snakker direkte med et annet menneske. Jeg skal ikke sitte å gjemme meg bak en dataskjerm og taste ut forbannelser over andre. 

Mine verdier sier meg at slik jeg er, vil mine barn bli. Og er det noe jeg ikke ønsker, så er det at mine to barn skal si stygge ting til andre, at de skal bli mobbere som trakaserer og plager andre. Jeg ønsker ikke at hverken jeg eller mine barn skal føre til andres ulykke, andres tårer eller andres død. Så derfor snakker jeg heller ikke nedsettende om andre så de hører, jeg fremmer heller det positive med de rundt oss. 

Gang på gang når jeg leser på nett spør jeg meg om dette er ord menneskene ville si direkte til en person, ord som kaller andre for dødninger, beinrangel, surketryner, avvikere, idioter, hjerneskade, fleskbeger, mindreverdige. Jeg kan fortsette i det uendelige, og om jeg skulle bli fri for forslag kan jeg bare gå inn på en eller annen nettside med åpene kommentarfelt. 

Vi leser stadig om folk som velger å ta sine egne liv, vi snakker om dem med omsorg og sier det er trist. Men vi ser ikke at kanskje den ufine kommentaren vi slengte fra oss i et dårlig øyeblikk er medvirkende årsak til at et annet menneske valgte å forlate dette livet. Jeg sier ikke at kommentarene er den direkte årsaken, men de er helt klart en del av bildet. Og når du sitter som ung og usikker eller godt voksen og ensom, så hjelper det ikke å se at andre synes du er en taper, en sviker, en mindreverdig. 

Om vi noen gang skal klare å gjøre noe med mobbing, så må vi faktisk feie for egen dør! Vi må innrømme at kanskje ikke alt vi sier er så lurt og vi må ikke minst lære oss å si beklager! For det er ikke greit å være slem med andre, selv ikke i det offentlige rom der du sitter godt plassert i ditt perfekte hjem, skjult bak en skjerm. 


Selv om noen skiller seg ut fra mengden, gir det oss ikke lov til å dømme, kritisere og mobbe dem! 

Så vær så snill, tenk deg om før du skriver noe negativt neste gang. Tenk over hva du faktisk sier, og si det høyt til deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dagens (fiske)tur innom tannlegen!

I dag har denne lille jenten vært innom tannlegen, på det jeg i utgangspunktet trodde bare skulle være en aldri så liten koselig sjekk av en ganske ufin og kranglete tann. Men som vanlig så skulle det vise seg at her var det noe muffens, for jeg er åpenbart full av mer eller mindre heldige produksjonsfeil. (Jeg klaget til mamma, men hun sa garantitiden er gått ut for lenge siden?)

Nå bør jeg kanskje advare om du skal til tannlegen i nærmeste tid, om du har problemer med å høre om hva en tannlege jobber med eller synes avsløringer om hvordan ting forsvinner ut av kroppen er unødvendige! Resten kan bare lese videre! 

Jeg var selvfølgelig sent ute til timen, og kom springene inn døren nøyaktig to minutter etter at jeg skulle vært der, svett og små stresset. Det passet selvfølgelig dårlig at jeg måtte forlate jobben tidligere enn det som er vanlig standard, og trafikken var en utfordring. Det kom snø i natt, og det resulterte i svært redusert hastighet på enkelte bilister. (Eller pyser, det var mer glatt for noen dager siden når vi kjørte rundt på glattis, og da var det ikke mer kø enn normalt?!) 

Men om ikke annet slapp jeg ventetid, og jeg fikk heller ikke bekymret meg over hva jeg gikk til. Jeg var jo på dette tidspunktet sikker på at det bare var en aldri så liten kontroll, der jeg antakeligvis ville få beskjed om at tannen kunne vokse ut og trekkes som normalt. Bare en litt uggen følelse sa meg at tannen overhode ikke satt i slik den skulle, for de siste årenes tannpine har liksom aldri blitt bedre. Heller motsatt og ganske intens til tider. 

Tannlegen var en eldre herremann, en av dem som sikkert kunne vært julenissen. Rolig utstråling og ingen tegn til sadistiske trekk, selv om jobben hans muligens består av å trekke veldig mange tenner. Damen som hentet meg var også en slik person, men kunne ikke vært julenissen siden han er en mann. Men du skjønner sikkert tegningen. 

Jeg ble henvist i den fryktede tannlegestolen, og kjente at dette var en av de bedre jeg har prøvd opp gjennom årene. (Det ble ganske mange i den to år lange perioden jeg gikk rundt med vaier i kjæften!) Alt føltes ganske greit, og selv ikke den slitsomme opplevelsen med å få stappet inn en plate større enn munnen for å ta røntgenbilde, fikk pulsen til å stige.

Men det var helt til jeg hørte omtalen til bildet, og når jeg tittet mot lysbilde innså jeg at her var det trøbbel på gang! Tro meg, når jeg klarer å se at en tannstilling er feil uten briller på, da er det ganske ille. Jeg er faktisk helt sikker på at jeg imponerte de andre i rommet med den tannen, for noe må jeg jo trøste meg med. Om jeg ikke kan glede meg over det, kan jeg i det minste skryte! Ikke alle kan komme å si det har en tann som har ramlet ned, inni tannkjøttet med røtter som fiskekroker. Jeg er med andre ord enda mer spesiell, det holdt ikke med vampyrtenner som ble trekt da jeg faktisk bare var en jentunge. Og min mistanke om at jeg fikk tennene kastet i munnen ved skapelses tidspunktet er herved bekreftet, for jeg hadde jo tvilt tidligere, selv om tennene sto litt hulter til bulter, foran og bak hverandre. 


Jepp, dette er altså et bilde fra munnen min, og du trenger ikke være ekspert for å si at den ene tannen har misforstått hvordan den skal oppføre seg!

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen planer resten av denne dagen, og da gikk det et lys opp for meg. (Etter at jeg hadde tenkt at det var jo et hyggelig spørsmål!) Her skulle med andre ord den svære tangen til, og jeg ville bli redusert til en skrøpelig tannløs krøpling i ettertid. Tannen med røtter som fiskekroker skulle ut, og det ville bety et aldri så lite kirurgisk inngrep med badehette på hode, grønne tepper, bedøvelser og litt små paniske tanker om at kjevebeinet mitt ville få unngjelde. For jeg husker godt tennene som forsvant da jeg var yngre, og jeg minnes en ganske ubehagelig tid med blodsmak i munnen og vansker med tygging. 

Bedøvelsen virket heldigvis fort, men før den tid sto tårene i øynene når den kjipe enorme nålen sprøytet inn et eller annet som skulle fjerne muligheten for at hjernen min skulle kortslutte av smerte. Men det gjorde rimelig vondt, og tankene gikk til alle dem som lar seg stikke frivillig for å fylle opp krøller i huden og den slags kjærring greier. Jeg er ikke så mye kjærring at jeg vil la noen stikke meg uten at det er høyst nødvendig! (Minus akupunktur, men det ligger en plass mellom nødvendig og ikke fult så nødvendig!)

Jeg kjente kjeven, tungen og leppene bli bedøvet, og vurderte å bite meg selv litt bare for å sjekke at det virkelig ikke ville gjøre vondt. Men jeg stoppet meg selv, for det har jeg prøvd en annen gang, og det blir ganske så ubehagelig når bedøvelsen fordufter. Pluss at et kjøttstykke fra kinnet ikke er det samme som en bedre biff fra kjøtthandleren som kan serveres blodig. 

Etter mye romstering i munnen min løsnet den idiotiske tannen, og jeg velger å ikke informere så mye om hendelsesforløpet slik at jeg ikke skremmer vannet av en med frynsete nerver før samme typen inngrep. Men jeg kan si som så at det var særdeles ubehagelig, og nesten som å føde. Prinsippet er nesten det samme, en ting skal ut av meg, det er ubehagelig og ikke så alt for enkelt. Så får du en slags glede når objektet er løst, helt til du innser at fysj å fy hvor ondt du nå vil få det, før alt blir bare bra med tiden. 


Å her har du faenskapen som har plaget meg i noen år, og den var ikke direkte fornøyd med at det skulle kastes ut! Så den klorte seg fast med røttene. 

Videre kan jeg informere om at denne form for inngrep har vært brukt som torturmetoder, og det er ikke uten grunn. Og er du redd blod bør du helst ha noe foran øynene, og du bør absolutt mangle smakssans. 

Nåja, nok om det, jeg jobber med å fortrenge hele opplevelsen, men dessverre kjennes det ut som at jeg har kappet bort en stor del av kjeven, og det i kombinasjon av å være sulten gjør meg til en tikkende bombe. Selv ikke alle de pillerne jeg puttet i meg får opp humøret mitt, og jeg kjenner at suppe blir den eneste form for næring en stund fremover. Ja for ikke snakke om pudding, for mandelpudding og bringebærsaus er høyst nødvendig for å samle mot til å komme seg gjennom dagen og den fryktede natten der jeg plutselig glemmer meg av og klasker meg på kinnet i søvne! Ohh, smerte! 

Så nå sitter jeg her, med en kul på størrelse med et egg på kinnet, beinverk som gjør at jeg nesten ikke tør puste og en mage som knurrer faretruende! Og som om ikke det er nok, har jeg en mann som stryker meg over kinnet og må snu seg bort for å le så han griner. Jeg føler meg bare så vakker, og bare vent til han en dag havner i samme situasjon! Da skal han virkelig få medlidenhet mens jeg ler så jeg triller. 

Men om ikke annet er marerittet av en tann ute, og jeg vil forhåpentligvis slippe mystisk tannpine og jeg ble også omtalt som en jente, og det er lenge siden sist! Ikke som en mamma, en dame eller kjærring, men som en yngre utgave av det kvinnelige kjønn! Jeg liker i alle fall å tro at det var det som var tanken når jeg omtales som jenta! Og jeg ble faktisk behandlet på en god måte, og bare et par ganger fikk jeg lyst å bite tannlegen litt! 

Nå skal jeg krype sammen i fosterstilling og synes fryktelig synd i meg selv, samt la være å tenke på at det er stor sannsynlighet for at jeg er mer hoven i morgen, og at det da vil være et eple som stikker ut på kinnet! Og som med de fleste former for ubehag er alltid dag to den verste! Pessimisten i meg sier at i morgen går alt strake veien til faens, og optimisten sier at i morgen er alt jævlig normalt igjen! (Beklager språket, skylder på tannpinen, blodsmaken i munnen, knurringen i magen og pillene som ikke virker!)

Facebooksiden min finner du her!

 

Jeg innrømmer at jeg hoppet over middagen!

Beklager, men i dag fikk ikke mine barn middag!

Jeg er overhode ingen perfekt mor og ikke har jeg planer om å bli det heller. Så i dag hoppet jeg over middagen og serverte mine barn brødskiver med et tykt lag prim, og til kveldsmat fikk de servert sveler stappfulle av sukker og fett. Ja for ikke snakke om at det var ferdigposer som ble blandet ut med vann, så jeg antar at de inneholdt en god dose e-stoffer og andre ymse ingredienser. Garantert et produkt som får helsepersonell til å grine, i alle fall dem som er over gjennomsnitte opptatt av hva som puttes i munnen. (Jeg er ikke en av dem, som du kanskje ser utifra de første setningene.) 

Dag inn og dag ut ser jeg reklame, artikler, nyheter og diskusjoner som omhandler mat og familie, og jeg føler at jeg konstant har en svært pekefinger hengende over meg, klar til å tuppe meg litt i hode om jeg skulle være så uheldig å avvike fra det som anbefales. Og helst bør jeg sitte igjen med tidenes dårlige samvittighet når jeg er ferdiglest, hver eneste gang.

Men så er jo problemet, hva er det egentlig som anbefales? Om du googler artikler om barn og mat vil det komme opp hundrevis av sider som forteller deg at "Dette må barnet spise, ellers er du en grusom mor som bare mangler en vorte på nesen og kosteskaft før du når toppen av jævlig ondskap." Okei, mulig det står skrevet med litt andre ord, kanskje noen som ikke inneholder vorte og jævlig, for de bør vel ikke assosieres med mat. Men poenget er at om jeg skulle bli smårar å følge alle disse rådene, ville ungene bli sittende å gomle på gress. Ikke helt det som regnes som god omsorg vil jeg tro. 

Er det virkelig et problem at man en sjelden gang avviker fra de normale rutinene, og velger å gjøre noe som er ekstra spesielt. Jeg ser absolutt problemet om normalt og variert kosthold blir byttet ut med cola og chips, men det må da være måte på hvor opptatt du skal være av det barna putter i munnen. (Minus de minste, dem putter alt i munnen så der bør du passe på, ledninger eller småstein kommer aldri til å regnes som mat!) 

Barna mine sperret opp øynene når jeg informerte om at i dag blir middagen brødskiver med prim, og at kveldsmaten ville bli sveler, med syltetøy kjøpt på butikken og et helt beger rømme på oss fire. De fikk til og med smøre på et tykt lag av smør! Men jeg så ikke annet en smil om munnen på dem, og observerte at eldstemann fortalte lillebroren at dette ville ikke hende hver dag, så han hadde bare med å nyte maten. Lillemann igjen var enig helt til broren lånte hans smørkniv, og jeg måtte tre ut av rollen som observatør og heller bli fredsmegler.


Kakao med massevis av krem, en  helt vanlig tirsdags kveld en eller annen dag i november! Fy da!

Det er garantert noen som vil sitte med store øyne, og jeg antar at det er stor mulighet for litt småkjipe kommentarer om hvor uansvarlig jeg er. Men skal virkelig livet bli slik at vi skal være helt hysteriske for alt vi gjør, skal jeg virkelig detaljstyre maten barna får i seg, telle kalorier og nekte dem søtsaker? Noen vil sikkert si at jeg velger å utsette mine barn for overvekt, men der må jeg bare si at to måltider en veldig sjelden gang vil gi den effekten, så fremst de spiser normal husmannskost med god variasjon. Hjelpes, tenk at jeg er så uansvarlig. Eller er det slik at de som påstår de alltid følger ernæringsråd til punkt og prikke velger og lyve litt? At de egentlig har seg noen herlige sjokoladefester gjemt bak en skapdør, men bygger en fasade for å ikke fremstå som et dårlig menneske. Ikke vet jeg, men her i huset dropper vi av og til middagen, og ingen av barna mine har tatt skade av det. 

Facebooksiden min finner du HER! 

 

 

hits