desember 2013

Sorry, men jeg liker ikke noen som er tykkere enn meg?!

Legger merke til at media igjen kjører på med kroppsfokuskampanjen sin som setter to grupper opp mot hverandre, istedenfor å heller fremme det faktum av at alle kropper er normale, uansett hvordan du vrir og vender på saken.

Jeg velger bevist å holde meg unna slike idiotiske artikler, av den typen som påstår at man må velge enten for eller imot. Tekster som gjør at alle på en eller annen måte føler seg mindre verd, enten i form av at dem er det motsatte av det som skrives om eller at de er av den typen det skrives om og som blir kritisert i div kommentarfelt av småhusene ?voksne? som ikke har lært seg normal folkeskikk, eller som rett og slett ikke forstår at den også bør være på nett. 

Selvfølgelig kan du jo bare la være å lese, men når overskriften hyler ut at tynne jenter er æsj, eller at tykke jenter er blæ, ja da føler du deg ikke mye verd. Som for eksempel overskriften min, tipper den skaper en del negative følelser hos mange, fordi den dømmer, kritiserer og er utrolig urettferdig. 

Så over til medias rolle i saken, er det ikke på tide at de heller legger fokus på litt andre ting en for eksempel en bamse som er overvektig, men som gjør at tynne folk føler seg stemplet som æsj, eller saken om barbiedukken som gjør at tykke jenter føler seg blæ. 

Jeg for min del skulle ønske jeg så litt flere bilder av alle gruppene kroppsformer, for i mitt hode er det normalt så lenge det er sånn du er skapt. Hva så om noen er tynn eller tykk, bør det ikke holde at de ser seg selv i speilet hver dag og mest sannsynlig har lite flatterende tanker om seg selv, må virkelig andre forsterke dette med latterlige artikler på nett? 

For all del, det er sikkert mange som synes dette er toppen underholdning og som sitter å storkoser seg i sofaen når de leser kommentarfeltene som ofte er fylt av kvalme i form av ulike typer mennesker som krangler om hva som er best. 

For i debatten om kroppstørrelse er det bestandig enten den ene eller den andre. De som er tykke kritiserer de tynne, og de tynne kritiserer de tykke. 

Men hva om vi kunne vært enig i at alle er ulike, at det er vanskelig å både gå opp og ned i vekt, at det er like sårende å få høre kommentarer om vekten og at følelsene om hvordan man har det er like vonde uansett hvordan ende av vekten du dreier mot. 

Jeg tror at om vi hadde lært oss å tenke litt andelenes, ville vi sett at mindre unge mennesker ville havne i sykdommens klør og utvikle spiseforstyrrelser. Jeg sier ikke at alle ville gå fri, men den delen av disse personene som er så uheldige å få et negativt forhold til kropp og mat ville oppleve at de var helt normale, og vakre uansett hvordan de så ut. 

Skal jeg krangle med min bedre halvdel fordi han er større enn meg? Skal jeg velge mine venner etter størrelse? For er det ikke det alle disse tekstene forteller oss? At du må velge side?

Så håper jeg at media etter hvert lager noen saker der det er bilder av alle typer mennesker, store, små, grønne, blå! For jeg savner virkelig å se bilder av det normale, av det hverdagslige.  

Et forsøk på kinobesøk.

Så skulle vi endelig få til et kinobesøk, en romantisk stund bare jeg og min bedre halvdel. (Eller, romantisk er det vel ikke når jeg er inkludert, men vi skulle altså gjøre en par aktivitet, sammen.) Vi ankom kinoen en god stund før filmen skulle starte, faktisk en hel time før. Her skulle altså ingen ting av opplevelsen gå til spille for det var jo tross alt over fire år siden sist vi var på disse traktene, lenge før minstemann meldte sin tilstedeværelse. Vanligvis bruker vi jo å ligge i hver vår ende av sofaen når vi har avlastning, men denne gangen skulle vi faktisk bruke tiden til sosiale aktiviteter.  Siden vi var så heldige å få kinobilletter sist jul, fant vi ut at det var på høy tid å bruke disse, så da fant jeg ut at jeg like godt kunne slå på stortrommen å kjøpe en enorm pakke popkorn, en pakke baconsnaks og cola. Jeg tok ingen sjanser, for her skulle jeg spise meg kvalm. (Minnes at det var ganske obligatorisk når jeg var yngre, og gikk på kino hver gang det kom en film jeg ønsket å se.)

Vi var selvfølgelig de første inn i kinosalen, og jeg kunne konstantere at vi nå er blitt de litt teite voksne. Kjempegreier, ble nesten litt stolt av tanken. Bare vent til guttene blir så store at de blir flau av oss! Jeg la også merke til at alle som skulle sitte ytterst kom først, slik at de som skulle lenger inn på raden måtte gå forbi oss. Det er egentlig ganske fascinerende, for det er jo vi som sitter ytterst som kjøper billetter sist, såfremt folk ikke har angst for å sitte midt inne i en folkemengde og heller vil sitte ytterst. Heldigvis har nykinoen (som egentlig er blitt litt gammel, bare at jeg ikke har vært der så ofte) seter som er plassert slik at folk kan gå forbi, uten at alle må røyse seg slik det var før i tiden. De er også plassert slik at vi som sitter ytterst ser skjermen like bra som de i midten. 

Jeg var strålende fornøyd, stappet i meg popkorn og hadde god underholdning i reklamene før filmen skulle starte. Jeg nøyt hvert sekund, og ikke engang div ymse kroppslukter til folk som gikk forbi fikk meg i dårligere humør. (Tipper at den del av dem var i rimelig festlig lag dagen før, og hadde glemt å dusje etterpå!) 

Så startet filmen, og jeg kjente telefon ringe?.(Lyden var heldigvis av, så det var ikke så alt for flaut!) Etter litt panikkskriving under jakken fikk jeg sendt melding om at vi var på kino, og spørsmål om hva som var galt. (Noe er som regel det når hun ringer sent på kvelden.) Minstemann var blitt syk? 

Jeg måtte le litt, for det skulle da ikke være teknisk mulig at vi har slik uflaks. Å gråte ville tatt seg veldig dårlig ut når vi satt å så på en komedie. 

Vi fikk hentet minstemann, som var kjempetett og hadde kastet opp flere ganger før vi kom oss hjem. Stakkars lille gutten som har vært syk hele julen, som ikke har fått prøve skiene eller den radiostyrte bilen sin ute. Får så vondt av han, for selv om han er tapper og sier at det går bra, vet jeg at det er vanskelig å ikke få være ute å gjøre det samme som alle andre barn. 

Resten av natten ble lang, og jeg satt våken med den lille skatten vår, for hver gang han sovnet, våknet han like fort. 

Så om fire år får vi vel muligheten til å prøve oss på et kinobesøk igjen, og med litt flaks kan vi kanskje se filmen uten at noen blir syke. 


(Om du vil lese en morsom bok som får humøret opp, er denne et perfekt valg med mange spennede sider!) 

Til slutt vil jeg bare anbefale filmen som handler om hundreåringen som rømmer ut av vinduet, en utrolig morsom film. Og for dem som ikke liker å se film er boken like bra, om ikke hundre ganger bedre. Men nå hadde jeg tankene en helt annen plass enn på filmen når jeg så den i går, så det kan jo være at jeg synes den er enda mer gøy når jeg får sett den på nytt. (Når den kommer på dvd og jeg kan se den hjemme i egen stue!) 

Selv om formen ikke er på topp i dag fikk minstemann lov å dra å se på rakettene med pappaen sin, så det var en fornøyd og sliten liten gutt som kom hjem igjen. Heldigvis var almenntilstanden bra, han hadde fått i seg mat og feberen var lav, ellers måtte vi nektet han dette også. Mange ganger er det ekstra vanskelig å være mamma å måtte si nei, når jeg vet hvor mye det skuffer barna. For det er ikke lett for en liten gutt å forstå hvorfor, selv om han er i dårlig form. 

Nå håper jeg bare at natten blir bedre for hans del, og at vi får litt søvn. 

 

 

Julaften i bilder.

 

For å få med oss så mye som mulig av julaften, tok vi morgen klokken fire. (For de fleste er det vel strengt tatt natt på det tidspunktet, men tydeligvis ikke hos oss!) Morgenen gikk unna til nekting av gaveåpning, vakt rundt julegavene og herjing som resulterte i neseblod og utgriset sengklær. (Det var altså ungene, ikke jeg og min bedre halvdel, selv om jeg kan bli ekstremt sur når jeg ikke får skjønnhetssøvnen min.)  

 

(Julenissen var innom her en plass mellom to og fire, og tenk at han hadde kommet med noe guttene ønsket seg!) 

Så var det tid for de obligatoriske tvfilmene som skal vises, og jeg må innrømme at det kanskje er like greit at jeg har sett dem hvert år siden jeg forsto meningen med tv. (Mistenker at jeg var i en slags transe med strikking i fanget og øynene delvis igjen under det meste av tiden.)

 



Etterpå laget jeg en strålende julelunsj, som jeg synes var meget smakfull. Den besto av kjøpte rundstykker, ferdigdelt pålegg og kakao med krem. (Kremen var pisket hjemme, så der kan jeg hente husmorpoeng.) 

 



Tiden gikk, og etter hvert ga vi etter for maset om å åpne julepakkene. Men det skal sies at det er vanskelig å si nei til seg selv. Guttene var i himmelen, og det var fantastisk godt å se hvor takknemelige de var for gavene. (Selv om minstemann gråt sine modige tårer fordi storebroren fikk flere enn han, og ikke engang vistheten om at han fikk den største kunne trøste den overtrøtte lille tassen.)

 



Jeg ble også veldig fornøyd, og du kan tro jeg var spent da jeg åpnet den mystiske pakken som kom i posten dagen før. Det var et par helt nye ullsokker, og det var nydlige! Ellers fikk vi mye fint, og gaven fra minstemann varmet ekstra mye i hjerte. (Selv om den så ut som en gullfarget bæsj. Og om jeg ikke tar helt feil så er det ganske sannsynlig at den også skal forestille akurat det!) Julemiddagen smakte strålende, og til og med storegullet som var full av feber og ondt i halsen fikk i seg mat. Julebrusen smakte godt, noe den nesten bare gjør på denne ene dagen i året, og desserten hadde jeg ikke plass til. 

 


 

Det ble også tid til familiefotografering, og som vanlig fikk vi et fantastisk bilde av familien der ingen ser i kamera og det er armer og ben overalt. Men en kort tid i min karriere som mamma forsto jeg at det er dette som er familiebilder, så jeg må bare gi oss en sekser for. Meget godt jobbet med andre ord! 

 


(Jeg, med spakkel og alt som hører til. Smykke fikk jeg hos julenissen. For en sjarmerende fyr!)

 

Så var det plustelig leggetid, og vi fikk etter mye om og men ungene i seng. Begge påsto at de ikke var trøtte, men ca 15sekunder etter at hodene traff punten sov de. Tipper de var en smule slitene. Under kveldsstellet var jeg litt uheldig, og klarte å bestikke minstemann med at jeg skulle bygge opp de nye legotingene hans så fort han var sovnet. Og jeg må si at det angret jeg på ganske fort. Men har man lovet noe, så må man holde det. (I alle fall når det er snakk om barn som liksom skal lære at man må holde det man lover...) Så en times tid satt jeg på gulvet fordypet i barndommen. 

 

Etterpå kunne jeg flate ut på sofaen, meget fornøyd med dagen til tross for svie på øynene og en følelse av å være konstant full. (Søvnmangel kan gi dette resultatet, selv om jeg overhode ikke rører alkohol når barna er hjemme.) Masse fine gaver fikk vi også, og jeg må bare takke alle som ønsket og gi oss en oppmerksomhet i dag :) Jeg bare elsker gaver, og gleden er stor når jeg ser alle de fine tingene jeg får. 

 


(Litt av juletrepynten, som jeg har laget selv. I år er nesten 50prosent av pynten hjemmelaget, og målet er at til slutt skal alt være laget av oss selv!) 

Etter å ha presset inn litt ekstra julegodt kunne jeg endelig finne sengen, og skal si det var godt å kunne falle inn i søvnen. 

 

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og jeg gleder meg! :D 

 

Til "nissemor og julenissen"!

 

Det er ikke ofte jeg får tårer i øyekroken, men nå sitter jeg her med en klump i halsen og ser på pakken som kom i postkassen i går. En helt egen julepakke, bare til meg! 


Tenk at noen har tatt seg tid i juleforberedelsene, og lage en liten pakke til meg. Det er så rørende at jeg nesten ikke har ord, og jeg er så utrolig takknemelig for denne gode omtanken som noen har tildelt meg. 

 

Når jeg gir gaver er det fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg føler plikt eller fordi jeg krever noe tilbake. En gave skal være en oppmerksomhet til noen som fortjener det, eller en oppmuntring til noen som trenger litt omtanke. Så når noen gir meg en gave betyr det så utrolig mye for meg, for det er en god og vakker ting å gjøre for andre. 

 

Så tusen, tusen takk «til julenissen og nissemor» som har gjort dette for meg. Det betyr så veldig mye mer enn jeg kan sette ord på, og jeg gleder meg virkelig til jeg kan åpne gaven og se hva som er inne i den. Stor, stor juleklem fra meg <3 

 



 

Så med dette sier jeg god jul til alle sammen, og ønsker alle noen fine juledager. 

 

Takk til deg som jobber i julen.

I dag sitter jeg hjemme og nyter julen sammen med den lille familien min, og tenker på alle dem som jobber i julen. Alle disse menneskene som ikke er sammen med sine egene familier, men som jobber for at vi andre skal få fri. 

 

Jeg er så enormt takknemelig for alle dem som gjør denne innsatsen, og selv om de får lønn for jobben fortjener de en stor takk. 

 

Tusen takk til alle som jobber i helseyrket, som jobber dag og natt for at andre mennesker skal få omsorg og føle seg verdifulle. Takk for at dere skaper julekos for andre som trenger det, mens deres egen familie må feire uten deg.

 

Tusen takk til alle som jobber innen redingstjenesten, uten dere ville jeg ikke følt meg trygg. Uten deres innsats ville mange fått en vanskelig jul. Uten dere ville liv gått tapt. 

 

Takk til alle som jobber i yrker som gjør at vi har strøm, vann og varme, det ville blitt en kald og vanskelig jul om ikke dere var der. For om noe går galt, vet jeg at dere gjør hva dere kan, for å ordnet dette så alle vi andre kan glede oss i varme, lune og julefylte hjem. 

 

Takk til alle dem som jobber med industri og ikke kan stoppe opp jobben i julen. Alle dem som må jobbe langt borte, og alle dem som sitter på vakt. 

 

Takk til forsvaret som passer på landet vårt, som vokter på grenser og som følger med. Takk for innsatsen til både dere hjemme i eget land og dere som jobber i utlandet. 

 

Takk til media, som forteller oss om nyheter og været. Takk for at dere bruker ekstra tid på fine nyhetssaker i julen, og takk for at dere forteller om det som også gjør vondt. Dere gjør en viktig jobb med å minne oss på at ikke alle har det like bra. 

 

Takk til alle dem som er i transportnæringen, som gjør at vi kan komme oss hjem til jul. Uten dere ville mange av oss blitt sittende alene hjemme, uten en mulighet å komme noen plass. Og uten dere ville mange hatt vansker med å kommet seg på sin egen jobb. 

 

Takk til alle dem som passer på dyr og mennesker, utstyr og maskiner. Takk til alle yrker, også dem som ikke er nevnt. Uansett hvordan jobb du gjør er den viktig, og helt nødvendig. Alle er en brikke i et stort puslespill, som gjør at vi andre kan ta en pause fra hverdagen. Og husk at uten den ene vil de andre stoppe opp. 

 

Og ikke minst takk til alle dem som jobber frivillig, alle dem som stiller opp i julen for å gi andre mennesker en verdig julefering. Alle mennensker har rett på en fin feiring, og dere gjør ikke forskjell på noen. Takk for at dere bruker av deres egen tid, for å gi glede til andre. Det er så vakkert å høre om mennesker som inviterer andre til seg, for at de skal slippe å være alene. Takk for at dere hjelper dem som trenger litt hjelp. Takk til alle dem som gir gaver til barn som ikke får noen og takk til alle dem som åpner øynene og ser rundt seg. 

 


 

Så tusen takk for at dere ofrer litt av livet deres slik at andre skal være trygge og ha det bra. Dere fortjener en stor klem. Uten dere ville landet stoppet opp, og uten dere ville jeg ikke kunne feire jul på samme måten som jeg gjør. Uten dere ville jeg kanskje ikke vært hjemme sammen med guttene mine. 

God jul, særlig...

Det skulle faktisk ikke være mulig, men nå er vi rammet av oppkast igjen. Heldigvis er det bare en av fire som er smittet, men uheldigvis er inkubasjonstiden(altså tiden fra du blir smittet til du blir syk) perfekt tilpasset til julaften. Tenk at vi kunne være så heldige, vi som bare er syke annen hver uke resten av året, og som de siste fire årene har vært rammet av en eller annen lumsk tilstand hver eneste jul. 

 

Det var tydeligvis for mye å be om at vi skulle holde oss friske, så jeg må bare legge meg langflat å beklage. Neste år skal jeg heller ønske hundre millioner eller noe annet som er mer realistisk. 

 

Men om ikke annet unngår jeg det julestresset alle snakker om, jeg holder meg heller til den vanlige hverdagen som ofte kan gi meg ganske høy puls. Alle gavene er ferdigpakket og julematen vi mest sannynlig ikke vil nyte er handlet inn. Vi har vært gjennom den obligatoriske julepyntlagingen og julebaksten har svigermor fikset for oss. Jeg har pyntet til jul, og handlet et svindyrt juletre som jeg egentlig ikke har råd til. (Men jeg vil ikke risikere en hyserisk mamma, altså meg, som ikke får juletre!) Jeg har til og med handlet meg juleblomster, og guttene setter tydeligvis penger på hvor lenge jeg klarer å holde den levende.  Minstemann har troen på sin mor, og tror den holder til sommeren, eldstemann påstår at den kommer til å dø i morgen, og min bedre halvdel påstår at om den holder til julaften har jeg jukset og kjøpt en veldig realistisk plastblomster. Nå skal de sies at veldig mange av blomstene jeg drar i døren er død før jeg får de i potten, så de har muligens rett. 

 




Heldigvis er det bare jobb i morgen, og så tar jeg en velfortjent juleferie som sykesøster, hushjelp, kokk, mamma og sexy kjærest. (Jeg sa ferie, ikke husmorferie!) 

 



«Å jul med din glede, tralllalalalaaaa....»

Hvordan lage jule-lenker!

I dag har vi laget julepynt, hele familien, i nøyaktig 27 minutter og 18sekunder, tror jeg. Mulig det var 26 minutter, men jeg tok ikke tiden. 

 


 

Siden vi er av den typen som prøver å lage noen tradisjoner rundt julen fant vi ut at jule-lenker måtte være en strålende ide, de pynter jo opp og kan kastes når julen skal feies ut døren. (Eller, jeg håper de kan kastes, men har en mistanke om at familiens yngste medlem ikke vil være helt enig!) Det høres kanskje ut som en koselig avslappende familieaktivitet, men du kan vel si at jeg bommet litt der. For jeg tok grundig feil i at ungene syntes det var like morsomt som foreldrene å lime sammen papirstrimler. 

 

Vi kom godt i gang, og mamma tok ledelsen som strimleklipper, siden hun var litt bekymret for hvordan pynten ville se ut når den var ferdigprodusert, og ungene ventet ikke tålmodig i mellomtiden. Limstiftene ble underholdning i ventetiden, og det måtte bare litt håndvask til før vi kunne starte. Eldstemann fant fort ut hvordan det skulle gjøres, men han var ikke særlig fornøyd med egene ferdigheter og kommentaren «det hær e sååå teit!» dukket opp til stadighet, minstemann igjen var mer opptatt av lengden på lenken, så for hver strimle som ble limt sammen måtte han opp på stolen og måle hvor lang den var. Siden jeg var saksvokter fikk far i huset hjelpe minstemann, og jeg kunne fornøyd lage min egen lenke. Etter å ha limt sammen 17 strimler kunne eldstemann fortelle at dette var en kjedelig ting å gjøre, og han prøvde flere ganger å stikke av. Men har mamma bestemt at vi skal ha en koselig familiestund, så skal det jammen være også. Minstemann så også etter en utvei, og når telefon ringte var de snare å ta den. 

 

Det var bestemor som informerte om at posten var kommet, og plutselig var de ute av døren begge to. For i dag skulle de være flinke å hente den, merkelig sammentreff må jeg si. 

 

Så der satt altså mamman og pappan og limte sammen papirstrimler, for å pynte opp stuen.

 

Nå henger leken i stuen, og forteller meg at vi muligens ikke blir en rolig og koselig familie, men om ikke annet har vi jo tross alt gjort noe sammen, selv om det bare var i 27minutter! 

 



 

Om du etter min beretning skulle finne på å prøve på dette, men ikke husker hvordan du lærte dette i barneskolealder, skal jeg lage deg en liten huskeliste. 

 

  1. Saks til klipping av papir. 
  2. Tape til å henge opp lenken, evt til å tape sammen ringene som løsner når du prøver å henge den opp. 
  3. En limstift for hvert barn, om du ikke skulle ønske å lære dem om å vente med det samme. Og det kan være en fordel at limet kan vaskes bort med vann! 
  4. Papir i mange farger, og ettersom jeg kan huske fra barneskolen så skulle det være så mange som mulig. Mulig at papiret heter et eller annet fancy, men om du skulle mangle dette kan du farge vanlige tegneark, og bruke det. Eller feks male dem først i de fargene du ønsker. 



 

Klipp opp strimlene i passende størrelse, slik at de kan danne en ring. (Se bilde for ca mål.) Strimlene kan med fordel være i samme størrelse, om du da ikke ønsker et unikt og litt rotete utseende da. Lim sammen stimlene til en lenke, og pust rolig for hver gang limet går i gulvet, hver gang du får lim på armer, i håret og andre plasser. Pust litt mer rolig når du innser at limet ikke holder, og pris deg lykkelig for at det vil være et helt år til neste gang, minst. Heng resultatet opp på en synlig plass, helst i taket. Lykke til! 

 

Et ekte #diy innlegg om nytt #interiør på denne fantastiske #mammablogg du har snublet inn på. (Hææ, var det ikke lov å skryte av seg selv sa du?!) 

Bare en ting å si, endelig fredag!

Tusen, tusen takk til alle dåkker som har delt innlegget mitt på facebook. Det har resultert i masse mail med tips om ulike hus, og vi skal iløpet av helga sette oss ned å se på dem alle, og svare så fort vi får tid til det. 

 

Egentlig skulle det gjøres på torsdag, men selvfølgelig ble det satt en stopper for det når vi måtte forskyve alt som skulle gjøres etter en aldri så liten brillekatastrofe i barnehagen. (Hurra, da blir det nye briller igjen...å nu e æ ironisk!) Heldigvis fikk dem ordnet de, men æ stoler ikke på at de holder så veldig lenge, dette var tredje gangen glasset falt ut. 

 

Hadde også et håp om å gjøre det i dag, men ser på klokka at dagen er borte. Kan ha noe med den timen vi brukte for å vaske under doen. (Oppdaget tidenes jævligste lukt, skyldte på gubben og ungan og fant ut at det egentlig va silikon som skulle holde det tett som va årsaken... Og alle som har tatt en titt under en do, forstår ka æ vil frem til! Fysj å æsj!) Men nu e altså julevasken tatt under dassen også, så da tenke æ at det holder for i år. Vi fikk jo også vaska bak kjøleskap og steikovn for ei lita stund sia, så vi overgår jo oss sjøl i effektivitet. Og har det liksom noe å si at vi ikke hadde noe valg i utgangspunktet. 

 

Men æ love at vi skal se på mailan så fort vi får mulighet, og æ håper bare at helga blir litt mer rolig enn uka som gikk. 

 

Så må æ bare si sorry før at æ skriv på dialekt, men når æ e så trøtt at øyan går i kryss e det enklest sån. Så får du heller bare slenge ut et spørsmål om du ikke forstår ka enkelte ord betyr! Og jada, har store planer om å legge mæ når æ e så trøtt, men vente på vaskemaskin som tydeligvis har all verdens med tid, så klean blir hengt til tørk. Trur bare æ skal endre ønskelista mi til julenissen, å heller ønske en tørketrommel! Det hadde bare vært så jævlig bra å ha, så kunne æ vaska mer på en gang, uten å tenke på at stua blir fylt av overfylte klesstativ flere gang i uka. 

 


(Julebaksten e på plass, og faktisk helt den samme som sist jul!)
 

 Og igjen, tusen hjertlig takk :D 

 

God helg! 

Familie søker eldre ensomt hus.

Liten familie på fire søker eldre hus på landet, som står der ensomt og forlatt og savner noen som tar vare på det. 

 

Vi bor i Tromsø, i en pitteliten leilighet som vi leier, men drømmer om å kunne gi våre barn en fritid utenfor den lille byen vår. Vi drømmer om et hus vi kan ta vare på, og som kan være vårt lille friminutt i en vanskelig hverdag. Vi drømmer om et hus som vi kan gi omsorg til. 

 

Men nå har det seg slik at det ikke er så lett å finne et slikt hus, for selv om vi ser mange,mange stå der alene finner vi dem aldri for salg. Så nå vil vi prøve om huset finner oss. 

 

Det er noen ting som er viktig, huset må ikke ligge mer enn to timer fra Tromsø, for vi må ha muligheten å kjøre dit hver helg. Taket må være tett og det må være mulig å pusse det opp litt etter litt. Det må være kjørbar vei til huset, siden vi har en liten gutt som plages mye, og ikke klarer gå langt når han har vondt. Huset må helst ligge i nærheten av vann og skog, men om det rette huset skulle være en annen plass betyr det ikke så mye. Det må ikke være bo og drive plikt.

 

Siden det sikkert er mange som ikke vil at huset sitt skal forsvinne til fremmede, skal jeg skrive litt om oss. 

 

Vi er en familie på fire, som de siste årene har vært gjennom ganske mye. Vi er mamma, pappa, storebror og minstemann. Mamma og pappa jobber begge på dagtid, og vi ønsker å komme oss bort i helgene/feriene. I dag har vi campingvogn, noe som kan være krevende med to gutter, der den minste ikke sover. Vi bor i en liten leilighet, og på grunn av boligprisene i Tromsø kommer vi oss ikke inn på boligmarkede, så da tenker vi at et hus på landet kan gi oss litt mer rom. Eldstemann går på skolen, og er en sjarmerende gutt som elsker å være ute, som koser seg med bøker og som alltid kommer med gullkorn som får andre til å lyse opp rundt seg. Minstemann er en bestemt liten tass, som plages av store smerter. Vi vet dessverre ikke hva som plager han, så hverdagen vår legges alltid opp rundt dagsformen hans. Han er også en liten sangfuggel, omsorgsfull som få og elsker også å være ute. Vi er en helt vanlig familie, med litt mer utfordringer enn de fleste. 

 

Så om du vet om et hus som trenger noen som kan ta vare på det, ta kontakt på steinihavet@outlook.com

 

Jeg håper at så mange som mulig kan dele dette innlegget, så vi kanskje når frem til huset som står der alene og venter på en familie som kan fylle det med liv og latter. 

 


(Det er en ganske stor fordel om huset er i litt bedre stand enn dette!)

 

Ps. Om vi skulle være så heldig å finne et hus, skal jeg dele det med alle som ønsker å lese. For det vil bli en ny reise i livet vårt, en spennende utfordring som vi tar imot med åpene armer. 


Litt medfølelse takk!

Om noen skulle lure før de leser teksten kan jeg bekrefte at jeg helt klart er ute etter medfølelse. Jeg skriver den kun fordi jeg synes synd i meg selv, og er alene så ingen andre kan høre på meg!

 

Jeg ligger nede for telling igjen, og denne gangen er det tydeligvis lungene som skulle få inn det beste slaget. Jeg har hanglet ganske lenge, og en pillekur for en stund siden hadde ikke ønsket effekt. 

 

Så nå sitter jeg her i sofaen, rimelig misfornøyd ettersom jeg måtte forlate jobb før jeg fikk gjort det jeg skulle, jeg fryser på bena, er fri for potetgull og er på den siste slumpen med cola.

 

At det føles som at jeg skal hoste ut lungene og at en elefant sitter på brystkassen min gjør ikke saken spesielt mye bedre. Får bare håpe medisin jeg stapper i meg fungerer fort, ellers vil alle rundt meg bli svett i ørene. Jeg er ikke spesielt flink å være syk, og jeg har ofte fått høre at jeg klager som en mann. Når jeg tenker meg om gjør det også litt vondt i lilletå, som fikk et hardt møte med bordkanten før jeg landet på sofaen. 

 

Nå er det vel ikke så rart at kroppen min av og til streiker, men kan den ikke i det minste finne en annen uke en rett før jul? Som om jeg har tid å ligge her å se på tre fulle klesstativ, en haug med rot som mangler hjem og vite at jeg har en liste over ting som må/bør/skal gjøres helst i går? 

 

Så ja, jeg synes virkelig at jeg trenger litt medfølelse nå, i alle fall frem til min bedre halvdel kommer hjem og kan overta sutringen min igjen. 

 

Forøvrig kommer svigermor på besøk i dag, så jeg håper ikke hun har problemer med litt ekstremt rot og en leilighet som står på hode, siden mor i huset har blitt totalt ubrukelig de siste dagene. Hun skal heldigvis hjelpe oss med julebaksten, siden jeg ikke faller inn i gruppen husmor. (Og heller aldri vil gjøre det, mangler alt for mange poeng til det!) Guttene vil også bli strålende fornøyde med besøket, og mest sannsynlig glemme den selskapssyke og grinete moren som ligger i sengen, godt innpakket i flere pledd med et nettbrett som underholdning.

 


(Slik jeg ligger når jeg er syk! Gammelt bilde, men har ny seng, ellers alt som før!)

 

Om du nå tenker å legge igjen en teit kommentar om at livet kunne vært kjipere ber jeg deg om å la være! For jeg synes faktisk at livet har gitt oss litt for mange spark i ræva, og da må jeg da ha lov å klage når ikke fult så alvorlige ting hender. Til alle dere andre søte, snille og omsorgsfulle personer som kanskje skriver god bedring, tusen, tusen takk! Det var nøyaktig det jeg var ute etter! 

 

Vi vil ikke være en belastning.

Det er ikke før jeg får sove at jeg kjenner hvor sliten jeg vanligvis bruker å være. For når du ikke har noe valg, tar du livet som det er, å kjemper deg fremover. 

 

Når vi har avlastning ramler vi sammen, da gjør vi så lite som overhode mulig, selv om vi har tusenvis av ting som venter på å bli gjort. Men når vi først har muligheten til å hvile, så utnytter vi tiden til det. 

 

Husarbeid som klesvask, matlaging og vasking får ligge, og selv jeg som hater rot holder øynene igjen for det. Jeg orker rett og slett ikke lage oss noe fancy middag, istedenfor legger jeg meg på sofaen og bare ligger der. Nyter å gjøre ingenting, og får meg noen ekstra timer med søvn som jeg vanligvis mangler. 

 

Det er ikke lett å være mamma og pappa til et barn som sliter mer enn andre, ikke fordi barnet gir oss de ekstra utfordringene. Men fordi vi av og til møter på mennesker rundt oss som ikke viser forståelse for vår situasjon. Om det er fordi de ikke har evne til å forstå, eller rett og slett ikke vil, vet jeg ikke. Men det sårer hver eneste gang vi får høre at vi er en belastning for andre, som om dette er noe vi har valgt selv? Hvem ønsker vel at barnet sitt skal være syk, og at du skal være avhengi av hjelp for å takle hverdagen? Så vær så snill å ikke si noe om vår livssituasjon før du virkelig har opplevd hva vi strever med.  

 

Vi var en gang sosiale mennesker som hele tiden gjorde noe sammen med andre, men det har vi rett og slett ikke krefter til i dag. Hverdagen vår er så krevende at det vi har av overskudd går til barna, så de skal få en trygg og god barndom. Så får vi bare miste venner, for om de ikke kan ta hensyn til livet vårt nå, fortjener de heller ikke vår tid. 

 

Heldigvis har vi også noen unike mennesker rundt oss, som viser hensyn og som forstår hvordan vi har det. Som ikke sier noe når vi avlyser en avtale for tiende gang, selv om vil sa vi skulle komme. Mennesker som ikke blir sure eller negative, mennesker som er verd å ta vare på. 

 

Men selv om vi har det vanskelig, er jeg verdens lykkelige mamma. For jeg har to fantastiske gutter som gir meg mer enn de tar. Men jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke har dager der jeg vil legge meg ned i fosterstilling og grine mine modige tårer. Men det kommer alltid en ny dag. 

 



#mammablogg

Stakkars lille gutten vår.

Så sitter jeg her med dårlig samvittighet og vet at jeg egentlig burde sove, men jeg får ikke til. Jeg er lys våken selv om kroppen hyler etter søvn, sliten etter en lang dag på jobb og etter litt for mange søvnløse netter. 

 

Minstemann er i en dårlig periode, så dårlig at vi nesten ikke sover mer en et par timer sammenhengende om natten. Han plages veldig, og det sliter i mammahjerte å se den lille gutten ligge der å vri seg i søvne. Natt til i dag toppet det seg, og de siste dagene har vi sovet på skift. Jeg tar første delen av natten, og pappaen neste. 

 

Men selv om han sover så dårlig om natten, går det merkelig greit på dagen, for den lille kroppen er jo vant til å gå rundt med lite søvn, vant til å takle smertene og kjenner ikke til noe annet. Den fine lille gutten vår som fortjener så mye bedre. Men ettermiddagen er ikke like lett, når han er sliten etter en lang dag i barnehagen. Han er så sliten, og siden han ikke kan sette ord på det så utspiller det seg i gråt og frustrasjon.

 

Vi har avlastning nå, tre netter med søvn. Men hele tiden ligger det i tankene at selv om jeg og pappaen får sove, så får ikke den lille skatten vår det. Han vil ikke sove bedre i natt, han vil ikke slippe unna ubehaget. 

 

Jeg skulle så gjerne ønske at han fikk lov å leve uten medisiner, at han fikk være som alle andre barn. Men selv om jeg ønsker så vet jeg at det aldri vil bli slik. 

 

Så i natt får jeg ikke sove, fordi jeg endelig har tid til å kjenne på de vonde følelsene, på samvittigheten og på hvor sliten jeg selv er. Selv om kroppen er utslitt vil ikke tankene skru seg av. 

 

Jeg håper bare at vi en dag får svar, og kanskje en mulighet å hjelpe den lille gutten på en bedre måte. Vi må bare holde mote oppe, og kjempe oss fremover, selv på slike dager. 

 



 

Kjære julenissen, her er ønskelisten min!

Det gikk plustelig opp for meg at julaften nærmer seg med stormskritt, og jeg skal derfor reposte ønskelisten min som jeg la ut på bloggen for en god stund siden, sån i tilfelle du ikke har fått det med deg. Og siden det er blitt litt lite gaver til mor under treet de siste årene, hadde jeg blitt veldig glad om julenissen kom med en ekstra :D 

 

Kjære julenisse, jeg vet at du finnes og at det kanskje er litt tidlig å sende inn mine ønsker. Men siden jeg ikke har adressen din, velger jeg å publisere det her på bloggen min i håp om at du snubler over den når du er på sommerferie de 364 dagene i året du ikke jobber som julenisse. 

 

  1. Jeg ønsker meg en hushjelp, som er like nøye som meg når hun vasker, bretter klær og rydder. Hun bør også tenke ganske likt som meg, så jeg vet hvor jeg finner tingene mine når de er ryddet bort. Om hun har magiske egenskaper gjør det ingen ting, det kan jeg leve med. 
  2. Jeg ønsker meg en kokk, helst en person som elsker å lage mat og som er ekstremt dyktig. Denne person bør kunne jobbe på et ekstremt lite kjøkken, og tåle litt rot rundt seg. Såfremst jeg ikke får hushjelpen først. 
  3. Jeg ønsker meg en uke på luksusspa, der jeg får søvn, nydlige behandlinger og ro. Om det ikke er i norge gjør det ingen ting, jeg se mellom fingrene på litt lenger reisevei. 
  4. Jeg ønsker meg en helt ny garderobe, med klær tilpasset min figur og minst 30par nye sko til alle anledninger. Og jeg er ikke kresen, så om det ikke bare er merkeklær gjør det ingen ting. 
  5. Jeg ønsker meg hus, helst et helt nytt et med god plass. Om det ikke er svømmebaseng ute gjør det ingen ting, det er stort sett for kaldt i nord-norge til at vi kan bade ute. Et inne holder i massevis. 
  6. Jeg ønsker meg fast frisørtime minst fire ganger i året, slik at jeg får en mulighet til å se bra ut på håret. Og fri tilgang til div hårprodukter jeg bruker. Jeg skal ikek være vanskelig, så du kan selv velge hvordan salong du ordner dette på. 
  7. Jeg ønsker meg mye møbler, spesielt seg og sofa siden de jeg har er på grensen til å falle sammen. Sengen er spesielt viktig siden vi får så lite søvn, og da burde vi ligge godt de få timene vi får. Sofaen før helst være barnevennlig, men ellers har jeg ikke store krav til den. 

 

Jeg tror dette var alt, men om jeg skulle komme på noen flere ønsker publiserer jeg dem her, så du bør helt sikkert sjekke bloggen min regelmessig, spesielt i ukene før julaften. 

 

Ha en super dag julenissen, jeg gleder meg til jul! (Selv om vi bare er i april...)

 

Det er noen endringer på listen, jeg ønsker meg ikke ny sofa, for det har jeg ordnet selv. Jeg ble litt for lei av å ønske og den gamle ramlet sammen, så jeg kunne ikke vente helt til jul. Seng har vi også kjøt ny, men vi oppdaget fort at det ikke er plass til alle i den, så vi kan godt få en ekstra som vi kan ha på rommet til ungene, så kan de bare overta vår! Ellers kan jeg legge til at jeg hadde blitt veldig glad for nye hjemmestrikka votter, og ullsokker! (Det går helt greit om nissemor fikser den biten altså, jeg er ikke kravstor!) 

 


(Dette bilde får holde, siden jeg aldri har klart å være våken når du var innom på natten å la igjen pakker!)

 

Ps. Ikke gi en hest til guttungen, jeg har overhode ingen peiling på hvordan jeg passer en sån, og vi har heller ikke plass. Jeg vet at han ønsker seg det, men tenker at det er mer realistisk med et ekte monster! 

Liker ikke Juleavslutning!

Beklager, men den juleavslutningen er overhode ikke noe for meg. Av egoistiske grunner hater jeg disse oppsamlingene som alltid er på dager der vi overhode ikke har tid, eller magiske krefter til å delta på den måten som forventes. 

 

For eksempel skulle vi på julefrokost i barnehagen, noe som høres usannsynlig romantisk ut, helt til du plukker konseptet i biter og studerer hva som ligger bak. 

 

Jeg er et typisk B-menneske, som stort sett ikke er snakkende til før etter ni hver morgen, og jo tidligere jeg må opp jo lengre tid tar det før andre i det hele tatt kan forstå hva jeg prøver å kommunisere om. OG det tar tid, mye lengre tid en det vi har før vi skal stille opp i barnehagen vellstelte og smilende. Jeg er ingen av delene der jeg kommer subbende i treningsbukse og uten evne til å styre muskulaturen i ansiktet som fortsatt sover, nesten som en ekte zombie! Og for å gjøre det hele litt mer begivenhetsrikt skal jeg ha med begge mine barn, som stort sett aldri er enig så lenge mammaen er trøtt.  

 

Så kommer utfordring nr to, å snike til seg en ledig stol rundt bordet, samtidig som du ikke skal trø på noen andre sine barn eller stjele plassen til en voksen som vimser rundt og leter etter barn i kaoset av personer som klemmes inn i den lille avdelingen. Et rom som vanligvis er beregnet for små individer til vanlig. Og da sier det seg selv at det oppstår flere mer eller mindre katastrofale episoder når både foreldre og søsken og barn og besteforeldre og muligens noen fremmede fra gaten for alt jeg vet, skal skvises inn rundt to små bord. 

 

Når du endelig får tak i den stolen, og skal synke ned på det pittelille setet som er beregnet for rumper som er en fjerdedel av min egen størrelse, får du lyst å grine. FOR det er ikke godt å synke ned på den stolen, for med det samme du setter deg holder du på å ramle i gulvet siden du ikke får plass, så hele senasen blir en treningsøvelse der du klorer deg fast til noen treplanker som er mistenksomt glatte. (Det var dempet belysning i rommet, så om stolen var full av matolje eller andre glatte stoffer så hadde det ikke forundret meg!) Og nå er jeg ikke av den typen som er spesielt stor, så jeg tør ikke tenke på hvordan min bedre halvdel har det når han skal balansere på stolen. 

 

Så skal det hentes mat og drikke, og dette er gjerne i et annet rom, langt unna den delvis trygge sitteplassen. Maten finner du rimelig fort, i alle fall ser du hvor alle samler seg og du stiller deg i en slags kø der du skyves rundt til du etter hvert ender opp foran noen varme lakseskiver og noen ihjelkokte egg som skal balanseres på et rundstykke som du ikke har klart å dele, ettersom du allerde holder to andre fat, og prøver å få ungene dine til å ikke pille på maten som andre skal spise.

Når du trygt har fått maten på fatet starter den ekte utfordringen, bæring! For maten skal bæres gjennom en hinderløype av løpende barn, svimle voksene og leker som er plasert strategisk rundt! Og her snakker vi om leker i alle størrelser, men med hovedvekt på legoklosser. 

 

Vel fremme med bordet etter bare noen få griseuhell iløpet av hinderløypen skal du tvinge inn maten, samtidig som du smiler og prøver å bortforklarer hvorfor treåringen putter paprika i nesen og hvorfor åtteåringen har skive på nugattien. Og når du da tar i betraktning at hjernen enda ikke fungerer helt optimalt etter å ha sovet alt for lite natten i forveien, fordi du skulle forberede morgendagen!? Blir det ikke like lett å finne sammenhengende ord som andre kan forstå. 

 

Så kan jeg jo nevne at støynivået er lagt over lovlig grense, og at når du samler enorme mengder mennesker som er en blandig av A og B inn i et rom grytidlig en morgen, som i tilegg stresser fordi de egentlig bør være på vei til jobb, blir det en symfoni av lystige stemmer og grynting i kombinasjon av barnehyl fra de løpende tornadoene som springer rundt! (Les=barn!)

 

Når jeg endelig kunne rømme ut døren hadde jeg lyst å grine av lykke, for en slik morgen kunne jeg klart meg uten. Heldigvis synes minstemann det er stor stas å ha med seg den bevisstløse mammaen sin på slike ting, og han er strålende fornøyd den tiden jeg faktisk holder ut der og oppfører meg någenlunde som et normalt menneske. MEN jeg nekter helt klart å like en støyende og stressende morgen, som gjerne må havne på samme dag som skoleavslutningen til eldstemann...(Som forøvrig fortjener et eget innlegg, ettersom skoleavslutninger faktisk grenser til tortur i mine øyne! Skoleunger kan faktisk lage mer bråk enn de i barnehagen, og de kan også springe dobbelt så fort!) 

 


 

"Opp med mamman, det er et helt år til neste gang!"

Tegna bilder av min lille familie!

Jeg bruker ikke å legge ut bilder av guttene mine på bloggen der du kan se hvem der er, men velger å gjøre et unntak i dag. Vi har fått tegnet bilder av guttene, og resultatet er så vakkert og levende at jeg må dele det med dere. 

 

Den fantastisk dyktige kunstneren er Rolf Klaudiusen, og jeg må virkelig gi han ros for de fantastisk nydlige bildene. De er så levende og ekte, og ikke minst naturlige. Tenk at noen kan skape noe så vakkert. Jeg blir helt rørt når jeg ser på bildene og hvor like de er virkeligheten. 

 

Rolf er selvlært når det kommer til tegningen om jeg ikke husker helt feil, og jeg vil anbefale alle som har instagram å se på de andre bildene han har lagt ut der. @rolfklaudius

 

 

Meg og min bedre halvdel i bryllup for noen år siden, det er tegneren selv som tok dette bilde av oss. Og han klarer virkelig å fange stemningen vår på tegningen. 

 


 

Ikke så alt for ofte jeg smiler med hele meg, men det hender altså! 

 

Minstemann i familien, og et av de bildene vi har veldig gode minner fra. Bilde stemmer utrolig godt med hvordan han så ut som baby, og det er nesten magisk hvor nøyaktig Rolf har klart å tegne han. Minstemann er den omsorgsfulle i familien som alltid har en klem å dele ut, men også en humoristisk liten tass som stadig finner på noe lurt å underholde oss med. 


 

Også eldstemann, den fine rampungen min som alltid underholder oss med den livlige nysjærigheten og alle de gode gullkornene han kommer med. Han passer alltid på lillebror og er en perfekt storebror som både kan krangle og være god med broren sin. Også dette bildet er som å se han på ekte, og han gav også beskjed selv om at dette bilde får du lov å legge på bloggen din mamma, for det va veldig bra tegna! (Og pappaen ga meg sin tilatelse, om noen skulle lure på det!) 

 

Så tusen tusen takk Rolf for bildene, de er virkelig verdifulle og jeg ser fram til at de skal pynte stuen min i mange år! 

Bilder fra en julepyntet leilighet!

Da var julen ankommet huset vår, og jeg har brukt mye tid på å skape det perfekte juledesignet. Pynten er nøye valgt og plasert ut på sine faste plasser, i alle fall denne julen. Alt passer sammen i en hærlig symfoni av farger og fasonger, og jeg kan helt klart skryte på meg at ingen ting hører sammen.

 

 

Med litt flaks klarte jeg å ta et bilde av barnerommet uten et hode foran kamera og med alle lekene godt gjemt utenfor linsens rekkevidde. (Tror jeg i grunne fortjener en permie for det, spesielt med tanke på hvordan barnerommet er designet! Du kan lese mer om det HER.)

 

Stuen i vår ikke så alt for store leilighet. Her kreves det god logistikk for å få det til å gå rundt, så alle esker med div pynt må flyttes mellom leilighet og mørkloft hos mine foreldre. Jeg lar de ofte stå litt ekstra i stuen, som et eksotisk innslag i sammensetningen av møbler. Det har ingen ting med latskap eller dårli tid å gjøre, helt sant! 

 

Julekalender har både jeg og ungene i år, og det er jo pynt i seg selv. Innpakkingspapiret fant jeg bak noen esker oppe på klesskapet til mannen og ungene. Vi har også gått bort fra tradisjon med matter, så vi har heller et "rorry" puslespill på gulvet for å pynte opp. Og så hender det at vi må bruke strøm til flere tig å en gang, og da har jeg den sjarmerende skøyteledningen fremme. 

 

Ellers pyntes hjemmet opp med en kirke, som du kan ha stearinlys inni. Eller du kan gjemme unna litt småting som du ikke helt vet hvor du skal plasere. 

 

Enda en sak som vi kan ha lys i. Denne har vi for å minne på ungene at nissen sender rein ut og sjekker vinduene i julen for å se om de er snille. (Snakk om flaks, for i dag hadde det faktisk vært en gjeng utenfor som spiste opp mammas rosenbusk!) 

 

Denne nissen er en god del år, og arvet fra min mor den gangen jeg flyttet ut hjemmefra. Kanskje ikke noe sjokk at den også kan ha stearinlys bak. 

 

Så noen hjemmesnekra nisser, legg merke til at vi tydeligvis har vind i stuen. (For det er jo ikke sån at jeg har glemt å legge sjegget til rette før jeg tok bilder, helt sant!) 

 

Kjøkkendelen er også pyntet på en ekstremt sjarmerende måte. Velger å si at stilen er "Hjemmerot  kombinasjon med julerot". Nå har vi jo siden disse bildene ble tatt byttet ut kjøleskapet, så der er for øyeblikket upyntet av div papirer. Men jeg kjenner på meg at det ikke blir slik lenge, for det er jo tross alt viktig å beholde stilen sin. Selv når man er uheldig. (Les om det HER, hvis du vil vite hva jeg mener med uheldig!)

 

Litt lys må vi ha i mørket, for nå er vi inne i mørketiden og det er bare noen få timer med lys om dagen. Julekulen er nøye valgt ut av min mann, og gitt meg som den første gaven i årets julekalender. 

 

Pepperkakehus må også til i julen, og jeg kanskryte av at det er helt allergivennlig. At det er bak noen kaldenderpakker går forsåvidt greit, for da avdekkes det jo litt for hver dag som går. To fluer i en smekk med andre ord! Også dette er nøye gjennomtenkt på forhånd. 

 

Også det siste tilskuddet i nissefamilien, som jeg forsåvidt har laget selv. Så den er virkelig unik, for jeg har laget oppskriften også. 

 

Håper du likte min lille omvisning, og ikke minst mitt familieære design som er tilpasset en families bruk. 

 

(PS. Jeg tenkte jeg skulle skrive ned oppskriften å legge ut her på bloggen, sån i tilfelle noen skulle ønske seg en av samme typen! Og om noen ønsker kan jeg ta bilder underveis slik at også de som bare kan hekle litt får til!) 

"Mamma, du er verdens beste mamma!"

«Tass,tass,tass»

En liten gutt kommer tassende inn i stuen, lys våken og ikke klar for å sove med andre ord. Jeg har lenge hørt han snakke med bamsen og dukken der inne, men så lenge han ikke holder broren våken er det greit. Vanligvis sovner han først, og sover noen timer før han våkner opp igjen. Det er sent på kvelden, og jeg vet at natten vil bli lang. 

 

«Mamma, du e verdens beste mamma» Han smiler det søteste smilet sitt og ser på meg. «Takk lille venn, og du er verdens beste gutt» 

Jeg spør om han ikke skal sove, og får til svar at det går ikke! 

«Mamma, magen min romle og romle og sir at den e sulten!» Han ser på meg med alvorlige øyne og jeg mistenker at samtalen med dukken og bamsen har gått ut på dette. 

«Vil du ha en banan før du går og sover videre?» Han svarer ja, og jeg setter han i sofaen. 

« Du mamma, i morgen skal jeg og bror være veldig flink! Kjempeflinke storegutter og vi skal høre masse etter!»

Jeg funderer litt over hvor disse ordene kommer ifra, og tenker tilbake på dagen. Jeg har vært i dårlig humør på grunn av lite søvn, og det har småguttene også. En lang sosial kveld før våkenatt er sjeldent en god kombinasjon, og det er ikke ofte vi velger å ofre den søvnen vi kan få. Og det har vært mye mas i dag, både på voksene og barn.

 

Jeg svarer at jeg er helt sikker på at de vil være veldig flinke i morgen, og at jeg synes de alltid er flinke selv om jeg av og til blir sint. Og at jeg elsker dem veldig mye. 

Minstemann nikker fornøyd og spiser bananen sin ferdig, så følger jeg han tilbake i sengen og legger teppe godt rundt han, bamsen og dukken. 

«Nå vil magen din sikkert bli stille så du kan sove vennen!» 

Han nikker og sier at jeg er verdens beste mamma og at han har verdens beste pappa.

 

Ordene hans betyr så enormt mye, for det er ingen selvfølge at de er der. Denne sommeren har vært fantastisk for hans del, og kanskje den minst smertefulle tiden i livet hans. Og jeg håper bare at ordene blir der, selv når vinteren kommer og vi går mot vanskligere tider. Det er skummelt og ikke vite hva som vil hende i fremtiden, selv om det er det beste. Nå kan jeg glede meg over det som hender nå, og ikke tenke på hva som vil oppstå senere. 

 

Du må være tøff for å være mamma, du må takle så mye som du ikke kan forestille deg før du står der med et lite barn i armene. Men alt slite er verd det, for når du innser at det er lov å ha dårlige dager, kan du også glede deg over de gode. Som mamma møter du mange vansklige dager, og de som sier noe annet lyver.  

 


 

(Egentlig skrev jeg dette for lenge siden, men nå ligger jeg nede for telling igjen med sykdom, og finner ingen ord jeg kan skrive.)

For en dag!

Om du kan si at du har hatt en dårligere dag en meg etter å ha lest dette synes jeg fryktelig synd i deg! 

Dagen startet vel egentlig i natt, ca i det sekundet at strømmen blinket for første gang. Og selv om jeg i grunnen synes det er litt sjarmerende når noen blinker med øynene til meg, synes jeg ikke noe om at strømmen gjør det. Dette var i den tiden vi la oss, og vi hadde vel akkurat sovnet når vi hørte en voldsom ?donk,donk,donk? lyd, samtidig som lyser igjen prøvde å flørte. Utenfor hylte vinden, og vår første tanke var selvfølgelig at noen hadde problemer i stormen og banket på døren. Etter litt forskning kom vi frem til at vi fortsatt sov, og la oss godt til rette i sengen. 

Så ble det morgen, etter en ganske søvnløs natt, og det første jeg gjorde var å treffe den eneste legoklossen som lå på gulvet! Og her burde jeg sett det første tegnet til at dette ikke ble den beste dagen. Jeg hinker inn i stuen og legger merke til at vinduene er dekket av snø, med bare et pittelite hull til å utforske dagen med. Jeg konstaterer at det var fornuftig å stå opp en time tidligere enn normalt, å det til tross for at vi hadde en halvtime mer en vanlig denne morgenen. Jeg hinker på badet og oppdager til min forskrekkelse at varmen i gulvet er borte, og det er iskaldt. Og jeg kan love deg at jeg jublet ikke akkurat av lykke! Under mine vanlige morgenrutiner hører jeg noen salige gloser fra stuen, noe som er et ekstremt sjeldent fenomen hos min bedre halvdel, og jeg finner det smart å springe inn for å se på skadene. (Det er nesten en selvfølge at noe galt er fatt når han kommer med ufine ord som ikke passer seg på trykk!) Han står å holder i kjøleskapdøren, og jeg oppdager hva han ser på! Det er ingen lys i sikte, og den ikke så lave lyden som kjøleskapet vanligvis roper ut er borte. Det er helt dødt, og det har det vært en stund. Jeg får mest lyst til å grine, men kommer frem til at det er mer praktisk å få ferdig matpakkene til ungene, ringe min mor å høre om hun er våken for så å få alle matvarene over i poser. Nå går tiden imot oss, og i noen sekunder klarte jeg å glemme hva som ventet oss utenfor døren. Så i det samme jeg røsker opp ytterdøren på min ville redningsaksjon ser jeg en enorm hvit vegg, som gir meg en iskald skulder og ikke har tenkt til å hjelpe. Igjen tyr jeg til barnearbeid, og spør eldstemann om han kan kle på seg å gå ut å rydde bort det verste utenfor døren. Noe han heldigvis vil, for i hans øyne er det svært morsomt å være ute før frokost. Dessverre blir han rimelig handlingslammet når han kommer ut og inspiserer oppgaven moren har prakket på han. 

Jeg grynner meg rundt huset, og med snø både utenfor og inni klærne tramper jeg inn hos min mor, springer opp trappene og får lempet alle varene inn i kjøleskapet der. Jeg prøver fortvilet å se positivt på situasjon, og sier til meg selv at det var jo tross alt bra at vi var så slitene i går at vi ikke fikk handlet mat for denne uken. Det var en mager trøst for å si det sånn. 

Når jeg har kjempet meg gjennom snøhavet igjen oppdager jeg at minstemann sitter å hyler for full hals, han er dødelig fornærmet over moren som ikke ba han om å rydde snø. Og han er aldeles ikke enig i at bare storebror får være ute før frokost. 

Etter mye om og men kommer vi oss av gårde og får levert eldstemann på skolen, før klokken ringer. (Det var snakk om sekunder, men vi var i alle fall tidsnok der!) Vi kjører videre og kommer oss til sykehuset der vi har time med minstemann, og jeg tenker at siden starten på dagen var så dårlig passet det jo bra at vi fant parkering med det samme. Jeg hadde beregnet god tid til venting, men av en eller annen grunn ble vi tatt inn til vanlig tid. Jeg ante ugler i mosen! 

Etter sykehusbesøket var vi klare for å frakte minstemann til barnehagen, med bare et kort stopp innom hjemme for å hente vinterdressen som vi glemte i kaoset noen timer tidligere. Vel hjemme skal jeg bare springe inn i full fart, men hvor er nøklene? De er ikke å finne noen plass, og vi gjennomsøker bilen, leter utenfor og sjekker døren. (Det har hendt at vi har funnet dem i døren før skjønner du, rart siden vi aldri kan huske at vi satt dem der i forkant!) Tiden går, og jeg kjenner at stresset tar meg, jeg har arbeid som venter. Panikken tar meg og jeg surrer mest rundt meg selv, helt til jeg får den geniale ideen om å kjenne under sete på bilen. Og sannelig, der henger nøklene fint festet på en dings som stikker ut, slik at de ikke falt helt ned på gulvet. Jeg røsker dem til meg, stormer inn å henter utedressen og vi kommer oss av gårde til barnehagen. Vel fremme på jobb får jeg gjort noen småting før telefon ringer, min bedre halvdel spør om jeg sitter. DETTE er i alle fall et dårlig tegn, og jeg svarer som sant er at ja det gjør jeg. Han kan informere meg om at når han skulle flytte på steikeovnen oppdaget han at den var løs i toppen, og som om ikke det var galt nok, det er også flere delvis oppløste ledninger under den! Nå kjenner jeg for alvor at livet biter meg i rumpen. 

Etter jobb stresser vi hjem og får kastet i oss litt mat hos mamma, før vi kjører for å få kjøpt nytt kjøleskap og steikeovn. Vi kommer frem til forhandleren, og finner ut til vår store glede at de har begge deler på lager, og at de også har en henger ledig. Problemet er at de må rydde den frem først. Men nå vet vi jo at alle andre hengere i området står på samme måten, så det skal vi klare å vente på. Mannen min trår til sammen med den stakkars ansatte som trakk det lengste strået, og etter hvert kan vi se at det er en henger de løfter frem. Jeg trekker et lettelsens sukk, dessverre litt for tidlig. For av alle ting klarer den uheldige ansatte å knekke nøkkelen i låsen på hengeren, som tydeligvis er av den sorten som fungerer utmerket mot tyveri. (Og det vet jeg fordi han virkelig gjorde sin flid for å få den opp.) Imens starter arbeide med å finne en ny henger, klokken halv seks på ettermiddagen noen timer etter at tidenes vinterstorm har feid over byen. 

Etter noen telefoner får jeg napp, og vår reddende engel med en større bil kommer kjørende til unnsetning. Dessverre er det ikke plass til både kjøleskap og komfyr, så vi må tilkalle flere styrker. 

Vel hjemme igjen med både kjøleskap og steikeovn var det bare å finne frem vaskebøtten, for det er tydelig at mine husmorevner overhode ikke duger. Under komfyr og steikeovn så det rett og slett hårete ut, av støv og litt andre ting jeg ikke klarte sette navn på. Men om ikke annet fant jeg to legoklosser, en klinkekule, syv magneter, et bursdagskort og en del matrester. 

Så nå sitter jeg her, ganske utmattet og funderer på om jeg kan slippe unna med å gi barna nugatti til lunsj i morgen, ettersom jeg faktisk har glemt å hente maten hos mamma å pappa. Så igjen står en flaske saft, en boks nugatti jeg hadde gjemt unna og et brød. 

Men om ikke annet har jeg nesten fått meg helt nytt kjøkken, ettersom at forskjellen et kjøleskap og en komfyr utgjør er enorm, ettersom rommet er så lite. Og dette kunne jo ha hendt julaften, med kjøleskapet fult av lekker og god julemat for en uke. Og jeg har jo også fått shoppet litt, og ettersom jeg forstår skal det være alle jenters drøm å bruke mange penger..




Hadde du en dårligere dag? Isåfall skal jeg sende over noen veldig medfølende tanker, og krysse fingrene for at den blir bedre i morgen! 

 

 

 

Slitenmamma, ikke supermamma!

Av og til føles det som at jeg er den eneste mammaen i verden som er så sliten at hun vil ramle sammen i fosterstilling midt på gulvet i en haug av leker som på mistenkelig vis vokste for hver gang ungene var inne i stuen for å drikke vann, få skremt bort monstre eller bare informert om at de ikke så noen mostre etter leggetid. 

Jeg føler meg ikke akkurat som en supermamma når jeg sitter i skittentøykurven fordi den kollapset av vekten når jeg prøvde å sette meg oppå den mens jeg funderte på om jeg kunne bruke noen av klærne igjen, så jeg ikke måtte legge dem i maskin å vente en times tid så de igjen kunne henges opp, før jeg kunne gå å legge meg. 

Og jeg føler meg i alle fall ikke som noe overmenneske når jeg velger å støvsuge alle synlige plasser og late som at hybelkaninene under sofaen er levende og at det ville vært dyremishandling å ta dem bort under det som burde vært ukens rengjøring, men hadde drøyd til hver andre ukers rengjøring. Og det hjelper liksom ikke så skylde på at litt støv kan være bra, og at et alt for sterilt innemiljø kan kan gi økt bekymring.

Ikke føler jeg meg spesielt smart heller når jeg finner ut at matpakken til minstemann har ligget i matboksen i tursekken en hel uke å godgjort seg i varmen, fordi jeg heller valgte å sitte helt stille og nyte fem minutters stillhet en time etter leggetid sist uke. De sure vottene som en gang var våte gjør ikke saken bedre, spesielt ikke siden jeg tross alt har brukt en uke på å prøve å lokalisere dem hjemme, i barnehagen og på veien til barnehagen

Jeg er helt klart ingen perfekt supermamma, og jeg kan love deg at enkelte dager er jeg så sliten at jeg bokstavelig talt ramler ned på sengen for å få litt søvn, før jeg skal stå opp første gangen i løpet av natten for å trøste en liten gutt som har det vont. Jeg føler meg heller ikke spesielt bra når jeg velger å sove fremfor å ta vare på mitt sosiale liv, som holder på å begrense seg til sosiale medier. Jeg blir heller ikke noe solskinn når noen er så uheldig og si til meg at nei så sliten kan du da ikke være. For jo, det kan jeg! 

Heldigvis varer ikke småbarnstiden for bestandig, og etter hvert vil vi komme oss ovenpå igjen. Akkurat nå dreier livet vårt seg om å få hverdagen til å gå opp med full jobb, to barn og noen ekstra utfordringer som muligens gjør det helle litt mer komplisert. Men så lenge barna våre har det bra, så er det helt klart verd hver eneste kveld jeg snubler inn på soverommet å sovner på gulvet rett foran sengen, bare fordi jeg var alt for sliten til å bevege meg! For barna mine kan jeg gjøre hva som helst, og uansett hvor mye jeg klager er det uansett dem som går foran alt annet! 


(Bilde er funnet på google og passer egentlig ganske bra inn her i huset!) 

#mammablogg

 

No ramle faen mæ himmeln i hode på oss!

No trur æ faen mæ himmel ramle i hode på oss! De siste dagan har det kommet enorme mengder sny, faktisk så mye at vi må knyte tau mellom bilen å døra når vi parkere før kvelden så vi kan finne den igjen dagen etter! Snyen legg sæ over alt, å trur du ikke den lurte sæ inn i jakken min som en sleip forfører uten sidestykke, på vei heim fra jobb? Den tok strake veien ned mellom brøstan på mæ, å gav mæ frysninge på ryggen. (I negativ forstand!) 

Når vi sku kjøre på butikken i ettermiddag brukte vi en god halvtime på å koste bilen, når vi endelig fikk satt oss inn å sku kjøre igjen måtte vi pinadø ut igjen før å koste på nytt! Før ikke snakk om å rydde vei så bilen slapp å fungere som snøplog som den har gjort resten av dagen! 

Til og med forsikringsselskapet mitt fant det lurt å varsle oss om at nu e det dårlig vært på tur (som om ikke det har vært dårlig i flere uke allerede), så i ettermiddag fikk æ melding om at alle de stakkars jævlan som bor i Tromse må beregne god nok tid om dem skal ut å kjøre i natt, å at vi helst bør påse at bilen e godt skodd. (Som om ikke vi e fullstendig klar over kor latterlig det e å kjøre med sommerdekk på den her tida, vi har jo tross alt tilgang til nett og nyheten om alle traileren som ligg slengt som lekebila etter veian når oss til tross for geografisk plasering?) Men om ikke anna må æ jo bare takke dem før at dem minne mæ på at æ snart må ut å drefse unna faenskap igjen! Dem kunne også fortelle at om vi sku være så elendig sjåføra som dem mistenke, e det enklest å melde om skade på nett. (Okei, dem skrev det kanskje ikke helt sånn, men det va det æ hørte når æ leste meldinga!) 

Æ lure veldig på kor det blir av avisoppslagene om ekstremvær i Nord-Norge, før som regel bruke dem å være jævla snar å hyle ut om drittvær sørpå, selv når dem bare får noen små cm med sny. (Kanskje dem har glømt oss, ikke så rart egentlig sia Nord-Norge ser ut som en øde snødekt tundra uten det minste livstegn!) 

Det var faktisk så ille at vi måtte gå til det ekstreme skrittet å sette ungen i barnearbeid, så ikke bod taket sku rase sammen. Æ hørte det knirke å knake så æ fant det lurest å sende opp dem som veide minst! Men ka ungan ikke gjør før å være en time lenger oppe om kvelden?! (Dem var for øvrig veldig fornøyd med å bli betalt i pepperkake og vaniljekjeks til kveldsmat!)

Æ har også vært å handla forsyninger, samt fylt stua med ved. (Fikk plass både under sofaen og bak tven!) Før æ e rimelig sikker på at sjangsen før å bli innesnødd e stor, særlig sia vinduan allerede e dekka av ei såkalt julebilderamme. Kjemperomantisk mæ i ræva, det betyr jo bare merarbeid så æ lure veldig på kordan tulling som har fått det til å bli ei nasjonal oppfattning at det e en fin ting!  

Takk og pris før at det vare er et halvt år til våres tre måneder med fantasisk sommervær, regn og vind! 

(Det va noen sekund med minimalt med jævelskap som ramla fa himmeln, så va snar ut med kamera! ) 

Ps. Det var alt du får servert fra mæ i kveld, æ må næmelig ut å rydde sny så det som kommer i natt skal få plass! Snyfræsen treng en pause etter å ha jobba heile dagen, e bekymra før at den kan koble inn fagforbud og gå til streik av den grunn. 

hits