november 2016

Badet må oppgraderes!

Siden jeg stort sett bruker 50%av døgnet inne på badet og studerer toalettet inngående i disse dager har jeg innse at vi har litt trøbbel når vårt nye medlem melder sin ankomst. Det er ikke sånn katastrofe trøbbel, men det er passe kritisk om jeg ikke har planer om å bruke golvet som stellebord. Selvfølgelig kan det være en positiv ting, for det minimerer sjansen for at arvingen ramler på gulvet. Men spesielt praktisk blir det ikke, selv om man vil få god trening i å bevege seg fra sittende til stående for hver gang vaskekluten skal vris opp og bleier skal finnes frem. Vårt tidligere stellebord også omtalt som vaskemaskin har fått en tørketrommel montert der stellematta skal ligge, og siden ingen av oss er spesielt høye vil ikke den plassen duge mer. Så nå må jeg ofre kommoden der jeg samler alt rote mitt jeg sjeldent bruker, men insisterer på å ha fremme. Det rote må finne seg en ny plass, og for at det skal bli mulig må noe annet rot kastes. Så jeg ser for meg timevis med jobbing. Det skal også trylles frem skapplass til klær, noe som kan bli en spennende utfordring med tanke på at de to vi har fra før  har for liten plass i sine hyller. 


Så må vi finne en ny badebalje, men det måtte vi ha gjort uansett. Han som for øyeblikket omtales som minstemann bruker varmt vann som smertelindring, og i dag får han nesten ikke plass i baljen vi har i dusjen og jeg har store problemer med å tømme den etter bruk. Og det er jo en smule kjipt. Dessverre er neste alternativ nytt dusjkabinett med badekar, og det koster. Vi har funnet et som kan brukes, men diskuterer enda med oss selv om vi kan ta oss råd til dette nå som vi plutselig vil trenge både barneklær og utstyr. Men minstemann trenger muligheten å bade, så vi må vel bare blåse ut flaggermusene og skrape sammen det det koster. Om ikke annet vil alle barna ha nytten av det, samt vi sparer ryggen for hver gang vi tømmer vannet ut av baljen vi bruker i dag. Og et fotbad mens jeg dusjer kan jo ikke være så alt for grusomt heller. Mulig jeg sender mannen avgårde på handling med det samme. 

Det jeg også har innsett mens jeg har ligget i fosterstilling på badegulvet er at vi svikter grovt når det kommer til renhold! Det er utallige plasser det ligger støv av ymse kulturer og jeg innser at vi må heretter vaske på gammelmåten, på kne med vaskebøtta i umiddelbar nærhet og en tue som når alle vanskelige plasser! Under dusjen, vaskemaskin og i nærheten av badevekta er det ekstra ille, så de får vi angripe med noe bakteriedrepende før vi rengjør resten av rommet. 

Siden kvalmen ikke har gitt seg skal jeg ikke beskrive toalettet noe nærmere, bare tanken på det får magen til å knyte seg, men ettersom jeg bor i hus med 3stk mannfolk er det sikkert en god del som forstår hva jeg vil frem til. Æsj, æsj og enda mer æsj. 

Facebooksiden min finner du her! 

(Sorry mye gravid-prat, men det er stort sett det eneste jeg tenker på om dagen...Det blir bedre til sommeren, da går jeg over til å skrive om babyer!)

Ikke på bedringens vei, nei.

Vel, formen var ikke på bedringens vei. Og jeg studerer fortsatt toalettskålen inngående flere ganger for dagen. Jeg er sur og trist om hverandre og jeg synes ikke det er noe morsomt å være gravid. Vel jeg ser jo frem til å få en liten trollunge til, men veien frem til den dagen kunne jeg klart meg uten. Kvalmen gjør at jeg er ekstremt sær i matveien og alt som lukter for sterkt blir kastet ut før lukten treffer den overfølsomme nesen min. Jeg kan sikker konkurrere med bikjer om å oppspore ulovlige stoffer slik det er nå. Jeg lukter alt, og du kan være hundre prosent sikker på at jeg får det med meg om du droppet dusjen i går! Og jeg blir gal av det, jeg hater å være så sensitiv for alt som ikke faller inn i kategorien "behagelig duft" får magen min til å vrenge seg og sende alt innholdet ut samme veien som det kom inn. 

Jeg klarer stort sett bare å spise brødskive med stekt egg, og syrlig frukt, og det varierer veldig hvordan middagsmat som kan lages. Det som er ok den ene dagen kan være verdens undergang den neste. Stakkars mann som bor sammen med meg og må lage maten jeg krever vi skal ha. Her er det ingen kjære mor og om noe gjør meg kvalm må de finne en annen plass å spise det. Alt som lukter lenge etter at maten er laget er bare å glemme, det værste er ikke lukten av mat som lages men den som blir hengende igjen etterpå. 

Jeg har store problemer når ungene kommer hjem fra skolen, for i klærne henger den fryktelige skolelukten som virkelig går meg på nervene. Men helt hysterisk kan jeg ikke være så de sendes ikke i dusjen med beskjed om klesbytte altså. Jeg biter tennerne sammen, gir dem en god klem og tasser inn på plassen min på badet. Jeg skal virkelig feire når dette går over! 

Ellers er kroppen helt fri for energi, noe som kanskje ikke er så rart situasjon tatt i betraktning. Men det betyr ikke at hjernen min hviler like mye. Nei den ligger å har store planer om alt som må ordnes, men som kroppen protesterer høylytt over. Det ble ikke bedre da jeg innså at vi går inn i desember om bare få dager, og da skal julepynten være oppe.(Ellers risikerer vi et hysterisk utbrudd av løpske hormoner...) Men det skal jeg få til, for jeg har jo 2-3timer på formiddagen hvor behovet for å springe på do hvert 5minutt er redusert til et minimum. Og om jeg sprer pyntingen utover skal det gå helt fint. For om jeg skal ha et håp om å forstå at vi nærmer oss vinter må julepynten opp, for det er ikke mye som minner om den hvite årstiden ute. Bare noen små snøkorn er dukket opp i Tromsø i år, og jeg kommer til å grine mine modige tårer om vi ikke får hvit jul! 


Nei ekstrem svangerskapskvalme er ikke noe gøy, og heller ikke dem som ikke har lært seg de grunnleggende prinsippene for personlig hygiene. Så jeg forsetter å holde meg så mye som mulig innendørs på et mørkt, iskaldt rom uten noen ekle lukter. (Og langt unna andre jeg kan finne på å klage høylytt over, uhøflig som jeg er for øyeblikket!)

Facebooksiden min finner du her!

Står det virkelig et pluss der!!?

Der det er hjerterom er det husrom (trommevirvel), så et nytt tilskudd til familien ønskes velkommen i juni. Fortsatt lenge til, men ettersom spørsmålet om hvorfor jeg plutselig er blitt sengeliggende med et ganske grå/grønn/blekt ansikt kommer stadig vekk,  kan vi like så greit avsløre årsaken. Et lite bøllefrø vokser i magen min og tvinger alt av mat ut igjen. Kjempegreier når det viktigste jeg kan gjøre er å spise sunt og næringsrikt. Ikke det engang klarer jeg, og det eneste jeg får i meg er stekt egg på skiva med kethup og litervis med appelsinjuice. Alt annet får magen til å vrenge seg. 

Innimellom klarer jeg faktisk å glede meg til det som er foran oss (våkenetter, bæsjbleier og tonnevis meg bekymringer og glede), men siden jeg har vært veldig, veldig dårlig har humøret vært på bånd. Annet hvert minutt har jeg lyst å kvele noen som legger ut linker til "lekre" matretter, og i det neste sekundet har tårene piplet av dårlig samvittighet eller en elendig reklame på tv. Hurra for gale hormoner som gjør meg til et slags mammamonster. 

De siste dagene har formen blitt ørlite granne bedre, og jeg har klart å bevege meg utenfor hjemmet tidlig på dagen, og jeg formelig stråler av lykke hver gang jeg spiser og beholder maten. Jeg håper virkelig at jeg blir bedre snart, for jeg savner jobb og et sosialt liv, og måtte nesten gråte litt når jeg skulle fylle ut sykemeldingene. Som sagt, mammamonster ute av kontroll. Jeg har lyst å gråte av det meste for tiden. 


Tegnet vises i 6 måneder i tilfelle du skulle glemme resultatet og må sjekke det på nytt..."

Til tross for at jeg har mistet alt for mange av mine hardt oppsparte kilo de siste ukene, har jeg fått kul på magen. Noe som i grunnen er flaut ettersom jeg bare er i uke 11 og det lille frøet som er ventet overhode ikke tar noe plass enda. Så når noen spør, sier jeg "jada, er gravid, men magen er bare alle hamburgerne og sjokoladen jeg har stappet i meg i sommer!". Kroppen har vel programmert inn hva som kommer og forbereder seg.

En kjapp titt i speilet viser ikke den der magiske gløden man vist nok kan få under svangerskapet og det eneste jeg ser er et surt, bleikt tryne fullt av kviser og et hår som sårt trenger en klipp. 

Nå er det mange ting som må ordnes, men først skal jeg konsentrere meg om å få i meg mat og sakte men sikkert komme meg på bena igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Minstemann som muligens må få et nytt navn har gitt klar beskjed om at han flytter til besteforeldrene om det blir en jente, men han gleder seg veldig om det blir en gutt. Jenter har jentelus, og det er vist nok best å ha overvekt av mannfolk i familien...