hits

november 2015

Et slag mot pakkekalenderen.

I morgen kommer jeg til f ufine, egoistiske barn som kun er opptatt av materielle verdier. De vil miste enhver evne til vise empati med andre og de vil aldri se nytten i positive opplevelser sammen med andre. All positiv lrdom de har ftt om penger vil fordufte, og aldri komme tilbake. De vil garantert huske barndommen som noe grusomt, og jeg som mor kan bare legge hode klar til hugg, om man skal tro enkelte rster som uttaler seg i disse dager.

Da er det nemlig 1 desember som vises p kalenderen, og jeg er en grusom mamma som velger gi mine barn en liten pakke, 24 dager i ret, eller 25 om jeg tar med bursdager. Tenk det at jeg bruker penger p mine egne barn, penger jeg tjener selv. Jeg vurderer til og med hvor mye penger jeg har rd bruke, og tilpasser det etter rets konomi. Som forvrig er langt under normalen i r. (Og for all del, ikke ta dette som sutring, vi klarer det helt utmerket s lenge vi tenker p det vi kjper og vurderer om vi faktisk trenger en ting eller ikke.)Og siden jeg gjr det s gir jeg mine barn et drlig grunnlag for voksenlivet, skaper kjpepress for andre og fremmer noen drlige verdier om at tiden min er gratis og ikke m pakkes inn i papir.

Tenk det, her bakes det pepperkaker og lages hobbyverksted uten at guttene skal fle at de fr det i gave hos meg, slik tradisjon alltid har vrt. Jeg er ikke imot aktivitetskalendere, s fremst de ikke skal gi bort tid vi i hyeste grad br bruke p barna vre i utgangspunktet bde i juletiden og ellers i ret. Og til de som hyler ut om at pakkekalenderen koster s fryktelig mye, s m jeg bare si som sant er, planlegg bedre og du vil slippe bruke en formue! Julen kommer ikke som en overraskelse, og de fleste av oss har hukommelse som gjr at vi vet den kommer til samme dato hvert eneste r.

Ja og nr vi alt er inne p temaet penger kan jeg jo informere om at de fleste aktivitetskalenderne jeg hrer om ikke er gratis de heller ut i fra innholdet p aktivitetene, selv om enkelte pstr s. Ingen skal fortelle meg at en tur p Leos, kino eller utflukt til skianlegget er gratis.

Men n skal jeg ikke vre s grusomt fordmmende, som jeg vil ha det til. For innerst inne driter jeg i hva naboen eller andre gjr, eller hvordan de bruker pengene eller tiden sin. Greit nok at jeg hever yenbrynet over de som velger rydde lekerommet som en kalendergave, for selv ville jeg blitt potte sur om jeg fikk beskjed om rydde uteboden lillejulaften som nedtelling til julaften. Det ville jo tatt evigheter for den store dagen kom, og det ville ikke vrt en koselig aktivitet som ga meg fine minner ta med videre.Men jeg ser ikke pdem som gjr andre ting en meg som drlige foreldre, og jeg tror heller ikke barna deres mister evnen til aktivisere seg selv.

Det jeg tror barna tar skade av, er fordmmende foreldre som kritiserer andre bare fordi de velger gjre tingandelenes enn dem. Hva s om naboen bruker tusen kroner p hver eneste pakke, har det noe si for din del? Er det ikke du som skal lre dine barn glede seg over det de fr, uansett om det koster mye eller lite? Er det ikke du som forelder som skal lre dine barn vise takknemlighet og glede overomtankenmed en gave? Er det ikke mors og fars ansvar lre barn verdien av glede seg over at alle er ulike? Og tenk hvor grusomt kjedelig det hadde vrt om alle gjorde alt helt likt. Selv de som dropper hele styret med kalendereskalrespekteres, og jeg er helt sikkert p at ogs deres barn har det supert i juletiden. For julen br ikke handle om det man gjr eller fr, men om den kjrligheten og tryggheten vi skalgi til vre barn. Ikke bry deg s mye om alle de andre, men gjr som du selv fler er rett. Det finnes ingen fasit over hva som er rett eller galt, og vi har alle ulike erfaringer som igjen vil gi oss ulikeutgangspunktfor vre avgjrelser.

Og jeg minnes 1.desember med lykkeog glede, og jeg husker fortsatt mange av de spennende pakkene jeg fikk som barn. Flelsen nr jeg sto p t for n den verste pakken, gleden av pne dem sammen med sstrene mine der vi svinset rundt hverandre i iver i lange nattkjoler. Lenge fr mine foreldre nsket ta morgen. Og lykken var stor over alt det magiske min mor ordnet til oss. Og siden hun var hjemmevrende husmor og dagmamma, s hadde ikke mine foreldre noen overflod av penger. Men hun klarte utmerket godt finne sm ting som vi kunne glede oss over, og som jeg faktisk har den dag i dag. En liten dukke, et neonfarget smykkeanheng formet som en sutt, 20-25r etter at hun ga meg dem i gave. Ting som fr frem juleflelser, minner om tidlige morgenstunder med julefilmer p tv, nykokt kaffe og en sukkerbit, smsstre p ryggen og en godt hjem vokse opp i. Og merkelig nok er jeg blitt et anstendig menneske, selv om jeg har ftt pakker 25 dager i ret da jeg var barn. For selv om jeg vokste opp med pakkekalender har jeg lrt at gleden er gi noe, uten at du ndvendigvis skal f noe igjen.

S, da var dagens (lange) preken over, og n skal jeg g klemme p pakkene jeg egentlig ikke fr rre fr i morgen! For tenk det, jeg fr enda kalender hos mammaen min selv om hun sa hun skulle slutte med det. Men det betyr ikke at jeg er skuler p svigermor som ikke gir kalender til min bedre halvdel alts, vi klarer fint fungere sammen uansett, uten sjalusi eller uvennskap.

PS. Mine bekymringer om mamma og pappa sist jul var heldigvis bortkastet tid, de ble ikke forvandlet til troll.Nysgjerrigp hva jeg babler om? Les her: Dropp kalenderen, den skaper sm(store)monstere.

Facebooksiden min finner du her.

Den ene gangen i ret vi gr ut spiser, og ikke alt gr som det skal!

Som jeg nevnte i gr skulle lrdagskvelden brukes i voksenbursdag, helt uten unger som maser, kaster poteter og grnnsaker p de andre gjestene eller roper mammahver gang jeg gjr et forsk p kommunisere med andre voksene. Med andre ord l en herlig kveld foran oss, i selskap med en gjeng som har humret p rett plass. Det er viktig le nr man frst skal vre lenge vken frivillig, s da er selskapet ekstremt viktig. Vi gr ikke ut for maten sin del med andre ord, nr jeg tenker meg om er det faktisk like greit...

Nja, mer om det etterp. I alle fall ankom vi et av byens populre spiseplasser litt for seint, som vanlig. Jeg kan ikke engang skylde p sminken, vi var rett og slett bare trege. Resten av gjestene var allerede ankommet og henvist til bordet. Det l perfekt til om du velger lukke ynene for at vi alle mtte trekke inn magen for at de andre skulle g forbi, s vi diskuterte at det sikkert ikke hadde vrt s dumt kappe av en bit fra det enorme bordet. (Her snakker vi enormt, og ikke engang den lengste av oss ville klart n det p midten. Heldigvis har de fleste god stemme, s vi klarer utmerket fre en samtale med de andre en mil foran oss. Vi satte oss ned, og oppdaget at her manglet det en stol. Noen kan ikke telle, men om det var oss i selskapet eller spiseplassen er jeg i grunnen usikker p, men som de voksene folkene vi er var vi lsningsorienterte og trakk oss sammen. Litt kroppskontakt skader ikke, og det ble dekket opp til en til.

Spiseplassen var mer eller mindre stappa, og det var ikke vanskelig se og hre at her var det julebord p gang. De usannsynlig korte skjrtene er kun fremme en gang i ret, og alkoholen renner ut av flaksene. Riktigsjarmerendeog det fr frem minner fra bygdefester man snublet innom en gang for mange, mange r siden.

Siden det er passelig varmt i lokalet, inns vi at litt drikke var p sin plass, og etter hvert kom servitren og tok imot bestilling. Det gikk i rdvin, l, hvitvin, cola, l og rdvin som skulle fordeles ut til alle gjestene, som satt rundt det ekstremt store bordet i det ikke fult s store rommet. Etter en god stund, og flere samtaler kom drikken innen rekkevidde, og et og et glass ble satt p bordet. Ja faktisk var det vel bare 2-3glass som ndde bordflaten, for plutselig hrte vi et megabrak og det ble stille som i graven, i hele lokalet. Servitrene hadde krsjet, og ut over gulvet fly 10-12 glass fulle av drikken vi ventet p. Det hele ble veldig griseteog du kan trygt si at den flelsen fra bygdefester kom tilbake av lukten som spredde seg fra blandingen p gulvet. Den lyse jakken full av rdvin kan forhpentligvis reddes av en tur p renseriet, men jeg har mine tviler. I alle fall fikk den uheldige unge damen beskjed om at hun skulle komme med regningen s de kunne gjre opp for seg. Ja og vi ble lovet ny drikke. Og den ene av servitrene forduftet s enten satt han i garderoben og grt eller s var han arrestert. (Eller en smule forlegen, men det trenger han ikke vre alts!)

Drikken kom, og sannelig hadde det blitt feil i bestillingen og flere benyttet sjansen til bestille litt mer drikke. Hva er vitsen med et glass l, nr du kan bestille en hel mugge?!

S var det tid for bestilling, og i grunnen skulle de fleste ha biffen medium stekt, med noen f unntak. Og her m jeg jo vre litt vanskelig, for jeg kan ikke spise pepper. (Hver gang jeg gjr det fr jeg sr i munnen og i ekstreme tilfeller har jeg ogs hovnet opp.) S jeg understreket at det var veldig, veldig viktig at maten min var uten pepper! P grunn av kluss i bestillingen med drikken kjente jeg en vag flelse i magen, men valgte ignorere den. Selv om det klarte glemme meg sist, ville de helt sikkert ha orden i sakene sine i dag.

Etter lenge, og n snakker jeg veldig lenge for vi fikk tid til flere taler til bursdagsbarnet, rykepauser og diskusjoner som lser samtlige verdensproblemer kom poteter, lkringer, saus og soppstuing p bordet, ja og 1 skl gratinert brokkoli som skulle deles p 15 stykk. Og jeg formelig jublet hylytt for dette betyr jo at hovedmaten er p vei, et forhpentligvis perfekt stekt stykke biff som fr meg til sikle. Men jeg tok feil, og maten p bordet ble kald fr biffen kom. Og n passer det med en trommevirvel full av sarkasme og ironi! Biffen min var ikke laget, s der satt jeg s p de andre kjtteterne som stakk gaffelen i kjttet. Jeg formelig skummet over av sjalusi, og skulte stygt p andre. Jeg er ekstremt drlig p tlmodighet nr jeg er sulten, og ser andre spise. Men fr jeg fikk skult meg ferdig hrte jeg hylytt klaging, en fjerdedel av biffene var ikke stekt som de skulle, og de som skulle ha gjennomstekt fikk r mat, medium var blitt r, og r var blitt medium. Jeg skal la vre fordele skylden, men det var i alle fall ikke vi i selskapet. Vi satt p samme stolene som nr bestillingen ble tatt. Maten ble sendt tilbake, og jeg ventet fortsatt. P dette tidspunktet ville det vre ganske drlig stemning rundt bordet i de fleste selskap. Men n var vi ute for feire bursdag som hovedml, s litt feil i bestillingen la ikke en demper p humret. Vi lo og skravlet med dem som spiste. (Manerer er utelukket, og her snakker vi med mat i munnen, men ikke si det til ungene mine.)

Omsider kom maten min, og igjen drar jeg frem den trommevirvelen. Maten min var full av pepper, og n mtte jeg for alvor bite meg i tungen s ikke "faen heller, jeg kan lage den jvla maten selv s jeg ikke m sulte i hjel her, jeg har allerede alt for lite kilo p kroppen og n er det tett fr jeg mister et par av dem!". Frken takler ikke vre sulten var blitt lei av ventingen, men mtte bare innfinne seg med at hun fortsatt mtte vente. S kom maten tilbake, og jeg fikk beskjed at det bare var sot fra grillen. Men jeg kan love deg at det var det ikke, men ikke faen at jeg giddet vente mer. S jeg sa med surgjeipen p knrne at det fr bare vre, jeg fr heller ha sr i kjeften i morgen. Jeg fikk tilbudet om at de kunne steike en til, men rlig talt, n var de kiloene borte og det var p tide redde resten fr muskelmassen sto for tur. Siden det n frst var peper p maten bestemte jeg meg for spise soppstuing ogs, som n var iskald. Men jeg fikk i alle fall opp blodsukkeret og humret. (Og i dag er kjeften full av sr, som verker og gjr at jeg ikke kan spise potetgull uten grine! Og det gjr jeg, for sndag er potetgullspisedagen min.)

En kopp kaffe og baileys hjalpogs p humret, eller tofor vre korrekt. De sm drpene du fr i bunnen av glasset er alt for lite for f den perfekte miksen. S jeg tmte like greit alt i en kopp, og kunne synke tilbake med et smil om munnen, mett p kaldt tilbehr og brdet vi fikk inn en stund fr resten av maten. Og selv om hele selskapet konsumerte en god del alkohol, var vi i godt humr og oppfrte oss som folk. Mulig vi var en smule hylytte og noen ganger vulgre i sprket, men snn er det med Malangs folket jeg var der sammen med. Vulgr blir foresten feil, rlig og frittalende er mer passende.


Passe strrelse pkoppen kaffe og baileys, s kan man blade sammen uten sl og du tenger ikke forsyne deg s alt mange ganger!

Det var faktisk s mye tull med vr mat at vi fikkdessert og kaffe, det i seg selv ville ikke vre kompensasjon nok siden de mest sannsynlig mtte ha kastet desserten etter at vi gikk uansett, nr spiseplassen stengte. Men nr de ga oss rabatt p maten og trakk min fra regningen kunne vi leve med det. Vi er heldigvis ikke en gjeng som brer nag til andre, og selv om det meste gikk galt rundt det der mltidet vrt, s hadde vi alle en strlende kveld.

Det er lenge siden jeg har flirt s mye p en kveld, s takk til bursdagsbarnet og dere andre.

PS. Om noen fra spiseplassen leser dette, s kan jeg nevne at dere m bytte lysprer i lyset over bordet. Det manglet flere og for de litt tvilsomme av oss, s stjeler det ganske mye oppmerksomhet! Ja og foresten vi brer ikke nag til hverken plassen, kokkene, servitrene som muligens satt grt p do nr vi var gtt, men som den rlige bloggeren jeg er m jeg jo nesten fortelle om en av de ekstremt f kveldene i ret jeg er ute spiser mat laget av noen andre enn meg selv eller min bedre halvdel.

Facebooksiden min finner du her!

Dagens outfit er til re for kong vinter. (Og sofakroken!)

N er det i overkant lenge siden jeg har inspirert hundrevis med mine perfekte sammensatte antrekk, s nr vinteren omsider banket p dren var det p tide vise frem et antrekk til re for kong vinter. Det siste dgnet har det lavet ned smtroll fra himmelen, ogs omtalt som sn. Iflge ungene som var ute mlte hadde det kommet minst 20cm, og jeg tviler ikke. (N har jeg selvflgelig trukket fra skrytemargin, jeg kjenner dem jo godt!)

Men over til dagens antrekk, perfekt valgt ut til en innelrdag med fyr i peisen, klesvask og hekling i sofakroken etter at kranglete barn var sendt ut med min bedre halvdel som oppasser.


Hret var nye planlagt og for f det til mtte jeg droppe hrvasken i 2-3dager og kaste alt sammen i et strikk. Det er s og si umulig med min hrtype, som helst ikke vil gjre noe av det samme som jeg nsker.

Skjerfet l i skuffen i gangen, og for fremheve mitt bleike utseende hadde jeg tryllet p litt maskara. Men det hjalp alts ikke, og den urene huden s like ille ut etterp. (Jada, jeg vet det m hardere skyts til for gjemme kratre i huden, men jeg prvde vre en optimist!) At vi skal i selskap om 20minutter har muligens en finger med i spillet for den maskaraen, men ikke si det til noen.

Som du ser har jeg valgt bestefar p 150kilos natt bukser for trekke til meg oppmerksomhet, leggvarmere som jeg har strikket i ull for varme bena som alltid er iskalde, en teddybjrnjakke som er med p de fleste outfitsbilder siden jeg digger den, skjerf fra h&m eller Cubus og de beste vinterskoene i verden. Fantastisk varme er de, med god sttdemping nr jeg vandrer rundt p julegaveshopping og egentlig vil hjem.

Humret var p topp, men bare fordi jeg var p vei inn igjen og kunne synke sammen i sofaen uten hre p ungene som kranglet. Eller, det var feil, jeg hrte dem gjennom veggene og klarte ikke overdve dem med tven.

Jeg m si meg svrt fornyd med dagens antrekk, og ble riktig skuffet da jeg fikk beskjed om ta p noe annet om jeg skulle vre med feire bursdag. Og det ville jo vre litt kjipt utebli, nr vi faktisk har barnevakt til begge guttene. Det er ikke ofte det hender, og som regel planlegger vi det sosiale livet etter nr vi har avlastning og nr eldstemann er hos faren. Med andre ord hver 6.uke, maks, om ikke minstemann er syk eller noe annet kommer foran. S nr vi kan dra begge i lag p noe, kan vi ikke kaste bort sjansen.

Ps. Takk til min kjre mamma og pappa som skal passe de to ikke fult s gode vennen i natt, vi lover st opp tidlig i morgen hente dem. Eller i alle fall min bedre halvdel, han bruker jo vre vken fr smfuglene.

N gr oppholdstillatelsen min ut!

I disse tidene med terrorister i alle skap og skuffer tr jeg nesten ikke tulle med UDI, men jeg m innrmme at jeg synes de er litt vel ivrige i tjenesten. Det er ikke frste gangen de har prvd kaste meg ut av landet, og det selv om mine foreldre insisterer p at de ikke har plukket meg opp i en veigrft p det jeg angivelig tror er min bursdag. At jeg ikke ser spesielt utenlandsk ut, betyr jo ikke at jeg er norsk. Men mamma mumlet et eller annet om liderlige smerter nr jeg omsider bestemte meg for komme ut av hybelen, en god stund etter termindato. S jeg antar at hun vet hva hun snakker om. Og jeg blir litt mistenksom, for det snakkes mye om sende ut de som ikke har lovlig opphold snarest i media og jeg vil ikke risikere bli hentet midt p natte, satt p et fly og sendt til et land. Hvordan kan jeg jo ikke svare p, men jeg hper UDI vet det.

Denne gangen har jeg byttet navn, og for at du skal forst mer av hva jeg snakker om anbefaler jeg deg skumlese gjennom dette innlegget: Mitt hemmelige dobbeltliv!,fr du leser resten, eller bare la det st til. Et par setninger gir sikkert mening uansett.



I alle fall, her om dagen tikket det inn en sms fra UDI, og denne gangen lper oppholdstillatelsen min ut. (Okei, for en god stund siden, jeg klarte glemme det inntil jeg fikk en ny sms her om dagen.) Det var helt uforventet, ettersom jeg trodde vi avklarte sist gang at jeg er fdt til denne verden som norsk statsborger. Jeg har ikke utvandret de siste mnedene og jeg har heller ikke byttet navn til et jeg ikke kan uttale, tror jeg. For det kan jo vre, at jeg faktisk har et hemmelig dobbeltliv som er s hemmelig at jeg ikke vet om det selv, men at jeg klarte skjule det sist runde, byttet identitet og denne gangen er avslrt p nytt. Navnet kan forklare at jeg har handlet i svne, for bokstavene ser rimelig usammenhengende ut, og ganske likt det jeg har skrevet i tekstmeldinger fr. Jeg har for vane skrive meldinger og snakke i svne, s telefon ligger aldri i nrheten av senga. Men om ikke annet ser det mer lovende ut n, om jeg sker innen fristen om videre opphold.

Det andre alternativet er at noen tuller med meg, og sender disse meldingene s jeg skal f noe bryne meg p. Det er liksom ikke s jeg har nok holde styr p i hverdagen. Men da lurer jeg p hvordan de har klart fikse det at jeg fr opp UDI som avsender, det kunne vrt litt kult sendt meldinger til andre med navnet mitt, og ikke det umulige telefonnummeret jeg ikke klarer lre meg.

Det siste og minstsannsynligealternativet er at jeg har ftt melding feil, p nytt og som vedgr en annen person.

Men uansett m jeg vel gi et hit til UDI enda en gang, om at person de forsker n ikke befinner seg inne i min telefon.

Og her har du svaret mitt til dem:

Hei, jeg har atter en gang mottatt sms fra dere, med informasjon som muligens ikke vedgr meg.

Denne gangen opplyses det om at oppholdstillatelsen min gr ut, og jeg m innrmme jeg finner det litt merkelig. Mine foreldre insisterer fortsatt p at de har skapt meg, og ut i fra det jeg kan se av deres papirer er de norske statsborgere og har vrt det siden de ankom denne verden fra sine mdres mager.

Sist sms ble vi enige om at jeg ikke hadde noe hemmelig dobbeltliv i form av at jeg snakker, gr og lever i svne, men n lurer jeg kanskje har vrt s smart at jeg har klart skjule det ogs. Bare at denne gangen har jeg innsett at det beste var f opphold, for siden forlenge det.

Og igjen ber jeg om at dere gir meg opplysninger om det andre livet mitt, for som sist er lurer jeg veldig p om jeg har en feit bankkonto eller noen barn jeg ikke vet om! Hvis ikke dette alternativet stemmer, m dere nesten prve f tak i rett person slik at informasjon kommer fr sknadsfristen er ute.

Ha en strlende dag.
Med vennlig hilsen Yvonne Jensen, tror jeg.

S er det bare vente i spenning, om jeg er en veldig smart svngjenger, eller om jeg har ftt feil sms to ganger.

Facebooksiden min finner du her.

Brutte lfter!

Jeg m bite i meg mine ord og bryte et lfte!

Vi bestemmer det meste for barna, hva de skal spise til middag, nr dem skal legge seg, hvordan vinterklr de skal bruke, om de skal ha ullunderty eller om de fr pille seg i nesen.

S nr det kom til hrfrisyre sa jeg at de skulle f bestemme selv, uten innblanding fra sine foreldre. Hvor galt kan det liksom bli, rosa hanekam eller barbert skalle? Men det er bare hr og det vokser ut igjen, og kjenner jeg mine ste sm s vil de ikke ha det uansett.

Sist runde med hrklipp gikk eldstemann inn for en kul, ungdommelig klipp, uten at jeg har evner til forklare den. Kort under lang opp er ordene som faller meg inn, og det er vel ikke spesielt beskrivende. (Det er nesten littvemodig at den lille rampen min er blitt s stor, for det betyr at jeg er blitt veldig gammel!)

Og nr storebror har klipt seg, ja da skal lillebror ogs gjre det. S under middagen spurte tanta hvordan han skulle vre p hret, og vi hadde vel regnet med at han ville ha noe i samme retningen som storebror. Det var jo en snn sjelden dag der de er perlevenner, da er broren den strste helten i verden.

"Hmm... skal klippe det snn her!" Han viser ivrig med hendene som gr i alle retninger rundt hode.

" s skal barbere litt bort!" Han fortsatte bevegelsene, og et yeblikk innbilte jeg meg at han viste midt oppe p hode. Vi s for oss at han skulle ha det helt kort p sidene , og jeg konkluderte med at det i grunnen er ganske stilig. Og i vrste fall ville jo hret vokser ut relativt fort. De har begge arvet morens hrmanke og til tider fles det som at den vokser som ugress!

"Alts, det skal vre snn som bestefar sitt, skallet p toppen og kort resten!"

Men der gr grensen, han fr ikke klippe seg slik at han fr samme hrsveisen som bestefar! Og jeg biter i meg mitt lfte, og innser at jeg skal slutte love ting, selv om jeg tror jeg kan takle kosekvensene. For en liten mini-mann tror jeg i grunnen blir litt for ekstremt, heller hanekam og glattbarbert hode!

Et yeblikk av harmoni!

Facebooksiden min finner du her.

PS. Vi lo godt, og det er vel ikke et sjokk at bestefaren var helt enig med barnebarnet sitt!

Innmelding i skolen. (Hjelp!)

Eh, er virkelig minstemann klar for starte p skolen neste hst? (Les: er mamma klar for at minstemann skal starte p skolen neste hst!) M jeg virkelig melde han inn p skolen n som vi akkurat er kommet hjem fra sykehusetfor fem r siden?

Jeg kjenner meg overhode ikke klar, men det gjorde jeg heller ikke da eldstemann skulle hoppe og sprette inn i grunnskolen. Han kunne ikke vente og jeg var bekymret. Og sannelig ser det ut til at vi skal gjennom samme runden denne gangen, og jeg som oppriktig trodde at det ble bedre med unge nummer 2. Men neida, jeg fler meg like usikker og fersk som for fem r siden.

Tankene som melder seg er jo mange, vil han klare kle p uteklr selv snn i tilfelle de skulle legge om skolen til skolestart s fem-seksringene m klare alt selv, vil han huske hvordan navnet skrives slik at han kan finne ull-vottene som klr og ta dem med hjem s han slipper en smirritert mor(de gangene hun har husket merke klrne) og vil han huske spise lunsjen sin nr alle andre gjr det rundt han? Vil han f hjemlengsel selv om han er vant til g i barnehage? Og hvor lenge gr det fr jeg m legge boktrekk p bkene til bde minstemann og eldstemann? (Den siste bekymringen er i grunnen ikke den vrste, men jeg hater de jvla trekkene som aldri legger seg som jeg vil, tapen som klistrer seg p fingrene mine og saksa som faller i gulvet og sikter seg inn p beina mine.)


" gir opp, tida gr for fort nekte!"

1. desember er fristen for melde skoleklare barn inn p skolen de skal g her i Troms, og det er ogs ikke minst fristen for at super(hysteriske)mdre skal f litt panikk, og g noen runder rundt seg selv.

Det hele blir sikkert g veldig bra alts, men frem til jeg er sikker p det m jeg bare belage meg p vre bekymret.

Facebooksiden min finner du her.

Den flelsen nr du blir avvis p legevakta.

Da kan vi forhpentligvis puste ut og senke skuldrene, for n er endelig formen til minstemann p bedringens vei. Men de siste dagene har vrt et mareritt, og det er veldig, veldig lenge siden han var spass drlig som han har vrt n. Vi sover lite til vanlig, men nr han er spass drlig blir det enda mindre svn. Denne gangen var det bakterier som hadde banket p dren, og de var av det krigerske slaget.

Det hele toppet seg natt til fredag, og vi s det ndvendig med et besk p legevakta. Men det var noe av det mest bortkasta vi har brukt tiden p de siste mnedene, for det var overhode ikke snakk om hjelpe oss. Pytt sann, hva gjr det vel at en unge har store smerter i magen og at han har en kraftig bakterieinfeksjon om man skal tyde blodprven jeg diskuterte meg til. De vi mtte hadde vist hoppet over avsnittet om at alle er ulike, og at selv om noen ser friske ut s betyr det ikke at de er det. S vi ble sendt hjem med beskjed om at dette kunne vente til fastlegen pent.

De neste seks timene var et mareritt jeg helst vil glemme, med en ungen som hadde store smerter, hy feber nr virkningen av smertestillende forsvant etter to timer, og en pust som ga meg mest lyst til grine. S der satt jeg, med en utsltt gutt p fanget som ville sove, men verd seg i smerter og hev etter pusten. Jeg telte minutter til vi p nytt kunne gi smertelindringog ikke minst til fastlegen pnet. Og jeg var bekymret, lei meg og forbannet. Hvor var den faglige kompetansen til de som skulle hjelpe oss, og hadde det ikke vrt en ide om lytte p mor og far som kjenner barnet og vet hvordan han er som frisk. Klart de ser en vken gutt nr vi kommer midt p natta, han har da store svnproblemer og tler usedvanlig lite svn. Og gud forby huske p at han har ftt smertestillende som gjr at han blir i bedre form i 1-2timer fr han igjen blir helt ferdig.

Heldigvis har vi et fantastisk legekontor som mtte oss med forstelse, og ikke minst sprsml rundt det faktum at vi var sendt hjem nr vi oppskte legehjelp 6 timer tidligere. Minstemann fikk underskelsen og medisin han trengte, og vi kunne dra hjem igjen og forhpentligvis sove litt. ynene vre gikk i kryss og kroppen ropte etter svn. Eller, den knirket i alle fall veldig.

Ut p dagen ringte et fremmed nummer, og det varoverraskendenok fra legevakten. De lurte p hvordan det gikk med minstemann, og beklaget p det sterkeste. Vi skulle aldri vrt sendt hjem, og det ble oppdaget morgenen etter hva som hadde hendt.

Jeg kjenner at bare tanken popplevelsenfr meg til bli srdeles usaklig og dritsur, s jeg skal ikke utdype hva jegmenereller ikke. Men det er uholdbart, hva om det hadde vrt mer alvorlig?!

N er han heldigvis bedre, selv om hanfortsatter tett lungene og hoster stygt. Men magesmertene har gitt seg, og siden han igjen krangler med broren er jeg overbevist om at han er i tipp topp stand i lpet av de neste dagene. Imorgen blir det hjemmedag og kontrollbesk hos legen.

S fr bare mor og far i huset glede seg til helgen nr vi har avlastning, for vi trenger virkelig sove n! Men fr det har jeg en uke p jobb, og for vre rlig skal det bli litt godt komme seg ut av hjemmet og tenke p noe annet en stund.

Facebooksiden min finner du her.

"Jeg er full av blod mamma,pappa!"

" e full av blod mamma,pappa".

Mammaradaren slo inn s fort at jeg nesten ble satt ut av spill i natt, da minstemanns stemme ndde rene mine i det mrke soverommet. Jeg kavet for komme meg ls av teppet og fomlet etter lysbryteren. Jeg myste med ynene ut i mrke og kjente at jeg toppen hadde sovet noen f timer. Og jeg tenkte gjennom utallige skumle og hrreisendescenariersom kunne vre rsaken til setningen jeg nettopp hrte. Jeg bestemte meg for ikke f panikk eller grine uansett hva det mtte vre. Om jeg ikke akkurat hadde blitt revet ut av svn ville jeg oppfattet at min kjre snn bare var litt smredd i stemmen og ikke var panisk, noe som ville vrt en indikasjon p at dette ikke var ddsalvorlig. Men som den overbeskyttende hnemoren jeg er var jeg hellig overbevist om at de skumle lekene p rommet hadde angrepet han og at kosedyrene ikke hadde klart holde forsvaret oppe, eller at han hadde sttt opp fr lage seg mat og skjrt seg p kniven. Eller noe snt, mulig jeg ikke var helt vken da tankene raste gjennom hode.

Nr jeg omsider traff lysbryteren p veggen med et brak og nesten slo den i stykker var det om gjre f ynene til se, til tross for at de var trre som sandpapir.At det svake lyset fra lampen kjentes ut som en lyskasterhjalp heller ikke p der jeg blinket febrilsk og prvde manvrere meg ut av den alt for myke sengen. Jeg er helt klart ikke like spretten som for ti r siden, og med en mann som ligger i veien er det ikke s lett. Han forvrig sov fortsatt, og jeg skal innrmme at jeg tenkte "faens mannfolk, det kan jo st om livet der ligger han snorker og leer ikke p et yelokk...".

Takk og pris for at jeg ikke hadde brillene p med det samme jeg klarte myse ut i rommet, for synet som kom imot meg var bokstavelig talt fult av blod. Jeg kastet meg rundt s jeg fikk tak i brillene mens jeg fordyet signalene de svekkede ynene mine sendte hjernen. Og n hadde jeg vist glemt at jeg har stivnet til de siste rene, s jeg spratt ut av sengen og var p gulvet p sekundet.

Den lille pjokken som sto der var dekket av blod fra topp til t, og jeg hadde mest lyst griner nr jeg s det redde lille ansiktet. Trene veltet i ynene og jeg sa med grtete stemme "stakkars lille skatten min", og var p nippe til sipe hylytt. Ganske fort klarte jeg lokalisere hvor blodet kom fra, og husket at vi hadde jo en runde med neseblod ogs p kvelden. Lettelsen var til ta og fle p, og jeg lftet opp den lille tassen og fikk han inn p badet. Jeg fant frem vaskeklut og nye klr, og trket etter beste evne der jeg sto og svaiet av svnmangel mens jeg sa trstende ord.

S skulle sengen sjekkes, og med tanke p hvordan den lille pjokken s ut hadde jeg vage anelser om hva som ville mte meg. Jeg s for meg blodige kosedyr, blod p bde tak og vegger og en seng som var forvandlet til noe skummelt som ville gi meg mareritt resten av livet. Jeg bestemte meg for se bare med det ene yet nr vi kom inn p rommet, for dette ville vre mer enn hva denne flsomme mammaen ville takle se nr hun er overtrtt og allerede p grten.

Og synet som mtte meg fikk meg nesten til grte, igjen. Men heldigvis av glededenne gangen, for det eneste som var gjennomtrukket var teppe. Den lille tassen hadde som normalt vrt urolig, s nr kranen i nesen pnet seg hadde han ligget opp teppet. S slo instinktene inn, og jeg bykset meg inn p rommet og rev teppet ut av sengen. Se for deg det synet der jeg panisk river av teppet ifrt engammel utvasket truse gtt ut p dato og pupper flyvende alle veier. De fr den effekten nr de ikke er sperret inne i en bh. Ikke snakk om at jeg skulle kaste bort dyrebare minutter p filosofere over livet om jeg kunne redde meg selv fra skifte laken i tillegg til vaske blodig ty!

Nr den minste endelig var lagt i seng med kyss p pannen og storebrorens teppe pakket godt rundt seg,inspiserte jeg mengden blod, og kom frem til at minstemann ikke ville trenge en blodoverfring s lenge nesen holdt seg tett resten av natten. Jeg ba en instendig bnn om at det ikke ville bli flere slike runder med det frste, og ryddet forsiktig unna de bamsene som ikke tler en runde i vaskemaskinen. S gikk jeg inn p badet og startet jobben med f det blodige trekket separert fra teppet, og inns at blod strkner rimelig fort. Jeg vurderte frem og tilbake hva jeg kunne ofre, siden ikke alt fr plass i maskin p en gang. Jeg er fremdeles usikker p hvordan valg jeg tok, og mistenker at det ikke var rasjonelt i det hele tatt. S mye kan man ikke kreve midt p natten.

Hverken minstemann eller blodtrykket mitt har godt av dette, s jeg hper inderlig at vi ikke fr en ny runde til natten. Da blir jeg garantert grine mine modige trer, for jeg er ikke s sterk at jeg takler to netter med alle flelsene i flelsesregisterettrykket inn en liten time.

Og p en annen side frykter jeg at en naken mamma to dager p rad med hengepupper, slapp bestemortruse, bilringer under ynene, en snufsen nese og blodflekker p armenevil gi minstemann traumer for resten av livet.

Facebooksiden min finner du her.

"Ingen signal"

I dag kan du takke vinden for at jeg skriver, for den gjr sitt aller ytterste for sabotere tv-kvelden. Teksten "ingen signal" pryder skjermen irriterende ofte, og det er ekstremt irriterende. Jeg hadde kanskje taklet det tidlig p dagen, men nr natten nrmer seg og humret er i dalende baner funker det svrt drlig. Heldigvis oppfrer skjermen jeg har foran meg n eksemplarisk, og humret svinger igjen oppover.

Helgen har jeg brukt svrt fornuftig, og mitt ml om bruke 50prosent av tiden p sofaen har gtt helt etter planen. Resterende av tiden har jeg brukt p handletur, julemesse, kjre minstemann i bursdag og holde hjemmet snn passe ryddig. Ja ogs har jeg sett gjennom gamle bilder hos mine foreldre, og flelsene jeg sitter igjen med er ganske motstridende. Noen av bildene br aldri komme frem i dagens lys, men p en annen side er det jo de bildene som underholder alle andre. (For si det snn, skinnjakke, slengbukse, platsko og resten av familien kledd i turklr p polar-zoo er etsjarmerendesyn.)

Minstemann har fortsatt drlige dager, og vi er sikrere enn noen gang p at vret har mye si for smertene. De siste ukene har vi gtt fra full vinter til sommertemperaturer, til iskald vinter og til sommer igjen. S det har vrt noen dager der hvert eneste overflate har sett ut som en seng. (Men det skulle tatt seg ut at jeg la meg p et mtebord eller under en skrivepult for sove p jobb.) Dagen gr greit for minstemann, men nr ettermiddagen kommer er han fryktelig sliten og fr veldig vondt utover kvelden. I helgene er det jo bedre siden han er i mindre aktivitet enn i barnehagen. Men han trenger bde aktiviteten og leken med andre barn s ikke ha han der er ikke et alternativ. Det er vondt se at han plages s mye.

Hverdagen gr fremover uansett, og i grunnen har vi lite fokus p utfordringene. Hverdagen bestr av sm og store gleder, diskusjoner om Nugatti, uteklr og ingen godteri i ukedagene. Livet er her og n, og vi vet aldri hva som mter oss bak neste sving. Men jeg skal innrmme at jeg hper det er en enorm pengepremie som kan gi oss hus med egne soverom til guttene, 20par nye sko til meg og et par utenlandsferier i ret til varmere strk.

Facebooksiden min finner du her.