november 2015

Et slag mot pakkekalenderen.

I morgen kommer jeg til å få ufine, egoistiske barn som kun er opptatt av materielle verdier. De vil miste enhver evne til å vise empati med andre og de vil aldri se nytten i positive opplevelser sammen med andre. All positiv lærdom de har fått om penger vil fordufte, og aldri komme tilbake. De vil garantert huske barndommen som noe grusomt, og jeg som mor kan bare legge hode klar til hugg, om man skal tro enkelte røster som uttaler seg i disse dager.

Da er det nemlig 1 desember som vises på kalenderen, og jeg er en grusom mamma som velger å gi mine barn en liten pakke, 24 dager i året, eller 25 om jeg tar med bursdager. Tenk det at jeg bruker penger på mine egne barn, penger jeg tjener selv. Jeg vurderer til og med hvor mye penger jeg har råd å bruke, og tilpasser det etter årets økonomi. Som forøvrig er langt under normalen i år. (Og for all del, ikke ta dette som sutring, vi klarer det helt utmerket så lenge vi tenker på det vi kjøper og vurderer om vi faktisk trenger en ting eller ikke.) Og siden jeg gjør det så gir jeg mine barn et dårlig grunnlag for voksenlivet, skaper kjøpepress for andre og fremmer noen dårlige verdier om at tiden min er gratis og ikke må pakkes inn i papir. 

Tenk det, her bakes det pepperkaker og lages hobbyverksted uten at guttene skal føle at de får det i gave hos meg, slik tradisjon alltid har vært. Jeg er ikke imot aktivitetskalendere, så fremst de ikke skal gi bort tid vi i høyeste grad bør bruke på barna våre i utgangspunktet både i juletiden og ellers i året. Og til de som hyler ut om at pakkekalenderen koster så fryktelig mye, så må jeg bare si som sant er, planlegg bedre og du vil slippe å bruke en formue! Julen kommer ikke som en overraskelse, og de fleste av oss har hukommelse som gjør at vi vet den kommer til samme dato hvert eneste år.

Ja og når vi alt er inne på temaet penger kan jeg jo informere om at de fleste aktivitetskalenderne jeg hører om ikke er gratis de heller ut i fra innholdet på aktivitetene, selv om enkelte påstår så. Ingen skal fortelle meg at en tur på Leos, kino eller utflukt til skianlegget er gratis. 

Men nå skal jeg ikke være så grusomt fordømmende, som jeg vil ha det til. For innerst inne driter jeg i hva naboen eller andre gjør, eller hvordan de bruker pengene eller tiden sin. Greit nok at jeg hever øyenbrynet over de som velger å rydde lekerommet som en kalendergave, for selv ville jeg blitt potte sur om jeg fikk beskjed om å rydde uteboden lillejulaften som nedtelling til julaften. Det ville jo tatt evigheter for den store dagen kom, og det ville ikke vært en koselig aktivitet som ga meg fine minner å ta med videre. Men jeg ser ikke på dem som gjør andre ting en meg som dårlige foreldre, og jeg tror heller ikke barna deres mister evnen til å aktivisere seg selv. 

Det jeg tror barna tar skade av, er fordømmende foreldre som kritiserer andre bare fordi de velger å gjøre ting andelenes enn dem. Hva så om naboen bruker tusen kroner på hver eneste pakke, har det noe å si for din del? Er det ikke du som skal lære dine barn å glede seg over det de får, uansett om det koster mye eller lite? Er det ikke du som forelder som skal lære dine barn å vise takknemlighet og glede over omtanken med en gave? Er det ikke mors og fars ansvar å lære barn verdien av å glede seg over at alle er ulike? Og tenk hvor grusomt kjedelig det hadde vært om alle gjorde alt helt likt. Selv de som dropper hele styret med kalendere skal respekteres, og jeg er helt sikkert på at også deres barn har det supert i juletiden. For julen bør ikke handle om det man gjør eller får, men om den kjærligheten og tryggheten vi skal gi til våre barn. Ikke bry deg så mye om alle de andre, men gjør som du selv føler er rett. Det finnes ingen fasit over hva som er rett eller galt, og vi har alle ulike erfaringer som igjen vil gi oss ulike utgangspunkt for våre avgjørelser. 

Og jeg minnes 1.desember med lykke og glede, og jeg husker fortsatt mange av de spennende pakkene jeg fikk som barn. Følelsen når jeg sto på tå for å nå den øverste pakken, gleden av å åpne dem sammen med søstrene mine der vi svinset rundt hverandre i iver i lange nattkjoler. Lenge før mine foreldre ønsket å ta morgen. Og lykken var stor over alt det magiske min mor ordnet til oss. Og siden hun var hjemmeværende husmor og dagmamma, så hadde ikke mine foreldre noen overflod av penger. Men hun klarte utmerket godt å finne små ting som vi kunne glede oss over, og som jeg faktisk har den dag i dag. En liten dukke, et neonfarget smykkeanheng formet som en sutt, 20-25år etter at hun ga meg dem i gave. Ting som får frem julefølelser, minner om tidlige morgenstunder med julefilmer på tv, nykokt kaffe og en sukkerbit, småsøstre på ryggen og en godt hjem å vokse opp i. Og merkelig nok er jeg blitt et anstendig menneske, selv om jeg har fått pakker 25 dager i året da jeg var barn. For selv om jeg vokste opp med pakkekalender har jeg lært at gleden er å gi noe, uten at du nødvendigvis skal få noe igjen. 

Så, da var dagens (lange) preken over, og nå skal jeg gå å klemme på pakkene jeg egentlig ikke får røre før i morgen! For tenk det, jeg får enda kalender hos mammaen min selv om hun sa hun skulle slutte med det. Men det betyr ikke at jeg er skuler på svigermor som ikke gir kalender til min bedre halvdel altså, vi klarer fint å fungere sammen uansett, uten sjalusi eller uvennskap.

PS. Mine bekymringer om mamma og pappa sist jul var heldigvis bortkastet tid, de ble ikke forvandlet til troll. Nysgjerrig på hva jeg babler om? Les her: Dropp kalenderen, den skaper små(store)monstere.

Facebooksiden min finner du her. 

Den ene gangen i året vi går ut å spiser, og ikke alt går som det skal!

Som jeg nevnte i går skulle lørdagskvelden brukes i voksenbursdag, helt uten unger som maser, kaster poteter og grønnsaker på de andre gjestene eller roper mamma hver gang jeg gjør et forsøk på å kommunisere med andre voksene. Med andre ord lå en herlig kveld foran oss, i selskap med en gjeng som har humøret på rett plass. Det er viktig å le når man først skal være lenge våken frivillig, så da er selskapet ekstremt viktig. Vi går ikke ut for maten sin del med andre ord, å når jeg tenker meg om er det faktisk like greit...

Nåja, mer om det etterpå. I alle fall ankom vi et av byens populære spiseplasser litt for seint, som vanlig. Jeg kan ikke engang skylde på sminken, vi var rett og slett bare trege. Resten av gjestene var allerede ankommet og henvist til bordet. Det lå perfekt til om du velger å lukke øynene for at vi alle måtte trekke inn magen for at de andre skulle gå forbi, så vi diskuterte at det sikkert ikke hadde vært så dumt å kappe av en bit fra det enorme bordet. (Her snakker vi enormt, og ikke engang den lengste av oss ville klart å nå det på midten. Heldigvis har de fleste god stemme, så vi klarer utmerket å føre en samtale med de andre en mil foran oss. Vi satte oss ned, og oppdaget at her manglet det en stol. Noen kan ikke telle, men om det var oss i selskapet eller spiseplassen er jeg i grunnen usikker på, men som de voksene folkene vi er var vi løsningsorienterte og trakk oss sammen. Litt kroppskontakt skader ikke, og det ble dekket opp til en til. 

Spiseplassen var mer eller mindre stappa, og det var ikke vanskelig å se og høre at her var det julebord på gang. De usannsynlig korte skjørtene er kun fremme en gang i året, og alkoholen renner ut av flaksene. Riktig sjarmerende og det får frem minner fra bygdefester man snublet innom en gang for mange, mange år siden. 

Siden det er passelig varmt i lokalet, innså vi at litt drikke var på sin plass, og etter hvert kom servitøren og tok imot bestilling. Det gikk i rødvin, øl, hvitvin, cola, øl og rødvin som skulle fordeles ut til alle gjestene, som satt rundt det ekstremt store bordet i det ikke fult så store rommet. Etter en god stund, og flere samtaler kom drikken innen rekkevidde, og et og et glass ble satt på bordet. Ja faktisk var det vel bare 2-3glass som nådde bordflaten, for plutselig hørte vi et megabrak og det ble stille som i graven, i hele lokalet. Servitørene hadde kræsjet, og ut over gulvet fløy 10-12 glass fulle av drikken vi ventet på. Det hele ble veldig grisete og du kan trygt si at den følelsen fra bygdefester kom tilbake av lukten som spredde seg fra blandingen på gulvet. Den lyse jakken full av rødvin kan forhåpentligvis reddes av en tur på renseriet, men jeg har mine tviler. I alle fall fikk den uheldige unge damen beskjed om at hun skulle komme med regningen så de kunne gjøre opp for seg. Ja og vi ble lovet ny drikke. Og den ene av servitørene forduftet så enten satt han i garderoben og gråt eller så var han arrestert. (Eller en smule forlegen, men det trenger han ikke være altså!) 

Drikken kom, og sannelig hadde det blitt feil i bestillingen og flere benyttet sjansen til å bestille litt mer drikke. Hva er vitsen med et glass øl, når du kan bestille en hel mugge?! 

Så var det tid for bestilling, og i grunnen skulle de fleste ha biffen medium stekt, med noen få unntak. Og her må jeg jo være litt vanskelig, for jeg kan ikke spise pepper. (Hver gang jeg gjør det får jeg sår i munnen og i ekstreme tilfeller har jeg også hovnet opp.) Så jeg understreket at det var veldig, veldig viktig at maten min var uten pepper! På grunn av kluss i bestillingen med drikken kjente jeg  en vag følelse i magen, men valgte å ignorere den. Selv om det klarte å glemme meg sist, ville de helt sikkert ha orden i sakene sine i dag. 

Etter lenge, og nå snakker jeg veldig lenge for vi fikk tid til flere taler til bursdagsbarnet, røykepauser og diskusjoner som løser samtlige verdensproblemer kom poteter, løkringer, saus og soppstuing på bordet, ja og 1 skål gratinert brokkoli som skulle deles på 15 stykk. Og jeg formelig jublet høylytt for dette betyr jo at hovedmaten er på vei, et forhåpentligvis perfekt stekt stykke biff som får meg til å sikle. Men jeg tok feil, og maten på bordet ble kald før biffen kom. Og nå passer det med en trommevirvel full av sarkasme og ironi! Biffen min var ikke laget, så der satt jeg så på de andre kjøtteterne som stakk gaffelen i kjøttet. Jeg formelig skummet over av sjalusi, og skulte stygt på andre. Jeg er ekstremt dårlig på tålmodighet når jeg er sulten, og ser andre spise. Men før jeg fikk skult meg ferdig hørte jeg høylytt klaging, en fjerdedel av biffene var ikke stekt som de skulle, og de som skulle ha gjennomstekt fikk rå mat, medium var blitt rå, og rå var blitt medium. Jeg skal la være å fordele skylden, men det var i alle fall ikke vi i selskapet. Vi satt på samme stolene som når bestillingen ble tatt. Maten ble sendt tilbake, og jeg ventet fortsatt. På dette tidspunktet ville det være ganske dårlig stemning rundt bordet i de fleste selskap. Men nå var vi ute for å feire bursdag som hovedmål, så litt feil i bestillingen la ikke en demper på humøret. Vi lo og skravlet med dem som spiste. (Manerer er utelukket, og her snakker vi med mat i munnen, men ikke si det til ungene mine.) 

Omsider kom maten min, og igjen drar jeg frem den trommevirvelen. Maten min var full av pepper, og nå måtte jeg for alvor bite meg i tungen så ikke "faen heller, jeg kan lage den jævla maten selv så jeg ikke må sulte i hjel her, jeg har allerede alt for lite kilo på kroppen og nå er det tett før jeg mister et par av dem!". Frøken takler ikke å være sulten var blitt lei av ventingen, men måtte bare innfinne seg med at hun fortsatt måtte vente. Så kom maten tilbake, og jeg fikk beskjed at det bare var sot fra grillen. Men jeg kan love deg at det var det ikke, men ikke faen at jeg giddet å vente mer. Så jeg sa med surgjeipen på knærne at det får bare være, jeg får heller ha sår i kjeften i morgen. Jeg fikk tilbudet om at de kunne steike en til, men ærlig talt, nå var de kiloene borte og det var på tide å redde resten før muskelmassen sto for tur. Siden det nå først var peper på maten bestemte jeg meg for å spise soppstuing også, som nå var iskald. Men jeg fikk i alle fall opp blodsukkeret og humøret. (Og i dag er kjeften full av sår, som verker og gjør at jeg ikke kan spise potetgull uten å grine! Og det gjør jeg, for søndag er potetgullspisedagen min.)

En kopp kaffe og baileys hjalp også på humøret, eller to for å være korrekt. De små dråpene du får i bunnen av glasset er alt for lite for å få den perfekte miksen. Så jeg tømte like greit alt i en kopp, og kunne synke tilbake med et smil om munnen, mett på kaldt tilbehør og brødet vi fikk inn en stund før resten av maten. Og selv om hele selskapet konsumerte en god del alkohol, var vi i godt humør og oppførte oss som folk. Mulig vi var en smule høylytte og noen ganger vulgære i språket, men sånn er det med Malangs folket jeg var der sammen med. Vulgær blir foresten feil,  ærlig og frittalende er mer passende. 


Passe størrelse på koppen kaffe og baileys, så kan man blade sammen uten søl og du tenger ikke forsyne deg så alt mange ganger! 

Det var faktisk så mye tull med vår mat at vi fikk dessert og kaffe, det i seg selv ville ikke være kompensasjon nok siden de mest sannsynlig måtte ha kastet desserten etter at vi gikk uansett, når spiseplassen stengte. Men når de ga oss rabatt på maten og trakk min fra regningen kunne vi leve med det. Vi er heldigvis ikke en gjeng som bærer nag til andre, og selv om det meste gikk galt rundt det der måltidet vårt, så hadde vi alle en strålende kveld.

Det er lenge siden jeg har flirt så mye på en kveld, så takk til bursdagsbarnet og dere andre. 

PS. Om noen fra spiseplassen leser dette, så kan jeg nevne at dere må bytte lyspærer i lyset over bordet. Det manglet flere og for de litt tvilsomme av oss, så stjeler det ganske mye oppmerksomhet! Ja og foresten vi bærer ikke nag til hverken plassen, kokkene, servitørene som muligens satt å gråt på do når vi var gått, men som den ærlige bloggeren jeg er må jeg jo nesten fortelle om en av de ekstremt få kveldene i året jeg er ute å spiser mat laget av noen andre enn meg selv eller min bedre halvdel. 

Facebooksiden min finner du her! 

Dagens outfit er til ære for kong vinter. (Og sofakroken!)

Nå er det i overkant lenge siden jeg har inspirert hundrevis med mine perfekte sammensatte antrekk, så når vinteren omsider banket på døren var det på tide å vise frem et antrekk til ære for kong vinter. Det siste døgnet har det lavet ned småtroll fra himmelen, også omtalt som snø. Ifølge ungene som var ute å målte hadde det kommet minst 20cm, og jeg tviler ikke. (Nå har jeg selvfølgelig trukket fra skrytemargin, jeg kjenner dem jo godt!) 

Men over til dagens antrekk, perfekt valgt ut til en innelørdag med fyr i peisen, klesvask og hekling i sofakroken etter at kranglete barn var sendt ut med min bedre halvdel som oppasser. 


Håret var nøye planlagt og for å få det til måtte jeg droppe hårvasken i 2-3dager og kaste alt sammen i et strikk. Det er så og si umulig med min hårtype, som helst ikke vil gjøre noe av det samme som jeg ønsker. 

Skjerfet lå i skuffen i gangen, og for å fremheve mitt bleike utseende hadde jeg tryllet på litt maskara. Men det hjalp altså ikke, og den urene huden så like ille ut etterpå. (Jada, jeg vet det må hardere skyts til for å gjemme kratre i huden, men jeg prøvde å være en optimist!) At vi skal i selskap om 20minutter har muligens en finger med i spillet for den maskaraen, men ikke si det til noen. 

Som du ser har jeg valgt bestefar på 150kilos natt bukser for å trekke til meg oppmerksomhet, leggvarmere som jeg har strikket i ull for å varme bena som alltid er iskalde, en teddybjørnjakke som er med på de fleste outfitsbilder siden jeg digger den, skjerf fra h&m eller Cubus og de beste vinterskoene i verden. Fantastisk varme er de, med god støtdemping når jeg vandrer rundt på julegaveshopping og egentlig vil hjem. 

Humøret var på topp, men bare fordi jeg var på vei inn igjen og kunne synke sammen i sofaen uten å høre på ungene som kranglet. Eller, det var feil, jeg hørte dem gjennom veggene og klarte ikke overdøve dem med tven. 

Jeg må si meg svært fornøyd med dagens antrekk, og ble riktig skuffet da jeg fikk beskjed om å ta på noe annet om jeg skulle være med å feire bursdag. Og det ville jo være litt kjipt å utebli, når vi faktisk har barnevakt til begge guttene. Det er ikke ofte det hender, og som regel planlegger vi det sosiale livet etter når vi har avlastning og når eldstemann er hos faren. Med andre ord hver 6.uke, maks, om ikke minstemann er syk eller noe annet kommer foran. Så når vi kan dra begge i lag på noe, kan vi ikke kaste bort sjansen. 

Ps. Takk til min kjære mamma og pappa som skal passe de to ikke fult så gode vennen i natt, vi lover å stå opp tidlig i morgen å hente dem. Eller i alle fall min bedre halvdel, han bruker jo å være våken før småfuglene. 

Nå går oppholdstillatelsen min ut!

I disse tidene med terrorister i alle skap og skuffer tør jeg nesten ikke tulle med UDI, men jeg må innrømme at jeg synes de er litt vel ivrige i tjenesten. Det er ikke første gangen de har prøvd å kaste meg ut av landet, og det selv om mine foreldre insisterer på at de ikke har plukket meg opp i en veigrøft på det jeg angivelig tror er min bursdag. At jeg ikke ser spesielt utenlandsk ut, betyr jo ikke at jeg er norsk. Men mamma mumlet et eller annet om liderlige smerter når jeg omsider bestemte meg for å komme ut av hybelen, en god stund etter termindato. Så jeg antar at hun vet hva hun snakker om. Og jeg blir litt mistenksom, for det snakkes mye om å sende ut de som ikke har lovlig opphold snarest i media og jeg vil ikke risikere å bli hentet midt på natte, satt på et fly og sendt til et land. Hvordan kan jeg jo ikke svare på, men jeg håper UDI vet det. 

Denne gangen har jeg byttet navn, og for at du skal forstå mer av hva jeg snakker om anbefaler jeg deg å skumlese gjennom dette innlegget: Mitt hemmelige dobbeltliv! ,før du leser resten, eller bare la det stå til. Et par setninger gir sikkert mening uansett. 



I alle fall, her om dagen tikket det inn en sms fra UDI, og denne gangen løper oppholdstillatelsen min ut. (Okei, for en god stund siden, jeg klarte å glemme det inntil jeg fikk en ny sms her om dagen.) Det var helt uforventet, ettersom jeg trodde vi avklarte sist gang at jeg er født til denne verden som norsk statsborger. Jeg har ikke utvandret de siste månedene og jeg har heller ikke byttet navn til et jeg ikke kan uttale, tror jeg. For det kan jo være, at jeg faktisk har et hemmelig dobbeltliv som er så hemmelig at jeg ikke vet om det selv, men at jeg klarte å skjule det sist runde, byttet identitet og denne gangen er avslørt på nytt. Navnet kan forklare at jeg har handlet i søvne, for bokstavene ser rimelig usammenhengende ut, og ganske likt det jeg har skrevet i tekstmeldinger før. Jeg har for vane å skrive meldinger og snakke i søvne, så telefon ligger aldri i nærheten av senga. Men om ikke annet ser det mer lovende ut nå, om jeg søker innen fristen om videre opphold. 

Det andre alternativet er at noen tuller med meg, og sender disse meldingene så jeg skal få noe å bryne meg på. Det er liksom ikke så jeg har nok å holde styr på i hverdagen. Men da lurer jeg på hvordan de har klart å fikse det at jeg får opp UDI som avsender, det kunne vært litt kult å sendt meldinger til andre med navnet mitt, og ikke det umulige telefonnummeret jeg ikke klarer å lære meg. 

Det siste og minst sannsynlige alternativet er at jeg har fått melding feil, på nytt og som vedgår en annen person.

Men uansett må jeg vel gi et hit til UDI enda en gang, om at person de forsøker å nå ikke befinner seg inne i min telefon. 

Og her har du svaret mitt til dem: 

Hei, jeg har atter en gang mottatt sms fra dere, med informasjon som muligens ikke vedgår meg.

Denne gangen opplyses det om at oppholdstillatelsen min går ut, og jeg må innrømme jeg finner det litt merkelig. Mine foreldre insisterer fortsatt på at de har skapt meg, og ut i fra det jeg kan se av deres papirer er de norske statsborgere og har vært det siden de ankom denne verden fra sine mødres mager.

Sist sms ble vi enige om at jeg ikke hadde noe hemmelig dobbeltliv i form av at jeg snakker, går og lever i søvne, men nå lurer jeg kanskje har vært så smart at jeg har klart å skjule det også. Bare at denne gangen har jeg innsett at det beste var å få opphold, for siden forlenge det.

Og igjen ber jeg om at dere gir meg opplysninger om det andre livet mitt, for som sist er lurer jeg veldig på om jeg har en feit bankkonto eller noen barn jeg ikke vet om! Hvis ikke dette alternativet stemmer, må dere nesten prøve å få tak i rett person slik at informasjon kommer før søknadsfristen er ute.

Ha en strålende dag.
Med vennlig hilsen Yvonne Jensen, tror jeg.

Så er det bare å vente i spenning, om jeg er en veldig smart søvngjenger, eller om jeg har fått feil sms to ganger. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Brutte løfter!

Jeg må bite i meg mine ord og bryte et løfte! 

Vi bestemmer det meste for barna, hva de skal spise til middag, når dem skal legge seg, hvordan vinterklær de skal bruke, om de skal ha ullundertøy eller om de får pille seg i nesen. 

Så når det kom til hårfrisyre sa jeg at de skulle få bestemme selv, uten innblanding fra sine foreldre. Hvor galt kan det liksom bli, rosa hanekam eller barbert skalle? Men det er bare hår og det vokser ut igjen, og kjenner jeg mine søte små så vil de ikke ha det uansett. 

Sist runde med hårklipp gikk eldstemann inn for en kul, ungdommelig klipp, uten at jeg har evner til å forklare den. Kort under å lang oppå er ordene som faller meg inn, og det er vel ikke spesielt beskrivende. (Det er nesten litt vemodig at den lille rampen min er blitt så stor, for det betyr at jeg er blitt veldig gammel!) 

Og når storebror har klipt seg, ja da skal lillebror også gjøre det. Så under middagen spurte tanta hvordan han skulle være på håret, og vi hadde vel regnet med at han ville ha noe i samme retningen som storebror. Det var jo en sånn sjelden dag der de er perlevenner, å da er broren den største helten i verden. 

"Hmm...æ skal klippe det sånn her!" Han viser ivrig med hendene som går i alle retninger rundt hode. 

"Å så skal æ barbere litt bort!" Han fortsatte bevegelsene, og et øyeblikk innbilte jeg meg at han viste midt oppe på hode. Vi så for oss at han skulle ha det helt kort på sidene , og jeg konkluderte med at det i grunnen er ganske stilig. Og i værste fall ville jo håret vokser ut relativt fort. De har begge arvet morens hårmanke og til tider føles det som at den vokser som ugress! 

"Altså, det skal være sånn som bestefar sitt, skallet på toppen og kort resten!" 

Men der går grensen, han får ikke klippe seg slik at han får samme hårsveisen som bestefar! Og jeg biter i meg mitt løfte, og innser at jeg skal slutte å love ting, selv om jeg tror jeg kan takle kosekvensene. For en liten mini-mann tror jeg i grunnen blir litt for ekstremt, heller hanekam og glattbarbert hode! 

Et øyeblikk av harmoni! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lo godt, og det er vel ikke et sjokk at bestefaren var helt enig med barnebarnet sitt! 

Innmelding i skolen. (Hjelp!)

Eh, er virkelig minstemann klar for å starte på skolen neste høst? (Les: er mamma klar for at minstemann skal starte på skolen neste høst!) Må jeg virkelig melde han inn på skolen nå som vi akkurat er kommet hjem fra sykehuset for fem år siden?

Jeg kjenner meg overhode ikke klar, men det gjorde jeg heller ikke da eldstemann skulle hoppe og sprette inn i grunnskolen. Han kunne ikke vente og jeg var bekymret. Og sannelig ser det ut til at vi skal gjennom samme runden denne gangen, og jeg som oppriktig trodde at det ble bedre med unge nummer 2. Men neida, jeg føler meg like usikker og fersk som for fem år siden. 

Tankene som melder seg er jo mange, vil han klare å kle på uteklær selv sånn i tilfelle de skulle legge om skolen til skolestart så fem-seksåringene må klare alt selv, vil han huske hvordan navnet skrives slik at han kan finne ull-vottene som klør og ta dem med hjem så han slipper en småirritert mor(de gangene hun har husket å merke klærne) og vil han huske å spise lunsjen sin når alle andre gjør det rundt han? Vil han få hjemlengsel selv om han er vant til å gå i barnehage? Og hvor lenge går det før jeg må legge boktrekk på bøkene til både minstemann og eldstemann? (Den siste bekymringen er i grunnen ikke den værste, men jeg hater de jævla trekkene som aldri legger seg som jeg vil, tapen som klistrer seg på fingrene mine og saksa som faller i gulvet og sikter seg inn på beina mine.)


"Æ gir opp, tida går for fort å æ nekte!"

1. desember er fristen for å melde skoleklare barn inn på skolen de skal gå her i Tromsø, og det er også ikke minst fristen for at super(hysteriske)mødre skal få litt panikk, og gå noen runder rundt seg selv. 

Det hele blir sikkert å gå veldig bra altså, men frem til jeg er sikker på det må jeg bare belage meg på å være bekymret. 

Facebooksiden min finner du her. 

Den følelsen når du blir avvis på legevakta.

Da kan vi forhåpentligvis puste ut og senke skuldrene, for nå er endelig formen til minstemann på bedringens vei. Men de siste dagene har vært et mareritt, og det er veldig, veldig lenge siden han var såpass dårlig som han har vært nå. Vi sover lite til vanlig, men når han er såpass dårlig blir det enda mindre søvn. Denne gangen var det bakterier som hadde banket på døren, og de var av det krigerske slaget. 

Det hele toppet seg natt til fredag, og vi så det nødvendig med et besøk på legevakta. Men det var noe av det mest bortkasta vi har brukt tiden på de siste månedene, for det var overhode ikke snakk om å hjelpe oss. Pytt sann, hva gjør det vel at en unge har store smerter i magen og at han har en kraftig bakterieinfeksjon om man skal tyde blodprøven jeg diskuterte meg til. De vi møtte hadde vist hoppet over avsnittet om at alle er ulike, og at selv om noen ser friske ut så betyr det ikke at de er det. Så vi ble sendt hjem med beskjed om at dette kunne vente til fastlegen åpent. 

De neste seks timene var et mareritt jeg helst vil glemme, med en ungen som hadde store smerter, høy feber når virkningen av smertestillende forsvant etter to timer, og en pust som ga meg mest lyst til å grine. Så der satt jeg, med en utslått gutt på fanget som ville sove, men verd seg i smerter og hev etter pusten. Jeg telte minutter til vi på nytt kunne gi smertelindring og ikke minst til fastlegen åpnet. Og jeg var bekymret, lei meg og forbannet. Hvor var den faglige kompetansen til de som skulle hjelpe oss, og hadde det ikke vært en ide om å lytte på mor og far som kjenner barnet og vet hvordan han er som frisk. Klart de ser en våken gutt når vi kommer midt på natta, han har da store søvnproblemer og tåler usedvanlig lite søvn. Og gud forby å huske på at han har fått smertestillende som gjør at han blir i bedre form i 1-2timer før han igjen blir helt ferdig. 

Heldigvis har vi et fantastisk legekontor som møtte oss med forståelse, og ikke minst spørsmål rundt det faktum at vi var sendt hjem når vi oppsøkte legehjelp 6 timer tidligere. Minstemann fikk undersøkelsen og medisin han trengte, og vi kunne dra hjem igjen og forhåpentligvis sove litt. Øynene våre gikk i kryss og kroppen ropte etter søvn. Eller, den knirket i alle fall veldig. 

Ut på dagen ringte et fremmed nummer, og det var overraskende nok fra legevakten. De lurte på hvordan det gikk med minstemann, og beklaget på det sterkeste. Vi skulle aldri vært sendt hjem, og det ble oppdaget morgenen etter hva som hadde hendt. 

Jeg kjenner at bare tanken på opplevelsen får meg til å bli særdeles usaklig og dritsur, så jeg skal ikke utdype hva jeg mener eller ikke. Men det er uholdbart, hva om det hadde vært mer alvorlig?! 

Nå er han heldigvis bedre, selv om han fortsatt er tett lungene og hoster stygt. Men magesmertene har gitt seg, og siden han igjen krangler med broren er jeg overbevist om at han er i tipp topp stand i løpet av de neste dagene. I morgen blir det hjemmedag og kontrollbesøk hos legen. 

Så får bare mor og far i huset glede seg til helgen når vi har avlastning, for vi trenger virkelig å sove nå! Men før det har jeg en uke på jobb, og for å være ærlig skal det bli litt godt å komme seg ut av hjemmet og tenke på noe annet en stund. 

Facebooksiden min finner du her. 

"Jeg er full av blod mamma,pappa!"

"Æ e full av blod mamma,pappa".

Mammaradaren slo inn så fort at jeg nesten ble satt ut av spill i natt, da minstemanns stemme nådde ørene mine i det mørke soverommet. Jeg kavet for å komme meg løs av teppet og fomlet etter lysbryteren. Jeg myste med øynene ut i mørke og kjente at jeg toppen hadde sovet noen få timer. Og jeg tenkte gjennom utallige skumle og hårreisende scenarier som kunne være årsaken til setningen jeg nettopp hørte. Jeg bestemte meg for å ikke få panikk eller grine uansett hva det måtte være. Om jeg ikke akkurat hadde blitt revet ut av søvn ville jeg oppfattet at min kjære sønn bare var litt småredd i stemmen og ikke var panisk, noe som ville vært en indikasjon på at dette ikke var dødsalvorlig. Men som den overbeskyttende hønemoren jeg er var jeg hellig overbevist om at de skumle lekene på rommet hadde angrepet han og at kosedyrene ikke hadde klart å holde forsvaret oppe, eller at han hadde stått opp får å lage seg mat og skjært seg på kniven. Eller noe sånt, mulig jeg ikke var helt våken da tankene raste gjennom hode.

Når jeg omsider traff lysbryteren på veggen med et brak og nesten slo den i stykker var det om å gjøre å få øynene til å se, til tross for at de var tørre som sandpapir. At det svake lyset fra lampen kjentes ut som en lyskaster hjalp heller ikke på der jeg blinket febrilsk og prøvde å manøvrere meg ut av den alt for myke sengen. Jeg er helt klart ikke like spretten som for ti år siden, og med en mann som ligger i veien er det ikke så lett. Han forøvrig sov fortsatt, og jeg skal innrømme at jeg tenkte "faens mannfolk, det kan jo stå om livet å der ligger han å snorker og leer ikke på et øyelokk...".

Takk og pris for at jeg ikke hadde brillene på med det samme jeg klarte å myse ut i rommet, for synet som kom imot meg var bokstavelig talt fult av blod. Jeg kastet meg rundt så jeg fikk tak i brillene mens jeg fordøyet signalene de svekkede øynene mine sendte hjernen. Og nå hadde jeg vist glemt at jeg har stivnet til de siste årene, så jeg spratt ut av sengen og var på gulvet på sekundet. 

Den lille pjokken som sto der var dekket av blod fra topp til tå, og jeg hadde mest lyst å griner når jeg så det redde lille ansiktet. Tårene veltet i øynene og jeg sa med grøtete stemme "stakkars lille skatten min", og var på nippe til å sipe høylytt. Ganske fort klarte jeg å lokalisere hvor blodet kom fra, og husket at vi hadde jo en runde med neseblod også på kvelden. Lettelsen var til å ta og føle på, og jeg løftet opp den lille tassen og fikk han inn på badet. Jeg fant frem vaskeklut og nye klær, og tørket etter beste evne der jeg sto og svaiet av søvnmangel mens jeg sa trøstende ord. 

Så skulle sengen sjekkes, og med tanke på hvordan den lille pjokken så ut hadde jeg vage anelser om hva som ville møte meg. Jeg så for meg blodige kosedyr, blod på både tak og vegger og en seng som var forvandlet til noe skummelt som ville gi meg mareritt resten av livet. Jeg bestemte meg for å se bare med det ene øyet når vi kom inn på rommet, for dette ville være mer enn hva denne følsomme mammaen ville takle å se når hun er overtrøtt og allerede på gråten. 

Og synet som møtte meg fikk meg nesten til å gråte, igjen. Men heldigvis av glede denne gangen, for det eneste som var gjennomtrukket var teppe. Den lille tassen hadde som normalt vært urolig, så når kranen i nesen åpnet seg hadde han ligget oppå teppet. Så slo instinktene inn, og jeg bykset meg inn på rommet og rev teppet ut av sengen. Se for deg det synet der jeg panisk river av teppet iført en gammel utvasket truse gått ut på dato og pupper flyvende alle veier. De får den effekten når de ikke er sperret inne i en bh. Ikke snakk om at jeg skulle kaste bort dyrebare minutter på å filosofere over livet om jeg kunne redde meg selv fra å skifte laken i tillegg til å vaske blodig tøy!

Når den minste endelig var lagt i seng med kyss på pannen og storebrorens teppe pakket godt rundt seg, inspiserte jeg mengden blod, og kom frem til at minstemann ikke ville trenge en blodoverføring så lenge nesen holdt seg tett resten av natten.  Jeg ba en instendig bønn om at det ikke ville bli flere slike runder med det første, og ryddet forsiktig unna de bamsene som ikke tåler en runde i vaskemaskinen. Så gikk jeg inn på badet og startet jobben med å få det blodige trekket separert fra teppet, og innså at blod størkner rimelig fort. Jeg vurderte frem og tilbake hva jeg kunne ofre, siden ikke alt får plass i maskin på en gang. Jeg er fremdeles usikker på hvordan valg jeg tok, og mistenker at det ikke var rasjonelt i det hele tatt. Så mye kan man ikke kreve midt på natten. 

Hverken minstemann eller blodtrykket mitt har godt av dette, så jeg håper inderlig at vi ikke får en ny runde til natten. Da blir jeg garantert å grine mine modige tårer, for jeg er ikke så sterk at jeg takler to netter med alle følelsene i følelsesregisteret trykket inn en liten time.

Og på en annen side frykter jeg at en naken mamma to dager på rad med hengepupper, slapp bestemortruse, bilringer under øynene, en snufsen nese og blodflekker på armene vil gi minstemann traumer for resten av livet.

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Ingen signal"

I dag kan du takke vinden for at jeg skriver, for den gjør sitt aller ytterste for å sabotere tv-kvelden. Teksten "ingen signal" pryder skjermen irriterende ofte, og det er ekstremt irriterende. Jeg hadde kanskje taklet det tidlig på dagen, men når natten nærmer seg og humøret er i dalende baner funker det svært dårlig. Heldigvis oppfører skjermen jeg har foran meg nå eksemplarisk, og humøret svinger igjen oppover. 

Helgen har jeg brukt svært fornuftig, og mitt mål om å bruke 50prosent av tiden på sofaen har gått helt etter planen. Resterende av tiden har jeg brukt på handletur, julemesse, kjøre minstemann i bursdag og holde hjemmet sånn passe ryddig. Ja også har jeg sett gjennom gamle bilder hos mine foreldre, og følelsene jeg sitter igjen med er ganske motstridende. Noen av bildene bør aldri komme frem i dagens lys, men på en annen side er det jo de bildene som underholder alle andre. (For å si det sånn, skinnjakke, slengbukse, platåsko og resten av familien kledd i turklær på polar-zoo er et sjarmerende syn.) 

Minstemann har fortsatt dårlige dager, og vi er sikrere enn noen gang på at været har mye å si for smertene. De siste ukene har vi gått fra full vinter til sommertemperaturer, til iskald vinter og til sommer igjen. Så det har vært noen dager der hvert eneste overflate har sett ut som en seng. (Men det skulle tatt seg ut at jeg la meg på et møtebord eller under en skrivepult for å sove på jobb.) Dagen går greit for minstemann, men når ettermiddagen kommer er han fryktelig sliten og får veldig vondt utover kvelden. I helgene er det jo bedre siden han er i mindre aktivitet enn i barnehagen. Men han trenger både aktiviteten og leken med andre barn så å ikke ha han der er ikke et alternativ. Det er vondt å se at han plages så mye.

Hverdagen går fremover uansett, og i grunnen har vi lite fokus på utfordringene. Hverdagen består av små og store gleder, diskusjoner om Nugatti, uteklær og ingen godteri i ukedagene. Livet er her og nå, og vi vet aldri hva som møter oss bak neste sving. Men jeg skal innrømme at jeg håper det er en enorm pengepremie som kan gi oss hus med egne soverom til guttene, 20par nye sko til meg og et par utenlandsferier i året til varmere strøk. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

hits