november 2013

Bobleplast, djevelens verk!

Under den obligatoriske julegaveinnpakkingen oppdaget jeg et stort problem med min egen selvkontroll, og kom til å tenke på dem som daglig blir utsatt for denne ekstreme prøvelsen. Ikke julegaveinnpakking altså, men bobleplast. 

 

For den må jo produseres, og for at den skal bli produsert må det mennesker til, mennesker med stålkontroll. 

 

Med det samme jeg ser et lite stykke plast med bobler kjenner jeg det klør i fingrene, og jeg må bare trykke en og en liten boble, helt til jeg tar av og ruller på plastbiten så hundrevis av fantastiske små «pop» oppstår. Jeg blir gal i øynene og kan sikkert se ganske skremmende ut for dem rundt meg. Og stakkars den som prøver å ta fra meg den morsome lille plastbiten. Og tenk om jeg hadde vært i en fabrikk som produserte dette, det hadde garantert endt med at noen i hvit frakk ville hentet meg, sammensurret på en båre. 

 

Så dessverre vil ingen av julegavene fra oss komme innpakket i bobleplast i år, og jeg priser meg lykkelig for silkepapir og aviser! 

 


(Bilde har jeg lånt på google! Siden det bare var rester av plast igjen etter min ville bobleplastpopping!) 

Slik så kroppen min ut rett etter fødsel.

Tenkte jeg skulle slenge ut et bilde av meg selv i undertøy etter fødselen, men til min store forundring oppdaget jeg at det faktisk ikke finnes. Tenk at jeg ikke tok et eneste bilde av meg selv stående halvnaken i speilet! Og det til tross for at kroppen min så ganske grei ut etter en runde med fødsel, til tross for at den var særdeles misfornøyd med behandlingen den hadde fått. 

 

Jeg hadde tydeligvis oppmerksomheten min på noe annet, for det var ekstremt mange bilde av ungene der. Jeg må også ha tenkt litt på mannen, for fant et bilde av han i bar overkropp. (Men velger å ikke legge det ut på nett, for jeg vil helst ikke ha masse siklende mennesker utenfor stuevinduene.  )

 

Når jeg tenker meg om så var vel ikke min egen kropp det som sto høyest på listen over prioriteringer da jeg fikk barn, om du ser bortifra at den sa klart og tydelig ifra hver gang jeg prøvde å røre på den de første ukene etter fødsel. 

 

Men jeg kan jo prøve å gi en aldri så liten beskrivelse av kroppen min på den tiden. 

 

  1. Håret, festet med et strikk i nakken med småhår stående ut til alle kanter. (Mistet halve manken under svangerskapet, som var på vei å vokse ut igjen.)
  2. Ansiktet, litt blekt og usminket som et resultat av blodmangel. (Her snakker vi om hvit som snøen egentlig.) 
  3. Puppene, de var byttet ut med jur og gav meg en følelese av å være melkemaskin. (Klarte til nøds å stappe dem inn i den mest utvaska ammebhen jeg hadde, ettersom de ikke ville samarbeide når det kom til de vanlige pushup sakene jeg har liggende i skapet.) 
  4. Magen, flat og uten strekkmerker sett forfra. (Om du så meg fra siden la du merke til at huden hadde dekket en baby for kort tid siden, og at jeg hadde en ganske laber holdning på grunn av en aldri så liten svikt i ryggen.) 
  5. Føttene, slanke som før fødsel. (Men med et hårlag som minner meg om et bilde jeg så på facebook av en «hårstrømpebukse», rett og slett vakkert!) 
  6. Rumpen, helt som før på utsiden og pent plasert i en av mine større mammatruser. (Tror ikke jeg skal utdype dette punktet i tilfelle jeg skremmer noen andre som snart skal føde, men du kan altså skade halebeinet under fødsel! ) 

 

Når jeg hørte med mannen om hva han syntes om kroppen min etter fødsel fikk jeg til svar: Stram og fin! 

 


(Meg, nesten naken om du legger godviljen til!) 

Så da driter jeg egentlig i hva alle andre ville si om saken, for det er jo til syvende og sist han som skal nyte den i sene nattetimer! (Mamma, jeg bare tuller, helt sant! VI driver ikke med slike ting, og jeg ble gravid med et mirakel!) 

 

 

Hvorfor jeg skriver.

På mange måter er skrivingen min terapi, en god måte å finne frem krefter. Et pust i bakken der jeg får ut tanker som surrer rundt og stjeler oppmerksomheten min. Noe som også gjør at humøret og dagsformen bestemmer hva jeg skal skrive. På mange måter har jeg en rotete blogg med en blanding av humor og alvor om hverandre, men sånn er også hverdagen min, og sånn er jeg. 

Når jeg skriver med humor har jeg gode dager, selv om jeg ofte er både sliten og lei. Men jeg har også dårlige dager, og da kommer alle de mer alvorlige temaene frem. Men sånn er livet, det er like mye en bratt steinur som en vakker blomstereng. 

For en stund siden skrev jeg et innlegg som jeg følte var veldig personlig, og jeg brukte en stund på å vurdere om dette var noe jeg ønsket å publisere. Men jeg kom frem til at det egentlig ikke kostet meg så mye, for hvorfor skal man bare snakke om de gode dagene og de fine opplevelsene?! 

Innlegget jeg skrev handlet om barn og sorg, og om hvor vanskelig det er for meg som mamma å se barnet mitt sørge. Og jeg kjenner jeg blir rørt når babyverden ønsker at jeg skal gjesteblogge med mine sårbare ord, ord som satt langt inne å skrive. 

Om du ønsker å lese dette finner du det her: http://www.familieverden.no/Oppdragelse/De-vanskelige-emnene/Nar-barn-kjenner-sorg/



Ha en strålende dag.

Ofte glemmer vi hvor heldige vi er.

I dag ville jeg gråte da jeg så mine barn småkrangle om en liten leke, ikke for at jeg var frustrert, men fordi jeg er så takknemlig over at mine barn har muligheten til å krangle, til å være uenig og til å utrykke dette. 

Jeg er så glad for at de kan springe rundt, synge og le, for det er så mange barn som ikke har denne muligheten. Og selv om minstemann er syk, er han ikke alvorlig syk. Smertene er der, men de hemmer han ikke i så måte. Han kan snakke, synge og le, og jeg trenger ikke være redd for dagen i morgen. 

Ofte glemmer jeg hvor heldige vi er, til tross for våre utfordringer. Det er alltid noen som må kjenne mer på stresset som livet kan gi, som må streve mer enn oss. 

Nå skal jeg ikke være noe moralens vokter, og jeg innrømmer at jeg blir både lei og sliten av alt som hender rundt oss. Men av og til er det viktig å stoppe opp å tenke på alle dem som har det vanskeligere enn oss, alle dem som virkelig får kjenne på hva sykdom og ulykke kan gjøre. 

Det er lov å si ifra at nå er ting vanskelig, uansett hvor mye eller lite det er som skaper utfordringer, men det er også viktig å huske på at man skal ta vare på det gode i livet. Og for meg er det lykke å kunne vite at mine barn kan krangle om småting, for det kunne vært slik at de ikke hadde muligheten. 



Til slutt vil jeg sende noen varme tanker til alle som strever seg gjennom hverdagen, både de som er rammet av sykdom og de som er rammet av andre utfordringer.


Årets kuleste julegaver til meg selv. (Sponset)

Sponset innlegg!

Det måtte jo komme den dagen jeg fikk en sponsorforespørsel om et produkt jeg faktisk kunne tenke meg, og som jeg gladelig skal skatte noen kroner for! 

Har funnet årets tøffeste julegaver til meg selv! For det er jo ikke til å stikke under en stol eller juletreet, at det er betraktelig mindre pakker til meg nå, enn det var for noen år siden. Jeg har kommet inn i de voksnes rekker og må vel bare innse at det blir veldig lite julegaver på meg fremover, dessverre! 

Så etter ganske mange runder gjennom nettsiden www.CoolStuff.no klarte jeg endelig å velge disse utrolig tøffe produktene. Begge er høyst nødvendige for meg, i alle fall den sjokoladefotenen. Kan helt sikkert ikke overleve uten. Og et fansy kamerastativ som kan festes overalt er vikelig en nødvendighet i hverdagen, tror jeg!

 

Jeg må bare innrømme at jeg virkelig falt for denne duppedingsen, den kommer til å passe perfekt inn i hjemmet vår! Det er nesten så jeg må klistre på noen hjerter under bildet, bare fordi jeg synes den ser så ufattelig søt ut. Satser på at kamera mitt blir bestevenn med den! 


Og dette må jo være drømmen for alle som elsker sjokolade, jeg fikk i alle fall frysninger på ryggen av glede når jeg så den. Tenker at dette kan bli en fin tradisjon på julaften når vi koser oss etter middagen, eller når ungene har bursdag, eller når mamma har lyst å kose seg litt ekstra en lørdags ettermiddag. 

Så om du er ute etter smarte julegaver til en veldig grei penge vil jeg anbefale deg å ta turen innom www.CoolStuff.no.  En perfekt nettside for alle dem som ikke liker å drasse med seg to barn på julegaveshopping en lørdags formiddag noen uker før jul. (Vi prøvde det i helgen, og det er bare flaks som gjorde at vi overlevde ekstrem sport turen som det er å ha med barn på handling i butikker mer varer som kan knuses!) 

Luksusklær til barn, helt nødvendig!

Debatten om luksusklær til barn raser, og jeg må bare si meg enig i at luksusprodukter er et "must" for en god barndom. 

Nå kan det være at jeg har en litt annen oppfattning av luksus enn media, men det får være deres sak. For meg er luksus behagelige klær som jeg kan bevege meg fritt rundt i, uten å være redd for at de skal revne i kantene eller slites i stykker. Klær for meg skal være komfortable og oppfordre til en behagelig hverdag, ikke en hverdag der jeg går rundt som en pyntedukke som nesten ikke kan røre på seg fordi klærne kan bli krøllet. Og det samme tenker jeg om klærne til barna mine. Et annet viktig moment når jeg handler er at de skal tåle mange runder i vaskemaskin, og til nød takle en omgang eller to på 90grader div uhell av ulik karakter. Og de skal koste så lite som mulig, så jeg kan bruke resten av pengene mine på sparing. 

Disse tingene tenker jeg også når jeg kjøper klær til mine barn, og ut ifra mine erfaringer bryr de seg fint lite om hvor mye penger jeg bruker, så lenge jeg kjøper klær de synes er behagelige på. Jeg har barn som er laget for aktivitet, ikke for utstilling. 

Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å utale meg noe om denne saken, ettersom jeg synes det er ganske idiotisk at media velger å legge så enormt fokus på mennesker som liker å bygge fasade og vise frem hvor velstående de er. Jeg tror egentlig at fokuset er feil plasert og at den som utalte seg først overhode ikke mente det på denne måten. At noen velger å bruke mer penger på klær en andre får være deres sak, så lenge de også tenker økonomi. Men når jeg leser at noen klarer å utale seg om at det beste for barna er merkeklær, må jeg komme med noen ord. 

Jeg ønsker å lære mine barn gode verdier, og i mine øyne er det ikke gode verdier å går rundt å fortelle at det er moteklær som gjør at barn har det bra. For sist jeg sjekket trengte barn omsorg, nærhet og voksne som bryr seg.  De trenger ikke en genser til tusenvis av kroner, de trenger ikke en lue som koster mer enn matvarene vi kjøper inn i løpet av en uke. Det de trenger er gode og varme klær, klær som kan beskytte dem mot kulde.

Mine barn vil vokse opp med at mamma bestemmer hvor mye penger som skal brukes på klær, av eget ønske og av rammene som lommeboken min setter. De vil vokse opp med at jeg alltid setter inn penger på sparekontoen deres, og at jeg prioriterer på en fornuftig måte når jeg velger ut hva jeg skal kjøpe. De vil også vokse opp med en lærdom av at det ikke er klær som skaper folk, men personligheten deres. 

Er det ikke på tide at vi snur om på trenden, og legger mer fokus på hvor viktig det er å lære opp barn til positive verdier som kan gi dem et godt liv, som viser dem at du ikke må ha mye penger for å være lykkelig? Kanskje det kunne vært en ide for media å faktisk finne frem til helt normale mødre som kler opp barna sine i praktiske klær og er stolt av det. For jeg er ganske sikker på at det er ganske mange flere enn bare meg som synes barna sine er fantastiske uten at de må jåles opp for tusenvis av kroner. 

Jeg liker faktisk barna mine for den de er, ikke for klærne jeg kjøper til dem. Ikke bryr jeg meg om hva naboen bruker på sine barn heller, og jeg ville mest sannsynlig ikke se forskjell på to luer med en prisforskjell på et par tusen kroner heller.

Bruk så mye du vil på klær, men gå faen ikke rundt å si at de som ikke gjør det er dårlige foreldre! 


(Utstillingsdukker, bokstavelig talt!) #mammablogg

Bilder fra da jeg var ung.

Jeg har faktisk vært liten en gang, og etter en runde i de gamle familiebildene fant jeg ut at barna mine har arvet en ting eller to etter meg og at jeg til å starte med hadde store potensialer til å bli en husmor. Desverre gikk det galt underveis, så istedenfor å henge opp klær, vaske kopper og rydde sitter jeg her og skriver. 

 

 

Som du ser var jeg ikke mange år når jeg fant interesse for tekniske duppedingser og telefon. Og da er det vel ikke rart at treåringen i huset kommer hjem og forlanger telefon, sån i tilfelle han skal være alene hjemme. At jeg er ganske avhengi av telefon i dag er vel innlært fra barneben. Legg merke til den tøffe telefon som var ganske moderne i "gamledager" da jeg var liten. Det er i alle fall det min eldste sønn omtaler det som, og tipper den yngste er enig siden han kaller meg "Den kjære gamle kjærringa mi". 

 

Blir like fasinert hver gang jeg ser det mørke håret, mistenker mamma for å ha farget det ettersom jeg bare noen måneder senere var blitt helt blond. 

 

Jeg var flink å hjelpe til, selv før jeg lære meg å gå var jeg en pliktoppfyllende datter. Mine barn derimot har benyttet enhver mulighet til det motsatte, de roter ;) 

 

Jeg har alltid likt å ha det varmt rundt meg, og tok ansvar tidlig. Det har guttene også gjort, noe som har resultert i mange lyse klær med sorte flekker. 

 

Ser ut til at mamma etter hvert blei lei av bæsjbleiene mine, så når pottetreningen ble satt igang var jeg strålende fornøyd. (Kan ha noe med anden som jeg holder å gjøre, for om jeg ikke tar helt feil skan den være til pynt! Bestikkelser ble altså brukt også da jeg var barn. Eller at hun oppdaget det du ser på et av de neste bildene, og ville være i forkant av fireårskontrollen på helsestasjon. )

 

På hånden min ser du resultatet etter den overdrevene hjelpingen min, brannskade etter et mindre hyggelig møte med en panelovn. (I gamledager var de ikke like sikre som i dag, dessverre.) 

 

Så hjalp jeg pappa med oppvasken, men spørs om ikke jeg var mer til bry. Om ikke annet fikk jeg grise med vann og var helt sikkert strålende fornøyd. Guttene mine er også veldig flinke til å ta oppvasken, spesielt når mamma sitter på do og ikke ser dem, eller rydder på soverommet, eller gjør et forsøk på å konsentrere seg om noe annet en dem.

 

Når jeg så dette bilde forsto jeg hva som gikk galt da jeg var på fireårskontroll med eldstemann på helsestasjon! Han ble spurt av helsesøsteren om han kunne gi mat til dukken. Han stappet hode ned i potten og sa "namnamnam" for så å kaste dukken ifra seg. Nå er det ikke slik at vi i vår familie spiser av potten altså, bare for å ha det sakt. Det må bare være genetisk betinget. Kleshenger rundt hode mitt kan jeg ikke forklare, men jeg hadde helt sikkert en god grunn!

 


 

Så ble jeg litt eldre, og kanskje en smule mer lik den jeg er i dag. (Tenker på grimasene, ikke på husmoropplæringen min mor prøvde på! Det klarte jeg aldri å lære spesielt bra, og jeg må bare innrømme at jeg ikke er den som står en søndags morgen og baker brød før de andre står opp. Butikken har heldigvis mange gode ferdiglagede brød som sikkert smaker bedre en dem jeg hadde klart å produsere!) 

 

Så kom jeg i tennårene, en tid der jeg stort sett var innom hjemme og sov og byttet klær. Jeg fikk som regel ikke med meg at jeg skulle legge klærne inn på rommet, og mamma ble til slutt lei. Hun tapet klærne fast til døren, så kunne jeg i alle fall ikke skylde på at jeg ikke så dem! Det var åpenbart her jeg mistet evnen min til huslige sysler, så til alle med jenter som nærmer seg tennårene, følg nøye med! 

 

Ha en strålende kveld :) 

 

#mammablogg 

 

 

Toalettsnakk, igjen!

?GAAAhhh, kan jeg få sitte på do i fred?!? Jeg hyler ut av full hals og mistenker at hele nabolaget får med seg bråket mitt, og flirene fra to stykk veldig fornøyde gutter. 

Nå er det ikke noe nytt at jeg skriver om utfordringene rundt toalettsituasjon her i huset, men det er altså et tema som opptar meg til stadighet. Etter at jeg fikk barn har jeg mistet mulighet til å sitte i fred og ro for å gjøre mitt fornødende. (Joda, kvinner gjør også det!) Så hver gang jeg finner rammen kan du være helt sikker på at jeg får en eller to tilskuere, enten inne på bade, eller gjennom nøkkelhullet. Det som er litt merkelig er at det bare er jeg som skal holdes med selskap, og ikke alle andre som trår inn på badet vårt. Dessverre er jeg ikke av den typen som liker å ha med meg andre inn på do, og jeg ser helst at jeg får tisse alene. Selv når jeg var yngre og i den typiske jentealderen gikk jeg helst på do uten at noen måtte holde meg i hånden. 

Jeg er av typen som er ekstremt morgengretten, og jeg er stort sett ikke snakkende til den første timen etter at jeg har fått opp øynene. Og spesielt da føler jeg for å sitte helt mutters alene inne på et stille bad uten at noen roper mamma, prøver å sage av meg foten eller informerer meg om at jeg har stygg fjertlukt som skremmer bort monstrene under dusjen. (Den er tydeligvis ikke så gal egentlig, for ungene fordufter ikke til tross for høylytt klaging og ganske overdrevene gester med to fingre i nesen og bevegelser som skal forestille dåning.) 

Men nå får jeg altså aldri sitte alene på do om morgenen, og til tross for advarsler til ungene om at mamma vil mest sannsynlig hyle høyt og veiver med armer og ben kan får dem til å holde seg i stuen. Selv ikke når far i huset høylytt klager over at han ikke vil ha noe sur kjerring i hus gir de seg. Her skal mamma holdes med selskap for enhver pris. 

Så jeg mistenker at ungene faktisk synes det er hysterisk morsomt med en gretten mamma om morgenen, for jeg er ganske sikker på at det er nøye planlagt når de kommer stormende inn og stiller seg utenfor min rekkevidde med glis som kun blir stoppet av ørene. 

Så hver mandag bruker jeg å være lykkelig når jeg skal på jobb, ikke fordi jeg misliker familien min, men fordi det betyr at med litt flaks kan jeg få sitte på do helt alene i to minutter i løpet av dagen som ligger foran meg. Og det er virkelig en av hverdagens høydepunkter! 


(Minstemann i aksjon! Du kan leser mer om det hvis du trykker på bildet!) 

Og om ikke det skulle holde kan du lese et annet toalettinnlegg her!

#mammablogg 

Nede for telling, igjen!

Ligger nede for telling, skulle hørt på mamma, samboeren og venner for lenge siden og tatt turen innom legen. Så nå må jeg bite tennene sammen og kose meg med en pillekur som gjør meg sykere enn jeg var fra før? Hurra for kvalme og hodepine ut av en annen verden! 

Det har seg slik at jeg har gått rundt med en ganske stygg hoste, ganske lenge, og tenkt at den sikkert går over av seg selv og at det ikke var noe vits å springe ned døren hos legen av den grunn. Dessverre skulle det vise seg at det ikke er greit å delvis hoste ut lungene om natten, samt går rundt med svettetokter i en alder av 27år. (I alle fall ikke når jeg verken røyker eller er kommet i overgangsalderen.)

Nå er det ikke første gangen at jeg prøver meg på litt dramatikk, men denne gangen var det heldigvis ikke så galt som sist. Da hostet jeg tydeligvis i stykker en blodåre i lungene som førte til en aldri så liten hastetur på sykehuset med mistanke om blodpropp og andre lumske tilstander, samt en sykemelding i ganske mange måneder før jeg kom til hekten igjen. 

Heldigvis var det ikke så galt denne gangen, og det eneste jeg fikk til var å hoste ut noen dråper. (Heldigvis er vel kanskje det rette ordet!) 

Så nå skal jeg altså ta det litt med ro en stund, med to unger der den ene sover litt i underkant av det som er nødvendig, forberedelser til julemarked siden jeg åpenbart går rundt og tror jeg har for lite å gjøre på fritiden, og jobb. 

Ser ikke helt for meg at det er mulig å ta det med ro, men det er mulig at jeg blir nødt ettersom jeg er rimelig sengeliggende etter at medisin er tatt. 

Til slutt kan jeg legge til at jeg aldri skal bli gravid igjen, to dager med kvalme minnet meg på hvordan det var å være gravid, med ekstrem kvalme hele den tiden jeg fungerte som hotell. 


(Kanskje ikke helt passende bilde til teksten, men om ikke annet så var jeg syk der også!) 

 

Må man, så må man!

Om du så min eldste sønn springe ut, og bak huset  i nattklærne før klokken syv i dag, stemmer det faktisk. 

Minstemann har funnet ut at å sitte på do en halvtime om morgenen er en fin start på dagen, og han har også bestemt seg for at litt sang har alle godt av. Ulempen er at han vekker alle andre i huset, for han synger ikke med innestemme. Det er selvfølgelig koselig å høre ungen sin synge så det jomer, men ikke fult så koselig å vite at det betyr «maaammmaaa, jeg er ferdig». I dag våknet også storebror av det, han sover som regel gjennom både brannalarm og annet bråk, så det var nesten litt overraskende, og ikke unormalt ville også han på do. Dessverre hadde ikke broren noen som helst planer om å bli ferdig fort, til tross for både bønn og trussel fra sin eldre bror. 

Tydeligvis duppet jeg av noen sekunder, og jeg hører ytterdøren slått opp. Jeg kaster meg ut av sengen med en forestilling om innbruddstyver og andre skummle situasjoner. Men det var altså eldstemann som hadde tatt saken i egene hender, og før jeg fikk stoppen han var han på vei bak huset, i nattklær og støvler. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt bekymret for hva folk tenker om oss når de ser åtteåringen springe utfor huset i nattklær om morgenen, men jeg må bare si som han sa.

«Må man, så må man!» 

Og han kunne også fortelle at han ikke hadde tid til å kle på seg ytterjakke, og at det faktisk var ganske kult å springe ut slik. 

Jeg er ikke helt enig i at det var så kult, men han skal ha poeng for at han er løsningsorientert. 


(TAKK OG PRIS for at vi ikke har så mye snø enda, da ville det blitt vanskelig å komme seg bak huset!) 

#mammablogg

Beklager!

Beklager til de uheldige bilistene som passerte huset vårt i dag når jeg fant ut at det var morgen, og vandret inn i stuen i evas drakt. Det var virkelig ikke meningen å skremme dere med mitt nakne åsyn, men min eneste tanke var å få fyr i peisen. (Her snakker jeg altså bokstavelig, så det er ingen undermeninger av noen slag!) Det jeg ikke tok med i beregningen er at siden ungene er borte i helgen så sov jeg til langt på dag, og at det er ganske mange flere som passerer kjellervinduene våre på den tiden. Som regel ligger store deler av omgivelsene trygt i sengen når vi vanligvis står opp, og da gjør det ikke så mye at nudisttendensene mine kommer frem. At min nakne kropp kan skremme er jeg ikke i tvil om, for det er altså ikke alle som er like åpne for den slags oppførsel. Det merkes at jeg har fått to unger, selv om det kanskje ikke ser slik ut når jeg har klær på meg. Håret gjorde vel også sitt for å understreke poenget, for ikke snakk om at jeg orket å tørke det før jeg la meg. Så nå står det til alle kanter og kan minne litt om et kråkereir.

Men jeg lover at jeg skal gjøre et forsøk på å huske klærne før jeg går ut i stuen heretter.

Nå skal jeg nyte noen minutter med knitringen fra veden og så skal jeg ta fatt på alle rutinene som helst må være gjort til ungene kommer hjem. Medisin skal doseres opp, regninger skal betales, klær skal vaskes og leiligheten skal ryddes.

(Et bilde av nakenhet, men ikke av meg selv. Ønsker ikke å skremme unødvendig mange!)

Beklager!

Beklager til de uheldige bilistene som passerte huset vårt i dag når jeg fant ut at det var morgen, og vandret inn i stuen i evas drakt. Det var virkelig ikke meningen å skremme dere med mitt nakne åsyn, men min eneste tanke var å få fyr i peisen. (Her snakker jeg altså bokstavelig, så det er ingen undermeninger av noen slag!) Det jeg ikke tok med i beregningen er at siden ungene er borte i helgen så sov jeg til langt på dag, og at det er ganske mange flere som passerer kjellervinduene våre på den tiden. Som regel ligger store deler av omgivelsene trygt i sengen når vi vanligvis står opp, og da gjør det ikke så mye at nudisttendensene mine kommer frem. At min nakne kropp kan skremme er jeg ikke i tvil om, for det er altså ikke alle som er like åpne for den slags oppførsel. Det merkes at jeg har fått to unger, selv om det kanskje ikke ser slik ut når jeg har klær på meg. Håret gjorde vel også sitt for å understreke poenget, for ikke snakk om at jeg orket å tørke det før jeg la meg. Så nå står det til alle kanter og kan minne litt om et kråkereir. 

Men jeg lover at jeg skal gjøre et forsøk på å huske klærne før jeg går ut i stuen heretter. 

Nå skal jeg nyte noen minutter med knitringen fra veden og så skal jeg ta fatt på alle rutinene som helst må være gjort til ungene kommer hjem. Medisin skal doseres opp, regninger skal betales, klær skal vaskes og leiligheten skal ryddes. 


(Et bilde av nakenhet, men ikke av meg selv. Ønsker ikke å skremme unødvendig mange!) 

"En god latter forlenger livet"

Etter innlegget i går vil jeg bare presisere en ting, jeg var IKKE seriøs når jeg skrev det. Og om jeg skulle vært så uheldig og forlede noen til å tro det, må jeg bare beklage. Men selvfølgelig, jeg kan godt forstå at man kan misforstå litt, spesielt siden jeg skrev så vage setninger med bare et lite hint av ironi?

(Innlegget jeg snakker om kan du finne her!)

Videre kan jeg informere om svimlende lesertall, noe som gjør at jeg fryder meg stort, for hvem hadde vel trodd at noen små ord om livet skulle spre seg så raskt. (Mulig at nettavisen har en finger med i spillet, og hadde jeg vist at det skulle bli så populært skulle jeg i alle fall funnet et bilde der jeg så tilnærmet normal ut. Om det i det hele tatt finnes et slikt bilde av meg.)

Synes for øvrig det er svært underholdene med alle som er uenig med meg, selv om jeg ikke helt forstå hvordan det går seg til ettersom jeg har ytret noen tanker om min egen opplevelse, og sist jeg sjekket var det vel bare meg som kunne vite noe om mine tanker rundt dette. (Eller, i alle fall frem til i går da jeg delte dem med rundt 7000personer?) Nå prøver jeg jo å være en ganske hyggelig person, så selv om jeg har særdeles lyst til å bryte av meg noen småfrekke og muligens litt uhøflige svar skal jeg la være.

Så til dem som er bekymret for hva barna mine blir å tenke om meg når de leser dette, og til dem kan jeg bare svare at jeg tror ikke dette blir et problem med tanke på at de lever sammen med meg hver dag, og når de kommer i tenårene tror jeg ærlig talt de uansett vil finne noe de kan være flau over, for det er tross alt påbudt for dem å være flau av sine litt gammledagse og umodene foreldre. Så spar bekymringen din til noe annet, jeg har tenkt over saken før jeg la den ut, og barna mine forstår ironi og skjulte meninger, så de vil forstå at jeg faktisk overdriver en smule.

Til alle dem som synes det er en godt skrevet tekst, TUSEN takk for fine ord J Det er godt å se at jeg kan glede andre med skrivingen min, og om jeg kan forlenge livet til andre er det virkelig verd å avsløre litt intime detaljer rundt meg selv. (Men som sagt, jeg mistet litt av sjenertheten da jeg gikk over i rollen som mamma.) ?En god latter forlenger livet?

Til dem som ønsker å følge meg videre så kan du gjøre det på facebooksiden min som du finner her. 

(Neida, sitter ikke å gjør narr av noen, helt sant! )

"Kan ikke få barn nå, skal leve livet"!

"Jeg vil leve livet!"

Dette er standard kommentaren når noen skal argumentere for hvorfor de ikke skal ha barn med det første. Og jeg må bare si som sant er, at det ikke er før jeg fikk barn at jeg merker at jeg levde. Før den tid var alt en selvfølge... 

Første gang jeg virkelig kjente jeg var i live vandret jeg rundt som en skadeskutt elefant med en mage på størrelse med Mount Everest, full av aggressive hormoner, kvalme ut av en annen verden, kløe på plasser jeg ikke viste fantes, hårete understell som lugget, hemoroider som bestemor ville vært stolt av, føtter som ikke engang passet inn i pappas slagstøvler, ribben som var på grensen til å bli pulverisert etter uker som slagbenk, blære på størrelse med en ert, halsbrann som kunne sette fyr på huset og en mindre pen hud som var full av byller, også navngitt som kviser. Og tro meg, jeg kjente virkelig at jeg levde!

Så kom dagen da kroppen min skulle presse ut et barn av min aller helligste, på samme måte som det ville være å presse et eple ut gjennom øyet på nålen. Jeg pustet  og peste som en rasende flodhest som oppdaget at noen stjelte vannhullet fra den, vel vitende om at de stakkars oppgulpene av noen pinglesmerter skulle ganges med hundre, og ikke engang bønn eller trussel kunne få det til å stoppe. Så mellom press og bekymring for at kroppsvesker skulle trylles ut av feil hull ropte jeg på elgen og følte meg som en ungdom etter en runde trollfyll på 17dager, minst. Og hele tiden var det en eller annen idiot som sa at jeg måtte slappe av, som om det går ant å slappe av når du skal presse ut en enorm treningsball av hønsa? Unnskyld språket, men jeg har blitt litt mindre beskjeden etter at en rekke fremmede har hatt innsyn i understellet mitt i et godt opplyst rom, samtidig som jeg stønnet og pustet på en måte som ville gjøre enhver pornostjerne både sjalu og stolt, uten at jeg i det hele tatt tenkte på sex. Og jeg kan love deg at jeg kjente jeg levde, det var faktisk totalt umulig å ikke kjenne det. 

Så skulle kroppen tilbake til normal standard, eller så normal standard den kan bli etter 9mnd med mishandling av en annen verden. På noen få uker skulle den trekke seg sammen og kvitte seg med gugge som selv ikke den tøffeste person kan se på uten å få nervøst sammenbrudd. Og oppi alt dette skal de normale og høyst nødvendige funksjonene fungere som de har gjort hele livet frem til nå. Som jeg nettopp hadde lært skal alt ut igjen, noe som resulterte i flere toalett opplevelse der jeg trodde jeg krestet ut bæsj på størrelse med kampsteiner, som skulle vise seg å være små erter som kom ut av et system som hadde fått regelrett juling, og av og til var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle overleve. I panikken som oppsto var jeg uheldig å ta en titt i speilet og ramlet sammen i psykisk sammenbrudd fordi jeg var helt sikker på at legene hadde gått glipp av at hele underetasjen var om møblert og at de hadde glemt å fortelle meg at jeg var skadet for livet. Jeg hylte og skreik at jeg aldri skulle la noen djevel få befrukte meg flere gang, da skulle jeg heller ramle om død på flekken. Og oppi alt dette måtte jeg klargjøre de hovene og røde jurene som lignet mest på dårlige tomater som var på god vei til å forsvinne i den naturlige prosessen som foregår når de er kommet over spisbar tilstand, for i løpet av fødselen hadde de tatt plassen til brystene mine under noen minutters bevisstløshet, og selv ikke brilleglass på tykkelse med colaflaskebunner og den beste godvilje kan se noen likhet mellom pupper og jurene. Og nå skulle jeg pine meg gjennom en kosestund som matfat samtidig som tårene sto ut av hode på meg av ubehag og smerter. Men herregud, jeg kan i alle fall si at jeg aldri hadde følt meg mer levende. 

Så kjære deg, neste gang du skal finne en god grunn til å slippe unna mishandlingen av deg selv må du velge noen andre ord. 

PS. Jeg har tydeligvis dårlig hukommelse for til tross for skrekken har jeg valgt å produsere to barn. Og bare for å understreke poenget kan jeg love deg at jeg føler jeg lever livet når jeg står i kassen på Rema med en hylende treåring under armen som nekter å høre etter og prøver å bite og slå alle som kommer innen rekkevidde, samtidig som jeg skal være konsekvent å si nei til en åtteåring som skal ha elle de fristende tingene som står nøye plassert rundt kassen for at småbarnsforeldre skal få en ekstra utfordring, Og oppi alt dette må jeg legge opp varer til en verdi som vil tømme den stakkars kontoen min som allerede har fått unngjelde når jeg for 7gang denne vinteren måtte kjøpe nye vinterklær, og vente på at damen foran meg som har handlet en måneds forsyning skal betale alt med 1-kroninger. Og som om ikke det holder skal jeg beholde roen og snakke til mine barn med en behersket stemme til tross for at jeg bare har sovet 2-3 timer det siste døgnet og kjenner en ekte manneinfluensa klø i halsen ,og være klar for å sette meg ut av spill.  

("Stå  ikke der å ta bilde av meg når jeg har armene fulle, hjelp til!" ) 

Så nei, du slutter ikke å leve når du får barn, det er heller tvert om. 

Facebooksiden min finner du HER!

#mammablogg #foreldre #barn #livet #følelser #humor #fødsel #oppdragelse #bakfasaden #samfunn #hverdag 

Menn`s regler.


Vi hører ofte om hvordan kvinner fungerer, men jeg har lenge savnet noen holdepunkter når det kommer til menn. Derfor har jeg prøvd å sy sammen noen linjer av egene erfaringer og tekster jeg har lest opp gjennom årene. 

 

1. Og det første jeg har funnet ut er at de lever med KUN en regel, nr. 1.


1. Pupper er laget for å se på, og derfor gjør de det. Det er en medfødt egenskap, og du kan bare glemme å gjøre noe med det. (Og om du prøver blir det like lett som å rive ned verdens høyeste fjell med bare nevene, så lykke til!)


1. Søndag betyr sport, uansett type så lenge det faller inn i den kategorien. (Det er like viktig som tyngdekraften og selv ikke nakene pupper kan fjerne oppmerksomheten. )


1. Gråting er utpressing. (Uansett hvor synd det er i deg.) 


1. Shopping regnes ikke som en sport. Og de kommer aldri, aldri til å definere det som en form for sport. (Selv ikke når de har joggesko på, og bærer alle handleposene.) 

 

1. Ja eller nei er godkjente svar på alle spørsmål, punktum! 

 

1. Om du kommer til dem med et problem må du ønske hjelp til å løse problemet, hvis ikke kan du gå til dine veninner så de kan gi deg medfølelse og sympati. Har du et problem, gjør noe med det. 


1. Hvis du tror du er stygg i en kjole, er det stor sannynlighet for at du er det. Og da trenger du heller ikke spørre dem om det.


1. Om menn sier noe som kan tolkes på to måter, mener de alltid den som ikke gjør deg riv ruskende gal. (Det er i alle fall det de ønsker at vi skal tro!)


1. Om du ønsker å si noe til mannen, vær så snill å si det i reklamepausen om du vil at han skal huske det. 


1. Noe de sa for 6 mnd siden kan ikke brukes som gyldig grunn for en diskusjon 14 mnd senere. Fakta er at alle kommentarer er uten verdi etter 1 dag.(Men den egentlige grunnen er at de har glemt det!) 


1. Si klart ifra hva du vil. DET betyr at du ikke kan pakke det inn i bobbleplast, papp og flere runder tape. Ønsker du oppmerskomhet si: HEI, jeg vil ha oppmerksomhet. Du kan ikke hinte om at nabodamen til bestemor til tante fikk en bukett blomster for noen år siden, og forvente at mannen forstår at du vil ha en blomsterbukett. 


1. Du kan ikke be oss om å gjøre noe samtidig som du forklarer hvordan du vil ha det. HER må du enten la mannen gjøre det etter eget ønske, eller gjøre det selv om du kan best. Så denne kommentarer funker ikke: «Kan du vaske klær i dag? Mine bukser må vaskes alene uten skyllemiddel, og du må huske å sortere ut klærne etter farge og tykkelse. Også må du huske å henge de opp på vrangen!» Resultatet vil bli bukser med skyllemiddel og ingen sortering. Samt en haug våte klær i vaskemaskin som er avglemt. 


1. Alle menn ser i 16 farger, som en gammel datamaskin. Det vil si at de ikke forstår at fersken er en farge, og om du ber om fersken på veggen vil du få det bokstavelig. Jeg kan også nevnet at de også ser på kaffe latte som en drikke. Om du ber om noe lilla kan du være helt sikker på at de ikke vet hvordan det ser ut. Det samme gjelder turkis. (Dette punktet er utelukket basert på personlig erfaring.) 


1. Menn synes ofte det er hysterisk morsomt med prompehumor, og for hver gang du ber dem bli voksen øker gleden av disse kroppslydene! 


1. Hvis det klør i buksen, klør det. De vil aldri, aldri slutte med det, grunnen er genetisk betinget. Og de vil heller aldri innrømme at de gjør det, selv ikke om de får se bildebevis. (Legg merke til at ALLE menn i alle aldere gjør dette neste gang du er i et rom med mange av dem, så forstår du hva jeg vil frem til. )


1. Om menn spør om noe er galt å du svarer ingenting, tror de deg. Det betyr at du MÅ si ja om du vil at de skal bry seg, hvis ikke er det din egen feil at de ikke gjør det. Det samme gjelder omvendt, tror du at noe er galt og de svarer nei, så er det heller ikke noe galt. 


1. Stiller du et spørsmål du ikke vil ha svar på, forvent at du ikke vil like svaret. 


1. Ikke spør om hva de tenker på såfremst du ikke vil høre om disse temaene: Sex, sport, motor og sex.


1. Om du er sint på mannen og ber han sove på sofaen skal du vite at han ser på dette som en bonus. For han blir det som å dra på luksushotell med tv og spill i umiddelbar nærhet, samt fred til å fise og snorke så mye han vil uten at noen dytter i han hele natten. 


1. Selv om mannen smiler og nikker betyr det ikke at han får med seg det du sier. Han er mest sannsynlig gått inn i hvilemodus og har stengt deg ute. 


1. Du kan ikke bruke sexnekt på dem som straff, dette blir like slemt som å si at du skal rive i stykker kosebamsen til et barn. 


1. Menn er allergisk mot bruksanvisninger, og det blir bare teit av deg å forlange at de skal bruke dem. Skru sammen det du skal ha selv, eller la dem styre løpet. (Hørselvern er lov!) 


1. Menn ser ikke forskjell på en truse til 49kroner og en til 449kr, men om de hørte prisen ville de helt klart foretrekke den til 49kr. (DEN skal uansett av.) 


1. Alle menn synes kvinner har for mange sko. Punktum. 

 

1. Manneblader er på ingen måte laget for å irritere eller gjøre kvinnen sjalu, de er utelukket for underholdningens del. Han vil heller ikke forstå at du kan være sjalu på noen nakene kvinner i et blad, uansett hvor mye du maser om det. (Så kan jeg legge til at det faktisk er god underholdning å lese dem, også når du er kvinne!) 

 


(Selv små menn lever etter disse reglene!) 

Takk for at du leser dette, og del gjerne videre så alle kvinner som ikke helt forstår hvordan mannen fungerer kan få noen retningslinjer å gå etter. Minner også på at jeg er kvinne så derfor kan det være at en god del menn er veldig uneig med meg i en del av mine påstander, men jeg er ganske sikker på at jeg er på rett spor med tanke på alle de årene jeg har hatt det motsatte kjønn rundt meg. 

 

#bloggtips





Når barnet mitt kjenner sorg.

Det vondeste en mamma kan oppleve er sorgen til sitt eget barn, tårene som kommer og håpløsheten du kjenner når du vet at selv ikke de varmeste ord kan hjelpe den lille kroppen som blir slukt av vanskelige følelser. 

 

Du holder rundt det kjæreste du har, og bysser det frem og tilbake. Du prøver å finne ord som kan tøste, og du kjenner at dine egene varme tårer drypper ned på det vakre lille hode som hviler i fanget ditt, som søker nærhet og trygghet. 

 

Det er så sårt å se det lille barnet og vite at du ikke kan overta de vonde følelsene, klumpen i halsen og frykten de føler. Du kan ikke overta det vanskelige og du må se på at barnet strever, og din sorg blir dobbelt så stor. 

 

Et barn som opplever sorg er så meningsløst og vondt, så hjerteskjærende. De fortjener ikke disse vonde og vanskelige følelsene, de fortjener lykke og uvitenhet om hvor vanskelig og meningsløs verden kan være. 

 

Det stikker i mammahjerte når du hører de små hulkene fra den lille kroppen som rister av gråt, som hiver etter pusten og søker etter hjelp. 

 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne overta de vonde følelsene, jeg skulle så gjerne ønske at mine ord var mer trøst enn de er, og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne gi mine barn en lykkelig og god barndom uten kjennskap til alt det vondt. 

 

Men vi lever på ekte, og verden er ikke en vakker blomstereng med nydlige blomster og solskinn. Livet er like mye en steinet fjellside og et nakent stup. 

Jeg får bare håpe at min kjærlighet til mine barn er den trøsten de trenger for å takle veien videre når de en gang skal forlate rede og fly ut i verden. At den omsorgen jeg gir når de sørger nå, skal hjelpe dem gjennom de samme følelsene når de selv blir voksene og når de selv skal trøste sine barn. 


#mammablogg

 

Facebooksiden min finner du her. 

Til min kjære pappa! (Beklager bildene, håper du tilgir meg!)

Til min kjære pappa som fortjener en medalje i tålmodighet og ro. Som har fulgt meg i tykt og tynt, som har holdt ut alt fra barnegråt til tennåringshyl. Som har har vært privatsjåfør, bankmann, megler, snekker, sykepleier, bærehjelp og vaktmester. 

En vakker høstdag for 27år siden sto min kjære mamma hjemme, og jeg var på vei ut i den store verden. Pappas første datter skulle ankomme denne verden, og han var på jobb. Langt unna telefon. Det hele endte i en ganske stressende situasjon for den stakkars mannen som fikk beskjed om å få tak i den litt langhårede pappaen. (Som kunne være hvor som helst på oppdrag, noe han også fikk kjeft for når han endelig ble funnet. Han måtte jo forstå at han skulle si ifra, han hadde jo tross alt en høygravid dame hjemme som kunne føde når som helst.) Og når han først kom seg hjem fant han tid til både dusj og leting etter kamera, for pappa er roligheten selv. Men det endte godt to timer etterpå, og jeg kom til verden med en ivrig pappa som fotograf, så ivrig at du nesten ikke ser meg på bildene.

Jeg var en viljesterk liten jente, som ganske tidlig gikk inn i rollen som prinsesse. Og min tøffe storebror og pappa gav meg viljen min, helt til den dagen jeg bet ifra meg. Over pappas nese, og selv ikke alle fotballskadene han hadde pådratt seg kunne måle seg med blåveisene. Men han var like glad i den lille jenten sin. 

Etter hvert som tiden gikk fikk jeg være med pappa på jobb, en ikke helt enkel oppgave når du skal prøve å gjøre en innsats med en maset liten jente på slep. Men jeg hørte han aldri klage og jeg fikk aldri nei når jeg krevde å være med. Han sa aldri noe når jeg ryddet på kontoret og tegnet på viktige papirer, og jeg hadde det som plommen i egget.  


Den lille jenten hadde alltid med seg lille Kalle, som dessverre tok seg noen avstikkere. Så det er ikke tall på alle gangene pappa måtte være etterforsker for å finne den igjen, så den lille prinsessen skulle klare å sove om natten. Selv ikke når han måtte ringe rundt til alle kontorene i byen for å lokalisere den lille kaninen klaget han. 


Hver eneste kveld sang pappa for meg, og hver eneste kveld ville jeg høre trollmor 15ganger, minst. Og hver eneste kveld kom jeg inn i stuen etter leggetid, og krevde at pappaen min skulle bære meg inn på rommet igjen. Og det gjorde han, helt til jeg ble 12år. Og sikkert lenger om jeg hadde insistert på det, for jeg var fortsatt pappas lille prinsesse. 

Jeg minnes tiden min mor bodde på fødehjemmet, og jeg fikk lov å kle på meg selv. Jeg minnes at jeg fikk spise kveldsmaten i stuen, og at pappa laget meg makaronisuppe med melk, selv om han sikker var så sliten at han ville knekke sammen. Jeg husker jeg fikk være liten husmor, selv om jeg laget pappa merarbeid.
Når sommerferien kom tok pappa meg med på svenskeferie, med bil og telt. Og det hele endte i et spennende eventyr med nedrevet telt og mange varme gode soldager ved bassenget og lekeplassen. Jeg tipper at det var en sliten pappa som kom hjem med en strålende fornøy jente, selv om han aldri sa noe om det. 
Hvis jeg trengte sminkedukke stilte pappa alltid opp, selv når han fikk rosa leppestift utover hele ansiktet og de stakkars hårtustene som var igjen ble fylt av hårstrikk av ymse slag. Han smilte alltid å sa han var fin, selv om jeg i dag forstår at dette er en svært vanskelig situasjon for ethvert hannkjønn. 
Han sa aldri noe når jeg brukte han som hest hver gang han prøvde å strekke ut på gulvet, og han klaget aldri når han ble brukt som klatrestativ. Han sprang etter meg når jeg lærte og sykle og han fulgte meg til hundrevis av skirenn hele vinteren, som er lang i nord. 
Når tenårene kom sa han aldri noe når jeg fikk raseriutbrudd av en annen verden, han var rolig og ventet til de gikk over. Og det til tross for dører som smalt og ting som flagret gjennom luften. Og om jeg var lei meg trøstet han alltid. 
Han sa aldri noe når jeg klaget over at han gikk i teite klær eller gikk rundt i bar overkropp når jeg hadde venner med hjem. Og han kritiserte meg aldri når jeg kledde meg som tenåringsjenter flest, uten sans for selvkritikk når det kommer til klær og sminke. Han støtte meg alltid, selv når jeg fant på ting som kanskje ikke var så lurt. 
Når jeg ble voksen og inntok foreldrerollen var han verdens stolteste bestefar, som forgudet alle sine barnebarn. Han stilte opp og hjalp til om det trengtes, og de siste årene har han også vært privatsjåfør for den stakkars datteren som ikke liker bussen. 
Pappa er min store helt, og denne dagen er til ære for han. Den fantastiske mannen som har oppdratt meg i samarbeid med min mor, og gjort en strålende jobb om jeg må si det selv. For jeg er lykkelig, og minnes barndommen min på en god måte. Fine gode pappaen min, hvem skulle jeg vel vært uten deg? 
Kjæmpegla i dæ pappaen min, du betyr all verden for mæ å de andre rundt dæ! Du e en fantastisk person og kunne ikke vært en bedre pappa! 


"Johs" Johannes Jensen, verdens beste pappa, bestefar og svigerfar!

Takk for at du er min pappa <3 Og beklager bildene, men jeg måtte bare! Husk at jeg er den lille prinsessen din :D

Hvordan se hvem av mannfolkene som er pappa?

Det finnes noen kjennetegn du kan se etter for å finne ut om en mann er pappa. 

 

Det mest åpenbare er selvfølgelig å se om han holder, springer eller leter etter en unge. Om han springer/leter etter noen har han som regel panikk i blikket. Litt av grunnen er naturligvis at han er redd for at det skal hende ungen/ungene noe, men det største grunnen er at de fleste barn har en mamma. Og hun blir garantert veldig sint om hun finner ut at pappaen har mistet ungene, noe enhver mann med fornuft vil unngå. 

 

Barna sier ofte pappa, gjerne fem ganger i hver setning så lenge mamma ikke er tilstede, men i en god del familier fungerer også stefar som pappa og kan regnes på lik linje med den som har vært med på å lage barnet. Men som regel blir denne mannen kaldt med navn, så dette er ikke et sikkert kjennetegn. Du kan nemlig være far på mange måter! (Bestefar, stefar, adoptivfar, fosterfar osv.) 

 

En annen ting du kan sjekke er om mannen kan sove middag sittende, med en flokk barn rundt seg som enten bruker han som hoppeslott eller sminkedukke. Dette er en teknikk som krever mye kontakt med barn, både dag og natt for at den skal læres. Derfor kan du være ganske sikker på at det er en pappa om du observere dette. En vanlig mann ville ikke klare sovne med en gjeng småtasser springende og ropende rundt seg.

 

En mann som er pappa, har på samme måte som mamma flekker på klærne, ofte på skulder og lår. For han har ingen problemer med å løfte opp et gråtende barn som er full av snørr/tårer og gjørme, og du vil se av utrykket i ansiktet at han ikke synes det er spesielt ekkelt, og du vil se noe som minner om redsel. For hva om noe er veldig galt fatt med barnet hans? 

 

Ofte vil vi se at pappaer får mindre hår, og at hårfestet i tinningen kryper sakte men sikkert oppover. Dette er ikke bare på grunn av at han blir fysisk eldre, men siden barn gjerne bruker håret som håndtak når de får sitte på skuldrene vil det naturligvis falle av. Grunnen til at mange får mindre hår midt oppe på hode er som regel fordi de har jenter, og de kan være ganske brutale når de bruker pappa som hårmodell. Han klarer ikke si nei til de søte små smilene, det er det kun mamma som kan. 

 

Om du hyler «monster» vil alle de som er pappa komme springende, de vil sjekke under alle senger og inni alle skap om det faktisk er monster der, før de sier at du er helt trygg. Så kan du vente noen minutter å gjøre dette igjen, og du får samme reaksjon. Om du er veldig heldig med pappaen vil han også ta deg på fanget og synge favorittsangen din, minst 10 ganger og helt til du sovner igjen. 

 

Hvis du ber mannen lese deg en barnebok vil du fort oppdage om han er pappa eller ikke. En pappa vil lese boken med innlevelse og alle de 38 gangene du forlanger, bare for å beholde husfreden. En vanlig mann vil ikke vite om dette og si nei etter første gjennomlesning, og da braker kaoset løst. 

 

(Under alle teppene finner du en sovende pappa!)

 

Til ære for alle pappaene der ute, og spesielt dem som bor i samme hus som meg. 

 

Og tusen takk til alle dere som deler og liker innlegget, for uten dere hadde ikke bloggen min vært noen ting :)  

 

Dette innlegget har vært postet før, men det passer så bra som oppvarming til morgendagen at jeg må legge det ut på nytt! #mammablogg

En "jævlig" bra dag!

Siden jeg fikk beskjed om at min bedre halvdel kunne ta barna med seg å forlate meg sist jeg var så uheldig å nevne at jeg hadde en bedriten dag, må jeg bare moderere mine ord i dag. Det er tydeligvis fasadebygging som gjelder, og jeg kan jo ikke skuffe alle de stakkars  drømmerne som skulle finne veien innom bloggen min, mellom dere normale folk som ikke går rundt med skylapper.

Så i dag skal jeg ikke skrive om at jeg føler at slitenheten tar spennfart og kaster seg på meg bare jeg løfter blikket, jeg skal heller ikke si noe om at jeg har mest lyst til å kaste et eller annet rundt meg så det knuses, bare fordi jeg har lyst. Jeg skal heller ikke nevne at det verker i hele kroppen etter en lang uke i full jobb med noen heftige ettermiddager som dessert. Og jeg skal i alle fall ikke si at jeg har lyst å reise langt bort å legge meg ned på en varm strand uten en eneste bekymring i hode. FOR det ville jo helt klart være helt grusomt overfor min familie, som selvfølgelig ikke har lagt merke til at mamma i huset var litt ekstra sliten i dag. For jeg er jo overmenneske og gliser fra øre til øre, hele tiden.

Kan ikke si annet en at jeg har det "jævlig" bra i kveld, å at det har vært en "jævla" bra dag så får du tolke det som du vil!

Og til slutt kan jeg bare nevne dagens høydepunkt da jeg  syntes det var fantastisk morsomt å sparke kneet inn i bordkanten, så jeg fikk tidenes søteste kull på størrelse med en plomme. Jeg måtte bare juble av lykke altså, faktisk så høyt at alle i mils omkrets fikk det med seg! Jeg smiler enda av tanken, helt sant!

(Okei da, æ ser helt klart at å være fasadebygger ikke e mi sterkeste side, men æ fortjene nu litt applaus for innsatsen! Takk og pris før at det e fredag, kanskje æ kan snike mæ til noen tima søvn i morn tidlig, under senga helt uforstyrra!)

(Litt sån føler jeg meg, bare at surleppa henger ned på knærne, og at jeg sitter i en skitten genser etter at minstemann brukte meg som papir under middagen! Hurra for tomatsaus på lys genser!)

Ja å så #mammablogg da, for har ikke tenkt å lyge om at jeg vil at flest mulig skal lese bloggen min, av ulik årsaker. Feks å stjele plassen til noen andre på blogglistene, eller bare for at flest mulig skal vise meg medfølelse over sutringen min eller rett og slett fordi jeg liker at andre liker det jeg skriver. Så takk for alle delinger, alle gode ord og alle dere som leser det jeg skriver. Selv når jeg bare klager!

13 timer med søvn, ren luksus!

?Maaaaammma, nå kan vi få en jentebaby!? Jeg våknet med et rykk ut av min 13timer lange søvn, av en liten gutt som klistret nesen sin mot min! ?JEG har sovet hele natten, og du sa at når jeg sov hele natten skulle vi få en baby!? Han puster varm morgenånde i nesen min og bruker meg som trampoline, lys våken som han er. Jeg svarer noe fjernt at det er ikke så lett å lage babyer. Han utbryter ?Nei, for de kan ikke lages av stein, vi må finne en hundehår for der er det masse bein!? Det går opp for meg at jeg har glemt å forklare hvordan babyen skapes inne i magen, og at det ikke innebærer noen hundehår. Han har jo nesten oppfattet hvordan babyen kommer ut, og forteller alle som vil høre at mamma fjertet han ut! 

Nå har jeg fortsatt ingen ønsker om å få flere barn med det første, selv ikke etter en hel kveld og natt med herlig, god og fantastisk søvn. 

Det har seg nemlig slik at jeg fant avknappen min i går, og kom borti den i løpet av timene før barneTV. Så jeg sovnet på sofaen til tross for hyl, krangling og min rolle som hoppeslott. Jeg sov gjennom leggetid og nattasang, og pappa i huset måtte innse at han fikk se i fred på fotballkamp uten at hans frue kjeftet hver gang han hold på å rive ned stuen i iver eller frustrasjon. Jeg sov faktisk gjennom det bråket også. Ved voksenleggetid sto jeg opp fra sofaen, spise opp middagsrestene og ramlet i seng. 

Tror faktisk at kroppen min trengte litt søvn, og ikke minst hode! 


(Natten i Tromsø, om sommeren siden jeg ikke har noen bedre bildebevis etter langsovingen!)

#mammablogg

Svar på spørsmål til meg selv!

Som lovet skal jeg skrive svar på spørsmålsrunden til meg selv, selv om det frister mer å legge seg under sofaen å holde hybelkaninene med selskap. (Ikke fordi jeg synes det er kjedelig å skrive, men fordi jeg er så trøtt at jeg ikke vet at fram på meg selv. ) Innlegget med spørsmålene finner du her!

1. Hvorfor er du så distré på hjemmebane. 

- Om jeg skal ta en rå sjanse må jeg gjette på arv. Jeg ligner mye på min far, noe min mor har påpekt omentrent daglig når jeg har rotet bort ting, ikke fått meg med kommentarer eller ligget halvsovende på sofaen med fjernkontrollen godt ankret i hånden.  For eksempel glemmer jeg hvor jeg parkere bilen, det gjør pappa også. 

2. Hva fikk deg til å kjøpe to vinterjakker når du kunne klart deg med en? 

- For et teit spørsmål, klart jeg trenger to jakker. En til å ha på meg å den andre for å pynte i yttergangen. Har jo tross alt veldig begrenset med plass, så da må jeg bruke klær og sko som pynt.

3. Hvordan vil du helst tilbringe lørdagskvelden? 

-Tja, i sengen?! (Mamma, jeg bare tuller!) På et spa der jeg får nydelig pleiende behandling eller i sofaen uten at en eneste husarbeidsrutine venter på meg. Mulig jeg setter en knapp på den siste, såfremt det innebærer et varmt ullteppe og en boks cola. 

4.Hvordan klarer du å sove så lite? 

- Rett og slett fordi jeg blir vekket så ofte. Men om jeg skal være litt seriøs så må jeg bare si at det er helt utrolig hva kroppen takler når du må. Samt at jeg har en natt i uken med fast søvn, og stakkars den som prøver å frarøve meg den! (For eksempel telefon om natten eller noen som vekker meg før alarmen ringer!) 

5. Har du mange truser? 

- Ja det har jeg, kanskje litt flere enn jeg trenger. Men i krisesituasjoner som når vaskemaskinen streiker er det helt klart en fordel. (Så nå skal jeg klare meg i 3uker før jeg er nødt til å vaske, eller handle. Dessverre mangler jeg 2uker med sokker, så det er vel ikke helt realistisk. 

6. Hva er ditt beste skjønnhetstips? 

-Lurer veldig på hva jeg har tenkt når jeg spurte meg selv om dette, ettersom jeg faktisk ikke kan svare. Men jeg får bare henvise til Cecilie min, for hun kan alt sånt. Uten henne ville jeg gått rundt med skoger over øynene og uren hud som en tenårings gutt! (For ikke snakke om de rare bulkene jeg har fått i ansiktet, som på mirakuløst vis ble bedre etter at jeg kjøpte en sånn serumting hun sa var bra.)

7. Hvordan havnet du på to sider i VG? 

-God spørsmål, ettersom de fleste ikke bare ramler innom avisen sånn helt uten grunn. Men jeg skrev altså et innlegg om barn og mobilbruk for lenge siden, og ble kontaktet av en journalist som skulle skrive en sak om det. Tenkte som så at dette var noe jeg ønsket å utale meg om, og vips havnet en fotograf hjem til oss. Så det var ikke jeg som oppsøkte dem, så glad i oppmerksomhet er jeg ikke. (Bare synd de glemte å nevne bloggen min, hadde ikke skadet å fått noen flere faste lesere så jeg kan klatre oppover listen å stjele plassen til noen av rosabloggerne som ligger der!) 

8. Hvordan holder du liv i kjærligheten etter tre år med minimalt med søvn, to unger og noen krevende utfordringer? 

- Jeg vasker klær, han vasker kopper! Har kommet frem til at det må være løsningen på alle problemer, ettersom vi ikke krangler om noen ting. (Det hender at vi kjefter litt, som når han slenger sure sokker på stuegulvet eller når jeg ikke stetter ting i oppvaskmaskinen, men det er alt!) Ellers har jeg skrevet et innlegg om nesten dette før, som du kan lese her. 

9. Hva er din største drøm i øyeblikket? 

-Å kunne sitte på do uten at noen vil holde meg med selskap, informere meg om noe eller rett og slett terrorisere meg med å åpne og lukke døren. Eller et helt fjell med penger, så jeg kan kjøpe et hus så vi får litt bedre plass. 

10. Hvordan fant du på å skrive en rekke idiotiske spørsmål og tro at andre synes det er god underholdning?

- Jeg følte meg påvirket av alle andre som hadde spørsmålsrunder på bloggene sine! Jeg kan jo helt klart ikke være dårligere!

(Til slutt kan jeg jo tilføye at jeg kan svare på spørsmål om noen skulle være nysjærig på den snodige personen som skriver denne bloggen. Jeg kan til og med være litt seriøs om jeg prøver ekstra hardt, bare fordi jeg er så takknemmelig for dere som leser her hver dag! )


(Skrytebilde, saken ligger på VGpluss, og der må du desverre betale for å lese! Men var i papiravisen også!) 

 

Spørsmålsrunde til meg selv!

Nå er det tett før jeg sier ja til baby, for hvem kan vel motstå et fantastsk søt liten treåring som må gråte litt fordi han synes familien vår har plass til en liten jentebaby?! Og fordi han savner den så mye. 

Men nå var det ikke det jeg skulle skrive om, jeg tenkte at siden det er så utrolig populært med disse spørsmålsrundene må jeg hive meg på trenden. 

Så jeg tenkte å lage noen spørsmål til meg selv, som jeg tror dere lurer på.  

1. Hvorfor er du så distré på hjemmebane? (Okei, noen i familien leser alt tullet jeg skriver, mest av plikt.)

2. Hva fikk deg til å kjøpe to nye vinterjakker, når du kunne klart deg med en? (Hæ, hva er det for et spørsmål?!)

3. Hvordan vil du helst tilbringe lørdagskvelden? (Morsomt, noen som vil gni det inn at jeg er blitt gammel?!) 

4. Hvordan klarer du å sove så lite? (Ser at jeg har noen lesere som ikke har barn og gjerne sover 12timer i døgnet!) 

5. Har du mange truser? (Sukk, det må jo alltid være noen med et litt perverst fokus som stiller spørsmål!) 

6. Hva er ditt beste skjønnhetstips? (Ehh, skjønnhet?) 

7. Hvordan havnet du på to sider i VG? (Nysjærig eller sjalu kanskje?) 

8. Hvordan holder du liv i kjærligheten etter tre år med minimalt med søvn, to unger og noen krevende utfordringer. (Spørsmål til meg selv, er spent på svaret.)

9. Hva er din største drøm for øyeblikket? (Noen må jo stille teite spørsmål, som om jeg klarer å velge!) 

10. Hvordan fant du på å skrive en rekke idiotiske spørsmål til deg selv og tro at noen andre synes det er god underholdning? (Grinebiter?) 



Svarene på spørsmålene mine vil forhåpentligvis komme i løpet av kvelden, om jeg ikke skulle sovne av før den tid! 

Tenk å gjøre noe så alvorlig som å bruke et smykke med et kors!

Det er rett og slett fantastisk hvor store saker vi kan lage av småting. Har vi det virkelig så bra at vi må skape en fjær til ti høns, en hane og en hønsegård? Er det nødvendig å gå rundt og fokusere og irritere oss over små saker som bare er bagateller i det store bilde? 

Denne gangen er det snakk om noe så lite som et smykke, et kors som hang rundt en kvinne hals på jobb. Kanskje en kjær gave, en trygghet eller rett og slett bare pynt. Men det er galt, ulovlig og en skandale, tenk at hun kunne finne på å bruke et symbol rundt halsen, noe så støtende?! 

Men hvorfor skal det ikke være lov? Fordi en liten gruppe mennesker føler det støtende og velger å gå rundt å irritere seg over noe som fleste ikke legger merke til? Fordi noen få personer har det alt for godt i livet og må gjøre det surt for alle andre? Fordi noen alltid må ha noe å være negativ rundt? 

Selv om jeg synes det er ekstremt irriterende at mennesker jeg ser har klær med røde prikker, ville det ikke falle meg inn å klage på det. Jeg lukker rett og slett øynene og ofrer det ikke flere tanker

Om jeg skulle lage en stor sak av det som måtte irritere meg ville jeg ikke fått mye tid til det som betyr noe i livet, og jeg ville heller ikke føle det særlig bra med meg selv. Jeg ville lært mine barn at det er greit å dømme, kritiser og bestemme over andres tro, sitt i strid med det jeg ønsker å lære dem. 

Skal det være slik at de ulike religionene skal rakke ned på hverandre, krangle over hverandres symboler og skikker? Skal vi virkelig være så trangsynte at vi skal fjerne alle kors, forby alle hodeplagg og slutte å tegne hoder på tegningene våre? 

Nå tenker du kanskje at jeg har dobbeltmoral så det svir, siden jeg velger å skrive om dette . Men jeg blir stadig like forundret over behovet vi mennesker har av å klage på hverandre uten at det er noen god grunn bak. For det er faktisk ikke en god grunn at du måtte mene eller tro noe annet en naboen. 

La de som ønsker å bruke kors få gjøre det, la de som føler trygghet med hodeplagg får bære dem og for all del vis hensyn til at alle mennesker er forskjellige og har ulike livssyn. Prøv å se etter det som er bra med ulikehet, istedenfor å frykte det. For om vi skal ha noe håp om å lære våre barn å inkludere alle, så må vi starte med oss selv. 

#mammablogg

 

Nei,nei, nei, det skulle ikke vært mulig!

Nå har jeg virkelig grunn til å sitte i skittentøyshaugen og grine!

Det er få ting jeg frykter, men en ting står ganske høyt oppe på listen over ting som gir meg panikk, med hjertebank og kaldsvette! Som mor i en småbarnsfamilie er det bare å trykke på alarmknappen, for dette er ingen øvelse. Vaskemaskinen har bestemt seg for å streike, og selv ikke lovnad om både rengjøring av smussoppsamlertingen og lovfestede pauser i løpet av dagen vil få den til å samarbeide.

Og det sier seg selv at i et hus fult av gutter, og da spesielt smågutter har vi et rimelig stort behov for å vaske klær, faktisk hver dag. (Utenom søndag, da tvinger jeg ungene til å gå i nattklær hele dagen! Eller var de som insisterte på at de skulle gå i dem, litt usikker.)

Siden jeg ble født uten husmorgener blir det altså ikke vasket klær før jeg har en maskin som fungerer, så om du skulle møte på mine barn og se at de har flekker på klærne er dette grunnen. Vanligvis er jeg veldig nøye med personlig hygiene og får nesten angst når jeg ser at guttene ikke har rene klær på seg.

Jeg har også ganske dårlig hukommelse, ettersom jeg ikke klarer lokaliserer når vi kjøpte vaskemaskin eller hvor vi har lagt garantien. Så nå må jeg med andre ord rydde i en hel haug med papirer som jeg har gjemt i en eske, og ignorer ganske lenge.

"Finner ikke feilen mamma!"

En annen ting jeg skal gjøre er å finne frem regnklær som skal brukes under måltidene, for her skal vi spare på klærne!

#mammablogg

Bilder fra Tromsø.

 

Siden solen ganske snart forlater oss i nord måtte jeg ta noen bilder av den, så jeg har noe å se tilbake på iløpet av den lange mørketiden. Lyset er helt nydelig i Tromsø på denne tiden, og det skal ikke mye til for å få noen gode bilder. Vinteren er et faktum, til tross for at det meste av snøen regnet bort iløpet av uken som gikk. 

 

 

Husk båndtvang, reger med skilte sikter til mannfolkene, så mitt måtte sitte i bilen når jeg tok noen bilder. Hvem husker liksom å ta med seg tau?! 


 

Nydelige Tromsø på en vakker vinterdag. 

 

Bildene er tatt på Kvaløysletta som er den beste plassen i Tromsø ;)

 

Kan ikke si jeg gleder meg til en lang tid uten sol, men mørke kan være sjarmerende på sin måte også. 

 

Det var rett og slett iskaldt å ta bilder denne dagen, men det kjente jeg ikke før jeg var ferdig. 


 

Morsomt at bare litt vinkling på kamera kan skape så ulike bilder av samme motiv. 

 

På dette bilde ser du tromsdalstinden, som jeg faktisk har vært på toppen av i mine yngre dager. (Må vel bare innse at jeg ikke er 17mer, desverre!) 


 

Mammas hageblomster måtte gi etter for kulden. 

 

Utsikten fra huset vårt, nesten litt romantisk. 

 



Det siste bilde er det sikkert ikke så mange som vil like, siden det er så mørkt. Men jeg tror faktisk at det er favoritten av bildene jeg tok i går. Det er så mystisk og drømmende, nesten litt magisk. 

 

Ha en strålende søndag :) 

 


 

 

Utprøving av nytt yrke, flyttehjelp!

 

Tenkte jeg skulle gjøre et forsøk på et nytt yrke, og denne gangen valgte jeg flyttehjelp. Mitt kjære søskenbarn og familien skal flytte nærmere oss, så da kan jeg selvfølgelig ikke si nei til å hjelpe. 

 

Problemet blir at jeg sliter veldig med bekkenet for tiden, og det blir heller ikke bedre av at jeg har en prolaps i ryggen som er mindre sammarbeidsvillig. Så jeg tok fort på meg rollen som arbeidsleder.


 

 

Men jeg klarte helt fint å passe på bananeskene!


 

 

Videre passet jeg på at stigen til køyesengen ikke ble borte i alt rote. 


 

Heldigvis var det noen som gjorde litt mer enn meg ;) Men jeg hjalp til, helt sant! 

 

 

Så tok jeg ansvar for lampen, så den ikke skulle knuses i alt styret. (Litt upraktisk at jeg måtte gå over isen for  få den inn, så det hele endte nesten med katastrofe! Bambi på isen er sikkert den beste forklaringen.) 

 

 

 

Det første som ble montert opp var TVen, og siden det var nasjonal strikkekveld endte jeg opp foran den så jeg ikke skulle sitte i veien for alle sammen! Det er også en viktig jobb;) 

 

PS. Jeg tror ikke dette er rett yrke for meg, så det er kanskje like greit at jeg fikk en avklaring i går på at jeg får fortsette med den jobben jeg gjør i dag! Så mine kjære kollegaer må slite med meg en god stund til! 

 

hits