september 2017

Nei til vaksine!

Så kom dagen, den vi har grua oss til. Eller rettere sakt jeg har grua meg til. Den med 3 månedersvaksine, ei sprøyte i hvert lår og en søt en som frøkna får smatte i seg. En milepæl i utviklingen og et tegn på at tiden går og jeg som mamma må gjøre kloke valg.

Selvfølgelig sier vi ikke nei til vaksinen, for gjør man det kan vi like greit kaste bilstolen, sykkelhjelmen og andre ting som skal beskytte barna våre.

For jeg er ikke en av dem som velger å lukke øynene for forskning, og det faktum at folkeimmunitet er livsviktig for mange. Jeg er helt klart for vaksinasjonsprogrammet som har vært i mang årtier. Ikke bare for å beskytte barna mine, men også dem med så svakt immunforsvar at enkelte "ufarlige" sykdommer tar liv. For barn og voksene som ikke kan ta vaksinen.

I skrivende stund vandrer jeg frem og tilbake over gulvet med lillemor i sjal på magen, urolig, trøtt og misfornøyd. Men det er verd det, for om hun hadde blitt smittet av noen av sykdommene det vaksineres mot kunne disse småurolige dagen vært  noe helt annet.

Så vi skal vel holde ut noen dager med lett feber, natteuro og en liten baby som trenger uendelige mengder med nærhet og trygghet mens kroppen venner seg til vaksinen. Og jeg skal gladelig bytte ti ekstra bleier om dagen når magen er litt urolig, for en dehydrert baby med omgangssyke vil vi virkelig unngå!

Nå vugger og bysser vi, og puppen er fremme hele døgnet både som trøst og mat, og selv om det er tøft akkurat nå så er det verd det.

Facebooksiden min finner du her.

Og om du vil følge oss på insta og snap er jeg å finne under brukernavnet @steinihavet

Kjære førstegangsmor.

Kjære deg, som for første gang skal få oppleve gleden med å få et barn, en skatt uten målbar verdi, kjære deg ikke stress. Og kjære deg, du som er mamma fra før!

Du er god nok, uansett om du kjøper klær i bomull eller ull. 

Du er god nok, uansett om du ammer eller gir morsmelkerstatning. 

Du er god nok, uansett om du triller eller bærer. 

Du er god nok, selv om barnet ditt ikke sover. 

Du er god nok, selv om du gråter. Gråt med stolthet, tårene hjelper. 

Du er god nok, uansett om du trener eller lar det være. 

Du er god nok, uansett hva andre måtte si. 

Lytt på råd, men stol på magefølelsen og følg det du føler er rett. Et råd er bare ord, og ordene kan du glemme om dem ikke passer deg. Du er mammaen, du vet best! 

Og vær så snill, prøv å ikke stress bort den dyrebare tiden din håpefulle er liten. Det er helt greit å ha store floker i håret og ringer under øynene, det er helt ok å ha gulpeflekker på klærne, det er helt fint at du hopper over kveldsbadet til skatten, det går helt greit at du glemte stellevesken hjemme, det gjør ikke noe at du har den minste eller største babyen og verden går ikke under selv om det ikke blir middag en dag eller to.

Du er god nok uansett, la stresset være og nyt hverdagen din. Ikke stress selv om du har dager lykkefølelsen mangler, og du føler du kjemper for å holde deg oppe, det er lov å ha det slik. Alle mammaer har tøffe dager, vi er bare ikke så flinke å fortelle hverandre om det. Og om du har det tøft hver dag, be om hjelp. Det er ikke et nederlag og det er viktig å ta vare på seg selv for å være det beste for sitt barn. 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg kan også følges på instagram og snap som @steinihavet.

Naturlig fødsel kan bety døden.

Hver gang jeg hører noen kritisere dagens fødselsomsorg og hylle den naturlige fødselen uten innblanding av medisinsk personell knyter det seg i magen min. For noen naive fjols, for noen lite gjennomtenkte hønsehuer.

Uten dagens fødselsomsorg ville jeg vært dø, og to barn ville vært uten mammaen sin. En femåring og et spebarn uten noen som kunne gi det næring. To barn som måtte vokse opp i en kald og hensynsløs verden, uten mammas kjærlighet.

Om all lykke og flaks hadde stått meg bi kunne jeg kanskje overlevd barseltiden etter fødsel nummer to. Jeg kunne kanskje fått gleden av å være der for mine barn. Kanskje jeg hadde overlevd barselfeber og blodforgiftning. Men bare kanskje...

Men alt håp ville vært ute denne gangen, jeg ville ikke ha overlevd timene etter fødsel. Og igjen ville tre små barn stått alene. To med minner om en mamma som holdt rundt dem, trøstet og oppmuntret dem. Og en liten jente ville stå der minneløs, uten noen ganger å få kjenne sin mor på utsiden av magen. Andre  måtte ha jobbet for å få tak i noen som kunne nære henne. En far ville stått igjen med et enormt ansvar og en sorg umenneskelig stor.

Alt var ikke bedre før, og selv om alt forsatt kan gå galt er i alle fall sjangsen for overlevelse uendelig mye større en før. Fødsler og barseltid er gått fra å være skummelt og livsfarlig, til koselig og slitsomt.

Så ikke kom her å si at kun det naturlige er best. For da sier du også at det er greit at mødre og barn dør i barselseng. Ja man skal ikke sykeliggjøre svangerskap og fødsel, men vi må ta på alvor hva den medisinske utviklingen har gjort for oss. Bare synd at ikke utviklingen er kommet til hele verden, for det finnes fortsatt kvinner som setter livet på spill for å få barn.

Jeg er glad for at jeg lever i et moderne århundre og i et velutviklet land, hvor jeg kan være mamma til mine barn. Hvor jeg kan klemme dem daglig og si hvor glad jeg et i dem. De vet heldigvis ikke hvordan livet kunne ha vært, om vi levde for noen hundre år siden.

Facebooksiden min finner du her.

Jeg kan kan også følges på insta og snap som @steinihavet .

Oslo

Vel, om noen sa til meg at jeg skulle dra på dagstur til Oslo med en baby på 12uker uten barnevogn da jeg ble mor for 12år siden, ville jeg himlet med øynene og sakt at så gal er jeg ikke.

Men det skulle vise seg at jeg faktisk er så gal. For i går dro vi på tur uten barnevogn, og det er jeg glad for. Hurra for gode ergonomiske bæreseller! Årsaken med turen var å besøke Rikshospitalet med mellomstemann, og siden både jeg å far måtte være med var lillesøster en obligatorisk deltaker. Så lenge matfatet henger fast i meg er det ikke andre alternativer. Og mentalt klarer jeg ikke å være borte fra henne mer en noen timer, hønemor som jeg er.

Må innrømme at jeg var litt imponert når vi kom oss ut døra til planlagt tid. Det er en nesten uoverkommelig oppgave, og vi er nesten alltid forsinket uansett hvor tidlig vi starter dagen. Det hviler sikkert en forbannelse over oss, sånn type småbarnsforeldreforbannelse.

Dyrelivet på togstasjon ble nøye inspirert og vi kom frem til at duer klarer seg fint med et halvt ben. Lillemor studerte verden med store øyne og var svært fornøyd der hun hang.

Og lykken var stor når jeg endelig fikk turen innom Pascal. Hærlige kaker fristet stort, og de var like gode som forventet. Neste gang skal vi ta oss tid til å sitte å spise dem, men siden vi hadde et fly å nå gikk det ikke denne gangen.

Vi tenkte vi skulle hilse på kongen, men siden han ikke kom ut gikk vi heller en tur i kongeparken. Koselig for både stor og liten.

Det ble tid til lekebutikk for å kjøpe en trørstepremie til han som måtte ta blodprøver, og ikke minst til han som måtte være hjemme. Skulle gjerne hatt alle tre med meg, men nå handlet turen egentlig om noe helt annet en fritidssysler. Vi har ventet lenge på denne timen på sykehuset, men skal innrømme at vi egentlig har godtatt at vi aldri vil få noen klare svar om hvorfor han har så vondt. Det gjør vondt å vite at han må plages så mye, men vi kan ikke gjøre noe med det annet en det vi gjør i dag.

Selvfølgelig måtte gaten vår være på verdens ende, så vi fikk en god trimtur når vi kom til flyplassen. Stressnivået fikk i alle fall kjørt seg, og hadde jeg vist at vi nesten måtte gå helt til tromsø før vi fikk fly ville jeg hatt på treningsklær og ankommet en time tidliger.

Turen gikk over all forventing, og jeg er sannelig imponert over lillemor. Hun storkosa seg og kun  på flyet hjem etter over 12timer på reisefot var hun urolig. (Og det må virkelig være lov!)

Facebooksiden min finner du her!

Eller så kan du finne meg på instagram her.

Og selvfølgelig som  steinihavet på snap ☺

Knekte armer.

Det er katastrofe, verden går under, begge armene er knekt og jeg overdriver så det renner. Eller det er katastrofe altså, ene klipset på bæresella er knust. Og det betyr at begge armene mine er opptatt med en baby, og det er ikke noe gøy siden jeg er vant til å ha dem fri samtidig som jeg bærer den minste gullskatten min. Den fine gode Tulaselen min er ute av drift. Og i dag, når lillemor er urolig og kun roer seg når hun er klistra fast i puppen eller bæres frem og tilbake over gulvet!

Jeg har jo en ergobaby sele, men i den må jeg ha nyfødtinnlegg og pute, og det blir fryktelig varmt for dukkemor. Så den bruker vi for det meste når vi skal være ute på kalde dager. Og det blir veldig upraktisk å skulle fomle med ekstra puter når vi skal ut å fly på tirsdag, uten barnevogn. Mulig akkurat det er galskap, men det vil tiden vise. Vi har jo også rullestol med, så vi føler det holder i massevis. Ikke like lett å bære en 7åring når han får vondt, som han gjerne gjør når vi har vært på flytur av en eller annen merkelig grunn. Å denne dagen skal vi reise både til og fra oslo, så det kan jo bli en utfordring.

Takk og pris for at det finnes et bære bibliotek i Tromsø, hvor du kan leie bæretøy!

(Som du finner her om du havner i samme krise noen gang!)

For nå får jeg lånt samme typen selle frem til vi finner en løsning på tulaen vår. Forhåpentligvis får jeg tak i delen som mangler, og lykken vil bli komplett igjen.

Lånesella er trygt hjemme og krisen avverget for denne gang 😂

Facebooksiden min finner du her!

Kjennetegn på en uflidd mamma.

Når du ser en kvinne som ser uflidd ut, og gjerne har noen barn sammen med seg har vi for vane og tenke at hun er ikke så nøye på det. Men stemmer egentlig dette? 

Jeg skrev dette for 4 år siden, sliten og nedbrutt med en følelse av å være mislykket etter årevis uten søvn. Jeg er fortsatt på minussiden når det kommer til søvn, men har i det minste funnet en indre styrke som gjør hverdagen lettere. Så hold ut om du er en av dem som tasser rundt med flekker på skjorte, gubben sin bukse og håret til alle kanter. Du er dyktig, og det blir bedre, jeg lover!

Det er noen kjennetegn du kan se etter, for å finne ut  hvor mye hun egentlig bryr seg. 

1. Flekker på bryste/skulder, flekker på låret og generelt på resten av kroppen.

Disse kommer ikke av at hun aldri vasker klær, men fordi hun alltid velger å prioritere barnet sitt først. Flekkene på skuldrene viser at hun alltid holder barnet inntil seg og trøster det når det gråter og gråter. Hun løfter alltid barnet sitt opp, uavhengi om det har skittene sko eller ikke. Hun bryr seg ikke om at barnet tar på henne med søle/syltetøy hender, for det er viktigere å vise barnet at hun alltid er der for det.  

2. Klærne som ser to nummer for store ut er ikke et resultat av at hun aldri ser i speilet, men fordi hun har valgt å bruke pengene sine på barnet etter at det kom til verden. Og klærne brukte hun under svangerskapet, og de ble automatisk for store og hun har ikke krefter til å kjøpe nye. Der ligger også forklaringen på at hun ikke følger motebilde.

3. Håret er i uorden og trenger en klipp. Også her velger moren å prioritere barna. Selv om hun er veldig bevist på at hun skulle tatt bedre vare på seg selv, går det aldri fremfor barna. Og mest sansynlig måtte hun avlyse sist frisørtime for en av gullskattene ble syke. Hun hadde også ordnet håret før hun gikk ut døren, men under påkledning av barnet rotet det til håret. Og hun hadde rett og slett ikke tid til å gjøre det på nytt. 

4. Hun ser sur ut, men egentlig er hun bare trøtt, uendelig trøtt. Hun mener ikke å sende ut singnaler om at hun er sur, det er fordi hun har vært våken hele natten med et barn som trengte hennes nærhet og ubetingede kjærlighet. Og tiden hun skulle bruke til å sminke seg, gikk med til å holde en liten kropp på fanget. 

Så neste gang du ser en sliten, uflidd mamma, skal du tenke over denne listen og vurdere situasjon på nytt. For kanskje det er slik at mammaen bryr seg så masse, at hun ikke har tid til sitt eget utseende. For henne vil barna komme først, og da får det heller være at resten av verden dømmer henne når hun ikke følger siste mote, er skinnende ren og smiler hele tiden. Ikke alle barn er like, og noen trenger så uendelig mye mer omsorg og nærhet en andre, og da må mamma prioritere. Noen har tid til seg selv, andre kan bare glemme det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Og du finner meg som @steinihavet på insta og snap. 

 

Var ikke ferdig med puppesnakk i går!

Jeg var ikke ferdig med puppesnakket i går, dessverre! Og innser at jeg må føye på en del situasjoner hvor jentene får henge og dingle fritt på listen. Men i dag handler det ikke om mitt eksponeringsbehov for å vise frem en lekker kropp. For nok en gang er vi angrepet av en soppinfeksjon, som gjerne oppstår når mødre ammer og årsakene kan være mange, så dem gidder jeg ikke spekulere i.

Det betyr det at vi må gjennom et kjipt regime på minst 14 dager med smøring, vasking og sterilisering av klær og utstyr. Og det er noe drit, jeg vil mye heller nyte barseltiden uten såre nipler, faste medisintider og en smålig panikk for sopp over alt. Det holdt liksom ikke med den runden vi hadde her tidligere. 

Men jeg skal ikke klage, lilleførkna sover hele natten så jeg får faktisk en lang pause uten amming, noe som føles veldig greit siden niplene svir som faen hver gang vi ammer. Innimellom er det så ille at jeg vil grine litt, særlig når det føles som en kaktus har tatt plass inni puppen. Men vi skal vel holde ut dette også, for ikke snakk om at jeg gir fra meg friheten den gir å ikke måtte drasse på morsmelkerstatning, flasker og andre remedier når vi skal utenfor døra. Amming er en krevende jobb, og jeg er glad for at det går denne gangen. 

Så nå sitter jeg her, toppløs og sur. (Eller ikke så veldig sur, det vokser tross alt ikke fluesopp ut av puppene!) Det kunne jo vært verre, det kunne vært brystbetennelse og tette melkeganger eller blodige sår å den slags ufinheter. 

Facebooksiden min finner du her! 

Og om du virkelig er interessert finner du meg på instagram her.

Ps. Tommelen opp for #Ammehjelpen som kommer med god informasjon til nybakte mødre! 

#amming #ammetrøbbel #småbarnsliv 

Tenk, mannen tok toppløsbilder av meg!

Oh yes, klart jeg bytter teppe toppløs og klart mannen i huset sniker seg innpå meg å tar bilde. Det er da vel helt normalt ja, for alle vi jo risikere å gnikke puppene inn med støv, skit og i værste fall skru dem fast i veggen der de henger og dingler. Og det hender også at jeg spiser toppløs, eller rett og slett bare lufter jentene etter en dusj på kvelden. Men der stopper likheten min med en annen kjent blogger, for der hun legger ut bildet på nett, klapser jeg til mannen og ber han oppføre seg. Ikke faen at mine unger skal trenge å være flau over mora, uansett hvor lekker hun selv synes hun er der hun sprader rundt naken på hjemmebane. Det holder i massevis at jeg vifter med puppene hjemme i naturlige situasjoner, som etter en dusj, eller når jeg skal pumpe meg på grunn av melkespreng. Men jeg legger altså ikke ut bilde av det på nett, åpent så alle vennene deres får se det. For det må da finnes grenser for hva vi skal gjøre for noen usle likerklikk. 

(Den aktuelle bloggeren går under tittelen Mamman til Michelle...) 

Ikke vil jeg ha de klikkene heller, jeg vil heller ha dem fra de som følger bloggen min selv om jeg ikke publiserer hårreisende blogginnlegg som både provoserer og fenger. Nei jeg er en sånn hverdagsblogger som skriver om livet, men jeg prøver i det minste å skjerme barna mine. Selv om jeg er så egoistisk at jeg velger å dele om livet vårt. Men poenget er vel det at jeg ikke skriver om alt. 

Ja klart hun har lekker kropp til å ha født tre barn, men da kan hun vel skrive det da. Istedenfor å pakke det inn i en dårlig unnskyldning om at et mannebein tok bilde av henne, sånn helt plutselig, fordi hun gjør snekkerarbeid naken. Så lettlurt er vel ingen at de tror på det? 

Sorry folkens, ingen puppebilder av meg i dag. Selv om jeg er veldig stolt over dem og jobben de gjør som melkemaskiner. 

Facebooksiden min finner du her om u vil følge en lite avdekkende hverdagsblogg som handler om en lite perfekt mor.

Eller så finner du meg som @steinihavet på instagram. 

Ja og når jeg tenker meg om er jeg steinihavet på snap også!

Utflukt.

Når sola titter frem kaster vi ikke bort dagen, så i firetiden i natt når vi hadde en matpause fant jeg ut at et strandbesøk var på sin plass. Vi har jo snakket om det noen dager, uten at ungene fikk vite det. (Ganske utrolig, mistenker at dem avlytter både toalett og  stuen noen ganger...) Så vi gikk for å overaske dem når de var ferdige på skolen.

Vel, det gikk ikke helt som planlagt. Eldstemann var ikke i form, så jubelen sto ikke i taket! Og minstemann ble bekymret for han hadde jo lekser som skulle gjøres. Gledesdrepere...(Og selvfølgelig glemte jeg leksene når vi kom hjem, å nå er det for sent å gjøre dem så han hadde et poeng!)

Men vi kom frem til at eldstemann fikk bli hjemme, og at resten av oss dro avgårde.

Vi fant ut at middagen kunne handles ferdiglaget på butikken og alle var fornøyde med det valget. Særlig mannen som må lage all mat siden jeg ikke er noe til husmor. Nå for tiden lager jeg jo forsåvidt mat hele døgnet, så det må jo være en passende unnskyldning til fobien min mot kjøkkenbenken.

Så kjørte vi hjem igjen å slengte maten inn døra til sjuklingen, før vi tøffet avgårde til områdets beste strand! (Grøtfjorden)

Lillemor var svært fornøyd når hun fikk ligge i teltet sitt i dag, og hadde en real trimøkt der. Uv-telt er genialt!

Kan ikke klage på utsikten fra middagsbordet i dag. Og selv om jeg har sand nå på alle tenkelige plasser går det helt fint, vi storkosa oss.

Mellomste fant seg også lekekompiser , så han var strålende fornøyd og glemte helt bekymringen over ugjorte lekser.

Det var med andre ord en vellykket tur og et fin måte å nyte en av de veldig få soldagene vi har i sommerhalvåret.

Du finner meg som @steinihavet på instagram og snap
Og der oppdaterer jeg regelmessig i det minste, for den stakkars bloggen min har vist blitt forsømt i lengre tider!

hits