hits

september 2016

Barnebursdag, skrevet med frysninger nedover ryggen!

Som vanlig er springer jeg om kapp med klokken, og som vanlig har jeg utsatt det jeg liker minst til slutt.

Eldstemann har bursdag i disse dager, og med det følger det en svær dose selvpåført ansvar. Ingen tvinger meg til å feire bursdagen hans, men selv om jeg mange ganger gnåler om å droppe selskaper, så vil samvittigheten min aldri nekte mine barn en bursdag. Ikke at de skal ha det dyreste og største altså, det får de klare seg uten. Men bursdagsfeiringen er en fin dag å gjøre ekstra stas på rampen, og så er det jo veldig koselig å gi bort gaver! (Og ikke minst få dem, men jeg liker i grunnen begge deler like mye.) 

Denne gangen har vi slått oss sammen med flere foreldre, så en "Uberkul" feiring lar seg gjøre uten at jeg må ta opp lån. (Vet ikke hvordan kul det er, men har hørt eldstemann bruke det ordet!) Men selv om vi slipper "billig" unna rydding og vasking, må vi fortsatt holde styr på en drøss med 11åringer og ikke minst må det bakes. Kake er og blir obligatorisk når noe skal feires å enda så mye jeg elsker å spise kaker så hater jeg intenst å lage dem. Jeg får nærmest angst når slike dager nærmer seg, og jeg gjør alt for å utsette elendigheten. I januar klarte jeg til og med å få en alvorlig betennelse så jeg ble innlagt på sykehuset etter en uheldig tann-trekking, bare for å slippe å bake! (Nesten sant, jeg jublet over at kakene måtte bakes av noen andre enn meg i alle fall!) 

Så når jeg kom hjem fra jobb i dag så jeg plutselig hundrevis at ting som bare måtte gjøres før jeg kunne bake. Først måtte jeg stelle med potteplantene siden de hang litt med hode, så oppdaget jeg at det måtte tørkes støv før en av oss fikk tette luftveier når det tykke grå laget av ymse substanser virvles opp i luften når ungene suser forbi. Videre innså jeg at beholdningen som skal være med på julemesse måtte sjekkes, og alt jeg har laget måtte føres på en liste. (Nja, sistenevnte hastet nok ikke så mye...) Så måtte jeg vaske klær, og jeg veide frem og tilbake om det måtte gjøres på gammel måten, men fornuften seiret så det holdt å sortere tøyet, kaste det i vaskemaskin, vente på at den skulle bli ferdig, fylle tørketrommelen og sette på en ny maskin, brette klærne, legge dem på plass og så hive på en ny runde med trommel og ikke minst en ny runde med bretting. Og når alt dette var gjort i tillegg til å være litt sammen med ungene, spise middag og surre rundt meg selv innså jeg at kaken ikke kunne utsettes mer. 


Muffins jeg slapp å bake i januar! 

Så derfor baker jeg muffins halv ti om kvelden, for at jeg skal rekke det. For de neste 24 timene er kalenderen så fullbooket at jeg muligens må droppe toalettbesøk, nødvendige timer med søvn og tannpuss! 

Nå må jeg bare sette inn hilsen i avisen, tømme tørketrommelen og pakke sammen muffinsene som lukter himmelsk før jeg kan ta en kjapp dusj før jeg ramler sammen enten på badegulvet eller i sengen av trøtthet. Begge plasser fungerer utmerket til å sove på! 

Faecbooksiden min finner du her! 

Hverdagen er på plass igjen.

Da har hverdagen sakte men sikkert kommet seg på plass etter skolestart, og vi føler at vi har ørlite grann energi til overs. I grunnen er det så lite at det ikke er noe å skryte over, men på en annen side må man se positivt på livet for å komme noen vei. 

Den ferske førsteklassingen synes det er tøft å mestre hverdagen, og det føles ikke godt i mammahjerte. Det gjør så ufattelig vondt å se barnet mitt vir seg i smerter, og tårene mine renner når han sier det er så urettferdig at han skal ha det sånn. Han har forstått at han ikke er helt lik de andre barna, og at noen ganger kan han ikke være med på det som er gøy. Det er ikke lett for en 6åring å måtte si at han ikke kan være med ut og sykle for at det gjør så vondt i beina. Det føles ikke godt for han å se kompisene sykle avgårde mens han selv bare orker å ligge inne. Heldigvis er ikke alle dager slik, men vi har sett at skolestart har økt smertene. Nå gjenstår det å finne tiltak som kan hjelpe han til en bedre hverdag. 

At vi sover ekstremt lite har sin innvirkning på hverdagen, og nå som mørketiden nærmer seg går vi en tøff tid i møte. I alle fall jeg som sliter med å sove når mørke legger seg, selv om det burde være omvendt. Men neida, jeg bruker halve natten på å sovne, og resten av natten på minstemann. Heldigvis vet jeg at vi skal klare det helt fint, for vi har vært gjennom det 6 ganger tidligere. 

Mangelen på energi har gjort at vårt sosiale liv har kollapset, hobbyvirksomhet er lagt på hyllen og vårt fulle fokus har vært på ungene. Og om jeg må si det selv synes jeg vi har klart å gjøre en god jobb med tanke på de dårlige forutsetningene. Guttene ser ut til å være lykkelige, og vi kan være stolte av dem. 

Men nå er vi altså der at den ørlille biten av energi har bestemt at det er på tide at vi tar opp gamle tråder. Alle trenger vennskap og sosial omgang med andre, selv vi som ofte går rundt som zombier etter tøffe netter. Så får vi bare håpe at vi har noen venner igjen, for jeg har ikke forventet at andre skal orke å vente på oss i alle evighet. 



Og ikke minst skal både strikkepinnene og skrivingen min på plass igjen, for det har jeg savnet. Men jeg har vært så ufattelig sliten at bare tanken på å formulere ord eller tråd har vært avskrekkende. 

Lik gjerne siden min på Facebook som du finner her!