september 2014

"Æ vil ha kaviar!"

Her om dagen tenkte jeg å være supersnill mamma, og servere sjokoladepålegg til kveldsmaten. (At vi hang etter skjema på leggetid, og at mor i huset var superkvalm var nok en ganske stor faktor i avgjørelsen til å være snillmamma, og ikke minst usunnmamma!) Så når jeg publiserte hva pålegge denne kvelden skulle bli, regnet jeg med jubel og lovnader om at jeg var verdens beste mamma. Forsåvidt hadde jeg nesten rett i min antakelse, for eldstemann jublet og sa han skulle spise 10 brødskiver minst. Men reaksjonen på minstemann var jeg ikke forberedt på! Han satte i et hyl, og jeg trodde først at han hadde slått seg.

Så etter en god del hulking, og mas fra min side hylte han ut:

"MAMMA da, Æ VIL JO HA KAVIAR!!"

Du kan vel trygt si at jeg sperret opp øynene, og broren måtte enda til spørre om han hørte rett. Men joda, den lille tassen ville helst ha kaviar på brødskiven, og tenk at moren var så slem at hun skulle gi han noe så grusomt som sjokoladepålegg! Det ville han aldeles ikke ha!

Så jeg måtte bare bite i det sure eple, finne frem den stinkende kaviaren og holde meg for nesen mens jeg laget maten. For kaviar og kvalme fungerer veldig dårlig i lag.

Minstemann, når han ikke er helt fornøyd med morens oppførsel!

Her i huset fungerer det med andre ord ikke å sluntre unna med usunne løsninger i matveien! (Ikke at jeg tror at et måltid nå og da med sjokolade på skiven gjør så stor skade!)

Facebook siden min finner du HER!

Ettermiddags aktivitet utenom det vanlige!

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er den som først arrangerer de helt store kreative utfluktene på ettermiddagstid, dessverre. Det er sikkert mange som vil dømme meg nedenom og hjem, men for all del, jeg ville garantert dømme dem tilbake. Men jeg tenker som så at ungene har godt av å leke seg selv litt, uten den helt store innblandingen av en voksen som har en lei tendens til å styre leken. Ikke frivillig selvfølgelig, men på grunn av mine voksene tanker om at kjøkken skal være kjøkken og dukke skal være dukke, og ikke kjøkken som romstasjon eller dukke som hund.

Så når jeg først bestemmer meg for å gjøre noe med ungene, så er jeg også i et slikt humør at ungene får bestemme og at jeg følger opp alle de magiske veiene fantasien deres tar. (For det meste, jeg prøver i alle fall hardt å ikke overføre mine ideer til dem!)

Av og til er jeg å roter litt i forutsetningen med leken, og det gjorde jeg i dag da jeg fant frem lekeleire. (Et besøk innom lekebutikken for noen dager siden resulterte i at mammaen hadde lyst å leke, så hjem kom flere pakker fargerik leiere.)

Så var det bare å åpne pakkene, og se hva ungene fant på.

Tenk alt man kan lage av litt farget deig.

Minstemann laget «magetarmer», og du leste helt riktig. Han laget tarmer, som er inne i magen. Det var til og med mine tarmer han laget, og de var fine og røde. Litt usikker på hvor han har hentet inspirasjon til dette.

Mine tarmer, ifølge minstemann. De var til og med fine!

Eldstemann var mer opptatt av mat, og en av favorittrettene måtte lages. Så en fristende taco ble til, og nøye forklart til en mamma som prøvde å lage sin egen ting i skjul bak leirebokser.

Eldstemanns gårdsplass. Legg merke til hytten i treet!

Men hun ble oppdaget, og ungene bestemte seg for å lage det samme. (Jeg sa jo at jeg som regel styrer leken, selv om jeg ikke vil.)

Min lille gård, med hus og hytte, minst fem soverom og en liten bekk som renner utenfor vinduene.

Heldigvis bestemte eldstemann seg for å overgå moren, og en spennende gårdsplass med epletrær og magiske hus ble til, mye bedre enn mammas faktisk!

Minstemanns gårdstun, med to hus og et epletre!

Noen planeter ble også til underveis!

Inspirert av dagens vær! Våknet til vinter, og innså at vi var en av de få som faktisk byttet til vinterdekk sist uke! Vi slapp faktisk helt å stå i kø, så jeg bør vel ikke klage på været! (Kjører piggfritt, så har litt å gå på i forhold til vær skifte.

Minstemann måtte også lage dette, og imponerte stort med sine ferdigheter. Her ble også hus og epletre til! Men hus og trær gikk fort over i en herlig pizza og en tøff racerbil!

Racerbilen til minstemann, utstyrt med masse viktige greier så den skal gå ekstra fort.

Pizza med masse ost!

Også pappaen til eldstemann stakk hode innom, til eldstemanns store glede. Så der satt vi tre voksne og to små gutter og laget spennende figurer. (Samtidig som min bedre halvdel, eksen og mine to barn rottet seg imot meg og påsto at mensen ikke betyr lov å spise sjokolade i ukedagene! Sånt tull, det står skrevet i jenteloven at jeg har rett på det!)

Mannen i huset imponerte også stort!

Når barne-tv nærmet seg avsluttet vi, og jeg tenkte som så at dette må vi gjøre oftere. Men siden jeg har en smule selvinnsikt vet jeg at ofte er et ganske vidt begrep. Noen dager er vi for slitene til at samspillet skal fungere på en god måte, og da er det faktisk best at vi ikke prøver oss på denne typen aktiviteter. Jeg ser liksom for meg lekeleire flagre veggimellom og meg selv små kjefte der jeg prøver å holde styr på alt.

Facebook siden min finner du HER! 

Juniorklubb!

Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært mor i snart ni år, men jeg har en smule vanskeligheter med å forstå at guttungen faktisk ikke må overvåkes døgnet rundt og at han kan skjære brødskiven selv.

Så da spørsmålet om han kunne dra på klubben ramlet ut for noen dager siden, ble jeg svar skyldig. Jeg kjente den håpløse mammaskrekken kaste seg over meg, og jeg så som vanlig for meg ganske mange grufulle situasjoner. Jeg vurderte å si nei, kommer aldri på tale fordi mammaen din ikke takler at du holder på å bli stor gutt, men blikket fra min bedre halvdel ba meg bruke de små grå. Så jeg sa at jeg skulle tenke på det.

At jeg egentlig hadde håpet han skulle glemme hele klubben var vel litt i overkant urealistisk.

Så jeg tenkte at en rasjonell spørsmålsrunde til meg selv ville gi meg svaret.

1. Vil han være langt hjemmefra, og lenger en hva han vanligvis bruker? 

Nei, han vil faktisk være nærmere hjemmet en han vanligvis bruker, og jeg kan nå frem iløpet av fem minutter om katastrofen er et faktum. Jeg kan sette skoene fremfor døren slik at jeg bare kan springe dem på meg, nøkkelen kan jeg ha klar i hånden og telefon kan overvåkes svært nøye!  

2. Vil han være sammen med vennene sine?

Ja, og faktisk en god del av dem. Og om jeg skal tro arvingen selv, så får ALLE lov å være der. (Mistenker at det kan være en sannhet med modifikasjoner, men jeg lar dett passere!) 

3. Er foreldrene til de andre barna som får lov, normale og fornuftige voksne. 

Ja, de fleste foreldrene jeg har møtt er faktisk helt normale, og ser tilsynelatende ut til å yte svært god omsorg for sine barn. (Ikke at man skal hoppe i havet fordi alle andre gjør det, men man trenger heller ikke hoppe i havet fordi ingen andre gjør det...) 

4. Vil han ha det så morsomt der at han aldri kommer hjem? 

Neppe, for før eller senere må han bli sulten! Og om ikke annet nærmer vi oss bursdag, og han vil sikkert ikke gå glipp av gaven. Mulig jeg sier han kan få sjokoladepålegg til kveldsmaten, bare for å være helt sikker på at han returnerer til avtalt tid. 

5. Vil han finne på noe ulovlig der? 

Ikke noe mer en hva de kan finne på når de er på sykling rundt i nærmiljøet. Og forhåpentligvis har vi klart å lære han litt normal folkeskikk i det minste, slik at han unngår trøbbel med det første. Og trusler om inndragelse av data og spilletid er fortsatt svært skremmende. 

6. Vil han hate meg for resten av livet fordi jeg oppfører meg som en hysterisk mamma som pakker han inn i bobleplast? 

Absolutt, og det vil jeg jo ikke risikere før jeg absolutt må. (Og jeg mistenker at vi er på vei inn i et minefelt i oppdragelsen, med tanke på at jeg har null erfaring med store barn! )

8. Har jeg noen ganger lest om uheldige situasjoner i media fra juniorklubben, og kjenner jeg noen som har jobbet der og gitt meg tilbakemeldinger. 

Nei, det har jeg faktisk ikke lest om og de jeg kjenner som faktisk har jobbet på klubb kan fortelle om at de driver dette på en trygg og bra måte. 

9. Vil mannen i huse si jeg er hysterisk? 

Stort ja, han vil også si at jeg må slutte å sy puter rundt ungene, samt spørre om hva jeg bedrev da jeg var på samme alder siden jeg er så skeptisk. 

Så da pappaen til eldstemann ringte om dette i dag, måtte jeg si ja. Jeg var selvfølgelig litt hysterisk, og insisterte på at han måtte kjøres og hentes der. (Og jeg vurderte å sende ut spioner i form av tanter og slikt, men ble stoppet av min bedre halvdel!)

 

Mulig det er på tide å la han utforske verden litt på egenhånd!

Jeg fikk opplyst at det hadde gått helt fint, og at det var en fornøyd gutt som la seg i kveld! Så nå puster jeg lettet ut, og klapper meg selv på skulderen. Det er jo heldigvis en hel uke til neste gang!

Facebooksiden min finner du HER! 

 

Lesing på sengekanten!

Jeg er straks inne i mitt 9år som mamma, og de siste dagene har jeg fundert litt over dette. For jeg synes jo ikke det er så fryktelig lenge siden jeg lå på fødestuen for første gang, totalt uvitende om hvordan resten av mitt liv skulle bli. Jeg hadde vel egentlig ingen tanker om hvordan fremtiden skulle være, for jeg har en teori om å ta ting som de kommer. Og når du aldri har vært mamma, er det ikke så lett å forestille seg hva det vil si å ha det fulle og hele ansvaret for en liten skapning som bære dine gener, eller andre sine for den saks skyld. Tror faktisk ikke det er så stor forskjell om barnet er genetisk mitt eller ikke. Men det er en annen sak som bør skrives litt mer om enn bare noen setninger, og det vil uansett bare være antagelser fra min side.

Gjennom disse ni årene har vi vært gjennom ulike faser med ulike gjøremål og vaner. Men noen ting har virkelig satt seg fast.

Så i snart ni år har vi hver eneste kveld, med bare noen få unntak, lest en bok. Noen ganger har vi virkelig hatt lyst å lese og funnet frem lange bøker med mange ord, og andre kvelder har vi ikke vært like entusiastiske og funnet frem bøker med så få ord som vanlig. Vi har latt guttene velge, og vi har valgt selv. Vi har diktet litt ekstra tekst, og vi har på mystisk vis hoppet over litt av teksten. Vi har lest en bok hundrevis av ganger, og andre bøker bare en eneste gang. Vi har lest hjemme, på besøk, på ferie eller på sykehus. Vi har sett eldstemann lære seg og lese, og vi har latt han lese for oss. Og uansett hvordan form og humør vi har vært i, så har lesingen vært en fast del av kveldsritualet.

Lesingen har blitt et fast innslag, og jeg klarer liksom ikke se for meg at vi noen ganger kan slutte med dette. For det handler ikke bare om boken vi leser, det handler også om å ha noe fast og trygt og forholde oss til. Noe som kan gi rom for avslapping i en hverdag som alt for ofte preges av stress, og mange ganger endringer i rutiner. Men uansett hvor vi er, så leser vi. Akkurat som vi ville gjort om vi var hjemme på sengekanten.

Begge guttene har ulike bøker de liker best, så minstemann stemmer alltid for bøker som handler om brannbiler, sykebiler eller politibiler. Mens storebror helst ser at vi leser faktabøker, eller bøker om drager og andre magiske skapninger.

Guttene har også lært verdien av bøker, og jeg blir stolt og glad når jeg hører eldstemann lese for minstemann. Og kan aldeles ikke slutte å skryte av hvor flink han faktisk er, der han leser med bedre flyt en svært mange voksne. Den flinke lille gutten min som knekte lesekoden etter noen få måneder i førsteklasse! Og selvfølgelig liker jeg også å tro at det ble litt lettere for han å lære seg å lese, siden vi tross alt har brukt hver kveld siden han var så stor at han kunne lyte, til å lese om alt fra biler til monster.

Bøker som brukes til noe helt annet en lesing!

Gjennom årene har vi fått en stor bokhylle full av bøker, der noen er byttet ut og andre er kjøpt inn. Noen ganger har vi tatt turen innom biblioteket og andre ganger har vi lånt bøker fra andre. Vi har til og med lest bøker som mine foreldre leste for meg da jeg var liten jente.

Så denne tradisjon har jeg tatt med hjemmefra og jeg håper at om mine barn en dag blir foreldre, vil de ta seg tid å lære sine barn tradisjonen med lesing på sengekanten.

Facebook siden min finner du HER!

Hyllemaling, ikke så lett som det ser ut!

Jeg trodde det var en enkel og grei oppgave å male en bokhylle!

Når hyllen var i hus måtte jeg gå til innkjøp av maling, og mine ferdigheter innen dette holder seg stort sett til vegger der farge og utstyr har vært kjøpt av andre. Men denne gangen måtte jeg altså gjøre jobben helt selv, og det betyr et besøk på malingsavdelingen. En plass jeg har holdt meg langt unna frem til nå!

«Hvordan hvitfarge? Eggehvit, kritthvit, hvithvit, hvithvithvit?»

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så forskjellen på de ulike hvitfargene, og jeg antar at jeg mangler et eller annet kvinnelig gen som skal hjelpe meg på vei å se forskjellen på hvit og hvit! Jeg valgte hvithvit, tror jeg!

«Hvordan glans skal det være på den?»

Her kunne jeg selvfølgelig ikke si høyt hva min første tanke var, men jeg har et vagt minne fra skolen og seksualundervisning. Glans hører penis til, ikke hvitmaling. Men jeg valgte den typen som skal være lettest å få fin, og gudene skal vite at det trengs.

Etter litt trasking mellom enorme hyller med duppe dingser som åpenbart hører malingens verden til, fant jeg en malerkost og en rulle som kunne brukes.

Vel hjemme måtte hyllen vaskes, bøtte og grønnsåpe ble funnet frem, og jeg satte i gang med stor iver. Dessverre hadde jeg glemt at det var noe dritt å vaske ubehandlet tre, og det er vel også litt av grunnen til at driten skal males. På dette stadiet var jeg ganske sikker på at jeg hadde satt i gang med et ikke fult så smart prosjekt, og jeg forbannet samtlige sider på nett som påstår at interiør og maling er en koselig søndagsyssel.

Dagen etter var det tid for maling, og litt motvillig gikk jeg med på at minstemann skulle være malehjelp. Med tanke på at jeg ikke akkurat kan påstå jeg er noen ekspert i faget, var det ikke usannsynlig at minstemann ville ha mer erfaring fra vannmaling i barnehagen. Og jeg ville jo ikke risikere at fireåringen var bedre enn meg.

 

Minstemann var korrekt kledd i arbeidsbukser og en alt for kort genser!

Vi fikk av lokket, og vi satte i gang. På forhånd hadde jeg maset hull i hode på minstemann om å ikke grise, men det første han klarte var å male meg i håret. Jeg innså at dette ville bli en lang dag, og ble ikke mer begeistret da jeg oppdaget at hyllen slukte mer maling en hva som var beregnet.

Siden jeg hadde tyv lånt yttergangen til mine foreldre, var jeg i tillegg livredd for å søle maling på pappas blå vegger, eller gulvbelegget for den saks skyld. Da første dråpe maling traff gulvet var jeg på randen av sammenbrudd, og minstemann ble sendt til sin far. Jeg påsto at faren sikkert spiste is uten oss, så da var han snar ut døren. Sikkert litt ufint og langt ifra pedagogisk riktig, men det var effektivt.

 

Legg merke til stilen! Det var jo tross alt hviledag, og da arbeidet jeg like greit i snegletempo!

Malingen ble tørket opp, og jeg fikk male resten av hyllen uten de helt store katastrofene og med selskap av kun en edderkopp som prøvde å tippe malingspannet gjentatte ganger!

Når jeg kom til hyllene måtte kreativiteten frem, og jeg bestemte meg for at en søppel bøtte, to store malingspann og en lim bøtte ville gjøre susen. Unnskyld for søppelbøtten mamma, men jeg tenkte den var bedre å bruke en kjøkkenstolene!

Selvfølgelig ble jeg fri for maling underveis, og etter en nød samtale til min far fikk jeg noe maling han hadde i boden. Han var litt usikker på hva det var, og det vet ikke jeg heller. Men det så hvit ut, og det luktet som maling. Jeg krysset fingrene for at det ville gå bra, og denne gangen var hellet på min side!

Etter sikkert hundre runder med kosten kunne jeg si meg så fornøyd som det er mulig å bli med mine amatørpregede malings kunnskaper. Og det var bare å sette seg ned å se på malingen tørke, en aktivitet som anbefales om du vil unngå andre former for husarbeid.

 

Det obligatoriske før og etterbildet! Har litt lyst å pynte skapet med noen barnetegninger, av typen strekmann. Men var litt usikker på om jeg ville utsette meg selv for enda et besøk innom malingsbutikken!

Resultatet ble egentlig ganske bra, i alle fall om du tar av brillene å står noen meter unna.

Så nå er spørsmålet, skal den bli hvit, eller skal jeg være så overivrig at jeg pynter den på en eller annen måte?! For etter store protester måtte jeg innse at den skal inn på barnerommet, og ikke bli min nye oppbevaringshylle for garn.

Facebook siden min finner du HER!

I dag skal jeg fortelle om en liten hemmelighet!

Når du har barn som går på skolen, forventes det at vi alltid gjør leksene sammen med ungene våre. At vi følger dem opp 110prosent og er helt involvert i alt de skal gjennomføre hver dag etter skoletid. I det tidsrommet de absolutt er minst motivert til hjemmeoppgaver som både er kjedelige og noen ganger helt uforståelige. For ikke snakke om pinlig irriterende, som penskrift. (Må bare beklage til mine tidligere lærere, men selv om dere var fantastisk dyktige klarte jeg ikke å få penere skrift enn den femåringer generelt har. Og det er bare et fåtall som kan lese mine kråketær om de legger godviljen til!)

Hemmeligheten min er at jeg faktisk ikke gjør lekser sammen med guttungen hver dag, noen ganger gidder jeg ikke gå gjennom ild for å få gjennomført oppgavene som sirlig er nedskrevet på timeplanen. Noen ganger sier jeg bare «Gjør dem selv, så ser jeg over det du har gjort etterpå», uten å sitte på sidelinjen som en mentor eller sportskommentator. Noen ganger setter jeg meg faktisk ned i sofaen og ser i taket, og drømmer meg bort. Samtidig som guttungen putrer over alt som må gjøres i andre enden av rommet.

De dagene bruker jeg å huske ekstra godt hvor irriterende jeg selv syntes det var å sitte med blyant og viskelær og herme etter de kunstferdige bokstavene som skulle øves inn. Og jeg fryder meg litt over mitt eget opprør!

 

"Kjære lille venn, jeg skjønner godt at du vil ut å sykle, men først må DU gjøre lekser!"

Jeg er ingen supermamma, og jeg er ikke perfekt. Og dette innrømmer jeg helt uten problemer, og uten redsel for at guttungen blir hengende etter faglig sett. Han klarer seg helt fint om jeg er litt fraværende i leksegjøringen en gang i blant, så lenge det ikke blir hver dag.

Så sånn er det med den saken, jeg er en håpløs mammaleksehjelper til tider.

Facebook siden min finner du HER!

Sykehusinnleggelse, igjen.

Jeg fikk vondt i magen og ble kvalm da vi fikk beskjed om at det vil bli en ny sykehusinnleggelse for å se om de kan finne noe i forhold til minstemann sine plager. Jeg hadde mest lyst å hyle nei, og si at vi orker ikke det meningsløse opplegget en gang til. Jeg orker det bare ikke, for følelsen vi bruker å sitte igjen med etterpå er at vi er til bry for sykehuset.

Men jeg nikket, svarte ja og klistret på meg et slags halvhjerta smil, fordi jeg vet vi ikke har noe valg. Vi må gjennom dette, igjen og igjen, helt til vi står med noen svar.

Det er så vondt å være innlagt, for selv om minstemann har sine plager er han frisk i forhold til andre barn. Han blir selvfølgelig nedprioritert, og vi møter på ansatt etter ansatt, som ikke klarer å observere gutten vår godt nok, for de har ikke tid å gjøre seg kjent med han. De ser ikke alle symptomene på smertene han så godt gjemmer. De ser ikke den lille rynken i pannen, de ser ikke foten som er vrid fast i sengekanten, de ser ikke frustrasjonen i øynene på den lille gutten. De tolker ikke sinnet som smerter, de tolker det som dårlig oppdragelse. Og vi føler at vi ikke blir lyttet til, vi føler oss mistrodd, tilsidesatt og sutrete. Det er akkurat som at de ikke forstår at selv om han har smerter, så gråter han ikke hele tiden. Han er født slik, og for han er smerter hverdagen. Noen dager mer og andre dager mindre. Men selv om han ikke gråter, så har han vondt.

Når minstemann forsto at vi snart må på sykehuset og sove igjen, gråt han. Han vil ikke være der, han vil ikke snakke med alle folkene. Han er redd for prøvene, og han har tydelig fått mindre og mindre positive relasjoner med sykehuset. Og det gjør vondt i magen min at jeg ikke kan love han at vi vil bli tatt godt vare på. For selv om det jobber mange dyktige mennesker på avdelingen, trengs det bare en eneste person som ødelegger hele inntrykket av faglighet og omsorg.

For selv om ikke minstemann er alvorlig og synlig syk, så er han syk. Vi er ikke på sykehuset fordi vi har lyst, vi er der fordi vi må, fordi vi håper at vi en dag vil få noen svar på hva smertene skyldes. Og selv om det absolutt er nødvendig og prioritere de sykeste barna først, så må også de andre barna bli husket på.

Jeg vet godt hvor presset det norske helsevesenet er, jeg jobber i det selv. Og jeg vet hvor vanskelig det er å klistre på seg et smil når du er på jobb, og mest vil hyle av frustrasjon. Men det er så viktig å huske på at ditt stressa svar kan være nok til å gjøre et barn redd deg.

Og selv om jeg ser nødvendigheten med alt er jeg kvalm, det vrir seg i magen og jeg gruer meg til beskjeden kommer om når vi skal innlegges. Vi vet at vi skal inn så snart som mulig, og jeg vet at jeg frem til innleggelsen er over vil gå med noen vanskelige følelser i magen, som jeg må skjule for den lille gutten min. Han skal slippe å se meg bekymret og han skal slippe og kjenne min frustrasjon.

Facebooksiden min finner du her.

Til den jævla parkeringsvakten!

Greit, vi hater intenst å se de ekle gule lappen som hyler ut at vi har gjort feil, at vi har bæsjet på leggen, tråkket i salaten, der den henger rundt vindusviskeren på bilen.

Vi hater også når andre slenger fra seg bilen på en måte som hedrer det skjeve tårn i Pisa! Det får oss til å eksplodere i et aldeles fargerikt fyrverkeri der vi dømmer jævelen til et liv i evige pinsler med en sur megget svigermor og en grinete surluktende sofa.

Ja, også hater vi idiotene som elsker å parkere de feite glisene sine så nært inntil bilen din at selv ikke en tannpirker får plass imellom, bare fordi de vil gå over streken. Bokstavelig talt, de elsker å dumpe bilen på den hvite streken som skal indikere hvor du skal parkere.

Ja å du har vel opplevd de ufattelig smarte nautene som setter bilen ifra seg midt i veibanen, så du havner i en milelang kø, mistenker en dødsulykke og smser samtlige i familien, for så å oppdage at en eller annen tufs har bestemt seg for å plukke bær, midt i rushtrafikken!

For ikke å snakke om HC parkeringen, det er sikkert ingen som trenger dem. Som om liksom en rullestol skal være noe hinder, de triller jo rundt. Nei frata dem denne rettigheten så alle vi andre kan knive over de to-tre parkeringsplassene med ekstra oppmålt plass. Garantert ingen som fortjener den parkeringen mer enn meg selv.

Jada, vi bare elsker å hate alle disse idiotene som parkerer som blinde fluer, bare for å gjøre livet vårt surt.

Men er det en ting til vi virkelig hater, så er det parkeringsvaktene. Disse vandrende skyggene som lurer bak lyktestolpene å bare venter på å angripe den stakkars lille bilen vår, bilen som står parkert litt på tverre fordi vi var alt for sent ute til møte. Men pyttsann, skal vi liksom bry oss om at vi har okkupert to parkeringsplasser, det viktigste er jo at vi får plass. Ikke sant? Som om det har noe å si at vi står tre meter foran skiltet for lovlig parkering, og som om det er noen andre som har like stor rett til å parkere på parkeringen som er begrenset til en halvtime. Det er jo hårreisende at du ikke skal få stå der du vil, så lenge du vil, du er jo verdens midtpunkt.

Nei la oss avskaffe rasen parkeringsvakter, så får vi alle det så fantastisk mye bedre. Hvem bryr seg vel om biler som parkere midt på veien, stjeler to parkeringsplasser, hindrer fremkomst for utrykningskjøretøy eller parkerer deg inne så du ikke rekker det viktige møte.

Eller hvordan var det igjen, var vi ikke egentlig glade for at parkeringsvaktene faktisk holder trafikkbildet i sjakk og håndhever lover og regler.

Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Spar deg for slibrige kommentarer om de stakkars parkeringsvaktene som tross alt bare gjør jobben sin, i alle fall så lenge du ikke er en av dem som følger lover og regler til punkt og prikke med å aldri parkere ulovlig eller feil. Neste gang du parkerer får du parkere riktig og betale for mer tid en du planlegger å stå. Så vil du også unngå den sure gule lappen i vindusruten! OG om du vil ta helt av, kan du smile og si hei om du møter på en parkeringsvakt, akkurat som du ville gjort med en butikkansatt eller en lege. 

Skryt av min egen innsats i helgen! (Husmorpoeng!)

Denne helgen har jeg lekt superhusmor, og må si at jeg fortjener rimelig mange voksenpoeng for mine innsatser i hjemmet. Jeg har endelig tatt meg tid til å skru fast noen hyller inni noen skap, som bestandig ramler ned når jeg hverken har tid eller lyst til å rydde opp alt rotet som kommer ramlende ut av skapene.

Jeg har bakt brød, som for første gang har vært svært vellykket! Trikset var å bytte ut gjær med bakepulver, og vips kunne også denne damen bake! Og det beste av alt var jo selvfølgelig at elting og heving var streket ut fra oppskriften! Oppskriften inneholdt dog noen ingredienser som aldri har funnet veien inn i mine kjøkkenskap, så det handlet jeg inn før helgen.

Så har jeg hatt høstrengjøring, og det trengtes. For når jeg nærmet meg sofaen ble jeg angrepet av hybelkaniner, som jeg etter mye om og men klarte å fange med støvsugeren. På forhånd hadde jeg kastet ut samtlige mannfolk som kunne finne på å gå i veien, så jeg har dessverre ikke øyevitner på denne kampen. Men etter mye slit, var leiligheten skinnende ren, eller i alle fall så ren som den kan bli på en lørdags formiddag.

Jeg har også ryddet, og lagt ut barneklær og ting til salgs på både finn.no og faecbook, i et håp om å få det ut av huset litt fort. Ikke for det, nå har jo enkelte ting vært lagret i skap og skuffer i fire år, så noen uker til overlever jeg sikkert. Men ut skal det. Det finer er jo også at det sikkert er noen andre som kan ha bruk for det vi ikke trenger.

En av de få babylekene som har sluppet inn i huset med lyd.

Også har også skiftet gardiner, noe jeg stort settgjør to ganger i året. Så nå er noen tunge mørke gardiner klasket opp, så jeg skal slippe å se så mye av regnet og etter hvert snøen utenfor. Det ble riktig så fint om jeg får lov å si det selv.

Guttene ble også tvunget med på gardinbutikk, for jeg hadde fått med meg at de solgte ut salgsvarer til halv pris. Egentlig skulle jeg se etter gardiner, men istedenfor fant jeg to ullpledd til minstemann og masse oppbevaring esker.

Når vi kom hjem kastet jeg meg rundt å organiserte sko i gangen, og måtte fint innse at jeg skulle kjøpt mange flere esker. Så forhåpentligvis er det forsatt salg i morgen, så jeg får kjøpt enda flere. System er absolutt nødvendig i en liten leilighet.

Lørdagen gikk med andre ord slag i slag, og det kjentes godt når jeg endelig satt meg ned i sofaen på kvelden. Smertene i bena var rimelig plagsomme, og jeg fikk rett i mine antagelser over at natten ville bli lang. Og denne gangen var det jeg som holdt meg selv våken, for beina verket bare mer og mer. Minstemann igjen hadde en veldig god natt, og sov i egen seng hele natten. Han var bare våken noen få ganger, men falt fort til ro igjen.

I dag har jeg tatt det litt mer med ro, men klesvask og litt hjemmearbeid har fått plass i tidsskjemaet. Også har jeg bakt noen flere brød, for det jeg laget i går forsvant veldig fort! (Ja tenk, så gode var de!)

Jeg har også skrevet litt på noen blogginnlgg jeg har planer om å legge ut, der det ene er en GIWE AWAY til en av dere som leser bloggen min :) Facebooksiden min nærmer seg 1000 likerklikk, med små museskritt, og det må feires! 

Facebooksiden min finner du forresten her!

Beklager mitt fravær!

Beklager mitt fravær de siste dagene, men jeg har vært veldig opptatt. Jeg vurderte først å ta en real (hvit) løgn og si at jeg har vært så opptatt med mammating at jeg ikke har funnet tiden til å sette meg ned med datamaskinen og rablet ned en masse babbel. Jeg kunne for så vidt også sagt at jeg har brukt tiden til å sove, men der ville jeg blitt arrestert av de jeg omgås med daglig, for jeg har vært normalt trøtt og vimsete.

Så jeg går med andre ord for den ærlige biten, den som sier at jeg faktisk har stresset med å få unna husarbeid etter barnas leggetid, så jeg kunne krype opp i sofaen og sette på minst fem episoder av serien som stjeler all min fritid. Og hjelpe meg hvor fantastisk det har vært.

Men dessverre for meg er det ikke flere episoder igjen, og jeg kan herved utføre husarbeid i mitt vanlige tempo og slutte å overtale ungene til å lese tynne bøker på sengekanten. (I alle fall frem til jeg får tak i de tre neste sesongene, for da blir jeg muligens litt utilgjengelig igjen!)

Det verste av alt er at ikke engang et lite fiber i kroppen har dårlig samvittighet for dette, og jeg kan til og med skryte av at jeg og min bedre halvdel har hatt ekte kjærestetid hver kveld i noen uker. (Jeg snakker om å sitte i hver sin ende av sofaen og se på tv, ikke noe annet! For mamma, ungene kom med storken!)

Ekte kjærlighet, helt til jeg tar feil tannbørste!

Vi har med andre ord fulgt ekspertenes råd, men jeg kjenner egentlig ingen forskjell i dag, kontra for noen uker siden. Han irriterer meg fortsatt med sokker som ligger under stuebordet, og han irriterer seg garantert like mye over at jeg har en stygg uvane med å ta hans tannbørste! Vi har et lager med nye, sånn i tilfelle jeg faktisk klarer å oppdage at jeg har tatt feil, og kunne advare han før den ble tatt i bruk. Noen ting i et forhold bør være privat, så jeg har fått beskjed om å slutte å besudle hans tannbørste. Harde bud her i huset!

Facebooksiden min finner du HER!

 

Minstemann har virkelig tøyd grensene sine i dag!

I dag har minstemann vært 776 meter over havet, og dit har han gått på sine egne små føtter. En bragd som hans mor mest sannsynlig ikke ville taklet. Hun ville antakeligvis ligget i en bærtue på vei opp, fullstendig utslitt!

Men den lille tassen har altså vært på toppen av Rødtinden i Tromsø, et av fjellene her på Kvaløya vi bor. Og han har kommet seg dit for egen maskin.

Da vi pakket tur sekken i dag tidlig, hadde vi ikke regnet med at han ville klare å gå hele turen. For vi vet av erfaring at lignende turer ikke har gått så bra, og at de har måtte blitt avbrutt underveis. Men vi ønsker at han ikke skal ha noen begrensninger, og om han vil får han lov.

Og den lille gutten vår er både sta og viljesterk, så når han bestemmer seg for noe, skal det godt gjøres at han gir seg med det første. Så når han sa at han skulle gå til toppen i det vi gikk ut ytterdøren, skulle vi bare tatt han på ordet.

Det er sjeldent vi har sett han være så stolt som da han kom ned fra fjellet og møtte oss! Vi har også sjeldent sett han så full av gjørme heller, og når vi dusjet han fant jeg sand både inn og utenpå klærne. Men det strålende fornøyde ansiktet vil jeg huske i lange tider, og den følelsen jeg fikk inni meg kan ikke beskrives. For det er ingen selvfølge at han vil klare en slik tur, og når han gjør det er det ekstra stas.

«Mamma, tenk, dem hadde en postkasse på toppen! Med en bok inni, og det var rart!»

Han var med andre ord tydelig fascinert over hva vi voksen finner på, for hva i alle dager skal vi med en postkasse på fjellet når ingen bor der!

Turen opp hadde ikke bare vært enkel, og han hadde falt en god del ganger, noe vi tydelig kunne se på fjeset og brillene. Men han hadde reist seg opp og gått videre, selv om han hadde valget om å la være.

Det høres kanskje ikke så stort ut, men for oss som lever i en hverdag der han til tider er svært plaget av smerter er det ingen selvfølge at han ville klare dette.

Ettermiddagen har ikke vært så lett, men varm dusj, massasje, skryt og ubegrenset med nettbrett i mammas armkrok har vært en god trøst, og ikke minst vissheten om at han har gått hele veien opp på rødfjellet som han selv omtaler det som.

 

Så i kveld sovnet han med et smil om munnen, og det vil jeg og pappaen også gjøre. Tenk at den tapre lille gutten vår har klart noe så stort! Så skal vi vel klare å komme oss gjennom natten som vil bli lang, for jeg tror at fordelene med det han mestrer er større en ulempene han opplever i etterkant. Plagene hans skal ikke bli et større hinder i hverdagen en hva som er absolutt nødvendig, og når han har en god dag skal ha få delta på det alle andre barn kan være med på! 

Facebook siden min finner du HER!

Opplevelsen med flyreise, vogn VS rullestol.

Om du noen gang har reist med barn, vet du kanskje at dette kan være både stressende og til tider umulig. For et besøk innom flyplassen betyr mye venting, kø vandring og støy. Du må være ute i god tid, ha øyne i nakken og stålkontroll på barna i den enorme folkemengden som gjerne sluses gjennom lufthavnen. Og jo flere barn du har, jo mer supermenneske må du være. Har du i tillegg småbarn, må du også ha spesialbagasje i form av vogn og eventuelt bil stoler. For ikke snakke om klær og utstyr.

Du vet kanskje også hvor slitsomt det er å bære en unge på armen, samtidig som du håndterer all bagasjen, holder styr på billetter og manøvrerer deg frem til rett innsjekking og rett terminal. Det vises lite hensyn, og de fleste har mer en nok med sitt eget stress. Forståelig nok, ettersom de fleste opplever flyplasser som noe negativt, et nødvendig gjøremål som må til for å komme til belønningen.

Første og eneste gangen vi har reist med minstemann, ble en opplevelse vi helst aldri ville gjenta. Vi opplevde en time i før sikkerhetskontrollen, en gråtende gutt på armen, sure blikk fra våre medpassasjerer i køen som helst så at vi kom oss langt unna dem, svært mange spørsmål rundt medikamenter i håndbagasjen og absolutt ingen mulighet til å ta barnevogn med oss gjennom sikkerhetskontrollen.

Tiden det den gang tok i sikkerhetskontrollen resulterte i at vi måtte springe gjennom hele flyplassen, fortsatt med en gråtende unge på armen, flere kilo håndbagasje fordelt i ryggsekker og vesker, en ikke fult så samarbeidsvillig storebror på slep og navnene våre ropt ut på høyttaleranlegget med informasjon om at vi mest sannsynlig utsatte ganske mange mennesker for unødvendige forsinkelser fordi vi ikke klarte å innta supermannfart på vei til gaten. Og alt dette selv om vi ankom flyplassen nesten to timer før flyet skulle gå.

Og etter dette bestemte vi oss for at det mest sannsynlig skulle stå om livet for at vi skulle gjenta opplevelsen en gang til.

Men så fikk vi ordnet med rullestol, og plutselig kom muligheten for en reise plassert rett i fanget på oss. En reise som innebar kort svarfrist og flyreise. Så vi tenkte, ok, vi prøver igjen.

Og du kan tro at opplevelsen ble annerledes denne gangen, nesten så lett og enkelt at jeg mistenker at vårt første forsøk på flyreise var et mareritt av verste sort. For tenk, denne gangen gikk det smertefritt, ikke var vi utslitte i armene når vi kom frem og 95 prosent av ventingen var tryllet bort.

Vi sjekket inn som alle andre, fikk levert fra oss kofferter og registrert rullestol. For så å sikte oss inn på den verste etappen, sikkerhetskontrollen. Men nesten fremme ble vi stoppet av en fantastisk hyggelig dame, som viste vei hvor vi skulle, registrerte billetter og stoppet køen så vi fikk komme forbi. Det var nesten som at jeg kastet meg rundt halsen på henne av takknemlighet,  for så mye som jeg hadde gruet meg var nervene tynnslitte. Vi fikk lagt håndbagasjen i x-antall esker, ingen spørsmål med posene med medisiner og stor forståelse for at vi brukte litt mer tid en andre. Minstemann fikk sitte i stolen, noe som var bra siden han ikke var i den beste formen. Han hadde vondt, og hadde ikke mye lyst å samarbeide med sine stressede foreldre som skulle holde styr på ungene, all håndbagasjen og få med oss informasjon fra vekterne. Det er dessverre ikke alltid så lett å planlegge reiser til gode dager.

Minstemann ble kroppsvisitert av vekterne, og jeg må skryte av at de var flinke å forklare hva de gjorde. Så den lille tassen i stolen så på det hele som en morsom ny opplevelse han kunne fortelle om hjemme. Og vips var vi ferdige i det som før har vært et langt og uutholdelig opplegg og grunn nok alene til at vi ikke reiser med fly.

Siden flyene hjem til Tromsø står helt på enden av jordkloden, eller i alle fall andre enden av Gardermoen, hadde vi en ca 15 minutter lang spasertur foran oss. (Den beryktede gate 19!) Og se for deg hvordan det er å ha en sekk på ryggen fylt av flytende medisiner og alt annet som ikke kan risikere blir borte i den vanlige bagasjen og en liten gutt på armen når du baner deg vei mellom folkemassene som overhode ikke leer et øyelokk når de står midt i veien og delvis tvinger deg til å smyge deg mellom benker, skilt og annet som står i veien. Og se så for deg lykken når du faktisk slipper dette, når du kan gå i vanlig tempo, slippe å bære og henge de tyngste tingene på rullestolen. Og ikke minst lykken når du oppdager at menneskene foran deg faktisk lager plass så du kommer frem, med et smil om munnen!

Det var ikke bare vi voksne som fikk en bedre tur, men også ungene, og da spesielt den minste som faktisk ikke har alle forutsetningene som andre barn har.

Fremme med utgangen til flyet fikk vi gå inn først, og var på plass når resten av passasjerene skulle på. Rullestolen fikk være med helt til døren, og vi kunne synke ned i flysetet uten å føle at vi hadde sprunget halvmaraton med en 20 kilos sekk i armene og en til festet på ryggen.

Rullestolen gjør med andre ord at vi kan fungere mer som en normal familie, uten begrensningene vi hadde før. For nå får minstemann den avlastningen han trenger når små føttene verker og han trenger hvile, og ikke minst slipper vi belastningen på kroppen av å faktisk bære han. For uansett hvordan du ser på saken, så vil han trenge litt mer hjelp en andre barn, og om vi ikke gir han den, ja da må vi bare bli hjemme.

Men det som virkelig gjorde denne reisen så utrolig mye bedre, var all forståelsen og medfølelsen vi faktisk opplevde fra andre reisende og ikke minst personalet vi møtte på vår vei!

Facebook siden min finner du HER!