hits

september 2013

I morgen har jeg en 8åring i huset!

For åtte år siden var jeg enorm som en låvedør og ventet mitt første barn. En fantastisk liten gutt som ikke hadde det spesielt travelt med å komme til verden, i alle fall ikke de nesten tre ukene jeg gikk over termin. Men når han først kom, gikk det fort. Knapt seks timer med ekstreme smerter, blod og gør resulterte i en fantastisk fin liten gutt. (Og ikke en stygg bytting som jeg var redd for at jeg skulle få, heldigvis. Det skulle tatt seg ut om jeg syntes mitt eget barn var mindre pent, eller noen andres for den saks skyld. Mulig jeg hadde sett litt for mange skrekkfilmer iløpet av tiden som gravid, så nesten hver dag drømte jeg om romvesen som hadde tatt bolig i magen min, eller andre ymse kryp som bare finnes i fantasien. ) 

 

Så i morgen skal vi feire den fine gutten, noe som også betyr at jeg som mamma må ordne noen småting. Eller ganske store når jeg tenker meg om. For det første skal det kjøpes gave, noe som faktisk er litt vanskligere enn du skulle tro. Guttungen er ikke av den kravstore typen, så han blir glad for det meste. Noe som også betyr at han nesten er umulig å finne noe til. Så jeg og pappaen hans dro ut på handletur, for selv om vi ikke bor i lag så kjøper vi gjerne gaver sammen. (Og til alle dem som himler med øynene eller ramler av stolen, det er faktisk fult mulig å sammarbeide selv om man ikke kan bo i lag og være kjærester! Kan også legge til at min bedre halvdel som jeg har store planer om å dele livet med også synes det er helt greit, sån i tilfelle noen ser på meg som en fryktelig dame etter denne avsløringen. Men pytt,pytt jeg er jo ikke kjent for å pakke inn mine ord. Kan vel også legge til at min andre x-kjærest også var til stede under handleturen, bare for å sjokkere så mye som mulig. Det skal sies at han var en kjærest jeg hadde lenge før jeg kunne se på meg selv som voksen, og at han nå er bestekompis til barnefaren til guttungen. Ja også er han gufar, sån i tilfelle du ikke ble forvirret av resten av det jeg skrev.) 

 

Etter noen runder fant vi ut at verktøy var en fin gave til en åtteåring, og at risikoen for at møbler blir saget i to er liten. Og om så skulle hende kan han jo bare spikre dem sammen uansett. Så i morgen får guttungen en litt småfarlig storeguttegave, som jeg tipper han vil bli veldig glad for. Flaks for oss holder pappaen min på å pusse opp stuen, så tipper han har litt planker og spiker han kan avse til en ivrig gutt som skal skape noe nytt. 

 

Minstemann insisterer også på at HAN har bursdag i morgen, og etter flere diskusjoner ble han og broren enig om at de kan dele bursdagen sin, så de kan ha det to ganger i året. Har ikke tatt stilling til hva jeg skal synes om den saken, men kjøpte en liten ting til lillebror. Mest for at vi skal unngå en ganske heftig situasjon litt før vekkeklokken ringer, og han oppdager at det ikke er noen gave til han. (Det heter at man skal velge sine kamper, og tro meg, det gjør jeg!) 

 

Nå må jeg bake, og siden jeg har lært ungene opp til at mamma lager den kaken de ønsker skal jeg i kveld produsere sjokoladebomber med nysnø! (Men det er i det minste mye lettere en en transformerskake som endrer form eller en kake like stor som gravemaskin ute!) Minstemann sa at vi måtte bake 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13,14,15 kaker, og jeg er faktisk glad for at det egentlig er 3mnd til han skal feires. 

 

Familieselskapet i morgen tar vi hos mine foreldre, ettersom vi fortsatt mangler en stykk ny sofa som skulle være kommet på lørdagen. Mulig jeg må huske å kjøpe min mor noen blomster, ettersom det kan være litt småhektisk når alle skal samles å barna skal fores med sukker. 

 


(Slik vi ofte ser guttungen, jeg har faktisk lært meg delvis å ikke være hysterisk. Men bare nesten...) 

 

#mammablogg

 

Til alle trangsynte mennesker der ute!

Før jeg la ut innlegget i går om at noen ganger er det ike så lett å være mamma, har jeg fått en del kommentarer som beviser at jeg gjorde rett når jeg la det ut. Dessverre skulle det vise seg at noen trangsynte idioter gikk til angrep på de som har kommentert ærlig på det jeg skrev. De kommentarene har jeg slettet. Om du ønsker å kommentere negativt, så gjør det rettet mot meg og ikke de andre som skriver på siden min. Jeg vet at alle ikke er enig med meg, og jeg har heller ingen problemer med å svare på det. Men når mine ord skal brukes mot andre velger jeg å slette det som står der. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er toppen at noen svarer usakelig og trangsynt på det jeg skriver, for da tar jeg retten på meg og svarer med samme mynt. 

Vanligvis gidder jeg ikke bruke mye tid på negative og barnslige kommentarer, men når det går utover andre velger jeg å gjøre det. 

Så til alle som mener at mødre er egoistiske som av og til ønsker seg bort, stikk en finger i jorda å se deg rundt. Selv om det tilsynelatende er perfekt hos alle, så tror jeg at de fleste av og til vil bort fra hverdagen. Det betyr ikke at vi er mindre glad i familien vår, ogd et betyr heller ikke at vi faktisk vil stikke av fra dem. At en mor har rom for å ha negative følelser innimellom er lov, for det er det som gjør henne til den unike mammaen hun er. Til den mammaen som alltid stiller opp og er der for familien. Men selv om hun blir mamma blir hun ikke et overmenneske som kan takle alt uten at det kjennes på kroppen. 

Ingen skal komme og fortelle meg at de ikke får vonde følelser av og til, hjemme, på jobb eller i andre situasjoner. Så om noen virkelig går rundt å tror at hverdagen er en dans på roser, så er jeg faktisk glad for at jeg gir et annet bilde av saken. Hverdagen er en svingete vei med hull og steiner i veibanen. Noen ganger går den rett frem og andre ganger svinger den voldsomt. 

Ha en fin søndag, både de som lever i virkeligheten og de få som ikke gjør det! 

#mammablogg

Av og til vil jeg ikke være en mamma.

Noen ganger vil jeg ikke være mamma, jeg vil ikke være dem tålmodige og  gode mammaen som alltid gir av seg selv. Noen ganger vil jeg bare springe ut døren, lang langt vekk. Jeg tenker vonde tanker, tanker om hvordan livet hadde vært om jeg ikke fikk en familie. Om hva jeg ville gjort da, hvordan jeg ville levd. 

Noen ganger blir jeg sint, jeg mister den siste lille bit av tålmodighet og kjefter på dem rundt meg, på barna og på mannen. Jeg blir sint for en liten ting som er feil, selv om det vanligvis ikke plager meg. Jeg ber dem ordne opp, jeg hever stemmen. 

Og hele tiden spinner tankene om hvor slitsomt alt er, og følelsen av maktesløshet og frustrasjon kommer til overflaten. 

Når alt roer seg, sitter jeg igjen med dårlig samvittighet. Jeg får vondt over å tenke på mine dumme tanker. Tanker som jeg egentlig ikke mener, som jeg ikke vil ha. Jeg får lyst å gråte av at jeg kan være så egoistisk, så fokusert på det negative. 

Jeg føler meg så alene, for tilsynelatende har alle det perfekt rundt meg. Ingen har dårlige dager og alle er glade. De jeg ser er perfekte, glade, smilende, tålmodige og de hever aldri stemmen. 

Det gjør vondt å føle seg alene, føle at jeg er den eneste som har det slik. Den eneste mammaen som noen ganger er så sliten at hun vil synke sammen å gråte, som lar andre problemer gå ut over dem hjemme. Hvor mange ganger har jeg ikke angret bittert på de sinte ordene som kom ut av meg, de strenge beskjedene og misnøyen med det som er feil. 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde like god tålmodighet hver dag, like mange smil. Men jeg er bare et menneske, og selv om jeg elsker familien min høyere enn alle andre så er det av og til vanskelig å være mamma. Livet er ikke en dans på roser for meg, og jeg er redd for at svært mange andre sitter med de samme tankene uten å tørre å si dem. Selv om jeg elsker guttene og mannen min mer enn alt, så blir jeg noen ganger så uendelig lei. 



Er jeg virkelig den eneste som har det slik, eller sjuler andre det godt. Av redsel for å innrømme at alt ikke er så rosenrødt som det skal fremstå eller fordi vi ikke vil godta at vi noen ganger har det vanskelig?

Lørdagsmorgen

I dag startet jeg dagen på sofaen, mest fordi jeg sovnet her i går. Jeg var rett og slett så trøtt at jeg ikke kom meg i seng. Så jeg våknet med sjegg på tennene og en ganske stiv rygg. Sofaen har sett sine beste dager, og jeg håper virkelig at den nye kommer snart. Jeg våknet av to stykk gutter som kranglet så busta føyk, her var det om å gjøre å være uenig om hver minste lille ting. Etter en stund ble de enig om at de skulle se på tven, med høyeste volum. Frem til nå hadde jeg latet som at jeg sov, og bare hørt på dem. Men når noen setter på musikk jeg ikke liker, så blir liksom denne mammaen en løve. Jeg sto opp, fikk kapret fjernkontrollen og slo av lyden. Det er helt utrolig hvor mye lyd to stykk gutter kan lage, om jeg ikke hadde vist bedre ville jeg tippet på at det var minst 10 unger rundt meg. Nå skal jeg gå å vekke min bedre halvdel, så jeg får litt selskap i sofaen. Han har tross alt fått ligge i fred lenge, så nå må det bli slutt på den luksusen. Resten av dagen skal brukes til rydding og kanskje en handlerunde siden jeg har 8åring i huset på tirsdag. Det store spørsmålet blir hva jeg skal finne på til en gutt som har alt og som egentlig ikke ønsker seg noe. Han blir stort sett fornøyd med det meste, så da synes jeg det er veldig koselig å kunne gi noe han blir ekstra glad for.


(Minstemann syntes det var på tide å dra meg ut av sofaen med hjelp av tau, som jeg ikke helt vet hvor han har funnet!)

Endelig hjemme igjen :)

Endelig ble det litt tid til å synke ned i sofaen og finne frem datamaskin. (Og macen og dataen til typen og mobilen?) 



Som du sikkert har fått med deg har jeg vært noen dager i Riga på miljøtur med et herlig gjeng fra jobb. Og jeg tenkte jeg skulle komme med en kort oppsummering fra turen. De første ordene som faller i hode mitt etter de siste dagene er sprit, sko, mat, venting og penger. 

Når du først leser dette så høres det kanskje ut som en ganske tvilsom tur, så det er vel på sin plass å skrive hvorfor jeg tenker på dem. 

Om du har potensial til å bli avhengi av de sterkere saker er Riga helt klart ikke plassen for deg. Der kan du kjøpe sprit hvor som helst, når som helst. Utvalget i minibaren på hotellrommet består stort sett av alkoholholdig drikke, og om du er heldig finner du en flaske cola eller to. For de av oss som liker å drikke er dette den perfekte plassen, for du trenger ikke være redd for å bruke opp alle pengene på sprit. Her er det dyrere for drikke uten virker det som, og helt normalt å gå på kafé i tidenes peneste kjole og drikke seg noen lunsjdrinker, alene. Ellers kan jeg tilføye at de har baklys de fleste plasser. (Autokorrektur, det skal ikke stå baklys, men b a i l y s, dumme data! ) 

Det var hundrevis av skobutikker, så jeg var helt klart i himmelen. (Bokstavelig talt også, ettersom vi fløy dit!) Det var alle mulige typer sko, alt fra bestemortøffler til sengesko. Jeg dokumenterte en del av dem, til stor underholdning for de som jobbet på butikkene. Her snakker vi om ekte turist! Jeg hadde også plan klar om de skulle si det ikke var lov, og bare late som jeg ikke kunne engelsk, men det gikk heldigvis greit. Jeg kjøpte bare et par sko, mest fordi jeg hadde begrenset med plass i bagasjen siden jeg hadde planer om å ha litt baklys med meg hjem. (Les lenger opp om baklys!) 

De hadde fantastisk god mat, når vi fikk den. Her må du gå å bestille mat før du blir sulten, evt. droppe å trampe inn på små spiseplasser med en gruppe på femten personer som alle skal ha ulike ting og egen regning. Det var godt utvalg, og jeg fant for det meste noe jeg ville ha. Den ene dagen spiste jeg tidenes beste biff, og den vil jeg ikke glemme med det første. Sjokolade hadde de også i massevis, så jeg storkoset meg med andre ord. 

Penger var jo også en spennende ting, for i Latvia bruker de tydeligvis veldig mange minimynter, som på merkelig vis klarer å gjemme seg i lommen min. (Selv ikke en lommetyv ville klart å finne dem!) Å regne om kursen gikk stort sett greit, i alle fall så lenge jeg faktisk husket hva kursen var. Jeg har enda ikke ringt kontofon for å få dommen, men regner med at jeg kommer til å grine når jeg ser hvor mye jeg har suset bort de siste dagene! Og stort sett bare på meg selv.) 

Siden det alltid er litt stress å komme hjem, så har jeg ikke fått noe skrivetid. Men nå er det snart helg, så da burde jeg vel klare å krote ned noen ord og legge ut noen bilder fra turen. 

Vente innlegg.

Det ikke er mulig å sette inn ventemusikk på bloggen, du vet den stygge som de spiller når du ringer til offentlige kontorer i håp om å få snakke med et menneske innen rimelighetens tid, men får beskjed om at du er nummer 752 i køen, vennligst vent. Men ventebilder skal jeg få til, altså en rekke bilder uten sammenheng plukket ut fra ulike bildemapper i en symfoni av rot. 

 

 

Et skilt som burde vært brukt litt i dag også, i alle fall når fruen i huset ønsker en tur til sverige og ikea! (Snakker helt klart av erfaring her!) 


 

Dagens outfit, eller en annen dags antrekk. Husker ikke helt når det var, men siden genseren er uten flekker så betyr det at ungene ikke er med. 

 

Tenkte jeg en dag skulle få tatt et slikt bilde av meg selv, men spørs om ikke jeg skal ha klær på med tanke på at jeg sikkert vil vise det frem. 

 

Jeg kan glimte til å pynte meg også, dette er fra en kveld jeg og mitt kjære søskenbarn skulle tømme en flaske baylis før den ble dårlig. Mulig at det var på vinteren med tanke på ved og juksefyr i bakgrunnen. 

 

Min kjære sønn tegnet han og bestekompisen til min bedre halvdel. Vet ikke hva han ville frem til, men synes det var ltt rart at fireåringen var større enn den voksene! At de var rumpetroll kan vel også sette spørsmålstegn bak!

 

Det ble en liten bærtur i høst, og må si at det var enorme mengder tyttebær. Heldigvis gitt det fort å plukke dem, for guttungen som var med meg syntes ikke det var morsomt å være sammen med en mamma som var mer opptatt av å ha stjerten vendt mot himmelen. 

 

En perfekt fluesopp, aldri funnet en som ikke var halveis oppspist. 

 

Resultatet når jeg skal legge trekk på bøker! Konstanterte at jeg manglet evner på det temaet, så neste gang skolegutten får bøker som må beskyttes skal jeg sende han til bestemoren. (Hun er veldig flink etter at jeg og søsknene mine var små!) 

 

Jeg vasker altså dusjen med tannbørst. Hadde liksom ikke flere kommentarer på dette. 

En campingvogn i stuen, i alle fall ifølge minstemann. Men til at han er tre år må jeg si at byggverket var veldig bra. (Bedre enn om jeg skulle gjort det faktisk!) 

 

Så om du fortsatt venter kan jeg bekrefte at på torsdag er jeg igjen tilbake i min vanlige hverdag, men unger og kaos og alt som hører med. Og da skal jeg igjen skrive mine småtullete innlegg om alt som faller meg inn. 

Yvonne i Riga!

Da er jeg kommet til Riga og etter en lang dag var det godt med en god seng. Eller nesten god i alle fall, seng er seng. Nå skal du få noen bilder fra dagen.

Ankommet tromsø lufthavn, før klokken syv om morgenen. Du kan vel si at jeg var noe trøtt, så om du så meg var det grunnen til at jeg sjanglet å hadde øynene delvis igjen.

Fikk meg en skive med laks, snille julia syntes ikke fisken var noe for henne og gav den til meg. (E du fornøyd nu??:P) Den smakte som en skive kjøpt på kiosken, men mat er mat.

Hadebra tromsø, snakkes om noen dager. (Kjente et stikk i magen, hvordan skal jeg klare meg uten guttene?)

Vel fremme i oslo måtte vi ta buss fra flyet til inngangen. De sa at vi var kommet på plassen til utenlandsreiser, så vi ble med andre ord kjørt til andre enden å måtte gå tilbake igjen. Men litt trim skader vel ikke når jeg tenker meg om. Etter litt venting og mat gikk turen inn på nytt fly, weee endelig min tur å dra til det store utlandet.

En eller annen plass i verden med retning mot riga. Til foreldrene med en hylende unge, dere har min fulle medfølelse! Fikk av en eller annen grunn ekstremt mye savn etter mine unger når jeg hørte det.

Dagens andre outfit, må kanskje innrømme at jeg reiste i stor herlig og myk treningsbukse og joggesko. Komfort før utseende, eller var det omvendt? Gøy med stort speil, mulig jeg tar det med hjem! Får helt sikkert plass i kofferten.

Verdens beste romvenn, ser virkelig frem til å dele seng med henne noen dager. (Forstå meg rett, jeg skal ikke være utro mot typen. Men kan liksom ikke sove alene etter mange år som part i et forhold!) Ellers må jeg bare skryte over hvor god og snill hun er og ikke minst flink å stelle minne kjipe øyenbryn som aldri gjør som jeg vil.

Så var der tid for mat, og det ble verdens beste biff. Den var rett og slett helt fantastisk. Og som du ser klarte jeg ikke vente med å spise til etter at jeg hadde tatt bilder. Koselig middag med hærlige folk. Storkoser meg på jobbtur.

Om jeg skal klage på noe på plassen vi spiste så er det stolene. Fikk tresmak i rumpen og fant meg en pute å sitte på. Ingen skal si at jeg ikke er løsningbevist.

Etter maten ble det en snartur på shopping, famt disse skoene. Men siden de bare kan brukes i liggende stilling valgte jeg å ikke bruke penger på dem. Men sukk, de hadde passer fint som pynt i stuen.

Så gikk turen til skyline bar, og der måtte kaffebaylisen prøves. Den fikk jeg med krem og oboy på. Jeg var med andre ord i himmelen, ganske bokstavelig talt. Vi var jo i 26 etg.

Oppdaget til min forundring at jeg var kveldens partybrems. Så da var det bare å komme seg tilbake til hotellet. Noe som gikk fort, for her kjører de som om bilene skulle vært stjelt og politiet er etter. Og skal si der var godt å ta av seg buksen etter at magen var fylt av en halv ku med div tilbehør.

Nå skal fotene mine få hvile resten av kvelden så de samarbeider i morgen. Da skal det shoppes, spaes, spises, jobbe litt og til slutt festes. Jeg må bare innse at selv om jeg blir tatt for å være en 16åring så er jeg ikke det.

Hilsen fra flyet.

Weee da går turen ut av norge, og jeg fikk sitte med vinduet:)

Kom på at engelsken min er litt rusten, så det er litt bekymringsverdig. Satser på at jeg fortsatt mestrer noen ord. Om ikke annet kan jeg prøve google translate.

Ny oppdatering kommer senere om det er nett på hotellet.

Har pakket klart!

Pakking, ikke helt det ordet jeg liker best. Men nå har det seg slik at jeg skal ut å reise i morgen, sammen med en gjeng fra jobb. Vi skal en snartur til Riga. 

Når jeg skulle pakke tenkte jeg automatisk at dette vil ta 2-3timer, for vanligvis bruker jeg å pakke alt til meg, til ungene og delvis til mannen. (Rettelse, jeg bruker å sjekke at han har pakket alt han trenger.) 

Jeg fant frem klær og toalettmappe, pakket lader og kamera, fant fram pass og strikking og slengte det i kofferten. MEN den var nesten tom når jeg var ferdig, og hvordan kan det liksom ha seg? Sist jeg skulle noen plass med koffert måtte jeg sitte på lokket for at det skulle gå igjen. 

Det er to mulige grunner, den første er at jeg er blitt så voksen at jeg pakker fornuftig og bare det jeg trenger. Og den andre grunnen er at jeg har glemt halvparten av det jeg må ha med meg. Om jeg skal tippe på hvem som er rett, må det være den siste. 

Men så lenge tannbørst, truser, pass og lader er med skal jeg klare meg bra! 

Ser for meg at jeg blr å savne guttene mine noe helt fryktelig, så mulig jeg må finne fra den gamle nattakosen min. Men skal dele rom med verden fineste jente, så tror det blir å gå bra. 


Hva har jeg glemt i skapet, finner det vel ut når jeg kommer frem! 

Tenker jeg har mye morsomt å fortelle når vi kommer oss hjem igjen, for jeg har aldri vært i andre land en Norge, Sverige og Finland. 

Men nå skal jeg synke ned i sofaen, spise noen nybakte og helt nydelige boller. I morgen må jeg opp lenge før småfuglene for å nå flyet, så skal prøve å nå frem til sengen i rimelig tid. 

I kveld trekkes vinneren!

Yes, da har jeg kommet til 300liker på facebooksiden til steinihavet, og som lovet skal jeg trekke ut en vinner av et nydelig smykke. Smykket har jeg laget selv, og brukt mange timer på en vinternatt. Nå skal de få en eier, og jeg håper at den som får det blir fornøyd. 

Siden jeg ikke får gjort dette før i kveld, er det fortsatt mulig å trykke liker på siden resten av dagen. (Og det er helt klart ingen baktanker med at jeg vil få flest mulig likes der, helt sant :P ) 

Jeg blir å se hvor mange som liker siden, så finner jeg en nettside som velger ut et nummer og publiserer jeg det på facebooksiden. (Håper virkelig at det finnes slike sider med den muligheten, ellers må jeg finne ut noe annet lurt for at det skal bli rettferdig.) 

Til slutt vil jeg bare skryte litt av min plassering på topplisten over norske blogger i dag :D Jeg digger å se at så mange leser det jeg skriver, men jeg liker enda bedre å få alle de gode tilbakemeldingene. Så tusen takk til alle dere som liker og deler bloggen min, uten dere ville det vært litt mindre inspirerende å skrive. Disse tilbakemeldingene gjør også at jeg prøver å få tid til å skrive, selv på dager der hverdagen er en katastrofe med stress og små verdenskriger uten sidestykke. 

Og igjen, tusen takk til alle som har delt facebooksiden min og bloggen. 



(PS. Når jeg når 600 likes på facebook blir det en ny gave, noe strikket/heklet av meg selv til en heldig vinner. Kom gjerne med innspill om du synes noe er en ekstra fin gave. For å se mer av mitt arbeid kan du sjekke ut hobbybloggen http://minegenlaga.blogspot.no/.

#konkurranse 

1-kroning i øret.

I dag startet jeg dagen med en 1-kroning i øret. Det var minstemann som var den skyldige, og han syntes at dette var en fin måte å vekke mammaen sin på. Om jeg hadde vært litt mer våken ville jeg sett farene som lurte, og jeg ville avvæpnet han rimelig fort. Men slik gikk det altså ikke. 

Som normalt melder kroppen ifra om en del ting når man står opp, så minstemann tok turen på do. Han er så flink nå, at vi ikke må være med han. Jeg hørte han styrte inne på badet og tenkte som så at det sikkert ikke var noe galt han gjorde. Så hørte jeg et plopp og et klirr, og sirenen gikk. Han hadde mistet pengen i do. Katastrofe, for nå brøt tredje verdenskrig ut. 

En treåring som mister noe er ikke spesielt gøy, og når du ser surkeleppa trekke mer og mer nedover vet du at dette blir en lang, lang morgen. 

Nå var gode råd dyre, og det hjalp ikke å forklare at når pengen hadde ramlet i do var den borte. Jeg hadde ingen som helst planer om å stikke hånden i det, spesielt ikke siden doen var full av papir og andre mer ubehaglige saker. Han insisterte på  å finne en fiskestang, for han måtte ha den 1-kroningen. Mens jeg var på rommet sammen med han var faren såpas snar i vendingen at han fant en ny penge, og sa at det var den samme som falt i do. Jubelen sto i taket, helt til minstemann oppdaget at den var  tørr. Og det gikk jo ikke, for den hadde ligget i do. Etter mye overtaling gikk han med på den hvite løgn vår. Men han så fortsatt litt skeptisk på oss, så han ante tydeligvis at noe lureri var på gang. 

I det samme vi snudde ryggen til han fant han nøkkelhullet og selvfølgelig puttet han 1-kroningen inn der. Så nå er det ikke en mulighet å låse døren, og jeg kan være helt sikker på at jeg aldri får sitte alene på do mer. Ikke engang de gangene jeg husker å låse.  

Så hva lærte vi av dette? Vi skal ikke slenge småpenger rundt så minstemann finner dem, vi skal være flinkere og tilse at han ikke tar småpenger inn på do, og vi skal helt klart huske å våte pengen om det samme skulle hende igjen.  Det kan også være en fordel at sparegrisen kommer ned fra øverste hylle, så kan han putte pengen der den hører hjemme! For det er helt sikkert at mammas øre, do og nøkkelhullet ikke er rett plass.

 

(Ps. Om du tenker at det er galt av oss å ta en hvit løgn for å komme gjennom en særdeles vanskelig situasjon kan du bare stikke en finger i rumpen! Eller du kan prøve å være barnevakt for en treåring som tror han er åtte år noen dager?) 

 

Til nattevakten.

Kjære nattevakt, du snille og omsorgsfulle menneske som jobber når andre sover, som kommer med gode ord og passer på, i dag skal jeg hedre deg gjennom mine ord.

Alle de ganger jeg har vært syk og sårbar, har natten vært den mest skremmende tiden. Det er da jeg er ensom og føler meg alene, når resten av verden sover og mine er dratt hjem. Det er da tårene kommer og kroppen har får tid å kjenne etter. Hele verden raser sammen for meg i et eneste kaos av tanker og følelser, smerter og redsel for morgendagen. 

Men så kommer disse nattens engler inn, de ser deg og gir deg trøstende ord, de gir deg omsorg og styrke til å komme gjennom mørket. De passer på deg og tar seg tid, setter seg ned ved siden av deg, og gir av seg selv.  De gir trøst og trygghet i den vanskelige tiden, og selv når de har det travelt tar de seg tid. 

Deres jobb blir ofte tatt for å være enkel, men det er så feil som det kan bli. De jobber i stillhet og mørke, og utfører sine oppgaver når andre hviler rundt dem. Vaktene er lange, og timene går sakte. Når andre står opp, drar de hjem. De lever om natten og er på mange måter en annen del av samfunnet, en del vi ofte glemmer. Men så kommer den dagen vi blir syke, og vi trenger dette menneske som skal passe på oss. Det er da vi ser hvor mye de faktisk gir av seg selv. 

Men den viktigste jobben de gjør er å se den syke, og losse dem trygt gjennom den lange natten. Og det er de små tingene de gjør som får meg til å huske dem best. Glasset med vann, en klapp på skulderen og noen varme ord. Gode ord om at dette klarer jeg. 

Gjennom alle de årene jeg har vært innom helsesektoren både som pasient og som pårørende har jeg møtt på disse menneskene, og lagt merke til hvor mye de gjør for andre. Jeg har sett den enorme innsatsen de gjør for at andre skal få det bedre, den omsorgen de gir lagt over det som forventes. Deres jobb fortjener mer ære, for uten dem ville natten vært lang, mørk og skremmende ensom for alle de som trenger trygghet og trøst. 

Så tusen takk til alle dere som velger å jobbe om natten for å hjelpe andre mennesker, jeg beundrer virkelig den jobben dere gjør. Jeg ser dere daglig gjennom jobben min og jeg møter ofte på dere som pårørende. Og jeg tar meg alltid i å tenke at om alle hadde vært like flink å gi omsorg hele døgnet ville mange fått et annet syn på det å være syk. For jeg har aldri møtt en nattevakt som har avist meg, selv ikke når dere hadde det travelt. Dere ser mennesket dere har foran dere, både barn og voksen, og dere fortjener den dypeste respekt for dette! 


 

Del gjerne om du er enig, og synes at nattevaktene skal få litt ekstra oppmerksomhet. Deres jobb er så utrolig viktig, og blir ofte glemt. 

Facebooksiden min finner du HER!

Du finner meg som @steinhavet på snap og instagram. 

Veldig fornøyd med at vi kom oss hjem i dag.

Så fikk vi lov å dra hjem fra sykehuset, alle undersøkelsene er unnagjort og vi kan puste lettet ut. I alle fall for en stund. Siden vi bare var innlagt for å sjekke ut en ting, om minstemann puster som han skal om natten har vi ikke fått noen flere svar rundt situasjon hans.  Men nå vet vi at han puster som han skal, noe vi priser oss lykkelig for. 

Videre har vi fått prøve en kuledyne, et teppe som er fylt av små plastballer som er mye tyngre enn et vanlig teppe. Dette var svært bra for han, han sov mye roligere enn på lenge. Så natten for hans del har vært svært bra, og jeg krysser fingrene for at vi får gjennomslag på søknaden om denne. Det var virkelig godt å se at han lå så rolig i natt, og at han kunne våknet noen få ganger. Det er så fint å se at den lille skatten min får den søvn han fortjener. 

Ifølge ergoterapeuten er det ikke så lett som det var før å få dette hjelpemiddelet, så vi må beregne en god stund før vi får svar. Selvfølgelig skulle jeg ønske at vi kunne få en i dag, for om den kan hjelpe gutten vår synes jeg ikke han bør vente så lenge. Jeg ser liksom ikke for meg hvorfor de skal være så strenge når det kommer til utdeling av denne, spesielt ikke når både ergoterapeut og overlege mener at dette kan være bra for han. Og om det kan gi han god nattesøvn må jo det være en fantastisk ting. 

Om vi skulle få denne dynen skal jeg skrive mer om den da, det er mye å tenke på rundt bruken av denne. Og det er ikke så mange som vet at den finnes. Siden jeg har den jobben jeg har, kjenner jeg til bruken av dem og vet hvor gode de kan være. 

Ellers kan jeg bare si at det var nydelig å komme hjem, og jeg ser virkelig frem til å sove meg opp. For i løpet av tiden på sykehuset har noen vært inne på rommet hver halvtime i løpet av den tiden minstemann sov. Ikke helt optimalt med tanke på at jeg ikke kan slå helt av mamma instinktene som skal passe på gutten. Så hver gang jeg hørte noen våknet jeg. Men skal innrømme at siste del av natt til i dag sovnet jeg, å sov meg gjennom flere av ?besøkene?. Sengene er heller ikke kjent for å være så gode for kroppen, så har selvfølgelig klart å få en låsning eller noe sånt i ryggen. Så i kveld går jeg rundt som en gammel kone, og hadde sikkert fått god bruk for en stokk! Takk og pris for at jeg skal på behandling i morgen, for på mandag blir det en aldri så liten reise til det store utlandet for meg. Minstemann har for så vidt kalt meg ?gamle kjæringa mi? hele dagen, så jeg har tydeligvis blitt eldre i løpet av de siste dagene. 

Natten på sykehuset!

Vi går en ny natt i vente på sykehuset, og nå er jeg hundre prosent sikker på hva vi går til. Med andre ord har jeg mest lyst til å storme ut av bygget. Nå er det ikke slik at jeg har store problemer med å sove lite, for jeg er tross alt vant til å være våken litt mer en gjennomsnitte av småbarnsforeldre. Men i natt sov jeg vel toppen 30min til sammen. Grunnen var at hver halvtime kom noen inn på rommet for å registrere målinger, og da våknet jeg. Og når jeg igjen bruker en halvtime på å sovne etterpå går ikke regnestykket opp. Grunnen til de 30minuttene med søvn er at de noen gang var litt forsinket. Så jeg fikk akurat til å sovne før jeg våknet igjen. Jeg leste en gang om slikt søvnmønster, men da hetet det altså tortur, og brukt for å få folk til å tilstå noe. I vårt tilfelle kalles der å være forelder til et sykt barn, og er ganske normalt. Mulig at det hadde vært en ide å trene spioner og andre yrker som kan utsettes for tortur sammen med en småbarnsfamilie. Det ville helt klart gitt de en fordel, både når det kommer til div utpressingsmetoder og andre hendelser de kan oppleve. 

 

Når min bedre halvdel kom utpå dagen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss, og han tok med guttungen på lekestuen. Jeg la meg godt til rette og lukket øynene, og sekunde etter at jeg sovnet gikk døren opp. Det hadde stort sett ikke vært noen inne hos oss iløpet av dagen, så det var jo en selvfølge at det måtte hende når jeg endelig skulle få litt søvn. Jeg la meg ned og sovnet igjen, og på nytt gikk døren opp. Men nå var jeg fast bestemt på å sove, så jeg la meg igjen til for å sove. Slik holdt jeg på i noen timer, og til slutt fant jeg ut at det var like greit å stå opp. Sykehus er helt klart ikke laget for at man skal sove. 

 

Minstemann har vært litt småbekymret for natten han også, mest fordi han husker godt at de kom inn og tok blodprøver mange, mange ganger. «Mamma, jeg tør ikke ta blodprøver. Da må jeg gråte og gråte og gråte!» Stakkars lille gutten har måtte ta prøve hver fjerde time, og det er ikke så lett å glemme. Han hater også plaster, så han gråter like mye hver gang de setter dem på, og synes ikke at sykehuset er plassen å være. Men han er en tapper liten gutt, så i kveld kunne han fortelle: «Mamma, selv om jeg er redd, så må jeg være storgutt å kobles til ledningene.» Så det første vi skal gjøre når vi slipper fri er å ta turen innom lekebutikken. Der skal han få en stor premie, for det fortjener han virkelig. Så får jeg huske på grunnen til at det er litt for mye leker hjemme neste gang de er slengt utover hele leiligheten. 

 

Men jeg er helt klart glad for at vi er her på et planlagt opphold, og at vi ikke skal være så lenge. Alle de fantastiske foreldrene som har fått utdelt mer enn oss er de virkelige heltene som holder ut her dag etter dag for barna sine. 


Utsikten fra rommet går rett inn i nabobygget, og der ville jeg ikke vært som pasient. For i andre etg er det en dør som fører rett ut i til ingenting, og siden den også var der for tre år siden regner jeg med at de bruker den til pasienter de ikke finner ut av. Et spark i rumpen, og vips har de fått en grunn til å være på sykehuset. Mulig at dette også er litt av grunnen til lange ventelister på unn! 

 


(Bilde tok jeg en vinterdag når minstemann var baby og innlagt. Men døren ser helt lik ut i dag, bare at nå kan jeg med sikkerhet si at det ikke ligger noen gjemt under snøen.)

 

Til slutt vil jeg bare tilføye at alle skrivefeil skyldes litt trøtte øyne som ser dobbelt om jeg ikke holder det ene igjen. Noe som også er litt vanskelig for da krever det konsentrasjon som jeg mangler. 

Dagen på sykehuset.

Som beregnet ble det mange timer med venting i dag. Men minstemann fant seg fort til rette med leker.

Og så lenge han har noe å holde på med er han en fornøyelse å være sammen med. Moren derimot er ikke så grei når det kommer til timesvis med stolsitting, men hun klarte seg ganske bra med strikking i fanget.

Etter at halve dagen var over ikke vi tildelt et rom, faktisk et dobbelrom. Ser ikke helt for meg at det er spesielt praktisk å ha flere barn på samme rom, men vi slipper heldigvis å prøve siden vi er alene her inne. Minstemann inspiserte rommet og var ikke hely fornøyd med at det ene skapet manglet nøkkel. Det var ufint ifølge han.

Det var fisk til middag, og ifølge minstemann var det ikke sant. For han viste at fisk smaker godt, og det gjorde ikke denne. Så han spyttet ut den såkalte fisken i fatet mitt. Jeg avsluttet måltide og måtte bare tenke meg enig med han. (Sa ingen ting, ettersom jeg prøver å lære ungene qt mat ikke er æsj...)

Minstemann er fornøyd med sengen sin, i alle fall helt til han skulle legge seg i den. Lekene fant han også frem, og vi hadde i grunnen en fin ettermiddag. Det er natten som blir slitsom med folk inn og ut av rommet, blodprøver og sikkert mye annet jeg ikke har funnet ut av.

På slutten av dagen fikk vi inn tv, og jeg lover at jeg aldri skal klage på størrelsen på TVén hjemme! Men vi er ikke så kravstor, så når jeg endelig fikk liv i den jublet vi begge. Men det så farlig ut en stund, men etter litt febrilsk trykking på fjernkontrollen ordnet det seg.

Noen tanker før morgendagen.

Egentlig skal jeg pakke nå, finne frem klær og rydde litt før morgendagen. Men jeg har ikke lyst, jeg vil heller sitte i sofakroken med heklingen og høre på lydene fra vedfyringen. Jeg lukker øynene og drømmer om en rolig vinterkveld med kakao og stearinlys, og dytter bort tankene om de neste dagene. 

 

Vi skal innlegges på sykehuset i morgen, jeg og minstemann. Han skal på nytt igjenom undersøkelser og tester, for å kanskje finne en ny puslespillbit. Kanskje vi denne gangen finner en ledetråd for hvor vi skal lete, kanskje vi får noen svar. Mammahjerte svir hver gang jeg hører han snu og vende på seg i sengen, og jeg har en stor klump i magen. Jeg liker ikke sykehuset, ikke når det er barnet mitt som skal være pasient. Det er så vondt når jeg tenker på alt han har vært gjennom, alle prøvene og alle tårene. Men den lille gutten min er en helt, han smiler og gjør som han får beskjed om. Han sitter i ro og lar fremmede undersøke seg, han lar oss snakke over hode på han og han godtar alle medisinene han får. 

 

Jeg håper at denne gangen vil vi gå ut av sykehuset uten den tomme følelsen vi får hver gang det ikke fører til noe, hver gang prøvene viser at alt er som normalt. Av og til tar jeg meg i å tenke om det bare er vi som tror at noe er galt, men så hender det på nytt og jeg trist fordi jeg tviler på meg selv. Å være mamma til et sykt barn er like mye psykisk slitsomt, som fysisk. For noen ganger er jeg helt utmattet av alle de vanskelige tankene og følelsene som slår rot langt inne i meg, som gjør at noen dager blir ekstra harde. Og andre ganger ramler jeg sammen av at kroppen er helt utslitt, selv om hode mitt vil gjøre så mye mer. 

 

Det har vært mange tårer, men også like mange gleder. For til tross for sykdom og utfordringer har vi en fantastisk liten gutt, og jeg ville ikke vært uten han for noe i verden. Jeg skulle så gjerne ønske at han fikk lov å ha det bra, og fikk lov å være som alle andre friske barn. 

 

Og midt oppe i alle disse tankene sitter jeg med dårlig samviktighet fordi jeg ikke kan ta eldstemann med meg. Jeg vet at det er urettferdig ovenfor meg selv å tenke slik, og at han har det helt fint sammen med stefaren eller pappaen, alt etter som hvor han skal være. Men jeg føler alltid at jeg blir litt isolert fra verden når vi går inn i den lille sykehusboblen. 

 

Det er så mange tanker og følelser rundt det å få et sykt barn, og du føler deg så ufattelig ensom. Vi har på en måte stoppet å leve en stund, vi gjør de nødvendige tingene og gir barna våre den kjærligheten de fortjener og litt mer, men oss selv må stå på pause. Men det er verd det, hver eneste avlyste avtale, hver eneste manglende søvntime og hver eneste utfordring i hverdagen. 

 

Jeg tror at vi har fått et annet syn på livet, ting er ikke en selvfølge mer, og det de små gledene gir oss like mye som de store. Vi har lært å finne styrke i utfordringene vi møter og vi har lært oss å leve fra dag til dag. 

 



 

( #mammablogg #helse #sykehus #sykdom #barn #foreldre #hverdag )

Rolig morgenstund, er det mulig?!

Jeg sitter i sofaen og nyter en rolig søndagsmorgen, det er nesten så jeg mistenker at det hele er en drøm. For jeg kan ikke huske sist det var så stille og fredelig rundt meg. Jeg sitter å smuglytter til guttene, og storebror har funnet ut at de skal tegne. Og lillebror skal til og med få låne skoleblyantene hans. De sitter i ro ved bordet, og er veldig enige. Så hører jeg fra storebror «lillebror, det er veldig viktig at du har rett grep rundt blyanten. Hold tommelen der og pekefingern der, og så prøver du på nytt!» Lillebror får ikke til og klager ut sin nød, men storebror er like rolig og sier at det tar litt tid å lære seg dette. Han hjelper broren igjen, og de tegner videre. 

 

Etter en stund tasser de inn på rommet, og jeg hører at storebror leser for den minste. Han leser med innlevelse og lillebroren ler høyt av innholdet i boken. På dette tidspunktet var jeg helt sikker på at jeg ikke var våknet enda, og kleip meg litt i armen. Men det gjorde vondt, og jeg er helt sikker på at jeg er våken. Storebroren leser fortsatt og lillebroren lytter fornøyd.

 

Guttene har vært enig nesten hele morgenen, og samspillet mellom dem har vært en fryd å høre på. Alt kranglingen fra gårdagen er glemt, og jeg tenker fornøyd at noe må vi har gjort rett som foreldre. Og alle timene vi har brukt til å lese for ungene har gitt resultater, for eldstemann leser like godt som oss voksene i familien. Han er veldig flink, og jeg bruker med glede litt penger på nye bøker til dem. 

 

Skviikk, igjen!

Jeg må vel bare innse at jeg fungerer som en støvsuger når det kommer til virus og bakterier. Så i dag våknet jeg med et pip, igjen. Stemmen har sviktet meg, og jeg synes fryktelig synd i meg selv. Det var litt hektisk her i dag, og jeg hadde god lyst til å brøle ut at ungene måtte snakke med innestemme. (Dobbeltmoralen lenge leve!) Men det kunne jeg altså ikke gjøre, for det kom bare ut noen hese skvvviiiik. Ungen igjen synes dette er fantastisk morsomt, så om jeg ikke tar helt feil gjør de litt ekstra ugang så de skal få høre moren hvese fra sofakroken. 

 

Tydeligvis er det en ny halsbetenelse på gang, og jeg synes det er fryktelig urettferdig så flink jeg har vært å ta tran i det siste. For jeg leste på en eller annen reklame at om du tar tran blir du sterk og holder deg frisk. Og jeg føler meg langt fra sterk her jeg sliter med å løfte colaboksen. 

 

Om ikke annet har jeg solgt unna litt etter den store oppryddingen sist helg, så stuen ser ikke ut som et lager. For at overgangen ikke skal bli for stor lar jeg alle klær ligge å slenge, og leker får fungere som bordpynt. 

 

Så her er alltså grunnen til lite skriving på bloggen, men jeg tipper ta jeg kommer sterk tilbake. I alle fall når ungene er voksene...

 

Småkrapylene som har inntatt kroppen min har bare med å komme seg ut fort, for neste uke blir det sykehusopphold på meg og minstemann, så blir det avlastningshelg og uken etter blir det jobbtur til det store utland. Og oppi alt dette skal jeg gjøre alle normale hverdagsting, prøve å få noen timer søvn samt fungere som mamma, kjærest og meg. 

 

 

 

Hvordan tar vi vare på det friske barnet?

«Hvordan ivaretar dere behovet til det eldste barnet deres, med tanke på at den minste gutten din er syk? Blir han satt til siden eller får han mindre oppmerksomhet enn lillebroren sin? Har du noen tips om dette?»

 

Dette spørsmålet fikk jeg for en stund siden, og jeg tenker at det fortjener mer plass en noen linjer på en mail. Det er et viktig tema som anngår ganske mange, for det er ofte at eldre søsken må klare seg mer selv når det får søsken som blir syke. 

 

Jeg kjenner det er litt vanskelig å finne ut hvor jeg skal starte å skrive, for det er så mye å si om dette. Men jeg kan starte med tankene mens vi var gravide og om tiden vi skulle ha baby selv om vi ikke viste hva som ventet oss, og så hvordan dem endret seg når minstemann kom til verden og var syk. 

 

Storegullet mitt var fire år da jeg ble gravid for andre gang, og han var veldig opptatt av at vi skulle få en baby i familien. Vi følte at det var viktig og forberede han godt, spesielt med tanke på at han var så stor at han kunne forstå en del av hva som ville hende. Vi snakke om hva en baby kan når den kommer ut av magen, om at den kunne gråte masse og være mye våken om natten. Vi snakket om at babyen trengte å sove masse og at det ville gå lang tid før den kunne prate og leke sammen med storebror. Vi tok guttungen med når vi hadlet utstyr og han fikk velge mange klær. Så selv om vi ikke viste at det var en liten gutt som skulle komme fikk han lov å kjøpe gutteklær. Vi var flinke til å bekrefte hvor glade vi var i han, og at vi kom til å være like glade i han som i lillebabyen. Vi snakket også om at babyen ville være like mye hans som vår. Han fikk se bilder av hvordan babyen vokste inne i magen, og han fikk en gang være med å høre hjerteslagene. Siden storegullet har en annen pappa, la vi også mye fokus på at stefaren ville være like glad i han som babyen. Vi ga også beskjed til familien om at hvis de ønsket å gi noen gaver til lillebabyen, var det enda mer viktig at storebror fikk en gave også. De fikk også beskjed om at han måtte få oppmerksomhet først når de kom, for babyen ville ikke bry seg så mye om dette. 

 

Når lillebror var kommet til verden ble det naturlig at jeg holdt mest på med han, og da var stepappa godt å ha. Han tok med guttungen på ting, og gav han mye oppmerksomhet. Men når jeg hadde muligheten var jeg også alene sammen med storebror, så han ikke skulle føle at mammaen hadde glemt han. Han fikk også være med på det han ønsket rundt lillebroren, og var veldig stolt når han fikk være med å mate og skifte bleier. Desverre ble jeg alvorlig syk bare noen dager etter, og ble innlagt på sykehus i all hast. Minstemann var med meg, siden jeg ammet han. For meg var det svært viktig at storebror fikk komme på besøk, selv om jeg var dårlig. Barn forstår ikek mer enn de takler, og det er tryggere for han å vite hvor vi er og hva vi gjør der, enn at han skal sitte hjemme og merke at de andre voksene rundt oss er bekymret og redde. 

 

Når vi kom hjem fra sykehuset kom storebror tassende inn til oss om natten en stund, noe han fikk lov til. Han fant trygghet i å ha mamma tilgjengelig bestandig, selv om lillebabyen også trengte mammaen. Storegullet har aldri vært den ungen som ville sitte på fanget, men når han kom og satt seg der ble alltid alt annet lagt til side. Vi var flinke å gi han klem og si at vi var glad i han.

 

Det gikk ikke lag tid før vi oppdaget at noe var galt med minstemann, han hylte av smerter og var utrøstelig. Det ble lange dager og netter, og selv om vi var slitene passet vi på at storebror fikk være med på ting, selv om det kunne ta lenger tid. Vi hadde også barnevakt for lillebroren så han skulle få litt alenetid med oss, der vi tok en tur i fjæra eller på butikken. 

 

Vi har opplevd svært lite sjalus mellom guttene, og det er stort sett lillebror som er sjalu på storebror når det er noe. Så jeg tror at vi valgte den rette veien for oss. 

 

På mange måter bruker vi de samme tingene i dag, men vi er enda mer fokusert på at storebror ikke skal føle seg overlatt til seg selv. For det er klart at alt rundt brorens sykdom kan være skremmende for han, og om vi bare skulle fokusere på den minste ville han sitte igjen med en svært vond følelse. Etter at vi fikk avlastning en dag i uken har vi kunne gitt storebror en kveld og morgen med oss alene, og jeg tror at dette betyr svært mye for han. Da gjør vi litt ekstra stas på han, og som regel får han velge hva vi skal gjøre. Det kan være alt fra en tur i fjæra eller en runde innom favorittbutikken så han får kakao med krem. Disse dagene legger vi bort alt fokus på minstemann, han har det godt hos besteforeldrene sine. 

 

Jeg tror at det er svært viktig å huske på de friske barna, og gi dem mye oppmerksomhet. For ingen har godt av å leve i i skyggen av andre. Og selv om du tror at barnet ikke bryr seg, så kan det være at det ikke tør å vise hva det føler. Selv om det syke barnet trenger svært mye omsorg, trenger også det friske barnet like mye. Sykdom påvirker hele familien, og ikke bare den som er fysisk rammet. Jeg vet at det kan være svært krevende å få til dette, men det er så viktig at det må prioriteres. Alle barna er like mye verd, og det er viktig at de også opplever det slik. 

 

Så mine tips til andre i samme situasjon må være: 

  • Gi mye kjærlighet til det barnet som ikke er sykt, vis at du ser barnet og vær flink til å gi det ros og bekreftelse. Et lite stryk over kinnet og en klem, gode ord om hvor glad du er i barnet og at det betyr masse for deg. Skryt til andre av barnet når det hører, og gi bekreftelse når det kommer til deg. 
  • Sett av alenetid med barnet, gå inn i et annet rom å les en bok, gå ut en tur. Det er ikke så mye som skal til, så lenge du er der, og ser barnet. 
  • Pass på at andre rundt dere også gir det eldste barnet oppmerksomhet, det er lov å si ifra om du føler at det blir glemt. De fleste tenker ikke over slike ting, og vil helt sikkert bli glad for at du gjør dem oppmerksom på det. 
  • La barnet bli kjent med sykdommen til det andre barnet, vis at det får være tilstede selv om det stormer som værst rundt dere. Ta deg tid til å forklare ting, spesielt i etterkant om det skulle oppstå stressende situasjoner. Sykehus er skummelt om du ikke vet hva som hender der, kunnskap gir trygghet. Vi har tatt mye bilder når vi har vært på sykehuset, slik at storebror får se hva som har hendt der.
  • Om husk at du ikke må bli sint om du skulle se sjalusi, finn heller ut hva du skal gjøre for at det skal bli bedre. Sjalusi er et rop om hjelp fra barnet, og det er kun vi voksene som kan gjøre noe med det. Og selbfølgelig, litt sjalusi vil du alltid oppleve, men mye betyr at det er noe som føles feil for barnet.

 

 

Jeg håper at det jeg har skrevet nå gir et godt svar på spørsmålet, og jeg tar gjerne imot andre spørsmål også. Så skal jeg svare etter beste evne. Nå skriver jeg bare som mamma, så det ligger ingen fagkunnskap bak mine ord. Det er kun erfaringene mine iløpet av tiden som mamma. Del gjerne innlegget om du ønsker det, kanskje noen andre sitter med samme tankene om lurer på hva andre synes. 

 

Takk for at du ønsker å lese og følge bloggen min, det betyr svært mye for meg og gir meg styrke til å fortsette. 

Bombe, eller kvinne?

Noen få dager i måneden endres en del damer til vandrende bomber som kan utløses med den minste bevegelse. Men disse bombene er mye farligere en du skulle tro, de er fulle av hormoner og du kan aldri vite hvor de treffer. 

 

Det skal bare et lite feil ord til, og du får en overhøvling eller en foss av tårer. Denne kvinnen kan for all del ikke se programmer på tv som har det spor av følelser som innhold. Tålmodigheten hun vanligvis har i bøttevis fordufter på noen få sekunder, og selv den minste feil blir enorm. Og er du mann risikerer du å gjennomgå ekstra mye, for vi er svært misfornøyde med at dere slipper unna denne håpløse tiden. 

 

Selv om det er lett å beskylde kvinnen for å være urimelig, så må vi huske at hun ikke frivillig er født som kvinne. Med det samme hormonene slår inn tar de over kroppen og styrer henne rett mot stupet. Hun kan gråte over spilt melk og hun eksploderer om du er så uheldig å spise den siste sjokoladebiten. 

 

Siden kroppen bestemmer over henne, har hun heller ingen valg når hun må putte innpå med hundrevis av sjokolader og andre søte saker. All motstandskraft er helt borte, og om du prøver å gjemme unna noe søtt vil hun finne det som den mest trente sporhund. Hun føler seg oppblåst og stygg, og det dummeste du gjør er å kommentere at om hun ikke ønsker å legge på seg, må hun slutte å spise sjokolade. 

 

Hormonene fører også til noen helt urimelige smerter for mange av kvinnene, og neste gang du sier det er sutring bør du tenke deg om. For smertene disse damene kjenner i denne perioden er så ekstreme at selv den sterkeste mann ville knekt sammen. Og ikke bare gjør det vondt, det gjør jævlig vondt! Hun ramler sammen som at noen skulle gitt henne et realt ballespark, men selv om hun helst skulle holdt sengen må hun bite tennene sammen og fungrer i hverdagen. Hun må være mamma, hun må være kollega og hun må være samboer/kone og ikke minst må hun være en hormonell kvinne som kan risikere å falle sammen i tårer over en liten fisk som mister mammaen sin på barneTV. Hun kjenner ikke bare fysiske smerter, men også psykiske. 

 

På mange måten blir kvinnen et dyr i disse dager, og det eneste som redder henne er ukens slutt. Da roer alt seg ned og hun får tre helt normale uker før det er påan igjen. Så neste gang du opplever en urimelig kvinne må du huske på at hun mest sannsynlig ikke med vilje reagerer som en ustyrlig treåring full av sukker. 

 

Til slutt vil jeg bare si til alle som er rundt meg i disse dager, det er helt klart min uke. Jeg fikk tårer i øynene når jeg så på barneTV og jeg har tålmodighet på lengde med en nål. Jeg irriterer meg grønn over min bedre halvdel til tross for at han er meget omsorgsfull, og jeg går bøyd som en gammel dame med ryggsmerter, fordi kroppen min helt klart synes det er greit at jeg har litt ekstra vondt i magen! 

 

Og til alle dem som måtte være så dumme å prøve å si meg imot, jeg kan ikke love for at jeg svarer på en voksen måte. Du kan egentlig være ganske sikker på at jeg vil svare på en særdeles ufin og barnslig måte! 

Bondens gull, og det er mammas feil!

Med det samme vi ankommer gårdsplassen vår og stiger ut av bilen roper minstemann helt forskrekket: «ÆÆÆÆSj, mamma da!» Han holder seg for nesen og ser på meg med strenge øyne. Jeg ber om litt mer forklaring selv om jeg vet hva han sikter til. «Mamma fjærta, å det lukte grusomt!» Han veiver med armen han har ledig og holder demonstrativt den andre hånden på nesen samtidig som han huffer seg. 

 

Jeg svarer at det er bondens gull som lukter, og han ser skeptisk på meg. For han tror har ingen planer om å tro på meg, for i dag får mamma skylden for alt. Om morgenen var det min feil at han ikke fant brillene, min feil at han fikk vann på genseren når han vasket fingrene, min feil at han ikke fikk gå i gangen først, min feil at han ikke fant rett lue og det forstatte han med når han ble hentet. Det var mamma sin feil at han og faren ikke kjørte på lekebutikk, og det var mamma sin feil at han fikk sol i øynene, mamma sin feil at vi måtte vente fem sekunder i et kryss, mamma sin feil at alle bilene var stygge og da måtte det selvfølgelig være mammas feil at det luktet møkker ute. For det var helt klart ikke noe bonde som hadde vært ute med traktor og møkkervogn. 

 

Jeg sukket litt, og fant ut at han fikk bare skylde på meg. For å diskutere hvem som har laget lukt med en 3åring er jeg dømt til å tape. Spesielt siden han er i dårlig form og mest sannsynlig brygger på en forkjølelse. 

 

Så resten av kvelden gikk på nesten samme viset. Alt var helt klart min feil, helt til han skulle sove. Da kunne han fortelle at jeg var verdens beste mamma og bare hannes mamma. For ikke snakk om at han skulle dele med broren, ingen ting faktisk. Han skulle ha egen gave, egen kake, egen bok, egen mamma, egen seng osv. Og saken ble ikke spesielt bedre av storebroren som lå på golvet å lo av den meget bestemte lillebroren...




Tannfeen kom ikke på besøk!

Om du tror på tannfeen må du ikke under noen omstendigheter lese resten av denne teksten! Den er kun egnet for ikke troende og foreldre! Istedenfor kan du gå til ønskelisten jeg har skrevet til nissen, for den kan leses uten risiko for sorg og andre skumle følelser. 

 

For noen dager siden mistet 7åringen en tann, igjen. (Kanskje ikke mistet, med du skjønner poenget!) Selvfølgelig var han strålende fornøyd for det betyr at tannfeen kommer på besøk. Så glass med vann ble funnet frem, og tannnen sluppet oppi med et litt plupp! Det var en spent og fornøyd gutt som la seg, for iløpet av natten ville tannfeen komme innom. 

 

Problemet er at tannfeen var litt for svimmel denne kvelden, og glemte helt å stikke innom. Hun var mer opptatt av å ligge på sofaen med bena høyt hevet og potetgullposen i umiddelbar nærhet. Og når det ble natt for henne var både tanna og småpenger glemt. 

 

Så kom morgenen, og jeg oppdaget til min gru at tannfeen hadde bommet stygt. For hvem vil vel skuffe en liten gutt som forventningsfult ønsker å se noen kronestykker i tannglasset?! I panikk fikk jeg min bedre halvdel til å forstå hva som hadde hendt, og jeg beordret han og guttungen inn på bade for å vaske en maskin med klær. (At klokken sikkert ikke var mer en syv om morgenen var kanskje litt spesielt, men vi har heldigvis enorme mengder klær som alltid må vaskes.) 

 



 

 

Jeg rotete i skuffer og skap for å finne noen småkroner, og selvfølgelig ble minstemann veldig interessert i hva mamma holdt på med. Vanligvis sitter hun ganske så rolig i sofaen for å våkne om søndagene. Ikke er det noe feil med hørselen heller, så han oppfattet fort at det va småpenger jeg holdt på med. Han ville også ha penger, og jeg fant i panikk noen strikkepinner som laget ca samme lyden. Han så skeptisk på meg men sa ikke noe mer. 

 

Nå måtte jeg klare å lure pengene oppi glasser uten en lyd og uten at minstemann som på dette tidspunket var lenket fast i foten min. Jeg kom på den enkleste løsningen, og sa at det sto en skål med potetgull på benken han kunne få. Og de små fotene fikk raserfart på vei inn på kjøkkkene, og i alt båket klarte jeg å putte pengene i glasset. Springe til sofaen og klappe med selv fornøyd på skulderen. 

 

Det var to fornøyde gutter som spiste potetgull til froksot, og det var i alle fall en fornøyd 7åring som oppdaget masse 20kroninger i glasset, for i min panikk hadde jeg selvfølgelig ikke sett hva jeg la oppi...

 

Neste gang skal tannfeen være flink å gjøre sin plikt, for en slik morgen vil jeg helst unngå flere ganger. Så mitt råd til alle foreldre, aldri under noen omstendigheter bli liggende på sofaen når du skal fungere som tannfe! 

 

#mammablogg #foreldreogbarn #tannfe 

Hjelp, nå har eldstemann mobil!

Som vi alle vet kan en syvåring mase hull i hode på selv den mest hardbarka mamma, og når det kommer til mobiltelefon har vi vært gjennom alt fra diskusjon, smiger, fotmassasje og tjenester hjemme. (Tror det var fotmassasjen som gjorde utslaget altså, hvem kan vel motstå det?!)

 

Så i dag gav jeg etter for presset, og eldstemann fikk simkort til telefon sin. Og det var en svært fornøyd gutt som hoppet rundt og innsisterte på å ringe både pappa og bestemor. Og jeg måtte bare le av gutten som var så ivrig, dette hadde han ventet på lenge. 

 

Jeg på min side velger å se fordelene av denne telefon, for nå blir det jo faktisk mulig å kunne få tak i han når han er ute på sykling. (Såfremst han har telefon med, hører den eller faktisk tar den når han ser hvem som ringer!) 

 

Siden det hender at han får være litt alene hjemme, så er det jo ganske greit at han kan ringe om det er noe, som når han ikke finner fjernkontrollen eller lurer på om han får lov å spise is. (Svaret er som vanlig nei i ukedagene, men  sov guttunger flest må han jo prøve seg litt ekstra!) 

 

Jeg fant ut at kontantkort var det tryggeste, i alle fall for lommeboken min. Og han må også tjene egene penger for å fylle på denne, så det blir jo litt økonomisk læring i det hele. Og det blir spennende å se når han finner ut at han kan ringe kun et lite ringesingnal å legge på, slik jeg gjorde til mamma i mine yngre dager. 

 

Så nå er vi virkelig vandret inn i storgutteverden, dette skal bli riktig så spennende, eller skummelt. Er ikke helt sikker enda, og tenker at nå må denne mammaen lære seg enda flere mammating hun ikke kan fra før. 

 

Hva skal det neste bli? At han kommer hjem med kjærest!? 

Handletur på rema og ny sofa!

«NEEEEI, jeg vil ikke!»

 

Min bedre halvdel prøver fortvilet å få meg ut av sofaen jeg har ramlet ned i, ikke snakk om at jeg hører etter. Jeg vil sitte her, og jeg vil ikke gå videre. Denne sofaen vil jeg ha, og det er ikke snakk om at jeg skal gi meg med det første. Han prøver å bestikke meg med colabokser og sjokolade, men nei. Jeg vurderer å gråte litt, bare for å understreke poenget. 

 

Så i dag kjøpte vi ny sofa, til tross for at vi bare skulle en snartur på rema å handle noen matvarer. 

 

Det skal sies at vi egentlig har snakket om å kjøpe en ny lenge, og at jeg har prøvd hundrevis av ulike typer før jeg fant den som passet rumpen min perfekt. Og det var en felles avgjørelse at det ble denne. Pengene har vi lagt av på forhånd, og merket med sofa slik at vi kunne få en som varer en stund. 

 

Men nå har det seg slik at denne sofaen er ganske mye større en den andre, så nå må det endring til i stuen. En komode må ut av stuen og småstolene til ungene må få et nytt hjem, for nå får de plass i sofaen. Godstolen og puffen må også få nytt hjem, og den kan jeg kanskje bytte bort mot noen hundrelapper. Nytt stuebord må også på plass, så det gamle må jeg adoptere bort, for min bedre halvdel sier at det umulig kan være noen som vil kjøpe det. Hva vet vel han om hva som er fine bort eller ikke! Mannfolk...

 

Jeg ser også frem til bedre søvn, for i de dårligste periodene til minstemann sover vi på skift, og da er sofaen redningen. Så at vi endelig skal kunne sove på en rett overflate er et stort pluss. 

 

Nå skal det sies at det enda er noen uker til den kommer, men da har jeg heldigvis litt tid å rydde plass til den, og avsløre alt som ligger under og i den gamle. (Satser på at jeg finner noen småmynter.) Og før den tid vil jeg også ha vært på jobbtur til det store utlandet, vært innlagt på sykehuset med minstemann, vasket minst 20maskiner klær, støvsuget 9ganger, vasket doen 4ganger og sovet ganske lite. Jeg skal også ha heklet noen nye figurer og lære hvordan jeg legger ut bilder fra instagram på blggen. (Om du ønsker å snike på meg der heter jeg steinihavet)

 


Det eneste bilde jeg fant av sofaen er fra min tid som gravid, noe jeg altså ikke er i dag. Og ser at for fire år siden var sofaen på god vei å bli sliten, så du kan jo tenke deg til hvordan den er i dag. 

Kjære politiker og mann i gaten!

I de siste ukene har det vært svært vanskelig for meg som mamma å lære mitt barn at mobbing er galt. Jeg har brukt lang tid på å forklare hvorfor man ikke skal si stygge ting til andre, og at det ikke er lov å lyve. Jeg har forklart at det beste du kan gjøre er å snakke fint om alle, og se noe godt i hver eneste person, også dem man ikke kommer så godt overens med. For det er noe bra i alle, selv om vi har ulike meninger. Selv om du tenker noe dumt om andre, betyr det ikke at du har lov å si det! Jeg har prøvd å lære barnet mitt at vi skal respektere at alle er ulike, at vi ser og tenker på ulike måter.

 

Men hver eneste gang TVen har vært på i det siste, har minne ord blitt overprøvd av voksene mennesker som snakker negativt om andre, både kjente og ukjente kritiserer hverandre. Stemmer du det ene er du en idiot og stemmer du det andre vil verden gå under. 

 

Når gutten min har gjort noe galt har jeg alltid oppforderet han til å fortelle hva han selv har gjort, og ikke være så opptatt av hva alle andre har skyld i. Men i de siste har også dette vært en utfordring, for med det samme en politikker snakker, hører du om det negative de andre partiene har gjort. Det er kun noen få jeg har hørt snakke om egen politikk, uten å rakke ned på andre partier og påpeket feilene de har. Hvorfor er det så vanskelig å konsentrere seg om det du selv gjør og ønsker å gjøre for samfunnet?

 

For å være helt ærlig synes jeg valgkampen er en svært negativ tid, en tid der det skal graves frem så mye grums som mulig for å sverte andre. Og er det slik vi ønsker at våre ledere skal være? Skal ikke de være et forbilde for tusenvis av barn som lærer om dem på skolen? Er det virkelig greit å holde på slik, uten at noen reagerer på at det er galt?

 

Det er ikke rart det er mobbing blandt barn, for barn er små speil av sine voksene forbilder. Og når de ser at det er lov å snakkke usant om andre, lov å gjøre narr, og lov å kritisere dem de er uenige med, så er det jo til syvende og sist umulig å lære dem hva som er rett og galt. 

 

Det er kanskje på tide at vi voksene ser på oppførselen vår og på hva vi lærer bort til neste generasjon. For øyeblikket er vi svært dårlige forbilder, både vi som sitter hjemme og snakker nedsettende om de partiene vi er uenige med, og politikerne som bruker hver eneste mulighet til å snakke nedlatende om motstanderne. 

 

Og jeg kan bare glemme å lære barnet mitt at det er galt å kjøpe venner, for hver eneste dag ser jeg ulike partier prøve å kjøpe sine velgere med blomster, boller, ballonger, sukkerspinn osv. Hvordan signal sender det egentlig ut til barna våre? At så lenge du kan kjøpe noen, så får du det som du vil?!

 

For meg som person er det svært vanskelig å stemme på et menneske som snakker negativt om andre, og jeg kan ikke forstå at i et moderne samfunn som dette er det lov til å oppføre seg som små barn som enda ikke har lært hva rett og galt er. 

 

I år gikk min stemme til en av de få menneskene i politiken som faktisk har snakket om egene saker og ikke kritisert alle andre. Så får det bare være at jeg er uenig i noen få av deres saker. Jeg vil ikke ha en regjering som ikke tar hensyn til andre og som benytter enhver anledning til å fremme egen sak med å trykke noen andre ned i grusen. For om du ikke kan oppføre deg mot andre vil du heller ikke være en god leder, som tenker på det beste for landet ditt! 

 

Det er på tide at vi voksene står frem som gode forbilder, for det er vi ikke slik situasjon er nå. 

 


 

Del gjerne om du er enig! 


Morgenstund har gull i munn, liksom!

«Sooool, SOLLLLL, sola er min bestevenn..» 

Minstemann liker å synge, og han gjør det så fort han har muligheten. Han synger så hele nabolaget hører, og tar ikke så alt for mye hensyn til hva klokken er. Så her en morgen våknet vi av en liten gutt som brølte av full hals der han lå på rommet sitt i sengen. Siden klokken ikke var mer en fem om morgenen sto jeg i sengen, og var inne på barnas rom før teppe falt ned fra luften. Da først koblet hjernen hva han holdt på med, og at det ikke sto om livet. Selvfølgelig var lydnivået så høyt at storebror våknet, som har sovet seg gjennom raketter utenfor vinduene og brannalarmen tidligere. Jeg spurte hva han holdt på med, og fikk til svar: «Men mamma da, jeg synger for dukken, skjønner du ikke det?!» Og så fortsatte han med «lille petter edderKOPP, som klatret på min HATT!».

 

Så denne natten sto vi tidlig opp, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med starten på dagen må jeg si meg fornøyd med lillemans sang. Det betyr at de siste ukene med svært lite søvn ikke har gjort at han stoppet å snakke, noe som har hendt før. Og når jeg ser tilbake på denne natten kan jeg i det minste trøste oss med at vi har en god historie til senere. Og ikke minst fikk jeg jo noen ekstra timer kvalitetstid med ungene, halvsovende på sofaen med tven som barnevakt. 

 

Ha en strålende fredag, husk å bruk stemmeretten din. (Fikk beskjed om at i dag er siste mulighet for forhåndsstemmer! Og regner med at det er flere som meg som ikke går rundt å husker på slike ting!)

 


 

 

Fantastisk NAV, dere har klart det igjen!

Dette blir mitt andre brev på kort tid til dere, og igjen skrevet i frustrasjon og håpløshet over det dårlige systemet dere har. Som om ikke vi har bekymringer fra før, med et sykt barn og en hverdag som svært får kan forestille seg. Sist gang ordnet dere opp relativt fort etter at klagen var sendt inn, så jeg håper at dere vil gjøre det denne gangen også, til tross for at det er noe annet dere har rotet til denne gangen.

 

Det har seg slik at vi er en familie på fire, der en av oss voksene desverre er blitt sykemeldt og ikke kan være på jobb. (Og på grunn av helsekøer ser det ut til at det vil vare en stund, ettersom operasjon er eneste utvei!) Vi har har helt normal inntekt, og er avhenig av at begge voksene er i jobb. Nå har det seg slik at vi bor i et land der vi skryter av veldferd, og at vi har en flott ordning med sykepenger, noe jeg forsåvidt er enig i. Problemet ligger i at det tar svært lang tid for dere å betale ut disse pengene, faktisk så lang tid at vi får problemer med å betale regninger vi må ha. (Jeg mistenker nesten at pengene taes fra lommen til den som behandler papirene, og at det kan være litt vanskelig å gi dem bort!) Og noe av grunnen til at vi betaler skatt er jo for at vi skal kunne få hjelp når vi blir syke, som i dette tilfellet!

 

Nå er det jo ikke uten grunn at vi trenger disse pengene, for det har seg slik at vi ikke har noen mulighet å komme oss inn i et presset boligmarked, der et skur selges for verdien av et slott. Så vi må leie for å ha tak over hode, og det koster minst like mye som å ha et lån. Videre kan jeg nevne at vi må ha bil, og siden vi fortsatt ikke har noen egenkapital måtte det lån til for å kjøpe denne. Om dere tenker at vi fint kan ta buss må jeg be dere sette opp noen direktebusser slik at jeg får levert ungene før jeg selv må være på arbeid om morgenen. En ny vei over til Kvaløya hadde også vært en fordel, for vi må desverre avgårde samtidig som alle andre som er bosatt her. Og de fleste kan ikke bestemme arbeidstiden sin selv. Noe som resulterer i kø, og forsinkelser. Bussene som går i Tromsø er heller ikke av det slaget som følger oppsatte tider, så jeg regner med dere forstår problemet. (Hvis ikke anbefaler jeg at dere skal ta buss om morgenen, med to stykk unger på slep, der den ene ikke har sovet hele natten og den andre aldeles ikke vil sammarbeide. Så skal du først ta buss til barnehage i den ene retningen levere barnet og alt utstyr som trenges. Så buss tilbake til skole for å levere en fortsatt mindre sammarbeidsvillig skolegutt og så til slutt skal du på jobb til rett tid. Etter endt arbeidsdag gjør du det samme, men legger inn et stopp på dagligvarebutikk der du handler 2-3poser med matvarer og bærer de med deg. Så henter du skolegutten og får med deg alle de våte klærne hjem. Videre tar dere bussen til barnehagen der du skal få med deg en sliten treåring på den ene armen, trehandleposer, 2sett regnklær, 2sett skifteklær og en barnehagesekk på den andre armen. Husk at barna må være hentet før barnehagen stenger, ellers blir det bot! Og så buss hjem.) 

 

Vi må også ha penger for å ha mat på bordet, og norske matvarer er ikke kjent for å være av det billige slaget, spesielt ikke om du ønsker å gi dine barn næringsrik hjemmelaget mat. Nå kan vi jo selvfølgelig kjøpe billige produkter som er stappet fulle av farlig fett og kilovis med salt, men jeg prøver å unngå at mine barn blir feilernært og velger å bruke mine hardt opptjente penger på god mat. Nødvendigheter som dopapir og tannkrem prioriterer vi også, selv om jeg snart må gå over på gamle aviser vi får hos naboen. 

 

Strømregningen bør også betales, ettersom det vil bli svært krevende å vaske klær for hånd, lage mat på vedovn og holde varmen inne hele døgnet. Nå skal det også sies at den svært stor del av alle arbeidsoppgaver i hjemmet faller på meg, siden min bedre halvdel tross alt er syk.

 

Vi hadde jo et håp at dere skulle ha ordnet alt til i dag, men der fikk min bedre halvdel erfare at det hadde dere ikke. Og etter turen innom NAV sine kontorer fant jeg ut at dette er noe dere gjør for å plage oss, muligens vi brukes som underholdning i matpausen. (For det ser ut til at dere har mange pauser, så mye som ikke blir gjort!) Han snakket med en herremann som tydeligvis var mer opptatt av å  sutre over hvem sin feil dette var, og selvfølgelig la han skylden over på arbeidsgiver. MEN her er det store problemet, arbeidsgiver har levert inn de papirene som trengs og dere har tydeligvis surret dem bort, igjen. Og dette vet vi helt sikkert fordi min bedre halvdel tok turen innom nav med dem selv, for å være på den sikre siden. 

 

Jeg driter egentlig i hvor mye dere har å gjøre, for når dere roter det til med noe som er så viktig som dette så får dere jobbe overtid. (Slik svært mange av oss andre i samfunnet må når vi ikke rekker over det vi skal gjøre, eller noen av våre kollegaer blir syke!) Jeg synes det er på høy tid at dere ser over systemet dere skal håndtere, og finner ut hvor svikten er. Nå har det seg heldivis slik at min bedre halvdel svært sjeldent er syk, så dette blir forhåpentligvis siste gangen vi opplever dette. 

 

PS. Jeg regner med dere betaler gebyret jeg får for alle regningene vi desverre får purrring på, ettersom det er deres feil at pengene ikke er inne på konto. Og dere trenger heller ikke si at dette var et engangstilfelle, for kort tid siden gjorde dere det samme med min søster...

 

Vennlig hilsen: En rimelig frustrert samboer som står for den eneste inntekten i husstander for øyeblikket. En inntekt som ikke holder ettersom jeg var nødt til å gå ned i lønn og endre stilling når jeg fikk et sykt barn! 

 

Del gjerne dette innlegget, og legg gjerne igjen en kommentar om du har opplevd noe lignende, eller om du er en av de heldige som faktisk har fått rett hjelp til rett tid! (Om du ønsker å lese det andre brevet mitt finner du det her!) Følg meg gjerne på facebook om du ønsker å følge med på resten av historien. 

 



( #nav #helse #sykdom #sykepenger #hverdag #penger #lønn #lån #NesteAvslagVentes )


Hverdagsinformasjon eller dagen i dag?!

Endelig kunne jeg ramle ned i sofaen, slenge bena på bordet og åpne en boks cola. Uten å måtte røre så mye som et klesplagg før jeg tar en velfortjent og ganske nødvendig dysj, pusser tennene og synker ned i den nydlige sengen min. (Eller vår, jeg deler den med min bedre halvdel, stort sett!) Har tydeligvis mistet den kreative siden min for kvelden, så fant ingen passende overskrift. Kom gjerne med forslag så jeg har til neste gang! 

 

Tilfeldigheter har ført til at vi har avlastning i dag, og at storebror er hos pappaen sin. Men det er ikke til å stikke under en stol at vi trenger litt søvn nå. 

 

Dagen startet med at vekkeklokken ringte, altså minstemann. (Men selv han syntes det var for tidlig og sov en liten halvtime til!) Vi kom oss gjennom det totale kaoset som inkluderte kleskrangling, mat på gulvet, tiss rundt do og diskusjon om hvem som skulle gå ut ytterdøren først. Vi husket både mat, medisiner og utstyr, noe som stort sett bare er flaks. 

 

Minstemann ble levert i barnehagen uten hindringer, helt til vi kom på hovedveien og oppdaget køen! Det er på høy tid at vi får en ny vei over til Kvaløya, noe jeg også fikk tid til å publisere på instagram! Her skal sjangsen brukes med det samme jeg har den...(@steinihavet om du ønsker å følge meg der!) Så ble jeg levert på jobb og eldstemann på skolen. Men der var jeg bare en liten time før turen gikk til å ta en aldri så liten rønken av ryggen. (Mulig de finner en forklaring på mine sovende ben som gir meg litt for mye ubehag og smerter!) Der konstanterte jeg at det fortsatt er mulig og sove i mr-maskinen, til tross for rimlig høye lyder. Mulig at min erfaring som mamma har noe å si på dette punktet! Så gikk turen på jobb igjen. Og jeg priset meg lykkelig over at jeg enda har en jobb å gå til, og at det er en dagjobb. (Spesielt med tanke på hvor trøtt jeg var, og problemene dette kan medføre på kveldstid!) 

 

Etter jobb gikk turen for å hente minstemann, som hadde hatt en strålende dag i barnehagen. (Og det var nøyaktig det ordet han brukte, «strålende»!) Han var ikke helt fornøyd med at jeg nektet han å hoppe i en søledam, ettersom han hadde på seg joggesko. (I morgen blir det støvler og da kan han hoppe så mye han vil!) Storebror ble hentet av pappaen sin på skolen, og skal være der noen dager. Vel hjemme måtte jeg bare kaste meg rundt å pakke utstyr, for minstemann var veldig klar for et par netter hos bestemor. Jeg pakket alt og var svært fornøyd med egen innsats. 

 

Etter levering måtte vi på apoteket, noe som tar laaaaaaang tid. For som vanlig skulle vi hente ut halve beholdningen, og litt til. Det føles i alle fall slik når jeg ser posene vi bærer med oss ut. Siden vi var alene brukte vi sjangsen til en aldri så liten romantisk sushidate, mest fordi jeg var ekstremt sulten. En kaffelatte med karamellsmak ble det også tid til, og noen nye klær til ungene. (Hadde peilet meg inn med tanke på hvor det enda var salg, for jeg regner med at det blir ganske mange utgifter fremmover på både ullklær og uteklær!) 

 

Så var det bare å stresse seg til foreldremøte i barnehagen, og på dette tidspunktet var jeg så trøtt at jeg så dobbelt. Men jeg kom meg gjennom møte uten å sovne og ramle av den minimale stolen som er beregnet på en treåring. (Tør ikke tenke på hvordan det føltes for min mann som er tre ganger så stor som meg!) Men det var et bra møte, uten noen av de typene som bare må diskutere hver eneste ting ned i minste detalj og lage problemstillinger som ikke finnes. TAKK og PRIS for at vi ikke har noen slike på avdeligen vår. 

 

Så kom vi oss hjem, og jeg konstanterte fornøyd at nå kunne jeg synke ned i sofaen og ikke løfte en finger før jeg skal legge meg. Men det var helt til telefon ringte...

 

Jeg hadde altså glemt å pakke truser, selvfølgelig. Og siden jeg ser for meg en ganske hektisk morgen for bestemor, var det bare å stable seg på bena igjen. 

 

Men i morgen kveld, da skal jeg ikke gjøre noen ting. Jeg skal til og med kanskje være litt sosial. (Litt fordi jeg sikkert vil ende opp sovende i sofaen til venninna mi, men jeg er i alle fall på besøk! Og bare det er noe å krysse i taket for.) 

 

Jeg tør ikke tenke på hvordan vi hadde klart å takle hverdagen uten mulighet til avlastning innimellom, for søvn må være noe av det værste du kan frarøves. Så dette er virkelig en viktig ordning kommunen har, slik at vi og andre i samme situasjon får muligheten til å samle litt krefter. 

 


(Motivasjonsbilde slik at jeg skal holde ut alle dagene frem til neste sommerferie! Meg på en strand i sverige for ganske mange år siden, lykkelig med en liten skatt i magen som bare vi viste om!)

Ps. Alle skrivefeil er helt sikkert noen andre sin feil! :D 

Ikke alle dager er gode!

Skulle egentlig skrive om et eller annet morsomt, men i dag er jeg så sliten at ordene ikke finner veien ut. Jeg har kjempet gjennom ettermiddagen, trøtt og lei. Og endelig skal jeg få meg noen timer med søvn, forhåpentligvis. Medisiner er gjort klare, klær er brettet og kjøkkenbenken er igjen synlig. Ungene har sovnet og utstyret til i morgen er klart. Regningene er betalt og listen over det som må handles i morgen er skrevet. Jeg har ryddet leker og annet ro, vugget en liten urolig kropp og endelig kan jeg få meg fem minutter for meg selv i sofaen. Og uansett hvor trøtt jeg er skal jeg sitte her i disse minuttene, uten å gjøre noe som helst. Så får søvn bare vente litt, for jeg trenger litt voksentid innimellom, og spesielt på slike dager. 

 

Jeg skal være den første til å innrømme at livet som mamma ikke bare er en dans på roser, selv om jeg ikke kunne ønsket meg noe annet liv. Barna er mine skatter og den beste som har hendt meg. Jeg tror det er viktig å godta at slike dager finnes, og at det er lov å si ifra om at nå er man sliten. For det er ikke lett å være den som har ansvar for noen andre, den som alltid stiller opp og er på vakt. Å være mamma er så mye mer enn ordet, det er en livslang oppgave på godt og vondt. 

 

Men heldigvis kommer det bedre dager, og øyeblikk der hjerte mitt lyser av glede når de ser de fine guttene mine, når jeg hører de gode ordene deres og når jeg gleder meg over de små tingene i livet. Og det er disse dagene som gjør at de andre er verd å holde ut, der du klistrer på deg et smil og gjør det som kreves. 

 


( #mammablogg #foreldreogbarn #hverdagen #følelser )

Mitt barns smerter.

Etter en samtale med legen til minstemann i går, var vi nødt til å ta bort medisin han får på kvelden. Han har fått en bivirkning av den som gjør at han ikke kan få den. Desverre betyr det at han får en svært dårlig kvalitet på det lille av søvn han får om natten. 

 

Natten har vært lang, og slitsom, både for meg og lille skatten min. Han har kastet seg hvileløst rundt i sengen, og ikke engang masasje lindret ubehaget hans. Jeg hadde mest lyst å gråte, for det er så ufattelig vondt å se at barnet mitt ikke har det bra. De første årene av livet hans var ekstremt tøffe, og vi fikk endelig et lite pusterom da han fikk denne medisin. Men nå er den borte, og det er også de få timene med søvn han fikk så lenge den virket. Vi er tilbake der vi startet. 

 

Jeg gruer meg til ukene fremover, for jeg vet at hjerte mitt vil blø for den lille gutten som har det vondt. Hvor ofte skulle jeg ikke ønsket jeg kunne ta smertene hans, og hvor mange ganger har jeg ikke følt håpløsheten når jeg bærer rundt på den lille kroppen som kaster seg rundt av smerter.

 

Men han er en tapper liten gutt, og til tross for alle vanskene smiler han. Han er så god når han gir oss en klem og sier han er glad i oss, til tross for at jeg ser smerten i øynene hans. 

 

Jeg håper bare vi en dag kan få svar på hva det er som plager han, og ikke minst kan få en måte å hjelpe han på. Ingen barn fortjener å leve på denne måten! 

 



( #smerter #mammablogg #barn #sykdom #søvn #søvnløshet #ubehag )