august 2016

Overraskelsestur!

For en stund siden bestemte jeg og min bedre halvdel at vi skal overraske ungene med en helgetur, sånn helt på tampen av sommeren. En impulsiv tur, som hørtes veldig enkel ut i gjerningsøyeblikket. Klart vi skal overraske ungene, de finner sikkert ikke ut noe. 

Dessverre er det ikke så veldig lett å lure arvingene, for de har radaren på om vi bare tenker på å holde noe hemmelig. Det er nesten så det vokser antenner ut av hode på dem, for å ta inn hemmelige signaler vi sender ut. 

Og det ble ikke noe enklere av at jeg har vært syk både helgen og denne uken, for det betyr at jeg ikke får gjort så alt for mye. Og ikke hjelper det at jeg blir liggende å fundere på hvordan vi skal gjøre mest ut av helgen. Men jeg har i alle fall kommet frem til at jeg skal finne frem bilder som kan si noe om hvor vi skal, hvem vi skal være sammen med og hvordan vi skal komme oss dit. Disse bildene skal jeg lime i en eske, forhåpentligvis i morgen og så skal den overrekkes med heder og ære og sånt. Jeg drømmer om at ungene vil synes dette er riktig så morsomt, men mistenker at de ikke har helt samme syn som meg på hva som er festlig eller ikke. 

Siden dette er et veldig hemmelig oppdrag må jeg pakke når de ikke er tilstede, så jeg sniker meg rundt med argusøyne og vokter på når de forlater leiligheten for å brenne av litt energi sammen med venner. Og så kaster jeg meg over klesskap og kofferter. Men dilemmaet er at de små revene sanser at det er noe på gang, og kommer snikende inn med et håp om at det er moren som prøver å smug spise sjokolade. Og jeg kan love deg at det er ikke like enkelt å skjule bukser og gensere på ryggen. Så det ble en nødløgn om at jeg ryddet klesskapet. Bare for å understreke det nappet jeg ut noen bukser jeg vet er for korte og la dem til siden. Baggene står nå på soverommet, og jeg har funnet ut at jeg kan lyve å si at det er ting som skal i campingvogna når den kommer hjem. Men jeg er og blir en elendig løgner, så dette blir ikke å ende som jeg håper! 

At vi har vasket opp noe som fortoner seg som tusen maskiner med klær er ikke særlig besynderlig, og løgnen om klesskapet passet ypperlig for da er et ikke så rart at det er litt mindre klær der en vanlig. Så er det bare å håpe at ingen av de små trollungene etterspør favoritt genseren eller den grå buksen. 

Minstemann har fått med seg at noe skal hende til helgen, og insisterer på at vi SKAL overraske med et kinobesøk, og jeg håper inderlig at helgeturen vil friste mer når den avsløres. Men noe vil si meg at vi ender opp med trass, sinne og tårer, for har han bestemt seg for noe er han like sta som moren. Håpløst at han skulle få akkurat de genene fra meg. 


Fra en kjøretur en annen fantastisk helg med både krangling, surmuling og massevis av glede! Bilde er selvfølgelig tvunget frem med bestikkelser, for ingen av de på bilde ville samarbeide med den umulige trollmoren som holdt kamera. Og sånn blir det også garantert til helga! 
 

Det som forundrer meg mest er at værmeldingen er på vår side, noe som er svært besynderlig siden vi bor i nord og ikke skal forlate området. Skal vi virkelig ha sånn flaks at vi får sol?! Da må jo noe annet gå galt, sånn er det bare. Og siden gipsen til minstemann skal av på fredag har jeg en dårlig magefølelse, enn bruddet ikke har grodd som det skal og vi må gipse på nytt! Skrekk og gru, det kan jo ende med at vi må kjøre på kvelden og komme frem på natten!

Men vi krysser fingrene og holder pusten, for om denne overraskelsen blir vellykket ser vi frem til en aldeles strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Jeg avslører ikke noe enda, for det kan tenkes at min eldste sønn ramler innom bloggen min på nett! Men vi skal være i nord og sjøen er temaet. 

Denne dagen måtte jo komme!

Sist fredag dro vi til legen med minstemann, hellig overbevist om at vi i grunnen var noen rimelig hysteriske foreldre. Ja jeg var faktisk overbevist om det, og regnet med at om ikke så alt for lenge skulle jeg dra på jobb ta fatt i arbeidet som ventet. 

Men neida, vi er ikke overhysteriske vi nei, for etter en kjapp legesjekk konstaterte legen at nei, det er nok like greit dere drar i tar noen bilder på sykehuset. 

Jeg tenkte jo fortsatt at vi bare var hysteriske alle mann, å ringte jobb å ga beskjed om at vi måtte en snartur på radiologisk avdeling. (Nåja, kjapt sa jeg vel ikke, for vi har tidligere fått erfare at det ikke bruker å gå så kjapt...) Men jeg sa i alle fall at jeg skulle komme så fort som mulig. 

Den lille ulykkesfuglen vi hadde med var i grunnen i god humør, og pratet som en foss. Han var litt fornærmet over at dagen ikke gikk som planlagt, og informerte om at selv om det gjorde vondt klarte han det helt fint. Det var ikke noe vondere en hvordan beina vanligvis bruker å være. Og det er vel litt av årsaken til at det er så vanskelig å bedømme hvor vondt han har det, for ikke snakk om at vi gråter "unødvendig" her i huset. Nei her skal vi være døden nær før en tåre eller to triller. Ja foruten om når vi er sinte eller fornærmet. Og det gjør jo foreldrerollen ganske vanskelig, for noen ganger er det helt umulig å bedømme hvor mye smårampen egentlig har skadet seg. Og til min store frustrasjon gjelder det begge mine barn, til tross for mine forsøk på å lære dem at det er helt greit å gråte. Men det er større sannsynlighet at det ramler ut bannskap så mangefarget å det får fanden å gråte. Mulig jeg har meg selv å takke når jeg tenker meg om, jeg er muligens ikke den beste læremesteren når jeg slår meg, sparker i bordbein eller kræsjer i vegger. 

Så der satt vi på sykehuset med en noe misfornøyd tass og ventet på at den søte lillefingeren skulle knipses bilde av.

Og konklusjon ble brudd, og gips i 14dager, og selvfølgelig var det høyrehånden. Hva annet kan vi vente med vår flaks?! 


Så første uke på "skolen" kan oppsummeres med et heftig fall som resulterte oppskrapet albue og lår den ene dagen og knekt lillefinger den andre. Jeg håper virkelig ikke at dette skal farge resten av skoleårene vi har i vente... 

Nå er det snart gått en uke, og etter de første 24timene mens gipsen ble herdet har det i grunnen gått greit. Ikke bra altså, for jeg sliter meg stadig vekk i håret og holder på å bli spør av en strålende fornøyd seksåring som påstår at han ikke klarer noen ting alene. For han har funnet ut at det er riktig så greit å få hjelp til både toalettbesøk, påkledning og det meste som han vanligvis omtaler som kjedelig. 

Takk og pris skal den av om en ukes tid, og jeg priser meg lykkelig over at det var et ukomplisert brudd som forhåpentligvis gror som det skal. Men jeg har i alle fall lært å ta minstemann på alvor når han kommer å sier at han har knekt noe. For det sa han det da han kom hjem fra SFO samme dagen som skadden hendte. Men han lekte jo bare videre og jeg tenkte ikke noe mer over det før han sto der med en lillefinger som var dobbelt så stor som den andre og lurte på om det skulle vare lenge... 

Facebooksiden min finner du her!

hits