august 2013

Unge mødre.

Her om dagen fikk jeg høre at jeg var en ung mor, og jeg holdt på å sette colaen i vranghalsen. For i mitt hode er jeg ikke ung mor lenger, men en heller litt småerfaren mamma. Jeg har jo tross alt vært det i snart åtte år, og noen ting har jeg lært på denne tiden. To barnefødsler har også gjort sitt til at jeg ser på verden med et annet syn, og etter noen runder med selvstendige 2-3åringer kan jeg takle selv den værste krangel med andre folk. 

 

  1. Jeg har lært at jeg aldri mer vil sitte i fred og ro på do.
  2. Jeg lærte meg å gå med en urskog på leggen, uten å bli flau av det. 
  3. Jeg har lært å være våken umennesklig mange netter, uten å bli galere enn jeg var i utgangspunktet. 
  4. Jeg har lært meg å synge offentlig, til tross for mine sure toner som kan skremme bort det tøffeste villdyr! (Noe som sikkert kan være en fordel om vi skulle være i trakter der slikt kan forekomme!) 
  5. Jeg har lært å gjøre alle daglige gjøremål med en hånd, evt fot. 
  6. Jeg har lært at plaster redder dagen, uansett om det er sår under eller ikke. Så lenge du har plaster kan mange katastrofer avverges. 
  7. Jeg har lært at stillhet ikke er en positiv ting, og at det som regel fører til merarbeid av negativ type. 
  8. Jeg har lært meg å sove på 10cm i sengen, med to meget aktive unger ved siden av meg. (Slag og spark var en selvfølge i enkelte  perioder, ettersom unger som regel ikke ligger i ro, eller i den retningen man vanligvis bruker i en seng!) 
  9. Jeg har lært meg kunsten med å smile selv om jeg helst vil gråte, utenom når jeg hører svensk dansebandmusikk. Den tvinger fortsatt tårene frem og får meg til å hyle som en frustrert treåring som ikke klarer ta på seg skoen. 
  10. Og jeg har lært meg at uansett hvor lenge jeg venter så gjør ikke husarbeide seg selv, og at det er helt lovlig å ha noen hybelkaniner under sofaen som spiser alle lekene som kommer i nærheten. (Jeg har mange ganger vært redd for tærne mine, og det har bare vært flaks at de ikke ble spist!) 


(Bilde fra da jeg var en ung mor!)
 

Så jeg føler meg med andre ord ikke som noen ung mor, og det er kanskje like greit. For nå kan jeg helt klart går rundt med en urskog på leggen og en gammel treningsbukse uten at noen hever et øyebryn av den grunn. Jeg har vel etter hvert fått et ganske realistisk syn på livet, stort sett! (Om du ser bortifra at jeg fortsatt er helt sikker på at julenissen finnes og at jeg kan vinne i lotto uten å tippe!) 

 

#ungmor #ungemødre #mammablogg #erfaringer #barn #foreldre 

Jeg er her enda!

Jeg er i live altså, til tross for minimalt med livstegn. Det har seg slik at jeg er fulltidsjobbende mamma, noe som kan føre til null timer med «egentid» og «voksentid» eller rett og slett «luksustid» i sofaen med dataen i fanget. 

 

Siden jeg ikke kan isolere oss hjemme, blir vi av og til angrepet av virus og bakterier, av den typen som helst vil at vi skal lide litt. Så denne uken har vært brukt til den slags kjipe ting. 

 

Så de siste dagene har vært en storm av husarbeid, snørpapir, feber, jobb og andre kjedelige voksenting, og ingen luksustid med en data i fanget. Og alt dette med alt for lite søvn, faktisk så lite søvn at det egentlig bare kan regnes som middagslur!

 

Men nå er endelig fredagen her, og vi kan ta fatt på helgen. Så er det bare å krysse fingre og tær, banke i borde og krysse i taket for at det ikke blir mer baselusker som prøver og sabotere to hærlige dager med søskenkrangling, mer husarbeid, små pauser på sofaen og lite søvn. Og ikke må vi diskutere oss ut ytterdøren i morgen med to motvillige unger som må kle på seg regnklær, selv om himmelen har åpnet alle sluser de siste dagene. 

 

Så nå skal jeg krype meg i seng, bokstavelig talt. En lang dag på jobb gjør sitt til at kroppen min nekter å samarbeide, muligens som straff. Og i morgen tidlig skal jeg sove med et øye åpent og håpe på at ungene vil se en liten time på tv i stuen, uten for mye kranglig eller den skumle stillheten du kan lese mer om her!

 


 

Og til slutt litt humor på fredagskvelden, ha en strålende helg!

 

#mammablogg #humor #hverdag 

De fryktelige gymskoene!

Når jeg gikk på barneskolen ble jeg tvingt til å bruke gymsko, et par ufattelig teite sko. Faktisk så teite at jeg hatet dem like mye som at jeg måtte stå opp om morgenen, og jeg brukt hver eneste mulighet jeg kom over til å «glemme» dem hjemme. (Noe min mor viste, så de havnet like fort i gymbaggen!) Jeg hadde store problemer med å vise meg rundt i dem, og var helt sikker på at det bare var duster som brukte sko som var «hudfarget» under og hvite ellers. Det var gammeldamesko og idiotsko, og jeg kranglet så busta føyk så fort jeg så dem, til mammas store frustrasjon. 

 

I dag kom det lapp med hjem fra skolen, der det sto at guttungen skal ha innegym i morgen, med innesko! Teite, dumme innesko uten svart såle! Noe vi selvfølgelig ikke har, for etter alle traumene fra barndommen er det jo helt klart at jeg har ignorert muligheten for at denne dagen skulle komme. Jeg fikk et pussig innfall om å krølle lappen og kaste den ut i regnet, og må vel bare innse at jeg muligens må jobbe litt med mitt forhold til gymsko. 

 

Hvorfor kan ikke de lage svart gulv så de stakkars små ungene kan bruke noen litt penere sko i gymtimen, sko som de har fra før av og som er fullt brukbare etter 4-5runder i vaskemaskin? Spart noen kroner hadde jeg også gjort, for han trenger ikke joggeskoene før til våren, og da er de uansett alt for  små. (Ikke kom å si at jeg burde kjøpt gymsko til å bynne med, det nekter jeg rett og slett å høre på!!) 

 

Så i dag måtte vi med andre ord ut på handletur, og etter noen runder med bestikkelse av minstemann så han kunne være hjemme med besteforeldrene kom vi oss avgårde! Eldstemann var veldig fornøyd med grunnen til at vi skulle handle, og moren var dritsur. Så det tryggeste var å ta med en mellommann som kunne være nøytral. (Altså min bedre halvdel!) Ellers hadde vi sikkert kommet hjem uten sko...

 

Det var en særdeles tøff handletur, jeg gikk konstant rundt og beit meg i tungen så jeg ikke skulle rope «Teite, stygge, dumme, ekle gymsko!!» For det var liksom ikke jeg som skulle bruke dem, og jeg ville garanter angret på det om jeg fikk min sønn til å mislike disse fryktelige skoene like mye som meg.  

 

Etter å ha sett på utvalget fant vi noen blå, som jeg kan godkjenne uten for mange negative følelser. Jeg måtte jo spørre hva guttungen syntes om skoene, og fikk til svar «sko er sko» samtidig som han trakk på skuldrene. Jeg håper han fortsetter med denne holdningen en stund til, for etter hvert vil de forhåpentligvis får svømming, med badehette....(Jeg gråter nesten av frustrasjon når jeg tenker på det!)

 


 

 ( #mammablogg #mamma #barn #gymsko #sko #skole #shopping osv osv :P )

Leker du med eller for barnet ditt?

Se for deg at du er konditor, og har fått i oppgave å pynte en kake etter eget ønske. Du finner frem farger og pynt og bestemmer deg for å lage en jungelkake med fotballspillere på. Men i det samme du skal feste en fotballspiller til kaken sier sjefen din: «Nei ikke sett en fotballspiller i jungelen, den hører hjemme på fotballbanen!» Så lager denne person en fotballbane og fester til kaken, og setter spilleren på plass. Så bestemmer du deg for å tilføre kaken en isbjørn, og med det samme du skal feste den på toppen sier sjefen: «Nei, en isbjørn hører ikke hjemme i jungelen, skal vi heller lage en elefant?» Sjefen lager elefaneten og setter den på kaken. Du finner ut at noen rosa hjerter hadde vært fint, og igjen hender det samme. «Nei hjerter hører ikke hjemme i jungelen, lag heller noen slanger!» Sjefen overtar kaken og du blir sittende og se på. Etterpå sier han «Så flink du har vært å pynte kaken!», selv om det ikke var du som gjorde det. 

 

Så kan vi se på samme situasjon når du leker med barnet ditt. Dere sitter på gulvet og bygger med duplo. Barnet er veldig ivrig og skal lage et hus, men istedenfor å bygge vegger setter det bare klosser rundt om kring. For de fleste av oss vil vi nå si noe som dette «Men skulle ikke vi bygge et hus, la oss bygge vegger.», og tenker ikke over at barne alerede har bygget veggene. Videre kommer vi til det som skal være inne i huset, barnet finner frem lekebiler, og du sier noe som: «Nei, ikke ta lekebilene også, nå bygger vi med duplo!» Så finner du frem noen husting og setter inn i huset der du synes de passer. 

 

Hvem er det som nå lekte, var det du eller barnet? Og hva var hensikten bak lekeøkten? 

 

Når vi leker med barn tenker vi alt for ofte at vi skal lære dem de rette tingene, og glemmer helt at leken egentlig skal være en postiv ting som gir barn positiv stimulering. Hvem sier at det rette i leken er å ha vegger på huset og hvem bestemmer at bilene ikke kan få plass i leken. Det er viktig å gi barn rom for utvikling, noe vi ikke gjør om vi skal bestemme for dem. Leken er et av de få områdene i livet små barn har muligheten til å bestemme helt selv, og da er det også svært viktig at vi lytter til dette. De vil da kunne bli kjent med egen selvstedighet med trygge rammer rundt seg. Et barn som har god lek sammen med voksene vil også få god lek med andre barn. Barn speiler foreldrenes oppførsel, og lar du barnet lede leken vil det gjøre det samme i lek med andre barn. Det er viktig at du oppmuntrer barnet, og ikke kritiserer det. 

 

(Resultatet når jeg har styr leken!)

 


(Resltatet etter at barnet mitt har fått styre leken.)

 

Så mitt beste råd når du leker med barn er å la det bruke fantasien fritt, og lytte til barnet. Og om du skulle ønske å gjøre det på en annen måte kan du jo finne frem legoen eller dukkehuset etter leggetid, og lage det slik du synes er best. 

 

( #lek #leking #barn #foreldreogbarn #foreldre #oppdragelse #fantasi #mammablogg )

Jeg er uten stemme, bokstavelig talt!

«Skviiikkk» Å nei, stemmen min er borte, og det er jo helt klart ikke noe fordel når jeg skal opptre som mamma. Her skal jeg gi beskjeder til ungene, og det eneste jeg klarer å å si er «skvikk». Dette vet selvfølgelig ungene å benytte seg av, hvem ville ikke gjort det liksom? Jeg prøvde å vise med kroppspråket at de skulle kle på seg, men de så bare rart på meg og spurte om jeg ikke skulle snakke snart. «Hvesss» Ikke noe lyd enda med andre ord.

 

Min bedre halvdel kastet et blikk på meg, og beordret meg i seg. Ikke snakk om at jeg var brukende til noen ting, selv om jeg var ganske fornøyd med egen innsats når det kom til miming av «kle på deg!». Jeg fikk ringt jobb og hvisket frem noen ord, takk og pris for at de har lagret nummeret mitt, ellers ville de helt sikkert ikke hørt hvem det var som ringte. 

 

Nå er det formiddag, og jeg sier fortsatt bare «skvik», og jeg bekymrer meg litt for hvordan det skal gå når vi kommer til ettermiddagen med middagslaging, lekser og en hel del andre oppgaver som kan medføre litt problemer uten stemme. Jeg kan jo prøve å skrive beskjeder, man da mister liksom ordene mine litt kraft. «Nå skal du rydde opp lekebilene i stuen!» feks kan bli et problem, for jeg har ikke lært minstemann i huset å lese enda. Tenkte han skulle få lov å vente til han startet på skolen, men spørs om ikke det kan være lurt å lære han det så fort stemmen min finner hjem igjen. 

 

Jeg krysser fingrene for at stemmen kommer tilbake fort, for jeg hater å ligge i ro med munnen igjen. Jeg er en skravlemamma, ikke en stillemamma! 

 

( #mamma #sykdom #barn #mammablogg )

Jeg trodde aldri jeg skulle si takk til arbeiderpartiet.

I dag gjorde arbeiderpartiet en fantastisk flott gjerning, noe som gledet mitt hjerte så mye at jeg felte en tåre. Etter mange år med frustrasjon over et styre som har gitt oss mer vansker enn det som skulle være nødvendig, har de bevist at en positiv siden har de! 

 

Jeg har bursdag i dag, og det var min bedre halvdel som hentet 7åringen min på skolen. De måtte innom butikken for å hente noen forsyninger, og mens min bedre halvdel var opptatt med varepakking fant syvåringen på noe lurt! 

 

«Hei, kan jeg få en rose hos deg, mammaen min har bursdag i dag så jeg skal gi den til henne!» 

 

Arbeiderpartiet hadde stand og prøvde å samle seg stemmer, og guttungen manglet penger til å kjøpe mamma en gave. Og smart som han er så han jo at de gav bort blomster til voksene som gikk forbi. Uten et ord gav de guttungen blomsten. Jeg vet ikke grunnen til deres taushet, men jeg velger å tro at de ble paff siden de ikke hadde ventet seg et så fin gjerning fra et barn. 

 

Vel hjemme kom han inn med det stolteste ansiktet jeg noen gang har sett, og gav meg denne fantastiske gaven. Mammahjerte ble så glad, at jeg ikke kan beskrive gleden. Og jeg må bare si takk til arbeiderpartiet som gjorde det mulig, for uten at de delte ut blomster ville ikke 7åringen min kunne gitt meg denne gaven. 

 


 

( #arbeiderpartiet #AP #politikk #gave #barn #glede #stolthet #foreldreogbarn #bursdag #blomster #rose )

Det er min dag i dag!

Etter en urolig natt med en febersyk gutt ble jeg og han vekket av kaklingen til min mor og søster. (Kan ikke forstå hvordan de klarer å snakke så mye tidlig om morgnenen, men dem om det.) Jeg lå lenge å lyttet for å høre om de avslørte noe om gaven min, men der ble jeg skuffet. 

 

Minstemann har bursdaghver dag, men i dag må han dele den med meg. (Han krever heldigvis ikke gave hver dag! Ellers måtte jeg tatt opp kampen om hvordan bursdag fungerer!) 

 

Men i dag må han dele dagen med meg, jeg blir 18år for niende gang! Så jeg skal rote frem en bursdagskrone som jeg skal bruke hele dagen, for det må jo være lov når det er min dag ;) 

 


(Bursdagsmeg en gang for lenge siden!)

 

Og resten av dagen skal feires i sofakroken med en liten gutt i fanget, og litt kaker i ettermiddag. Tror det blir en fin bursdag med den lille familien min, og en større del av den i ettermiddag! 

Noe av det du må lære for å være forelder.

Som foreldre er det en del kvaliteter vi må lære oss, som vi desverre ikke er født med. Det kan helt klart være en fordel å ha lært seg dette før du skaffer deg et barn, så jeg anbefaler litt øvelse på forhånd. 

 




Et øye åpent under søvn.

Du må lære deg egenskapen med å ha et øye åpent bestandig. Bruk gjerne en frystikk den første tiden for å holde øye åpent. Kan også brukes når du må ha begge øynene åpene, til tross for et ønske om søvn. 

 

Øyne i nakken.

Du må ha øyne i nakken, dette kan løses meg kamera til du har innarbeidet høreslen såpas mye at du kan se med den. Speilflater, gjennskinn i vindu kan også brukes som øyne i nakken. 

 

Voksenstemme.

Du må få deg en voksenstemme, denne må være streng men rolig. Stå gjerne foran speilet når du øver, slik at kroppspråket også viser at nå er det på tide å høre etter deg. Det kan være en fordel å studere andre erfarende foreldre for tips. 

 

Puste, uten å lukte.

Du må lære deg å puste med munnen, så du kan stenge ute vond lukt. Bruk en klesklipe eller papir i nesen til du mestrer teknikken. Denne egenskapen brukes både ved bleieskift og sykdom.

 

Gjøre flere ting på en gang. 

Du må lære deg å gjøre flere ting på en gang, nesten som at du skulle hatt åtte armer. Her må du øve mye, og du kan starte med å plukke opp en melon som du ikke kan slippe, sett på noe musikk som høres ut som hyling, lag en avansert treretters middag. (Husk at du kan ikke legge fra deg melon!) Og samtidig som dette snakker du i telefon. Når du søler, må du tørke opp med foten, selv om det er på kjøkken benken. Lån gjerne noen unger som du skal passe på, gjerne i 3-4årsalderen. 

 

Spise mat du ikke liker. 

Det er viktig med et variert kosthold, og paprika på grandiosa teller ikke som grønnsaker. For å lære seg å spise mat du ikke liker kan det være en fordel å bedøve munnen først, skyllevann kan hjelpe til med dette uten å skade munne alt for mye. Så må du passe på at du ikke ser på maten du spiser, putt gjerne papir i nesen slik at du ikke lukter. Videre må du klistre på deg et smil, slik at ikke kroppspråket avslører hva du holder på med. Om det er vanskelig å smile kan du bruke en ansiktsmaske som du tar på når du smiler, så stivner den og smilet er på plass. Husk mye vann til maten så du kan skylle den unna. 

Dele opp. 

Du må lære deg å dele opp ting i nøyaktig samme mengde. Dette er ekstremt viktig, og du kan starte med å sjenke brus i to glass. Bruk gjerne vekt for å se at det stemmer nøyaktig. Etter en god del runder med øvelse vil du klare dette på øyemål, men det tar som regel noen år. Før den tid er vekt det beste alternativet. 

 

Søvn.

Du må lære deg å fungere som normalt uten mer en noen timers søvn. Her kan du ikke bruke den gamle egenskapen med å tegne øyne utenpå øyelokkene, et barn vil avsløre deg straks. For å få en best mulig overgang anbefaler jeg å kutte ned på en halv time søvn hver natt, helt til du når 4-5timer usammenhengede søvn. Dagen etter skal du gjøre alt som normalt. Det er lov å ha på alarm hvert 10.min i tilfelle du skulle sovne. Husk at fyrstikk kan hjelpe til å holde øynene åpen. Blir det for ille kan iskaldt vann over hode hjelpe på en liten stund. 

 

Synge offentlig. 

I svært mange tilfeller er sang et fanastisk alternativ når du skal roe ned et gråtende barn. Og barnet bryr seg gjerne ikke om at du har en stemme som et troll er kommet i puberteten. Mitt beste tips her er å bruke «sov i ro» i ørene, så hører du ikke din egen stemme. Er du redd for stemmen din kan du øve hjemme en halv time hver dag. Hva du synger er ikke så nøye, men prøv å unngå sanger som inneholder vold, sex og andre ting eldre folk rund deg kan bli fornærmet over. Du vil ikke risikere å få en stokk/veske i hode. 

 

Være rolig. 

Dette er helt klart noe som nesten er helt umulig, men svært viktig. Du må lære deg å beholde roen i alle situasjoneer, selv når barnet har brukt telefon din som fisk og skyldt den ned i do. For å mestre dette bør du kunne telle til ti,  sakte. Du må også huske å puste, samt bruke den rolige voksenstemmen. På forhånd kan det være en fordel å ha idiotforsikring på alt som kan havne i feks toalette, så vil stressnivået bli litt mindre. Her er det lov å ta en timeout, altså for deg. Sett deg på et rom alene og riv deg i håret til du kjenner at blodtrykket senker seg. Er dette vanskelig å huske kan du skrive en liste og henge opp på alle utsatte steder. (Over toalette, på kjøkkene, over pynteting i stuen...)

 

Være frisk med 40 i feber. 

Selv om vi blir syke kan vi ikke legge oss ned, så min beste anbefaling er å ha både ibux og paracet i huset. Det er også en fordel å ha noen nye barnefilmer slik at du kan bruke tven som underholdning for barna. Bruk tiden godt til å hvile i sofaen. Lag opp ekstra mye middagsmat som du kan fryse ned i posjoner og kjøp deg microbølgovn. Ha alltid en ukes rasjoner i huset slik at du kan unngå unødvendige turer ut av huset med barn som benytter foreldrenes sykdom til deres fordel.

 

 

 #mammablogg #forelder #foreldreogbarn #egenskaper #humor #familielivet #foreldrelivet #barn #mamma #pappa

 

 

 

Ekte fotoshoot faktisk! (Outfit)

Nå har jeg virkelig overgått meg selv, faktisk så mye at jeg ble litt bekymret. Som du sikkert har fått med deg er jeg veldig opptatt av å være en flink blogger, og kan gå langt for å innfri dette kravet. Så jeg har nå vært på fotoshot, ikke bare rett utenfor døren med en mindre villig bildetaker. 

 

Så i dag legger jeg ut «outfitbilder», tatt av Robin Rist Kildal. (Som forøvrig var en veldig behagelig person og ikke minst dyktig fotograf. Sjekk ut facebooksiden han har for bilder av andre enn meg!)

 

Antrekket var selvfølgelig nøye utvalgt på morgenen, behagelig treningsbukse som er litt for stor, ullsokker strikket for anledningen, solbriller kjøpt på en eller annen butikk på salg og en hvit genser som har sett sine bedre dager. Og et par øredobber som jeg fant i alt rote på badet, snakk om flaks! 

 

 

Å bruke for mye krefter orker jeg ikke, så en stol passet rett og slett perfekt inn i bilde! Legg merke til de råfine læstan mine! 

 

Posere med en arm på skulderen, så detaljene under armen på genseren kommer på plass!

 

Et lite smil, bare for å bevise at jeg kan det. Spesielt gennomtenkt vinkel på foten, ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. 

 

Så måtte jeg skravle litt, mulig det er litt slik jeg ser ut når jeg sier "Ro dåkker bare ned!!"

 

Så bilde forfra, bare for å få med utrigningen. Forstår det slik at det er noe ALLE liker å se...(Har tydeligvis pupper, til tross for at en av mine rampunger sa det motsatte etter en titt på undertøy i bestemors elloskatalog.)

 

Så kom solbrillene på, for det er jo ganske mye lys inne. Overhode ikke for å være kul! (HELT sant!)

 

Tankefull, klarte ikke å huske om jeg hadde tatt støvlene til minstemann hjem fra barnehagen. 

 

Mitt nye profilbilde. (Gikk tom for kommentarer å skrive!)

 

"HÆ, e vi ferdig? Æ e jo ikke starta å posere enda..." 

 

Og igjen vil jeg bare rose av fotografen, for jeg vet at jeg ikke er den enkleste å ta bilde av. Ikke står jeg i ro og ikke klarer jeg holde munn i mer en noen sekunder. Og bildene ble jo overaskende bra med tanke på min kjipe form. (Feber og halsbetennelse!) Kun fortografens ære med andre ord! 

 

#foto #modell #outfit #fotoshoot #solbriller #fotograf #fotostorm.no #steinihavet

 

Hvordan bli kåret til "helt sjef"!

Når de fleste av oss høre ordene «helt sjef» tenker vi kanskje på barnetv, og han rødhårede fyren som spiste vaffler. Men det er altså ikke det jeg skal skrive om i dag. 

 

Vi har vel alle hørt om late ungdom som sitter på ræva og utrykket «dagens ungdom» er ofte brukt i negative sammenheger. Men nå har det seg slik at det er svært mange ungdom, inkludert meg selv som har et svært aktivt liv. Vi jobber hardt for å komme oss frem i verden, og vi bruker aldeles ikke mer tid på sofaen enn folk som er eldre enn oss. 

 

Men dette skal det gjøre noe med, det skal hjelpe til med å knuse myten om at ungdom er late og det er dette prisen helt sjef er til for. En pris som skal hedre unge mennesker som gjør en ekstra innsats i hverdagen sin, på jobb, som inspirasjon på blogg eller som støtte for andre. 

 

Så det du kan gjøre er å nominere feks noen man synes er fantastiske til å motivere kolleger på jobben, har en flott blogg som inspirerer/hjelper andre eller rett og slett er en råflink fotballtrener på lilleputtlaget. Det viktigste er at kandidaten man foreslår er positiv, inspirerende og viser innsats og initiativ utenom det vanlige!

 



 

 

Om Helt Sjef

Helt Sjef er en arbeidslivspris der vi skal vise fram og hylle ungdommens lederevner og ståpåvilje. Initiativtakerne bak Helt Sjef er ungdomsmagasinet Spirit, interesseorganisasjonen Lederne og McDonalds Norge, en av Norges strste arbeidsgivere for ungdom. Alle tre jobber med og for ungdom og unge voksne  hver dag. Gjennom Helt Sjef ønsker vi  øke interessen for lederskap blant unge og inspirere ungdom til  skape seg den karrieren de selv ønsker.

 

Bakgrunnen for prosjektet er at media og maktpersoner ofte beskylder norsk ungdom for  være late. Vi mener dette tegner et unyansert og feilaktig bilde av ungdom som gruppe. Helt Sjef-kampanjen skal knuse ungdomsfordommene og løfte frem arbeidsom og initiativrik ungdom.

 

Om konkurransen

Fra 23. august kan ALLE nominere en man kjenner som fortjener  vinne Helt Sjef-prisen. De 30 beste nominasjonene går videre til en semifinale der Hele Norge er med og stemmer fram 10 finalister. En fagjury bestende av blant andre Shazad Rana, tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm og Kaveh velger til slutt en vinner som kåres i Oslo 14. november. Juryen ser etter en yrkesaktiv person under 30 år som er et inspirerende og initiativrikt lederemne. Folkets og fagjuryens stemmer utgjr 50 prosent hver, men juryen har den avgjørende stemmen.

 

Vinneren av Helt Sjef fr 10.000 kr, egen karrierecoach og en fet tur til Stockholm!

 

For å nominere den du synes passer, trykk her så blir du sendt videre til nettsiden der nominasjon er. Håper at mange engasjerer seg i denne viktige saken, for det er på tide at ungdom får en tilbakemelding på at vi er dyktige vi også! 

 



 

 

 ( #konkurranse #mammablogg #vinne #sjef #reise )

 

Jeg skal stemme på den kjekkeste!

Da er jeg kommet dit at jeg skal bestemme meg for hvem som skal få min stemme med valget. Det er jo selvfølgelig et problem at jeg ikke husker mer en en håndfull navn av gangen, og at jeg gjerne lager andre navn på folk enn det dem har. Men jeg regner med det er lov å ta med en jukselapp inn i det trange rommene som holder på å ramle ned når jeg skal gi min stemme uten at noen andre skal se det. Sist jeg skulle inn i en slik luke holdt jeg på å rive over en hel rekke med «bokser» når jeg var uheldig og prøvde å røre på armene. Og jeg tør vikelig ikke tenke på hvordan min bedre halvdel klarer seg der inne, når jeg synes det er for lite plass. Jeg håper de har festet båsene bedre i år, slik at jeg ikke trenger være redd for å avsløre hva alle andre skal stemme. Der har jeg en fordel, for jeg blir sikkert ikke å huske navnet uansett. 

 

Men i år skal jeg stemme etter noen nye kriterier, nemlig utseende. Det er jo så populært å fokusere på det i dag, så hvorfor ikke bare velge en som ser kjekk ut og som har vært heldig med klesutvalget sitt. Til nå har han litt småsøte i krf fanget min oppmerksomhet, han har så behagelig stemme at jeg kan sovne av den. OG det er helt klart en positiv egenskap, så sur som jeg vanligvis blir om noen  sier noe jeg er uenig i. Humor har han også, og det skulle absolutt flere partier tenkt på når de valgte sin kandidat eller leder. 

 

Om du nå sitter å tenker at jeg er helt håpløs, så kan jeg bare skyte inn at jeg de siste årene har mistet alt håp om at noe skal bli bedre, uansett hvem som sitter med makten. For så mye alle sitter å kritiserer hverandre så kan de umulig snakke sant, og det er kanskje på tide at de snakker om egen politikk istedenfor å synes og mene om de andre partiene. Og ikke har jeg noe håp om å få en enklere hverdag uten å måtte krangle med nav eller vente i unedelig lage sykehuskøer. Og ikke har jeg noe drøm om at arbeidsplassen min i helsenorge skal få de midlene den fortjener, for da ville vel det vært ordnet for lenge siden. For meg er svært mye av dagens politikk kun tomme ord, fra mennesker med litt for mye fantasi. Og frem til den dagen at de som sitter og styrer i Norge faktisk hører på folket sitt, så vil jeg fortsette å stemme etter den jeg synes er penest. 

 


(Og så et rolig bilde siden jeg blir litt småsur når jeg tenker på politikk og hvor irriterende vanskelig vi har opplevd helsenorge! )

Satans jævla visdomstann!

Fysj faen kor jævlig idiotisk det e at vi får de satans helvetes visdomstennern! Det e jo fantastisk at vi i dagen supersmarte samfunn ikke har funne en måte å få vækk skiten før den bestemme sæ før å gi oss et spark i kjæften. Før det føles faktisk som at noen har trødd en vernesko med pigga der! Jævlig koselig med andre ord. Å nu har æ faen mæ så ondt at æ ikke klare å klage heller, så æ må faktisk ty til skriftspråket. Å så jævlig masse æ snakke hele tida e det veldig problematisk, katastrofalt. Æ sku faen mæ ha pressa ut et par unga i dag, istedenfor å ligges å langpines av ei pittelita tann! Når en unge kommer ut kan æ i det minste førstå koffer det gjør så jævla ondt! Så i dag har æ vandra rundt som ei bomba, før humøret blir jo ikke akurat bra. Æ prøvde å stappe i mæ nån ymse tabletta, men det eneste dem gjor va å gjøre mæ trøtt i tilegg. OG da blei æ ikke direkte medgjørlig. Jada, men æ kom mæ nu gjennom arbeidsdagen uten å ha laga alt før mye rot i systemet, selv om de stakars kollegan mine muligens hadde sett at æ holdt mæ heime. Før det e jo tross alt ikke såå gøy å høre på noen huffe og stønne hele dagen, men det skit æ langveis i. 

 

Det e plukk umulig å ete nåkka åsså, og det e jo kjæmpegreier, før æ like jo liksom mat. Æ e faktisk avhengi av det før å leve, og saken blei litt vel krevanes når mamma laga kjøttsuppa å det faen ikke smakte nåkka før æ har bedøvd kjæften med nåkka rosa skvip som skal redde mæ fra døden. Eller nåkka sånt, ikke vet æ før hjernen min e opptatt med å sende ut meldinge om at æ må trekke den jævla tanna sjøl! 

 

Å oppi alt det her skal æ liksom fungere som mamma, ja særlig. Så i dag måtte far i huset være mamma også, nåkka han førsåvidt nesten blei når han va så uheldig å si at æ kjente litt godt etter. Flaks før han at æ lå i fosterstilling på golve og va helt sikker på at min siste dag va kommen. Æ vurderte faktisk å ringe ho mamma, bare sån før å gjøre det. HO må jo ha gjort et eller anna når æ va lita å fikk tenner, ettersom æ ikke kan huske at det va så satans jævlig ondt. 

 

Takk gud før at det e den siste visdomstanna som skal ut, før må æ gjennom det her en gang til så går det bare ikke. Satans jævla skit, æ går å legg mæ under senga! 

 

( #smerte #visdomstann )

En vanlig dag i mitt liv!

 

Jeg lurer egentlig litt på hvordan du utfører dine huslige plikter eller utfordringer. Gjør du det samme hver dag og er det i en spesiell rekkefølge.. Flott hvis du kunne skrive litt om det .. Siden du er en sånn topp-blogger så er det mulig du kan sette standard for oss andre rævdiltere :))))

 

For en tid tilbake, lovet jeg i et av mine svake øyeblikk å skrive om noe mine lesere ønsket. Heldigvis var det bare en som ytret ønske om noe, og her kommer altså resultatet. 

 

Som regel utfører jeg mine huslige plikter med hendene, men det er ikke sjeldent jeg må ta i bruk en fot for å forhindre større katastrofer når begge armene er opptatt. F.eks. når jeg ikke vil at melken skal renne under kjøleskapet, så alt under det må frem i dagens lys. Eller når jeg prøver å lukke opp døren med armene fulle av søppelposer. Munnen kan også brukes til svært mye, og som regel blir det til at den må hjelpe til å bære. Dessverre er det også litt upraktisk med tanke på at jeg ikke kan snakke, og som regel benytter ungene sjansen til å gjøre noe galt når jeg ikke kan si ifra. (Snakk om å være utspekulert, jeg ville gjort nøyaktig det samme!)

 

En vanlig dag i mitt liv starter med et kaos uten like, jeg ramler ut av sengen i det sekundet vekkerklokken ringer. (Altså minstemann, han er veldig kreativ og liker å tegne med tusj!) Videre snubler jeg inn på badet og ramler ned på ringen, for så etter hvert å få opp øynene. (Vi har en regel i huset at do lokket skal være oppe, av åpenbare årsaker!) Så får jeg på meg klær, og greier håret, og om jeg har flaks husker jeg tannpussen. Nøyaktig i den rekkefølgen, det er farlig å avvike fra normale vaner!

 

 

 

 

 


(Kunstverk på kjøkkenbord!)

Så må jeg fange minstemann så han kan bytte til dag klær, mens jeg maser på eldstemann at han skal kle på sine! (Ser ikke for meg at det er helt «lovlig» å sende dem til skole/barnehage med nattpysj som er tre nummer for liten!) Så er det tid for medisinering av minstemann, og da er han som regel ute av syn. Han har funnet ut at det er usannsynlig morsomt å stikke av, så jeg må vakle rundt for å fange han. (Ikke så lett å bevege seg om morgenen, siden kroppen min helst vil sove videre, hode også når jeg tenker meg om!) Matpakkene er en oppgave jeg har delegert til min bedre halvdel! På dette punktet kan jeg ikke skryte på meg noen husmor poeng, og passer ikke han på at det er tatt brød frem dagen før, er det heller ikke brød der! 

 

Så kommer vi til det mest kritiske punktet, når vi skal ut av døren. Det er her vi får problemer med påkledning! For ikke snakk om at vi skal kle oss etter været, eller etter mammas lov nei. Her skal det krangles om den minste ting, og siden vi på dette punktet har dårlig tid ender det som regel med at minstemann har skinnlue på når det er 20grader og sol, og eldstemann har på den gamle og stygge jakken jeg hele tiden glemmer å kaste. 

 

 

 


(Det var veldig varmt den dagen, mor i huset hadde på kortbukse og t-skjorte ...)

Leveringen går som regel greit, og det hender at vi faktisk husker alt vi skal ha med oss. På de dagene bruker jeg å feire med en liten sjokolade eller noe annet god i det sekundet jeg har kommet meg ut av barnas synsfelt. (Det er jo liksom ikke lov å spise snop i ukedagene ...)

 

Så går turen på jobb, som faktisk blir en rolig stund i hverdagen til tross for at det kan være mye som hender der også. Etter mange år med turnusarbeid må det enda litt tilvenning til før jeg er vant til å bare jobbe på dagen, og faktisk sitte i ro store deler av den tiden jeg er der. Jeg drikker som regel alltid en boks cola med det samme jeg kommer dit. Til lunsj blir det tre brødskiver med yoghurt på, eller kyllinglår fra nærbutikken. (Som sagt, noen ganger har jeg ansvar for å ta opp brød!)

 

Etter jobb skal guttene plukkes opp. Vi starter som regel med eldstemann, og det er ikke bestandig like greit å finne han. Og når vi endelig har lokalisert han skal alle klær samles sammen og bæres ut i bilen samtidig som vi maser om at han må få opp farten. Minstemann igjen går jo i barnehage, med et mye mindre område å lete på. Han er også som regel overlykkelig når vi henter han, så han finner som regel oss først. 

 

På vei hjem må vi skaffe forsyninger, for vi er ikke spesielt flinke til å planlegge og handle inn middag for en hel uke. Der har vi absolutt forbedringspotensiale. Og det sies jo at friske grønnsaker er det beste, og jeg tolker det til at de må kjøpes samme dag som de spises!

 

 

 


(Noen ganger handler vi for flere dager av gangen, men det er sjeldent!)

Vel hjemme føles det noen ganger som at vi blir angrepet av en tornado som surrer sammen barnegråt, middagslaging, lekser, støy og leker. Som regel roer det seg litt rundt barne-tv, for så å øke i styrke igjen med kveldsmat, bading, tannpuss, og alle de andre tingene som må gjøre før ungene sovner. Jeg springer rundt som en gal for å holde styr på alt, og lurere veldig på hva vi gjør galt. Noen ganger prøver vi å være sosial i tillegg til dette, som regel går det ikke så bra. Men jeg bruker å advare de som ikke hører til i huset om at de bør ha hjelm, hørselvern og vernesko på seg!

 

Etter dette har jeg som regel lyst til å ramle ned i nærmeste seng, men nå skal skolesekker ordenes til morgendagen, noen dager skal det doseres medisin, det skal vaskes klær og ryddes etter dagen. Jeg skal planlegge morgendagen og holde kontroll på tusenvis av avtaler hos leger og behandlere og andre som trenger litt av vår oppmerksomhet. (Og det er mange som trenger den, dessverre!) Takk og pris for at vi er to, så han får ta seg av oppvask, dovask og andre ting jeg ikke synes noe særlig om. Her har vi likestilling på vår måte, vi gjør det vi kan leve med, og resten gjør den andre. 

 

 

 


(Stuen når den er ryddig, finner ikke kamera på slutten av dagen!)

Så kommer min lille time med internett, der jeg skriver på bloggen. Og sniker på andres liv og håper jeg skal lese at andre har det like travelt som oss. Jeg blir nesten litt sur om jeg bare leser om avanserte middager og perfekte unger, helt til jeg husker at det som regel bare er fantasitanker fra de som skriver. Jeg blir alltid like fornøyd når jeg kan lese andre mødres beretninger om travle dager, og humrer når jeg ser folk uten unger mangler forståelse for hva som har gjort oss til levende zombier, i det sekundet barnet kom ut av magen vår. 

 

Så får jeg endelig tid til en velfortjent dusj, og finner sengen. Av og til belønner jeg meg selv med litt fuktighetskrem, det er jo tross alt viktig å tenke på utseende. (Her skal det stå noen setninger til, men velger å droppe dem siden mamma leser blogge min!) Det hender at jeg får et par timer med søvn, før en liten mann trenger mammaen sin. Så går resten av natten til litt små soving, massasje og trøst. Eller irritasjon over en mann som snorker, en flue som holder meg våken eller andre faktorer som spiller inn på min ruinerte nattesøvn. (Har sovet så lite de siste årene, at når jeg kan sove går det ikke uansett!)

 

 

 


(Noen ganger er det plass til oss også i sengen, men som regel ikke!)

Og det rareste med alt er at jeg faktisk elsker livet mitt som det er, jeg har verdens beste unger og har funnet min bedre halvdel. Ja det er krevende, ja jeg kan klage, men til syvende og sist ville jeg ikke byttet det ut for alt i verden. Det er rett og slett en kjempeklisje som jeg fint kan skrive, så kan jeg lese den neste gang jeg sliter meg i håret av frustrasjon og lurer på hvordan jeg skal overleve. 

 

 

 


(Tenk at det kan gjemme seg en veldig vanskelig hverdag bak dette romantiske bilde!)

Tenker jeg skal en gang i nærmeste framtid skrive om en dag når ungene er borte, om noen skulle ønske å høre mer om det!?

 

Facebooksiden min finner du HER! 

 



 

 #mammablogg #søvn #hverdag #familielivet #familie #barn #lykke #hverdag #bakfasaden


Budskapet i barneTV.

Det er vel og bra at barneTV prøver å lære barna ulike ting, men det er ikke like gjennomtenkt bestandig hva de faktisk oppnår med budskapet de sender ut. 

 

For eksempel så jeg en episode av robot etellerannet, og priset meg lykkelig for at vi ikke har noen form for levdende fisk i leiligheten. Det hadde seg nemlig slik at den lille fisken i glassbollen var trist, og de måtte finne han en ny venn. De dro til en annen planet og fant noen venner til fisken. Og det er her jeg ser det kan bli problemer! For de fant nemlig ut at fisken skulle få slippe fri til vennene sine! 

 

Så jeg ser for meg at minstemann på tre kunne finne på det samme, og siden det nærmeste vi finner sjø er doskålen ville en evt fisk ende livet sitt der. 

 

Jeg har prøvd å forklare minstemann at han ikke kan kaste ting i do, for vannet og det som skylles ned, havner i en stor tank. (Prøvde å unngå at viktige ting som fjernkontroll, mobil og div leker skulle bade i do!) Men jeg tror ikke min hysteriske forklaring gikk inn, samtidig som jeg prøvde å fiske opp en dorull og noen lekebiler, før han fikk tid å «dra i snora»! 

 



 

Så til alle dere med barn og akvarium, pass på at ikke ungene blir alene med fiskene, til og med katten er et tryggere alternativ til fiskepasser! 

 

 

Første skoledag er over!

Jada, da var første skoledag over for 3klassingen i huset. Han kunne fortelle at det hadde vært en veldig kjedelig dag, punktum. Ikke snakk om noe utfyllende forklaring om hva de hadde gjort, eller om han hadde noen beskjeder hjem nei. 

 

Jeg prøvde å lure ut noen setninger til, og fikk beskjed om at bokbindet til bøkerne hadde læreren inndratt! (Men fikk altså ingen forklaring på hvorfor, men tipper at det har vært brukt som kikkert, stav eller kanon!)

 

Oppdaget også at han hadde noen helt andre klær på seg enn de jeg hadde funnet frem i morgentimene før vi stresset ut døren som galninger for å rekke jobb og skole. (Av en eller annen grunn kommer skolestart som en overraskelse hvert år, og selvfølgelig har ungene all verdens med tid nøyaktig denne dagen!) Jeg fant etter hvert klærne, og min første tanke var å beskylde min sønn for å ha vært ute uten klær i regnet. Men dammen under de helt nye og ikke minst tette regnklærne tydet på noe annet. De var faktisk mer våt på innsiden enn utsiden. Jeg konstanterte at nå var det høst, og at vaskemaskin vil få kjørt seg ekstra det neste halvåret. 

 

Det skulle vise seg at han hadde dusjet under et hull i en takrenne, med halvåpen regnjakke. Jeg stusset litt over at han syntes det var komfortabelt å få iskaldt vann over seg, men kom frem til at han slektes på meg og nekter å innse at sommeren er over. Når jeg spurte om hvorfor han gjorde dette, fikk jeg til svar at det var gøy å vaske håret. (Får bare håpe han sier det samme til kvelden når han skal bruke sjampo!) 

 

Vel hjemme sjekket jeg sekken og fikk en del informasjon som er kjekt å vite, som feks hvor de har klasserom, skoletider og at blyant og viskelær på passes godt på. Så i morgen skal jeg dra å kjøpe en eske av begge deler. (Jeg er i grunnen fornøyd når han husker å ta med sekken, som jo er litt slitsom å drasse rundt med!) 

 

Men leksene gikk greit om ikke annet, han elsker bøker og hadde lest gjennom dem lenge før jeg fikk ukeplan opp av sekken. Og jeg konstanterte fornøyd at alle pengene jeg har lagt ned i bøker og donaldpocket har holdt lesingen vedlike i sommer. Han er nesten litt for flink å lese, så nå kan ikke jeg og min bedre halvdel skrive ned hemmlige beskjeder til hverandre. (Ikke at vi gjorde det før altså, helt sant!) 

 




 

Jeg elsker gaver!

Jeg elsker gaver, og synes det er helt fantastisk å få dem. 

 

Men jeg liker ikke at jeg skal være nødt til å lyve om saken, for ellers blir jeg stemplet som kravstor og egoistisk. (Okei, jeg driter i det og forteller alle som vil høre at jeg elsker det, men du skjønner poenget.) 

 

Hvem er det som sier at det skal være så galt å få gaver og være glad for det. Selvfølgelig forventer du gaver på bursdagen din, det er jo fordi du er vant til det. Vant til den fine overaskelsen som ligger i å åpne en pakke og se hva noen andre har tenkt passet til deg. Det er ingen ting egosistisk med det, så lenge du ikke sier du ønsker deg en ting og bare blir glad for å få nøyaktig den tingen. 

 

Det er ikke innholdet i pakken som er viktigst for meg, selv om det ville være å lyve å si at jeg hadde blitt like glad for en tom gave. Men om det er en genser eller en nydelig tegning laget av en barnehånd gir meg like mye glede. Det er tanken bak gaven som gjør at jeg elsker å få dem. 

 

Nå skal det sies at jeg elsker å gi gaver også, mye fordi jeg vet hvor glad jeg selv blir for å få noe! 

 

I dag er det nøyaktig 1uke til jeg har bursdag og feirer 18årsdagen min for niende gang. Og jeg gleder meg til kake og gaver, uten dårlig samvitighet! 

 


(Slik ser jeg ut når jeg feirer bursdag!)

Ps. Her kommer ønskelisten du ba om kjæresten, skriftlig!

 

Sko, str 37. 

Ulljakke som ikke klør.

Bøker, gjerne noen som er litt mystiske eller som handler om mennesker som e litt uteom det vanlige.

Ny tvserie til campingvogna.

Et til kurvstativ til klesskapet, pluss nye plasthengera. 

Parfyme og bodylotion. 

Spa

Fotoprogram til macen

Ei sån mappe til verktøy på biltema, som æ kan ha strikkepinna i. 

Nye gardina til stua, vi treng 6stk. 

Nytt stort ullteppe

Klær, du vet nu ca kordan æ like dem. Xs burde stort sett passe. 

Ny sån treningsbukse æ like i str s. 

Fleecejakke med lomme som har glidelås, som den blå/lilla æ har. 

Om du sku vinne i lotto før mandag ønske æ hus også, å en sydentur :D 


Endelig eier jeg en hytte!

Siden vi ikke har noen sjangse å komme oss på boligmarkedet pga av regelen om egenkapital og husprisene i Tromsø fant jeg ut at en hytte kunne hjelpe litt på savnet etter noe eget. Dagen startet ikke som forventet, istedenfor sol var det mørke skyer på himmelen. Men hytte skulle det umsett bli.

Drømmen var jo selvfølgelig å se det samme været som i går, men nei. Hyttebyggingen var litt for å holde ungene i aktivitet, men med det samme himmelen kastet ned noen bøtter vann ble de borte. Så jeg ble stående alene igjen å bygge, finne småbusker rundt omkring og plages med en idiotisk hammer.

Den gamle barnesengen ble brukt som grunnmur, og tomten gikk jeg ut inne i mamma og pappas hyttehage. Siden himmelen bestemte å bytte ut bøtter med badebasseng måtte jeg til slutt evakuere under tak jeg også. Og når jeg fikk studert byggverket må jeg si meg ganske fornøyd. I alle fall når det er sol! Så i dag ble jeg endelig hytte eier, for bare dem som hjelper til får eie den... Og det beste av alt er at den er laget på ekte #DIY vis. (Gjør det selv, for oss som snakker norsk!)

Give Away!

Siden jeg er så oppsatt på å følge denne bloggverden, skal jeg ha en slik «gi bort» sak som alle andre har. (Har forstått det slik at det er VELDIG viktig om du skal passe inn, og det vil jeg jo selvfølgelig!) 

Det fineste smykke du kan ha på deg er et barn som henger om halsen på deg. Men det sier seg selv at det i lengden er litt upraktisk. (Og til dels ubehagelig både for deg og barnet!) Så jeg velger å gi bort et håndlaget smykke som jeg brukte noen timer på en vinternatt når minstemann var liten og sov ekstremt lite. Så mellom alle gråteøktene satt jeg å laget smykker.  

Smykke som skal passe de fleste siden det er langt.

Nydelig glassperle som hovedpynt.



Og som jeg skrev for lenge siden skulle jeg gi bort et nydelig smykke laget av glassperler når jeg fikk 300 liker på facebooksiden min. (Noe jeg ikke hadde regnet med skulle bli med det første...) Men nå mangler jeg altså bare 11 liker før jeg skal dele dette med en av dere som følger bloggen min. 

 

Synes det er fantastisk gøy at så mange ønsker å følge meg og skrivingen min. Så da er det kjempefint å kunne dele noe med dere. 

 

Så følg med, kanskje du er den heldige :D (Eller uheldige om du ikke syntes det var spesielt fint, men det får bli ditt problem!) 

 

Og om du ikke vet hvor du finner den facebooksiden jeg snakker om, så er den HER


( #konkurranse #giveaway #smykke #facebook )

Jeg har ikke grønne fingre.

At jeg ikke har grønne fingre er et faktum, og jeg kan knerte en kaktus uten å gjøre annet enn å eie den. Det har hendt at jeg har kjøpt meg planter som liksom skal pyte opp stuen og gi den et bedre innemiljø, men det ender med katastrofe hver eneste gang. Jeg hadde sikkert ikke klart å holde liv i ugress om jeg prøvde, og priser meg lykkelig for at jeg ikke tok jobb som gartner. 

 

For all del, jeg liker blomster og kunne godt tenkt meg å pytet opp med alle mulige vakre kreasjoner. Men det går rett og slett dårlig hver gang jeg prøver meg på dette. Jeg er et håpløst tilfelle på dette punktet, og vil mest sannsynlig være det for bestandig. 

 


 

Men jeg har også funnet ut at om det er min bedre halvdel som eier blomstene så overlever de, så det må være noe med meg og eierskapet. For vi gjør altså ingen forskjell på blomstene, de behandles helt likt. Men med det samme jeg sier at det er min plante, faller den død om.

 


 

For eksempel denne planten kjøpte jeg før sommeren, og til tross for godt stell når vi var på ferie døde halvparten. Og det gikk ikke lang tid før hele var historie.

 


 

Siden jeg klok av skade ikke kan eie noe grønt og levende, valgte jeg å gi en gressmann til storegullet mitt. OG det funket! 

 
 

Så neste gang det skal kjøpes inn noe slikt i mitt hjem, skal den eies av ungene eller mannen. (Det eneste jeg kan få er blomster som uansett dør etter en stund, eller de falske av plast!)

Da var mine 15min over, heldigvis!

Så var mine 15 minutter i rampelyset over for denne gang, og det er like greit. Blir smårar i hode av å følge med på statistikken lager et stort hopp på den vanligvis så rette linjen av lesere. (Forstå meg rett, jeg er glad for at folk ønsker å lese bloggen min, men jeg liker også rette linjer!) Skal selvfølgelig innrømme at det er morsomt å ligge på topp, men jeg risikerer også å bli høy på pæra. Så det er kanskje like greit at jeg holder meg unna den slags oppmerksomhet. Ikke vil jeg bli kjent som silikondamen heller, når jeg tenker meg om. 

Grunnen til mitt hopp opp på topplistene er en link på nettavisen, eller det var. (Nå er den borte!) Topplisten er foresten en liste over mest leste blogger dagen før, og jeg forstår det slik at det er veldig bra å ligge på dem. 

Så resten av helgen skal jeg med andre ord leve som normalt, med normale lesertall og normale skriverier. (Og ikke minst den vanlige hverdagen!) Såfremst inne noen andre medier finner ut at de skal bruke silikoninnlegget!?? mitt som sak på nettsiden deres. (Høhø, silikoninnlegg faktisk.) 


 På tide med litt mat, for uten mat og drikke duger helten ikke! 

GOD HELG :D 


Så kom jeg ut av skapet til slutt.

Lykken er å lure seg inn i klesskapet og sette seg ned, uten at noen oppdager det. Da får man sitte helt alene, uten noen som bruker hode ditt som stol eller magen som hoppeslott. 

 

I dag er en slik dag da guttene i huset lager litt for mye lyd, de er faktisk laget slik at de kan bråke veldig mye. Og når jeg bor sammen med tre av disse skapningene, sier det seg selv at jeg av og til må gjemme meg litt unna. 

 

Siden det ikke hjelper å be dem være stille, ettersom de da øker nivået på hva de enn driver med måtte jeg finne en lur løsning. 

 

Det første jeg prøvde var å legge meg på sengen, men det ble oppdaget veldig fort. Så prøvde jeg under sengen, men siden vi bor i kjelleren ble det litt for kaldt. Så satte jeg meg utfør døren, men desverre var det en familie med snakkesalige måser som prøvde og overgå lyden innefra. Videre gikk jeg inn på bade og latet som at jeg måtte bæsje. MEN der kan du være helt sikker på at jeg ikke får være alene, så den ideen var bare teit. Rommet til ungene var også en ide, siden de bare leker i stuen. Der var problemet igjen at jeg ikke kom meg inn, siden de hadde kastet utover alle lekene. (Og det er ikke lite leker, desverre.) 

 

Til slutt kom jeg på at klesskapet mitt hadde plass, så jeg listet meg inn på rommet og lukket døren, krøp inn i klesskapet og var veldig fornøyd med meg selv. «Maaaaaammmmmaaaa» Jeg ignorerte ropingen glatt, og var heeeelt stille. Dette var min lille pause, og ikke snakk om at jeg ville avsløre min lille fluktplass. 

 


(Skapet fra innsiden, god mulighet til å lure ut.)

Etter en god stund gikk jeg ut av skapet igjen for å sette i gang med dagens husarbeid, men jeg skal helt klart tilbake en tur i morgen!

 


(Skapt mitt sett fra utsiden, en perfekt stilleplass!) 

Så jeg har herved bestemt meg for at det ikke blir kjøpt inn flere kurver til skapet, men kanskje noen puter slik at jeg kan sitte litt behagelig. 

Silikon, før og etterbilder!

Så måtte den dagen komme at jeg ga etter for presset! Selv ikke en hardbarket småbarnsmor kan stå imot alle bildene som kommer mot meg hver eneste gang jeg tar frem datamaskin. Og det sier seg selv at jeg måtte gjøre noe med saken, selv om det kostet meg noen kroner. Men må si at selvtiliten ikke ble så bra som jeg hadde håpet, merket faktisk ingen annen forskjell enn mindre smerter i bekkenet. 

 

Etter en kjap runde innom div toppblogger konstanterer jeg at de fleste har silikon, og for å være helt ærlig vil jeg jo ikke være dårligere! Så nå har jeg ordent det også, det kostet litt. Men herregud, noe kan jeg vel ofre for å få opp populæriteten på bloggen min! 

 


( Før eller etter? )

Siden det er veldig uaktuelt å putte det inn i kroppen, kjøpte jeg heller noen såler jeg kan ha i skoene. De har ikke verdens beste demping, og for å unngå vonde føtter er silikoninnlegg perfekt. De kan flyttes fra sko til sko, og om de blir skittene er det bare å vaske av dem. (Ifølge hun som solgte meg dem, jeg har ikke prøvd...)

 



Det beste av alt er jo at jeg kan ta dem ut, så jeg må altså ikke ha dem hele tiden. Ikke er det noen bivirkninger heller, såfremst jeg bruker sko som ikke er så trange at det blir gnagsår. 

 



Jeg liker egentlig best skoene når de er naturlige, men den praktiske biten er viktigere. Og når jeg har skoene på meg sees de uansett ikke. 

 


Førbilde.

 


Etterbilde.

 

Hurra for silikon! 

(Og så noen tagger så alle kan finne innlegget: #silikoninnlegg #silikonpupper #sko #førbilde #etterbilde #humor , også orker jeg ikke skrive flere!)

En gang var jeg barn, helt sant!

Når jeg var liten lå Kina noen meter under bakken, og jeg var helt sikker på at om jeg laget et stort hull ville jeg se rett gjennom jorden. Jeg var jo klar over at det teknisk sett ville være umulig å ramle gjennom hullet, ettersom jeg før eller senere ville ramle tilbake. Det var i alle fall slik jeg tenkte på den tiden. Det faktumet at jorden er rund, og at geografi ikke var min sterkeste siden valgte jeg glatt å overse. Jeg var vel 6-7år på den tiden, ettersom jeg minnes at den mellomste søstra mi var baby. 

 

Jeg brukte dagesvis med lekespade i hagen, i et forsøk på å måkke meg vei til andre siden av jorda. (Og i dag må jeg bare si takk til mamma og pappa som lot meg få holde på, ettersom jeg laget et fint merke i plen!) Men etter mange dagers slit møte jeg på en stein, og jeg ga opp prosjektet.

 

Men utforskretrangen var der enda, så jeg gikk over til å fange mus. For mamma og pappa nektet meg jo selvfølgelig kjæledyr, så da kunne jeg jo ha en mus i hagen. 

 

Jeg laget en smart felle av en bøtte og en planke, og var stille som en ehm.. mus når jeg var inne for å stjele sukkerbiter. (Siden jeg hadde sett på tv at mus ikke spiste ost, tok jeg det beste jeg viste.) Desverre, eller heldigvis fikk jeg ikke fanget noe mus. Men sukkerbiten var borte dagen etter, så jeg mistenkte naboen for å ha sjelt den. (Godt voksene folk, men hvem andre kunne det være?) 

 

Neste prosjekt var å bygge en trehytte, men det viste seg at jeg skulle valgt et annet tre. Det jeg hadde bestemt meg for å bruke hadde sett sine bedre dager, og smuldret bort i hendene mine. Så da laget jeg heller suppe av det, blandet med gress og småstein. Det var virkelig det treet jeg likte best hjemme i byen, men etter en stund ble det kappet ned av pappa. Om jeg ikke husker feil gråt jeg mine modige tårer, tenk at han kunne skade treet. Jeg hadde jo lært nå at treet fikk vont om man spikret inn spiker, så da døde det jo om du saget det ned. (At det allerede var dødt tenkte jeg tydeligvis ikke over.) 

 

Jeg husker ikke når jeg sluttet å bruke fantasien min på denne måten, men når jeg tenker meg om føles det nesten som et savn. Hvem sier at ikke jeg kan holde på slik selv om jeg er voksen, jeg har jo verdens beste unnskyldning! To stykk fantastiske gutter som har arvet mitt ønske om å prøve nye ting og utforske verden. Så ved neste mulighet skal jeg leke med guttene mine. Å være med å skape en helt ny fantasiverden sammen med dem. Det skal bli et godt minne når vi tenker tilbake om noen år, når guttene er store og jeg er blitt rynkete. 

 


(Meg i en litt mindre og mer søt utgave!)

Utforkjøring på trehjulssykkel!

Er det noe som gjør meg bekymret som mamma så er det når den eldste sønnen min sitter helt i ro, uten en lyd. Det betyr at han er dårlig, veldig dårlig. 

 

På sfo i dag bestemte han seg for å teste utforkjøring med trehjulsykkel, og det gikk som det måtte gå. En enorm kul og et hovent øye, samt noen skrubbsår og en ikke fullt så kledelig blåfarge. Så da var det bare å hive seg rundt å ta turen innom legen, for det er jo ganske skummelt med en slapp syvåring som har slått hode, og som i tilegg må spy. 

 

Heldigvis ser det ut til å bare være en lett hjernerystelse, om det er noe som heter det?!! (Fikk ikke med meg hva legen sa, var mer opptatt av at ungen min ikke sa noe!) 

 

Resten av dagen har jeg brukt til å vokte på han, for ikke snakk om at jeg kan slappe av så lenge hevelsen går opp og han er slapp! (Og jeg måtte også passe på at ikke minstemann skulle operere på broren, motorsag er sikkert ikke så lurt til dette formålet!) 

 

Broren ble veldig bekymret når han kom fra barnehagen, for tenk om storebror hadde kastet opp på lekene. « Er du helt sikker mamma på at ikke bror har spya på lekan??» 

 

Lillebroren fant også ut at det var tryggest å flykte til bestemor og bestefar, slik at storebror kunne sove lamme mamma. 

 

Regner med at jeg ikke blir å sove et sekund i natt, for jeg har store planer om å være en hysterisk mamma som skal passe på gullskatten sin. Så får jeg bare håpe han får en god natt, selv om jeg må vekke han noen ganger. (Noe jeg ser for meg kan bli vanskelig, han er tross alt vant til å sove over brorens uro og nattevåk!)

 


Så krysser vi bare fingrene for at han kommer seg fort og blir seg selv igjen. 

Dagens innkjøp?!!

Det er jo veldig populært med dagens innkjøp, og selvfølgelig kan jeg ikke være noe dårligere enn andre. (Hvordan skal jeg ellers få en populær blogg liksom? For det er jo helt klart at jeg bare blogger for å bli populær, ehm...!)

 

Men i alle fall, som det pliktoppfyllende bloggeren jeg er, har jeg nå tatt bilde av dagens innkjøp. Eller gårsdagens, det tok litt tid før jeg fikk lagt dem over på maskin!) 

 


 

Innkjøpet var av den litt dyre sorten, og jeg brukte helt klart en stor del av ukesbudsjette. (Rart at det ser så lite ut!) Hadleturen gikk innom rema1000 og spar, ettersom ingen av dem hadde alle varene jeg trengte. 

 

På rema1000 kjøpte jeg faktisk en blomster til min bedre halvdel, jeg er bare sååå romantisk! (Eller den var til meg, men alle blomstene jeg eier dør, så jeg later som om den er til han. Ikke si noe til planten!!)

 


(Fin ikke sant? Gir den tre uker...)



Varene oppstilt, før de ble sortert rundt på kjøkkenet. (Når jeg tenker meg om skulle jeg kanskje tatt bort nugattien og popkornet, jeg prøver jo å være et godt forbilde.) 

 

Brødet har jeg hadlet hos mamma!(Les: stjelt.) Spiste noen skiver med nugatti for å bekrefte at det var like godt som bestandig når hun baker. (Selvfølgelig etter leggetid, ungene får ikke slikt før helgen!) 


Bæsj i sengen.

Å finne leker i sengen er ikke noe nytt, og når jeg tenker meg om er det faktisk mer vanlig enn uvanlig.(Og for dere uten barn, jeg snakker om barneleker, ikke voksenleker!) 

 

Men når jeg våknet i dag fant jeg en bæsj under hodeputen, som jeg altså hadde sovet på hele natten. Jeg har tydeligvis ikke lagt hode under puten i natt som jeg bruker, i et forsøk på å sove gjennom spark fra en urolig treåring og snorkingen til min bedre halvdel. Når jeg tenker meg om er det sikkert like greit, ettersom jeg sikkert i halvsøvne hadde fått panikk over å finne ut at noen hadde bæsjet under puten min. Flaks for meg var bæsjen av plast. 

 

Jeg måtte selvfølgelig spørre hvem den skyldige var, selv om jeg kjente til svaret. (Trodde jeg!) «Mamma, det var kattepusen som bæsja under puta!» Minstemann så på meg med troskyldig blikk og jeg hadde faktisk ikke annet valg enn tro på han, selv om vi ikke har katt! 





Melding på facebook!

«Hei, fin blogg, lyst å møtes?»

 

Ka i faen har hendt med «Hei sexy, møtes?».

 

Må jeg virkelig innse at nå er jeg blitt voksen og kjedelig, sån helt uten at jeg la merke til det selv. Greit at to svangerskap og tre år uten søvn har gjort sitt med utseende mitt, men kan de i de minste fortsette å lyve om det? 

 

Jeg husker for en del år siden når jeg ble sur da slike meldinger tikket inn. Men når jeg tenker meg om kunne jeg heller tatt vare på dem så jeg kunne gitt selvbilde et flaskt hopp innimellom. (For det var utrolig mange som syntes jeg var sexy, og som gjerne skulle komme til Norge og gifte seg med meg...)

 

Nå er det jo ikke slik at jeg noen gang kommer til å svare de rare skapningene som sender meg denne typen meldinger på facebook, men hvem sier nei til litt småskitten oppmuntring om hvor deilig man er? (Selv om de fleste meldingene fikk meg til å fryse på ryggen av uhygge!)

 

Når jeg tenker meg om er det kanskje best at meldingene kun inneholder «Fin blogg», sån i tilfelle 7åringen leser dem...(«Mamma, hvem er han som vil gifte seg med deg? Skal ikke du gifte deg med stefar liksom??HÆÆ?» eller «Mamma, det er noen som skriver at du har nydlige pupper, bruker du å vise dem frem til alle??»)

 


(Slenger inn et bilde som overhode ikke har noe med teksten å gjøre, men det var fint!)

Undertøysbilder.

Jeg ser at det er veldig populært å legge ut undertøysbilder på populære blogger, og jeg vil jo selvfølgelig ha en populær blogg jeg også. Så i dag skal dere få se undertøyet mitt! Jeg har plukket det nøye ut for anledningen. (Helt sant, de lå ikke bare øverst i skuffen!!)

 


 (Nakenbilde av meg selv, nesten i alle fall!)


Siden jeg desverre ikke vasker undertøyet mitt alene, blir alltid blondekanten misfarget, men om ikke annet så forandrer det jo seg underveis, så trenger ikke kjøpe nytt for å endre stil. Nå kan det sikkert diskuterers hvor sexy det er, men pyttpytt. Rene klær er tross alt bedre enn pene!

  

Som du ser er jeg blitt ferdig med tråtiden, eller stringtruseperioden. Ikke snakk om at jeg ønsker å gå rundt å føle at noe gir meg gnagsår i rumpen. (Eller ræva som jeg helst sier!) Jeg tipper at jeg får ganske mange voksenpoeng for dette!

 



Min favoritt er de nye bommulstrusene jeg kjøpte i sommer, fant dem i en tilbudskurv og tenkte at 34kroner er noe jeg helt klart kan ofre for egen velfølelse. Så kjøpte inn ganske mange, siden jeg ikke regner med jeg får kjøpt nytt undertøy med det første. Disse er jo også praktisk med tanke på at fargen, de blir ikke like fort misfarget!

 


 

BHen har krypet en del de siste årene, desverre! Jeg husker enda den tiden da 70DD passet meg perfekt, men det er lenge siden. (Veldig lenge siden...) Men for all del, jeg klager ikke. Det er mange flere fordeler med små bryster enn store, og det er helt klart enklere å komme over en BH som passer i dag. Jeg kan til og med gå uten ca 4dager i mnd. (De dagene jeg har «blødersykdom» som min bedre halvdel omtaler det!) 

 



Den nest beste underbuksen jeg kan bruke er de godt utvaskede bokserne mine. De varmer rumpen om vinteren og holder passformen godt. De tåler kokvask og holder godt på fargene. (At det blir litt misfarging går helt greit, skal ikke på noe moteoppvisning med det første!)

 



Sokkene mine har mange farger, slik at det skal være enkelt å finne maken når jeg bretter klær. Om natten foretrekker jeg korte sokker, slik at de er lett å ta av om jeg skulle ønske det. Jeg har dem som regel alltid på, til min bedre halvdels store frustrasjon når vi skal bedrive voksenaktivitetet. 

 



Over sokkene har jeg alltid gode, varme ullsokker. De må være strikket i ull, og jeg er helt avhengi av dem. Som du ser har disse sett bedre dager, men jeg har ingen uten hull. Og jeg hater å strikke lester selv, så det blir ikke noen nye med det første. (Skal huske å ønske meg nye hos julenissen!!!) 

 


(Tror faktisk disse har kommet over stadie der du kan stoppe dem!!)

(Også kommer de teite taggene slik at alle kan søke opp innlegget: #undertøy #undertøysbilder #nakenbilde )

Facebookmammaer!

Etter et kjapt overblikk på facebook kunne jeg konstantere at det finnes mange typer «facebookmammaer». Jeg skal nå ramse opp noen av disse, og om du ikke passer inn i dem, kan du puste lettet ut. Da er du en helt normal mamma, og heldigvis er vi forsatt i flertall. 

 

Den mindre smarte mamma.

Denne mammaen tenker ikke før hun skriver noe, og hun utleverer hele livet til barna ned i minste detalj.  «7åringen min tisset seg ut på butikken i dag.» «Hihi, tenk at guttungen lå å dro i sneipen i dag, morsomt!» Hun har ingen filter når det kommer til hva som passer seg å skrive, og du kan nesten være sikker på at hun også utleverer personlige opplysninger om seg selv som du IKKE vil vite!

 

Hysteriskmamma. 

Denne mammaen får panikk om barnet får en flis i fingern, og du kan nesten være sikker på at hun ringer 113. Hun får panikk om barnet har 37,7 i temp, og er alltid sikker på at alt håp er ute. «Stakkars gullskatten, hun fikk flis i fingern. Legevakten neste!» Om hun kunne ville hun garantert pakke inn barnet i bobleplast, isolere det hjemme og fjærne alt som kan være en fare. Og hun skriver om alle små katastrofer i statusen sin, flere ganger om dagen! 

 

Sparemamma.

Denne mammaen kjøper alt brukt, og er en flittig bruker av sosiale medier til dette. Hun kjøper aldri noe til full pris, og barna går alltid rundt i utvaskede klær. Hun vil bestandig betale så lite som mulig, og om hun selv skal selge noe tar hun blodpris for det. «Noen som har truser i str 104 å selge/gi bort!» Hun har som regel god økonomi, men bruker sparing som hobby. Hun er alltid på jakt etter et kupp, og spesielt når det kommer til barneutstyr. 

 

Surkemamma.

Dette er den dårligste mammaen, hun som aldri skulle satt et barn til verden. Hun finnes i alle aldere, og er ikke spesielt glad i livet som forelder. «Typisk, må ofre treningen fordi minstemann er syk!!» «Kjeder meg sååå mye, typisk at barnevakten ikke kunne komme!» Hun setter alltid seg selv først, og bruker hver eneste mulighet til å klage over hvor kjipt alt er. Hun skryter aldri av barna, og passer hele tiden på å kritisere dem om hun får muligheten. "Guttungen fikk bare 3 på prøven, elendig altså!!!"

 

Perfektmamma.

Denne mammaen lyver faktisk så mye at hun tror det det selv. Alt i hennes verden er perfekt, og livet går henne aldri imot. Hun lever i en rosa sky, og har verdens nydligste mann, verdens snilleste barn og verdens beste hus. Hun bruker ekstremt mange hjerter og smiletegn når hun skriver noe, for å understreke poenget.«Jeg har veeeerdens beste mann, han er bare sååå snill altså <3 <3 <3  Tenk å få blomster hver dag, fantastisk ikke sant? :)))) <3 <3 » Og dette skriver hun gjerne flere ganger om dagen!

 

Partymamma.

Denne mammaen går aldri glipp av en fest, og om hun er så uheldig å mangle barnevakt kan du være helt sikker på at hun spør etter dette i statusen på facebook. Og dette til tross for at hun har barnefri annen hver helg. Om dette heller ikke skulle hjelpe inviterer hun desverre til sosialt samvær hjemme hos seg selv, når barnet har sovnet. «Noen som kan passe småtrollet, skulle vært en tur på party!!! Pliiiissss <3<3<3» «Fikk ikke barnevakt, noen som kommer over å drikker vin lamme meg??! <3<3 :))))» Hun er ganske drikkeferdig, og skryter alltid uhemmet av hvor fyllasjuk hun er, og hvor mye ungene bråker når hun er det. 

 

Bedrevitermamma.

Denne mammane skriver ikke så mange statuser selv, men hun er alltid uenig med oppdragelsen andre har på sine barn. Hun kommenterer veldig ofte negativt om noen er så uheldige og nevne at det ble is til middag, noe hun regner som barnemishandling. Hun bruker aldri smiletegn og skriver ofte med mange store bokstaver. «HERREGUD, gir du dem is til middag? VET du ikke hva det gjør med kroppen? VIL du at de skal bli overvektige? Uansvarlig, rett og slett!» Hun vet alltid best, tror hun!

 

Usikkermamma.

Denne mammen er usikker på alt, og livredd for å ta egene avgjørelser. Hun spør om hver minste ting og kan ikke tenke selvstendig. « Hvordan sokker skal jeg ta på gullet i dag???» «Hvor kan jeg kjøpe bleier????» «Hva gjør jeg når ungen ikke vil spise potet?????» Spørsmålene kan være forståelig noen ganger, men hovedsaklig er de alle mer eller mindre unødvendige. Får hun ikke svar spør hun igjen og igjen og igjen.

 

Forvirretmamma.

Denne mammaen glemmer alt, og da mener jeg bokstavelig talt alt. «Herregud, glemte å hente ungen på skolen!!!» Hun svirrer rundt som en hodeløs høns, men er som regel ganske så lykkelig. (Mye mulig fordi hun glemmer alt det som kan være litt småslitsom rundt rollen som mamma!)

 

Stressmamma.

Denne mammaen tvinger barna til å være med på ALLE aktiviteter som er å oppdrive, og stiller ALLTID opp når noe hender. «Hente minstemann i b.hagen, kjøre han på trening, foreningsmøte og syklubb etterpå! Godt med en rolig dag!» Hun har et energinivå som er langt over normalen og ofte ser du henne springende rundt med barnet på slep etter seg, sovende. 

 

Sportymamma. 

Denne mammaen fikk tydelivis barn for at hun kunne bruke dem som vekter, hun trener minst tre ganger om dagen, jogger i skogen med barnevogn, vasker huset samtidig som hun danser zumba og har barnet på skuldrene. Hun skryter uhemmet av sin innsats og skriver ofte statuser som innebærere barn som treningsmetode. «Fikk tatt benkpress i dag, hvem sier at ikke stuebord og en liten tass på 20kilo kan brukes?!» «Joggeturen gikk strålende, punkterte i skogen med vogna, så tok den på ryggen og barnet på magen på hjemtur!»

 

Sunnmamma.

Denne mammaen er så opptatt av kosthold, og rett kosthold at hun veier opp maten hun gir til alle rundt seg. Hun blir hysterisk om hun ikke ser noe grønt på bordet, og du kan være helt sikker på at barna hennes aldri har spist vanlig pizza eller taco. Hun har retter som med disse navnene på, men de er laget av suspekte ingredienser ingen andre har hørt om. (Men som hun sier er bra for kroppen!) Hadde hun fått bestemme hadde normal husmannskost vært ulovlig. Som regel skriver hun aldri status, men poster bilder av maten med kommentarer som «Hærlig spinatstuing, barna synes det var snadder!!!» 

 

Shoppingmamma.

Denne mammaen har tydeligvis ubegrenset med penger, til tross for at hun klager over dårlig økonomi. Hun ser på kjøpesenter som en egnet lekeplass og bruker mange,mange timer der hver eneste dag. Hun har alltid med seg en venninne uten barn, og er mer opptatt av henne enn barna som river ned hyller. «Shopping med bestisen <3<3<3 hærlig!!!» Om hun nevner barna er det fordi hun har fått inn penger fra nav. «Hurra barnetrygden kommet på konto, stikker ned på sentre!!! :D:D:D» 


Ingenbarnmamma.

Denne mammaen har bestemt seg for at barna hennes ikke skal finnes i mediaverden, så hun unngår for alt i verden å nevne dem. Er noen så uheldige og skrive navnet på barna hennes på facebook, lager hun en stor sak av det. (Og jeg tørr ikke tenke på resultatet om noen legger ut bilder av dem!!) Utifra det hun skriver på facebook kan du ikke tyde at hun har barn. «Lag dag på jobb, skal bli godt å hvile på sofaen resten av dagen!» «Nydelig dag med sol og avslapping!» 

 


(En nesten normal facebookmamma!!)

 

Del gjerne videre om du ønsker, og ha en strålende helg. (Både med og uten facebookmammaer!)

Dopapir, helse, sko, seng, skap, husarbeid, NAV, middag?!!

Hadde flere tema jeg kunne skrive om i dag, og må si at det ikke var så lett å velge. 

 

Jeg kunne for eksempel skrive om hvor jævlig dopapiret på ulike offentlige toaletter er, og hvor sår du blir i stumpen av det. Men siden det bare er drittsnakk lar jeg være. 

 

Så gikk tanken innom den litt småkompliserte helsesituasjon min, for ikke snakk om at jeg kan være syk på normalt vis. Her snakker vi om snodig utslett, feber og andre suspekte symptomer. Men når jeg tenker meg om er ikke dette noe jeg synes er spesielt morsomt, så jeg dropper det også.

 

Neste tanke var de nye skoene jeg kjøpte i går, både til meg og guttene. Jeg brukte salget som en unnskyldning til å kjøpe nye til meg også, for det var jo urettferdig at bare ungene fikk. 

 

Jeg ble også veldig bekymret når jeg tok meg selv i å si «jeg husker før i tiden...», for ikke snakk om at jeg vil tjene inn gamlingpoeng enda. Så dette er vel et tema jeg skal prøve å tie ihjel. 

 

Nysenga er jo også noe jeg kunne tenke meg å skrive om, spesielt med tanke på hvor lenge jeg har ønsket en ny. Den er alltids litt mindre enn den gamle, men 10cm kan jeg ofre med tanken på hva jeg måtte betale. 

 

Og når vi snakker om sengen kan jeg jo nevne at jeg også kjøpte meg klesskap, så endelig har jeg mitt eget. Desverre var det første vi fikk feil, noe jeg ikke oppdaget før jeg hadde fått det sammen. (Så jeg skal aldri mer prøve å skru sammen ting når jeg er full av feber og paracet!) Så to dager på rad måtte jeg skru sammen skap, og jeg HATER flatpakker. De er garantert laget for å torturere folk som virkelig trenger nye møbler. (Faens jævleskap...bokstavelig talt!) Men heldigvis hadde jeg et så stort ønske om eget skap, så glemte fort frustrasjon over arbeide jeg måtte utføre først. 

 

Kan også skrive om den enorme mengden klær som må vaskes, har tydeligvis glemt plikten min som husmor, eller så har vi brukt ekstremt mye klær denne uken. Mulig at begge deler stemmer. 

 

Jeg fikk også brev hos #NAV i dag, et ganske koselig der de beklaget så mye på mine opplevelser med dem den siste tiden. MEN det fortjener et helt eget innlegg, for har aldri sett så mange «beklager» på samme ark fra dem før. (Nesten så jeg mistenker dem for å være ironisk...)

 

Det er jo mange som skriver om mat, så kanskje jeg kunne skrive litt om den nydlige sushien jeg spiste til middag. Den var nydelig! (Det var liksom alt jeg klarte å få ut om maten, så tror ikke matskriveri er noe for meg!) 

 

Ser at jeg ikke klarer bestemme meg, så dette får holde for i dag. Kan tross alt ikke skrive hver eneste tanke jeg kommer innom, det ville bli lang og komplisert lesing. (Og det forklarer vel også den meningsløse overskriften!)

 


(Klarte ikke engang å finne et egnet bilde til teksten!)

 

Flaks det kommer en ny dag i morgen!

Vi fikk grunn og hjelpestønad, endelig!

Det gikk endelig opp for meg at vi faktisk fikk medhold hos NAV, at den lange kampen for å få den støtten vi har rett på skal være over for denne gang. Skal vi virkelig få pengene nå, uten flere nedturer og bekymringer? (Du kan lese mer om bakgrunnen for det jeg skriver her og her.)

 

Denne gangen tok det dem to uker og behandle klagen, til tross for brevet som varslet oss om at normal saksbehandling tok 4-6mnd. Og mine tanker går selvfølgelig til hvorfor går det så lett nå? Var klagen jeg skrev såpas god at de ønsket å få saken ut av verden eller gi oss rettferdighet, har kontoret som behandlet denne saken fått tilsnakk etter servicklagen jeg sendte eller har de lest innlegget mitt på bloggen min? 

 

Jeg ble faktisk så glad for dette at jeg hadde lyst til å gråte, og skal det virkelig være slik? Er det rett at du skal sitte med en følelse av å ha vunnet en million i lotto når du får hjelp fra en etat som faktisk er laget til dette formålet? 

 

Forstå meg rett, jeg er svært takknemlig for at vi har mulighet til å få denne støtten, og enda mer fornøyd med at vi ikke måtte vente mange mnd på nytt for å få et svar som mest sannynlig blir nei. For min personlige erfaring med NAV når det kommer til slike saker er at det så og si er umulig å få noe uten en utmatende kamp. 

 

Jeg bekymrer meg for alle de andre som ikke har de samme resusjene som oss, de som ikke har krefter til å ta opp kampen. Jeg synes det er på tide at noe gjøres med et system som har tydlige feil og mangler, og som gir mer frustrasjon enn nødvendig. Det er ikke greit at mennesker som sitter i en krisesituasjon ikke skal få nødvendig hjelp, spesielt ikke når de har rett på den. Norge skryter av å være et land med god velferd og vi betaler inn skatt hvert år for å kunne få denne hjelpen når vi trenger den. Og det er når vi trenger hjelpen vi burde bli møtt av medmennesker som lytter og tar seg tid til å lese papirene våre. Som ser mennesket og faktisk følger det lovverket de skal følge. 

 

Men jeg er desverre redd for at vi som foreldre til syke barn alltid vil måtte kjempe for å få den hjelpen vi trenger, og ikke minst har rett på. Så frem til denne dagen kommer vil jeg aldri skryte av hvor godt veldferdssystem Norge har. Ja det er godt å bo i Norge, med systemet rundt veldferd fungerer ikke i praksis slik som det sies det skal gjøre i teorien. 

 




(Om du føler for å spy ut noen ord om hvor grusomt det er å bo i USA uten forsikring, kan du bare la være. Jeg er fulstendig klar over hvordan det er der, men min hverdag foregår i Norge, et land som sier det hjelper alle. Noe jeg ser at det ikke gjør daglig. Så selv om ikke vi er det dårligste landet på dette punktet, har vi fortsatt en veldig lang vei å gå før det blir som det burde være!)

Bilder fra olderbakken av familien.

Siden jeg et sekund var bekymret for fritidsproblemer bestemte jeg og mitt kjære søskenbarn oss for å ordne til slekstreff på pappas hjemplass, og smart som vi var hadde vi bestilt strålende være og varme sommerdager. 

Den fine lillesøstra mi som er veldig lik meg, når jeg ringer til henne er det som å høre seg selv i telefon. 


Meg i bilen til svigerbror. (Jeg bruker belte når vi kjører, men der står vi i ro og venter på resten av familien!)

Den nydlige utsikten fra kirkegården, var der for å plante blomster på graven ti besteforeldre og annen slekt. 

Nydlige plassen i sol, en ekte sommerdag med andre ord. 

Lillesøstra og svigerbrodern på klining i fjæra, veldig romantisk...

Nyter utsikten, vurderte lenge å droppe hele slektstreffet for å dra ut med båten, men det ville vel ikke passet seg helt. 

Meg, søstrene og mamma. (Hun synes vi er for lange, så jeg og minstesøster måtte ta av oss skoene....) 

Enda et bilde av meg, for enhver god blogg må jo publisere hundrevis av bilder av den som skriver?!! 

Ikke like lett å bevege seg rundt, tror vi må øve mer å gå uten sko i fjæra!

Fikk endelig til å stå i ro, og begge ser normale ut. (Eller så normale som vi kan være!)

Minstemann fant et dinosauregg som han bært med seg. 

Så kom resten av slekta, og vi måtte gå opp fra fjæra. 


Kirkegården som ligger i Straumen, det har sikkert et annet navn men kommer ikke på noe i farten. 

Hadde kjøpt for lite colabokser og manglet noen andre småting så vi måtte kjøre til butikken i lakselvbukt, og underveis stoppet vi i Ura. 

Det var helt vindstille på lørdagen, og veldig varmt til tross for noen skyer. 

Storegullet var med på handletur, veldg fornøyd med å sitte i tanten sin bil. (BMW, mye bass og høy musikk!)

Av og til kan eldstemann bli litt vanskelig å ha med å gjøre, og da fant onkel og tante ut at de kunne kaste han på havet...(De gjorde altså ikke det, og herjet bare...)

Finn en feil!? 

Snø, etter det enorme raset som gikk i vinter. Så det ser ikke ut som den smelter før vinteren kommer igjen. 

Og er veldig fasinert over hvor mye som faktisk er igjen der, til tross for en varm sommer her i nord. 


Min bedre halvdel, flaks at han fant meg! (Eller var det omvendt?!)

Og meg som poserer i hagen på gammelstua, verdens fineste plass med mange minner fra en god barndom. 

Søndagen kom uværet, heldigvis etter at vi hadde pakket alt å var på hjemveien. 



Har aldri opplevd så mye regn, ikke engang når vi har vært andre plasser der det kan komme ekstreme mengder på kort tid. Vindusviskerne hadde ikke en sjangse og det føltes som å sitte i en vaskehal. (Bilen ble faktisk veldig ren, helt til vi kom på grusveiene i malangen...Da var den ikke like pen mer!)

Et surkeinnlegg om hvor synd det er i meg!

Jeg er flink til mye, men å være syk er ikke en av de tingene. Jeg sutrer og klager og synes usannsynlig synd i meg selv, og lar alle som er i min nærhet få høre dette. (Noe som garantert er ganske irriterende...) 

 

Så i dag holdt jeg ut halve dagen på jobb, før jeg måtte gi etter for trangen å finne en hodepute. (Ikke for det, jeg kunne sikkert funnet en på jobb altså, men med tanke på smitte ville ikke det være spesielt bra!) 

 

En paracet måtte til så jeg kom meg til manuellterapauten, etter en lang sommerferie. For ikke snakk om at jeg vil takle en forkjølelse og de irriterende smertene bekkene mitt gir meg. (Og selv om de ikke blir helt borte, så hjelper det en god del uansett!) 

 

Mannen kjenner meg godt, så han kjørte så jeg fikk meg en varm kaffe før han låste meg inn hjemme. (Vet ikke om han ønsket å beskytte resten av verden, eller om han var bekymret for at jeg skulle rømme.) Men i min form tror jeg det beste er å holde seg på sofaen. Og han glemte å ta sikringen, så jeg hadde fortsatt muligheten til å klage over min uhelige situasjon på nett.

 

Siden jeg var døden nær minst, laget mamma oss middag. (Hun igjen var bekymret for at mannen og ungene ikke skulle få mat, det er jeg HELT sikker på!) Og siden jeg tross at surker så mye fikk jeg velge hva vi skulle ha, bare synd at maten ikke smakte noe særlig. 

 

Jeg har et håp om å sove bort febern og kaktusen i halsen til i morgen, for jeg har ikke lyst til å ligge syk hjemme! 

 

Om jeg får sove da, for nå ser det dårlig ut selv om jeg er ekstremt trøtt! Pappa klippet gress for en stund siden, og nå lukter det tran i leiligheten. (Tror det må være en eller annen teknisk svikt i nesen min, for resten av gjengen sier det bare lukter gress.) Jeg må også ta på og av teppe hele tiden, for tempraturen nekter å fungere den også. Må være noe feil med varmekablene, helt sikkert! 

 

Sukk...

 


(Og siden jeg ikke orker ta bilde av meg selv som passer til teksten, får dere et fra helgen. Var litt småsyk dag også, så det burde jo duge...)

 

Yonaspizza, ikke som før i tiden!

Joda, til en forandring bestemte vi oss for å ta en takeawaypizza fra en av byens populære pizzasteder. Det er ikke så ofte vi har muligheten til dette, og i alle fall ikke ofte vi har en romatisk tv kveld med pizza etter at ungene har sovnet. Men i går skulle vi altså hente oss en pizza, eller mannen skulle hente den. (Noen må jo passe ungene!) Det er lenge siden sist, og vi tenkte at den plassen vi spiste mest på før var et trygt valg, for han vil jo ikke risikere en dritsur kjæreste resten av kvelden. (Jeg er ikke snakkende til om maten min er dårlig, spesielt ikke når jeg ofrer mye penger på den!) 

 

Siden vi var ganske sultene fant vi ut at en stor pizza var det beste, og om det evt skulle bli noe igjen kunne jeg ta det til lunsj dagen etter. 

 

Vi spør alltid om hvor lang leveringstid der er, for ikke snakk om at jeg orker å vente en time på en pizza som jeg kan kjøpe noen andre plasser også. 

 

De kunne fortelle at det tok maks 30min, og det er en tid jeg kan leve med, selv om maten helst skulle vært på bordet i det sekundet jeg kjente sulten melde seg. 

 

Det varte og det rakk, og jeg vurderte å bli sint på mannen, ettersom han sikkert hadde glemt veien hjem. (Lite sannsynlig kanskje, men hvem vet!) 

 

Når han endelig kom hjem kunne han fortelle at pizzaen var lagt fra ferdig til avtalt tid, og han måtte vente enda et kvarter før han fikk den. (Kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men når du er sulten og vil ha mat virker det som flere år!) 

 

Jeg tok pizzaen og tenkte som så at den ville veie opp for ventetiden, den var tross alt favoritten for en del år siden, på den tiden jeg enda hadde et sosialt liv. 

 

Til min store skrekk var det mange sorte flekker på pizzaen, og faktumet var at den hadde stekt alt for lenge! (Kanskje 15min for alt jeg vet...) OG er det noe jeg hater så er det å spise brent mat. Ikke engang myten om at du får pene barn hjelper, og når jeg tenker meg om har jeg heller ingen planer om å få flere enn de to jeg alerede har. 

 


 

Når jeg kom over faktumet at pizzaen var alt for mye stekt oppdaget jeg størrelsen på den! Skulle dette være en stor pizza? Hvordan fuglemager hadde de tenkt å mette? I mine øyne er en stor pizza mer en nok mat til to voksene, spesielt med tanke på hva det koster. 

 


(Og det er en liten t-skje...)

Så det som skulle bli et nydelig måltid ble en skuffelse og jeg vurderte neste å felle noen tårer. (Nevnte jeg at jeg ikke takler å få mat som ikke er god?! Mat er noe av det viktigste i livet, og jeg foretrekker å spise noe jeg liker!) 

 

Så det blir med andre ord ingen Yonaspizza på meg flere ganger, da kan jeg heller gå sulten. Jeg hadde aldri forventet at en så stor «levrandør» av takeaway hadde så dårlig standar. 

 

Desverre var jeg alt for sulten til at jeg orket å kjøre tilbake for å klage, så jeg spiste den kjipe pizzaen. Men jeg har ingen planer om å handle der flere ganger i fremtiden, for prisen sto ikke i stil til produktet. 

 

(Nå kan det sikkert diskuteres hvor rett det er av meg å publisere dette uten å ha gitt dem en sjangse til å ordne opp, men ikke snakk om at jeg gidder å bruke mer krefter på et måltid jeg håper å glemme ganske fort!) 

Negative kommentarer i "blogg-miljøet"!!?

Det er ikke mange negative kommentarer jeg får på bloggen, men det hender at en eller annen idiot forsøker å lage kvalme fordi de mangler oppdragelse og sosial inteligens. 

 

Som regel synes de jeg er stygg, noe de selvfølgelig får lov til å synes, jeg vil mest sannsynlig tenke det samme om dem, men jeg har i det minste såpas mye dannelse at jeg ikke sier det til dem. De har også dårlig utviklet norsk skriftspråk, så du kan vel si at det noen ganger kan være litt vanskelig å forstå hva de prøver å si. Ikke fordi det er stavefeil, men fordi de lager seg egene ord. Det bør også brukes en god del «fyord» i det de skriver, men det biter ikke på meg ettersom jeg tross alt er nordnorsk og jævlig kan være både positivt og negativt. (Jævlig bra, jævlig idiotisk osv.) 

 

Men en ting som går igjen er at de hele tiden ber meg finne meg en jobb, eller sette meg i kassa på butikken. (Som oftest rema100...) Og her kommer jeg til poenget med det jeg skriver. Hvorfor er det en selvfølge at jeg ikke har en jobb? Ser jeg ut som en spesiell type person som ikke jobber, er det fordi jeg her et sykt barn det hender jeg skriver om, eller sitter alle bloggere hjemme? Snodig at så mange kan forhåndsdømme meg på denne måten. 

 

Om jeg ikke hadde hatt en jobb, hvorfor må jeg finne meg en butikkjobb? Kan jeg ikke jobbe som renholder feks? Skal liksom jobben i kassa på rema hjelpe meg med problemene mine, som jeg skriver en del om? Eller er det slik at de som skriver slikt enda lever i troen om at det er negativt å sitte i kassen på butikken? Hva skulle de liksom gjort om det ikke var noe butikk? Skulle de sultet ved brødboksen. Tipper de ville endret mening om så skulle hende.  

 

Jeg funderer også på hvordan glede folk kan ha når de sitter og trykker ut oppgulp som de postert til andre? Er det virkelig så fint å skrive stygge ting til andre? Det er helt greit at folk er uenige, men må de si det på en usakelig og smaksløs måte med store bokstaver? 

 

Til slutt vil jeg tilføye at jeg har en jobb, en veldig meningsfull og viktig jobb som jeg liker svært godt, og som har tatt hensyn til min hjemmesituasjon slik at jeg faktisk kan jobbe hundre prosent. Så da ville det jo være veldig idiotisk av meg å bytte til en annen, som jeg helt sikkert ikke vil like og som i alle fall ikke vil kunne tilrettelegge for mine behov. Så skal du komme med noe negativt får du finne noe mer oppfinsomt enn at jeg skal finne meg en jobb, det funker ikke! 

 

Ps. Jeg får en ganske ufin glede av å svare på negative kommentarer, for i mitt hode er det faktisk lov å være småfrekk tilbake. For det er vel lov å være litt udannet selv, når andre er det mot deg. Er det ikke noe som heter «en tann for en tann» eller «likt skal være likt»? 

 

Og til deg som ba meg finne meg en jobb istdendenfor å publisere åpenbare ting på facebooksiden min, kunne du ikke gitt meg gleden av å svare deg? Om du skriver noe ufint kan du i det minste stå for det, og la være å slette kommentaren etter en liten stund. Jeg har jo en jobb, så derfor kan jeg ikke svare i tide og utide...

 


 Jeg sitter ikke med bena på bordet hele dagen!

Internett, skinnlue og NAV.

Siden jeg blir motarbeidet av vår internert leverandør får jeg ikke blogget denne helgen. Jeg hater å skrive mer en ok, ja eller nei på telefon, så dette blir ikke noe langt skriveri!

Dagen startet med sure barn og trøtte foreldre, minstemann insisterte på skinnlue og jeg orket ikke krangle han fra det. ( Og ettersom det er sommer og ganske mange varmegrader burde han klare seg uten. Men neida, han synes ikke nordnorsk sommer er noe å skryte av.) Så kom jeg meg til slutt på jobb, og fant ut at det ville bli en ganske så slitsom dag med få utsikter til å gå tidlig hjem.

Men midt på dagen snudde humøret seg, vi fikk brev fra nav. Og de har ombestemt seg så nå får vi stønaden vi har rett på. Jeg hadde lyst å grine av lykke!! Skal skrive mer om det når jeg kommer meg på nett med noe annet enn telefon.

Trodde jeg aldri skulle bli så glad for noe det står nav på, men en enormt stor bekymring er nå fjernet fra våre skuldre.

Desverre er jeg kommet så langt at jeg vil kaste telefon ut vinduet av irritasjon, så nå blir detvikke skrevet mer i dag!

Dagens innkjøp! (Dette er ikke et rosa innlegg!)

Endelig kom mine egenskaper som kvinne frem i lyset. Ifølge en del av de jeg omgåes med til vanlig er jeg mer mann en kvinne, uten at jeg skal nevne hvorfor de sier det. (Kan skrive om det en annen gang, listen er desverre ganske lang!) 

 

Det har seg slik at jeg og mitt kjære søskenbarn har tatt på oss ansvaret å arrangere søskenbarntreff, som igjen utviklet seg til slekstreff. Og vi er ikke en liten familie. 

 

Vi har brukt noen «få timer» på planlegging, og har utsatt handlingen til siste liten. Noe vi har en stygg uvane med å gjøre. 

 

Så i går ettermiddag måtte vi ta en aldri så liten handletur, for det er ikke lite utstyr som skal kjøpes inn når en stor gruppe mennesker skal møtes. Takk og pris for handlelisten vi hadde med oss, ellers ville vi sikkert kommet hjem uten halvparten av det vi trengte. 

 



Men dyktige som vi er klarte vi å utføre alt på tre små timer, og shoppingrommet på bilen fikk virkelig vist hva det var godt for! 

 


 

Og som du ser er det rimelig god plass i den fine BMWen min, og dette er faktisk første gangen jeg har klart å fylle det! 

 


 

Siden det er så populært å legge ut bilder av dagens innkjøp slenger jeg like greit på noen flere! Ingen skal komme å si at jeg ikke følger bloggreglene, for det er vel en regel som sier at alle toppblogger skal lage slike innlegg? 

 



Jeg og mitt kjære søskenbarn og også lyder navnet linda eller «du der». Vi er veldig fornøyde med oss selv, og håper bare at resten av slekten også vil være det etter helgen. 

 

Til slutt skal jeg skrive et lite notat til meg og Linda, og derfor skrives det på dialekt: 

 

Aldri, aldri ta på dåkker en sån her oppgave, det e faktisk rimelig mye arbeid. Og sjøl om det e lenge til det skal være, så går tida å dåkker får et sabla stress de siste dagan. Og om dåkker sku være så smart å gjøre det igjen, pass nu på at dåkker har ferie uka før. Det funke dårlig med første uke på jobb etter ferie og supermye stress på ettermiddagen. Og oppi alt det her e det å en fordel at dåkker har barnevakt så dåkker får gjort ting uten 741 avbrytelsa hver gang dåkker prøve å legge noen plana...Det va alt, trur æ! 

 

Jeg får bare krysse fingrene for at helgen blir velykket, og at værgudene viser sin beste side! 

hits