hits

juli 2017

Fjelltur, endelig!

Lørdag klarte jeg det som jeg ikke trodde var mulig på lange tider, og jeg er så stolt og kry at alle rundt meg vil rømme rommet! Jeg skryter uhemmet av egen innsats, og kan nok bli litt irriterende til tider. Og når jeg selvvalgt har holdt meg litt unna folk den siste tiden, er det de som er nærmest som får gjennomgå! 

Vel, saken er den at jeg de siste ukene har kjent på behovet for frihet, og har derfor puttet lillemor i bæresellen og gått små turer. Det har gått over all forventning, og vi har økt litt og litt på lengden underveis. Det har gått strålende for den ekstremt utrente og slappe kroppen min, som virkelig merker hva det vil si å være satt ut av spill i nesten et år! 

Og jeg har følt meg fantastisk, endelig har jeg kommet meg ut av huset. 

Så lørdag ble det fjelltur, noe jeg virkelig har sett frem til. Det å kunne kjenne kroppen jobbe på veien opp, det å nyte den fantastiske utsikten mens vinden rusker i håret og den gode slitenheten du kjenner når du er kommet hjem og kan sitte i ro. Og alt dette med lillemor på 5uker godt plassert på magen min! Nå var det ikke den høyeste toppen vi siktet oss inn på, for selv om jeg føler meg bedre skal jeg ikke ta helt av. Kroppen trenger gradvis tilnærming til normal form igjen. 

Lillemor sov hele veien, men var våken når vi nådde toppen for å få seg en aldri så liten matbit, før hun sov videre. Og mellomstemann var ryggsekkbærer, han gikk sikkert dobbelt så langt som oss andre siden han sprang i forveien, for så å komme tilbake. Han syntes det var veldig stas å gå på tur, og ser helst at vi skal gå til en lenger topp neste gang! Natten ble noe mer urolig enn vanlig for hans del, men sånn er det bare Vi tar det med godt mot, for aktiviteten og mestringsfølelsen veier opp for smerter og dårlig nattesøvn. 

Vi hadde også med oss kamera og mitt kjære søskenbarn fikk være fotograf! 

Drikkepause for stor og liten i de fineste omgivelsene. Det er så greit å kunne amme istedenfor å drasse med seg flasker! 

En stolt storebror som må klemme litt på søsteren, hun får virkelig kjærlighet i bøtter og spann!

Viktig å skrive seg inn i boka, og se om noen kjentfolk har vært der før oss. Slaktarhaugen er 223 meter over havet, og en super tur for sånne utrente som meg! 

Den spreke og flinke hjelperen min! Det er Tromsdalstinden og Tromsø du ser i bakgrunnen.

Også lillemor måtte skrives inn i fjellboka, og det er nesten så vi vurderer å prøve oss på topp ti i år. Det hadde vært gøy å kunne skryte av flere fjellturer bærende på frøkna. (For det er jo helt klart at jeg bare går for å ha noe å skryte av, helt sant! Jeg foretrekker fortsatt sofaen beste til vanlig!) 

Facebooksiden min finner du her, og om du vil ha litt mer regelmessige oppdateringer kan du følge meg på snap og instagram som @steinihavet

 

Bekymret mamma!

Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å ikke bli helt hysterisk, men det er noe med denne barseltiden som roter til med mamma hode mitt. Underbevistheten leter etter alle tenkelige ting som kan være galt, og de siste dagene har jeg vært bekymret for sovingen til lillemor. Ikke sånn alvorlig bekymret altså, men sånn passe urolig i tilfelle øynene mine spiller meg et puss og magefølelsen er helt feil. Hun kan nemlig sove opp mot 7timer i strekk, noe jeg overhode ikke har opplevd med mine andre to når de var babyer, så derfor ble jeg bekymret for at hun fikk mat nok. Vi har jo trodd at hun hadde lagt på seg, men jeg var jo selvfølgelig bekymret for at vi bare innbilte oss at hun ble rundere i kantene fordi vi så gjerne ønsket det. Så vi fant ut at for å roe en hysterisk mors nerver var det bare å stikke innom åpen helsestasjon og veie den lille damen vi er blitt foreldre til. 

Og jeg kunne barer lyttet til magefølelsen, og droppet de irriterende hormonene som raser rundt i kroppen. For lillemor har virkelig spist nok, og lagt på seg over 300gr på en uke... Ikke dårlig til å være 5uker med andre ord. Så jeg slipper pusten ut, og lar henne sove med god samvittighet! Det er godt å vite at melka mi er god nok, for ammingen har vært en tøff jobb. 


Nå må jeg bare passe på at jeg også klarer å spise nok, for jeg har en stygg tendens til å rase ned i vekt når jeg ammer og det er det siste jeg vil. Ikke snakk om at jeg vil miste kiloene jeg har jobbet så hardt for! 

Facebooksiden min finner du her!

Første campingturen.

Liv redd og med skjelvende ben pakket vi rote og snudde nesen mot campingvogna. Ilddåpen med en 4uker gammel baby og en gutt som er mer våken en henne om natten var i gang! Vi kan ikke gjemme oss hjemme resten av livet! 

Vel, mulig jeg ikke var så skjelven som jeg skal ha det til, men jeg skal innrømme at jeg var noe bekymret for hvordan dette skulle gå. Det er noe krevende å stappe familien inn i et lite kott og forvente at ingen blir forstyrret av hverandre på natten. Nå har vi jo fått en liten prinsesse som er roligheten selv på natta, så hun er stort sett bare oppe et par ganger for å fylle magen. 


Jeg fungerer utmerket som seng, men ryggen min er ikke helt enig!


Fremme i vogna var det en liten frøken som så seg rundt med store øyne, og jeg er helt sikker på at hun lurte veldig på hva den snodige familien drasset henne med på nå. Men hun falt til ro, og så svært fornøyd ut der hun lå å så på meg med undring i blikket når jeg pakket ut. Hun savnet nok vugga som sto hjemme i stua, men babyneste vi fikk brukt var en god erstatning. Skinnet tok jeg også med i tilfelle det skulle bli kalde dager, men merkelig nok stemte værmeldingen og vi fikk sol og sommer. (Nåvel, først fikk vi en kjukk tåke som var iskald, men solen vant til slutt.)


Utemat må også til når tåka endelig forduftet. Men var uansett greit med litt ullklær på!
 

Vel, da første natten kom var jeg ufattelig sliten. Det merkes godt at kroppen har vært gjennom en tøff kamp de siste månene, og at det er mye som skal holdes orden på når vi skal ut på tur. Så jeg formelig ramlet sammen i senga ved siden av lillefrøken. Hun fikk gleden av å sove sammen med meg, mens mannen ble stasjonert i sittegruppen fremme. Ikke snakk om at jeg orker å bevege meg mer en høyst nødvendig på natta. Og siden størstebror ikke var med fikk mellomste gullet sove i hans køyeseng. Vi var i grunnen svært fornøyde med fordelingen av soveplasser. 


Hun kan ligge litt for seg selv også! 
 

Vel, frøken sovehjerte sov godt også utenfor sine vante omgivelser, og var bare våken et par runder for mat og bleiebytte. Hun spiser tydeligvis så godt at hun må bæsje etter hvert måltid, som babyer ofte kan finne på å gjøre. Den som var våken mest var mellomstemann som hadde fryktelig vondt i beina, så han ble evakuert fra køyesengen og fikk sove hos faren. Når vi styrte midt på natten følte jeg for å å hyle til alle rundt meg forbannet ideen om at vi skulle på campingtur. Hvordan kunne vi finne på noe så dumt liksom...

Men når det ble morgen og jeg fikk tenkt litt gjennom natten må jeg si at den gikk over all forventning! Mellomstemann hadde en veldig dårlig natt, noe han har innimellom. Så uansett om vi hadde vært hjemme eller ikke ville natten vært tøff. Men vi er et godt team og taklet utfordringen på strak arm. 


Lite søvn og tøffe dager får ikke stoppe gleden ved aktivitet. Så selv om natten var kjip måtte båten på havet. Første gang mellomstemann fikk ro "alene" med et tau i båten, så det var en stor dag!
 

Det største problemet med å være i vogna var at jeg ikke klarte å finne noen behagelig stilling å amme i. Og det er jo ganske uheldig så mye som lillemor ligger ved puppen. Ryggen slo seg vrang og humøret mitt dalte i takt med timene som gikk. Så i dag investerte jeg i en ny ammepute, dyr som faen men forhåpentligvis det som skal til for å gjøre ammeopplevelsen min bedre. For håpet er jo at vi skal kunne dra til vogna ofte i tiden fremover! 


Og til slutt et bilde av meg som trene opp balansen igjen! Jeg hadde ikke beregnet at floa skulle være så langt oppe, så det ble litt av en tur over steinene. Hurra for sjal og frie armer! 
 

Facebooksiden min finner du her! (Og på snap og instagram er jeg @steinihavet )

Vektkontroll!

Yes, da er jeg endelig ferdig med antibiotikakuren etter en ekstremt slitsom runde med feber og smerter og æsj! Og jeg jubler, for det betyr at både min mage og lillefrøken sin mage vil få det bede! Men til tross for mageknip har den lille prinsessa gått riktig så godt opp i vekt siden sist uke, og vi trenger virkelig ikke bekymre oss for at hun ikke får nok mat til tross for ammetrøbbel. Hun har slått til med 400gr på en uke, og det er riktig så bra når du bare er fire uker.  

Vel, den søte lille hjerteknuseren har virkelig fått morens sovehjerte, og det er i grunnen litt merkelig å ha en baby som sover om natten. (Noe jeg synes vi fortjener egentlig, så mye våken som vi er med mellomstemann.) 

Jeg kjenner en ekstrem trang til å skryte av hvor perfekt dukka er, på lik linje som jeg følte når jeg fikk guttene. Hun er selvfølgelig den søteste i verden, sterk som fy, og har virkelig fått en hårmanke passende for en jente. Ikke gråter hun noe særlig og hun smiler stort til både oss og brødrene. Ja og min pappa, hun liker han litt bedre en alle andre ser det ut til, for når han er i rommet blir alle andre en matfatet glemt! Ingen ting er så vakkert som når hun ser på oss med trillrunde øyne før hun bryter ut i verdens nydeligste smil. Hun har oss helt klart rundt lillefingeren, og vi har gjort godt arbeid når vi laget henne. 

Nå ser vi frem til at hverdagen blir litt mer rutinepreget og at vi endelig kan bevege oss utenfor døren. Energien min er på vei opp, og jeg har endelig fått litt farge i kinnene, så nå skal bæresjalet på og vi skal traske tur i både fjæra og skogen! Til nå har det bare blitt noen runder på kjøpesenter med bæresella for å kjøpe ammeklær til meg, for sannelig ser det ut til at vi klarer det denne gangen. Hun tar puppen bra, og jeg klarer å bite sammen tennene hver gang utdrivningsrefleksen setter igang å gir meg tårer i øynene! Har vi klart oss gjennom blodtap, gulsott og barselfeber skal vi vel klare litt mer, for denne gangen er jeg motivert til å amme selv om det krever mye av meg. 


Så mye nytt og rart å se på! 

Vi krysser fingrene nå for at vi skal få litt sol og sommer i dagene fremover, for nå er det på tide å finne frem sommerfølelsen. Jeg har liksom ikke fått med meg at sommeren snart er over, for de siste fire ukene har vært så tøffe. Men nå må det da være vår tur til å stråle om kapp med solen! 

Facebooksiden min finner du her! Og om du vil følge meg på insta å snap finner du meg som @steinihavet 

Mål for sommerkroppen 2017!

Jeg jobber hardt for å få den perfekte sommerkroppen i år, og regner med at jeg skal komme i mål til sommeren. (Den er litt treg her i nord...)

Målene er nøye vurdert og selv om det blir hardt å nå dem skal jeg klare det med glans, svette og muligens en god del tårer. Mulig jeg også vil bite noen negler, men det vet jeg ikke enda. 

Vel, alle vil jo ha den perfekte kroppen, å min perfekte sommerkropp 2017 vil være slik: 

- Hårtap ut av en annen verden, noe som fører til små dunhår som stikker ut av skallen og får meg til å se ut som en halvstor fugleunge på hode. Det blir lekkert, særlig på vindfulle sommerdager når hårsprayen ikke kan stille opp mot den iskalde nordavinden. 

- Så vil jeg ha en god porsjon løshud på magen, så mye at jeg faktisk kan klipe godt tak i huden, å dra den litt ut fra kroppen. Det må jo bare være det perfekte partytriks de to dagene det er så varmt at bikinien kommer på. For at mammakroppen skal vises frem er det ingen tvil om!

- Amme-pupper, hvor den ene er enorm og den andre slapp som en pannekake fordi det nye tilskuddet i familien får en favoritt-kopp, og nekter å spise av den andre. De enorme nesten mørkebrune brystknoppene vil stikke ut av den alt for lille bikinioverdelen som egentlig er stor som et telt, og på sidene vil det tyte ut noe slapsete løs hud etter den daglige jojo-slankingen til jentene hver gang de fungerer som melkemaskin. Det blir rett og slett vakkert med alle de enorme blodårene som skinner gjennom den nesten gråhvite huden, og det er den perfekte prevensjon så det ikke kommer flere små med det første. 

- Bulker i lår og rumpe skal frem, også omtalt som skrukkehud eller var det appelsinhud! Satser på at mengden øker betraktelig frem mot sommeren, og ser frem til offentlig oppvisning i bikini. Hva er vel mer vakkert enn kroppens nyanser etter heftig vekt opp eller nedgang!? 

- Og så skal jeg få uren hud, med enorme lysende røde kviser som popper frem på ryggen, brystet, skinken og alle tenkelige kriker og kroker i ansiktet. Ja huden skal formelig skinne om kapp med solen, med røde svære byller som har den lekre gule kjernen av gørr inni, fremhevet av den likbleike ansiktsfargen. 

- Rumpen min skal få en lekker deigete konsistens, og jeg skal sitte bort absolutt alt som kan minne om fasthet. Når jeg går skal det riste som gele, og bikinitrusen skal være så stor at du ikke ser flere måneders hårvekst som har fått vokse vilt og uhemmet, ned over lårene og oppover magen! Og det skal se ut som at bikinitrusen er alt for liten på grunn av slapp kropp som tyter ut alle veier. Magen skal selvfølgelig henge litt over kanten, selv på meg som er undervektig i utgangspunktet. Mulig jeg bytter ut bikinitruse med de netting-trusene du får på sykehuset etter fødsel som du fyller med mamma-bleier. Det fremhever jo deigrumpen litt ekstra. 

- Synlige ribben på ryggen er helt klart et must, lekkert som det er der jeg vandrer rundt med et vaskebrett på ryggen. Se for deg den løse huden på magen som kan snurres rundt på baksiden og skrubbes ren på rillene som oppstår. Men det kan bli vanskelig å oppnå dette før seinsommeren, men da har jeg ammet så lenge at vekten min daler i rasende fart og resultatet vises i kombinasjon med noen tårer over tapte kilo. 

- Sorte ringer rundt øynene er selvfølgelig en selvfølge, og jeg går for den naturlige sorten og ikke sminke. Treningen vil bestå i å jonglere to våkene barn på natte hvor den ene har smerter og den andre er sulten og henger fast i puppen. Det blir en tøff jobb, men alt for litt sorte ringer altså. 


Hard trening!

Så ja, jeg gleder meg stort til sommerens 2-3 soldager hvor jeg kan sprade rundt i bikini og stolt vise frem kroppen som har båret frem tre barn. Jeg er stolt over hver eneste lille forandring som har kommet på grunn av svangerskapene, for det minner meg om den tøffe kampen det har vært å bære fram mine barn. Jeg er ikke laget for den jobben, men perfekte unger har jeg klart å få uansett. Og da må kroppen hylles, selv om den ikke passer inn i det smale rommet av regler som sier noe om hva en vakker, sexy og perfekt kropp er. 

Vær stolt av den du er, uansett hvordan form og farge du har! 

Facebooksiden min finner du her. 

#mamma #barsel #sommerkroppen #kroppspress #mammablogg #bakfasaden

Ammende glovarm barselkvinne i oppløsning trenger omtanke!

Æ vil bare gi opp nu!

Etter en tøff fødsel hadde jeg jo et ørlite håp om at barseltiden ikke skulle bli helt uoverkommelig, jeg var jo fullstendig klar over at det ville bli jobb med ammingen siden blodprosenten min var alt for lav, formen dårlig og jeg var veldig smertepåvirket, men motivasjon var på topp. Alt for å slippe å drasse med oss flasker over alt. Så jeg har spist, ammet, spist, ammet og spist enda mer i kombinasjon med jern og vitaminer til den store gullmedalje. Og det hjalp, blodprosenten var på rett vei, og selv om jeg fikk så såre nipler av ammingen at jeg ville grine hver gang jeg la lillemor til var jeg fornøyd. Denne gangen skulle vi klare det.

Drikke av kopp er vel ikke noe problem!

Før vi kom oss til de såre niplene ammet jeg med skjold siden puppene var litt i overkant tunge og overfylte, og det gikk stort sett greit. Men det var ei trøtt lita frøken vi fikk, så hun trengte ekstra krefter. Så jeg håndmelket og ga henne ekstra melk med kopp etter hver amming. Vi gikk over til å amme hver time og på natten måtte vi ha alarm på siden hun gjerne sover seks timer i strekk! (DET føles magisk, for det har ikke brødrene gjort!) Så dagene gikk til å sitte med puppene på lufting, og det var merkelig nok helt greit. Sånn føltes det ikke før i alle fall, da ble jeg bare lei meg av alt styret. Men det skal også sies at sist barseltid ikke kan sammenlignes med dette for når du har en nyfødt som hyler av smerter slites hjerte ditt i tusen biter. Siden det er en del arbeid med skjold prøvde jeg stadig å amme uten det, og plutselig innså den lille bestemte frøkna at det var mye lettere å spise uten! Og derfor fikk jeg såre nipler, for teknikken vår må jobbes med. Ikke bare lett å få henne til å treffe puppen riktig når hun høgger til i et forsøk på å få mat før hun blir sulten! Takk og pris for ammesalver som linder og ibuxen jeg putter i meg! 


Første trilleturen i nyvogna!


Men så var det oss å denne barseltiden da, og årsaken til at lufta gikk ut av meg! Søndag hadde jeg en strålende dag, og endelig kom vi oss ut på trilletur. Det var nydelig vær, og det er lenge siden jeg hadde følt meg så bra. (Jeg har stort sett hanglet siden fødselen og har mye smerter i magen...) Så nå tenkte jeg at ting gikk vår vei, dessverre ble formen min helt grusom på kvelden. Jeg holdt på å fryse ihjel å innså at her var det feber på gang. Hele kroppen verket og selv om jeg lå under massevis av tepper hakket jeg tenner av kulde. I et rom som sikkert holdt 27grader. Det var på tide med et nytt legebesøk!  

Mandag kom, formen var like jævlig og vi dro til legekontoret. Jeg ble sjekket fra topp til tå, prøver ble tatt og jeg ble sendt rett til sykehuset. Jeg var den heldige vinneren av barselfeber, nok en gang. Ultralyd bekreftet den ørlille mistanken jeg har hatt de siste ukene om at det var noe grums igjen i livmoren og jeg innså at jeg var på dypt vann. For hvordan i himmelens navn skal jeg klare enda en sykdomsperiode som påvirker melka mi!? 

Vel, egentlig ville legen legge meg inn, men jeg vet av erfaring at det ikke er noe hjelp å få med en nyfødt når du ligger inne, og jeg så med gru på hvordan det skulle gå seg til. Så om jeg kunne slippe ville jeg helst være hjemme, det holdt liksom med alle dagene i forbindelse med fødselen. For så lenge jeg ammer må hun være sammen med meg, og ikke ville jeg klart å være uten henne heller! Nåvel, siden feberen min heldigvis ikke er skyhøy og vi bort nært sykehuset fikk jeg dra hjem å være med lovnad om at jeg bare skal hvile. Men med det minste tegn til at tilstanden blir dårligere må jeg rett inn. (Bank i bordet, men det ser ut til at pillene virker!) 

Å nå sitter jeg her med poser under øynene, enorme smerter i magen, for lite melk i puppene og en følelse av å bare ville greve meg ned i jorden frem til neste vår. Eller det kan ikke være for lite melk enda, for lillemor er fortsatt fornøyd. Men jeg vet at jo mer vondt jeg har, jo mindre melk kommer det så det varer vel ikke så lenge. Å denne gangen vil det faktisk bli en nedtur å ikke kunne fullamme, for vi har jobbet så iherdig for å få det til. Og jeg er stygt redd for at hun ikke vil ha gått nok opp i vekt når hun skal veies på torsdag, noe som gir meg enda flere bekymringer! 

Kryss fingrene for oss og send over noen gode tanker. 

Facebooksiden min finner du her! 

PS. Den perfekte lille frøkna vår ser ut til å takle det hele med stor ro, og slektes åpenbart på moren så mye som hun sover! Hun er en drøm, å hadde det ikke vært for alt det andre kunne jeg kommet på andre tanker en å forbli trebarnsmor! 

Det ble vakker Sankthans baby!

På selveste Sankthans kom verdens søteste lille prinsesse til verden, og vi gleder oss stort over den fine lille jenta vår. Klart hun ville fødes på en spesiell dag, med strålende sol ute som heiet henne frem og dansende bål på kvelden i midnattsolen.   

En uke på overtid klarte vi, før det ble avgjort at lillemor ville få det best utenfor magen min. Fødselen ble startet og du kan trygt si at det gikk radig unna når ting først var igang, og jeg kan krysse av for nok en styrtfødsel. Det var intenst og krevende, og jeg skulle heller brukt en dag på jobben. Men sånt kan man jo ikke bestemme selv, og det er kanskje like greit. Men ut kom prinsessa, og lykken var stor da jeg så de klare blå øynene til lillemor. En våken og sterk dame som holdt hode selv for å studerte oss inngående. Hun lurte vel på hvordan raringer det var hun kom til verden for å møte! 


Stolt mamma som endelig fikk gullskatten i armene!

Et tøft svangerskap ble avsluttet, premien var på plass og akkurat i det vi skulle senke skuldrene møtte vi en ny bump i veien. Komplikasjoner som resulterte i at jeg ikke fikk det så bra. Stort blodtap sammen med lav blodprosent er ikke optimalt, og jeg kunne absolutt klart meg uten dramatikken vi møtte. Og det vil ta tid før formen kommer tilbake til normalen. 


Den unge damen får sol, og sov stort sett hele døgnet hun lå der!

Så denne gangen ble det et langt besøk på barsel, men vi ble tatt veldig godt vare på. Vi mistet nesten motet når lillemor måtte ha en runde i sola på grunn av gulsott, men det gikk seg til. Hun trengte lyset og heldigvis så vi raskt bedring. Dette førte igjen til en runde med vektnedgang på lillefrøken, men nå er vi på rett vei og sist sjekk viste at vi har klart å legge på oss 100gr på to dager. (Stolt mamma som sliter med melka på grunn av egen form, vi har virkelig ikke oddsene med oss denne gangen!) Alle timene med håndmelking, amming og kopp-mating var verd det, og jeg håper at vi vil klare å amme lenge. 


Mat til mamma og mat til lillemor. Skummel verden, så vi kliper oss fast i puppen!

Merkelig nok har barseltårene uteblitt, og jeg lurer veldig på når de skal dukke opp. Med guttene kom de rimelig kjapt og jeg husker jeg gråt både for at det var tomt for dopapir og fordi jeg var sliten. Og da var jeg ikke en brøkdel sliten av det jeg er nå. Men det kommer vel etter hvert har jeg en mistanke om. 


To stolte brødre som hilser på lillesøster, endelig kom hun til verden! 

Vi ble utskrevet med streng beskjed om å komme tilbake om jeg ble dårligere, men det ser ut til at formen min er passe stabil i det minste. Så mesteparten av dagen holder jeg senga eller sofaen med lillemor hengende fast i puppen. Og i går formiddag følte jeg meg så bra at vi dro en tur på butikken, målet var å kjøpe en tynnere jakke til lilledukka, da jeg for det meste har tykke klær til nord-norske sommerdager. Det gikk rimelig greit, selv om jeg var utslitt etterpå! Men det er fremgang, og det liker vi. Så får vi høre hva legen sier når jeg skal på kontroll i neste uke, men vi krysser fingrene for at det går rett vei. Nå vil vi nyte småbarnstiden og sommeren utenfor døren, ikke bare være inne uten energi. Storebrødrene trenger også mammaen sin, og for øyeblikket klarer hun fin lite og trenger barnepass selv. 

Facebooksiden min finner du her. (Og jeg oppdaterer insta og snap oftere enn bloggen, og der finner du meg som @steinihavet )