juli 2015

Takk og pris for at jeg har barn!

Ahh, endelig er ungene hjemme igjen og jeg kan komme meg tilbake til mine sunne hverdagsrutiner. Konklusjonen er at jeg fungerer ekstremt dårlig som barnløs, og jeg har muligens mer å takke mine barn for enn hva jeg trodde. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg sovet hele dagen, og vært våken på natten. Det kunne resultert i at jeg ble forvekslet med en vampyr siden jeg i utgangspunktet er så hvit at jeg konkurrer med snøen, og uten noen form for dagslys ville jeg blitt enda blekere. Jeg hadde skremt bort alle i mils omkrets om jeg våknet innenfor et rimelig tidspunkt, og hadde endt opp ensom og alene i en mørklagt leilighet. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg glemt alt som er av viktighet, som for eksempel strømregningen, tannlegetimen eller handling. Og jo mindre mat jeg får, jo surere blir jeg. Så ikke bare hadde folk trodd at jeg var en vampyr, jeg ville i tillegg vært en iskald og sulten en, som sikkert hadde glefset til alt som åpnet munnen i min nærhet.

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg kommet gjentatte ganger for sent på jobb, og til slutt mistet jobben. For den eneste vekkerklokken jeg ikke klarer å sove meg gjennom er de to svært høylytte guttene som står opp lenge før småfuglene hver eneste dag. Ikke engang brannalarmen kan stille opp mot de to. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg glemt å spise og når jeg først husker det kaster jeg i meg det første å beste jeg finner. Og det er ikke sunn mat, men sjokolade. Til nøds klan jeg trylle frem en fjordland middag, om jeg da huske å handle den inn. Så jeg må takke mine barn for at jeg som regel spiser sunn, hjemmelaget og regelmessig mat. Uten dem ville veien vært kort til underetasjen på grunn av sult eller feilernæring. 

Uten guttene ville jeg glemt husarbeidet, for om ikke de springer rundt, så ser jeg ikke hybelkaninene som angriper fra sitt skjulested under sofaen. Og du kan vel tenke deg til hva som hadde hendt med vindusvask uten noen som klisser syltetøy på rutene, gulvvask når ingen drar inn småstein som jeg tråkker i om morgenen og andre heller kjedelige husmor/fars sysler. 


Det er bra jeg har noen som han holde meg i nakken!

Hadde jeg ikke hatt guttene ville jeg vært en slask, som antakeligvis hadde behov for barnevakt selv. Og de siste dagene har jeg sovet hele dagen, glemt avtaler, heldigvis hatt ferie, droppet alle former for husarbeid og ligget på sofaen uten å i det hele tatt røre en finger! Det har vært nydelig, men nå blir det godt å ta fatt på den normale hverdagen igjen. (Med dobbel dose tålmodighet enn før guttene dro på vift!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Snørr, høste og en smule bitterhet.

Er det ikke typisk at jeg blir syk når vi skal ha barnefri og jeg endelig har ferie? Det er jo en uskreven regel at vi ikke skal få lov å nyte noen dager uten større ansvar hvilende på våre skuldre. Gud forby at vi skulle få mulighet å kjøre en aftentur og ta noen bilder av midnattsolen, spise en romantisk lunsj ute i solen eller pleier vårt sosiale liv som til tider er lagt i ruiner. De siste to dagene har jeg hostet, snørret og toppet det hele med vondt i øret. Og jeg kan takle mye, men øreverk er ikke en del av det. Jeg blir liggende sammenrullet på gulvet og synes fryktelig synd i meg selv. (Sånn sett er det jo bra at ingen av ungene er hjemme, jeg vil nødig lære dem opp i hvordan ikke opptre når du er syk.) Det værste av alt er at jeg våknet halv åtte i dag tidlig, enda jeg kunne sove hele dagen om jeg ville. Men neida, lys våken av øreverk. 

Men i dag var feberen borte, og jeg tok avgjørelsen om at jeg kunne takle en time i sola med strikking i fanget. Vi har tross alt bare et gjennomsnitt på to sommerdager i løpet av det som regnes som sommer, og de kan ikke kastes bort inne på sofaen. Og som den realisten jeg er var det en ullgenser som tok form i hendene mine, jeg tviler sterkt på at varmen holder, og minstemann trenger nye ullklær. (Skal også strikke til eldstemann, men han kommer ikke til å bruke dem før det er iskaldt ute og jeg tvinger han til å bruke dem, så det haster ikke så veldig.) 

Jeg tok også sjansen på en handletur, og dro innom felleskjøpet for å fikse næring til plantene. De henger litt med hode, og jeg tror ikke det er sutringen min som har gjort utslaget for deres deprimerende vesen. Også katte-stopp ble kjøpt inn, for nabolagets firbente har bestemt seg for at mitt nylagede blomsterbed er det perfekte toalett. Og jeg som trodde det så riktig så bra ut. Men satser på at de holder seg borte nå, og heller skiter hjemme hos seg selv. 


Ligger fortsatt i den stillingen, men noen unntak når jeg går på do eller finner meg mat. 

Så er det bare å krysse fingrene for at jeg blir frisk i morgen, får sove hele natten og kan nyte en dag i solen i morgen. (Lite sannsynlig den siste, ettersom det visstnok er meldt regn og vi har brukt opp to soldager.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Møte med saksen, før og etter.

Etter en hard kamp med meg selv la jeg bort saksen og bestilte meg time hos frisøren. Jeg var i krig med min uregjerlige hår som overhode ikke vil oppføre seg, til tross for stiv oppdragelse og trusler som hagler. Du kan trygt si at det er lenge siden sist, så jeg var redd for at det eneste som ville funke var en sauesaks. Jeg prøver jo å være optimist, og det ville det være kjipt med et langt, tykt hår som varmer bedre en skinnluen beregnet til 40minusgrader når solen titter innom. (Optimist når det kommer til at vi får noen sommerdager altså...) Så mitt eneste krav var at manken skal kunne samles i et hårstrikk. Jeg har ingen planer om å begynne med å stå opp tidligere etter 28år for å fikse håret før jeg skal ut døren. Etter de opplysningene stoler jeg på fagfolket, som tross alt har utdannet seg til å slite med umulige kunder som ikke vet sitt eget beste. 

Jeg må si meg svært fornøyd med resultatet, selv om jeg de neste dagene vil ha store tilpasningsproblemer. Nå må jeg halvere mengden sjampo, men de første rundene i dusjen vil jeg best sannsynlig skumme over og få såpe i øynene, skli og slå et enormt blåmerke på leggen. Så må jeg omjustere på jåletidene mine, for tørkingen av torven vil ta betraktelig mindre tid en før. Tipper jeg får pluss i boken for den hos min bedre halvdel. Og så må jeg venne meg til å sove uten å våkne av at jeg ligger på mitt egent hår og lugger meg så tårene står ut av øynene. 


Ikke spesielt behagelig med varmeteppe på hode når vi endelig har fått over ti garder ute. 

Trøtt og snufsen, men nekter å gå glipp av frisørbesøket. 

Synlig forskjell med andre ord og tydeligvis var det en hårklipp som skulle til før solen stakk innom. 

Det er lenge siden sist håret mitt har vært så kort, men til nå har jeg ikke følt det minste snev av anger.

Ps. Legg merke til min aldeles nydelige outfit! Nattbukse, ullsokker, eldstemann sine solbriller og en skjorte som virkelig topper fargesammensetningen. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Sommerferie med dårlige prognoser.

Da er ferien startet, og som normalt blir jeg liggende nede for telling. Heldigvis ser det bare ut til å være en lett forkjølelse, så jeg holder meg på bena til tross for snør og hoste. Etter noen gode timer med søvn på morgenen i dag tok vi turen til byen for å bestille nye glass til filterbrillene til minstemann og for å kjøpe maling til rommet deres. Selv om vi må vente med oppussingen til pappaen min kommer seg på bena handler vi inn det som trengs. Og til nå ser det ut til at vi klarer prosjektet uten å bruke så alt for mye penger. 

Prognosene for ferien vår så ekstremt dårlige ut, siden oppussing ble lagt på is, campingvogna var lek som en sil og vi hadde flere store utgifter før sommeren startet. Og for å toppe det hele har min bedre halvdel mest sannsynlig fått gikt. Ikke rart at guttungen sliter med bena, når både mor og far har dårlige gener, tydeligvis. Noen ganger lurer jeg på hva galt vi har gjort siden vi har så mye uflaks. 

Men sist uke fikk vi også den gledelige nyheten om at campingvogna var mindre skadet en antatt, så nå er hun kommet hjem. For å være sikker på at vognen ikke trøbler må vi prøve å kjøre med henne i regnvær, så vi har bestemt oss for å ta en tur over grensen. Og jeg skal ærlig innrømme at det blir veldig godt å dra bort litt. Guttene er også strålende fornøyde, selv om de ikke hadde noen innvendinger på at vi egentlig bare skulle bli hjemme. Så får vi heller bruke litt av sparepengene våre, men jeg synes vi fortjener å dra bort. Det som koster mest er drivstoff og opphold, og mat må vi uansett kjøpe uavhengig av hvor vi holder til. Så nå følger vi nøye med værmeldingene for å se hvor det meldes sol, slik at vi kan kjøre dit. 


Yes, endelig ferie! 

Så når jeg blir i bedre form skal vogna vaskes, leiligheten ryddes og klær pakkes, men frem til da skal jeg ligge på sofaen med macen i fanget eller en bunt med garn. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Mamma kan sove 7 minutter."

Siden jeg hadde en aldri så liten hodepine når jeg kom hjem fra jobb bestemte jeg meg for en kjapp powernap etter middag, på sofaen. Jeg ga beskjed om når jeg måtte vekkes så ikke nattesøvn skulle kastes bort, og sovet ganske fort. Jeg kaster ikke bort dyrebare minutter med søvn frivillig, å da må man sovne raskt. 

En stund ut i halvtimen min bestemte minstemann seg for å innta lekeplassen ved siden av meg, også omtalt som sofa. Jeg sanset dette, så jeg antar at søvnen ikke var spesielt dyp, noe den muligens ikke kan bli når noen skravler inn i øret ditt og roper litt innimellom når legoklossene ikke gjør helt som dem skal. Etter en stund hørte jeg minstemann spørre sin far om jeg skulle sove lenge, for det var så kjedelig. Faren svarte at mamma skal få sove en stund til. Det gikk noen minutter, og så hørte jeg minstemann si: "Er det mange minutter nå til vi skal vekke mamma?" Neida, hun kan sove 7minutter til. Jeg kjente jeg ble fornøyd av den informasjonen, og falt tilbake i drømmeland. Det gikk et minutt og spørsmålet gjentok seg, og svaret var 6 minutter. 

Slik foresatte det helt til mine syv minutter var brukt opp, og jeg var lys våken. Men om ikke annet fikk minstemann vekke moren sin, og det var han strålende fornøyd med. 

Neste gang skal jeg legge meg i bagasjerommet på bilen, da vil jeg sikkert få sove den nøye oppmålte halvtimen min uten søte avbrytelser fra mine barn. 

Facebooksiden min finner du her. 

Hvem gir deg lov til å be meg spise mer?

Hva gir deg lov til å be meg spise mer? Jeg tror ikke du ville tatt det positivt om jeg ba deg slanke deg? Og hva gir deg retten til å dømme meg som forbilde fordi jeg har fått utdelt akkurat den kroppen jeg har? Hvem gir deg tillatelse til å bestemme at min kropp er feil og at ingen vil finne den attraktiv?

Når jeg ønsker å legge på meg er det ikke fordi jeg har problemer med kroppen min i sin nåværende form, men fordi jeg vet at den del onde tunger vil holde seg i ro. De vil slutte å slenge ut vonde og sårende kommentarer som bryter ned selvbildet mitt bit for bit. De vil kanskje slutte å peke, slutte å himle med øynene. 

Jeg har ikke valgt den kroppen jeg har, jeg er på ingen måte syk og jeg er heller ikke et dårlig forbilde fordi jeg har en BMI mye lavere enn normalen. Det er mine handlinger og min væremåte som skal gi meg dommen om jeg er egnet som forbilde, og ikke mitt utseende.

Når jeg gruer meg til å gå offentlig i badetøy er det ikke fordi jeg selv er ukomfortabel med kroppen min, men fordi den er et lovlig mål for hets og kritikk. Jeg er redd for angrep på selvbildet mitt, som gang på gang brytes ned av kommentarer ment for å såre eller lite gjennomtenkte kommentarer. 

Om jeg eller noen andre i min situasjon er så uheldig å eksponere et bilde på nett av seg selv som viser den minste antydning til bein og en lav prosent av fett, renner kommentarene inn om at bein er for hunder, at jeg er ekkel, at jeg er et levende skjelett, at jeg er en skam å se på, at jeg må være alvorlig syk, at jeg aldri vil finne en partner som finner meg attraktiv, at jeg må se til å spise mer. Og alle disse kommentarene er helt ok og lovlige, ikke for meg men for svært mange andre.

Mange ganger virker det som at det er en stilletiende enighet om at de som er under gjennomsnittet tynne skal tåle hver eneste sårende og nedverdigende kommentar, uten å ha rett til å si imot. For om vi gjør det, ja da kan du være sikker på at vi får høre det i negativt ordlag.

Det heter seg at alle vil være tynne, og at det må være lykken å gå ned i vekt. Men slik er det ikke for alle. Jeg hater det faktumet at jeg er tynn, ikke fordi jeg misliker kroppen min, men fordi jeg hele tiden utsettes for sårende kommentarer. Enten i form av dem som bevist vil såre, eller av dem som rett og slett ikke tenker over hvor vanskelig det kan være å høre at kroppen din er feil.

Jeg blir glad hver gang jeg ser at en kropp utenom normalen fremheves, men gleden er kortvarig. For hver gang en tykk person viser seg frem, renner kommentarene inn om at tynne jenter er ekle, uekte i samme ordlag som den andre gruppen fremheves. Og jeg velger bevist å bruke ordet tykk, for er det ikke nøyaktig det samme innholdet som når du sier noen er tynne? Men hva med å skryte av begge gruppene, hva med å fremheve at alle kropper og fasonger er like normale? Alle mennesker er ulike, og selv om ikke du finner en annen person attraktiv betyr det ikke at alle andre heller ikke gjør det.

Jeg sier ikke at alle dømmer og kaster vonde kommentarer, jeg sier ikke at tykke ikke opplever hets, men det jeg forteller er fakta jeg har erfart gjennom alle mine år. Erfaringer både jeg og andre rundt meg har sett og følt på. Tynne personer er på mange måter fritt vilt, en skyteskive som ikke skal få lov til å bli såret.

Men det er ikke greit, det skal ikke være slik at jeg skal ha et ønske om å endre min kropp, fordi noen andre sier den er feil. Og det samme gjelder for alle de ulike fasongene og fargene som finnes. Vi mennesker er alt for snare å kritisere andre, istedenfor å fremheve alle de positive sidene til de vi ser rundt oss.

Så vær så snill, neste gang du skal si noe negativt og dømmende, hold ordene inni deg og la være å peke. Si heller noe pent, og kanskje du blir overrasket over hvor fint det kan føles.

Ja takk til alle kroppsformer, og nei takk til stygge og sårende kommentarer uansett hvem det gjelder.

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Æ fløtte til ho bestemor og han bestefar, dåkker e slem!"

"Æ fløtte til ho bestemor og han bestefar, dåkker e slem!"  Minstemann skuler på sine foreldre, svært fornærmet over vårt krav om at lekene skal ryddes før ha får se på nettbrettet. 

Denne dagen måtte jo komme, og i likhet med sin bror har han funnet ut at besteforeldre er mye snillere en vanlige foreldre. Jeg tror faktisk vi alle har vært gjennom noen runder med trusler om at vi skulle flytte ut, og om jeg ikke husker helt feil satt jeg i loftstrappen hos mine besteforeldre og ba til gud. Jeg ville nemlig at mamma og pappa skulle byttes ut med noen snille foreldre som ikke beordret meg til å bruke ullklær når det var 15 minus ute. 

"Mamma, du mase sånn at æ får ondt i hode!" Den minste klasker seg i pannen og sukker høylytt.

Jeg må si meg ganske enig med han, men det blir liksom litt gjentatte beskjeder når den jeg snakker til har selektiv hørsel som bare reagerer på is, brus eller lekebutikk. Og også her tror jeg at denne kommentaren har vært i bruk før, for ca 24 år siden når jeg var en sta jentunge. 

Men heldigvis glemmer han hvor slemme og masete vi er når leggetiden kommer og vi synger, leser og gir han verdens beste og mykeste nattaklem.

Og alle disse minnene vil han og broren en dag huske som noe positivt, rømningsforsøket med latter, maset med velvillig forståelse og klemmen med varme og kjærlighet, lik de minnene jeg har fra min egen barndom. 


Et av mine første rømningsforsøk! 

Facebooksiden min finner du her. 

Endelig en hel natt med søvn!

"Tattattaaa, mamma jeg har sovet hele natten!" En superfornøyd gutt vekket meg i dag tidlig, tydelig overrasket over natten som hadde vært. Det er veldig, veldig lenge siden sist, og jeg tror ikke gleden kan beskrives med ord. Det var neste s jeg hørte munter musikk rundt meg og alt fikk et ganske rosa skjær. Men han fortjente virkelig en god natt med søvn, og jeg skal være så ærlig å si at det gjorde jeg også. 

Siden sommeren endelig er kommet til nord skal vi låne hytta til mine foreldre i helgen, og vi krysser fingrene for at det blir en tur på havet og lange dager ute. Vi skal til og med være så dristige at vi tar med grillmat. Været kan bytte rimelig fort, og selv om det meldes opphold betyr det ikke at det blir det. Jeg har vært så optimistisk at jeg har pakket solkrem, og jeg håper faktisk at vi vil få bru for den. Regnklærne blir igjen hjemme, og om det skulle bli regn har jeg store planer om å være inne. 

Nå er det bare en uke igjen på jobb før jeg tar ferie, og det skal bli godt å gjøre ingen ting. For selv om vi gjerne skulle besøkt en plass med bedre værprognoser, så er det fint å vite at vi ikke må stresse med noen ting. Minstemann tok ferie fra barnehagen i dag, og han har informert om at han er veldig klar for sommerferie.

Oppussingen må også utsettes på ubestemt tid siden pappaen min er blitt syk, og han skal hjelpe oss med varmekablene. 



Så nå må jeg rote sammen det vi trenger for helgen, og sjekke at bamsene som har fått seg en vask er tørre. 

Ha en strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her. 

Et lite alvorlig barneansikt.

Det er vondt men også sjarmerende å våkne mitt på natten av en liten barnehand som klasker meg i pannen, før den stryker meg over håret å gir meg floker som ingen hårbørste kan stille opp mot. Når jeg myser ut i det mørke rommet ser jeg et lite alvorlig barneansikt bare noen cm unna som stirrer på mammaen sin og nynne en nattasang som jeg selv har nynnet natt etter natt for å trøste. En liten skatt som vil at mammaen skal få sove, selv om han ikke finner roen selv. 

Da er det godt å favne rundt den lille kroppen, mens mammahjerte gråter for den lille gutten som har det vondt. For de små bena som vandrer hvileløst i sengen, og for den trøtte lille kroppen som kjemper for å få sove. Jeg nynner på nytt den samme nattasangen, og stryker de små føttene som verker. 

Uansett hvor trøtt og sliten jeg er, har jeg alltid litt ekstra krefter som holder ut litt til, og litt blir til timer som igjen blir til dager. Den lille gutten min trenger meg nå, og han trenger den varmen og kjærligheten jeg kan gi han. Fremtiden er fylt av spørsmål, men det gir også rom for håp. For kanskje han en dag slipper å ha det vondt, kanskje han en dag vil kunne sove uten å våkne gang på gang av smerter. 

Og snart må det komme en bedre periode, for nå har den vonde vart lenge. Vi drømmer og håper om varmere dager og bedre netter, hvor den lille gutten vår får samlet krefter. 

Men hver neste våkenatt er verd det, så lenge jeg kan gi han tryggheten gjennom alt det vonde. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dragen min og meg.

Sponset innhold.

Sist uke fikk vi en mystisk pakke i posten, og vi var veldig spente da vi endelig fikk åpnet pakken. Det skulle vise seg å være et nytt medlem til familien, som ble ønsket varmt velkommen til oss. Dragen er en kjent figur for guttene, men det var nok den minste i huset som jublet høyest. Og en slik oppmerksomhet kommer godt med når vi har lange og vonde dager på grunn av kaldt, kjipt og unødvendig dårlig sommervær. 

Netflix har sluppet Dragerytterne- ukjent terreng, og vårt nye medlem av familien var en rød drage. Perfekt, ettersom vi har en svart fra før. De to ble gode kompiser og ifølge min yngste sønn er det de to som har rotet på soverommet til guttene, hver dag...

Og siden vi ikke kan motstå en konkurranse må vi jo dele noen søte bilder som vi håper kan gi oss enda en mystisk pakke i posten. 


Dragen har vært med på mye de siste dagene, så beklager til min mor som fikk ny bordpynt da minstemann var der. Han mente at dragene passet på stuebordet, for de var jo så søte.

"Du mamma, se dragen varmer maten min, var ikke det lurt?!" Er litt usikker på om jeg er enig, men så lenge maten spises skal jeg ikke si noe. På natten fikk dragene sove i telt, i tilfelle det ble regn inne også. 

Og den ene har også fått være med på Legoloftet, en super bruktbokforretning i Tromsø som selger både brukte bøker, filmer og helt ny spennende lego og andre greier. Dragen valgte til og med ut en legopakke som minstemann måtte kjøpe for sine egne penger. De var begge storfornøyde med handelen. 

Så nå venter vi i spenning på at vinnerne av konkurransen skal kåres, mens vi koser oss med Dragerytterne på Netflix

#DragenMinOgMeg  #StreamTeam

Facebooksiden min finner du her. 

Perfekt VS uperfekt!

Jeg kunne valgt å ta en ganske stor løgn i kveld, men innser at jeg kommer lengst med ærlighet. Det hadde jo vært fint å pyntet litt på den perfekte fasaden og informert om at jeg er tidenes supermamma som velger å sy kostymet til mitt barn, istedenfor å legge meg langflat på grunn av kjøpepress. Det høres jo ganske sjarmerende ut å gjøre slikt, men den mammaen er jeg uheldigvis ikke. 

Minstemann har pirat-dag i barnehagen i morgen, og denne alt for vimsete moren hadde selvfølgelig glemt det, til tross for gjentatte beskjeder fra både min sønn og min samboer. Jeg er litt usikker på om jeg har fortrengt informasjon, eller om jeg rett og slett har beregnet at begivenheten finner sted i en av de neste ukene. Men i alle fall, klokken 19:47, ganske nøyaktig fikk jeg spørsmål om kostymet var klart til i morgen. Det var det ikke, og dessverre for meg er kostymet som har vært brukt tidligere både skittent og alt for lite, så redningen ble mine elendige sy-kunnskaper. Fordelen er jo at sjørøvere ikke er kjent for rette sømmer, så her var mitt handikap en fordel. 

Jeg ropte "jada, kostymet er straks klart" mens jeg rev garn og rot ut av ekser og hyller. Jeg har vært i uføret før, så buksen var ganske ferdig, men måtte finpusses litt. Genseren ofret jeg uten de helt store problemene, ettersom vi som regel bare bruker ull på minstemann uansett. Og så ble nålen funnet frem, etter en nervepirrende halvtime med eks antall stikk i fingeren hadde jeg snøret sammen noen ferdig klipte hull. En ny lapp var festet på buksen, og nye kanter til genseren hadde tatt form. 

Resultatet ble ikke så verst, men det faller ikke noen dom før i morgen tidlig når minstemann skal prøve antrekket. Han kan være ganske nådeløs, men jeg krysser fingre, tær og hår for seier. Minstemann kan være en nådeløs dommer, men jeg regner med at de stygge stingene gir meg en fordel. Ingen pirater med respekt for seg selv går rundt i perfekte klær. 

Facebooksiden min finner du her. 

Klar for avlastning.

Da har minstemann pakket sekken med Fantorangen og tatt turen rundt huset til mine foreldre. Vi har avlastning, og han skal være der til søndag, og vi skal sove. Så i helgen skal vi finne på noe sammen med eldstemann og forhåpentligvis sove masse. Og siden været svinger fra time til time og vi har vintertemperaturer ute, trenger vi all den søvn vi kan få. Natt til i dag var jeg mer våken enn sovende, og når klokken ringte hadde jeg mest lyst til å kaste den i veggen. 

Minstemann har bestemt at bare en bamse får være med til besteforeldrene, og når den skal velges ut må han bruke telle-reglen han har lært i barnehagen, og som han selv har bygget på. Elle, melle, deg fortelle, skipet går, ut i år... Resten av pakkingen overlater han til oss, selv om han helt sikkert hadde klart å pakke det selv. Han er en ryddig liten tass med god orden, så han vet godt hvor mye klær han trenger de neste fire dagene. 

Eldstemann gleder seg til helgen, og synes nok det er litt godt å ha oss for seg selv. Eller jeg liker i alle fall å tro det, selv om vi ikke ser mye til han nå som det er sykkelsesongen er i gang. Men vi synes i alle fall det er godt og kunne vie han hele vår oppmerksomhet en stund. 

Ellers har vi vært en tur innom ganske mange butikker og funnet frem til hylle systemet vi skal bruke på guttenes rom. Og prisen ble virkelig ikke så ille. Siden vi skal ha dem spesialtilpasset må vi kjøpe plater og skjære dem til selv, og til slutt må de males. Så i løpet av den neste uken skal det handles inn, sammen med maling og andre greier som trengs. 


Litt upraktisk at Fantorangen er større enn sekken, men med litt stapping fikk han plass til både den og nettbrettet sitt. 

Facebooksiden min finner du her.