hits

juni 2016

Barnefri = rutine sammenbrudd!

Da har samtlige rutiner klappet sammen som et korthus i vinden, og jeg innser at jeg må ta meg selv i nakken. Begge guttene har litt ferie fra en slitsomme mora, og jeg kan derfor suse rundt i egene tanker fra jeg kommer inn døra etter jobb og til jeg omsider står opp fra sofaen og går til sengs. Leiligheten ser hundre ganger verre ut en hva den vanligvis gjør med to voksen og to mellomstore gutter hus. Det skal sies at jeg har vasket klær, og i det minste er skittentøyskurven herlig tom, der er det bare et par plagg som venter på tur. Og det hender jeg setter meg litt på do-lokket og nyter synet, for gudene skal vite at det er et sjeldent og magisk syn. 

Det var så ille at jeg spiste sjokolade og potetgull til både middag og kveldsmat i går, bare fordi jeg ikke giddet å smøre meg noen brødskiver. Ganske ille i grunnen, for selv om jeg nesten kan sove ubegrenset trenger kroppen næring. Luft og kjærlighet holde ikke som i gamle dager. Så min bedre halvdel tok ansvar i dag og lagde oss middag.

Selvfølgelig hjelper det ikke at vi har hatt noen dager med aldeles nydelig vær denne uka, og da må jeg jo benytte sjansen til å sitte ute lettkledd og vise frem den lekre bikinikroppen min, ikledd et par gamle truser og en bh som absolutt har sett sine bedre dager. D-vitamin skal samles så det holder til den lange, kalde vinteren. Og når vi først får sommer her i nord, må den nytes for vi vet ikke om det er et år eller to til neste gang. 


Sommersesongen kan en sjelden gang nytes utendørs, og om det treffer når jeg har barnefri er dette en av stillingene jeg inntar. Til og med ullsokkene får hvile på slike dager!  Dette er fra sist sommer, men jeg ser nesten lik ut nå. Ja hvis du ser bort fra at jeg endelig har klart å legge på meg enda litt til, noe jeg skal feire med en ny bikini. (Det må jo være lov, og ganske nødvendig så ikke puppene plutselig hopper ut på en fullstappet strand.)

Men til tross for grusomt forfall når det kommer til ansvar på hjemmebane kan jeg skryte av at jeg sover hele natten, ja eller i alle fall hele natte fra når jeg endelig sover. Varmegrader å sol rundt midnatt tuller med søvnmønsteret, og jeg ligger derfor å surrer rundt i senga noen timer før jeg får sove. Jeg er ifølge min bedre halvdel et mareritt å sove sammen med for tiden, og han har rømt på sofaen et par netter. At temperaturen på soverommet har minnet om det du opplever i en bastu hjelper nok på så jeg får sove helt alene. (Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg elsker å sove alene i en stor seng, uten å bli vekket opp et par ganger i timen.) Så jeg vet å verdsette muligheten når jeg får den, for det er ikke så alt for ofte. Heldigvis trenger jeg bare et par netter alene før jeg savner å ha min bedre halvdel sammen med meg, i alle fall når jeg skal sove og fryser på tærne. 

Nå har jeg ca 15timer igjen med jobb før det er sommerferie, og jeg ser faktisk frem til disse timene. For selv jeg gjentar "snart ferie, snart ferie" ustanselig er jeg glad i jobben min, og det er noe befriende med å vite at snart er det neste fire uker med fridager som står for tur. Og med en god porsjon flaks treffer vi på godvær når vi hekter problembarnet på kroken og daffer avgårde til nabolandet. Omsider har vi fått fikset det som skal fikses på vogna, og nå håper jeg inderlig at den kan holder seg vanntett og uten andre feil og mangler en stund. 

Dessverre betyr også en nært forestående ferie på ekstra arbeid, og de neste dagene vil jeg planlegge og pakke alt som skal til for at vi skal nyte noen skarve uker. Mulig jeg bør finne den listen min å notere opp temperaturmåler, varme-sokker, solkrem og gnagsårplaster som har ramlet inn i hode mitt mens jeg har skrevet. Det er i alle fall en start på pakkingen, om ikke annet. Så resten av kvelden skal jeg nyte med en lydbok på øre og strikkingen i hendene. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Men i hælvette, kor e sola?!

Er det for mye å be om en smule solskinn, omså bare noen ørsmå lysstråler som kan varme opp iskalde nordnorske kropper som hutrer av kulde og gir etter en etter en, for vedfyring og ullvotter. Hva har vi liksom gjort som gjør at vi fortjener en slik vegg av kulde som er kastet over oss? Vi er da ikke så ille som rykte vårt sier, og vi vil jo nødig forårsake en fødselskrise om en ni måneders tid. Det sier seg selv at kroppsvarme er svaret når fingre og tær er på god vei til å gå fra hvit til blå. 

Og om vi nå ikke kan få noen timer sol, så kan vi i det miste få temperaturer over 10grader? Vi har da tross alt ni måneders vinter, så vi trenger absolutt ikke en forlengelse juni, juli og august! Butikkene selger ikke vinterklær i sommersesongen, og slik det er når vil vi om en ukes tid går rundt i slitte vinterklær som faller av fille for fille. For ikke snakke om de gjennomhullete og vasstrukkene vinterskoene som har motstått sin siste dråpe(les=innsjø) vann. 

Brenselforsyningen som skulle samles til vinteren brennes opp før vi får den ut av skogen, og om det fortsetter slik vi hele nord være uten bord og stolbein om en tre ukers tid. Da må vi gå over til å brenne nips og aviser, og vi vil jo ikke være noen miljøsvin. Men nøden finner ingen grenser. Og alternativet er hypotermi også omtalt som nedkjøling av de som ikke er så kjent med tilstanden av naturlige årsaker. 

Og tenk på den stakkars isbilen, som må kjøre rundt uten at noen handler hos den! Tenk så synd det er i den der den spiller den muntre sangen sin så alle glade barn skal komme springende, dessverre kan den ikke vente så lenge at barna får pakket på seg flere lag med klær så de kan vagge seg ut av døren uten å få frostskader. 

Jeg har til og med jobbet meg frem til en aldeles strålende bikinikropp, og etter ti kilos slit opp i vekt så må jeg for guds skyld få skryte litt av en passe slapp mage som stråler under noen ørsmå plagg. Det er liksom ikke samme stasen når jeg trør på meg ullundertøy først, votter og ullsokker. Skal liksom det harde arbeide være helt uten mening?! Hallo, se nå litt i nåde til en av dem som omtales som beinrangel! Her hadde jeg muligheten til å stråle litt i solskinnet fra de som finner på å skryter av hvor bra jeg ser ut. Gudene skal nemlig vite at det hørte jeg aldri når jeg lå under det som anses som normalvekt, selv om jeg var født slik. 


"Hælvetse mannskit, nu rant den svartens solkremen ut av nævan på mæ igjen...."
 

Så vær så vennlig, gi oss litt sol nå. (Lest helst på nordnorsk: Se til hælvete å gje oss sol nu, før vi daue alle som en!) 

(Og hvis vi ikke får sol kan regjeringen bare sende en bråte psykologer opp til nord, eller gi oss muligheten til sydenreise på blå-resept. )

Facebooksiden min finner du her, og om du ikke får svar fra meg er jeg frosset til is. 

Ferie sa du?!

For øyeblikket klamrer jeg meg fast i det lille hårstrået som heter sommerferie, og kniper øynene sammen samtidig som jeg hyler "snart ferie" inne i hode mitt. Det skulle tatt seg ut om jeg satt å hylte det høyt på jobb, eller når jeg subbet gjennom reolene på rema på jakt etter tomater på boks og fiskepudding med en unge som sutrer i armene og en annen som maser om absolutt alt jeg sa nei til før vi gikk ut av bilen. Jeg mistenker at inntrykket ukjente får av at jeg er en håpløs forelder som bærer en seksåring ville blitt kraftig forsterket, men det er ikke min feil at han har vondt og at jeg har glemt å handle inn middag dagen før når vi hadde avlastning. (Den tiden brukte jeg på sofaen med en passe voldelig serie på tv uten noe fot i virkeligheten, med minst mulig behov for hjernekapasitet. Utløp for frustrasjon og avkobling i et, og mye bedre en den håpløse pustingen som må til for å gjennomføre en passe god meditasjon på en dårlig dag.) 

 

Vel, det hårstrået blir mer og mer oppfliset for hver eneste dag, og med tanke på at jeg nesten kan lukte sol, sommer og varme gjør det meg panikkslagen. Jeg svetter og jeg knurrer. (Kan være jeg skal ha mensen også, når jeg tenker meg om.) Men i alle fall, det eneste som står i hode mitt er tanken om at snart kan vi ta guttene med på ferie, vi skal sette oss inn i bilen og legge byen bak oss. Vi skal tasse avgårde i 80kilometer i timen med campingvogn på kroken, og være den harmoniske familien jeg ser for meg på en solskinnsdag. Realiteten er at før vi kommer i bilen har det vært x-antall diskusjoner om hvem som har gjort hva, vi har maset så mye at kjevene verker på overivrige unger som ikke enser foreldrenes småhissige tone og for å gjøre det hele komplett kommer det til å hølje ned, og muligens snø med vår flaks. Men i alle fall er vi på vei til det vi håper blir et par uker med sol, varme og nattesøvn. Sistenevnte er vel egentlig det eneste jeg ønsker når jeg kjenner riktig godt etter, men også sol og varme er et pluss. 

Jeg vet jo at når vi har kjørt et stykke vil blodtrykket senket seg såpass at jeg kan titte bak og se mine søte små i skjønn harmoni i baksete der de nistirrer på hver sin skjerm ikledd hodetelefoner. Og da kommer jeg til å si, endelig ferie. 

Men så er problemet at det gjenstår to hele uker før vi når målet, og selvfølgelig går ikke ting vår vei. Selvfølgelig ikke, det ville jo være usedvanlig unormalt, for vi er ikke overbevist at noen har kastet gan over oss for ingenting. (Vår uflaks kvote er oppbrukt for lenge, lenge siden.) 


Sånn jeg føler meg, bare i en litt eldre kropp...

SÅ i helgen når vi omsider skulle ta vogna helt hjem oppdaget vi noe besynderlig, de stygge flekkene etter sist sommers vannlekkasje var tilbake. Og det var jo rart, tatt i betraktning at den ble reparert før vi avsluttet campingsesongen 2015. Ja det var faktisk så rart at det måtte insiseres nøye. Og sannelig, det humørsyke beiste av ei campingvogna har igjen bestemt seg for å invitere vannet inn, som vi fortvilet prøver å holde ute. Minstemann lærte ganske mange nye gloser den dagen, og jeg måtte bruke flere timer på å overbevise han om at vi skal på ferie uansett hva. (Motgang + lite søvn = dårlig humør...) 

Mandagen kom, og min bedre halvdel fikk i oppdrag å ordne opp, eller i alle fall sjekke med verkstedet om de hadde tenkt å gjøre det. Så rundt lunsjtider var vogna tømt i fronten og vi var nesten helt klare til å kjøre avgårde med henne. Den eneste lille tingen som gjensto var å ta opp det lille søte hjulet i fronten... 

Men det var ikke noe søtt hjul, for i det min bedre halvdel tok i håndtaket sa det knekk, og der sto han med det i hånden. En ekstrautgift, akkurat det vi trengte nå.

Så vi måtte snegle oss gjennom byen med vogna, og irritere alle dem som lå bak oss. Og som de fleste vet har ikke campingfolket det beste rykte etter veien, og vi gjorde det absolutt ikke bedre etter dagens ferd. Men til vårt forsvar er det ikke vår feil at veiene er formet som skilte for fartshumper. 

Jeg bare venter på neste hinder, og er redd at drømmen min om søvn muligens kan gå i tusen knas ganske snart, med målet rett foran nesen vår. For det hårstrået jeg klamrer meg til skulle vært stelt bedre med, det skulle fått både klipp og hårkur for lenge siden. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Beklager for at jeg ikke svarer på kommentarer, men jeg bruker merkelig lite tid på nett om dagen, og når jeg gjør det er det for å betale regninger, skrive kjipe søknader eller andre ufattelig kjedelige voksengreier. Men jeg leser alle, og veldig mange av dem får meg til å smile. Så takk! 

Hvorfor ofret jeg skjønnhetssøvn for å få barn?

I dag er en av de dagene jeg virkelig lurer på hvorfor jeg ville bli mamma. Jeg sitter her med håret til alle kanter og føler meg mer som en levende død. Klokken fem valgte mine søte små å stå opp, og klokken fem startet dagens mareritt! Ikke snakk om at de skulle sove mer, og ikke snakk om at vi kunne få noen ekstra timer i sengen mens de så på tv. Nei det var krangling, diskusjoner og ulovlige handlinger i form av å saumfare skapene etter godteri. De spurte om å få gå ut i sekstiden, og du skal vite at jeg var svært fristet til å svare ja. Men det spør om naboene ville vært så fornøyde med to brølende gutter som brøt stillheten en søndags morgen. Så de ble inne. 

Vel, du kan trygt si at tålmodigheten min har fått kjørt seg i dag, jeg har flere ganger dirret av sinne og måtte klipe meg i armen for å ikke brøle ut ord jeg ikke kan ta tilbake. Og dette var selvfølgelig etter at alle pedagogiske metoder var prøvd. Det endte med at sykkel, spilling og dessert ble inndratt. Noe som i grunnen betyr merarbeid for oss, for om vi hadde latt dem få ligge å spille hele dagen ville vi jo kunne sove mer. Dessverre blir ikke oppførselen til arvingene bedre av det, og for at de skal forstå at krangling og ulovligheter ikke er greit mister dem goder de har. Det kan sikkert diskuteres opp og i mente om det er rett metode, men hos oss fungerer det helt fint. Så i morgen vil de med stor sannsynlighet være enige når de tar morgen, og med litt flaks blir det en gang etter klokke 6. Bare synd at det er mandag og vi uansett må opp tidlig. 

Og det hjelper ikke på at vi har sovet svært lite på grunn av minstemann, som har vært våken et par ganger i timen mellom klokken et og fem når han tok morgen. Så jeg trengte søvn jeg kunne ha fått om ungene var en smule mer enige og fulgte reglene vi har. 

Nå sitter jeg her med øyne som går i kryss, og undrer meg over hvordan i alle dager jeg skal klare å holde ut resten av dagen uten å være urimelig og vanskelig overfor ungene. De har fått sine konsekvenser, og så lenge de følger reglene må jeg også gjøre det. Så får jeg heller brøle inn i sofaputen når det blir for ille, for i dag hyler virkelig kroppen etter søvn. 

En harmonisk dag, veldig ulik den vi har i dag!
En harmonisk dag, veldig ulikt den vi har i dag.

Heldigvis er det bare på slike dager jeg lurer på hvorfor jeg tok valget om å bli mor, en tanke jeg er helt sikker på at alle foreldre tenker fra tid til annen. Jeg elsker mine barn høyere enn jeg kunne forstå var mulig før jeg fikk dem, men de kan også drive meg til kanten av galskap når de virkelig er i ulage. Og dette er tanker jeg skal dele med dem når de blir større, slik at de kan være forberedt på at det er helt normalt å få slike følelser innimellom når de selv får barn en dag.

Nå må jeg gå ut å sjekke hvorfor det ble så mystisk stille, for det betyr som regel at de holder på med noe som ikke er lov?

Facebooksiden min finner du her. 

Joda, jeg er her enda!

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle om en harmonisk hverdag med lykkelige barn og avslappede foreldre som sitter i sofaen med strikking eller avis i fanget. Men dessverre er hverdagen vår noe helt annet for tiden. Søvnmangelen er stor og minstemann sliter. Men heldigvis har vi noen magiske glimt innimellom som gir oss energi og lykke nok til å holde oss gående når de vonde følelsene sliter i hver eneste nerve i kroppen og søvnmangelen tærer. Og det er de øyeblikkene jeg har planer om å huske

Som du kanskje skjønner er bloggpausen min over, etter en lang stund hvor tastaturet har fått hvile. Humøret mitt har ikke vært der at ordene fikk flyte, og om jeg skulle skrevet noe ville det vært negative ord som ikke er det jeg vil formidle. 

Siden sist har vi vært på førskole med minstemann, tenk at han skal starte på skolen til høsten. Vi er spente, men heldigvis er ikke skolelivet helt ukjent for oss. Storebror er der, og på en måte føles det litt godt. Jeg vet at han vil holde et øye med lillebroren, for søskenkjærligheten er sterk med det samme vi foreldrene snur ryggen til og ikke ser dem. Men når vi ser på dem kan de krangle så hår og negler flagrer alle veier. 

Vi er også blitt mer kjent med fotball livet, men det krever nok et eget innlegg. Etter gårsdagen der vi sto i snø og hagel storm og så på småtassene spille innså jeg at dette ikke er noe for meg. Og av en eller annen grunn er forventningene slik at alle skal elske den typen aktiviteter og stille opp med enorme mengder energi og et glis om munnen. Men temaet er ikke svart/hvit, så det finnes glimt av glede i opplegget vi går gjennom. 

Våren i nord gir mange utfordringer, men av og til kommer det glimt av sol på himmelen. Og denne våren har vi blitt bortskjemt med dagevis med sol og varme. Tenk at vi har hatt dager som har vært så varme at ullsokkene har fått hvile og at småtær har fått kjenne på vannet i havet. (Ikke særlig varmt, men det kan man vel heller ikke forvente i mai/juni). Men like fort som solen kommer kan været slå om, og plutselig står vi der med shorts i snøstorm. Men jeg klager ikke, jeg vet hvor jeg bor. (Okei, jeg bruker å klage en del, men for det meste er jeg fornøyd!) 

Og til slutt vil jeg dele noen bilder fra den siste tiden, for kamera er funnet frem på ny og gjennom det kan jeg fange alle de glimtene av lykke jeg vil huske, og noen øyeblikk som ikke er fult så lykkelige. 


Beklager om noen av naboene mangler blomster fra bedene sine, men minstemann ville bare glede mammaen sin! 

Også bamser trenger varme, så da var det bare å finne frem garn og pinner. Eieren ble veldig fornøyd med resultatet!

Papirmøllen stopper aldri og som vanlig ligger det halvferdige dokumenter rundt og kring hos oss. 

Vårværet skifter fra time til time, og vi vet aldri hva vi får. Værmeldingene er ikke spesielt presise, så dem kan man ikke stole på!

Fotballturnering med strikkingen i veska, like greit å ordne ullgenserne som trengs til vinteren nå. 

Fotball er gøy, men gir også vonde smerter for minstemann. Men gleden av treningen gir mer glede enn negative følelser for han, Og trening er viktig for kroppen. 
Omsider fikk eldstemann teste hengekøya, og jeg må si meg imponert over at han klarte å henge den opp selv uten at han ramlet i bakken. 
Et typisk familiebilde tatt på pappas bursdag. Jeg, eldstemann og fine mammaen min poserer stort sett velvillig. 

Vi har også vært på gårdsbesøk og forstyrret bonden som var i arbeid. Jeg beundrer jobben de gjør, og spesielt når lammingen starter. 

Minstemann måtte kose litt med en av de unge damene som ventet på fødselen. 

Også de minste måtte få besøk, og guttene syntes det var stor stas. Å se lammene hoppe rundt er en fryd for øyet. 

Oppdagelsestur er viktig, så vi besøkte et område vi alltid har kjørt forbi. 

Og turen er god trening både for store og små, men spesielt for minstemann som sliter litt med balansen. Eldstemann liker å leke nært med vannet, så jeg var noe bekymret for å måtte ta med hjem en søkkvåt unge! 

Sola kom frem, og hele kroppen måtte få litt sol. Viktig å få så mye D-vitamin som mulig! Jeg bør vel øve litt på poseringer, for jeg imponerer ikke som modell. 

Jeg klarte også å gå i veien for kamera når det skulle forevige den mektige utsikten vi har rundt oss på hytta. 

Eldstemann har fått seg båt hos pappaen sin, så vi lånte den med oss til hytta. Guttene elsker å være på havet, og det er stor stas når de slipper å ha en av oss i båten. Jeg fikk etter litt diskusjon og bestikkelser lov til å ro en tur, og mine gamle ferdigheter er ikke glemt. Det var en nydelig sommerdag i mai, hvor vi kunne gå lettkledd ute i fønvind og bare nyte dagen.

Eldstemann er en sterk gutt, så han klarte helt fint  dra opp båten selv og knyte den fast. (Med minstemann i hælene som garantert lærte mye nytt den dagen.) Og tenk, det var så varmt at også han kunne gå uten sko i fjæra! 

Den siste tiden har jeg laget mye, og disse skal etter hvert bli brosjer og pynt. Så selv om jeg ikke har vært aktiv på bloggen med å skape tekster har kreativiteten fått spire med heklenål og strikkepinner. For å sitte helt i ro med armene i fanget er ikke noe jeg har evnen til! 

Facebooksiden min finner du her og på instagram/snap finner du meg som #steinihavet