juni 2015

Hjelp, vi skal pusse opp!

Akkurat nå sitter jeg her og sliter meg i håret! Det er ikke selve arbeide med oppussing som er problemet, men alt som skal planlegges i forkant. Farger skal bestemmes, møbler skal plasseres og timevis med shopping ligger foran oss. 

Så i kveld har jeg googlet halve verden og tilbake, og kommet frem til at gulvet jeg vil ha ligger 8timer unna oss. (Og om jeg går for det, vil det faktisk koste mindre for oss å kjøre å hente det, enn å kjøpe samme versjonen her.) Og så har vi bestemt oss for hvordan type varmekabler som skal brukes, så der gjenstår prisen jeg må betale for det gildet. Men om det hjelper oss til mer nattesøvn, så skal hver en krone være verd det. 

Ellers har jeg bestemt meg for å kaste ut hyllen guttene har bøker i, og heller utnytte plassen best mulig med hyller som henger rett på veggen. De vil koste med ca 1500 til sammen, om jeg ikke finner samme typen billiger en annen plass. Eller så finner jeg noe jeg liker bedre og så sliter jeg meg enda mer i håret. Jeg må også sjekke at veggen tåler vekten som blir hengt på den, men den oppgaven delegerer jeg til min bedre halvdel. 

Jeg regner med vi blir å bytte papir på veggene, eller miljøstrier som det så pent heter. Og veggene skal bli hvit-hvit-littmørkhvit og varmgrønn eller varmgrønngrønn eller noe sånt. Satser på at de i butikken vet hva jeg vil ha, men jeg sparer noen hårstrå i tilfelle de ikke vil hjelpe en forkommen kvinne i malingsavdelingen. 

Og så har vi organiseringen som må til for å få ut de to klesskapene og den enorme jernklumpen av en seng guttene har. Sengen og det største skapet må demonteres, noe som dessverre høres mye lettere ut enn det er. Det andre skapet klarer vi sikkert å lirke ut døren. Så må kjøkkenbordet skrues i småbiter, slik at alt fra rommet får pass i den lille stuen vår. Og jeg må jo ikke glemme alle tonn med klær og leker som skal få et midlertidig hjem i stuen. Og midt oppe i alt dette skal ungene organiseres, og slik som det ser ut nå vil eldstemann være hjemme, og minstemann på avlastning. Jeg kom frem til at søvn er en fordel når vi skal leke byggmestere. 

Det er i alle fall ikke en lett oppgave å pusse opp et rom når du har minimalt med plass rundt deg, og ingen muligheter for å lagre ting ute på grunn av det særdeles kjipe drittværet vi har i nord. 

Og jeg som ble sprø av å male en bokhylle!!

Så det er bare å krysse fingrene for at dette prosjektet ikke blir en total katastrofe av uante dimensjoner! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Æ fær på havet!

Hva skal man med luksus yacht når man kan dra på havet med fiskebåt?! Ingen luksus kan måle seg med opplevelsen av å skaffe mat til familien og oppleve nærområdet fra en annen side en den vi vanligvis ser. Så i går var vi på fisketur, og vi hadde en fantastisk dag. Jeg må neste advare om noen blodige bilder av fisken som skal bli middagsmaten vår, i tilfelle noen svimer av ved synet av røde dråper, eller om noen ønsker å leve i illusjonen om at fisken kommer fra butikken i ferdig oppdelte biter.  På vei ut mot storhavet, med en følelse av å være helt uten balanse. Men det gikk seg til når rustene sjøbeinsferdigheter kom på plass. 
Minstemann hadde ca en milion spørsmål om hvordan båten fungerte, og det var en fryd å se hvor fornøyd han var. 
Nesten ingen følelse slår den du får når du kjenner det rykke i snøret og noe hvitt lurer nede i vannet! 
Det er fint å kunne lære bort det jeg vokste opp med til minstemann, og noen av mine beste barndomsminner er på fisketur med pappa. Minstemann måtte også prøve fiskelykken, og når snøret hans gikk i bunnen insisterte han på at det var en ubåt. 
Det var en voksen størrelse på storseien vi fikk, så den skal bli et par nydelige middager. Men selv om fisking er gøy var det godt med en pust i bakken. 
Jeg måtte også prøve fiskestangen, og sannelig fikk jeg en stor torsk på første forsøk. Men jeg innså fort at jeg ikke er dreven på å dra den opp, så jeg måtte be om assistanse.  
Lørdagsgodtet ble også med i bagasjen, og mens minstemann koste seg med det brukte mor i huset tiden til å ta bilder. 
Når vi var ferdige å fiske gikk vi mot et gammelt fiskebruk, og på veien kunne vi nyte verdens vakreste maleri som endret seg for hver meter vi passerte. Det er så lett å glemme hvor fantastisk vi har det rundt oss.
Vi hadde stort sett lettskyet hele dagen, men når vi nærmet oss land lå det et grått teppe over oss. Men vi hadde godt med klær på, så selv om det ikke var spesielt varmt hadde vi det behagelig. 
Vi fikk servert nydelig suppe og ferske rundstykker, og jeg klarte å få til et bilde før vi kastet oss over maten. 
Vi gikk også på land en tur, og øya vi var på va full av disse nydelige blomstene. Minstemann stortrivdes og var superfornøyd med alle skattene vi fant i form av skjel og krabbeklør. Så det var en ordentlig opplevelsesreise. 
Jeg måtte jo ha noen blomster med meg hjem, siden jeg oppgraderer blomsterbedet vårt. 
På hjemveien var minstemann utslitt, og da var det godt å kunne legge seg litt i køyesengen. Han sovnet med det samme hode traff puten. Natten i forveien var dårlig, så han trengte nok søvnen. Små føtter som verker krever mye energi, og det selv om han fikk smertestillende før vi dro. 

Vel hjemme var det på tide å friske opp teknikken med å skjære filet, og det gikk rimelig greit selv om kniven var ukvass. Det skal sies at jeg brukte lang tid, men så er det jo over ti år siden sist. Mulig jeg er en smule bortskjemt som har sluppet unna så lenge. Men til slutt var fisken klar og posene merket med innhold, så vi kan se frem til mange gode middager i tiden fremover. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dagens interiørtips.

Yes, så var dagen kommet for en aldri så liten oppdatering på interiørfronten, dokumentert med nøye utvalgte bilder av mitt ytterst perfekte hjem. 

Friske blomster er et must for å få den perfekte look i vinduskarmen. Blomstene var nye utvalgt av meg selv som et hit til min bedre halvdel om at det er på tide å skjemme meg litt bort. Han tok hintet og dagen etter sto det en 10pakning cola i kjøleskapet. 

Videre har jeg benyttet meg av reklamen som dumper ned i postkassen som en alternativ duk, og til pynt har jeg ofret min beste brystholder av typen bestemorstil.  Sokkene er tilføyet av eldstemann, og for å understreke det hele fant jeg frem et par av mine sommersokker. 

Penklær som er for små fungerer utmerket som blikkfang mellom kjøkken og stue, og den sorte sammenrulla duken er siste tilskudd på interiørfronten. 

Også gangen har fått en oppdatering, og temaet er blanding. Som du ser er varme-sokker, caps og papirer fra forsikringsselskapet med på å skape et lekkert blikkfang. Den gamle tven som ikke virker har fått hedersplass på hyllen, og kom godt til nytte når jeg ville fremheve det tykke støvlaget som skaper et tilbakeblikk fra gamle dager. 

På badet har jeg brukt mange uker på å skape den perfekte look, men jeg ga meg ikke før det var perfekt. Hver lille hårstrå er nøye plassert og tannkremtuben bryter opp fargebildet og gjør det hele mer lekent. Nydelig, rett og slett. 

Hånddukene er nøye utvalgt til å utgjøre den sjarmerende helheten på badet, og meningen er at de skal matche med alle de ulike sokkene vi har. Hyllen til hånddukene er nøye limt sammen med gaffatape for å fremme det lekene og upersonlige preget jeg ønsker rundt meg. 

Stuen er under stadig endring, men slik ser den ut i dag. Her har jeg brukt klær for å skape et inntrykk av en varm atmosfære og hvem sier at klær bare varmer kroppen?! TVen gir den perfekte bakgrunnslyd til lekende barn og stuen har selvfølgelig mange innslag av legoklosser for å gi et lekende inntrykk. 

Jeg må si meg svært fornøyd med alle endringene, og håper du har likt mine hjemmekoselige bilder. 

Facebooksiden min finner du her.

Den ultimate lykkefølelse.

Den ultimate lykkefølelse kommer når du minst venter det, når du plutselig kaster et blikk på dine barn og kjenner det kile bittelitt nederst i ryggmargen, muskelaturen i kinnene spenner seg, hårene reiser seg på armene og tråene velter opp i øynene dine. Du kjenner en svulmende følelse av lykke, ømhet og glede på en gang, du kjenner en klump i halsen og du vil gi fra deg et gledeshyl. Det svir i nesen og du smiler automatisk med hele deg. 

Disse magiske øyeblikkene kommer når du minst venter det, når du kaster et blikk i baksete på bilen, når du stryker den lille over håret når den sover, når du ser det mest verdifulle i livet ditt fordypet i lek og du blir like lammet hver gang, like overveldet av det nydelige barnet som er ditt. Og det er disse små men verdifulle øyeblikkene som gjør hver eneste våkenatt, hver eneste tåre, hver eneste bekymring verd å slite seg gjennom. 

Det er dette som er mammalykke og pappalykke, det er dette som får oss gjennom slitsomme dager, for det er når vi venter det minst at denne varme, nærende og beskyttende følelsen kastes over oss, og gir oss styrke til å gå videre i motbakke. 

Facebooksiden min finner du her. 

#mammalykke #pappalykke #bakfasaden #hverdagsmagi #barndom 

Sankthansfeiring med dårlige odds.

Jeg minnes sankthans fra barndommen med et smil om munnen, og husker noen rolige, bekymringsfrie dager hvor vi var fjæra å laget bål, grillet pølser og hadde sol. Det er mulig at min mor husker noe helt annet som minner henne om stress og organisering, og at min illusjon om at det alltid var sol på denne dagen før i tiden er litt feil. Men i alle fall har jeg like store forventninger hvert eneste år, og sutrer like mye hver gang været viser seg fra sin dårligste side. Så det var jo en selvfølge at jeg sto opp til en himmel dekket av bomull dyppet i sørpe på vårparten og det selv om det var meldt finere vær i nord. Hele dagen trommet det regnvann over oss, og jeg la alle planer om fjæratur på is. Jeg har åpenbart noen motforestillinger til ordtaket "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær", og går ikke ut for å nyte grillpølser om være er ugjestmildt og fuktig. 

Så jeg avtalte heller at vi skulle komme på middagsbesøk, og en stund etter jobb satte vi oss i bilen. (Men først måtte minstemann overtales som ikke hadde lyst å gå ut i det hele tatt, og helst bare ville ligge mellom sofa og stuebordet. Og det tok sin tid...) Fordelen med at vi må kjøre er at minstemann får seg litt søvn, noe som igjen gjør at han får seg en bedre ettermiddag. (Han er en av de magiske barna som legger seg uansett hvor mye han sover om dagen, og sovner med det samme uten 29runder på do, 3,5 glass vann, 7 nattasanger og 76 andre årsaker.) Siden han hoster stygt og har sovet ekstremt lite i natt har vi holdt han hjemme i dag, og om han hadde vært i barnehagen kunne vi bare glemt en tur ut av huset. Eldstemann har dratt til pappaen sin, så han var ikke med oss. (Litt kjedelig, men tipper han har det strålende hos faren uten en mamma og bonuspappa som maser og en lillebror som terger.) 


Vi ble overrasket av varmen i ettermiddag, for på mystisk vis hadde vi kommet opp i et tosifret plusstall, og når solen stakk innom fikk vi en veldig behagelig temperatur. (Jada, det var varmt selv om minstemann har på seg ullvotter!) Vi hadde selvfølgelig glemt solbrillene hans hjemme, og redningen ble en caps. 

To gode venner som tar en pust i bakken, det tar på å leke. 

Minstemann var så heldig å få seg en ekte hjemmelaget fløyte, og kom frem til at det var en hundefløyte. Jeg tror muligens dette var dagens høydepunkt. 

Det obligatoriske bålet på sankthans og pølsene som ble middag/kveldsmaten vår. Ingen ting er så godt som pølser som er delvis svartsvidde på en side og rå på den andre. 

Hengekøyen ble også testet ut, og en slik ønsker jeg meg til å ha i hagen her hjemme. Tenk å ligge å lese en bok i skyggen en varm sommerdag. (Mulig det er litt vel urealistisk å tro jeg får ligge der i ro og fred, men jeg kan i alle fall drømme om det!) 

Så var tiden inne med litt lek igjen, før vi satte kursen hjemover. 

En vakker sommerkveld, hvor Nord-Norge viser seg frem fra sin beste side. (Selv om den gjorde det motsatte åtte timer tidligere, når det regnet smådjevler og blåste stiv kuling, minst. Jeg er fortsatt bitter!)

Fargene og lyset er magisk, og jeg skulle ønske jeg hadde et slikt maleri jeg kunne sett på alle de kjipe stundene når alt virker håpløst. 

På vei hjem oppdaget minstemann en blindpassasjer som hadde haiket på buksen hans. Den ble underholdning resten av kjøreturen og nå sitter jeg barnevakt. Den lille rakkeren har fått bolig i en boks, og jeg har fått streng beskjed om å passe på den til i morgen, og den skal stå på stuebordet! Og om jeg skulle være så uheldig å miste den er det bare å gå ut i hagen, for samtlige trær er dekket av små kryp som spinner rundt og spiser opp bladene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Til deg min kjære!

 

sponset innlegg

Kjære, er du klar for en romantisk date i kveld?

Nå er det lenge siden sist, og en eller annen luring snakket om at kjærligheten skulle prioriteres selv om vi sover alt for lite og blir forstyrret hvert femte minutt. Men vi kan jo ikke risikerer å få en ripe i det ganske så solide forholdet vår, nå som vi har lært at vi kan få det av feil prioriteringer. Så min innbydelse inneholder en filmkveld, rester etter middagen og en skvett brus uten kullsyre. Vi kan ligge i hver vår ende av sofaen, med fyrstikker som holder øyelokkene oppe og se på den nye sesongen av Orange is the new black! (Som vi til nå har vært alt for trøtte til å se, og med stor sannsynlighet ikke ville fått med oss om det ikke var for mailen med informasjon fra Netflix som tikket inn her om dagen.) 

Vi trenger helt sikkert å tenke på noe annet en liten stund, og da er morsomme serier den perfekte underholdning og avledning. 

Men først skal jeg spore opp et forsvunnet kosedyr, tømme et klesstativ, brette et fjell av underbukser å sokker, vaske en maskin med svarte klær som egentlig skal være grå, finne frem utstyr til morgendagen, trøste minstemann som våknet, betale regninger og lokalisere nesesprayen min. 

Men etter det lover jeg å se minst to episoder sammen med deg. 


 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. For den her fortjener jeg romantisk-poeng! 

#netflix #streamteam #sponset 

Så var helgen over.

Ny runde med snørr og feber er kastet over oss, men før minstemann ble syk har vi hatt en strålende helg. Den har i grunnen vært veldig harmonisk, og det er nesten så jeg ikke tror på meg selv når jeg sier det. 

Søndagen har vi brukt til kjedelig husarbeid, sofa-sliting og vafler til kveldsmat. (Dårlig med bilder av eldstemann, han synes ikke det er gøy å tilbringe tid lamme den kjedelige moren, stefaren og syke lillebroren, så han har vært ute stort sett hele dagen.)Lørdag kjørte vi på hyttebesøk til mine foreldre, og gjensynsgleden til minstemann og traktoren hans var stor. 
Eldstemann gledet seg mest til å prøve trampolinen, men først må sikkerheten ivaretas. 
Den ni år gamle fotografen og den fem år gamle sikkerhetssjefen var ikke fornøyde med den ulydige arbeideren som hoppet uten sikkerhetsnett. Jeg fikk passet påskrevet og lovet at jeg aldri skulle gjøre det igjen. 
Nesten klart, og et nytt prøvehopp måtte på plass. Som forøvrig ble det siste, ettersom jeg var redd for å hoppe over nettingen samtidig som tyngdekraften spilte meg et puss. Les: Et par dråper slipper lett ut når du har sluppet ut et par unger, om du ikke er veldig, veldig forsiktig. Ja og dette er garantert en av de kommentarene ungene kommer til å synes er mest flaue på morens blogg, men jeg mistenker at dette er noe svært mange kvinner opplever hver gang de skal more seg med trampolinehopping. Så da kan jeg jo ikke la være å nevne det. 

Minstemann var første mann ut. 
Men først måtte vi redde unna en flue så den ikke ble trampet på. 

Så skulle de hoppe litt i lag, eller eldstemann skulle hoppe og minstemann fikk sitte. Kjempeunderholdning for både liten og stor. 

Her er vi så snille å henger opp fuglekasser, også lager de seg reir på taket?! 

Hvem er dere, og hvor er det blitt av ungene mine?! 

Det eneste som forstyrret harmonien vår var et småfly og litt iskald vind. 

Neste mål for dagen var å male troll.

Vi var alle dypt konsentrerte i fem minutter, og etter det ble jeg sittende igjen alene å male. 

Det ferdige resultatet, som vi alle måtte si oss veldig fornøyde med. 

Facebooksiden min finner du her.

Null ferie = dårlig samvittighet!

Ja vel ja, og jeg som trodde at ungene ikke hadde noen problemer med at vi skal ha hjemmeferie. Men jeg tok vist feil, for nå er jeg ganske sikker på at de prøver å gi oss dårlig samvittighet med å være noen englebarn uten skit på vingene. Det har seg slik at etter noen ganske uharmoniske timer mellom barnehagehenting og middag var oddsene dårlig for vår del. Vi regnet med en lang kveld med en kranglende unge og en gråtende. Men formen til den minste gikk seg til og broren ble i et strålende humør, så de to forsvant inn på soverommet.

Vi tenkte at nå ville vi får ca 10-15minutter med uforstyrrede nyheter, og vi var store i øynene når vi oppdaget at en god halvtime hadde passert. Det var faktisk så stille at jeg ble litt nervøs for hva ungene holdt på med, og som de fleste foreldre vet betyr stillhet noe negativt. Jeg valgte å holde munn, og tenkte at om dem slåst vil vi høre det. Hva hadde hendt med ungene? Ikke en eneste legokloss ble slengt veggimellom. Det varte og rakk og til slutt måtte jeg sjekke hva de holdt på med. Der satt de to guttene og samarbeidet om byggingen, strålende fornøyde med egen innsats. De hadde bygget en flyplass, og imponerte stort med detaljene, og jeg benyttet sjansen til å skryte uhemmet av dem. Helt til kommentaren "Ja, siden vi ikke skal på feie så kan vi jo leke at vi er det!" Skal si samvittigheten min fikk en knekk, for vi skal være hjemme, hele tiden. Problemet er at ungene godtar at vi er hjemme uten en eneste klage og da blir det ekstra ille å ikke kunne gi dem en. Hadde de vært uoppdragne og sinte for at de ikke fikk det de ville hadde alt vært så mye lettere for min del. Da ville jeg bare hatt meg selv å skylde på, for at jeg lærte dem usunne verdier. 


En flyplass full av detaljer, med både tankbil og jagerfly! Og ikke minst et imponerende flytårn! 


Vurderer å kjøpe dem flere "veier" til regnfulle dager, så kan de utvide til campingplass, badeland, dyrepark og andre feriemål. 

Sommeren er på vei, og rundt oss reiser stor og liten på ferie, men vi har valgt å bli hjemme i år. Varmekabler på soverommet til guttene står høyere på listen en ferie når vi prioriterer hva pengene våre skal gå til. Og det hjelper heller ikke på at vi har vannlekkasje i campingvogna, og det ser ut til at den ikke blir fikset med det første. Saken er uløst, og siden Adria er noen dumminger (ja du leste riktig, jeg er ufattelig barnslig og usaklig og en smule forbannet!) må vi droppe turene vi hadde planlagt i nærområdet med vogn på slep som substitutt for en lange kjøreturen vi bruker å ta. Og når skiten blir reparert så må vi ut med en irriterende egenandel på forsikringen, som også tar en realt jafs av pengeboken. Og dette burde vært en garantisak, men det hjelper lite når papirene våre er "mystisk" forsvunnet fra overflaten. 

Men vi skal vel få en fin sommer uansett hvor vi er, og jeg skal begrense sutringen min til et minimum hver gang vi får en iskald regnværs periode som tar livsgnisten fra både hud og blomster! (Les: hvit som et laken og døde blomster.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Siste besøk hos logopeden før sommeren.

Da er det på tide å la bokstaven L få hvile seg litt, for den er ganske vanskelig å få til. Vi var hos logopeden i går, og siden dette var siste gang før ferien så bestemte vi oss for at en pause er bra, siden minstemann er langt fra motivert å øve så mye. Det er viktig at "lyd-treningen" ikke blir noe negativt, og da må både motivasjon og humør være på plass. Noe det virkelig ikke har vært den siste tiden. Lite søvn gjør at han er svært sliten på ettermiddagene, og bena verker mer enn på lenge. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har vært våken for  trøste en liten tass som bare vil sove. Men han får ikke til, og det gjorde virkelig vondt å høre han si at han vil kappe av seg bena. Vi krysser fingrene for at solen og varmen er på vei nordover, så han forhåpentligvis får mindre vondt. De siste dagene har han heller ikke ville sykle, noe som han virkelig elsker. Han nekter å være med noen plass og vil helst bare ligge i ro når han kommer hjem fra barnehagen. Så da skal vi ikke plage han med øvelser etter barnehagen, for når han er så trøtt og sliten blir uttalen dårligere. 

Men når vi får bedre dager skal vi øve litt med de andre kortene, de som fokuserer på andre lyder en L og som han mestrer. Det vil gi han mestringsfølelse. Han merker selv at han sier feil og er blitt veldig bevist på dette. Han retter på seg selv og har funnet ut at de fleste ting har to navn, og han er en ekspert på å finne de som ikke inneholder L. Lege blir doktor, handle blir shoppe, blyant blir penn og sjokolade blir godteri. 


Nye kort under produksjon. 

Vi får med oss en kopi av kortene hjem som jeg laminerer så de holder lengre. Og siden det er plast som legges rundt tåler de både inne og utelek. Og ifølge pakningen til plasten skal de kunne brukes under vann. Men jeg antar at det kan bli ganske umulig å si L under vann! 

Jeg er på jakt etter en app med/ om bokstavlyder til ipaden for å se om det kan motivere minstemann litt ekstra, så om du har noen tips til spill som fokuserer på norske lyder og bokstaver blir jeg veldig glad for tips! (Eller andre morsomme barnespill som fokuserer på læring.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Irriterende uvaner.

Jeg skal innrømme at min bedre halvdel har noen irriterende sider, men det er ikke han jeg skal snakke om i dag. 

Det har seg slik at jeg ikker er hakke bedre, og vet at på hans liste står "fat på benken", "hår i vasken", "sko i absolutt alle kriker og kroker i yttergangen" og antakeligvis en god del andre punkter. Jeg kjenner han godt, så jeg har en anelse på hvor vi ligger i landet i forholdt til irriterende uvaner i parforholdet. 

Nå er vi heldigvis der at dette går som regel bra, med noen unntak. Det hender at jeg blir dritsur når jeg får beskjed om å fjerne hår fra vasken akkurat ide jeg har satt tennene i en sjokolade eller noe annet godt. Og jeg blir heller ikke noen solstråle når jeg får beskjed om å sette inn kopper og kar i vaskemaskin, etter meg selv i det samme jeg lander på sofaen etter middag. Om du nå spør deg om ikke han kan ordne det selv, så gjorde han muligens det i begynnelsen når jeg enda lovet på tro og ære at neste gang skulle jeg huske å gjøre det rett. Men han har vel innsett at på noen punkter lærer jeg aldri. 

Ungene har fått med seg den lille uvanen min, den som handler om å sette mitt eget fat og min egen kopp inn i vaskemaskin etter bruk, istedenfor å slenge dem på benken. Og siden de selv har en liste over regler de skal følge, så benytter de enhver sjanse å rette på morens dårlige oppførsel. Og du kan vel trygt si at de stort sett har den muligheten hver eneste dag. Så kommentarene fra trollungene er som regel "Mamma, nu MÅ du sette fate i oppvaskmaskin, e du bare fire år?!" Eller, "Roy, ho mamma satt ikke fate i oppvaskmaskin, ta fra ho mobilen!".

Så jeg imponerte stort da jeg husket at vi hadde en oppvaskmaskin i dag og da eldstemann oppdaget morens bragd utbrøt han "Roy tenk, ho mamma klarte endelig å sette inn i oppvaskmaskin!!"

Skal tro om jeg har lært denne gangen...

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Mannen klaget på at gaffelen var feil vei, og jeg svarte med at neste gang stikker jeg han med gaffelen og ikke vaskemaskin. (Ungene sover, så de slapp å høre morens tvilsomme trussel mens hun jogget ut av kjøkkenet.)

Nydelig vær i nord, så bikinien er på og solkremen funnet frem. (Advarer om nakenhet.)

Kalenderen sier sommer, reklamen sier grilling og sol og alle rundt meg sier at ekte nordlendinger ikke lar seg stoppe av litt regn. (Og med litt regn mener jeg ustoppelige mengder vann som renner ned fra himmelen og drukner alle spirer som prøver å bryte gjennom sølens overflate til tross for 5grader i luften. 

Så jeg fant frem godstolen, solbriller, cola og solkrem, for det heter seg jo at du skal bli brun selv om det er overskyet. Og siden jeg jobber hardt med å få sommerkroppen 2015 på plass er litt farge på den kritthvite huden høyst nødvendig. Heldigvis er det ikke meldt om varmere vær, så det er kun hode og hendene som ikke er fullstendig tildekket. Ikke minst er jeg livredd for å bli omtalt som en pyse...

Det første man må gjøre utenfor døren er å strekke på ryggen og nyte synet som møter deg med måser som driter og makk som svømmer rundt på plenen.



Alt er klart for en avslappet time ute i den frie natur?! eller noe sånt. Antrekket er nøye utvalgt med bikini innerst, ullundertøy som neste lag, varm og god treningsbukse, læsta, sandaler (som er obligatorisk på fine sommerdager), teddybjørnjakke, ullvotter og skjerf tilpasset anledningen for å unngå halsbetennelse. 

Jeg kan ikke risikere å bli solbrent nå som jeg regnes som voksen og ansvarlig, og jeg tenker at solfaktor 15 fungerer siden himmelen er dekket av et tykt lag med søkkvåte bommulsdotter dyppet i aske. 

Litt vanskelig å få kremen ut av tuben, og jeg tror nesten den holdt på å fryse til is men jeg passet på å riste den godt å trykke litt hardt. 

Jeg innså at jeg ikke trengte å bekymre meg for at solkremen ble for tykk i konsistensen, ettersom regnvannet straks fylte hånden. Sånn flaks. 

Viktig at solkremen dekker hele hudoverflaten og at solbrillene beskytter øynene for de skumle solstrålene. 

Og vi må for all del ikke glemme hendene, det skulle tatt seg ut med hender røde som nisser. 

Jepp, alt er smurt og det er nøyaktig 2minutter og tre sekunder til solkremen er regnet bort og jeg må gjenta prosedyren. Men pyttsann, det kan vel regnes som trening?



Ahh, få ting er så nydelig som noen timer i fred og ro på platten med himmelen som tak. Buksen min er vanligvis i bare en nyanse blå, men regnet prøver å hjelpe meg til å skjule at den er utvasket. Tenk så snilt gjort.

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg har selvfølgelig retusjert bildene i frykt av å skremme meg selv en sen nattetime når jeg vurderer å sende et lugubert bilde til min bedre halvdel som ligger på sofaen i stuen siden han klager over at jeg snakker, utøver karate og terroriserer andre i søvne. Disse bildene må jo regnes som litt på kanten siden jeg ikke har topplua på meg, og bikinien er tross alt på under alle lagene med klær. Tipper han blir veldig fornøyd med å få dem tilsendt, romantisk som han er. (Okei, jeg har bare retusjert bort en kvise, men den dekket HELE pannen min og du kunne se dem om du studerte bildet med lupe. ) 

Popkorn i ører og nese.

"Om dere ikke slutter nå legger jeg meg ned på gulvet å hyler alt jeg makter, mens jeg slår i gulvet." Mor i huset har åpenbart en kjip mandag, og er på randen av hysteri etter x-antall beskjeder som to stykk gutter glatt har ignorert. Så hun tenker at deres egen metode må fungere, og ikke minst blir humøret alltid  bedre av å hyle litt.  

"Om du gjør det skal jeg putte popkorn i munnen, nesa, ørene og hendene dine, og da kan du ikke hyle mer", minstemann er snar med å svare og det er nesten så jeg tror at han har spart denne kommentaren og bare ventet på at mor skulle ha en dårlig dag. Og jeg må bare understreke at dette bruker ikke jeg å svare når de kommer med samme trusselen, men neste gang skal det helt klart prøves.  



Jeg fant det tryggest å la være å svare, for jeg har ikke lyst til å få stappet popkorn i ørene og nesen. Men jeg tar hintet og skal lage meg litt med det samme ungene har sovnet, for det hjelper helt sikker på den kjipe mandagen min. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

En dag på tivoli med smil om munnen og mye mas.

Sponset innlegg, så takk til Hugos Tivoli for en fartsfylt og litt masete ettermiddag! 

Da kan vi melde om at sommeren er startet, for nå er Hugos tivoli kommet til Tromsø. Dessverre har ikke værgudene innsett at sommeren er på plass, og de siste dagene har det stort sett regnet vanndråper på størrelse med elefanter. Og vi kan bare drømme om et tosifret plusstall på gradestokken. 

Men vi vet hvor vi bor, og lar ikke litt regn stoppe oss når vi skal bruke en fartsfylt og masete ettermiddag på tivoli. Men noen forberedelser måtte til og værmeldingen på diverse nettsider ble studert nøye, og lørdag ettermiddag viste den ett opphold. Det passet jo fint, for om vi tok det rolig på dagen ville minstemann få en fin tur han også. 

Vel fremme ble vi henvist til parkering, noe som var et stort pluss i boken. Plassen tivoliet benytter har ikke den beste parkeringen, men det går ganske smertefritt når de har vakter som passer på og sier hvor du kan stå. 

Guttene var i hundre, og gledet seg stort til karusellene. Jeg på min side var litt smånervøs, for jeg er fullstendig klar over at min eldste sønn er så stor at han kan ta noen av de skumleste karusellene. Og da må jeg jo være med, selv om jeg har høydeskrekk og nesten tisser i buksa av tanken på å slenges rundt. Men når solen tittet frem glemte jeg bekymringene mine om høydeskrekk, og gikk over til irritere meg over at jeg hadde kledd for mye klær på oss. 

Og kamera var selvfølgelig med, så alt ble nøye dokumentert. 

Bakken bærer tydelig preg av store mengder regn, men vi klarte å gå rundt uten at noen ble våte på føttene. (Og det uten støvler.) 

Takk og lov for at eldstemann ikke kan ta den der enda, for den så virkelig skummel ut! 

Så måtte strikkhopp med trampoliner prøves, og det så veldig morsomt ut og passer godt for de minste. 

"Mamma, æ kan fly!" 

Plaster er alltid med i bagasjen, og sannelig fikk vi bruk for det. Min bedre halvdel klarte på mystisk vis å få en rift på fingeren. 

Helikoptertur må til, og det var en fornøyelse å se på de strålende fornøyde guttene som gliste fra øre til øre. 

Så var de klare for en ny runde, og eldstemann ropte ivrig til broren hvordan han skulle gjøre for å heve og senke dyret han satt i. 

Minstemann på sin side er nøye med sikkerheten, så han sjekker den ut først. 

Så var det min tur, og som du ser hadde jeg det ganske morsomt selv om det gikk ekstremt fort rundt og rundt.

Jeg er en av dem som klamrer seg fast som om det står om livet, og eldstemann hadde det veldig festlig når han mobbet mora som satt med øynene igjen. 


Det var ikke like lett å går på en rett linje når vi var ferdige, og jeg tror faktisk at denne gangen slo alle tidligere rekorder når det kom til hvor fort vognene snurret rundt. 

Guttene var veldig klare for litt råkjøring, og eldstemann satt bak rattet. Minstemann flirte hjertelig og vi måtte le av dem der vi sto på sidelinjen. 

Eldstemann gikk inn i rollen som kræsj-sjåfør med stor innlevelse, og jeg mistenker at dette er en av opplevelsene de vil huske best i tiden fremover. 

Jeg var ikke ferdig med karuseller, og for første gang er eldstemann høy nok til å ta dette monsteret. 

Oppe i luften innså jeg at karusellen ikke var så ille, og om du ser bort ifra noen svimlende høyder var det en kjempemorsom tur. Og jeg tror faktisk at denne vil jeg kunne ta på nytt neste år. 

Denne karusellen får gutter i 17-18års alderen til å hyle som jenter, så jeg er rimelig stolt av at jeg ikke gjorde det. Kan være jeg var i sjokk så stemmebåndene ikke virket, men jeg liker å tro det er fordi jeg ikke er pysete. 

Minstemann er ikke i storform, og det merket vi på valget hans av karuseller og opplevelser. Men han kosa seg i hoppeslottet. 

På dette tidspunktet kjente jeg at magen var litt urven, men vi hadde fortsatt mange billetter igjen. 

Alle rundene er helt klart verd det når jeg så gleden på guttene, og når jeg ble lei trøstet jeg meg med tanken om at det er et år til nesten gang! 

Så kom endelig den siste turen, og jeg gliste fra øre til øre. Jeg hadde overlevd uten å bli kvalm. Eldstemann var misfornøyd og kunne helt sikkert vært der i mange flere timer. Egentlig skulle vi prøve oss i en av bodene hvor vi kan vinne premier, men siden minstemann hadde fått vondt gikk turen hjem. 

Vel hjemme spiste vi en sein middag, og gikk løs på den obligatoriske ingrediensen som gjør et tivoli besøk komplett, nemlig sukkerspinn. Men minstemann var ikke helt enig, og ville heller ha mais. Men vi skal vel klare å spise opp de to bøttene vi fikk, om jeg ber søstrene mine stikke innom. Begge dem spiste enorme mengder av dette som barn, og det er vel ikke helt usannsynlig at jeg gjorde det samme.



Ekte klissete barnehender, akkurat sånn som de skal være når sukkerspinn skal spises. 

Vi hadde en fantastisk fin ettermiddag på Hugos Tivoli, og sier tusen takk for turen. Vi kommer tilbake neste år, og ungene gleder seg alerede. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. De ansatte skal ha skryt for høflighet og store mengder tålmodighet. For det er ingen tvil om at ivrige unger kan være litt slitsomme når de stormer inn på karuseller nesten før de får stoppet. Noen av barna vi så i går oppførte seg heller dårlig med både dytting av andre, stygge utrop og dårlig oppførsel. Og forstå meg rett, jeg mener ikke at barn skal oppføre seg som engler, men en liten mengde oppdragelse bør de ha med seg. Og for noen var dette ikkeeksisterende. Så min anbefaling er at foreldrene godt kan være med sine 9-10-11 år gamle barn på tivoli, for å lære dem hvordan vi oppfører oss på slike steder. Du kan bli overrasket hvor koselig det faktisk kan være å tilbringe tid sammen med barna dine og vennene deres. 

Noen mamma dager føles urettferdige.

De siste dagene har minstemann hatt mer smerter en på lenge, og han har vært utslitt når han kommer hjem fra barnehagen. Det er blitt kaldere igjen, og været bytter fra time til time, så vi tror at det kan spille inn. Når du har vondt og sover lite blir du fort nærtagen, sint, frustrert og trist. Og da er det ekstra vanskelig å kjenne at kroppen ikke virker som den skal. På dagen har han det fint, men jo mer han er i bevegelse jo kjipere blir ettermiddagen. 

Det svir å måtte si nei til at en femåring vil sykle etter middag fordi du vet så alt for godt hva som hender etterpå, når smertene overtar og det lille barnet ligger å vrir seg fanget ditt. Hjerte gråter når du ligger våken time etter time for å masere små føtter som verker og trøste en liten gutt som bare vil sove, men ikke får til. Han snubler lettere enn før, og både briller og knær har fått seg merker. Knærne og leggene er fulle av blåflekker og brillene har fått mange nye riper. 

De siste gangene han har vært i terapi-svømming har han ikke orket så mye som vanlig, og han har "gitt opp" halvveis, selv om han elsker å være i det varme vannet og leke sammen med andre barn og fysioterapeutene som er med. Fredag denne uken er siste gang før sommeren, og vi håper at vi kan forsette med tilbudet til høsten. For varmen gjør han godt. 

Helgene trenger han til å hente seg inn, og det er vondt å se at den lille solstrålen vår har mindre energi enn vanligvis bruker å ha. Han orker mindre, og vil ikke dra noen plasser, ikke på butikken, ikke på besøk og ikke på tur. Vanligvis er han den første som når ytterdøren når vi skal noen plass, men nå vil han helst bare være hjemme, i ro.

Ordene er også blitt vanskeligere å skjønne, og han blir så frustrert når vi ikke forstår. Og selv om vi virkelig prøver er det ikke alt vi oppfatter, og treningen med rett lyder er nesten umulig å gjennomføre. Han trenger å øve på bokstav-lydene, men vi kan ikke presse han mer enn vi gjør. 


Det er tøft å være mamma å se at barne sitt ikke har det så bra og det merkes at vi sover alt for lite. Dagene blir lange når du alltid går rundt og tenker på en lang natt med søvn. Den ene natten i uken vi får sove er langt fra nok, men den hjelper så vi klarer å holde hode over vannet. Så når neste avlastnings helg kommer skal vi prioritere søvn, før alt det andre vi gjerne skulle ha gjort. Det sosiale voksenlivet kommer i bakerste rekke, etter barna, jobb og hverdagsrutiner som krever det vi har av energi. Men noen dager gnager en vondt følelse som sier at det er urettferdig at vi voksene får sove, når ikke han får det. Og da vil jeg bare gråte, av frustrasjon og smerte. Hvorfor kan ikke barnet mitt få ha det bra? Vil han ha det slik resten av livet? 

Vi går en lang sommer i møte siden vi ikke skal dra bort noen plass, for sommerferiene de siste årene har vært preget av sol og varme, noe som har gjort at vi fikk et pusterom i hverdagen der minstemann fikk sove. Og jeg har dårlig samvittighet for at vi ikke tar han med til en plass der det er varmt, men denne gangen går det ikke. 

Facebooksiden min finner du her. 

"Neida, jeg skal drikke masse sprit!"

Minstemann er en skravlebøtte, og han har gjerne en aldri så liten utspørring av oss andre når vi spiser middag. Det er nesten så han ikke har tid til å spise, for det er jo bare så mye som skal fortelles, spørres og tenkes på. 

"Bror, ka du skal bli når du blir stor?" Minstemann ser spørrende på eldstemann, dagens tanker går tydeligvis fremover i tid.

"Vet ikke..." Eldstemann er av typen som ikke utdyper svarene, og spesielt ikke når han er opptatt med å spise ovnsbakt laks med stekte potetbåter.

"Eller, jo... Æ skal bli en sånn som fester mye!" Eldstemann ser meget fornøyd ut med eget svar. 

"Hæ, skal du drikke øl da?" Minstemann har tydeligvis en oppfatning om hva voksene gjør på fest, selv om han aldri har vært på en. 

"Neida, æ skal drikke masse sprit, danse til kul musikk og se på pene damer!" Rampen gliser med tanken, mens lillebroren blir stor i øynene. 


Jeg satte nesten maten i halsen, for jeg hadde absolutt ikke forventet det svaret, er dette noe å planlegge så tidlig?! Og hvor i alle dager har han fått den ideen? Greit nok at han fortalte som treåring at han bare drakk øl til bestemora, men det var nå langt fra sannheten. Niåringen min er åpenbart kommet over stadige der han skal bli brannmann, kokk, forsker eller konge, men jeg velger å tolke samtalen dit at han skal bli student, men at faget fortsatt er litt uklart. Han har heldigvis mange år på seg før han må bestemme seg for retningen han vil gå, og før den tid er forhåpentligvis ikke festing det han mest vil gjøre. Så jeg puster lettet ut, og går heller over til å bekymre meg for noe annet. 

Facebooksiden min finner du her.

#bakfasaden #fest #sprit #ungdomsfylla #bekymringer #fremtidsplaner #utdannelse 

Mine to regler for treklatring og barn. (Jepp, de får klatre uten madrass på bakken.)

Egentlig er mandag kveld satt av til sofakos og tv-titting, men siden jeg med stor sannsynlighet ikke vil få sove noe de neste to ukene på grunn av Game of Thrones kan jeg like greit komme med noen ord i dag også. (Jeg takker min skaper for at det er sol hele døgnet nå, for jeg kommer til å se skumle udyr i alle mørke kriker og kroker.) 

Det har seg slik at jeg leste en overskrift i VG som handlet om at speiderne oppfordrer foreldre til å la barna sine klatre i trær. En ganske grei oppfordring om barna dine gjør nøyaktig som du sier. Men det er faktisk bedre å nekte dem det, for da kan du ta deg faen på at de sitter i en buske topp langt over hustaket. Men nå var det ikke det som var problemet, det var heller det at foreldre er for hysteriske og nekter sine barn å utfolde seg. Det er jeg enig i, for jeg har sett mange eksempler på barn som vokser opp med fastbroderte puter sydd i korssting over det hele, og en finger fastlimt på en datamus med firkantete øyne. 

Jeg er for aktiv barnelek, og trenger mer en 10 fingre for å telle alle buksene som det er blitt hull i de siste 6 månedene, men til tross for vilter adferd og knall og fall er ikke barna mer skadet en noen saftige blåflekker på knær og legger. Og når det kommer til å klatre i trær har jeg en regel, og det er at om de kommer seg opp, ja da må dem komme seg ned også. Du vil ikke se meg balansere på en stige for å hente ned et pøbelfrø som ikke ser løsninger. Nå er det foresten mer sannsynlig at mine barn vil nekte å komme ned, så om du skulle se meg med en stige er det fordi jeg skal ha dem til å gjøre lekser eller rydde legoklosser som er strødd på hver eneste millimeter med overflate i leiligheten. Men å nekte dem å klatre i trær fordi jeg er hysterisk når jeg ser de øverste greinene bøye seg under vekten av ungen min som vifter stolt ned å sier at han nådde opp, vil ikke falle meg inn. De skal få lov å klatre og de skal få lov å slå seg, og med litt sunn fornuft i lommen tror jeg det vil gå helt fint, selv om høydeskrekken min slår inn når de passerer to meter. Men nå er det ikke jeg som skal opp i busken heller. 

Når jeg tenker meg om har jeg foresten to regler, og den andre er at det aldri under noen omstendigheter er lov å klatre opp på skoletaket, selv om det er mulig! 


Og til dere som nå anser meg som å være uansvarlig, ta deg en bolle og klipp bort noen puter. Barn dør ikke av å klatre i trær, og det er vel med stor sannsynlighet mer fare for at de skader seg innomhus en ute i skogen. Ikke undervurder vurderingsevnen deres, for om du lar dem holde på vil du få den en ahaopplevelse. Det har seg nemlig slik at de som regel ikke klatrer lenger en de mestrer og det jeg kan se av de barna jeg har observert i tretoppene er at de blir mer forsiktige jo høyere dem kommer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jeg lærte å klatre på den harde måten, og deiste ned i bakken, og kom tilsynelatende fra det uten skader. Men av det lærte jeg å sjekke om grenen var råtten før jeg la hele vekten min på den. Og dette vil antageligvis mine barn også lære med tiden. Ja det kan skje ulykker, men det kan det også når de sykler, når de spiser, når de hopper på trampoline, når de bader og når de sitter i bil, når de er lamme andre barn og egentlig over alt i alle situasjoner.  

hits