hits

juni 2014

Endelig ferie!

Da er sommeren offisielt startet, og jeg har fem uker fri! I mitt hode starter den ikke før jeg får ferie, og den forestillingen ble betraktelig sterkere når det kom godt med snø i juni. Heldigvis er det sol nå, så det har ikke vært så alt for kaldt å vaske den fine campingvogna mi.

Men for at den skulle bli rundvasket, måtte alt av rot inni bæres ut. Og stuen er overfylt av alt mulig rot jeg ikke visste vi hadde, som jeg tydeligvis tror vi trenger.

Hvor ble det av den telefon igjen?!

Det kjennes godt at jeg har drevet med ekstremsport de siste to dagene, for ryggen er så stiv at jeg vil grine og beina verker som aldri før. Campingvognrengjøring er risikosport, og med tanke på min særdeles utrente kropp var det ikke like lett å komme til i kriker og kroker.

I går kveld tok vi oss tid å kjøre på besøk, og fikk servert en nydelig kveldsmat med reker og tilbehør! Og da kom sannelig sommerfølelsen også. Underveis fikk jeg tatt noen bilder av den nydelige naturen på veien, som jeg kan sitte å se på når vinteren kaster seg over oss igjen.

En nydelig sommernatt!

Vi har avlastning nå, så begge guttene er borte og det er bare meg og min bedre halvdel som er hjemme. Så innimellom ryddingen og vaskingen prioriteres søvn og søvn og søvn. Vi skal til og med ta av i dag, å dra på besøk om en liten stund! Jeg føler meg nesten som en tenåring som skal snike seg ut av huset etter at foreldrene har lagt seg! (Mamma, jeg gjorde altså aldri det!)

Facebook siden min finner du her! 

En midlertidig løsning som fungerer godt for oss!

Det finnes heldigvis en mellomstasjon, som kan låne ut hjelpemidler til de som trenger det fort. De er langt fra nye og gjerne godt brukt, men absolutt brukbare. Og det er der vi har fått hjelp denne gangen.

I går ringte min bedre halvdel til Tromsprodukt som har det kommunale hjelpemiddellageret, og det var klart at de kunne hjelpe oss. Vi skulle bare komme innom i dag, så skulle de se hva de hadde. Men de trodde ikke de hadde så liten stol at den ville passe til guttungen, men om vi var hjelpen med det de hadde så skulle vi få låne. Og når vi forhåpentligvis får vår egen stol, er de det som vil komme med den, å ta tilbake den vi låner. Så er det bare å håpe på litt mer medgang denne gangen, istedenfor at vi skal bli nedprioritert og mest sannsynlig glemt. For det er den følelsen jeg sitter igjen med etter de siste dagene.

Så i dag før jobb og barnehage kjørte vi dit, og av alle ting hadde de en fin liten rullestol, perfekt for minstemann inne! Den hadde til og med beskyttelse på hjulene, og han satt perfekt i den. Den tar liten plass, og det vil ikke være noe problem for oss å ha den i bilen, eller i boden. Men de store vognene som brukes, ville vi ikke kunne hatt med oss uansett.

Gullskatten selv var strålende fornøyd, og da vi satt i bilen sa han at nå er jeg endelig storgutt. For nå var vognen borte! Og det svir i hjerte mitt, for jeg vet at det har vært vanskelig for han å godta at han av og til ikke klarer å gå selv. Og uansett hvor mange ganger vi har prøvd å forklare at også store gutter kan sitte i vogn, hjelper det ikke.

Det eneste jeg må gjøre er å vaske den litt og feste noen skruer for at den skal passe helt.

Tenk at en liten stol skal kunne ta bort en så stor bekymring og tenk at vi var så heldige å finne en som passet perfekt. Vi hadde forberedt oss på at stolen ville være for stor, men bedre enn ingenting. Og at den fungerer helt utmerket, er virkelig en bonus.

Det finnes heldigvis noen reddende engler, bare man vet å lete etter dem!

Og selv om jeg synes det er ganske unødvendig at ting skulle bli som de ble, så er jeg oppriktig glad for at det ordnet seg.

Så nå er det en ting mindre å tenke på før vi kjører på ferie, heldigvis.

Facebook siden min finner du HER! 

 

Nei jeg vil ikke søke om rullestol for dere!

Av og til så undrer jeg på om det er vi som lever hverdagen vår som kjenner den best, eller et menneske som har sett oss toppen to-tre ganger og kun lest journaler som omhandler det medisinske.

Ikke for det, du kan danne deg et bilde av hvem vi er med å lese alle epikrisene og notatene fra vår tid innom helsevesenet. Men dessverre betyr det ikke at du ser hva vi opplever hver eneste dag. Du ser ikke hjelpebehovet og du ser ikke hva vi faktisk har bruk for.

Vi fikk beskjed i dag at det var uaktuelt for oss å søke om rullestol og at en vogn ville være mye bedre for oss. Og jeg spør meg, er det ikke jeg som vet dette best. Som faktisk har jobbet med barn som bruker både vogn og rullestol og som ikke minst har den daglige omsorgen for mitt barn. Jeg som kjenner han best og jeg som vet hva som trigger smertene hans og hva som gjør dagen hans bedre?!

Det ble også sagt at vi måtte jo forstå at vi ville få blikk når vi har et tilsynelatende frisk barn som sitter i rullestol og som går ut av den. Men da kan jeg informere om at ja, vi vil få blikk, men på en helt annen måte enn i dag. Det er faktisk slik at ulike mennesker vi møter er direkte ufine med oss, og sårer minstemann med lite gjennomtenkte kommentarer når han sitter i vanlig vogn. Og det vil faktisk bli slik at blikkene endrer seg når vi har rullestolen, for da vil sykdommen bli mer synlig. Og jo mer synlig den er, jo større sjanse er det for at vi møter forståelse.

En ting som ble poengtert var at vi ikke måtte forsterke sykdommen, i form av å venne han til å sitte i ro. Og jeg må virkelig spørre meg om det skal være nødvendig å la et barn som går/springer hele dagen i barnehagen pines gjennom noen timer på ettermiddagen for at en eller annen bedreviter mener at han blir svakere av dette. Skal det være slik at vi skal avstå fra aktiviteter fordi jeg og far ikke klarer å bære barnet, når han blir sliten og får vondt. Det er ikke bare å sette seg ned der vi ønsker. Skal vi begrense oss slik at vi ikke kan dra på handletur sammen, og holde oss hjemme? Fordi vi vet at om vi tvinger barnet vårt til å gå når det har vondt, så får han mer smerter og sover dårligere? Vi har poengtert gang på gang at dette skal være et hjelpemiddel som kan avlaste, ikke en permanent løsning. Og jeg spør meg også om hva som begrenser han mest, at han får hvile når han trenger de når vi er utenfor hjemmet på dårlige dager og når han er sliten, eller at vi blir sittende hjemme og ikke kan delta på aktiviteter som krever for mye av han. Når et barn står på smertelindring hele døgnet, sier det seg selv at det er litt mer en småsmerter som plager han. Og når han sover så lite som han gjør, så har han faktisk behov for hvile på dagen, selv når vi er nødt å gjøre andre ting. De som sier noe annet får komme hjem til oss, og gå i våre sko noen dager.

Og jeg spør meg også om hvorfor vi ikke kunne fått denne beskjeden da vi ba om det for et halvt år siden, slik at vi kunne ordnet med det selv.  Vi er jo tydeligvis ikke en hastesak, så da kan det godt bare ligge i over et halvt år. I håp om at vi glemmer hele greia, det er jo ikke så viktig at vi som familie skal få lov å leve et tilnærmet normalt liv. og vi sutrer sikkert unødvendig. Som om vi vil la vår fireåring sitte i vogn, det er jo mye mer krevende enn at han faktisk går selv.

 

Nei kjære deg, vi kan ikke dra i fornøyelsesparken for dagen vil blir for lang for deg når vi skal gå mye! Pappa og storebror må dra alene.

Jeg blir kvalm av den motstanden vi møter, og er lei av å ikke bli hørt. Vi er ikke de som klager mest, og gudene skal vite at vi har mye tålmodighet når det kommer til venting, behandling og oppfølging. Vi har ikke sagt noe alle de gangene vi er blitt avglemt, vi har purret på timer når tiden vi skulle hatt dem var passert og vi passer på å opptre høflige selv om vi har lyst å hyle og skrike av frustrasjon.

Men i dag er jeg sint, sint for at vi ikke blir lyttet til og sint for at vi ikke får den hjelpen vi trenger.

Heldigvis er ikke alle like ille, så midt inne i de frustrerende samtalene med instansen som skal hjelpe på sykehuset, fikk vi ordnet med en nødløsning over sommeren. Så i morgen tidlig drar vi for å få tilpasset rullestol. Tårene presset på når vi endelig møtte på et menneske som faktisk ikke så noe problem i å hjelpe oss! For det finnes heldigvis mange dyktige mennesker, men dessverre er det ikke alltid vi møter på dem.

I morgen skal jeg sende en søknad til ergoterapeutene i kommunen, med et håp om at de kanskje vil se oss som en familie, ikke noen ord på et papir. Og som en av legen vi møtte sa, det viktigste er å tilpasse at gutten vår får det så bra som mulig, selv om vi er under en kompleks utredning og ikke vet årsaken til plagene. Men skal ikke lide unødvendig.

Facebook siden min finner du HER!

Hva mannen sier om mine bryster!

Da jeg kom hjem fra jobb i går slo det meg at det sto en boks silikonspray på kjøkkenbordet, og tankene gikk til slubberten som jeg deler hus med. Var dette en slags stille protest mot mitt puppeinnlegg, eller skulle han bare smøre opp låsene på campingvogna.

Jeg spurte han selvfølgelig ikke direkte, det ville jo være svært ukvinnelig av meg, og prøvde å hinte litt om at puppene ikke fylte ut bhen like bra som før, og at de kanskje var litt slappe. At de muligens trengte å løftes litt på og at samtlige bher jeg har prøvd i det siste har vært for store. Jeg fikk et «hmm…» til svar, og bestemte meg for å kaste av meg genseren i stuen. Dessverre er det ikke direkte unormalt at jeg vandrer rundt i undertøy hjemme, så han leet ikke på et øyelokk.

Så jeg satte meg med kjøkkenbordet og kremtet høyt, for å se om jeg fikk noen reaksjon. Det fikk jeg selvfølgelig, men ikke helt av den typen jeg prøvde å lirke frem. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde glemt allergimedisin igjen, og om jeg ikke snart var voksen nok til å huske dette selv. Og hvis ikke fikk jeg gå til innkjøp av en dosett slik at jeg kunne ha delvis kontroll over allergipillene jeg spiser hver kveld før leggetid. Eller, skal spise hver kveld før leggetid.

Han hadde tydeligvis ikke tenkt å avsløre hensikten med silikonsprayen, og jeg funderte på hvordan jeg skulle få svar på spørsmålet mitt. Samtidig som jeg bygget meg opp en ganske grufull tanke om at han skulle bytte meg ut med en yngre lekrere versjon med stramme pupper og kilovis med sparkel, enorme jenter på brystet og fantastisk hud uten en antydning til rynker eller kviser. Jeg kjente øynene utvide seg og jeg var ikke langt unna en eksplosjon av sinne. At han kunne være så frekk, tenk å skulle bytte meg ut!

Så kom eldstemann springende inn, og spør selvfølgelig hva det er som står på kjøkkenbordet.

«Silikonspray, jeg skal ordne låsene på vogna før vi drar på ferie!»

Jada, så mye for alt spetakkelet og det heftige dramaet jeg bygget opp.

Så nei, det ser fortsatt ut til at han er fornøyd med jentene, og at han ikke har tenkt å bytte meg ut.

Stilt til veggs av meg selv!

Jeg måtte selvfølgelig spørre hva han tenkte om puppene mine, og svaret var «Nei dem heng nu der, ka æ liksom skal synes om dem?! Dem er vel bra, fin nok.» Så en liten pause, før det kom «Æ e nu ikke et sånn puppemenneske!»

Innlegget om puppene mine kan leses HER!

Og facebook siden min finner du HER! 

Silikonsnakk og puppeinformasjon!

Tenkte jeg skulle skrive litt om puppene mine, selv om de er et ganske privat område. Jentene er liksom ikke de jeg snakker mest om, men nå er debatten om silikon på nytt blusset opp, og jeg føler for å ytre noen små ord om saken.

Jeg og jentene henger på stranda!

Men først tilbake til puppene mine, eller melkemaskinene som de egentlig er ment som. Den ene er litt større enn den andre, en sjarmerende liten asymmetri som spesielt vises når jeg er hormonell. Det skal sies at det kun er jeg som ser dette, men for all del, feilen er der.

Videre kan jeg informere om at de henger en del, så tyngdekraften har ikke gått meg hus forbi. Det er enda ikke så ille at de henger på knærne, men sikkert ikke langt unna om jeg legger godviljen til.

De er som regel litt mer faste når jeg er premenstruell og sur, så da har jeg egentlig liten glede av dem. Og selv om jeg hadde ønsket å vise dem frem, hadde ingen fått lov å røre dem siden de har en tendens å være ømme. Og da snakker vi om en følelse der selv lette avtrykk er som å kasten en hammer på et solid blåmerke på leggen!

Fra jeg fikk dem, til i dag har de hoppe opp og ned i størrelse, og du kan trygt si jeg har vært alt fra minimalt utrustet til meget godt utstyrt. Det siste var under graviditet og amming, så jeg hadde heldigvis en mage som holdt dem den første tiden. Dette har også medført en del slapp hud, som kan se ut som telt om jeg drar i den.

Ca. 245 strekkmerker har også fått plass på de små fettklumpene, og jeg må si at det er et ganske kunstferdig mønster på dem. Nesten som et landskap av inntørkede elver, eller et ørkenlandskap på mars. Disse fikk jeg da de plutselig poppet frem på brystet mitt, for sikkert 15-20 år siden. Husker ærlig talt ikke, og mistenker at jeg ikke brydde meg så nevneverdig om det.

I løpet av mine brysters levetid har jeg konsumert et enormt antall brystholdere eller «jurholdere», i alle mulige farger og fasonger. Og jeg har kommet frem til at de egentlig er et enormt pengesluk. De koster å holde jentene på plass, spesielt nå som de er litt mer aktive enn i mine yngre dager. De kan fort finne på å hoppe ut av skjorten om den er for utringet, og du kan ta deg en god faen på at de ikke bryr seg om jeg er i butikken eller på stranden. At jeg i tillegg er født som en lyktestolpe fører også til at det ikke er så godt utvalg i billige varianter.

Fra de dagene der brystene var litt større enn i dag. Bare 3-4 størrelser altså!

For meg er bryster melkemaskiner, to fettklumper kapslet av hud, hengende som et smykke på overkroppen og forteller at jeg er kvinne. Og som med alle andre smykker, kan de godt endres innimellom.

Men å ta silikon, det har jeg ingen planer om.

Nei jeg er ikke helt fornøyd med brystene, men heller ikke så misfornøyd at jeg ønsker å utsette meg for et medisinsk inngrep som er unødvendig og koster en formue. Da skal jeg heller leve med litt løs hud i form av vrengte bukselommer på overkroppen. Jeg har funnet meg i at jeg ikke kommer til å ha noen modellkropp, og jeg tror innerst inne at jeg egentlig er fornøyd med dem. De forteller historien om at jeg er gått fra å være en liten jente til å bli en kvinne.

For meg er naturlige bryster best, og det eneste tilfellet som kunne få meg til å endre på dem må være om jeg mistet det ene. For selv om de er slappe, så er de en del av min kvinnelighet.

Om andre velger å ta silikon respekterer jeg det, men jeg krever også at andre respekterer min mening. Jeg har stor forståelse for at kvinner kan føle seg mindre pene og ha dårlig selvtillit når de ikke er fornøyd med denne kroppsdelen, men jeg håper at alle tenker seg nøye om før de tar silikon. For det er ikke risikofritt, og kroppen vil fortsette å utvikle seg resten av livet. Og selv om du fyller brystene, betyr det ikke sikkert at du vil få det bedre med deg selv etterpå. Selvfølelsen ligger i hode, og uten at du jobber med tankene og følelsene dine kan ikke verdens største pupper endre dette.

Facebooksiden min finner du HER!

For mer silikonsnakk anbefaler jeg dette innlegget: Silikon, før og etterbilder. 

 

Sykkelsnakk, obligatorisk med 8åring i hus!

Eldstemann har fått ny sykkel, en sånn rar en som jeg ikke kan forstå er noe som helst praktisk å sykle på. Men det skal sies at han er strålende fornøyd, og om han får viljen sin så vil den sove i sengen lamme han. (Noe den ikke får, og heller ikke sykkelhjelmen!)

Han snakker stort sett ikke om annet, og det går merkelig lett å få unna leksene når han kommer hjem. Så forsvinner han ut døren og sykler og sykler og sykler. Og hadde det ikke vært for at jeg husker hvordan det var å være barn, ville jeg undret meg over hvor i alle dager han henter energien ifra.

Ny sykkelen er en triksesykkel har jeg fått høre, og den er meget tøff. Og noen dingser som står ut på hjulene er tydeligvis veldig viktige, og jeg er en håpløs mamma som ikke kan forstå noen ting.

Her snakker vi et totalt forskjellig språk, og jeg aner ikke hva halvparten av ordene han bruker betyr.

For meg er liksom en sykkel en sykkel, men så feil kan jeg altså ta.

Dessverre ser det ut til å ikke være en sykkel av den beste kvaliteten, så det var en misfornøyd gutt som måtte ofre to hele dager i påvente av reparasjon.  Og der forstår jeg han godt, for tipper han sitter med samme følelsen som jeg ville hatt om huset ramlet i hode på meg. (Der var vi i alle fall enige!)

Tydeligvis deler faren hans samme tanker om mine sykkelferdigheter som sønnen, så han fant fort ut at det var like greit å få min bedre halvdel til å fikse opp i saken. Typisk mannfolk, jeg hadde helt sikkert klart å lire av meg noen rare fraser på butikken den er kjøpt, med beskjed om at den måtte fikses fort så husfreden kunne senke seg igjen.

Så er jo spørsmålet om jeg må bite i det sure eplet å gå til innkjøp av egen sykkel, for det har jeg ikke. Jeg vurderer å sende min bedre halvdel på handletur, for jeg tipper at han vet bedre enn meg hva jeg trenger, dessverre. Men den må i alle fall tåle bruk, og den må ikke veie for mye og jeg må være hundre prosent sikker på at den fungerer så den skal så jeg ikke kjører i grøfte. For det er tross alt over fem år siden sist jeg satt på et sykkelsete, og balansen fant jeg aldri igjen etter sist svangerskap. Takk og pris for sykkelhjelm og polstret utedress. (Håper i alle fall at en slik dress finnes, for jeg tror jeg trenger den!)

Facebook siden min finner du HER!

Avglemt, igjen!

Av og til får jeg lyst til å stange hode i veggen, men siden det mest sannsynlig vil medføre mer hodepine enn jeg allerede har, så er det kanskje like greit jeg lar være.

For i alle fall et halvt år siden var vi innlagt på sykehuset med minstemann, og ba om å få hjelp til å søke om rullestol. Dette skulle ordnes, og vi skulle kontaktes. Vi poengterte flere ganger at det var svært viktig at vi fikk det før vi skulle på sommerferie, selv om det enda var lenge igjen. Dessverre så står vi fortsatt uten stol, og etter flere uker med telefonsamtaler innom flere av kontorene som visstnok skal ha noe med dette å gjøre fant vi ut at ingen ting er gjort. Fantastisk, alt som normalt med andre ord.

Vi er som vanlig blitt kastet rundt i et system som har noen åpenbare svakheter som er til stort hinder for mennesker med spesielle behov!

Nå er det flere uker siden vi startet prosessen med å finne ut hva som er gjort, og hvem som har ansvar for å hjelpe oss. Noe som har vist seg å være langt fra lett. På et av kontorene fikk min bedre halvdel beskjed om at «dere må da vite at det ikke er oss som skal kontaktes!» Og det til tross for at det står på nettsiden at de kan svare på spørsmål rundt dette. Kjempeservice, får nesten lyst til å juble. (Og ja, nå var jeg både sarkastisk og ironisk!) Heldigvis har vi også møtt på dem som virkelig har prøvd å hjelpe oss, og som har gitt den servicen som forventes når man tar kontakt. Og uten dem hadde vi vel fortsatt sittet i telefon som noen store spørsmålstegn.

Men vi er i alle fall kommet frem til at det er UNN (sykehuset) sitt ansvar å hjelpe oss, men det kunne tydeligvis ikke svare før onsdag i neste uke. Og da er det en uke før vi skal på ferie, en ferie som vi har gledet oss stort til. OG hvordan skal de liksom klare å trylle fram en stol til oss, rett før vi skal dra?

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt og lei, for jeg vet hvor krevende det er for oss å ikke ha avlastning til minstemann slik at han kan sitte når vi skal være mye i aktivitet. Vognen vi har brukt til i dag er blitt alt for liten, og han får ikke avlastet beina som han burde. At den i tillegg er på grensen til å klappe sammen når han sitter i den gjør at den ikke kan brukes til nød heller. Så vi står med andre ord foran en sommer med begrensede muligheter til hva vi kan planlegge og gjøre.

Så kan man jo spørre seg om grunnen til at vi er avglemt igjen, for det er ikke første gang vi har opplevd at ting som skal ha blitt ordnet er forsvunnet ut i løse luften. Og jeg kjenner at egentlig er tålmodigheten min på grensen til hva jeg kan godta. For det går ikke bare utover meg, det går utover barnet mitt som allerede har det vanskelig nok fra før. Skal han i tillegg bli begrenset av noe som egentlig bør være den enkleste sak i verden å ordne?

Facebook siden min finner du her. 

Ekte lekser til minstemann! (Logoped og språktrening.)

En av de tingene minstemann sliter med er språket, og uttalelsen på ord. Han snubler ofte i bokstavene og stokker om på dem, noe som gjør at det blir vanskelig for andre enn vi som kjenner han godt å forstå alt hva han sier. Heldigvis har han veldig god språkforståelse og setningsoppbygning, så det er bare uttalen som er problemet.

Nå er han så stor at om det hadde rettet på seg av seg selv, ville det ikke vært noe problem. Men når barn passerer fire år og enda har betydelige vansker med å snakke trenger de hjelp. Og da er en logoped god å ha.

Nå er ikke jeg noe ekspert, men jeg skal prøve å forklare hva en logoped er for de som ikke har kjennskap til denne yrkesgruppen. De som jobber som logopeder kartlegger, utreder og behandler kommunikasjonsvansker, talevansker, svelgevansker og stemmevansker. Og slik jeg har forstått det er deres jobb å finne ut hva som er problemet rundt disse tingene, og avgjøre hva som skal fikses på. Og der vil jeg tro at opptrening, rådgivning og forebygging er noen av fokusområdene. Men som sagt er jeg ingen ekspert, så om du vil ha mer fakta må du nesten finne frem google.

Vi har vært tre ganger hos damen som skal veilede minstemann på veien mot å lære lyden på bokstavene, og det ser ut til at han er veldig fornøyd med henne. Og mammaen og pappaen er også enig med han, så vi ser frem til å få hjelp av henne. Det har mye å si for oss å møte mennesker i helsevesenet som er gode i jobben sin. Det er slitsom nok fra før av med våre utfordringer, enn at vi i tillegg skal få belastningen av å samarbeide med noen vi ikke har kjemi med.

Leksene til en stolt fireåring!

En runde hos logopeden spilte vi lottospill, en fin ting for alle barn, og spesielt dem som ikke synes det er så lett å snakke. Da får barna mulighet å leke seg gjennom treningen. At de hadde et lottospill med brannmann Sam var ekstra stas, og det var nesten litt synd at vi ikke kunne få en kopi med oss hjem. Minstemann elsker alt som har med redningstjenesten å gjøre, og spesielt brannmenn. Han snakker om dem, han leker han er en og han blir superivrig hver gang vi ser en brannbil eller brannstasjon. Og han elsker å vekke oss med en høylytt brannbil lyd, som er merkelig realistisk når du ligger og halv sover!

Vi fikk også med oss lekser hjem og til barnehagen, og skal øve hjemme. Minstemann var selvfølgelig strålende fornøyd, og det kom et høylytt hurra når vi fikk beskjed om dette. Han tror jo at han er like stor som broren, og det er veldig urettferdig når han ikke har lekser å gjøre. (Og han lot seg ikke lure at jeg laget han lekser, for han ville ha noen på ordentlig!) Så med dette løste vi en aldri så liten utfordring vi bruker å ha på ettermiddagene. Håper bare det fortsetter når han blir eldre, og starter på skolen.

Også mamma fikk lekser, og heldigvis synes hun dem er mye bedre enn grammatikk og ligninger.

Det er litt godt å endelig være i gang, for det er en bekymring at han sliter med uttalen, selv om det ikke ser ut til å plage han nevneverdig. Og tilbakemeldingene fra barnehagen er at han leker godt med de andre barna uansett.

Jeg har også fått med meg at det er bra vi leser veldig mye for minstemann, og snakker om bildene i bøkene. Det fremmer språkutviklingen ifølge de lærde, og når jeg ser hvor flink storebror er å lese så kan det jo være noe i det.

Huskeliste for lydene vi skal øve på.

Vi ser at de dagene han har sovet veldig lite er det vanskelig for han å snakke, men hvem ville ikke snublet i ordene etter 4-5 timer usammenhengende søvn? Og vi håper at han en dag vil få sove mer, slik at ikke søvnen og smertene vil sette så mange begrensninger for han. Men frem til den dagen kommer må vi gjøre det beste ut av hverdagen, selv om det betyr at vi gjør mange ting som andre ikke må. Som regel er han for sliten etter barnehagen til å øve på dette, men av og til har vi gode dager og da blir de prioritert. Heldigvis er disse oppgavene av den veldig koselige sorten, og noe som alle sammen kan være med på.

Facebook siden min finner du HER! 

Sukk, enda flere vanskelige dager.

Av og til er jeg sliten, så ufattelig sliten. Jeg blir bare sittende rett opp og ned og undre meg over hvor jeg skal hente krefter. Hvor skal jeg denne gangen finne et reservelager som får meg gjennom dagen.

Det merkes godt at temperaturen ute er lav, og minstemann har mer vondt enn vanlig. Natt til i dag var vi ekstra mye våken, og når morgenen kom måtte jeg tvinge meg selv ut av den gode og varme sengen. Ettermiddagene er også vanskelige, for minstemann vil helst sitte på fanget og klarer ikke være i aktivitet som vanlig. Og i kveld fikk han vondt i halsen og ble nesten stemmeløs, så jeg mistenker at vi har en aldri så liten forkjølelse på gang, igjen. Noe som passer dårlig siden formen min også er dårlig, og jeg er ekstra sliten. Så jeg håper bare at formen hans holder seg så vi får tatt turen til logopeden i morgen som hjelper han med språket.

Mine smerter er også verre, og det svir og verker i bena, og det er ubehagelig å ha klær mot dem. Og uansett hvordan jeg prøver å sitte eller ligge så hjelper det ikke. Jeg tenker med gru på at slik har den lille gutten min det også. Det er så urettferdig og meningsløst at den lille tassen skal være så plaget. Hadde jeg bare kunne tatt hans smerter også, så han kunne løpt rundt som andre barn.

Jeg kjenner at motivasjon er på bunn, og jeg ser frem til ferie. For jeg føler ikke at jeg klarer å yte det jeg vanligvis gjør, hverken hjemme eller på jobb. Så jeg jobber med den evige dårlige samvittigheten som alltid ligger på lur og gnager, om jeg ikke er bevist på den. For jeg vet at det bare er tull av meg å tenke slik, for det er lov å være sliten. Noe jeg er flink å si til andre, men ikke til meg selv. Jeg får heller ikke til å skrive noe særlig, og når jeg skriver er det langt fra humoristisk.

Heldigvis nærmer ferien seg, og siden vi har fått innvilget to ekstra uker avlastning skal vi få muligheten å hente oss litt ekstra inn. Så den første uken skal vi ha før vi kjører på ferie, så vi skal klare mange uker langt borte. Og så er det bare å krysse fingrene for at vi får strålende sol og mange varme dager når vi er borte, for det betyr veldig mye bedre dager for oss og minstemann.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan det ville vært for oss å ta turen til syden, der klimaet er noe helt annet enn her hjemme. Ville det gikk minstemann noen smertefrie dager? En dag skal vi ta oss råd til dette, og da skal vi planlegge det på vinteren. For jeg tror det kunne vært godt med en pause fra hverdagen når mørketiden kommer med snø og kuldegrader.

Men nå gleder vi oss til sverigeferie med den fine campingvogna vår og de to nydelige bråkebøttene våre. Sist sommer hadde vi det veldig fint, og når vi ser på langtidsvarslene og værprognosene for sommeren så ser det ut til at det vil bli fint i år også.

Så jeg krysser fingrene og teller ned dagene. Energien kommer vel når den er klar, og fram til da skal jeg bite tennene sammen.

Facebook siden min finner du HER!

Snø i juni, jævla mannskit!

Beklager, men jeg kan ikke finne en eneste positiv ting i at det snør, og ja jeg er dritsur og gir en god faen i at jeg bor på denne plassen. Jeg valgte faktisk ikke å bli født her, og det er ikke så fantastisk lett å flytte som alle skal ha det til. Det skal faktisk litt mer til en å pakke sekken og stikke ut døra. Ja jeg er fullstendig klar over at jeg bor i Nord-Norge, men det betyr aldeles ikke at vi fortjener å fryse halvveis i hjel når vi stikker hode ut ytterdøren.

Nei det er ikke normalt at det skal snø enorme mengder snø i juni og ja det er helt klart grunnlag for å sutre og klage. Spare solkrem sa du? Hvem bryr seg liksom om det, det er ikke akkurat som jeg har noe overdrevet forbruk uansett, for som mange påpeker så bor jeg i Tromsø og vi har vinter minst 9måneder i året. Og du kan også spare deg for frasen om å kle på seg etter været, for det hjelper fint lite. Det endrer ikke faktumet at vi er i juni og vi hadde noe som minnet om snøstorm midt på dagen.

Og hvorfor skal det ikke være lov å klage når været har bestemt seg for å slenge et iskaldt gufs over oss? Jeg bare spør, hvorfor?? Gi meg en virkelig god grunn, ikke en som de over.

Om du nå svarer at det blir ikke bedre selv om du klager, kan du ta deg en bolle! Nei det blir ikke bedre, men det blir faktisk ikke verre heller.

Og ikke bare blir jeg sur av snøen, jeg får også en unge som sover enda mindre og som får intense smerter på grunn av kulden, i en periode der han vanligvis skal få lov å ha det rimelig greit. Så er det kanskje galt at jeg klager for dette også?

Jeg synes ærlig talt det er på tide at regjerningen innfører gratis ferieuker til oss stakkars humørsyke og frostskada nordlendinger så vi får dra sørover å tine opp. Vi kan godt dra bort på skift så ikke landsdelen tømmes for folk, og de som er så jævla positive og sier at det ikke er noe å klage for kan også godt få være igjen. Men alle vi andre, som vipper på stupet og trenger trøst bør settes på første fly til den plassen det meldes varmest i landet.

Og for å spare samtlige som ønsker å kommentere at jeg er en sutrekjæring for tiden deres, jeg er fullstendig klar over det og du trenger ikke påpeke det. Det bryr meg fint lite hvor fantastisk fint du takler snø i juni, for det gjør ikke jeg.

Jeg blir en humørsyk vanskelig kvinne som bør holdes langt unna offentligheten og en som gjerne skriver noen deprimerende og ufine ord på bloggen.

Et vagt minne om hvordan sommeren kan være!

 

PS. Det hjelper ikke at solen skinner nå, for det endrer ikke faktumet at jeg har brukt en hel sommerdag på vinter.  Hurra for juni liksom?!

Facebook siden min finner du HER!

Dagens outfit (Advarsel, ekte rosablogging!)

Dagens antrekk ble nøye valgt ut, de skal assosieres med campingvogn liv og sjarmen rundt dette. Jeg brukte selvfølgelig massevis av tid på å finne de perfekte plagg, sikkert 2-3 timer. Helt sant!

Treningsdressen er kjøpt på stormberg, og gjør det lett for mine barn å se meg i skogen. Det er viktig at de kan følge med hvor jeg er, siden jeg er mer opptatt av å få tatt bilder av meg selv. Foto først, sikkerhet etterpå, eller var det kanskje omvendt?

Sokkene har jeg kjøpt på jula, tenk! De er sjarmerende rosa og jeg bare måtte ha dem. Sukk, så myke og varme og moteriktige?! Nesten like gode som ullsokker, men bare nesten altså.

Sandalene er Adidas, fordi ingen ting annet er godt nok. Her er det selvfølgelig viktig å være merkebevist!  Jeg pyntet opp sandalene litt ekstra for å sette særpreg, og jeg valgte å bruke malingrester for å piffe dem opp. Råkult om jeg må si det selv.

Håret har jeg brukt et par timer på, så det skal se virkelig uflidd ut. Det er jo meningen at vi er på camping tur, og det skulle tatt seg ut at jeg gikk rundt stivpyntet. Noe så teit liksom.

Jeg passet på å sminke meg så naturlig som mulig, slik at du ikke kan se jeg har sminke på. Og jeg valgte solbrillene som tilbehør selv om det regnet. Paraplyen med Adria merket paraply er en nødvendighet for å understreke poenget med camping tur.

Håper du likte dagens antrekk, snakkes søtinger <3 <3 <3 Eller noe sånt...

Noen bilder fra pinsehelgen.

Fredagen fant vi ut at vi skulle kjøre til campingvogna, men på grunn av en heller ufin hodepine måtte jeg sove litt når jeg kom fra jobb. Så vi fant ut at vi like greit kunne stelle ungene hjemme, for så å kjøre slik at de kunne sove i bilen. Det gikk nesten, minstemann sovnet og eldstemann var lys våken. Så da han endelig kom seg i seng var det langt over leggetid.

Lørdagen var det overskyet og tåken lå langt nede i fjellene. Men vi tenkte at vi kunne bruke dagen til å fjerne en del små trær og grusomme einebusker som stjeler plass rundt campingvogna. Underveis trengte vi en cola og sjokoladepause, for litt kos i arbeide er god motivasjon. Minstemann ble veldig kald, selv om vi hadde godt med klær på han, så vi pakket han inn i varme tepper så han kunne følge med hva vi drev med. Han er verdens beste til å motivere, og det er ikke tall på alle gangene han fortalte hvor flinke vi var å arbeide. Og da gledet mammahjerte seg litt ekstra :)

Så fikk vi besøk av noen av de rundt 110-120 sauene som trasker rundt oss. Minstemann var veldig fascinert av babysauene som hoppet rundt, og han ville helst ha en med seg hjem. Må si jeg er litt enig, for de små lammene er virkelig fine. Men mannen var snar ute å si at de ble voksne fort, så det kunne jeg bare glemme.

Mens vi kriget oss frem gjennom hundrevis av enorme og kranglede einebusker oppdaget vi at flere av bjørketrærne hadde vokst i sikksakk gjennom gjerdet som holder sauene unna blomstene til mamma.

Minstemann fulgte med på hva storebroren gjorde. Han var arbeidsleder siden formen ikke var helt på topp, og holdt seg for det meste i ro. Så vi utnevnte han til port passer, slik at ikke sauene skulle snike seg inn.

 

Verdens flinkeste storgutt som virkelig la ned innsats i å dra bort buskene vi kappet ned. Og det ble noen runder iløpet av de timene vi holdt på. Sterk er han også, for ikke alle buskene var like små!  Kjenner mammahjerte hopper litt ekstra av stolthet!

 

Planen var egentlig å bli ferdig før mamma og pappa kom tilbake fra familiebesøk, siden vi tenkte det ville være en fin overraskelse. Men når vi ikke var det var pappa snar å finne frem motorsaga når de kom tilbake. Og de gikk ikke lang tid før vi så oss ferdige for denne gang.

 

Søndagen sto vi opp til strålende solskinn og nydelig sommertemperatur, noe som var godt med tanke på natten som gikk for minstemann. Han hadde sovet lite på grunn av smertene, og da er varme godt for den lille kroppen. Så vi tok turen i fjæra for å hjelpe pappa å flytte på båtene. Eller rettelse, jeg passet ungene og min bedre halvdel hjalp pappa.

 

Nydelig plass med nydelig natur. Har sikkert tatt hundre bilder av samme motivet, men alle er ulike.

 

Båten til minstemann fikk sin jomfrutur, og skal si den fikk fart. Dessverre tippet den og vi måtte lage nytt seil. Eldstemann fikk lov å bade, så han reddet den stadig fra å gå på grunn, med en jublende lillebror som tilskuer.

 

Det er også laget hvileplass for de litt eldre i fjæra, og dette sjarmerende skiltet har reservert plassen til dem.

 

Fant en nydelig liten stein i fjæra, som egentlig gikk i et med resten av steinene. Men når jeg så litt mer nøye på den oppdaget jeg det fine fargespillet og kontrastene. Naturens egen kunst, som jeg måtte ta med meg hjem. Godt med små ting som minner om herlige sommerdager når hverdagen blir litt strevsom.

 

Tror guttene kunne lekt med båten i timevis i det nydelige været, og når den fikk nytt seil fungerte den perfekt.

 

Så fant jeg noen gamle rustne lenker, og ble sittende og fundere på hva de hadde vært brukt til.

 

Ingen ting er så godt som å sitte å varme føttene mot de varme steinene og kjenne lukten av sommer og hav. Når jeg gjør det, så kjenner jeg virkelig hvor lykkelig jeg kan være, der jeg hører ungene le og små krangle om hverandre. Og det er litt ekstra stas når det er så varmt at minstemann også vil være uten sko og sokker.

 

Når eldstemann badet og svømte i havet, ville minstemann også prøve. Men havet er alt for kaldt for han, så det ble bare med litt vassing. Siden eldstemann bare hadde undertøy på seg velger jeg å ikke legge ut bilder av han.

 

Litt vanskelig å gå på de ujevne steinene, så da er bestefars hånd god å ha. Lille tøffingen vår.

 

Så måtte jeg jo posere litt, og jeg må si at jeg er veldig flink. Så om jeg skulle bli lei av bloggingen går jeg over til en hobby  som modell! (Ser heldigvis ikke ut til at det blir med det første altså, og det er vel kanskje like greit.)

 

Oppe på hytta igjen limte vi sammen steiner som skal bli til små troll, som skal få pynte i mammas hyttehage. En morsom aktivitet for både store å små, som kan deles opp i flere runder. For steinen må plukkes i fjæra, trollene limes sammen og så males når limet er tørt. Så gleder meg til neste gang vi er der ute, og kan gå igang med malingen.

 

Så kom skyene tilbake, men det gjorde ikke så mye for etter en hel dag med varme og sol var vi glade og fornøyde. Så om kvelden blir litt kjøligere går det bra, for inne i campingvogna er det som en steikeovn når det er sol.

 

En liten løvetann og et par fluer. Tipper de også var fornøyde med sommerdagen, så irriterende de var når de svirret rundt oss.

 

Guttene fikk seg litt popkorn etter middagen, og jeg stusset litt på hva minstemann holdt på med da han sprang avgårde med det nesten tomme fatet. Så når jeg spurte hva han holdt på med fikk jeg beskjed om at han skulle plante maisplanter! Han elsker mais og popkorn, så skjønner godt motivasjon. Han sa også at de sikkert ikke kom til å vokse på evigheter, men at en dag ville det komme popkornplanter opp av bakken!

 

Og når du planter noe, så må det ha vann. Så han sprang like greit inn på bestemors kjøkken og hentet en vannflaske i kjøleskapet. Og vannet alle de små kornene han hadde strødd utover.

Det var en veldig fin helg, med begrenset antall verdenskriger, bare litt krangling og normale mengder mas. Vi storkoset oss for det meste og ser fram til høsten når vi igjen tar vogna med oss utover. For mandagen hengte vi den på kroken og drasset den med oss over de håpløse veiene i Ullsfjorden. Men nå står den trygt utenfor, og venter på en rundvask og klargjøring for sommerferien. Og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å dra bort fra hverdagens mas og stress med guttene og mannen. For selv om vi forsatt har våre utfordringer i ferien, så blir vi alle i bedre humør når de vi kommer oss til forhåpentligvis varme trakter.

 

Kjære snille lille mamma!

Hvem hadde trodd at den lille jenta som laget bål under kjøkkenbordet og startet skogbrann skulle bli verdens beste supermamma? Denne lille trollungen skulle bli trollmor til fire småtroll, som garantert har satt henne på prøve fra den dagen vi kom til verden. Men som en ekte trollmor har du støttet oss i tykt og tynt, banet vei for oss og stått ved vår side. Og du skal vite at det betyr enormt mye for oss at akkurat du ble vår mamma. For du har bært oss frem og lært oss å leve.

Du har garantert revet deg i håret og hylt i frustrasjon over de umulige trollungene dine, men du skal vite at vi elsker deg betingelsesløst. Uten deg, ville vi fortsatt vært noen umulige små troll, som sprang ut og slamret døren når vi møtte motgang.

Som bestemor er du den ekte gode bestemoren, som steller med de små. Du er god og mild mot dem, og gir dem lykkelige minner fra barndommen som de kan ta med seg videre.

Fine mammaen min, som nekter å bli tatt bilde av!

Og at du og pappa ønsker å gi oss den avlastningen vi sårt trenger i en vanskelig hverdag, gjør oss takknemlige og ydmyke. For selv om dere er ferdige med småbarns livet, har dere tatt på dere jobben som avlastnings foreldre. Den omsorgen du gir den lille skatten vår, gjør det så uendelig mye lettere for oss å takle at vi trenger å sove av og til. At vi trenger noen dager med pause. Du skal vite at jeg kunne ikke vært tryggere på at han har det bra hos dere, og det gir oss rom for å slappe av når vi trenger det.

Så tusen takk for at du er den du er mamma, og gratulere så mye med dagen din i dag.

 Facebook siden til bloggen min finner du HER! 

Den vonde flisen.

En av tingene jeg hater med sol og sommer er flis, som stikker seg inn i hender og føtter og krever at jeg må være en monstermamma.

For jeg kan jo ikke nekte guttene å være ute, og jeg kan heller ikke nekte dem å ha fri lek. Jeg vil jo at de skal få oppleve leken som noe befriende uten tusenvis av regler som begrenser dem.

Men når kvelden kommer og vi sjekker føttene, må nål og pinsett til. Og det er like grusomt hver gang jeg skal stå der å stikke barnet mitt, for å få ut den lille trebiten som holder på å skape betennelse i huden.

Det blør i mammahjerte når minstemann gråter, men tappert sitter i ro så jeg skal få ut flis så fort som mulig, uten å påføre mer smerte en høyst nødvendig. Og det blør i mammahjerte når jeg ser eldstemann være tapper, selv om jeg vet at han synes det er ubehagelig.

Det føltes nesten som et overgrep. Men det ville vært like ille å la den stå i huden, for betennelse gjør vondt mye lengre.

Og egentlig gjør det vel ikke så vondt for barnet, det er kanskje mest skummelt. For hvem vil vel frivillig ha en nål mot huden, eller en skummel pinsett.

Jeg får så vondt i hjerte når jeg må ta ut flis fra de små føttene og hendene til mine barn. Jeg gråter nesten med dem, der jeg står og skal være modig. Jeg godsnakker, forklarer og skulle så inderlig ønske at de ikke fikk flis.

Minstemann er heldigvis blitt så stor at han ikke må holdes når de små trepinnene må ut. Og jeg kjenner enda på følelsen der vi holdt det gråtende lille barnet, følelsen av tvang og maktesløshet. Det var så vondt å høre den såre gråten og redselen, panikken for å få smerter. Men flisen må ute, for om den blir igjen i huden kan den gi enda mer smerte.

Jeg kan ikke pakke barna inn i bomull, selv om det ville gitt meg litt mindre mammasmerte. De må få lov å utforske, leke og lære. De trenger å få erfaringen en liten flis kan gi, og de vil etter hvert lære at det egentlig ikke er så galt.

Så for hver flis vi trekker ut, jubler vi høyt og gleder oss over hvor stor den var. For i barnas verden så blir de litt ekstra tøffe når de drar ut en stor flis, noe de kan ringe og skryte til bestemor eller bestefar om.

Sommeren er ikke bare lykke, og flis er dessverre en stor del av hverdagen når små føtter springer bare i gresset og små hender får utforske gleden med hammer og spiker.

Og heldigvis finnes det belønning, for selv om barnet synes det er fryktelig vondt, kan jeg i alle fall gi den en positiv følelse etterpå. Så blir kanskje neste gang litt lettere, når de vet at de får noe igjen for det etterpå.

Så får det heller bare være at enkelte mener at man ikke skal gi belønning for slike ting, men jeg tror det er med på å lære mine barn at selv om noe er ubehagelig og må gjøres, så blir det bedre etterpå.

Fine, søte, tøffe, kreative og arbeidsomme barnehender.

Og det er like stor glede for meg å se barna få lov å klister små merker på et papir, som en stolthetstabell over hvor dyktige og tøffe de er.

Facebook siden min finner du HER.

Uflidde småbarnsmødre er egoistiske mot mannen sin!

Kjære menneske, som var litt uheldig på facebook og skrev en kommentar om at det bare er en dårlig unnskyldning av mødre å si de er slitne for å slippe unna sminke. Og at det er dårlig gjort av oss å la oss forfalle for mannen vår. Kan du være så snill å ta deg en kvalitetssjekk?! Ettersom jeg føler på meg at jeg blir å skrive en liten avhandling som svar på denne kommentaren, tar jeg det her på blogge.

Du skal være helt klar over at jeg ikke lar meg forfalle, jeg lar faktisk kroppen min være naturlig slik den er skapt. Og jeg trenger ikke fire fem lag med skokrem i trynet for å føle meg vel. Selvbildet mitt er faktisk så bra, at jeg kan gå utenfor døren uten kamuflasje. Jeg liker også å vise mine barn at et naturlig forhold til kropp og utseende er viktig, og det ville vel være litt vanskelig om jeg skulle klint på meg en maske hver gang jeg skulle vise meg ute bland folk.

Når det kommer til klærne mine, så ser jeg ikke nødvendigheten med å bytte ut et plagg etter kun en gangs bruk. Jeg liker faktisk å ta hensyn til miljøet og bruke klærne til de faktisk må kastes. Og når vi er inne på det med klær kan vi like greit se på begrepet uflidd.

I mine øyne er et menneske som utøver normal hygiene, holder klærne sine rene og holder seg luktfrie langt fra uflidd! Og det selv om man velger å prioritere tiden sin på andre områder som ganske sikkert er mer viktig enn utseende. For det er slik at de aller fleste med barn faktisk ser på barna sine som mye viktigere. Du må ikke være en jævla utstillingsdukke for at du skal fungere som en utmerket mamma. Og jeg stiller virkelig spørsmålstegn med hvor mye tid du kan bruke med barna dine, når du til enhver tid går rund med en sminkekost i hånden og aldri kjenne et snev av slitenhet. For om du er involvert i livet til barna dine, ja da vil du også bli sliten til tider.

Og når det kommer til mannen min, så har han faktisk ikke valgt meg for utseende mitt. Han fant meg tiltrekkende ja, og det gjør han enda. Selv når jeg går rundt i en enorm treningsbukse og en gammel t-skjorte jeg fant bakerst i skapet. Han liker meg nemlig for det jeg har på innsiden, ikke bare for klærne og fasaden jeg har rundt meg. For han betyr det fint lite om jeg er naken eller påkledd, så lenge jeg er meg! Og si at jeg er egoistisk fordi jeg velger å bruke min tid på han, å ikke inne på badet med hundrevis av krukker fulle av sparkel og gugge blir vel litt idiotisk? Ikke er han så overfladisk som du åpenbart hentyder til heller, for hvem i alle dager har satt deg på tanken at alle menn har et problem med kvinner som er sikre på seg selv? Sist jeg sjekket var dette en kvalitet de fleste menn faktisk så ut til å like.

Beklager at jeg ikke ser slik ut hele tiden, men jeg har litt andre prioriteringer som står høyere på listen enn sminke og klær.

Så nei, jeg bruker aldeles ikke barna mine som unnskyldning. Jeg unnskylder meg faktisk ikke i det hele tatt. Du må bare innse at ikke alle er like overfladiske, og selvsentrerte. Og at noen faktisk trives i den naturlige kroppen de har fått tildelt. For når alt kommer til stykke, driter jeg egentlig i hva andre måtte mene om hvordan jeg ser ut, for jeg ser helst at jeg skal få ros for mine egenskaper og ikke mitt utseende.

Vil bare understreke at dette er satt på spissen, og at jeg ikke snakke om de med et et normalt forhold til sminke og klær, som bruker en liten stund hver morgen på å fiffe seg opp. Ser at det kan misforstås at jeg mener alle som rører maskara kosten, men da gjelder det isåfall meg selv når jeg husker at den finnes! 

Facebooksiden min finner du HER!

Sol og middag ute! (MED cola som drikke!)

Ja, Tromsø viser seg fra sin beste side i dag! Strålende sol og ekstremt varmt, faktisk så varmt at minstemann kunne være ute i shorts uten å fryse! Rett og slett magisk.

Det var en brun liten gutt jeg hentet i barnehagen, og det var ikke solen som var skylden. Det så faktisk ut til at han hadde badet i sandkassen, for ikke en millimeter av gutten var sand fri. Veldig sjarmerende og jeg glemmer hvor umulig det kan være å vaske sand av en irritert fireåring som synes mamma masser litt i overkant mye. Og det er heller ikke så gøy med sandkasse inne! Han sa selv at han hadde tenkt å bytte farge til svart eller grønn.

Rullebrett fungerer utmerket som stol!

Så at jeg bestemte meg for å servere middag ute i dag, var mer fordi jeg ikke ville ha to sandtroll inne. Jeg liker nemlig ikke å sitte ute å blir bombardert av fluer og andre irritasjonsmomenter av samme kaliber, sol i øynene og innpåslitne måser. Guttene igjen var strålende fornøyde med å få spise maten sin utendørs, og påsto at jeg bare tullet da jeg sa det var fordi de var så grisete at vi spiste utenfor. Minstemann funderte litt på det og sa "Men du mamma, nå må jeg jo være skitten hver dag for da kan vi spise masse ute!" Og jeg er nesten enig, i alle fall frem til vi får normale sommertemperaturer igjen!

Guttene på det alternative spisebordet vårt!

Tenkte jeg skulle skryte litt av maten jeg serverte, en nydelig salat laget på freske råvarer med fullkornpasta og en dressing som såvidt er innenfor ja siden av hva som er sunt. At jeg egentlig laget den fordi det tar kort tid, smaker nydelig og jeg slipper å stå inne foran steikeovnen å forgå av varme snakker vi ikke så mye om.

"Neeei, ikke spis den!" Fikk til svar : " Mamma du må slutte å sutre, litt sand går bra!"

 

For å ikke ta helt av innvilget jeg en liten boks cola til begge ungene, med unnskyldning om at den var bitteliten og at vi så og si aldri har sommervær.  De var helt enige i mine argumenter. Så får jeg heller får ris for at jeg gir ungene brus, men jeg tenker som så at de ikke dør av den. Det er jo ikke så de får lov å gå å drikke det hele dagen, som moren gjør på jobb. (Her snakker vi dobbeltmoral!)

Eldstemann var meget fornøyd med middagen, selv om han protesterte fryktelig mye i forkant! For han liker jo ikke salat, men tror han ombestemte seg for han spiste fire porsjoner! Kjenner mammahjerte blir litt ekstra stolt, og det er jo veldig fint å skryte når ungene spiser "gress" også omtalt som salat!

Så ved leggetid fikk vi med oss ungene inn og rett til dusjen. Og når sanden gikk av oppdaget jeg at solen har gitt de farge. Og jeg ble litt sjalu, siden jeg sitter inne på kontor hele dagen og ser ut som en bleik snømann.

Facebook siden min finner du HER! 

Merkelig, klesvasken er tatt og mannen ble med i garnbutikken!

Sitter og smiler fornøyd med meg selv i sofaen, og klapper meg på skuldra. Jeg har virkelig lært mannen godt opp, for nå er sannelig klesvasken snart ferdig for denne uken. (I alle fall om det merkelige fenomenet på himmelen fortsetter å kaste varmegrader på oss så ungene kan gå i sommerantrekk, ikke vinterdress!) Klærne er vasket, tørket og brettet, helt uten at jeg måtte mase om det. Jeg måtte ikke engang si at det trengtes.

Jeg må si jeg blir litt ekstra forelsket når jeg ser mannen stå der i all sin prakt å henge opp små søte bukser og gensere. Jeg passer på å rose han ekstra mye, for det hadde ikke vært så verst å slippe unna den jobben en stund.

Grunnen til at jeg lærte meg å rydde opp klærne mine! Mammaen min tapet dem til soveromsdøren om jeg slengte dem rundt, litt flaut når jeg hadde besøk med meg hjem!  Flaks at jeg ikke må gjøre det samme med mannen ;) 

Men så slår det meg, kanskje han bare gjør det fordi det er 8 dager igjen til den håpløse perioden der mannen forvandles til et villdyr med stive øyne som er klistret fast i tven! Perioden der han går tilbake til utviklingsstadiet vi var på for lange, lange tider siden. (Som jeg skrev om her!)

Og når jeg tenker meg om var det litt merkelig at han ble med meg inn i strikkebutikken i dag, til tross for at han har ytrer at den typen butikker er det mest kjedelige som finnes og at han nekter å sette sine føtter inn der. Så jeg er ganske sikker på at han holde på med avansert smisking! Om han kommer hjem med blomster en av de nærmeste dagene er jeg helt sikker i min sak. Og slår han til med flere gaver vil jeg bli slått, og la han få se så mye fotball han vil, selv midt på natten! (Roy, om du leser dette så ønsker jeg meg et strikkepinnesett med rundpinner, der jeg kan bytte mellom størrelsen på pinnene, en god ansiktkrem eller en lovnad om å bli med meg på alle strikkebutikkene vi måtte komme over i ferien! )

Facebook siden min finner du HER!

10 dager til husfreden forsvinner!

Ja, da er det nøyaktig ti dager til husfreden brytes og leiligheten blir omgjort til en sone for brølende apekatter som spretter opp og ned i sofaen, hyler og roper og går tilbake til stadiet vi var på for millioner av år siden!

Det er med gru jeg tenker tilbake på sist runde galskap, og jeg kan minnes en rekke ubehagelige opplevelser der jeg satt å ante fred og ingen fare, for plutselig bli overasket av en mann som hoppet opp av sofaen og ropte ut noen merkelige besvergelser med et utrykk i ansiktet som garantert hører forhistoriske tider til.

Jeg vil igjen bli sittende som et nervøst nervevrak i sofaen, livredd for å bli deiset til i iveren til en engasjert mann som prøver å styre ca 22 menn som springer tulling etter en ball, for så å sparke den fra seg igjen! Her snakker vi ikke om rolige håndbevegelser, men brå og særdeles ukontrollerte handlinger som kan få de fleste innlagt på lukket avdeling, hadde det ikke vært for at en stor del av dem som allerede jobber der er i samme situasjon. De er fanget av fotballgalskapen og vil ikke slippe fri før lykkens dag 13 juli.

Og hadde det bare vært mannen i huset som gikk tilbake i utviklingsstadiet og ble et brølende vesen, da skulle jeg klart å leve med det. Men neida, nå er begge ungene smittet, og de forlanger å få sitte oppe midt på natten for å se kamp! De mener det er en menneskerettighet, og like nødvendig som mat og vann!

Så her står jeg, alene, uten håp om å få tilgang til tven på mange, mange, mange uker. Livet vårt vil bli planlagt etter en gjeng mannfolk som springer rundt i tull. Og gud nåde meg om jeg bare nærmer meg fjernkontrollen, for da vil jeg garantert bli spist levende og restene kastet ut av vinduet.

Så nei, jeg gleder meg ikke til fotball VM. Og jeg vurderer på det sterkeste å grave meg ned og gå i dvale! For jeg tror ærlig talt ikke de vil merke om jeg er borte uansett!

PS. Til alle som ikke har fått det med seg, vil galskapen vare fra 12 juni til 13 juli!

Facebook siden min finner du HER! 

Lik om du er i samme situasjon som meg ;)

Den latterlige matpakke debatten!

Jeg må vel bare innse at de stakkars barna mine ikke kan få brunost og syltetøy på skiven i matpakken, for da er de dømt til å bli overvektige. Det er har selvfølgelig ingen ting å si at vi begrenser inntaket av godter til spesielle anledninger og lager så mye som mulig av middagsmaten vår fra bunnen av, med det som faktisk er sunne råvarer. Og at vi har fokus på å variere på pålegg og ha fri tilgang på frukt og grønnsaker har jo selvfølgelig ingen ting å si opp mot et eneste måltid fem dager i uken. Jeg gir dem til og med yoghurt med god samvittighet! 

Det er ganske naivt å gå rundt og tro at begrenset utvalg i matpakken vil redusere overvekt. Beklager å måtte si det, men jeg er ganske sikker på at det vil ha null effekt! Og jeg er også ganske sikker på at det ikke er flertallet som gir barna sine hamburger og friterte kyllingvinger daglig i matpakken til barna. Så hvorfor skal da mine barn straffes for at andres foreldre ikke ønsker å følge opp kostholdsrådene de får både på helsestasjon og i møte med skolehverdagen?

Matpakken ligger gjerne i sekken i flere timer, den blir varm og klam, og da er det en fordel at den faktisk smaker godt! Ellers vil flere og flere barn velge å droppe å spise den, noe som faktisk er mye verre enn noen stakkars skiver med brunost eller syltetøy. Jeg har i alle fall ikke glemt hvor fryktelig stygt det smakte med varm brødskive gjennomtrekket med kaviar! Og om jeg fikk muligheten spiste jeg minimalt av denne, og kastet resten, for så å være sulten helt til jeg kom hjem fra skolen. Men når jeg fikk pålegg jeg likte, ja da spiste jeg opp alt sammen, fikk energien jeg trengte til resten av dagen og var ikke så sulten at magen verket når jeg kom hjem.

Om du ønsker å forebygge overvekt må du faktisk se på helhetsbildet, aktivitetsnivå og generelt kosthold. Det hjelper fint lite å sette begrensninger på et måltid som inntas fem dager i uken.

Det blir også feil å si at man må ta hensyn til de barna som kan bli overvektige på grunn av feil matpakke, for hva med alle dem som faktisk er underernært og har behov for de ekstra kaloriene det for eksempel er i brunosten og det litt ekstra tykke laget med smør? Hva med alle dem som ikke tåler melk, skal de nektes å drikke andre ting enn vann fordi det kan påvirke de andre? Og hva med dem som ikke kan få i seg mel, egg, sitrus også videre! Om vi skal ta hensyn til absolutt alt, så vil vi faktisk bli stående uten så mye som en smule å spise.

Prøv heller å fokuser på at barn trenger å være i aktivitet, og hva foreldre kan gjøre for å motivere dem til dette. For jeg tror faktisk det vil være hundre ganger så effektivt som å forby en brødskive med nugatti eller brunost!


 

Jeg har faktisk ikke for vane å legge hamburger i matpakken til guttene mine, og jeg har heller ikke observert noen andre som har det! 

Facebook siden min finner du HER!