hits

mai 2018

Ammefengsel.

Gaaaah, noen dager føler jeg meg bare som en eneste stor pupp! Ja en slapp, hengende og rennende mammapupp. En slags vandrende melkestasjon uten andre formål i livet enn å være parat ved minste tegn til misnøye. Jeg føler meg uten frihet, som i et fengsel. 

Inni meg hyler jeg av frustrasjon, griner mine modige tårer og fordømmer mannen som ikke kan amme. Ja for jeg skulle gladelig delt litt av denne fine flotte tiden med han. Han kunne tatt alle rundene hvor jeg holder på å tisse meg ut, når jeg ønsker å sitte å se på tv i ro og mak med armene fri, når jeg vil sove hele natten og når de små skarpe priaja tennene biter meg til blods. 

Men utenpå smiler jeg, ser ned på det lille bustetrolle mitt og venter på bedre dager. 

For egentlig synes jeg ammingen er fryktelig herlig, selv om den er hardere arbeid en hva jeg hadde forestilt meg. Tenk at jeg kan gi denne nærheten og denne næringen til den fine lille jenta vår. Det er godt å slippe styret med flasker. Vi kan være spontan, vi har alltid en melkeskvett med oss, ikke må vi ha rent vann, ingen flasker og ingen dyr morsmelkerstatning.

Endelig var det min tur å amme lenge, for det var det jeg ønsket.

Så neste gang jeg føler meg fanget, innestengt og småsprø skal jeg bite tennene sammen og huske at småbarnstiden plutselig er over. Som jeg har gjort alle de andre dagene. For selv om jeg synes ammingen er bra, så kan den være temmelig slitsom også. 

Men ikke snakk om at vi orker noen grusom runde med avvenning om vi ikke må, nei da skal hun heller få henge fast i puppen min selv om jeg blir både lei og sur innimellom. Hun digger den, den er hennes store trygghet, hennes trøst, hennes pute, hennes ultimate belønning. Så kan jeg heller forbanne at mannfolk slipper billig unna, og sende noen skulende blikk på min tv-seende mann. Heldigvis er det mange,mange fine studer, der jeg kan se dypt inn i øynene på den lille jenta som ser på verden med undring. Stunder hvor jeg kan se den lille dukka sovne trygg og mett, hud mot hud. Stunder hvor jeg kjenner den ultimate følelse av lykke.

"Ja, der var det en bråkete måse! Se på den du mens melkespruten stå opp i nesen min, midt under den verste utdrivingen. Vi sitter heldigvis ikke midt i sentrum å viser puppen til alle som går forbi..."

Og snart er det 1årsjubileum, vi har klart det denne gangen! Og jeg er så uendelig stolt over egen innsats, for det var langt fra enkelt! 

Facebooksiden min finner du her! 

Kalde og avvisende søringer.

"Dem sørpå er så kalde og holder seg mest for seg selv. Der kan du ikke regne med å hilse på naboen eller folka du møter i gata!"

Det er ikke til å legge under en stol at når det snakkes om sør så blir folkene puttet i en boks hvor de holder seg for seg selv.  For hvorfor skal vi ellers si at i nord er vi varme, imøtekommende og gjestfrie. Men stemmer nå dette?

De siste dagene har vi brukt i den sørlige delen av landet, og ganske mye av tiden har vært på offentlige plasser som butikker, tog, trikk og parker. Vi har vært masse ute, for vi kan ikke gå glipp av de mengdene D-vitamin som sendes ned på oss. Hjemme i nord er det iskaldt, og da må vi nyte varmen når den er der.

Å som de frosene nordlendigene vi er skulle vi altså møtte kalde skuldre over alt. Ja vi skulle faktisk hakket tenner av kulde. Vi er tross alt høyrøstet, banner ustanselig og skremmer selv spøkelsene med hvitfargen vår. Det er ingen tvil om hvor vi kommer fra.

Men det vi har møtt er varme og snakkesalige mennesker som har skravlet i vei med oss. Vi har blitt stoppet på gaten av flere som sytes lillemor var utrolig søt, ja uten av vi i det hele tatt sendte et blikk i retningen deres. (Mammahjerte banker ekstra av stolthet, for en hærlig følelse!) Vi har ammet på folksomme plasser, og alt vi har møtt er varme blikk og smil. Vi har fått glede og latter når den lille makken vår klappet folk bak oss på toget på hode, og når hun sjekket ut hårkvaliteten. (Flau mor, men det gikk fort over når alt vi fikk tilbake var smil og glede!) Vi har møtt forståelse når vi har brukt tid i billettautomaten til NSB, som forøvrig oppfyller kravet kald og avvisende, og den eneste gangen vi har møtt på uvennlighet er når et pøbelfrø hadde det så travelt med å komme av toget at han snublet over vogna, fordi han ikke kunne vente de få sekunder når vi trillet ut. Vi tok på oss voksenrolle , han måtte pent vente på tur. Neste gang kan ham velge togvogna uten mulighet for rullende.

Men han var absolutt ikke standarden for denne turen, og det er bare tull at du ikke blir møtt med like mye varme og gjestfrihet i sør, som du finner her nord.

Så til alle vi møtte på vår vei, takk for måten dere møtte oss på! Vi sitter igjen med gode tanker om både hundefolk og de berykta utlendingene. Det var tross alt mange svensker på vår vei som gjerne slo av en prat.

Så det er kanskje på tide at vi slutter å skryte nordnorge opp i skyene når det kommer til vennlighet. For vi er absolutt ikke bedre enn dere i sørnorge!

17mai er ikke for alle.

Så kommer dagen igjen, som egentlig bare skal være en strålende dag, barnas dag. Men den er ikke for alle barn.

Så for å kunne være samlet som familie må vi ta hensyn til den som ikke orker støyen som oppstår. Han som klarer en halvtime i bråket av hylende barn, skravlende voksene og hundrevis av grusomme fløyter som skjærer i øret til alle og enhver.

For han er ikke dagen morsom i det hele tatt, han kan ikke være sammen med kompisene på en overstappet skole hvor taket nærmest stiger av lydbølgene som oppstår. Han vil gjerne, men klarer ikke.

Så når toget er over er han allerede utslitt, og resten av dagen må tilbringes roligere. Langt unna all den unaturlige støyen. Og jeg skal innrømme at selv om det begrenser oss, så er der helt ok. Jeg liker ikke at barn får rope å skrike så mye de vil inne, jeg finner fløyter irriterende og vi har heldigvis 364 andre dager i året vi kan skravle med kjente og bekjente. Ja for de andre dagene er det lett å høre hva sidemannen sier, det er det ikke innendørs på nasjonaldagen.

Det er ikke synd i oss selv om vi må ta hensyn andre ikke trenger å tenke over. Vi har bare fått litt ekstra humper i veien vår, heldigvis har familien gode dempere.

Men vi feirer vi også, men på vår egen måte. På den måten som gjør at vi kan være samlet som familie. Vi spiset kake, is og pølser. Vi har flagg og vi koser oss i hverandres selskap.

Det går heldigvis an å ha en strålende dag selv om vi ikke følger strømmen, og i år skal vi prøve oss på noe helt nytt. Så turklær er byttet ut med penklær!

Jeg håper alle får en fin feiring, uansett om du kan være med i toget, eller om du må se det på tv.

Ryggsekk med baby!

Det er når du virkelig plages at oppmuntrende ord er gull verd. Og det kan trygt sies at jeg trengte det i dag.

Jeg er blitt en av de raringene som knyter fast barna mine, på meg selv. Og frem til nå har vi kjørt den gode og trygge vrien som er på magen. Men siden lillemor vokser, må hun nå bak på rygg om jeg skal ha sjans å gjøre noe annet en å kose med henne.

Så vi øver og øver på det som kalles ryggsekk. At lillemor knytes på ryggen med sjalet rundt seg som en sekk. Men det er virkelig ikke lett, for vi har laget en liten urokråke som ikke har tid å være i ro. Og jeg misunner alle dem med rolige babyer som har filmet teknikken å slengt ut på youtub for å lære nybegynnere som oss kunsten med sjal. Men jeg er tunglært, og uansett hvor mye jeg strammer å vikler blir det ikke perfekt.

Heldigvis er jeg sta, og i dag bestemte jeg meg for første gang å knyte opp på rygg på butikken. For når dattra sitter relativt bra der bak avlaster det mer en bæresellen. Men jeg bommet på klesvalget, og innser at garderoben min bestående av telt ikke er helt forenelig med sjal. Alt klumper seg.

Så der sto jeg å freste og prøvde å være rasket mulig, med økende puls og anger i bagasjen. Kunne ikke den lille ålen på ryggen være litt roligere, bare noen minutter?!

Vel, mens jeg sto der å fomlet med mange meter tøy kom en dame gående. Og om jeg tipper rett hadde hun opphav i India. Hun syntes det var så koselig å seg meg bære i sjal, for vi var de første hun hadde sett her i byen. I hennes hjemland var det vanlig, og det var så godt å se nærheten barna fikk. Så med et par tips om å huske på rett kroppsholdning når jeg bærer og en lykke til, sank blodtrykket mitt. Endelig fikk jeg fast makken der bak, og handlingen kunne starte. Mote kom tilbake, og med rak rygg trasket vi avgårde selv om knytingen har store forbedringspotensial.

Det skal så lite til for å glede andre!

Tomatfarge og flatt dekk!

Vi avslutter dagen som vi starta den, men heldigvis har timene imellom vært strålende.

Sommeren har angrepet nord, og vi har svettet smådjevler og fått massevis av farge. Tomatfarge.

De tre sommerplaggene vi har er funnet frem fra glemselen innerst i skapet, og ungene er så hvite av solkrem at de skinner om kapp med snøen som enda ligger flekkvis rundt oss.

Så selv om vi startet dagen med en stinkende bæsjbleie og en illsint baby klokken 06:00 tok vi det hele med et smil. Solen skinte inn vinduet og det var ikke et vindpust på sjøen. Blikkstille! Humøret ble ikke engang plaget av en intens smerte som går fra bekkenet og ned hele beinet! Og heldigvis er min far pensjonist så han kunne trille for meg når den sinte babyen skulle ha sin første lur.

Resten av dagen har vi brukt ute i sola, vi har lekt og klærne til lillemor er gått fra rosa til grå og små tær har fått oppleve grus og gress for første gang. Og hun elsket det.

Innimellom har de store ungene hatt tid å stikke innom å vise seg frem og det har blitt både en og to is. Nåe solen først viser seg, skal vi kose oss. De første skrubbsårene på bare knær er på plass, og hyttebyggingen er startet.

Vi har kjørt tur, vi har trillet tur og vi har glemt alt som heter husarbeid.

Og så kom slutten av dagen, og en oppdagelse av et flatt dekk på bilen. Akkurat det vi trengte når vi skulle på tur i morgen når mannen endelig kan ta en pause fra skolebøkene. Så jeg håper virkelig at dekkhotellet kan legge om til sommerdekkene våre. Det holdt ikke med et steinsprang i frontruten...

Men alt det der får jeg bekymre meg for i morgen, for nå nyter jeg enda den sure svie fra solbrente skuldre og den herlige følelsen av at vi kan ha litt sommer vi også.

Jentene i grøftekanten.

Det er håp for menneskeheten, og det er generasjon etter oss som skaper det.

I går på dagens andre trilletur for å få den minste arvingen til å sove observerte jeg noe som varmet hjerte mitt. Noe som føltes godt, et håp i en iskald verden hvor nyhetsbilde preges av vold, trusler og forsøpling. En verden skapt av oss voksene.

I grøftekanten så jeg en gjeng jentunger, med bestemt og viktig mine. De var på jobb, for å redde verden. De plukket søppel som ligger strødd som et forstyrrende element mellom hestehov og snørester. Søppel vi voksene kaster fra oss, uten en tanke på miljøet.

Men disse flotte jentene ryddet opp med et smil om munnen, ikke en eneste klage over ubetenksomme voksene som ikke bryr seg.

Og disse jentene skal ha en stor takk, de gjør en jobb som er undervurdert. Det er disse som vil gjøre en forskjell når fokuset på miljø virkelig kommer opp.

Så på vegne av oss alle voksene, ubetenksomme, takk for innsatsen!