mai 2015

Femåringen har lært seg å strikke.

Når minstemann spurte om jeg kunne lære han å strikke i var jeg snar å finne frem garn og pinner. Først la jeg opp masker på noen ganske tykke pinner, men de var så glatte at vi bestemte oss etter noen runder for å finne frem noen nye. Og da ble det fart i sakene, og etter noen runder med "Under, over, gjennom og dra" forsto han han hvordan det skulle gjøres og klarte det helt selv. Jeg hjalp bare litt med å holde når han skulle snu, siden de første maskene var litt vanskelige å få til. Og det var en veldig stolt gutt og en om mulig enda stoltere mor som la seg på fredagskvelden. På lørdag bestemte vi oss for handletur, og da spurte jeg forsiktig om vi kunne dra innom garnbutikken. Vanligvis sier han bestemt "Nei, aldri i livet", men nå som han hadde lært seg å strikke var det en selvfølge at han skulle dit. Han informerte om at han skulle kjøpe noen knapper og kanskje et garnnøste. Mor selv var strålende fornøyd med at hun fikk selskap, uten å bestikke noen eller skynde seg mens guttene venter utenfor. Det er ikke alle mødre som kan skryte av at femåringen vil være med på garn-shopping.


Han er snar når han lærer noe nytt, og jeg ble veldig imponert. Ganske sikker på at jeg brukte mye lengre tid på å lære når jeg var på hans alder. 

Vi hadde planer om at i dag skulle vi strikke masse, men etter en slitsom natt hvor minstemann hadde høy feber har han for det meste bare ligget på sofaen å sett på tv. Men noen runder hadde vi i dag også. Han lurte veldig på om han kunne bli flinkere enn moren, og jeg sa at om han øver litt hver dag så vil han helt sikkert det. 


Litt vanskelig, men øvelse gjør mester. 

Jeg måtte også finne frem en egen strikkekurv til han med plass til knappeboksen og det nyinnkjøpte garnnøstet. 

Knappene kan fint brukes til å leke med, frem til de skal pynte et egenstrikket skjerf. 

Det varmer mammahjerte å se at guttungen vil lære seg den gamle strikkekunsten, og siden han har bøttevis med tålmodighet og konsentrasjon tror jeg at han vil forsette. Det blir spennende å se om interessen varer, eller om det bare er en periode. 

Det er veldig viktig å få med at hengeren tilhører en John Deer Traktor, for den er den tøffeste. Og siden vi ikke har en slik traktor, må vi på ny shoppingrunde snart for å se om noen av butikkene har det. 

Jeg har dilla på knapper og har etter hvert fått en ganske bra samling og når minstemann strikker må jo han også få seg en samling. Så han fikk velge noen hos meg som kunne holde de to han kjøpte på Bundingen med selskap i legoesken. 

En til mamman og en til minstemann. 

På mine pinner har jeg en ny ullbukse til minstemann, for selv om det er sommer kan vi ikke forvente bare varme dager her i nord. Ullklær slites fortere enn andre, og siden han får mer smerter om han fryser er det bare å strikke i vei. Jeg lager mønsteret selv, og skal denne gangen huske hvor jeg skriver det ned. Siden han trenger noen tynne ullsokker må jeg vel bite i det sure eplet å strikke noen par, selv om jeg ikke liker det.  Kan jeg unngå å strikke sokker så gjør jeg det, og spesielt når jeg skal strikke med tynt garn. Mye mer morsomt å strikke større prosjekter.

Facebooksiden min finner du her.  

Hæ, skal man ikke bestikke sine barn, gi etter når de gråter krokodilletårer eller la dem få bestemme?!

I dag har jeg vært en dårlig forelder pedagogisk sett, og jeg kan krysse av ganske mange punkter på listen over "Fy, det må du ikke gjøre". 

Det hele startet en gang før klokken fem i dag tidlig, og om vi hadde fått en ok morgen ville jeg helt sikkert klar å holde meg på matten. Men når det er en overtrøtt femåring du har med å gjøre innser du ganske fort at kampen er tapt før du starter den. Det hele tegnet til å bli en særdeles slitsom dag hvor tålmodigheten skulle testet. Det hadde jeg ikke lyst til og vi gikk for det som omtales som dårlig oppdragelse. 

Frokosten ble ikke som forventet, og minstemann nektet å spise. Slår du sammen overtrøtt og sulten får du en katastrofe. Etter både lirking og luring fikk vi i han noen tygger av en sjokoladekjeks. Så første punkt på listen "Fy, det må du ikke gjøre" ble krysset av. 

Så skulle vi dra på handling, det ville overhode ikke den minste i familien og han satt seg ned med armene i kryss, skulte på oss og sa "NEI, aldri!". Etter litt fram og tilbake sa han ja til å dra, om han fikk sushi. Jeg svarte ja med det samme, og punkt nummer 2 var krysset av. 

På butikken ville mor innom en klesbutikk, hun har lagt seg godt ut over hoftene og trenger en ny bukse. Det falt ikke i god jord hos dem minste, og istedenfor å diskutere ga vi etter og gikk til lekebutikken. Punkt tre var et faktum, men alle var mer eller mindre i godt humør. 

Til slutt skulle vi handle mat, noe som var helt uaktuelt. Vi prøvde oss først med at mat på vi ha, men det bryr ikke en sint femåring seg om. Han ville ikke på butikken, og vi var dumme. Løsningen ble bestikkelse, og han fikk seg et nytt blad. (Selv om han også fikk et i går, og egentlig ikke skulle ha noe i dag...) Med andre ord var punkt 4 på plass. 

Så skulle vi velge middag, og vi voksene vil helst han noe sunt og godt. Men den miste ville ha pannekaker, og istedenfor at han skulle hive seg ned på gulvet å hyle så høyt han klarte ga vi etter, og det ble pannekaker med sukker til middag. Punkt 5 er jo ikke så ille, egentlig. 

Punkt 6 ble til etter at vi bestemte oss for å ikke dra på bilrace siden været er ekstremt ustabilt og den minste ikke fult så lysten på å samarbeide med foreldrene. Det resulterte i snørr og tårer, og når ikke trøst hjalp bestakk jeg han med at vi kan dra på kino i morgen. 

Det siste punktet på listen ble krysset av når spilletiden var over. Minstemann får en time med nettbrettet på lørdager, og siden han var så fornøyd bestemte jeg meg for å glemme å se på klokken. Han fikk godt over to timer med nesen klistrer i skjermen. 



Sukk, det er virkelig ikke lett å være en pedagogisk riktig mor, men heldigvis har vi sjeldent to slike dårlige dager på rad, så i morgen er jeg tilbake der vi bør være. Med vanlige regler, ingen bestikkelser og immunitet mot krokodilletårer som krever blader, sushi eller godteri. Og det kommer nok til å gå helt fint, selv om den minste har fått viljen til det meste i dag. Og for å forsvare egen oppførsel kan jeg informere om at nå er både mor, far og barn i godt humør, noe vi ikke ville vært om vi hadde diskutert og satt tålmodigheten på prøve hele dagen. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Er det ikke urettferdig at noen foreldre må betale for briller til sine barn, og andre ikke i "verdens beste velferdsland"?

Er det ikke rart at i vårt rike land som skryter av god velferd er det noen barn som får dekket utgifter til briller, og andre som ikke gjør det, selv om begge deler har like stort behov for korrigering av synet. To barn med like stort behov for å ha et godt syn til læring, lek og alle mysteriene de oppdager hver eneste dag. To barn som begge trenger og må bruke briller, uansett hvor god råd foreldrene har, eller ikke. 

Vi er "heldige", om du kan beskrive et svekket syn på den måten, for vi får dekket liten del av innfatningen og glass som fort kan komme opp i 4000-5000kroner.  Nav betaler, og vi betaler med innbetalte skatter og avgifter, og vi er evig takknemlige, for uten det ville vi hatt en ekstrautgift på 4000-5000 hver eneste gang brilleglassene er så slitte at du ser mer ut av bunnen på en colaflaske enn dem. For det sier seg selv at en fem år gammel gutt ikke sitter mer i ro en han må, og heller ikke en jente for den saks skyld. Barn skal leke uten begrensinger når de kan det, uten at voksene springer over dem og passer på at dyrebare briller holder stand enda en stund, for konsekvensen om de ryker er dyr. Og når de først blir ødelagt, hva gjør du da? For da står du uten noe alternativ, og må vente til nye briller er klare, så fremst du ikke har brukt enda mer penger på reserve briller. 


Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er noen ekspert på regelverket til NAV og hva grunnlaget for vurderingene er, og jeg skal være så ærlig å si at jeg forstår fint lite av anisometropi, dioptrier, astigmatisme, stabisme, eller prismedioptrier, men en ting vet jeg sikkert og det er at om du har svekket syn trenger du briller, uansett årsaken og grad av problemet. Og er du en mamma og pappa gjør du alt du kan for å ha råd til briller, selv om du må betale mer enn du har råd til, for du vil det beste for barnet ditt.

Hentet fra NAV sine sider. 

Så er det ikke litt urettferdig at noen barn får dekket utgifter til briller, men ikke alle? Selv om begge deler har like stort behov for det? 

En annen ting som er merkelig er at vi overhode ikke fokuserer på forebygging og beskyttelse av øyne som allerede er svekket av ulike grunner, så det er ikke bare vanlige briller noen foreldre må kjøpe til sine barn, de må i tillegg bruke tusenvis på solbriller så små øynene beskyttes for UV-stråler. NAV dekker ikke utgifter til solbriller så om et barn skal ha dette må foreldrene betale selv. Jeg har forståelse for at innfatningen må vi betale selv på lik linje med alle andre foreldre som har barn som ikke bruker briller, men det er glassene som koster, og de burde dekkes på lik linje som med vanlige glass. Og slik bør det være til alle.


Hentet fra Nav sine sider.

Har du tenkt på hvor mange kroner dette kan koste en familie i løpet av barndommen til en liten gutt eller jente, fordi de uheldigvis har dårligere syn en andre barn. Synet er alltid i forandring, og om du må justere styrken ofte, ja så må du også kjøpe nye briller ofte. Og har du flere barn som trenger briller, øker summen betraktelig. 

Så hva vil jeg med dette blogginnlegget? Jeg vil at det skal deles, og jeg vil at det skal få deg til å tenke, for kanskje er akkurat du den som kan fremme et forslag for endring, for bør det ikke være slik i Norge at barn har rett til gratis helsehjelp, også når det kommer til syn og viktigheten med å bevare det så godt som mulig i form av gode hjelpemidler som foreldre i dag må betale selv?! 

Facebooksiden min finner du her. 

#briller #nav #stønad #velferdsnorge #barndom 

Ufin campingvogn, uoppdragen vaskemaskin og kaktus i halsen. (Advarsel, bare klaging!)

Akkurat når jeg trodde grensen for uflaks var passert med god margin biter livet meg i leggen på nytt. Og for øyeblikket synes jeg det er fryktelig urettferdig, selv om jeg ikke ønsker ulykken på noen andre altså. Dette er et realt klageinnlegg, så du er herved advart om sørgelig lesing og negativ energi. 

Jeg er atter en gang syk, og og kaktusen jeg hadde i halsen for en stund siden er på plass igjen. Den gjør livet mitt i overkant surt, sammen med antibiotikaen som skal fungere som politi. Det hjelper heller ikke på at dårlig nattesøvn er en del av hverdagen når kroppen sliter, og selv om vi bytter på å sove blir man ekstra sliten. Minstemann er inne i en dårlig periode, og det merkes god på antall timer han sover, uroen når han faktisk sover og det dårlige humøret på ettermiddagene og kveldene når han er sliten. Men det kan jeg for såvidt leve med, problemet er bare når alt annet svikter rundt oss. 

Først bestemte campingvogna seg for å gi husly til regent uten vår tillatelse. Ufint og unødvendig om du spør meg, men nå har den nå ikke spurt om lov heller. Siden det er under fem år siden vogna ble kjøpt bør dette være en ganske grei reklamasjonssak. Men ettersom de vi kjøpte vognen hos ikke eksisterer her i Tromsø, og nye eiere har flyttet inn i bygget mangler dokumentasjon på gjennomførte servicer og fukt-test er det trøbbel i vente. En eller annen i det gamle firmaet har med andre ord ikke registrert at denne feilen har vi vært inne med før og heller ikke fått med at vi faktisk har sjekket vognen fra før. Det gjør at det nye firmaet mener at vi ikke får det på garantien hos Adria, og mener det er en forsikringssak. Forsikring betyr egenandel, noe som ikke passer for øyeblikket og heller ikke er det som burde brukes på en feil som har vært meldt ifra om tidligere og som åpenbart er en feil på vognen. Men uansett hva resultatet blir så regner jeg med mye venting, som igjen gjør at vi blir sittende hjemme alle helgene med finvær vi hadde tenkt å tilbringe ute i Ullsfjorden. Vi har skrevt til forsikringsselskapet og håper de kan være til hjelp. (Krysser fingrene og velger å ikke tenke på alle negative omtaler av dem.) 

Om vogna ikke blir klar før sommeren blir vi sittende hjemme de fire ukene vi har fri, for i år har vi ikke råd til noen lang reise til varmere strøk der vi kan sitte på stranden i minimum 25 varmegrader og nyte livet uten verk i små og store føtter. Og av erfaring tar alltid slike saker lang, lang tid, og det er alt annet en lang tid til kalenderen sier sommer. 



Men det var selvfølgelig ikke nok med campingvogna som tar inn fremmede gjester, for sannelig har vi fått et problembarn til. Men han lar være å slippe ut vannet, og heter vaskemaskin. Den ufordragelige saken har bestemt seg for å slutte å virke, og ikke før neste tirsdag får vi en reparatør på besøk som kan se hva problemet er. Og med våres flaks kan du ta deg faen på at det må bestilles deler, som igjen tar minst 2 uker. Altså sikkert 21 dager uten vaskemaskin, en situasjon jeg ikke unner min værste fiende engang. En uke klarer vi oss uten at klær må vaskes, på vinteren når det ikke finnes sølekaker eller sandkasser som innbyder til fristende lek. Nå er det vår, og det betyr maks fire dager før klærne er på vei ut av skittentøyskurven. Og jeg har liten lyst å ta skittentøyvasken offentlig, men det ser ut for at jeg må gå på gårdene for å få vasket vårt skittene undertøy. Å gid hvilken lykke. Nå får vi bare håpe at dette går som en garantisak, for vi trenger ikke en ekstra utgift i tillegg til andre uforutsette utgifter som har kommet i vår vei den siste tiden. 

Måtte bedre dager være rundt svingen, for nå synes jeg vi fortjener det! 

Facebooksiden min finner du her.

I dag utløste vi nesten tredje verdenskrig.

"Mamma, kor e han herr Skilpadde?!!" Minstemann ser på meg med rynkede øyebryn, han har akkurat oppdaget at herr skilpadde er borte. 

Jeg kjenner stemningen i rommet bli trykket, og ser det lille rykket minstemann har rundt munnen i sekundene før alarmen går. Hjernen tar en pause fra sorteringen av truser og sokker og varsler om krisetilstander. Her kan ingen tid mistes om vi skal unngå tredje verdenskrig. Jeg formelig kaster meg inn på rommet for å lete, og spør min eldste sønn som rydder om han vet hvor herr skilpadde er blitt av. Han spretter opp og sjekker den faste plassen over tven, der herr skilpadde bor. Men der er han ikke, og jeg ser at minstemann rynker på nesen, og at tårene er sekunder unna. 

"Hvor hadde du han sist?" spør jeg med min mest beroligende stemme og ser på guttungen. Han slår ut med armene og peker mot gulvet, "Han var der for fem minutter og tusen sekunder siden! Å nå er han borte, og det er bror sin feil!!". 

Jeg tømmer den ene lekekassen og leter kjapt gjennom tusenvis av små leker mens jeg funderer på når i alle dager ungene hadde fått disse, jeg sjekker oppå skap, jeg sjekker under sengen, i sengen og under gulvteppet. Men ingen herr Skilpadde noen plasser. Minstemann går i ring rundt seg selv, med hendene bak på ryggen og gjentar "Jeg er så bekymret for herr Skilpadde." Han har gråten i halsen og mellom bekymringene slenger han ut sinte kommentarer til broren, men de treffer han heldigvis ikke. 

Blikke mitt glir mot den enorme legokassen, og jeg innser at det er den eneste plassen som ikke er endevendt. Og så trår jeg feil, som jegeren som trør i sin egen bjørnefelle dekket av kvister og løv. " Vi får leite mer etter han i morgen, han er sikkert i legokassen!" 

I det samme ordene kommer ut av munnen min innser jeg at våpenhvilen er over, og minstemann kaster seg ned på gulvet å gråter sine modige tårer. Mellom hulkene bombarderer han meg med trusler om at han aldri vil få sove mer, at han vil gråte resten av livet og at herr skilpadde garantert blir å hate meg. 

Det er bare en ting å gjøre, nemlig å gå gjennom den enorme kassen med en milliard legodeler for å finne en liten plastdings på ca 2cm. 


Herr Skilpadde ble et tilskudd i familien etter et av mange legebesøk som inkluderte blodprøver. 

Jeg fant den til slutt, og gjensynsgleden var rørende. Minstemann omfavnet herr skilpadde, klemte han og lovet at storebroren aldri mer skulle få lov å kaste han i legoesken. Jeg på min side har lært at det første som skal ryddes er herr skilpadde, for jeg har ingen planer om å bruke enda en ettermiddag på å forhindre tredje verdenskrig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Baker-minstemann og mamma på nye eventyr.

En eller annen gang i løpet av de siste syv dagene her jeg lovet å lage kake sammen med minstemann, jeg mistenker at det kan ha vært på tirsdag eller onsdag når jeg sov middagshvil på sofaen. Og siden jeg hadde veldig lyst på sjokoladekake i dag siden halsen er hundre ganger bedre enn i går, var det på tide å holde mitt løfte. (Jepp, kake to ganger på en uke, men tenker det jevner seg ut med alle de andre ukene i året jeg ikke vil være husmor.)

Minstemann er en veldig flink hjelper, og han imponerte med eggknuser ferdighetene sine. 

Han informerte om at han var supermann og siden han var så strek eksploderte det siste egget når han tok i det. 

Etter en liten brifing rundt sikkerhet fikk han lov å helle smøret i bakebollen, og det var stor stas. "Mamma, dette er første gangen jeg tømmer smør i bakebollen!". 

Egg, sukker og smør, en smakfull blanding som vi selvfølgelig måtte smake litt på! 

Jeg fikk til og med smuglet inn noen regnestykker, sånn for å godgjøre den dårlige samvittigheten for at det har blitt litt for mye kake de siste dagene. 

Han fikk det ærefulle oppdraget med å telle t-skjene med bakepulver, og han utførte oppgaven perfekt. 

Melken må også i bollen, selv om minstemann ikke synes at den smaker godt. (Han tåler små mengder melk, men foretrekker den vi blander ut til han.) 

Sukk, tenk at den lille skatten min er blitt så stor! 

"Se mamma, nå blir det sjokoladekakedeig!" 

Smaksprøver er obligatoriske, og vi var veldig enige om at røren smakte veldig godt. 

Snart er kaken klar, og magene rumler.

Minstemann trengte en sittepause så jeg avsluttet prosjektet. 


Den siste og beste ingrediensen er på plass, og kaken kan ta turen i ovnen. 

Han var flink å passe på kaken, og informerte om hver eneste endring han så. 

Jeg klarer aldri å vente til kaken er avkjølt før jeg prøvesmaker, og det selv om sjokoladekremen på toppen smelter. Den fikk terningkast fem, og og det var sjokoladekremen som trakk den ned. Så jeg må med andre ord prøve en ny variant neste gang. 

Når kaken var ferdig overlot jeg oppvasken til min bedre halvdel, som den kjipe dama jeg er. Det er jo han som sier at jeg er allergisk mot oppvaskmaskin, så den tør jeg ikke røre. (Og han fikk nystekt sjokoladekake, så han skal ikke klage!) 

Facebooksiden min finner du her. 

1-0 til pøbelfrøet...

"Takk mamma for at æ fikk kake i mårest, det va veldig snilt!" Eldstemann gliser i det han kommer inn døren etter skolen. Han ser meget, meget tilfreds ut, og jeg står der som et spørsmålstegn og prøver å huske om jeg har gitt lov til dette. 

Det er fredag morgen, og jeg sover. Min bedre halvdel står opp med guttene og lar meg sove siden jeg atter en gang har fått halsbetennelse. Mannen kjører minstemann i barnehagen, og pøbelfrøet venter på at klokken skal gå så han kan dra til skolen. Som regel bruker han å la sin mor sove i fred når hun først gjør det, og han benytter muligheten til å se på tv. 

"Hæ? Ka du snakke om? Æ har nu vel ikke gitt dæ lov til å ta kaka" Jeg hveser ut ordene siden halsen fortsatt skaper trøbbel, å stirrer strengt på eldstemann.

"Ja, du sa jo ja når æ spurte om å få kake til frokost i mårrest". Han gliser enda mer, og jeg mistenker at han føler seg svært fornøyd meg egne handlinger. 

Den eldste trollungen min har åpenbart funnet den godt gjemte hemmeligheten min. Som betyr at om han spør moren om noe når hun sover så får han ja til svar, uten at mor i det hele tatt vet hva hun svarer på. Han var tydeligvis smart nok til å spørre etter at min bedre halvdel hadde kjørt, så han ikke skulle bli stoppet i planene om å få sjokoladekake til frokost. Og han var også smart nok til å innse at dette ville hindre straffereaksjoner etter tyveri av kake.

Nå må jeg med andre ord slutte å sove lenge.


Tyven tatt på fersken i sine yngre dager. Hvordan han hadde fått opp låsen på kjøleskapet er fortsatt et mysterie, men hva gjør man ikke for en kakebit?! 

"Kan jeg få en ponni?", "Kan jeg få ny sykkel?", "Kan jeg gå i shorts selv om det er 5grader og regn?", "Kan jeg skulke skolen og se på tv hele dagen?" og "Kan jeg få med sjokoladeplaten og potetgullet på skolen?" er spørsmål som jeg mistenker vil komme, og det i kombinasjon med at jeg har lært ungene å holde det de lover vil skape mer trøbbel en det jeg fortjener. Så alternativene er at jeg A, lærer meg å si nei istedenfor ja eller B, slutter å sove lenge eller C, får noen til å stå vakt i soveromdøren og stoppe alle som prøver å spørre meg om noe. Jeg tror alternativ C er den beste løsningen, og søker herved om dørvakt til soverommet. 

Faceboksiden min finner du her. 

PS. Om noen fra skolen leser dette så har vi ikke for vane å spise sjokoladekake til frokost, og jeg må bare beklage om min kjære trollunge var litt i overkant aktiv og muligens skrøt høyt over dagens første måltid. Jeg lover å låse inne sjokoladekakene heretter, selv om han har klart å åpne åpne låste dører før. 

"Hurra", turnoppvisning.

En av plikter som forelder er å følge opp barnas fritidsaktiviteter, og i dag sto turnoppvisning på programmet. Jeg kan ikke si jeg har gledet meg spesielt mye, om du ser bort ifra de minuttene jeg skulle få se min eldste sønn utøve akrobatikk som tvinger frem den overveldende morsfølelsen av stolthet som nesten får meg til å rive tak i de uheldige tilskuerne som står nærmest meg, bare for å si "se der, se det naturtalentet, han må da være salens beste!". Jeg klarer å styre meg, for jeg har en mistanke om at de hundrevis av foreldrene som jeg var i samme rom med tenkte nøyaktig den samme tanken om sin egen arving. 

Som flere sikkert har fått med seg er jeg ikke en overivrig fan av store folkemengder som presses sammen på alt for lite areal og fører et lydnivå du kun finner i et middels stort hønsehus, men gleden av å se pøbelfrøet mitt vise seg frem gjør at jeg deltar. 

Vi tenkte at vi skulle være tidlig ute i dag, slik at vi ville slippe unna parkerings trøbbelet vi opplevde sist vi skulle opptre som støttende omsorgspersoner. Dessverre var ikke vi de eneste som hadde tenkt denne tanken, og vi var helt klart ikke alene når vi kjørte rundt å vurderte hvordan grøft vi kunne bryte bilen nedi. Det ble visket i krokene om at det var en eller annen tilstelning på skolen ved siden av, noe som forklarer at det var adskillig mer biler enn sist. Men i alle fall, vi fant parkering til sutt, og på de 15 minuttene vi hadde kjørt i ring hadde humøret dalt fra nøytralt til irritabel. Vi kom oss ut av bilen og startet på en lang dagsmarsj til halen. 

Vell inne kjente jeg irritasjon vokse, og jeg klistret på meg et stramt smil og latet som om dette var fantastisk hyggelig. (Jeg vil jo ikke være dårligere enn noen av de andre.) Slik holdt jeg på en god stund, helt til jeg oppdaget stramme kjever og irriterte rynker på samtlige som sto rundt meg. Og da kom jeg på at det ikke bare er jeg som misliker støyende aktiviteter som tvinger deg til å stå rett opp og ned samtidig som du myser mot noen sterke lyskastere og nipper til sur halvlunken kaffe. Og som den kjipingen jeg er, ble humøret på topp, for jeg var jo absolutt ikke alene om mine tanker. For det er vel ingen som liker at folk stiller seg i veien som en saueflokk på riksveien, og det er garantert ingen som frivillig søler kaffe på seg selv fordi overivrige og oppstemte barn springer villmann rundt deg. 

Jeg kjente for såvidt et behov for å kjefte litt da 1/4 del av saueflokken fortsatte skvaldringen når turnmannen(?!) prøvde å rope ut informasjon i en mikrofon. Fy skamme seg, man skal være stille når noen skal formidle et budskap til en fullstappet sal. Men det gikk fort over når oppvisningen startet. 

Og denne gangen hadde vi flaks, for partiet til guttungen var nr 2 i rekken som skulle ut på gulvet, og når han var ferdig tok vi det voksene valget at vi skulle dra, og overlate den nøye bevoktete stolen jeg satt på til noen andre, som kanskje måtte vente 1,5 timer før deres barn skulle slippes fri på gulvet. (Noen synes sikkert vi er fryktelig uhøflige, men jeg insisterer på at vi bare var snille som ville gi den gode plassen vår fra oss. Og bestikkelsene av min sønn har ingen ting med at det eneste jeg lengtet etter var min egen sofa og stillhet rundt meg.) 


Det som kunne vært et bra bilde, om ikke kamera var ødelagt sist runde i halen. Og denne gangen var det en som stilte seg rett foran meg, akkurat da arvingen skulle vise seg frem. Så tror bare jeg skal droppe ideen om å ta bilder, for ellers må jeg bli en sånn irriterende forelder som kryper rundt og sperrer for utsikten så alle bak bare ser min slappe hestehale vaie, der jeg prøver å bevege kamera fort nok til å fange et blinkskudd. 

Oppvisninger av diverse slag skulle vært på lørdager, når du ikke er søkk sliten etter en lang arbeidsdag og trøtt etter en natt med alt for lite søvn. Men for all del, det kan til en viss grad være underholdende å kjenne på den irritable stemningen som lurer under overflaten, og se på alle de hjelpeløse ansiktene som ser seg rundt og leter etter en mulighet for å slippe unna. Og om ikke annet ser barna ut til å storkose seg, og stoltheten som lyser av dem etter vel utført oppdrag har en verdi som ikke kan måles i penger. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lærte på den harde måten sist runde, så denne gangen slapp minstemann å være med. Men neste gang skal vi ha kjøpt hørselvern og ha rullestolen med oss så han kan delta, for han er så stolt av storebroren sin som turner.  

Middagslur er ikke så lurt som det høres ut.

Auda, en aldri så liten "uskyldig" middagslur er ikke det smarteste jeg kan finne på, men det er jo så fantastisk godt å sovne med to viltre barn som hopper rundt deg, tven på full guffe og oppvaskmaskin som bakgrunnsstøy. Og hvem bryr seg liksom om konsekvens når du kjenner øynene sige sammen og omverden forsvinne rundt deg.

Jeg mener fortsatt at du ikke er ekte forelder før du klarer å sovne i en nesten umulig situasjon i form av beskrivelsen over, men når du først gjør det, ja da fortjener du premie. 

Så for å feire at jeg sovnet baker jeg meg en aldri så liten kake, av den typen som kun må blandes ut med et par enkle ingredienser og slenges inn i ovnen. (les: 1-2-3kake.) Premie for vel utført jobb er viktig, og jeg har jo så fryktelig lyst på sjokolade her jeg sitter å halvsover mens jeg venter på at klokken skal bli så mange at jeg kan gå å legge meg. Og siden ungene er i seng, så blir det ingen kjefting på meg om at kake er ulovlig i ukedagene, og at det er urettferdig at dem ikke får. (De skal få en bit i morgen, om jeg ikke har spist opp alt til da!) 

Hele dagen har jeg vandret rundt som en zombie, og da jeg under lunsjen satt å tenkte på hvor fantastisk herlig det ville være å legge seg på den myke hodeputen, lukke øynene og strekke på kroppen var løpet kjørt, og resten av dagen har jeg brukt til å drømme om søvn. Men jeg vet hva som hender med det samme jeg faktisk går å legger meg i sengen, for da vil jeg være lys våken og ikke få sove på flere timer. Og slik vil det være enda en stund, dessverre. Min indre klokke forstår ikke at det er natt selv om solen skinner og soverommet er fylt av dagslys. 


Jeg kan sove hvor som helst, når som helst, men ikke i min egen seng til anbefalt klokkeslett på kvelden...

Facebooksiden min finner du her. 

Vi feirer ikke 17mai på tradisjonelt vis, men på barnas vis!

Jeg hater store folkemengder som trenges sammen på små arealer, samtidig som nitti prosent av de fremmøtte hyler og skråler så det slår ut på richters skala. Jeg er heller ikke spesielt glad i å tvinge mine barn inn i penklær som er laget for porselensdukker, og jeg trives helt klart i løse og ledige klær selv. Jeg griner nesten av tanken om den hutrende kulden som trenger inn gjennom de alt for tynne penklærne når nordavinden river rundt hushjørnene, og jeg ramler nesten i staver når jeg innser at de eneste skoene beregnet til dette formålet ikke er regnet som "lovlig" i et pent pyntet 17maitog. Jeg blir sur med tanken på å lete etter en ledig stol på en overfylt barneskole, etter at jeg har brukt en halv time i kø for å kjøpe en lunken pølse uten ketsjup og en alt for dyr brus. Jeg takler ikke tanken på å beordre mine barn til å gå pent i toget, og jeg liker heller ikke maset om penger til overprisede heliumballonger og fiskekonkurranser som resulterer i overflod av nøkkelringer fra sparebanken. 

Så når vi fikk minstemann som ikke takler de store folkemengdene, og vil bort etter kun kort tid når lydnivået skremmer bort alt av dyreliv i mils omkrets var valget lett. Etter en 17mai som var til å grine av med en liten gutt med smerter som bare ville hjem, bestemte vi oss for å skaper vår egen tradisjon. For vi vil jo gjerne feire grunnloven og nasjonaldagen vår, men vi vil gjøre det på alles premisser. Og for å nå dette målet må vi eliminere store folkemengder, tidsfrister og iskaldt regnvær. Og det heter seg at det er barnas dag, så omprioriteringer måtte til.

Egentlig skulle vi prøve på dette sist år, men da var den minste i familien syk så vi holdt oss hjemme. Men i år var det andre boller, i alle fall helt til nå i kveld. Han er muligens blitt forkjølet, igjen. 

Første del av dagen brukte vi i sofakroken før vi flyttet oss ut i solveggen med is og kosestrikking. Hurra for et fantastisk vær, og ikke en regndråpe i mils omkrets. 

Minstemann syntes solen var alt for lys, og parasollen kom godt med. (Han tok stolen min, og jeg fikk beskjed om å leke meg...)

Jepp, den gutten kan virkelig rote om han legger godviljen til. Men han er også superflink å leke og ikke minst rydde opp etter seg, så han skal bare holde på. 

Så flyttet vi oss til fjæra, med parasoll og flagg. Minstemann hadde vondt på formiddagen, men det gikk seg til og han var i et supert humør når vi ankom dagens nøye utvalgte Resturant. 


Mens vi ventet på resten av selskapet satt jeg storfornøyd og nøyt solen, helt til jeg høre "Ånei!". Minstemann hadde tasset litt for langt ut, og bommet på hvor vannet var. (Vi glemmer av og til at han ikke har det beste synet, og det er ikke like lett å beregne lender for han.) 

Siden minstemann aldri har vært av typen som springer på havet hadde jeg ikke med ekstra sko, men tøflene var med i tilfelle han fikk vondt igjen. Så våte klær ble fjernet og han ble plassert på trygg avstand fra vannet. Han var redd det skulle komme en krabbe å bite han å tåen, når han bare hadde tøfler på. Jeg klappet meg selv på skuldra over at jeg i det minste hadde et pledd med, selv om jeg burde tatt med sko og sokker. (Men det bruker jeg bare når eldstemann er hjemme, for han tar seg gjerne et bad med klærne på!) 

Vi er løsningsorienterte, så klærne hengte vi opp i påvente av bål, med et håp om at de tørket veldig fort. 

Utedressen fikk ligge å sole seg, og det så ut til at den hadde det veldig bra! 

Dagens tema var sjørøverfest siden vi holdt til å strandkanten, og på menyen sto selvfølgelig pølser med nøye utvalgt tilbehør. 

Skoene flyttet nærmere bålet, og maten fant veien ned i magen. 

Nydelige omgivelser og flaggene til ære for Norge.

Tøfler er ikke egnet som skotøy, så da fikk jeg være hest. Vi lette etter skatter mellom stenen og ventet på at skoene skulle tørke. 

Her fant vi en magisk skatt som måtte inspiseres nøye. 

Dagens antrekk var nøye utvalgt, og til ære for nasjonaldagen passet jeg på at buksen og genseren matchet.


Og til sist er det obligatoriske "outfit"bildet er på plass, genseren har jeg kjøpt for minst 10år siden, solbrillene har jeg kjøpt på en eller annen bensinstasjon for fem år siden, skoene er godt brukte og var en gang hvite, buksen har sett bedre dager men er ekstremt behagelig og håret brukte jeg nøyaktig to minutter på å style. De perfekte penklær med andre ord. 

Alt i alt har dagen vært superfin, men om vi hadde tviholdt på den vanlige feiringen ville jeg sittet her og skult på alle rundt meg utslitt og stresset med en dundrende hodepine og armer som en apekatt etter bæring av et misfornøyd barn. Det eneste skåret i gleden er at minstemann var veldig pjusk da vi la han, men vi får håpe det går over til i morgen. Eldstemann er hos pappaen sin i år, men jeg er ganske sikker på at han også har hatt en strålende dag utifra bildene jeg har fått av dem.  

Jeg håper du har hatt en fin dag, uansett hvordan du har valgt å feire den. 

Facebooksiden min finner du her. 

#17mai #nasjonaldagen #bakfasaden #grunnloven #fjærtur #familietid #tradisjoner #barnasdag

 

En helt vanlig lørdag. (Bildedryss)

Når man står opp til nydelig solskinn har vi ikke noe annet valg en å benytte oss av dagen. Det er ikke akkurat som at vi er bortskjemt med den slags, så vi bestemte oss for en bytur i finværet. Etter mye om og men gikk minstemann med på dette, for han hadde ikke den beste dagen. Filterbrillene trengte en overhaling, og kanskje vi var så heldige å møte på noen russ på veien. Så etter noen sjokoladekjeks gitt turen ut av døren. 

På vei mot sentrum tenkte vi et stopp innom Plantasjen, men det hadde vist også en rekke andre gjort så vi kjørte videre. Bonusen var da minstemann ropte ut at "SE, der e Elias, å han Kjapp!!!", så et aldri så lite stopp måtte på plass. 

Kjekt med en god klem hos pappa når man venter. Brillene ble fikset og nå er vi klare for en dag ute i solen. 

Etter besøket hos optikeren gikk vi innom Lego-Loftet etter minstemanns ønske. 


Lego-Loftet skuffer aldri, og jeg mistenker at guttene kunne vært der hele dagen.


"Pappa, der oppe, den må jeg bare se på!" 

"Jepp, det var den! Råtøff!"

Etter en stund fikk jeg lokket dem ut så vi kunne gå å møte eldstemann å pappaen hans. Dessverre var det iskaldt i byen, så vi fant fort ut at vi skulle evakuere til en dagligvarebutikk for å handle det som mangler til morgendagen. 

Etter handleturen dro vi hjem og kastet inn varene, for så å ta turen ned i fjæra. 


Fjæra er den perfekte treningsplass for balansen, både for små og store. Men det er vel den minste som trenger den treningen mest.

Neste hinder var enda vanskeligere, og da er det greit å holde mamma i hånden. 

Vi lurte veldig på hvor langt vi kunne gå før fuglene fløy avgårde.

Utsikten er slående, og jeg skulle ønske vi kunne ha et hus i fjæra med dette bilde ut stuevinduet. 

"Mamma, gå til pappa for det må være et bilde av bare meg!"

Han hadde ikke tid å stå i ro spesielt lenge, så bilde ble med ryggen til. Og så ble jeg ropt tilbake med "Mamma, du må bare se her!"

Han skulle bare fortelle at noen av steinene var falt ut av moloen, så det var vann på den. 

Etter å ha fulgt han tilbake fikk jeg beskjed om at vi måtte ha et bilde av bare meg også, så jeg vagget tilbake over steinene og poserte villig. Regner med at dette teller som dagens "outfit". 

Til slutt prøvde vi oss på den lengste bjelken, og han var bra stolt når han kom over! Ikke dårlig med tanke på at lappen stjeler en god del av synet hans. 

Endelig er sommerskoene på, de har jeg savnet lenge! 

Et av naustene var åpnet og båten klargjort for sommeren. Et vakkert stykke håndverk som fortjener oppmerksomhet.

Fisk som godgjør seg på naustveggen i vårluften. 

Så gikk turen hjemmover for å sykle litt i gata vår.

Vel hjemme var minstemann ute med pappaen og jeg startet forberedelsene til morgendagen. 

Jeg skal til og med bake, og skal selvfølgelig skryte av det etterpå. Hurra for 1-2-3 kaker som gjør hverdagen til en lek. 

På ettermiddagen fikk minstemann veldig vondt i bena, og vi innså at resten av dagen fikk bli foran tv. Underveis husket jeg en av kommentarene på facebooksiden min i går, og vi sjekket postkassen. Der lå en konvolutt med russekort og minstemann jublet da han åpnet den. Sjeldent han hopper rundt seg selv, men det gjorde han i dag! 

Så tusen hjertelig takk for kortene, det kom på et veldig bra tidspunkt :-) 

Nå har han 19 kort med de han fikk hos storebror fra 2014, viktig å telle alle kortene fem ganger for å være sikker! 



Det har vært en helt grei dag i dag, men det er nok like greit at vi har kunne tatt den i minstemanns tempo. Så krysser vi fingrene for at verkingen i bena har gitt seg til i morgen så vi kan feire 17mai på vår helt egen måte, som forhåpentligvis blir en god tradisjon å ta med seg videre.

Facebooksiden min finner du her.

"Har du russekort, vær så snill."

I dag måtte jeg nesten gråte en liten tåre på butikken, for jeg takler forferdelig dårlig mine barns skuffelse. 

Minstemann var med på butikken, noe han sjeldent  er siden han som regel er alt for sliten etter barnehagen til dette, og mor selv hater å bevege seg ut i det offentlige på lørdager hvor det er mye køståing og alt for mange mennesker. Han hadde forhåpninger om å møte på noen russ, men hadde godtatt at det var langt fra sikkert at vi ville møte noen der. Han er fryktelig sjalu på storebror som har mange flere russekort en han, og det selv om han har fått arve brorens kort fra sist mai. 

Og det første han ser når han kommer inn er ei søt jente i sjarmerende russeklær, og han lyser opp. Den lille tassen moter seg opp og sniker seg frem for å spørre om russekort, han er egentlig veldig sjenert, og det skal noen runder til før han tør å spørre om slikt. Men dessverre hadde hun ingen flere russekort igjen, og lillemann må gå tomhent tilbake til handlevognen. 

Det lille ansiktet ser fryktelig lei seg ut, og munnviken trekker nedover. Tårene velter opp i øynene og skuffelsen er et faktum. Og jeg kjenner tårene presser på der jeg klemmer den lille skatten min, for det svir så fryktelig å se hvor lei seg han er, selv om det bare er snakk om et russekort.


Det er ikke alltid så lett å være liten gutt og jeg tror heller ikke det er så gøy å være russ å si nei når du blir spurt om russekort. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi var en snartur innom jekta på speiding etter russ, men minstemann var sliten etter en lang dag så det ble et kort besøk uten de helt store resultatene. Så i morgen får jeg bite i det sure eple og ta turen innom offentlig plass i håp om å finne noen russ som har flere russekort igjen. Vi krysser fingrene for at det går smertefritt, for ikke snakk om at jeg tåler å se skuffelsen i øynene på lilleskatten to dager på rad! Det vil i så fall føre til at jeg griner på offentlig plass, og det blir i overkant flaut. 

Du er mamma eller pappa når...

Du er mamma eller pappa :

1. ...når du kan gå ut døren med poser under øynene, dundrende hodepine og tre dager gamle klær, uten å ha vært på grøftefylla og med et smil om munnen. 

2. ...når du tar deg selv i å gi dine venner streng beskjed om å "vente på tur når de skal snakke med deg, og ikke snakke i munnen på hverandre". 

3. ...når du våker med bamser og legoklosser under hodeputa, en liten lekepark i fotenden av senga og en fot i ansiktet. 

4. ...når du finner bleier, vaskekluter, smokk, truser, småbiler og barbie klær i håndvesken/ryggsekken når du ankommer jobb.

5. ...når du kan balansere en uhåndterlig ti kilos sekk med mel på den ene hoften, mens du støvsuger, skravler og rører i middagen på samme tid. 

6. ...når du kan føre en samtale med to stykk på under en meter, mens du sitter på do og kvitter deg med gårsdagens middag. 

7. ...når du ikke kan huske sist du var hos frisøren og i alle fall ikke husker hvordan frisyren du fikk egentlig så ut.

8. ...når du kan spise med god apetitt til tross for samtaleemner som ikke passer seg rundt middagsbordet, med innehold av sentrale ord som slim, bæsj og tiss.

9. ...når du retter på hetta eller kragen til personen foran deg i køen, som om det er den naturligste ting i verden. 

10. ...når du får en tåre eller tre av takknemlighet i øyekroken av gaven som inneholdt gråstein og grus. 

11. ...når isbitene i drinken er formet som lego eller dyrefigurer. 

12. ...når du sitter tilsynelatende alene på stranden å bygger sandslott med bøtte og spade.  

13. ...når du smugspiser is til frokost en mandag, og får dårlig samvittighet etterpå. 

14. ...når du innser at interiør kan være småbiler tapet på vinduet og en lekebæsj i blomsterpotten.

15. ...når du jubler av lykke fordi du får sove helt til klokken 07:00 om morgenen, på en lørdag. 



Facebooksiden min finner du her. 

Det finnes fordeler med barn som sover lite!

Jepp, det finnes en fordel med barn som sover lite, og det er at de som regel takler søvnmangel bedre enn de fleste andre på samme alder. Og det passet bra i dag, siden vi måtte ta den lange turen til hytta for å hente hjem den hullete campingvogna. 


Lilleprinsen i full lek med togbanen, og det selv etter alt for lite søvn og en veldig vond natt. 
Egentlig skulle hentingen taes unna nå på torsdag, men siden vi bor i nord ble planene lagt om når avisene meldte om vinterens tilbakekomst. Vi har ikke spesielt lyst til å legge ut på langtur med sommerdekk når det meldes om snø, og enda mindre lyst å i tillegg skulle dra på en campingvogn. Grunnen til at vogna måtte hjem er det utette vinduet som har bestemt seg for å gi regnet tilflukt inne, og etter mine beregninger ville ikke hånddukene som stoppet regnet fra å ødelegge sofaputene og hele fronten holde lenger en noen millimeter til med nedbør. Så valget var å hente den i dag, etter jobb. Eldstemann har tatt turen til pappaen sin, så det var bare minstemann som skulle være med. 

Dessverre for oss har vi funnet vårt paradis langt ute på landet, hvor veien fungerer mer som en berg og dalbane med relativt store feil og mangler, så kjøreturen er en prøvelse for tålmodigheten når skiltene med anbefalt fartsgrense hånler når vi siger forbi. 


Den kjipeste vegstrekningen i Ullsfjorden sist vår, dessverre er den reparerte veien på god vei ut i havet igjen så det kan være en ide å finne en bedre løsning neste gang den raser ut. 

Så vi hente forsterkninger i form av gatekjøkkenmat og pakket medisiner og mat til minstemann med en ide om at han sikkert ville sove i bilen. Han hadde tross alt ikke sovet spesielt bra natt til i dag, og tok morgen en gang før klokken 0600. (Var så trøtt på det tidspunktet at jeg ikke klarte å se på klokken, men rampen kunne informere om at barne-tv ikke var startet og at det enda var en stund til klokken var seks.) 

Svigerbrodern ble med i tilfelle vi skulle få noe trøbbel når vogna skulle løsrives fra vinterplassen. Heldigvis gikk det lekende lett, og mens mannfolkene arbeidet tok jeg og minstemann turen inn på hytta for å spise kveldsmat og ta medisiner. Han snakket som en foss og kunne fortelle at han aldri før hadde kjørt til hytta bare for å spise kveldsmat. Og det var jo ganske fint, selv om hytta var litt skummel når den var helt kald og stille. Når vi var ferdige inne var campingvogna kommet på kroken, og vi var klare til å ta jomfruturen ned den bratte hyttebakken med nybilen. Den imponerte stort, og det var en strålende fornøyd femåring som gikk ned bakken hånd i hånd med onkelen og fulgte med at alt gikk bra. Til spørsmålet fra onkelen om han noen ganger hadde vært så lenge våken svarte han "Ja, i dag har jeg jo det!". 


Campingvogna på vei opp til hytta hengende på en traktor. Ned kjører min bedre halvdel selv, men opp blir litt for risikabelt ifølge meg, selv om bilen sikkert hadde klart det. 

Veien mot byen tok sin tid, og vi hadde flere runder der vi måtte stoppe for å sjekke at alt var ok med vogna, det var et par humper som var i overkant uopsjonerte og som klarte å slå opp skuffene til bestikket. Men vi slapp heldigvis noen større ryddeaksjoner. Merkelig nok sovnet ikke den minste som var med, og han skravlet og skravlet i baksete. Du skulle ikke tro at den lille solstrålen hadde vært våken i nesten 16 timer, men igjen så er det jo ikke så alt for unormalt for han. Så selv om han har vært lenge våken i dag får det ingen innvirkning på nattesøvn hans, og det ville det heller ikke gjort om han sov i bilen på vei utover og så hjemover igjen. 

Men om ikke annet står campingvogna trygt plassert utenfor hjemmet, så i morgen er det bare å ta fatt på den kjedelige oppgaven med å tømme den før den skal på verksted. (Som forhåpentligvis blir en garantisak, og firmaet som solgte oss vognen klarer å rote frem papirene våre som er "forsvunnet".) 

Og til slutt må jeg skryte litt av BMWen, for den imponerte stort, ikke sinket den i bakkene og den taklet oppgaven med å rygge vogna i oppkjørselen til huset uten antydning til bråk. Så det er nesten litt trist at det blir hjemmeferie i år, og ikke langtur til Sverige. 

Facebooksiden min finner du her! 

Helgetur i campingvogna. (Bildedryss)

Da er enda en helg over, og vi kan skryte på oss en ikke så veldig harmonisk familietid. Hurra for unger som tøyer strikken for langt og hurra for pakningen som gikk til faens på campingvogna. 

Men noen lykkelige stunder har vi hatt, og da har jo også kamera vært fremme. Når vi ikke hadde det fult så bra, var det siste jeg hadde lyst til å ta bilder, selv om de sikkert kunne vært underholdende for andre øyne enn våres. 

Så her kommer et aldri så "lite" bildedryss fra helgen vår! 


Minstemann var fornøyd med å endelig være hos traktoren sin igjen.

Eldstemann prøvde å studere fuglene på nært hold. 

Skogen er under forvandling og snart blir den grønn. Pappa passet på å forstyrre fuglesang og helgefreden med å sage ved. 

Minstemann og traktoren hold i lag i en god time før de tok seg en pause. 

Campingvogna fikk selskap av tre biler, og var fornøyd med det etter en lang vinter hvor eneste selskap har vært gaupa, reven og traktoren. 

Også jeg måtte studere småfuglene, og det gamle buret jeg drasset med meg hjem en eller annen gang i barndommen. 

En skeptisk kar som ikke ville komme oss for nær. 

Etter en stund ble det litt for mye mas, og vi bestemte oss for å gå i fjæra. (Les: Jeg bestemte...)

Guttene hadde det travelt, eller så var det bare vi som somlet. 

Gammelsjåen holder fortsatt stand etter vinterstormene. Alltid like spennende å se om den kanskje har klappet helt sammen.

En av de bedre veistrekningene utover mot Jøvika. (Helt sant, selv om det ikke ser sånn ut.) 

Smårampen var fornøyde med at bestefar også ble med i fjæra, men klarte ikke å overtale han til båttur. 

Havet lå stille og rolig før regnet kom. 

Obligatorisk aktivitet i fjæra! (Og opphavet til navnet på bloggen.) 

Eldstemann inspiserer sneglene før steinen går i havet. 

Inntørket fiskehode må forskes på, før de kastes unna fordi det lukter "æsj". 

En av fjæras fineste skatter. 

Jepp, vi går i tangen der det er glattest. Litt utfordringer må det jo være plass til. 
En sliten tass som ikke var helt i form og holdt seg i ro med tauet han hadde fått hos bestefaren.Prøve om disse kunne gi meg noen nye kjoler, men de virket ikke. Og enda flere skatter.Minstemann holdt seg i ro og fulgte med en båt som lå ute på fjorden. Eldstemann opptatt med steinknusing. Dypt konsentrert om oppgaven.Når regnet kom holdt vi oss inne, og da er tegnesaker gode å ha. Minstemann tegnet familien og campingvogna, og kunne fortelle at moren var en gammel geit. Veldig sjarmerende må jeg si. Lørdagens hytte outfit.Når det verker i bena er det godt med lekestund i den gode, varme hytta til bestemor og bestefar.


Et sjeldent bilde av meg og eldstemann. Han synes ikke det er så fryktelig morsomt å klemme moren mer! 

Flaks at det er veranda på hytta så jeg kan stå tørt og ta bilder av småfuglene. Denne karen skulle helt sikkert ønske at bladene hadde kommet ut. 

Kompisen så også ut til å lengte etter bedre vær. 

Sjarmerende type som ventet på tur, det var kun en inne i buret av gangen.

Og sistemann som ble foreviget før jeg ble så kald at jeg ikke orket å stå ute mer. 

Nå kan bare arbeidsuken starte, så krysser vi fingrene for at neste helg blir bedre for oss alle. 

Facebooksiden min finner du her. 

Håndvask er i noen tilfeller umulig!

Om du noen gang har prøvd å vaske en neve med gele, vil du forstå hva jeg snakker om i denne beretningen. 

Når pøbelungen kommer inn med never fulle av et eller annet gris som er klint på kjea til sykkelen bør en lampe lyse over hode mitt, men hver eneste gang går jeg i den enorme frustrerende fellen. Guttungen igjen ser forhåpningsfullt på meg, og gleder seg til det som kommer...

Hybermobile ledd er ikke noe unormalt, og noe vi i grunnen ikke tenker på i hverdagen. Ikke fører det til smerter og ikke er det noe hinder, heller tvert opp. Jeg mistenker at ekstra mobile ledd har spart oss for en rekke benbrudd etter hårreisende stunt som kan få enhver bestemor til å grine av skrekk! (Og bank i borde, for jeg håper det holder seg slik. Gips og barn høres ikke ut som noen festlig opplevelse.) 

Men så kommer de gangene da, der de mobile leddene virkelig kommer til sin nytte i form av underholdning. Ikke for meg som voksen, men for den hyl-flirende niåringen som nesten tisser på seg av morens tydlige frustrasjon der hun river seg i håret og bannes som en gammel bryggesjauer. Jada, her renner glosene om jeg blir irritabel nok, og min kjære sønn blir med andre ord disponert for et særdeles fargerikt språk. Han har fått beskjed om at han ikke får bannes på andre folk, men det er helt greit om noen salige gloser renner ut når kneet treffer bordkanten og tvinger deg i baken. Helt klart pedagogisk feil, men han hadde nå en gang lært seg de ordene uansett om de kom fra min munn eller noen annens.

I alle fall, rampen kommer inn med hender svarte som natten,og for at de skal få noe som ligner hans normale dagslyse hudfarge betyr dette gnikking og enda mer gnikking. Jeg tar fatt på oppgaven og klærsjer en god dose kroppsskrubb i hendene, i et håp at de små kornene skal løsne noe av skiten. Jeg tar fatt i handen og skal til å gnikke, og hva hender? Joda, fingeren glir til siden! Det demrer for meg, men jeg prøver på nytt å holde fingeren godt fast, men da går det ene leddet bakover, og jeg går over til å holde både fingertupp og første ledd. Oppgaven gjenopptas mens jeg kjenner rødfargen stige oppover halsen, og tror du ikke neste ledd går andre veien?! Jeg prøver å holde både fingertupp, ledd nr1 og ledd nr2 og starter med skrubbingen. Men da glir selvfølgelig det siste ledde sin egen vei og jeg er nesten på gråten. For nå har alle minnene om tidligere forsøk på håndvask kommet til overflaten i en overarbeidet mammahjerne. 

Du tenker kanskje at dette umulig kan være noe problem, men det kan jeg love deg at det er. For på en hånd er det fem fingre! FEM fingre som skal holdes fast i alle ledd mens jeg skal skrubbe bort skit og lort, som åpenbart har bestemt seg for å bite seg fast. Og husk det, at også der jeg holder skal skrubbes, og det er ca 90prosent av hånden! 

Svetteperlene renner i ansiktet, og for hver dråpe som renner nedover ser jeg det storfornøyde blikket til min sønn lyse mer og mer opp! Han nesten tripper av glede over morens åpenbare tap, og jeg er helt sikker på at han priser seg lykkelig for den fantastiske muligheten å terge sin mor. Ja jeg mistenker at han til og med griser litt ekstra med olje med den hensikt å få moren til å slite.  

Men i alle fall, jeg prøver på nytt å holde hånden, men for hver eneste bevegelse med vaskekluten kan du ta deg faen på at et ledd går feil vei og jeg må starte på nytt. Irritertrynken i pannen dirrer, og det værste av alt er at jeg ikke kan bli sint på den fnisende ungen som observerer morens totale fall i avgrunnen når det kommer til grunnleggende mammaoppgaver. For ærlig talt, kan jeg virkelig ikke vaske mitt barns hånd uten å tabbe meg totalt ut?! 


Det er ikke så lett som det ser ut, og jeg garanterer at det er enklere å vaske en blekksprut! 

Facebooksiden min finner du her. 

"Nå skal du gjøre matteleksene!"

Om bare min kjære sønn hadde brukt like mye tid på leksene, som han bruker på å unngå dem...

Om jeg er sta, så er min eldste sønn det dobbelte. Og i dag hadde han bestemt seg for å ikke gjøre mattelekser, og hver eneste beskjed om at dette skulle gjøres er blitt møtt med et surt blikk og noen grynt som kunne tolkes negativt. Han har diskutert på alt, og han skal ha det at han går ikke tom for argumenter med det første. Han finner stadig mer oppfinnsomme svar på min gjentagende beskjed om at "Nå skal du gjøre matteleksene!" og "Gå tilbake til bordet og fortsett med matteleksene!". Han har til og med ymtet frampå at han det er ulovlig å tvinge han til å gjøre lekser, og at dette bør vi straffes for. (Jeg unnlot å si noe om at det er straff nok å bruke hele ettermiddagen på å mase og beordre noen til å gjøre lekser.) 

Tålmodigheten min har virkelig blitt satt på prøve, og jeg har flere ganger telt til ti på både norsk, svensk, engelsk, tysk og noe som ligner samisk, uten at det har fått humøret opp. (Uten hell, selvfølgelig, for jeg er overhode ingen supermamma med knapper som kan bestemme humøret.) Mine beskjeder om at dette hadde jeg gått igjennom som barn ble møtt av svaret "Ikke rart du er så dum i dag da...". For en lykke, virkelig et kompliment som smører den allerede tynnslitte mammaselvtilliten. Flaks jeg har vært ute en vinterdag før, og ikke minst husker hvor rasende og umulig jeg noen ganger var på min egen mor. (Sorry mamma for alle de dagene du holdt ut med meg og trassen min, bare fordi du ville at jeg skulle få best mulig utgangspunkt som voksen. Men om ikke annet kan du trøste deg med at nå får jeg gjennomgå!) 

Vi har faktisk brukt hele ettermiddagen på det som vanligvis vil ta i underkant av en time. Eller om du ser på tiden som faktisk er brukt på lekser, så stemmer jo den ene timen for resten av tiden har gått til kriging mellom to stormakter.

Avledningsmanøvrene har vært mange, men jeg kan nevne at blyanten har falt på gulvet 210ganger med det jeg mistenker var et håp om at blyet skulle gå i stykker så den ble ubrukelig. Det er også blitt observert en betraktelig oppgang i antall toalettbesøk, og lengden på disse har økt med et gjennomsnitt på 5 minutter. Så har viskelæret på mystisk vis forsvunnet, for så å dukket opp i ermet på genseren etter noen glefs fra øverstkommanderende. (Altså meg, og ja jeg glefset etter x-antall forsvinninger!) Videre har jeg fått mistanke om mulig diabetes ettersom tørsten har blitt helt ekstrem og arvingen gjentatte gang har forsøkt seg på at han var svimmel og derfor ramlet i gulvet. Men konklusjon min var at blodsukkeret skulle være ganske stabilt med tanke på matinntaket etter skoledagens slutt. Videre har den yngste i familien fått en del skyld, ettersom han bråket for mye når han satt på gulvet å lekte med en klistremerkebok. (Vi var ikke enige om dette, for det har vel sjeldent vært så stille som akkurat da når begge guttene er hjemme.) 


Og det hele endte selvfølgelig med en irritert mor og en sur sønn som hadde fått inndratt muligheten til klubb denne uken. For en av husreglene er at om han skal dit, så skal leksene gjøres uten diskusjon og skrives slik at andre kan forstå dem. (Og de reglene henger på kjøleskapet så vi unngår enda mer tidsbruk på krangling.) Så er det bare å be til høyere makter om at vi klarer oss med noen små trefninger i morgen når resten skal gjøres ferdig...

Facebooksiden min finner du her. 

Sandstrand inne.

Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser. 

Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten. 

Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter. 

Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.

Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek. 

En snartur på stranda? Det er bare å gå inn på badet det, der finner du hele Sahara! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

 

Dagen derpå!

I det du våkner av at du tviholder deg fast i teppet som at du skulle dingle utenfor stupet til helvete vet du at dagen som småbarnsmor blir vanskelig. Veldig vanskelig. Du kjenner at alle musklene hyler, du kjenner tørsten i halsen og du innser at verden surrer rundt og rundt din egen akse i et forrykende tempo. Du er klam, og du svetter og du bruker noen minutter på å faktisk innse at du ligger i din egen seng. Munnen er knusktørr og du klarer å myse ut i rommet, du fomler etter telefon og innser at du ikke vil få sove til normal leggetid denne dagen. Du er bakfull, og med øynene mysende prøver du å saumfare telefon for bevis på utagerende oppførsel. Du vet at det du finner avgjør om angsten som ganger i magen vil forsterkes. Du sjangler ut av senge og inn på badet, der du dumper ned på ringen og lurer på hva i alle dager som egentlig hendte i går. Hvordan idiot var det som fikk deg til å nyte store mengder sterkere saker, helt ut av det blå. Men skylden kan ikke legges på noen andre enn deg selv. Du vurderer om du skal falle sammen på badegulvet i fosterstilling eller om tørsten skal styre dine handlinger så du klarer å komme deg inn på kjøkkenet. 

Når du endelig kommer deg til sofaen, etter noen minutters strev for å komme deg over gulvet i en rett linje, må du holde deg fast. Du tviholder i sofaputen og håper verden skal slutte å snurre så inni helvetes fort rundt. Fingrene prikker og tankene vandrer til natten. Helt om natten, vrak om dagen.

Så kommer alle glimtene fra kvelden før, væskeinntaket, omgivelsene og selskapet. Og her blir du enten sittende å le, eller i værste fall gråte med en følelse av at du har besteget byens største fjell i pensko, du kjenner muskler du ikke viste fantes og du fordømmer din egen trang til å ta dårlige avgjørelser som resulterer i en kroppsform verre en manneinfluensa. Du sjekker armene for stempel, og minnes at du ba om å bli stemplet inni hånden så ikke barna skulle se synlige bevis på sin mors dårlige dømmekraft, du innser at verden har gått fremover og at stemplet kun vil være synlig med spesial lys. Du husker latter, og en aldri så liten flau følelse i magen.

Hjernen starter sakte men sikkert å arbeide, og du hører det knaker når de små grå observerer klærne som ligger strødd fra inngangen og frem til soverommet, du kjenner den herlige lykkefølelsen av å befris fra de trange klærne som fikk kroppen til å skinne som på sin storhetstid for 10år siden. Du roser deg selv for å ha fått av den alt for trange buksen uten kul i hode og du innser at gangen da du kom hjem var alt annet en rett. Og trøster deg meg historien du hørte om han som våknet og husket lite, med klærne av og ytterdøren på vidt gap så alle som gikk forbi fikk full innsikt på det aller helligste. 

Minene om dansegolvet kommer frem, at den 28år gamle kvinnen bæres gjennom lokalet til dansegolvet, der rustene og dårlige danseferdigheter prøves til musikken som hadde storhetstid for 15år siden, minst. Jeg husker min egen latter, og en hæl som spidder en annens fot der jeg vagget rundt til den høye musikken. (Beklager til alle dem jeg tråkket på og dultet i, jeg er ingen ting annet enn klossmajor og jeg var ikke ute etter bråk!) Når jeg trodde at mine bevegelser ikke kunne bli mer urutinerte og stive tok jeg feil, for det jeg presterte i går kunne sammenlignes med en beruset pingvins dans etter at den hadde sittet i ro for lenge. Jeg fryder meg, for jeg hadde det gøy der jeg surret rundt sammen med alle de som prøvde å danse etter beste evne, helt til jeg ble lei å ble fraktet tilbake samme veien som jeg kom over hode på folk som slurpet i seg sine dyrkjøpte drammer. Til bordet vi i den eldre garden hadde okkupert ærlig og redelig. For gjengen vår var helt klart av de eldste der, og jeg innså at alle de små søte barna jeg en gang kjente var blitt voksene.

Jeg er tydeligvis blitt gammel, og forstår at de unge skygger banen når de ser en gjeng gamlinger som nyter alkoholholdige drikker og oppfører seg som fjortiser i sitt mest fjollete humør. For all del, jeg forstår at vi til dels fikk sitte i fred der, om du ser bort ifra den fulle guttvalpen som tok en pust i bakken ved siden av oss. Han var antakeligvis så bedøvet at han ikke la merke til aldersforskjellen, og det forklarer jo også den enorme summen han mistet når han gikk. Så det var bare å ta beina fatt å sjangle etter så han fikk dem tilbake. Så det alltid så framtredende mammainstinktet som noen av oss har i massevis overtok, og gutten fikk pengene tilbake med streng beskjed om at neste gang fikk han ta bedre vare på dem.

Så kom flomlysene på, og jeg innså at jeg hadde for første gang på årevis hadde vært ute til byen stengte, og at alle rundt meg så mye mindre polert ut når lyset slapp til. Å være på et utested ved stengetid er med andre ord ikke å anbefale for de som liker fasadebygging, flaks at jeg hadde latt det meste av sminken ligge urørt før vi dro ut, så min endring var minimal. Ingen svarte streker eller flekket ansiktsfarge, og null sikkelmerker nedover haken.

Men en fuktig kveld har sin pris, og i dag vil jeg svirre rundt som en forstyrret høns og bebreide meg selv for tørsten og den mørbankede kroppen. Og ikke minst klage til meg selv over hvor idiotisk det er å dra ut når jeg vet at smårampen kommer hjem ettermiddagen etter, full av energi og klare for å snakke høyt og gjøre masse galt. Rene skjære mammalykken. 


Medaljens bakside!

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Alle skrivefeil og dårlige formuleringer skyldes den fuktige natten, og jeg fraskriver meg alt ansvar for dette! 

Da er småbarnsperioden offisielt over!

Tenk, i går på selveste 1.mai lærte minstemann seg å sykle uten støttehjul, og jeg ble så stolt at tårene spratt i øynene. Det er ingen ting som føles så godt som å se at barna mestrer nye ting, uansett om det er store eller små skritt. 

Minstemann måtte først teste sykkelen med støttehjulene, bare for å finne rett form som han sa.  

Så skulle hjulene av, og minstemann var god hjelp når skruene skulle løs.

Pappaen tok første runden, men ble degradert til fotograf av den minste. Så du kan trygt si at jeg fikk en god trimtur når vi prøvde oss frem. 

Han var så stolt når han fikk til, og du kunne se stoltheten skinne ut av det lille ansiktet. Og med tanke på at han hadde øyelappen på gikk det overraskende lett, han ser ikke så alt for mye på øye som får trening, og det merkes godt når han skal bedømme avstand. 

Stolt gutt som snudde sykkel for en ny runde. Synd de ikke har kostet gaten, for alle småsteinene utgjorde en aldri så liten sikkerhetsrisiko når hjulene skled på grusen og han ikke fikk bremset. 

Ifølge han selv skrenset han inn i oppkjørselen når vi var klar for en pause, og vi måtte alle beundre merket som ble i grusen. 

Kjekt med litt juice etter syklingen. 

Mamma og pappa flagget for arbeidernes dag, og hele byen badet i et nydelig vær. Litt kald vind, men vi er vant til kulde og taklet dette bra! 

Denne helgen har vi avlastning, så på kvelden kjørte vi oss en tur på fjellet. (Det holdt med treningen jeg fikk da minstemann syklet, så la ikke opp til de helt store anstrengelsene resten av dagen. ) For de som er kjent på Kvaløya er dette bilde tatt på vei over mot Rekvika og veien vi ser er mot Tromvika og utover fjordene. 



Månen tittet også frem. Det er ikke mye mørke igjen på natten nå, og vi kan glede oss til mange kvelder med diskusjon fordi ungene påstår det er dag ute og ikke natt! 

Facebooksiden min finner du her. 

Morgenstund har is i munn.

Det sies at man skal velge sine kamper med omhu, og det har vi sannelig gjort i dag. Så når minstemann ba om is til frokost når han sto opp, ja da ga vi han is til frokost. Han fikk faktisk to stykker, og var strålende fornøyd. Hadde vi nektet han is ville det resultert i et heller slitsomt utbrudd med høy lyd-føring og fordømming av foreldrene. Men i dag var det en smilende liten rapp som fikk se på tv med en is i hånden. 

Minstemann var ikke ferdig med sine krav, og når isen var forsvunnet ned i magen ville han ha spilletid. Og det fikk han uten så mye som en krokodilletåre i sikte. Så der satt vi i hver vår ende med sofaen, han med nettbrett og vi med mobiltelefoner. 

Om du hadde sett oss ville du sikkert tenkt at dette må være en harmonisk liten familie, og i grunnen så stemmer jo det. Bare vi løsner litt på reglene. 

Så får vi heller ta kampene i morgen, når han nok en gang ber om is og spilletid. 

Facebooksiden min finner du her.