mai 2013

Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet!

I dag skal jeg gjøre et avvik på regelen om at jeg ikke skriver om politikk, og jeg vil skrive litt om mine tanker før vi står ovenfor et nytt valg i landet vårt. Og jeg håper at du respekterer mine ord, dette er ikke et innlegg som skal hetse noen, men et innlegg som forteller hvordan jeg opplever disse vakre løftene vi har fått! 

 

Mobilisering for folkehelse og forebygging

Vi må gjøre det vi kan for å forebygge sykdom. Langsiktig folkehelsearbeid er derfor nødvendig. Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet, fordi en god barndom varer hele livet. Lokalsamfunnet spiller en viktig rolle. Samtidig må alle deler av samfunnet ta i et tak. Vi må tenke helse i alt vi gjør, og legge til rette for at folk kan gjøre sunne valg.  Frivillige organisasjoner, idretten, skole og barnehage, helsestasjoner og frisklivssentraler er viktige samarbeidspartnere.

Dette er ord jeg har hentet fra arbeiderpartiets sider, og jeg skal nå dele noen av mine erfaringer rundt dette. 

For tre år siden fikk jeg et perfekt lite barn, som hadde med seg litt flere utfordringer en noen kunne forestille seg. Vi ba om hjelp, vi var sliten, bekymret og utmatet. 

Vi fikk ikke hjelp, vi ble sendt rundt som en ball på en fotballbane, vi ble sparket fra den ene til den andre, men vi kom aldri i mål. 

Gutten vår fikk ikke en god start på livet, overhode ikke. Hvor er den gode barndom som skal vare hele livet, den gode starten?

Vi måtte kjempe, lenge! Så lenge at vi nesten gav opp, vi fikk beskjed gang på gang, det er ikke noe som feiler barnet deres! Det er ingen ting galt med han. 

Styrket samhandling

Pasienten skal oppleve en god og koordinert behandling. Det krever at alle deler av helsetjenesten samhandler best mulig. Samhandlingsreformen er kommet godt i gang, og legger til rette for at flere og flere får en mer koordinert og god behandling. Avtaler har styrket samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommunene tar i mot utskrivningsklare pasienter og har høy aktivitet for å etablere lokale tilbud, som korttids døgnplasser, rehabilitering og styrking av hjemmebaserte tjenester. Det er stor oppslutning om at det er nødvendig å satse mer på forebygging og styrke kompetansen i kommunene.

Jeg har per dags dato ikke opplevd en god og koordinert behandling, og samhandling er fraværende. Jeg ser svært liten samhandling mellom kommuner og helseforetak for vår del, for barn og unges del som skal få en god barndom. Den eneste grunnen til at vi i det hele tatt har kommet dit vi er i dag er utelukket vår fortjeneste, vårt mas og vår kamp for å bli hørt og for å hente inn opplysninger fra en kant til en annen

Selv ikke innen de ulike helseforetakene er det samhandling! 

 

Psykisk helse

Mange mennesker sliter. Vi vil gi folk med psykiske lidelser bedre, raskere og lettere tilgjengelig tjenester. Det betyr lavterskeltilbud, kortere ventetid og tettere oppfølging av pasientene over tid. Får man god hjelp tidlig, kan mange lidelser være spart. Vi vil øke folks kunnskaper om psykiske lidelser og sikre at helsepersonell har god kunnskap om psykiske lidelser. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten skal bli enda bedre på å gi tidlig hjelp til ungdom og barn med psykiske lidelser. 

Tre år uten søvn, med bekymringer og en jobb innen norsk helsevesn ble for mye. Det sa stopp, jeg orket ikke mer. Jeg ville bare sove og så selv at nå jeg ha hjelp. Og den eneste grunnen til at jeg fikk denne hjelpen «rimelig» fort var at jeg ønsket meg tilbake i jobb, en jobb jeg ikke kan mestre pga av min hjemmesituasjon, en jobb som gjorde meg syk fordi jeg ikke kunne gi barn og unge det de fortjente. En jobb som krevde at jeg var der på hver eneste vakt, en jobb som krevde at jeg ikke hadde et sykt barn. 

Jeg ga ikke opp, jeg kjempet videre, for barna mine, for meg selv og for muligheten å leve så normalt liv vi kan ha! 

Og det er ikke den sittende regjering jeg kan takke for at jeg har kommet meg opp igjen, overhode ikke! 

Hadde jeg ikke jobbet, ville jeg enda stått på venteliste. 

 

Kortere ventetid 

Blir du alvorlig syk, skal du være trygg på at behandlingen kommer raskt i gang. Du skal ikke vente for lenge. Åpenhet om resultater i sykehusene er nødvendig for å heve kvaliteten ytterligere ved norske sykehus, og redusere antall feil og pasientskader. Vi skal bruke teknologien på en klok måte, vi må ha nye IKT-løsninger, vi må ha gode helseregistre som gjør det mulig å måle kvalitet på behandlingen. Vårt mål er at alle deler av helsetjenesten samhandler godt og at hver innbygger har kun én journal.


Jeg må bare spørre, hva menes med kortere ventetid? For meg er ventetid synonymt med norsk helsevesen. Skal det virkelig være slik at barn som ikke er i livstruende fare må vente på en utredning som kan gi dem et verdifult liv og en god barndom uten smerte? Skal det virkelig være slik at når vi ber om hjelp fordi vi holder på å ramle sammen, må vi regelrett rope for å bli hørt? At det er vi som må formidle all informasjon mellom de ulike tjenestene, vi som må lete oss frem til hjelpen vi har rett på? Er det vi som skal minne på det offentlige gang på gang at vi finnes, fordi de roter bort papirer og legger bort søknader? Skal vi virkelig kjempe for dette samtidig som vi står i en serdeles krevende hverdag, der vi ser barnet vårt ha det vondt, der hjerte brister hver eneste gang vi ikke kan trøste, der vi gråter av frustrasjon fordi vi ikke blir hørt.  

Jeg jobber med syke barn og unge, de svakeste som er i samfunnet. Og det eneste jeg kan si er at det svir når jeg ser hvordan de har det, og jeg er desverre redd for at uansett hvordan parti som sitter med makten vil de forsatt være de som nedprioriteres mest. For de syke barna er usynlige, de er tall på et papir. Røde tall som viser at de krever mer en de gir! De får aldeles ikke den gode barndommen arbeiderpartiet så pent snakker om, det gode grunnlaget for livskvalitet. Takk og pris for foreldre som har kapasitet til å kjempe for sine barn, for unike personer som jobber på de ulike foretakene som gjør en stor innsats for at vi som pårørende skal bli tatt vare på, som stopper opp og sier at de synes det de ser er urettferdig. 

Men en ting er sikkert, jeg vil ikke stemme på dagens statsminister, jeg får lyst å gråte hver eneste gang jeg hører han lyver om det gode tilbudet de skal gi oss. Jeg har ikke sett en eneste forbedring siden de kom til makten, og for vår del er alt blitt mye vanskligere. 

Jeg håper at vi en dag kan få et helsenorge som vi kan være stolt over, som kan fungere som verdens beste. Et helsevesen som tar hensyn til alle, som ikke bare tenker tall, og et system som faktisk fungerer! 



Og jeg håper at mine ord kan deles og nå ut til de rette menneskene, kanskje de kan endre litt tankemønster. Kanskje de kan vurdere å faktisk høre på oss som ligger nederst, som har erfaringer og tanker som kan hjelpe dem å skape noe som fungerer for alle. Kanskje vi kan hjelpe dem å holde alle disse løftene. 


Interiør i et familiehjem!

Satans jævla mannskitfaenskap som på død og live måtte klappe sammen nu. Ikke faen at det finnes en ny å oppdrive som kan tåle å stå på et vått og fuktig bad, og som har plass til alt æ faktisk må putte oppi! 

 

Æ snakke om den idiotiske komoden på bade, den æ har prøvd å reparere med både lim, skrua og til slutt «gaffatape». 

 




Men nu har den altså valgt å gi faen i arbeide sitt, og gjøre mæ sur og grinat. Faktisk så surkat at æ skriv på dialekt, som æ vanligvis unngår av hensyn til andre som ikke like å lese det! Og når æ tenke mæ om ramla det ut noen ord som på andre plassa regnes som ufin...

 

Æ skal gjøre et forsøk på å snu det hele til nåkka positivt, men det e jævla vanskelig. Før æ har mest løst å drefse faenskapen ut vindue. (Vi har heldigvis ikke vindu på bade, så det va vel grunnen til at æ ikke gjor det!) 

 

Nåvel, her skal du få noen bilda av skiten, som æ skal prøve å beskrive på en rolig og behersket måte. 

 



Som du ser er bunnen ramlet ut, noe som fører til at jeg må ta ibruk mine kreative evner, og skape en ny. Det er jo veldig populært med gjenbruk i dag, og jeg følger helt klart siste mote innen intreriør.

 


Bunnen i alle skuffene har ramlet ut, men hva gjør vel det? Jeg kan jo heller skape komoden til en helt ny og unik, som ingen andre har maken til! Og det er jo bare helt fantastisk, snakk om flaks at den ikke orket mer. 

 


 

Løsningen ble å ta ut skuffene, og la den nydlige innsiden komme frem. De ubehandlede kantene gir det hele et litt røft preg, som også er veldig populært nå om dagen. Og de fine merkene etter skuffefestene gjorde bare det hele mer unikt.

 


 

Legg merke til de tøffe detaljene på den nederste skuffen som fikk være igjen. Veldig spsielt mønster, som endrer seg jo mer fukt det utsettes for! 

 


 

For å gjøre det hele litt mer spennede festet jeg en aldri så liten tapebit på siden, og passet på at kanten ble litt ujevn. Alt kan ikke være perfekt, den skal jo ikke se ut som noe jeg har kjøpt på butikken i går!

 


 

Det ferdige resultatet, veldig sjarmerende innslagg i et nydelig familiehjem om jeg må få lov å si det selv. 

Og det hele blir bare mer hjemmekoselig med hånduker og vaskekluter i alle mulige farger og fasonger. Alt er nøye brettet sammen så det skal se ut som det blir en litt rotete sammensetning, for å gå sammen med skittentøyskurvene og alle klærne som skal vaskes! 

 

 

Jeg er bare sååå fornøyd med badet vårt, det er ikke det minste trangt og upraktisk. Og de overfylte kurvene gir et nytt inntrykk hver eneste gang vi ser på dem! 

 





Den perfekte supermammaen!

I dag har jeg vært den perfekte supermamma, og det er nesten så jeg mistenker at allergimedisin jeg puttet i meg, før jeg sprang ut døren i syvtiden var noe helt annet en antihistaminer...

 

Dagen startet i femtiden, eldstemann er ikke helt enig i at det er natt når det er lyst, og lillebror hadde allerede stått opp flere ganger før dette i løpet av natten. Men ut av sengen kom vi oss, jeg fikk til og med innvilget fem lange minutter alene på do! (Kan nesten ikke beskrive gleden, ingen barn som prøvde å operere av meg foten og ingen som ropte mamma!) Eldstemann hadde overgått seg selv og fått på seg klærne uten et eneste ord fra oss, og bare det er fantastisk! Vi om oss ut døren 5min før vi trengte, noe som er stort siden vi stort sett bestandig er 15min på etterskudd. Jeg hadde til og med på meg normale dameklær; ikke bare en gammel joggebukse!

 

Leveringen i barnehagen og på skolen gikk som smurt, minstemann var storfornøyd med at de skulle på gårdsbesøk og overgangen gikk rett og slett supert. Bare det gjør dagen superbra, for det er alltid like vondt å dra fra en liten gutt som helst vil være lamme mamma og pappa. Storebror var også snar ut av bilen, og veldig fornøyd med at han skulle være hele morgenen på sfo. 

 

På jobb fikk jeg gjort unna en god del arbeid, og jeg kjenner det er helt fantastisk å være tilbake. Endelig skal jeg gjøre noe «nyttig» igjen, og konsentrasjon var på topp. Litt ut på dagen hadde jeg to møter jeg måtte rekke, så selve arbeidsdagen ble ikke så lang. Selvfølgelig ble det en liten løpetur mellom de ulike avtalene, men det takler en supermamma uten problem til tross for styltesko som egentlig passer best til pynt! (Det er sommer i nordnorge, og jeg tør ikke gamble på at jeg får brukt dem flere ganger i år!) Og på veien fikk jeg kjøpt med meg en latte, som desverre ikke var så god som den jeg vanligvis bruker å kjøpe! Men ikke snakk om at jeg skulle bli skuffet av den grunn!

 

Etter dette fikk jeg pappa å hente meg, vi er uten bil og min kjære måtte jobbe overtid. På vei hjem plukket vi opp minstemann, og til tross for mine hvite klær hadde jeg INGEN flekker når jeg kom hjem. (Lurer veldig på hvordan det er teknisk mulig, siden minstemann så ut som en sandloppe når jeg hentet han!) En kjapp telefon sfo og eldstemann fikk gå alene hjem fra sfo. (Han bruker ca 30min på samme strekningen som andre bruker 5. Så jeg lurer veldig på hva han holder på med på veien hjem, men det kan jeg ikke bekymre meg for i dag. Det er tross alt en superperfektrosa dag!) 

 

Vel hjemme ble en god hjemmelaget middag tryllet fram. Ovnsbakt laks og hærlig hjemmelaget potetmos som tilbehør! Og dette klarte jeg samtidig som jeg holdt en sliten treåring på armen og gjorde leseleksene med eldstemann, med et smil om munnen! Og dette til tross for en halvtimes «do-pause» med minstemann som har funnet ut at nå er han klar for å gå på do selv, hurra skal vi endelig bli ferdig med bleieperioden?! Det var gode resultater etter at jeg hadde lest tre bøker, fem ganger!

 

Så når min kjære kom hjem ble middagen servert, begge ungene spiste og jeg hørte ikke et ord om at det var æsj eller usj. Vi spiste i fred og harmoni! Noe som er en helt ny og spennende opplevelse for oss! 

 


(Og slik var det i stort sett hele leiligheten!) 

Etter middag var det på tide å vaske klær, brette klær, rydde klær, finne frem klær til i morgen, støvsuge, rydde yttergangen, demontere den jævla komoden som tok kveld på bade, dosere medisiner og planlegge plassen til det nye kleskapet vi må kjøpe en av de nærmsete dagene.

 


(Yttergangen før vi ryddet, kan ikke helt forstå hva som hendte etter at vi gikk ut døren i dag! Eller så har jeg faktisk bare fortrengt synet de siste dagene og håpet at det skulle ordne seg selv. Vi har tross alt en av verdens minste ytterganger, som skal ha plass til uteklær, sko og div vi sikkert ikke trenger!)


(Resultatet etter at ungene!!? ryddet yttergangen! Og selv om jeg ikke er helt fan av sko midt foran døråpningen klager jeg ikke, for de har virkelig gjort en god jobb!)

Og selv etter alt dette var det et smil om munnen. Ungene ble stelt, lagt og lest til og så sa det BAAANG. Den perfekte moren ramlet sammen på sofaen og følte seg skutt, så jeg er mer en sikker på at det ikke var zyrtec jeg fikk i meg før jeg gikk ut døren i dag! Resten av kvelden skal tilbringes på sofaen, etter at jeg har pakket sekkene til i morgen, hengt opp klær, betalt regninger og delt opp en hel melon til morgendagen!

(Om jeg ikke sovner før den tid!) 

 

 

"Brunt vann i doen!"

Enkelte ting er det sikkert noen som helst ser at jeg ikke skriver, men for deres del advarer jeg før dere leser. Dette innlegget vil innholde bæsj! Og siden jeg tross alt er mamma og skriver mye om mine tanker rundt dette, måtte det jo komme en dag for det også. 

 

Det siste du vil høre når du står å velger pålegg på en rimelig stor butikk er dette: 

 

« Æ bæsja på skolen i dag! Å det liksom eksploderte ut av rumpa mi, æ tissa bæsj! Det er helt sant, å æ så at det va bare brunt vann i doen! Bare noen få klumpa! Det var vist litt sånn gumbamage!» 

 

Spesielt når du står på en helt annen kant en der ungen og stefaren er med handlevognen, faktisk nesten på andre siden av butikken. Til en forandring snakket han veldig høyt og veldig detaljert, og det på eget iniativ! (Ikke noe «husker ikke» denne dagen nei!

 

Jeg kunne ikke annet en å le høyt, og mye. Og jeg ler enda når jeg tenker på den veldig alvorlige gutten som fant ut at han skulle informere om hvordan dagen hadde vært på skolen, i den minste detalj. Og som unger flest i 7årsalderen er det jo veldig fasinerende alt som kommer ut av kroppen, så det er jo en selvfølge at det må snakkes om når noe avviker fra normalen. 

 

Den litt eldre damen som sto i nærheten av meg flirte også, så det var tydelig at hun hadde opplevd barn før. Men det var værre med den litt yngre mannen som sto å valgte ut kjøttkaker, han bråstoppet, så på maten og la den fra seg. Jeg vil tro at om han en dag får barn, vil han få seg flere litt ubehaglige overaskelser...

 



 

Etter at jeg var ferdig og le ble jeg litt småflau, det var tross alt ganske mange mennesker i samme område som oss. (Men heldigvis sto jeg på en annen kant av butikken, så ingen kunne se at jeg var moren. Jeg ser jo tross alt ut som en 15åring, og ikke en dag eldre!

 

Jeg brukte lang tid på å velge ut hvordan pålegg vi skulle ha resten av uken, så lang tid at de fleste hadde kommet seg langt forbi oss og helt til kassen. Så fortsatte jeg handleturen som om ingen ting hadde hendt. 

 

Tenk hvor kjedelig livet mitt hadde vært uten alle disse morsome og småpinlige øyeblikkene! 

 

 

Å hjelpe meg, er det mulig?

Hvordan kan det ha seg at sanden som brukes i barnehagen er tusen ganger mer innpåsliten en den vanlige vi har i sandkassen? Den klistrer seg fast over alt, og er så og si umulig å vaske bort. 

 

Når minstemann skal hentes i barnehagen hender det at jeg har litt vanskeligheter å se han i mylderet av små barn. Alle ser nemlig ut som små sandlopper, og det er kun bevegelsene og noen glimt av fargerike klær som skimtes igjennom et fint lag med sand, og som gjør at jeg kan se at det er noen barn der. For å si det slik, jeg beundrer virkelig de ansatte i barnehagen som har supersyn og klarer å holde oversikten over småtassene. For de virvler rundt i en rasende fart. 

 

Heldigvis bruker ungene å bli veldig glade når de ser foreldrene, og dette er grunen til at vi finner dem så fort. De roper gjerne mamma og kommer springende og kaster seg opp i armene våre. (Noe som også fører til at vi blir fulle av pittesmå sandkorn, så om du ser meg skitten når jeg handler en ettermiddag er det fordi jeg har vært å hentet minstemann i barnehagen!) 

 

Sanden er nesten umulig og vaske bort, og uansett hvor mye såpe og vann som skal til ser det t som den har trukket inn i huden. Det kan være en mulighet for at hendene er blitt solbrune, men er ikke helt sikker siden sanden er brun. Når det kommer til klær ser det ikke ut som at vaskemaskin gjør en god jobb, for uansett hvor mange ganger jeg vasker er det forsatt samlet sand i klærne. Til og med i undertøyet, som har vært godt beskyttet av uteklær. 

 

Pusse brillene til guttungen er en risikosport, og jeg er veldig redd for at glassene etter hvert vil være like effektive som å se gjennom en brusflaske. Papir+sand=sandpapir...Flaks at han trenger noen nye ganske snart, for neste gang de kastet ned en trapp eller hoppes på vil de pensjonere seg. (Og at vi har reservebriller i mellomtiden, vi har til og med to par solbriller!) 

 

Men hvordan kan det ha seg at sanden i barnehagen er så umulig, de kan vel ikke bruke EU-godkjent sand som det var så mye snakk om på 90tallet? Da en eller annen skrue kom frem til at vanlig sand var skadelig og at alle lekeplasser skulle «sikres» med den nye sanden som oppfører seg som sement når det regner. (Noe det gjør store deler av året!) Hvor mange millioner ble ikke brukt på å bytte ut dette, istedenfor på noe som faktisk var viktig? 

 

Sukk, jeg må vel bare gå å sette på neste maskin med klær, støvsuge, vaske den nå brune badebaljen og håpe at jeg får klærne någenlunde rene. Slik at jeg ikke blir beskyldt for å ikke være så nøye på det når det gjelder hygiene på barna og meg. 

 


(Heldigvis er sanden der vi egentlig skal ha en vakker sommerplen ganske så bra å leke i, og den kan vaskes bort uten problem!)

 

Noen flere som sliter med mye sand i disse fine vårdagene? (Eller sommer for oss som holder til i nord i alle fall!) 

 

«Røre alt som ikke er lov» perioden!

Det gikk plutselig opp for meg at vi er ferdig med «røre alt som ikke er lov» perioden. Og jeg kan ikke annet enn å juble av glede, endelig! Tre år med null mulighet til å synke ned i sofaen uten å måtte sprette opp med det samme igjen. Jeg kan ha pynt på stuebordet uten å være redd for at det skal bli babymat, TVen får stå i fred og potteplantene til bestemor er trygge. (Det har de egentlig alltid vært, for vi har passet på som hauker!) 

 

 

Minstemann fant tidlig ut at det var gøy å trykke på alle knappene for å få frem bilde på tven. 

 

 

Om vi var så uheldig å ha døren til oppvaskmaskin litt åpen klarte han å få den opp, muligens med magi. Og da gikk det ikke lang tid før alle koppene var slengt utover gulvet. (Jeg hadde ikke oppvaskmaskin når eldstemann kom til verden, så var ikke helt forberedt på dette.) 

 

 

I en alder av seks mnd kunne han stå, og like lite forberedt som jeg var med eldstemann hadde jeg ikke sikret noen av skapdørene. Det tok ca 3minutter og tømme hele skapet! Legg merke til den usannsynlig ryddige stuen, har litt vanskelig for å tro at dette er hjemme hos oss! (Men så hadde jeg ryddet bort alt som små fingre ikke fikk lov å røre!)

 

 

Av erfaring hadde jeg byttet ut alle ting som kunne knuses i guttenes høyde når de var små, desverre knakk de koden for å klatre veldig fort. Men for all del, jeg er veldig glad for at de faktisk kan bevege seg rundt. For det er ingen selvfølge, men det må uansett være litt lov å klage, for når du har hoppet opp av sofaen minst 20ganger de siste fem minuttene er du litt småfrustrert, og vurderer muligheten for at de faktisk skal få lov å knuse noe. 

 

 

Fant ut ganske fort at brusflasker var mer morsomt en søppelskapet, så hadde alltid noen flasker litt gjemt rundt omkring i kjøkkenkroken. Kom meg aldri så langt at jeg skrudde opp skaplås, men regner med at den ikke hadde fungert mer en noen dager uansett. OG når jeg tenker meg om er det ekstremt irriterende med dører som ikke går opp når jeg skal bruke dem...

 

Men nå er altså denne tiden over, nesten litt vedmodig. Det var jo tross alt svært god trening når vi måtte hoppe opp hele tiden! 

 

Men skal ikke lyve, jeg synes det er fantastisk godt å kunne sitte i ro i sofaen mer en 2minutter av gangen, og jeg blir stadig like begeistret når minstemann hører etter når jeg sier "Nei, den skal du ikke leke med!". 

 

Så om du enda er inne i dette, hold ut, det går over om en stund :D 

 

"Hei, jeg vil ha en friskmelding!"

Tenk, i dag kunne jeg ringe til legekontoret for å be om å bli friskmeldt, endelig skal jeg tilbake i arbeidslivet etter å ha vært hjemme siden før jul. Og ikke snakk om at jeg vil vente helt til neste uke før jeg starter, så da får heller sykemeldingen endres. Jeg er så heldig og få komme tilbake til min gamle jobb, men bare for å jobbe dagtid. Nøyaktig det jeg trenger, for etter at minstemann kom til verden har det ikke vært mulig å jobbe turnus. 

 

Det føles litt rart å skulle bli «kontordame» og ikke jobbe aktivt i pleien. Men jeg liker også denne typen arbeid, så vil tro at det går helt fint. Vil savne å jobbe tett på barna, men i det minste vil jeg være tilstede i boligen. 

 

Etter så lenge borte er det mye å sette seg inn i, masse informasjon som skal på plass. For ikke snakke om at rutinene hjemme skal endres, det siste halvåret har vi kunne ta det litt med ro om morgenen, men nå må vi avgårde mye tidligere. Og for minstemann er det ikke så lett å «stresse» når han er sliten etter en lang natt, men jeg vil tro at det går bra etter hvert! Storegullet var veldig fornøyd med at han kunne være på sfo om morgenen, og jeg håper at han fortsetter med de tankene en stund til. Det blir også litt sjonglering for å få alle lege/behandling/div timer til å gå opp, men vi skal prøve å samle flere ting på en dag når det er noe. 

 

Det er rett og slett helt fantastisk godt å kunne føle seg «frisk» igjen, for selv om jeg virkelig hadde behov for sykemeldingen min er det vanskelig å ikke kunne gå på jobb. For hvem vil vel ikke føle seg nyttig? Og selv om jeg enda har noen små plager, er de ikke så store at jeg må sitte hjemme hele dagen. 

 

Og det beste av alt er alle de gode menneskene jeg har jobbet sammen med, som ønsker meg velkommen tilbake og er glad for at jeg er der! Det føles virkelig godt, og jeg må si at jeg har savnet dem alle den tiden jeg har vært borte. 

 

 

(Bilde fant jeg på facebook og synes teksten er genial! Helt klart et motto jeg lever etter!) 

Den såkladte trassalderen.

«Wrææææl» en illsint liten tass kaster seg ned på gulvet, rasende og overhode ikke motakelig for tilsnakk eller kontakt i det hele tatt. 

 

Han er fornærmet, og han vil ha viljen sin, og det bryr han ikke at det er masse fremmede folk rundt når vi står i kassen for og betale en ukes forsyninger. Du prøver fortvilet å få han opp, og håper at ingen beskylder deg for barnemishandling når du prøver å være konsekvent fordi han ikke kan få alle de bladene han ønsker. Og ikke kan du gå rett ut heller, for mat MÅ dere ha. 

 

Så slår tanken meg, det heter seg jo at barn skal gjenspeile foreldrenes oppførsel, og jeg blir alvorlig bekymret for at jeg har store hukommelsestap. For kan det ha seg slik at jeg gjør det samme når jeg ikke får lov å kjøpe den dyre buksen jeg ønsker meg eller alle de fem par skoene jeg ville ha! At jeg ligger der midt på gulvet og hyler for å få viljen min?Kan det være slik at om noen sier et feilt ord til meg så hyler jeg det lille jeg klarer og kaller alle rundt meg dum? For ikke snakke om presser ut en hel rekke krokkodilletårer, som kan få hvem som helst som ikke kjenner meg å smelte og gi meg hele verden. 

 

Jeg får trøste meg med at dette hender ikke så alt for ofte, men så har jeg jo alerede konstantert hukomelsestap, så da går det sikkert fint uansett. 

(Dette må jo være grunnen til at barna oppfører seg litt merkelig i den såkaldte trassalderen, det er egentlig vi voksene som kommer i den! ) 

 



 

Så om du er blitt utsatt for min dårlige oppførsel vil jeg bare unnskylde!

 

 

 

Det du bør tenke over når barn skal rydde!

Å be barna om å rydde er like effektivt som å spørre kleshaugen som samler seg iløpet av dagen å vaske seg selv! 

 



 

Det første du får høre er at de skal bare, så skal de bare litt til og enda litt mer. 

(Altså ungene, ikke klærne.) 

 

Når du etter hvert blir smålei og truer med å fjerne leker og det som alvorligere er, hender det at de tar i et tak, men du kan selvfølgelig ikke forvente at de rydder slik du tenker. 

 

For barn rydder ikke slik vi gjør det, de er laget for å rydde på sin egen måte. Noe som ofte kan være til stor frustasjon for småfrustrerte foreldre som sliter seg i håret og skulle ønske at jul og bursdag var uten gaver. For ikke snakke om besteforeldre som ofte får lyst å kjøpe bare liten ting, eller du selv som lider av dårlig samviktighet når du er på en etterlengtet handletur, og har overgitt ansvaret for dine søte små rotekopper til din bedre halvdel. (Eller til en annen frivillig som gjerne passer smårampen en liten stund og sikkert skjemmer dem bort etter noter!) 

 



Når barn rydder leker de, de flytter bare på tingene og det er derfor de aldri ender opp der de skal være. Skal boken i hyllen kan du være sikker på at underveis er den et romskip som skal til mars eller en flåte nedover en elv i en jungel, som strander på en øde øy. Og det er derfor boken havner i sengen og ikke i hyllen. Og med seg på veien har som regel boken selskap av en hel rekke andre leker som var folk på flåten. 

 



 

Ber du dem legge de nyvaskede klærne i skapet ser de en mulighet til å bruke traktor og henger, og de springer rundt og roter ut enda mer mens de leter. Så blir klærne lastet opp og alt annet som er i nærhet, og underveis glemmer de at skapet er målet.

 



 

Når du sier at småbilene skal legges i kassen sin, må du nesten bare regne med at de må kjøre dit. Å på veien kan du være sikker på at det blir en ulykke og de må tilkalle forsterkninger i form av ambulanse og brannbil. Så må alle sykehusremedier finnes frem, for bilen må garantert opereres, og sykehuset er ikke i lekekassen, det er under stuebordet. 

 




Når dukken skal legges bort ser de bare rart på deg, for i deres verden er den levende og du ville da aldri legge dem i en skuff uten bleiebytte/mat og stell. Og hvem kan vel stelle en dukke uten ekstra klær, bleier og en kopp med vann som de listig har smuglet inn i sofaen, som fungerer som stellebord. Og så blir dukken lei seg og vil ikke sove, og de må bare trøste den for det gjør jo alltid du når de gråter. 

 

Men det er en ting du kan gjøre som får dem til å rydde som deg, bestikkelser. 

(Men for all del, hold deg unna mer leker!) 

 

Så de magiske ordene er «Om dere rydder opp alle lekene slik mamma vil, så skal dere få en hel rute med sjokolade etterpå! Og om barnet er i rett alder kan du også friste med penger, og jeg kan garantere at rote blir borte mye fortere en du hadde klart! 

 

Men dette forutsetter at du ønsker å gjøre deg selv en «bjørnetjeneste» som kan straffe seg i lengden, hvis ikke må du desverre gå den vanskelige veien med å lære dem å rydde med å delta selv!

Den uendelige ventetiden.

Skal du være syk eller ha ansvar for noen andre som er det må du utvikle en enorm tålmodighet. Du må lære deg at venting er like vanlig som å puste. 

 

Skal du til legen må du vente på time, vente på prøver, vente på henvisning, vente på nye timer og nye prøver. Gang på gang må du gjøre dette, og ventetiden er lang. 

 

Skal du søke om noen form for støtte, må du vente. Du må vente på attester, papirer og behandlingstid.

 

På mange måter stopper livet opp. Du står på vent og vet ikke helt hvor veien går videre. Alt plages utifra ventingen, når det skal komme svar og når det skal gjøres nye undersøkelser. 

 

For vår del venter vi på svar og kunnskap, på en grunn til plagene til minstemann. Og vi vet at det ikke er sikkert at vi noen gang får svar, men vi velger å håpe. For selv om vi ikke får en grunn vil vi kanskje få en beskjed om at det ikke finnes noen, og kan da forholde oss etter det. Nå står stille og drømmer om at vi skal komme oss videre. Og vi ønsker at prøvene vi får svarpå om 2-3mnd vil gi oss en rettning å gå, for det er vondt å hele tiden gå rundt uten å vite, med tusen spørsmål. For uvissheten er like vanskelig som ventingen. 

 

Vi venter på NAV, på et svar om vi får økonomisk støtte for å dekke de utgiftene vi har ekstra og vi venter på dommen om hva de synes er en krevende hverdag. Jeg håper jeg har formulert meg riktig og at de ser hvor vanskelig vi har det. Hvor mye vi gjør ekstra i forhold til det andre «vanlige» familier gjør, og jeg ønsker at grunn og hjelpestønaden skal bedømmes ut fa de opplysningene jeg fikk når jeg søkte. Men jeg vet ikke hva utfallet blir og jeg vet ikke hvem som skal behandle søknaden, om dette er et menneske som er der for å gjøre en god jobb eller om det er et som bare vil få unna papirere. Og hele tiden venter jeg, og prøver å ha så lite forhåpninger som mulig. For vi har ikke søkt om dette fordi vi ønsker og synes det er gøy, vi har gjort det fordi vi trenger støtten og fordi det kan hjelpe oss å komme gjennom hverdagen på en litt bedre måte. 

 

Vi forbereder oss på at resten av livet også vil bestå av venting, uansett utfall og vei det tar.  Vi venter på å komme til verden, venter på å leve, venter på å få egen familie og vi venter til slutt på at vi skal gå bort. 

 

Og for å klare alt dette må jeg bare ønske at tålmodigheten skal bli større en ventingen, og at det blir like normalt som å puste. 

 




Leker i kjøleskapet, helt normalt!

Som småbarnsmamma er jeg blitt vant med at ting ikke ligge på de plassene de vanligvis skal ligge, og jeg har etter hvert måtte innse et lego og småstein er like vanlig i sengen som pute, teppen, 20-30bamser, lekebiler, traktor, et ganske stort antall bøker, to unger og en mann. Jeg undrer meg ofte over hvordan jeg hadde det før guttene kom til verden, og har kommet frem til at det må ha vært litt kjedelig og ensomt. 

 

I går når middagen skulle lages fant jeg en sokk og en trepinne på steikovnen, og jeg holdt på å kaste sokken inn i stuen. (Ut av syn, ut av sinn!) Men den var full av stein!?? Og da snakker jeg ikke om smågrus, men store gråsteiner som tydeligvis var plukket ut nøye på skoleveien hjem, med en pinne i den andre hånden. (Og skoene og den andre sokken i sekken, noe som faktisk gjorde meg veldig stolt. For jeg har etter hvert blitt ganske vant til at det mangler en av alle tingene som kommer i par!) Og av erfaring valgte jeg å ikke komme med noe spørsmål om hvorfor. 

 

(Orket ikke vaske steikovn før bilde ble tatt, og innrømmer at noen ganger så glemmer vi det etter matlagingen. Sorry, men det er HELT normalt hos de fleste!) 

 

 

 

Jeg blir heller ikke forundret når jeg finner blyantstreker på doringen, bordet eller veggen og jeg er veldig vant til å finne leker i kjøleskapet. Og jeg har mer en en gang opplevd at gardinene er brukt som snørrpapir, for ungene har selektiv hukommelse og glemmer gjerne at dette ikke er lov. 

 

 

(Det hender at også vårt kjøleskap er overfylt med mat. Og for meg som mammablogger å legge ut bilde av kjøleskapet, blir nesten det samme som en moteblogger å legge ut bilder av seg selv i bikini. Ganske avslørende med andre ord. ) 

 

 

 

Så jeg har kommet frem til at jeg egentlig hadde feil forestilling av hva som var normalt før jeg fikk barn. For etter min erfaring er det disse tingene som er normale. Og det unormale er når du har et ryddig hjem der alt ligger på rett plass, der du er ensom i sengen og der du ikke finner kunst overalt. 

 

 

 

(En liten svale tegnet med tusj på kjøkkenbordet, vakker kunst som skal få være der en stund. Før jeg prøver å finne ut en mulig løsning for å ta det bort uten å skade bordet!) 

 

 

Jeg er kjempestolt over å være gjesteblogger på babyverden.no!

Dette er et aldri så lite skryteinnlegg, så om du ikke liker å lese om andre som er fornøyd med seg selv kan du bare gå videre. 

 

For en uke siden fikk jeg tilbud om å gjesteblogge på babyverden.no med innlegget kjennetegn på en uflidd mamma. Noe jeg også gjorde, og i dag fikk jeg spørsmål om den finske «søstersiden» til babyverden kunne oversette dette og bruke hos dem. Synes det er utrolig morsomt at den ble så godt motatt, så sa selvfølgelig ja :) Veldig godt å se at det jeg skriver faller i smak, kjenner det er godt for selvbilde mitt å få slike tilbakemeldinger. Så kommer helt klart til å forsette med bloggingen :) 

 

Jeg har også fått hjelp til å endre bloggen min av marenbj.blogg.no og håper dere liker den :) Synes den ble bedre i alle fall, og er superglad for at noen hjelpet meg, jeg er rett og slett håpløs på slike ting! 

 

I morgen trekker jeg 2 vinnere av konkurransen som du finner her, så dette blir siste sjangse til å melde seg på :) 

 

Håper alle har en veldig fin kveld. 

Når barnet ditt ikke sover, og ingen ting hjelper.

Hvor ofte har vi ikke hørt at vi må endre våre vaner rundt søvn til minstemann, at vi skjemmer han bort og gjør oss en bjørnetjeneste når vi lar han få sove i vår seng. At det sikkert ikke er ubehag som holde han våken med dårlige rutiner. 

 

Vi har fått råd om å la han gråte, råd om å legge han tidliger/seinere, råd om å bytte rom, råd om å ha det varmt/kald, råd om det ene og det andre. Men hvordan skal alt dette kunne hjelpe når gutten ikke sover fordi han har smerter? 

 

Når jeg søker på søvnproblemer på nett finner jeg bare ting som omhandler rutiner/uvaner, aldri noe om medisinske årsaker til at barn ikke sover. Og jeg blir frustrert, for det må da være andre som har det som oss der ute. Jeg skulle så gjetne ønske at jeg kunne lese noe om hva det vil si å leve med barn som har søvnproblemer av medisinske grunner, og hva vi kan gjøre for å få en lettere hverdag. For nå må vi gå veien helt alene, vi må finne retningen selv. 

 

Guttungen er en liten tass som ønsker å sove, som blir glad når det er leggetid og han får muligheten til å legge seg. Han legger seg alltid i sin egen seng, og om han hadde hatt muligheten ville han vært en unge som sov lenge om morgenen. Når han våker om natten prøver han alltid å sove mer, men det sier seg selv at når den lille kroppen ikke finner roen går det ikke. Selv når han sover ligger han å vrir den lille kroppen, kaster seg rundt og er urolig. Ofte gråter han i søvne, og det skjærer i hjerte å høre den trøstesløse gråten. Jeg får så vondt av han, jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta bort smertene. 

 

For å overleve lar vi han sove sammen med oss, vi lar han komme inn til vår seng og legge seg der når han ønsker. For jeg tror at omsorgen og nærheten har får gir han mer en om han skulle ligge ensom og alene i sengen sin med smertene. Han trenger å ha en trygg voksen sammen med seg, som kan holde rundt han og trøste. Om vi ikke skulle ha han sammen med oss måtte den ene av oss være våken hele natten, vi ville aldri få muligheten til å sove. I det værste periodene sover den ene av oss på sofaen, som regel pappaen. Så står han opp med guttene og jeg får noen sårt trengte timer søvn på morgenen. Vi vet aldri når han våkner, hvor mange timer søvn han får lov å ha i løpet av en natt, og de få gangene han sover mye blir vi bekymret og våkner. For da går tankene automatisk på om noe er galt, og vi må opp å sjekke at han har det bra. Det er ikke lett å leve med et barn som ikke har det bra, og vi håper og tror at det vi gjør er til det beste for han. Om han trenger nærhet skal han få det, om han trenger en våken mamma skal han få det og jeg vil aldri frata han tryggheten uansett hvor mange anbefalinger og meninger andre måtte ha. Alle barn har behov for omsorg, og noen trenger mer en andre. 

 

Så om du noen ganger kommer å forteller meg at det jeg gjør er galt, ønsker jeg at du skal prøve å gå i våre sko noen uker. Få kjenne på kroppen hva det vil si å leve uten søvn, å leve med bekymringene og se hvor vanskelig det er å ha et lite barn som ikke har det greit. 

 

Hverdagen vår handler om å overleve, om å dekke de primære behovene vi har og gi barna våre en oppvekst de fortjenere. Vi har gitt avkall på våre egene ønsker og tanker, og  er på ingen måte bitter for dette. Men jeg skulle ønske at andre kunne ha litt mer forståelse  for hvorfor vi ikke deltar så mye som vi gjorde før, hvorfor vi ikke er de beste vennnen og hvorfor vi er slitene. Jeg er glad for alle som ønsker og gi oss tips og råd, men det er lov å bruke hode og se hvorfor situasjon er som den er.

 

 


Tusen takk til alle dere fantastiske mennesker vi har rundt oss, som tar vare på oss og ser oss for de vi er, som ikke blir sinte når vi avlyser avtaler og som har forståelse for at vi aldri legger planer langt frem i tid. Vi ser dere og er evig takknemelig for dette. 

Å hjelpe meg, jeg er døden nær minst!

Ligger nede for telling, ikke helt slik jeg skulle bruke denne uken så er en smule bitter og vanskelig å ha med å gjøre. Kan ha noe med at hver gang jeg sovnet i natt måtte jeg løpe inn på do, skal spare dere for detaljene. Men til slutt tippet jeg bare over på gulvet å ble liggende, orket ikke de tre meterne til sengen. 

Det hele startet selvfølgelig når vi enda var i campingvognen, og jeg kan love deg at det ikke er plassen å være når man er syk. Heldigvis var mamma og pappa på hytta, for både jeg og mannen ble like dårlig. Så etter litt om og menn og litt for mye styr fikk jeg pakket alt i bilen. Mamma kjørte deres bli med meg og minstemann og pappa kjørte våres bli med mannen. Det ble noen stopp på turen hjem, og jeg kan love deg at jeg nesten gråt av lykke når jeg endelig kom inn døren hjemme. 

Ligger med tidenes omgangssyka, og kan ikke huske å vært så dårlig siden jeg en gang for lenge siden fikk noro-viruset. (Alle som jobber i helsesektoren vil jeg tro vet hva dette er, og hvor jævlig og smittsomt det er! ) 

Jeg kan ikke trøste meg med at dette fungerer som en svært effektiv slankekur, for jeg griner over alle gram som flyter av kroppen min, for det er nesten umulig å få dem på plass igjen. 

Minstemann er hos mamma til vi blir i stand til å være mennekser igjen, og eldsteskatten får være noen ekstra dager hos pappaen sin. Takk og pris for at vi sammarbeider godt og at ingen av oss er av den vansklige typen når det gjelder fordeling av samvær. Jeg håper bare at han ikke blir syk, det holder at vi og minstemann har vært gjennom noen ekstremt tøffe dager. Og jeg er også evig takknemlig for at mamma og pappa kan passe lilleskatten, vet ikke hvordan vi skulle klart det uten dem. 

Det værste som kan hende er at begge foreldrene i en familie blir syk på samme tid, det passer svært dårlig bestandig. 

I dag har jeg fått i meg cola, og jeg krysser fingrene for at formen er stigende. 

Så om dere ikke får noen kontakt med meg på noen dager vet dere hvorfor, jeg er rett og slett halvdød og ligger og synes synd på meg selv! 

Om du ser bortifra at jeg ikke fungerer som mamma er jeg også bitter over at dette skulle være første dag på jobb siden jul, og en dag jeg har gledet meg til lenge. Skal si det var flaut å ringe og si at jeg ble borte enda noen dager, siden jeg faktisk har vært sykemeldt lenge. Men jeg kommer sterkere tilbake og ser virkelig frem til å få jobbe bare på dagtid. Det var virkelig godt å få beskjed og muligheten til å fortsette på min gamle jobb, selv om det foreløpig bare er frem til jul. Men jeg kan jo bare håpe at det fungerer og at det etter hvert kan bli en permanent løsning. For når du finner en arbeidsplass der du trives og har fantastiske folk du jobber sammen med er det trist å måtte bytte!

Over og ut! 

Hvorfor en mamma trenger en husmorferie.

Den som sier at ferie er null stress, avslapping og late dager har enten ikke barn selv, eller har aldri vært på ferie. For ferie er langt fra så idylisk som du kanskje tror, det betyr nemlig dobbel arbeidsmengde for mammaen i familien. 

 

Hvem er det som planlegger turen i detalj, vurdere hvor mye som må pakkes, tenker over alle mulige situsjoner som kan medfører behov for plaster, rensevann og legebesøk, samler samme dokumenter som må være med og klargjør alt. Hvem vasker opp klær, pakker og pakker enda mer? 

 

Alt dette gjør mammaen, lenge før de skal dra. Og samtidig må hun utføre alle de andre oppgavene som hun har gjennom en dag, hun er hushjelp, vaskehjelp, kokk, lege, vaktmester og ikke minst en mamma. 

 

Når de kommer frem skal alt pakkes ut, unger skal ha oppmerksomhet og morsome aktiviteter skal utføres. Når ungene etter hvert sovner, fortsetter hun med de daglige oppgavene. Og til slutt får hun mulighet til å sove noen timer, før hun står opp å fortsetter på alle sine plikter hun gjør med glede og kjærlighet til sin familie. 

 

Vel hjemme skal det pakkes ut, klær skal vaskes og minner skal taes vare på. Barna skal forsatt ha sitt, og det forventes også at hun skal være uthvilt og smilende. Ha ekstra krefter til parforholdet og bare gode minner bra denne fantastiske turen. 

 

Så en mamma trenger en husmorfeire for å koble ut, for å faktisk kunne hvile seg noen få dager uten å bli stemplet som lat og egoistisk. For det er alle tjent at en mor også får være en kvinne, slik at hun klarer å stå i en hverdag der hun alltid setter barna foran seg selv. For selv om hun har vært på familieferie betyr ikke dette at hun har fått ro og avslapping. 

 

Så til alle dem som sier at det er egoistisk at mødre drar på tur alene, prøv heller å tenk over hva de faktisk gjør til vanlig og la disse mammaene få noen dager for seg selv. De elsker barna og familien sin like høyt som alle andre, og er ikke på noen måte egoistisk. Og jeg kan garantere deg at hele tiden de er borte går uansett tankene til familien, og før hun drar vil hun garantert ha gjort alt klart slik at de skal få noen like fine dager. 

 

Jeg håper at vi en dag skal kunne være litt borte fra hverdagen uten å ha en evig dårlig samviktighet for at vi ikke er tilstede og for at andre kritiserer oss.

 

Neste gang jeg skal på husmorferie skal jeg dra en plass det er spa og veldig gode senger. Drømmer om sol, varme, spa og søvn. 

 




Bilder av de siste dagene.

17mai og helgen ble i helt som jeg hadde tenkt, alt er med andre ord normalt. Men noen bilder har jeg tatt, og jeg tenkte jeg skulle dele dem med dere. Må desverre bruke mobilen, og alle skrivefeil skyldes ikke slurv men ordboken som ikke vil skrive det samme som meg. Skal aldri mer klage over den slitene gamle macen min...

Vi startet med 17mai. Det var strålende sol og veldig mange varmegrader, og vi var inne. Hurra for spysjuka...

Slik ser en ekte middag ut. (Husket ikke å ta bilde før jeg spiste, så maten er desverre halvspist! Men det var nydelig og jeg kunne ikke vente med å spise.) Reinettellerannet å grønnsaker.

Fikk kjæresten på kroken, igjen. Eller du kan si at jeg fikk "klypa" i han.

Det ble en tur på bakeri, og sannelig ble det en kake med hjem. (Perfekt til kveldsmat og frokost!)

Er ikke optimist når det gjelder sommer og nordnorge...Så for å være på den sikre siden er det like greit å strikke noen ekstra votter.

En sykebil, heldigvis i lekeformat. Ellers ville det være svært ubehagelig når jeg ble påkjørt, men desverre var sirenen like høy. Og gikk fra minstemanb sto opp til han la seg igjen. (Og siden han ikke liner høye lyder holdt han seg for ørene store deler av dagen, noe jeg også skal vurdere neste gang han er ambulansesjåfør!)

Det var sol, så kom skyene og etter hvert litt sol igjen. Og alt på samme dag...

Fine blomsten jeg fikk hos mamma. ( Kan ha noe med at jeg ikke hadde penger på meg og at jeg lovet å betale tilbake. ) Snille mammaen min <3

Enda mer mat, men denne gangen nydelig grillmat og salat. Legg merke til det råstilige fatet, i ekte papp. Gleder meg alerede til neste gang.

En sliten liten gutt som tar en pause foran tven. Ikke like lett å være liten og i dårlig form. Men han kunne fortelle at det var viktig og roe ned og slappe av. Skal helt klart følge dette rådet fremover.

Enda mer strikking, denne gangen en genser. Ser for meg at det blir en kald sommer, og ungene skal slippe å fryse i alle fall.

Fikk til og med tid til litt film. Tenkte at dr. house var på sin plass, til tross for litt mye sykdom i de siste årene. (Litt er vel kanskje en underdrivelse, men pyttsan. Det er god underholdning.)

Sist men ikke minst, favoritten i helgene. Massr hærlig smågodt som gir meg hår på tennene og en litt småkvalm følelse etter litt for store inntak.

Så alt i alt har det vært noen fine dager med mat og rimelig greit med søvn og underholdning.

Jeg er verdens fineste!

Det er ikke hver dag jeg får høre jeg er den fineste. (Om du ser bortifra min bedre veldig romantiske halvdel!) Tenk at colaflasken også forteller det til meg, ikke snakk om at jeg nå kan slutte med den irriterende uvanen å drikke alt for mye brus. Så min plan om å trappe ned fra mandag må forskyves noen uker.

Jeg skjønner veldig godt hvorfor coca cola gjør dette reklame trikset, men velger å se bort fra faktumet at de vil selge mer. Jeg skal rett og slett tro at de gjør dette for å styrke mitt litt småslitene selvbilde. Så væresegod cola, fortell meg gjerne at jeg er den fineste! Jeg lover å tro på dere, og skal helt klart nyte brusen med verdens beste samviktighet, helt til neste tannlegetime..

Campingvogndo!

Jeg er av typen som liker campinglivet, men det er en ting som trekker ned gleden over å være stolt eier av ei vogn. Det er campingdoen, som er så liten at selv barna sliter med å få plass. Inne på et rom som er mindre en klesskapet hjemme skal det stappes inn et do, vask, skap og varmtvannsberder. For ikke snakke om en dusj.

Det kan være svært utfordende å rengjøre der inne, og desverre må dotanken tømmes. Det er bokstavelig talt et dritarbeid uten sidestykke, som jeg heldigvis har deligert videre til min bedre halvdel. Sa at jeg var så svak, å siden han var så supersterk måtte han gjøre det.

Doen er ekstremt liten, og selv ungene har dårlig plass når den skal brukes. Det er nesten umulig å sette seg ned og om du får til å plasere beina er du heldig! Aromaen som treffer deg når du åpner luken er ubeskrivelig, å det beste er å være tett i nesen...Doen er også laget for at det skal gjøre vondt å sitte der, så ingen må vente på tur. Det heter seg at du kan skylle etterpå, men jeg vil ikke påstå at tre vanndråper er å spyle. OBS! Unngå for all del bremsespor...de blir ikke borte av seg selv!

Når du vasker fingrene må du gjøre det i tidenes dårligste trykk, og du må huske å være snar så ikke vanntanken tømmes. Ikke så lett når du prøver å skylle bort såpe.

Det er dør inn til doen, men den kunne like greit vært fjernet. Du kan glemme all form for privatliv, for alle hører din minste lyd på yttersiden, og om du skulle være så uheldig å lage lukt siver den også ut. Ikke er det spesielt gøy å høre andre der inne heller!

Det skal ifølege produsenten være mulig å dusje inne på doen, med jeg kan ikke klare å få det til å fungere i praksis. Ikke her du plass å løfte armene og du må beregne å dusje i kaldtvann. For deb pittelille varmtvannstanken holder bare til en fot. Så personlig hygiene må pleies andre plasser.

En god natt med søvn.

Når du våkner av fuglekvitter ønsker du gjerne at det faktisk skal være ekte småfugler som lager lyden, og ikke noen falske som svirrer rundt hode ditt.

Lillemann var litt dramatisk når han skulle vekke meg, og fant ut at å skalle litt var veldig effektivt. Men desverre gjorde det vondt, og jeg måtte trøste lillerampen.

Når jeg fikk bort dobbelsynet konstanterte jeg at klokken var 0730! Helt utrolig, kan ikke huske sist vi fikk sove så lenge. Natten har også vært godt, og for første gang denne vinteren har guttungen sovet 7timer i strekk. Det var varmt i går og vi vet av erfaring at det blir en god natt da. Og jeg blir så glad når jeg ser den fornøyde lille gutten, og gleder meg til sommeren når vi skal på ferie. Vi håper på mange varme dager slik at skatten vår skal få en liten pause fra smertene.

Jeg håper at dagen i dag skal bli like varm som i går, så minstemann skal få enda en god dag. Det er så godt å se at han har det bra, høre den hjertlige barnelatteren og se den ekte gleden over alle de små tingene som hender i hverdagen.

For meg er lykke å se guttene mine, de fantastiske barna jeg har vært så heldig å få. Og ingen sykdom kan endre på de faktum at barna mine er helt perfekte. Og selv om hverdagen vår er krevende vil jeg alltid være like takknemlig for at jeg har guttene mine, for den sterkeste følelsen en mamma kan ha er kjærligheten til sine barn.

Siden jeg skriver så mye om ulike ting kunne det være fint å få noen hint om hva dere ønsker å lese. Vil dere at jeg skal skrive litt om hvordan dagene er til minstemann, både på vondt og godt? Eller mer om hva vi gjør om dagene?

Hvordan få en velykket 17mai.

Hvordan få en velykket 17mai. 

 

Vår største frykt er at noe skal komme i veien for den fanastiske feiringen vi gjør hver 17mai. Dette er en stor dag for det norske folk, og vi ser jo helst at vi er klare og i form til å delta! Men svært mange blir rammet av sykdom, uvær og andre ubehageligheter. Så før neste års feiring er det noen små ting du kan gjøre for at dagen skal bli perfekt. 

 

Hvordan unngå sykdom. To uker før den store dagen skal du isolere deg inne, og all kontakt med andre må foregå over telefon eller nett. (Pass opp for datavirus, de kan også være svært ubehagelige!) Om du har barn må samme prosedyren følges med dem, og pass gjerne på at de er på hvert sitt rom, sån i tilfelle de allerede er smitte av noen lumske bakterier eller virus. (Husk å handle inn forsyninger så dere ikke blir uten mat, det kan også føre til sykdom. ) Det er svært viktig å unngå plasser som skole/barnehage og legekontor i disse periodene, der finner du mest smitte. 

 

Flekker på penklærne. Det sier seg selv at det er lurt å sjekke klærne før de skal brukes,  og lag deg gjerne en alarm som minner deg på at du skal gjøre dette minst tre dager før den store dagen. Da vil du ha tid til å vaske/stryke eller kjøpe nye. Eller så kan du jo ha flere alternativer som du henger opp inne i en lukket pose som er vanntett. (Men dette passer best for dem som har mye plass og mye penger. De fleste har vel bare råd til en bunad...)

 

Dårlig hårdag. Denne kan virkelig gjøre dagen sur, og mitt beste råd er å enten klippe bort alt håret eller kjøpe en lue som står i stil til penklærne. (Stor fordel for oss som bor i nord som ofte har det svært kaldt, vi kan bruke lue uten at noen ser rart på oss.)

 

Mas fra oppspilte barn. Ta ut masse småpenger, disse gir du ut gjennom hele dagen slik at de aldri blir fri, så hver gang du ser at de er på tur å mase stikker du til dem en 10kroning. (Desverre kan dette bli veldig dyrt, så alternativet er øreplugger til deg selv!Men det er litt upraktisk med tanke på at du ikke hører andre heller.) 

 

Været. Det er fint lite vi kan gjøre med været, men det du kan gjøre er å kjøpe inn solkrem, paraply, vinterkåpe, støvler, vinterdress og en tynn sommerkjole. Da burde du være forberedt på det meste! Om det er mye vind vil jeg anbefale bukse for alle som planlegger sommerkjoler...det ville være usedvanlig flaut å vise trusen til alle rundt deg, når vinden tar ekstra tak for å gjøre dagen din dårlig.

 

For alle oss som ikke liker styret og folkemengden og mest feirer for å glede ungene. Ta ut 300kr til hver unge, og si at om dere kan dra bort denne dagen kan de få dette i betaling. (Dra gjerne ut av byen til en plass det er lite folk!) Jeg kan garantere at denne summen er svært fristende og de at de føler at de gjør tidenes beste kupp. (Og det beste av alt, du tjener på det, for iløpet av en slik dag bruker du som regel mye mer på hver unge en det du bestikker dem med som en engangssum.) 

 




 

Så uansett hvordan du velger å feire, kan dagen bli svært god! Lykke til! 

 

Hurra for 17mai.

Til lykke med dagen alle sammen!

Vi blir å feire dagen inne foran tven med en liten syk gutt. Storebror er lamme pappaen sin å går i tog, og jeg gleder meg til å se bilder av han senere. Så krysser vi fingrene for at vi også kan være med neste år!

Håper dere alle har en strålende dag:-)

Besøk av Viral gastroenteritt.

 

Dette innlegget bør ikke leses av folk som har «fintfølende mage» og av folk som ikke har fått barn enda, det kan desverre medføre at du ikke på noen omstendighet vil ha det, eller at du kaster opp!

 

I kveld fikk vi besøk, av en serdeles ufin gjest. En gjest som heter Viral gastroenteritt men som har kallenavnet omgangssyken. 

 

Den går stille i døren, og du merker ikke før den «roper» ut, her er jeg, se meg! (Og jeg mener bokstavelig talt roper ut, enten av den ene åpningen eller den andre.) Og om den vil ha ekstra mye oppmerksomhet begge veier. Som du sikkert skjønner skriver jeg om spy og drit, og jeg hater begge deler. Ikke snakk om at alle mine år i helsevesnet eller som mamma har herdet meg. Jeg blir like uvel hver eneste gang kroppsproduktene inntar en tyntflytende form der du kan se hva minstemann spiste til frokost i detalj. (Tydeligvis druer og brød med store korn...)

 

Jeg er heller ikke helt fornøyd med tidspunktet for besøket, for selvfølgelig er det meldt strålende sol og varmegrader hele helgen, med andre ord er årets tre sommerdager på vei, og for å gjøre det hele enda litt bedre er det 17mai i morgen, og egentlig avlastningsnatt. 

 

Desverre var det minstemann som var den uheldige, og «heldigvis» var det hos bestemor og bestefar han tok knekken på gulvmatter, ullpledd og andre ting som var i nærheten. (Og litt «heldigvis» var jeg og pappaen på apoteket for å hente medisin og innom butikken for å skaffe forsyninger.) Så jeg har «bare» hatt to runder med griseri, en vaskemaskin med klær, et barnerom ryddet for alt som ikke tåler vann, en sofa dekket av tykke pledd som tåler vann, og en liten gullskatt i armkroken resten av tiden. 

 

Så nå er jeg sliten, lei og bekymret. Jeg vet at det blir enda minde søvn en vanlig og jeg vet at det blir mer smerter for minstemann. 

 

(Og om noen lurer på hvordan jeg har tid til å blogge, så har gutten også en far. Og selv en mamma trenger små pauser, det er dem som får oss til å streve videre! Men alle svar på mailer og kommentarer får vente, det kommer når vi får hentet oss litt inn igjen.) 

 




 

Kom også på til slutt at jeg skulle skryte litt av at jeg gjesteblogger på babyverden.no, skal huske å juble mer over dette når alle i huset er friske.

(Noe vi skal bli fort, jeg har funnet frem plasthansker, munnbind og stellefrakk, samt såpe og desinfiserende vaskemidler!) 


Bilde og media.

Nå bruker jeg ikke å legge ut bilder du kan kjenne igjen guttene mine her på bloggen, men siden vi har vært i media de i dag velger jeg å legge ut link til disse sakene her. Så kan de som ønsker se dem. 

Bilder som blir postet på nett vil for alltid være der, så om noen flere ser dem får det bare være. Vi har tenkt lenge gjennom dette før vi la ut noe personlig om oss selv, og jeg føler at alle dem som støtter oss skal få en mulighet å se dem de snakker om :) 

Intervju i Nettavisen

Saken i lokalavisen itromsø

Saken i lokalavisen Nordlys

(Nordlys fikk også lov å komme hjem til oss på besøk og ta bilder.) 


(Håper noen minner meg på sminke før neste gang jeg skal klistres utover en forside på en avis...men dette er altså en veldig daglidags meg, min bedre halvdel og mine små englebarn!) 


Brilleslange!

Etter en lang dag er det ingen ting som er så godt som en godt og varm dusj i det litt slitene dusjkabinette vårt. Jeg kaster av meg klærne og forter meg inn under vannet. Og til min store irritasjon oppdager jeg at brillene fortsatt sitter fast på nesen min. At jeg aldri kan lære å ta dem av, det sier seg selv at det er svært upraktisk å vaske håret og ansikte med dem på. 

 

Til tross for svært mange år som «brilleslange» har jeg enda ikke lært meg hva det vil si å bruke briller, og siden jeg ikke fungerer så bra uten dem skulle man tro at det mest naturlige i verden var å huske at de var der. 

 

Jeg bruker også å glemme at jeg bruker dem når jeg endelig skal få litt søvn, og det er alltid like stor nedtur når jeg våkner med noen briller klistret fast i hode mitt. For det føles nemlig som at de har smeltet fast i løpet av natten, og det er allt annet en behagelig. Det kan nesten sammenlignes med følelsene du får av å trø på en legokloss! Ofte kommer brillene litt ut av stilling, for jeg er ganske «tykk i hode» og som hos de fleste av oss veier det så mye at det lett kan bøye noen briller iløpet av noen timer med feilbruk. 

 

Og hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at jeg har kræsjet brillene i vindusruten når jeg prøvde å snike på noen utenfor vinduet?! Au sier jeg bare, det gjør vondt! (Mulig det også er straffen for å være nysjerrigper, ikke vet jeg...)

 

De er også ganske dumme når klær skal av og på, som regel går det svært fint å ta på seg truse og bukse, sokker og bh, men når det kommer til overkroppen blir utfordringen større. Så fort jeg må trø noe over hode for å få det på meg, er brillene flagret langt bort. (Har vurdert å bare bruke jakker, ettersom jeg tydeligvis er seinlært på noen punkter. Men jeg liker ikke glidelås og knapper som kan finne på å gå opp, og noe sier meg at bårrelås ikke er det smarteste heller...) 

 

Til tross for dette har jeg bare ei fire stykk «vanlige» briller iløpet av mitt liv, noe som nesten er litt merkelig med tanke på hvor lenge synet mitt har krevd spesialbehandling. (Solbriller har jeg ikke tall på, så de velger jeg å ikke snakke om. Ville ikke bli beskyldt for å sløse med penger og skade miljøet med mitt overforbruk. Trøster meg med at jeg «bare» har kjøpt to nye de siste årene. ) 

 

Mitt første par briller fikk jeg en gang på barneskolen, og jeg var ikke spesielt begeistret for dem. I dag synes jeg de er ganske søte, men husker med skrekk hvor forferdelig de var da jeg fikk dem. 

 




 

Neste par valgte jeg helt selv, en eller annen gang etter barneskolen og de hadde jeg i veldig mange år. Ikke de styggeste brillene som fantes, men de var heller ikke spesielt pene. Men jeg likte dem og de var veldig robuste. 

 




 

Neste par kjøpte jeg for 4år siden ca, og det var de tøffeste brillene som var på markede den gang.

 




 

Jeg måtte også innse at smaken min var ganske dyr, og at jeg var usedvanlig kresen når det kom til hva jeg ville ha på nesen. Jeg digger fortsatt disse brillene og vurderer å sette inn nye glass med rett styrke i dem. 

 




 

Brillene jeg bruker i dag ble naturligvis lilla, jeg har hatt dilla på fargen i mange år og ble veldig begeistret når jeg fant noen jeg var fornøyd med. Men i det siste har jeg innsett at jeg faktisk kjenner trangen til noen nye igjen, men blir heldigvis stoppet på den økonomiske siden. (Blæææ, jeg prøver i det minste å være positiv!) 

 




 

Høre du sammen med meg i kategorien brilleslange? 

 

Alt er som vanlig, nesten i alle fall!

Selv om hverdagen har tatt en helt ny vei, så e vi fortsatt oss selv. Samme kaoset om morgenen og like mye resten av dagen. I dag har jeg prøvd å svare på kommentarer og mailer, snakket med div aviser og hatt noen av dem hjemme hos oss. 

 

Jeg sitter igjen med en følelse som er litt uvirkelig, og er så rørt over all omtanken at jeg ikke har ord! Og siden jeg er på god vei å bli paranoid av all omtalen skal jeg finne frem solbrillene og hatten til jeg skal utenfor husets fire vegger i morgen. Da skal begge lokalavisene ha en artikkel om oss! Skummelt, rett og slett. 

 

Siden vi viste om intervjuet her hjemme i går, panikkvasket jeg på alle synlige plasser, det er strengt tatt ikke så ofte vi slipper noen inn hos oss. (Av redsel for at hybelkaninene skal angripe dem!) Jeg fikk til og med ryddet i leiligheten som nå ser ganske så bra ut, om du ser bort i fra alle lekene ungene klarte å dra utover de fem minuttene jeg var på do i sted. (Brukte så lang tid siden jeg faktisk fikk sitte der i fred, men desverre var straffen at rotekoppene mine slo til.) 

 

Når guttene skulle stelles for kvelden oppdaget jeg til min store overaskelse at do-sete var blitt « pyntet» på, min eldste sønn kunne fortelle at han hadde gjort lekser der inne...(OG dette mens han satt på do...jeg fikk ikke noe svar på hvordan det kunne ha seg at blyanten var brukt på doen, det «husket» han ikke. Nåja, jeg får gjøre et forsøk på å vaske det bort. 

 

Fikk også en veldig positiv telefon i dag, og ser frem til neste uke. Men det skriver jeg mer om dag! (Kan ikke avsløre alt med en gang, det ville jo bare bli kjedelig!) 

 

Resten av kvelden skal jeg bruke på litt mailskriving og en god bok, før vi tar kveld og håper på en god natt søvn. 

 

Tusen, tusen takk alle sammen for omtanken. Minner om at bloggen kan følges på facebooksiden min for de som ønsker å følge oss videre! 

 

https://www.facebook.com/steinihavet.blogg.no 




Mine små fantastiske gutter, som synes stuebordet er bedre en den veldig slitene sofaen vi eier :) 

Svar på en del av spørsmålene vi får!

Jeg sitter her med en klump i halsen, og tenker over hvor fantastisk mennesket kan være. Tenk at så mange ønsker å hjelpe oss! 

 

Jeg har fått enormt mange hendvendelser, noen med støtte og andre med råd og tips som vi helt klart skal sjekke ut mer. Jeg vil også etter hvert svare på alle kommentarene jeg har fått, men det tar tid. Siden mange spørsmål kommer opp mange ganger skal jeg skrive litt om dem her, også legger jeg linken hit som svar :) Håper det går bra, for har ikke så alt for mye tid til data i hverdagen, men ønsker å svare alle :)

 

Jeg ser at mange spør om autisme kan være grunnen, og det er det ikke. Han passer ikke inn i dette og er en kroppsnær og tilstedeværende liten gutt. Han viser også alle normale følelser og passer ikke inn i beskrivelsen av sykdommen. Jeg vet at mye kan stemme med mange sykdommer, men denne er utelukket. (Har også mye kjentskap og kunnskap om autisme fra før, så er veldig sikker på at det ikke er grunnen.) Smertene er også fysiske siden de kan lindres med smertestillende, og han er for liten til å forstå at en pille skal kunne ta bort smertene, og få en «psykisk» virking av disse. 

 

Vi har også prøvd alternativ medisin uten at det har hjulpet, og takker for alle som fåreslår dette. Vi vil prøve det meste for at han skal få det bra, så lenge det ikke skader han eller gir han ekstra plager. Og det er helt klart mer mellom himmel og jord en det vi kan forklare. 

 

Når det gjelder kosthold er vi veldig bevist på hva han spiser, og er nøye med å lage det meste av maten fra grunnen av, selv om det krever mye fra oss som foreldre. Han er en gutt som spiser det meste og som ikke er kresen, så det er lett å gi han et sunt og variert kosthold. Men i perioder klarer han ikke å spise, og da får han det han ønsker. Han er ikke en gutt som spiser mye godteri, og ha får svært lite e-stoffer i seg. 

Og foreløpig ønsker vi ikke å gi ha andre tilskudd en tran, for vi dekker opp alle de næringsstoffene og mineralene han trenger gjennom det vi spiser til vanlig. 

 

Han hadde KISS da han var liten, noe han fikk behandling for. Men det tok bare bort den værste stivheten og magesmertene, så alt det andre kommer av noe annet. Vi var veldig fornøyde med manuelterapauten som behandlet han er i Tromsø, og hun fortjener skryt for den enormt viktige jobben hun gjør. Vi har også vært hos henne med eldstegutten vår, som også hadde slike plager. Men han fikk ikke behandling før vi fikk minstemann, og etter det har han vært helt fin.

 

Jeg har også god kjenskap til frambu og sse, og regner med at vi etter hvert blir henvist dit. 

 

Jeg må også skryte av den innsatsen legene våre gjør, og jeg har stor forståelse at det også er vanskelig for dem å finne ut av plagene til skatten vår. Til å bynne med hadde vi ikke så god erfaring med UNN i tromsø, men når vi fikk en fast lege på barneavdelingen ble vi endelig tatt på alvor og fulgt opp. Desverre sluttet hun for en tid tilbake, men vi fikk en annen svært dyktig lege som skal følge oss opp. Også fastlegen vår er vi fornøyd med, han er helt unik i jobben sin, og vi er svært glade for at det er han vi går til. 

 

Ser at mange spør om borreliose, noe som er svært usannsynlig siden han aldri har vært i kontakt med flått. Vi bor på en kant av landet som tilsier at det skal godt gjøre å bli bitt, og vi har ikke hatt muligheten til å reise siden han kom til verden. 

 

Og igjen vil jeg takke alle sammen, vi er utrolig takknemlig for all hjelpen og støtten vi får, det er godt at andre ser oss i en vanskelig hverdag! 

 




Tusen takk alle sammen!

Tusen tusen takk for alle råd, tips og støtten vi får. Jeg hadde aldri trodd at så mange ville hjelpe når jeg skrev innlegget om gutten vår, og er helt rørt når jeg ser hvor mange som engasjerer seg for vår del. Jeg vil svare alle etter hvert, men det tar litt tid så jeg håper dere har forståelse for dette :) Og igjen, tusen takk alle sammen, det betyr enormt mye for oss! 

Hva feiler sønnen vår, kanskje du kan hjelpe oss?

Etter tre år med alt for lite søvn er vi på jakt etter noen svar. Jeg skriver dette innlegget i håp om at noen andre der ut kan hjelpe oss på veien mot å finne svar på hva som feiler gutten vår. Eller kanskje det er noen foreldre der ute som har det likt som oss og vil ha noen å snakke med. Vi føler oss så veldig alene, og ønsker ikke at noen andre skal ha det på samme måten. Derfor ønsker jeg at alle som ønsker vil dele dette innlegget, så kanskje den rette person etter hvert vil lese det. 

For tre år siden fikk vi en perfekt liten sønn, som ser tilsynelatende frisk ut. Men vi oppdaget tidlig at han sov svært lite og at søvn var veldig urolig. Han gråt mye, og fikk ofte «smerteanfall» der vi ikke klarte roe han ned, og gråten stakk oss i hjerte. Hva plaget den lille gutten vår.  

Han klarte aldri å amme, og vi opplevde at det var vanskelig for han å drikke tynn drikke. Han brukte lang tid på å lære seg å spise mat med «biter» men nå går det helt fint. Han tålte heller ikke melk, og gikk tidlig over på et kostohold uten dette. Men i dag kan han få små mengder uten at det plager han. 

I løpet av de to første årene fikk vi påvist astma, refluks og lyskebrokk. Men til tross for behandling sov han ikke bedre, og han kunne våkne 4-5ganger i timen hele døgnet, i perioder var han også våken et døgn i strekk og gråt og gråt. Han er mye syk, og alle virus og bakterier som banker på døren slipper han inn.  

Vi har etter hvert funnet ut at smertene er i bena, og det er de som gjør at han ikke klarer sove. Og når han sover ligger han hele tiden å roterer og sparker rund seg. Det kan virke som at det blir litt bedre når vi holder føttene og maserer dem, noe som gjør at det blir svært lite søvn på oss. Men den siste tiden har vi også opplevd at han har klaget på smerter i armene. Han vil naturligvis ikke gå når han har det vondt, og ser helst at vi kan bære han eller at han sitter på fanget. Vi vet at smertene blir være om han fryser, så vi er nøye med å ha det varmt rundt han og at han bruker ull når det er kaldt ute.

Han får også noen anfall som kan ligne på epilepsi, uten at de kan påvise noe på eeg (Registrering av aktivitet i hjernen.) Da faller han bort en liten stund, og glemmer hva han gjorde før han ble «fjern». Det er ikke mulig for oss å oppnå kontakt med han når dette pågår, og selv om vi tar i han er det ingen reaksjon.

Han har dårlig syn og må bruke briller, og vi tror at han ser svært dårlig i mørke. Det er også vanskelig for han å skille på kontraster, så når han skal gå i trapp/ujevnt tereng blir han usikker og faller mye. Noen ganger virker det som om synet kobler ut, og han kan se rett på en ting med forsatt lete etter denne. Det opplever vi spesielt når han sover lite. 

Han har også problemer med å regulere tempraturen, og når han får feber blir den ofte veldig høy, eller veldig lav. Om vi ikke passer på når han blir kald vil han få lav kroppstempratur, vi ser det spesielt når han skal bade. Vannet må være varmt og han vil ikke kunne være i det så lenge som andre barn. 

Ofte får han et veldig merkelig utslett under bena, som kommer og går. Den ene timen kan det være der, for så bli borte. Vi klarer ikke finne noen sammenheng med dette og situasjoner/rutiner. 

Språket er dårlig utviklet, til tross for mye fokus på bøker og lesing. Han forstår alt vi sier, men klarer ikke få ut ordene. Mye av grunnen tror vi skyldes at han bruker så enormt mye energi på smertene og søvn, så han klarer rett og slett ikke lære så fort som de andre barna. Han er alltid veldig sliten på ettermiddagen/kvelden og gråter mye. 

 




 

Han har vært gjennom svært mange undersøkelser og tester uten at legene har funnet ut hva som feiler han, så vi håper at kanskje noen andre kan ha svaret. Så vær så snill å del dette innlegget, det vil bety enormt mye for oss! På forhånd tusen takk :) 

 

14 mai: Siden jeg har fått så enormt mye respons på dette innlegget er det vanskelig for meg å klare å svare alle sammen, og jeg ser desverre at det er mange jeg ikke oppdager. Jeg håper dere har forståelse for dette, og jeg vil takke alle for den fantastiske støtten og hjelpen vi får hos dere! Tusen tusen takk, jeg har ikke ord for hvor rørt jeg er! 

Jeg har skrevet svar på noen av de mest spurte spørsmålene som du kan finne på lenken under.

 

Trykk her så får du mer informasjon :) 

 

Ny dag,nye muligheter...(Ja særlig!)

"Maaaammmmaaa, ka e klokka?" 

Sukk, eldstemann har vist glemt at han skulle ligge i ro og være stille til alarmen ringte i dag. Etter et par småsinte "hviskebeskjeder" om at han måtte sove videre fordi det var natt ble det stilt. 

"MAMMA, SUUUUUTTTAAAA BORTE!"

Minstemann syntes det var helt greit å våkne 30 min etter storebror, og vi starter leteaksjon med søk. Etter mye om og men dukket sutten opp i hånden til guttungen, og vi får han til å legge seg ned igjen. (Neste gang må jeg huske at hendene skal sjekkes først, før vi går ut av sengen for å lete...) 

Det tar nøyaktig tre sekunder før vi gir opp prosjekt søvn og står opp. 

Eller det vil si, mannen står opp. Jeg klarer rett og slett ikke våkne, og får meg 20minutters ekstra nydelig sovetid. Helt alene i sengen og uten så alt for mange "mamma". Det skal 3 beskjeder om å stå opp før jeg våkner, og jeg er helt sikker på at jeg er 14år og det er mamma som prøver å vekke meg. 

Heldigvis kom jeg fort ned på jorda igjen, ettersom det første jeg traff var en legokloss på vei ut av sengen. 

Nå på våren må vi beregne ekstra skifteklær til ungene, for ikke snakk om at de klarer å holde seg tørre en hel dag. Hver eneste sølepytt skal absorberes av klærne deres. Så som den superflinke og organiserte mammaen jeg er pakket jeg alt i går. Bytteklær, skolesekk, barnehagesekk, solbriller, vintervotter, regnklær, kjeldress, medisin og ekstra briller. Og med litt flaks fikk vi levert rett utstyr til rett unge og plass, trodde jeg i alle fall. 

"Du, se her!"

Jeg har klart å blande støvlene til guttene, og de har fått med seg en av hver størrelse. 

Jævlig typisk, og jeg kan forsikre deg om at resten av uken vil jeg sjekke skoene før jeg sender dem avgårde, og neste skokjøp skal være i ulike farger! (Selv om jeg synes det er veldig sjarmerende å se unger i lik jakke og sko...) 


(Bilde er funnet på google.)

Noen som kjenner seg igjen med tanke på ustyr som skal avgårde på mandagsmorgenen?

 

Ullsfjorden, gamle hus og våren. (Bilder)

Tok noen bilder fra pappas hjemplass i går, den fineste plassen i verden. Spesielt når det er sol og vindstille, eller når det er stiv kuling og uvær.  Så tenkte jeg skulle dele med dere :) 

Dette bilde er tatt i "starumen" som jeg alltid har fått høre det heter, godt mulig det er et annet navn på plassen. 

Gjærstaur med rester av gammel piggtråd. Mange farlige feller rundtomkring. 

Ikke lett å oppdage det rustene jernet i gammelt gress. 

Spøkelseshuset som de "voksene" kaller Amindahuset. Veldig spesielt hus som alltid har fasinert meg. 

Undrer meg på hvordan det var å bo i dette huset, om det var et godt hjem eller ikke. Om jeg en dag vinner en usannsynlig stor sum med penger skal jeg kjøpe det og resturere det. (Ser for meg at det må rives og bygges på nytt, men det er helt klart lov å drømme!) 

Ruin etter en fjøs vil jeg tro, som er på vei å bli spist av naturen. 

Bilde er tatt ifra fjæra på olderbakken og inn over ullsfjorden mot sjursnes. 

Jeg har brukt mange timer i fjæren her, og håper at mine barn også vil gjøre de i årene som kommer. Ingen plass er bedre for å få ro og fred. 

Noen strå som har overlevd vær og vind i vinter. Ser jeg må jobbe en del med teknikken, men bilde er ikke av de værste heller. 

Lykken er å finne hestehov, da kan du være helt sikker på at sommeren er på vei. 

"Karl Pedersensjåen" Nesten helt sjult av gress og busker. 



Og et bilde fra Holmboktura, en veldig rasfarlig strekning som ofte paseres med hjerte i halsen. Spesielt på vinterstid. Du ser bare restene etter det enorme skredet som gikk der i vinter, og gjorde at vi nesten ikke fikk en liten campingtur i påsken

Har du en plass hvor du kan slappe av og stresse ned?

Familien på campingtur, endelig!

«Wræææællll.....» minstemann var ikke helt enig i at mamma skulle bruke tiden på fredag til å forberede helgetur til hytta/campingvognen. Han hadde en dårlig dag og jeg var et par ganger sikker på at navelstrengen enda var festet mellom oss. Eldstemann igjen hadde en «vil ikke høre etter mamma, hvordan kan jeg få henne til å eksplodere» dag, og han brukte hver minste lille mulighet til å finne på noe nytt som han godt vet ikke er lov. Han fant også ut at han skulle komme med noen feil ord minst hvert 15min, så broren skulle skrike og jeg bli opptatt av noe annet en han. Det hele endte med null pakking og en mamma som hylte ut at det ikke blir campingtur om dere ikke slutter. (Mulig jeg burde tatt en timeout, men da kunne jeg vært sikker på at de rev ned huset i mellomtiden.) Heldigvis er det svært sjeldent jeg mister tålmodigheten, og en gang innimellom må det faktisk være lov for en mamma å bli sit og frustrert. 

 

Da pappen endelig kom hjem hadde jeg mest lyst å beskylde han for å slippe billig unna, for det kunne umulig være like slitsomt å være på jobb som hjemme. Men han skjønte tegningen fort å tok med ungene ut av mammas synsfelt. 

 

Etter litt frem og tilbake ble vi enig om at vi skulle kjøre, men om det ble noe mer tull med eldstemann retunerte vi til byen igjen. Så på en liten time fikk jeg pakket alt av utstyr, ordnet med medisiner og puttet ungene i bilen. Siden jeg ikke hadde en sjangs i havet å handle på dagen ble pappa sendt inn på butikken med en usannsynlig lang handleliste, særlig med tanke på at vi bare skulle være borte et par dager. (Så går det når alt skal gjøres på sparket og hode mitt ikke vil sammarbeide når jeg prøver å huske hva vi faktisk har i vogna.) Og som den romantikern jeg har stoppet vi i tromsdalen så jeg fikk meg en kaffelatte, humøret kom seg og jeg klarte å stenge ute lyden av to gutter som kranglet i baksete. Jeg klarte til og med å presse frem et takk og smil til min bedre halvdel! 

 

Vel fremme hadde minstemann sovnet på veien, og vi konstaterte at valget av ny bil var genialt. Bilen kjørte opp den nesten umulige bakken som om det bare skulle være en rett vei. Selvfølgelig hadde minstemann sovnet på veien, og var ikke helt fornøyd med at vi tok han ut av bilen. Men siden «nanni og pestefar» var på plass gikk det greit, under tvil. Og verdens snilleste mamma hadde holdt maten varm til oss, så det ble gryterett og loff til kveldsmat/middag, og det varmet hjerte å se at minstemann endelig spiste litt. For han er inne i en preiode han bare pirker i maten. 

 

Når ungene endelig var puttet i seng og sovnet sank jeg sammen. Ikke snakk om at jeg skulle gjøre mer en høyst nødvendig. (Om du noen gang har prøvd å legge to barn på samme tid i en køyeseng i en campingvogn, skjønner du hvorfor jeg sier endelig...Til dere andre kan jeg bare si at det er nesten like vanskelig som å vinne i lotto!) 

 

Natten gikk ikke så bra, lilleskatten hadde vondt, og desverre er sengen mindre i vogna en hjemme, så i løpet av natten måtte jeg flere ganger innse at jeg lå på gulvet. (Som forøvrig trenger en vask etter en lang vinter...) Og klokken 0446 var det morgen. Etter litt diskusjon fikk vi ungene bort fra tanken om å gå opp til bestemor, og de gikk med på å leke litt mens vi sov med et øye åpent. Og utrolig nok gikk det bra, de lekte og vi fikk slappet av noen timer til. (Det er fordelen med campingvogn, vi får det med oss om de gjør noe galt.) 

 

Lørdagen ble tusen gang bedre en fredagen, og vi var ute hele dagen. Jeg fikk til og med muligheten til en liten fototur mens minstemann sovn i bilen, kjæresten var sjåfør og eldstemann var med besteforeldrene på tur. Roen og stilheten langt unna byen veier opp for ekstraarbeide vi må ha for å komme oss dit. For svært ofte må vi bli hjemme siden formen til minstemann svinger veldig, og barna går før alt annet. Det er ikke så lett for oss å dra avgårde, vi må planlegge mye og alt som skal pakkes tar sin tid. Det er også litt av grunnen til at jeg kjøpte en helt ny vogn, slik at vi kan ha en del av utstyret vi trenger der. 

 

Jeg fikk også vansket i vognen, noe jeg konstanterte var på tide. (Det var like mye småstein inne i vogna som utenfor...) 

 

I løpet av dagen hadde jeg, kjæresten og min pappa prøvd å tømme energilagrene til eldstemann, men det hele endte med at vi lå strød rundt inne på hytten og guttungen hoppet rundt å lurte på hva mer vi kunne gjøre...Så om du noen gang skal prøve å holde følge med en energisk 7åring, bare gi opp før du starter ;) 

 

Minstemann hadde ikke vært i form, og vi merket på kvelden at han fikk vondt. Han sjanglet når han gikk og språket ble dårligere, og til slutt kom gråten. Han er så tapper den lille skatten, og til slutt fikk han endelig sove. Natten ble ikke bra, minstemann gråt mye og jeg hadde mest lyst å gråte sammen med han. Men jeg vet at jeg ikke kan, for da blir han mer urolig og lei seg for å se at mamma ikke har det bra. Til slutt fikk han noen timer med rolig søvn, og han sov faktisk et par timer lenger en storebror, som fant ut at han like greit kunne stå opp i 6tiden. (Han er heldigvis veldig flink til å lese og kan holde på med en bok i timesvis. Noe som gjør at den superstolte mammaen kjøper mange nye bøker til storegullet sitt.)  

 

I dag kjørte vi tidlig hjem, minstemann er i dårlig form, og det er bedre for han å være hjemme da. Og siden jeg har en liten gutt som bare vil ligge i fanget og har dårlig matlyst hentet vi «hamburgermat» til lunsj/middag. Så håper jeg at resten av dagen blir bedre, og at han ikke holder på å bli syk igjen. 

 

Så dette er altså vår helg, og grunnen til at jeg ikke har blogget i helgen. Så i kveld skal jeg kose meg med blogglesing etter at guttene har sovnet. 

 

Kunne du tenke deg å høre mer om hvordan vi har det når vi er i campingvognen eller om hvorfor jeg valgte å kjøpe meg en campingvogn?  Har liksom ikke lyst til å skrive om det hvis ingen vil lese det. 

 

Håper det har vært en super helg for deg :) 

 

(PS. Blir å legge ut noen av bildene jeg tok i helgen i kveld.) 

 


(En smule mye rot, men sån er det å ha en liten familie med seg på tur. ) 

Sædgås!?

Under en liten runde med kjedsomhet fant jeg frem fugleboken. Så kom jeg til side 18 og det eneste jeg fikk med meg var sæd. ( Mest fordi jeg ikke hadde ventet det ordet i en bok som handler om fugler...)

Og det ble liksom ikke bedre når jeg leste videre, for selvfølgelig hadde jeg fokus på noe helt annet en det teksten faktisk handlet. ( Jada jeg innrømmer at jeg kan være en smule skitten i mine tanker...) Tro hvem som kom på navnet, og om de satt å storflirte med seg selv. For det er jo helt klart at syvåringen i huset må spørre hvorfor gåsa heter det samme som det hvite som kommer ut av tissemann når det skal lages baby. (Skal egentlig en syvåring kunne dette? Må være noe de har lært på skolen, for jeg prøver enda å innbille ungene at de kom med storken...)

Og se for deg bildet de kan publisere på siden for særskrivingsfeil på facebook, det hadde garantert blitt førstesidestoff i vg:-D

Maur VS meg 1-0

Flott da var den jævla faenskapen våknet til live igjen, og jeg kan være helt sikker på at jeg ikke kan sitte i ro og fred på sofaen, ikke engang når ungene er borte. Jeg hater de små udyrene, og ikke snakk om at jeg klarer å lære meg å leve med dem. De er ekle og jeg er helt sikker på at de kan bære meg ut og spise meg til middag. Og om du noen gang har prøvd å skvise en maur kan du være sikker på at den ikke dør, dem tåler ALT nesten. 

Jeg satt rolig og avslappet i sofaen og ventet på at ungene skulle spise seg ferdig, og plutselig kjente jeg det klø på armen. Min første tanke var en edderkopp, som jeg ikke er spesielt gla i , men heller ikke hysterisk for. Men det skulle vise seg å være en maur, et ekkelt lite kryp som hadde tatt seg friheten å lete etter mat på meg! 

Jeg hylte, på samme måte som bare en panisk jente kan, og brølte ut en rekke ord jeg lenge har prøvd å unngå i nærheten av mine barn. 

Jeg klarte å skvise mauren med fjernkontrollen, og kjente panikken avta litt. (Selv om det klør over hele kroppen...) 

Så setter minstemann i et hyl, han er nemlig glad i alle de små udyrene som vandrer rundt å var dødelig fornærmet over den morderiske mammaen. "dakkas lille murn, mamma slem!"

Så hører jeg fra eldstemann "Men mamma da, du kan jo ikke drepe den lille mauren, den er jo bare på jakt etter litt mat. Den er sulten etter en lang vinter i dvale!"


 Slik jeg ser på udyret! 


 

Og slik ungene ser på dem....

Men bare vent, jeg skal vel få has på dere jævla teroristmaur! 

(Om du ikke skulle høre noe fra meg de neste dagene vil også dette forklare hvorfor...da er jeg helt sikkert bortført av en flokk med maur!) 

Real men like curves!!?

Det her bilde kan jeg like. 

Ettersom det slår tilbake mot et provoserende bilde som har spred seg på nett ei god stund. (Det andre bilde finner du her.)

 

Og det er helt sant, ekte kvinner roser andre for den dem er, de kritiserer ikke i samme slengen. Og en ekte kvinne vil uten problem takle det at andre ikke ser nøyaktig ut som henne. Hun vil ikke ha behov for å kritisere dem som er tynnere/tykkere og hun vil heller ikke skylde på mannen når hun gjør det. 

Menn liker ulike kvinner, på samme måte som vi liker ulike menn. 

(Og om noen skulle være så frekke å si at dette skriver jeg bare fordi jeg er tynn, kan jeg med det samme slå tilbake å si at jeg faktisk fikk så mye oppdragelse når jeg var liten at jeg ikke rakker ned på andre for å styrke mitt eget selvbilde. Og jeg er også sammen med en mann som er tre ganger så stor som meg, så jeg kan med hånden på hjerte si at menn velger jenter utifra egen smak, og ikke de meningene vi har en tendens å skulle prakke på dem!) 

Ha en fin dag alle sammen :) 

 

Perfekt familie og spøkelseshus. (Bilder tatt med nikon D3200.)

Da kommer bildene jeg lovet i sist postet innlegg.  Alle er tatt under vår perfekte familietur, der jeg klarte å snike meg unna en liten stund for å ta noen bilder i fred og ro.

(Trøst for operasjon jeg ble utsatt for tidligere på dagen.

Min bedre halvdel og 7åringen.

"Spøkelseshuset", har lenge ønsket å inspisere det.

Storebror på stranda. 

Minstemann vurderer om det er verd å sette seg i vannet, eller om han faktisk skal høre etter pappa og pappa.

Så gøy det er å se ungene finne små skatter i fjæra. 

Lillebror studerer havet, med de helt nye og råtøffe solbrillene. 

Gøy å leke seg med kamera, spesielt når jeg kan ta nærbilder og bli fornøyd med dem. 

Utrolig mange fine kontraster nå på våren. 

Rart å tenke på at det en gang har vært mennesker og liv rundt dette huset. 

Vinden og været har gjort sitt til at huset sakte men sikkert forfaller. 

Den gamle ovnen står der enda, men det er ikke lenge før den også raser gjennom gulvet. 

Det som en gang var en ytterdør. 

Godt å kjenne på freden og stilheten ute. Langt unna bilstøy og byens lyder.

Storegullet har lært seg å stå på vannet. Desverre ville han ikke høre etter oss, og tok seg med andre ord et vårbad.

Meg og minstemann, tror virkelig jeg trenger en runde med sol. Får bare krysse fingrene for at det blir sol de neste dagene, skal bo ute så jeg får litt farge og noen fregner. 


Hva synes du?

Kunne du tenke deg å se flere slike innlegg med massevis av bilder, eller foretrekker du dem med mer "skriftlig innhold"?

Den perfekte lille familien på tur..?

Etter en kaotisk morgen, altså med andre ord en helt normal morgen fant vi ut at vi skulle leve det fantastiske småbarnslivet som alle snakker om. Vi bestemte oss for at fjæratur var det beste alternativet, og jeg rota frem klær og utstyr og stappa i bilen. Flaks at ungene lager så mye lyd, ellers hadde jeg sikkert glemt dem i stresset over å komme oss ut på tur så fort som mulig. (VIlle ikke risikere sykdom eller regn/snø, til tros for en helt blå himmel.) 

Vi kjørt et stykke, og krysset fingrene for at minstemann skulle klare å holde seg våken hele veien. (Som vanlig har vi sovet lite, og sengen har føltes mer som et hoppeslott enn en seng!) Men såklart sovnet han, men siden vi var den perfekte lykkelige familien tenkte jeg at det ville gå helt fint å vekke ved kjøreturens slutt. 

Vel fremme måtte vi kle om ungene, for til tross for sol og tegn til sommer blåste det nesten i orkan styrke. (Det føltes i alle fall slik ut når jeg skulle kle på ungene før meg selv...) 

Siden vi liker å ha fjæra for oss selv, egoistisk, perfekt og lykkelig småbarnsfamilie dro vi et stykke ut av byen og fant en plass som garantert ingen andre ville teste ut i dag. (Kan ha noe med at vi må pasere en myr og en knaus og gå rimelig langt for å komme til havet...) 

Noe av grunnen til at vi valgte dette var for at minstemann skulle få trent på å gå i ujevnt tereng, men se bortifra dette faktumet. Vi var liksom dem perfekte småbarnsfamilien, og da er strengt tatt ingen syke. Så mine smerter var også på magisk vis borte...(Mulig noen piller hjalp til når det sto på som verst!) 

Fremme i fjæra fikk ungene beskjed om å leke pent og holde seg unna steinene i vannet, noe de delvis gjorde. Det lekte i alle fall pent.

(Jeg tok også noen bilder på turen og kan jo gi dere en smakebit av alle de 388bildene jeg overførte når vi kom hjem...mulig jeg burde gjøre det litt oftere! Legger dem i et eget innlegg.)

Vi koste oss en god stund, helt til 7åringen fant ut at det var badetid. Desverre tok han ikke av seg klærne, og vi måtte avslutte turen. 

(Om noen skulle se oss kjøre på vei hjem, så var det derfor den ene av ungene mine satt uten klær. Vi hadde selvfølgelig glemt skifteklær på vei ut døren hjemme, og som den perfekte familie skal liksom ingen av barna ramle i havet. ) 

Resten av dagen gikk med til sykling og middagslaging. Ekte husmaskost, potetmos, smelta smør, fiskegrateng og råkost, helt hjemmelaget. (Nesten, må øve litt mer på de der "perfektgreiene" til neste røde dag med sol!) 

Så kom leggetiden, og jeg kan garantere deg at den prefekte familien forduftet på noen sekunder. Etter MYE om og men fikk jeg ungene i sengen, og jeg kan garantere deg at om det er noen monster under sengen er de mer redd for oss en vi er for dem! (Nesten litt småsint på mannen som desverre måtte på jobb en tur...han slapp billig unna i dag! Så i morgen blir det hans tur :D mohahaha!) 




Hvordan se bra ut naken!?

 

Det sier seg egentlig selv hva du må gjøre, men for den glemske delen av befolkningen velger jeg å skrive det ned. (Meg inkl.) 

 




 Det første du må gjøre er å kle av deg alle klærne, om du har dem på deg er du ikke naken, og kan heller ikke se bra ut naken. 

 




Husk å ta bort lo fra navel, tær og andre kroppsdeler der det samler seg, ellers vil du se ekkel ut naken. (Spesielt om du har navelæsj!) 

 



Så må du ta deg en dusj, ellers vil alle fluene stjele oppmerksomheten ifra deg. (Og de fleste av oss vil vel se bra ut naken for å få oppmerksomhet.)

 




Det er en fordel å ha lyset på, for det er et fåtall som faktisk kan se i mørke, og jeg regner med at det er oppmerksomhet fra mennesker du vil ha. Ikke ulv, katt eller andre dyr. 

 



(Du kan evt sjekke om den som skal se deg har mørkekamera, men de fleste går vel ikke rundt med dette og ikke er det så lurt å bli filmet naken heller. Du vil ikke risikere at filmen får mer oppmerksomhet en deg.) 

 



Du kan godt ha litt hårvekst, men husk at om du er dekket av en jungel må du tynne ut skogen. (Ellers får vi samme problemet som med klærne.) 

 

Så er det bare å vandre rundt, for uansett hva du selv synes om kroppen din vil det alltid være noen som synes den ser bra ut! Lik og del innlegget så flest mulig vil huske dette, nå som vi står foran en ny sommersesong!

 



(Men for all del, husk å fjerne navleloet, da vil alltid noen sikle når de ser deg!)

 

(Bildene er funnet på google.)

Doktor 3åring og dobesøk.

Det er vel ca 1 ting jeg savner fra tiden før jeg fikk barn, og det er å sitte i ro og fred på do...I dag hadde minstemann funnet ut at mammas fot skulle operers, nøyaktig når mamma skulle sitte en liten stund alene på do. Og selvfølgelig husket jeg ikke å låse døren, så plutselig ble badet overbefolket. Begge ungene skulle absolutt ha oppmerksomhet, og pappa i stuen var tydligvis ikke av intresse. Etter en del kjefting gikk eldstemann ut, han fant ut at surkingen min ikke var verd å høre på. Men minstemann er mer utholden og har vist fått selektiv hørsel.

Det var foten min som var problemet i dag og lillebror doktor måtte operere. Så der satt jeg og hylte og ropte etter å være alene, med en fornøyd treåring som hadde funnet frem sagen. Amputasjon var et faktum. Og så hører jeg fra minstemann, 'roligogforsiktig, det gåååår bra mammamin. Du har aua og e syk!'

Når barnet mitt sover blir jeg redd.

Når jeg egentlig skulle være fornøyd og lykkelig for at minstegutten sover, sitter jeg igjen med følelser som bekymring og redsel. For når gutten min sover er det som regel fordi han er syk, og de gangene han har sovet mye har han blitt veldig syk. 

Det virker som at noe ligger og umler under overflaten, som gjør at han ikke kommer helt i toppform. For andre gang på to uker han han sovnet etter barnehagen og sovet til dagen etter.Og søvn har vært urolig, og han har ikke klart å ligge i ro. Og når han våkner er han like sliten som da han sovnet. 

Det er vondt å være mamma når du ikke vet hva som feiler barnet ditt, når du ser det ha det vondt og du ikke kan gjøre noe for at det skal få det bedre. Du trøster og bærer, men uansett føler du hele tiden at det er for lite. 

Og selv om han har sovet har jeg vært våken i natt, bekymret for hvorfor barnet mitt sover. Bekymret for at tempraturen kryper nedover og bekymret for uroen i den lille kroppen. 

Han er enda i dårlig form, og han leker ikke så livlig som vanlig. Febern er på vei opp og vi vet vi går noen vansklige dager i møte. 

Jeg håper vi en dag kan få lov til å glede oss over at gutten vår sover, at vi en dag skal slippe unna bekymringene. Men frem til da får vi holde mote oppe, og trøste oss med at vi har fått verdens fineste lille gutt. For han er en skatt, helt unik og perfekt.


Min egen lille supermann, som takler smerten og ubehaget bedre en voksene mennesker. 



Hva kjennetegner en pappa fra en mann?

Det finnes noen kjennetegn du kan se etter for å finne ut om en mann er pappa. 

 

Det mest åpenbare er selvfølgelig å se om han holder, springer eller leter etter en unge. Om han springer/leter etter noen har han som regel panikk i blikket. Litt av grunnen er naturligvis at han er redd for at det skal hende ungen/ungene noe, men det største grunnen er at de fleste barn har en mamma. Og hun blir garantert veldig sint om hun finner ut at pappaen har mistet ungene, noe enhver mann med fornuft vil unngå. 

 

Barna sier ofte pappa, gjerne fem ganger i hver setning så lenge mamma ikke er tilstede, men i en god del familier fungerer også stefar som pappa og kan regnes på lik linje med den som har vært med på å lage barnet. Men som regel blir denne mannen kaldt med navn, så dette er ikke et sikkert kjennetegn. Du kan nemlig være far på mange måter! (Bestefar, stefar, adoptivfar, fosterfar osv.) 

 

En annen ting du kan sjekke er om mannen kan sove middag sittende, med en flokk barn rundt seg som enten bruker han som hoppeslott eller sminkedukke. Dette er en teknikk som krever mye kontakt med barn, både dag og natt for at den skal læres. Derfor kan du være ganske sikker på at det er en pappa om du observere dette. En vanlig mann ville ikke klare sovne med en gjeng småtasser springende og ropende rundt seg.

 

En mann som er pappa, har på samme måte som mamma flekker på klærne, ofte på skulder og lår. For han har ingen problemer med å løfte opp et gråtende barn som er full av snørr/tårer og gjørme, og du vil se av utrykket i ansiktet at han ikke synes det er spesielt ekkelt, og du vil se noe som minner om redsel. For hva om noe er veldig galt fatt med barnet hans? 

 

Ofte vil vi se at pappaer får mindre hår, og at hårfestet i tinningen kryper sakte men sikkert oppover. Dette er ikke bare på grunn av at han blir fysisk eldre, men siden barn gjerne bruker håret som håndtak når de får sitte på skuldrene vil det naturligvis falle av. Grunnen til at mange får mindre hår midt oppe på hode er som regel fordi de har jenter, og de kan være ganske brutale når de bruker pappa som hårmodell. Han klarer ikke si nei til de søte små smilene, det er det kun mamma som kan. 

 

Om du hyler «monster» vil alle de som er pappa komme springende, de vil sjekke under alle senger og inni alle skap om det faktisk er monster der, før de sier at du er helt trygg. Så kan du vente noen minutter å gjøre dette igjen, og du får samme reaksjon. Om du er veldig heldig med pappaen vil han også ta deg på fanget og synge favorittsangen din, minst 10 ganger og helt til du sovner igjen. 

 

Hvis du ber mannen lese deg en barnebok vil du fort oppdage om han er pappa eller ikke. En pappa vil lese boken med innlevelse og alle de 38 gangene du forlanger, bare for å beholde husfreden. En vanlig mann vil ikke vite om dette og si nei etter første gjennomlesning, og da braker kaoset løst. 

 


(Under alle teppene finner du en sovende pappa!) 

 

(Til ære for alle pappaene der ute, og spesielt dem som bor i samme hus som meg!)

 

Del gjerne innlegget videre.

NAV, et tålmodighetsprosjekt uten like.

For en god stund siden søkte vi om grunn og hjelpestønad til minstemann, og fikk et flott brev der det sto at det kunne ta opp til 4måneder å behandle denne...Og om de manglet opplysninger ville det ta enda lenger tid, men da ville vi få brev om det. 

 

Jeg lurer litt på hva som foregår når jeg har levert søknaden inn, legger de den bare bort helt til datoen for svar kommer og de må behandle den i siste liten? Det vil isåfall forklare en del av de merklige avslagene folk får på søknader som sendes inn. Og det vil også forklare hvorfor de ikke sender ut brev om manglende opplysninger for helt på slutten av ventetiden. Det kan være mulig de ikke gjør det på denne måten, men det er ingen som bekrefter/avbekrefter mine mistanker, og da må jeg jo få lov til å ha dem...

 

Jeg tror egentlig de burde gå en runde med seg selv, for vi vet alle at det smarteste vi kan gjøre er å først rydde, så sette oss ned å se på TV, ellers blir det gjort dårlig hastearbeid før vi skal legge oss.... 

 

Min tidligere erfaring er at du har 6ukers klagetid etter svaret på søknaden kommer, snakk om forskjelsbehandling! (Og teknisk sett så er det vel strengt tatt den som søker som har behov for lengst tid når vi skal sende en søknad, for det er jo vi som må samle sammen tusenvis av attester og skrive en «hyggelig, formell klage» selv om vi har mest lyst til å skrive ned en rekke påstander som er serdeles uhøflig mot et system som skal hjelpe. (Gjerne med ord som inneholder, helvetes, jævla, rævluktera, inkompetentejævla, osv) Så du trenger med andre ord noen måneder før du sender inn klagen. 

 

Jeg sendte inn søknaden i april og da burde den være ferdig i juli....MEN etter en samtale i dag med NAV ser det ut for at de har sommerferie i juli, ergo må jeg vente helt til i august! ER det mulig? Det er jo en grunn til at vi søkte nå, vi har liksom behov for de ekstra kronene til å dekke ekstra utgifter i forbindelse med barns sykdom. Vi søker ikke fordi vi synes det er morsomt, overhode ikke. 

 

Etter telefonsamtalen i dag fikk jeg melding bra nav, som tydeligvis har funnet ut at de skal «forbedre» seg. 

 

Vi ønsker å forbedre oss.

 Tenk på dagens hendvendelse til NAV. I hvilken grad ble samtalen avsluttet på en hyggelig og positiv måte. Svar på denne meldingen med et tall fre 1 til 6, hvor 1 er i svært liten grad, og 6 er i svært stor grad. 

Hilsen NAV

 

HALLO, selv om dere avslutter samtalen med ha en fin dag videre, så betyr det ikke at jeg er fornøyd med innholdet i samtalen eller informasjonen jeg fikk. (Som forøvrig forsterket inntrykket mitt av at søknaden ligger å venter helt til siste mulighet for å behandle den.) Dere kunne i det minste ha unnskyldt dere for den lange ventetiden og håpet at det ikke medførte for store problemer for min del. Heldigvis er ikke alle jeg har snakket med like ille, å henne jeg snakket med sist var et medmenneske, virkelig fortjener en stor medalje med tanke på den kjipe jobbe hun har. (Hvem vil vel sitte å snakke med misfornøyd, redde og bekymra folk på telefon hele dagen...) Men når jeg er hyggelig så forventer jeg at den jeg snakker med også er det. Desverre ble jeg smittet av den negative tonen og sa som sant var før jeg avsluttet samtalen «jeg hadde ikke forventet at det skulle vært noe...Hadebra!»

 

(Bilde fant jeg på google og det første jeg tenkte var nav....) 


Lykken er en mandagsmorgen...

«Wrææælll» både jeg og pappaen står i sengen, minstemann hyler det lille han klarer. Han er nemlig dødsfornærmet over at han ikke får dytte mamma ut av sengen, og at han ikke får ha hele puten til mamma i fred. Kjempestart på dagen, hvem har ikke lyst å sove noen timer på gulvet liksom? Nåja, sove blir vel ikke mulig ettersom han er rasende fordi jeg tok meg frihet til å dytte han lenger inn i sengen...Her skal det hyles en time ekstra, og hverken trøst eller trussel har noe effekt. (Vær så snill å sov, ellers blir vi å legge deg i din egen seng....) Ikke den beste måten å snakke med en treåring, men prøv å tenke pedagogisk riktig når du er så trøtt at hode nekter å samarbeide. 

 

Vi tar morgen og ordner klart det vi ikke hadde husket i gårkveld, og minstemann furter. Vanligvis er han en fornøyd liten type om morgenen, uansett om han har sovet bra eller ikke. Og vi kommer til det stadie der vi skal ut døren. Han nekter å kle på seg, han skal ikke i barnehagen. Kommer ikke på tale! Han skal nemlig bygge hus i dag, et stort hus vi kan bo i. Etter noen runder med verdens hyggligste stemme og overtaling går han med på at vi må spare mer penger før han kan bygge et hus, og klærne kommer sakte men sikkert på. MEN i dag skal ha ha skinnhuen på, den største og varmeste luen som finnes i huset, og til en forandring har vi det varmt ute. Hele seks grader faktisk. Rene sommertempratueren! Jeg lar han bruke den, for noen kamper er det ingen vits å ta. Ide vi paserer ytterdøra bråstopper han, han har ombestemt seg. Luen skal byttes ut, og han skal ha den luen som ligger nederst i kurven, og han kan ikke dra noen plasser før dette er gjort. 

 

Etter en litt småslitsom morgen kommer vi oss til barnehagen, med en misfornøyd 3åring som ikke vil snakke med noen. Vi leverer han, og håper humøret kommer seg iløpet av dagen. Både på han og på oss. Mandag er helt klart ikke vår dag. 

 

Nå skal denne mammen sove noen timer, for så å starte uken på nytt. 

Hva vil det si at vi har avlastning?

I dag skal jeg skrive litt om hva det vil si å ha avlastning til minstemann. (Har skrevet litt om det før, å det kan du lese her.) Som de som leser bloggen min fast vet, så er han syk og sliter med store smerter, noe som resulterer i veldig lite søvn og en veldig sliten gutt. For ca 1år siden fikk vi gjennomslag hos kommunen, og tildeligskontoret gav oss vedtak på avlastning. Til å bynne med hver tredje helg. Altså fredag klokken 1500 til søndag klokken 1500. Siden vi er så heldige at mamma og pappa kan gjøre dette, startet vi med det så fort som vedtaket var på plass. De får betalt gjennom kommunen for å passe han, slik at vi skal få muligheten til å "puste" og samle krefter for å stå i en serdeles krevende hverdag. Om du ikke har noen som kan avlaste dere, må du beregne å stå lenge på venteliste for ledige avlastningsforeldre. Det er desverre mangel på frivillige som tar disse oppgavene på seg, så svært mange har rett på avlastning men ingen mulighet til å få dette. 

På mange måter er det best for oss at mamma og pappa avlaster, for lilleskatten har ikke så lett for å tilpasse seg i overganger mellom de ulike tingene han skal. Han bruker også lang tid på å bli trygg på folk han ikke kjenner, og jeg ser for meg at det kunne blitt veldig vanskelig for han å skulle gi slipp på oss. Og det ville vært veldig vanskelig for oss også, for det føles ikke godt å skulle gi noen andre ansvaret for det mest dyrebare vi har. Så jeg håper at vi får fortsette med denne ordningen, og at vi ikke må bytte til noen som er ansatt gjennom kommunen. (Men jeg ser for meg at det ikke er så lett å finne noen som er villig til å ofre nattesøvnen sin og tilpasse seg våre rutiner.)  

Måten vi gikk frem på når vi søkte var at vi snakket med vår helsesøster og samlet sammen attester fra alle de ulike instansene vi hele tiden har kontakt med, dette la vi med i en søknad som ble sendt inn. Vi var uheldige og det tok veldig lang tid fra vi søkte til vi faktisk fikk hjelp, og på meg virket det som at søknaden bare ble liggende, og jeg ringte flere ganger for å etterlys svar. 

I vinter har minstemann være mye dårlig, og vi kom frem til at vi trengte mer avlastning, og denne gangen gikk det veldig fort å få det. (Og det var ikke lett å ringe å be om mer hjelp, for man vil jo helst klare alt selv.) Vi fikk 4 ekstra dager i måneden som vi kan fordele som vi selv ønsker, men vi har kommet frem til at det mest praktiske er å ha fast torsdag til fredag hver uke. Da blir det lettere for oss å forberede minstemann, og vi unngår at han ikke klarer omstille seg. Så det er på mange måter blitt en fast rutine. 

Siden eldstegutten min er hos pappaen sin annen hver helg, har vi valgt å tilpasse avlastningshelgene slik at han også er borte. Men siden vi bare har avlastning hver tredje helg, blir det en del romstering på helgene. Men vi har kommet inn i en god rutine, og minstemann takler det godt. 

Når minstemann skal ha avlastning, pakker jeg klær og doserer opp medisiner som han får med seg. Jeg skriver også liste for hvordan medisin skal taes, selv om jeg vet at mamma har god kontroll på dette. Vi har også valgt at vi kjører han i barnehagen på ukedagene, slik at det ikke skal bli vanskelig for han med overgangen der. En del av fredagene velger mamma å ha han hjemme, noe som er godt for han siden han ofte er veldig sliten etter en lang uke. 

Er de hjemme bruker vi alltid å komme innom en tur på lørdagen på dagen, men til å bynne med kunne vi ikke dette. Det ble for vanskelig for minstemann å se oss gå, men nå er han blitt vant til å være der, og ofte ber han oss om å gå hjem. Og selv om jeg ikke ønsker å bli nedprioritert, så er det fint å vite at han ønker å være alene med besteforeldrene, og at han ikke gråter når vi skal gå. 

Det er ikke like lett å skulle gi fra seg ansvaret for barnet sitt en liten stund, og jeg går ofte rundt med dårlig samviktighet. Men innerst inne vet jeg at om vi ikke hadde fått hjelp, ville vi blitt helt utslitt. Så de små pustepausene innimellom gjør også at vi setter mer pris på den tiden vi er sammen med ungene. Så nå klarer jeg å nyte helgene vi har for oss selv, og sover ganske godt om natten. 


(Bilde er tatt av ungene under et opphold på sykehuset.) 

Om du lurer på noe i forbindelse med det jeg har skrevet skal du bare spørre :) Enten her eller i melding. 

Wow, endelig drømmestørrelse på puppene!

Jeg har lenge fundert over hvordan alle rundt meg har fått råd til kosmetisk kirurgi, og har innerst inne vært en smule sjalu. Det har seg nemlig slik at svært mange jeg ser har fått enorme pupper eller bryster for de som er litt finere på det. Og som de fleste kvinner er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med de jeg har blitt skapt med, og drømmer stadig om at de skulle øke en størrelse over natten. Jeg er ikke den typen som er imot kosmetisk kirurgi, og tenker som så at folk må få lov å bestemme over egen kropp, uten at alle skal ha en mening om den. Men ikke snakk om at jeg skal gjøre det med meg selv, for jeg vil ikke påføre meg mer smerte en det som er overhode nødvendig. Det får holde med de to ungene jeg har presset ut av mitt private område og hullene jeg tok i ørene i mine yngre dager. (Og her snakker vi om en uskarp sikkerhetsnål som var svid med lighter, siden min kjære passer hadde mistet spissen sin.) Så det blir ingen operasjon for å pynte på meg selv med andre ord. 

Jeg hadde sikkert tenkt på en annen måte om jeg faktisk hadde store problemer med noe som teknisk sett kan endres på, men sist jeg viste finnes det ingen mulighet for å fylle kroppen med ekstra kroppsfett, så da får det heller være. 

Men tilbake til de store puppene!

Det har seg slik at jeg fikk en stor "aha" opplevelse under et sjeldent besøk på undertøysavdelingen. Det var på tide å bytte ut noen slitene brystholdere eller BH om du vil, og jeg gjorde store øyne da jeg oppdaget det som kalles wonderbra, om jeg ikke tar helt feil. (Igjen...) Det var innebygget puter som hadde samme størrelse som puppen min er i dag, og det er jo GENIALT!  Så for et par hundre kroner var denne fantastiske saken min, og jeg var snar med å komme meg hjem å bytte ut den gamle. Og uten smerter og en formue i penger gikk jeg opp flere puppestørelser, og jeg skal si deg jeg er fornøyd! (Den eneste gangen brystene mine har vært på denne størrelsen er etter to stykk barnefødsler, med melkespreng og andre ubehagligheter. 

Men desverre var lykken kortvarig, for til slutt må den av igjen. Og da henger de samme små plommene der, fornærmet over en kjip BH som gjemte dem helt bort. 

Heldigvis sier min bedre halvdel at det ikke har noe å si hvor store de er, og selv om jeg mistenker han for å ikke ha kjent så nøye på dem. MEN så har det vel heller aldri vært mannfolket som har sakt at pupper skal være store, det er vel strengt tatt vi kvinner som har disse tankene....

 

Dagens outfit, eller hva det nå heter!

Kjære leser, hold deg fast, for i dag poster jeg et meget imponerende innlegg. (Ehm...) Etter mange spørsmål om jeg kunne legge ut "dagens antrekk" har jeg gjort en stor innsats med å overale min bedre halvdel til en aldri så liten fotografering. (Når jeg lovet at jeg ikke skulle mase om husarbeid resten av dagen, gikk han til slutt med på det!) Legg foresten merke til mengden snø som enda er igjen, så om jeg skulle få lyst til å bruke skiene, kan jeg går rundt i egen hage! Jeg kan vel egentlig ikke skryte av de helt store forberedelsene, men jeg har fått forståelse av at disse bildene skal være av dagens bekledning, å da er det jo ikke så farlig?!! (Tror kanskje jeg hadde hatt godt av en tur på solarium og en makeover, men det ser dårlig ut!) 

Dagens bekledning består av en godt brukt joggebukse som er utrolig behagelig, og nøye plukket ut av klesskapet. (Den lå med andre ord øverst!) Genseren er 2dags bruk, og utrolig nok overlevde den dagen i går uten å få noen form for flekker! (Veldig godt gjort når jeg omgåes barn.) Sjalet jeg har surret rundt halsen var stort sett bare tilfeldig, og lå på ganggulvet når jeg tasset ut døren. 

Siden det ikke er direkte sommer i Tromsø, må de tykke og varme ullsokkan være på plass, og de er så store at de enste skoene som passer er "balsfjordbotsan" mine. Men så har jeg jo hørt at høye hæler er et must, så da må jo disse falle i smak...(Ifølge min bedre halvdel så er dette typisk sko som brukes i balsfjorden, og det burde han vite litt om siden han tross alt har sine røtter derfra, blandt annet.) Når du bruker denne typen sko er det ekstremt viktig at du har sokkene/lestene godt trekt over buksen din, evt en bukse som er alt for kort!

Håret er nøye ordnet, og vasket til ære for bildene. (Dere kan i alle fall tro dette, selv om jeg vasket det fordi noen hadde gitt meg en klem med syltetøy på kjøpet og jeg ikke orket bruke hårføner. Jeg har ikke tålmodighet til å stå foran speilet over lenger tid, og siden jeg har fått utdelt hår for to stykker så tar det usannsynlig lang tid å tørke det.)



 Så dette er altså meg på en helt vanlig dag, og mest sannsynlig slik du vil møte meg på min vei.

(Utenom skoene, de er livsfarlige om jeg skal bevege meg over større områder, så har vanligvis på meg joggesko...) 

 

Lille miss amerika = barnemishandling?

Siden jeg føler at jeg faktisk må sjekke opp «fakta» før jeg utaler meg om en ting, satt jeg og så på programmet som omhandler små jenter som dalles opp for å være med i konkurranse om hvem som er finest og flinkest. Og jeg må si at jeg var kvalm etter de første fem minuttene, hadde mest lyst til å slå av TVen. 

 

Hva er det som feiler et menneske som kun ønsker seg en jente, og sier i full offentlighet at om hun ikke fikk det, ville hun blitt psykisk syk? OG at hun ønsket seg denne jenten så hun kunne melde henne på disse konkurransene. Hva vil de resterende guttene hun har fra før føle når de hører mammaen si slikt? Det kan umulig være et sunt miljø å vokse opp i. 

 

Så kommer de innom forberedelsene, og jeg sitter her med åpen munn. I mine øyne er det barnemishandling å VOKSE hårene av et barn, og når du ser den stakkars jenta som hyler av skrekk får jeg ondt i meg. Skal dette være underholdning? For meg ser det mer ut som barnemishandling, og jeg synes overhode ikke dette er noe som burde sendes på TV. Mødre som gjør dette mot barna sine burde heller få seg en real omgang juling. (Og det er ikke ofte jeg føler for å yte vold mot andre...)

 


(Bildet er hentet fra google)

 

Små babyer farges med brunfarge så de skal se «best mulig» ut foran disse konkurransene, og jeg lurer veldig på hvem det er som bestemmer at barna er fine når de ser ut som de er smurt inn i skokrem og så overspaklet at de ikke kan bevege ansiktet? For meg er barn fine når de er naturlige, med håret til alle kanter og en tann som mangler i munnen. Ikke når de har en enorm parykk som gjør at hode ser ut som det er tre ganger større en resten av kroppen og løstenner som stikker ut av munnen. Stakkars barn som vokser opp med dette presset over seg, de kommer aldri til å få noe normalt forhold til hva ekte skjønnhet er. Barn skal ikke se ut som dukker, de skal se levende ut. 

 

Og det skal lite hjernekapasitet til for å forstå at de fleste mødrene gjør dette for egene del, og ikke for barna sin. Hvordan 6månder gammel baby ønsker selv å være med i en missekonkurranse? De stresser rundt og flere bruker beroligende medisiner før konkuransene, og jeg stiller et stort spørsmålsteng med miljøet disse barna vokser opp i. Mødrene glemmer helt barna, og tvinger dem til å være en kunstig framstilling av hva som er vakkert i et samfunn. (Og jeg er veldig glad for at vi ikke er like hysteriske her i nroge, men jeg er redd for at utviklingen går den veien uansett!) Og når jeg ser de sier disse tingene så alle kan høre, hva gjør de når kamera er pakket ned og de fremmede folkene er ute av huset? Som regel prøver vi alltid å gjøre vårt beste, og framstiller oss så ordentlig som mulig når vi skal sees av andre. 

 

Og istendenfor å trøste barna når de gjør feil, kjefter mødrene og bryter ned det lille selvbilde disse jentene har. De blir sure og oppfører seg som trassige treåringer når barna ikke vinner, istedenfor å lære dem at det viktigste er å delta og gjøre sitt beste. Eller å faktisk ta barnet på fanget og gi det omsorg når det er lei seg og skuffet over at det ikke nådde til toppen.

 


(Bildet er hentet fra google.) 


Disse konkuransene skulle vært ulovlige, for ingen barn fortjener stresset og presset som oppstår i forbindelse med dem. Hvor er det blitt av verdiene om at barn skal være barn, og ikke utstillingsdukker? At barn skal gå i klær som gir dem muligheten til å utfolde seg selv, og ikke minst leve. At de skal kunne ha en flekk her og der uten at det har noe å si i forhold til om de er fine eller ikke. Og hvorfor skal vi gjøre veldig små barn til voksene? Det er så utrolig feil, og jeg kan ikke forstå hvorfor norske TVkanaler sender dette? Vi burde holde oss for gode til å underholde oss med denne typen programmer, og jeg kan love deg at jeg ikke kommer til å se flere episoder. 

 


Når gutten min ikke sover.

Etter ei natt med nesten ingen søvn var det godt å synke ned på sofaen å få seg noen sårt trengte timer med hvile. Men desverre sitter jeg alltid med en enorm skyldfølelse når jeg leverer minstemann i barnehagen etter en slik natt, for jeg vet at han også er sliten. Det river i hjerte, og den dumme tanken om at jeg er en egoistisk mor lurer seg inn i hode mitt. Selv om jeg vet at han tåler søvnmangelen godt, så vet jeg at det blir en vanskelig ettermiddag for han. Han gråter og blir utilpass. Men han får uansett ikke sove noe mer på dagtid enn på natten, så om han var hjemme ville det ikke gjort den store forskjellen. 

I en god periode sover han ca 6timer sammenhengende om natten, ikke mye for en 3åring. Men det er mye i forhold til hvor mye han sov når han var mindre, er det veldig mye. Til å starte med prøvde vi alle de flotte og fine søvnrådene som finnes, uten noe som helst form for endring i lilleskattens sovemønster. Og i grunnen er det jo ikke rart, for smertene blir ikke mindre av at han legges tidligere, sover i egen seng på eget rom, ikke snakkes til om natten osv. 

For å overleve lar vi han komme å sove i vår seng om natten, mest fordi vi trenger de få timene med søvn vi kan få. Og selv om kvaliteten blir dårligere med en urolig liten gutt i sengen, er det bedre en ingen ting i det hele tatt. Og han våkner like ofte uansett hvor han sover, alt etter som hvor mye smerter han har. Men vi legger han alltid i sin egen seng om kvelden, og det er aldri noe problem å få han til å sove. Han er den typen unge som liker å sove, og sier "takk mamma" når vi sier det er leggetid. Men han får aldri fred til å sove i ro hele natten, og de få gangene dette har hendt har vi blitt bekymret og våknet av den grunnen. 

Han mer søvn etter at han startet på medisin, og det gjør at vi har en litt mer fornøyd og livsglad gutt sammen med oss. Så som regel sover han fra han legger seg til det er gått seks timer, for så å våkne opp flere ganger i løpet av resten av natten. Og som regel tar vi morgen veldig tidlig, for han orker ikke prøve å sove mer. Men det er mye bedre en de første to årene da han våknet en gang i timen, eller da han gikk våken i over et døgn, for så og sovne noen timer å våkne igjen. Gråten når han våknet var hjerteskjærende, og jeg gråt sammen med han mens han lå tett inntill meg og kastet på den lille kroppen.  Hvor mange ganger ønsket jeg ikke å overta hans plager, slik at han skulle få sove som et lite barn fortjener. Rolig og avslappet gjennom natten. 

Jeg er glad for at medisinene gjør dagene hans bedre, selv om jeg vet hva de kan gjøre med den lille kroppen i løpet av et langt liv. Men uten dem vil han ikke få nore ro, og det vil skade han like mye. Jeg håper vi en dag vil få et svar på hva som plager han, og ikke minst en behandling som kan hjelpe. 

Heldigvis går vi mot sommer, og varmere tempratur ute. Da vet vi at han får det bedre og at smertene blir mindre. Så vi håper at denne sommeren blir fylt med varme dager. 

Om vi hadde hatt muligheten skulle vi tatt han med til varmere strøk i løpet av vinteren, og gitt han en liten pause fra kulden og smertene som forterskes av den. For uansett hvor varmt vi har det inne og hvor mye ull han bruker blir han påvirket av kulden ute. 

Jeg er så stolt av den fantastiske lille gutten min med det gode smilet og all den kjærligheten han gir til oss rundt seg, til tross for alt det vonde som hele tiden henger over han. 

Det blir ikke mye plass i sengen til mamma og pappa, men hva gjør det om vi kan gi minstemann den omsorgen han trenger for å komme gjennom den tøffe natten? 

Vil DU være med i trekningen av et hjemmelaget smykke?

Minner alle på Gi bort saken jeg har her på bloggen min :D 

(Og mamma det funke ikke å bestikke mæ med middag samt like alle innleggan mine, du må være med i trekninga på lik linje med alle de andre!) 

Det du må gjøre er å trykke liker på facebooksiden min og kommentere under dette innlegget

Når jeg når 300 trekker jeg den heldige vinneren av smykket, så om du deler facebooksiden min med andre vil det ikke ta så lang tid :)

(Satser på at ingen forstår at jeg bare gjør dette for å få flere lesere, og for at jeg skal finne nye blogger  jeg kan lese! :D )

For et diskriminerende bilde.

Når jeg ser disse bildene blir jeg automatisk irritert, for hvorfor skal vi alltid skille mellom tynn og tykk? Jenten i seg selv har jeg ikke noe imot, alle er fine. Uavhengi av hvordan bmi de har og begge kampanjene kunne været gode, hadde det ikke vært for det enorme kroppsfokuset de legger på oss.


Men når vi kommer til teksten er det noe som skurrer, "real beauty campaign", hvordan i helvete kan det være ekte skjønnhet når det kun involverer en gruppe jenter? Hva med oss andre, vi som er veldig tynne, eller dem som er større? Er ikke vi gode nok til å være med på bilde? 

Og det andre bilde er  ikke bedre, for om du skal ha noen til å elske kroppen sin så må du også inkludere alle de ulike formene og fasongene som er der ute. 

Jeg er lei av at vi alltid skal fremheve en gruppe, hvorfor ikke ta alle med det samme? For uansett hvordan størrelse du har, vil det alltid være noen som synes din kropp er den beste i verden. Kan ikke samfunnet ta ansvar og vise at alle må få være den de er? 

Og til alle dem som sier at jamen det finnes jo tusenvis av slike bilder av tynne jenter, så hva er problemet om det kommer et av tykker jenter? 

Problemet er at vi bare endrer fokus, og skaper et urealistisk bilde som jenter skal leve etter. 

Den dagen jeg ser et bilde der det er jenter i alle fasonger og høyder vil jeg være fornøyd, da har vi grunn til å feire. Men frem til da må vi desverre leve i en verden som ikke godtar et menneske for den personen de er, og dømmer det etter utseende. 

 

Da jeg snublet over min store kjærlighet.

Det hele starte en mørk og vindfull vinterkveld for noen år siden. Det skulle bli det første møte mellom meg og min fremtidige ektemann og livet mitt skulle ta en helt ny vei. 

 

Men slik ble det altså ikke, for den utålmodige mannen kjørte fra meg. Han syntes ikke det var greit å stå å vente på to småtrege jenter som ikke klarte komme seg ut til avtalt tid. Så det jeg så av han den dagen var bare bakparten på bilen. Det skal sies at feilen i det hele var en kommunikasjonssvikt mellom mitt kjære søskenbarn og mannen. 

 

Tiden gikk, og vi nærmet oss vår. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at det var på tide at jeg fikk oppleve Ikea, problemet var at ingen av oss kunne kjøre og ikea ligger 8timers kjøring ifra oss. 

 

Tydeligvis hadde mannen litt dårlig samviktighet etter vinterkvelden, og sa ja til å kjøre. (Han hadde ikke opplevd oss sammen enda, og viste med andre ord ingenting om hvor hysterisk morsome vi er...) Han fikk en liten forsmak under bursdagsselskapet til mitt kjære søskenbarn, men nå var det for sent å trekke seg. Og han var egentlig bare veldig heldig som skulle få lov til å sitte 16timer i bil sammen med oss! 

 

Vi avtalte at turen skulle bli en helg på våren, og vi skulle kjøre midt på natten så vi var framme ved åpningstid. Jeg og mitt kjære søskenbarn fant ut at vi måtte møte opp hos han  en halv time etter stengetid på byen, og vi fant ut at den beste løsningen var en real fest før vi dro. Du kan tro at det ikke var mange som trodde oss når vi nektet å bli med på etterpåfest, og publiserte «vi ska kjøre til Ikea nu, så det kan vi ikke!». 

 

Vi kom oss til leiligheten hans etter en litt svingete tur som inkl. nattmatt, blotting og folk som glemte å finne seg et rom. (Burde kanskje si at det IKKE var vi som viste hud...)

 

Etter et raskt klesbytte kom vi oss i bilen, og jeg tror at mannen egentlig angret seg. (Kan ha noe med finsingen vår å gjøre.) Men flaks for han så sovnet vi ganske umidelbart vi hadde pasert bygrensen, og sov store deler av veien. Men ettersom jeg var veldig tørst på kvelden, var formen redusert. Og mine taleevner var forsvunnet. Jeg kom med flere gullkorn i løpet av kjøreturen, og hørtes ikke ut som den skarpeste kniven i skuffen. Og hadde jeg vist at dette skulle bli min framtidige ektemann skulle jeg hørt etter mitt kjære søsken barn når hun sa «Nå skal du være stille!» (Og det skal mye til, for hun snakker like mye som meg...) 

 

Inne på Ikea skulle man tro at jeg var opptatt av alle de fantastiske tingene, men jeg tok meg selv i å gå å sikle etter mannen. Jeg tok det som et tegn på at det var svært lenge siden sist jeg hadde sett en kjekk mann naken, og at jeg enda var småfull. For inne i hode mitt gikk han rundt uten klær, noe vanligvis folk ikke bruker gjøre.


Det første bilde tatt av oss sammen, rett etter at han med et "uhell" prøvde å varme "brystkassen" min på en iskald myrslette i et av våre naboland. 

På tur hjem oppdaget vi at vi har holdt til i samme omgangskrets, uten å møtt på hverandre før. Vi snakket lenge, men av en eller annen grunn husker jeg bare hvor fantastisk sexy det var når han satt der foran meg med de brede og maskuline skuldrene. Så for å være helt ærlig har jeg ingen anelse om hva som ramlet ut av meg. 

 

Etter dette fikk vi god kontakt på nett, og han var min faste nettkompis når jeg satt på nattevakt. (Mistenker at han hadde noen trøtte dager siden han jobbet dagtid.) Han hadde lovet meg middag, og denne fant jeg til slutt ut at det var på tide vi fikk til. For nå var jeg klar for en aldri så liten helgeromanse. 

 

Bilde fra vår første sommer sammen, og som vanlig slo min meget fotogene side til. 

En helg ble til mange, og en dag oppdaget jeg at vi lå å la planer for mange uker fremover.  Og fra dag en hadde vi oppført oss som et gammelt ektepar, selv om begge var fast bestemt på at vi ikke skulle ha noe seriøst forhold.  Så annen hver uke var jeg usedvanlig usosial, og påsto jeg bare lå hjemme og leste. (Egentlig trodde ingen meg, men jeg ønsket ikke å publisere for hele verden at jeg hadde meg en helgevenn...) 

 

Tiden gikk, og vi måtte innse at begge var ute å kjørte, for her var det mye følelser i bilde. Vi hadde ramlet over den «store kjærligheten» uten at vi i det hele tatt var på leting. 


Et av mine favorittbilder, og jeg liker å tro at vi ser på hverandre på samme måten som da vi fant sammen. 

Siden da har vi holdt i lag i tykt og tynt, storm og sol og alle de andre klisjeutrykkene.Vi krangler aldri og det eneste vi har å diskutere over er om han tar buksen inn på bade eller om jeg setter oppvasken i maskin. Han var den mest fantastiske gutten jeg noen gang hadde møtt og han valgte meg for den jeg var, med hud og hår og eldstegutten. (Og det beste av alt er at han elsker meg, til tross for alle mine feil og mangler.) 

 

Like forelsket og denne gangen med en liten tass i magen min. (OG til alle dem jeg kjenner som vil flire høyt, jeg snakker om en baby :P ) 

Dette er da historien om hvordan vi ble til oss. Jeg vil også takke mitt kjære søskenbarn som hele tiden dyttet oss sammen, og som lekte kirsten giftekniv.


 

Meg og kjæresten på en brygge i sverige, på klining...(Det har vi imidelrtidig sluttet med, ettersom småguttene som regel overfaller oss hvis vi prøver!) 

 

 

(Siden jeg mistenker at mannen er litt uenig i noen punkter på listen, og han regelmessig tar en titt innom bloggen, kan det hende jeg blir nødt til å publisere hans verson av saken om noen dager...) 

 

Til slutt vil jeg kaste på noen <3 <3 <3 for å romantisere?!! (er ikke helt sikker på om det er et ord) innlegget litt, bare sån for syns skyld. 

hits