april 2017

Når alt går galt på en gang.

Hva gjør du når hele hverdagen kollapser, og det eneste du vil er å krølle deg sammen i en ball å holde deg for ørene. Jeg ville bare gjemme meg under sengen, og ikke komme frem før alt var i orden igjen. Men det gikk jo ikke, for jeg er jo mamma. Så jeg innså fort at å få panikk ikke ville føre til noe konstruktivt, og prøvde fortvilet å få de små grå til å samarbeide. Dessverre har jeg en ikke eksisterende hukommelse om dagen, og glemmer det meste jeg må huske. Så den tankeprosessen ble ikke så lett, i tillegg til at jeg bekymret meg gal for han som var innlagt på sykehuset. Han som jeg aldri har trengt så mye som de siste månedene. 

Jeg forbannet stort sett alt i universet, rasende på den ubrukelige kroppen min som ikke fungerer som den skal, sint på de dumme bakteriene som har angrepet min bedre halvdel og frustrert på vegne av barna mine. For ikke bare min verden raste sammen, deres trygge hverdag med faste rammer og rutiner ble med et helt andeledes. En pappa og stefar på sykehuset, en syk mamma hjemme. En mamma som prøvde etter beste evne å trøste og ikke knekke samme selv. 

Det var ganske alvorlig en stund, og selv i normal tilstand ville jeg blitt stresset. Men alt blir så mye verre når kroppen raseres av svangerskaps hormoner, og stresset det fører med seg har ikke vært helt bra for kroppen min. Heldigvis er han endelig på bedringens vei, og i dag var formen mye, mye bedre enn hva den har vært. Så vi krysser fingrene for at han kommer hjem snart. Ikke at det betyr at hverdagen er tilbake, for vi må nok regne med en sykeperiode hjemme også der han ligger i ro. Men da slipper jeg i alle fall å føle på den totale ensomheten når ungene er i seng og jeg endelig kan puste. 

Men jeg må fortsatt be om hjelp for å komme meg gjennom hverdagen, og det er få ting som er så vanskelig som å innrømme at nå må noen andre stille opp. For der det er lett å hjelpe andre, er det like vanskelig å be om hjelpen selv.  Men for alle sin del kan jeg ikke bare bite tennene sammen, og spesielt ikke for det lille livet som ligger inne i magen. Og det er tøft nok å klare nattevåkingen alene nå, i tillegg til alle andre rutiner som vi vanligvis er to om. Så uten dem rundt meg ville jeg vel ha havnet på sykehuset selv. For selv om jeg føler meg relativt rolig, er kroppen min stresset nå. Men jeg er uendelig sliten. 

Vi lever i en slags krisetilstand der alle primærbehov blir dekket, og alle handlinger prioriteres etter viktighetsgrad. Det er bare å ta en dag av gangen, og håpe på det beste. Om ikke annet var det en ørliten forbedring i blodprosenten min, så da hjelper i alle fall jerntablettene jeg putter i meg. Og på magisk vis har et par kilo med væske forsvunnet ut av kroppen min, så jeg klarer å stå mer en fem minutter av gangen! 

Facebooksiden min finner du her. 

Skitur er byttet ut med sykehusinnleggelse!

Da er tredjemann nede for telling, og da snakker vi helt ute å kjøre. Faktisk så nede for telling at han ble innlagt på sykehuset! Veldig typisk påskeferie med andre ord, for vår del altså. Hvert eneste år er det et eller annet som hender i påsken, og jeg skal være ærlig og trodde at det hold med blodprosenten min som er alt for lav  og at minstemann er forkjølet og har feber som kommer og går. Men min bedre halvdel går av med seieren, og det til gangs. En rolig hverdag er åpenbart ikke noe vi fortjener...

Etter en lang natt med feber og smerter var det bare å hive seg rundt å dra på legevakten med han i formiddag. Der var veien kort opp til akutten og videre til avdelingen. Han er rimelig syk, men er forhåpentligvis godt tatt vare på der han ligger. Og det har vel aldri passet dårligere med sykehusinnleggelse for han enn nå. 


Vel, hvordan jeg skal klare det her har jeg enda ikke funnet ut av, for det er rimelig heftig å skulle ivareta to stykk unger når det svimler for øynene og jeg ikke klarer bevege meg fortere enn sneglefart. De er heldigvis greie gutter, så de klarer å gjøre det meste selv. Heldigvis har jeg god hjelp i min mamma å pappa. 

Så får vi bare håpe at medisin hjelper fort, slik at jeg snart får han hjem. Både for min del og for guttenes del, for selv om han bare vil bli liggende på sofaen så vil det hjelpe på humøret til alle mann. 

Nå skal jeg prøve å finn ut hvor jeg kan hente noen ekstra krefter, tømme en flaske solo og stappe i meg uante mengder kvikk-lunsj, muligens gråte litt og synes aldeles fryktelig synd i mannen, ungene og ikke minst meg selv. 

Måtte vi snart få litt medgang!

Facebooksiden min finner du her. 

Er det lov å kaste ungene ut i nærmeste snøskavel?

Det er påske, det er sol (merkelig nok), klokken er 7 om morgenen og jeg vurderer å kaste ut ungene i nærmeste snøskavel. Påskeharmonien er med andre ord på plass, og jeg skulle ønske det var tirsdag og vanlig hverdag igjen. Ja jeg skulle faktisk ønske jeg kunne sende dem på skolen, å det uten det minste dårlig samvittighet. Og jeg er neppe den eneste som kjenner på de følelsene en eller annen gang i løpet av påskeferien. 

Unger som krangler så busta fyker i det ene sekundert og herjer i det neste, lenge før småfuglene er stått opp er ikke oppskriften på en velykket påske, og i dag gikk det så langt at absolutt alt godteri er inndratt for dagen. Jeg forventer faktisk mer fra en 7 og 11åring før klokken seks om morgenen. Så i år slipper ikke påskeharen inn, og kommer han på døra blir jeg å denge løs på han med alle kreftene jeg har igjen. Og morgendagens avisoverskrift vil være " Kvinne 30 gikk løs på påskeharen, måtte stoppes av politiet og kjøres til legevakt for sjekk."

De fikk sjokolade, kakao og brus i går, så de lider overhode ingen nød, og særlig ikke når de fikk muligheten til å forbedre sin oppførsel flere ganger før klokken slo seks i dag tidlig. Jeg vil påstå at de fikk i overkant mange sjangser, så når tålmodigheten min tok slutt har de seg selv og takke. Og tro meg, du trenger ikke å synes synd i dem, for det er det altså ikke. 


Ikke la deg lure, vi har det ikke så harmonisk som bildet prøver å lyve om!

Nå kan heldigvis ikke dagen bli noe verre, så jeg satser på at vi i ettermiddag kan lage litt påskepynt sammen og kose oss med noen gulrøtter og epler. For jeg har ingen planer om å oppheve forbudet mitt, selv ikke med eksemplarisk oppførsel de neste timene på arvingene. 

God påske. 

Facebooksiden min finner du her. Og om du vil følge meg på insta finner du meg som @steinihavet

PS. Vi klarte ikke denne påsken uten basiller heller, så minstemann er potte tett og hoster som en gammel gubbe. Jeg er konstant svimmel og får hodepine om jeg ser litt for hard på tv, så vi overlater finværet til alle dem som er ute og er ikke sjalu i det hele tatt. 

Vel hjemme etter besøket i hovedstaden!

Da er vi kommet oss hjem til kalde nord, og ser at værmeldingen har skiftet til perfekt påske! Og da snakker vi om hvite bakker, sol og knallblå himmel. Noe som er så sjeldent at jeg ikke kan huske sist vi hadde så gode prognoser. Ikke at det har så mye å si for min del da, for jeg er selvfølgelig blitt dårligere å må pent ta livet med ro. Bare det minste antydning til stress og jeg blir hardt straffet med svimmelhet, ekstrem hodepine og en trøtthet som ikke kan beskrives. Blodprosenten er blitt enda lavere, og jeg har fått sexy tømmerstokk-legger. Jeg føler meg absolutt ikke vakker, og hater som pesten å være gravid. Stakkars den jævelen som prøver å fortelle meg at dette skal være en magisk tid med lykke, håp og enhjørninger som fjerter rosa hjerter. 


Sjekket ut gammelbyen i Fredrikstad, og tok bilder som pappaen min skal få se fra området han var innom når han hadde militærtjeneste. (Altså masse bilder av byen, ikke av meg!) 

Vel, nok om formen, for jeg lot ikke den stoppe meg fra å ha noen fantastiske dager i sør. (Eller, jeg sov over gjennomsnittet mye, peste som en hval, slet med å gå lengre enn noen meter og måtte pent ta meg en pust i bakken hvert femte minutt. Men ser du bort ifra det hadde jeg det bra!) 


Første runden ute med bare armer for i år, og vi sendte selvfølgelig massevis av bilder hjem til dem som holdt på å snø bort. 

Vi fikk husrom hos familien min, og jeg og min bedre halvdel ble virkelig bortskjemt. Ikke nok med at vi hadde barnefri, men vi ble også vartet opp som kongelige! (Og jeg skal være så ærlig å si at det føltes rett og slett fantastisk ut.) Vi ble enda til kjørt rundt på omvisning som ekte turister og fikk lære mye om Sarpsborg og Fredrikstad som vi ikke viste fra før. 


Håpet å møte på en kjempe, men det kom ingen ut når jeg banket på døren. Kanskje de ikke ville møte en likbleik nordlending! 

Søndag var det dags for barnedåp, og vi gledet oss stort til å feire dagen sammen med gudsønn vår, foreldrene og resten av gjestene. Vi fikk til og med æren av å lese opp noen tekster i kirken, og jeg skrev selvfølgelig om min til en litt mer nord-norsk versjon og truet med å lese den siden vi ikke beskjed om høytlesningen  før lørdagskvelden. Takk for den liksom. 


Klar for kirka og dåp! Jeg presset skoene på meg, men innså ganske fort at væsken i bena ville komme seirende ut av kampen. Høye hæler er heller ikke å anbefale med tanke på tilstanden min, det blir så langt å falle om jeg svimer av!

Min versjon av dåpsteksten: 

" Dem bar små unga til han før å få han å pelle på dem, men følgeran jaga dem bort. Da Jesus så det, blei han drittforbanna og brølte: La snørkvalpan komme t mæ og nekt dæm for guds skyld ikke. Kåken til Gud høre til sånne skapninga som dæm. Sannelig sir æ dåkker: Den som ikke kræsje gudskåken som en snørvalp, har ikkje en skit dær å gjøre å læpp ikkje inn. Og så røkka han tell sæ ungan, klaska nævan på dem og velsigna småtrollan. "


Hardt med selskap, så da er det greit å finne en mage å sove på. Må innrømme at jeg gleder meg veldig til juni kommer og lillemor popper ut. Men helt greit å låne andre sine babyer i mellomtiden! 

Selv om det var koselig borte, var det fantastisk å komme hjem igjen på mandag. Savnet etter ungene var aldeles fryktelig og gravid-hormonene gjør ikke saken bedre! For som vanlig når vi skulle bort og ungene skulle bli igjen klarte begge å bli syke. Til og med han som aldri er syk... Dog var det bare en forkjølelse, men det er ille nok når du sitter hundrevis av fjell unna og har tidenes dårligste samvittighet. Og det selv om ungene hadde det helt fint hjemme uten den masete moren. Men vi hadde med oss gaver hjem, og begge ble strålende fornøyde. Så vi kan godt dra bort flere ganger... 

Nå skal jeg gjøre et forsøk på å nyte påsken, og krysse fingrene for at blodprosenten forbedrer seg betraktelig. For det er ikke så veldig gøy å vandre rundt som et spøkelse! 

Facebooksiden min finner du her. 

Svangerskapsuke 30

  • Graviduke: 30 
  • Termin: 16.juni og det glemmer jeg ikke med det første! 
  • Trinnmester: Da er jeg ankommet nummer 3 ifølge gravid-appen jeg lastet ned, for å ha kontroll med ukene å kunne svare når noen spør meg om sånt!
  • Dager igjen til termin: 72!!! (HJELP, jeg er jo ikke klar enda!) 
  • Neste kontroll: Ja det var et god spørsmål, husker faktisk ikke. Men det står i kalenderen så får opp varsel litt i forkant. OG bra er det ellers ville jeg gått glipp av veldig mange timer! 
  • Kjønn: Fortsatt en jente, måtte spørre på nytt da vi var en ekstra kontroll på grunn av min ikke alt så samarbeidsvillige form! 
  • Innkjøp: Ja, og jeg griner når jeg ser hvor mye alt koster. Jeg føler meg ranet, naken og fattig! (Men lillemor vil være godt kledd altså!) Nå er seng, stelleplass og vogn i rute, og planen er klar for bilstol. Så det er stort sett småting og melkemaskin, stellematte, babygym og kanskje en vippestol som står på planen. Samt en god pute til amming, hundrevis av bind og ammeinnlegg og muligens noen tisselaken til senga som redder den fra dryppende melkekraner. 
  • Mammaklær: Ja, stilen er blitt litt mer sånn kjerringaktig! Nesten på grensen til bestemor inspirert med svære uformelige klær, det mangler bare print av svære fargerike blomstre som gir deg psykisk sammenbrudd. Ja også har jeg funnet frem den kjære treningsbukse stilen, så svære bukser som ikke strammer og lange skjorter fra cubus redder de værste dagene. 
  • Humør: Ja det kan du trygt si er svingende, men er noe hissig og blir irritert over det meste. Jeg har meldt meg ut av nyhetsverdenen og vil trolig ikke få med meg en eneste nyhet før etter fødselen av hensyn til de jeg bor sammen med. Utbruddene nyhetene kan fremprovosere egner seg ikke engang for en hardbarket fisker! Men jeg ler mye også, for humor finnes det mye av i hverdagen. 
  • Søvn: Nei den er som før, særdeles ustabil! Men jeg som gravid sover i grunnen ganske godt, så lenge jeg har et svært teppe jeg bygger opp beina med, to hodeputer og nesespray. Ja og teppe til mannen så han må ligge å fryse hele natta. (Er det rart han får hår på ryggen?!)
  • Strekkmerker: Niks, og jeg tror ærlig talt ikke jeg får noen heller. Da ville jeg vel fått det når jeg gikk gravid første gang for 11år siden. Men skal aldri si aldri, det kan jo hende jeg får det denne gangen. De tre på låret og hundre på puppene oppsto lenge før jeg ble gravid første gang, så de telles ikke mer. 
  • Gravidmage: Oh yes. Jeg føler meg som en hvalross på land. Å sitte rett i ryggen er nesten umulig og det beste er å ha en passe bakoverlent stilling! Du skulle sett hvor vakkert jeg satt når vi var i kirken, på de alt for smale kirkebenkene. Satser på at det ble sett mellom fingrene på med tanke på kulen jeg bærer. 
  • Vektøkning: Omsider ser det ut til å gå rette veien, og jeg jubler. Men jeg håper faktisk jeg klarer å legge på meg minst ti kilo til før jeg er ferdig. Nå holder maten seg for det meste inne, selv om jeg er ekstremt kvalm til tider. 
  • Aktivitet: Jo mer aktiv lillemor er i magen, jo slapper blir jeg. Hver gang jeg prøver å gå meg tur i sunt tempo får jeg enormt med kynnere, og de gjør så vondt at jeg holder meg til sneglefart. Heretter vil jeg regne samtlige handleturer som trening! 
  • Carvings/må ha: Samme som sist, men det værste er sniffingen på alt som ikke er bra å lukte på! (Kan leses mer om her!)
  • Plager: Ja dessverre. Om du ikke vil høre klaging må du stoppe lesingen nå. Jeg har alt for lav blodprosent, sliter med kvalme, ramler sammen i fosterstilling av sure oppstøt, får låsninger i bekkenet, kronisk tett nese med unntak av periodene jeg blør neseblod, intens hodepine og så er jeg ekstremt sliten. 

De obligatoriske bildene: 


Trøtt, men fattet! Jukset litt, så bilde er noen dager gammelt og fra uke 29.  


"Hva holder du på med?! Lyset er noe som heter sol, og jeg kan forstå trangen til å sprelle som en orm!"

Det går over, i juni...

Facebooksiden min finner du her! 

Hukommelsessvikt!

"Er du helt sikker på at du skal hente ut enda en eske av medisin din? Den skal vare i hundre dager!" Jeg fikk et spørrende blikk og innså fort at nå hadde jeg glemt noe igjen. Men at et besøk på apoteket skal være totalt slettet fra hukommelsen er ganske forunderlig. 

Hukommelsen har sviktet meg helt, og når jeg ikke engang klarer å huske at jeg har hentet medisiner noen dager i forveien er det ikke så mye annet å gjøre enn å le høyt, og bli passelig småflau over egen oppførsel. Takk og pris for at det ikke var en medisin som kan tenkes å misbrukes, det ville føltes veldig ille! Jeg dør nesten litt av tanken... 

Jeg glemmer stort sett alt som jeg ikke skriver ned eller putter inn i kalenderen min, og det er nok mest flaks at jeg husker meg selv når jeg skal noen vei. Og nå har jeg heldigvis noe å skylde på. (Det er ikke ukjent at jeg kan være passelig distre til vanlig.)  

Forklaringen ligger vel i graviditeten og den ufint lave blodprosenten jeg har. Som dessverre ikke har forbedret seg av biff, piller og brokkoli! Men magen vokser som den skal, lillelarven spreller aktivt og så lenge jeg ikke får noen andre ufyselige symptomer må jeg bare holde ut. Selvfølgelig hadde det vært fint å unngå hodepine og den ekstreme trøttheten, men det går i alle fall over i juni! 


Hva var det nå jeg hadde glemt igjen?!

Siden formen er stabil blir det Oslotur og barnedåp til helgen, og vi gleder oss masse. For nå skal vi på kjærestetur uten ungene! (Ja om du ser bort fra ungen i magen!) 

Så er det bare å håpe at jeg klarer å huske alt som skal pakkes til oss og ungene. 

Facebooksiden min finner du her! 

Spring, spring, solen skinner!

Tenk, endelig fikk vi et glimt av sola og vi slapp alt vi hadde i fingrene og stormet ut døren. Ikke snakk om at vi kaster bort dyrebare minutter med sol når man er bosatt på en plass det snør småjævler halve året og regner resten av det. 

Solstolene ble rotet frem fra spindelvev og rotteskit, og ble plassert strategisk i retning solen. Og i dag var det jo lett å sitte vendt mot sola, for nå så vi den jo klart og tydelig fra knallblå himmel med bare et par-tre skyer. Vanligvis ser vi den så sjeldent at vi ikke vet helt i hvordan retning vi bør titte, og da kan det hende vi går glipp av dyrebare solsekunder fordi vi har ryggen til når værgudene letter litt på skjørte og slipper frem de gule strålene. 

Gleden var i alle fall til å ta og føle på, og du kan trygt si at det var magiske tilstander mellom fjellene av snø som omkranser huset. Ja ikke engang bråket fra hjullasteren som fortvilet prøver å holde snømassene unna veien klarte å forstyrre den magiske stemningen. Og når vi lyttet ekstra godt kan det hende vi hørte småfuglene. (Måser er jo ganske små, ikke sant?!) 


Vi nyter våren de 10 minuttene den er her! 

Vel, jeg gjør det meste for å unngå dagens dose tran som inneholder livsviktige d-vitaminer, så med det samme jeg kjente varmen fra den gule steikeovnen varme, brettet jeg frem armer og mage. Ikke snakk om at jeg skal kaste bort det som kan bli den enste soldagen denne våren! Det ble rabalder på innsiden når magen ble brettet frem, så det er mulig at lillelarven fikk sjokk når lyset traff. Vi vaser jo gjerne rundt i halvmørke store deler av året, så hun er jo mest vant til mørke. 

Vi fikk en god time i solen før et slør av hvit kastet seg rundt solen og sende ned hvite klumper på oss, men det går helt fint For det var rett før vi svimte av i varmen og jeg er redd vi ikke var langt unna solstikk. Og nå kunne vi jo gå inn å gi ungene mat, det ville jo vært helt uaktuelt så lenge solen var fremme. Så enten måtte de ha sultet ved siden av brødboksen, eller så måtte de laget maten selv. 


Dagens barnearbeid. Guttungen tok jobben og sa at det var like greit for gravide kjærringer har ingen ting å gjøre på et tak! 

For syns skyld løftet jeg litt på spaden til ære for fotografen. 

Nøye inspeksjon av nesen viser tre nye fregner, noe som betyr at kraften fra solen var betydelig. Min bleike hudfarge er blitt en liten nyanse mørkere bleik, og det sier jeg meg fornøyd med. 


"Ehh mamma, kor han skal få plass til den snyen?!" Jeg kunne ikke gi han noe godt svar, for som vanlig når jeg ikke vil ha snø laver det ned i ekstreme mengder! 

Det har vært en perfekt lørdag, og vi blir å legge oss med et smil om munnen. Dette er minner vi skal leve lenge på, om vi ikke er veldig heldige og møter solen når vi skal reise til sør i neste uke! 

Ha en strålende dag! 

Facebooksiden min finner du her!