hits

april 2016

Hvorfor jeg ikke er redd for pirater!

I samarbeid med Netflix

Jeg er ikke redd for pirater, og kan fint se skumle filmer og serier med dem som hovedkarakterer uten å grine i etterkant av redsel. Og årsaken er ganske enkel, sannsynligheten er svært liten over at de vil nærme seg en liten robåt og på hurtigruta vil de støte på store problemer uansett. 

De få gangene jeg er på sjøen blir i pappas lille hvite robåt og forhåpentligvis i hurtigruten en eller annen gang i fremtiden. Så vi tar sistenevnte som eksempel i forklaringen min.

Pirater er gjerne noen sleipe typer og er velkjent for å heve det sorte flagget sitt for å skape frykt og kaos. Men selv dem kan møte sine overmenn, selv om de er nokså fryktløse. Det finnes faktisk en gruppe til som er likedan, og som ville få dem til å skjelve i buksen. 

Jeg ser ikke for meg at pirater skal legge seg til hurtigruta med et stjålet antikk skip fulllastet med svære kanoner og blodtørstige pirater væpnet til tennene med alle mulige former for kniver, klare til kamp. Der de kaster anker over ripa og drar hurtigrute-sjarken inntil, og kaster seg over kanten med ordre i form av rop, skrik og brøl om at kaptein skal overgi seg og lasten med. (Eller kanskje de brøler skatten.) Men om så skulle hende er jeg ikke bekymret, for scenarioet som vil utspille seg er en kamp de er dømt til å tape. 

Hva i alle dager en sjørøver skal med hundrevis av nikonkameraer, luksuriøse capser og håndvesker fullstappet av søte små trollfigurer og postkort med norske fjell og fjorder er jeg usikker på. Men kanskje skal de tømme ut trollene og fotografere dem med sitt nyrøvede kamera som krever data og strøm for at det skal gi noe utbytte. Mulig de planlegger å rane en elektroforretning etterpå, i ekte vikingstil. Men hva vet vel jeg om det.

Uansett ville planen slått feil for piratenes del, da turistene ville trodd at dette var en typisk norsk greie, og de ville klappet entusiastisk og tenkt at dette må være bedre enn å spise sauehoder og spa bort snø når det snør. De ville fyrt av kameraene sine i en slik fart at piratene ble blendet, og satt dem ut av spill de sekundene det tok før den fulle delen av passasjerene reagerte å komme frem. Slik at de kunne snuble over den i oppstyret av frykt for at det er tollere som skal ta fra dem smuglergods i form av alt for mange flasker sprit tatt med over Norges grenser, godt gjemt under kofferter og sko i bagasjerommet på bilene nede i lasterommet. Det er dyrt å drikke i Norge, og det vet selv dem som ikke vet hvor på karte vi holder til. De ville virret rundt som panikkslagende høns og skremt de stakkars piratene til å tisse på seg. 

Men da ville instinktet til mødreklubben innsett alvoret, og kommet på banen for fullt. De ville stått der med det ville i blikket de gjerne får når de ser en farlig situasjon og armene ville vært plassert sint i siden. Og de hadde brølt at kniver ikke er noe leketøy, og i alle fall ikke når du veiver rundt med dem. De ville trampet frem, nappet til seg knivene i lynets hastighet og beordret piratene i skammekroken for den ufine oppførselen, og gitt dem beskjed om at der fikk de stå til de kunne oppføre seg. Maken til oppførsel foran barn, og at de endatil står der å tisser seg ut istedenfor å gå på do. Uhørt rett og slett. 

Pirates treasure background
Licensed from: Anna_Omelchenko / yayimages.com

Så med andre ord er jeg ikke spesielt bekymret for at pirater skal komme å skremme meg, og jeg kan trygt sove etter å ha sett film om dem på kveldene. 

Og med det vil jeg anbefale Black Sails som du finner på Netflix, en perfekt serie for tv-kvelder hvor du vil drømme deg bort til andre tider og en fantasiverden som ikke handler om skittentøyskurven, oppvask eller middagslaging. For ikke snakke om diskusjoner med sta unger og mannfolk som slenger sure sokker over alt. 

Dette kunne vært en skrytehistorie, men jeg dropper rosemalingen.

Hadde jeg ikke vært en av dem som liker å fortelle den fulle sannheten, så ville du nå fått servert en super historie om perfekte foreldre som strekker seg langt for å lage hjemmelagede leker til sine barn. Men en sånn person er jeg ikke, og helgen vår var noe helt annet en hva bildene tilsier.

Fredag bestemte vi oss for å dra utover til campingvogna, selv om vi har avlastnings helg og minstemann var med mine foreldre til hytta. Fem meter fra vogna. Formen min hadde vært dårlig de siste dagene, men jeg følte meg tross alt bedre. Så vi pakket de tre tingene vi trenger når vi er alene, og kastet oss i bilen. Det er ingen tvil om at vi trenger å få litt pauser fra hverdagen, og det smarteste vi kunne gjort var å legge oss i hver vår ende av sofaen og stirre på en firkanta skjerm. 

Men, nå var det jo meldt strålende vær med unntak av lørdags formiddag, og som regel henter vi nye krefter der ute. Det var ganske seint når vi kom frem, og det tar noen timer å få vogna varm. Så der hutret jeg rundt med tre lag ull på bena og irriterte meg over at vi var å teite å ta den lange kjøreturen på elendige veier, med en henger på slep. 

Den natta sov jeg elendig, og det ble ikke bedre av å stå opp om morgenen og se at bakken var hvit. Dessverre var værmeldingen til en forandring korrekt, og for å gjøre det hele litt bedre var halsen blitt Sahara med kaktuser og løpende struts og alt som hører til. Hva gjør man ikke for å dra i 80årsdag og få grillmat hos mamma og pappa. For grille skulle vi uansett vær, der stopper ikke litt snø oss. 

Heldigvis var det en liten fornøyd gutt som så at vi var kommet frem, og han hadde selvfølgelig store planer for oss. På formiddagen var vi innom en meget sprek 80åring siden vi regnet med at det ville få haugevis av gjester på ettermiddagen, og så gikk turen tilbake til leiren. På dette tidspunktet hadde solen bestemt seg for å komme frem, men temperaturen var ikke noe å skryte over. Formen min var blitt betraktelig verre, men jeg trosset den for å sitte i solen. Siden jeg strikker ullgenser til minstemann var planen og tegne ferdig elg-mønsteret mens jeg fikk noen absolutt nødvendige doser D-vitamin. Mens jeg holdt på med det under et svært ullpledd var min bedre halvdel av det kreative slaget. Jeg har nemlig vært å slengt med leppa og informert minstemann om at pappaen garantert kunne bygge han en ny tilhenger til traktoren. Den gamle ga etter i vinter, og det var stor sorg i huset for den traktoren er i bruk like ofte som nettbrettene. Og det sier litt om favoritt-graden. En ny henger koster en formue, og den har jeg dessverre ikke på konto for øyeblikket, så da må vi være kreative. Ikke akkurat like søtt som å si at vi prioriterer å lage ting og oppfordrer våre barn til å skape lekene sine selv som i gamledager. For hadde jeg kunne brukt penger på en ny traktor og henger, ja da hadde jeg gjort det. Men det viktigste var i alle fall at minstemann var fornøyd, og jeg hjalp jo til noen minutter. Akkurat så mange at lillesøster kunne forevige oss, sånn i tilfelle jeg skulle pynte på sannheten under bryllupstalen til minstemann en gang i fremtiden. Ja om han velger å gifte seg da, det får tiden vise. 


Første trinn på veien møt en ny henger, og selv om ikke intensjon bak prosjektet er like romantisk som jeg kunne fremstilt det må vi klappe oss lev på skulderene. Jeg tipper at minstemann vil huske dette som et godt minne fra barndommen. 

Utsikten var perfekt, men det var varmere i påsken når hele området var dekket av snø. 

Et bilde som kan fortelle en historie om aktive foreldre som er tilstede hele døgnet, men dette var stort sett det eneste øyeblikket jeg deltok i noe hele helgen. Utenom det sov jeg, tastet på telefon eller spiste sjokolade. 

Det ferdige resultatet, som er en brann/møkker vogn. Stor applaus til far i huset og bestefaren som sto for design og arbeid. Den skal garantert kjøre mange lass med ved i løpet av det neste halvåret. Minstemann arbeidsmann er klar for nye eventyr igjen. 


Og til slutt mønsteret jeg ikke kom noen vei med.

Så ble det tid for grillmat, og mammas kokkelering sviktet ikke. Hun står for hovedjobben og pappa står ved grillen. Maten var så nydelig at jeg spiste meg kvalm, og rett etterpå sovnet jeg til tross for relativt mye skravling rundt meg. Jeg sov like greit hele veien til kvelden, så var jeg våken noen timer før jeg lutrygget sjanglet ned i campingvogna for å sove videre. 

Natt til i dag har feberen vært en sann plage, og så mange mareritt på ei natt kan jeg ikke huske å h opplevd før. Så når det endelig var morgen ville jeg hoppe rundt og danse i ring, men Sahara stoppet meg og jeg kastet meg over colaflaska og en pose sjokolade. 

Nå er jeg heldigvis mye bedre, og jeg er klar for en ny uke. Og selv om formen og været har lagt en demper på helgen var det godt å endelig være i Ullsfjorden igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Tusen millioner takk til min reddende engel som ga meg tilgang til drama på nett så jeg kunne ligge på sofaen å strikke med øynene klistret på skjermen. Du redda dagen min søta <3 (Legg merke til at du får et hjerte, det e ikke dagligdags fra mæ!) 

Hva blir veien videre?!

De siste dagene har jeg gått noen runder med meg selv, og vurdert for og imot bloggingen min. Skal jeg forsette, eller la den gå inn i glemmeboken. Jeg har stadig temaer som dukker opp som jeg kan tenke meg å skrive om, men de kommer alltid på et like upassende tidspunkt, som når jeg står i dusjen alt for sent på kvelden eller når jeg stresser ut døra om morgenen. Og i begge situasjoner er det veldig sannsynlig at jeg glemmer det jeg har på hjerte, for jeg har liksom ikke mulighet å skrive det ned før andre tanker overtar plassen. Jeg har for lite tid om dagen, og om natten prøver jeg i det lengste å sove. Ikke for det, jeg har før klart å rydde timeplanen for skrivingen min, men nå er det bare lettere å dra frem garnnøstene og trylle frem et eller annet mens jeg nyter underholdningen andre lager når guttene sover. For ikke å glemme at jeg jobber 100%, det krever jo også ganske mange av døgnets våkene timer, og resterende skal brukes til det som så pent kalles «fritid». Misvisende ord, jeg føler meg ikke mye fri når jeg tømmer søppelposen som dryper ut av bøtten eller henger opp sokker. 

Så kommer det faktum at noen velger å stjele det jeg skriver, personlige ord som handler om meg og mine barn og den situasjon vi opplever. De lange timene når alt er vondt, og de tøffe følelsene jeg som mamma står med. Tvilen siger på, og hver eneste ord jeg skriver vurderes opp og i mente, er det for personlig, hva er sjansen for at det stjeles? Skal jeg la dette kvinnemenneske ødelegge det jeg har bygd opp, skal jeg legge terapien jeg får av å skrive på hyllen for henne? Det ligger på en offentlig nettside, alle kan lese det. 

Som igjen fører meg til spørsmålet om mine barns privatliv. Er det rett av meg å dele mine mammatanker? Det er jo ikke til å unngå at de dreier seg om barna mine, og for at jeg skal kunne beskrive og fargelegge det jeg vil frem til må jeg bruke små klipp av livet deres. Sier jeg for mye, eller er det helt ok mengde? Holder det for meg å tenke over om mine ord kan leses av mamma, naboen eller barn når de er 14år? Jeg deler langt fra alle situasjoner vi står i, og jeg håper egentlig at jeg har klart å skape en grei balanse som ikke vil gi mine barn en ubehagelig følelse når de blir eldre. Når det kommer til spørsmål om hvordan jeg er som person får de bare tåle det, for jeg regner med at de uansett kommer til å bruke mange år på å være flaue over foreldrenes umoderne oppførsel. De vet at jeg ikke er perfekt, og det er jeg i grunnen veldig glad for. 



Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg forsette eller skal jeg la bloggen sakte men sikkert skyves ut av bevisstheten til alle dere fantastiske mennesker som leser. Ja faktisk både dere som er enige og dere som er uenige. Jeg har ingen problemer med at andre har ulike meninger enn meg, det er et forfriskende pust som får meg til å tenke. For innerst inne vil jeg være et uperfekt harmonisk menneske med rom for de som er det motsatte. 

Jeg er nok ikke ferdig med valget mitt, og jeg vet ikke hva veien blir videre.

Facebooksiden min finner du her. 

Bloggen min blir kopiert, igjen!

Atter en gang har damen bak bloggen gladehjem stjålet min tekst, og publisert den som sin egen både på bloggen og Instagram. Og det irriterer meg at jeg ikke kan anmelde henne, og se på saken som ute av verden. Men politiet har viktigere ting å gjøre, så jeg akter ikke å gå til det skritt at jeg skal bruke deres tid på å putte noen papirer i en skuff. Saken vil bli henlagt som de fleste av denne typen karakter. Det er ikke en alvorlig forbrytelse, men den er ille nok når du tenker over hva hun faktisk stjeler. 

Hadde hun bare valgt en av de mer humoristiske tekstene ville jeg ikke leet et øyelokk, men når hun velger å bruke mine ord om den påkjenningen det er å ha et sykt barn blir jeg kvalm og dårlig. Hvordan forbilde er du som mor når du velger å gjøre slikt, hva lærer du videre til dine egne barn? At de kan ta det de selv liker og lyve å si at det er deres? Vel, det forbilde ville ikke jeg selv hatt til mine barn. Når du har syke barn selv bør du vite hvordan det føles, og ikke hente teksten fra noen andre. For ikke har du spurt om lov, og ikke har du skrevet at du har lånt teksten hos meg. Og selv om jeg har publisert det offentlig, betyr det ikke at du kan gjøre som du vil med teksten. 


Teksten hun har lagt ut på sin blogg!


Teksten som er kopiert.


Nå tenker du kanskje som leser at mennesket kan være i psykisk ubalanse, men jeg antar at så lenge hun har omsorgen for barn så må hun være såpas tilregnelig at hun kan vurdere hva som er greit eller ikke på nett, og at hun kan ta følgene av egne handlinger. Jeg kan selvfølgelig ta feil på det punktet, men om så er bør noen passe på henne og rydde opp i hennes feil så det tviler jeg på. 

Og så over til hvorfor jeg velger skrive dette her, hvorfor jeg avslører henne på en offentlig nettside. Når absolutt alle andre forsøk på å kontakte henne blir avvist med blokkering eller taushet står jeg ikke igjen med så mange andre valg. Det er ikke greit at hun stjeler det jeg skriver, og når hun etter gjentatte beskjeder velger å fortsette må jeg prøve en annen løsning for å få stopp på plagiatet hun driver med. Jeg ser jo tydelig at hun leser bloggen min, ettersom hun så flittig kopierer den. 

Dette er kanskje ikke den beste måten å gjøre det på, og det er sikkert ikke den som er mest skånsom. Men når hun ikke vil høre eller handle når jeg tar kontakt får jeg bare stille meg selv i et dårligere lys. Jeg er ikke perfekt, og har heller ikke noe ønske om å være det.

Og nei jeg kan ikke «bare overse» det, for jeg synes ikke det er greit å la slikt passere uten konsekvens for henne som krenker det arbeidet jeg legger ned i min blogg. 

Hele teksten som er kopiert fra meg finner du her! 

Akeulykke og avlastningshelg.

Helgen gikk ikke helt som planlagt, og istedenfor å være sosial med venner har jeg sovet bort helgen. Jeg har faktisk vært så tappet for energi at jeg ikke engang orket å lage meg brødskiver innimellom. Så har trøstespist sjokolade med god samvittighet, for vanligvis spiser jeg vanlig mat før jeg trykker innpå snaks. 

De opprinnelige planene var grillfest på fredag og bursdagsfeiring på lørdag, og jeg klarte å fullføre 1/4del. Lørdagen skulle vi også komme oss til byen og få ordnet med filterbrillene til minstemann som gikk i stykker i påsken, og rette på brillene som atter en gang henger på halv tolv. Eller jeg bør muligens skryte av dem, for det er mer en imponerende hva de har tålt. 

Vel, alt så bra ut på onsdagen, og jeg var ikke mer en normalt sliten. Vi har heldigvis vedtak på litt ekstra avlastning, så selv om det har hadde vært noen netter med alt for lite søvn gikk det greit å kombinere med jobb og familieliv. Men det skulle snu på torsdagen, og det burde jeg forstått etter en veldig slitsom natt. En av de værste på lenge faktisk. 

Torsdagen kom og om du ser bort ifra litt neseblod på jobben skulle jeg klare å slappe av den kvelden å natten og samle nye krefter. For etter eldstemanns trening var jeg fri til å ligge helt i ro og kanskje sovne på sofaen. 

Men på dagen hadde minstemann vært utsatt for en akeulykke i barnehagen, og det så ut til å gå greit så vi leverte han til foreldrene mine og stresset avgårde med eldstemann som skulle på trening så vi kunne handle i mellomtiden. Dessverre hovnet han veldig opp i mellomtiden, og siden han var så veldig stille og rolig fant vi det tryggest å ringe legevakten når vi kom hjem med eldstemann. Og kort oppsummert ble det mye venting, CT og en veldig sein kveld på oss. Heldigvis viste bildene fra røntgenavdelingen at alt var fint, så vi trengte ikke dra tilbake på sykehuset dagen etter. (Han har tidenes blåveis på øye og kinnet, og er selv veldig fascinert over alle fargene.)


Når ungene ligger slik er det som regel et dårlig tegn, heldigvis gikk alt bra denne gangen.

Så ikke overraskende var jeg utslitt når jeg kunne synke ned i sofaen etter jobb på fredag. Så det var med tungt hjerte jeg løsrev meg og fant frem sminkekosten. Jeg tenkte som så at jeg sikkert ville bli i bedre form etter hvert for jeg hadde veldig lyst å være sosial, men etter bare noen timer måtte vi dra hjem. Det eneste jeg ville var å legge meg. Heldigvis fikk vi oss nydelig grillmat før vi dro hjem.

Og så sov jeg og sov, og var bare våken nok til å registrerer at jeg hadde ekstremt vondt i føttene på lørdagen og at jeg måtte avlyse bursdagsfeiringen til mitt kjære søskenbarn. Heldigvis har hun stor forståelse for hva jeg går gjennom, og jeg trengte ikke være redd for at hun skulle bli sur. 

I dag har det vært litt mer energi tilstede, men dagen har ikke vært mye å skryte av. Ja foruten om den herlige søndagsmiddagen mamma laget oss, den var mer en nydelig. Og alle gullkornene til minstemann. 

Får håpe vi går en ny og bedre uke i møte i alle fall! 

Facebooksiden min finner du her. 

Bilder av et helt vanlig hjem, på en helt vanlig dag!

Greit, nå får det holde med superperfekte hjem for en stund, og siden det var så vanskelig å oppdrive noen interiørbilder med støvkorn og rot legger jeg det ut selv. (Sådeså!) Ikke at jeg har det så fryktelig uryddig, men de fleste bildene jeg har sett i ettermiddag (når jeg har klart å gjemme meg inne på do en stund) er av ryddige hjem der ingen barn kan bo. Eller i alle fall må det være veldig lydige barn som aldri springer inne, for så mange dyre og skjøre ting gir meg pusteproblemer.  Her i huset glemmes regelen om å gå inne hvert femte minutt, og det jeg har av verdi som jeg er redd for er langt unna rekkevidde for aktive barn. Ja utenom macen, men som regel holder dem seg langt unna strikkehjørnet mitt. Ingen ting ondt om de som verdsetter hjemmet sitt mer en meg, men jeg føler at vi av og til trenger å se noen vanlige hjem også. De med hybelkaniner og riper i gulvet. Og jeg er ganske sikker på at de fleste har det jeg beskriver som vanlige hjem, og det er ikke de folkene som poster bildene sine i sosiale medier. 

Mine bilder er selvfølgelig helt ferske, og jeg har ikke ryddet eller vasket før jeg tok dem. Jeg er irriterende sliten etter en lang dag og en enda lengre ettermiddag siden minstemann har hatt fryktelig vondt. Sist uke skrøt jeg til legen om at det var veldig, veldig lenge siden han har hatt smerteanfall av denne typen, så de ordne må jeg pent bite i meg. Og det virkelig river i hjerte når barnet mitt gråter og gråter fordi det gjør så fryktelig vondt. Det krever energi, og når guttene endelig hadde sovnet pustet jeg lettet ut både fordi han endelig fikk sove og fordi jeg omsider kunne slappe av. Jeg trenger noen timer pause før jeg skal legge meg og antakeligvis få en elendig natt med søvn. Og alt dette er grunnen til at jeg i dag ville se et helt vanlig hjem, bare for å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene. 


Strikkehjørnet mitt, med noen få av alle prosjektene som er på gang. Genseren med traktor må jeg rekke opp igjen, den er ikke god nok. Dessverre kan jeg bare skylde på meg selv, for jeg kunne vært mer nøye når jeg strikket. Den rosa dotten vet jeg faktisk ikke hva er, men det tilhører en av ungene. Muligens er det en videreutviklet hybelkanin. Og av alle ting har Macen klart å støve ned, så det betyr at det er lenge siden sist jeg blogget. 

Kjapp tur innom badet, og der var det ingen som hadde ryddet siden i dag tidlig. Det ødelagte strikket kunne med fordel funnet veien til søppelbøtten bare en meter unna. Og om du er av det oppmerksomme slaget vil du se at jeg fortsatt ikke har gjort noe med hyllen, den er fortsatt like lekker som før der den pynter opp badet med sponplatene sine. 

Det skal egentlig ikke være klær på hyllen, men de finner stadig vekk veien dit. Ja å bare så det er informert om så er den ledningsbiten helt ufarlig, men veldig irriterende. Vaskemiddelet skal være på øverste hylle på grunn av sikkerhet, men når jeg tenker meg om klarer begge guttene å kom seg dit opp om de vil. Hva dopapiret gjør der vet jeg ikke, det skal egentlig være innen rekkevidde, og om du ikke har armer på 1,5meter så feiler den nye oppbevaringsplassen. 

De hyllene var en gang veldig ryddige, og det var når vi pusset opp rommet sist sommer. Etter det har ungene innredet etter eget ønske, og de foretrekker usymmetrisk oppstilling og et hint av uorden. Vaskekluten er faktisk limt fast i den skoesken, men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor. 

"Mellomgangen" er oppsamlingsplass for alt, og der er det aldri orden. Jeg har fortsatt ikke funnet motivasjon til å prøve å lage noe fornuftig system, så alt bare stables der det er en liten overflate. Men siden jeg skulle ta bort duken for noen dager siden måtte jeg fjerne alt som var der, så nå ser det i grunnen ganske fint ut. Ellers er det vinteruke på skolen og i barnehagen så turutstyr ligger over alt.

Yttergangen som skal inneholder alle klærne våre. Dessverre er ikke "skal" et realistisk ord, så nå kryper klærne lengre å lengre inn sammen med all småstein vi drar med oss. Skoene kan stilles opp pent, men kun min bedre halvdel setter sine to par sko på plass. Rema-posen hører ikke til i lue/votter/hals hyllen, og teknisk sett kan de lukkes igjen. Men om jeg gjør det blir ungene sure, så jeg har gitt opp den kampen. 

Den evige papirmøllen har flyttet inn for godt, og nå er det en søknad om hjelpemidler som skal avgårde, heldigvis er den ferdig utfylt så jeg må bare signere og sende. De nøklene hører i alle fall ikke til der, og den skyldige kan du nesten se. Og sannelig fikk jeg ikke med meg all påskepyten, så det egget får bare ligge der frem til neste år. 

Kjøkkenkroken i all sin prakt, som gjerne blir en tiltrekkende oppsamlingsplass. Vinflaskene har jeg fått, og de skal forvandles til vaser når jeg finner limet jeg har kjøpt, men det er på mystisk vis forsvunnet. Jeg drikker så å si aldri vin, så da må jeg få flasker hos andre. 

Bordpynten min som dukket opp to sekunder etter at duken ble lagt på plass. 

Og til slutt har du påskepynten min som garantert blir stående der noen uker til, oppå er enda et klesskap. De klærne var jeg på jakt etter i dag tidlig, men da lå de en annen umerket plass. (Påskepynten fikk omhyggelig plass i esken, og jeg nekter å åpne den fordi jeg har glemt 1 egg!) 

Vel da er dagens rundtur over, og jeg skal ta fatt på den kjipe oppgaven det er å rekke opp x-antall omganger på en genser som skulle vært ferdig for noen uker siden. Minstemann går rundt i en alt for kort genser, og selv om våren er i luften må han bruke den enda en god stund. Så de neste 4-5 dagene skal jeg strikke på meg brannsår i fingrene, ønsk meg lykke til! 

Facebooksiden min finner du her. 

#bakfasaden #interiør #hjem #mammalivet