april 2015

Kjære Dressmann!

Kjære Dressmann, som kan få enhver mann til å skinne med flunkende ny dress og penskjorte på, jeg har en bønn til dere. 

Kan dere være så snill å merke hvor mange nåler dere stikker inn i hver skjorte? Det har seg slik at her i huset er det jeg som må fjerne nålene, og jeg vil nødig utsette min bedre halvdel for en klem med et piggsvin, særlig siden jeg tar på meg den nokså kronglete oppgaven det er å dra ut nåler fra en stramt brettet skjorte. Mine fingre er nemlig mye mindre en min bedre halvdels, og det sier seg selv at jeg som er vant til å håndtere nåler er den mest skadefrie løsningen på skjortebefrielsen.

Siden jeg har en del varme følelser for han som jeg deler seng med, så ønsker jeg ikke at han skal trø en nål inn i fingeren og gjennom en blodåre samtidig som vi stresser for å rekke en penere anledning, og siden jeg kjenner han vil han garantert nekte legebesøk av en slik grunn. Og dra ut nålen som stikker gjennom fingeren selv. Det vil resultere i en heftig diskusjon med den hysteriske meg som mener at dette er en legesak og en irritabel herremann som mener at dette får han fikse selv. Og det vil vi jo ikke oppleve, rett før vi skal ut i det offentlige og fremstå som det perfekte par med matchende klær og veloppdragne barn. For om vi har en opphetet diskusjon før vi trår over dørterskelen vil vi gå rundt stive i masken og frese til hverandre, og slå hull på den perfekte fasaden vår.

Mannen i huset er i grunnen lett å lure inn i finklær slik situasjon er i dag, og det ville være svært synd om han endret mening etter et stikk. For det holder i massevis å krangle penklær på de to minste i huset, som ikke helt ser hvorfor de skal bli oppdresset når det finnes herlige joggebukser og t-skjorter med fargerike monstre og barne-tv figurer i alle former og fasonger. 

Siden jeg har god erfaring med å dra flis ut av små barneføtter etter lange dager ute i solen, teller jeg alltid antallet som kommer ut og triumferer med det. Og det skal jeg gjøre også denne gangen.

For i de to skjortene vi handlet under sist besøk hadde den ene 8 stikkvåpen og den andre 10. Det var to ulike skjorter, så jeg regner med at dere har et vist antall på hver type, og det kan umulig være så vanskelig å klærsje et tall på innpakningen. 

Så igjen, vær så snill å merk hvor mange nåler jeg skal forvente å finne, slik at vi kan beholde balansen i hverdagslivet på et normalt kaotisk nivå. 

PS. Takk for nålene, de kommer godt med til diverse håndarbeidsprosjekter, flistrekking ut av barneføtter og billige løsninger for å holde julepynten sammen enda et år.  

Facebooksiden min finner du her. 

Bloggen har vært sykemeldt!

Puh, endelig er formen på bedringens vei, og både halsen og ørene er stort sett tilbake i sin vanlige form. Dessverre kan jeg ikke si det samme om den ufine bihulebetennelsen som fortsatt gir meg tidenes hodepine og noen ekstremt vrange nakkemuskler. (Jeg skal la være å snakke om det som kommer ut av nesen, da det med stor sannsynlighet kan bli litt for sterk kost for enkelte. Men det grønne slimet du finner i lekebutikken kan ta seg en bolle, for det taper konkurransen over å være eklest.) 

Jeg har stort sett holdt sengen den siste uken, og kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig. Det er mulig at jeg kan ha fortrengt sitt gang, men om jeg ikke tar helt feil kan jeg telle ganske mange år tilbake i tid. Vanligvis ligger jeg å sutrer i et par dager før jeg delvis kommer meg til bake til standar formen, men denne gangen har det bare vart og vart. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er drit lei av min egen sutring. 

Heldigvis er hodepinen stort sett borte, og jeg kan se på dataskjermen i mer en noen minutter av gangen, og det er jo et stort framskritt.

Minstemann ble friskmeldt på mandag etter to uker hjemme fra barnehagen og det var en strålende fornøyd gutt som fikk være sammen med vennen sine igjen. Selv om han sa at han kunne vært frisk et par dager til så han fikk ekstra spilletid når han var i god form. Også mannen i huset har tatt runden med basillene, men han kom seg fort i form igjen. Eldstemann på sin side må være laget av noe ekstremt bakterie-sikkert stoff, for han har holdt seg frisk. (Bank i bordet og alt det der, han kan bare holde seg frisk!) 

Basillene er med andre ord årsaken fra min aldri så lille sykemelding fra skrivingen, og det er kanskje like greit siden mine ord stort sett ville handlet om hvor fryktelig synd det var i meg selv! 

Men nå går det fremover, og jeg har et stort håp om at jeg ikke vil våkne med neseblod og det som føles som dagen derpå etter en ukes tid på grøftefylla i morgen tidlig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. I dag fikk jeg mine første hestehov denne sesongen, og mammahjerte frydet seg over eldstemann som banket på døren for å overraske meg. Minstemann ville også glede sin mamma og hadde med seg noen gråstein som vi kan pynte stuen med etter fjæraturen med barnehagen. 


Første vårblomsten jeg fikk i 2014 :-) 

Restgarnprosjektet.

For tiden har jeg konstant tannpine i bena, og bare jeg kjenner antydning til kulde går verkingen over i biting og stikking. Ikke spesielt morsomt med andre ord, og det eneste som hjelper sånn passe er ullsokker. Iløpet av vinteren har jeg strikket mange par tøfler som jeg har tovet og gitt bort, og derfor hadde jeg en anseelig mengde restgarn. Så jeg pønsket like greit ut en plan om å strikke tøfler til meg selv som skulle varme mer en bare foten. 


Garnet og pinnene ble funnet frem, og alle de små buntene ble delt i to. Så var det bare å legge opp masker til det jeg trodde ville bli en passe mengde. 


Garnet fløy mellom fingrene og jeg innså at etterjobben med å feste tråder ville bli en kjedelig affære. Men skulle jeg ha tøfler, fikk jeg også bare godta jobben som fulgte med. 


Jeg tok utgangspunkt i oppskriften som Sandnes garn har lagt ut på nett, og og la til litt av egne erfaringer for å få dem helt etter mitt ønske. 


Når alle trådene var festet og pyntekanten heklet var var det bare å slenge de enorme sokkene i vaskemaskin på 60grader. Jeg satt nesten og stirret inn i vaskemaskin siden ventingen ble litt i overkant kjedelig, men innså at tv kunne fungere som bedre underholdning i ventetiden. Når maskin var ferdig stormet jeg inn på badet og rev ut tøflene, dessverre trengte de en runde til på 40grader og jeg gikk fornærmet inn i stuen igjen. 


Etter runde to i vaskemaskin var de perfekt tovet, og jeg satte i gang med å forme dem etter foten. Det ble litt riving og sliting før jeg var fornøyd, og jeg tenker at den økten kunne regnes som dagens trening. Når det var gjort hengte jeg dem opp, og krysset fingrene for at de ville tørke på null komma niks. Men det gjorde dem ikke, og jeg måtte vente til dagen etter før de kunne pyntes og syes sammen. Så når klokken ble 0630 og minstemann vekte meg var det bare å hoppe opp å springe inn på badet. Der han to tørre tøfler. Jeg rev dem med meg å tasset inn i stuen, fant fram resten av restgarnet og sydde i samme hastighet som en symaskin. (I alle fall om det er jeg som skulle bruke den, for det går langt fra fort.)


Det ferdige resultatet ble som forventet, og jeg kommer til å ha store problemer med å ta dem av. De er myke, varme og svært behagelige på foten. Og ikke minst er det veldig morsomt å ha litt fart så jeg suser bortover det glatte gulvet, og de skal være så godt tovet at de vil tåle mange, mange runder før det slites hull i dem. 


Siden jeg ikke er slangemenneske måtte min yngste sønn stille opp som modell. Han syntes det var veldig fint å stå på stuebordet, så han stilte villig opp. 


Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Du kan sikkert lage noen uten restgarn, men litt av gleden med dem er jo å bruke opp restgarnet som tar plass som egentlig burde være til nye nøster. 

#Strikking #hekling #restgarn #ull #ullgarn #hobby #håndarbeid #skalikkefrysemerpåbena

Da har jeg kranglet med symaskin og laget hyttevegger!

Det hender jeg er litt uheldig å sier ja til prosjekter jeg ikke har evner til å gjennomføre, men når en fantastisk søt liten gutt sier at jeg er verdens beste mamma og spør om jeg kan lage gardiner til hytten hans klarer jeg ikke under noen omstendigheter å si nei. (Hytten=Sengen) Men som jeg har skrevet tidligere er jeg og symaskinen svært dårlige venner, vi er faktisk bitre uvenner og alt samvær er en brysom affære! Men jeg hadde ikke noe valg, om jeg ikke skulle sy gardinen for hånd med nål og trå, som ville ende med en sykemelding fordi jeg mangler en finger etter x-antall stikk av den morderiske nålen. 


Lilleskatten lurer bare gjennom gardinene og sender en stor takk til henne som donerte dem til oss! 

Første del av prosjektet var å finne ut om jeg hadde noe stoff som kunne brukes, og siden jeg går langt i å unngå sy-maskinbruk var det dårlig stelt med det slaget. Og jeg er heller ikke av den huslige typen med alt for mange gardiner, så jeg hadde ingen som kunne ofres. Det endte med at jeg ringte om assistanse, som inkluderte et koselig besøk ute på landet. (Og en perfekt utsettelse av den grusomme oppgaven som lå foran meg!) 


Prøvelsen ligger å venter...

Men i går etter jobb og middag hadde jeg ingen flere grunner til å utsette gardin-lagingen, og jeg hentet den forhatte symaskin hos min mor. Jeg har altså ikke en selv og er avhengig av å låne hennes om jeg ikke klarer å overtale noen andre til å sy for meg. Maskinen ble pakket frem, og etter mye om og men fikk jeg trådene der de skulle være. Så startet oppmåling av seng, klipping av gardiner i ca perfekt lengde, bretting av ujevne klippekanter og mishandling med stoppenåler. Til slutt var alt klart til kamp, og jeg angrep symaskin. De første rundene gikk dårlig for min del, men etter at taktikken ble endret tok gardinene form. Bokstavelig talt, for de strekene jeg sydde var langt fra rette. 


Sukk, jeg brukte sikkert mest tid på å unngå å stikke meg på de teite nålene!

Når jeg svett og forbannet var ferdig ble de kastet i vaskemaskin, for jeg hadde et håp om at det holdt å henge dem opp så jeg ikke måtte frem med strykejern. For på andreplass av husholdningsprodukter jeg ikke liker er strykejernet.

Teltveggene til minstemann fikk tørke over natten og jeg kom frem til at de var slette nok til sitt bruk. De ville sikkert bli krøllet etter noen minutter i bruk, så jeg fant ut at strykjernet bare kunne ligge langt inne i  skapet som jeg åpner så sjeldent som mulig. Etter jobb i dag var det bare å hive seg til med organisering og rydding av barnerom. Det er lurt å faktisk klare å gå rundt sengen når noe skal fikses på den, så guttene ble satt i arbeid. Det endte med at jeg sendte kranglefantene inn i stuen og ryddet selv så jeg skulle bli ferdig før middag. Mannen hadde tryllet frem fiskeboller og får karakteren meget godt bestått for både smak og dandering.


Perfekt middag, spesielt siden jeg slipper å lage den selv! Mannen skal ha all æren for det vi spiser her i huset! 

Litt fakta om det jeg har gjort er vel på sin plass og jeg kan fortelle at til oppheng brukte jeg en gammel gardinstang, som er en midlertidig løsning. Vi skal kjøpe inn sånne smarte snorer som fantes før i tiden, om jeg finner det vel og merke. På kortsiden av sengen heklet jeg en snor som ble festet med noen saftige blåknuter slik at gardinene holder seg på plass. Det var to stykk gardiner som fikk unngjelde og jeg har til og med stoff som kan brukes til å sy noen puter til hytta. (Men det blir ikke med det første!) 


Det meste gikk greit, om du ser bort ifra at jeg klarte å bryte i stykker ventilen. Litt usikker på hvordan det gikk seg til, og det kan være at den prøvde å angripe meg. 

Når jeg var ferdig klappet jeg meg selv på skulderen og roste meg selv for anstrengelsen og kampen jeg hadde vært gjennom. Jeg kom frem til at jeg sto igjen som vinner, og har tenkt å tildele meg selv en stor plate sjokolade i premie. 


Minstemann var veldig misfornøyd med at han ikke fikk være ute sammen med broren, men det gikk over når sengen var klar til bruk! Heldigvis, for en sint og febersyk femåring er langt fra noen lett oppgave. Det kunne endt i at jeg sa ja til et nytt sy-prosjekt! 

Minstemann var strålende fornøyd, og har sjekket klokken hele ettermiddagen slik at han kunne gå å legge seg. Nå sover han søtt i hytten sin, og vi krysser fingrene for at han får sove litt bedre denne natten. Han er fortsatt pjusk i formen og natt til i dag var det vel bare noen få timer sammenhengende søvn etter klokken 00:30. Noe som gjør at øynene går i kryss og at stort sett alt jeg tenker på omhandler søvn. (Jeg legger også all skyld for eventuelle skrivefeil på manglende søvn i dag og ikke på latskap fordi jeg ikke gidder å lese teksten selv!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Orange is the new black

 Jeg elsker tv-serier og jeg hater å vente på dem! 

Sponset innlegg.

Når jeg finner en serie som faller i smak blir jeg limt fast i sofaen og tar så få pauser som overhode mulig. Det er nesten så jeg begrenser væskeinntaket slik at jeg ikke må springe på do mer en høyst nødvendig. Og de gangene jeg virkelig er hekta klarer jeg på mystisk vis å få ungene i seng til det tidspunktet vi helst ser at de skal legge seg, og jeg blir ekspert på å utsette husarbeid som bare kan vente litt til. Jeg roter frem noe garn og strikker et eller annet som ikke trenger min oppmerksomhet slik at garne bare flyr gjennom fingrene mens øynene er låst på skjermen. Alle sesongene som er tilgjengelig blir sett med stor entusiasmen, episode etter episode. 


Alt klart, nesten...

Og så kommer den siste episoden i den siste sesongen, og jeg blir nesten like skuffet som et barn som ikke får gaver på julaften. Surmunnen klistrer seg i ansiktet, og jeg kaster meg over datamaskin for å finne ut om det kommer en ny sesong.  Det gjør det som regel, men ikke før om lenge! Og jeg hater å vente...

Men så går det noen dager, og den store skuffelsen slutter å plage meg helt til media kommer med slike overskrifter: "Nå kommer den nye sesongen av Orange is the new black!" Pulsen stiger og jeg kan ikke trykke meg fort nok inn på linken med et stort glis om munnen. 

Og hva leser jeg? Den nedslående nyheten om sesongen kommer ikke før 12 juni, og det er veldig, veldig lenge til! 

Men om ikke annet vet jeg hva som skal gjøres den 12.juni etter at guttene er i seng. Og det gleder jeg meg til, selv om ventingen ikke er min sterkeste side. 

Facebooksiden min finner du her. 

#netflix #streamteam

Møkk lei mamma!

Kjipt forkjølelse som nekter å slippe taket gis bort! Den kan hentes omgående og vi ser den gjerne forsvinne ut døren fortere en svint. 

Minstemann ser ut til å være den uheldige igjen, og det var ikke mange dagene han fikk før han ble slått ut på ny. Det kjennes nesten som at vi har vært syk hele året, for om ikke den ene har vært dårlig så har det vært den andre. 


Han fikk forbud mot å være ute, men klarte å smiske seg til å leke med isbiter inne.

Jeg har selvfølgelig iverksatt smitteprosedyre, men det er likesom ikke like lett å gjennomføre i en knøttliten leilighet med fire personer, som i tillegg blir disponert for andres bakterier hver gang vi jogger utenfor døren. 

Det er vel kanskje ikke en overraskelse at jeg er dritt lei av hele opplegget og helst ønsker meg en ferie på en øde plass uten noen som helst menneskelig omgang. Eventuelt en mulighet til å ligge i solen uten å måtte røre en muskel på flere dager. Flaks at jeg viste det kunne bli slik når man fikk barn, ellers ville jeg garantert ha flatet ut og vært sikker på at livet var over. 


Minstemann er i alle fall fornøyd med tyven han så her om dagen, og har egentlig et bra humør tatt formen i betraktning. Han lurte meg nesten til å ringe politistasjon for å si ifra om tyven, men vi ble enige i at de sikkert også så på nyhetene og oppdaget han! 

Men egentlig er jeg mest frustrert, og synes det er fryktelig urettferdig at minstemann gang på gang skal bli syk, han av alle fortjener å slippe og jeg skulle så gjerne overtatt så han fikk være i tipp topp form. Jeg kjenner mammahjerte gråte når han gråter, og jeg kjenner at mammaevnen ikke strekker til når han har det vondt. Jeg kan bare holde han på fanget, trøste med gode ord og stryke han over håret til det går over. Men jeg kan ikke ta bort smerten og ubehaget. 

Denne gangen har snørret angrepet på ny, og lymfeknutene blitt store som tennisballer. (Okei, det er en overdrivelse, de er på størrelse med en ert!) Feberen kommer og går, og energinivået er lavt. Han sov faktisk hele natten til i dag, og det betyr jo ofte at noe trøbbel er på vei. Samt at han sovnet på dagen, noe som i alle fall ikke er normalt. Og siden han har hanglet så lenge får vi gleden av å besøke legen i morgen. Han er heldigvis en trivelig fyr, så skal ikke klage på det. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å se litt mindre til han. Mannen blir hjemme med lillemann, og jeg skal på jobb. Så fremst ikke natten blir av det ekstreme slaget, for da vil jeg være uten evne til å kommunisere med andre. 

Det kjennes godt at denne vinteren har vært lang, og jeg er virkelig glad for at vi har fått en ekstra dag med avlastning i uken. Uten den ville jeg sikkert vært på stadie der jeg sitter i skittentøyhaugen og griner. Men jeg klarer altså forsatt å holde hode over vann og fungere sånn helt greit på jobb. Men jeg håper virkelig på litt varmere tider og en lang sykdomsfri periode, for humøret er langt fra der det skal være. Og jeg er helt sikker på at jeg har fått fem nye bekymringrynker og snart får jeg vel grått hår også. For ikke snakke om de store mørke og usexy posene under øynene som kan skremme bort både de med og uten syn. 


Brevet fra Tildelingskontoret som innvilget avlastningen til oss, siden jeg er så glad i å legge ut bilder av div brev. Som de fra statsministerens kontor for eksempel. 

Men bare vent, når ungene er voksene skal jeg påkoste meg en hel dag på spa, uten å ofre noen andre en eneste tanke. Jeg skal bli pleiet og dullet med etter alle kunstens regler, og etterpå skal jeg sette meg ned med en god bok, en boks cola og muligens en skål med karameller. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

En helt ekte tyv!!?

Takk til mannen med hvit og svartstripet skjorte på Tromsø Politistasjon som angivelig rømte! Du gjorde dagen min, og jeg kan nesten ikke stoppe å le. Ikke fordi du hadde stripet skjorte altså, for den var det ingen ting galt med. Du gikk ut en dør i bakgrunnen av kamerafolkene som skulle bringe dagens nyheter til nord.

Det har seg nemlig slik at min kjære sønn på fem år så på tv sammen med oss, for han har alltid et håp om å se 1.Brannmenn, 2. Politi eller 3.Sykebilfolk når vi foreldre gjør et forsøk å få med oss dagens hendelser. Men det er jo ikke like lett, for han snakker som en foss om han bare får et ørlite glimt av heltene sine, og det gjør han jo relativt ofte siden nyhetene for det meste handler om hendelser som involverer både ordensmakten, ild og helsenorge. 

Så når innslaget fra politihuset kom jublet han høylytt, før han satte i et rop! "Hærregud, se der! Mamma, pappa se han tyven, han rømme! Å det når politiet står å skravle. Hærrgeud, tenk at dem lar han ekte tyven stikke av! Seriøst!" Han hoppet opp og ned på gulvet, og gikk nesten noen runde rundt seg selv. For tyver, det har han aldri sett på tv før, og i alle fall ikke når de rømmer fra politistasjon. 


Vi kunne ikke annet enn å le, og vår forklaring om at de innsatte antakeligvis har sine egne klær på, og ikke stripet fangedrakt ble totalt ignorert. Han var hellig overbevist, og resten av kvelden gikk han rundt strålende fornøyd over at han så tyven, men ikke politiet. 

Så takk til deg i stripete skjorte som mest sannsynlig helt tilfeldig gikk i bakgrunnen av et kamerateam, du har gitt oss dagens og kanskje månedens beste underholdning! (Og vi håper du kan le med oss, selv om guttungen tror du er en tyv!) 

Facebooksiden min finner du her. 

HÆ? Genseren på feil vei sa du?!

Man skulle tro at jeg i en alder av 28 år hadde lært meg hvordan klærne kommer på kroppen, og ikke minst hvordan vei de skal være. Og man skulle i alle fall tro at jeg ville oppdage en eventuell feil før jeg når ytterdøren om morgenen. Men der tok jeg veldig feil, for i dag har genseren min vært på vranga hele dagen, tror jeg. 

Når jeg kom hjem fra jobb gikk turen innom badet for å gå på do, vaske hender og hive på meg noen tykke ullsokker. Jeg var tydeligvis ikke så bevist på egene handlinger og mer opptatt av å rope gjennom baddøren istendefor å åpne den å føre en normal samtale med min bedre halvdel. Han hadde funnet et minidrivhus til 200kroner, og dette har jeg gått rundt å snakket om i enorme tider. Men i alle fall, jeg er litt usikker på om genseren kan ha vært av i dette tidsrommet, for så at jeg ombestemte meg å ville ha den på igjen. Men sannsynligheten er stor for at den forble på kroppen. 

Når jeg kom i stuen oppfattet jeg noe merkelig i side-synet, og i det jeg dreide på hodet oppdaget jeg at genseren var på vrangen. 


Min første tanke var hvordan i alle dager det hadde gått seg til, og min andre tanke var hvordan har jeg klart å unngå å se dette hele dagen på jobb. (Jeg ser åpenbart ikke så ofte på meg selv i speilet...) En annen merkelig ting er at ikke mine barn har lagt merke til dette, for de er eksperter på å oppdage morens små flauser lenge før alle andre, og på den måten er de jo et sikkerhetsnett før jeg skal ferdes ut i det offentlige. 

Så til alle dem som kan ha lagt merke til at jeg gikk med genseren på vrangen i dag, dette er et ganske sjeldent tilfelle av mammabevisstløshet i våken tilstand. Det er sånt som oppstår etter noen år som mor eller far der hode blir alt for opptatt av alle rundt deg selv i kombinasjon med elendig og uregelmessig nattesøvn. For ungene var begge anstendige kledd, og om jeg ikke husker helt feil ga jeg dem beskjed om å sjekke at merkelappen er på rett side når ullundertøy skulle på før småfuglene sto opp i dag tidlig.

Resten av uken skal jeg dobbeltsjekke meg selv i speilet før jeg går ut døren, og ikke når jeg kommer hjem igjen. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Se der! Mamma SE DER!"

Under barne-tv i dag lå jeg på sofaen å tastet på telefon, og oppdaterte meg på dagens nyheter. Som blant annet besto av en femåring som hadde sendt brev til statsministeren og fått svar. Gutten den saken handlet om lå på siden av meg i sofaen og bare dultet litt borti meg med jevne mellomrom. En usynlig navlestreng hekter seg fast hver gang han blir syk, og da kreves det en vis mengde mammakontakt iløpet av hvert eneste minutt. Det er forsåvidt ganske fint, så fremst det ikke er noe du må gjøre uten en unge hengende rundt bena. Han var dypt oppslukt av barnetv og jeg hadde ikke det minste dårlig samvittighet for å bruke oppmerksomheten min på telefon samtidig som jeg masserte noen vonde små føtter. 

Plutselig hoppet guttungen opp og rev tak i meg og ropte "Se der, mamma se der! MAMMA SE!!!", og jeg var nesten sikker på at det regnet frosker utefor vinduet eller mitt mareritt om at de hvite vandrerne fra Games of Trones hadde dukket opp utenfor stuevinduet. Jeg spratt opp av sofaen og prøve å finne ut hva det var som skapte en slik entusiasme hos guttungen. Til og med mannen som laget middag snudde seg og lurte på om noe var galt. Minstemann satte armene i siden og så på oss med et blikk som sa at vi var håpløse og muligens blinde. Han pekte på tv og sa "Se, marsvinet har fått babyer og det har jeg aldri sett før!" Så dumpet han ned i sofaen som om ingen ting hadde hendt. 

Mor satt igjen som et spørsmålstegn med litt forhøyet puls, før hun også falt til bake på telefontastingen i vente av middag. 

Facebooksiden min finner du her :-) 


Ps. Avisinnlegget kan leses i avisen nordlys, men om du ikke abonnerer på avisen må du betale for å se saken. Minstemann var strålende fornøyd og har tatt vare på avisen. Han håpet at statsministerens kontor får kjeft for at han ikke får noen lekeplass, men ellers er han fornøyd med dem. 

Så uendelig sliten.

Jeg merker godt at det har vært en lang vinter, og noen dager er kroppen så sliten at den verker av søvnmangel og mine egne smerter som alltid ulmer i bakgrunnen. Selv om dagene blir lysere er det vanskelig å finne motivasjon til å se framover mot sommeren, fordi hverdagen er så altoppslukende. Dagene går så fort og nettene er så lange. 

Minstemann har hatt en lang og dårlig periode med mer smerter og mindre søvn en normalt. I vinter hadde vi noen ok måneder hvor det var helt greit med søvn, ikke akkurat noe særlig å juble over med tanke på hva normalen er, men for oss var det mye bedre enn hva vi forventet av tidligere erfaringer. Men den siste tiden har det ikke vært lett å være liten gutt eller mamma. 

Jeg kjenner så uendelig godt på de vonde følelsene av å ikke strekke til, av å ikke kunne gjøre noe for at den lille skatten vår skal ha det bedre. Det gjør vondt å ikke kunne si at alt vi bli bra, at alt vil gå over. For fremtiden vet vi ingenting om. Det eneste jeg kan gjøre er å være der og trøste når ingen ting annet hjelper. 

For en stund siden startet minstemann med terapisvømming, og det er veldig positivt for han. Det er alt for kald å være i de offentlige svømmehalene, og han har alltid vært lei seg over at broren fikk dra å bade. Men nå er han i et godt oppvarmet basseng hvor en fysioterapeut styrer treningen, og vi håper dette kan ha en positiv effekt. Han er som regel veldig sliten etterpå, men gleden av å få bade veier heldigvis opp mer en ubehaget i ettertid.

Han har vært mye syk i vinter, og jeg skulle virkelig ønske at vi snart fikk en pause fra de utallige forkjølelsene og ulike virusinfeksjonene som angriper. Til nå bør vi ha brukt opp kvoten vår på sykdom for en lang stund. 

Jeg kjenner at en tur til varmere strøk hadde vært godt, men økonomien er ikke der at vi kan kan reise bort. Minstemann har det bedre i varmen, så vi krysser fingrene for en super sommer i nord med mange varme og gode dager. Vi skal være hjemme i ferien, så det er en fordel om vi kommer oss ut litt. Det blir vel en gang min tur til å reise til "syden".

Men tankene om sommeren får vente, for nå holder det i massevis å fungere i hverdagen med alt for lite søvn og mange vonde følelser. Og frem til jeg kan la meg selv drømme om større ting skal jeg glede meg over alle de små hendelsene som gjør hvert eneste minutt verd tiden som jeg er mamma. Som den lille hånden som stryker deg over håret på natten, eller de vakre små skattene som dukker opp på hjemveien etter skolen. Eller de fine små ordene som kan få et mammahjerte til å banke litt ekstra. 



Så vil vi forhåpentligvis få det litt lettere etter hvert som været blir mer stabilt og temperaturen går oppover. Men inntil det hender har vi fått en ekstra dag med avlastning i uken, så vi kan halte oss videre gjennom hverdagen.

Facebooksiden min finner du her.

Broderier med mening.

Den siste tiden har jeg muligens holdt på med litt for mange prosjekter på en gang, i alle fall om jeg tolker de litt misfornøyde signalene til min bedre halvdel som sliter med å finne sitteplass i vår ganske store sofa. Men når jeg har holdt på med en ting har jeg plutselig kommet på en annen ting jeg bare måtte prøve med det samme. Men om ikke annet føler jeg at kreativiteten min har blomstret og det gir meg jo en god porsjon energi og glede over egeninnsatsen. Og her er litt av resultatene.

Hekla kurver som kan brukes til oppbevaring med noen velvalgte ord til mottakeren. (Om jeg ikke beholder dem selv, jeg trenger av og til en oppmuntring når jeg sur og jævlig skal greie et umulig hår etter en lang natt uten søvn...)

Den største av kurvene ble til på vei til og fra Mosjøen! Og jeg kan informere om at turbulens og småfly gjør heklingen nesten umulig, for nålen var mer i siden på naboen en i løkken til garnet. 

Søvn hjelper på det meste har jeg funnet ut. 

Viktig budskap! 

Noe jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.

Mannen i huset var ikke helt enig med meg i at kjøleskapet kan brukes som garnlager...

Bursdagsgaven til min søte svigersøster. 

Et par gode ullgensere er også blitt til den siste tiden, for selv om små prosjekter er underholdene og går fort egner de seg dårlig i kombinasjon av tv underholdning. Stavingen blir som regel dårlig når jeg følger med på flere ting. 

Planen er å strikke opp så mange votter at jeg ikke trenger å bekymre med for det til høsten. Vi bor i nord og kan forvente ca 3 måneder med tynne ullvotter på sommeren, men så må de tykke finnes frem igjen. 

Jeg holder også på med flere kurver som jeg planlegger å gi bort i gave, og også de skal pyntes med noen velvalgte ord. (Men med en litt mer nordnorsk uttale.) 


Gode, vare tøfler er også i produksjon, og nå mangler det bare siste finpussen med pyntekanter og passende knapper. 




Og det siste prosjektet har vært å samle sammen litt flere småsteiner og skatter fra fjæra som kan pynte opp i hjemmet. Dessverre var ikke fjæra klar for dette enda, så jeg må nok vente en stund til før jeg kan trylle frem fjæra rundt omkring i stuen. Jeg har også noen ideer som inkluderer drivved, men det får jeg ta etter hvert som det blir varmere i været. 

Facebooksiden min finner du her. 

#strikket #strikking #heklet #hekling #broderi #brodering #sting #sy #humor #DIY #gaver #interiør #håndarbeide #hjemmelaget

Svar fra statsministerens kontor.

Det er ikke hver gang det dumper post fra statsministerens kontor i postkassen, men i går kom brevet guttene har ventet på. For en tid tilbake bestemte den minste seg for å sende brev til sjefen for Norge, og vi fant ut at det var vel statsministeren som passet best. Eldstemann var skribent og han informerte om at det var lite greit så umulig morens skrift er. Jeg skal innrømme at den til tider kan være litt uleselig, og at mine tidligere norsklærere mest sannsynlig ville felle noen tårer over kråketærne. 

Brevet guttene sendte finner du her. 

Minstemann ville klage på veistandarden i Ullsfjorden, for han synes det er fryktelig urettferdig at vi nesten aldri kan dra dit på vinteren, også har han et stort ønske om at regjeringen skal bygge en lekeplass ved siden av besteforeldrenes hytte. (Som sagt, det var guttene som sendte brev, og det hjalp ikke med innvendinger om at det var lite sannsynlig at vi fikk gjennomslag og økonomisk støtte til å lage oss en lekeplass.) 

Men i går kom altså svaret som rampen har ventet på og etterlyst flere ganger. Og det var to veldig spente gutter som fikk åpne posten sin, og med tanke på at det sjeldent kommer post til dem ble det litt ekstra stas. Eldstemann var snar å lese hva som sto på konvolutten, og hoppet noen runder rundt seg selv før han satte seg ned og leste opp for oss alle. Han er heldigvis en god leser, så teksten fikk vi perfekt fremført med innlevelse. (Du vet, noen setninger lysere og andre mørkere.) 



I brevet sto det: 

Takk for et fint brev til Statsministeren.

Regjeringen jobber hver dag med å bygge nye å bedre veier og broer slik at folk kan komme seg trygt frem til hytter, jobb, hjem og skole. Det er bra at dere sier ifra om at det trengs en bedre veiforbindelse mellom hytten og der dere bor. Jeg forstår at det er trasig når veien er stengt. Vi skal tenke på dere når Ullsfjordforbindelsen skal planlegges. 

Selv om det mangler lekeplass ved hytten håper jeg at dere har stor glede av å være der når dere får muligheten til å komme dit. Det er spennende å kunne utforske skogen og klatre i trærne på et slikt sted. 

Med hilsen fra statssekretæren. 



Eldstemann var i hundre, og storfornøyd med at de fikk svar. Han var litt skuffet over at det ikke var statsministeren selv som svarte, men han så den at hun Erna kanskje hadde litt for mye å gjøre til å svare på alle brevene hun får. 

Minstemann på sin side var ikke helt fornøyd, og svært fornærmet over at han ikke fikk seg lekeplass. Han informerte om at "det er statens plikt å bygge lekeplassa, å æ har ikke lekeplass på hytta!". Det skal sies at før vi sendte brevet hadde vi en lengre prat om at regjeringen ikke bruker å bygge lekeplasser selv om man har veldig lyst på det, og at selv om vi sendte brev så var det ikke sikkert at veien kommer som han ønsker. Men den praten var vist glemt, og vi kan vel regne med litt furting i dagene fremover. (Men når han glemte av å furte var han veldig stolt over brevet fra statsministerens kontor, for der hadde moren aldri fått post ifra.) 

Jeg synes det er fantastisk fint at de tar seg tid til å svare på brevet fra guttene, for selv om det ikke har så mye å si i det store bildet betyr det mye for dem. Det er viktig å la barn få si ifra når de opplever noe som urettferdig, uansett om det er ujevn mengde godteri, en lekeplass eller en vei som er alt for ofte stengt. Og selv om det ikke var Erna Solberg selv som signerte, som vil dette være et fint mine å se tilbake på. Så brevet skal jeg ta vare på til guttene blir voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Vi som blogger har følelser og er høyst levende mennesker!

Unnskyld meg, men vi som blogger er også mennesker med ekte følelser og det er ikke greit å rakke ned på oss hver eneste gang ordet blogg nevnes. 

Om du misliker at vi foreteller om våre liv, våre hobbyer, våre problemer, våre gleder så kan du faktisk bare la være å lese, for jeg har forsatt til gode å finne en blogg som krever at du leser hver eneste lille ord som er skrevet. Hva plager det deg at noen av oss velger å bruke litt eller mye av tiden vår på å underholde andre med våre ord eller bilder? Får du vondt i deg når du ser at andre liker og deler det vi skriver? Eller har du bare bestemt deg for at alle som bloggere er idioter? 

Jeg kan isåfall fortelle deg en ting og det er at det er like mange forskjellige blogger som det er forskjellige mennesker, og om du hadde fjernet skylappene skal du ikke se bort ifra at du finner en blogg som skriver om det tema som du faktisk kan gjenkjenne deg i, nemlig kritisering og nedrakking på andre mennesker du overhode ikke kjenner eller har kjennskap til.

Noen deler mye av seg selv, andre gjør det ikke. Og det betyr ikke at noen av disse gjør noe feil, for uansett hva du skriver om vil det alltid være noen som liker å lese det

Tror du virkelig at vi som blogger er noe følelsesløse naut som sitter foran en dataskjerm?! Vi har da ekte følelser som alle andre mennesker, vi kjenner frustrasjon, sinne, glede, sorg og irritasjon på lik linje med alle de som ikke velger og skrive. Og det er klart vi blir såret når noen går til direkte personangrep på oss, klart det svir å få høre at jeg er en elendig mor etter at noen bare har lest tre setninger om hvem jeg er og hvordan jeg behandler mine barn. Om du skal si noe negativt kan du i det minste komme med noe konstruktivt, og ikke bare glefse ut hvor idiotisk det er å blogge og hvor lite hjernekapasitet vi har. De fleste av oss er oppegående folk, selv om du åpenbart har bestemt deg for noe annet. Og de fleste av oss både godtar og noen gang foretrekker konstruktiv kritikk, for det er klart at vi ønsker å forbedre det vi bruker tiden vår til. Men at du uttaler deg usaklig og ikke minst usmakelig blir bare for dumt. 



Så neste gang du føler for å spytte ut stygge ord, bit dem i deg og husk at du faktisk sårer et annet menneske med dine giftige ord. Om du ikke kan stå å rope ordene på torget i sentrum til de som passerer, bør du heller ikke gjøre det i full offentlighet på nett. 

Facebooksiden min finner du her. 

Nye påsketradisjoner, for den late husmoren.

Beklager at jeg er en så dårlig husmor slik at påskekyllingene og påskedukene blir liggende enda en uke, men jeg føler ikke for å bruke den dyrebare fritiden min denne uken på å rydde og tørke støv etter de siste dagers viltre lek innendørs på grunn av småsyke barn og late foreldre. Det er merkelig at så mye støv kan samle seg på bare en liten uke og at hybelkaninene under sofaen har kommet i en slik størrelse at de kan angripe føtter som sitter på gulvet. Jeg for min del bruker å ha føttene på bordet, så jeg skal vente med å finne frem støvsugeren til hybelkaninene kryper opp mot bordflaten.

Påskepynten kan godt vises frem noen dager til, selv om enkelte vil hyle og skrike å si at jeg er en fryktelig lat mamma. Og siden jeg ikke har tenkt å ta til meg kritikken skal jeg smile lurt og informere om at det meste av pynten er laget av barna og de vil helt sikkert like at mor i huset verdsetter de små gavene så mye at de får stå fremme etter fristen for rydding er gått ut. At det som vanligvis står stablet rundt på hyller og ledige overflater er en ganske stor andel barnekunst lar jeg være å nevne. 

Påskepynt laget av oss i familien, sjarmerende og en god grunn til å la påsken vare litt lenger. 

Denne påsken har vi hoppet over tradisjon som inkluderer lim, vatt og paljetter og det ser ikke ut til at guttene har savnet noen av delene. De har begge en god stemme, og om de har lyst å gjøre noe ropes "mamma" helt til jeg slår på hørselen å svarer. De roper forsåvidt mamma ganske ofte, selv om de egentlig ikke vil snakke med meg. Det er nesten så jeg mistenker at de har en liten spiller som de har tatt opp ordet på som spilles gang på gang for at jeg ikke skal klare å konsentrere meg om noen ting.

Vi har heller ikke vært på skitur, og for å være helt ærlig vet jeg ikke hvor mine ski befinner seg. Det er liksom ikke så sjarmerende å trampe seg fremover på noen plankebiter med snø limt fast på undersiden på grunn av ustabilt vær, og jeg savner virkelig ikke å sitte i en fjellskrent å fryse på bena fordi skiskoene ikke er av det varme slaget. Og siden økonomien sier jeg må kjøpe noen billige, kan jeg se langt etter de merkene som muligens kan holde små-tærne varme i fem ekstra minutter. Jeg liker heller ikke å tisse i skogen, med uteklær som nesten er umulig å holde på plass der du gjør ditt beste for å styre strålen mellom skoene og ikke opp etter buksebeinene. Isgufs på det aller helligste er ikke å foretrekke, og heller ikke barn som kommer springende etter deg når du gjør ditt fornødne. De har en tendens til å mobbe sin mor, ettersom de er gutter og bare kan hive ut slagen i en enkel operasjon. Appelsin kan jeg heller ikke spise der jeg sitter ved bålet og får røyk i øynene fordi vinden flytter seg i takt med mine forsøk på å unngå svine i øynene og røykforgiftning. Appelsinen gir meg kløe, og det i kombinasjon med ullundertøy får meg nesten til å grine. 

Jeg har heller ikke jobbet hardt for å få de perfekte selfiene, og sminken har jeg bevist latt ligge så jeg skulle slippe å vaske den bort før leggetid. Det er vel og bra å ta seg godt ut, men her veier ekstraarbeidet mest og gjør at det blir med tanken. De få minuttene det har vært strålende sol har jeg ligget på sofaen og tenkt at vi burde vært ute, før jeg har husket at minst en av oss fire har vært feber-syke. Vi har heller ikke utført slike "koselige" aktiviteter som ville passet inn med alle tilsynelatende lykkelige ferierende påskefolk. Det har holdt i massevis å se på andres bilder som har vist de sjarmerende stundene, og sannelig har jeg fått en herlig påskefølelse av disse. Så takk og pris for at noen ikke er så late og umulige som meg, slik at jeg kunne snylte litt på deres entusiasme og tur glede. Tommelen opp for dem, og muligens ned for meg. 

Men det jeg har gjort er å lage kakao og boller, av den ekte usunne varianten med helmelk, smør, massevis av sukker og krem. Det var fantastisk nydelig, og samtlige fikk påfyll av den søte kremen. Bollene kan jeg vel muligens ikke skryte over siden de var ferdigbakte når jeg kjøpte dem i forsen tilstand, men om ikke annet varmet jeg dem i ovnen og de var minst like gode som de ikke fult så velykkede bolleprosjektene jeg har vært gjennom. Ellers har vi spist kvikklunsj til både frokost, lunsj og middag, og drukket alt for mye cola. Heldigvis laget min mor et nydelig lammelår til oss, så den tradisjonen må vi bare fortsette med. Mammas mat er best. 


Påskeegget sist påske fikk stå så lenge at gresset måtte klippes, kakaoen serveres i en enorm kopp og guttene har klart å lure moren med ut på tur. For som du ser tok minstemann saken i egne hender den ene påsken han faktisk ikke var syk, og eldstemann smisket seg til en aketur den påsken han var i tipp topp form. 

Jeg tviler ikke et sekund på at mange himler med øynene over mine ord, men på en annen side tror jeg at det finnes ganske mange som har gjort som meg i påsken, tatt livet med ro og slappet av istedenfor å stresse rundt for å rekke alle tradisjonene som skal stappes inn i en stram tidsplan for fridagene så mange av oss har. Det kan jo være at noen ikke ser på disse aktivistene som stress, men så er alle forskjellige og jeg skriver utifra mitt ståsted. Stress har jeg nok av i hverdagen, så når jeg har fri tar den ikke fult så flinke husmoren i meg ferie. Så får vi rydde og vaske når påsken er over om en ukes tid, om jeg ikke utvider den til tre uker. Vi får nå se når vi nærmes oss. 

Facebooksiden til en mislykket husmor finner du her. 

Jeg føler meg lurt av XXL!

Jepp, du leste overskriften riktig. Men det skal sies at jeg ikke har planer om å drite dem ut, eller slutte å handle der. Men prosjekt "onkel Skrue" krever at jeg holder nøye orden i økonomien, og da fungerer det dårlig at jeg får noen røde tall i mitt ellers så fine regnskap! 

Jeg føler meg lurt, og min indre onkel Skrue gråter sine modige tårer, for ikke snakk om at jeg vil ofre den enorme summen av 25 kroner. 

Den siste dagen i mars var jeg innom XXL i Tromsø for å finne meg en ny lue, og de hadde massevis av fristende tilbud. De fleste klærne var merket med både før og etterpriser, noe som gjør at prosjektet mitt lar seg gjøre. Nemlig å bare handle klær og småting på tilbud et helt år. Men når vi kom til lue-kurven oppdaget jeg at førpris manglet, og selv om jeg bruker å hoppe over slike tilbud bestemte gnieren i meg seg for å stole på butikken. For luen jeg fant så ut til å fungere perfekt for den nært forestående campingturen. 

Vel hjemme gjorde jeg som vanlig litt etterforskningsarbeid, og det jeg oppdaget da tippet hele prosjektet mitt over ende. Det så sannelig ut til at jeg hadde betalt mer en hva varen kostet før den havnet i "salgs-kassen". Jeg måtte nesten grine, for dette var min første bommert for i år. 

Jeg har sendt denne meldingen til facebooksiden deres, siden nettsiden oppfordrer til det kommunikasjon i tryne-boken. Så da er det bare å vente på svaret, og at butikkene igjen skal åpne etter påskehøytiden så jeg kan dra innom å bruke "Prisløftet" som de reklamerer for. 

Hei.

31.3-15 var jeg innom deres varehus i Tromsø, og fant en kurv med det som angivelig skulle være varer som er satt ned i pris, noe som er drømmen til enhver gnier som er på shopping med budsjett. Jeg fant ikke mindre en tre luer som ville få et fint hjem hos oss. Siden jeg holder nøye regnskap sjekker jeg opp førpriser på de varene som handles på tilbud, og kjente jeg ble en smule skuffet over det jeg oppdaget. For hva ser jeg på nettsiden deres? Joda, der står det at luen jeg kjøpte hadde ny pris på 69kroner, og den var satt ned til 50 kroner! Men jeg betalte 75kroner for denne. Nå har det seg slik at dere opererer med prisløfte, der det loves at dere skal ha den beste prisen så jeg regner med at det ikke skal være så vanskelig å få de 25kronene tilbake siden jeg kan dokumentere dette med både kvittering og bilde fra nettsiden deres?! Det kan selvfølgelig være at luen i nettbutikken har en mikroskopisk forskjell fra den jeg kjøpte i butikken, men for meg ser den ganske identisk ut. Men et tips til dere er å ikke skru opp prisene når dere reklamerer for salg, for det gjør prisbeviste kjøpere ganske grinete, og ikke minst mindre handlelystne. Det kan også være en fordel å la tidligere pris stå på varen, for i mange tilfeller kan det gjøre at noen kjøper mer. Et godt tilbud varmer et "onkel Skrue"hjerte. Vennlig hilsen Yvonne Jensen.  

PS. Luen jeg kjøpte var svært god i bruk, så dere trenger ikke være redde for at den skal leveres inn. Den fungerte utmerket når det kom til å danne en perfekt luesveis etter en luftetur i skogen når en selfie skulle postes på nett.

Meldingen jeg har sendt til kjeden med forklaring av problemet og litt sutring over såret stolthet. 

Se der ja, er ikke det nisseluen min?! Den ser merkelig lik ut, men det kan alltids være noe feil med synet mitt. 


Kvitteringen over innkjøpene denne dagen, og den ene luen som laget trøbbel i regnskapet mitt. 


I tilfelle det skulle være noen tvil om jeg snakker sant når det oppfordres til å kontakte dem på facebook er beviset her. Ganske praktisk i grunnen, for facebook sjekkes vel oftere enn mailen.

Noe jeg fikk bekreftet i dag, for her er svaret fra XXL. 

Svaret var helt klart positivt for XXL sin del, og min sure stolthet følte seg litt bedre. Så jeg vil med stor sannsynlighet handle hos dem flere ganger ;-) (Så fremst det ikke blir trøbbel når jeg skal innom butikken her i Tromsø og kreve tilbake noen kroner. Men så lenge jeg oppfører meg som et voksent menneske med god oppdragelse går det sikkert helt greit. Selv om jeg er en gnier som teller penger skal jeg ikke bli en uhøflig og sur kunde!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Hurra for påskefri, eller ikke?!

En påske "ferie" oppdatering er på sin plass, og jeg kan informere om at det ikke blir noen historier om nydelige solfulle fjellturer og andre hyggelige påskeaktiviteter. (Dessverre...) Det blir muligens en liten avhandling, men jeg lover å legge med noen bilder av dårlig kvalitet siden kamera mitt forsatt har status "ukjent". Det er på reparasjon for 4gang, så håper at det blir et nytt denne gangen. Flaksen vår er som vanlig dårlig, og jeg lurer virkelig på hva jeg holdt på med i mitt tidligere liv, for denne karmaen ikke noe å skryte av.  

Påskeferien startet jeg med en kjapp vårrengjøring som inkluderte å henge opp nye gardiner. Siden det er lenge, lenge siden gardinene sist var fremme i lyset, måtte jeg slave med strykejernet i et par timer, og jeg var lykkelig og munter da den siste gardinen var klar til å henges opp. Når jeg hadde fått alt på plass og skulle beundre mitt eget vel utførte husmorarbeid, innså jeg at nok en gang at dette ikke er min sterkeste side. For enten har to av gardinene krympet i skapet, eller så har jeg lagt dem opp og glemt det. Du kan tro at det ramlet ut noen gloser når jeg oppdaget feilen, og måtte sette igang å stryke seks nye gardiner. (Den andre gangen sjekket jeg lengden på dem.) Det ble også satt ut påskekyllinger og  påskeduker, og i et forsøk på bevare den ryddige fasaden skrev jeg advarsel til mine søte små. Det virket og duken ser fortsatt ganske ok ut! 



Som vanlig når påsken kommer, blir en av oss syke og minstemann ble angrepet av noen ufine basilusker. Vi måtte med andre ord utsette hyggelige påskeaktiviteter som foregår utendørs. Han har hatt mye vondt i det siste og en forkjølelse er det siste vi trenger. Så mor og far hadde store poser under øynene og brukte hvert ledige minutt på å tenke hvor fantastisk herlig det er å sove. Selvpining er vi gode på, samtidig som mammahjerte gråter for den lille pjokken som er urven. 



Men om ikke annet fikk vi med oss påskemorgen på tv som filmes her i Tromsø, og det var to veldig ivrige gutter som skulle finne svaret på påskenøtten og sende det inn. Det var ikke fult så morsomt når minstemann gråt sine modige tårer fordi han ikke vant. Storebroren syntes synd i han, og laget like greit en ny påskenøtt for å se om den fornærma lillebroren ble i litt bedre humør. Jeg kjenner jeg blir så stolt at jeg nesten ikke finner ord for hvor flink og god eldstemann er når han viser slik omsorg for lillebroren. Minstemann ser helst at han vinner alt, og nåde den som sier noe annet. Den første morgenen endte med at vi love å kjøre han å vise hvor de filmer påskemorgen, og det selv om han forsatt hadde feber og snørret noe voldsomt! Hva man ikke gjør for husfreden sin del?!  Heldigvis går det bra nå, og når han ikke vinner sitter han bare med armene i kryss og furter.

Når formen til den minste tassen ble bedre tok vi turen til campingvogna, som har måtte klare seg uten oss lenge, lenge, lenge. Når vi kom frem oppdaget vi at en sikring var gått, noe som resulterte i en iskald, lite medgjørlig og sur vogn som ikke fristet til mye hygge. Men vi trøstet oss med at vi i det minste klarte å kjøre opp med nybilen, og ikke trengte å bære tonnevis med utstyr og en femåring som hadde vondt i bena. For selv om vi ikke skulle være så lenge, har vi usannsynlig mye utstyr med oss. Nå kunne jo ikke noe mer gå galt, trodde jeg...(Erfaringen burde fortalt meg at det garantert kunne bli verre.) 


Pakking av utstyr er viktig, og minstemann informerte om at han kunne passe sine egne bamser så hadde jeg en mindre ting å mase om. Mulig jeg maser en del når vi skal noen plasser, men så kjenner jeg jo også mannfolkene i huset og vet at om jeg ikke gjør det glemmes et eller annet. 

Heldigvis var mine foreldre og søstre på hytta, så guttene fikk holde dem med selskap mens vi pakket ut og gjorde klart alt i vogna. Underveis i ryddingen trødde jeg i en iskald vanndam, og oppdaget til min store skrekk at vannet rant ut av skapet! Jeg kastet meg ned på alle fire, og fant ut at synderen var vasken på badet. Den skiten hadde åpenbart ikke lyst å gi oss en smertefri påsketur, og jeg tok opp kampen. Etter noen runder med håndduker gikk jeg til angrep på vasken, og akkurat i det jeg glefset at skiten skulle selges når våren kommer gikk rørene på plass. Jeg regner med at de hadde løsnet når vi kjørte utover med vogna i høst, for det som omtales som veier i Ullsfjorden er egentlig en berg og dalbane der enkelte hopp er en smule uproporsjonerte. Dessverre var det så sent at vi ikke orket å bære mer vann i mørke, så den natten fikk vi klare oss uten.

Ut over ettermiddagen hadde storebror vært urolig og sur, og vi hadde lurt veldig på hva som gikk av han. Det skulle vise seg at basiluskene som hadde forlatt lillebroren bare hadde byttet hjem, og når vi la han var han full av feber og veldig pjusk. Den natten ble det så og si ingen søvn, for han og broren byttet på å våkne, og iløpet av de sene nattetimene lurte jeg på hva i himmelens navn som fikk meg til å vurdere et besøk på landet som en god ide. Jeg syntes fryktelig synd på eldstemann, og beskylde meg selv for at vi ikke var hjemme. Her kunne erfaringen også ha hjulpet, om jeg hadde husket påsken med vannkopper og skredfare. 


Minstemann storkoste seg med lekene som har vært dypt savnet siden i høst, og tok ansvar slik at platten skulle ryddes frem. Jeg må virkelig beundre tålmodigheten, for det er neppe jeg som hadde orket å rydde et så stort område med små lekebiler på hans alder.  Denne dagen hadde planlagt bål og grilling av pølser, men droppet skogstur siden eldstemann var syk. Været så ganske ok ut, og vi satte igang med forberedelser. Jeg tok ansvar for pølsepinnene og brukte sikkert en halvtime på å finne de perfekte greinene til dette formålet. 



Før pølse, bacon og pinnedeig grillingen gikk jeg en tur i fjære med lillesøster, minstemann og en av tanteungene mine. Det var godt å være sammen med familien, og jeg synes det er like morsomt hver gang jeg får være sammen med tanteskattene mine. Det var en fin tur helt til minstemann trødde over, og måtte bæres hele veien tilbake.JEg og lillesøster delte på bæringen, for bena mine er ikke helt egnet til den typen utfordringer. Heldigvis kom min bedre halvdel oss i møte slik at han fikk bære han opp den verste bakken. I fjæra fant vi mange små skatter som ble med oss opp på hytta, som skal finnes frem neste gang vi kommer utover. 



Grilling ble det, og selvfølgelig så jeg ikke i kamera på det eneste bilde av meg. (Utenom noen jeg tok av meg selv, men de egner seg ikke for andres øyne...) 



Mini-traktoregg var også med i bagasjen, og de herlige sukkerbombene ga meg pels på tennene. Men jeg var mest fornøyd med skoene jeg kjøpte før vi dro til ca 65 kroner! Det er ikke alltid at prisen avgjør om skoene holder deg varm eller ikke, og jeg har helt klart fått noen nye favoritt-sko til hyttebruk. De funket både i skogen, på bar mark og i fjæra, og jeg slapp å få mer ondt en nødvendig etter en aktiv dag. 


Der gikk Gaupa, dessverre regnet og snødde det før vi kom oss ut og fikk utforsket sporene bedre. 

Etter at guttene hadde lagt seg vurderte vi å se en film, men det var ikke dvd-spilleren enig i. Den hadde gått til helvete iløpet av vinteren...(Beklager språket, men det blir litt ufint innimellom og særlig etter så mange problemer på kort tid!) Så vi ble nå sittende der i mørke og lytte til en merkelig lyd utenfor. Vi kom frem til at det var et dyr, og plutselig utbryter min bedre halvdel "SE, det er Gaupa!" Og sannelig sto det litt mystiske og majestetiske dyret et lite stykke nedenfor campingvogna! Det var et magisk øyeblikk, men jeg måtte vente til dagen etter før jeg skrev noe på facebook. For hvem i alle dager ville tro en slik nyhet 1.april?! Dette er vel den eneste gangen vi vil se gaupa i sitt naturlige element uten gjerder rundt, så dette skal jeg skryte mye av.



Være har egentlig vært helt greit, men ikke slik som på bilde over. Der hadde minstemann og bestefar laget snømann i påskeværet som var i uken før fridagene. (Så typisk...) Men heldigvis er det mildvær og snøen tiner i et rasende tempo, og enda noen vårtegn er på plass! Klokkestilling og hestehov. For klokkestillingen har rotet det til for søvnen min som den alltid gjør. Hurra for en idiotisk ting vi holder på med selv om det er ganske unødvendig. 

Selv om jeg synes vi er i overkant uheldige med påsken, og vi gjerne skulle sovet litt mer så har vi hadde det helt greit. Det kunne vært som den påsken vi ble fanget på hytta med en bil i grøfta, vannkopper og ekstrem rasfare. Og siden vi har vært så mye inne har jeg brukt masse tid på håndarbeid, men det skal jeg vise frem i et eget innlegg når kamera er kommet hjem igjen! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Om du vil lese mer om våre "koselige " påskefeiringer finner du dem her: 

- Kaospåske

- Påskeferie ender som vanlig i kategorien "ødelagt feire". 

#påske #ferie #mamma #sykdom #barn #familie #denfølelsen #bakfasaden #handarbeid #broderi #humor 

hits