april 2013

Hurra for den jævla våren...

Da var den her igjen, våren. Den "fantastiske" årstiden jeg bare elsker....

Det første som hender er at alle mulige småkryp kommer frem, og siden jeg er så utrolig sosial blir jeg alltid like glad når jeg våkner av en eddis som klatrer i håret mitt. Hva er vel bedre en litt selskap i sengen, siden det ikke holder med en mann og to unger. Det er alltid plass til flere, og hva skal jeg med rolig og behagelig søvn, om jeg i det hele tatt får sove? 

Den andre tingen er at snøen smelter, egentlig ganske bra det. Og siden jeg elsker klesvask passer det jo veldig bra med all gjørmen ungene kliner utover seg selv. Jeg føler meg superflink hver gang jeg fyller/tømmer vaskemaskin og henger opp hundrevis av småklær. (Som ikke er så veldig små mer...) Og jeg blir alltid like fornøyd når jeg skal legge klærne på plass, og oppdager at kleshyllene har rast sammen. Og dette har jeg æren av å gjøre hver eneste dag, i mange mange måneder. 

Det tredje kjennetegnet er alle de fristende dammene som fyller veier,parkeringsplasser og alle de plassene jeg ønsker å ferdes. For det er jo så behagelig å gå rundt kliss våt på bena, nesten som fotbad. Og siden det tydeligvis er magnet i vannet får jo ungene badet ute, jeg sparer med andre ord varmtvann. For regnklærne er laget så vannet skal klare å renne inn og oppi vinterstøvlene. Og da får jeg jo enda mer fantastisk klesvask. Hurra! 

Vi får også oppleve alle typer vær, og iløpet av en time har vi snø, sol, regn og haggel. Og det igjen fører til at i det ene minutte må vi ha vinterdekk og i det andre sommerdekk, så jeg kan virkelig kose meg med bytting av dekk. Til og med flere ganger i løpet av en dag. Vi er bra heldige, ikke sant? Og siden veiene er fulle av støv,skit og gjørme bytter bilen farge, og jeg kan i tilegg kose meg med bilvask hver dag, uten at noen tror jeg er blitt gal. Heldigvis er ikke solen så ofte fremme, så vi trenger ikke være redd for å få solbrent eller utvikle skumle sykdommer på grunn av dette. OG alle vet jo at for mye sol gir ekstre mye rynker, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ser ut som en 15åring. (Les her for mer informasjon.

Jeg får også lov å være den perfekte husmor hver dag, og jeg støvsuger og vasker etter hver gang noen har åpnet ytterdøren. For hele leilighete blir full av søle og småstein, og hva kan vel være mer fornøyelig en å gjøre husarbeid? Ikke ligge på sofaen å sove sammen med edderkopper i alle fall.

Og våren er jo en forsmak på de to dagene med sommer vi har her i nord, og vi kan forberede oss med å finne frem solbrillene. (Som varer i årevis, siden vi ikke får bruk for dem så alt for ofte.) 

Tempraturen kryper oppover og vi får svimlende 3-5grader, nesten litt i overkant av hva jeg takler. Men skal ikke klage over varmen altså, det ville være for dumt. 

Siden både klærne og ungene er fulle av gjørme etter en tur utfor døren, fant minstemann ut at han like greit kunne vaske seg selv med klærne på. Jeg tipper at han tenkte at det ville bli en morsom vannkarusell i min beste venn vaskemaskinen.

"Jeg husker ikke"

Om du selv har barn vet du hva jeg snakker om og føler det kanskje en smule igjen, om det er en av de som enda ikke har kommet så langt vil jeg anbefale deg å huske dette. For det kan være kjekt å ha med seg den dagen du skal passe på et barn. 

 

Barn er født med selektiv hukommelse, de husker bare nøyaktig det som passer dem, og ingen ting annet. Det er derfor det alltid mangler votter, sokker, bukser, uteklær, blyanter, matbokser og viktige papirer etter en dag på skolen. Om noen har gjort noe galt hjemme, har de også glemt hvem det er. I noen tilfeller prøver de gjerne å huske, og du får som svar at det var julenissen eller «monster» under senga. Som da jeg oppdaget at noen hadde dekorert veggen og kjøkkenbordet med tusj. (Begge var skyldige, men selvfølgelig husket de det ikke. ) 

 

En annen ting de alltid glemmer er husreglene, for hvem i alle dager kan huske at det bare er på lørdager vi spsier sjokolade? Og det er heller ikke så lett å huske at vi går inne og ikke springer, pluss at ropestemmen hørere til ute. Når vi minner dem på dette, får vi alltid til svar at det hadde de glemt. 

 

De husker heller ikke å vaske fingrene når de har vært på do. Og dette til tross for at vi har passet på at de gjorde dette daglig fra den første gangen de satt på potte/do. Ikke engang trusselbilder som viser søte små bakterier som kryper på fingeren etter et dobesøk hjelper på husken. 

 

Leksene er også veldig vanskelig å få med seg, og om lærerne er så lure at de gir huskelekse kan det være sikker på at 90prosent av klassen har glemt hva det var før de gikk ut av klasserommet. Og uansett hvor mye jeg lokker og lurere, så husker han aldri hva leksene var. 

 

Men så kommer vi til de tingene de alltid husker. Som da jeg med et uhell en kaotisk og slitsom morgen sa til minstemann at han skulle få sjokolade etter middag, om han tok på seg alle klærne uten å krangle og at han hadde på de skoene jeg bestemte. (Joggesko er sjeldent lurt midt på vinteren...) DA husket han veldig godt hva jeg hadde sagt, og etter middag måtte jeg finne frem den siste rest av sjokoladen min. De husker også om du kommer med utsagn som « Når du blir fire år kan du få lov til...» OG på nøyaktig fireårsdagen står du der, rød i kinnene og må innse at du har lovet minstemann at han skal få barbere seg selv...De husker også hvis du lover dem premie, gaver eller andre ting de liker godt, og slikt glemmer de aldri. 

 

Og unger er smarte, så de spør deg gjerne om ting når du er litt opptatt med andre ting, som facebook eller nettavisen eller en tvserie du ikke har sett på lenge. Så legger de inn et spørsmål i en ganske uskyldig setning, og du svarer «hmmm, jaaaaa....» Ungen springer bort veldig fornøyd, og nøyaktig en uke etterpå lurer de på om du husket å kjøpe dem det nye spillet som hadde lanseringsdato denne dagen. Når du ganske forundret sier «hæææ?» Kan de fortelle med nøyaktige tidspunkt, når du lovet hva. 

 





15 år og 2barnsmor.

I dag var det tid for en ny kontroll på sykehuset, denne gangen for meg selv. Jeg var tidlig ute, til en forandring. (Grunnen kan være at jeg kun hadde ansvar for å få meg selv ut døren, og at pappa var privatsjåfør.) Jeg meldte meg i luken og satt meg for å vente, og tenkte at dette tar tid så jeg kan like greit sjekke mail og facebook. MEN til min store forundring ble jeg ropt opp med det samme, jeg ramlet nesten av benken. (UNN er ikke kjent for å ha kort ventetid.) 

 

Legen hadde jeg aldri møtt før, og han hadde tydligvis ikke sjekket journalen før jeg kom inn. Han startet på den vanlige rekken med spørsmål, og kom til «har du hatt samleie?» Jeg stusset litt over spørsmålet, men svarte ja med den største selvfølge. (Jeg vet tross alt at jeg har to barn, og de kom ikke med storken.) Legen så litt rart på meg, men fortsatt med de obligatoriske spørsmålene. Han lurte på hvordan det sto til, og jeg sa at jeg var sykemeldt. Han så enda en gang på meg, og jeg tilføyde at jeg vanligvis jobber i full stilling i kommunen. Så lurer han på om jeg har vært gravid, og jeg sier ja to ganger. Første gang for 7år siden. Han ble stor i øynene, og tok en rask titt i papirene. «Aha, jeg trodde du va 15år, så du holde deg godt for alder!» Supert tenkte jeg, og lo. «Nåja, jeg fyller 27 i år, så der bommet du litt!»

 

Det er ikke unormalt at jeg blir tatt for å være yngre en jeg faktisk er, så jeg tenkte ikke noe mer over det. 

 

Etter timen, som forøvrig var ferdig når timen egentlig skulle starte gikk jeg for å betale. Jeg leverte inn arket og ventet på kvittering, og sto i mine egene tanker. «Vil du ha en bekreftelse å levere på skolen?» Jeg ser meg rundt å lurer på hvem den hyglige damen snakker til. Det var vist meg hun tenkte på, og for andre gang på en halv time blir jeg tatt for å være en mindreårig. Jeg trekker på smilebåndet og sier at nei det er lenge siden jeg gikk på skole. Hun titter ned i papirene, og jeg får igjen høre at jeg holder meg godt for alderen. 

 

Så min bekymring om å bli voksen kan jeg bare legge bort, og jeg trenger heller ikke bekymre meg for de små linjene jeg har fått rundt øynene. For det er tydeligvis bare jeg selv som ser dem. 

 

 

 

Bilde av meg selv for en del år siden, litt mer sminke men tydeligvis ikke så veldig forandret....

 

Syk jeg? Overhode ikke!

Da jeg våknet i dag oppdaget jeg at i løpet av natten hadde jeg prøvd å spise kaktusen min og økt varmen i leiligheten med litt for mange grader. Og for å gjøre det hele enda bedre hadde stemmen min gjemt seg, og nektet å komme frem igjen. 

 

Jeg rullet ut av sengen og kravlet inn på bade. Og av alle ting hadde jeg slått av varmekablene der, for nå var det kaldt. Jeg klarte med litt flaks å lure på meg klærne, før jeg ramlet i gulvet av utmatelse. 

 

Så oppdaget jeg til min forundring at ungene var ferdig påkledd og klare til å gå ut døren. Jeg viste ikke at de kunne være så stille at jeg klarte å sove etter at de tok morgen, det må være noe nytt de har lært seg. (Sikkert like greit siden stemmen min er borte.)

 

Jeg sa til mannen at jeg snart var klar for å være med å levere dem, han spurte om det var så lurt, jeg så ikke helt bra ut. (Noe jeg ignorerte selvfølgelig, tenk at han kan være så slem å si at jeg ikke ser bra ut.) 

 

Ungene ble levert, og jeg kjente en lett banking i hode. Og skyldte på at jeg sikkert hadde slått meg på vei inn i stuen når jeg skulle spise kaktusen. 

 

Når jeg sjanglet inn hjemme igjen skyldte jeg på at jeg sikkert hadde tømt baylisflasken, etter at kaktusen var spist, for så ustødig har jeg ikke vært siden sist kaffekveld lamme mitt kjære søskenbarn. 

 

Jeg nøys, og kom frem til at nå er pollensesongen igang. (Selv om det ikke er antydning til grønt på trærne og enda godt med snø ute.) Jeg fant frem allergimedisinen fra skapet, og børstet bort støvet av den. Og med det samme fant jeg frem paracet og ibux og håpet på at kroppen tilgir meg for å stappe den full av medisiner. 

 

Måtte dagen gå fort, så jeg snart kan legge meg å sove. Da skal jeg drømme om sol,varme og campingferie. 

 


Jeg nekter og være syk, og er sikker på at så lenge jeg ikke innser at det er virus eller bakterier som roter til kroppen min så er jeg frisk! 

Til julenissen!

Kjære julenisse, jeg vet at du finnes og at det kanskje er litt tidlig å sende inn mine ønsker. Men siden jeg ikke har adressen din, velger jeg å publisere det her på bloggen min i håp om at du snubler over den når du er på sommerferie de 364 dagene i året du ikke jobber som julenisse. 

 

  1. Jeg ønsker meg en hushjelp, som er like nøye som meg når hun vasker, bretter klær og rydder. Hun bør også tenke ganske likt som meg, så jeg vet hvor jeg finner tingene mine når de er ryddet bort. Om hun har magiske egenskaper gjør det ingen ting, det kan jeg leve med. 
  2. Jeg ønsker meg en kokk, helst en person som elsker å lage mat og som er ekstremt dyktig. Denne person bør kunne jobbe på et ekstremt lite kjøkken, og tåle litt rot rundt seg. Såfremst jeg ikke får hushjelpen først. 
  3. Jeg ønsker meg en uke på luksusspa, der jeg får søvn, nydlige behandlinger og ro. Om det ikke er i norge gjør det ingen ting, jeg se mellom fingrene på litt lenger reisevei. 
  4. Jeg ønsker meg en helt ny garderobe, med klær tilpasset min figur og minst 30par nye sko til alle anledninger. Og jeg er ikke kresen, så om det ikke bare er merkeklær gjør det ingen ting. 
  5. Jeg ønsker meg hus, helst et helt nytt et med god plass. Om det ikke er svømmebaseng ute gjør det ingen ting, det er stort sett for kaldt i nord-norge til at vi kan bade ute. Et inne holder i massevis. 
  6. Jeg ønsker meg fast frisørtime minst fire ganger i året, slik at jeg får en mulighet til å se bra ut på håret. Og fri tilgang til div hårprodukter jeg bruker. Jeg skal ikek være vanskelig, så du kan selv velge hvordan salong du ordner dette på. 
  7. Jeg ønsker meg mye møbler, spesielt seg og sofa siden de jeg har er på grensen til å falle sammen. Sengen er spesilet viktig siden vi får så lite søvn, og da burde vi ligge godt de få timene vi får. Sofaen før helst være barnevennlig, men ellers har jeg ikke store krav til den. 

 

Jeg tror dette var alt, men om jeg skulle komme på noen flere ønsker publiserer jeg dem her, så du bør helt sikkert sjekke bloggen min regelmessig, spesielt i ukene før julaften. 

 

Ha en super dag julenissen, jeg gleder meg til jul! (Selv om vi bare er i april...)

Forklaringen på slettetang og krølltang, rettet mot mine mannlige lesere.

Til mine mannlige lesere.

 

I dag skal jeg forklare hva en krølltang og en slettetang er. Men først bør jeg vel skrive litt om hvorfor vi bruker disse. Det har seg slik at vi kvinner aldri blir fornøyd med det håret vi får utdelt, så om vi har krøller ønsker vi slett hår og omvendt. Jeg tror at det er en mann som har funnet opp disse tingene, i frustrasjon over alle timene hans bedre halvdel brukte på frisørsalonger, og alle pengene det kostet. Vi er veldig opptatt av håret vårt, og enhver diskusjon rundt det vil gjøre oss grinete. Håret er noe av de viktigste vi har, og det er bare å glemme å snakke oss til fornyft. Så om din kvinne velger å bruke mange timer hver dag på dette, får du trøste deg med at du ikke er den eneste som må vente. 

 

En slettetang brukes til å slette håret, den varmes opp og vi drar den gjennom håret. Disse går som regel på strøm, og har flere ulike innstillinger som passer til de ulike hårtypene. Den blir veldig varm, så jeg vil anbefale deg å ikke gå inn på badet når din kjære holder på med dette, i tilfelle hun blir overasket og brenner seg. For de kvinnene som er ekstra flinke med hår, kan de også krølle håret med denne. Men de fleste av oss har ikke slike egenskaper, og må bruke en krølltang. 

 

Krølltangen fungerer på samme måten som slettetangen, men her snurrer vi håret rundt den slik at varmen får krøllene til å holde. For oss som har usedvanlig vanskelig hår, er det lurt å bruke en tang som går på gass. Ikke at jeg skjønner hvorfor den er bedre, kanskje fordi den blir varmere. Du må regne med at vi bruker lang tid på dette, og det er bare å synke ned i sofaen og se en film i fred og ro. Så vil dere begge være fornøyde. 

 

Det finnes hundrevis av ulike merker, men det lønner seg å legge litt penger i dem. Mest fordi vi elsker luksusfølelsen det gir oss. (Også er det litt konkuranse om hvem som har den beste, og vi skryter gjerne av det om det er vår bedre halvdel som har kjøpt den.) Siden alle har litt ulike meninger om hvordan merke vi liker best, kan det være en fordel å spørre din kjære om dette før du kjøper henne dette i gave. 

 

Jeg har også funnet ut at slettetangen kan brukes til å stryke på merkelapper på barnas klær, så om du skulle være alene med barn kan det være en ide å skaffe seg en slik. Du har bare bakepapir mellom tangen og lappen og så klemmer du dem fast. Genialt siden du kommer til de fleste plasser du ikke gjør med strykhjern. 

 


I tilfelle jeg ikke er så flink å forklare meg på en god måte legger jeg med et bilde av dem, den øverste er en slettetang og den underste er en krølltang. 

 

Ha en stråelnde dag alle sammen. 

Jeg vokste aldri ut av trassalderen.

I dag er en av de dagene du vet alt blir feil, lenge før du får opp øynene og våkner til live. Natten har vært langt fra rolig, og siden jeg var sååå «voksen» i går kveld, satt jeg lenge våken uten å gjøre noe som helst. (Av erfaring burde jeg vite at det ikke er så lurt...) Og når mine søte små tok morgen klokken fem var det komplett umulig å sove mer, til tross for at min bedre halvdel skulle passe guttene. Men som sagt bor vi i en liten leilighet, og jeg er sikker på at lydnivået til guttene automatisk blir skrud opp når jeg skal sove litt ekstra. Jeg sovnet en liten stund, men våknet til et rabalder uten like i stuen, min kjære hadde sovnet og gutten hadde vært musestille en stund. (Jeg har skrevet om stillheten før, og den betyr som regel ikke noe bra.) De hadde funnet ut at flatbrød og smør var en passende frokost, og i godt sammarbied hadde de klatret opp i skapet og funnet frem det de trenger. Måltidet hadde gått bra, men når de skulle rydde bort beviset gikk det galt. Alt havnet utover det usedvanlig støvfrie gulvet mitt, som jeg med flid hadde rengjort i går. Jeg ga opp prosjekt soving og gikk inn i stuen. Etter en stund kom avisbudet og la lokalavisen i postkassen. (Husk at vi sto opp på et umennesklig tidspunkt, i alle fall for de uten barn!) Og på side syv i avisen var det klistret et ganske normalt bilde av meg som du finner her.  Og til min store forundring hadde han fått noe fornuftig ut av samtalen, og jeg pusta lettet ut og tenkte at kanskje det blir en bra dag til tross for den litt kjipe starten. (Jeg prøver i det minste å være positiv.) 

 

Siden ungene hadde spist forkost, påsto de at de ikke skulle ha noe mer før lunsj, og jeg var desverre for trøtt til å være den pedagogiske rette mammaen. Så jeg gikk fem på når de startet å krangle...(Og alle som har kranglet med en 7 og 3åring vet at du ikke har en sjangse. ) Det hele endte med at de ikke spiste noe mer. 

 

Vi måtte ta en bytur i dag, og selvfølgelig ble det diskusjon før vi skulle ut døren. Minstemann nektet å ha klær på seg, og ikke snakk om at han ville forhandle. Eldstemann fikk feil klær og fant ut at han ville ha pengboken sin med seg. Desverre svir pengen hull i lommen hans, så de burde brukes med det samme. OG det betyr uendelig mye masing under handleturen. Når vi til slutt var klar for å gå ut døren var jeg blitt en sur og grinete mamma, som egentlig burde holdt seg hjemme. Og jeg ga beskjed om at penge deres ble hjemme, for nå var jeg lei av mas. 

 

Eldstemann må alltid låne film når de er med skolen på biblioteket, og desverre har vi ikke så veldig god tid på å levere dem inn. (Jeg har prøvd å si at det får han ikke lov til, men det glemmer han så fort han er utenfor min rekkevidde.) Og siden hukommelsen tydeligvis har sviktet de siste årene, var vi nødt til å ta turen innom der i dag. (Muligheten for purregebyr er stor, og ikke snakk om at jeg har så mye penger at jeg kan bruke dem unødvendig...) Minstemann på sin siden har klart å bøye innfatningen på brillene sine, og med et håp at det kunne fikses tok vi truen innom vår faste optikker. Desverre var det ikke håp for brillene, og vi håper at vi snart får time hos øyelegen så vi kan kjøpe nye. (Jeg priser meg lykkelig for at vi får dekket det meste av utgiftene til briller, ellers ville det bli en periode med vann og tørt brød.) Brillene ble rettet opp så mye som mulig, og vi fikk justert neseputene på reservebrillene. 

 

Midt under handleturen fant de selvfølgelig ut at de var sultene, akurat ide vi paserte en av byens hamburgersjapper. Bare det vi manglet for å gjøre turen komplett. 

 

På vei hjem måtte vi innom dagligvarebutikken, og med det samme vi gikk inn døren hørte jeg «kan jeg få...» og slik gikk det resten av handleturen. Så til alle dem som kanskje møtte på meg da, vanligvis er jeg ikke rød i ansiktet med røyk ut av ørene. Og jeg bruker heller ikke kjefte på ungene, selv jeg sa med en veldig sur tone at de skulle stå i ro ved siden av meg...(Og jeg vet utmerket godt at det eneste som hender om jeg hevere stemmen er at jeg selv blir mer grinete...) 

 

Når vi kom hjem var det på tide å rydde opp etter morgenens utskeielser, og jeg jaget alle guttene ut. (Inkludert min bedre halvdel som måtte passe dem.) Jeg husket rett før de gikk ut at de var sultene og i dag fikk de spise lunsjen sin ute. (Og det var de heldigvis fornøyd med!) 

 

I dag er også en slik dag at jeg helst vil stå å lage middag alene, og på disse dagene er jeg sikker på at guttene enda er festet til navelstrengen. Så det endte med at jeg skjærte meg i håndflaten på tidenes uskarpeste kniv, og hylte ut at nå fikk de pelle seg bort. (Jada, veldig voksen og etisk korekt, men en mamma har faktisk lov å miste tålmodigheten en gang iblandt. ) 

 

Etter middag prøvde jeg fortvilt å ikke irritere meg over noen av de jeg deler hus sammen med, og etter en god halvtime eksploderte jeg, og kom frem til at egentlig har ikke ungene gjort så mye utenom det vanlige. Det har seg slik at jeg aldri vokste ut av trassalderen, og da sier det seg selv at noen dager er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Så i straff for min dårlige oppførsel ga jeg meg selv beskjed om å gå på rommet, i nøyaktig 26minutter uten kontakt med noen andre. Et minutt for hvert år jeg er, og istendefor timeout kaller jeg det «tenke seg om tid». Det kan vel kanskje diskuteres om det faktisk er straff, eller et pusterom for å samle meg. For i dag er jeg en sliten, småsur og grinete mamma, som overhode ikke vil sammarbeide med noen. 

 

Resten av dagen skal ungene få sitte slik, og jeg driter i TVtid. Og gleder meg til de har sovnet og jeg kan sitte helt i fred og være en "hissigpromp" eller "pms" som jeg har fått høre jeg er hele dagen. 

 



Ps, alle skrivefeil skyldes mest sannsynlig søvnmangel, og jeg ber om at ingen kommenterer dem. Det vil mest sannsynlig føre til at macen flyver ut vinduet. Heldigvis er denne dumme dagen snart over, og jeg takker for at dere orker å lese klagingen min. 

 


Jeg er fortsatt sjefen.

"Du mamma kan æ få sove på syv madrassa med et eple under?"

Eldstemann vil finne ut om han er en prins, og han vet nøyaktig hvordan det skal gjøres. Problemet ligger i at vi ikke har mer en fire madrasser her hjemme og det siste eple gikk i søppeldunken når jeg oppdaget små tannveier som hadde vært der ganske lenge. (Jeg regnet med det var noe galt med smaken, siden det bare var tatt en prøvetygge av det.)

Selvfølgelig må jeg spørre hvorfor han skal ønsker å være en prins, og til svar får jeg at det er fordi han skal bestemme over oss. (Smating, han har tydeligvis oppdaget at de konglige kan gjøre stort sett hva de vil, i alle fall på barnetv...) 

Jeg svarer at da må jo jeg og pappaen være dronning og konge, så da bestemmer vi jo fortsatt over han. Men det var han ikke enig i, for det kan bare være en kongelig i dette huset. 

Vet ikke hvor enig jeg er i dette, men jeg skal la han få leve i troen. Vi kan desverre ikke få bekreftet at han er prins, og det beyr at mamma fortsatt er sjefen. 




Så ringte lokalavisen...

De siste dagers økte lesertall er ikke gått ubemerket, og rett etter middagstid ringte en av lokalavisene våre. (Ikke det beste tidspunktet, så jeg er litt småbekymret for hva jeg tror jeg sa og hva som faktisk kom ut av munnen min.) Og selvfølgelig var dette en av de dagene jeg var alene med guttene, og minstemann er i dårlig form. 

Av erfaring bruker det å gå greit å gjøre flere ting på en gang, og ryddet opp etter "hurtigmaten" jeg klasket i hop til middag. (Ungene var i det minste fornøyd med den, om du ser bortifra grønnsaksblandingen...) Og samtidig skulle jeg passe på to gutter, der den ene har bestemt seg for at han ikke vil sammarbeide med mamma i dag. 

Og med det samme jeg avsluttet samtalen hørte jeg et brak i stuen...(Jeg burde oppfattet stilheten som var først!) 

Så nå må jeg rydde opp togbanen, enda en gang før jeg støvsuger....Sukk. Og så skal jeg mote meg opp til å sjekke nettavisen, men det jeg har sagt kan umulig være mer rotete enn dette! 

 

"takk mamma"

I dag skulle jeg skrive et morsomt innlegg om våren, men så ble lillemann dårlig. Og jeg velger heller å skrive om det. 

Minstemann har det ikke bra, han sliter med smerter og sover veldig lite, og noen ganger blir det ekstra ille. Det er en slik dag i dag. Han er en fornøyd gutt som sjeldent gråter, til tross for smertene og alle utfordringene sine.  Men i dag gråt han, og gråten stikker meg i hjerte. For det er så lite vi kan gjøre med smertene hans, jeg trøster og holder han, synger og prøver så langt jeg kan å gi han omsorg. Men han er utrøstelig, og jeg vet at han har det ikke bra. Han holder pusten og spenner kroppen, og tårene triller nedover det vakre barnefjeset. Jeg gråter inne i meg, hvrofor kan jeg ikke ta smerten hans, hvorfor må det lille barnet ha alle disse plagene. Det er så urettferdig, og meningsløst, for han fortjener det ikke. 

Når smertene blir så store får han ekstra medisin, og det svir i hjerte hver gang jeg må gi han dem. Men uten dem vil livskvaliteten hans bli så uendelig liten. Og selv om vi helst ser at han skal få så lite medisin som mulig, ville det være svært uansvarlig og ikke gi han dem. Jeg jobber enda med min egen samviktighet, for det er ofte jeg leser at barn blir overmedisinert. Innerst inne vet jeg at dette ikke gjelder oss, men jeg stopper alltid og lurer. For hvem skulle ikke ønske at barnet sitt kunne leve uten medisiner?! 

Når jeg ga skatten min smertestillende sa han med gråtkvalt stemme "takk mamma". Jeg kjente tårene mine presse på og hjerte briste. 

I dag gjør det vondt å være mamma. 




Leve farlig, å har bytta til sommerdekk!

Yes, da va det tid for sommersko på bilen, i alle fall i store deler av norge. Vi her i nord burde vente en god stund til, i alle fall i følge avisen. Men til en forandring skal jeg leve farlig, og jeg byttet mine i dag. ( Ehm altså gutta på dekkbutikken gjorde det...) Så om det snør i morgen, noe som er ganske sannsynlig siden vi bare er i april, må bilen min stå hjemme.

Bilen ser syk ut, og trenger en vask. Kjenner jeg nesten må grine litt når jeg ser skiten på den, og når jeg tenker på hvor fort den blir slik etter vask...Så om det skulle være kjørbart i morgen skal den få en vask. Men i alle fall er felgene rene og pene...( Ikke mye trøst når jeg vet hvordan arbeid jeg har i vente, noen som melder seg frivillig som vaskehjelp?)

Dagen i dag, ikke fullt så vanlig som den bruker.

Det finnes en ting som er mer ubehagelig en å trø på legoklosser, det er å sove på dem. Så når jeg våknet i dag etter 4-5timer med usammenhengende søvn var jeg ikke spesielt fornøyd når jeg kjente legostempel på magen. Og siden jeg lever etter regelen å ikke kjefte på andre måtte jeg holde munn, men inne i hode mitt hylte jeg ut en god ramse nord-norske gloser. Men i det minste var det ikke vanskelig å komme seg ut av sengen, for med et dytt fra minstemann lå jeg på det iskalde gulvet og kravlet. (Noe jeg mistenker har hendt flere ganger i løpet av natten...) 

 

Jeg tasset som vanlig inn på bade og gjorde et forsøk på å forbedre eget utseende, uten særlig hell. Så var det barna sin tur, og etter en times tid med 2-3 verdenskriser, kappløp for  gi medisin, knust glass og de vanlige utfordringene vi gjerne har før skole/barnehagetid kom vi oss ut døren. 

 

Når jeg var vel hjemme igjen, sank jeg ned i sofaen og la macen i fanget. Sjekket facebook, mail og så innom bloggen. Og da oppdaget jeg til min store overaskelse at jeg hadde enormt mange lesere, noe jeg så på som litt merkelig. Men tenkte ikke så alt for mye over det, og laget meg forkost. Etter frokost kunne jeg gange lesertallet med 2, og jeg tenkte at det var da voldsomt hvor engasjert alle var for et lite blogginnlegg. For jeg er ikke dummere en at jeg forsto hva alle leste, mitt småprovoserende med viktige innlegg fra i går. Jeg gjorde t forsøk på å svare på alle kommentarer, noe jeg tross alt synes er høflig og viktig når noen tar seg tid å skrive. Men etter en stund måtte jeg gi meg over, det ble rett og slett for mange.

 

Resten av dagen brukte jeg tiden godt, jeg vasket klær og lekte den perfekte husmor.(høhø, burde kanskje ikke skrive dette i redsel for at noen skal bli fornærmet...men tar den sjangsen!) Guttene ble hentet og vi måtte ta turen på handling. 

 

Men minstemann skulle aldeles ikke på noe handletur, ikke snakk om. Han ropte nei, og kroppspråket var enda tydligere. Etter litt om og men spurte jeg hvorfor vi ikke skulle handle, og svaret var ikke det jeg hadde ventet meg. Med strenge øyne og peikefingern på plass sa han: 

 

«Vi skal spare penga så vi kan bygge hus!» 

 

Jeg sto der med åpen munn, superstolt for at minstemann sa en setning med mange ord, og veldig fasinert over at han hadde funnet ut at vi skulle bygge hus. Og for at vi skal kunne det, må vi spare penger. Han er jo tross alt tre år, og snakker veldig lite i forhold til andre på samme alder. Så jeg kan med andre ord ta farvell med min kjære cola, kaffelatte med karamellsmak og andre goder jeg unner meg selv. For han har et veldig godt poeng, om vi noen gang skal komme oss på boligmarkede er det på tide at vi sparer der vi kan. 

 

Og i kveld var guttene tidenes beste venner, spesielt når det var noe de ikke fikk lov til å gjøre.  Så hver gang vi sa nei, sa de ja i kor og holdt godt rundt hverandre. 

 




 

Det har vært en merkelig dag, og jeg kjenner at det skal bli godt å synke ned i sengen. (Som jeg på forhånd skal rydde for leker...spesielt legoklosser!) 


Tynn VS tykk.

Når du kaster en stein i havet, lager den ringer i vannet. Kaster du en stor stein blir det mange og store ringer og kaster du en liten blir det motsatt. 

 

I går kastet jeg en stein, som skulle vise seg å være veldig stor. Og det jeg sikter til nå er innlegget her på bloggen min.

(http://steinihavet.blogg.no/1366707001_snakk_om__vre_ondskap.html

 

Om jeg hadde vist at så mange skulle egasjere seg, ville jeg skrevet dette for lenge siden. For jeg har alltid syntes det var urettferdig at vi skal dømme andre for å fremheve oss selv. Alle de fine tilbakemeldingene gjør meg stolt, de viser at det er mange som bryr seg. Og det er godt å se at jeg ikke sitter alene med alle disse tankene. 

 

En ting jeg har tenkt en del over er at det fremstilles som en konkuranse over hvem som har det værst. Hvem bryr seg om det finnes flere bilder av «tykke» eller «tynne» ? Har det noe å si? Skal vi ikke heller tenke at disse bildene er feil, ondskapsfull og lite gjennomtenkt? Vi burde flytte fokuset slik at vi kan godta at alle er forskjellige, og da er det uvesentlig hva som faktisk finnes der ute. Alle slike bilder er mobbing, enten av enkeltpersoner eller grupper, og det er noe jeg aldri kan stå for. 

 



For den som ikke er fornøyd med selvbilde sitt sliter ikke mest med kroppen sin, men med tankene rundt denne. Og uansett hvordan du ser ut, vil tankene være de samme. Det er bare å bytte ut stor/liten og de vil passe inn på alle. «Jeg er stygg, ingen liker meg, jeg er ekkel, alle ser ned på meg, kunne jeg bare vært større/mindre osv...» 

 

Om du ønsker å få noen til å føle seg bedre, gjør det på en måte så ingen blir såret. For den beste rosen er den som kommer uten noe negativt. 

 

Tusen takk til alle dere som har lest innlegget, kommentert og sendt meldinger, det betyr mye for meg! :) 

Snakk om å være ondskapsfull!

Dette bilde kom opp på facebook, og jeg kjenner at det er sjeldent jeg blir så provosert og sint som jeg er nå. Hvorfor i faen skal det være lov å kritisere og rakke ned på en gruppe, for å trøste en annen? Hva er det som foregår i hode på folk når de kan synes et slikt bilde er greit? Det er diskriminerende og ondskapsfullt! 

Skal det være så vanskelig å forstå at alle må få lov til å ha den kroppen og størrelsen de har, uten at det skal være galt? Det er ikke feil å være stor og det er heller ikke feil å være liten, men desverre er det noen der ute som ikke forstår at jo mer du kritiserer noen andre, jo mindre bra får du det med deg selv. 

Om du skal bygge opp ditt selvbilde på grunnlag av kritikk av andre, kan du bare glemme å få det bra med deg selv. 

Jeg håper at den personen som har laget dette bilde får hjelp, for det er tydelig at det er en bitter person som ikke har det godt med seg selv. 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og til alle dere som blir såret og kvalm av bilde, dere skal vite at dere er like vakre som alle andre! 

Spa for småbarnsmødre.

 

Det er bare tull at småbarnsmødre ikke har tid til hjemmespa, vi må bare gjøre det på en litt annen måte en vi vanligvis bruker. Jeg skal nå ta for meg noe av de vanligste behandlingene.

 

For å skape rett stemning kan du kjøpe inn «juksetelys» som du kan plassere på strategiske plasser, sett gjerne på litt rolig musikk og gjør deg klar til en dag med herlig behandling. (Ekte telys er brannfarlige og vil bare skape bekymring...) Den viktigste delen er å ha et eller flere barn lamme deg, gjerne under 4år. 

 




Peeling av huden i fjeset er en populær behandling, og vanligvis bruker vi massevis av kroner for å få en profesjonell til å gjøre dette. Men hvem sier at vi trenger å dra på et spa for å få dette til? En tur ut på våren med våre søte små, og problemet er løst. Det eneste du må gjøre er å sette deg ned og la barna stryke deg i ansiktet. (Nå kan det sikkert diskuteres hvor bra det er for huden å bli behandlet med sølevann og småstein, men det får vi gjøre ved en senere anledning. Nå gjelder det å se løsninger og ikke problemer.) 

 

På spa får du også en rekke kroppsinnpakninger, og sjokolade er ofte veldig populært. Så det du kan gjøre for å få til dette hjemme er å kjøpe inn en passe mengde sjokolade og la barna spise dette. Så ber du dem om å få en klem, og hele deg blir dekket av smeltet sjokolade fra topp til tå. For vi vet jo alle at det meste av sjokoladen de får, ikke havner inne i munnen, men på hender og i ansikt. 

 




Det er også superpopulært med masasje, og selv om du ikke har en fansy behandlingsbenk er det mulig å få til dette hjemme i egen stue. Du legger bare et pledd på gulvet, slenger deg ned å sier «ahh, det skal bli godt å få ligge i fred på gulvet en stund...» Ungene vil høre «Kom å hopp/knø på mamma» og du vil få den beste masasjen på lenge. 

 




Det er også populært med armoabad, så det du gjør er å kjøpe inn ønsket badeskum og sette barna i badekar/balje. Så sier du «det er ikke lov å grise med vann i dag» og barna vil gjøre det stikk motsatte. Og selv om du ikke sitter i badevannet selv, vil du være dekket av hærlig varmt armoavann. 

 



 

Så med andre ord er det fult mulig å få litt sårt tiltrengt kroppspleie, og etter en slik dag kan jeg garantere at det blir lenge til neste gang du får behov for å pleie deg selv. Og det beste av alt er at barna ikke tar betalt for jobben, så du sparer noen tusenlapper. (For om du betaler dem for jobben er det barnearbeid, noe du for alt i verden må unngå!) 


#mammablogg #spa #helse #skjønnhet #problemløsning #foreldre #barn #mammalivet #mammarollen #alternativ #bakfasaden #hverdag


Utfordringer i forholdet og løsning på disse.

Jeg får hele tiden høre at et godt forhold må du jobbe for og kjærligheten må pleies. Dere trenger kjærestetid, egentid osv. Nå har det seg slik, at jeg og min bedre halvdel har et stabilt og godt forhold. Og derfor må vi jo ha gjort et eller annet rett, for ifølge div aviser/nettsider og folksladder skal det være nesten umulig å få til etter noen år i samme hus.

 

1. Den første utfordingen et par kan møte, er diskusjon og krangling. Det sier seg selv at dette er bortkastet tid, og da har du alt for lite å gjøre. Løsningen er å få deg en unge som sover ekstremt lite, og jeg kan garantere at du ikke orker krangle. 

 

2. Den andre utfordingen er husarbeid og fordeling av dette. Her kan du bare drite i husarbeidslister og faste rutiner, for hvem gidder å følge dem uansett? Den beste løsningen er å gjøre det din bedre halvdel sier uten å utsette det. Da vil husarbeide bli gjort med det samme, og hos de fleste vil fordelingen bli bra. (For begge vil som regel se ting de er misfornøyd med, og be den andre gjøre dette.) 

 

3. Den tredje utfordringen er penger og hva som er fornuftig bruk av dette. Her er løsningen det samme som på den første utfordingen. Få deg et barn som aldri sover, og du vil automatisk prioritere å kun kjøpe det aller mest nødvendige, for hvem orker å gå på kjøpesenter etter 4-5døgn uten søvn? 

 

4. Den fjerde utfordringen er fordeling av egentid, når skal dere være sammen og når er det lov å være alene. Føler du at du er for lite/mye sammen med din bedre halvdel er det på tide å handle. Få dere barn, og jeg kan med hånden på hjerte si at dere aldri får muligheten til noen av delene. (Og de få gangene dere har barnevakt vil dere prioritere søvn, og problemet er løst.) 

 

5. Den femte utfordringen er sexlivet, som ofte roer seg ned etter den første «forelskelsen». Her kan jeg ikke hjelpe deg! Snakk med en samlivsterapaut eller ta deg en tur innom «snuskbutikken» og kjøp det du trenger for å ta ansvar for egen tilfredsstillelse. 

 

6. Den nest siste utfordringen er kommunikasjon eller mangel på denne. Den beste løsningen er å faktisk lytte til din bedre halvdel, så om du ikke er klar for dette når din kjære får munndiaré, kan du ta det opp på film og lytte på det seiner. Husk å informer om dette på forhånd. Facebook kan også være et godt hjelpemiddel, sjekk statusen til din partner og du vil få oppdateringer om humør, jobb og hvor denne oppholder seg i verden.

 

7. Den siste utfordringen er sjalusi, en irriterende funksjon som stort sett alle er født med. Hos de fleste minsker sjalusien i takt med at vi modnes. Det beste du kan gjøre er å stole på din partner, for om du ikke gjør det har dere en mørk framtid i vente. Du kan evt sperre han/hun inne, men i lengden vil dette fungere dårlig. (Du vil også risikere å bli sperret inne og passet på av hvitkledde folk...) 

 

Egentlig er min mening at så lenge du er glad i din partner, så vil du ikke få problemer med alle disse tingene. Et forhold bør handle om å gi og få, og så lenge begge parter gjør dette vil dere ha det bra sammen. (Og nå snakker vi om teori og ikke praksis.) 

 

En utfordring som bare menn har, er at kvinner har en lei tendens til å bli litt for lenge på kjøpesenter. Så om du vil ha henne hjem og du ikke orker bære henne hylende gjennom foretningene, kjøp deg en konevogn og problemet er løst! 

 


 

 

Fyllabilder!??

Tøft bilde?


 
Om du leser bloggen min kan du av sist innlegg se at jeg tok meg friheten til en aldri så "liten" fest i går. Og det førte jo igjen til tidenes dårligste form i dag. Så etter noen timer med nerver fant jeg frem kamera for å finne ut hva som faktisk hendte i går. (Jeg velger å ikke tro på de tingene hjernen min forteller meg i dag, så kun bildebevis kan overbevise meg...) 

Det var mange bilder, og de fleste var langt fra publikumsvenlige, så jeg velger å spare deg for dem.

Neste gang jeg skal til lilleøster skal jeg ta med det beste kamera mitt, og ta noen tøffe bilder med ulike bakgrunner. Hvem sier at leret og prosjektor ikke kan brukes til andre ting en å vise bilder?                (Hun vet ikke noe om det enda, så ikke sladre :P ) 

Jævla alkohol og fyll!

Det er ikke ofte jeg velger å skrive innlegg på dialekt, men i dag får det bli slik. Noen dager er det ikke mulig å tvinge hjernen til å bruke barnelærdommen jeg en gang fikk, den er sint på meg for min terorisering av den i går. Det er også mulig at jeg vil bruke noen sterke ord, så om du ikke liker det vil jeg anbefale deg å hoppe over dette innlegget. 

Fy hælvete, æ våkna med tidenes dunking i hode, og tenkte automatisk at ungan hadde fått tak i verktøyskista og hammer. Men så slo det mæ at ungan e trygt plasert hos bestemor, å æ e faen mæ aleina heime med min bedre halvdel. Så kjenne æ gjennom dunkinga at kjæften e like tørr som sahara, å æ kommer til å daue om æ ikke får tak i vann. Øyan holder æ godt lukka, så æ ikke skal sleppe inn lys, før æ e jævlig sikker på at da e alt håp ute. Æ e så tissatrengt at æ e sikker på at æ må ha tømt i mæ heile have, å nu skal det ut! 

Skankan treff golve, å æ tasse mæ inn på bade, eller sjangle e vel det rette ordet. (Fortsatt med øyan igjen...) Selvfølgelig må døra til vaskemaskin stå åpen, å kneet mitt treffer den satans jerndingsen som skal holde den igjen. Æ velge å ikke hyle av frustrasjon, ettersom dunkinga i hode har økt i styrke. (Men æ tenke nåen heilt førjævlige glosa.) 

Endelig treff æ ringen, å der sitt æ lenge. Hode mitt har bestemt sæ før at det ikke vil sammarbeide, så nu prøve det å snurre rundt hele rommet. Å trur du faen mæ ikke at det klare det? Eller har jorda tatt helt av å ehm.. trille rundt i verdensrommet?! (Au, alt for mye hjernekapasitet brukes til å tenke på den måten, æ må bare la være.) Det ene øye jekes opp, bokstavelig talt. Før æ har tydeligvis ikke gidda å vaske av mæ det teite spakle før æ ramla i senga. Det æ ser i speilet e skummelt, å selvfølgelig må det være mæ sjøl. Æ stappe hode ned i vasken å drikk, ikke faen at æ gidde å tenke på ting som bakteria og tannkremresta. Før her står det om livet, selv om æ ikke kan forstå koffer æ e så innihelvetes tørst, æ som drakk så mye i går. 

Om du på det her punkte tenke at æ må være faen så unasvarlig som velge å drikke når æ har unga, kan du stikke en finger opp i ræva! Fei før egen dør før du kommer å feie før mi. Såfremst du ikke e bokstavelig å faktisk tar kosten fatt utfør ytterdøra...

Hode mitt holder på å eksplodere, å æ gir mæ en god faen i at levra ikke har det så bra etter i går. Æ rote rundt i panikk før å finne paracet, før det e den eneste redninga. Æ trør i mæ en tabbis å legg mæ rett med på golve, å ligg der til virkninga slår inn. 

Etter en god 20minutter så e æ på vei å bli menneske igjen.

Æ tvinge hode til å fungere, ka faen va det æ egentlig gjor i går? Æ finn ut at det tryggeste e å la de tankan ligge ei stund til, sån i tilfelle æ aldri vil møte på folk igjen. Kamera får ligge trygt i veska å æ gir faen i å sjekke loggen på telefon. Den sku vært montert med alkohollås, ettersom æ av en eller anna grunn like å ringe når æ får promille i kroppen, aldri ellers. Å så mye mannskit æ lire ut av mæ til vanlig, kan du ta dæ faen på at folk får sæ noen slitsomme samtale når æ ringe. 

Og det beste med hele elendigheta e at æ faen mæ e skyld i den sjøl, før det va nesten ingen som tømte i mæ sterkere drikke i går, å æ kunne tenknisk sett sakt nei når æ sjenka mæ ny dram. Og som den tvilsomme nordlændingen æ e, så drikk æ stort sett mer sprit en vann. Så du kan jo tenke dæ virkninga. Blandevann e før pyse, å æ e nesten flau før at æ vanne ut spriten med isbita. 

Æ e faen mæ gla før at æ e mamma, og at det e ekstremt sjeldent æ havne på fylla. Så den hær uka kan æ love dæ at æ blir å være tidenes beste mamma, som prise sæ lykkelig over den litt slitsomme hverdagen som bare e barnemat i forhold til en tur på byen. 

Sia æ e blitt såpass gammel at æ har fått litt livserfaring velger æ å ikke bruke ordan "Aldri igjen!" før æ vet at om ei stund fortrenge æ dagen i dag...

Mamma må av og til være seg selv!

Som regel er jeg veldig tilfreds med tilværelsen som såkalt voksen småbarnsmor. Jeg trives med ansvar, rutiner og livets utfordringer. Jeg har ingen problem med å takle mitt barns sykdom, og jeg holde ut i selv de mest søvnløse periodene. Det økonomiske plager meg heller ikke og jeg kunne ikke ønsket meg noe annet liv en det jeg har. Aldri har jeg følt at jeg mistet noe av min ungdom fordi jeg fikk barn og aldri har jeg drømt meg bort til et annet liv. 

Men så kjenner jeg jeg rastløsheten som et lite stikk i magen, fremkaldt av en følelse eller musikk. Tankene avviker fra alt som omhandler hverdagen, alt ansvaret og alt som skal huskes. Jeg kjenner mammaen i meg må gi plass til den jenten jeg er, den livlige og sosiale Yvonne som elsker å være sammen med andre voksene. 

For av og til får jeg behov for å utagere, slippe ansvaret og bare eksistere. Og jeg tror at siden jeg lar meg selv få lov til dette, er jeg den beste mammaen guttene mine kan få. 

Det er ikke ofte disse følelsene kommer, og som regel prioriterer vi søvn når vi har den sårt trengte avlastningshelgen vår. Men innimellom tar vi oss en fest, går ut og spiser og nyter livet som voksen. 

Så baylis og kaffe kjøpes inn og den halvfulle flasken bacardi rotes frem fra skapet, og støvet blåses bort. 

Og selvfølgelig skal det spakles og pyntes, for det er ikke ofte jeg har muligheten til å stå en hel time på badet. Sminken finnes frem og smøres på, håret krølles og penklærne rotes ut av skapet. Ingen ting er så godt som å se seg selv i speilet og være fornøyd med det man ser. Men den største gleden er å kunne være sammen med gode venner, og bare være meg selv. For selv en mamma trenger en pause fra rollene som mor, arbeidstaker, sykesøster, hushjelp og psykolog. For til vanlig bærer vi et ansvar hele tiden, og det er ingen som tar skade selv om vi av og til senker skuldrene og tenker på oss selv. 

Barna har det godt å trygt sammen med besteforeldre, og vi trenger ikke ha dårlig samviktighet. For denne pausen er bare bra for både oss og ungene, og det gjør at vi verdsetter tiden vi har sammen. Uten muligheten til å kunne være meg selv, ville jeg mistet gleden jeg har i hverdagen. 

Og til alle dem som dømmer mødre fordi de velger å av og til bare være seg selv, tenk deg om neste gang. For alle har rett til å være eget indiviid, og hvorfor skulle det være så galt å dyrke seg selv en liten stund? Og desverre er det slik at mange av den som kritiserer mest, trenger å feie for egen dør. Ingen er perfekte og du kommer ikke langt med å være negativ mot andre. 

 

Campingkos og avlastning.

Ahh, hva er vel bedre en å stikke av fra byen når vi har barnefri og muligheten? Så i gårkveld fant vi ut at vi skulle se til campingvogna siden vi dro fra den i panikk i påsken. (Rasfare, stengte veier og vannkopper var grunnen.)

Morgenmeg, godt plasert i en sofa. (Om du skulle lure på hvorfor putene er dekket med pledd, så er de letter å vaske en selve puten. Vanligvis har jeg jo med meg småguttene hit, og de sitter ikke mye i ro når de spiser...)

Og selvfølgelig må vi underholdes med dr. House. Så de neste timene skal vi se noen episoder til, for så å kjøre hjem. For i kveld skal bursdagen til min bedre halvdel feires med middag og vennekos.

Ordbok for menn, vippetang!

Nå har jeg fått høre at noen av mine lesere er menn eller gutter, og for å glede dere skal jeg legge ut forklaringer på ting vi jenter ofte bruker, men er fremmed for dere. I dag skal vi ta for oss verktøyet som heter vippetang.

Tenger som ser ut som dette brukes ofte til å klippe/bite av noe. Men det er altså ikke det vi gjør. Funksjonen til vippetangen er å bøye øyenvippene, slik at de vippes oppover. Det høres kanskje veldig meningsløst ut, med for oss er det like viktig som å drite. (Nesten i alle fall.)

Jeg ser at dette kan være en type informasjon du egentlig ikke har bruk for, men ikke kom å si at du aldri har lurt på hva den brukes til. (Om dette skulle føre til at du prøver den i et svakt øyeblikk, ikke stikk den inn i øyet eller ha noen brå bevegelser mens du klemmer vippene. Så i værste fall river du dem av, og blir avslørt.) Og jeg er ganske sikker på at din evt kjærest vil bli veldig glad for en glitrende ny vippetang, og ikke minst overasket når det er du som kommer med den. Så da er det stor mulighet for at du får noe igjen, på en positiv måte.

Til mamma og pappa.

Når jeg kom til verden fikk ikke mamma og pappa en bruksanvisning, noe som sikkert har gitt dem noen ekstra grå hår. For jeg er overhode ikke satt sammen på en enkel måte, og jeg har alltid vært mer sta en jeg burde. (Ifølge div lærere i ungdomsskoleårene.) Ifølge mine kjære foreldre var jeg en svært ønsket unge, i alle fall helt til de innså at de hadde fått verdens vakreste prinsesse. (Mye mulig at jeg fikk høre litt for ofte hvor fin jeg var, men det ser ikke ut til at det har medført noe stor skade i voksen alder.) På mange måter er jeg veldig glad for at jeg ble født som jente, ettersom min kjære storebror skulle bytte meg ut med sykkeldekk om jeg ble født som gutt. Og siden jeg var en liten prinsesse trodde jeg stort sett at verden bare dreide seg om meg, og mine behov. (Og slik tenker vel de fleste i alderen 0-5år.) Jeg hadde tydeligvis mye kløe i tennene mine, noe som førte til at pappa og storebror ofte fikk noen fine tannmerker på armer og ben. (Mamma sier at det var utelukket deres feil, ettersom de ikke stoppet meg.) Men det ble brått slutt på biting etter en liten episode der pappas nese fikk gjennomgå...Og jeg fant ut at det var tryggest å klipe  folk med tærne. (Noe jeg etter hvert ble ekspert på, og enda mestrer.) 

 

Når jeg ble rundt fem år endret hele min verden seg, og neste tilskudd i søskenflokken kom til verden. Dette var en veldig traumatisk opplevelse, ettersom hun fant ut at hun skulle melde sin ankomst tidlig på morgenen. Og hjemme var storebror som barnevakt. Men når jeg våknet og tasset inn til mamma og pappa, var det ingen der. Jeg tasset vidre inn i stuen og heller ikke der var det noen. Jeg sjekket alle rom, skap og skuffer og var sikker på at monstre under trappen hadde tatt dem. (Og selvfølgelig sjekket jeg ikke storebror sitt rom, for hvordan femåring tør å vekke en 10år eldre bror som sover?) Så der satt jeg i trappen og gråt mine modige tårer, mens min søster kom til verden. 

 

Jeg måtte etter hvert innse at jeg ikke var den eneste som trengte oppmerksomhet, og jeg inntok rollen som eiesyk storesøster. (Noe jeg egentlig enda holder på med!) Nå har jeg alltid vært den som elsker å sove, og selvfølgelig fikk jeg en søster som alltid sto opp før småfuglene. Og selskapssyk som hun var, ble jeg alltid vekket alt for tidlig. (Og om vi er i samme hus og sover i dag, gjør hun det samme!) 

 

Årene gikk, og plutselig vokste det frem en mage på mamma og 3 søsken skulle bli til 4. Det ble en jente denne gangen også, og pappa kunne være helt sikker på at han aldri mer vil få husfred. På denne tiden var jeg vel ca 9år, og ganske voksen etter min egen mening.   Jeg fikk det for meg at den minste søsteren min skulle være en prinsesse, og er vel kanskje medskyldig i at hun er over gjennomsnitte interesert i sminke og klær. (Ikke at jeg helt forstår hvordan det gikk seg til, for jeg er ikke spesielt opptatt av mote...) 

 

På denne tiden gikk jeg også inn i tennårene, og jeg vil tro at mamma og pappa fikk enda flere grå hår. Jeg sov enda mer og lenger, og det var så og si umulig å få meg ut av sengen såfremst jeg ikke skulle noe jeg ønsket. Staheten steg også noen hakk og med nærmere ettertanke gikk det vel aldri tilbake. Jeg oppdaget også at døren til soverommet mitt kunne låses, og jeg fikk endelig privatliv. (For alle som har søsken vet at de bare må inn på rommet ditt å rote, til tross for trusler og forbud!) 

 

I dag er jeg en såkaldt voksen, med egene barn og sikkert mange av de samme tankene som mamma og pappa hadde for mange,mange år siden. Om jeg ser godt etter har jeg fått noen grå hår, for begge barna mine har arvet staheten min. En egenskap jeg er svært glad for at vi har. 

 

Takk mamma og pappa for at dere holdt ut med oss, gjennom småbarnsår, tennårene og nå som vi er blitt voksene! 

En fireårings syn på politikk.

For noen år siden laget min eldste sønn dette byggverket, og jeg satt lenge å funderte på hva det skulle forestille. For ikke snakket han om biler og det var tydelig at han hadde et mål med det han gjorde. Jeg tenkte at han sikkert laget seg en by eller kanskje bilveier. 



Til slutt måtte jeg spørre hva han laget, og han sendte meg et blikk som sa at "mamma er ikke mye smart". 

"Ser du ikke at æ bygge politikk, for den e jo ganske rotat og vanskelig å forstå? " 

For å si det slik, det siste jeg hadde tenkt på var at en fireåring skulle illustrere politikk i form av treklosser på stuegulvet. Men han hadde lenge fulgt med på nyhetene og om jeg ikke husker helt var dette i et valgår. Og som barn flest fanget han opp mye av det vi voksene snakket om, og skapte seg et bilde av hvordan det var. Så om jeg skal forklare noen hva politikk er, tenker jeg alltid på dette bilde. For det viser at ingen ting er direkte A4 og du må alltid regne med at den tar en ny vei, og at det oppstår mange nye retninger uansett hvor du beveger deg. 

Bilder av mitt hjem.

I dag viser jeg frem noen bilder av hjemmet mitt. Ettersom jeg bor sammen med tre gutter som har et annet syn på rydding en meg, er det alltid mye rot. Og siden jeg vil vise et så realistisk bilde av hverdagen min som mulig, er bildene som de er...

Bade, like ryddig som alltid. Og legg merke til den usedvanlig fine gulfargen på veggen. Siden guttene ikke helt ser vitsen med å legge klærne i kurven, slenges de på gulvet for å pynte opp rommet litt ekstra. Og siden yttergangen er svært liten, må skoene tørke på badet. Hurra for vår og snø og regn.

Så langt kom klærne jeg tørka å bretta i går. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lagt dem i skapet og de havnet på gulvet. Teppetrekket ver jeg ikke helt hvor kommer fra, og jeg mistenker at den minste i familien har funnet det frem. Her ligger også mattene som skal være på badet...

Resultate av de fem minuttene minstemann var inne på rommet før han dro i barnehagen idag. Jeg kan enda ikke forstå hvordan han klarer å rote ut så mye på den korte tiden. (Løsningen ble at jeg slo av lyset og lukket døren!)

Min nye bordpynt, veldig personlig og orginal. Tenker den skal få bli der en stund til. Sån for å være sikker på at alle får med seg hvor smart det er å pynte med klær?!!

Kjøkkenbordet, med en bok som omhandler bæsj. Kanskje ikke det mest delikate jeg kunne pynte med, men tydeligvis synes eldstemann at den hører hjemme der. Vanligvis har jeg en duk på bordet, men om jeg ikke tar helt feil ligger den under sofaen. Sikkert edderkoppen jeg så om dagen som har lagt den der! Duken som faktisk ligger der, hører hjemme på en benk. Så hvordan den har kommet seg dit er vanskelig å svare på. 

Stuen, pyntet med dvdesker. Når dette ble utført oppsto stillheten jeg snakket om i går! Minstemann er flink å finne på nye måter å pynte på, og det er ingen ting galt med kreatviteten her i huset.

Håper jeg ikke er alene om å ikke ha et perfekt hjem. Men i dag skal det ryddes og med litt flaks holder det seg bra til i ettermiddag:-) 

Hvordan har du det hjemme i dag?

Dagens ungdom!

Når du kommer inn på et venterom, forventer du at det skal være mulig og sitte å vente. Og som regeler er det godt med sitteplasser, alt ettersom hvordan type venterom du er på.  Ventestolens kvalitet avhenger også av hva formålet med ventingen er, og hvordan type tjeneste du skal ha. 

 

På venterommet til den kommunale legevakten finner du rader av benker, som gir en svært ubehagelig tresmak i baken. Og du må også beregne å sitte svært tett inntil vilt fremmede og syke mennesker. (Ikke spesielt fristende med tanke på hva som kan feile dem og hvor smittsomt det kan være!) Men det kommer litt an på hvor mange som trenger legehjelp der og da. Grunnen til at stolene er så ubehagelige er fordi de ønsker å skremme  bort alle som ikke er livstruende syk. Derfor passer de også på at det skal være ekstra lang ventetid, gjerne noen timer. (Som regel har de nesten dødsyke blitt lei innen den tid, og tatt veien hjem.) 

 

Kommer du inn på din private tannklinikk er det behagelige og separate stoler, slik at du ikke trenger sitte klistret inntil fremmede mennesker som rister av nervøsitet. (Tannlegen håper at så lenge vi sitter i hver vår stol, smitter ikke nervøsiteten like mye og vi er relativt rolige når vi skal behandles. Og det sier seg selv at du gjerne blir litt ekstra stresset når du skal være kroppsnær med en fremmed...) Det er også mange stoler, og gjerne flere en de som jobber der. Med andre ord trenger du ikke være redd for å bli stående de 2-5min du må vente på tur. 

 

På offentlige kontorer som NAV og skatteetaten er det også godt med stoler, og her kan du gjerne velge mellom intime benker og separate stoler. Såfremst det ikke er alt for mange som venter på tur. Sittekvaliteten varier ganske mye, og jeg må ærlig talt si at jeg tror det er en tilfeldighet hvilken stoler som havner der. 

 

Når du kommer inn til manuellterapi/fysioterapi er det gjerne satt opp like mange stoler som det er behandlere, og de er også separate. Dette er noe som kan skape store utfordringer, for det har seg slik at på disse plassene samler «veskedamene» seg, de som trenger en stol til seg selv og en til vesken sin. (Uansett størrelse og fasong.) Vanligvis ville jo de fleste av oss flytte bagasjen, slik at den nyankommene kan sette seg på stolen. Men ikke disse damene, de eier nemlig begge stolene og har ingen plan om å ta hensyn til den tilsynelatende «friske» ungjenten som kommer inn. Som regeler har jeg opplevd at de som havner i denne gruppen mennesker er litt eldre damer, som gjerne lukter surt og har et skulende blikk over ukebladet de nettopp har revet ut et ark fra.Damene er ofte lett på bena, og har som regel ingen problmer med å verken stå eller gå, og uansett hvor mye andre trenger stolene mer en dem, deler de ikke. De utstråler fiendlighet, og gjør at alle i rommet får det ubehagelig. Og gjerne er de først å rope ut «Dagens ungdom, håpløse og med dårlig oppdragelse, fy og fy!» og jeg må for all del ikke glemme det lille snøftet de kommer med når de ser noe de er misfornøyd med.

 

Ironisk, ettersom det er disse som er alle de overnevnte tingene. Jeg har aldri opplevd en såkalt ungdom som okkuperte en ekstra stol på denne måten, og som regel er de alltid så høflige at de reiser seg om det skulle komme noen som trenger stolen mer en dem. De smiler og stjeler i alle fall ikke ark fra ukebladene som er ment å brukes av alle som besøker venterommet. 

 

Når du opplever dette har du noen få alternativer til hva du kan gjøre, og det avhenger litt av hvor irritert du blir. Den første muligheten er å sette deg på fangert til damen, eller på vesken. (Men vær obs på at den kan inneholde strikkepinner, noe som er svært smertefult å få opp i rumpen.) Den andre muligheten er å spørre høflig om hun kan flytte vesken, men i de fleste tilfellene må du nesten regne med at hun ignorere deg og later som at hun har dårlig hørsel. Den siste muligheten er å stå å vente, uansett hvor vondt det gjør i kroppen din. Så får du heller krysse fingrene for at terapauten er fort ferdig og at du slipper bort i fra udyret som sitter der og forurenser resten av rommet. 


Å herlige onsdag...

Av en eller annen grunn er jeg som et tordenvær ca 1uke i mnd, rimelig ustabil og med fare for høye lyder og nedbør. (Les kjefting og tårer.) Men jeg har desverre ikke muligheten til å isolere meg under sengen, så hverdagen må gå som normalt.

Etter et aldri så lite besøk hos manuellterapauten min var dette synet som møtte meg. Og selvfølgelig førte det til torden, for ingen ting er så irriterende som at noen klistrer seg inn i bilen min... Og med tanke på den fantastiske brøytingen i tromsø by, var det en stor utfordring å komme seg på veien. Hurra for ustabile hormoner som gjør at humøret mitt blir like svingende som veinette i norge.

Positiv?! som jeg er, hadde jeg et lite håp om at veien skulle være brøytet når vi kom hjem. Men desverre er det tydeligvis slutt på brøytepengene, og vi må leve med noe som skal forestille en vei. De 10-15cm høye sporene gjør at bilen overhode ikke vil bryte seg opp i innkjørselen, og denne gang kom det både lyn og torden...Etter noen forsøk kom vi oss opp, men det var mer flaks en noe annet. Siden jeg er av den oppfatningen at du ikke skal klage på noe du ikke prøver forbedre, har jeg sakt ifra til kommunen. Så nå er det store spørsmålet om de løser problemet, eller venter så lenge at isen regner bort...

Den skremmende stillheten.

Er det en ting småbarnsforeldre frykter, så er det stillhet. Den betyr som regel at noe er galt, veldig galt.

 

Har du noen ganger opplevd at du står der i dine egene tanker, for så å oppdaget at det er musestille rundt deg? Og stillheten er skremmende, for nøyaktig fem sekunder siden hadde du en eller flere unger som laget et lydnivå som er langt over anbefalt grense. Du kjenner pulsen øker og bekymringrynken kommer godt til syne i pannen. 

 

Som regel er det ikke hendt noe alvorlig galt og i de fleste tilfeller er det snak om tusj på veggen eller en biblioteksbok som har havnet i do, men det kan du aldri være sikker på når stillheten slår inn. Og som regel tenker vi automatisk at noe veldig galt har hendt, og vi glemmer helt å være sinte. Og med det samme lettelsen slår inn, mumler vi noen linjer om at dette må du aldri gjøre igjen, fyfy. For hva om lilletassen hadde skadet seg? 

 

En annen grunn for stillheten kan være at din lille håpefulle har funnet ut at han skal sove, dette hender som regel ekstremt sjeldent så det er forståelig at du blir automatisk bekymret. Og som regel passer det heller dårlig at de skal bestemme sovetiden selv, for da kan du være hundre prosent sikker på at de ikke vil sove når du sier det er på tide. Og alle vi med barn i huset, vet jo hvor «koselig» det kan være å vekke en liten tass på lading. For egentlig sover de ikke, se samler bare krefter.

 

Den siste grunnen er ulykke, og det er faktisk så ubehagelig å tenke på at jeg kjenner jeg får en liten klump i magen. Og siden jeg ikke vil forsterke de ubehagelig og bekymrede tankene småbarnsforeldre har, velger jeg å ikke utdype dette punktet. 

 

Bilde under illustrerer min minste sønn når han fant ut at do-rullen skulle utforskes for et par år siden. Og jeg kan bekrefte at det er MYE papir på en rull....(I alle fall så mye at det holder fra bade til stuen, og tilbake igjen!) 

 




Yes, bilder av meg faktisk.

Siden jeg liker å se bilder av de som skriver på bloggene jeg følger, velger jeg å legge ut noen av meg selv. Sån hvis noen skulle ha de samme tankene. 

Siden jeg ikke har noe annet på hjerte i kveld, legger jeg ut et bilde av meg selv. Det er vel ca4år gammelt, men jeg er ganske sikker på at jeg ser ca sån ut i dag. (Har ikke orket å finne frem et speil for å sjekke!) Det er også et veldig typisk bilde for meg, for av en eller annen grunn kan jeg ikke smile pent og sitte i ro. Jeg må lage en grimase, eller finne på noe annet tull. På den tiden hadde jeg heller ingen problemer med å spise når jeg ville og hva jeg ville, og det er slik jeg ønsker å være. 

Så etter å ha rotet gjennom tusenvis av bilder fant jeg endelig et hvor jeg ser på den som tar bilde, og egentlig burde jeg få en premie for det! Om jeg ikke husker helt feil er bilde fra bursdagen min i høst, så det burde stemme ganske bra over virkeligheten. Hvis du ser bortifra at jeg ikke sminker meg daglig og heller ikke krøller håret. 



Og så ble jeg lei av å se på bilder av meg selv, så disse får holde. 

Kaffestund er gull i munn?!

Dagen startet med mye lyd og stress. Med andre ord en helt normal dag i en småbarnsfamilie. Ungene ble levert og bilen ga beskjed om at den trengte drivstoff. Så når vi alerede var på kjøring bestemte jeg at en belønning var på sin plass, og turen gikk til tromsdalen. Det har seg slik at jeg drikker kun kaffelatte med karamellsmak, og den bør være kjøpt på kaffekroken for at jeg skal være fornøyd.

Så om du er i tromsø eller skal ditt må du ta turen innom pyramiden i tromsdalen for å få deg supergod kaffe. (Og om du lurer er ikke dette et sponset innlegg, men bare min erfaring.)

Ha en super dag alle sammen:-)

Hvorfor småbarnsforeldre mister sexlivet sitt!

Som de fleste vet blir ikke sexlivet det samme etter at vi får barn, og det snakkes om en rekke årsaker til dette. Disse går som regel ut på at mødrene får masse nærhet av barnet, og miste lysten på den stakkars pappaen som tyr til en uskyldig runde porno, som igjen gjør at mor i alle fall ikke har lyst blablabla....

 

MEN jeg er sikker på at grunnen er mer åpenbar en div profilerte personer skulle tro! 

 

Barn er nemlig født med innebygget radar, de ønsker ikke søsken før de er minst 1år. Og hvis du bare er så uheldig å tenke tanken på en seksuell omgang med din bedre halvdel, har du et lyst våkent barn som vil ha oppmerksomhet. Og uansett hvor tungt barnet sov når du vurderte situasjon, så kan jeg garantere at barne våkner. Og da sier det seg selv at det blir svært vanskelig å få til en ordning der du kan kose med din partner, ettersom normale mennesker ikke holder på som kaniner med barn tilstede! 

 

Og så tenker du kanskje at da må jo barnevakt være en mulighet, noe som forsåvidt stemmer. Men hvem i alle dager kan ha barnevakt 4-5kvelder i uken? For om det bare er en sjelden gang kan du være sikker på at med det samme dere skal ha litt sengekos, sovner dere av utmattelse. For alle gangene dere har prøvd på dette i løpet av den siste tiden, har den minste i familien våknet og gjerne holdt dere våkene i mange timer. (De skal jo tross alt være sikker på at dere ikke finner på noe lurerei, for ikke snakk om at oppmerksomheten skal deles med flere søsken en de eventuelt har fra før.) 

 

Barna har også innebygget en reservemekanisme som de utløser hvis de ser at de alerede nevnte punktene ikke fungere! Det hete gulp, og gir en svært ubehagelig lukt. Denne plaserer de strategisk på mamma, slik at pappa overhode ikke får lyst til å tafse på for eksempel brystene!) 

 

Så kjære forskere og andre personer som prøver å finne ut hvorfor småbarnsforeldre ikke har noe sexliv, her har dere grunnen. (Og jeg kan med hånden på hjerte si at det er førsteklasses forskning, pga av erfaringer og timer med grubling i de sene nattetimer.) 

Vårtegn og selskap!

Wow, det kan se ut som at våren er på vei! Selv om jeg bare kan snø og enda mere snø utfoe vinduene. For hver vår får vi besøk av noen små kryp, som gjerne drar med seg støvet under sofaen og ut på gulvet. Men siden jeg ikke ønsker at de skal havne i støvsugeren har jeg ikke hjerte til å fjerne det.(Også er det en veldig god unnskyldning å utsette husarbeide litt til...for kan jeg ikke støvsuge må jeg hoppe over støvtørkingen og for å ikke skaffe mer støv må jeg sannelig hoppe over klesvasken også!)

Her har du bilde av småkrypet jeg har døpt til Rambo. Heldigvis er jeg god venn med han, så er bare glad for selskapet. Men det spørs om jeg er like fornøyd når sommer er i anmasj og mauren finner veien inn... Men der vil jeg garantert skrive mer om når vi går inn i juni/juli.

Kjennetegn på en uflidd mamma.

Når du ser en kvinne som ser uflidd ut, og gjerne har noen barn sammen med seg har vi for vane og tenke at hun er ikke så nøye på det. Men stemmer egentlig dette? Det er noen kjennetegn du kan se etter, for å finne ut  hvor mye hun egentlig bryr seg. 

 

1. Flekker på bryste/skulder, flekker på låret og generelt på resten av kroppen.

Disse kommer ikke av at hun aldri vasker klær, men fordi hun alltid velger å prioritere barnet sitt først. Flekkene på skuldrene viser at hun alltid holder barnet inntil seg og trøster det når det gråter. Hun løfter alltid barnet sitt opp, uavhengi om det har skittene sko eller ikke. Hun bryr seg ikke om at barnet tar på henne med søle/syltetøy hender, for det er viktiger å vise barnet at hun alltid er der for det.  

 

2. Klærne som ser to nummer for store ut er ikke et resultat av at hun aldri ser i speilet, men fordi hun har valgt å bruke pengene sine på barnet etter at det kom til verden. Og klærne brukte hun under svangerskapet, og de ble automatisk for store. Der ligger også forklaringen på at hun ikke følger motebilde.

 

3. Håret er i uorden og trenger en klipp. Også her velger moren å prioritere barna. Selv om hun er veldig bevist på at hun skulle tatt bedre vare på seg selv, går det aldri fremfor barna. Og mest sansynlig måtte hun avlyse sist frisørtime for en av gullskattene ble syke. Hun hadde også ordnet håret før hun gikk ut døren, men under påkledning av barnet rotet det til håret. Og hun hadde rett og slett ikke tid til å gjøre det på nytt. 

 

4. Hun ser sur ut, men egentlig er hun bare trøtt. Hun mener ikke å sende ut singnaler om at hun er sur, det er fordi hun har vært våken hele natten med et barn som trengte hennes nærhet og ubetingede kjærlighet. Og tiden hun skulle bruke til å sminke seg, gikk med til å holde en liten kropp på fanget. 

 

Så neste gang du ser en sliten, uflid mamma, skal du tenke over denne listen og vurdere situasjon på nytt. For kanskje det er slik at mammaen bryr seg så masse, at hun ikke har tid til sitt eget utseende. For henne vil barna komme først, og da får det heller være at resten av verden dømmer henne når hun ikke følger siste mote, er skinnende ren og smiler hele tiden. 

 

 


 

#mammablogg

Kjøpesenter kan være ekstremsport.

Og nærme seg et kjøpesenter en fredags ettermiddag med to små gutter er ikke en ekstremsport vi ofte begir oss ut på. Vi og guttene er slitene etter en lang uke, og da er offentlig plass et område som regnes til faregrad 4. (Der 0 er ingen fare, og 5 er ekstrem fare.) 

Men i dag måtte vi altså bevege oss inn i det farlige området, og ansvarlige som vi er hadde vi forberedet guttene og avtalt på fårhånd hvordan regler vi skal bruke, og hva de oppnår med å følge disse. Solbrillene til minstemann var klare, og med tanke på at det er stor sjangse for at vi får et glimt av solen i løpet av helgen ville vi hente dem så fort som mulig. 

Besøket hos optikker gikk bra, minstemann fikk tilpasset brillene sine og var veldig forundret over at han kunne se godt med dem. Det er første gang han har solbriller med styrke, siden det ikke ble oppdaget før sist høst at han trengte det. (Og siden vi har det mørkt hele vinteren er ikke solbriller det første vi prioriterer.) Og jeg er glad for at vi ventet, for nå fikk vi kjøpt gode briller inkl glass til en veldig overkommelig pris. Også storebror fikk nye, og jeg må ærlig innrømmet at jeg nesten er litt sjalu. For favoritten min er pilotbriller, og jeg kunne godt ha tenkt meg noen som så lik ut. 

Etter dette gikk vi på kafe, og det er vel den beste belønningen vi kan få, smakfull kaffe og kakao/juice til guttene. Siden vi møtte en av mine beste venner der, satt vi en stund. Og vil lovet guttene en tur innom lekebutikken som belønnig for at de satt i ro ved bordet. Og hvis du ser bort i fra noen små forglemmelser og distraksjoner gikk det overaskende greit. Det var nesten så jeg mistenkte at vi hadde vurdert faregraden feil. Men så kom turen til lekebutikken, og pappa tok med guttene dit, mens jeg gikk på apoteket. Og her ble det noen små utfordringer, for ikke snakk om at guttene ville gå samme vei, og siden ikke pappaen kunne dele seg i to ble det vanskelig for han å holde utsikten. Heldigvis er det god mobildekning i dette senteret, så han fikk ringt etter assistanse før skaden ble for stor. 

Vi avsluttet handleturen og retunerte hjem, for det er aldri for sent å snu. 

 

Språktrening med kort.

Når jeg har muligheten henter jeg alltid minstemann tidlig i barnehagen. Han blir fort sliten og ettermiddagen kan være tøffe for han. Så det var en veldig fornøyd og glad gutt som ble hentet i dag. Og jeg så muligheten til litt språktrening, som til bare får til i helgene. Siden minstemann snakker lite skal vi trene så mye som mulig på dette, men alltid på hans premisser. Når vi øver har jeg kjøpt noen kort med bilder, og vi øver på å se hva som er på bildene, sette ord på dem og øve på begreper som over/under, farger og former. Når han sier et ord bekrefter jeg med å gjennta dette, uten å si at det er feil selv om ikke utalen er perfekt.

Det er fantastisk å kunne sitte sammen med barnet sitt og gjøre noe begge trives med. Og jeg blir glad når jeg ser gleden og mestringen gutten føler. Og ikke minst stolt når jeg hører at han prøver nye ord og av og til bruker dem i det daglige. Vi leser mye ned barna og ser resultatet av dette gjennom storebroren. Han har veldig godt utviklet språk og kan lese svært godt i forhold til alderen. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter med en klump i halsen og tåre i øyenkroken når han leser for lillebror. Da ser vi godt hvor glade guttene er i hverandre.

På bilde ser du esken til kortene, i alle fall litt av dem. For lille engelen insisterte på at hånda skulle være med på bilde. Jeg har kjøpt dem gjennom en bokklubb på nett, og selv om de handler om å lære seg å lese er de perfekte til å lære ord. Så om du har barn som strever med språket kan disse være et godt hjelpemiddel. Så selv om vi har mange utfordringer i hverdagen, er det også mange som gir oss glede. Og treningstiden er en unik tid vi har, bare jeg og gutten sammen uten forstyrelser fra andre ting. 

Er der noen andre som har erfaring med språkstrening på små barn?

Jævla legokloss!

Noen dager hadde det vært best å holde sengen, ikke for min egen del men for alle andre som er nødt til å sosialisere seg med meg. For etter en natt med to unger som har funnet ut at de skal være våkene, er jeg trøtt og grinete. Vanligvis er det bare minstemann som våkner og krever mammas oppmerksomhet, noe jeg er ganske vant til etter tre år. Men når storebroren også finner ut at han skal våkne, utenom tidspunktene til broren blir det mer krevende. Så etter fire-fem runder med jeg må på do, jeg er tørst, jeg er redd, jeg får ikke sove osv mistet jeg mote, men siden jeg ikke hadde muligheten til å krype under sengen å gjemme meg, holdt jeg ut. Å med det samme storebror sovnet, så fant minstemann ut at han skulle våkne, og vi hadde det gående igjen. Så til sammen har jeg vel kanskje sovet fire timer, noe som danner et dårlig grunnlag for resten av dagen. 

Og du vet at det blir en dårlig dag med det samme du åpner øynene, og det hele forsterkes når du går ut av sengen og trår på en legokloss. (Som egentlig er strengt forbudt å drasse inn på mamma og pappas soverom...) Jeg hinker ut av soverommet og lirer av meg noen gloser som overhode ikke passer for en småbarnsmamma. Det jævla lille torturinstrumente skulle vært ulovlig, for jeg kan ikke tenke meg til noe som er værre. (Velger å ignorere tanken om at avbrutt søvn er en godt kjent måte å torturere folk på..)

Når jeg endelig når badedøren oppdager jeg at den er åpen, noe som betyr iskaldt bad. Og jeg kjenner frustrasjon vokse innerst inne i magen, for nå blir i alle fall dagen et mareritt. Jeg har fortsatt ikke fått opp øynene såpas mye at jeg oppdager vannet på doringen, så jeg slenger meg ned og aner fred og ingen fare. Jeg kjenner det våte, og tenker automatisk at en av guttene har vært uheldige. (Jeg sjekket etterpå, det var vann etter en aldri så liten "vannlekasje" fra vasken. Minstemann har funnet ut at han skulle stelle seg selv, og har lekt med vaskeklut og vann...du kan tenke deg til skadeomfanget om du har vært i nærheten av en aktiv treåring som skal gjøre alt selv!) 

Så etter et kaldt og vått dobesøk finner jeg frem dagens antrekk, og for å si det sån jeg havner ikke i et moteblad med det første. Jeg river ut den føste treningsbuksen jeg ser fra skapet, pluss skjorten som ligger øverst. Så får det bare være at fargene ikke stemmer. Ikke verdens fineste klær vil klare å forbedre humøret mitt. 

Jeg tasser ut i stuen, og oppdager at nå er regnet kommet. Og selvfølgelig har jeg mange ting jeg må gjøre på dagen i dag, noe som mest sannynlig betyr at jeg vil trø meg våt i løpet av dagen. For støvler blir for kaldt, og de andre skoene synes det er helt greit å slippe inn vann. Og jeg skal ikke bynne på katastrofen som venter meg når guttene skal hentes, for desverre lages ikke uteklærne for at de skal tåle ekte nord-norsk vinter. Så i kveld vil bade være fylt av våte, stinkende uteklær. 

Etter de vanlige diskusjonene om matpakker, påkledning og div andre verdensproblemer er guttene klare. Og jeg sender dem med pappaen, så får han levere i dag. Ikke snakk om at jeg vil møte på noen andre en de i familien de neste timene, så ondskapsfull er jeg ikke. Jeg skal synke ned i sofaen og småsove litt før jeg må gjøre meg klar til møte litt senere, med en boks cola og macen i fanget. 

 

En helt vanlig ettermiddag, med kaos og tendenser til verdenskrig.

Så var vi der igjen, den krevende ettermiddagen som må fungere på et vis. Jeg skal lage middag, passe på barna, være hushjelp og hjelpe med lekser. Vanligvis ville dette vært null problem, så lenge både mor og far er hjemme. Men så har det seg slik at pappaen er mer på jobb en hjemme, og jeg står her alene med en 3åring som krever det dobbelte av oppmerksomhet en barn flest og en 7åring som har tusen "gode" ideer som han bare må prøve, og som vil ende i katastrofe om jeg ikke følger med. 

Middagslagingen utførte jeg med en 3åring på armen, som i tilegg hyler av full hals. Jeg mistenker at vi har fått besøk av et nytt virus, og kan forvente noen dager uten sosialisering og søvn. Jeg sjonglere mellom kasseroller, matvarer og 3åringen, og klarer heldigvis å utføre oppgavene med en hvis form for sikkerhet. For ikke snakk om at jeg vil risikere stikkskade eller brannskade og måtte oppsøke legevakten. (Det er faktisk den siste plassen jeg vil sette mine ben, etter litt for mange negative opplevelser.) Midt ute i kokingen oppdager jeg en eim av mindre god lukt, minstemann har funnet ut at kjøkkene og armen til mamma er et fint toalett. Hva i alle dager gjør jeg nå? Ikke kan jeg slå av varmen og maten kan heller ikke passe seg selv. Så jeg ringer mamma, som heldigvis bor i etg over meg, hyler ut min nød og spør pent om hun kan komme ned fem minutter å passe på middagen, så jeg får vasket lillemann. Heldigvis kan hun det, og maten er reddet. (Matlysten kan jeg ikke gjøre noe med, og jeg kan love deg at de få tyggene jeg presset ned smakte alt annet en godt!) 

Selve måltidet går rimelig greit, hvis du ser bort i fra et veltet glass med solbærsirup, en dusj av gryterett i ansiktet og et serdeles høyt lydnivå. Jeg har heldigvis innlagt vann og rikelig med vaskekluter. 

Etterpå er det tid for lekser med 7åringen, noe han er svært misfornøyd med. Han har minst tusen unnskyldninger for hvorfor han ikke skal gjøre dem og jeg må innrømme at jeg desverre er enig i de fleste. (MEN det sier jeg ikke til han, og prøver etter beste evne å motivere han til å gjøre så godt han kan.) I tilegg sitter minstemann å storgråter på fanget mitt, og jeg tror ærlig talt ikke han helt vet hvorfar han gråter. (Og jeg fant heller ingen god grunn, så jeg prøvde å trøste så godt jeg kunne.) Han får lov til å ha sutten i munnen, noe som vanligvis er fy,fy når det er uteom leggetid. Etter en lengre diskusjon om hvordan han skal regne ut en matteoppgave kan vi gå videre, nå er det norsk som står på planen. Han skal skrive en historie, om en spade i "jeg" person, med fokus på stor forbokstav og punktum. Desverre har han funnet ut at dette er kjedelig, og ikke snakk om at han vil skrive mer en det som alerede er kommet på papiret. Han sutrer og klager, men til slutt har han skrevet et par linjer, som jeg godtar under tvil. 

Nå kjenner jeg virkelig hvor lite jeg sov i natt, og verkingen i foten min øker i styrke. Det har vært en lang dag, og jeg kjenner godt at jeg har vært hos "nåledamen" for en behandling. Men ikke snakk om at det er noe unnskyldning når du skal være en velfungerende mamma, som holder orden i hjemmet og har bøttevis med tålmodighet. Guttene krangler, og lydnivået jeg trodde var på maks øker noen hakk, det er på tide med handling. Jeg anstrenger hjernen og kommer opp med en genial løsning, snømåkking for penger og barnetv. 

Eldstemann blir storfornøyd med at han kan tjene noen kroner, kaster på seg klærne og springer ut. (Hvorfor kan det ikke være like enkelt å be han kle på seg om morgenen??) Han skal måkke av bodtaket, så jeg selv slipper det. (Jeg er litt redd for å bli beskyldt for barnearbeid eller bestikkelse, men så lenge gutten og jeg er fornøyd kan jeg beskyldes for hva som helst!) Minstemann får sitte i armkroken, se på barnetv og ha sutten i munnen, og jeg nyter tre minutters ro. Desverre må jeg sette på en maskin klær, de vasker ikke seg selv. Etter det må jeg rydde opp etter middagen, og så må jeg brette alt som allerede er tørt og så legge det på plass. Å da er garantert tiden inne for en ny runde med mat, så kveldsstell og så leggetid. 

Heldigvis har jeg selektiv hukommelse, og husker ikke tiden før jeg fikk barn, så jeg vet med andre ord ikke at dette er veldig slitsomt. Og når du ikke vet om noe annet, så klarer du deg fint med det du har! :) 

Ånei, mer snø!

I dag regner det ute, ifølge været som var meldt i går. Men jeg selv tror det heter snø og vind! Så legger ut et bilde av synet som møtte oss når vi skulle ut døren i dag...

Så da var det bare å lete etter spaden, og hive unna. Noe som kan være svært vanskelig ti min etter at vi er våknet. For av alle ting forsov vi oss, noe jeg trodde var teknisk umulig med to barn i huset. Så om du har barn selv kan du tenke deg kaoset. Klær som flyger alle veier, matpakker som skal smøres og unger som springer i alle retninger. Rett og slett hverdagsgøy!? (Jeg prøver i det minste å være positiv!)

Som du ser har vinden laget ekstrajobb til meg, vanligvis kommer det aldri snø inn mot ytterdøren. Så når vi åpnet den ramlet det snø inn, noe jeg er svært misfornøyd med. Måtte våren komme, fort!

Hva betyr egentlig sol, jeg er forvirret!

Nå er jeg helt sikker på at noen har hatt det veldig morsomt når de lærte meg hva de ulike værtypene heter, eller så snakker metrologer et annet språk en oss. 

Til i dag var det meldt sol. Så solbrillene var lagt frem på nattbordet og jeg var klar for å ha den tynne ullhuen på meg, og bare den tykke vinterjakken på vei ut for å hente posten. Og med godt mot og en drøm om å få litt d-vitamintilskud, som jeg for tiden er serdeles underernært på åpnet jeg ytterdøren. Og hva møter meg? (Jeg er litt usikker hva jeg skal skrive her, for jeg er veldig forvirret med tanke på hva typen vær egentlig heter...) Jeg tror det er snø og vind som møter meg, i alle fall ramler det mye hvit ned fra himmeln, og det fyker rundt. Jeg snur, går inn å kler på meg den tykke luen, en ekstra jakke og vinterbuksen. Har ingen planer om å bli funnet livløs på vei til postkassen. "Kvinne funnet livløs ved postkasse, hun hadde solbriller på!". Jeg tasser ut og prøver å se opp mot himmelen, ingen stor gul kule der, bare masse hvite støvkorn som treffer meg i øyet. 

Vel inne igjen setter jeg meg ned for å lese nettavisene, og oppdager en artikkel om været. Og der meldes det om store mengder nedbør, også kaldt regn på metrologenes talemåte. Det betyr med andre ord at vi får det ekstremt glatt, slafsete og vått de neste dagene. Og verst av alt, den snøen vi ikke har ryddet av tak, boder og veranda må bort, helst før regnet setter inn. Vekten vil garantert bli det dobbelte med disse små vanndråpene som ramler fra himmelen, og jeg vil helst sitte med taket over hode, ikke på hode. Men jeg er litt usikker, for hva om det ikke blir regn? Kan jeg da utsette den dumme snøryddingen til i morgen, for jeg har overhode ikke lyst til å krype opp på taket i dag. (Og garantert ikke i morgen heller...) 

Og igjen spør jeg, hvem i helvete er det som sitter å bestemmer at vi må ha så jævlig dårlig vær? Kan vi ikke til en forandring slippe unna? Faens jævelskap! 

Men tilbake til metrologene, hvorfor kan vi ikke samkjøre ordene våre slik at vi faktisk kan tolke værmeldingen på rett måte? Det er ikke lenge siden det ble meldt om ekstremvær og at alle burde holde seg inne. Men hva opplevde vi? Joda, noen få snøkorn og frisk bris. (Og jeg snakker om før vi fikk de enorme mengdene snø som vi har nå...)

Jeg har også registert at det ofte meldes om vår og sommer, gjerne to ganger i året, men har enda ikke opplevd dette! For ikke snakk om at regn og maks 10 grader er sommer, og når det er vår forventer jeg hestehov ute, ikke snø og enorme hvite fjell uansett hvor jeg snur meg. 

Så siden jeg stort sett bare blir forvirret av værmeldingen, velger jeg å holde meg borte fra denne. Og har derfor en bønn om at lokalavisene lar være å publisere artikler ang morgendagens værtype. (For unasett hvor mye jeg prøver å holde meg borte fra disse, må jeg trykke meg inn på dem, og får falske forhåpninger.)

 

Sykehus betyr som regel venting.

Som regel er det en stor sammenheng mellom sykehusbesøk og venting. Vi venter på time, vi venter på svar, vi venter på lege, vi venter på blodprøver og vi venter på å vente. Men etter noen år i systemet har vi bygget opp en enorm mengde tålmodighet (ca 7timer holder vi ut før lagrene er tømt!) når vi skal ta turen inn for krontroll, og minstemann har blitt godt kjent med lekerommet. Han er alltid like fornøyd når han får kjøre "postman Pat" bilen som står der, og han har heldigvis ingen negative følelser ang UNN. Vi kan ikke si det samme, siden vi desverre forstår litt mer en det han gjør. Og vi har opplevd mye arroganse og ansvarsfraskrivelse. Men i det siste har vi opplevd det motsatte og til og med ventetiden er gått ned. (Om du ser bort i fra 3juledag da vi ventet i syv timer på en respet, pga av en lege som var mer opptatt med å subbe hull i skoene en å hjelpe oss...og derfor vet jeg at vi har tålmodighet i syv timer, men ikke mer en det! )  

Den fantastiske legen til minsmann har sluttet, og jeg må si at vi har vært svært bekymret for hvordan oppfølging vi ville få etterpå, for hun var unik. Kanskje en av de beste legene jeg har møtt per idag, og det er ikke få, desverre. Men før hun sluttet henviste hun oss til en nevrolog, og jeg priser meg lykkelig for dette. Selv om vi bare har vært hos han to ganger, og vi enda ikke har noen svar, så jobber han like aktivt med å finne ut av plagene som skatten vår har. Så jeg er faktisk positiv til framtiden, og det er jo et svært stort pluss i boken at han ikke lar oss vente i timesvis før vi får komme inn. Han er ærlig og sier som sant er, at de vet ikke hva de leter etter, og det er ikke sikkert vi vil få svar, men han gir oss heller ikke opp. Og et ganske stort team er koblet inn for å finne en årsak. 

En av de tingene vi snakket om i dag var en del sykdommer som kunne være mulig årsak, og når legen plutselig ramset opp alle mine symtomer gjorde jeg store øyne. Kan det stemme at vår antagelse om at mine plager ligner på guttungen sine, selv om det aldri er registrert barn som har denne diagnosen? Vi har lege vist at uansett hva som feiler han så vil det være svært sjeldent, og kanskje det første dokumenteret tilfellet. 

Jeg skal ærlig innrømmet at jeg ikke hadde forventet at jeg kanskje får en løsning på mine plager, og i alle fall ikke når vi var hos en barnelege. Så det skal nå sendes henvisning til spesialistnevrolog, som skal utrede meg, for en sykdom jeg ikke viste fantes. (Jeg velger å ikke tenke over de undersøkelsene jeg må igjenom, ettersom de hørtes veldig smertefulle ut. Og at hvis jeg tar disse er det svært lite sannsynlig at minstemann må gjøre dem med det første, uansett resultat! Det jeg fikk med meg om testene var et eller annet med biopsi, altså en prøve av vevet. Som igjen betyr at de må pirke i meg, tro om jeg kan forlange narkose!? Ettersom jeg holder på å dø ved en liten blodprøve i fingern, må dette være hundre ganger mer ubehagelig. Ikke snakk om noe verdens tøffeste i disse tilfellene...)

Det som forunderer meg er at mange av de tingene jeg trodde var normale er symptomer, og jeg har derfor ikke nevnt de for legen min heller. Og at ved en tilfeldighet har jeg brukt en litt spesiell smertelindring, som tydeligvis gir gode resultater på denne sykdommen. (Og det forklarer jo hvorfor jeg har null effekt av feks paralgin forte, som bare gjør meg grinete og trøtt. Samt noen udelikate bivirkninger du garantert ikke vil høre om, såfremst du ikke har en eller annen for for spesiell fetisj!) 

Så nå er spørmålet, skal jeg google det og proppe hode fullt av informasjon som mest sannynlig ikke stemmer, eller skal jeg vente til jeg kan få fornuftige svar hos en lege? 

(Kjenner jeg meg selv godt,  blir det en aldri så liten søkerunde...håpløs nysjerrig som jeg er!) 

Kveldsmat og øl, til en treåring...

Det er tid for kveldsmat, ungene har omsider funnet plassen sin ved bordet etter 4-5 runder med "skal bare", "må bare" og "vil ikke". (Og etter en trussel om at om de ikke setter seg til bordet må de legge seg uten mat!) De har spist det meste av maten og det er på tide med ny runde drikke. Vanligvis ber minstemann om eplejuice eller jordbærsaft(også kaldt solbærsirup av oss andre...) men ikke i dag. Han har tydeligvis utvidet ordforådet sitt. (Noe som er helt fantastisk tatt i betraktning at han ikke snakker så mye enda!) 

Siden det er pappaen som er skipper i dag, ligger jeg i ro på sofaen og "smuglytter" til praten rundt bordet. (Smuglytter er vel kanskje ikke det rette ordet, i og med at de har et lydnivå som er veldig langt over innestemme...) Og det meste går inn det ene øre og ut det andre. 

"Æ vil ha øl!" 

Jeg setter vannet jeg drikker i vranghalsen, hva var det minstemann sa? Hvor i alle dager har han lært det, ingen av oss drikker øl. Og når bestefaren gjør det ber han aldri noen om å gi han ei øl. Og hvorfor i alle dager vil han ha det til kveldsmaten? 

Og hva hender når vi sier "Nei, du kan ikke få øl". Han blir sint, for han VIL ha øl og han vil ha det nå. Og som alle som har/hatt treåringer i hus vet, kan de være små bomber som går av med den minste motgang. Så gode råd er dyre, og jeg oppdager at pappen finner frem eplejucen, skjenker i glasset og sier " Her får du ei øl!". (Jeg orker ikke skrive noe om hva som er etisk og pedagogisk riktig, for alle slike ting går litt i glemmeboken når vi står midt i trassalderen.) 

Jeg gruer meg til det som etter hvert vil komme fra barnehagen " Vi(barnehagen) lurer på hvorfor minstemann sier han vil ha øl til maten, og når vi sier nei sier han at pappa gav han det!?" 

Mulig jeg må nevne dette i morgen når vi leverer han, for jeg ser helst at vi slipper noen misforståelser. 

 

 

Så kom smertene, som lyn fra klar himmel.

Jeg kom desverre til verden med noen skjønnhetsfeil, liker å kalle dem det selv om de holder til på innsiden av huden min. Og dette medfører at jeg får ekstreme smerter i perioder, og som regel blir jeg alltid like overumplet av dem. Og som de fleste med barn vet, er det komplett umulig å bli liggende en dag eller to uten å kunne gjøre noen ting, for alt du må utsette hoper seg opp i store fjell rundt omkring i den lille leiligheten vår. Og som lyn fra klar himmel slo smertene ned i går, rett før jeg skulle dosere medisner, rydde bort klær og forberede den nye uken. Og som vanlig ramlet jeg ned på gulvet uten å tenke en eneste fornuftig og positiv tanke. For siden smertene er så sterke er jeg sikker på at jeg skal stryke med hver eneste gang de kommer, og som vanlig har den distre parten av meg funnet ut at det var lurt å ikke bestille de sterke smertestillende jeg bruker i nødsfall. 

Den beste plassen i leiligheten når jeg har det slik er på badegulvet, der er det varmt og godt. Og heldigvis hadde vi vasket der inne tidligere på dagen, så jeg slapp unna selskap fra hybelkaniner og hårballer som vaskemaskinen spytter ut etter hver klesvask. Om noen av de andre jeg deler hus med skulle være så uheldige å måtte på do, får de bare vente til jeg er klar for å komme ut. Eller de får gå til naboen for å gjøre sitt fornødende. Jeg blir nemlig veldig selvsentrert når jeg prøver å puste meg gjennom smerter som jeg på mange måte sammenligner i styrke med de jeg hadde da ungene skulle ut av magen min. 

Siden legene på sykehuset ikke klarer bli helt enige med seg selv om hva som feiler meg, får jeg heller ingen annen behandling en smertelindring når det står på. Og jeg kan derfor ikke skrive noe om årsaken til plagene, selv om jeg har en mistanke om hva som feiler meg. Det har hendt at smertene har vært så gale at jeg er blitt hentet i sykebil, noe som både er falut og veldig ubehagelig. For hver lille bevegelse gjør plagene større, og det føles ikke godt å være festet i en båre på nord-norske dårlig asfalterte veier. Så etter en runde i sykenbil vet jeg nøyaktig hvor alle humpene er. Det positive igjen er vel at ungene synes jeg er kjempetøff som har kjørt sykebil, for de vil jo også gjøre det. (Og er det ikke fantastisk at de kan ignorere det faktumet at jeg var syk da jeg kjørte den, og at de alltid fokuserer på det positive!) 

Heldigvis er smertene mindre i dag, og av erfaring bør jeg vel ringe til legen min for å få resept på smertestillende som kan gjøre kvelden bedre. Men av en eller annen grunn synes jeg det er veldig flaut å ringe å be om dette, for hva om de tror at jeg bare sutrer? (Jeg vet jo innerst inne at det bare er i mitt hode at de tenker sån, men det hjelper ikke...) Og jeg hater å føle meg syk, og være redusert til en sofaliggende krøpling. Og jeg håper at legene en dag får ut fingern og bestemmer seg for at kvinnesykdommer er noe som må forskes mer på, så de kan gi oss den behandlingen vi trenger. 

Og nå har jeg enda noen timer der jeg kan ligge å synes synd på meg selv, før ungene og mannen kommer hjem. Så resten av tiden skal jeg bruke på badegulvet, i selskap med edderkoppen som holder til under vaskemaskinen. 

Hvem er jeg?

Så dette er altså meg, og kjært barn har mange navn. Men i hovedsak lystrer jeg mamma for det meste, og de sjeldene gangene noen bruker mitt fornavn blir jeg så overasket at jeg glemmer å svare. 

Siden det er så populært velger jeg å legge ut et bilde av meg selv, tegnet av den eldste sønnen min for noen år siden. Så jeg har tydeligvis stort hode, øyne i ulik størrelse og fire armer. Og utifra bildet tolker jeg kroppsfasongen min til epleform med tannpirker armer og ben. 

Jeg er utdannet som omsorgsarbeider og har jobbet turnus siden jeg startet i arbeidslivet for mange,mange år siden. Men nå er det stopp, jeg må gå over i dagjobb og står med et skille i livet for hva jeg skal gjøre videre. Noe jeg synes er nesten umulig, for jeg hadde planer om å jobbe innen pleien frem til ungene var litt større, videreutdanne meg og fortsette i samme sporet. Men etter at minstemann kom til verden har jeg måtte legge mange planer på hyllen, og forstå meg rett, det er virkelig verd det. Han krever at foreldrene er hjemme på ettermiddagen og i helgene for han har et mye større omsorgsbehov en du forventer av en gutt på 3år, så vi må tilpasse oss. Etter hvert vil jeg sikkert skrive litt om hvordan det er å få et barn med spesielle behov og utfordringene jeg møter i arbeidslivet, for det er mange!

Jeg bor i den lille byen Tromsø, som for tiden er rimelig gjemt i et hav av snø. Nå bor vi i et kott av en leilighet og har en dag et ønske om å få større plass og hus, men markede er umulig for småbarnsfamilier. Og vi har ikke muligheten til å flytte en plass det koster mindre å bo, så vi får gjøre det beste ut av situasjon. Så etter hvert har jeg blitt ekspert på lagring og praktiske løsninger, for det er helt utrolig hvor mye plass utstyret til ungene tar. Og jeg burde vel kanskje nevne at jeg alltid har litt for mye garn og sko, så de krever også kreative og gode løsninger med tanke på plasering. 

Jeg liker å tro at jeg er unik, litt morsom og en god venn, men det får mine nærmeste bekrefte om du skulle møte på dem. For mine gode venner regnes også inn i kategorien "nærmeste". Og av negative sider kan jeg liste opp mer, siden jeg legger bedre merke til dem en de positive. Jeg kan være veldig distre, er elendig når det gjelder å huske navn og kjenner aldri igjen de jeg møter på min vei. Jeg går rett og slett i min egen lille verden, og kan pasere mine foreldre uten å se dem. Men dette er medfødt, og ønsker du kontakt må du gjerne stoppe meg og si hei. 

Ellers er jeg veldig fasinert av mennesker, og det er svært sjeldent at jeg misliker noen. Jeg elsker å se alle de ulike personene som finnes der ute, og sammler på gode vennskap. 

Jeg har to barn, begge gutter og har funnet den store kjærligheten. (Og jada, jeg vet at det høres veldig rosa og klisjeaktig ut, men det er faktisk sant.) Vi har et solid og godt forhold, og om jeg må finne noe jeg kan være misfornøyd med må det være at han legger buksen i stuen, istedenfor å henge den opp på bade. Så jeg er veldig fornøyd i mitt valg, og liker å tro at han er like fornøyd med meg. Selv om jeg aldri putter koppene inn i vaskemaskinene når jeg er ferdig med dem. Og siden vi har vært gjennom veldig mange utfordringer de siste årene, vet vi at vi holder godt sammen i tykt og tynt, så etter hvert vil vi gjennomføre bryllupet vi har utsatt siden minstemann kom til verden. 

Jeg elsker cola og kan godt kose meg med sjokolade til frokost, og jeg sier aldri nei til et godt måltid laget av noen andre, selv om du kanskje ikke tror det når du ser meg. For til tross for at jeg blir tengnet som en ganske rund dame, er jeg veldig slank. Jeg ligger godt under gjennomsnittet og det er slik jeg er skapt. Jeg har langt hår, og har ingen planer om å endre frisyre før etter at jeg er blitt en kone. Jeg elsker klær, men desverre har jeg ikke tid til shopping som i gamledager, så jeg går stort sett i treningsbukser. De er praktiske i en hverdag med små barn, så det får være at andre ser på det som et teng på uflidhet. Sko har lenge vært en stor lidenskap, og desverre kjøper jeg ikke så mange par som jeg ønsker. Jeg får alltid en god følelse når jeg finner de perfekte skoene og endelig kan ta dem i bruk. Så på det punktet er jeg vel en smule matrealistisk og overfladisk, men jeg prøver heller ikke å være perfekt. 

Og sist vil jeg skrive mitt favorittmotto, som har reddet meg mange ganger når jeg har vært på grensen til å legge meg ned å dø av ulike grunner. Som når jeg sparker foten i bordkanten eller er så trøtt at jeg bare svimser rundt. Eller når jeg er flau av en eller annen grunn, eller når jeg ser hvor mye snø som er kommet iløpet av natten og vet at den må ryddes bort!

"Du kan ikke drepe deg selv ved å holde pusten!" 

 

Nå vet jeg hvorfor det er helt umulig å pynte barnet!

Jeg har alltid lurt på hvordan i alle dager penklærne kan se så fine ut på på utstillingsdukkene, og hvorfor det alltid er en kamp for å få dem på ungene. For ikke snakk om at de vil pynte seg frivillig, såfremst det ikke er hverdag og de egentlig bare kan gå i joggebukser som grenser til utvasket. Og nesten hver gang jeg klarer å tvinge dem i klærne, revner en søm eller det faller av en knapp. Men i går så jeg hvordan det er meningen at klærne skal brukes, du skal nemlig ha barn uten hode og med armer som kan demonteres ved påkledning. For mens jeg satt og drakk kaffe kom butikkdamen og tok en kjole av den ene dukken, og for å få dette til tok hun av armene. Så nå er spørsmålet mitt, hvordan i alle dager har klesprodusentene funnet på dette? Har de ikke barn selv, eller har de funnet en ny måte og produsere dem på. Og det er jo klart at klærne holder seg veldig fine, ettersom dukkene står helt i ro. Så jeg tenker at bilde under ilustrere en barnebursdag med aktiviteter som "hvem kan stå stille lengst" og "hvem kan stå enda litt lenger i ro!".  

Men jeg skal innrømme at jeg får frysninger av oppstillingen, for med den livlige fantasien min tenker jeg automatisk at det er barn som står der. Og da blir det jo plutselig en veldig grotesk og ekkel forestilling, for jeg kan umulig tro at noen synes det er underholdene og se barn uten hoder. Så reklamen slår helt feil ut for min del, ikke snakk om at jeg vil kjøpe klær jeg asosierer med hodeløse mennesker. 

En annen ting som slo meg er at de har "sommer" klær på dukkene, burde de ikke ta litt mer hensyn til at vi enda har vinter i flere måneder? Om jeg hadde klart å få dette på ungene ville de garantert fryse fast med det samme ytterdøren går opp, og de ville mest sannysnlig ringt etter noen i hvit frakk som kunne hente moren sin. For ikke snakk om at noen med sine fulle fem ville ha så lite klær på ungene vinterstid. (Selv ikke når 3åringen trasser og innsisterer på at det er badebukse som er dagens antrekk, for "trassalderen" kan få de fleste fornuftinge voksene vippet av pinnen!)  

 

Ånei, er jeg blitt voksen?

Fredagskveld, barnefri og ingen planer. Facebook måtte inspiseres og jeg oppdager at jeg er på tur og poste min andre status i dag! Katastrofe, nå er vi virkelig ute å kjører. Jeg holder på å bli gammel, til tross for at jeg ser ut som en småjente under 15 år. (Les: http://steinihavet.blogg.no/1364112452_ser_jeg_ut_som_en_15r.html) Hva har hendt med det sosiale livet vi en gang hadde, der vi alltid var på farten og benyttet hver eneste mulighet til litt sosial stimuli? Hvor er ønsket om en ekte bygdefest blitt av og hvorfor føler jeg ingen panikk over at vi bare kan synke ned i sofaen og gjøre ingen ting? 

Svaret er enkelt, vi er enten så bedøvd av søvnmangel at vi har mistet våre normale følelser eller så er vi rett og slett kommet over i gruppen "voksen". Og den siste biten bekymrer meg, for i mitt hode er det en del kategorier du må oppfylle for å kunne være dette. 

1. Du må eie og kjøre bil. 

2. Du må eie hus.

3. Du må ha 1 eller flere unger.

4. Du må drikke svart kaffe hver morgen.

5. Du må passe på at du ser nyheten og distriksnyheten hver dag. Samt være fult oppdatert på været. 

6. Du må like å stå opp før klokken 07:00 og helst bør du være i seng til 22:00.

Og siden jeg kun kan krysse av på 1 og 3, er det ganske sannsynlig at det er søvnmangelen som er skyld i at vårt sosiale liv er ruinert.  (Men bekymringen ligger der og ulmer, og jeg skal følge nøye med om jeg etter hvert vil gjøre noen av de andre tingene på listen...) For jeg har faktisk ingen behov for å være voksen, jeg vil heller være en ansvarlig ungdom som forsatt kan regnes som litt tøff når jeg kjørere rundt i den fine BMWen min og spiller listemusikk. (Jada, vet at det høres utrolig teit ut at en 26åring har slike ønsker, men det har liksom vært drømmen siden jeg var 10-12år! Og som det sies, du skal alltid strekke deg mot drømmene dine. )  Jeg vil helst se at ungene ser på meg som en ung og bare litt streng mamma, som ikke blir lagret som "gamla" på telefon når de en dag får dette. Selv om jeg sa da jeg var 16 at om ti år er jeg voksen, har jeg ombestemt meg. Så om du spør meg igjen om 10 år, er jeg sikkert voksen da;)

Ha en fin fredagskveld, for det skal jeg når jeg gjør ingenting og venter på at jeg kan gå å legge meg. For ingen ting er så fint som å sove hele natten og kunne ligge i sengen til langt ut på dagen i morgen.  

 

Avlastningshelg og dobesøk.

Da var det rundt tre uker siden sist, og vi skal på nytt få et lite pusterom i hverdagen, til å samle nye krefter og sove. 

Siden minstemann har vært borte siden i går, har jeg sovet lenge i dag, i alle fall lenge i min verden. Og til en forandring kunne jeg stå opp, tasse i dusjen og sitte så lenge som jeg ville på do. En luksus som sjelden forekommer her i huset, for hver eneste gang jeg skal på do er det mas fra smårampen min. "Maaaammma ditt og maaaaammma datt". Og siden vi har en treåring i huset står det ikke nøkkel i do-døren, og jeg kan garantere at jeg aldri husker å låse den. Så det betyr at jeg som regel får en eller to tilskuere, når jeg helst ser at jeg får være alene. For selv en mamma har naturlige behov, som dobesøk og privatliv når hun sitter der. Og ikke snakk om at det hjelper å jage dem ut, for som alle som har barn vet, gjør de nøyaktig hva de vil så lenge du ikke sitter med makten. (Og makten minster du i det sekundet du setter deg ned på rammen, for så å få den tilbake når du har vasket fingrene etterpå!) 

Det er også veldig fint å kunne stelle seg, uten at noen kommer springende inn på bade for å "bomelomme" (er litt redd for at noen skal ta seg nær av dette innlegget, i og med at dobesøk som regel er veldig privat, men desverre er de rammene visket ut for meg etter at jeg ble mor.) For når du står å tar på deg parfyme og deilige luksuskremer du egentlig ikke burde bruke penger på, er det ikke spesielt gøy å kjenne stanken av dårlig mage...Litt av gleden blir automatisk borte, og du vet at "mamma, tørke mæ" kommer tre sekund etterpå. Og uansett hvor lenge jeg har jobbet i omsorgsyrket og vært småbarnsmor kommer jeg aldri til å bli konfortabel med bæsjlukt og rutinene rundt dette. Så i dag passet jeg på å bruke ekstra lang tid på bade, bare fordi jeg kunne være alene der. 

Det er også svært godt å kunne dusje uten selskap, for med det samme dodøren åpner seg blir det kaldt inne på bade. Og jeg HATER å fryse, spesielt når jeg er trøtt og nydusjet. Og småguttene kommer gjerne inn på badet for å kragle litt, bare for å være sikker på at jeg får det med meg. Så som regel må jeg avslutte dusjen med delvis vasket hår, for å mekle mellom småenglene mine. Så når jeg har muligheten prøver jeg å dusje så lenge at det blir fritt for varmtvann. (Det er desverre ikke så veldig lenge, siden vi har en liten tank!) 

Og etter en time på badet, subber jeg meg inn i stuen, finner fram en boks cola og tar frem macen. For alt dette er ting jeg ikke kan gjøre til vanlig, og det er derfor setter jeg også så stor på pris på det. 

Jeg elsker ungene mine, og kunne ikke byttet de bort mot noe. Men selv jeg trenger en pause, for det har vi aldri muligheten til ellers. Vi lever i en hverdag der vi få følge faste rutiner og oppgaver og prioriteringer for at barna våre skal ha det best mulig. Så jeg er så fantastisk glad for at vi har muligheten for å få avlastning gjennom kommunen, for det er tøft å skulle leve uten pauser, spsielt når vi har en liten gutt som krever så utrolig mye mer en det som er forventet av en 3åring. 

Snøbilder...sukk!

Siden snøen tar opp store deler av dagen har jeg ikke annet valg en å blogge om det. Siden jeg har sakt mitt om saken i et tidligere innlegg legger jeg ut bilder denne gangen.

Synet som møter meg når jeg går ut døra, spaden har til og med stilt seg opp til bruk. Vi er veldig samkjørte nå.

Utsikten mot bilen min, som vi forøvrig fikk hjem i dag. ( Den har koset seg inne hele påsken på verkstedet.)

Klesstativet mitt, tror bare jeg skal droppe tanken om å tørke klær ute de neste 2-3 mnd. Og enda er det meldt mer snø de neste ukene. Hurra for værgudene og nordnorge...

Og til slutt den fantastiske utsikten, vurderer å pynte inne i snøhulen. Fordelen med null utsyn er at ingen ser inn heller. Så om vi skulle ønske kan vi gå rundt uten klær, og problemet med tørkeplass til klærne er løst.

Jævla sny og faenskap!

Først vil vil æ advare mot at det her innlegget e skrevet på ekte nordnorsk og om du har et problem med det bør du gå videre ganske så fort. Så vil æ medele at æ skriv det kun for å syte og klage, før nu e æ dritlei sny og jævelskap som ramle ned fra himmeln. Så om du ikke vil høre min lille klage om været e det her garantert feil innlegg før dæ. 

Så vil æ si at du bare kan drite i å kommentere om du ikke e enig med mæ, før æ vil garantert svare på en frekk og uhøflig måte. Før når været e som nu, blir æ dritsur og vanskelig å ha med å gjøre. Om du kommentere at du e enig, e du hjertlig velkommen til støtte opp om den fanastiske sutringa mi. 

Det første vi ser når vi legg oss e sny, og det første vi ser e enda større menga. Æ sku faen mæ tru at himmeln prøvde å dumpe alt den jævla mannskiten på oss med vilje. Og æ kan ikke fatte å førstå kæm som i utgangspunkte fant ut at dem sku bosette sæ på en så idiotisk plass som det her. Tromsø e faen mæ værdens største snyhåll, og ikke helvet at snyen kan fordeles jevnt over hele vintern, som forøvrig vare i 9måna. Før jul ser vi kanskje to tre hvite snøkorn, og i januar ramle det ned et par til. Men så kommer februar å vi e rimelig lei vintern, å da sir det BANG. Himmeln åpne sæ å det kommer en enorm mengde på kort tid, så går det noen uke og skiten regne bort. Noe som betyr slaps, glatte veia og is. Så kommer mars og himmeln åpne sæ på nytt, men da vet vi også at den stakkars mengden som kom i februar e barnemat i forhold til ka vi vente oss. Men det e bare et helt vanlig år, så kommer de tidene der mengden blir ekstrem i nordnorsk målestokk. Da snakke æ om en 2-3meter sny i døgnet. (Mulig mengden ikke stemme helt, men det føles faen mæ sån når vi må ut å måkke av take et par ganga i uka så det ikke skal klappe sammen. ) Hadde vi kunne pakka skiten og flytta hadde vi gjort det, men vi e desverre innesnød og har ingen mulighet å forlate området. 

Siden vi har god erfaring med veintern kan æ love dæ at utstyret e på plass, fres, spada til de ulike typan sny og ekstra mat og medsin i tilfelle vi blir innestengt over en lenger periode. (Når det kommer en meter sny om natta så e det faktisk umulig å få opp ytterdøra, uten å kravle ut av et vindu. Såfremst du bor i 2etg, for bor du i en kjeller e du fanga!) Takk og pris før telefon og internett så vi ikke daue av kjedsomhet. Tven gidde æ ikke ha på, før æ kan garantere at den kastes t vindue så fort våren kommer, før det eneste som vises omhandle "våren, pollen og gressbrann" sør i lande. Satans idiota som styre tvsendingen. (Det hende at det kommer et og anna innslag herifra, som når det går dødsras, og det e overhode ikke god underholdning.) 

Så har vi den fantastiske påska der det førventes at det skal være sol, bålkos og ferie, og æ lure på kas hjernedau person som fant på det der, før æ kan ikke huske ei eneste påske der vi faktisk va innom alle de delan. Dem kan heller bynne å asosiere påska med ras, store nedbørsmengda, stengte veia og minimalt med fri. Før selv om vi ikke e på det vanlige arbeide våres, kan æ garantere at vi står ute å måkke den jævla snyen unna før å ha rømningsveia 20tima i døgnet. Og de stakkars timan vi får med søvn så trur du faen ikke vi drømme om mannskiten som lave ned ute, og vi sku være så uheldig å drømme om nåkka anna går det takras. Å da kan æ garantere at både vi og ungan våkne, og det e like greit å ta mårra. 

Det e faktisk kommet så mye sny nu at ungan e lei, å det sir jo litt om mengden. Dem vil heller ligge inne og trille istedenfor å gå ut så fort dem får muligheten. Ikke engang de enorme snyhulen vi har lage e brukanes til lek, før snyen fylles like fort i dem som vi måkke dem opp. Ake kan vi bare glømme, før selv akebakkan e rasfarlig. 

Skal vi på bytur må vi gå midt i veien, før på samtlige hus e det så lange istappa at dem kan spidde ka det måtte være som e så uheldig å gå under dem. Og du kan jo være sikker på at du får takras i hode hvis du e så uheldig at du skal springe dæ inn på en butikk, såfremst dem ikke har klart å holde taket snøfritt. (Med andre ord umulig, ettersom skiten lave ned forter en vi klare å måkke.) Og parkere du bilen burde du ha søker på den, og spade med dæ. Før når du kommer tilbake kan æ garantere at den e innebrøyta, nedsnyd og umulig å finne. Se før dæ frustrasjon når vi må måkke frem to-tre bila før vi finn den rette. 

Etter et par uke med ekstreme mengda snykasting har æ så ondt i kroppen at æ vurdere å legge mæ under senga å daue! Det gjør ondt i hver lille muskel kroppen har, og kroppen prøve å tvinge mæ til å ligge helt musestille når den opdage at æ nærme mæ yttergangen før å finne frem uteklean.  Og æ gir mæ nu vel faen i kor godt trent æ blir, æ foretrekk faktisk å være utrent og smertfri...Det e faktisk så ille at æ snart kan gifte mæ med spaden sia æ ser den mer en kjæresten min, og æ gidde ikke engang bli sjalu over at han har et forhold med fresen. (Som forøvrig sa god natt i går, når det e helligdag og ingen mulighet for å få nye dela til den. Jævla dritt, kan dem ikke lage utstyr som tåle ekte vinter? ) 

Så nu går æ å trekk før gardinan, fyre så mye at vi får en sån passe god sommertempratur inne og kler på mæ bikinien æ kjøpte for 10år sia. Ettersom den ser ubrukt ut kan det så være at æ ikke har samme kroppen.

Æ håpe den jævla vintern e over snart eller at æ vinn såpas mye i lotto at vi kan ta første flyet sørover.

hits