mars 2017

Kjære Solo!

Jeg innser at jeg kanskje klager litt i overkant mye om dagen, så for å rette opp karmaen litt må jeg jo dele ut noen gode ord i øst eller vest. Og siden jeg har overlevd på Solo de siste månedene var det ikke vanskelig å vite hvem som skulle få rosen. Ja eller litt vanskelig var det, for jeg sleit litt med å finne ut hvem jeg skulle sende mail til! Men innholdet i mailen var heldigvis mye lettere å få til! 

Kjære solo! 

Jeg vet at brus ikke skal være det nødvendigste i hverdagen, men de siste 28 ukene har jeg formelig overlevd på den magiske, smaksfulle og gule brusen! Og uten den er jeg redd jeg ville ligget i et hjørne som en inntørket rosin, glemt av alle! 

At brusen må være magisk det er jeg hellig overbevist om, for når absolutt alle andre mat og drikkevarer automatisk ble stoppet av ekstrem svangerskapskvalme fristet solo mer en varme, solfylte strender! (Og det skal godt gjøres, for jeg bor i nord-norge og her snyr det småjævler for tiden!) Ja jeg kunne faktisk drikke litervis uten at det gikk galt, og den gule lille flasken ble min beste venn.  Den var med meg over alt, og jeg hadde litt i alle rom for å være sikker. Og jeg er helt sikker på at det kun er den som har reddet meg fra gjentakende sykehusinnleggelser for å få intravenøs veske. 

Nå ser det ikke ut til at min ekstreme trang til å drikke solo går over med det første, så om salget har økt i nord er det antakeligvis ene og alene fordi jeg drikker så mye av den. Ja jeg til og med drømmer om den på natta! Jeg er jo generelt veldig glad i solo, og har alltid vært det, men i kombinasjon med svangerskaps hormonene mine ar jeg fått ekstremt dilla på trylledrikken. Får jeg ikke dagens dose blir jeg forvandlet til et surt mammamonster som sikler og glefser etter alle som er i nærheten. 

Siden påsken nærmer seg med stormskritt og nasjonaldrikken skal fremheves litt ekstra kjøres det masse konkurranser med tøffe solo-produkter, og du kan trygt si at jeg deltar på absolutt alle! For når jeg alt drikker litervis av brusen hadde det jo vært veldig kult med en solo-lue på hode, solo-genser over den kulerunde magen og ikke minst en solo-veske til å bære solo-flaskene i. Jeg krysser fingrene for vinnerlykke i alle fall og spammer alle nære og kjære om at de også må delta for meg. Kjekt å ha litt innhold i dagene! 

Så tusen takk for et fantastisk produkt som har holdt meg i live de siste 28 ukene. Jeg vil garantert forsette drikkingen, og solo er alltid et obligatorisk produkt når vi skal ut på tur! Jeg har nok ikke ord som beskriver hvor viktig en liten flaske brus kan være når den bare har riktig farge og smak, men uten soloen ville i livet vært litt ekstra vanskelig de siste månedene. 



Med vennlig hilsen en gravid brusavhengig som aldri ville klart seg uten trylledrikken Solo. 

Facebooksiden min finner du her! 

Gravidkroppen endrer seg!

Endelig går vekten oppover, noe som jo er særdeles bra for armer og bein som tydeligvis har tatt den værste støyten av kvalmen. For både armene og føttene er tynne som stilker, men det samme kan jeg ikke si om puppestellet og magen.

Jeg er ikke spesielt flau over å skrive om puppene mine, de stikker seg bokstavelig ganske mye ut nå om dagen, og blir lagt merke til. Og siden jeg bor i nord er det mange frittalende sjeler som ikke legger en finger imellom når de kommenteres. (Noe som er helt greit altså, det bryr meg ikke så lenge ingen prøver å tafse på dem. Om noen rører blir de slått ned med lynets hastighet, for hadde jeg ikke vist bedre skulle jeg tro at jentene var mishandlet og var fulle av blåflekker. Men de er altså bare hovene og ømme på grunn av en pågående oppgradering til melkemaskin. ) Vel, du kan i alle fall trygt si at jeg har en utfordring når det skal handles BH, for de fleste med min cup er ikke like tynne rundt overkroppen som meg. Heldigvis for meg har det blitt mye vanligere med silikon siden første gang jeg fikk barn, og derfor der det flere kjeder som har økt størrelsen på disse nødvendighetene. For å gå uten er ikke et alternativ, det er en tortur jeg ikke skal prøve. Tyngdekraften er absolutt tilstede. 

Vel, også magen har poppet ut, og jeg hater alt som er stramt. Magen er fin den altså, men den liker ikke klær! Har jeg for stram truse blir jeg uvel og er buksen/genseren for trang er det bare å legge seg i fosterstilling å grine. Så jeg blir mer og mer avhengig av en svær joggebukse og den tykke og gode ullgenseren min. Jeg ser ut som en slask, men hæregud så deilig det er, og jeg går sånn uten det minste snev av sjenanse. Jeg er ikke en av dem som insisterer på at alle damer skal gå rundt som overpynta juletrær for å behage sine bedre halvdeler. Så lenge klærne er hele og rene så er det vel ikke så nøye med hvordan kategori de regnes i. 

Dessverre måtte jeg kle meg pent i helgen, og etter utallige kranglinger med samtlige plagg som kunne omtales som penere i klesskapet innså jeg at ingen ting ville passe. Det var som å presse tannkrem inn i tuben, og ikke ut av den. Men til min store glede var det salg på et av byens kjøpesenter og jeg fant et helt stativ merket med 100kroner. Så samtlige kjoler ble røsket med meg inn i prøverommet og jeg startet den møysommelige prosessen med å prøve. (Det er ikke like lett å kle av og på seg som før, selv om armene angivelig ikke skal være påvirket av svangerskapet.) Vel, jeg forsto fint lite av størrelsene siden de var kodet med tall og prøvde bare på måfå. Til alt hell passet to av kjolene etter utallige runder med vridninger og vrikkinger, pusting og pesing. Og jeg følte jeg hadde vunnet stor premien i lotto. Det gjør jeg som regel alltid jeg finner klær som passer, men når jeg er gravid blir det litt ekstra stas. 


Muligens ikke den beste vinkelen for bilde!

Vel, siden jeg ikke viste størrelsen på de ferske ny-jaktede kjolene måtte jeg jo spørre i kassen, å jeg ramlet nesten sammen da hun sa at størrelsen var L. Så med andre ord kan du si at jeg har armer og ben i størrelse XS og overkropp i L, er det rart jeg føler meg som en hvalross og mannen påstår at jeg ser ut som Svampebob firkant! Jeg har hele tiden trodd at han mente det var på grunn av den urene huden min, men neida. Det var den uformelige klumpen av en overkropp med noen stilker stikkende ut! Han er like koselig som minstemann som insisterer på at jeg ikke ser ut som en hvalross, men en elefant for den er større! Men om ikke annet kunne han fortelle at jeg hadde fine øyne når jeg hadde sminke på. (Jeg droppet å spørre om de ikke var fine ellers, og takket veldig for komplimentet!) 

Jeg føler meg ikke mye sexy som gravid, det er i alle fall sikkert. Og selv om jeg har fått de enorme puppene er det fint lite trøst i dem, for jeg savner de søte små B-klumpene som prydet overkroppen min for mange, mange år siden. De var sexye de, uten det minste antydning til strekkmerker og tyngdekraft! 


De neste månedenes antrekk! 

Og ikke kom å påstå at kroppen vil bli som den var før, for jeg har da prøv dette to ganger tidligere og kan love deg at kroppen den har ingen planer om å gå tilbake til tidligere form. Den har funnet ut at jeg fortjener straff for at jeg utsetter den for svangerskap og fødsel og følgene er slapp hud, hengepatter og slapphet både her og der. 

Om en 2-3 års tid vil jeg si at det var vel verd det, men før den tid vil du høre meg sutre og klage. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Wow, mamma! Kan æ ta bilde av BHen din? Den e jo enorm..." Også eldstemann er med på bevisstgjøringen om at kroppen min er i kronisk endring. (Han fikk ikke lov å ta bilde, og jeg truet han med å drefse han ut i nærmeste snyskavel!) 

Bare må sniffe på den skoen!

Det eneste som ikke gjør at jeg blir sperret inne på lukket avdeling og påtvunget en tvangstrøye er bumpen på magen. Og det er den som er skyld i den fanatiske tilstanden jeg opplever når jeg bare må sniffe på nye sko! Den fantastisk kjemiske lukten som får det til å sildre av velbehag gjennom kroppen. Jeg blir panisk om jeg ikke får lov, og må jobbe hardt med meg selv for å ikke rive opp hver eneste skoeske på butikken, synke ned på gulvet og bare lukte og lukte uten tanke for omgivelsene og flauheten mine barn ville oppleve av å se moren får et gravid-anfall. 

Ja det er faktisk så ille at jeg må sitte å sniffe på ny-skoene til lillelarven i magen mens jeg skriver, for å unngå galskap og panikk over å ikke ha min lille lukte-rus når jeg snakker om temaet. Men det er ikke bare den nydelige lukten av nyproduserte sko som får nytelses senteret i hjernen min til å reagere, galskapen utløse også når jeg kjenner den herlige duften av eksos i byens tunnel-system, og jeg må kjempe en intens kamp for å ikke kjøre gjennom dem med vinduene åpen og oppsperrede nesebor, mens gjørmen spruter inn i bilen fra møtende trafikk. Jeg blir nesten gal av lengsel når jeg tenker på den nydelige lukten, som jeg i normal tilstand ikke har det minste trang å kjenne. 

Også lukten i kjellere og garasjeanlegg sender stråler av velbehag gjennom kroppen, og den til tider gjemte lykkefølelsen kommer susende før jeg vet ordet av det. Jeg anser mørke kjellere og grå garasjer som de koseligste rom for tiden.  For til tross for en tett nese siver dufte stoffene gjennom hovene slimhinner og minner meg på at jeg er langt fra så mentalt balansert som jeg vanligvis bruker å være. 

Jeg bare må sniffe, og jeg bare driter i hva alle andre måtte mene om saken. Trangen er større en flauheten og redselen for å få inn skadelige stoffer. Men innimellom får jeg noen klare øyeblikk hvor jeg ser galskapen med normale øyne uten lukte-rusens rosa slør, og da rister jeg  på hode og lurer på hva i alle dager som har rammet meg. For hvem har vel behov for å sniffe på kjemiske lukter som vanligvis er pyton, og hvordan i alle dager kan disse luktene oppfattes som trygge når jeg blir kvalm av nesten alle former for matdufter. Det må være en alvorlig feilkobling som oppsto når magen min ble omgjort til hybel. 


"Herregud mamma, ka som feile dæ!" 

Og husk at du aldri, aldri under noen omstendigheter må stille deg mellom en gravid og lystene hun får kastet over seg. Da kan konsekvensene bli fatale, for jeg kjenner at jeg er i stand til å kvele den stakkars jævelen som prøver å stoppe meg på min vei mot en ny sko eller ned i en kjeller. La den frådende gravide med ville, stirrende øyne vær i fred, og søk dekning til hun får tilfredsstilt sine lyster. Gravid carvings er ikke noen spøk, og jeg er hellig overbevist om at trangen til å gjøre disse tingene er like sterk som det en avhengig føler for sitt rusmiddel! 

Facebooksiden min finner du her! 

#carvings #svangerskapsdilla #gravidlyster

Dagens svangerskapskontroll.

Den nydelige kritthvite hudfargen min kom altså ikke av seg selv, og er en direkte årsak av lav blodprosent. Noe som jo ikke er et unormalt fenomen under enkeltes svangerskap. Dessverre så skinner kvisene som den sterkeste vårsol i et snødekt landskap, så jeg ser ikke spesielt lekker ut i tryne. Faktisk har jeg litt lyst å grine når jeg ser i speilet, for jeg foretrekker litt mer farge i kinnene en hva som sees nå. Blå ringer under øynene har jeg også, bare for å understreke det hele. I dag tidlig prøvde jeg å jukse med litt solpudder, men selv ikke det hadde effekt. 

Utenom lav blodprosent, konstant hodepine og svie i magen, sure oppstøt og ekstremt irriterende kynnere er formen fin. Jeg skulle selvfølgelig helst sett at jeg kunne gå opp og ned trapper uten å pese som en hval, men jeg skal da ikke være kravstor. 


"Mamma, va det ikke du som ikke sku drikke brus?! HÆ??"  Svarte at jada, men at det er like vanskelig for en gravid brus tørst mor  å holde fingrene av fate som en godte-sulten 11åring med skålen på bordet foran seg. 

Magen vokser helt fint og det er mye aktivitet på innside. Noen ganger er det så mye rabalder der at jeg mistenker at frøkna flytter på enkelte av organene mine så hun skal få så god plass som mulig. Jeg kan i alle fall si med sikkerhet at hun har snurpet sammen magesekken så jeg bare klarer en liten barne-porsjon mat av gangen. Hun hikker også mye og jeg blir like forstyrret hver gang jeg kjenner de små tikkene i magen. 

Siden jeg er drit lei av å ligge hjemme bestemte vi oss for å ta en tur innom Cubus i dag for å handle inn litt barneklær på tilbud før legesjekken, så nå har endelig klesskapet fått påfyll av litt rosa sammen med alle de blå klærne Peppeline arver etter guttene. Og ikke minst har jeg handlet noen nye truser som ikke er så stramme at de revner over ræva. (Så litt har jeg altså lagt på meg over stjerten, om det ikke bare er magen da...) Topper fant jeg også som rekker over magen, å bra er det for vintersesongen er enda ikke over i nord. Jeg ser nydelige bilder av vårblomster og solrike hager uten et fnugg av snø på facebook og er så sjalu at jeg vil grine enda litt til. Men på en annen side er det veldig positivt at ungene har snø denne uken, for nå er det vinteruke på skolen med uteaktiviteter hele dagen. (Og jeg klarer meg veldig fint uten gjørmete vinterklær på badet.) 

Ellers må jeg fint ta livet med ro, bekymre meg for hvordan penklær som vil passe til helgen når vi skal i dåp og spise syrenøytraliserende piller i kombinasjon med jern så hverdagen kan leves uten hodepine. Å helst bør det hende innen 2uker er over, for da skal vi ut på ny flyvetur. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Hodepinen er direkte årsak til lite blogging på meg for tiden, så beklager det!) 

En livsfarlig skolevei er blitt enda farligere.

En allerede livsfarlig skolevei er blitt betraktelig farligere, og vi foreldre blir bedt om å stille opp for at barna våre skal komme seg trygt til skolen. Skal det virkelig være slik at vi i dagens Tromsø ikke kan sikre skoleveien til barna, og heller pålegger foreldrene et ansvar som burde være kommunalt? 

Det er ikke lenge siden riksdekkende media gikk ut med at alle barn i Norge har rett til en trygg skolevei og som vanlig er det bare tomt prat. For vi lærer ikke av ulykker, og jeg har en stygg mistanke om at økonomien er hovedproblemet som vanlig. 

Saken er den at mine barn går etter en sterkt trafikkert bussvei til skolen, en vei som har en grøftekant på en drøy meter sommerstid som brukes som gangvei. En vei som ikke blir brøytet før barna går til og fra skolen på vinteren, og en vei hvor bussene kjøres langt over lovlig hastighet. En vei som for en kort stund siden ble ekstra belastet med busser som overhode ikke må kjøre der. Busser som fint kunne kjørt etter hovedveien. Et forslag som blir glatt oversett når forslaget kom fra foreldregruppen.

Er det rart jeg er redd og velger å kjøre 1.klassingen til og fra, han som egentlig er moden nok til å gå både til og fra skolen selv, om han bare hadde hatt en skolevei som var trygg. Så langt det lar seg gjøre prøver vi å gå med han, men i en hektisk hverdag med jobb og andre plikter lar det seg ikke gjøre hver dag. Og selv om vi går sammen med han, så er det med hjerte i halsen. 

Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte dette blogginnlegget nå, men dessverre har situasjon gått fra dårlig til elendig. For nå skal skolen bygges ut fordi kommunen har har godkjent bygging av flere boliger i området, som igjen fører til at skolen i nærområdet ikke har plass til alle elevene i nåværende form og ikke minst økt biltrafikk. Derav ekstra busser i boligfeltetet, ikke for at de skal plukke opp passasjerer etter ruten, men for at de skal unngå køen som er etter bilveien i rushet om morgenen og ettermiddagen når barna går til og fra skolen. Busser som aldri var ment å gå i byggefeltet vi tilhører. Det er nemlig viktigere at bussene kommer fort frem, enn å forebygge ihjelkjørte barn. Og til tross for søkelys fra foreldre-siden gjøres det selvfølgelig ingen ting med situasjon, vi klasker på oss skylapper å håper på det beste. Hva hjelper det med møter mellom skole, FAU og kommuneledelse når barna like fullt går på en livsfarlig vei?!

Nå skal altså skolen vår bygges ut, noe som er fantastisk i utgangs punket. Og det betyr ingen ting annet en kaos rundt skolen. For nå skal ikke bare busser, barn og foreldre passe i lag, nå skal skytteltrafikk med anleggskjøretøy inn og ut av området. Og selv om vi ble lovet at de ikke skal kjøre i tiden barna går til og fra skolen, ser vi allerede nå at det var tomme løfter. For det hjelper ikke å stoppe trafikken fra klokken 08:15 til 08:30 som om barna våre er noen roboter som går i samme tempo til skolen hver dag. Og det hjelper heller ikke de barna som går til og fra SFO i tidsrommet før dette og når skolen er slutt på ettermiddagen. Det ser ut til at møte med foreldregruppen i forkant var bortkastet tid, for situasjon er alt annet en så trygg som den ble lovet at den skulle være. 

Og i denne forbindelse blir vi oppfordret av FAU etter møter med dem og skoleledelsen om at vi foreldre skal stille opp som vakter hver morgen i tiden ungene ankommer skolen, for å påse at situasjon er trygg. Der barna skal passere parkeringsplassen som er overfylt av bygge gjerder, fungerer som snuplass for større maxi-taxier til en barnebolig, som er av og påstignings plass hvor foreldrene parkerer og ikke minst møteplass for rutebussene som ikke kan passere på den allerede utrygge strekningen før skolen. Og jeg gremmes over spørsmålet, for det må da faen meg være et kommunalt ansvar å sikre skoleveien når det er kommunen som må bygge ut sin skole fordi de har vedtatt utbygging i området. For jeg regner med at dette skal regnes som frivillig innsats fra oss foreldre hvor vi gjerne får tapt arbeidsfortjeneste fordi vi må ta fri fra jobb for å trygge barna som skal til og fra skolen.


Her skal altså biler, rullestol-taxier, rutebusser, distriktsbusser, anleggskjøretøy og hundrevis av skolebarn bevege seg i samme tidsrom. Og for å lette situasjon er det satt av 15minutter der det ikke der utbygger ikke får kjøre. Hvor er sikkerheten? 

Ja vi skal stille opp som vakt, men tro meg det blir ikke gjort av glede. Men mine barns liv står faktisk over alt, og når det er det som står på spill har vi faktisk ikke noe valg. Slik jeg ser dette er det ansvarsfraskrivelse fra skolen, kommunen og ikke minst utbygger! Ja det er bra at skolen bygges ut, men det må da gå an å faktisk prioritere utgiftene som kommer med sikkerhet. For det blir alt for sent å angre når et barn ligger påkjørt under en bil, buss eller lastebil. 

Kanskje det er en idé å leie inn vektere som faktisk skal kunne gjøre en slik jobb og sette en stopper for alle unødvendige busser som passerer området mens det bygges. Eller er problemet atter en gang at det koster for mye for kommunekassen som for øyeblikket er opptatt av å dele ut solide lønninger til ansatte i høyere lederstillinger. Er ikke våre barns liv viktigst? Bør ikke de prioriteres først! Skal vi virkelig bassere oss på dugnad for å få barna våre trygt til skolen, og hva i alle dager er det da vi betaler skattepenger for? For ikke snakke om bompengene som kommer til byen, og stort sett skal gå til kollektivtransport og  grøntområder.

For første gang er jeg faktisk flau over å si i hvordan kommune vi bor i, og jeg håper ikke at dette er et problem på andre skoler i området vårt. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg håper at alle i nærområdet deler dette for å sette fokus på et stort problem for oss med barn på Selnes Skole. Dette er en situasjon som vi alt for lenge har ignorert. 

Prosjekt baby går fremover!

Endelig kan jeg røre hendene og fingrene uten at jeg hyler og griner som en stukken gris. Lørdagens skru-jobb skaffet meg blåflekker og så såre fingre som jeg aldri har hatt før. Det var så ille at jeg nesten ikke orket å løfte solo-flasken til munnen. 

Det er jo alltid litt risikabelt å bestille ting fra ikea, for jeg kan liksom ikke bare stikke innom butikken å bytte om noe er feil og det mangler jo alltid skruer når. Men alternativet kostet det tredoble, så valget var lett denne gangen. Det meste er nå på plass, og det manglet faktisk bare 1 skrue til sammen. Ikke dårlig det med tanke på hvor mange esker som faktisk kom. Det eneste som gjenstår er å sage til stelebordplaten som er alt for stor, og laminere kanten. (Vet ikke om laminere blir rett, men skal lime på en plastfilm så ikke sponplaten går i oppløsing inne på bade!) Og så må alt søple flyttes fra stua til søppelfyllingen

hammer with hardware
Licensed from: Dan Kosmayer / yayimages.com

Når stellebordet er klart og ryddejobben over må jeg vel vise fra både seng, skap og stelleplass. For ikke snakke om alle klærne jeg har tryllet ned fra mørkloftet til mamma, så det blir ei lita pie med mye blå klær som kommer til verden. 

Siden formen var laber i går holdt jeg meg hjemme og vasket opp babytøy, så nå ligger det pent inne i skapet. (Blødde neseblod bare jeg rørte på hode, så det var bare flaks som gjorde at ikke de hvite klærne ble farget røde på vei ut av vaskemaskin og inn i tørketrommelen!) Jeg mangler bare små kleshengere til alle småkjolene, men har enda ikke funnet ut hvor de selger det. De fra ikea blir så store så droppet dem. Kom gjerne med tips om du vet noen som selger sånne. 

Nå kjenner jeg virkelig på gleden over at vi skal bli en familie på fem! (Selv om det føles som et hav av ting som må gjøres før jeg blir fødeklar!)

Siden jeg har vært så flink å bygge rede i det siste tar jeg en velfortjent pause i kveld og stikker ut av hjemmet på en høyst nødvendig venninnekveld. Det sosiale livet mitt er lagt i ruiner for lenge siden, så det er vel på tide å gjøre noe med det! 

Facebooksiden min finne du her! 

På tide med litt redebygging!

Endelig slapp hodepina, og jeg kan skryte av en god dag. Og det var på tide spør du meg, for det er virkelig ikke lett å holde humøret opp når formen er på bunn. Jeg er bare passelig bitter på at alle soldagene i det siste har vært bortkastet for min del, for når alle var ute holt jeg meg godt gjemt inne. 

Vel, jeg håper vi får noen gode uker fremover, for timeplanen fylles stadig opp med et eller annet. Til helgen kommer møblene som er bestilt fra Ikea, som det er min jobb å skru opp sammen med guttene. Og når den ene ungen jublet for at han skulle får hjelpe moren, sukket og stønnet den andre. Så jeg må nok bare innse at han på 11 ikke synes det er så stas å være sammen med moren mer. Men jeg og 7åringen gleder oss i alle fall veldig. Uheldigvis står hengeren vår under et tonn med snø, så før lørdag må det enten regne smådjevler hver dag så alt smelter eller så må vi få tak i en annen henger.

Jeg ser frem til å få på plass ny kommode på badet og et klesskap til lillefrøkna, for nå ligger det strødd babyklær litt over alt. Vi eier ikke plass rundt oss, og jeg hater rot så det er en dårlig kombinasjon. Men alt går om man vil, og selv om vi ikke kan skryte av stor plass så skal vi vel klare oss helt fint. Før i tiden måtte de pent klare seg med enda større familier på enda mindre plass. Det blir vel hus på oss med tiden, når studenten min er ferdig utdannet. 

Vi har også vært å sett på barnevogn, og jeg grøsser over prisene. At det skal være så ekstremt dyrt for ei bra vogn som passer inn i bilen når vi har rullestolen tilstede! Jeg hadde jo et håp om at samme typen vogn som jeg hadde sist eksisterte enda, men den var selvfølgelig gått ut av markede og nå har nesten alle vognene idiotiske hjul som ikke vil funke i Tromsø på vinteren med brøytebudsjettet som skriker etter penger skal man tro brøytekantene. Vel, jeg har sjekket brukt-sidene, men har ikke funnet en vogn som passer behovene våre enda. Og de vognene som var aktuelle var 3år gamle og koster nesten det samme som ei ny vogn i dag, så der er det lett å velge nytt. 


"Skal bare strikke litt mer, før jeg rydder!"

Så livet vårt sirkler veldig rundt magen min fortsatt, og vil nok gjøre det til lillelarven poppes ut! 

Facebooksiden min finner du her. 

Det ble en ekstra kontroll på sykehuset.

Skulle ønske jeg kunne fortelle om en fantastisk utetid i dag, men dessverre ble ikke dagen helt som tenk. Formen min de siste dagene har vært laber og jeg har hatt mye smerter i magen og ryggen, toppet med en intens hodepine. Og noen i overkant sterke kynnere som minnet mistenkelig om de første riene. Så når det ikke gikk over etter en "god" natts søvn var det bare å ta turen innom legekontoret med urinprøven i hånda. (Like sjarmerende hver gang jeg bærer rundt på den, men siden det er tredje svangerskapet bør jeg jo bli vant til det...) Jeg håpet det bare var en ny urinveisinfeksjon, som jo er så populært blant gravide. 

Vel,  den prøven var bra og det samme var blodtrykket, men resten av symptomene var ikke helt ok så jeg ble sendt videre til sykehuset for en sjekk. Og jeg ser absolutt nødvendigheten med det, selv om jeg helst bare skulle vært hjemme på sofaen. Man blir liksom ikke så alt for positiv når det verker intenst i hode. 

På sykehuset ble det en del venting, men det hadde jeg regent med så jeg hold mote oppe med å knipe øynene igjen å late som at jeg satt i sofaen hjemme. Det funket ikke. Jeg fikk også svart på en spørreundersøkelse om tannhelse, og måtte til slutt telle hvor mange tenner jeg har i munnen. (Regnskapet er litt vanskelig, for jeg har jo trekt noen tenner og venter på noen andre.) Men nå vet jeg altså hvor mange som er der, sånn i tilfelle jeg skulle få bruk for den opplysningen senere. 

Etter en god stund fikk jeg sjekket blodtrykket på nytt, og ikke minst presset ut enda en urinprøve. Det er liksom ikke så lett å prestere under tvang, så jeg finner den slags ganske slitsomt. Det så fortsatt bra ut heldigvis, og blodprøver ble tatt for å utelukke at det var en lumsk form for svangerskapsforgiftning. Ultralyd måtte også til for å sjekke at alt så bra ut på innsiden, og jeg tror sannelig det blir enda en til fotballspiller som kommer ut. For lillemor jobbet hard for å sparke i dingsen legen holder på magen. Jeg måtte selvfølgelig spørre om det fortsatt var en jente der inne, og det så sånn ut. Siden jeg har så mange kynnere var det viktig å utelukke at kroppen prøvde seg på fødsel, så en innvendig ultralyd var helt nødvendig. (Og den liker jeg i alle fall ikke!) Heldigvis var utgangen fortsatt boltret godt igjen, og vi kan puste letta ut. Smerter kan jeg fint takle så lenge alt er bra med knøtte i magen. 

Siden blodprøvene også viste seg å være innenfor normalen var det bare å returnere hjem, med beskjed om å oppsøke legehjelp om hodepina blir verre. Og det håper jeg virkelig ikke den blir. 

Many empty tube blod for blood test screening
Licensed from: PENCHAN / yayimages.com

Så nå er alle planer for helgen avlyst, og jeg skal holde meg helt i ro på sofaen med smertestillende innabords og vann i armkroken. Vi har avlastningshelg og eldstemann er hos pappaen sin, så egentlig skulle vi være sosiale og ta en turen til hytta for å sjekke campingvogna. Vel, det kan da være ganske romantisk å ligge på hver sin ende med sofaen og se på hver sin skjerm også, så jeg skal ikke klage. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg er blitt flinkere å oppdatere instagram, så du finner meg der som steinihavet !