hits

mars 2015

Kjære medforeldre, slå av TV før det er for sent!

Kjære medforeldre, nå må vi ta ansvar å springe rundt som villmenn/kvinner og slå av alle fjernsynsapparater som står på! Vi kan skade våre barn, og det er er utelukkende flaks at en del av oss fra nyere generasjoner har overlevd den risikofylte barndommen og fått et velutviklet språk. Ser du en boks med bilde i en forretning, spring inn og finn av-knappen i en rasende fart så vi kan redde de stakkars forbipasserende barna som sitter i trehjuls-vogner og studerer omverdenen. Bare overse sinte ansatte som prøver å stoppe deg din superhelthandling.

Fra og med nå kan du bare glemme å bruke tv som belønning, barnevakt, bestikkelse eller tidsfordriv i barneoppdragelsen. Aldri mer en halvtime på øye mens poden sitter oppslukt med "makkapakka", eller en kjapp husvask når arvingene har noen minutter kranglefri med øynene festet på skjermen.

For vi vil vel ikke at barna våre skal ta motorisk skade og få et dårlig utviklet språk? Ja og kanskje alle søvnproblemene skyldes tv-tid, og for ikke snakk om nærsynthet som mange utvikler. Det er garanter TV som er skyld i alt dette, eller?! 

Ifølge den svenske barnelegen Hugo Lagercrantz bør ikke barn under 2år se på tv i det hele tatt, og for meg høres det ut som du lar barna se på tv så sitter de foran fjernsynet 24timer i døgnet uten unntak. Men en kjapp titt på foreldre i mitt nettverk viser at dette er langt fra sannheten. De aller fleste av oss liker faktisk å tilbringe tid med barna våre, og er svært tilstedeværende i deres liv, til tross for at enkelte eksperter mener noe annet. 

Jeg kommer ikke til å pakke ungene mine inn i bobleplast og vi forsetter rutinene vi har for tv. Frem til den dagen det kan legges frem solide bevis på at barn tar skade av stimuli i form av tv-seing tenker jeg som så at sunn fornuft fungerer utmerket. Det sier seg selv at barn ikke har godt av å se på tv døgnet rundt uten noen form for menneskelig stimuli fra foreldrene og eventuelle søsken, men det er også den ekstreme versjonen som jeg vil påstå er barnemishandling. En vesentlig del av omsorgen foreldre skal gi er å gi menneskelig kontakt og stimuli og det hører forhåpentligvis til sjeldenheten at barn ikke får dette. 

Nok en gang ser vi skremselspropaganda skytes ut fra høyt utdannende mennesker som fremstår som eksperter som baserer sine uttalelser på sin egen synsing og mening. Og med stor sannsynlighet er dette en konstruert problemstilling som de aller, aller fleste foreldre kan slippe å bekymre seg for. 


"Sorry lillebror, du må gå på rommet å være til storebror er ferdig å se på tv. Vent til morgen for da fyller du to år og da kan du få se på den også!"


Her i huset ser ungene ca 40minutter på tv i ukedagene, og i helgene får de faktisk se på tv når de står opp, og da prøver sannelig mor og far å stjele til seg en times ekstra søvn. Men merkelig nok blir det ofte slik at foreldrene i huset ser på barnetv og guttene går på rommet å leker seg. Og om de er syke, ja da får de også se mer på tv uten at jeg er bekymret av den grunn. Jeg vokste opp med samme rutinen, og har ingen problemer med å språk, motorikk eller sosiale antenner.  Den eneste gangen vi har tv-fri er i campingvogna, og det kan du lese om her. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Du vet det er vår i nord når...

Det heter seg at våren er kommet, men her i nord er det lite som minner om en lys og varm årstid utenom kalenderen. Derfor har jeg nå listet opp noen sikre tegn på at våren er i anmarsj, mellom alle rundene jeg svinger vaskestaven. 



1. Du vet det er vår når du kan gruse en oppkjørsel med småstein du finner inne på alle gulv.



2. Du vet det er vår når butikkene fyller stativene med badetøy, shorts og sykler selv om det er snøstorm ute. 



3. Du vet der er vår når klesvasken blir doblet til tross for ingen nye verdensborgere i familien. 


4. Du vet der er vår når alle dine venner i sør snakker om utepils i solveggen og du sitter i en snøskavl og hakker tenner. 



5. Du vet det er vår når du får leieboere med åtte ben som er på størrelse med en ert. 



6. Du vet det er vår når et merkelig lysfenomen dukker opp på himmelen og skinner inn vinduene og avslører at rutene ikke har blitt vasket på lange, lange tider. 


7. Du vet der er vår når du gå inn på jobb i full snøstorm og kommer ut til et vakkert solskinn. 



8. Du vet det er vår når bilen ser ut til å være alvorlig syk med et ekstremt smittsomt utslett og du bruker 4liter spylevæske på om dagen. 



9. Du vet det er vår når småfuglene kvitrer og måsene skriker uten at du blir irritert av lyden. 



10. Du vet det er vår når du bombarderes med pollenvarsel selv om landskapet rundt deg er dekket av snø og is. 

Heldigvis nærmer sommeren seg, og da kan vi kose oss med 10 grader, stiv kuling og regn! 

Facebooksiden min finner du her! 

"Hva skal du i den bilen?!"

Du vet den følelsen, når du oppdager at du holder på å sette deg inn i feil bil! Den følelsen hadde jeg i dag, og jeg har nesten ikke klart å slutte å le etterpå, og jeg kommer med stor sannsynlighet å få høre det i lange, lange tider...

Jeg og mannen var en tur innom butikken og på vei ut av Rema1000 på Kvaløysletta gikk jeg som vanlig i min egen lille verden. Vi hadde jo ikke med ungene, så falkeblikket var slått av og jeg ruslet rundt å funderte på livets store dilemmaer. (Ikke sjokoladeegg, de ble jeg ferdige med i går...) Jeg tasset bortover parkeringsplassen med nesen i sky, og tar etter dørhåndtaket der jeg tror at min bil skal står. En BMW x3, som er rimelig forskjellig fra en gammel 5-serie i de flestes øyne. Jeg kjenner irritasjon stige når ikke min bedre halvdel låser opp bilen fort nok, og skal akkurat til å klage høylytt når jeg hører " Hva skal du i den bilen?!". 

Det var som om himmelen ramlet i hode mitt, og jeg innså at jeg faktisk hadde peilet ut feil bil, som ikke engang ligner på den jeg burde sette kursen mot. 

Min bedre halvdels utrykk skulle vært filmet, for selv om han vet at jeg er distre og til tider desorientert så hadde han ikke regnet med at jeg skulle klare dette kunststykket. Han mumlet noe med at han var glad det ikke var noen kjentfolk tilstede, og sa at han heretter skal merke både meg og bilen med sender så han kan spore oss opp. 


Jeg er ikke alene! 

Så til eieren av en lys 5-serie av litt eldre modell, beklager for at jeg røvde å rive opp døren og sette meg i bilen din. Jeg hadde ikke tenkt å stjele den, og skal fra og med i dag gjøre mitt beste med å holde meg til min egen bil! 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Det skal sies at bilen vi hadde før var en 5-serie og at jeg er arvelig belastet siden min kjære pappa har gjort det samme! Han får forsatt høre det, selv etter alle de årene som er gått siden vi så han vandre til en fremmed bil, og jeg ler enda så jeg griner når jeg tenker på det! 

De "grufulle" sjokoladeeggene.

De siste dagene har jeg opplevd et massivt press, det har faktisk vært så ille at jeg i perioder har vært helt handlingslammet der siklet dryppet ned fra munnviken. Og det fordi en annen blogger ikke synes noe om ingrediensene i freia sine påskeegg. Det har ført til at nyhetsstrømmen på facebooksiden min har inneholdt sjokoladeegg i annen hvert innlegg! Som igjen har ført til at jeg tenker på sjokolade hver gang jeg er så uheldig å la meg styre av sabotører som får meg til å taste litt på telefon min.

Nå er det ikke slik at jeg kaster meg over alt spisende som kommer i min vei, og til en viss grad kan jeg motstå både gruppepress og massiv markedsføring. Men også jeg har en grense, og når jeg blir minnet på nydelige, smakfulle sjokoladeegg over alt hvor jeg snur meg, måtte jeg til slutt gi etter. 

Jeg har overhode ingen meninger om hva som er rett eller galt i denne debatten, og har heller ingen planer om å komme med noen ytring om hva jeg synes er rett eller galt heller. Og til en forandring lar jeg impulsene styre, og jafser i meg de herlige lekkerbiskenen, for nå klarer jeg ikke motstå reklamen som flagrer rundt meg i alle mulige medier, i lunsjpausen på jobb og i nærheten av kassa på rema! 

Så i dag måtte jeg gi etter, og kjøpte en liten kartong som skulle fylle meg med lykke i det samme jeg satte tennerne i den harde sjokoladen som avdekket et mykt lag med hvit krem som bokstavelig talt smelter i munnen! Å for en lykke, der jeg sto bak en skapdør og smugspiste så jeg ikke måtte dele med min bedre halvdel eller mine to barn. Så der sto jeg, vill i øynene med adrenalin til tusen mens jeg prøvde å nyte en sjokolade i full fart før noen oppdaget meg. Åhh for en opplevelse, ord kan beskrive den frydefulle gleden amme med den overhengende faren for å bli avslørt. Det var som å oppleve mitt første møte med kakepynten som sto på en hylle over fryseboksen i min barndom. 



Og tenk det, sjokoladeeggene smakte nydelig og jeg har ikke det minste form for dårlig samvittighet hverken med tanke på produksjonsmetode, ernæring eller egoisme. Godt mulig jeg blir tykk på innsiden, eller blir omtalt som den kjipingen som spiser alle fire eggene selv, eller at noen dømmer meg nord og ned i for mitt valg å ikke engasjere meg større enn at jeg bruker en femtilapp på sjokolade hvor ingrediensene diskuteres opp og i mente! (Og om du dømmer meg nord og ned, kan jeg informere at jeg sitter i en kjeller i nord, så du kan bare la være...) 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Mulig vi venter helligdager her i huset, siden jeg er mer engasjert i å spise sjokoladen enn å diskutere verdensproblemer av mer alvorlig grad. Freia vil tjene noen kroner på meg de neste dagene med andre ord, så helt krise kan jo ikke denne debatten være for dem. 

#freia #sjokoladeegg #bakfasaden #hverdagslykke 

Ny kontroll på sykehuset.

I dag var vi på kontroll på sykehuset, og de siste månedenes lappebruk har forbedret synet på minstemanns dårlige øye med 20 prosent. Men det er lagt fra så bra som det bør være, og det betyr mange flere dager med øye-lappen på. Vi skal også øke tiden han har denne på, og krysser fingrene for at den positive utviklingen fortsetter. 

Minstemann synes i grunnen det er ganske fint å være innom øyeavdelingen, og svarer etter beste evne på alle spørsmålene om hva som vises på "skiltene" som vises frem. En av figurene var en firkant, som han tydeligvis ikke husket navnet på. Så plutselig satt han der å telte på fingrene, for å komme frem til at det var en firekant. Her skal barnehagen ha æren, for det er ikke vi som har lært han den lure metoden for å huske figurer. Ellers kunne han fortelle at figuren som ser mistenkelig lik ut som en tann eller et eple var en sommerfugl. 

Han hadde heller ikke de het store motforestillingene til at han må bruke lappen mer, og var veldig fornøyd med beskjeden om at han hadde vært så flink at det syke øyet var bli bedre. Og det ville det jo ikke blitt, om han hadde latt være å bruke den. 

Facebooksiden min finner du her. 

Uten kamera, igjen.

Sukk, så var det uoppdragne kameraet mitt levert inn på service igjen, og jeg håper at dette blir den siste gangen. Dette blir den fjerde gangen, og til sammen har jeg vel mistet et år med foto-tid alle gangene skiten skulle sendes frem og tilbake fra ymse plasser. Men denne gangen får jeg forhåpentligvis et nytt, og med litt flaks kan det jo hende at det ikke tar 2-3 måneder. (Påsken er nært forestående, og i tilfelle værgudene skulle være litt medgjørlige ville det vært fint med et bedre kamera en mobiltelefon.) 

Med det samme jeg tasset ut av butikken slo fotomodusen inn, den som gjør at jeg blir småsur om jeg ikke får tatt bilder av alt den spennende som hender foran meg. Og det eneste jeg kan si om den saken er at mobiltelefon ikke oppfyller mine krav til kvalitet. 

Men noen bilder må det jo bli med telefon, for jeg kan jo ikke la være å dokumentere prosjekt drivhus på kjøkkenbenken. Honningmelonplantene skyter i været, og jeg vi er veldig fascinerte over utviklingen. Også hvitløken har satt opp farten, og etter et besøk i vinduskarmen i dag har også de imponert. Jeg blir å legge ut bilder av plantene på instagram for dem som er nysgjerrig på utviklingen, og kanskje på facebooksiden om jeg husker det. (På instagram finner du meg som @steinihavet.)

Ellers har helgen vært brukt på oppsamling av søvn, noe som alltid er litt vanskelig med to veldig aktive gutter som gjerne vekker naboene med bråket sitt på morgenen. Fordelen min er at om jeg først klarer å sovne, så sover jeg gjerne gjennom brannalarm og jordskjelv. (Sistnevnte har jeg ikke prøvd.) 



Guttene har vært merkelig harmoniske denne helgen, og jeg mistenker på at de har noe muffens på gang! Vanligvis skal det være et vist antall høylytte diskusjoner iløpet av de to dagene med fri, men denne gangen har det bare vært små diskusjoner som løste seg uten megling. Men for all del, jeg skal virkelig ikke klage på det. 

Nå skal jeg strikke videre på nye tøfler til meg selv, og så skal jeg tasse i seng før vi i morgen tar fatt på en ny uke. 

Facebooksiden min finner du her. 

En femårings syn på Ullsfjordforbindelsen.

Til politikerne, regjeringen og veivesenet! 

Dere må lage en bru over til hytta vår (på Olderbakken i Jøvik i Troms), kan dere være så snill? Ullsfjordforbindelsen må ordnes så vi kan dra til hytta uten at det går snøras. Vi treng ei bru. Dere må også lage en lekeplass til meg og lillebror ellers får dere kjeft. Dere må gjøre det bra, og ikke jukse!

Lekeplassen i skogen like ved hytta med sklie må ha en tog-bane og et ekte tog jeg  kan kjøre med og ei huske vi kan disse med. 

Det var alt! 

Hilsen Gabriell.

PS. Skrevet av Patrick (9år) storebror for lillebror Gabriell (5år)

Det var to veldig misfornøyde gutter som måtte innse at de nok en gang måtte bli hjemme i helgen, og minstemann syntes det var på høy tid at de som bestemmer over veien fikset rassikring i den beryktede holmboktura. Eldstemann var enig i dette, og foreslo at det måtte være politikerne, regjeringen og veivesenet som var ansvarlige. Og på grunn av dette endte de opp med å skrive brev. De krevde også å se på kartet, og minstemann kom med det han selv synes var en veldig logisk løsning, bru over det smaleste punktet. Eldstemann fungerte som sekretær, og når de var ferdige fikk jeg beskjed om å sende brevet til de ansvarlige. 

Og jeg må si meg enig med guttene, og synes det er på høy tid at det gjøres noe med ura som er en farlig og ustabil veistrekning. De som bor i på strekningen mot Jøvika etter den beryktede holmboktura fortjener en trygg vei til sine hjem. Alt for ofte blir veien stengt og alt for ofte går det ras før veien i det hele tatt blir stengt. Vi er heldige som ikke bor på "feil" side, men det er uansett sårt å ikke kunne benytte oss av den fine hjemplassen til min far. Så jeg håper at det snart blir fremgang i veiprosjektet Ullsfjordforbindelsen, før det går menneskeliv i snørasene som herjer hver eneste vinter. 


Nyhets-artiklene om skredfaren er mange, og viser hvor viktig denne veiforbindelsen blir, ikke bare for de som bor på strekningen etter holmbuktura og som har riksveien som sin arbeidsplass, men også for alle dem som skal kjøre fra sør til nord. Og selv om ikke mine barns brev når frem til de som bestemmer eller utgjør noe i det store bilde, så har de et viktig budskap. Og når selv barn ser at dette er en viktig og helt nødvendig sak, så bør vi kanskje ta dem på alvor?! (Altså den med rassikring, og ikke lekeplassen. Den kan vi selv fikse, men tog til nord hadde ikke vært så dumt.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Nytt forsøk på minidrivhus!

Siden vårt siste planteprosjekt endte med massedød har jeg igjen prøvd meg som gartner. Jeg må innrømme at jeg overhode ikke har peiling på hva jeg driver med, og er litt bekymret for at det hele ender som sist. 

De siste dagene har jeg hatt mer smerter enn normalt, og en kjip forkjølelse har presset meg til å bli hjemme. Jeg er ganske misfornøyd med det, og har stort sett brukt dagene til å ligge å se på tv. Utenom en kjapp tur innom legen min i dag. Så jeg har med andre ord hatt god tid til å synes synd på meg selv, og å pønske på morsomme ting jeg ikke kunne gjøre. Jeg har også hatt god tid til å spise, og fant ut at det hadde jo vært gøy å se om frø og steiner klarer å livne til i min varetekt. 

Nå er det sikkert på sin plass å si at jeg ikke har spist så mye av ja-maten, så det ble kun en hvitløk, noen honningmelonfrø og en avokadostein som ble redskapene i mitt nye eksperiment. 



En eller annen plass bakerst på harddisken eller hjernen om du vil hadde jeg lagret informasjon om at avokadosteinen ikke skulle druknes i vann, og at tannprikere kunne brukes som hjelpemiddel. Jeg konkluderte med at det sikkert var lurt å bruke noen billige som ikke var tilsatt mentolsmak. Etter at den var kommet seg i vannet googlet jeg og eldstemann hvordan dette skulle gjøres, og vi var helt klart inne på noe med informasjon jeg hadde laget fra før. Ulempen er jo den at det kan ta opp til 4-5uker før noe spennende hender og det vet jeg ikke om vi har tålmodighet til. 



Jeg stappet et par hvitløksbåter i et par potter, og er spent på om det er slik det skal gjøres. Men der er det også kommet opp spirer, eller røtter. Ikke vet jeg for, jeg aner ikke hvordan vei jeg stappet den ned, eller om den i det hele tatt kan vokse med roten opp. Her er det sikkert noen som vil himle med øynene, men det får så være. Jeg skylder på en dårlig naturfaglærer på ungdomsskolen, siden han åpenbart ikke har klart å fange interessen til enkelte av elevene. (Altså meg...) 



Honningmelonfrøene var de mest spennende og over natten ploppet de opp av jorden. De har til og med noe som ligner på blader, og vi venter spent på fortsettelsen. 

Heldigvis er forkjølelsen over, så i morgen blir det jobb igjen. Det vil forhindre at hele kjøkkenbenken fylles av potter så mannen blir sint og ber meg lage middag! (Han har overtatt rollen som kokk, og den skal han virkelig få lov til å beholde. Så jeg må bare innse at kjøkkenet ikke er mitt område mer! 

Facebooksiden min finner du her! 

Ny rullestol.

I dag kom den nye rullestolen til minstemann, og selv om det har tatt tid før vi fikk vår "egen" stol i hus tenker vi ikke så mye på det. Lånestolen vi har brukt siden i sommer har fungert utmerket, selv om den var litt slitt. (Midlertidig løsning som fungerer utmerket for oss!)

Av tidligere erfaring forventet jeg avslag på søknaden, siden vi litt for ofte har opplevd det med andre offentlige etater. Så jeg ble veldig overrasket når de ringte og hørte om de kunne levere stolen i dag. Ingen ting er bedre enn at ting fungerer som dem skal og uten at jeg må bruke masse unødvendig energi på å skrive klager og rydde opp i andres rot. Denne gangen var det også fysioterapeuten som søkte, så jeg måtte bare få en legeerklæring og stikke innom med lillerampen for å ta mål til stolen. Supert for oss, for selv om søknadene ser veldig enkle ut, synes jeg de er mindre spennende å bruke tiden på siden plagene til minstemann blir så veldig synlige. 

Når vi søkte om grunn og hjelpestønad ble mange følelser satt i gang når jeg skulle dokumentere hverdagen vår. Det var jo så mye, og hvem i alle dager ville tro at vi kunne holde ut med alle utfordringene, full jobb og minimale muligheter til å hente seg inn. Jeg tok meg selv i å flere ganger underdrive de utfordringene vi har, og kanskje det var fordi jeg ikke ønsket å innse at vi ikke har den "normale" hverdagen som forventes når du får barn. 

Minstemann var veldig fornøyd med den nye stolen sin, og ville prøvesitte den under barneTV. Han savnet litt å ha figurer på hjulene, så tenker jeg skal prøve å finne noen fine klistremerker som tåler vann. Stolen er mye lettere å trille en den vi lånte, men tar liten plass å kan lett være med på tur når vi skal ha mye annet i bilen også. 



Det er godt å vite at vi slipper å bli påtvunget en stor og uhåndterlig vogn som ville skape mer ubehag en å være til hjelp. For selv om vi får noen blikk når han sitter i rullestolen, er det ingen som slenger etter oss kommentarer om at vi er dårlige foreldre som har et så stort barn i vogn. (Se den store gutten sitter i vogn, det må være en dårlig mamma!

Facebooksiden min finner du her.

Dagens middag. (Advarsel, skrytebilder!)

Etter en ny runde med sykdom på den minste i huset er energien på bunn, og jeg kjenner at ingen ting hadde vært bedre med en reise til varmere strøk så fort som mulig. Men siden jeg ikker har funnet ut hvordan jeg kan dyrke frem penger fra stuens fem potteplanter er dette et ganske umulig ønske. Så vi får bare sjangle oss fremover med tanker om at sommeren er på vei, selv om utsikten sier noe helt annet. Det snør og regner om hverandre og vinden gjør alt for å buste til håret jeg har ofret to hele minutter på om morgenen. Jeg kan selvfølgelig håpe på at vi holder oss friske en stund, siden de siste fire ukene burde fylt opp kvoten for denne halvdelen av året, men det er jo mindre sannsynlig en sydentur. At jeg er sliten fører jo til at jeg ikke finner den helt store motivasjon til å skrive, og hver gang jeg prøver å få ut noen forståelige ord blir jeg sittende og stirre tomt på skjermen. 

Men til tross for slitene foreldre hadde vi en fin ettermiddag i dag med guttene, minstemann hadde det veldig bra og deltok aktivt i middagslagingen med noen få pauser innom mammas armkrok. Når han hadde pause overtok eldstemann jobben, og begge var enige at det var veldig lurt. 

Siden jeg er noe dårlig å planlegge innkjøp måtte søsteren min være barnevakt så vi kunne dra innom apoteket og en snartur på butikken. Minstemann var veldig fornøyd med at tanten var her, og informerte stolt når vi kom tilbake at han hadde sittet i armkroken hennes og hun er bare hans tante. Eldstemann var ikke helt enig, og falt i latter da lillebroren satte sinte øyne i han og snøftet av den protesten. Før han la seg kom han å fortalte at det var veldig fint med litt tantekos, sånn som da han var baby og hun brukte å stikke innom og holde han når han sov. (Og han sov jo ikke så mye på grunn av smertene, så det ble mange timer med han på fanget.) 


Minstemann fikser gressløken til potetmosen. 


Eldstemann overtar og fullfører oppgaven. 


Middagen jeg fikk servert i dag, og mannen skal ha ros for den. Kjøttkakene smakte ikke kjøttkaker, så de kunne til og med jeg spise! (Vanligvis rører jeg ikke kjøttkaker!) Han får terningkast 6! 


Minstemann sjekker ut de siste videoene på youtube med lego som tema, og mamma benytter sjansen til å spille litt på telefon. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Hvordan overleve ekstremvære i nord!

Jeg må skuffet innse at avisene ikke vil komme med noen overlevelses tips til oss stakkars nordlendinger i disse små kjipe uværsperiodene! Så jeg tar ansvaret og skal redde alle fra den sikre fordervelse.

1. Ta en titt ut vinduet før du skal ut, slik at du kan forsikre deg om at ikke isbjørn står klar til angrep. Den kan være vanskelig å få øye på, så send gjerne noen andre ut for å sjekke.


Se der, joggedamen er ikke spist av isbjørn, så du kan trygt gå ut døren!

2. Aldri, aldri, aldri under noen omstendigheter snu ryggen til bilen når du nettopp har gravd den frem fra tre tonn jævlig kjip sny! Om du gjør det, vil bilen iløpet av noen sekunder bli begravet på ny!


Ja, da er det bare å finne frem spaden på nytt!

3. Beregn god tid når du skal ut å kjøre, ikke alle er innfødte og har fått opplæring via morsmelken om hvordan kjøre på ekte ubrøytete og sporete vinterveier. Husk at lastebiler kan oppføre seg som kvinner på handletur og kan plutselig skjære ut i veibanen foran deg på samme måte som damer endrer kurs når de ser et salgsskilt. 

4. Selv om det er fantastisk morsomt å få sleng på bilen må du styre dine lyster. Men om du skulle leke deg litt å bli tatt, prøv deg på en dialekt sør for Bodø og hevd at det dårlige føret gjorde at bilen fikk sleng og ikke det faktumet at anti-ditt og anti-datt er deaktivert. Fell gjerne en tåre og latt som at du er redd. 

5. Høgg ned nærmeste busk når det meldes om vind i alle områder nord for Bodø og drass den med deg inn. Du kan med fordel dele opp busken i forkant av strømbrudd, slik at du unngår kuttskader når du skal sage den i mørket. Du kan også kappe opp stolben og kjøkkenbord om du skulle bli fri for brensel. Strømmangel kan være livsfarlig siden du går glipp av planlagt tv-program. Ved å høgge busken før uværet, unngår du at den faller på hustaket ditt, bilen eller den nye grillen som står tildekket av to meter snø! 

6. Husk at telefon din, nettbrett og andre dingser på batteri alltid må være minst 50prosent oppladet. Du vil ikke risikere å gå glipp av fem liv på candy crush og det kan være greit å ringe kompisen og skravle litt skit når strømmen går og du ikke kan se på tv. Så fremst du ikke har nødaggregat i kjelleren, for da kan du bare drite i punkt 6. 


Ekte hverdagskos i en helt normal nordnorsk familie. 

7. Ha alltid ulllæsta (Jepp du leste rett, tre stykk L) i umiddelbar nærhet, de er obligatorisk antrekk med dårlig vær! Du vil ikke risikere å bryte en gammel nordnorsk skikk og få gammelkjæringa på døra som tar deg i ørene! 


Se der ja, svært motebeviste føtter. Legg merke til forsterkningen i hælen på læstan, det er obligatorisk for helårsbruk. Et bar Balsfjordboots gjør uværs antrekket komplett! 

8. Aldri fyll fryseren. Du vil ikke risikere å stappe innpå fem biff, tre kilo torsk, fem kilo sei, to kilo ørret, tre kilo enda mer torsk og ti stykk grandiosa på en og samme kveld. Strømmen blir alltid lenge borte, og forsvinn minste en gang i måneden. Og om det er brudd i strømnettet i nord, så kan du være helt sikker på at feilen er på en helt umulig plass i ingenmannsland med overhengende skredfare og ufremkommelig terreng. 

9. Lukk vinduet og ventilen før leggetid, slik at du unngår snø i nesen og frossent sikkel i munnviken. Når det er vinter, så er det vinter. Og når det er blåser, vil selv snøen inn i varmen og tar første og beste inngang. 


Joda, den snøen skulle helst sett at den fikk slippe inn! 

10. Ta en troverdighetstest når du leser om ekstremvære i avisene. Er det en avis med tilholdssted sør for Bodø er det ingen ting å frykte, men er det en avis nordfra, så kan du krype sammen under senga og håpe at taket holder. ( I alle fall om de skriver at de velger å ikke sende ut journalister, for de er de siste som søker ly for vinden!) 


Stille før stormen, eller som en innfødt ville sakt "Snart kjæm han me litt snydrefs, ta inn bikja!"

Jeg håper mine overlevelses-råd kommer til nytte, og ønsker deg lykke til under neste ekstremvær. 




PS. Det er helt klart lov å drikke opp barskapet om været blir for dårlig. Sånn i tilfelle du skulle blåse ut av huset og dette blir din siste dag. Å la brennevinet gå til spille er unødvendig og grenser til dumskap! 

Facebooksiden min finner du her. 

"Sånn er det å ha unger!"

Under gårsdagens middag gjespet jeg noe voldsomt, og samtalen gikk naturlig inn på det faktum at vi hadde en særdeles tøff natt i forkant. 

"Ja det ble ikke akkurat så mange timer søvn i natt da." Mor i huset sutrer høylytt mens hun delvis skuler på far fordi han fikk sove uforstyrret på sofaen. Hun kunne selvfølgelig byttet plass med han, men hun hadde jo i tankene hvor søtt det var å bli vekket midt på natten for noen dager siden av en gutt som pjusket henne i håret og hvisket at hun bare skulle sove videre.

" Men mamma da, det må du bare leve med! Sånn e det å ha unga..." Minstemann ser på sin mor med oppgitte øyne og slår ut med armene samtidig som han mest sannsynlig tenker at moren burde lært dette til nå. 


"Hysj, mamma sover!"

Og han har jo rett den lille tassen, det må jeg bare leve med. Og det skal jeg klare helt fint, selv om jeg klager noen dager når øynene går i kryss og hverdagen biter litt ekstra fra seg. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

Full vinter i nord, og butikkene buler ut av "vår-bekledning".

Ny rekord! Vi kom oss helt til mars før vinterklærne måtte byttes ut, og bare det er ganske godt jobbet. Ulempen er at butikkene har gått over til "vår-antrekket", og det selv om vi har full vinter. (Eller nesten full vinter, tre grader og speilholka er jo på en måte vinter, selv om vi bare har det ti grader varmere om sommeren.) Jeg så til og med et par stativer med nyinnkjøpte badeantrekk, og mistenker at en eller annen luring har blitt litt for inspirert av isbadingen en liten prosentandel holder på med her oppe i nord. Men jeg ser nå helst at ungene har på seg litt mer klær når de leker i sørpedammene og svitsjer ned en isglatt bakke gruset med småstein.

Minstemann hadde klart å slite hull i knærne på kjeldressen, og tøyet har helt klart ikke den vannsøylen som er beskrevet på innsiden etter x-antall runder i vaskemaskin etter gjørmebad. Heldigvis har jeg sett dette problemet komme, og kjøpte rett før jul en jakke og bukse til redusert pris som med stor sannsynlighet overlever resten av sesongen. 

Vinterbuksen til eldstemann trekker til seg alt vann som er innen en radius av en meter, og det betyr at han blir kliss våt bare han setter bena utenfor døren. Så han måtte ha en ny, og det helst i går. Dessverre er det jo ikke så lett å finne gode vinterbukser når det henger shorts og lette vårjakker på stativene, og jeg kjente en ganske stor irritasjon bygge seg opp. Greit nok at vi ser værvarslene for hele Norge, men trenger butikkene å gni inn at vi ikke vil se våren før om den to-tre måneder? Kan de ikke la oss leve i den illusjonen om at det er vinter over hele linja, og selge klær som også kan brukes fra fem garder og nedover?! 

Og ikke nok med at butikkene prøver å gjøre oss deprimerte nå som solen er kommet, i tillegg har jeg sabotert for meg selv og insistert på at alt jeg kjøper av klær og sko skal handles på salg! Og selv om man skulle tro det var godt utvalg i vinterklær som selges ut for at vårklærne skal få plass, så er de revet bort fra stativene av mødre og fedre på samme oppdrag som meg. 

Om du nå tenker at det bare er å spare klærne du kjøper nye til neste vinter, regner jeg med du ikke har barn. For det er nemlig slik at ungene vokser som ugress, bare for at de skal slippe å bruke et sett klær i to sesonger. Og dette er helt klart en av de medfødte egenskapene som barn skal plage sine foreldre med. 

Jeg ser et par løsninger på problemet, og den ene er at vi får vår i mars og kan kaste de ødelagte klærne, og den andre løsningen er at det lages vinterklær som tåler en nord-norsk vintersesong som inkluderer ekstremt ustabilt vær og alt fra 20 minus til 5 pluss iløpet av to-tre timer. 


"Våren" i full anmarsj i slutten av april for noen år siden! (Sesongens andre vinterdress.)

For min del er den beste løsningen vår fra og med i går, for nå er jeg en smule lei av ustabilt vintervær og litt for mange shoppingturer etter nye vinterklær med sure unger som aldeles ikke vil være med. 

Facebooksiden min finner du her.