hits

mars 2013

Så var tiden inne igjen!

Så var tiden inne for den jævla klokkestillingen igjen, og som vanlig skaper det uorden i hverdagen vår. 

For det første er det veldig irriterende å lokalisere alle klokkene i leiligheten, for det er faktisk flere en jeg skulle tro. Og jeg kan garantere at jeg alltid glemmer en av dem, noe som kan resultere i kaos. Noe jeg så langt som mulig prøver å unngå. Jeg har enda friskt i minne de helgene med jobb der jeg har enten kommet en time før eller en time etter tidspunktet vakten min startet, like koselig begge deler. 

For det andre er det helt umulig og huske hvordan vei klokken skal stilles, og selv om jeg har en huskeregle som liksom skal hjelpe, glemmer jeg den like fort hver gang jeg tar frem klokkene. En annen egenskap jeg mangler er å huske hvordan jeg stiller de ulike klokkene, for ettersom det går 6mnd mellom hver gang glemmer jeg det så fort det er gjort. Det er rett og slett en prioritering av hva jeg må huske, og hva som kan glemmes. 

For det tredje så er det helt umulig å stille inn ungene, de er ikke født med snurrehjul eller knapper som gjør at jeg kan stille dem en time tilbake eller frem i tid. (Det er også grunnen til at jeg med vilje ikke stiller klokken på natten, for når du ser på klokken å den viser 05:30 blir du automatisk oppgitt og grinete, det er faktisk bedre at det står 06:30. Heldigvis hender dette bare en gang i året. Men så kommer vi til leggetiden, og det er her utfordringen ligger. Enten skal de legges en time tidligere eller en time seiner, og begge delene gjør at ungene kommer ut av sine faste rutiner. Noe som igjen fører til at de står opp usannsynlig tidlig hver dag i minst en uke etterpå, og jeg kan med hånden på hjerte si at ingen av dem klarer å sovne før de har ligget og ropt mamma i minst et par timer. Jeg har flere ganger vurdert om vi skal følge den gamle tiden, men desverre passer det ikke inn med hverdagen og alt vi må gjøre. 

I dag var det som vanlig en utfordring å få dem til å sove, og siden det plutselig er høylys dag når de skal sove har de et godt argument for å være våkene. "Men mamma, det e jo dag enda, i går va det kveld når vi sku sove!!" Og til ei forandring er det en fordel at vi bor i nord-norge, så svaret var "Ja, men vi har det lyst ute hele sommern og dåkker kan ikke være våken i mange mnd." Sikkert ikke det mest fornuftige og pedagogiske svaret, men da hadde jeg alerede prøvd å få dem til å sove i en time. Nå er klokken 21:39 tror jeg, om jeg ikke har bommet igjen, og de ligger enda våkene...

Kanskje på tide at vi slutter med klokkestilletullet? Det ensete det gjør er å rote med hodet til alle sammen, barn, dyr og personer som er avhendig av rutiner. 

Snø og enda litt mer snø!

Hurra, våren er ikke langt unna, om vi skal tro kalenderen. Men når jeg ser ut vinduet har jeg vanskelig for å tro at det skal være rimelig snøfritt om 8uker, for mengden snø som daler den er ubeskrivelig. Etter to dager med snørydding hyler kroppen min stopp, det gjør vondt i muskler jeg ikke viste jeg  hadde. Og enda laver det ned, store hvite flak som legger seg som et teppe. Det høres ganske idylisk ut, men jeg kan love deg at etter noen dager på denne måten er jeg lei. For om vi skal ha muligheten til å komme oss inn/ut av huset må vi gjevnlig ut å måkke, og det som en gang var en stor gårdsplass er nå et fjell av snø. Og jeg er rimelig sikker på at rasfaren med inngangspartiet er gradert til grad4. Noe som betyr at skred kan utløses av seg selv, så vi burde vel egentlig stenge inngangsdøren for trafikk. 

Det er faktisk så mye snø ute nå, at vi har et plassproblem, og siden vi har stablet i høyden har vi ikke mye plass igjen. Og den plassen som er der må vi nesten ha for å komme oss ut, for rømningsveiene må holdes åpene. Heldigvis har vi ikke fare for gressbrann som enkelte plasser i sør, så vi kan fortsatt grille pølser på lovelig vis ute. (Men det er stor fare for at bålet er borte innen vi får åpnet pølsepakken, såfremst vi ikke lager oss en lavo eller lignende. ) 

For hver gang vi er inne å sjekker nettavisene oppdager vi et nytt ras som har tatt biler og mennesker, og det er helt forferdelig hvor mange menneskeliv som er gått tapt de siste ukene. Og selv om jeg kaster stein i glasshus må jeg si at enkelte av dødsfallene kunne vært unngått om folk fulgte rådet om å holde seg borte fra fjellet. Mens andre ulykker er kommet på strekninger det vanligvis ikke går ras, hverken sommer eller vinter. Veier stenges og svært mange plasser er isolert. Jeg håper at folk har mat og medisiner så de klarer seg, for selv om vi er vant til mye snø og vinter, er dette ekstremt. 

Men jeg får se positivt på situasjon, bikiniformen blir perfekt til de 2-3dagene med sol vi har i sommerhalvåret. Og vi må i det minste ikke betale for treningen vi får, og best av alt så sparer vi tid på å kjøre til et senter og stå i kø for å løfte vekter. Så jeg tror bare at jeg utsetter planen om å melde meg inn på et treningsenter, og heller sparer pengene til en ny bikini eller spade. 

Om du ikke hørere fra meg de neste dagene er det fordi armene mine tar kveld og nekter sammarbeid. Eller fordi jeg går i dvale frem til sommeren. 

"Påskeferie", ender som vanlig i kategorien ødelagt ferie.

Påskekatastorefen er et faktum, vi har vært innom en rekke utfordringer de siste dagene og jeg får igjen bekreftet at vi ikke kan ha ferie uten noe form for komplikasjoner. 

Det hele staret med bilen og det idiotiske batteriet som ikke ville virke. Tiden som var beregnet ble for kort, og bilen vi fikk til utlån var ikke egnet for en allergiker. Satte jeg mine bein inn i bilen gikk det nøyaktig tre sekunder før jeg så ut som et monster. (Fikk det bekreftet av guttungen når han så meg og sa "mamma monster". ) Flott, ingen mulighet for at jeg kunne kjøre noen plass med andre ord. Bilen har tydeligvis vært boplass for et eller annet dyr, som hverken jeg eller den ene av guttene mine tåler. (Litt usikker på hvordan dyr det var, for vanligvis blir jeg ikke spesielt dårlig av dem...) Vi ble lovet at bilen skulle være ferdig dagen etter, noe som viste seg å ikke stemme. De hadde fått opp en ny feilmelding og var nødt til å sjekke det ut. Supert tenkte jeg, hvordan skulle jeg nå få handlet og gjort alt klart til ferieturen? Og hva om vi ikke fikk bilen hjem? (Jeg ignorerte det siste spørsmålet og pakket det meste vi skulle ha med. ) 

I 13tiden, tre timer før vi burde være på vei ut av byen fikk kjæresten mulighet å kjøre meg på butikken så vi fikk handlet inn til påsken. Noe som sjeldent er lurt å gjøre på sparket, ettersom jeg ville gråte når jeg så summen på handleturen. Tenk at det skal være så dyrt å spise godt i norge. Jeg konkluderte med at jeg har godt av 10kilo ekstra, så da må jeg betale for det også. På vei hjem kom jeg på at nå er det dagesvis før et apotek åpner igjen, og jeg har selvfølgelig ikke hentet noen av de viktige medisinene til minstemann. Det var bare å ta en usving, og krysse fingrene for at det ikke var for lang kø på apoteket. Men selvfølgelig var det kø, og nå gikk egentlig tiden ifra oss. Klokken nærmet seg 1500 og det var virkelig på tide å få hentet guttene. 

På vei til barnehagen kom vi på at det kanskje var på tide å høre om bilen var klar, så vi ringte til verkstedet. Men nei, den var ikke klar og vi måtte vente til i morgen. Heldigvis er de VELDIG gode på service der, og de hadde fått inn en annen bil vi kunne bytte til. Samme typen som vi har fra før, bare stasjonsvogn, automatgir og litt eldre. Men alt er bedre en dyret vi kjørte rundt på nå. Vi sprang inn i barnehagen, reiv med oss klærne og guttungen og ropte God påske til alle. 

Vel fremme på verkstede får vi beskjed om at bilen vi skal låne stinker juletre, da snakker jeg ikke om de vi drasser inn i julen, men wonderbaum. Jeg roper NEEEEI, inne i hode mitt. Men hvordan valg har vi, heldigvis reagerer ingen av oss på å puste inn parfymert lukt, så vi får overleve dette. VI skal på påskeferie, uansett bil. Vi avtaler at vi kan hente vår egen bil etter påsken, så får de gjort den ferdig uten stress og vi kommer oss til campingvogna. 

Nå er klokken fem, og vi må få alt i bilen. (Og når vi skal bort med 2unger i en uke er det mye bagasje...) Skisko, uteklær, mat og medsiner pakkes så praktisk som mulig med tanke på at vi mest sannsynlig må gå opp tidenes lengste og kjipeste bakke i mørket.  Klokken 18 er vi endelig klare, og vi tenker at vi stopper å kjøper pølse med brød så vi har litt mat i magen. Og siden vi regner med at minstemann vil sovne på veien er det like greit han får kveldsmat med det samme. Pølsene blir kjøpt og vi kjørere videre. 

Så hører vi et hyl i baksete, og det viser seg at minstemann mistet pølsen sin på det våte, skittene og veldig udelikate gulvet. For å få slutt på hylene stoppet vi på nytt, for å kjøpe han en ny pølse. (Joda, vi kunne sikkert løst det på andre måter, men av og til er det helt greit å gjøre det enkelt.) 

Endelig er vi på vei, og et par timer etter start er vi fremme. Det er mørkt og minstemann sover, vi vurderer føret i bakken til å være såpas bra at vi kan prøve å kjøre opp. (Det viser seg i ettertid å være en dårlig avgjørelse!) Vi kommer halveis, og vi bestemmer oss for at jeg tar med ungene og springer opp mens kjæresten rygger ned igjen. Vanligvis burde gå veldig bra. (Siden det kan være svært uheldig å ha uteklær på ungene under kjøreturen sitter de bare i ullklærne sine, og siden bilen står midt i en bakke tar vi ikke sjangsen på å finne frem uteklærne å ta dem på.) Så jeg ofrer jakken min til minstemann, som enda sover. Jeg ber storegullet om å springe opp så han holder varmen, og prøver på den samme mens jeg bærer en liten slapp gutt. Han er nå våknet og virker ikke helt i form. 

Når vi endelig kommer opp kaster jeg etter pusten og priser meg lykkelig over at mamma og pappa er på hytta og kan hjelpe til med guttene. Pappa går ned for å hjelpe til å bære. Men så oppdager jeg en prikk på minstemann, og lurer opp genseren. Der er det hundrevis av andre prikker, og vannkoppene er et faktum. Flott, bare det vi trengte når vi skal bo i campingvogn på vinterstid. Han har mye feber, og det er medisintid, men de ligger i bilen. Så jeg kaster på meg jakken, sko og votter og går for å hjelpe å bære. Men så slår det meg, hvorfor er de ikke kommet opp med noe? 

Jeg stopper i campingvognen og slår på varmen, for så å springe ned til bilen. 

Men den står ikke der den burde, hjulene låste seg når den skulle rygges bak og den står fast i "grøften". (Egentlig skal det være en grøft der, men nå er det bare snø, heldivis...) Det er ikke sjangs at vi får den løs selv, så vi tar ut bagasjen og kommer oss opp igjen. Vi får ringe etter forsterkninger i morgen. (Og igjen hyler jeg inne i hode mitt, jævla idiotbil og alt annet som ikke går etter plan....) 

Vi får bagasjen på plass og varmen opp i vogna. Ungene sovner til slutt og vi tenker at vi får komme oss til byen så fort bilen er løs. Vi har ikke lyst å være så langt unna lege når minstemann er syk, siden han kan bli veldig dårlig og trenge legehjelp. 

Dagen etter oppdager vi at det er kommet enorme mengder med snø, og det blåser mye. Med andre ord øker skredfaren og sjangsen for at veien stenges er stor. Ut på dagen får søskenbarnet mitt muligheten å komme med traktoren å få oss løs, og vi oppdager at veien er stengt. 

Supert tenker jeg, det var liksom bare det som manglet. Heldigvis har jeg såpas mye erfaring at jeg har pakket ekstra medisiner, mat og klær så vi skal klare oss lenge. De skal vurdere skredfaren dagen etter, og vi krysser fingeren for at vi kommer oss hjem da. 

Dagen går, og det er forstatt like stor rasfare. Men formen til minstemann er stabil, så vi klarer oss godt. Men som vanlig blir det ekstremt lite søvn, og vi går rundt i svime. Men eldstemann trenger også oppmerksomhet og vi er ute så mye som mulig med han. Og det blir en liten skitur i nysnøen, noe som resulterte i en dritsur unge og en frustret mamma. 

Fredagen kom, og ut i fra det vi kunne se av værtegn ville de åpne den stengte strekningen. Jeg pakket alt og var klar når de vurderte åpning klokken 9. Beskjeden kom at veien forventes åpnet klokken 1030, og vi kasta oss rundt for å få alt klart. Nå skulle vi hjem, for det er langt fra gøy å være fanget i en campingvogn med sykt barn, som ikke sover og ikke vil spise. Samt gråter hver gang storebroren ser på han. 

Ungene blir puttet i bilen og vi starter på hjemturen med hjerte i halsen. Selv om veien er åpen så er det forsatt en vis risiko for snøras, og det er ikke lenge siden det gikk et enormt snøskred der. Men vi kommer oss trygt igjennom og humøret stiger. 

På vei mot byen oppdager vi enorme mengder snø, mye mer en vi hadde ute på lande. Dette lover ikke godt, for vi skal tross alt komme oss inn hjemme. Vi nærmer oss hjemmet og ser store fjell av snø som ikke var der for et par dager siden, og vel fremme konstanterer vi at her må fres og spade finnes frem. (Bokstavelig talt.) Det er så mye snø at det ikke er sjangs for minstemann å gå for egen maskin fra bilen til ytterdøra, for selv jeg som er lang i bena har problemer. Jeg runder hushjørnet og oppdager at vinden har gjort sitt, ytterdøra og inngangspartiet er sperret av en vegg av snø. Skulle egentlig tro at vi hadde vært bort i ukesvis, ikke bare et par dager. 

Vanligvis ville jeg aldri la en syk unge får leke ute, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg fant fra spade og gikk løs på veggen, og vi kom til slutt frem til døren.

Etter dette måtte bodtaket og verandaen til gamlingene ryddes, og det ble desverre min oppgave. Og ut i fra knirkingen i treværket konstanterte jeg at det ikke var et sekund for tidlig. Så i morgen må vi opp på hustaket, for vi vil ikke risikere å få det i hode. 

Nord-Norsk vinter kan være veldig sjarmerende, men nå føler jeg egentlig for at våren skal komme. Resten av påsken skal vi bruke innendørs såfremst vi ikke må ut å rydde snø, med gardinene igjen. (For det eneste vi ser er et hav av snø som dekker for utsikten vi vanligvis har. Hurra for kjellerleilighet!) 

 

 

Snø,stengt vei og vannkopper!

Pga av ekstremt med snø, rasfare, stengt vei og vannkopper har jeg glimtet med mitt fravær de siste dagene. Men så fort følelsen i armene kommer tilbake skal du få full oppdatering om kaospåsken så langt. Ingen ting er så sjarmerende som nord norsk vinter!

Jeg ble den heldige vinneren av snøkasting fra verandaen, men om ikke annet så var det et glimt av sol ute. Håper jeg kan bevege armene mine i morgen, for da må hustaket ryddes...

Hårklipp på treåringen = katastrofe?

Da var den tiden inne igjen, hårklipp på 3åringen i huset. Vi har utsatt det så lenge som mulig, for vi har enda friskt i minne sist gang håret skulle klippes. Han hylte og skreik og ville aldeles ikke klippe seg, og han insisterte på at det gjorde vondt i håret. Så etter flere dagers intensiv motivasjon og skryt kom vi oss endelig til frisøren. Siden vi vet av erfaring at det kan være greit å se noen andre klippe seg først, og gjerne et barn minstemann ser opp til var det storebror som var først ute. Han var eksemplarisk i sin oppførsel, for vi hadde på forhånd bestukket han med premie om alt gikk bra. Det er jo lov å håpe at lillebror ville være like flink. (Jeg tør ikke tenke på hva de andre rundt oss tenkte da vi roset og skrøt av storebror som den ivrigste sportskomentator i beste sendetid...) 

Så var det lillebror sin tur, og han satt til dels i ro. Og vi passet på å kun kommentere det som var positivt, med adressert ros av de prestasjonene han gjorde. Takk og pris for at frisøren er en erfaren mann som tydeligvis har klippet en hær av sinte og trassige treåringer, så hårklippen ble veldig bra. 

Men denne gangen har vi ikke hatt tid til å forberede han, vi har heller ikke muligheten å ta med storebror som et godt forbilde og som vanlig fikk vi ekstremt dårlig tid. Så vi sprang inn i barnehagen, røsket med oss klær og utstyr og plukket opp ungen i farta, mens vi ønsket alle god påske. (Jada, jeg kom på det etter at vi var pasert ytterdøren at han skal dit i morgen også...) Sprang opp i den elendige lånebilen og kjørte avgårde. Og som jeg har skrevet om før måtte vi jo få ikke bare en men tre sinkekjørere foran oss. 

Vi ankommer sentrum og finner med en nødskrik parkeringsplass, for så å oppdage at 3åringen har sovnet! Katastrofe, vi vet godt hvor sur han blir når han endelig får seg litt søvn. Jeg lurer han ut av bilen og snakker med med en stemme som skal oppfordre til at nå skal vi gjøre noe veldig morsomt. Han glimter med øynene og sier "hmf..." Et dårlig tegn med andre ord. 

Når vi kommer inn hos frisøren er han helt våken, takket være en lastebil som skulle fylle opp øltanken i nabobygget. (Jeg priser meg lykkelig, sån flaks.) 

Men så oppdager vi at det ikke er den vanlige frisøren vår, ikke bra i det hele tatt. 

Jeg setter guttungen i stolen og snakker med en så glad og fornøyd stemme jeg kan at nå skal han endelig få klippet bort håret så han ikke får det i øynene igjen. (Som jeg sa, var det virkelig på tide med en klipp.) Jeg tar av uteklærne og formidler til frisøren hvordan frisyre jeg ønsker. Jeg håpet vrikelig at mannen hadde mye erfaring og var usedvanlig dyktig å klippe.

Men til min store overaskelse sitter gutten i ro, helt i ro og ser rett frem i speilet. Ikke protesterer han når kappen kommer på, og ikke sier han noe når klippemaskin kommer frem. Han sitter til og med i ro med hode når klippen starte, og jeg roser og roser. Så kommer vi til den delen der de skal våte håret, her har det vært store problemer før. Han liker ikke å bli våt i håret, såfremst det ikke er i kombinasjon med et badekar eller baseng. Men han sier forsatt ingen ting, og sitter musestille. Jeg er tror nesten jeg drømmer, eller at jeg har tatt med meg feil unge fra barnehagen. Håret blir klippet og det ser helt fantastisk ut. 

Frisøren spør om han vil ha voks i håret, og mistemann sier "ja takk". Nå er jeg stum, har det virkelig gått helt knirkefritt? 

Så nå er jeg verdens stoltetset mamma, med verdens flinkeste lille 3åring.

(Og når jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig vært det uansett utfall av frisørtimen, for ungene mine er verdens mest dyrebare skatter.) 

Harlem shake

Vanligvis ville ting som dette gå meg hus forbi, jeg lever ofte i en tåkete, rotete mammaboble og bruker svært lite tid på denne formen for underholdning. Men så har det seg sån at jeg bor i samme leilighet som tre gutter, som alle synes at dette er veldig morsomt. Så sangen og shaken har sneket seg inn bakdøra.

Når jeg tok et overblikk i stuen oppdaget jeg at til og med påskepynten har blitt opphengt i dette. Fire små søte kyllinger har laget sin egen verson.

Om du lever i samme verden som meg, og ikke skjønner hva jeg snakker om kan du søke på harlem shake på youtube, og du vil få opp tusenvis av treff med ulike versoner av 'shaker'. Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg har helt klart fått noen favoritter.

Ser jeg ut som en 15åring??

Kollektivtransport, en prøvelse for de fleste, men jeg velger å tro at det er en litt større for oss som bor i nord! 

Jeg kan ikke skryte på meg å være typen som setter meg på en buss ofte, for her i nord er det det vi legger i begrepet kollektivtransport. Vi har verken tog eller trikk, og det går heller ikke buss hele døgnet. Så er du så uheldig at du skal noen plass når ikke bussene går, må du bergene å bruke usannsynlig mye penger på taxi. For her er det lange avstander, og en liten tur på butikken kan regnes som en ferietur...Og jeg skal ikke snakke om alle ulempene med to barn som skal leveres ulike plasser før klokken 0715 om morgenen, samt komme seg på jobb innen tidsfristen. OG for å gjøre alt mer komplisert går aldri bussene når de skal, oppførere seg som rattkjelker på veien og er generelt en arena for irritasjon og frustrasjon. 

Takk og pris for at jeg har lappen og bil, og at bilen starter når jeg har behov for det. 

Men så kommer det en dag innimellom, når jeg finner ut at jeg skal en plass og kjæresten bruker bilen. 

Jeg roter sammen småpenger, sjekker bussruten og springer det jag kan til bussholdeplassen. (Om jeg ikke rekker bussen må jeg vente alt for lenge på neste...)  

Etter en litt småglatt tur oppdager jeg at det var blitt veldig mye kaldere uten en det var på dagen, og jeg kjenner kulden krype gjennom vinterjakke/votter og tykke vintersko. 

Nå skulle bussen vært her, minuttene går og jeg fryser stadig mer. Hvorfor tok jeg ikke på meg kjeldress? (Kanskje fordi jeg tar buss så sjeldent at jeg ikke husker alle forsinkelsene!) Vi hørere noe nede i bakken, og konstanterer at bussen står fast. Selv om bakken ikke er spesielt bratt, klarer ikke de nye bybussene komme seg opp. 1cm snø og det er katastrofe for dem! 

15min etter at bussen skulle vært her kommer den endelig, og vi går inn på bussen. 

"Det skal være barnebillett ja?" 

Haken min faller ned på knærne, er bussmannen seriøs? Har han ikke sjekket synet sitt eller ser jeg ut som en 15åring, til tross for at jeg nærmer meg 30 med stormskritt? Jeg stortrer nei, selv om jeg i ettertid bare skulle sakt ja. For nå koster er bussbillett 40 kroner! Jeg bestemmer at jeg tar det postivt, kanskje jeg vil se ut som en 18åring når jeg er 40, og ifølge min mor vil alle det. 

Som beregnet ble ikke bussenturen spesielt behagelig, bussen oppførere seg som en rattkjelke og den har null veigrep. Jeg priser meg lykkelig når vi endelig går av bussen, vel fremme med målet. 

Heldigvis kunne vi bli kjørt hjem når vi var ferdig, jeg og venninna mi som ser ut som småpier, til tross for at det er lenge siden vi har vært små og uskyldig. 

 

Verdens beste land?!

Vi bor i verdens beste land sies det, men betyr det at vi ikke skal jobbe mot å bli bedre? Jeg leser stadig at folk skriver kommentarer som "Mye vil ha mer..." "Kravstore egoistiske nordmenn" osv. Men selv om vi har det godt i norge, betyr det at vi skal sette oss ned, slenge bena på bordet og ikke gjøre noe for å forbedre oss? For selv om gjennomsnittet er veldig bra, vil det alltid være en topp og en bunn. 

Når vi fikk et barn som var sykt, ble vi automatisk kjent med helsenorge på godt og vondt, for mye av de vi har opplevd er bra, men alt tar fryktelig lang tid. Og du må møte på riktig lege, sykepleier, omsorgsarbeider, saksbehandler osv for at du skal komme et videre i søken etter svar og behandling. 

Jeg merket fort at det var noe som var galt med babyen min, og at gråten ikke var normal "klaging" over sult eller våt bleie. Han gråt og var utrøstelig, og sov svært lite. Stikk i strid med det som er normalt, for selv om en baby er våken mange ganger, så sover den innimellom. Vi tok kontakt med lege og ble henvist til sykehus, men fikk beskjed om at det ville gå over. Det var ingen som ville høre, og jeg følte ofte at de så på meg som en overhysterisk mamma. Men vi sto på vårt, noe var galt og vi ville ha svar.

Gang på gang var vi innom sykehuset, og for hver gang fikk beskjed om en "ny" ting som feilet han, og at når den ble behandlet ville ha få det bedre. Hver gang vi dro hjem hadde vi et håp om at NÅ skulle han få fred fra ubehaget, og få sove som et barn har behov for. Og like mange ganger ble vi skuffet. 

Hvor mange ganger fikk vi beskjed om at det ikke var noe fysisk i veien med gutten, for så å oppleve at dette er helt feil? 

Det skremmer meg at legene ikke hørere mer på foreldrene, for hvor mange blir ikke sendt hjem med barn som egentlig har behov for behandling? Som vokser opp med ubehag og smerter de kunne vært foruten. Der foreldrene ikke er så resusjsterke som oss, som godtar at det legen sier er sant. 

Da gutten var rundt 2år fikk vi endelig en fast barnelege på sykehuset, en lege som var helt fantastisk og tok oss seriøst. Hun fulgte oss opp og vi kunne ikke vært mer fornøyd. For vi kan fostå at det de leter etter er nesten umulig å finne, og da er det spesielt viktig at vi blir møtt med medfølelse og informasjon om veien videre. 

Nå etter 3år står vi fortsatt med like lite svar, men en liten spire av et håp om at spesialistene nå er på vei å finne en årsak. Desverre slutter legen vår, og vi har en følelse av at vi blir kastet ut i systemet igjen. 

Så som du skjønner fungerer ikke helsenorge på den måten det burde, og selv om du til slutt får hjelp, kan vi godt forbedre oss og fange opp tilstander tidligere. 

En annen ting som forundrer meg i verdens beste land, er at det skal være så utrolig vanskelig å få støtte. Det sies at vi lever i et veldferdsland, som skal ta vare på de som ikke kan det selv. Men for å få denne hjelpen må du ha mye kunnskaper, hjelp og flaks. For skal du få hjelp til noe, må du først finne ut hva denne hjelpen kan være, så må du søke om den og gjerne vite hva loverket sier om det du skal prøve å oppnå. 

Jeg skal nå sende inn en søknad på grunn og hjelpestønad, en avhandling som dokumenterer livet vårt i deltalj. Der det oppfordres fra både lege og sosionom at vi har et barn som har serdeles stort omsorgsbehov, og at ut i fra kriteriene skal vi ha rett på dette. 

Så nå er spørsmålet hvor lang tid det vil ta å bahandle stønaden, om vi i det hele tatt får gjennomslag og hvor mange ganger de vil rote bort papirene våre. For etter tidligere møter med det som omhandler stønader innen nav, har jeg dårlig erfaring. 

Og forstå meg rett, det er systemet jeg klager over, ikke enkeltmenneskene som jobber på de ulike kontorene.

(Selv om det der som alle andre plasser er annsatt folk som ikke burde satt foten i nærheten av andre, og som tror at pengene som betales ut går fra deres egen lomme. ) 

Jeg håper det en dag blir lov å klage, selv om vi har det bra. For om vi ikke sier ifra, vil vi heller ikke forbedre oss. Og det er alltid forbedringspotensiale. 

 

Sorgen er en mørk kappe, som trykker deg ned.

Det har vært en tøff dag, med mange følelser og inntrykk. 

Det svir alltid å føle på sorgen til andre, for sorg føles som en tykk, tung og nedtrykkende følelse. Og det værste er å føle på den, når du ser dine nærmeste sørge, når du ser tårene til de som er tøffe og sterke, og når du sanser tankene til de ved siden av deg. Du føler deg så utolig liten, så hjelpesløs og naken. Du vet at ingen ord kan dempe sorgen, for uansett hvor fornuftige ordene er, vil ikke hjerte ta dem inn i seg. 

For å lindre din egen smerte er det godt å kunne gjøre noe for å hjelpe, bære en blomster, gi fra deg lommetørkler, hold rundt den som gråter og vise at du er der med ditt nærvær. 

Og oppe i alt dette føler du deg oppslukt av følelsene til alle rundt deg, smerten deres omslutter deg som en mørk kappe og trykker deg ned. 

Men så kommer en liten lys tanke gjennom alle de mørke, du minnes det som har vært, du kjenner at den du klemmer, holder rundt deg tilbake, du får et blikk av takknemelighet. Da vet du at du er viktig, og at den omsorgen du prøver å gi er verdifull, selv om den føles så meningsløs og trykket. 

Den lille lyse tanken er den som gjør at du holder ut, at du ikke kveles av sorgen og knekker sammen. Den som gjør at du klarer å gi omsorg til de rundt deg, den som holder mote opp når alt er mørkt. 

Det gjør alltid vondt å ta farvell for bestandig, og selv om det er livets gang, så svir det og smerter hver gang noen forlater oss. 

Til minne.

Det lønner seg å følge reglene.

Det lønner seg ikke å lure seg til et lite glass brus bak ryggen til ungene, for om ikke de oppdager det kan du være sikker på et eller annet gjør at du ikke får nyte brusen. 

I dag har vært en lang dag, med mye mas og en febersyk meg. Så jeg tenkte som så at jeg skulle lure meg til et glass brus etter middagen, men siden regelen her i huset sier at vi ikke har lov å drikke dette i ukedagene, må det hende i det skjulte. Så jeg passet på å skru opp lyden på tven, stå med ryggen mot stua, snike ut brusflasken av kjøleskapet og finne frem en kopp (du kan ikke se hva som er oppi koppen, smart tenkte jeg...) .

Jeg sjenket brusen i glasset og lyttet, ingen tegn til at jeg var oppdaget. 

Og så ringte telefon, og i samme farten som jeg skulle snu meg etter telefon klarte jeg å tippe glasset. Å selvfølgelig måtte det renne ned bak stekovnen, for det er helt klart at når man gjør noe ulovlig så straffer det seg. 

Og for å gjøre det hele litt mer bittert, så var det tydeligvis telefonselgere som ringte, og la på med det samme jeg tok telefon. Dumme firmaer som ringer fra mobilnr. 

Siden jeg ikke kan skryte av at vi drar frem steikovnen å vasker bak den en gang i uken, vet jeg at det er MYE støv og mest sannsynlig andre ubestemelige ting bak den.  Så jeg finner frem bøtte og klut, og biter tennene sammen. Hvorfor kunne jeg ikke høre etter regelen jeg hadde laget meg selv, da kunne jeg spart meg vaskearbeidet i dag. (For i løpet av de neste ukene kan jeg nesten garantere at en av ungene klarer å tømme saft eller melk bak der...) 

Når jeg endelig hadde klart å dra frem steikovnen fant jeg noe som jeg tolker er solbærsirup, som hadde laget et pent mønster nedover steikovn og på gulvet. OG det var ikke lett å få bort, så det endte med at jeg lå på gulvet å skrapet bort størknet sirup.

Når jeg endelig var ferdig med vaskejobben slo tanken meg, at siden ungene får lov til å drikke brus når de er syke, så burde faktisk jeg også få lov...

Påskeegg.

Siden eldstemann har vært hjemme i dag har vi gjort litt hobbyting på dagen. Siden påsken nærmer seg ble det påskeegg som sto på plan. Egentlig skulle de være gule, men malingen var tørket og jeg måtte improvisere. Fant noe tøy maling og den funket like bra.

Eggene pyntet vi med silkebånd og knappenåler. Siden jeg manglet knappenåler måtte innom mamma en snartur, selv om ingen er hjemme der. Rart å komme inn i tomt hus, for det er først i fjor at mamma fikk jobb utenfor hjemmet. Så jeg er vant til at hun alltid var hjemme.

Siden jeg laget dem med eldstemann fikk han være med på fargevalg. Og jeg må si at de ble veldig fine, og jeg gleder meg til vi får pyntet med dem.

Fargene er ikke så skarpe som på bildet, men desverre er ikke kvaliteten på mobilkameraet noe å skryte av.

De lilla eggene ble min favoritt. Nå må jeg bare få hentet resten av pynten vår på lofte, så starter vi påskefeiringen tidlig i år. For jeg feirer at våren er på vei, til tross for enorme mengder snø ute.

Hekla lyslykter.

Nye lyslykter, heklet rundt syltetøy/barnematglass. Tenker at de vil pynte fint opp i en vinduskarm eller på en hylle. Skal også lage noen med rosa kant og pynt, og gleder meg til å se dem ferdig.

Siden disse kan være brannfarlig har jeg kjøpt 'juksetelys' som jeg bruker oppi. Og de blir like fine som med ekte lys. Den typen jeg har nå er kjøpt på jula. Er dette en type pynt du kunne tenkt deg?

Nystrikka votter.

Endelig ble det tid til håndarbeid, så jeg har gjort ferdig de siste vottene jeg har strikket. Det var bare å feste trådene, men hater å sy så det har blitt utsatt lenge. Oppskriften har jeg laget selv og denne typen votter er supervarme på kalde nord-norske dager. Så jeg regner med at jeg blir å strikke opp flere, og kanskje selge noen par.

Garnet er veldig mykt og om du ikke liker ting som klør bør dette falle i smak.

Syk = ubegrenset med tv, spill og brus ?!

Når guttene blir syke opphever vi regelen om begrensing av spille og tv tid. Da får guttene ligge foran tven hele dagen, og om de vil spille får de det. For jeg ser faktisk på det som en fordel at de holder seg i ro og lar kroppen jobbe dem friske, uten at de bruker alle kreftene sine på å springe rundt. Og om jeg skal være helt ærlig er det litt godt at de sitter i ro så jeg kan få en pust i bakken. Jeg passer alltid på å ha ledig plass på fanget så de kan få den tryggheten og nærheten de ønsker. Så de siste dagene har jeg brukt masse tid i sofaen med en gutt i hver armkrok mens vi ser på tv. Favoritten til lillebror er gode gamle brannmann sam og postamann pat, og skal jeg være helt ærlig er jeg glad for det. For mange av de nye barnefilmene er helt håpløse, uten mening og innpakket i alt for mye pedagogisk riktig innhold. Siden storebror er på grensen til å ville se disse, og mener selv han er blitt for gammel får han spille med DSen sin eller nettbrett å se på youtube. Av en eller annen grunn synes gutter på den alderen at det er veldig gøy å se på andre spille supermario og bygge ting med lego i timesvis. Jeg skønner ikke helt fasinasjonen over dette, men så er jeg ikke gutt eller 7år heller. 

Jeg vet at det vil bli klaging når hverdagen går tilbake til normalt igjen, og de vil få den vanlige halvtimen med spill, pluss barnetv på kvelden. Men når jeg veier opp gleden deres når de i utgangspunktet er lei seg fordi de er syk, mot maset når de blir friske er det verd det. For kan jeg gjøre dagen deres bedre på denne måten, gjør jeg det. 

Tidliger i dag sa eldstemann "Du mamma, ho bestemor sir at når man e syk så e det lov å drikke brus også på vanlige daga!"  

Og det er sant som hun sier, for jeg er sikker på at ungene blir fortere friske med litt brus i kroppen. Jeg husker da jeg var lita, da kom alltid pappa hjem med brus til meg når jeg lå syk. Og jeg fikk alltid ligge i nattklærne og se på tv hele dagen, godt pakket inn i dyna på sofaen. Og jeg husker at det alltid ble litt bedre når jeg fikk gjøre noe som vanligvis var "neiting". Så nå lærere jeg bort de samme tingene til mine gutter, og håper at de vil ha de samme gode minnene som meg. For selv om jeg ofte var veldig syk, er det omsorgen og gleden av å bli litt ekstra skjempt bort jeg husker. 

Hvordan rutiner har du når barna dine er syke eller hva tror du du vil gjøre når du en dag får barn? 

En gruppe folk jeg ikke klarer!

Jeg er ikke rasistisk, bare ekstremt skeptisk til folk generelt, uavhengi av farge, religion og opphav. Men med nærmere ettertanke er det en gruppe folk jeg ikke klarere, men det er kun når de styrer en bil! Ellers kan jeg omgåes dem og til og med være venner. MEN la meg for guds skyld ikke møte dem foran meg i trafikken. Og om du ikke har skjønt det til nå, så er det sinkekjørere jeg snakker om, de som har all verdens med tid, ser dårlig og som regel blinker når de er kommet ut av kryss og rundkjøringer. 

For å falle inn i gruppen sinkekjører bør du alltid ligge minst 10km under fartsgrense, uansett føre og veistandar. Du bør glemme at bilen har blinklys og evt alltid bruke vinuspusser istedenfor. Du må holde begge henden på ratte og se livredd ut, selv om du har kjørt i veldig,veldig mange år. Du kan ikke bli stresser av folk som fløyter og kjører forbi deg, selv om det oppstår kritiske situasjoner, men du kan gjerne senke farten litt mer. Og du kan ALDRI slippe forbi den lange køen bak deg...

Hvem har ikke tenkt at de var ute i god tid til et møte, men så blitt overumplet av en sinke som var ute for å kjøre en liten søndagstur? Du ser at klokken går og farten synker, og du vet at nå blir det hektisk for å komme frem i tide. Og så har vi de gangene du vet at om du skal komme frem i tide må du kjøre etter fartsgrensen, og uten stopp. Da kan du være sikker på at en en eller annen har vært å lurt på vinduene og i avtaleboken din, for da er det ALLTID en sinkekjører som kommer foran deg. 

Egentlig burde slike folk bli stoppet å få bot på lik linje med de som kjører for fort! Spesielt når det ikke er noen ting som tilsier at de ikke kan holde fartsgrensen. De burde få en bot som svir, slik at de tenker seg om neste gang de har usannsynlig god tid. Og er til hindrer for alle andre som er fanget av tidspresset hverdagen bringer. For uansett hvor tidlig ute du er, legger de seg foran deg og gjør at du kommer for seint. 

Så min oppfording til alle sinker er, sjekk synet, kjør når det er lite trafikk eller la noen andre kjøre for deg! 

(Om du føler deg støtet av innlegget er det helt greit, jeg har heldigvis lov å ha min egen mening, og det har du også :D ) 

2 syke barn, 1par armer...

Jeg har kåret meg selv til supermamma, for ikke engang supermann ville taklet to syke barn og kort tidsfrist på en bedre måte...

Etter 3-4timer søvn var det endelig morgen, og jeg sier endelig fordi det faktisk er svært slitsomt å stå opp 20ganger om natten, for å trøste, bytte nattklær, berolige og medisinere. Begge guttene er syke og jeg var nesten hundre prosent sikker på at eldstemann har vannkopper og minstemann en kraftig ørebetennelse som ikke vil gi seg...

Så når dagen staret måtte jeg ringe legekontoret for å få time, avbestille et møte og min behandling. Og gi beskjed til skolen og barnehagen at guttene blir hjemme i dag. Alt dette skulle gjøres med en utrøstelig treåring på armen som økte lydvolumet med det samme jeg åpnet munnen og en syvåring som surket og ville sitte på fanget. Det gikk forsåvidt greit å få gitt beskjed, selv om jeg måtte gjennta meg selv 7-8 ganger så de i andre enden skulle høre hva jeg sa. 

Vi fikk legetime klokken 11, og jeg tenkte som så at da det må vi klare å rekke. MEN skal si deg at der tok jeg feil. 

I forkant fant jeg frem klær og fikk stelt guttene, jeg klarte til og med å lure i dem litt sjokoladekjeks og cola så de skulle ha litt falsk energi mens vi var hos legen. De er heldigvis ikke bortskjemte med den typen snaks i hverdagen, og når de får det så spiser de uansett hvor syke de er. Men å få på dem klærne tok dobbelt så lang tis dom beregnet, minstemann hylte og ville ikke dra noen plass. Eldstemann har selektiv hørsel og får bare med seg det som går til hans fordel. Men etter mye om og men fikk jeg på dem klærne, og er på vei ut døren for å koste av bilen. Så hører jeg "mamma bæææsj!", og varsellampen lyser i hode mitt. Det er bare å vrange av minstemann klærne og komme seg på bade, helst før det renner gjennom bleien. (Enda et nytt symptom på listen, har vi omgansyka på vei også?!) Når vi er ferdig der har vi virkelig dårlig tid, så jeg kaster på guttungen klærne. Og hadde noen vært i nærheten og hørt oss ville jeg blitt beskyldt for barnemishandling! Han hylte nemlig så høyt han klarte og ropte hjelp, ikke snakk om sammarbeid nei...Jeg lar guttene stå i gangen (og håper at de er såpas syke at de ikke går løs på hverandre) og springer ut for å koste av bilen. Det blåser ute og uansett hvordan jeg koster havner alt på meg og oppi skoene mine. Endelig ferdig henter jeg ungene, de lever enda og har ingen synlige skader! Selv om de skuler på hverandre der jeg bærer den ene og sleper den andre etter meg til bilen. Jeg stapper dem i bilen og ber om at bilen skal starte. (Vi må bytte batteri og den er ikke spesielt sammarbeidsvillig, den heller!) Men før jeg kan sette meg inn å kjøre må jeg igjen koste av bilen, for det ramler ned enorme mengder snø. Og nå er det nøyaktig 5min til vi skal være inne på legekontoret. 

Etter et par forsøk starter bilen og vi kommer oss avgårde, men tror du ikke at alle sinkekjørerne i byen er ute på tur i dag!! Og siden det er kommet noen få cm snø siden sist brøyteplogen kjørte MÅ de ligge minst 20km under fartsgrensen, i en 50sone....Jeg hyler "satans jævla idiota" inne i meg! (Jeg er ganske sikker på at det bare var inne i hode mitt, jeg har ikke hørt minstemann gjennta det etter at vi kom hjem igjen!) Så kommer vi til brua, den enseste muligheten for å komme til sentrum. OG da må det jo ligge en hjulaster foran oss. Jeg teller sakte men sikkert til ti, og prøver å ignorere hylene fra baksete. Av alle ting har jeg glemt å ta med sutta i alt kaoset før vi komm oss avgårde, og det hørs ut som at minstemann er døden nær. 

Vi kommer fram til legekontoret, og heldigvis er det ledig parkeringsplass. 

Jeg river ungene ut av bilen, den ene på armen min og den andre sleper jeg etter meg. Vell inne ser jeg heisen går opp, og dette er av den gamle typen som bruker utrolig lang tid. Jeg tar sikte mot trappen, og jeg hører eldstemann nekte innimellom hylene til minstemann. Men nå MÅ vi komme oss opp de to etasjene før vi mister legetimen, for vi er alerede 15min for seint ute. Jeg nærmestroper til eldstemann at om han orker å følge på opp trappen skal han få premie etterpå, og det virker. Vi stormer inn døren til legekontoret og jeg melder ifra mellom pustingen og pesingen at vi er for sein. Damen i luken ser bekymret på meg, jeg tror hun er redd for at jeg skal ramle om på flekken og hun må ta vare på de sjarmerende guttene mine til jeg får hjelp. Hun sier at det går helt fint at vi er for seine, vi skal bare sette oss ned å vente. (Jeg mistenker at det egentlig ikke var helt heldig at vi var så sene, men at hun av medlidenhet latet som om det gikk helt fint.) 

Vi setter oss ned og venter, til nå har hylene til lilleskatten roet seg slik at de rundt oss ikke må bruke hørselværn. 

Vi kommer inn til legen og han konstanterer at jeg hadde rett i mine antagelser, eldstemann har vannkopper og minstemann har en kraftig ørebetennelse. Med andre ord blir det en ny runde med antibiotika, hurra....(Og ja, jeg er veldig ironisk!) 

Når vi endelig kom oss hjem ramlet jeg ned i sofaen, utslitt i armene etter å bære 15 sprellende kilo, springe opp trapper og prøve beholde roen. Men jeg fikk desverre ikke sitte der særlig lenge, for minstemann skal ha medisin og eldstemann trenger trøst. 

Jeg fraskriver meg alle skrivefeil og dårlig formulering av teksten, jeg er nemlig supermamma som ikke har tid til å rydde i tankene. Det får vente til en annen dag når barna er friske!

Gledene i hverdagen.

Siden jeg prøver å være positiv, må jeg også finne gleden i de små tingene som hender i hverdagen! For det er jo de som er lykken. 

En av gledene er å høre minstemann lære seg nye ord, han har slitt lenge med språket og i preioder kommuniserer han nesten bare med lyder og kroppsspråk. Men etter en telefonsamtale med tanta lærte han seg et nytt ord, og jeg kan ikke annet en å glede meg over det. 

"å heregud mamma, du surtrusa på!" 

Jeg sa han ikke fikk lov å tippe klesstativet som jeg hang opp klær på, å i retur fikk jeg dette svaret. Nå synes jeg egentlig ikke at heregud er noe barn trenger å si, men gleden over at han har tatt ibruk et nytt ord overstyrer alle meninger jeg måtte ha om dette fra før. Og jeg lurer enda på hvem som har lært han å spørre om noen har surtrusa på når de kjefter!

En annen ting jeg gleder meg over er alle de små klemmene jeg får fra guttene hver dag, og gleden når jeg henter dem i barnehagen/sfo. Minstemann kaster seg rundt halsen på meg og deler villig ut suss og klem. Og jeg nyter det, jeg nyter godheten og nærheten til de vakre små skattene jeg har. For jeg vet at en dag blir de store, og da kan jeg bare glemme dette. 

"mamma, rolig forsiktig, ro ned! 

Minstemann er urolig flink å legge merke til hvordan sinnstilstand vi er i, så om jeg er stresset sier han alltid dette. Og det er ingen ting som hjelper så mye på å senke stresset som tanken på at det pårvirker guttene. 

Når det regner ute og guttene vil hoppe i sløledammen hopper jeg sammen med dem. Og føler den barnlige lykken de har, og alle bekymringer forsvinner for en liten stund. 

I de lange nattetimene er den lille hånden som søker min en stor trøst, en liten gutt som stoler på mammen og pappaen sin uansett hvor vondt han har, og som finner trøst hos oss. 

Gleden er også stor når guttene får noe jeg har laget, og blir glade. Og når jeg ser de bruker de ulike tingene føler jeg en enorm stolhet at det jeg har gjort for dem er viktig. 

 Denne suttesnoren har lilleskatten lagt sin elsk på, og uten det vil han ikke sove. Han finner tryggheten i å ha noe fra mammen sammen med seg. 

Jeg finner glede i å få meldinger fra den fantastiske kjæresten min, og glede hver gang han sier han elsker meg. 

Gleden er overalt, du må bare lukke opp øynene og se den. 

Og når jeg tenker meg om er jeg verdens rikeste, for jeg har fått to fantastiske gutter og en mann som alltid er det for meg. 

Jeg er heldig og veldig veldig glad for at livet mitt tok denne veien, selv om det noen ganger føles som umulig å mestre. 

Snart kommer våren, selv om det ikke ser sån ut!

Sukk, at den stakkars lille gutten min skal være så uheldig. Nå er han syk igjen, etter bare noen dager frisk. Jeg skulle så gjerne vite hva som gjorde at han ble syk hele tiden, hvorfor han har så store smerter og hvorfor vi ikke klarer å finne grunnen. Men jeg må bare stole på at legene gjør det de kan for å finne ut av det, og imens er jeg mamma, sykepleier, hushjelp, trener, fysioterapaut, aktivitetskoordinator og en litt sliten jente i 20årene. Etter tre år i helsenorge kan jeg ikke si at vi har så alt for høye forhåpninger om hjelp, for selv om du er så heldig og møte dyktige fagpersoner vil de bli motarbeidet av systemet. Så har du alle rundene innom nav, som kan være både frustrerende og kaotisk, men med litt flaks møter du på en saksbehandler som er et menneske og du får litt hjelp. 

Jeg doserer medisin, vurderer formen og holder styr på alt det andre som skal gjøres. På den ene armen holder jeg en trist og sliten 3åring og med den andre prøver jeg å lage mat, for selv jeg kan ikke gå på tom mage. Men maten smaker som papp, jeg er rett og slett så trøtt og sliten at matlysten blir borte. Og slik har det vært i mange år nå, så jeg er svært tynn, så tynn at jeg til stadighet får spørsmål om jeg har spiseforstyrelser. Men om du kan kalle det å være mamma for en spiseforstyrelse stemmer det, hvis ikke så er svaret nei. Kroppen min orker ikke ta til seg all næringen, og den bruker så utrolig mye energi på å holde meg gående at jeg klarer ikke ta til meg det jeg trenger. Så det blir en ekstra belastning hver gang noen sier "åååå, du er bare sååå tynn", for jeg er veldig klar over det og om jeg skal bruke all min tid på å tenke på dette vil jeg bli svært frustrert, for jeg ønsker ikke å være slik. Jeg vil gjerne legge på meg de ti kiloene jeg har mistet. 

Jeg synes det er vanskelig å vurdere når vi skal dra til legen med minstemann, for vi har opplevd at noen ganger har han vært i rimelig god form, men så blitt kjempesyk. Mens andre ganger virker han helt utslått og vi er sikker på at dette må være alvorlig, men så viser det seg at det ikke er det. Så vi må påregne at det blir mange legevesøk i løpet av året, men siden vi har en helt fantastisk fastlege går det bra. han er flink til å lytte på hva vi sier og er nøye. Og han beroliger oss alltid med at det var rett å komme, og at vi ikke må være redd for å ta kontakt igjen. For det kan være en ganske ekkel følelse når du er innom legen med gutten et par ganger i uka i dårlige perioder. Og som regel blir vi fort sendt til barneavdelingen for at barnelege skal se på han og vurdere hva som skal gjøres. Om han blir veldig dårlig på kvelden/natta ringer vi rett til barnelegen, vi slipper heldigvis unna legevakten. Og det er jeg svært glad for, de har flere ganger vurdert han til å være i god form og vi måtte dra hjem igjen, selv om han egentlig burde fått medisin. Og får han ikke medisin til rett tid, kan vi være sikker på at sykdomsforløpet blir lenger en om han hadde fått hjelp med en gang. Men jeg skal ikke dra alle over en kam, for noen av gangene har vi flaks og møter en lege som er dyktig der også. 

Heldigvis går det mot vår, selv om det ikke ser slik ut. Og når våren kommer går det lenger mellom periodene minstemann er syk og når tempratueren stiger ute får han mindre smerter. Så jeg har funnet frem et bilde av vårblomstene som jeg kan glede meg over mens vi venter :) 




De gode og dårlige dagene...

I det sekundet du åpner øynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vært å sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) må jeg stå opp. 

Det først som hender når jeg prøver å kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen på gulvet, og den må selvfølgeig havne under foten! Smerten kan beskrives på samme måte som legoklossene, de små torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal gå. På vei inn på bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov å spise godter, og har ærlig talt ikke peiling på hvor den kunne være fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, får lillebror snusen i den søte lukten...Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur på do først. Som regel er det en svært dårlig kombinasjon å være tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For å gjøre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg før etter lunsj. 

Jeg ber eldstemann å gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! NÅ skal jeg klare dette uten å bli rasende, for jeg vet at det har svært lite effekt og er ikke den rette måten å få han til å slutte på. Selvfølgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg også nektet...Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort nå er ulovlig. "Mamma, men det husket jeg ikke når jeg fant klubben!" Nåja, den tror jeg ikke helt på, men jeg henviser til reglene vi i sammråd har laget og skrevet ned! Etter det som føles som en maktkamp på flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men nå er han sur! Og alle som har hatt en 7åring i huset vet at det kan til tider blir svært ubehagelig, når de bestemmer seg for at alt er galt. Og for å gjøre situasjon værre har 3åringen funnet ut at han skal også ha klubbe, med en gang! (Nå teller jeg veldig høyt inne i hode mitt, for tålmodigheten min slår ikke inn før etter kl.10...) 

Etter denne lille episoden er klokken gått og vi bynner å få det travelt, og selvfølgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i går. Jeg var nemlig alt for opptatt med å sove på sofaen...Jeg hiver meg rundt å får målt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. Så hører jeg et hyl fra stuen, minstemann får ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var døden nær. Jeg prøver å lukke ørene og tenker som så at de har godt av å lære litt konflikthåndtering på egenhånd. Men lydnivået øker og minstemann som ikke har det så godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han får ikke lov å slå og til storebror at han skal slutte å si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at nå var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske så irritert!) 

Jeg ber storebror lage seg matpakke, så får vi heller ta krangeln om påkledning etterpå. Han lager maten og jeg lukker øynene for at han har brødskiva på prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjør det om han en dag eller to har litt mye pålegg på skiva..

Så skal de ha klær på, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er værst, og stakkars oss om vi tar feil farge på buksen. Han hyler når han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nød og neppe å avlede han med politisjorta han skal ha på. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men så skal storebror kle på seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han å få av seg nattklærne, men ikke snakk om at han kler på resten. (Jeg teller og teller, nå er virkelig tålmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han får gå naken på skolen, for om fem minutter skal vi ut av døren uansett. Minuttene går og nøyaktig 1min før vi skal kjøre kaster han på seg klærne. 

Resten av dagen har fortsatt på samme måten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rød sokk sammen med alle de hvite skjortene...

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke så ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjør at de føles så vansklige. Jeg vet også at selv om de blir færre vil de alltid komme, og men nå lærer jeg meg å godta dem og tenke på en annen måte. For de skal ikke få styre livet mitt.

Slim fit og skinny jeans, til en 3åring....

Minstemann i familien fant ut at det var på tide med helt ny garderobe! (Les: Vokste 5-10cm på kort tid og ut av alle klærne sine...) Så jeg tok turen innom flere av kjøpesentrene i byen, for jeg hadde en plan om å handle alle klærne som trengtes på samme dag. Etter noen butikker kjente jeg frustrasjon vokse, har de sluttet å lage klær som barn kan bevege seg i? Jeg har gutter som er helt normal i str, så jeg regnet med at da ville de passe de fleste typene klær som var i butikken, men der tok jeg VELDIG feil. Klærne må være laget av noen som ALDRI har vært i nærheten av et barn og som antakligvis har slått hode så de ikke husker noen ting av tiden før de fylte 10år...For det kan umulig være noen med barn som lager bukser som er så trange at guttene ikke kan bøye knærne og gir dem navn som Slim fit og skinny. Vanligvis bryr jeg meg fint lite om hva ting heter, men når de lager klær med disse navnene til 4åringer blir jeg provosert og rasende! ER det rart at så veldig mange unge i dag sliter med spiseforstyreleser når presset alerede kommer når de er småbarn. (Og når jeg tok en titt innom jenteavdelingen vil jeg påstå at buksene var enda trangere der! Og det er rett og slett en katastrofe!) For å si det sån, av 7bukser var det kun en model som jeg kan bruke på guttene mine, og som jeg anser som ansvarlig å bruke på aktive barn. Hvorfor kan de ikke lage klær som faktisk er brukbare, som barna kan bevege seg fritt i og som de ikke må skvises inn i? OG om de må ha navn på de ulike typene, kan de gi dem navn som båten, bilen, toget, flyet, blomsten osv. MEn så lenge bukser får kategorier som slim fitt, skinny jeans osv kan jeg love deg at jeg aldri kjøper dem til mine unger. Jeg har overhode ingen planer om å øke presset på dem, som jeg vet de vil møte etter hvert, og for at de skal bli mest mulig rustet til å takle dette skal jeg alltid oppmuntre dem til å være fornøyd med den dem er. For uansett str og fasong så er du fantastisk! Den som sier noe annet mangler hjerneceller og har garantert et så lavt selvbilde at de aldri vil kunne få det bra med seg selv.

Jeg håper virkelig at kjedene tenker seg om snart, og faktisk ser konsekvensen de skaper med å selge denne typen klær. For hva er vel vitsen med at barn skal følge moten, er det ikke viktiger at de får klær som passer til deres hverdag og oppfordrer dem til en aktiv livstil. 

Jeg kunne sikkert skrevet sider opp og sider ned om temaet, men jeg avslutter heller med å si " Satans idiota som har laga de latterlige klærne, måtte dem  bli syd inne i et laken!" Og lover at det etter hvert vil komme noen litt mer positive innlegg, for dette kan bli deprimerende lesing! 

Kommunal avlastning, en fantastisk mulighet!

Lørdag, barnefri og et hav av muligheter. Men hva gjør jeg? Sitter i sofaen og ser på dårlige tvserier og trykker på macen. Egentlig brude jeg benytte sjangsen til å dra med meg kjæresten på shopping, eller finne fram skiene som ikke har vært i bruk de siste tre årene. Eller kanskje ta en lang kjøretur og bare nyte det gode været ute. Men sofaen er så fantastisk fristende når vi endelig kan slippe de daglige rutinene, når vi ikke må tenke på medisiner, mat og stell. Kanskje jeg skulle dra ut å spise middag, for når jeg ikke har barna hjemme nekter jeg å lage den selv ;) 

Det har hendt et par ganger at jeg har fått negative kommentarer om hvorfor vi har avlastning, om hvorfor vi "setter bort barnet". Det er så utrolig egoistisk og lite gjennomtenk at noen sier dette, for de vet ikke hvor krevende hverdag vi har. Om du aldri har hatt et barn med spesielle behov kan du heller ikke forestille deg hva det vil si. Og det verste er at de som kommenterer dette negativt er gjerne de som har barnevakt annen hver helg til sine egene unger, bare for å dra på fest eller sosiale aktiviteter. Der er jo nøyaktig det samme vi gjør, men vår grunn er at vi skal hvile og sove noen ekstra timer slik at vi klarer de tre neste ukene med minimalt med søvn. Vi gjør ikke dette for å å være egoistisk, vi gjør det for å overleve. 

Men jeg har heldigvis lært meg at jeg ikke skal bry meg om de negative ordene, de kommer tross alt fra folk som er uvitende om hva livet faktisk er. Og det er på en måte synd i dem, som kan dømme andre på den måten. 

Så denne helgen skal jeg nyte og spare så lenge som mulig, for jeg vet at lilleskatten har det fantastisk fint og blir tatt svært godt vare på. Og når helgen er over har jeg og pappaen samlet så mange krefter at vi vil være mer tålmodige. For skal du ha barn er tålmodighet en svært viktig egenskap, og for å kunne være det må du ha det godt med deg selv. Og da vet jeg at vi kan gi en mye bedre omsorg en om vi aldri skulle få sove, hvile eller tenke på hverandre. Takk og pris for at det finnes en slik ordning, for den gjør at vi holder ut, at vi klarer å gå videre selv om vi er slitene og til tider frustrerte. 

Jeg regner med at du sitter med den del spørsmål om avlastning, så jeg skal forklare litt. Om du har spørsmål svarer jeg gjerne :) 

Den formen vi har for avlastning er vedtatt gjennom kommunen vi bor i, og det var helsesøster som sendte den inn for oss. Det tok lang tid fra søknaden ble sendt til vi fikk avlastning, for det ble gjort en del feil i forbindelse med søknaden. Men når det endelig var på plass har vi bare vært fornøyd. Du kan enten få avlastning i en bolig som styres av kommunen. Der vil det være personale som jobber og tar vare på barna, eller du kan ha noen private til å avlaste deg. I tromsø kommune er det svært få som har denne jobben, og om du ikke kjenner noen som kan ta på seg denne oppgaven må du regne med å vente lenge. I vårt tilfelle sa foreldrene mine at de kunne ta denne jobben, og de blir lønnet av kommunen for det. For at hun skal kunne gjøre dette må hun beregne å jobbe mindre, så derfor er det enormt viktig at hun faktisk får betalt. Det gjør også at vi ikke trenger gå rundt med dårlig samviktighet for at vi belaster dem med en såpas krevende oppgave. For de må som oss regne med minimalt med søvn, og de må følge alle rutinene til gutten vår. 

Håper du har en superfin dag, nå skal jeg gå å gjøre et nytt forsøk på egentid :P 

Fine syke BMWen min!

Ånei, fine lille bilen min er blitt syk! Og en ting er at det som regel koster penger, masse penger når den skal på legebesøk, men det andre er at jeg er like avhengi av den som av søvn! 

Så med hjerte i halsen kjørte vi til BMW verkstede vårt, for nå er det akutt. Det kan ikke vente noen dager, ikke engang noen timer! 

Det hele startet med at den stoppet på vei ut av et kryss, og siden det BESTANDIG kommer trafikk når du ikke har muligheten til å stoppe måtte vi starte bilen å kjøre videre så fort som overhode mulig. Men siden vi kjører relativt ny bil, slår noe med styringsfunksjonen seg ut og ratte står skeivt. (For å være helt ærlig kan jeg ikke forklare det på en bedre måte, jeg holder meg til å kjøre biler, ikke bygge eller reparere dem!) Når vi kjører oss til siden må vi igjenom en aldri så liten rutine med å dreie på ratte og starte og stoppe. (Og jeg har overhode ikke peiling på hvordan DET skal hjelpe, men jeg må bare følge instuksjonsboken.) Ofte priser jeg meg lykkelig over det elektriske systemet i bilen(selv om det kan være en stor plage også!) for uten at det sto med store bokstaver hva som er feil, ville jeg lukket øynene og kjørt videre. (Jada, jeg vet at det ikke er så lurt!) Men systemet vil ikke slå seg på igjen, og jeg ringer verkstedet i småpanikk. (Som vanlig hender dette fem minutter før de skal stenge...) Jeg forklarer problemet og føler meg som verdens smarteste(og takker lærerne som holdt ut med meg i engelsktimene, for instuksjonsboken er på engelsk og uten den ville jeg ikke kunne forklart noe av mening.)

De sier at vi bare skal kjøre en runde, så prøve igjen. Da burde det ikke være noe problem mer. 

Dagen etter skal vi ta en kjøretur på dagen, for å få minstemann til å sove. Han fortjener noen timer søvn etter ei lang natt med uro, og vi fortjener litt ro og fred. Vi kommer oss ut i bilen med en sint liten mann, som overhode ikke vil ha på hverken lue eller votter, og gud forby at han skal bruke vintersko! DET kan han aldeles ikke. 

Vi dreier om nøkkeln, og det eneste vi hører er små klikkelyder! Nøyaktig i det sekundet tar panikken meg, for NÅ vet jeg at det blir katastrofetilstander. Ingen skal tulle med kjøreturen til den bestemte og sinte mannen i baksete, så hvordan skal jeg formidle beskjeden om at vi ikke får startet motoren? 

Etter et lite minutt med stilhet bestemmer jeg meg for å snakke om dette som en spennende ting, for det må jo teknisk sett komme en slepebil for å gi oss strøm! Vi har "heldigvis" så ny bil at vi ikke kan få vanlig starthjelp, så falken må trå til. (Takk og pris for at vi er medlem av falken, det er ikke første gangen vi trenger redning.) 

Men før jeg kommer til ordet slepebil hyler lillemann så høyt han klarer, nå går verden under. Men jeg fortsetter og snakke og later som at jeg ikke hører hylene. (Selv om jeg kjenner det svir i ørene og alle naboene har vært ute på trappa for å se om noen er skadet.) Jeg lokker med gutten inn og krysser fingrene for at de ikke må redde noen andre før oss, for jeg må beregne at vi må stå i vinduet helt til de kommer.

Bergningsbilen kommer og minstemann er igjen en lykkelig gutt. De starter bilen og vi får beskjed om å kjøre 4-5mil så batteriet kan lade. (Og vi håper at dette er et engangstilfelle fordi vi har glemt å ta ut en ledning om natten...det er lov å være optimistisk!) 

Men etter dette har fine lille bilen min ikke hatt det så bra, og i dag måtte vi innse at den må på legebesøk. 

Så mandagen før påske skal den opereres. Og frem til den tid trenger den mye omsorg å pleie, så den ikke nekter å kjøre ungene til barnehage/skole. (Jeg ville aldri overlevd en morgen med buss der begge ungene skal leveres på to ulike plasser i hver sin retning før jeg selv skal den tredje veien. Jeg ville ALDRI kommet frem, for bussene i tromsø er serdeles ustabile...) 

Morgenstund er tull i grunn!

Når du er vant til å stå opp en plass rundt 5tiden om morgenen, er det rett og slett umulig å sove lenge. I dag skulle den flotte kjæresten min ta gutta så jeg skulle få noen ekstra timer søvn. Som vanlig har natten vært lang og jeg har vært våken minst 15gang med lille nattevåkern min, så da trenger jeg de ekstra timene. Klær ble funnet frem i gårkveld og jeg har ordnet alt klart så det ikke skal bli noe mas på meg. For selv om jeg har funnet den perfekte mann, så er han som mannfolk flest. Finner igjenting uten at det er lagt frem!

Men hva hender? Joda, med det samme ytterdøren lukker seg og stilheten kommer sigende våkner jeg. Jeg kniper igjen øynene å tenker at JEG SKAL SOVE! Men nei, jeg får rett og slett ikke til. Og så kjenner jeg at jeg er tørst, tenk om jeg kunne rope på min mamma nå! "Mamma, jeg er tørst". Det hadde vært luksus, å være liten bare for noen minutter. Og når jeg kjenner etter må jeg på do, og om jeg ikke tar helt feil så hadde det smakt med litt mat. Så det er bare å stå opp. 

Jeg tasset inn på badet, og kjenner at det faktisk er litt deilig at jeg kan sitte på do så lenge jeg vil. Ingen smågutter som kommer stormende inn fordi de vil ha oppmerksomhet. Så kommer følelsen av ensomhet, for siden jeg alltid er omgitt av noen blir det en liten overgang å være helt alene. Jeg vil ikke kaste bort følelsen og skal kjenne på den i dag, kjenne på det at det kun er meg som gjelder. Og så skal jeg være uthvilt og fornøyd når jeg får guttene hjem, for når mamma er fornøyd er guttene det også. 

Nå synes jeg teksten høres nesten litt småromantisk ut, så jeg vil tilføye at slike tanker kommer ekstremt sjeldent! Jeg har nemlig ikke tid til å tenke dem i alt kaoset vi omgir oss med til enhver tid! 

 

Ifølge mannen skal man prate til stueplantene, da holder de seg bedre. Så siden jeg har nøyaktig fire planter i stuen er jeg i godt selskap, og jeg trenger ikke være ensom resten av dagen! 

Kvalitetstid, alenetid, egentid ?!!

Det hele startet med søknaden på grunn og hjelpestønad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her må noe gjøres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svært lite og har et mye større behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3åringer, skal vi ha rett på stønad fra nav. Tanken har falt meg inn før, men jeg har rett og slett ikke orket tanken på alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke så enkelt som det høres ut, og om du "bare" fyller ut rubrikkene i søknadsskjemaet må du regne med å få avslag. Og jeg er livredd for avslag, så det hele endte med 10sider egenerklæring på hvorfor vi var nødt til å få økonomisk støtte. For at den skulle bli så god som mulig tok jeg kontakt med legen vår på sykehuset, og sa at vi må få snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg føler at det er behagelig å komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig når jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har fått ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrålte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for å høres ekstremt tvilsom ut lar jeg være å si at hun var som en engel...(Men etter 3år med sykdom i familien har vi møtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp på skuldra til meg selv. 

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid å gjøre? Jo, når jeg skrev søknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker på at om jeg spør guttene mine om hva jeg heter så vil de svare "Mamma". Men jeg klager ikke, for så lenge jeg kan puste å bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det høres så fint ut å si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette. 

Første forsøk var på formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg å sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hårvask med hårkur og en runde med hårføner, barbering av mine mannelegger ("Mamma, du ser ut som en mann på leggan!" ligg hele tiden i bakhodet...) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske når den ble kjøpt inn!) 

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hårkur og balsam, hårfønern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og følte faktisk en aldri så liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten å vite om det.

Midt i utskylling av balsam hører jeg telefon, som forøvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal være noe med ungene.) Så jeg røsker til meg hånduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i dårlig form, og de lurer på om det ikker er bedre for han å få komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. Så på bare noen få minutter hadde jeg kastet på meg klær, puttet det våte håret i en lue, røsket ut kontakten til hårfønern, funnet frem nøkler, ringt samboern og kommet meg ut døren. 

Så nå venter en dårlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hårene på leggene garantert varmer litt ekstra. 

Jeg ser nå at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre år i en slags mammadvale er det greit. 

Profilbilde, hva skal jeg velge? Ung, fylla eller realiteten.

Da er det første innlegget postet, og jeg oppdager at kanskje det må et profilbilde til. Og det er ikke barebare, skal jeg velge et bilde fra tiden før jeg fikk barn og enda så ut som et normalt menneske, eller skal jeg ta et bilde fra en av de siste mnd der jeg minner om en kombinasjon av heks og romvesen, eller mann som eldstegutten min sa når han så leggene mine?! Eller skal jeg rett og slett lete gjennom skapene på bade etter litt sminke fra sist århundre, spakle den på meg og ta et nytt og risikere forgiftning pga av kjemikalier som har vært innestengt i små beholdere litt for lenge? 

Om jeg ikke tar helt feil så har jeg noen "fyllabilder" liggende, men kvaliteten er vel strengt tatt ikke så bra. For det føste var fotografen ustabil og for det andre var det alkoholen som gjorde at jeg følte meg som verdens vakreste. (En følelse som forøvrig er fantastisk, bare synd det ikke varer lenger en fem min og til jeg møter et speil, eller en person som så hyggel sier "Du ser litt sliten ut, går det bra?". Og vips ramler jeg ned på jorda igjen. 

Det endte opp med et bilde tatt for noen år siden, for det lå først i mappen jeg åpnet. Jeg veide 10kilo mer der, men ellers liker jeg å tro at jeg ser ganske lik ut. (Hvis du glemmer posene under øynene og de pene små linjene også kaldt rynker!) Siden jeg vet at veldig mange vil reagere på det der med kilo jeg skrev, vil jeg avbekrefte med det samme at jeg har en spiseforstyrelse. Jeg er førdt naturlig tynn og en krevende hverdag gjør sitt til at jeg er som jeg er. Og mens jeg alt er i gang kan jeg avbekrefte myten om at "Når du nærmer deg 30 og har fått barn vil du garantert ha fått flere kilo ekstra på rumpa!". 

 



Dagens sitat:

"Du kan smile selv om du ikke vil" 

Velkommen til en mammablogg utenom det vanlige!

Det var ikke helt lett å finne ut hva bloggen min skal handle om, for som det meste i livet så må jeg fundere og vurdere ting før jeg setter i gang. Noen ting vet jeg sikkert, og det er at dette blir ikke en blogg som omhandler det perfekte livet som småbarnsmor og alle tingene ungene mine gjør! (Såfremst du ikke ser på perfekt som totalt kaos.) Eller jo, jeg blir garantert å skrive om de litt pinlige situasjonene jeg havner i pga av guttene, som den gangen vi var på badeland og verdens største mann kom for å sette seg i boblebadet...."Mamma, hvordan skal ha mannen få plass her? Da renner jo alt vannet ut!" eller som da vi var i undertøysavdelingen på lindex, og han utbryter "Se, de har laget strømpebukser for damer med baby i magen og tykke mannfolk!" Og selvfølgelig må det være to personer der som inngår i denne kategorien. Bloggen blir heller ikke å handle om sminke, for det har jeg ærlig talt ikke tid til. (Men kanskje om smarte råd for hvordan du kan se delvis normal ut til tross for 3år uten søvn.) Jeg vil helt sikkert å skrive om et tema som tar opp mye av tiden min, barn med søvnproblemer og alle de "fantastiske" rådene du får. Det skal sies at den ene gutten min har "uheldig søvnmønster" pga medisinske årsaker, så vi har ikke en hverdag som regnes som normal.  Og med nærmer ettertanke vil jeg skrive VELDIG mye om norsk helsevesen og frustrasjon rundt et system som ikke fungerer helt som det skal. 

Så vil jeg bemerke at jeg tar overhode ikke ansvar for skrivefeil og dårlige formuleringer, de er medfødt og jeg gidder ikke kaste bort tid på det. (Kan du bokmål vil du for det meste forstå hva jeg skriver, for det er heldigvis ikke håndskriften min som skal tydes!) 

Det vil også bli lite av håndarbeidsbidrag, men kanskje noen få om jeg lager ting som jeg synes er helt genialt og jeg vil ha oppmerksomhet for! 

Så om du vil følge en blogg som ikke er som alle andres, og som setter ord på ting vi tenker men ikke sier, er dette plassen for deg. Jeg er ikke her for å poste mest mulig innlegg for å få mange lesere. JEg er her for å tømme ut litt av de tankene som hele tiden svirer i hode mitt. (Og om du vet av andre blogger av samme typen, si ifra for de vil jeg lese! :D )