hits

mars 2013

S var tiden inne igjen!

S var tiden inne for den jvla klokkestillingen igjen, og som vanlig skaper det uorden i hverdagen vr.

For det frste er det veldig irriterende lokalisere alle klokkene i leiligheten, for det er faktisk flere en jeg skulle tro. Og jeg kan garantere at jeg alltid glemmer en av dem, noe som kan resultere i kaos. Noe jeg s langt som mulig prver unng. Jeg har enda friskt i minne de helgene med jobb der jeg har enten kommet en time fr eller en time etter tidspunktet vakten min startet, like koselig begge deler.

For det andre er det helt umulig og huske hvordan vei klokken skal stilles, og selv om jeg har en huskeregle som liksom skal hjelpe, glemmer jeg den like fort hver gang jeg tar frem klokkene. En annen egenskap jeg mangler er huske hvordan jeg stiller de ulike klokkene, for ettersom det gr 6mnd mellom hver gang glemmer jeg det s fort det er gjort. Det er rett og slett en prioritering av hva jeg m huske, og hva som kan glemmes.

For det tredje s er det helt umulig stille inn ungene, de er ikke fdt med snurrehjul eller knapper som gjr at jeg kan stille dem en time tilbake eller frem i tid. (Det er ogs grunnen til at jeg med vilje ikke stiller klokken p natten, for nr du ser p klokken den viser 05:30 blir du automatisk oppgitt og grinete, det er faktisk bedre at det str 06:30. Heldigvis hender dette bare en gang i ret. Men s kommer vi til leggetiden, og det er her utfordringen ligger. Enten skal de legges en time tidligere eller en time seiner, og begge delene gjr at ungene kommer ut av sine faste rutiner. Noe som igjen frer til at de str opp usannsynlig tidlig hver dag i minst en uke etterp, og jeg kan med hnden p hjerte si at ingen av dem klarer sovne fr de har ligget og ropt mamma i minst et par timer. Jeg har flere ganger vurdert om vi skal flge den gamle tiden, men desverre passer det ikke inn med hverdagen og alt vi m gjre.

I dag var det som vanlig en utfordring f dem til sove, og siden det plutselig er hylys dag nr de skal sove har de et godt argument for vre vkene. "Men mamma, det e jo dag enda, i gr va det kveld nr vi sku sove!!" Og til ei forandring er det en fordel at vi bor i nord-norge, s svaret var "Ja, men vi har det lyst ute hele sommern og dkker kan ikke vre vken i mange mnd." Sikkert ikke det mest fornuftige og pedagogiske svaret, men da hadde jeg alerede prvd f dem til sove i en time. N er klokken 21:39 tror jeg, om jeg ikke har bommet igjen, og de ligger enda vkene...

Kanskje p tide at vi slutter med klokkestilletullet? Det ensete det gjr er rote med hodet til alle sammen, barn, dyr og personer som er avhendig av rutiner.

Sn og enda litt mer sn!

Hurra, vren er ikke langt unna, om vi skal tro kalenderen. Men nr jeg ser ut vinduet har jeg vanskelig for tro at det skal vre rimelig snfritt om 8uker, for mengden sn som daler den er ubeskrivelig. Etter to dager med snrydding hyler kroppen min stopp, det gjr vondt i muskler jeg ikke viste jeg hadde. Og enda laver det ned, store hvite flak som legger seg som et teppe. Det hres ganske idylisk ut, men jeg kan love deg at etter noen dager p denne mten er jeg lei. For om vi skal ha muligheten til komme oss inn/ut av huset m vi gjevnlig ut mkke, og det som en gang var en stor grdsplass er n et fjell av sn. Og jeg er rimelig sikker p at rasfaren med inngangspartiet er gradert til grad4. Noe som betyr at skred kan utlses av seg selv, s vi burde vel egentlig stenge inngangsdren for trafikk.

Det er faktisk s mye sn ute n, at vi har et plassproblem, og siden vi har stablet i hyden har vi ikke mye plass igjen. Og den plassen som er der m vi nesten ha for komme oss ut, for rmningsveiene m holdes pene. Heldigvis har vi ikke fare for gressbrann som enkelte plasser i sr, s vi kan fortsatt grille plser p lovelig vis ute. (Men det er stor fare for at blet er borte innen vi fr pnet plsepakken, sfremst vi ikke lager oss en lavo eller lignende. )

For hver gang vi er inne sjekker nettavisene oppdager vi et nytt ras som har tatt biler og mennesker, og det er helt forferdelig hvor mange menneskeliv som er gtt tapt de siste ukene. Og selv om jeg kaster stein i glasshus m jeg si at enkelte av ddsfallene kunne vrt unngtt om folk fulgte rdet om holde seg borte fra fjellet. Mens andre ulykker er kommet p strekninger det vanligvis ikke gr ras, hverken sommer eller vinter. Veier stenges og svrt mange plasser er isolert. Jeg hper at folk har mat og medisiner s de klarer seg, for selv om vi er vant til mye sn og vinter, er dette ekstremt.

Men jeg fr se positivt p situasjon, bikiniformen blir perfekt til de 2-3dagene med sol vi har i sommerhalvret. Og vi m i det minste ikke betale for treningen vi fr, og best av alt s sparer vi tid p kjre til et senter og st i k for lfte vekter. S jeg tror bare at jeg utsetter planen om melde meg inn p et treningsenter, og heller sparer pengene til en ny bikini eller spade.

Om du ikke hrere fra meg de neste dagene er det fordi armene mine tar kveld og nekter sammarbeid. Eller fordi jeg gr i dvale frem til sommeren.

"Pskeferie", ender som vanlig i kategorien delagt ferie.

Pskekatastorefen er et faktum, vi har vrt innom en rekke utfordringer de siste dagene og jeg fr igjen bekreftet at vi ikke kan ha ferie uten noe form for komplikasjoner.

Det hele staret med bilen og det idiotiske batteriet som ikke ville virke. Tiden som var beregnet ble for kort, og bilen vi fikk til utln var ikke egnet for en allergiker. Satte jeg mine bein inn i bilen gikk det nyaktig tre sekunder fr jeg s ut som et monster. (Fikk det bekreftet av guttungen nr han s meg og sa "mamma monster". ) Flott, ingen mulighet for at jeg kunne kjre noen plass med andre ord. Bilen har tydeligvis vrt boplass for et eller annet dyr, som hverken jeg eller den ene av guttene mine tler. (Litt usikker p hvordan dyr det var, for vanligvis blir jeg ikke spesielt drlig av dem...) Vi ble lovet at bilen skulle vre ferdig dagen etter, noe som viste seg ikke stemme. De hadde ftt opp en ny feilmelding og var ndt til sjekke det ut. Supert tenkte jeg, hvordan skulle jeg n f handlet og gjort alt klart til ferieturen? Og hva om vi ikke fikk bilen hjem? (Jeg ignorerte det siste sprsmlet og pakket det meste vi skulle ha med. )

I 13tiden, tre timer fr vi burde vre p vei ut av byen fikk kjresten mulighet kjre meg p butikken s vi fikk handlet inn til psken. Noe som sjeldent er lurt gjre p sparket, ettersom jeg ville grte nr jeg s summen p handleturen. Tenk at det skal vre s dyrt spise godt i norge. Jeg konkluderte med at jeg har godt av 10kilo ekstra, s da m jeg betale for det ogs. P vei hjem kom jeg p at n er det dagesvis fr et apotek pner igjen, og jeg har selvflgelig ikke hentet noen av de viktige medisinene til minstemann. Det var bare ta en usving, og krysse fingrene for at det ikke var for lang k p apoteket. Men selvflgelig var det k, og n gikk egentlig tiden ifra oss. Klokken nrmet seg 1500 og det var virkelig p tide f hentet guttene.

P vei til barnehagen kom vi p at det kanskje var p tide hre om bilen var klar, s vi ringte til verkstedet. Men nei, den var ikke klar og vi mtte vente til i morgen. Heldigvis er de VELDIG gode p service der, og de hadde ftt inn en annen bil vi kunne bytte til. Samme typen som vi har fra fr, bare stasjonsvogn, automatgir og litt eldre. Men alt er bedre en dyret vi kjrte rundt p n. Vi sprang inn i barnehagen, reiv med oss klrne og guttungen og ropte God pske til alle.

Vel fremme p verkstede fr vi beskjed om at bilen vi skal lne stinker juletre, da snakker jeg ikke om de vi drasser inn i julen, men wonderbaum. Jeg roper NEEEEI, inne i hode mitt. Men hvordan valg har vi, heldigvis reagerer ingen av oss p puste inn parfymert lukt, s vi fr overleve dette. VI skal p pskeferie, uansett bil. Vi avtaler at vi kan hente vr egen bil etter psken, s fr de gjort den ferdig uten stress og vi kommer oss til campingvogna.

N er klokken fem, og vi m f alt i bilen. (Og nr vi skal bort med 2unger i en uke er det mye bagasje...) Skisko, uteklr, mat og medsiner pakkes s praktisk som mulig med tanke p at vi mest sannsynlig m g opp tidenes lengste og kjipeste bakke i mrket. Klokken 18 er vi endelig klare, og vi tenker at vi stopper kjper plse med brd s vi har litt mat i magen. Og siden vi regner med at minstemann vil sovne p veien er det like greit han fr kveldsmat med det samme. Plsene blir kjpt og vi kjrere videre.

S hrer vi et hyl i baksete, og det viser seg at minstemann mistet plsen sin p det vte, skittene og veldig udelikate gulvet. For f slutt p hylene stoppet vi p nytt, for kjpe han en ny plse. (Joda, vi kunne sikkert lst det p andre mter, men av og til er det helt greit gjre det enkelt.)

Endelig er vi p vei, og et par timer etter start er vi fremme. Det er mrkt og minstemann sover, vi vurderer fret i bakken til vre spas bra at vi kan prve kjre opp. (Det viser seg i ettertid vre en drlig avgjrelse!) Vi kommer halveis, og vi bestemmer oss for at jeg tar med ungene og springer opp mens kjresten rygger ned igjen. Vanligvis burde g veldig bra. (Siden det kan vre svrt uheldig ha uteklr p ungene under kjreturen sitter de bare i ullklrne sine, og siden bilen str midt i en bakke tar vi ikke sjangsen p finne frem uteklrne ta dem p.) S jeg ofrer jakken min til minstemann, som enda sover. Jeg ber storegullet om springe opp s han holder varmen, og prver p den samme mens jeg brer en liten slapp gutt. Han er n vknet og virker ikke helt i form.

Nr vi endelig kommer opp kaster jeg etter pusten og priser meg lykkelig over at mamma og pappa er p hytta og kan hjelpe til med guttene. Pappa gr ned for hjelpe til bre. Men s oppdager jeg en prikk p minstemann, og lurer opp genseren. Der er det hundrevis av andre prikker, og vannkoppene er et faktum. Flott, bare det vi trengte nr vi skal bo i campingvogn p vinterstid. Han har mye feber, og det er medisintid, men de ligger i bilen. S jeg kaster p meg jakken, sko og votter og gr for hjelpe bre. Men s slr det meg, hvorfor er de ikke kommet opp med noe?

Jeg stopper i campingvognen og slr p varmen, for s springe ned til bilen.

Men den str ikke der den burde, hjulene lste seg nr den skulle rygges bak og den str fast i "grften". (Egentlig skal det vre en grft der, men n er det bare sn, heldivis...) Det er ikke sjangs at vi fr den ls selv, s vi tar ut bagasjen og kommer oss opp igjen. Vi fr ringe etter forsterkninger i morgen. (Og igjen hyler jeg inne i hode mitt, jvla idiotbil og alt annet som ikke gr etter plan....)

Vi fr bagasjen p plass og varmen opp i vogna. Ungene sovner til slutt og vi tenker at vi fr komme oss til byen s fort bilen er ls. Vi har ikke lyst vre s langt unna lege nr minstemann er syk, siden han kan bli veldig drlig og trenge legehjelp.

Dagen etter oppdager vi at det er kommet enorme mengder med sn, og det blser mye. Med andre ord ker skredfaren og sjangsen for at veien stenges er stor. Ut p dagen fr sskenbarnet mitt muligheten komme med traktoren f oss ls, og vi oppdager at veien er stengt.

Supert tenker jeg, det var liksom bare det som manglet. Heldigvis har jeg spas mye erfaring at jeg har pakket ekstra medisiner, mat og klr s vi skal klare oss lenge. De skal vurdere skredfaren dagen etter, og vi krysser fingeren for at vi kommer oss hjem da.

Dagen gr, og det er forstatt like stor rasfare. Men formen til minstemann er stabil, s vi klarer oss godt. Men som vanlig blir det ekstremt lite svn, og vi gr rundt i svime. Men eldstemann trenger ogs oppmerksomhet og vi er ute s mye som mulig med han. Og det blir en liten skitur i nysnen, noe som resulterte i en dritsur unge og en frustret mamma.

Fredagen kom, og ut i fra det vi kunne se av vrtegn ville de pne den stengte strekningen. Jeg pakket alt og var klar nr de vurderte pning klokken 9. Beskjeden kom at veien forventes pnet klokken 1030, og vi kasta oss rundt for f alt klart. N skulle vi hjem, for det er langt fra gy vre fanget i en campingvogn med sykt barn, som ikke sover og ikke vil spise. Samt grter hver gang storebroren ser p han.

Ungene blir puttet i bilen og vi starter p hjemturen med hjerte i halsen. Selv om veien er pen s er det forsatt en vis risiko for snras, og det er ikke lenge siden det gikk et enormt snskred der. Men vi kommer oss trygt igjennom og humret stiger.

P vei mot byen oppdager vi enorme mengder sn, mye mer en vi hadde ute p lande. Dette lover ikke godt, for vi skal tross alt komme oss inn hjemme. Vi nrmer oss hjemmet og ser store fjell av sn som ikke var der for et par dager siden, og vel fremme konstanterer vi at her m fres og spade finnes frem. (Bokstavelig talt.) Det er s mye sn at det ikke er sjangs for minstemann g for egen maskin fra bilen til ytterdra, for selv jeg som er lang i bena har problemer. Jeg runder hushjrnet og oppdager at vinden har gjort sitt, ytterdra og inngangspartiet er sperret av en vegg av sn. Skulle egentlig tro at vi hadde vrt bort i ukesvis, ikke bare et par dager.

Vanligvis ville jeg aldri la en syk unge fr leke ute, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg fant fra spade og gikk ls p veggen, og vi kom til slutt frem til dren.

Etter dette mtte bodtaket og verandaen til gamlingene ryddes, og det ble desverre min oppgave. Og ut i fra knirkingen i trevrket konstanterte jeg at det ikke var et sekund for tidlig. S i morgen m vi opp p hustaket, for vi vil ikke risikere f det i hode.

Nord-Norsk vinter kan vre veldig sjarmerende, men n fler jeg egentlig for at vren skal komme. Resten av psken skal vi bruke innendrs sfremst vi ikke m ut rydde sn, med gardinene igjen. (For det eneste vi ser er et hav av sn som dekker for utsikten vi vanligvis har. Hurra for kjellerleilighet!)

Sn,stengt vei og vannkopper!

Pga av ekstremt med sn, rasfare, stengt vei og vannkopper har jeg glimtet med mitt fravr de siste dagene. Men s fort flelsen i armene kommer tilbake skal du f full oppdatering om kaospsken s langt. Ingen ting er s sjarmerende som nord norsk vinter!

Jeg ble den heldige vinneren av snkasting fra verandaen, men om ikke annet s var det et glimt av sol ute. Hper jeg kan bevege armene mine i morgen, for da m hustaket ryddes...

Hrklipp p treringen = katastrofe?

Da var den tiden inne igjen, hrklipp p 3ringen i huset. Vi har utsatt det s lenge som mulig, for vi har enda friskt i minne sist gang hret skulle klippes. Han hylte og skreik og ville aldeles ikke klippe seg, og han insisterte p at det gjorde vondt i hret. S etter flere dagers intensiv motivasjon og skryt kom vi oss endelig til frisren. Siden vi vet av erfaring at det kan vre greit se noen andre klippe seg frst, og gjerne et barn minstemann ser opp til var det storebror som var frst ute. Han var eksemplarisk i sin oppfrsel, for vi hadde p forhnd bestukket han med premie om alt gikk bra. Det er jo lov hpe at lillebror ville vre like flink. (Jeg tr ikke tenke p hva de andre rundt oss tenkte da vi roset og skrt av storebror som den ivrigste sportskomentator i beste sendetid...)

S var det lillebror sin tur, og han satt til dels i ro. Og vi passet p kun kommentere det som var positivt, med adressert ros av de prestasjonene han gjorde. Takk og pris for at frisren er en erfaren mann som tydeligvis har klippet en hr av sinte og trassige treringer, s hrklippen ble veldig bra.

Men denne gangen har vi ikke hatt tid til forberede han, vi har heller ikke muligheten ta med storebror som et godt forbilde og som vanlig fikk vi ekstremt drlig tid. S vi sprang inn i barnehagen, rsket med oss klr og utstyr og plukket opp ungen i farta, mens vi nsket alle god pske. (Jada, jeg kom p det etter at vi var pasert ytterdren at han skal dit i morgen ogs...) Sprang opp i den elendige lnebilen og kjrte avgrde. Og som jeg har skrevet om fr mtte vi jo f ikke bare en men tre sinkekjrere foran oss.

Vi ankommer sentrum og finner med en ndskrik parkeringsplass, for s oppdage at 3ringen har sovnet! Katastrofe, vi vet godt hvor sur han blir nr han endelig fr seg litt svn. Jeg lurer han ut av bilen og snakker med med en stemme som skal oppfordre til at n skal vi gjre noe veldig morsomt. Han glimter med ynene og sier "hmf..." Et drlig tegn med andre ord.

Nr vi kommer inn hos frisren er han helt vken, takket vre en lastebil som skulle fylle opp ltanken i nabobygget. (Jeg priser meg lykkelig, sn flaks.)

Men s oppdager vi at det ikke er den vanlige frisren vr, ikke bra i det hele tatt.

Jeg setter guttungen i stolen og snakker med en s glad og fornyd stemme jeg kan at n skal han endelig f klippet bort hret s han ikke fr det i ynene igjen. (Som jeg sa, var det virkelig p tide med en klipp.) Jeg tar av uteklrne og formidler til frisren hvordan frisyre jeg nsker. Jeg hpet vrikelig at mannen hadde mye erfaring og var usedvanlig dyktig klippe.

Men til min store overaskelse sitter gutten i ro, helt i ro og ser rett frem i speilet. Ikke protesterer han nr kappen kommer p, og ikke sier han noe nr klippemaskin kommer frem. Han sitter til og med i ro med hode nr klippen starte, og jeg roser og roser. S kommer vi til den delen der de skal vte hret, her har det vrt store problemer fr. Han liker ikke bli vt i hret, sfremst det ikke er i kombinasjon med et badekar eller baseng. Men han sier forsatt ingen ting, og sitter musestille. Jeg er tror nesten jeg drmmer, eller at jeg har tatt med meg feil unge fra barnehagen. Hret blir klippet og det ser helt fantastisk ut.

Frisren spr om han vil ha voks i hret, og mistemann sier "ja takk". N er jeg stum, har det virkelig gtt helt knirkefritt?

S n er jeg verdens stoltetset mamma, med verdens flinkeste lille 3ring.

(Og nr jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig vrt det uansett utfall av frisrtimen, for ungene mine er verdens mest dyrebare skatter.)

Harlem shake

Vanligvis ville ting som dette g meg hus forbi, jeg lever ofte i en tkete, rotete mammaboble og bruker svrt lite tid p denne formen for underholdning. Men s har det seg sn at jeg bor i samme leilighet som tre gutter, som alle synes at dette er veldig morsomt. S sangen og shaken har sneket seg inn bakdra.

Nr jeg tok et overblikk i stuen oppdaget jeg at til og med pskepynten har blitt opphengt i dette. Fire sm ste kyllinger har laget sin egen verson.

Om du lever i samme verden som meg, og ikke skjnner hva jeg snakker om kan du ske p harlem shake p youtube, og du vil f opp tusenvis av treff med ulike versoner av 'shaker'. Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg har helt klart ftt noen favoritter.

Ser jeg ut som en 15ring??

Kollektivtransport, en prvelse for de fleste, men jeg velger tro at det er en litt strre for oss som bor i nord!

Jeg kan ikke skryte p meg vre typen som setter meg p en buss ofte, for her i nord er det det vi legger i begrepet kollektivtransport. Vi har verken tog eller trikk, og det gr heller ikke buss hele dgnet. S er du s uheldig at du skal noen plass nr ikke bussene gr, m du bergene bruke usannsynlig mye penger p taxi. For her er det lange avstander, og en liten tur p butikken kan regnes som en ferietur...Og jeg skal ikke snakke om alle ulempene med to barn som skal leveres ulike plasser fr klokken 0715 om morgenen, samt komme seg p jobb innen tidsfristen. OG for gjre alt mer komplisert gr aldri bussene nr de skal, oppfrere seg som rattkjelker p veien og er generelt en arena for irritasjon og frustrasjon.

Takk og pris for at jeg har lappen og bil, og at bilen starter nr jeg har behov for det.

Men s kommer det en dag innimellom, nr jeg finner ut at jeg skal en plass og kjresten bruker bilen.

Jeg roter sammen smpenger, sjekker bussruten og springer det jag kan til bussholdeplassen. (Om jeg ikke rekker bussen m jeg vente alt for lenge p neste...)

Etter en litt smglatt tur oppdager jeg at det var blitt veldig mye kaldere uten en det var p dagen, og jeg kjenner kulden krype gjennom vinterjakke/votter og tykke vintersko.

N skulle bussen vrt her, minuttene gr og jeg fryser stadig mer. Hvorfor tok jeg ikke p meg kjeldress? (Kanskje fordi jeg tar buss s sjeldent at jeg ikke husker alle forsinkelsene!) Vi hrere noe nede i bakken, og konstanterer at bussen str fast. Selv om bakken ikke er spesielt bratt, klarer ikke de nye bybussene komme seg opp. 1cm sn og det er katastrofe for dem!

15min etter at bussen skulle vrt her kommer den endelig, og vi gr inn p bussen.

"Det skal vre barnebillett ja?"

Haken min faller ned p knrne, er bussmannen seris? Har han ikke sjekket synet sitt eller ser jeg ut som en 15ring, til tross for at jeg nrmer meg 30 med stormskritt? Jeg stortrer nei, selv om jeg i ettertid bare skulle sakt ja. For n koster er bussbillett 40 kroner! Jeg bestemmer at jeg tar det postivt, kanskje jeg vil se ut som en 18ring nr jeg er 40, og iflge min mor vil alle det.

Som beregnet ble ikke bussenturen spesielt behagelig, bussen oppfrere seg som en rattkjelke og den har null veigrep. Jeg priser meg lykkelig nr vi endelig gr av bussen, vel fremme med mlet.

Heldigvis kunne vi bli kjrt hjem nr vi var ferdig, jeg og venninna mi som ser ut som smpier, til tross for at det er lenge siden vi har vrt sm og uskyldig.

Verdens beste land?!

Vi bor i verdens beste land sies det, men betyr det at vi ikke skal jobbe mot bli bedre? Jeg leser stadig at folk skriver kommentarer som "Mye vil ha mer..." "Kravstore egoistiske nordmenn" osv. Men selv om vi har det godt i norge, betyr det at vi skal sette oss ned, slenge bena p bordet og ikke gjre noe for forbedre oss? For selv om gjennomsnittet er veldig bra, vil det alltid vre en topp og en bunn.

Nr vi fikk et barn som var sykt, ble vi automatisk kjent med helsenorge p godt og vondt, for mye av de vi har opplevd er bra, men alt tar fryktelig lang tid. Og du m mte p riktig lege, sykepleier, omsorgsarbeider, saksbehandler osv for at du skal komme et videre i sken etter svar og behandling.

Jeg merket fort at det var noe som var galt med babyen min, og at grten ikke var normal "klaging" over sult eller vt bleie. Han grt og var utrstelig, og sov svrt lite. Stikk i strid med det som er normalt, for selv om en baby er vken mange ganger, s sover den innimellom. Vi tok kontakt med lege og ble henvist til sykehus, men fikk beskjed om at det ville g over. Det var ingen som ville hre, og jeg flte ofte at de s p meg som en overhysterisk mamma. Men vi sto p vrt, noe var galt og vi ville ha svar.

Gang p gang var vi innom sykehuset, og for hver gang fikk beskjed om en "ny" ting som feilet han, og at nr den ble behandlet ville ha f det bedre. Hver gang vi dro hjem hadde vi et hp om at N skulle han f fred fra ubehaget, og f sove som et barn har behov for. Og like mange ganger ble vi skuffet.

Hvor mange ganger fikk vi beskjed om at det ikke var noe fysisk i veien med gutten, for s oppleve at dette er helt feil?

Det skremmer meg at legene ikke hrere mer p foreldrene, for hvor mange blir ikke sendt hjem med barn som egentlig har behov for behandling? Som vokser opp med ubehag og smerter de kunne vrt foruten. Der foreldrene ikke er s resusjsterke som oss, som godtar at det legen sier er sant.

Da gutten var rundt 2r fikk vi endelig en fast barnelege p sykehuset, en lege som var helt fantastisk og tok oss serist. Hun fulgte oss opp og vi kunne ikke vrt mer fornyd. For vi kan fost at det de leter etter er nesten umulig finne, og da er det spesielt viktig at vi blir mtt med medflelse og informasjon om veien videre.

N etter 3r str vi fortsatt med like lite svar, men en liten spire av et hp om at spesialistene n er p vei finne en rsak. Desverre slutter legen vr, og vi har en flelse av at vi blir kastet ut i systemet igjen.

S som du skjnner fungerer ikke helsenorge p den mten det burde, og selv om du til slutt fr hjelp, kan vi godt forbedre oss og fange opp tilstander tidligere.

En annen ting som forundrer meg i verdens beste land, er at det skal vre s utrolig vanskelig f sttte. Det sies at vi lever i et veldferdsland, som skal ta vare p de som ikke kan det selv. Men for f denne hjelpen m du ha mye kunnskaper, hjelp og flaks. For skal du f hjelp til noe, m du frst finne ut hva denne hjelpen kan vre, s m du ske om den og gjerne vite hva loverket sier om det du skal prve oppn.

Jeg skal n sende inn en sknad p grunn og hjelpestnad, en avhandling som dokumenterer livet vrt i deltalj. Der det oppfordres fra bde lege og sosionom at vi har et barn som har serdeles stort omsorgsbehov, og at ut i fra kriteriene skal vi ha rett p dette.

S n er sprsmlet hvor lang tid det vil ta bahandle stnaden, om vi i det hele tatt fr gjennomslag og hvor mange ganger de vil rote bort papirene vre. For etter tidligere mter med det som omhandler stnader innen nav, har jeg drlig erfaring.

Og forst meg rett, det er systemet jeg klager over, ikke enkeltmenneskene som jobber p de ulike kontorene.

(Selv om det der som alle andre plasser er annsatt folk som ikke burde satt foten i nrheten av andre, og som tror at pengene som betales ut gr fra deres egen lomme. )

Jeg hper det en dag blir lov klage, selv om vi har det bra. For om vi ikke sier ifra, vil vi heller ikke forbedre oss. Og det er alltid forbedringspotensiale.

Sorgen er en mrk kappe, som trykker deg ned.

Det har vrt en tff dag, med mange flelser og inntrykk.

Det svir alltid fle p sorgen til andre, for sorg fles som en tykk, tung og nedtrykkende flelse. Og det vrste er fle p den, nr du ser dine nrmeste srge, nr du ser trene til de som er tffe og sterke, og nr du sanser tankene til de ved siden av deg. Du fler deg s utolig liten, s hjelpesls og naken. Du vet at ingen ord kan dempe sorgen, for uansett hvor fornuftige ordene er, vil ikke hjerte ta dem inn i seg.

For lindre din egen smerte er det godt kunne gjre noe for hjelpe, bre en blomster, gi fra deg lommetrkler, hold rundt den som grter og vise at du er der med ditt nrvr.

Og oppe i alt dette fler du deg oppslukt av flelsene til alle rundt deg, smerten deres omslutter deg som en mrk kappe og trykker deg ned.

Men s kommer en liten lys tanke gjennom alle de mrke, du minnes det som har vrt, du kjenner at den du klemmer, holder rundt deg tilbake, du fr et blikk av takknemelighet. Da vet du at du er viktig, og at den omsorgen du prver gi er verdifull, selv om den fles s meningsls og trykket.

Den lille lyse tanken er den som gjr at du holder ut, at du ikke kveles av sorgen og knekker sammen. Den som gjr at du klarer gi omsorg til de rundt deg, den som holder mote opp nr alt er mrkt.

Det gjr alltid vondt ta farvell for bestandig, og selv om det er livets gang, s svir det og smerter hver gang noen forlater oss.

Til minne.

Det lnner seg flge reglene.

Det lnner seg ikke lure seg til et lite glass brus bak ryggen til ungene, for om ikke de oppdager det kan du vre sikker p et eller annet gjr at du ikke fr nyte brusen.

I dag har vrt en lang dag, med mye mas og en febersyk meg. S jeg tenkte som s at jeg skulle lure meg til et glass brus etter middagen, men siden regelen her i huset sier at vi ikke har lov drikke dette i ukedagene, m det hende i det skjulte. S jeg passet p skru opp lyden p tven, st med ryggen mot stua, snike ut brusflasken av kjleskapet og finne frem en kopp (du kan ikke se hva som er oppi koppen, smart tenkte jeg...) .

Jeg sjenket brusen i glasset og lyttet, ingen tegn til at jeg var oppdaget.

Og s ringte telefon, og i samme farten som jeg skulle snu meg etter telefon klarte jeg tippe glasset. selvflgelig mtte det renne ned bak stekovnen, for det er helt klart at nr man gjr noe ulovlig s straffer det seg.

Og for gjre det hele litt mer bittert, s var det tydeligvis telefonselgere som ringte, og la p med det samme jeg tok telefon. Dumme firmaer som ringer fra mobilnr.

Siden jeg ikke kan skryte av at vi drar frem steikovnen vasker bak den en gang i uken, vet jeg at det er MYE stv og mest sannsynlig andre ubestemelige ting bak den. S jeg finner frem btte og klut, og biter tennene sammen. Hvorfor kunne jeg ikke hre etter regelen jeg hadde laget meg selv, da kunne jeg spart meg vaskearbeidet i dag. (For i lpet av de neste ukene kan jeg nesten garantere at en av ungene klarer tmme saft eller melk bak der...)

Nr jeg endelig hadde klart dra frem steikovnen fant jeg noe som jeg tolker er solbrsirup, som hadde laget et pent mnster nedover steikovn og p gulvet. OG det var ikke lett f bort, s det endte med at jeg l p gulvet skrapet bort strknet sirup.

Nr jeg endelig var ferdig med vaskejobben slo tanken meg, at siden ungene fr lov til drikke brus nr de er syke, s burde faktisk jeg ogs f lov...

Pskeegg.

Siden eldstemann har vrt hjemme i dag har vi gjort litt hobbyting p dagen. Siden psken nrmer seg ble det pskeegg som sto p plan. Egentlig skulle de vre gule, men malingen var trket og jeg mtte improvisere. Fant noe ty maling og den funket like bra.

Eggene pyntet vi med silkebnd og knappenler. Siden jeg manglet knappenler mtte innom mamma en snartur, selv om ingen er hjemme der. Rart komme inn i tomt hus, for det er frst i fjor at mamma fikk jobb utenfor hjemmet. S jeg er vant til at hun alltid var hjemme.

Siden jeg laget dem med eldstemann fikk han vre med p fargevalg. Og jeg m si at de ble veldig fine, og jeg gleder meg til vi fr pyntet med dem.

Fargene er ikke s skarpe som p bildet, men desverre er ikke kvaliteten p mobilkameraet noe skryte av.

De lilla eggene ble min favoritt. N m jeg bare f hentet resten av pynten vr p lofte, s starter vi pskefeiringen tidlig i r. For jeg feirer at vren er p vei, til tross for enorme mengder sn ute.

Hekla lyslykter.

Nye lyslykter, heklet rundt syltety/barnematglass. Tenker at de vil pynte fint opp i en vinduskarm eller p en hylle. Skal ogs lage noen med rosa kant og pynt, og gleder meg til se dem ferdig.

Siden disse kan vre brannfarlig har jeg kjpt 'juksetelys' som jeg bruker oppi. Og de blir like fine som med ekte lys. Den typen jeg har n er kjpt p jula. Er dette en type pynt du kunne tenkt deg?

Nystrikka votter.

Endelig ble det tid til hndarbeid, s jeg har gjort ferdig de siste vottene jeg har strikket. Det var bare feste trdene, men hater sy s det har blitt utsatt lenge. Oppskriften har jeg laget selv og denne typen votter er supervarme p kalde nord-norske dager. S jeg regner med at jeg blir strikke opp flere, og kanskje selge noen par.

Garnet er veldig mykt og om du ikke liker ting som klr br dette falle i smak.

Syk = ubegrenset med tv, spill og brus ?!

Nr guttene blir syke opphever vi regelen om begrensing av spille og tv tid. Da fr guttene ligge foran tven hele dagen, og om de vil spille fr de det. For jeg ser faktisk p det som en fordel at de holder seg i ro og lar kroppen jobbe dem friske, uten at de bruker alle kreftene sine p springe rundt. Og om jeg skal vre helt rlig er det litt godt at de sitter i ro s jeg kan f en pust i bakken. Jeg passer alltid p ha ledig plass p fanget s de kan f den tryggheten og nrheten de nsker. S de siste dagene har jeg brukt masse tid i sofaen med en gutt i hver armkrok mens vi ser p tv. Favoritten til lillebror er gode gamle brannmann sam og postamann pat, og skal jeg vre helt rlig er jeg glad for det. For mange av de nye barnefilmene er helt hplse, uten mening og innpakket i alt for mye pedagogisk riktig innhold. Siden storebror er p grensen til ville se disse, og mener selv han er blitt for gammel fr han spille med DSen sin eller nettbrett se p youtube. Av en eller annen grunn synes gutter p den alderen at det er veldig gy se p andre spille supermario og bygge ting med lego i timesvis. Jeg sknner ikke helt fasinasjonen over dette, men s er jeg ikke gutt eller 7r heller.

Jeg vet at det vil bli klaging nr hverdagen gr tilbake til normalt igjen, og de vil f den vanlige halvtimen med spill, pluss barnetv p kvelden. Men nr jeg veier opp gleden deres nr de i utgangspunktet er lei seg fordi de er syk, mot maset nr de blir friske er det verd det. For kan jeg gjre dagen deres bedre p denne mten, gjr jeg det.

Tidliger i dag sa eldstemann "Du mamma, ho bestemor sir at nr man e syk s e det lov drikke brus ogs p vanlige daga!"

Og det er sant som hun sier, for jeg er sikker p at ungene blir fortere friske med litt brus i kroppen. Jeg husker da jeg var lita, da kom alltid pappa hjem med brus til meg nr jeg l syk. Og jeg fikk alltid ligge i nattklrne og se p tv hele dagen, godt pakket inn i dyna p sofaen. Og jeg husker at det alltid ble litt bedre nr jeg fikk gjre noe som vanligvis var "neiting". S n lrere jeg bort de samme tingene til mine gutter, og hper at de vil ha de samme gode minnene som meg. For selv om jeg ofte var veldig syk, er det omsorgen og gleden av bli litt ekstra skjempt bort jeg husker.

Hvordan rutiner har du nr barna dine er syke eller hva tror du du vil gjre nr du en dag fr barn?

En gruppe folk jeg ikke klarer!

Jeg er ikke rasistisk, bare ekstremt skeptisk til folk generelt, uavhengi av farge, religion og opphav. Men med nrmere ettertanke er det en gruppe folk jeg ikke klarere, men det er kun nr de styrer en bil! Ellers kan jeg omges dem og til og med vre venner. MEN la meg for guds skyld ikke mte dem foran meg i trafikken. Og om du ikke har skjnt det til n, s er det sinkekjrere jeg snakker om, de som har all verdens med tid, ser drlig og som regel blinker nr de er kommet ut av kryss og rundkjringer.

For falle inn i gruppen sinkekjrer br du alltid ligge minst 10km under fartsgrense, uansett fre og veistandar. Du br glemme at bilen har blinklys og evt alltid bruke vinuspusser istedenfor. Du m holde begge henden p ratte og se livredd ut, selv om du har kjrt i veldig,veldig mange r. Du kan ikke bli stresser av folk som flyter og kjrer forbi deg, selv om det oppstr kritiske situasjoner, men du kan gjerne senke farten litt mer. Og du kan ALDRI slippe forbi den lange ken bak deg...

Hvem har ikke tenkt at de var ute i god tid til et mte, men s blitt overumplet av en sinke som var ute for kjre en liten sndagstur? Du ser at klokken gr og farten synker, og du vet at n blir det hektisk for komme frem i tide. Og s har vi de gangene du vet at om du skal komme frem i tide m du kjre etter fartsgrensen, og uten stopp. Da kan du vre sikker p at en en eller annen har vrt lurt p vinduene og i avtaleboken din, for da er det ALLTID en sinkekjrer som kommer foran deg.

Egentlig burde slike folk bli stoppet f bot p lik linje med de som kjrer for fort! Spesielt nr det ikke er noen ting som tilsier at de ikke kan holde fartsgrensen. De burde f en bot som svir, slik at de tenker seg om neste gang de har usannsynlig god tid. Og er til hindrer for alle andre som er fanget av tidspresset hverdagen bringer. For uansett hvor tidlig ute du er, legger de seg foran deg og gjr at du kommer for seint.

S min oppfording til alle sinker er, sjekk synet, kjr nr det er lite trafikk eller la noen andre kjre for deg!

(Om du fler deg sttet av innlegget er det helt greit, jeg har heldigvis lov ha min egen mening, og det har du ogs :D )

2 syke barn, 1par armer...

Jeg har kret meg selv til supermamma, for ikke engang supermann ville taklet to syke barn og kort tidsfrist p en bedre mte...

Etter 3-4timer svn var det endelig morgen, og jeg sier endelig fordi det faktisk er svrt slitsomt st opp 20ganger om natten, for trste, bytte nattklr, berolige og medisinere. Begge guttene er syke og jeg var nesten hundre prosent sikker p at eldstemann har vannkopper og minstemann en kraftig rebetennelse som ikke vil gi seg...

S nr dagen staret mtte jeg ringe legekontoret for f time, avbestille et mte og min behandling. Og gi beskjed til skolen og barnehagen at guttene blir hjemme i dag. Alt dette skulle gjres med en utrstelig trering p armen som kte lydvolumet med det samme jeg pnet munnen og en syvring som surket og ville sitte p fanget. Det gikk forsvidt greit f gitt beskjed, selv om jeg mtte gjennta meg selv 7-8 ganger s de i andre enden skulle hre hva jeg sa.

Vi fikk legetime klokken 11, og jeg tenkte som s at da det m vi klare rekke. MEN skal si deg at der tok jeg feil.

I forkant fant jeg frem klr og fikk stelt guttene, jeg klarte til og med lure i dem litt sjokoladekjeks og cola s de skulle ha litt falsk energi mens vi var hos legen. De er heldigvis ikke bortskjemte med den typen snaks i hverdagen, og nr de fr det s spiser de uansett hvor syke de er. Men f p dem klrne tok dobbelt s lang tis dom beregnet, minstemann hylte og ville ikke dra noen plass. Eldstemann har selektiv hrsel og fr bare med seg det som gr til hans fordel. Men etter mye om og men fikk jeg p dem klrne, og er p vei ut dren for koste av bilen. S hrer jeg "mamma bsj!", og varsellampen lyser i hode mitt. Det er bare vrange av minstemann klrne og komme seg p bade, helst fr det renner gjennom bleien. (Enda et nytt symptom p listen, har vi omgansyka p vei ogs?!) Nr vi er ferdig der har vi virkelig drlig tid, s jeg kaster p guttungen klrne. Og hadde noen vrt i nrheten og hrt oss ville jeg blitt beskyldt for barnemishandling! Han hylte nemlig s hyt han klarte og ropte hjelp, ikke snakk om sammarbeid nei...Jeg lar guttene st i gangen (og hper at de er spas syke at de ikke gr ls p hverandre) og springer ut for koste av bilen. Det blser ute og uansett hvordan jeg koster havner alt p meg og oppi skoene mine. Endelig ferdig henter jeg ungene, de lever enda og har ingen synlige skader! Selv om de skuler p hverandre der jeg brer den ene og sleper den andre etter meg til bilen. Jeg stapper dem i bilen og ber om at bilen skal starte. (Vi m bytte batteri og den er ikke spesielt sammarbeidsvillig, den heller!) Men fr jeg kan sette meg inn kjre m jeg igjen koste av bilen, for det ramler ned enorme mengder sn. Og n er det nyaktig 5min til vi skal vre inne p legekontoret.

Etter et par forsk starter bilen og vi kommer oss avgrde, men tror du ikke at alle sinkekjrerne i byen er ute p tur i dag!! Og siden det er kommet noen f cm sn siden sist bryteplogen kjrte M de ligge minst 20km under fartsgrensen, i en 50sone....Jeg hyler "satans jvla idiota" inne i meg! (Jeg er ganske sikker p at det bare var inne i hode mitt, jeg har ikke hrt minstemann gjennta det etter at vi kom hjem igjen!) S kommer vi til brua, den enseste muligheten for komme til sentrum. OG da m det jo ligge en hjulaster foran oss. Jeg teller sakte men sikkert til ti, og prver ignorere hylene fra baksete. Av alle ting har jeg glemt ta med sutta i alt kaoset fr vi komm oss avgrde, og det hrs ut som at minstemann er dden nr.

Vi kommer fram til legekontoret, og heldigvis er det ledig parkeringsplass.

Jeg river ungene ut av bilen, den ene p armen min og den andre sleper jeg etter meg. Vell inne ser jeg heisen gr opp, og dette er av den gamle typen som bruker utrolig lang tid. Jeg tar sikte mot trappen, og jeg hrer eldstemann nekte innimellom hylene til minstemann. Men n M vi komme oss opp de to etasjene fr vi mister legetimen, for vi er alerede 15min for seint ute. Jeg nrmestroper til eldstemann at om han orker flge p opp trappen skal han f premie etterp, og det virker. Vi stormer inn dren til legekontoret og jeg melder ifra mellom pustingen og pesingen at vi er for sein. Damen i luken ser bekymret p meg, jeg tror hun er redd for at jeg skal ramle om p flekken og hun m ta vare p de sjarmerende guttene mine til jeg fr hjelp. Hun sier at det gr helt fint at vi er for seine, vi skal bare sette oss ned vente. (Jeg mistenker at det egentlig ikke var helt heldig at vi var s sene, men at hun av medlidenhet latet som om det gikk helt fint.)

Vi setter oss ned og venter, til n har hylene til lilleskatten roet seg slik at de rundt oss ikke m bruke hrselvrn.

Vi kommer inn til legen og han konstanterer at jeg hadde rett i mine antagelser, eldstemann har vannkopper og minstemann har en kraftig rebetennelse. Med andre ord blir det en ny runde med antibiotika, hurra....(Og ja, jeg er veldig ironisk!)

Nr vi endelig kom oss hjem ramlet jeg ned i sofaen, utslitt i armene etter bre 15 sprellende kilo, springe opp trapper og prve beholde roen. Men jeg fikk desverre ikke sitte der srlig lenge, for minstemann skal ha medisin og eldstemann trenger trst.

Jeg fraskriver meg alle skrivefeil og drlig formulering av teksten, jeg er nemlig supermamma som ikke har tid til rydde i tankene. Det fr vente til en annen dag nr barna er friske!

Gledene i hverdagen.

Siden jeg prver vre positiv, m jeg ogs finne gleden i de sm tingene som hender i hverdagen! For det er jo de som er lykken.

En av gledene er hre minstemann lre seg nye ord, han har slitt lenge med sprket og i preioder kommuniserer han nesten bare med lyder og kroppssprk. Men etter en telefonsamtale med tanta lrte han seg et nytt ord, og jeg kan ikke annet en glede meg over det.

" heregud mamma, du surtrusa p!"

Jeg sa han ikke fikk lov tippe klesstativet som jeg hang opp klr p, i retur fikk jeg dette svaret. N synes jeg egentlig ikke at heregud er noe barn trenger si, men gleden over at han har tatt ibruk et nytt ord overstyrer alle meninger jeg mtte ha om dette fra fr. Og jeg lurer enda p hvem som har lrt han sprre om noen har surtrusa p nr de kjefter!

En annen ting jeg gleder meg over er alle de sm klemmene jeg fr fra guttene hver dag, og gleden nr jeg henter dem i barnehagen/sfo. Minstemann kaster seg rundt halsen p meg og deler villig ut suss og klem. Og jeg nyter det, jeg nyter godheten og nrheten til de vakre sm skattene jeg har. For jeg vet at en dag blir de store, og da kan jeg bare glemme dette.

"mamma, rolig forsiktig, ro ned!

Minstemann er urolig flink legge merke til hvordan sinnstilstand vi er i, s om jeg er stresset sier han alltid dette. Og det er ingen ting som hjelper s mye p senke stresset som tanken p at det prvirker guttene.

Nr det regner ute og guttene vil hoppe i slledammen hopper jeg sammen med dem. Og fler den barnlige lykken de har, og alle bekymringer forsvinner for en liten stund.

I de lange nattetimene er den lille hnden som sker min en stor trst, en liten gutt som stoler p mammen og pappaen sin uansett hvor vondt han har, og som finner trst hos oss.

Gleden er ogs stor nr guttene fr noe jeg har laget, og blir glade. Og nr jeg ser de bruker de ulike tingene fler jeg en enorm stolhet at det jeg har gjort for dem er viktig.

Denne suttesnoren har lilleskatten lagt sin elsk p, og uten det vil han ikke sove. Han finner tryggheten i ha noe fra mammen sammen med seg.

Jeg finner glede i f meldinger fra den fantastiske kjresten min, og glede hver gang han sier han elsker meg.

Gleden er overalt, du m bare lukke opp ynene og se den.

Og nr jeg tenker meg om er jeg verdens rikeste, for jeg har ftt to fantastiske gutter og en mann som alltid er det for meg.

Jeg er heldig og veldig veldig glad for at livet mitt tok denne veien, selv om det noen ganger fles som umulig mestre.

Snart kommer vren, selv om det ikke ser sn ut!

Sukk, at den stakkars lille gutten min skal vre s uheldig. N er han syk igjen, etter bare noen dager frisk. Jeg skulle s gjerne vite hva som gjorde at han ble syk hele tiden, hvorfor han har s store smerter og hvorfor vi ikke klarer finne grunnen. Men jeg m bare stole p at legene gjr det de kan for finne ut av det, og imens er jeg mamma, sykepleier, hushjelp, trener, fysioterapaut, aktivitetskoordinator og en litt sliten jente i 20rene. Etter tre r i helsenorge kan jeg ikke si at vi har s alt for hye forhpninger om hjelp, for selv om du er s heldig og mte dyktige fagpersoner vil de bli motarbeidet av systemet. S har du alle rundene innom nav, som kan vre bde frustrerende og kaotisk, men med litt flaks mter du p en saksbehandler som er et menneske og du fr litt hjelp.

Jeg doserer medisin, vurderer formen og holder styr p alt det andre som skal gjres. P den ene armen holder jeg en trist og sliten 3ring og med den andre prver jeg lage mat, for selv jeg kan ikke g p tom mage. Men maten smaker som papp, jeg er rett og slett s trtt og sliten at matlysten blir borte. Og slik har det vrt i mange r n, s jeg er svrt tynn, s tynn at jeg til stadighet fr sprsml om jeg har spiseforstyrelser. Men om du kan kalle det vre mamma for en spiseforstyrelse stemmer det, hvis ikke s er svaret nei. Kroppen min orker ikke ta til seg all nringen, og den bruker s utrolig mye energi p holde meg gende at jeg klarer ikke ta til meg det jeg trenger. S det blir en ekstra belastning hver gang noen sier ", du er bare s tynn", for jeg er veldig klar over det og om jeg skal bruke all min tid p tenke p dette vil jeg bli svrt frustrert, for jeg nsker ikke vre slik. Jeg vil gjerne legge p meg de ti kiloene jeg har mistet.

Jeg synes det er vanskelig vurdere nr vi skal dra til legen med minstemann, for vi har opplevd at noen ganger har han vrt i rimelig god form, men s blitt kjempesyk. Mens andre ganger virker han helt utsltt og vi er sikker p at dette m vre alvorlig, men s viser det seg at det ikke er det. S vi m pregne at det blir mange legevesk i lpet av ret, men siden vi har en helt fantastisk fastlege gr det bra. han er flink til lytte p hva vi sier og er nye. Og han beroliger oss alltid med at det var rett komme, og at vi ikke m vre redd for ta kontakt igjen. For det kan vre en ganske ekkel flelse nr du er innom legen med gutten et par ganger i uka i drlige perioder. Og som regel blir vi fort sendt til barneavdelingen for at barnelege skal se p han og vurdere hva som skal gjres. Om han blir veldig drlig p kvelden/natta ringer vi rett til barnelegen, vi slipper heldigvis unna legevakten. Og det er jeg svrt glad for, de har flere ganger vurdert han til vre i god form og vi mtte dra hjem igjen, selv om han egentlig burde ftt medisin. Og fr han ikke medisin til rett tid, kan vi vre sikker p at sykdomsforlpet blir lenger en om han hadde ftt hjelp med en gang. Men jeg skal ikke dra alle over en kam, for noen av gangene har vi flaks og mter en lege som er dyktig der ogs.

Heldigvis gr det mot vr, selv om det ikke ser slik ut. Og nr vren kommer gr det lenger mellom periodene minstemann er syk og nr tempratueren stiger ute fr han mindre smerter. S jeg har funnet frem et bilde av vrblomstene som jeg kan glede meg over mens vi venter :)




De gode og drlige dagene...

I det sekundet du pner ynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vrt sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) m jeg st opp.

Det frst som hender nr jeg prver kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen p gulvet, og den m selvflgeig havne under foten! Smerten kan beskrives p samme mte som legoklossene, de sm torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal g. P vei inn p bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov spise godter, og har rlig talt ikke peiling p hvor den kunne vre fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, fr lillebror snusen i den ste lukten...Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur p do frst. Som regel er det en svrt drlig kombinasjon vre tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For gjre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg fr etter lunsj.

Jeg ber eldstemann gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! N skal jeg klare dette uten bli rasende, for jeg vet at det har svrt lite effekt og er ikke den rette mten f han til slutte p. Selvflgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg ogs nektet...Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort n er ulovlig. "Mamma, men det husket jeg ikke nr jeg fant klubben!" Nja, den tror jeg ikke helt p, men jeg henviser til reglene vi i sammrd har laget og skrevet ned! Etter det som fles som en maktkamp p flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men n er han sur! Og alle som har hatt en 7ring i huset vet at det kan til tider blir svrt ubehagelig, nr de bestemmer seg for at alt er galt. Og for gjre situasjon vrre har 3ringen funnet ut at han skal ogs ha klubbe, med en gang! (N teller jeg veldig hyt inne i hode mitt, for tlmodigheten min slr ikke inn fr etter kl.10...)

Etter denne lille episoden er klokken gtt og vi bynner f det travelt, og selvflgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i gr. Jeg var nemlig alt for opptatt med sove p sofaen...Jeg hiver meg rundt fr mlt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. S hrer jeg et hyl fra stuen, minstemann fr ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var dden nr. Jeg prver lukke rene og tenker som s at de har godt av lre litt konflikthndtering p egenhnd. Men lydnivet ker og minstemann som ikke har det s godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han fr ikke lov sl og til storebror at han skal slutte si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at n var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske s irritert!)

Jeg ber storebror lage seg matpakke, s fr vi heller ta krangeln om pkledning etterp. Han lager maten og jeg lukker ynene for at han har brdskiva p prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjr det om han en dag eller to har litt mye plegg p skiva..

S skal de ha klr p, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er vrst, og stakkars oss om vi tar feil farge p buksen. Han hyler nr han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nd og neppe avlede han med politisjorta han skal ha p. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men s skal storebror kle p seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han f av seg nattklrne, men ikke snakk om at han kler p resten. (Jeg teller og teller, n er virkelig tlmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han fr g naken p skolen, for om fem minutter skal vi ut av dren uansett. Minuttene gr og nyaktig 1min fr vi skal kjre kaster han p seg klrne.

Resten av dagen har fortsatt p samme mten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rd sokk sammen med alle de hvite skjortene...

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke s ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjr at de fles s vansklige. Jeg vet ogs at selv om de blir frre vil de alltid komme, og men n lrer jeg meg godta dem og tenke p en annen mte. For de skal ikke f styre livet mitt.

Slim fit og skinny jeans, til en 3ring....

Minstemann i familien fant ut at det var p tide med helt ny garderobe! (Les: Vokste 5-10cm p kort tid og ut av alle klrne sine...) S jeg tok turen innom flere av kjpesentrene i byen, for jeg hadde en plan om handle alle klrne som trengtes p samme dag. Etter noen butikker kjente jeg frustrasjon vokse, har de sluttet lage klr som barn kan bevege seg i? Jeg har gutter som er helt normal i str, s jeg regnet med at da ville de passe de fleste typene klr som var i butikken, men der tok jeg VELDIG feil. Klrne m vre laget av noen som ALDRI har vrt i nrheten av et barn og som antakligvis har sltt hode s de ikke husker noen ting av tiden fr de fylte 10r...For det kan umulig vre noen med barn som lager bukser som er s trange at guttene ikke kan bye knrne og gir dem navn som Slim fit og skinny. Vanligvis bryr jeg meg fint lite om hva ting heter, men nr de lager klr med disse navnene til 4ringer blir jeg provosert og rasende! ER det rart at s veldig mange unge i dag sliter med spiseforstyreleser nr presset alerede kommer nr de er smbarn. (Og nr jeg tok en titt innom jenteavdelingen vil jeg pst at buksene var enda trangere der! Og det er rett og slett en katastrofe!) For si det sn, av 7bukser var det kun en model som jeg kan bruke p guttene mine, og som jeg anser som ansvarlig bruke p aktive barn. Hvorfor kan de ikke lage klr som faktisk er brukbare, som barna kan bevege seg fritt i og som de ikke m skvises inn i? OG om de m ha navn p de ulike typene, kan de gi dem navn som bten, bilen, toget, flyet, blomsten osv. MEn s lenge bukser fr kategorier som slim fitt, skinny jeans osv kan jeg love deg at jeg aldri kjper dem til mine unger. Jeg har overhode ingen planer om ke presset p dem, som jeg vet de vil mte etter hvert, og for at de skal bli mest mulig rustet til takle dette skal jeg alltid oppmuntre dem til vre fornyd med den dem er. For uansett str og fasong s er du fantastisk! Den som sier noe annet mangler hjerneceller og har garantert et s lavt selvbilde at de aldri vil kunne f det bra med seg selv.

Jeg hper virkelig at kjedene tenker seg om snart, og faktisk ser konsekvensen de skaper med selge denne typen klr. For hva er vel vitsen med at barn skal flge moten, er det ikke viktiger at de fr klr som passer til deres hverdag og oppfordrer dem til en aktiv livstil.

Jeg kunne sikkert skrevet sider opp og sider ned om temaet, men jeg avslutter heller med si " Satans idiota som har laga de latterlige klrne, mtte dem bli syd inne i et laken!" Og lover at det etter hvert vil komme noen litt mer positive innlegg, for dette kan bli deprimerende lesing!

Kommunal avlastning, en fantastisk mulighet!

Lrdag, barnefri og et hav av muligheter. Men hva gjr jeg? Sitter i sofaen og ser p drlige tvserier og trykker p macen. Egentlig brude jeg benytte sjangsen til dra med meg kjresten p shopping, eller finne fram skiene som ikke har vrt i bruk de siste tre rene. Eller kanskje ta en lang kjretur og bare nyte det gode vret ute. Men sofaen er s fantastisk fristende nr vi endelig kan slippe de daglige rutinene, nr vi ikke m tenke p medisiner, mat og stell. Kanskje jeg skulle dra ut spise middag, for nr jeg ikke har barna hjemme nekter jeg lage den selv ;)

Det har hendt et par ganger at jeg har ftt negative kommentarer om hvorfor vi har avlastning, om hvorfor vi "setter bort barnet". Det er s utrolig egoistisk og lite gjennomtenk at noen sier dette, for de vet ikke hvor krevende hverdag vi har. Om du aldri har hatt et barn med spesielle behov kan du heller ikke forestille deg hva det vil si. Og det verste er at de som kommenterer dette negativt er gjerne de som har barnevakt annen hver helg til sine egene unger, bare for dra p fest eller sosiale aktiviteter. Der er jo nyaktig det samme vi gjr, men vr grunn er at vi skal hvile og sove noen ekstra timer slik at vi klarer de tre neste ukene med minimalt med svn. Vi gjr ikke dette for vre egoistisk, vi gjr det for overleve.

Men jeg har heldigvis lrt meg at jeg ikke skal bry meg om de negative ordene, de kommer tross alt fra folk som er uvitende om hva livet faktisk er. Og det er p en mte synd i dem, som kan dmme andre p den mten.

S denne helgen skal jeg nyte og spare s lenge som mulig, for jeg vet at lilleskatten har det fantastisk fint og blir tatt svrt godt vare p. Og nr helgen er over har jeg og pappaen samlet s mange krefter at vi vil vre mer tlmodige. For skal du ha barn er tlmodighet en svrt viktig egenskap, og for kunne vre det m du ha det godt med deg selv. Og da vet jeg at vi kan gi en mye bedre omsorg en om vi aldri skulle f sove, hvile eller tenke p hverandre. Takk og pris for at det finnes en slik ordning, for den gjr at vi holder ut, at vi klarer g videre selv om vi er slitene og til tider frustrerte.

Jeg regner med at du sitter med den del sprsml om avlastning, s jeg skal forklare litt. Om du har sprsml svarer jeg gjerne :)

Den formen vi har for avlastning er vedtatt gjennom kommunen vi bor i, og det var helsesster som sendte den inn for oss. Det tok lang tid fra sknaden ble sendt til vi fikk avlastning, for det ble gjort en del feil i forbindelse med sknaden. Men nr det endelig var p plass har vi bare vrt fornyd. Du kan enten f avlastning i en bolig som styres av kommunen. Der vil det vre personale som jobber og tar vare p barna, eller du kan ha noen private til avlaste deg. I troms kommune er det svrt f som har denne jobben, og om du ikke kjenner noen som kan ta p seg denne oppgaven m du regne med vente lenge. I vrt tilfelle sa foreldrene mine at de kunne ta denne jobben, og de blir lnnet av kommunen for det. For at hun skal kunne gjre dette m hun beregne jobbe mindre, s derfor er det enormt viktig at hun faktisk fr betalt. Det gjr ogs at vi ikke trenger g rundt med drlig samviktighet for at vi belaster dem med en spas krevende oppgave. For de m som oss regne med minimalt med svn, og de m flge alle rutinene til gutten vr.

Hper du har en superfin dag, n skal jeg g gjre et nytt forsk p egentid :P

Fine syke BMWen min!

nei, fine lille bilen min er blitt syk! Og en ting er at det som regel koster penger, masse penger nr den skal p legebesk, men det andre er at jeg er like avhengi av den som av svn!

S med hjerte i halsen kjrte vi til BMW verkstede vrt, for n er det akutt. Det kan ikke vente noen dager, ikke engang noen timer!

Det hele startet med at den stoppet p vei ut av et kryss, og siden det BESTANDIG kommer trafikk nr du ikke har muligheten til stoppe mtte vi starte bilen kjre videre s fort som overhode mulig. Men siden vi kjrer relativt ny bil, slr noe med styringsfunksjonen seg ut og ratte str skeivt. (For vre helt rlig kan jeg ikke forklare det p en bedre mte, jeg holder meg til kjre biler, ikke bygge eller reparere dem!) Nr vi kjrer oss til siden m vi igjenom en aldri s liten rutine med dreie p ratte og starte og stoppe. (Og jeg har overhode ikke peiling p hvordan DET skal hjelpe, men jeg m bare flge instuksjonsboken.) Ofte priser jeg meg lykkelig over det elektriske systemet i bilen(selv om det kan vre en stor plage ogs!) for uten at det sto med store bokstaver hva som er feil, ville jeg lukket ynene og kjrt videre. (Jada, jeg vet at det ikke er s lurt!) Men systemet vil ikke sl seg p igjen, og jeg ringer verkstedet i smpanikk. (Som vanlig hender dette fem minutter fr de skal stenge...) Jeg forklarer problemet og fler meg som verdens smarteste(og takker lrerne som holdt ut med meg i engelsktimene, for instuksjonsboken er p engelsk og uten den ville jeg ikke kunne forklart noe av mening.)

De sier at vi bare skal kjre en runde, s prve igjen. Da burde det ikke vre noe problem mer.

Dagen etter skal vi ta en kjretur p dagen, for f minstemann til sove. Han fortjener noen timer svn etter ei lang natt med uro, og vi fortjener litt ro og fred. Vi kommer oss ut i bilen med en sint liten mann, som overhode ikke vil ha p hverken lue eller votter, og gud forby at han skal bruke vintersko! DET kan han aldeles ikke.

Vi dreier om nkkeln, og det eneste vi hrer er sm klikkelyder! Nyaktig i det sekundet tar panikken meg, for N vet jeg at det blir katastrofetilstander. Ingen skal tulle med kjreturen til den bestemte og sinte mannen i baksete, s hvordan skal jeg formidle beskjeden om at vi ikke fr startet motoren?

Etter et lite minutt med stilhet bestemmer jeg meg for snakke om dette som en spennende ting, for det m jo teknisk sett komme en slepebil for gi oss strm! Vi har "heldigvis" s ny bil at vi ikke kan f vanlig starthjelp, s falken m tr til. (Takk og pris for at vi er medlem av falken, det er ikke frste gangen vi trenger redning.)

Men fr jeg kommer til ordet slepebil hyler lillemann s hyt han klarer, n gr verden under. Men jeg fortsetter og snakke og later som at jeg ikke hrer hylene. (Selv om jeg kjenner det svir i rene og alle naboene har vrt ute p trappa for se om noen er skadet.) Jeg lokker med gutten inn og krysser fingrene for at de ikke m redde noen andre fr oss, for jeg m beregne at vi m st i vinduet helt til de kommer.

Bergningsbilen kommer og minstemann er igjen en lykkelig gutt. De starter bilen og vi fr beskjed om kjre 4-5mil s batteriet kan lade. (Og vi hper at dette er et engangstilfelle fordi vi har glemt ta ut en ledning om natten...det er lov vre optimistisk!)

Men etter dette har fine lille bilen min ikke hatt det s bra, og i dag mtte vi innse at den m p legebesk.

S mandagen fr pske skal den opereres. Og frem til den tid trenger den mye omsorg pleie, s den ikke nekter kjre ungene til barnehage/skole. (Jeg ville aldri overlevd en morgen med buss der begge ungene skal leveres p to ulike plasser i hver sin retning fr jeg selv skal den tredje veien. Jeg ville ALDRI kommet frem, for bussene i troms er serdeles ustabile...)

Morgenstund er tull i grunn!

Nr du er vant til st opp en plass rundt 5tiden om morgenen, er det rett og slett umulig sove lenge. I dag skulle den flotte kjresten min ta gutta s jeg skulle f noen ekstra timer svn. Som vanlig har natten vrt lang og jeg har vrt vken minst 15gang med lille nattevkern min, s da trenger jeg de ekstra timene. Klr ble funnet frem i grkveld og jeg har ordnet alt klart s det ikke skal bli noe mas p meg. For selv om jeg har funnet den perfekte mann, s er han som mannfolk flest. Finner igjenting uten at det er lagt frem!

Men hva hender? Joda, med det samme ytterdren lukker seg og stilheten kommer sigende vkner jeg. Jeg kniper igjen ynene tenker at JEG SKAL SOVE! Men nei, jeg fr rett og slett ikke til. Og s kjenner jeg at jeg er trst, tenk om jeg kunne rope p min mamma n! "Mamma, jeg er trst". Det hadde vrt luksus, vre liten bare for noen minutter. Og nr jeg kjenner etter m jeg p do, og om jeg ikke tar helt feil s hadde det smakt med litt mat. S det er bare st opp.

Jeg tasset inn p badet, og kjenner at det faktisk er litt deilig at jeg kan sitte p do s lenge jeg vil. Ingen smgutter som kommer stormende inn fordi de vil ha oppmerksomhet. S kommer flelsen av ensomhet, for siden jeg alltid er omgitt av noen blir det en liten overgang vre helt alene. Jeg vil ikke kaste bort flelsen og skal kjenne p den i dag, kjenne p det at det kun er meg som gjelder. Og s skal jeg vre uthvilt og fornyd nr jeg fr guttene hjem, for nr mamma er fornyd er guttene det ogs.

N synes jeg teksten hres nesten litt smromantisk ut, s jeg vil tilfye at slike tanker kommer ekstremt sjeldent! Jeg har nemlig ikke tid til tenke dem i alt kaoset vi omgir oss med til enhver tid!

Iflge mannen skal man prate til stueplantene, da holder de seg bedre. S siden jeg har nyaktig fire planter i stuen er jeg i godt selskap, og jeg trenger ikke vre ensom resten av dagen!

Kvalitetstid, alenetid, egentid ?!!

Det hele startet med sknaden p grunn og hjelpestnad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her m noe gjres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svrt lite og har et mye strre behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3ringer, skal vi ha rett p stnad fra nav. Tanken har falt meg inn fr, men jeg har rett og slett ikke orket tanken p alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke s enkelt som det hres ut, og om du "bare" fyller ut rubrikkene i sknadsskjemaet m du regne med f avslag. Og jeg er livredd for avslag, s det hele endte med 10sider egenerklring p hvorfor vi var ndt til f konomisk sttte. For at den skulle bli s god som mulig tok jeg kontakt med legen vr p sykehuset, og sa at vi m f snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg fler at det er behagelig komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig nr jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har ftt ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrlte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for hres ekstremt tvilsom ut lar jeg vre si at hun var som en engel...(Men etter 3r med sykdom i familien har vi mtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp p skuldra til meg selv.

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid gjre? Jo, nr jeg skrev sknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker p at om jeg spr guttene mine om hva jeg heter s vil de svare "Mamma". Men jeg klager ikke, for s lenge jeg kan puste bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det hres s fint ut si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette.

Frste forsk var p formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hrvask med hrkur og en runde med hrfner, barbering av mine mannelegger ("Mamma, du ser ut som en mann p leggan!" ligg hele tiden i bakhodet...) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske nr den ble kjpt inn!)

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hrkur og balsam, hrfnern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og flte faktisk en aldri s liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten vite om det.

Midt i utskylling av balsam hrer jeg telefon, som forvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal vre noe med ungene.) S jeg rsker til meg hnduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i drlig form, og de lurer p om det ikker er bedre for han f komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. S p bare noen f minutter hadde jeg kastet p meg klr, puttet det vte hret i en lue, rsket ut kontakten til hrfnern, funnet frem nkler, ringt samboern og kommet meg ut dren.

S n venter en drlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hrene p leggene garantert varmer litt ekstra.

Jeg ser n at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre r i en slags mammadvale er det greit.

Profilbilde, hva skal jeg velge? Ung, fylla eller realiteten.

Da er det frste innlegget postet, og jeg oppdager at kanskje det m et profilbilde til. Og det er ikke barebare, skal jeg velge et bilde fra tiden fr jeg fikk barn og enda s ut som et normalt menneske, eller skal jeg ta et bilde fra en av de siste mnd der jeg minner om en kombinasjon av heks og romvesen, eller mann som eldstegutten min sa nr han s leggene mine?! Eller skal jeg rett og slett lete gjennom skapene p bade etter litt sminke fra sist rhundre, spakle den p meg og ta et nytt og risikere forgiftning pga av kjemikalier som har vrt innestengt i sm beholdere litt for lenge?

Om jeg ikke tar helt feil s har jeg noen "fyllabilder" liggende, men kvaliteten er vel strengt tatt ikke s bra. For det fste var fotografen ustabil og for det andre var det alkoholen som gjorde at jeg flte meg som verdens vakreste. (En flelse som forvrig er fantastisk, bare synd det ikke varer lenger en fem min og til jeg mter et speil, eller en person som s hyggel sier "Du ser litt sliten ut, gr det bra?". Og vips ramler jeg ned p jorda igjen.

Det endte opp med et bilde tatt for noen r siden, for det l frst i mappen jeg pnet. Jeg veide 10kilo mer der, men ellers liker jeg tro at jeg ser ganske lik ut. (Hvis du glemmer posene under ynene og de pene sm linjene ogs kaldt rynker!) Siden jeg vet at veldig mange vil reagere p det der med kilo jeg skrev, vil jeg avbekrefte med det samme at jeg har en spiseforstyrelse. Jeg er frdt naturlig tynn og en krevende hverdag gjr sitt til at jeg er som jeg er. Og mens jeg alt er i gang kan jeg avbekrefte myten om at "Nr du nrmer deg 30 og har ftt barn vil du garantert ha ftt flere kilo ekstra p rumpa!".



Dagens sitat:

"Du kan smile selv om du ikke vil"

Velkommen til en mammablogg utenom det vanlige!

Det var ikke helt lett finne ut hva bloggen min skal handle om, for som det meste i livet s m jeg fundere og vurdere ting fr jeg setter i gang. Noen ting vet jeg sikkert, og det er at dette blir ikke en blogg som omhandler det perfekte livet som smbarnsmor og alle tingene ungene mine gjr! (Sfremst du ikke ser p perfekt som totalt kaos.) Eller jo, jeg blir garantert skrive om de litt pinlige situasjonene jeg havner i pga av guttene, som den gangen vi var p badeland og verdens strste mann kom for sette seg i boblebadet...."Mamma, hvordan skal ha mannen f plass her? Da renner jo alt vannet ut!" eller som da vi var i undertysavdelingen p lindex, og han utbryter "Se, de har laget strmpebukser for damer med baby i magen og tykke mannfolk!" Og selvflgelig m det vre to personer der som inngr i denne kategorien. Bloggen blir heller ikke handle om sminke, for det har jeg rlig talt ikke tid til. (Men kanskje om smarte rd for hvordan du kan se delvis normal ut til tross for 3r uten svn.) Jeg vil helt sikkert skrive om et tema som tar opp mye av tiden min, barn med svnproblemer og alle de "fantastiske" rdene du fr. Det skal sies at den ene gutten min har "uheldig svnmnster" pga medisinske rsaker, s vi har ikke en hverdag som regnes som normal. Og med nrmer ettertanke vil jeg skrive VELDIG mye om norsk helsevesen og frustrasjon rundt et system som ikke fungerer helt som det skal.

S vil jeg bemerke at jeg tar overhode ikke ansvar for skrivefeil og drlige formuleringer, de er medfdt og jeg gidder ikke kaste bort tid p det. (Kan du bokml vil du for det meste forst hva jeg skriver, for det er heldigvis ikke hndskriften min som skal tydes!)

Det vil ogs bli lite av hndarbeidsbidrag, men kanskje noen f om jeg lager ting som jeg synes er helt genialt og jeg vil ha oppmerksomhet for!

S om du vil flge en blogg som ikke er som alle andres, og som setter ord p ting vi tenker men ikke sier, er dette plassen for deg. Jeg er ikke her for poste mest mulig innlegg for f mange lesere. JEg er her for tmme ut litt av de tankene som hele tiden svirer i hode mitt. (Og om du vet av andre blogger av samme typen, si ifra for de vil jeg lese! :D )