februar 2017

Vinterferie med jobb og vanlig hverdag.

Da er vinterferien godt igang, og de stakkars ungene mine må bare innfinne seg med vanlige dager, og ingen ferietur. Men jeg tror ikke de lider noen nød, og selv om det er skolefri kan ikke alle ta seg fri fra jobb/studier. Så minstemann er på sfo, selv om han er særdeles misfornøyd med at han ikke kan være hjemme som ALLE de andre. Eldstemann kan passe på seg selv og bruker dagene til å ringe og mase om et eller annet regelmessig. (Og det selv om han vet at han får nei på 90prosent av spørsmålene som kommer!) 

Nå teller vel osloturen sist uke som en mini-vinterferie selv om formålet med turen var noe annet en ferie, så rampen burde være svært fornøyde uansett. Vi avventer enda en del prøvesvar og skal ta noen nye tester snart. Heldigvis kan vi gjøre det her i byen. Og så er det bare å vente på svarene før vi planlegger hva som skal gjøres videre. Til tross for litt trøbbel rundt legebesøket kan det ikke sammenlignes med hva vi opplever i offentlig sektor, og vi følte vi ble lyttet til. Så vi krysser enda fingrene. 

Når vi var i Oslo fikk vi endelig hilse på en fantastisk søt liten tass vi skal bli guforeldre til, og det var godt å kjenne at jeg faktisk er klar til å få en baby i hus. Ingen ting er så koselig som å ha en varm sovende liten baby på magen. Flaks at jeg har baby i magen, for jeg tror faktisk jeg ville fått litt problemer med å holde stand på ønsket om å ikke få flere barn etter de dagene vi var der. Vi hadde i grunnen en fantastisk tur, selv om hjemreisen ble litt trøblete med dårlig vær på hjemmebane. Men hjem kom vi oss med kofferten full av klær som vi hadde kjøpt til ungene. (Alle tre faktisk, jeg har jo innsett at det ikke er så alt for lenge igjen til juni!) 


Tror de to skal klare å være barnevakt på morgenen så mor og far får sove litt ekstra! Begge er morgenfugler, så da blir vel nummer tre det også!

Ellers er formen min ekstremt varierende, og jeg holder fortsatt på å bli småsprø av å gå på halv maskin. Heldigvis finnes det ikke noe som heter kronisk svangerskap, så det går over i juni! 

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg prøver å legge ut bilder regelmessig på Instagram siden jeg er så dårlig å blogge. Så du finner meg der som steinihavet :-) 

Hvor blir det av lykken og magien?!

Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig, når tiden skal være den lykkeligste på jord fylt av magiske forventninger og gleden over det nye som skal komme? 

I dag har jeg brukt 2timer på å spise 4 tygger brød, men for hver smule knøt magen seg. Jeg er så suten at det verker, men jeg klarer ikke spise, for kroppen tror at alt jeg putter i meg er gift. Så jeg må bekymre meg over vekten, som må gå oppover, for når perioden med amming kommer vil kiloene renne av. 

Nok en gang måtte jeg gi beskjed til jobb at i dag kommer jeg ikke, ord jeg skulle ønske jeg ikke måtte si. For jeg er gla i jobben min, og har fått den tilpasset så bra som en jobb kan være. Men ikke det en gang klarer jeg. Jeg vil ikke ha en sykemelding, men jeg har ikke noe valg. 

Jeg ser meg rundt i stuen, ser støvet og rote som flyter og vet at det må ligge der enda litt. Jeg orker ikke gjøre noe med det, og vil ikke pålegge min bedre halvdel enda mer som må ta vare på guttene og følge dem opp. Han står for matlaging, handling og det husarbeidet som ikke kan vente. 

Voggen står urørt i gangen hos mamma og pappa, men jeg orker ikke starte på jobben det vil være å ordne den. Jeg orker ikke engang planlegge hva som må gjøre med den i tankene. 

Det svir av dårlig samvittighet når jeg tenker på bursdagsselskapet vi har lovet mellomstemann, han som hadde bursdag i januar. Nå er vi i februar og vi har enda ikke klart å ordne til fest med vennene hans. 

Og midt oppe i alt dette forventes det at jeg skal se fremover, smile og gløde av morslykke. Men istedenfor går jeg med en klump i mage, en trang til å grine og når jeg gløder er det fordi jeg er sint. Sint på alt og alle. 

Jeg er så fryktelig trøtt, så sliten og lei at smilet har gjemt seg. Tenk at noe så naturlig som et svangerskap skal være så tøft og vanskelig, det som kvinner har gått gjennom i tusenvis av år. Så hvorfor må jeg takle det så dårlig, hvorfor kunne ikke jeg slippe lett unna? 


Måtte morgendagen bli bedre! 

Facebooksiden min finner du her! 

Svangerskapsuke 23.

Da er jeg ankommet svangerskapsuke 23 og 57,1prosent av svangerskapet er over om jeg faktisk føder på termin. Og grunnen til at jeg vet dette er utelukkende fordi jeg har lastet ned et par apper på telefon. Så nå passer jeg på å oppdatere de rundt meg jevnlig om hva som hender med lillelarven i magen. For eksempel er foten denne uken ca 4cm og like lang som stortåa til 7åringen. 

Jeg har fått flere spørsmål om jeg kan slenge ut noen gravidbilder og svangerskaps oppdateringer regelmessig, og det skal jeg prøve på. Så jeg fant frem en liste med punkter som er blitt brukt på andre blogger, men kom gjerne med innspill om du synes noe mangler! 

  • Graviduke: 23
  • Termin: 16.juni, om jeg ikke husker feil. 
  • Trinnmester: To antar jeg, mulig jeg bør lese de heftene jeg fikk hos jordmoren så jeg ikke høres ut som en uvitende førstegangsfødende hele tiden!  
  • Dager igjen til termin: 121 dager, så takk til appen som holder kontrollen.
  • Neste kontroll: Svært godt spørsmål, en eller annen gang i neste uke! Takk og pris for kalenderen som holder styr på livet mitt, uten den blir det krise! 
  • Kjønn: Jente, om jordmora så riktig på ultralyden! Håper i alle fall det for nå hekler jeg en riktig så søt prinsessekjole! 
  • Innkjøp: Ehh, nei?! Eller jo, har kjøpt inn rosa garn som skal bli til babyklær! Det må jo telle tenker jeg! 
  • Mammaklær: Oh yes, denne gange oppfører magen seg helt ulikt med de andre to gangene så mine vanlige bukser er pakket bort og alle tightser er for stramme rundt magen. Og takk og pris for Cubus som selger jurholdere i min nye størrelse og at jeg kan gjemme de grusomme gravidbuksene under store gensere!  
  • Humør: Hissig, irritabel og med sterke meninger. Føler for å kvele noen stadig vekk, og skravler over gjennomsnittet mye om dagen. Jeg holder meg langt unna avisene for lokale politikere står ikke spesielt høyt i kurs. Og det bør ikke nevnes bompenger, skolevei eller mat som lukter i nærheten av meg! 
  • Søvn: Konstant trøtt og sover elendig, og det hjelper ikke på at mellomstemann sliter med nattesøvn! 
  • Strekkmerker: Ikke et eneste på magen, men puppene er pent stripet som før og et par tre har vist seg på hoften. Men alle var der fra før, de bare sees bedre. 
  • Gravidmage: Oh yes, den vokser og er i veien når jeg skal ta på skoene. Utsikten ned til føttene er helt borte, og alle plagg sklir opp! Den oppfører seg ikke som når jeg bar rundt på guttene. 
  • Vektøkning: Endelig har jeg passert startvekten min fra før jeg ble gravid! Nå går det rett vei og jeg tror jeg har lagt på meg litt over et kilo! (Men når du plusser på det jeg mistet så er det rimelig bra!) 
  • Aktivitet: Tja, babyen er aktiv den, sparker blæren som en fotball og ligger i ro hver gang faren eller brødrene skal kjenne sparkene utenpå magen!  Og jeg er tobarnsmor fra før og må pent røre på meg! Men den daglige gåturen min har blitt droppet til ære for basilusker de siste dagene. Men lover meg selv på tro og ære at jeg skal bli flink igjen når formen er tilbake til normalt utgangspunkt. 
  • Carvings/må ha: Solo, latte med karamell eller vaniljesmak, lakris og en kanelbolle av og til. Og jeg liker vanligvis ikke kanelboller...
  • Plager: Halsbrann som kunne satt fyr på huset, kynnere som gjør vondt, kvalme som aldri gir seg, hovene ben med medfølgende smerter, potte tett nese, kviser på størrelse med bolighus over hele meg, en evig trang til å tisse. 

Og det var vel det jeg hadde å informere om i dag. Jeg er fortsatt ikke noen fornøyd gravid kvinne som nyter dagene, og forbanner alle idioter som påstår at svangerskapet ikke er en sykdom. Jeg har aldri følt meg så lite frisk i hele mitt liv og ekstrem svangerskapskvalme er en grusom tilstand. 


Dagens gravid bilde av magen, tatt av 7åringen mens jeg pakket til Osloturen vår.  

Facebooksiden min finner du her. 

Straks klar for Oslo!

Klokken seks i dag tidlig våknet jeg av to stykk unger som skravlet mer enn de vanligvis gjør hele dagen, og det er mye det. De er fryktelig klare for den kommende Osloturen og har muligens mistet evnen til å snakke om andre ting. Det var så morsomt å høre på dem at jeg ikke ble morgengretten, gleden deres har vist smittet over på meg. 

Så da var tiden inne for å finne frem kofferten, nå skal vi ut på tur. To viltre unger, en gravid hormonell trollkjæring og den stakkars mannen som vil fungere som bærehjelp.. En aldeles nydelig kombinasjon, og jeg gruer meg! Jeg springer på do annen hvert minutt, jeg får ekstremt vondt i beina av å sitte for lenge i ro, jeg er kronisk tett i nesen med unntak av når jeg blør neseblod i mindre passende omgivelser. (Som i fly vi for eksempel.) For ikke snakke om at jeg reagerer fortsatt like ille på lukter som ikke passer inn i ja-listen min, og kvalmen er dessverre svært tilstedeværende. Det positive er at jeg holder på maten, så da skal jeg ikke klage så veldig mye, bare litt. 

Vel, jeg må jo pakke til turen, og innser at det hadde vært så utrolig mye lettere om det var sommer og mindre behov for vinterklær. Jeg har nå kommet så langt at jeg har funnet frem klærne ungene skal ha med, og etter det ble jeg motløs, ramlet ned på sofaen og ga litt opp. Hva i alle dager skal jeg ha på meg og med meg? Klærne mine er irriterende trange over magen, og selv om jeg trodde jeg hadde mye som ville gå over magen var det feil. Det er vel ikke ok å gå naken, så jeg får vel finne ut av det litt fort. 


Ellers har jeg laget meg en liste over ting vi må huske for jeg stoler virkelig ikke på egen hukommelse nå om dagen. Skulle tro den berømte ammetåken hadde landet litt i overkant tidlig. Kan også være at forkjølelsen henger litt for mye igjen, for de siste dagene har jeg vært rimelig slagen. Kunne jo ikke gå for lenge uten innblanding av basilusker. 

Planen er å handle inn litt klær til ungene når vi er i sør, for jeg antar at utvalget er litt bedre enn her, så jeg pakker alt i en koffert, og stapper den ene i den andre. Kjekt at de ikke er like store, for det holder i massevis å drasse på en koffert og rullestol på tog og buss gjennom hovedstaden. 

Men det viktigste formålet med turen er legebesøket til minstemann, og jeg kjenner det skal bli godt å bli ferdig med det. Vi vet at det ikke er sikkert vi kommer noe videre, men vil i de minste ha prøvd. Og det er verd det det koster både for lege, reise og opphold. Jeg tør ikke håpe at vi får noen svar, og tenker som så at vi får ta det som det kommer. 

Facebooksiden min finner du her! 

Kjære mamma, nå er morsdagen her igjen!

Kjære mamma, takk for at jeg aldri kom hjem å fant deg dekket med lær og med pisken i hånden og pappa i grise kostyme, det ville gitt meg evige traumer. Men også takk for at pappa fikk klapse deg på stjerten på butikken, uten at han fikk et klaps i tryne. Du lærte meg hvor fint et forhold kan være. 

Takk for at jeg fikk gå i verdens styggeste tightser i alle himmelens farger, gjerne med hull på knærne. Selv om du ville at jeg skulle kle meg pent og se ut som et barn som kom fra et møblert hjem. Uten denne valgfriheten ville jeg ikke hatt det så bra. Det var nok ikke så lett å se andre velkledde piker gå rundt med mødrene, mens du hadde en jente med skit på knærne og klær i vill uorden. 


"Neeeeeei, ikke rosa klææææær!"

Takk for at du lærte meg evnen til å smugspise godteri uten å bli oppdaget, etter mange års studier oppdaget jeg teknikken og har nå videreført dette til min egen mammarolle. Det er noe helt spesielt med å fylle munnen med karameller og påstå at det ikke er noen ting der til unger som har ørene og nesen på stilk! 


Det er vel ingen tvil om at jeg bestemte påkledningen selv, i det minste passet fargene sammen denne gangen! 

Takk for alle de gangene du ignorerte mine ikke fullt så gode unnskyldninger til hvorfor jeg var kommet for seint hjem, men også takk for at du ga meg en lærepenge når jeg virkelig gikk over streken. Jeg tok ikke skade av husarrest og lærte at ærlighet varer lengst selv om man av og til kan slippe billig unna. Jeg trekker tilbake slamring med dørene, alle forbannelser og innser at det må være ganske slitsomt å ha en unge i hus som spiller Hard-Rock på full guffe bak en låst dør. 


Antar det var bestikkelser på gang, den kjolen der var ikke hverdagsantrekk på meg!

Enda en gang takk for at du holdt ut med det morgensure trynet mitt, om det hadde funnes en gren for sånne som meg i olympiske leker ville jeg garantert ha vunnet. Hadde du ikke tørket bort Nugatti etter min mellomste søster ville jeg eksplodert i et fyrverkeri så fargerikt at selv det vi ser på tv fra nyttårsaften ville blitt småleker i sammenligning. Jeg hatet å stå opp, og gjør det fortsatt. Men til tross for mitt eksplosive vesen taklet du morgenene utmerket, og har nesten klart å lære meg det. (Jeg blir aldri noen morgenfugl.) 


Det kom tidlig frem at jeg ikke var noen søt liten dukke! 


Æ håpe du får en fantastisk morsdag kjære mammaen min :-) 

Facebooksiden min finner du her! 

Svart mandag!

Selvfølgelig måtte min yngste sønn treffe et tre i akebakken, knuse rattkjelken og sendte oss til legevakten og i røntgen med en ekstremt vond fot. Så vond at vi ikke engang fikk rører den og det ikke var sjangse i havet for at han kunne stå på den. Ingen brudd, men kraftig forstuet. Han ville helt sikkert klare å trå på foten iløpet av mandagen.... 

Men neida, når mandagen omsider kom etter en lang og slitsom våkenatt var foten like vond. (Takk og pris for at jeg la meg i nitiden kvelden før!) Så den yngste kandidaten måtte holde seg hjemme, og bæres rundt. Men det passet jo særdeles dårlig for min bedre halvdel hadde obligatorisk undervisning som startet før småfuglene og jeg hadde et møte jeg absolutt ville være med på. Typisk at en av ungene blir syk eller skadet når det passer dårligst.) Løsningen ble mine kjære foreldre som skulle se etter minstemann mens jeg var på møte, samt fungere som privatsjåfør. Vel, det ble en stressende morgen, og den ble ikke bedre av at den sviende smerten i magen kom på nivå med det jeg opplevde sist graviditet. Men hva kan man vente etter 20 uker med hode i dass og tiltagende tendens til sure oppstøt. 

Vel, jeg kom meg på møte og vi var så vidt i gang da telefon min ringte. Noe som var flaut i seg selv siden jeg hadde glemt å slå av lyden. Det var læreren til eldstemann, og jeg kjente svien i magen ble enda kjipere. Han som vanligvis aldri er syk, og som er borte toppen 1-2dager i året. Han var kvalm og pjusk... Og der var jeg i en kjeller i sentrum, langt unna skolen, mannen i huset var på universitetet og garantert umulig å få tak. Jeg forbannet verden et øyeblikk. Heldigvis klarte han å gå hjem, så han fikk beskjed å møte opp på sykestuen til bestemoren å vente på meg. 

Når jeg omsider kom meg hjem var jeg rimelig stresset, noe som gjorde at jeg fikk utallige smertefulle kynnere. Ubehagelig og unødvendig, og det hjalp ikke på med den gryende hodepinen jeg kjente. Så jeg fikk drasset minstemann ned under armen, stappet dem i hver sin ende av sofaen og slengt på en maskin med klær før jeg gjorde et forsøk på å sove litt. Men teit som jeg var satt jeg meg ikke mellom mine to trollunger, og de røk selvfølgelig i tottene på hverandre. Alt som normalt når de er syke samtidig med andre ord. 

Vel, jeg holdt ut og priste meg lykkelig når mannen kom hjem. For da kunne jeg endelig legge meg på det kalde soverommet med lyset av og håpe på at hodepina ga seg. For jeg har jo hundrevis av kommentarer å svare på etter at lokalavisen skrev om det siste blogginnlegget mitt. Men den ble bare sterkere og data fikk være data. 

I dag er det en lysere dag, for eldstemann ble heldigvis ikke dårligere og kunne gå på skolen. Dessverre var ikke hodepina mi borte når jeg sto opp, og det ble ikke bedre av at jeg ble vekket alt for tidlig av de som skulle fjerne noen små hauger med snø utenfor. Hjullaster i oppkjørselen før halv syv er ikke ok for tiden. Foten til minstemann er stadig like ubrukelig og far i huset er like utilgjengelig. Heldigvis stilte onkelen til minstemann opp, og var bærehjelp og privatsjåfør når vi skulle til legen. All bæringen mandagen var ikke godt for magen min, og det straffet seg med utallige kynnere i natt. Men nå er han sjekket og jeg krysser fingrene for at det blir bedre før slutten av uka, så vi ikke må ta ny røntgen. Og ikke minst fikk jeg resept på syrenøytraliserende som kan lindre den sviende magesmerten litt. Så nå sitter jeg og teller timer til mannen er ferdig og kommer seg hjem, for da skal vi rake veien til apoteket. 


"Bli gravid sa dem, det blir gøy sa dem...."

Facebooksiden min finner du her! 

Og saken i ITromsø finner du her. 

Klart jeg vil føde en liten baby, er ikke det normalt?!

Konkurranse om hvem som går minst opp i vekt  under svangerskapet sa du? Sånn for å få en søt og fin liten baby? Jeg er med, helt klart, for å tape så det jomer i veggene. 

Nei, jeg sulter ikke ungen i magen min og jeg har heller ikke noe ønske om at den skal være så liten som mulig når den skal presses ut.   Som alle andre normale og oppegående gravide mødre ønsker jeg det beste for barnet mitt, og legger min flid i å droppe rått kjøtt, enorme mengder koffein og andre ting som er på nei-listen. Jeg gjør mitt beste for å holde meg fysisk aktiv for å ha en fordel når dagen kommer og jeg skal springe maraton liggende i en fødeseng. Jeg spiser så godt som jeg klarer og tenker over om maten jeg stapper i meg har det næringen som trengs. Ja jeg tryller i meg mye usunt, men når kvalmen er så fremtredende er det bedre at jeg spiser noe, enn at jeg ikke gjør det. 

Men nå har det seg slik at jeg er født med en kropp som er unormalt tynn, ja jeg er faktisk blitt omtalt som både beinrangel, lyktestolpe og det som verre er. Og det gjør jo sitt til at jeg ser ut som en underernært gravid fanatiker om jeg skal tro enkelte. Dessverre for meg er det sånn at det skal ekstremt mye til før jeg legger på meg, og jeg kan derfor ikke velge å se "feit" ut. Jeg er dømt til å være tynn, men jeg nekter å godta at andre skal kritisere meg for det. Og ikke kan jeg noe for at jeg ble sengeliggende i tre måneder med ekstrem kvalme og vekttap heller. Jeg har da like mye rett til å vise meg frem som hun som veier 30 kilo for mye. Hvorfor er jeg et dårligere forbilde enn henne? Hvorfor skal jeg la være å legge ut skrytebilder av den voksende magen jeg er så uendelig stolt over? Kan ikke andre glede seg på mine vegne der jeg strutter av stolthet over jobben jeg gjør, i stede for å henge seg opp i hvor mange kilo jeg veier? 

Det er i alle fall fryktelig sårende hver gang jeg overhører kommentarer eller leser andre som skriver nedsettende ting om kroppen til andre gravide. Hva vet vel du om bakgrunnen til hver enkelt? Kanskje hun som veier så lite har slitt med ekstrem svangerskapskvalme eller hun som veier så mye har problemer med stoffskiftet og store mengder væske samlet i kroppen? Det er ikke vekten som avgjør om barnet har det godt i magen vår, og du kan i alle fall ikke passere noen på gaten og bedømme akkurat det. 


Vær stolt av den kroppen du har, uansett hva vekten sier. Det er ikke den som skal gjøre deg lykkelig, men dine egne tanker om deg selv. Snakk godt om andre, og du blir positiv til deg selv. 

Facebooksiden min finner du her. 

hits