februar 2014

Dagens innhold, EMG, nevrografi, hudbiopsi!

Om du synes en EMG-undersøkelse høres harmløst ut og skal på det innen rimelighetens tid, ikke på under noen omstendigheter les videre på dette innlegget! 

Det er litt mye sykdomsprat på meg for tiden, men det er vel ikke så rart med tanke på produksjonsfeilene som på mystisk vis har kommet frem i dagens lyd de siste årene. Men det er nå en gang denne sykehusturen som har vært innholdet i dagen min i dag, så da blir det også det jeg skriver om. 

Dagen startet lenge før småfuglene, men denne gangen var det fordi jeg hadde time på sykehuset klokken åtte. Et tidspunkt som kan høres greit ut, såfremt du ikke må kjøre i kø i 30-45 minutter for å komme frem. Hurra for veitilbudet i Tromsø, og de fantastiske bussene som jeg overhode ikke stoler på så bil blir det beste alternativet. Det hjelper jo ikke på at vi har bare en bil, to unger som skal leveres ulike plasser og alt dette før vi egentlig er våkene. 

Men jeg rakk sykehuset med god margin, og satt meg til å vente på at klokken skulle bli åtte. Jeg var meget rolig, uten de helt store bekymringene for hva de neste timene skulle inneholde, og sovnet. Og hvordan i alle dager jeg klarer å sove i en korridor der det springer forbi meg hundrevis av folk er meg et mysterium, men jeg var åpenbart veldig trøtt. Heldigvis prøvde ingen å rane meg eller vekke meg før de åpnet luken så jeg kunne melde min ankomst. (Som jeg etterpå leste var helt unødvendig, jeg kunne bare vandret inn på avdelingen og satt meg på en av de vonde trestolene med det samme. Istedenfor den godt polstra sofaen jeg fant.) 

Jeg ble ropt opp ganske nøyaktig klokken åtte, tror jeg i alle fall. Og kom inn til en hyggelig dame som fikk æren av å starte undersøkelsen, og den mest hyggelige delen av den. Små støt med strøm gjennom føttene i form av duppedingser som festes her og der. Dette var ganske så greit, og det det føltes som små myggstikk som får tærne til å krølle seg. Hun fikk litt trøbbel med det tekniske, og det ble noen runder ekstra myggstikk. Ikke så galt at jeg synes det var ubehagelig, så jeg tenkte at dette ville bli en helt ok dag. Men hjelpe meg så feil jeg kan ta...

Siden de fleste sikkert ikke vet hva jeg babler om er litt fakta på sin plass, jeg kan dessverre ikke bekrefte om jeg snakker sant eller ikke, men håper at en eller annen fagperson kan legge til en kommentar å rette på meg om jeg forteller eventyr. Nevrografi og EMG (elektromyografi eller noe sånt) er undersøkelser som skal sjekke funksjon i armer og bein. Og nevrografi sjekker vel nervene og EMG musklene om jeg ikke drømte det damen jeg fikk forklart. Dette utføres med at strøm sendes gjennom armene og beina, og de lærde kan lese noen kråketær på en datamaskin å få et fornuftig resultat. 

Første delen av EMGundersøkelsen var helt grei, men den andre delen kan ifølge kjentfolk få voksne mannfolk til å grine. Her skal det nemlig føres en nål inn i muskelen for å sjekke den elektriske aktiviteten, som sender strøm. Det første stikket gikk helt greit, og kan sammenlignes med en passe stor flis i hånden. Lyden av muskelen var også ganske bråkete, så om du hater skurr på radioen vil jeg anbefale ørepropper. På dette tidspunktet var jeg fortsatt ganske positiv, og tenkte at dette skal jeg vel klare ganske bra. Men det var helt til nålen traff en eller annen plass på leggen. Det ramlet ut et høylytt «faen...» og hadde jeg ikke vært sånn passe godt oppdratt av mine foreldre ville det kommet en glose som den mest hardbarka sjømann ville vært stolt av. Det gjorde pissvondt, så vondt at jeg hadde mest lyst å løpe ut av rommet, uten en tanke for at jeg ikke hadde buksen på, som igjen beviste at jeg bruker store, gode bestemortruser som ser mer grå ut en hvit. 

Jeg fikk valget om å avslutte, men å risikere å måtte gjøre dette en gang til er ikke et alternativ så jeg bet sammen tennene og holdt ut resten av stikkene. Som kjentes som strikkepinner som ble stukket gjennom foten. 

Videre var det på tide å bytte rom, og jeg kjente antydninger til at behandlingene av føttene muligens kunne gi meg litt trøbbel resten av dagen. 

Nå skulle det termotest og hudbiopsi på plass, og sistenevnte var den jeg bet meg mest merke i. For biopsi bruker som regel å handle om å skjære i noe, og i dette tilfellet var det vel ganske åpenbart at jeg var den uheldige. 

Termotesten forteller om du har normal oppfattelse av temperatur, og kan gi en indikasjon om det er noe feil i nervetrådene. Den utføres med at du skal trykke på en knapp når du kjenner forskjell i form av varme eller kulde på en dingseboms som holdes mot huden. Kulde og smerte er på en måte to ulike typer bilder, som begge kan kjøre på motorveien som nervetrådene er. Dingsebomsen så ut som en dings med en metallplate på, festet til en ledning som igjen var festet til et apparat. Også her ble det registret noe greier på en datamaskin som de lærde må tyde. Jeg synes i grunnen undersøkelsen gikk greit, men nå synes jeg jo det er ganske ubehagelig å få noe varmt rett mot huden så jeg hadde klart meg fint uten den prøven. 


(Jeg haddee en mistanke om hva som ventet...)

Etterpå var det biopsien sin tur, og den er til for å sjekke hvor mange tynne nerveceller jeg har i hudens ytre lag. Så det betyr at de må pille av noen biter av meg. Det utføres så sterilt som mulig, med at det bruker en minikakestikker som lager små hull i huden, en pinsett som må være særdeles upraktisk å jobbe med som holder huden og en skalpell som skjærer den løs. Så puttes det i noen plastbokser av det lille slaget og leveres en eller annen plass for å undersøkes. Du får selvfølgelig lokalbedøvelse først, noe som sikkert er like greit etter det du har vært gjennom. Sårene ble tapet sammen av strips og plastret over. Og jeg fikk beskjed om å holde dem tørre i en uke. 

Etterpå kan du være i aktiviteten som mulig, og legg merke til ordet KAN! For etterpå hadde jeg faktisk ikke bare litt ondt, men jævlig ondt i føttene. Og jeg måtte få samboeren til å kjøre en omvei før jeg kunne sette mine ben på jobben. Når jeg kom dit gjorde jeg mitt beste med å konsentrere meg, men jeg kjente at jeg ble mer og mer urven i takt med at smertene ble verre. Til slutt måtte jeg kapitulere og dra hjem, etter å ha prøvd å ignorere den voldsomme dunkingen i bena. Og jeg ringte min far som måtte stå for redningsaksjonen, og fikk spørsmål hos min mor hvorfor jeg må være så veldig sta når det kommer til å presse meg til det ytterste. (Mamma, det er fordi jeg slektes på deg!) 

Vel hjemme ramlet jeg inn på badet, og på dette tidspunktet svirret det i hode av smerter, og for første gang etter sist barnefødsel kastet jeg opp av smerter. DET hadde jeg aldri trodd etter en harmløs liten undersøkelse. Til slutt fikk jeg krøket meg til sofaen der jeg sovnet ganske fort. 

Resten av kvelden har jeg fungert heller dårlig, og det til tross for noen rosa piller jeg har puttet i meg! 

Så får vi bare håpe at de kjipe undersøkelsene fører med seg noen svar som kan hjelpe meg og forhåpentligvis også minstemann. For når jeg også har smerter i bena, er det veldig sannsynlig at vi har det samme. 

Ellers kan jeg komme med noen små tips: 

1. Barber leggene før du drar på en slik undersøkelse, i alle fall om du er redd for at noen skal se urskogen du dyrker på leggen om vinteren. Er du mann kan du vel slippe unna, eller om du ikke har problemer med at andre ser litt hår på kroppe din. Men vær obs på plaster, det kan være litt ubehagelig å dra av om det tar med seg noen småhår som klorer seg fast.

2. Ikke bruk feit krem før du drar dit. (Sto i brevet jeg fikk med dato og oppmøtested!)

3. Ikke planlegg fyll og fanteri i timene etterpå. Jobb kan gå bra om du sitter helt i ro og gjør noe som ikke krever den helt store hjernekapasiteten.

Nå kan det selvfølgelig være mindre smertefullt for mange, men det vet du jo ikke før du har prøvd! 

#EMG #nevrografi #nevrologisk #smerter #sykehus #hverdag #bakfasaden #mammablogg #hudbiopsi #termotest #tortur #ubehag #tips #helse 

Da jeg møtte veggen.

Når jeg traff den berømte veggen var det så hardt at muren slo sprekker og bærekonstruksjonen ble svekket. Jeg ramlet sammen, som et korttårn ved et vindpust. Jeg var utbrent, og fanget i en slitsom boble skapt av depresjon. 

Den første uken sov jeg, jeg sov mer en noen gang. En lang og hvileløs søvn langt inne i et urolig mørke. Jeg sov og sov. Mitt liv ble redusert fra å leve til å eksistere. 

Den andre uken kastet tungsinnet seg over meg, som et sort filter som ikke ville la meg se det som var lyst og fint. Jeg gikk, jeg spiste, jeg sov, jeg fungerte, men jeg smilte ikke. Øynene var tomme for liv, og jeg bare handlet. Og jeg gjorde det letteste valget jeg noen gang har tatt, jeg ba om hjelp! 

Den tredje uken ga jeg faen, jeg ga fra meg ansvar. Jeg droppet husarbeide, jeg sov når jeg trengte og jeg løftet ikke en finger for noen andre. Jeg tenkte kun på meg selv, for første gang i livet. Ingen flink pike, ingen flink mamma og ingen flink kjærest. Nå var det min tur å la noen andre ta vare på meg. 

Den fjerde uken kom gråten, og jeg gråt for alt. For dopapirrullen som ikke var byttet, for melken som var gått ut på dato, for juletreet som var feil, for gavene jeg ikke orket lage og for hvor håpløs jeg følte meg. For barna som måtte se sin mor gråte, for kjæresten som måtte ta ansvaret, for verden som var urettferdig og for hverdagen som ikke gikk rundt. Jeg følte meg mislykket, egoistisk, mindreverdig og stygg. 

Den femte uken klarte jeg å se noen små lysglimt gjennom det sorte filteret av negative tanker som styrte følelsene, og jeg innså at jeg hadde alt for strenge krav til meg selv som mor, som venn, som kjærest og som kollega. Og jeg så at det var på tide å ta et oppgjør med alt i livet. 

Jeg lærte litt etter litt at jeg ikke var mislykket når jeg ikke vaske leiligheten hver uke, og at det var greit å støvsuge bare når jeg så det var behov for det. Jeg lærte at det var lov å hoppe over middagen en dag, og heller spise noe lett som brødskiver eller frokostblanding, jeg lærte at det er helt normalt å føle seg lei når du er mamma, jeg lærte at jobben ikke er alt i livet og jeg lærte at venner skal du beholde om de har tid å vente på deg. Jeg lærte at jeg er fin uansett hvor tynn jeg er og at jeg er vakker på min måte uansett hva andre måtte tenke om dem saken. Jeg lærte at ungene ville elske meg like mye selv om jeg ikke var tilstede på hver eneste foreldremøte og jeg lærte at kjæresten skal ta like stor del av familielivet som meg. Jeg lærte at jeg ikke må gi av meg selv hele tiden, og jeg lærte å finne gleden i håndarbeid igjen. 

Tiden gikk, og for hver dag ble litt og litt av det mørke filteret borte, helt til den dagen jeg oppdaget at jeg levde igjen. Like plutselig som jeg traff veggen, var den borte. Men det krevde blod, svette å tårer å komme seg på bena igjen. For veggen måtte bygges opp, bærekonstruksjon måtte forsterkes og sår måtte leges. Det tok tid og det tok krefter, og selv om jeg fikk hjelp var det til syvende og sist min egen kamp. 

Depresjon kan ramme selv den sterkeste, og det er en sykdom på lik linje med en knekt fot, en svulst eller et sår. Du kan bli helt frisk, du kan få ettervirkninger og du kan bøte med livet. Det er en lumsk sykdom, som ligger under sengen og lurer, og sniker seg frem i mørket. En sykdom som ikke sees utenpå, men som spiser deg opp fra innsiden. En sykdom som kan ramme alle, og som får deg til å tro at du ikke er verdifull, at du ikke kan bli elsket og som lurer deg til å tenke tanker som ikke er dine. Depresjon har på mange måter sine egne tanker, negative tanker som gjør alt for å dra deg ned i støvet og lenke deg fast der. 

Men jeg ble frisk, helt frisk etter å ha kjempet en vondt kamp mot mine egne holdninger og oppfattninger av livet. Og jeg er i dag den småvimsete jeg, bare litt mer gjennomtenkt. 

Jeg lærte at jeg ikke må være perfekt for å fylle rollene mine, jeg lærte at det er lov å si nei og jeg lærte å velge hvem og hva som er verd min tid. Og jeg ble mer voksen en noen gang, og fikk utdelt en selvinnsikt som gjør at jeg i dag vet når jeg skal bremse for å ikke treffe veggen på nytt. Jeg lærte meg å stole på meg selv.



Jeg håper at mine ord kan være med å motvirke den store feiloppfatningen i samfunnet som sier at det er svakt å bli psykisk syk! For jeg opplever enda at jeg tar meg selv i å tenke at det er flaut at jeg har vært så dårlig som jeg var, at det er et tegn på svakhet. Men egentlig så er det et tegn på sunnhet, et tegn på at du er et ekte menneske med tanker, følelser og sanser. Og jeg håper at en dag vil depresjon være like naturlig å snakke om som en skadet fot. 

 

Facebooksiden min finner du HER!


#mammablogg #depresjon #psykiskhelse #psykisksyk #psyk #følelser #samfunn #sykdom #hverdag #livet #bakfasaden #roller #helse #helseproblem 

Skal vi ikke bli ferdig med trassalderen?

Nå føler jeg meg jukset igjen. Skal liksom ikke trassalderen være når ungene er tre år? Ikke fire? Og du hørte helt rett, jeg sier trassalderen, ikke «en eller annen håpløs alder!». 

Minstemann er fire år, og har helt klart noen egne tanker om hvordan hverdagen skal være. Se bare på noen av situasjonene vi har vært gjennom de siste ukene, som har krevd en stor porsjon tålmodighet hos oss. 

En dag oppfattet han at de norske herrene sviktet på ski, noe som ifølge han var grusomt. Han satt i et skrik som kunne overgå selv den skumleste dinosaurus og ville overhode ikke la seg trøste med at det var trippelt gull på jentene. «Jeg liker ikke jenter!» Han holdt på slik i en time før han oppdaget at han heller kunne leke med småbilene, i sofaen, der han ikke får lov å leke med dem?

En annen episode var på vei hjem fra barnehagen, vi måtte stoppe på butikken og far i huset trakk det lengste strået og gikk for å handle. Igjen i bilen satt jeg og minstemann, og det gikk nøyaktig tre sekunder før han spurte: «Er pappa ferdig snart?» Når jeg var uheldig å svare at nei han er ikke kommet seg inn på butikken enda satt han i et hyl som nesten knuste vinduene på bilen, han ville hjem NÅ. Og han kunne aldeles ikke vente på noe pappa, for det var kjedelig. «Kjør hjem uten pappa, han kan gå!» Vi holdt ut i nøyaktig 18minutter før pappaen kom seg i bilen, og han fant ut at han heller kunne være sint for at vi ikke skulle ha is til middag. 

Så kom det en påkledningssituasjon, og du kan tro han ble sint når han måtte ha klær på seg. Hvorfor det liksom? Vi kunne jo bare fyre i ovnen å være hjemme, han trengte ikke dra i noe barnehage og jobben var bare teit. Faktisk kjempeteit, for å sitere han nøyaktig. Så sirenen ble skrudd på og vi brukte en halv time å lure på et par sokker. Jeg tørr faktisk ikke tenke på hvor lang tid vi brukte på alle klærne samtidig. For naken ut i 10minus var ikke et alternativ. 


"Neeeeei, æ vil det skal være sommer!" 

Og så kan du være sikker på at det alltid er feil forelder gjør noe, så når lørdags snaksen skulle utdeles av meg, slo han munnen opp å hylte ut at jeg gjorde det helt feil. Jeg måtte jo forstå at jeg ikke kunne gi han godteri, det måtte faren gjøre. Problemet var at faren ikke var hjemme, og når jeg sa at da trengte han ikke snaks var han heller ikke enig. Det var også feil, og slik holdt han på til han heller bestemte seg for å «låne» godteri hos storebroren, som ikke ville dele. 

Videre finner vi stadig frem feil sko om morgenen, ja og jakke. For det er jo helt klart at en fireåring ikke kan gå i den samme jakken to dager på rad, faktisk ikke to ganger på samme dag heller. Og skoene må jo passe til bilen?! Ikke spør meg hvor bilen kommer inn i det her, og hvordan det kan ha seg at den tydeligvis endrer farge stadig vekk. 

Matpausene gir også rom til uenighet, og her om dagen hadde vi smurt smør på feil side av brødskiven faktisk. Og ikke snakk om at han ville høre på at den var helt lik på begge sider. Han kunne ikke spise en ødelagt brødskive, det måtte vi da forstå. 

Alt i alt synes jeg vi fortsatt har litt i overkant mange krasj enda i forhold til at han er fylt fire. Her hadde jeg forventet at når han sto opp på bursdagen skulle det være slutt på krokodilletårer og diskusjoner om småting som egentlig ikke er ting i det hele tatt. Men nei, vi holder fortsatt på som før. 

Så får jeg bare krysse fingrene for den femte bursdagen! 

Så sover vi veldig lite igjen.

Det siste dagene har vært ekstremt tøffe, og minstemann har hatt veldig lange våkeperioder om natten. Det har vært så ille at vi igjen har vært nede i fire timer søvn i døgnet, noe som gjør sitt med humøret og ikke minst formen. 

Hva som plager han ekstra er ikke godt si, for det virker ikke som at han har mer smerter enn normalt og han er heller ikke direkte utilpass. Han får bare ikke sove, selv om han prøver. Det kan jo være at alle årene med dårlig søvnmønster gjør sitt for at den blir problematisk, men jeg håper det snur snart. For jeg vil helst ikke at han skal måtte gjennom en ny periode som vi hadde da han var mindre med 2-3timer søvn på hele natten. 

Jeg håper bare han får litt mer hvile i natt, for vi merker på han hvor utrolig sliten han blir. Språket blir med det samme dårligere og han blir frustrert og sint når vi ikke forstår. Han leker mindre og han mister den vanligvis så gode konsentrasjon sin. Egentlig takler han så lite søvn veldig godt, så dagen går greit, men på ettermiddagen merker vi godt at han helst burde sove. Og når kvelden kommer ber han om å få legge seg. 



Kuledynen har hjelpet, uten tvil. Men nå har han funnet ut at han ikke vil bruke den, og vi lar han få en pause. Det er viktig at han ikke får noen negative opplevelser med den. Så får vi heller prøve igjen om noen dager å se om han vil bruke den igjen. 

Når vi er så trøtte og slitne prioriterer vi de viktigste, og sosialt liv er det første som fordufter, så alle husarbeidsrutiner som kan vente og andre ting vi ikke må gjøre. Vi bruker heller alle kreftene på å gi guttene trygghet og den omsorgen de fortjener. 

Heldigvis går vi mot lysere tider, og da blir det lettere å takle den store søvnmangelen for oss voksne i alle fall. 

Så får jeg heller bare drømme om at lilleskatten en dag skal få sove som alle andre, helt uten smerter og helt uten ubehag. Selv om det kanskje er lite realistisk, så må jeg bare tviholde på tanken. Den gjør at vi kommer oss fremover, selv når vi føler at vi tar to skritt tilbake. 

I morgen er det jobb igjen, og det skal bli litt godt å komme seg ut av leiligheten. Man ender på en måte opp i en liten boble, da er det godt å kunne gå litt utenfor den. Så får vi bare krysse fingrene for at det blir en uke uten sykdom og fravær som den siste inneholdt rikelig av. 

 

#mammablogg #helse #sykdom #søvn #nattesøvn #søvnmønster #hverdag #syktbarn 

Tatovering er ikke smertefullt!

Etter mye frem og tilbake bestemte jeg med for at kroppen min skulle prydes med en aldri så liten tatovering, eller tre. Jeg har lenge tenkt tanken, men har blitt litt skremt av skrekkhistorier om hvor ondt det gjør. Men jeg opplevde ingen smerte, faktisk ikke et snev av det en gang. 


Først kom det vanskelige valget med å bestemme seg for motiv, og jeg har jo forstått at ofte har tatoveringene en eller annen form for betydning for den som bærer dem.

Så etter å ha studert oversikten i to-tre minutter falt valget på en sint hai og noen hjerter. Og så måtte jeg bestemme meg for hvor jeg skulle ha dem, og jeg endte opp med magen. Haien symboliserer at jeg har fungert som akvarium, og hjertene symboliserer begge guttene mine som har vært fisk i magen. (Om du har sett bilder av et foster i tidlig stadium ligner de litt på fisk, helt sant!) At haien muligens ser litt skremmende ut betyr at den er god å beskytte de to hjertene, eller noe sånt. Hjertene skulle kanskje vært litt mindre dryppende, men dessverre fantes det ingen helt normale hjerter i utvalget. 


Når alt dette var på plass fant jeg frem vaskekluten å dynket den godt i vann, tok av plasten og klistret den lille lappen på magen. Og jeg hold pusten, for ifølge det jeg har hørt var det nå smertene skulle slå inn, og nesten slå meg ned i gulvet. Det eneste jeg opplevde var at jeg muligens kunne brukt litt varmere vann, men det gikk helt fint til tross for litt gåsehud på kroppen. Etter en liten stund tok jeg av papirlappen, og en meget sjarmerende hai kom frem. Når jeg skulle feste hjertene var jeg med godt mot, og fikk det unna uten noen større følelsesmessige utbrudd. 


Jeg må si meg meget fornøyd med resultatet, og ikke minst symbolikken i mine helt nye tatoveringer.


Og det beste av alt er jo at jeg kan vaske dem bort i tilfelle jeg skulle angre.

Så min erfaring med tatoveringer er med andre ord at de ikke gjør vondt, de tar kort tid å få på plass, og om du er uheldig kan du bare vaske dem bort. De kan kjøpes på de fleste lekebutikker, og om du er heldig og kjøper en partypakke med is får du noen med på kjøpet! Og er du ekstra snill kan du dele med egne barn, søsken eller foreldre. 

 

#tatovering #juksetatovering #smerter #kroppsfokus #kroppshysteri #samfunn #trend #symbolikk #DIY #bloggtips #mammablogg

Er mannen ekstra snill når han vasker klær?

Å være syk mamma er nesten helt umulig, og det er virkelig da man oppdager hvor mye som gjøres i løpet av en dag eller to. 

Resultatet etter to dager der jeg har vært helt sengeliggende er overfylte skittentøyskurver, smårot over alt, nesten tomt kjøleskap og en mann som påstår han er ekstra snill som vasker klær. (Det kommer vi tilbake til!) 


(Enda så mye jeg krysser fingrene for det, så vasker ikke klærne seg selv!)

Jeg har heller ikke laget utstillingsdukker som leker rolig og uten lyd, så når jeg først fikk hodepine ble den forsterket av to unger som kranglet om hvem som var flinkest til å være troll. Og troll er jo heller ikke kjent for å bruke innestemme. Og jeg har bare meg selv å takke, for jeg går jo rundt å sier de er trollungene mine!

Guttene synes heller ikke noe om at moren ligger i sengen hele dagen, så de fant fort ut at de skulle holde meg med litt selskap, i form av å bruke meg som klatrestativ. Noe som ikke er helt enkelt når jeg ligger der med nesten 40 i feber og har vondt i hver eneste lille fiber i kroppen. Og ikke har jeg hjerte til å jage dem ut heller, for når minstemann bestemmer seg for å være doktor med storebror som assistent leker de jo veldig bra i lag, og da ville det jo være ufint å forstyrre dem. Selv når refleksen skal sjekkes og minstemann undervurderer egen styrke når han treffer meg i leggen. 


(Stilen min de siste dagene...)

Men over til det der med klesvasken, hvordan i alle dager kan det ha seg at mannfolk er flinke når de gjør helt normale oppgaver i et helt normalt hjem? Jeg hører aldri noe om at jeg er flink når jeg utfører samme oppgaven. Ufint, og vet du hva svaret var da jeg kommenterte dette i en meget fornærmet tone, "Ja, det er sånn det skal være!". Hadde det ikke vært for at jeg var lenket til sofaen under et godt og varmt teppe skulle jeg hoppe på han. (Og det er vel kanskje også grunnen til at han tørr å erte meg på seg!) 

Nå vet jeg at han bare sier det på tull fordi han vet jeg blir sur, men jeg vet om flere som har den oppfatningen og mener seriøst. Og det provoserer meg, for i et hjem skal man kunne hjelpe hverandre og ta del i de oppgavene man har. Og på den måten ivareta begge partene i forholdet. Og det sier vel seg selv at når kvinnen er syk skal hun få hjelp så hun får muligheten å ta det med ro, på lik linje som mannen? 

Så her i huset har vi fordelt oppgaver etter hva vi misliker minst, men det betyr ikke at vi tviholder på det når en av oss settes litt ut av spill. Og på den måten unngår vi all form for irritasjon som kan skape trøbbel i et forhold. 

Jeg kan jo legge til at mannen har vært veldig grei å ha med å gjøre de siste dagene, han har tatt seg av guttene å hold skipet gående. Så kan jeg vel se mellom fingrene på litt rot. Og om han skulle dratt på handletur ville jeg blitt alene hjemme med ungene, noe som ikke var helt aktuelt når formen var så dårlig. Så litt mindre mat en hva vi normalt sett har i kjøleskapet kan jeg leve med, for vi har så det rekker i minst en uke til. (Men før den tid har jeg store planer om å være på bena igjen!) Og ikke sa han noe i går da jeg brukte opp alt varmtvannet i et forsøk på å dusje varmen i kroppen. Og han ofret også sin plass i sengen så jeg skulle få ligge i fred når jeg var dårlig. (Mistenker at det muligens var noen egoistiske grunner bak dette, siden det kan virke som jeg løper maraton og er sportskommentator i søvne, på samme tid. For ikke snakke om varmen jeg utstråler, bokstavelig talt!) 

Så nå håper jeg bare at feberen fordufter og at jeg slutter med den unødvendige hosten som gir meg tidenes magemuskler. For ikke snakke om at smertene jeg har i bena blir verre og gjør at jeg halter rundt som en gammel dame. Jeg blir også ekstra deppa når samvittigheten slår inn, og jeg føler jeg ikke strekker til ovenfor guttene. Så du kan trygt si at jeg er angrepet av en heftig runde manneinfluensa, for jeg er garantert døden nær her jeg ligger å synes fryktelig synd i meg selv. 

 

#manneinfluensa #sykdom #helse #foreldre #mammablogg #foreldreblogg #barn #følelser #oppdragelse #forhold #bakfasaden #husarbeid #husarbeidsrutiner #klaging #hverdag 

Liten oppdatering.

Minstemann er dårlig, og feberen herjer med den lille kroppen. Han sover mer en normalt, og jo mer han sover jo mer bekymret blir jeg. For jeg ser at det er hvileløs søvn, og at han ikke har det mye godt. Men jeg klarer ikke sove, for jeg våkner konstant å må sjekke om han har det bra, at han puster og at ikke feberen blir for høy. 

Det er så vondt å være mamma når guttene er syke, og spesielt når de blir såpas dårlige som lilleskatten er nå. For jeg klarer ikke slappe av, og går rundt som på nåler og følger med. 

Som regel blir formen bedre av seg selv, og jeg kan senke skuldrene. Men av og til ender det med sykehusbesøk, og det krever så enormt mye av både barn og foreldre. 

Så jeg får bare håpe at han blir bedre fort, både for hans og vår skyld. Storebror var mye bedre i dag, så han fikk dra til pappaen sin.

Jeg kommer sterkere tilbake når hverdagen blir normal igjen, å beklage så mye at jeg ikke skriver mer. Jeg skal heller prøve å oppdatere facebooksiden min litt mer med statuser og bilder når jeg ikke får skrevet her. Tusen takk til alle som leser og deler bloggen min og ikke minst liker siden på facebook. 


(Godt å ha en kald mammahånd å holde i når feberen er vond å takle!)

Besøk av virus!

Det er så urettferdig å se på hvor mye den stakkars lille gutten vår må plages, og det er så vondt å se hvor mye mer smertene virker inn på han når den lille kroppen blir syk. Hele helgen har feberen herjet med den lille tassen. Han har sovet både mer og mindre. Flere timer, men mindre sammenhengende. Og ikke snakk om at mammahjerte finner roen og får sove når han ligger der med høy feber å sover i fanget mitt.  Så jeg sitter våken og følger med, og kjenner pulsen stiger i takt med feberen. Så natten gikk med til å bytte våte nattklær, kalde kluter og beroligende nattsanger. Så får det heller være at vi på nytt må venne han til å ligge alene i sin seng når han blir frisk, selv om han er mye våken. Men når guttene er dårlige så skal de også få den tryggheten de trenger, selv når det er natt og alle cellene i kroppen til mammaen hyler etter søvn.


(Minstemann prøvde sist gang han var syk å lære seg yoga!) 

Men i dag når han våknet kunne du ikke si at han hadde vært delvis sengeliggende dagen før. Han var i toppform og feberen var forduftet. Og sånn er det ofte med han, en dag kjempesyk og den neste helt frisk. Så han har lekt doktor hele dagen, og det var dessverre den uheldige storebroren som fikk gjennomgå med sprøyter, blodtrykk og div andre undersøkelser. Men når han skulle sjekke refleksen måtte vi stoppe han, for ikke snakk om at han slår forsiktig i knærne. Han bruker all kraft og det er bare å håpe på at han treffer sofaen og ikke foten.

Eldstemann fikk feber igjen i dag, så nå er det tydeligvis påan igjen. Stakkars ungen som helst vil på skolen, og ikke være hjemme å kjede seg. Forstår han godt, for sist uke måtte han også holde seg hjemme nesten hele uken. Så da blir det en liten tur til legen i morgen på han. (Den ekte legen altså, lillebroren kom med diagnosen «aua». Å den var litt tynn i mine øyne.)

Dumme feber og dumme virus som har angrepet oss. Og nå klør det i halsen min også, men om det er fordi jeg selv holder på å bli syk eller fordi jeg har sovet så veldig lite vet jeg ikke. Det tar på å være mamma når guttene blir dårlige, og det er ikke før de blir bedre at jeg kjenner hvor sliten jeg blir. 

Så jeg får bare håpe at eldstemann blir feberfri fort igjen, og at vi snart er ferdig med denne runden sykdom. For nå er jeg fryktelig sliten, etter mange uker med dårlig form på meg selv. På en måte bare overlapper de ulike tingene hverandre, og jeg føler meg håpløs. Skal vi liksom aldri få en pause?! 

#sykdom #helse #familie #virus #smerter #feber #følelser #mammablogg #helg #familieliv #uflaks #hverdag #bakfasaden #barn #foreldre #oppdragelse #søvn

Romantikk, hva er det?

Min bedre halvdel er av den romantiske typen, som godt kan finne på å ta noe ugress med hjem eller kjøpe meg en bok om hvordan jeg skal utrydde skadedyr som maur. Han er en sjarmerende mann, og jeg må si meg veldig fornøyd med han. Hvem smelter liksom ikke av slike fine gaver? (Og jeg ble kvitt mauren!)

For fire år siden gikk han til mine foreldre og ba om min hånd, og siden han er svigermors drøm var svaret ja. (Selv om jeg mistenker at de endelig så en måte å bli kvitt meg på!) Det resulterte i et frieri og en ring på min finger. Ganske romantisk tenker du kanskje, der han kom hjem fra jobb med blomster og smykke i gave til meg, gikk ned på knær og lurte på om jeg ville bli hans for evig. 

Det høres kanskje usannsynlig romantisk ut å fri på valentines, og det er det kanskje også. Om bruden hadde vært klar over det.

Men neida, her har jeg vandret rundt i snart fire år uten å være klar over hvordan dag jeg faktisk ble forlovet, og det var kun med en tilfeldighet at jeg så på de gamle bildene fra babytiden til minstemann, og la merke til datoen på bildene. 14 februar. 


(Smykke mannen kom hjem med, legg merke til ordet Diamant! Ifløge sikre kilder skal det være min bestevenn, men jeg har litt problemer med kommunikasjon. Blir mest enveis, altså jeg snakker og det hender bare der!)

Så jeg må vel bare innse at jeg er så totalt uromantisk som du kan få meg, og at jeg mangler evne til å oppfatte romantiske gester som gjøres ovenfor meg. Og det er mulig jeg bør revurdere mitt syn på hva romantikk er, eller i det minste lære meg hva andre mener om saken. For ettersom jeg forstår er det ikke romantisk å sende gubben på sofaen så han får ligge i fred når jeg sover dårlig om natten, og det er heller ikke romantisk å kjøpe ferdigmat som jeg serverer etter en kjapp runde med den i mikroen. Jeg skal ifølge sikre kilder legge meg selv på sofaen og diske opp med en hjemmelaget rett som jeg har brukt timevis på, i form av planlegging, laging og dilldall på bordet. 

Nå skal det sies at min bedre halvdel mest sannsynlig var like svimmel som meg i gjerningsøyeblikket, og at det bare er tilfeldigheter som gjorde at det ble en dato som jeg kan huske. Men vi kan skylde på at vi hadde en baby som sov mindre en seks timer i døgnet på den tiden, og da går liksom alt som ikke er så viktig i glemmeboken. Og det er vel bare ringen på fingeren som gjør at jeg i det hele tatt husker at vi en gang la planer om bryllup. 

Så om du noen gang har prøvd å være romantisk mot meg, beklager for at jeg tilsynelatende kan se ut som tidenes mest overlegene person. Jeg evner bare ikke til å oppfatte slik, og mangler mest sannsynlig et eller annet gen. 

#mammablogg #forelskelse #samfunn #valetinesday #blomster #gaver #forlovelse #bryllup #romatikk #følelser #bakfasaden 

 

Du vet du er voksen når...

Kom over en liste der du kunne sjekke om du var voksen, men siden den ville medføre at jeg aldri under noen omstendigheter ville falle inn i kategorien voksen innen rimlighetens tid, har jeg laget min egen. Bør leses med en god porsjon humor og en smule ironi! (Og for all del, ikke ta meg så alt for seriøst!)

1. Du vet du er voksen når du blir kalt gamle mor på butikken av noen vilt fremmede unger, uten at de prøver å fornærme deg. 

2. Du vet du er voksen når du nesten griner av lykke når noen ber om å se legitimasjon når du kjøper øl, vin eller flakslodd! 

3. Du vet du er voksen når du bruker solfaktor 20+ for å beskytte huden, fordi du er redd for sykdom og ikke rynker! 

4. Du vet du er voksen når "et glass vin" faktisk betyr bare et glass. 

5. Du vet du er voksen når du bruker dine siste kroner på brød, melk og avisen, istedenfor sjokolade, øl eller kino. 

6. Du vet du er voksen når du hever et øyebryn over bar mage og dyp utringning, midt på vinteren. (Spesielt om du var ung på 90tallet!) 

7. Du vet du er voksen når du får konfekt i julegave, og nyter den sammen med en kopp kaffe. 

8. Du vet du er voksen når du blir hjemme når du kjenner det klør i halsen, istedenfor å dra på en kanonfyllekule uten sidestykke, med en tanke om at du sikkert blir syk uansett. 

9. Du vet du er voksen når du faktisk ligger i ro hjemme når du er syk.

10. Du vet du er voksen når du stirrer intenst på nyhetene og ber barna hysje så du får med deg hvert minste lille ord. 

11. Du vet du er voksen når du ikke forstår begrep som xoxo, BRB, SNX, ILU, LAX, SAP, SERR, INS, L8R og WTF. (Ungdomsspråk!)

12. Du vet du er voksen når du fint kan går rundt med hår på leggen, uten å få hysterisk anfall i tilfelle noen ser den. 


(Bare litt panikk, med andre ord på vei å bli voksen da bilde ble tatt!)

13. Du vet du er voksen når stilige klær byttes ut med praktiske. 


(Her snakker vi praktisk før pent!)

14. Du vet du er voksen når du kan personnummeret ditt på rams, samt barnas og samboerens. (Og da snakker jeg om de siste sifrene, ikke bare fødselsdatoen!)  

15. Du vet du er voksen når du bruker en truse som er på størrelse med stjerten din, og ikke med en tommelnegl. 


(Voksentruser, store og behagelige!)

16. Du vet du er voksen når du kan motstå et fristende program på TV og legger deg i stedet for. (Så fremst du ikke har en opptaker så du kan se det senere, da teller ikke dette!) 

17. Du vet du er voksen når du ikke spiser sjokolade til frokost fordi det er usunt, selv om du kan gjøre det. 

18. Du vet du er voksen når du kjøper ekstra batteri og lyspærer, bare for å være på den sikre siden. 

19. Du vet du er voksen når du kaller barndommen din for ?i gamle dager!?

20. Du vet du er voksen når du glemmer hvor gammel du er, fordi du er ferdig med alle de spennende bursdagene der du plutselig fikk litt mer frihet. 

Så om du ikke vil bli voksen kan du med andre ord bare gjøre det motsatte av listen. Tenker jeg starter med sjokolade til frokost i morgen. (Etter at jeg er kommet meg på jobb, så ikke ungene avslører meg. Mistenker at det kan være litt vanskelig å ro seg ut av situasjon om de ser mamma med sjokolade i hånden før åtte om morgenen.)

 

 #mammablogg #samfunn #humor  #ironi #hverdag #liste #voksen #alder #bloggtips #tips

Oisan, hverdagen hoppet på meg!

I dag krasjet jeg med hverdagen, som forventet. Og du kan trygt si at jeg kan komme meg inn i en slags slummremodus uten problem på bare noen få dager. Så når morgenen kom og vi måtte stå opp før de jævla bråkete småfuglene jeg mistenker har tatt bolig i hode mitt, var humøret ganske kjipt. Det er godt mulig at en kombinasjon av to stykk unger som var våken på skift i natt var en innvirkende faktor. 

Vi kom oss ut døren innen rimelighetens tid, men det var bare fordi eldstemann hadde feber og ikke måtte på skolen. Formen var så bra at han kunne være alene mens far i huset kjørte mor på jobb og leverte minstemann i barnehagen, og jeg priser meg lykkelig fordi vi er ferdig med småbarnsstadiet på han. 

På jobb snublet jeg nesten inn døren, og av erfaring burde jeg vite at det er et heller dårlig tegn. Men etter noen runder rundt meg selv kom jeg inn i arbeidet, helt på slutten av dagen rett før jeg måtte springe siden jeg og guttungen skulle innom legen for en aldri så liten sjekk. Det tar på å være borte fra jobb i litt over en uke, jeg glemmer tydeligvis ALT! 

Bare flaks at jeg husket koden så jeg fikk logget meg inn på dataen, som lurte på om det kanskje var på tide å oppdatere passordet. Jeg kom frem til at dette ikke var dagen for å huske ting, og ignorerte glatt påminnelsen. 

Legebesøket gikk forresten greit, og vi har tydeligvis et virus i hus. Meg selv var ikke mye å skryte av, og jeg hadde helst sett at alle prøvene viste at ingen ting var galt. Så det kan se ut som jeg snart må gjennom en grusom undersøkelse som garantert kan sammenlignes med tortur. 

Etter jobb var det bare å få handlet litt mat til et utsultet kjøleskap som hylte høyt etter påfyll. Og så springe inn i barnehagen å hente minstemann for så å stresse hjem til eldstemann som var alene. (Ikke for det, han klarer seg åpenbart veldig godt alene, det er bare det at mamma ikke klarer så godt å huske på akkurat det!)

Middagen gikk unna uten noen mat på gulvet, og jeg priste meg igjen lykkelig for at vi snart er ferdig med den vanskeligste småbarnsperioden der mat flager mellom veggene og klistrer seg fast på steder som du aldri sjekker. Ikke før du får besøk i alle fall, som påpeker at hygienen kan være en fordel i alle hjem. 

Så kom småfuglene tilbake og prøvde å banke hull i hode mitt, og ettermiddagen gikk bort i en slags blanding av megling mellom to verdensdeler som kriget om alle lekene som kom innom stuen. 


(Okeida, har ikke vasket dusjen med tannbørst i dag!)

Det endte med at jeg utviste dem fra landet, altså stuen og plutselig ble de bestevenner der de klaget på morens vedtak om utvisning. 

Nå sover trollungene og trollmor koser seg med en enorm pose smågodt selv om hun overhode ikke bør spise det på grunn av en ganske vanskelig mage. Men det må da være måte på hvor mye selvkontroll jeg liksom skal ha, spesielt etter en helt vanlig dag som denne! 

#hverdag #mammablogg #bakfasaden #søvn #nattsøvn #oppdragelse #foreldre #barn #familieliv #klaging

Selvfølgelig skal du ikke reise bort fra dine barn!?

Beklager, men jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for at jeg reiste bort noen dager uten mine barn. Det har seg slik at navlestrengen ble klippet like etter fødselen, så de må ikke henge klistret inntil meg døgnet rundt, og de kan helt fint ha det bra sammen med andre omsorgspersoner som står dem nært. 

Så uansett hva enkelte eksperter måtte si om temaet så kan de stikke en finger i stjerten! (Unnskyld språket, men jeg har faktisk sensurert meg litt i forhold til hva jeg egentlig mener om å gi voksne folk dårlig samvittighet for noe som egentlig ikke er et problem i det hele tatt!)  

Mine barn har aldeles ikke fått noen traumer etter at vi har vært borte, og de husker fortsatt hvem som er moren når hun kommer uthvilt og fornøyd hjem, etter fire netter med fantastisk oppladende søvn, og ikke minst ubegrenset med voksenlek på kveldstid lamme kjæresten uten unger som avbryter hver gang vi prøver å ta på hverandre.  

Som om ikke det holder med savnet så skal altså ekspertene prakke på meg en ide om at jeg er verdens dårligste mor i det samme sekundet jeg setter bena utenfor hjemmet og min rolle som lege, husmor, vaktmester, koordinator, leksehjelep, politi, president, sykepleier, kokk, renholder og mamma går over til å bare være meg. 

Og for å gjøre det hele litt ironisk har de samme ?ekspertene? ofte en formanende pekefinger ute og forteller meg at jeg også skal huske å bevare meg selv som person når jeg blir mamma. Jeg skal med andre ord prioritere egentid og selvstendighet, i en hverdag som allerede har fullstappet timeplan.  

Så jeg må bare spørre, hvordan i guds navn skal jeg klare å ta vare på meg selv, om jeg aldri skal kunne være uten barna mine? For det er da ganske urealistisk å forvente at dette skal klemmes inn mellom krigsmegling i hjemmet og bæsjtørking. (Og ikke minst særdeles dårlig nattesøvn for fjerde året på rad!) 

I dag kom jeg hjem til storegullet som har storkoset seg hos sin far, i den obligatoriske pappatiden siden vi var så egoistiske å ikke holde sammen når vi oppdaget at vi ikke fungerte i lag som et par. (Men det er en annen diskusjon?) Han hadde det aldeles strålende der, og hadde ingen som helst behov for å klage over at moren hadde vært bortreist. Og samme var det med minstemann som har vært hos sine besteforeldre som også avlaster oss hver tredje helg, det har vært bra fryktelig for han å være sammen med to omsorgsfulle voksne som skjemmer han bort etter noter og bærer han på gulltrone. 

Jeg kjenner jeg blir litt små sprø av alle meninger om hva som er rett og galt av foreldre. Kanskje på tide å huske at alle familier er ulike og det som ikke fungerer for noen kan være aldeles strålende hos andre. Og jeg vil faktisk ikke tenke på den store forbrytelsen vi gjør når vi har avlastning siden vi faktisk har et behov for å sove litt ekstra innimellom. Og bare tenk på alle dem som jobber borte fra hjemmet! 

Når det kommer til at ungene får traumer av å være borte fra foreldrene noen dager, ta deg en bolle. Sist jeg sjekket er både jeg og min bedre halvdel kommet oss frem i livet uten noen form for problemer selv om våre foreldre noen ganger kunne være borte, for ikke snakke om alle de gangene vi dro på besøk til tanter og onkler. Og vi har ingen problemer med tilknytning til våre foreldre, selv om vi ikke har vært limt fast i dem de fem første leveårene våre. Jeg mistenker heller at det har forsterket selvstendigheten vi har i dag.  

Men selvfølgelig, du stapper ikke ungene på fremmede folk å reiser bort, og jeg regner heller ikke med at noen foreldre med en liten andel av hjerne kapasitet gjør det heller. For som regel er barna det mest dyrebare en forelder kan ha, og da lar vi virkelig ikke gud og hvermann ta vare på dem i får favør heller. 


(Jeg må bære han med meg overalt! Navelstrengen er forsatt festet!)

Ps. Det finnes forresten en ekspert med navn Stein Erik Ulvund som går ut mot de andre og sier at det er helt greit å dra bort og at du ikke skader ditt barn når du er borte noen dager. Og om han hadde vært i nærheten skulle jeg kastet meg over han å gitt han en god klem! 

#ekspertråd #oppdargelse #barn #foreldre #mammablogg #følelser #hverdag #bakfasaden #reise #barnefri #avlastning

Morsdag er bare tull!?

Om du tenker at morsdag er noe tull, en oppfinnelse av handlestanden for å tjene penger bør du lese dette! 

 

For hva er egentlig morsdagen? Sist jeg sjekket var det en dag der du skal sette litt ekstra pris på en mamma, et menneske som vi må innse får alt for lite av det ellers i året. Og det er jo ikke mor som krever at du skal kjøpe gaver til tusenvis av kroner, for du skjønner det at vi faktisk blir glade for litt mindre. Litt ekstra søvn, forkost på sengen og en nydelig tegning fra våre barn holder i massevis. Det gjør at vi setter ekstra mye pris på det gode i livet, og det får oss til å føle oss verdifulle, selv når vi maser, kjefter og setter grenser. 

 


 

Så er du virkelig så slem at du ikke vil glede en mamma? At du vil gjemme deg bak et dårlig argument om at denne dagen er noe butikken har lagt opp til? Eller skal du være voksen og innse at det er en gylden mulighet til å sette pris på noen du er glad i. For når du sier at dette er en unødvedig dag, så sier du også at alle mødre der ute ikke fortjener å bli gjort ekstra stas på! Om du tenker at oppmerksomhet kan vi få hele året, ikke bare på en spesiell dag så skal jeg si meg enig, men jeg kan også skrive under på at det ikke blir gjort. Jeg vet om mange mammaer som aldri får et takk, en klem eller litt ekstra hjelp i hjemmet, fordi det er ingen som tenker på at vi også trenger det! Så da er dette en genial måte å gjøre andre oppmerskom på at vi også finnes! 

 

Og det har ingen ting å si om mammaen er 20 eller 80 år, hun vil bli like glad for at sine barn tenker litt ekstra på henne. En mamma slutter aldri å være mamma, selv ikke når barna blir voksene selv.

 

Du skal vite at denne dagen kjenner vi virkelig hvor glad vi er for den lykken våre barn er. For uansett hvordan utfordinger livet gir meg, vil mine barn alltid være den største gleden i livet mitt. Og det er virkelig ikke alle som får gleden av å ha en mor, eller som for gleden av å få barn. Så sett pris på de som er der! 

 

Det fineste jeg vet på morsdagen er når små barnearmer legger seg om halsen min som et smykke, og jeg får den beste klemmen i verden. For da kjenner jeg meg som verdens heldigste mor. Og når jeg får den fine lille tegningen med strekmanner kjenner jeg tårene presse seg frem av lykke.

Og om du skulle glimte til å gjøre litt ekstra husarbeid skal du helt klart få en stjerne i boken, for mammameg synes det er fantastisk god å kunne slippe litt unna hverdagens rutiner og mas. 

 

Når det kommer til gaven som ofte blir gitt, så skal jeg ikke nekte for at jeg gleder meg stort når jeg kan lirke av papiret med to håpefulle barn som tilskuere, som undrer seg om mamman blir like glad som hun alltid blir for det fine de har funnet frem. Og jeg kan love deg at jeg blir nøyaktig like begeistret for en småstein som et smykke, for det er tanken bak som betyr noe. Det er gleden over at mine barn ønsker å gi meg noe som får frem smilet, og det er lykken over at noen har tatt seg tid sammen med dem for å overraske meg som gjør at jeg stråler. 

 

Så til alle som har en mamma i nærheten, finn på noe ekstra på søndag. Og husk at det ikke må være så stort, for vi er ikke kravstore! Hjelp en liten gutt eller jente til å lage et kort, pakke inn et hjemmelaget dorullprosjekt eller dra med dem å kjøp en liten ting som kan glede. Og ikke minst legg av deg tanken om at dagen er noe bare for butikkene. Det er en egoistisk tanke, uansett om det er hold i den eller ikke. For skal ikke mødrene få ærene av å bli satt litt ekstra pris på? Er vi så ubetydelige at vi ikke skal få den lille oppmerksomheten dette er? 

 



Og til alle mammaer der ute, husk at du fortjener denne oppmerksomheten! Gled deg over dine barn, selv når de oppfører seg som rumpetroll og du helst har lyst å gjemme deg under segen i frustrasjon. Det vil bli bedre, og til slutt vil du savne tiden du aldri fikk sitte i ro. Husk at for barna betyr du alt, og husk at det er lov å skryte av den vakre tegningen du får i gave. Selv om det bare er et ark med noen streker, for det er tanken bak du skal huske på.

 

 #mammablogg #morsdag #følelser #oppmerksomhet #hverdag #bloggtips #barn #foreldre #lykke #samfunn

Status fra Oslo.

Kjenner det var godt med en liten ferie, og jeg må si at det er fantastisk godt å sove mye og lenge. Nesten litt for godt, for i dag våknet jeg helt stiv i kroppen av å ha ligget i ro så lenge. Virkelig et luksusproblem. 

 

Jeg merker tydelig at vi er preget av å være foreldre når vi drar på tur, så stakkars Ronny får gjennomgå. Vi passer på at han får mat i seg, at han ikke roter for mye og føler med om han plutselig kan bli syk. Og det til tross for at han er rundet 30! 

 

Og det er vel bare flaks som gjør at vi ikke beordrer han i seng klokken åtte på kvelden. 

 

Dagen i går gikk med til shopping, og jeg må beundre min egen innsats. Og til min store lykke tok vi turen til nordbyen og svinebyen. (Les= Svinesund!) og jeg fikk meg et aldeles nydelig MAX måltid. Ingen hamburgerbule er så bra som den, og jeg stappet i meg både løkringer og annetb ymse tilbehør. (Som selvfølgelig var helt idiotisk med tanke på at jeg ikke burde spise mye og feit mat på en gang! Men jeg fikk i alle fall bekreftet at magen min fortsatt ikke er helt på topp, i tilfelle jeg skulle være usikker på det!) 

 

Vi fant en del klær på tilbud og min bedre halvdel kjøpte meg en jakke i morsdagsgave, siden jeg har vært så smart å dra bort den helgen morsdagen er. Du kan tro jeg skal være grinete i morgen når ungene mine er i Tromsø, og jeg sitter i Oslo. Kommer sikkert til å grine litt for meg selv, siden jeg ikke får susse og klemme på dem. Så mulig jeg må feire den på mandag. Hilsen i lokalavisen har jeg også fått, og den kan du se her.

 

Jeg kom også frem til den konklusjon at mannfolk kan skravle like mye og kanskje mer en damer! 

 

Og det beste av alt var at vi var innom en svær garnbutikk, der min bedre halvdel glimtet til og ble med meg inn. Veldig romantisk! Så nå skal jeg hekle mange små kosekaniner som noen søste små skal få hos mødrene sine :) 

 


(Kosekaninene, den bakerste er fire år og har vært med minstemann overalt, og overlevd mange runder i vaksemaskin. Så de holder seg godt.)

Oppdateringen hjemmefra var at minstemann storkoser seg med besteforeldrene, og hadde vært på skitur sammen med bestefaren. Og ifølge besteforeldrene vil han bli det nye skitalentet i Norge! De hadde også vært å kjøpt han en ny ball, så nå spiller han og bestefar fotball i stuen, til bestemors store frustrasjon. Jeg regner med at før eller senere må et eller annet gå i gulvet, og da blir det månelyst for i alle fall bestefaren. Minstemann er så søt at han slipper unna. 

 

I dag håper jeg på å få brukt kamera litt, og kanskje jeg deler noen med dere om det blir bra. Eller om noe morsomt skulle hende. 

 

Ha en strålende dag!

 

#shopping #oslo #ferie #reise #mammablogg #hverdag

Da var vi i Oslo! (Hjelp!?)

Så kom vi oss altså avgårde, til tross for at formen min ikke er helt på topp enda og til tross for tidenes dårligste samvittihet som gjør at jeg nesten svimer av. Tenk at jeg reiser noen dager fra barna mine, og tar med pappaen/stefaren. Hva har det vel å si at eldstemann storkoser seg hos pappaen sin og at minstemann har det aldeles strålende hos besteforeldrene som bærer han på gullpute og lar han spille fotball i stuen? 

 

At jeg i tilegg har vært så smart å legge turen til den eneste morsdagen i året er vel straffen for mine synder. Tenk at jeg skal sitte milevis unna ungene på søndag, uten å kunne klemme på dem til de stikker å gjemmer seg under sengen.

 

Som vanlig var jeg sent ute, så klokken ni i går kveld fant jeg ut at det ville være lurt å pakke, siden flytiden var ekkelt tidlig om morgenen. Men hva gjør man ikke for billige biletter. 

 

På flyplassen observerte jeg at flypersonalet var like trøtt som meg, og jeg ble automatisk bekymret. For om de skulle fungere like dårlig som meg før ni om morgenen ville vi ikke komme av flekken. Men jeg var for trøtt til å bite negler!

 

Vel fremme i Oslo fant vi fort fram til Ronny, eller vaktmester Lasse som jeg egentlig mistenker at han heter. (Et annet besøk parkerte han der, og var så selvsikker på at der kunne han parkere uten problemer.)

 

 

Og han kjørte oss rundt i tull, tror jeg. Så nå har jeg ikke peiling på hvor jeg egentlig er! (Utenom at jeg sitter i en behagelig sofa med macen i fanget, og får med meg små deler av en rotete mannesamtale. En liten handlerunde ble det, og undeveis påstår Royen min at vi møtte flere sånne kjendiser. Ikke at jeg så dem da, men jeg så heller ikke den stakkars mannen jeg nesten gikk på. 

 

Og til natten skal jeg sove, leeeenge! (Å nå fikk jeg en tåre i øyet fordi jeg savner ungene...) 

 

(Ps. Neste gang jeg pakker må jeg huske tannbørsten!)

Du skal ikke amme offentlig!

«Unnskyld, men vil du ta med deg maten din å sette deg inn på toalettet? Det tar seg ikke ut at du spiser her!»

 

For en stund siden overhørte jeg det som tilsynelatende så ut som en tilfeldig forbi passerende be en ung mor som satt på kafé om å gå på toalettet å amme. Jeg stusset litt, for jeg hadde ikke engang oppdaget at hun satt der og fylte sneipen med mat. Jeg fikk ikke med meg svaret siden jeg var litt for opptatt med å springe etter mine egen barn, som skulle i hver sin retning. Den ene på jakt etter spill og den andre sushi! Men i forkant av min barnejakt hadde jeg lagt merke til at denne jenten satt godt tildekket, uten at du i det hele tatt så antydning til bar hud eller nippel. Hun virket til og med litt smånervøs i mine øyne, og siden jeg ikke hadde lagt merke til hva hun holdt på med, får hun mange poeng i å være diskré. 

 

Men jeg har grublet litt på dette, og vurderer neste gang jeg er på kafé å be de som lager lyder når de spiser om å ta med maten og sette seg på do. (Du forstår sikkert at jeg blir småsprø av slafsing, hhmmhhming og andre ufine lyder når folk spiser.) For om det er hygienisk riktig for en baby å nyte et måltid på do, så kan vel en voksen person også gjøre det? Og selvfølgelig bør de ta hensyn til mine egoistiske behov om å få spise et måltid uten lyd i ørene. 

 

Du tenker kanskje at jeg skulle kjøpt meg ørepropper, men hvorfor skal liksom jeg ta hensyn når det åpenbart ikke er nødvendig å kjøpe øyebind når du ser en ammende mor? Hallo, selvfølgelig må man da ta hensyn til meg og mine meninger?! 

 

Nå er jeg ikke ammende selv, og med sist barn fikk jeg ikke ammet i det hele tatt. Så jeg er nesten litt fornærmet over at jeg aldri kom i en slik situasjon, for jeg har helt klart noen passe frekke motsvar. Og jeg hadde med glede glefset dem fra meg der jeg svinset rundt i en ammetåke som fjernet store deler av korttidshukommelsen, og kunne resultert i en naken pupp etter endt amming. 

 

Tenk å få si: «Beklager, jeg kan forstå at du er sjalu som ikke kan få pupp fra din mamma, men du ser ut til å være godt voksen så da er det naturlig å spise maten sin selv.»

Og jeg kunne helt klart funnet på dette: «Amme? Hva er det du snakker om, jeg har da ingen unge?!» Mens jeg så på den andre person som om den skulle være naken og fra månen.

 

Eller på en litt dårlig dag: «Se til helvette å pell deg bort med de hjerneskada meningene dine. Ungen min har for faen rett til å ete like mye som du, din tomsing! Måtte du brenne til evig tid!» (Mens jeg holdt ungen for ørene selvfølgelig, den trenger strengt tatt ikke få inn sin mors tvilsomme nordnorske ordbruk med morsmelken. Bokstavelig talt!)

 

Og jeg kunne helt klart finne på å late som at jeg ikke hører, og gjøre noen selvsikre bevegelser med armene å late som at de tre, fire tegnene jeg har lært gjennom årene i jobben min er en hel samtale. Altså «mamma, hjem, buss og ferdig» (Uflaks for meg om person faktisk kunne tegnspråk, men pyttpytt.)

 


(Beklager, du må vente til vi kommer hjem før du kan spise. Ironisk at de ser mer av puppen når du ikke får mat!)

Men å svare ja og gå på toalettet er definitivt ikke et av alternativene mine. For i mine øyne har små babyer akkurat like mye lov å spise på kafé som store babyer! Og så lenge mor ikke vifter med puppen til hele forsamlingen og roper se hit, så ser jeg heller ikke noe problem at hun utøver en urgammel skikk i moderne omgivelser. For vi har vel ikke glemt at unger har blitt ammet fra tidenes morgen? Og at vi på den tiden garantert gjorde det i offentlighet, mest sannsynlig rundt et leirbål som var matplass for flere? 

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#Samfunn #amming #amme #baby #nyfødt #kafé #mammablogg #meninger #hensyn #følelser #hverdag #humor #ironi #mat 

Dagens status, ikke mye å skryte av!

Formen ble ikke betraktelig bedre etter ny medisin i går, men ifølge de lærde så kan det altså ta noen dager. At jeg er dårligere prøver jeg å ignorere her jeg ligger på sofaen og nesten dør litt hver gang jeg prøver å svelge noe. Ikke engang de grufulle stikkpillene får meg i bedre humør, til tross for en del morsomme ingredienser. (Som jeg tipper egentlig kan slå ut en hest!) 

Hadde det ikke vært for at matlysten også var forduftet hadde det ikke vært håp for meg, for overalt hvor jeg snur meg ser jeg lekre bilder av eksotiske matretter som vanligvis ville få meg til å sikle. Men jeg sikler altså ikke, for jeg vet at med det samme jeg prøver å tilføre magen min mat vil den slå meg ned i bakken. Tipper at det er en eller annen form for hevn med tanke på nei-maten jeg vanligvis forer den med. Som om jeg kan motstå hamburger, cola og sjokolade?! (Eller, det har jeg vel funnet ut at jeg klarer de siste dagene?)

Jeg må si jeg er bekymret for den fantastiske osloferien jeg og min bedre halvdel skal prøve oss på til uken. For vil jeg i det helle tatt bli et menneske igjen i løpet av de neste fem dagene?! Det er nesten så panikken tar meg, flaks at jeg er så inni granskauen sliten at jeg ikke orker. Heldigvis har vi vært så oppegående når vi bestilte flyreise at vi betalte noen kroner ekstra i forsikring, i tilfelle ungene skulle bli syke. (Ironisk, for ungene er friskere enn på lenge!)


(Nærbilde av læsen min!) 

Men om ikke annet kan jeg glede meg over dagens statistikk på bloggen min, den forteller meg at enten er det veldig mange som går inn på helgens blogg og oppdager meg, eller så gleder hundrevis av mennesker seg over min beretning om stikkpiller. (Bare vent til jeg skal informere om resten av komplikasjonene som kommer på grunn av smertene. Denne stakkars mammaen skal virkelig få kjørt seg fremover!) Dere finner foresten helgens blogg her, om dere vil lese svarene jeg ga på noen merkelige spørsmål! Kan også legge til at jeg fortsatt bor i Tromsø, og at de bare har skrevet feil!

Og til slutt vil jeg bare si at for hver liker på facebooksiden min jubler jeg høylytt, så om du skulle kjenne en liten spire av medlidenhet blir jeg veldig glad om du liker og deler den. (Kan jo legge til at jeg har lovet å gi bort et eller annet når den når 600likerklikk, om det frister mer en å glede en stakkars liten syk meg!)

TRYKK HER SÅ KOMMER DU RETT TIL FACEBOOKSIDEN!

#helse #hverdag #sykdom #smerte #mammablogg #bakfasaden #facebook #klaging #uflaks #medisin #humor #reise