januar 2017

Da var billettene kjøpt!

Da er billettene til Oslo bestilt, overnatting avtalt og jeg har klaget høylytt i et par dager om at jeg MÅ ha kreditkort for å leie bil og det er noe dritt. Men i min tilstand må vi ha bil, særlig når det er to unger, kofferter og en rullestol med på turen. Offentlig transport betyr mye lukt, og jeg tror i grunnen at flyreisen holder i massevis. Kvalmen er fortsatt faretruende tilstede, og litt for mye anstrengelser betyr trøbbel. Derfor velger vi også å bruke flere dager i Oslo enn det vi ville gjort normalt, men på en annen side fikk vi da billigere flybilletter. Men dyrt er det uansett og jeg skulle virkelig ønske at vi slapp dette. Men vi reiser for at mellomstemann skal til privatlege, og jeg føler at det er mer riktig en noen gang nå som vi venter en liten skatt til sommeren. En annen mening en lokalsykehuset skader ikke. Vi har snakket med klinikken vi skal til, journalen er klar og vi har sjekket ut kartet hvor vi skal. 

hospital
Licensed from: vilevi / yayimages.com

Jeg prøver å ikke plage meg selv for mye med å tenke på de økonomiske utgiftene, men når jeg vet hva vi trenger av ting det neste halvåret er det ikke så lett. Det er dyrt å reise og egentlig den siste utgiften vi trenger nå, men det er ikke så mye å gjøre med den saken. Vi skal vel klare oss, vi gjør som regel det. Og jeg håper at vi får den hjelpen vi søker nå. Men alt skal i alle fall prøves, jeg kan ikke sitte å se at hele barndommen hans preges av smerter. 

Ellers merker jeg godt at nattevåkingen vi har nå er ekstra krevende, og det er svært lite hjelp å få fra meg. Så mannen får ta seg av mellomstemann når han har dårlige netter. Heldigvis har han en veldig ok studieplan så det går greit. Sove får vi gjøre når vi blir veldig gammel, for det ser ikke ut til å bli med det første. 

Men slik det er nå for øyeblikket sovner jeg når kroppen bestemmer, og frykten er at jeg skal duppe av når jeg er på jobb. For nå kan jeg sovne både med matbordet og når jeg holder på med ting. Strikking kan bli litt for "beroligende" og for at jeg i det hele tatt skal fungere må jeg sove minst 10timer i døgnet og helst 12 for at det skal være optimalt. Slitsomt, for døgnet har jo bare 24 timer. Men om jeg ikke sover nok blir jeg hengende over do hele dagen, og det prøver jeg å unngå i det lengste. 

Facebooksiden min finner du her. 

Hjelp, bare 4 måneder igjen!

Ohh no! Det gikk plutselig opp for meg at om en fire måneders tid sitter vi med en liten baby i armene, noe som betyr at jeg i høyeste grad bør få fingeren ut når det  kommer til planlegging. Vi må ha klær, vogn, seng, sengklær, bilstol og hundrevis av andre småting jeg overhode ikke kommer på hva er for det er 7år siden sist vi hadde baby i hus. 

Om jeg hadde vært litt mer sentimental og behold en del av barneutstyret ville det ikke vært så krise, men jeg skulle ikke ha flere barn så vi solgte alt. Jeg har lenge gått rundt å trodd at vi behold barnesenga i det minste, men neida den er også vinket farvel til og vårt nye tilskudd må muligens sove i en skuff. Men det er vel ikke helt greit etter dagens standar å re opp der, og kommodene er jo heller ikke like stabile som de var for 40år siden. 

Heldigvis har vi en vugge, men den trenger en seriøs oppfriskning før den kan brukes. Den ble hjemmesnekret til meg når jeg var baby for en 30år siden av min bestefar, og jeg vil gjerne bruke den igjen til min lille prinsesse. Men først skal det grusomme røde fargen som er beiset på bort, og jeg må sikre den siden min far sier den veldig lett kan tippe rundt. (Mistenker at jeg kan ha falt i gulvet, selv om de sier at det ikke er tilfellet!) Prosjekt vugge skal starte så snart det blir såpass lite regn eller snø ute at jeg kan bruke pussemaskin uten å risikere elektriske støt med fatale følger. Men det ser noe dårlig ut for øyeblikket, for alle sluser er åpne og i morgen slår det om til snø igjen. Alt vi fikk for noen uker siden er faktisk regnet bort, så snøen er velkommen selv om det har en tendens å komme litt i overkant mye på en gang. Men alt er bedre en gjørmete vinterklær som må henge til tørk i dusjen. 

Og nå må jeg vel rydde plass til både småklær og seng på soverommet, så den store ommøbleringen kan vel ikke utsettes mer. Men fysj for en jobb det blir, vi har alt for mye ting, hyller og rot som burde være sortert, vurdert og muligens kastet, solgt eller gitt bort. Svære hyller må flyttes og sengen skal snues rundt i et rom som er for lite i utgangspunktet, men når det er gjort skal jeg få plass til barnesengen vi ikke har. 


Meg i en ganske sjarmerende tvangstrøye som var ganske vanlig for 30år siden, vi må ha vært noen ekstrem babyer!  Jeg blir å trenge en sånn så jeg ikke glemmer å slappe litt den neste tiden! 


Det blir en hektisk vår med både reiser, innkjøp og planlegging mens jeg vokser og blir enorm med alle bivirkninger det fører med seg som sure oppstøt i form av det som kommer fra magesekken og ikke minst ordene som av og til ramler ut med negativ undertone, kynnere og en ekstrem trang til å springe på do hvert femte minutt. Ja for ikke å snakke om dårlig nattesøvn, bein som ser ut som tømmerstokker og en tålmodighet som nesten er ikkeeksisterende!  

Facebooksiden min finner du her. 

Sa du knip igjen!?

Som barn lærte jeg meg å gå på do, og fikk en ganske grei kontroll over blæren min. Ja den var faktisk så god at jeg kunne drikke både en og ti drinker gjennom tenårene uten å måtte springe på do i tide og utider, ja jeg kunne til og med holde meg på racertur gjennom grusa bygdeveier i dagene etter regnvær når søledamene regnes som krater.  Ja jeg kunne til og med sove halve døgnet og bare ignorer den lille stemmen som sa at nå var det på tide å tømme blåsen etter alt for mye drikke natten i forveien.

Men nå, som tobarnsmor og gravid med nummer tre har kroppen min åpenbart glemt hva det vil si å knipe igjen. Og det er ikke knipeøvelsene det skal stå på altså, jeg har vært riktig så flittig å klippe igjen både i bilen, på kontoret og i sofaen når jeg ser på tv. Her trenes det for harde livet, for jeg vil jo fortsatt kunne hoppe uten at det drypper av meg. Og jeg innbiller meg at jeg unngår alt for mye slark i utstyret om musklene holdes vedlike regelmessig.

Vel, problemet er nå slik at jeg stort sett klarer å holde meg så lenge jeg går rimelig regelmessig på do siden blæren blir klemt flat av livmoren siden den er midt inne i produksjon av en ny trollunge. Tarmen bør for så vidt heller ikke være full for det påvirker også dråpekapasiteten jeg har for tiden, den holder seg i det minste tett så treng som fordøyelsen faktisk er. Jeg er hellig overbevist om at frokosten på mandag ikke kommer ut før etter kveldsmat på fredag uke etter. Men nå er det ikke tarmen som er tema i dag, den kan bare være treg for min del så lenge ikke alt stopper opp, noe som jo lett kan hende når man er smelt på kjukka. Svartens mannfolk som slipper unna så lett!

Det jeg ville frem til er at når kroppen er så ommøblert på innsiden at alle organer er presset opp under armene, i armene og ned over lårene så går det heller dårlig når absolutt alt av muskulatur trekker seg sammen, ja selv de musklene du ikke vet at du har krøker seg. OG da plir trykket så stort at du rett og slett tisser deg ut av et bittelite nys. Små dråper eller en foss, alt etter som hvor mye som er innenbords for øyeblikket. Mengden avgjøres også av larven som vokser på innsiden, og jeg antar at de med flere larver har større utfordringer enn meg.  Så nysing er og blir en ekstremsport så lenge du ikke klarer å knipe igjen fort nok. Og selv om du skulle klare å knipe, så betyr det ikke at kroppen samarbeider så mye at du faktisk klarer å stoppe strømmen som er på vei ut.

Så til alle dem som sier at svangerskapet er så romantisk, ikke nys når du har deg! DET vil blir svært ubehagelig og flaut, så fremst ikke din bedre halvdel eller sengepartner har noen merkelige fetisjer du ikke vet om. (Men for de fleste så vil vi vel holde den slags væsker på plass under akten!)



Og vet du hva, dette er helt normalt og mer vanlig du skulle tro, så hvorfor vi dør av flauhet når vi sniker oss ut av møterom, knyter jakken rundt midjen eller springer som en gal mot nærmeste toalett er meg en gåte. For vi mødre må da kunne snakke om våre egne tisseproblemer når vi kan diskutere tyngden på bleier og konsistensen av bajsen til ungene våre over en bedre lunsj i byen.

Facebooksiden min finner du her!

En liten bolle oppdatering!

Først må jeg bare si takk for at du bryr deg! Jeg blir rørt når jeg får spørsmål om hvordan det går og om jeg enda er her, og jeg tror ikke det er graviditets hormonene som spiller inn her altså. Den siste tiden har ikke motivasjon for å skrive være på topp, og jeg føler at alt jeg prøver å få ned på papirer blir tørt, kjedelig og ikke noe jeg ville lese selv. Så da ender det med at jeg sletter alt, og legger fra meg macen. 

Formen min er fortsatt veldig varierende, kvalmen har hengt seg fast og jeg er redd den vil forsette slik til lillemor er ute av magen. Men sånn er det bare, og det går jo tross alt over en eller annen gang i perioden rundt juni. 

Magen vokser, og jeg er kommet dit at det å bøye seg er et treningsprosjekt i seg selv. Jeg puster og peser som en hval når jeg skal snøre sammen skoene og er nok et ganske spesielt syn til tross for den lille magen min. Den henger liksom lengre ned en sist og er derfor mer i veien. Og det hjelper ikke på at med det samme skoene er på plass så må jeg på do, atter en gang, for blæren krymper i takt med magen som vokser. De siste dagene har sokkene strammet mistenkelig mye, og i dag måtte jeg gå til innkjøp av støttestrømper. Verkingen i bena om jeg sitter/står for lenge er ganske uholdbar og det supersexy sokkene skal lindre det litt. Nå ser leggene mine ut som en 90års gammel dames, tynne som pipestilker og med hår som stikker ut. Dessverre lugger hårene så mye at jeg må ta vinterpelsen, og jeg ser for meg at det blir like slitsomt som å ta på sko. Bare at det varer lenger, så mulig min bedre halvdel må trø til. Han er sikkert mer stødig med høvel en meg uansett.


Dem kunne vært helt grå...Men neida, la oss kjøre på med en knall farge så all oppmerksomhet dras mot fotan! 

Jeg har endelig klart å jobbe litt, og det føles godt å komme seg ut av døra. Men jeg må nok innse at jeg vil være delvis sykemeldt frem til permisjon. Så lenge kvalmen vedvarer bruker jeg fortsatt en time på å spise en liten brødskive om morgenen, og om jeg bare stresser ørlite granne så blir kvalmen uoverkommelig. 

Lillemor er en aktiv frøken, og nå kan vi kjenne henne når vi tar på magen om hun ligger i rett stilling. Ganske magisk og kjenne det kjære lille livet på innsiden som vi er så heldige å få i familien vår. Vi gleder oss til å møte henne eller han om jordmora tok feil og det er en gutt. 


20uker på vei og rimelig halvveis i produksjon! 

Dessverre ser det ut til at jeg skal bli plaget med mange og kjipe kynnere, og selv om de ikke gjør direkte vondt er de svært ubehagelige. Men det sies jo at det blir mer og mer av dem for hvert svangerskap. Vel også stress påvirker dem, så jeg må belage meg på å leve rolig frem til sommeren. (Som om det er mulig med to unger utenfor magen!!) 

Ellers kan jeg skryte på meg rikelig med sure oppstøt, en potte tett nese og kviser på størrelse med fjellene rundt oss! Ja og ikke la oss glemme at jeg blør neseblod bare noen ser på meg. Så jeg trøster meg med solo, kaffe latte med karamellsmak, smarties og lakris. Muligens ikke det beste kostholdet, men jeg må bare ha disse tingene! Og får jeg dem ikke blir jeg riktig så ufin å ha med å gjøre. 

Men jeg er i grunnen lykkelig uansett om været er elendig og formen er katastrofe. Jeg er i alle fall bedre enn jeg var, og kan glede meg over at jeg kan være sosial igjen, være sammen med guttene og surre rundt som det hormonelle trollet jeg er. 

Facebooksiden min finne du her!

Profesjonelle gravidbilder, eller ikke?!

Selvopptatt som jeg er blitt i det siste, vurderer jeg å gjøre litt mer ut av gravidmagen denne gangen. Ikke sånn at jeg skal gå med den bar eller lime glitter på den, men jeg vurderer å få tatt gravidbilder. Sånne skjønne romantiske, som illustrerer hvor fantastisk magisk det er å ligge med hode på dokarmen eller den umulige oppgaven å sitte på huk å tisse i skogen. (Friluftsliv og kul på magen er og blir upraktisk, balansepunktet er helt ute å kjøre og jeg risikerer å ramle over ende og dø i overvelt som en eller annen sau.) Ja bilder som rett og slett får meg i strålende humør og virker som p-piller på samme tid. For at jeg ikke har hatt noe romantisk svangerskap så langt er ikke til å stikke under en stol. Og med alle kvisene som popper frem i tryne mitt som om jeg var en hormonell tenåring kan ikke resultatet bli rent og klassisk, uansett hvor mye jeg prøver. 

Jeg har i alle fall funnet ut at nakenbilder blir det ikke, for så kaldt vi har det om dagen nekter jeg å kle av meg andre plasser enn på badet hjemme som sikkert har en temperatur på 50grader. Men utenom det er jeg i grunnen åpen for de fleste ideer når jeg tenker meg om, så om du har noen tips blir jeg glad om du skriver dem i kommentarfeltet. Selv om jeg er dårlig å svare alle, leser jeg alltid det som står der! 

Spørsmålet nå er jo når jeg burde ta disse bildene, skal jeg drøye lengst mulig så magen er enorm, eller skal jeg ta det når jeg fortsatt har en vis evne til å bevege meg uhindret rundt? Skal det være bilder som skal pynte veggen, eller bilder jeg bare tar frem innimellom. Skal guttene være med eller ikke? 

Mulig jeg må få noen andre å bestemme det for meg, så jeg slipper å ta noen avgjørelser. De siste ukene har jeg hatt problemer når det kommer til å velge ting, og det ser ikke ut til å gi seg med det første. Så før jeg skal ut døren bytter jeg bukser tre ganger, prøver minst fem par lester og bruker sikkert fem minutter på å vurdere om jeg må på do eller ikke. (Noe jeg alltid må, for hvis jeg ikke tisser før jeg går ut døren må jeg garantert snu etter fem minutter.) 


Dagens illustrasjon er av mangel på nye bilder av meg selv, så her er mammaen min et par dager før jeg ankom verden, med min far som fotograf :-) Tipper hun var en smule lei, for jeg hadde det ikke spesielt travelt med å komme ut av magen! 

Det er langt fra lett å være en hormonell mamma. 

Facebooksiden min finner du her! 

Boksen avslører om det blir ei ho eller en han!

Det var hverken katt eller hund som lå på innsiden, det var en baby! Vi vært på ultralyd og kan glede oss over en frisk liten larve som spirer på innsiden. Alt så bra ut, og det var en aktiv krabat som tumlet rundt og gjemte hode bak armene. Litt små sjenert for kamera bare. 

Vel, denne gangen hadde vi (les: jeg) bestemt at vi skulle vite hva det ble, og når svaret kom fikk jeg en liten tåre i øyekroken. Vel det ville jeg fått uansett kjønn for det er noe magisk med å se den lille tassen som turnerer inne i magen hele dagen. Nå har jeg kjent spark lenge, og da er det ekstra stas å få et slags romvesen-bilde på den lille skapningen som snart skal ta livet vårt med storm. 

For å gjøre det hele litt ekstra høytidelig for guttene gikk vi til innkjøp av typiske klær som den lille larven vil bli påtvunget frem til den kan velge selv. En handletur jeg for såvidt hadde kunne klart meg uten så kvalm som jeg var, men jeg bet tennene sammen og glefset ikke til et eneste menneske som luktet feil. Vel hjemme puttet vi klærne i en boks, og ventet på at ungene skulle komme hjem. 


Først ble bildene inspisert, og så ble det ekstremt spennende boksen åpnet. Den ene av guttene jublet, den andre laget surmunn og la armene i kryss. Delte meninger om resultatet med andre ord, selv om protesten var med et glimt i øyet. Guttene var i alle fall veldig fornøyde med at de var de første som fikk vite hva det ble, og det skjønner jeg godt. For oss var det viktig at dem var de første som fikk nyheten.


Som du ser av bildet så blir det en liten prinsesse, eller et sta troll om hun slektes litt for mye på mora. Og vi gleder oss stort, selv om vi ikke har noen som helst formening om jente-oppdragelse. Det er jo gutter vi er ekspert på. Så nå skal det kjøpes inn rosa garn, for denne jenta blir påtvunget både rosa og kjoler helt til hun kan protestere høylytt. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Gravidbukser!

Jeg måtte gi etter, for vinteren er lang i nord og om jeg skal gå med magen hengende ut vil jeg nok pådra meg frostskader ganske fort. Så nå har jeg gått til innkjøp av gravidbukser, sånne ekstremt usexye du drar helt opp under armene og som gjerne siger litt i ræva. Men det skal dem ha, de gir en merkelig følelse av å være voksen, faktisk rundt nærmere 90år! Av en eller annen grunn klarte jeg å unngå disse når jeg gikk med mine andre to barn, men denne gangen har jeg blitt så brei rundt ræva at jeg ikke har sjans å bruke mine vanlige bukser, selv ikke når jeg har et hårstrikk mellom knappen og knappehullet. Jeg får dem rett og slett ikke over hoftene. (Og det er nå dessverre ikke vekten som gjør det, for jeg er fortsatt ikke kommet opp i startvekten jeg hadde før jeg ble gravid.) Jeg håper det er innafor at gravide damer går å graver nedi buksen for å fiske opp trusene som siger ned, for nå er det ikke snakk om at jeg vil klare å gjøre det på en kvinnelig og diskré måte, med buksene trukket opp til halsen. Vel, det får gå som det går, jeg skal ikke fryse mer en høyst nødvendig. 

Hjeeelp, det er noe som rører seg der inne i magen, gjemt bak de fryktelig sjarmerende buksene!


18uker på vei, smålei og ikke fullt så fornøyd med dagsformen. 

Når jeg alt drasset en uvillig mann med meg på x antall butikker for å finne de beste tilbudene fant vi også noen søte små plagg til spiren i magen, selv om det ikke var mye å velge mellom i nøytrale plagg. Så jeg håper vi finner ut om det er hund eller katt som er på vei, for det vil nok gjøre handlingen litt enklere! (Om jeg  vil stole på resultatet da!) 


Mye finere klær en mine! 

I går var vi også på sykehuset med minstemann, og heldigvis var det ikke noe alvorlig som feilte han. Så vi må bare ta tiden til hjelp så vil nok formen hans bli bedre. Det gikk i alle fall greit med han på skolen i dag, og han var veldig glad for å se alle vennen sine igjen. Så vi krysser fingrene for at feberen ikke kommer tilbake med det første. Så nå står bursdagsfeiring på planen, først for familien i helgen og så for vennene en annen helg. 

Facebooksiden min finner du her! 

På tide å følge aktivitetsanbefalingen til helsemyndighetene, og kjøpe noen nye Jurholdere.

Målet for de neste månedene er å gå 30minutter hver dag, sånn for å skaffe meg mammapoeng for god oppførsel under svangerskapet anbefalt av staten. Jeg vet at jeg bare har godt av det, og så lenge jeg ikke labber rundt på asfalt skal det gå helt fint håper jeg. (Evig optimist, ignorer bare den sviende smerten i bekkenet.) Vi bor i perfekte omgivelser med kort vei til skog og fjære, så traskingen etter veier kan heldigvis begrenses veldig. Og med litt flaks er jeg bedre trent etter at lillerampen kommer ut, enn jeg var før den hoppet inn. Det sto i alle fall at nå har jeg sjansen til å komme i god form på en eller annen nettside for kommende mødre. Dessverre har det gått litt tregt med den turen min hver dag, men jeg lover på tro og ære at jeg skal forbedre meg. 


Fra en tur i fjæra sist vinter, når sola var kommet godt frem fra vinterdvalen. 

Minstemann sin form er på bedringens vei, og for første dag på lenge er han feberfri, og humøret er tusen ganger bedre enn hva det har vært. Kulen på halsen er der fortsatt, men det ser ut til å gjøre mindre vondt. Så om natten går bra skal han får være på skolen i morgen, og det tror jeg han gleder seg til. Han er superlei av å bare være inne, og er rimelig sjalu på broren som farter rundt. (Broren på sin side er sjalu siden han aldri er syk og får være hjemme...Her snakker vi rake motsetninger, den ene er syk en gang i månedene og den andre maks en gang i året.) 

Jeg har også innsett de siste dagene at det hadde vært en fordel at jeg var en sentimental samler, men dessverre har jeg solgt nesten alt av barneutstyr og jeg kunne absolutt dratt nytte av klærne jeg brukte sist svangerskap. Men nå må det meste skaffes inn på nytt, og til å begynne med trengs det flere jurholdere for fordelene mine har åpenbart bestemt seg for å poppe opp tre størrelser allerede nå, så jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når de også skal inneholde melk. Sukk, jeg vet jeg ikke bør klage over store pupper, men slik drastisk vekst er vondt, ser fjernt ut og koster fordi større BHer er mye dyrere enn vanlige. Og ikke har jeg noen nytte av store pupper heller, jeg er helt sikker på at det må være lettere å amme når de er mindre. Ja også har jeg fått en rekke nye strekkmerker på dem, selvfølgelig. Men så lenge dem ikke gjør vondt skal jeg ikke klage over dem. 

Nå skal jeg finne meg et glass Solo, som jeg har dilla på for tiden. Det er faktisk så ille at jeg våkner om natta å har lyst på en glass av den gyldne drikken, og jeg bare må ha det ellers blir jeg et surt, skummelt og rabiat gravidmonster. 


Ahh, må jo bare bli lykkelig av å se på det bildet!  Hærlig, vakker og usunn leskedrikk i perfekte omgivelser.

Ellers venter vi i spenning på timen med ultralyd for å finne ut hva som sparker meg i magen. Jeg vet jo at ultralyden er for å sjekke at alt står bra til og sette termin, men det er liksom noe spesielt med å se den lille, og kanskje få vite om det er en liten prins eller en prinsesse som gjærer på innsiden.  Begge guttene var godt bevarte hemmeligheter, men denne gangen klarer jeg ikke vente. Også minstemann er veldig enig i at vi må vite hva det blir, og jeg tror ikke vi tørr å komme hjem uten et svar til han. 

Facebooksiden min finner du her. 

Feilopplysninger i journalen.

Siden vi planlegger et besøk til privat barnelege for å få en ny vurdering, har vi hentet ut journalen til minstemann, og jeg må si at den var jo en spesiell lesing. De fleste notatene har vi jo sett, og det meste av innholdet er vi veldig godt kjent med. Men når det kommer til uttalelsene fra et enkelt menneske vi har møtt på ble jeg rystet, at hun kan sitter der å lyve så det renner å legge ord i munnen vi aldri ville sakt. Jeg ble rett og slett kvalm når jeg leste gjennom det, og stiller spørsmål med om vi er de eneste som har opplevd det samme. Jeg kan jo forstå at enkelte leger ikke vil ta i oss med ildtang om de legger vekt på ordene til dette mennesket. Ikke bare kommer hun med egne meninger, men også med feil opplysninger. Skulle nesten tro at hun ikke har lyttet til det vi har informert om i det hele tatt. 

Vel, jeg finner henne i alle fall særdeles uprofesjonell og akter å klage dette inn. Det er nesten så jeg angrer på at vi ikke har sjekket dette tidligere, så vi kunne tatt dette opp når hendelsene fant sted. Men hvem i himmelens navn skulle tro at det som skal være fagfolk oppfører seg slik. Jeg blir rett og slett flau på persons vegne. Dette er noen år siden, og det er vel i grunnen etter det at vi ikke føler vi er blitt hørt når vi er på sykehuset, så det er nesten så jeg mistenker en sammenheng. 

Et av sitatene gikk på at vi ønsket rullestol, og det MÅTTE være en som bare vi foreldrene kunne trille så alle så at han var syk. Og bare den setningen er jo til å bli sprø av. Vi ba om en rullestol som han kunne trille, fordi vogna vår var for lita og de vognene vi kan få gjennom hjelpemiddelsentralen er alt for store for bilen vår, og at andre mennesker reagerer negativt på at store barn sitter i vogn så for han ble dårlige dager ekstremt negative når vi var på tur. Som om jeg for alt i verden vil at en 5åring skal sitte i vogn, og ikke gå rundt selv? Mistenker at det aktuelle menneske aldri har prøvd å drasse rundt på tunge vogner eller rullestoler, for da ville hun innsett hvor lettvint og behagelig det er å ha barn som bruker bena sine til enhver tid. (Dette var da ikke en av legene vel og merke.)

Heldigvis var resten som vi forventet, ganske rotet og med hundrevis av forskjellige personer vi har forholdt oss til. Noen småting er feil, men de har ikke så mye å si i det store bilde. 

Så nå sitter jeg med en vond magefølelse, for jeg føler at vi blir mistrodd og sett på som hysteriske foreldre som "påfører" barnet vårt sykdom. Og det hjelper svært lite de nettene vi sliter oss gjennom på grunn av smerter og ubehag, eller de ettermiddagene vi må avlyse alle planer for å være hjemme med et barn som ikke har det bra. 

hospital corridor
Licensed from: vilevi / yayimages.com

Og dessverre måtte det sendes enda en ny henvisning til sykehuset, for minstemann er i dårlig slag og til tross for medisin går ikke kulen på halsen ned. Veldig typisk start på året for vår del, og ekstremt synd siden han har bursdag i morgen. Så all bursdagsfeiring er utsatt, og bursdagsgutten ligger for det meste å triller energiløs på sofaen. Så får vi se om det tar lang tid før timen så de får sjekket hva som gjør at han er hoven. Men jeg krysser fingrene for at kulen forsvinner av seg selv før den tid. For selv om enkelte "fagfolk" mener vi sykeliggjør ungen vår med vilje, er det vanskelig for oss å beordre han å bli hoven eller få andre symptomer som ikke kan "tenkes" frem. Og den siste plassen jeg vil tilbringe tiden min er faktisk på sykehuset.

Facebooksiden min finner du her. 

Hadepåbade 2016 og velkommen 2017.

Da har vi vinket hade til 2016, og når jeg tenker meg om er det helt ok. Det var et slitsomt år på mange måter, men også uten tvil et år med mange gode minner. Og nå ser vi frem til 2017 og lurer veldig på hva det nye året skal bringe med seg, annet en et nytt familietilskudd. Lilleskatten i magen vokser, og mor i huset kan nok ikke skylde på julemiddagen om noen ser magen. 

Det har vært en rolig jul for vår del, minstemann har vært i dårlig form og det har blitt noen legebesøk på den karen. Vi trodde han var på bedringens vei, så han fikk slippe ut en liten time på dagen i dag når vi skulle skuffe unna nattens snø, men det var en dårlig ide. Så i kveld var han full av feber å hadde vondt over alt, tett neste og en enda større kul på halsen. Men vi får vente å høre hva legen sier i morgen når han skal på ny kontroll. 

Eldstemann dro til pappaen sin tidligere i uka, og jeg er faktisk glad for det. Ikke spesielt morsomt å være frisk og rask guttunge når familien må holde seg inne. 

For første gang siden kvalmen om klarte jeg å gå tur for noen dager siden, og selv om været var litt tvilsomt tok vi turen i fjæra å så på bølgene. Det føltes rett og slett magisk ut å kjenne at kroppen fungerte igjen, selv om jeg innser at en del av muskelkraften min har forduftet. Tenk at et svangerskap skal kunne være så vanskelig, enda så naturlig det liksom skal være!

Nyttårsfeiringen i går ble i alle fall rolig, mannen hadde fått halsbetennelse, og heldigvis skulle vi bare opp en etg å spise middag. Tradisjon tro er vi hos mamma og pappa og spiser. Siden minstemann også var i dårlig slag innså vi at han neppe ville være våken til naboene fyrte opp raketter, så redningen ble at onkelen kom innom med fyrverkeri så han fikk se. Tidlig på kvelden var det et strålende vær, men det ga seg en time før klokken 12. Og da var det rimelig godt å sitte i egen sofa med treningsbukse på og se ut på sauene som ramlet ned fra himmelen. Det var så ille at fjellfyrverkeriet måtte avlyse oppskytingen, og det er vel 20år siden sist. Vi krysser fingrene for at det blir ny oppskyting i løpet av de neste dagene, og ikke godsakene er vannskadet etter gårsdagens fjelltur. 

Her kommer noen bilder fra den iste uka i perfekt mobil kvalitetet! 


Ikke helt været for en båttur, men gøy å se på bølgene. 

Bevis på at jeg også var med. 

Etter fjæraturen lagde vi snømann, dessverre glemte vi å sjekke værmeldingen før vi satte igang. 

Så bare etter noen timer var Kalle blåst over ende og nesten opptint. 

Nyttårsværet var ikke så veldig mye å skryte av, men litt snø og vind tåler vi. 

Faklene vi prøvde å tenne blåste bare ut, så løsningen ble stjerneskudd. 

Og det obligatoriske fyrverkeri-bildet i et sekund der snødrefset ikke var alt for ille. 

Minstemann inspiserer mitt alternative bål i hagen i dag, og det brenner enda etter 10timer! 

Penklærne på den lille stunda vi var å spiste middag hos mamma å pappa! Nydelig pinnekjøtt, men ikke like godt som det vi hadde laget selv til julaften. Så neste år blir det storproduksjon av både pinnekjøtt og fenalår.

Og til slutt et aldri så lite bilde av den voksende magen, og de lekre ull-tøflene mine som jeg syntes passet helt fint til penkjolen. Hva skal jeg med høye hæler liksom... Om jeg ikke husker helt feil er jeg rundt 16uker på vei, og dobbelt så stor som med de to andre. (Joda, er en smule bekymret for antallet som er inni der!) 

Og med det sier jeg godt nytt år, måtte 2017 bringe med seg mye spennende! 

Facebooksiden min finner du her!