januar 2015

Glem "lille larve som aldri blir mett."

Sponset innlegg.

Noen dager, skulle vi bare hoppet over! Og på en måte hadde jeg en slik dag i dag, bare at første halvdelen var helt ok. Men når ettermiddagen kom og jeg virkelig merket at det hadde vært en lang og hektisk uke ramlet humøret mitt ned i kjelleren og jeg la bort strikkingen av sikkerhetshensyn! 

Flaks for meg viste minstemann råd, og klarte å overtale oss til å se på tv. Han bare måtte vise oss hva som var kommet på netflix, og så elsket han jo oss sååå masse. Siden jeg håpet på mer smiger sa jeg ja. 

Først satt jeg der i mine egne furtetanker og spekulerte i årsaken til at vi aldri vinner den store gevinsten i lotto, kommer oss unna store utgifter og får være frisk mer en 7dager i strekk før en av oss ramler i staver. Men så la jeg merke til at både minstemann og mannen i huset lo så sofaen ristet. (Eller nesten i alle fall.) Og øynene mine falt på skjermen! 

Der så jeg to snodige små larver, som var særdeles uheldige. Og plutselig lo jeg også, og glemte helt av at jeg skulle furte over kjedlige voksentanker som stadig holder oss nede på jorden og til tider nede i kjelleren. 

Så om du vil ha god underholdning er serien Larva fantastisk morsom. (I alle fall om du har min form for humor, eller mannen, eller guttungen!) 

Advarsel: Dette er en voldelig serie på lik linje med "planeten vår" og andre naturserier der du ser dyr i sitt rette element. Forskjellen er en god porsjon humor og tydeligvis evig liv på de uheldige små krapylene. 

 

PS. Vi har fortsatt lille Johs på kjøkkenbenken, og det ser ut som at den holder på med den magiske forvandlingen! Avsender har ikke meldt seg, og jeg innser at jeg snart skal bli fluemamma! (Ohh, for en lykke!) Du kan lese mer om den saken HER!

Og facebooksiden min finner du her!

 

Mitt hemmelige dobbeltliv.

Jeg må med dette innrømme at jeg lever et dobbeltliv, som ble avslørt med en sms i går! 

Med det samme jeg leste tekstmeldingen ramlet munnen min ned på knærne, litt sånn som tegneseriefigurer ser ut når de er overasket! For dette har vært så hemmelig at selv ikke jeg vet om det, og uten beskjed fra UDI så hadde jeg vel fortsatt levd lykkelig uvitende. 


 

Jeg ble selvfølgelig sittende som et stort spørsmålstegn, og innså at jeg måtte henvende meg til UDI for de saftige detaljene! 



Det var ikke helt enkelt å finne ut hvor jeg skal skrive når jeg mangler alternativet "Henvendelser med videresendte klager som tyder på dobbeltliv til utlendingsnemnda»! 



 

Nettsiden var ikke den letteste å finne frem på, og siden jeg med stor sannsynlighet har brukt den tidligere er jo det litt rart. 


 




 

Jeg stakk fingeren i luften og bestemte meg for hvor jeg skulle sende meldingen min, siden det ikke er mulig å svare på sms fra UDI. Teksten lød som følgende: 

Hei. 
I dag fikk jeg en sms som forteller meg at klagen min på permanent opphold er sendt til Utlendingsnemnda. Det er jo forsåvidt ganske greit, om du ser bort ifra at jeg ikke har skrevet noen klage. Jeg trodde i tillegg at jeg hadde oppholdstillatelse siden jeg er norsk statsborger og har vært det siden min mor satte meg til verden. Hun har bekreftet dette og informert meg om at jeg var en ganske krevende baby å få ut. Hun sa også at jeg kom til verden i 1986 og ikke i 1975. Og når jeg ser i speilet tror jeg hun har rett. Så da er det to mulige forklaringer på meldingen jeg fikk! 1. Jeg lever et hemmelig dobbeltliv jeg ikke vet om, som foregår når jeg sover. Jeg får høre at jeg prater i søvne, så det er ikke usannsynlig at jeg også kan gå/skrive. Om dere har noen opplysninger om hva jeg holder på med når jeg liksom skal ligge rolig i sengen min å sove hadde det vært greit om dere sendte meg en kort oppsummering.  Bare sånn i tilfelle jeg skal ha noen flere barn eller en feit bankkonto! B. Meldingen skulle være sendt til noen andre, og dere må rote litt rundt i papirene for å finne ut hvem som faktisk trenger beskjeden. Forklaring nummer 1 høres jo veldig realistisk ut, men det er med stor sannsynlighet at nummer 2. er det rette svaret.  
Nå er det jo fult mulig at jeg sender denne henvendelsen til feil plass, men jeg fant ingen steder der det sto "Henvendelser med videresendte klager som tyder på dobbeltliv til utlendingsnemnda»! 
Mvh en ganske forvirret dobbeltgjenger! 


Yes, da er det bare å telle dager til jeg får svaret om jeg har en feit bankkonto noen plass, eller flere unger som jeg ikke vet om! Jeg er ganske spent på det siste punktet, for ungene ønsker seg jo søsken! 

Jeg som årets mammablogger??!

Steinihavetbloggen min er nominert til å bli årets mammablogger av mammanett.no, og jeg synes jo i grunnen det er litt morsomt.  Det er en rekke blogger som er med i kampen om topp plasseringen, så jeg har i grunnen et ganske realistisk syn på saken. Men inntil finalistene publiseres skal jeg forsette å drømme om reisegavekortet vinneren stikker av med. (Vinter er jo en dårlig kombinasjon for smertene til minstemann, så med 10.000kroner ekstra ville vi satt kursen mot varmere strøk så fort som mulig!) Tittelen ville jo vært fin å kunne skryte av når noen bestemmer seg for å kritisere meg for å være ærlig om mammarollen, eller bare skryte av når mannen klager på at jeg roter eller er litt fraværende. I grunnen er det ganske stor sannsynlighet for at den tittelen kan gå til hode på meg, men det er en bekymring jeg får ta om jeg skulle få den. 

For at jeg skal kunne bli en av finalistene må det stemmes på meg via sms, men dessverre så koster det 3 kroner. Noe jeg i utgangspunktet ikke synes noe særlig om, selv om jeg forstår begrunnelsen med at de vil unngå juks som lett forekommer på vanlig avstemming på nett. Så jeg vil med andre ord ikke komme med masse mas om at alle skal stemme på meg, kun til de i nærmeste familie. (De kan godt ofre litt slik at jeg kan få noe nytt å skryte av, og ikke bare BMWen og guttene!) Om du ønsker å gi meg en stemme så blir jeg selvfølgelig veldig glad og takknemlig, og jeg lover at jeg skal bære rollen som årets mammablogger helt frem til neste blåmandag der ingen ting fungerer og jeg på nytt må klage over vanskelige unger, søvnløshet og andre familieproblemer!  

Kjære mammaen min, for å stemme skriver du: mblogg47 til 2012. (Og det må også du skrive om du vil stemme på meg.) 

De som velger å stemme vil være med i trekningen av noen fine premier som er samlet inn, så mamma om du vinner gavekortet på 2500kroner ønsker vi oss en sånn god ulldress som vi bruker om natten til minstemann. (Og noen nye votter til eldstemann!) 


Da er det bare å ønske meg lykke til, så får vi se om det blir vunnet sydentur eller om vi må fortsette med sparingen av småpenger. 

Facebooksiden min finner du HER! 

Kjære Hjort!

Kjære ordfører Jens Johan Hjort. 

Nå skal jeg gå bort fra mine prinsipper om å ikke skrive om politikk og arbeid, for så å publisere det offentlig. Og det selv om jeg ikker er sikker på at du i det hele tatt googler deg selv og får opp mine ord! 

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en av dem som kan Norges politikk ut og inn, og jeg kunne helt sikkert med fordel lest meg litt opp på både verdier og menneskesyn til alle de ulike partiene. Jeg er også en av dem som bare følger litt med når vi nærmer oss valg, og tar min avgjørelse på stemmeseddelen utifra nyhets artikler og partiprogram jeg enten får i hendene under en stressende shoppingtur eller finner på venterommet før legetimen. Dette leses når jeg tillater meg en lengre pause på toalettet. Jeg er nemlig småbarnsmor, så toalettpausene er det nærmeste jeg kommer kvalitetstid med lesestoff. Jeg har selvfølgelig mange tanker og meninger om hvordan vi bør ha det i Norge, noe som også partiene har. Så det er ikke alltid like enkelt å bestemme seg for hvem som treffer mitt verdisyn best. 

Når du inntok rollen som leder av Tromsø skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, for du snakker jo som en søring. Ikke at det er noe galt med søringer, men for å lede en by som Tromsø er det en fordel at du kjenner kulturen godt og vet at når vi sier "slå deg ned" så betyr det bare at vi tilbyr deg å sitte ned. Heldigvis skulle det vise seg at til tross for ditt søring-fine språk forsto du at vi ikke var forbannet selv om vi kan høres litt krasse ut.

Vi fra nord er kjent for å ta utfordringer på strak arm, og sist vinter var en stor del av oss på badetur i minusgrader og stiv kuling. De fleste av oss kunne kjøpt oss ut av knipen med å gi noen øl til utfordrere, men det går jo ikke når det er stoltheten vår som står på spill. Og du har vist at du tar utfordringer på alvor selv om været er dårlig og badetemperaturen er lav. Det er en god egenskap for en som skal være vakre Tromsø sin stemme utad. 

Du har humor og glimt i øyet, og står for det du sier. Det er jo vanligvis ikke en politikergreie, om vi skal tro media. Men om deg har jeg enda til gode å lese en sak der du stikker nesen i sky og ignorerer vanlige masete borgere eller journalister. Jeg leser stadig nyhetssaker der du svarer med gode fraser til journalistene som er flinke til å lure ut setninger som kan bli brukt mot folk som sitter litt høyt på strå. (Ikke noe negativt mot journalister heller, jeg finner det svært underholdende å lese om mennesker som oppfører seg dårlig og forsterker det inntrykket via mindre gjennomtenkte kommentarer. Og det selv om jeg vet at den egenskapen er en av mine dårligste, og gjør meg til et litt mindre bedre menneske.) 

Nå tenker sikkert flere at jeg er en stor tilhenger av høyre, men jeg må ærlig innrømme at jeg mer eller mindre aldri tenker på hvor ordførere hører til i politikken. Jeg er mer opptatt av hvordan personligheter som skal avgjøre byens fremtid, borgernes hverdag og ikke minst tryggheten på arbeidsplassen min. For som en del av helsesektoren i Tromsø berøres jeg til stadighet av avgjørelser som tas lengre opp i styre og stell. Selv om et parti har et fint valgløfte, betyr det ikke at personene som er grunnlaget for partiet vil fungere i de rollene de stemmes inn i. Men du har vist deg å være en av disse personene som fungerer utmerket i rollen du stemmes frem til. Og det er helt sikkert ingen tilfeldighet at vi ikke har fått beskjed om å spare på kopipapiret de siste tre årene når vi nærmet oss november/desember. Så om det er fordi kommunens økonomi er på rett vei, eller fordi dere på rådhuset har innsett at det ikke er så veldig enkelt å lese et dokument som er printet over tre andre er jeg usikker på. 

Du gir Tromsø en fint ansikt utad, og for meg ser det ut som at du har båret byvåpenet med stolthet. Og mitt grunnlag for vurdering er jo kun det som spres i media, samt jobbrelaterte saker og avgjørelser jeg legger merke til. Men jeg har møtt på deg en gang, noe som var litt små-flaut for min del. For ikke bare gikk jeg deg nesten ned, jeg så heller ikke hvem du var før noen guttunger kom springende å spurte om du var "han der ordføreren". Men når en småbarnsmor er på søndags handling etter potetgull og sjokolade er hun som regel i en helt annen verden en alle andre, så jeg unnskylder meg selv for dårlig oppførsel. Om det skulle være noen trøst er du ikke den første personen jeg ikke har sett rett foran meg, og du blir heller ikke den siste. Og jeg antar at siden du smilte når jeg kom med mitt "Oisan, beklager", så er du ikke en person som blir snarsint over irriterende folk som ikke ser hvor de går. 


Det er ikke alle som ser så fresh ut med en rein om halsen! 

Så jeg må innrømme at jeg furter litt over ditt valg av å ikke stille til gjenvalg. Hva i himmelens navn skal det være vits med?! Om du hadde stilt til gjenvalg hadde vi i det minste vist hvordan en av kandidatene ville fungere i praksis, noe som ofte er mer viktig en hva de politiske partiene lirer av seg før valgrundene. Jeg liker å holde meg til det som fungerer, og det gjør du! Og se for deg hvordan det blir om en ukjent person fra sør skal fylle dine sko, for hva vil hende når politiet ringes ned av en ny ordfører som får høre at han skal slåes ned! Det blir slitsomt, for de har jo ikke så alt for mange resurser fra før. Det kan selvfølgelig være en innfødt som får rollen, men er vel langt fra sikkert.

Hvordan dette vil gå får tiden vise, men det er jævlig dumt at du ikke blir med på veien videre! Men du skal ha takk for jobben du har gjort, og ikke minst takk for den positive stemmen du har vist til omverdenen. 

Lykke til videre, og husk fjellvettregelen om at det aldri er for sent å snu! 

Facebooksiden min finner du her! 

Jeg er angrepet av udyr som klusser med varmen!

Denne mammabloggeren ligger for tiden som en strek på sofaen, helt ubrukelig med tett nese, temperaturfeil og et bankende hode. Det gjør jo sitt til at skrivekløen ikke merkes, og at jeg kun klarer å skrive noen få setninger som hele tiden ender i hvor synd det er i meg. Jeg skulle sikkert vært mann, for jeg er overbevist om at det er manneinfluensa som angriper meg hver gang det passer dårligst. 

All energi er forduftet og søvnen jeg skulle ta igjen nå i helgen har forlatt området. Jeg har sikkert våknet hver time søkk svett av feber eller mareritt, og jeg har opp til flere ganger vurdert om livet mitt sto til å redde. 

Så er det bare å håpe på at det bare er mor som blir urven denne gangen, slik at guttene slipper å gå gjennom det samme. 

Jeg kommer forhåpentligvis sterkere tilbake når den/de som tetter igjen nesen min og leker med termostaten stikker videre til nestemann. Og tror ikke verden tar skade av å ikke få daglige oppdateringer om alt vaset jeg finner på å skrive! 


Ca slik ligger jeg i dag, men strikkingen er lilla og det er en mac i fanget mitt. 

Facebooksiden min finner du her!  

Ordinær pris 8925kr, salgspris 3325kr.

Siden jeg er klar over at januarsalget ikke fortsetter resten av året har jeg planlagt inn litt innkjøp nå, og på grunn av uforutsette utgifter til en umulig bil var det ikke så alt for vanskelig å holde seg til planen om å handle "ting og klær" på tilbud. Så i dag benyttet jeg og min bedre halvdel muligheten til litt shopping. Egentlig hadde jeg mest lyst å bli hjemme på sofaen siden en heller kjedelig forkjølelse har angrepet meg, men det går jo ikke når jeg vet at ved neste mulighet for shopping så er salget over. 

Men med tanke på at jeg tror vi har oppfylt listen som jeg hadde planlagt innkjøp for, så kan jeg se mellom fingrene på en snufsen nese og et litt sløvt blikk. 

Planen i dag var å finne en bukse og nye vintersko til eldstemann, han har en stygg uvane med å hoppe opp noen klesnummer over natten, så når han først trenger klær bør vi ha noen klare. Og både sko og bukse fant vi på tilbud til en veldig ok pris. Jeg skulle også fornye innholdet i klesskapet mitt etter en fantastisk vektoppgang på fem kilo. Det hører ikke mye ut, men gudene skal vite at det har vært mye arbeid med å få vektnålen til å krype oppover. Egentlig skulle jeg kjøpe meg noen nye bukser, siden de jeg har er litt for trange, men det var dårlig fangst der. (Noe det vil være frem til jeg legger på meg minst fem kilo til.) Men jeg fant mange gensere/cardigans og en ny vinterkåpe.


Vel hjemme var det bare å regne ut hva innsparingen var, og da ble det litt lettere å svelge summen bilen har kostet oss den siste tiden. Typisk at store utgifter bare må komme når man helst skulle klart seg uten dem. 

Siden jeg har en plan om å regne sammen alt vi bruker på klær og småting i år fører jeg opp hvor mye som er brukt, hva prisen ville vært uten rabatt og hvor mye som er "spart" underveis. Og bare det er motiverende til å faktisk følge opp prosjektet vi har startet. 


Selv om innsparing er fascinerende er jeg mer fokusert på selve forbruket, for med bevisstgjøring ønsker jeg at vi faktisk ser hva vi bruker og begrenser innkjøp til det som er nødvendig. Jeg sier ikke at vi skal bli helt hysteriske, men litt oppmerksomhet rundt vårt eget forbruk er sunt. 

Facebooksiden min finner du her!

Helt normalt å rote i andres lommer!?

I dag brukte jeg lunsjpausen min til å stikke en tur på butikken for å kjøpe en fantastisk, nydelig  og høyst nødvendig sjokolade. Jeg tenkte at det ville være redningen mot den innpåslitne hodepinen som sakte med sikkert prøvde å felle meg over ende, og gjorde humøret mitt like ustabilt som solen om sommeren i Tromsø. Og siden jeg ikke jobber alene og med krav om konsentrasjon, er godt humør og en våken hjerne en stor fordel. 

På butikken var det langt fra vanskelig å finne den sjokoladen jeg hadde i takene, samtidig som jeg registrerte en baby i nærheten. For tiden slår de inn på radaren og forteller meg at nå er det på tide med en baby til. Jeg er selvfølgelig veldig uenig med kroppen på det punktet, for jeg har aldeles ikke glemt hvor slitsomt det var med leieboer. For ikke å snakke om at vi fortsatt ikke er ferdig med nattevåkingen etter at minstemann kom til verden, for fem år siden. 

Når jeg kom til kassa studerte jeg først forsiden på avisene for å se om en av dem skulle bli veskefyll, men så ble jeg obs på situasjon foran meg. Der var den skyldige i gråten, mammaen og det jeg antar er søknene. Den lille tassen var aldeles ikke fornøyd med å ligge i en bilstol på en handlevogn, og moren plukk den opp. (Jeg understreker her at "den" blir brukt kun fordi jeg ikke la merke til om det var gutt eller jente. Jeg ser også på babyer som små personer og tiltaler dem gjerne etter foreldrenes informasjon om kjønn.) Hendelsen foran meg sendte ut et eller annet signal til mitt små irriterte hode, og jeg fikk tidenes største medfølelse for moren! For jeg har selv stått i kassen med en handlevogn full av varer, en gråtende baby og i tilleg en utålmodig herremann som ville ha alt han ikke kunne få. Den ganger var det ingen hjelp å få, og bare noen hevede øyenbryn som så på meg med sintøyne. Jeg tipper minstemanns ganske høylytte klage holdt på å sprenge trommehinnene deres, så det var vel ikke uten grunn. 


Mødre skulle hatt flere armer, spesielt i situasjoner som inneholder mange handleposer og barn!

Men i alle fall, jeg så at denne moren sikkert kunne tenke seg litt hjelp å tilbydde meg å legge opp varene for henne. Det skulle nå bare mangle at man hjelper dem som trenger det, og da ville det jo også gå kortere tid før jeg fikk rive papiret av sjokoladen og stappe den i meg på meget ukvinnelig vis. 

Da varene var ferdigstablet, skulle det jo betales, og siden mammaen hadde en liten tass på armen var det ikke så lett å finne bankkortet i lommen. Hun spurte pent om hjelp, og igjen var det en selvfølge at jeg fisket ut korte, smilte pent og fortsatte misjonen min om å få sjokoladen i eie. 

Det var ikke før etterpå at jeg innså at jeg faktisk hadde vært å rotet i lommen til et vilt fremmed menneske, og at jeg oppfattet det som en helt normal hverdagslig situasjon. Men jeg har jo ikke egentlig noen vane med å stikke hendene i andres lommer, så konklusjonen ble at jeg i min tid som turnusarbeider var blitt miljøskadet. Jeg er utdannet omsorgsarbeider og har jobbet i pleien i mange år før jeg gikk over til kontorjobb. Og på den tiden var det ikke unormalt å rote rundt i andres ting og lommer. 

Jeg håper at mammaen på handletur fikk en fin dag videre, for det gjorde i alle fall jeg. En god gjerning og sjokolade kan nesten eliminere hodepine. 

Facebooksiden min finner du her!

Den lille rømlingen er funnet, og har fått navnet Johs.

Mandagen min startet i samme sjangeren som helgen, men det hele endret seg på magisk vis rundt middagstider. Det var langt fra forventet, men absolutt et kjærkommet avbrudd fra krangel og diskusjon. Og det var faktisk ikke på grunn av sjokoladen mannen min ble beordret inn på butikken for å kjøpe på vei hjem, som jeg rev av papiret og stappet i meg. (Vi går en slitsom uke i møte, ettersom jeg bare må ha sjokolade på sekundet. Og mannen forsto tydeligvis tegningen siden han sprang inn å kjøpte den før jeg fikk et raseriutbrudd og slengte meg ned på parkeringsplassen. Minuspoeng til meg og plusspoeng til mannen.) 

Mannen i huset sto som vanlig for middags lagingen, og halvveis i skjæring av grønnsaker fikk familien et nytt kjæledyr. Han fikk navnet Johs hos den yngste, og merkelig nok var eldstemann helt enig. Jeg mistenker at den lille tassen fikk navnet sitt etter bestefar i overetasjen, selv om de ikke finnes det spor av likhetstrekk mellom de to. Min pappa er verken liten eller brun/grå og han har jo både armer og føtter.

Jeg er faktisk litt usikker på hvordan skapning det er som har sneket seg inn i paprikaen for å komme seg hjem til oss, men han ligner litt på sånne små larver vi bruker til isfiske. Men det var altså helt uaktuelt at han skulle brukes til det, og minstemann måtte gråte litt bare sånn i tilfelle vi skulle tenke tanken om å knerte han. Etter noen tårer fikk han frem at vi aldri, aldri, aldri, aldri måtte drepe han, og at de var bestevenner. 


Tror ikke Johs vil stjele så alt for mye av matbudsjettet om jeg holder han borte fra resten av grønnforet i kjøleskapet. 

Nå var det jo litt synd at denne larven hadde flyttet inn i paprikaen som skulle være til middagen vår, for den var mer svart på innsiden en rød. Og vi prøver jo så godt vi kan å få ungene til å spise frukt og grønt, selv om vi ganske ofte sliter litt på det punktet. Eldstemann på sin side var strålende fornøyd med larven, for han ble jo tross alt reddet fra å spise paprika i dag. Og minstemann var veldig fornøyd med å endelig ha en kamerat som er like liten som han, som kan se på når han kjører bil-spill på nettbrettet. Jeg bare venter på at kravet om ekstra spilletid vil komme siden de fra nå av skal være to som deler på nettbrettet. 

Jeg lurer veldig på hvor den paprikaen er dyrket, og hvordan småkryp som finnes der. Jeg regner med at den lille saken ikke har overlevd kulden i kjøleskapet, men det er også en ørliten sjanse for at det har overlevd. Noe som betyr at jeg risikere at den utvikler seg til et monster av ukjent karakter. Det vil jeg ikke, så nå må jeg finne på en smart plan for å få den ut av huset, uten å knuse hjertene til mine barn som "elsker" den og insisterte på at den kan sove ved siden av sengen deres. Så den kan ikke bare kastes, og da er vel det eneste alternativet å sende den tilbake. 


Johs sin midlertidige seng, han bor inne i en pose som jeg har dobbeltsjekket er helt lukket! 

Men først skal vi se om vi finner ut hvordan rase de lille saken er, og så tror jeg at vi må sende den tilbake til familien sin! Må bare finne ut hvor den kommer fra, pakke den inn i en eske og sende den avgårde! Mulig jeg også bør ta en telefon til der den hører hjemme og si at den er funnet, og at rømlingen snart kommer tilbake. De er sikkert redde for den og blir helt sikkert glad for å få vennen sin tilbake. 

Facebooksiden min finner du HER. 

 

Her finner du IKKE en koselig tekst om den magiske familiehelgen.

Jada, da har jeg brukt den siste timen til å lese om hvordan andre folk har hatt det i helgen, og det er helt klart nedslående lesning for meg. Her har det vært det totale kaos med sure barn og enda surere foreldre, for det meste. Jeg kan ikke skryte på meg idyll med morsomme familieaktiviteter og koselige dager mens vi venter på solen. Så om du føler for moralsk støtte etter en kaotisk og umulig familiehelg skal du bare lese videre. Budskapet er udelt negativt, og du skal slippe å høre ord som fantastisk, strålende, nydelig og perfekt. Prøv heller trøtt, irriterende, håpløs og umulig. 

Fredagskvelden gikk greit, da var hele gjengen sliten etter en lang uke, så timene gikk fort og ungene kom i seng til et relativt greit tidspunkt. (Trodde vi, helt til lørdags morgen klokken 05:24.) 

Men da klokken bikket 00:00 viste jeg at det ville bli en usannsynlig dårlig dag. Minstemann hadde fryktelig vondt, noe som jo også fører til at en av oss er våkene. Når han endelig fikk sove litt ut på morgenkvisten bestemte eldstemann seg for at det var morgen, han som vanligvis må rives ut av sengen om morgenen fordi alle våre forsøk på mild vekking er forgjeves. Og han hadde ingen planer om å være stille, så lillebroren ble vekket før mor og far i huset klarte å avverge hendelsen. Det igjen førte til at den minste var potte sur, og eldstemann var heller ikke noe bedre. Så hele formiddagen brukte de til å krangle, og et par ganger var både nyttnevene og tennene inkludert i kampen. 


Det har vært noen slike runder i helgen, og det betyr vel at søskenkjærligheten er på topp! 

Selv om vi alle var i overkant trøtte var vi nødt til å dra på butikken og apoteket, men bare vi nevnte at vi skulle ut døren slo minstemann seg vrang. Noe som jo er ganske normalt når han har en dårlig dag, å selv om vi lokket med lekebutikk var svare blankt nei. Så vi hadde to valg, bli fri for mat/medisin eller ringe å spørre mamma og lillesøster om de kunne passe den lille rampen. Det kunne de heldigvis, for å ta han med på handling når han er urven i kroppen vil bare føre til at vi aldri mer kommer oss ut døren. Eldstemann var sur for at han måtte være med, men på grunn av bursdagen som var planlagt inn på søndag skulle gaver kjøpes. Og jeg er ikke så alt for oppdatert på hva niåringer liker, i alle fall ikke ifølge min egen. Så beklager til alle vi møtte på som så en irritabel mor og en trassig guttunge, vi hadde bare en særdeles dårlig dag. Jeg prøvde å skjerme dere, men jeg kunne liksom ikke la være å be min kjære sønn om å holde opp med maset. Han hadde bare glemt av avtalen om at masing på butikken resulterer i "ingen ting". 

Under handleturen fikk jeg min bedre halvdel å kjøre meg innom garnbutikken som hadde sin siste dag med salg, slik at jeg kunne forebygge med noen søte små nøster som ikke lager lyd og langt mindre krangler for småting. At jeg fikk dem med rabatt gjøre jo også at jeg kunne forsvare det hele i forhold til prosjekt onkel skrue! Guttene ventet i bilen, de fikk ikke være med inn. Og jeg mistenker at de heller ikke ville det. En haug gale damer som er ville i blikket på et lite område kan være direkte skadelig for men, det er i alle fall forklaringen jeg har fått tidligere. Dette var muligens høydepunktet med helgen, sånn utenom cola til frokost på lørdag og en stor pose smågodt på lørdagskvelden.


Tror likheten er slående mellom meg og frosken i dag, så sto over selvfotografering. 

Resten av dagen gikk med til enda mer krangling mellom guttene, og når jeg endelig kunne få dem i seng jublet jeg. Men jeg var også så trøtt og sliten at jeg bare ble liggende rett ut på sofaen med telefon i hendene. Der kunne jeg lese om alle som hadde det fryktelig morsomt med kino, middag, vennekvelder og nattlig bytur. Jeg fordømte dem alle og og vurderte å lage et surt ansikt på samtlige positive statuser på facebook. Men jeg lot være, for vanligvis med normal søvn er jeg en av de ekle og slemme lykkelige som bare har det så bra! Så jeg satt heller å furtet for meg selv, og så på dårlige såpeserier på tv som gjorde at selv ikke mannen ville ha selskap av meg. Han tasset i seng, så jeg fikk sitte i fred å surmule. 

Natten tilbragte jeg på sofaen, siden min yngste sønn hadde okkupert min plass i storsengen. Jeg husket sist natt godt, og tenkte litt frydefylt at i dag var det mannen sin tur å være våken. Og sofaen er virkelig ikke så verst, for der kan jeg ligge helt i fred uten å våkne skviset inn i vegen med tapetmerke i pannen og blåøye etter at en fot traff meg i nattemørke. 


Tenkte at litt fyr i ovnen ville gjøre livet litt mer koselig, men det varte ikke så lenge. 30 grader inne er ikke så koselig som det høres ut som. 

Så nå skal bare mandag komme, for arbeidsdagen vil bli den rene feriedag så slitsom som helgen har vært! Ingen som roper mamma, ingen som ber meg lage dem mat, ingen som roper når jeg er på do, ingen som kommer inn til meg når jeg er på do, og ingen megling mellom slåsskjemper. 

Og for guds skyld, jeg er ikke mindre glad i guttene selv om de av og til hopper meg på tynnslitte nerver! De har det aldeles utmerket, og lider ingen nød selv om moren til tider er både lei og irritabel. Jeg tar heller ikke skade av at ungene er mer en sure noen dager, men det må da være like lovlig å skrive at det ikke er fult så bra, som å legge ut lange tekster og magiske bilder om et romantisk familieliv. 

Nå skal jeg gå å legge meg, etter at jeg har funnet frem klær til i morgen, pakket sekker og vesker, ryddet opp det verste rotet etter helgen og plages enda litt mer med strikkeprosjektet som nekter å samarbeide. Takk og pris for at det er mandag i morgen! 

Facebooksiden min finner du HER! 

"Jeg var alene ute i barnehagen mamma!"

-Du mamma, i dag var jeg helt alene ute i barnehagen! (Se for deg en femåring som gjør seg stor i øynene og forteller med dramatisk stemme.)

- Hæ? Var det ingen der sammen med deg? (Og nå kan du se foran deg en mamma rett før hun skal tippe over til bekymret og en smule hysterisk.)

- Nei, jeg var helt alene og jeg spiste snø! (Femåringen sperrer fortsatt opp øynene og nesten piper ut ordene.)

- Javel, enn de voksene da? (Nå kan du høre en mamma som er litt irritert, og vurderer å ringe barnehagen for å spørre hva det er snakk om.)

- Ja det var en voksen der, og hun spiste snø! å Hun gravde jeg ned i snøen og da trodde en ørn at hun var en makk, og kom og spiste henne! (Guttungen forteller med dramatisk stemme og veiver med armene.)

- Hva er det du sier? Forteller du eventyr nå? (Se for deg en mamma som skjuler et smil bak hånden, og sier seg selv at hun virkelig må slutte med tendensene til hysteri.)

- Nei, det er helt sant! Og jeg er sikker på at snø er sunt for meg, så det kan jeg spise masse av! Er ikke det bra mamma? (Nå er stemmen til femåringen blitt triumferende, fordi han har fått frem poenget om at barn kan spise snø, selv om ikke voksene kan!)


"Mmmm, godt og sunt!"

Han har stadig noe nytt å fortelle fra barnehagen, men noen ganger har jeg en ganske stor mistanke om at han finner stor glede i å lurer meg! 

Og det får meg jo på tanken på hva han igjen forteller i barnehagen. Han har jo insistert på at jeg kan flyge på sopelime for å møte vennene mine, så det er ikke helt usannsynlig at han dikter opp en historie om at mamma skal koke padder i en stor svart gryte på bålet i skogen, og at han må spise paddesuppen. Det er heller ikke usannsynlig at jeg har hale og enorme føtter heller, for det har jo alle troll, også trollmødre. Og som du vet så knyter trollmødre ungene sine sammen om kvelden, før hun synger til dem...

Facebooksiden min finner du her!

Kappløpet mot leggetiden.

Når vi endelig får ungene i seng til ønsket tid om kvelden klasker vi med hendene og gir hverandre en god klem! For det kan være en ganske krevede oppgave å få to stykk gutter i seng der den ene som regel har helt andre planer enn å sove og den andre er overtrøtt. Men siden det ikke hender så ofte, blir det en klapp på skuldra og en trøsteklem de andre dagene! Vi kan jo ikke helt avstå fra fysisk kontakt selv om vi som regel aldri får "nattero" der kontakt i hovedsak foregår. Men nå sporet jeg av fra tema, for dette var ikke hva jeg skulle skrive om i dag. 

Kveldstellet høres jo ut som en ganske ukomplisert greie, der kveldsmat, medisiner,  tannpuss, dusj, eventyr og godnatt sang skal fyke unna som varer på et samlebånd. Dessverre tar man ikke med i beregningen om at barn er mest slitene og minst medgjørlige på dette tidspunktet, og at monster som regel bare kommer frem etter opprinnelig planlagt leggetid. Så det blir med andre ord feil på rullebåndet, og noen ganger kræsjer hele maskinen så alt kollapser.  

Når slike dager kommer må du nesten bare regne med at hele rullen med tålmodighet brukes til den minste lille papirbit, og da skal jeg ærlig innrømme at det er helt fantastisk at vi som regel er to om oppgaven. Men selvfølgelig kommer jo disse dagene når du er alene, så det hjelper fint lite. 

Men normalt sett går kvelds seansen unna uten alt for mye bruk av tålmodighet, og du kan enten juble over resultatet, eller grine litt og si at det umulig kan bli verre i morgen. (Men det kan det, bare for å ha det sakt.) 

Ettersom vi er på vei å bli erfarende foreldre har vi innsett at gode rutiner er en stor fordel, og at om vi bryter dem fryser helvete til is av skrekk! Hvem vil vel ha to sinte unger rundt seg som har søvnmangel og dømmer deg nedenom å hjem? Heldigvis hører det til sjeldenhetene, takket være rutinene. Det kan selvfølgelig være at vi ville unngått den helt store undergangen om vi hadde mindre rutiner, men på en annen side ville vi vel fått enda flere små underganger! 

Først er det barne-tv, der vi samles alle sammen rundt TVen. Mor og far sitter forsåvidt mer klistret i telefonene, men ungenes oppmerksomhet er uansett rettet mot tv eller hverandre, så vi faller litt på sidelinjen og kan nyte noen minutter med selvpleie i form av sladder på facebook, mer eller mindre nødvendige nyheter eller mobilspill. Denne halvtimen er det som regel ganske fredelig rundt oss, og om en utenfor så inn ville vi se ut som den perfekte lille familie. (Eller som en gjeng snodige vesen som er mer opptatt av tv/data enn hverandre...) 

Så er det tid for kveldsmat og medisin, og her møter vi gjerne på de første utfordringene. De består som regel i valg av pålegg og gjentatte innbytter av feil pålegg. Så skal det gjerne diskuteres hvem som får mest drikke, før en sparker i leggen til den andre slik at småkranglingen går over i en høylytt diskusjon om skyldfordeling. 

Etter mye om og med går diskusjon over i sinte blikk etter gjentatte advarsler om dårlig oppførsel, og vi kan bevege oss inn på badet. 

Her starter diskusjon om hva som skal gjøres først, og selv om vi har hatt den nøyaktig samme rutinen helt siden de var babyer husker de aldeles ikke at de først skal tisse, så skal vaske fingrene, så pusse tennene, så dusje, så tørke seg, så smøre med fuktighetskrem og til slutt ta på pyjamas. De vil som heller gjøre alt i denne rekkefølgen: vaske fingre, tisse, smøre, ta på pyjamas, dusje og så pusse tenner. Og det fungerer jo heller dårlig siden jeg helst ser at de legger seg tørre i seng om kveld, uten at fuktighetskremen som forhindrer kløe og nattevåking er vasket bort. Guttene må selvfølgelig også følge nøye med på hva den andre foretar seg, og informere oss om hver minste bevegelse som kan betyr at de gjør noe de ikke får lov til. Å på den listen finner du skrape bort lakk fra speilet, pille seg i nesen, legge truser i kurven for ull, pusse tennene for fort, pusse dem for sakte, se litt for mye på den andre, lage alt for høye lyder eller ikke lage lyder i det hele tatt. 

Når vi endelig kommer oss varm og svett ut av badet er det som å slipe løs en flokk med ville dyr, og guttene flagrer til alle kanter. Når de endelig blir hentet inn og jaget i seng skal det bestemmes hvordan bok som skal leses. Der blir de aldri enige, men vi ender som regel med et kompromiss om at de får velge annen hver dag. Lesingen tar også sin tid, for det er gjerne en avbrytelse per setning for å spørre om hvorfor boken sier ditt eller datt. 

Guttene får også tre natta-sanger etter eget ønske, så lenge vi faktisk kan dem. Det betyr at de får velge en hver, og så bestemmer vi den siste.

To stykk sovende unger, lenge etter at mor og far halvsover på sofaen! 

Og så starter den virkelige prøvelsen, den som kan ta kvekken på den mest erfarende forelder. Og jeg kan garantert skrive side opp og side ned om utfordringene, men skal gjøre det kort i form av noen små setninger! 

- Jeg må tisse!

- Jeg er tørst!

- Det er et monster under sengen! HJELP!!

- Nei jeg sa feil, monstre er i klesskapet! 

- Mamma, bror puster for høyt! 

- Nei mamma, det gjør jeg ikke! Lillebror bare lyver.

- Mamma, storebror ser på meg! 

- Mamma jeg er tørst igjen!

- Mammaaaaa jeg må tisse!

- Jeg finner ikke blåblå! (les:bamse)

- Neeeei pappa, det var den andre "blåblå"!

- Jeg fikk ikke nattaklem mamma! 

- Mammaaaaa, mammmaaaaaa, papppaaaaa, ROY, YVONNE sover dere? 

Du skjønner kanskje tegningen, og om du bærer rollen som forelder har du kanskje erfart hele opplegget. Og da kan jeg forsikre deg at du ikke er alene om å slite deg i håret og lure på hvordan i alle dager arvingen kan være så våken, når du er så trøtt! 

Facebooksiden min finner du her!

Minstemann trenger nye sko, og det helst i går.

I dag fikk prosjekt Skrue en ny utfordring, og vi innså at minstemann må ha nye vintersko med det samme og helst i går. De han har klarer ikke å holde føttene varme, og det betyr vonde føtter og mindre nattesøvn. De siste dagene har det vært ufint kaldt ute, og vinterutstyret får virkelig prøvd seg. (Samt tålmodigheten til trøtte foreldre!)

Nå kan det jo være en ganske stor utfordring å handle på salg når du må ha noe, så jeg ga nesten opp før vi dro hjemmefra. Men motet gikk litt opp når mamma og lillesøster passet minstemann, for en handletur sent på dagen med han er litt i overkant av det vi vil gå igjennom. Han har dårlige netter for tiden, og det merkes godt på ettermiddagen. Broren ville ikke være med, så han fikk bli hjemme å gjøre leksene han hadde sneket seg unna når han kom hjem fra skolen. 

Siden vi bare hadde en liten time på oss før vi måtte være hjemme igjen var det begrenset med antall butikker vi kunne springe innom, så vi valgte den med rykte på seg for å ha best pris på sko. Og sannelig fant vi gode vintersko på salg, i rett størrelse og farge! Ikke dårlig, og veldig motiverende siden jeg er fryktelig nysgjerrig på hvor mye vi vil kunne spare på å handle på salg iløpet av et helt år. Selvfølgelig kan det jo bli en utfordring å ha tålmodigheten med seg, og det er vel ganske sannsynlig at vi etter hvert vil glemme oss av noen ganger. 

Vi fant også gamasjer, eller jeg er noe usikker på om det heter det! Jeg er ikke den som springer ut døren å finner frem skiene så alt for ofte. Men det er i alle fall poser som skal holde snø ute av skisko og innsiden av vinterbuksen til eldstemann. Ny "hettelue" i ull ble det også til minstemann, siden den han har fra før er blitt veldig slitt. Vi fant også en lue med øreklaffer som kjentes veldig god og varm ut, og vil passe for iskalde dager. Og dem har vi jo ganske mange av her nord! Denne var egentlig til eldstemann, men han påsto at den var for liten! (Men jeg tror ikke han likte den, og syntes den var veldig lite kul!) Men minstemann ser forhåpentligvis nytten i den i morgen, når han ikke har vondt og er sliten. 

Når vi var ferdig på den første butikken bestemte vi oss for å springe innom en som selger barneklær og utstyr, for å se om vinterdressene vi foretrekker var på salg. Dessverre for oss var de utsolgt på den størrelsen vi må ha, så det får jeg lete etter på nett. 

Siden minstemann sover med ullundertøy og en ulldress over om natten er vi alltid på utkikk etter dette. Det går ganske mange plagg med til et helt år, og siden ullklærne tåler mindre enn plagg i bomull blir det en ganske stor utgift. Eldstemann bruker bare en brøkdel av det lillebroren gjør. Og i dag fant vi en god og varm ulldress til halv pris, som ble tatt imot med et hurra hos den minste. (Ifølge han var den ikke ull, for den var jo så veldig myk!)

Som regel går det alltid mye penger med til klær i januar, men jeg må si meg fornøyd med de tre handleturene vi har vært på. Som du ser av bilde ligger vi godt an fordi vi har "spart" mer enn vi har brukt, og de aller fleste innkjøpene var nødvendige. (Jeg trenger mer øvelse når det kommer til å handle kun ting vi absolutt må ha!) Så nå blir det spennende å se hvordan de neste shoppingturene blir. 

Facebooksiden min finner du her. 

Har barna mistet hørselen, eller er jeg blitt usynlig?

I skrivende stund er jeg helt sikker på at enten har barna mine mistet hørselen, eller så er jeg blitt stum. For ikke en eneste beskjed som går ut fra meg når mottakerne på 5 og 9 år! Det er nesten så jeg er blitt usynlig, for ikke engang voldsomme armbevegelser fanger oppmerksomheten til arvingene! De ignorerer moren totalt, og går foran som et strålende eksempel om jeg hadde vært en umulig unge som fant på faenskap bare for å gjøre det. Men nå er det ikke helt det jeg driver med, og det jeg ønsker å formidle er at matboks og drikkeflaske skal finne veien inn på kjøkkenet, uteklærne skal henges opp og ikke ligge i en haug på stuebordet, at det ikke skal sparkes fotball i stuen og at lekser skal gjøres. Den siste er vel mest rettet mot den eldste av guttene, men lillebroren er helt klar med på å sabotere morens forsøk på ledelse. Så de kan bare spare seg å ignorere mammaoppførselen min! 


Jeg sa jo at dere måtte gå på rommet med sprettballen så den ikke skulle trille under kjøleskapet! 

Eller forresten, de legger merke til at jeg er her, for jeg har fått kommentarer om at tærne mine er krokete og at slik ser også føttene til hekser ut, og de har også informert meg om at jeg har fiskebolle muskler i armene, mens de har fått markerte muskler på grunn av hard trening. Og jeg antar at de med hard trening sikter til alle gangene de braker sammen fordi begge vil bruke den samme lekebilen eller at den andre liker feil bilmerke. Mine muskler var i alle fall ikke noe å skryte av, så etter at de er i seng skal vektene rotes frem fra glemmeplassen til diverse rot som er lokalisert under gardiner og duker som aldri er i bruk! Ja og de fant også nytten i meg når minstemann fant ut at han hadde et sår i munnen, som jeg måtte kontrollere. Han hadde til og med funnet en lommelykt frem, siden jeg ser så dårlig! 


"Hekseføtter!??"

Men den hørselen deres forstår jeg meg rett og slett ikke på, og den har antakeligvis dekning som mobilnettet den gangen jeg fikk min første telefon. Og på den tiden måtte vi opp på bakketopper og fjellknauser for å kunne sende sms med noen få tegn til de av vennene vi husket nummeret utenat til. Så jeg må vel teste ut teorien i praksis, og se om de lytter når jeg klatrer oppå kjøleskapet eller tv-benken! forhåpentligvis har det effekt så beskjeden om kveldsmat når frem, så jeg får dem i seng innen rimelighetens tid. Men det er selvfølgelig om vi unngår store diskusjoner om pålegges ønsket som endrer seg etter at brødskiven er ferdig smurt. 


"Jepp, her oppe fikk jeg kontakt med mottakeren i andre enden av rommet. Tommelen opp for det! "

Det kan jo være at lydnivået de siste timene er skyld i den sviktende hørselen, for selv om det bare er to barn i huset har jeg flere ganger måtte sjekke for å være sikker. Og når jeg hørte dem inne på rommet en liten stund før kveldsmat var det flere personligheter til stede. Og når jeg lyttet til dialekt telte jeg opp fem stykker, der to var fra Tromsø, en fra India å snakket gebrokkent norsk, en fra Bergen og en fra vestkanten av Oslo. De hadde tydeligvis en diskusjon om hvem som var tøffest, og der slo manne-genet inn og gjorde at stemmen ble hevet til over lovlig lydnivå. 

Men nå er det slik at det finnes en metode for å få dem til å lytte, og det er nesten så jeg mistenker at de har innebygget radar for sjokolade og godteripapir! For uansett hvor høyt de bråker og hvor stille jeg prøver å være, så gjør denne handlingen at de tiltrekkes meg med lynets hastighet. De kommer faktisk så fort at jeg ikke engang kan putte sjokoladebiten i munnen før de er fremme! Og da får jeg høre det, for er det ikke liksom jeg som sier at de kun får spise godteri i ukedagene, og er det ikke da veldig urettferdig at jeg gjør det i ukedagene. Så da funker tydeligvis hørselen deres, selv om jeg får like mye svar på tiltale som når jeg snakker med veggen! 

Sukk, så den sjokoladen får enten bli med meg i vesken på jobb i morgen, eller så får jeg vente til lørdag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Skriver du til deg selv? (Det gjør jeg!)

Jeg snakker stadig vekk med meg selv, og kan føre lange og spennende samtaler med meg selv når jeg holder på med husarbeidet hjemme. Ikke alltid fordi jeg faktisk vil snakke til veggen, for noen ganger er det rettet til mine barn som sprang og gjemte seg så de ikke skulle høre morens budskap. Da bruker snakket mitt å handle om rydding og slike kjedelige ting. Andre ganger er jeg frustrert og kan finnen på å fordømme den håpløse fjernkontrollen som ikke lystrer mine ordre, eller trøbbel med nett tilgangen. Da kan jeg bli ganske ufin i munnen, akkurat som når jeg bannes over skruen som ikke vil inn i veggen eller glidelåsen som kjørte seg fast i skjerfet. Det hender også at jeg slenger noen sjarmerende kommentarer i retning speilet når jeg passerer det, om gode hårdager eller fine hjemmelagede smykker. 

Det er heller ikke usannsynlig at du ser meg snakke om hvordan farge jeg vi ha på garnet og høre at jeg har ganske mange argumenter for de ulike typene. (Og der er også litt av årsaken til at min bedre halvdel tvinges med, så jeg ikke skal få så mange rare blikk.) 

Men som regel foretrekker jeg å kommuniserer med andre som ikke har samme tanker som meg selv, og vet hva mitt neste ord skal bli. Derfor har jeg heller ikke skrevet kommentarer til meg selv bak falsk navn! Jeg ville helt klart avslørt meg selv med det samme, og da ville vel vitsen vært borte? Og ikke er jeg smart nok til å føre meg selv bak lyset med sjarmerende kommentarer om hvor fantastisk lekker jeg tar meg ut. Jeg har jo speil i huset, og vet utmerket godt hvor trøtt og sliten jeg kan se ut etter minimalt med søvn, der jeg la meg med vått hår som nå er forvandlet til å passe et troll eller huldra. Og når jeg har en god dag, ja da er selvtilliten på topp og jeg kan si det direkte til meg selv. 

Om du har lest på diverse nettaviser i dag har du kanskje lagt merke til at en av mine medbloggere er i vinden, i så måte du kan omtale noen som skriver helt ulike ting for det. Saken omhandler beskyldninger om at person har skrevet kommentarer til seg selv under sine blogginnlegg, ved å kamuflere dem med et annet navn. Dette er snusket frem av noen som har godt med tid, og kanskje er en smule nysgjerrig på hvordan et annet menneske kan være så fantastisk perfekt til enhver tid. Om det er hold i beskyldningene kan jeg selvfølgelig ikke avgjøre, og ikke har jeg noe ønske om å dømme andre siden jeg er langt fra perfekt. Men spørsmålet om hvorfor gjøre noe slikt dukker selvfølgelig opp, og jeg kan ikke la være å fundere over saken og hva jeg ville gjort. 

Hva oppnår du med å skrive kommentarer til deg selv under det du har skrevet? Får du bedre selvfølelse av det, legger du vekt på antall kommentarer og øker antallet fordi du vil ha flest? Hvem vil du narre, deg selv eller dine lesere. Får du ikke litt dårlig samvittighet om du fører dine lesere bak lyset, som jo er årsaken til at du har en populær blogg. Føles det ikke litt tomt å vite at positive kommentarer er skrevet av deg selv, og på den måte er ord uten betydning. Hva føler du når dine egne narrestreker ble oppdaget, og ville de ikke vært bedre å bare skrive sitt eget navn?

Siden jeg ikke har prøv dette selv, har jeg heller ikke svar på spørsmålene. For min del er de aller fleste kommentarer jeg får en positiv oppmuntring som gjør at jeg ikke mister motivasjon min til å ville dele litt av livet mitt. Og selv kommentarer av negativ art kan få meg til å le som jeg griner. Men om det var jeg som hadde skrevet dem, ville den effekten vært helt borte. Og ikke har jeg noe ønske om å lure noen til å tro at jeg får mer ros en hva som er reelt.


"Jeg ligger bare her å skriver litt til meg selv, ikke forstyrr!"

Så med disse ordene kan jeg informere om at jeg ikke poster anonyme kommentarer til meg selv! Men jeg skriver gjerne en lapp som sier "Du er flink" og henger på pc-skjermen! Men der går også grensen min, som sier at du skal være den du er og ikke føre andre bak lyset med viten og vilje. Har du noe å si deg selv, stå for at det er dine ord! 

"Kjære Yvonne, du snakker bare tull, men i grunnen er det helt greit!" Hilsen Yvonne. 

Facebooksiden min finner du her! 

Har søvnmangelen skadet meg, og skal jeg le eller grine?

Jeg er i grunnen litt uenig med meg selv om jeg skal le eller grine om en sak jeg leste på familieverden. Jeg kan jo alltids få full panikk om jeg ikke kommer til enighet med humøret, men tenker at det er litt unødvendig en lørdagskveld. 

Saken heter  "Den store løgnen om søvn", og jeg kan jo bare nevne at jeg ikke kan huske sist vi faktisk sov gjennom flere netter på rad. Her i huset er vi på femte året med hyppig nattevåking, og det uten å øke familieantallet. Og det gjør jo at jeg automatisk trykker meg inn på samtlige lenker som har ordet søvn i navnet. Hvorfor jeg gjør det er jeg litt usikker på, men det kan jo være at jeg har en eller annen glede av å torturerer meg selv med saker som sier at vi er helt på villspor. For ikke å snakke om at vi skal være halvdøde og full av skumle sykdommer. Det siste har vi heldigvis unngått, så litt flaks må vi jo tross alt ha. Nå kan det jo diskuteres om ikke en del av mine kjipe manne influensaer hadde blitt små forkjølelser med mer søvn. 

Men tilbake til saken, det er altså bevist at veldig, veldig, veldig få personer kan takle 6timer søvn i døgnet, men dessverre er sannsynligheten særdeles liten for at vi er en av dem! Og denne sannsynligheten gjør selvfølgelig sitt til at journalisten bestemmer seg for å komme med noen skremmende setninger som får meg til å bite neglene under sengen! 

Søvnmangle kan føre til nedsatt immunforsvar, og med unger i hus er dette katastrofe! Det kan vel muligens forklare noen ganske slitsomme perioder med lungebetennelser og annet grønt gørr som ikke ville gå over så fort som håpet! Jeg har til og med klart å hoste i stykker en blodåre i lungene, som resulterte i et ganske lekkert blodbad! Det var heldigvis ikke alvorlig selv om jeg var litt bekymret for den kritthvite fargen huden min fikk. (Om du skulle oppleve dette anbefaler jeg deg å ikke vise til din mor hva og hvor mye du hoster opp! Hun vil bli ekstremt bekymret og beordre deg til å ringe etter sykebil! Men med litt flaks vil du hoste frem at du klarer deg fint i bilen, og slippe gjennom legevakten i et forrykende tempo!) Men i alle fall, tror bare jeg skal forebygge nye sykehusbesøk med munnbind og en slik lekker hvit drakt som ikke slipper bakterier inn! 

Videre vil du spise flere kalorier om du sover for lite, og det er vel muligens en fordel i mitt tilfelle. Jeg sliter jo fra før av å få i meg like mye mat som kroppen krever, så denne er jeg ikke så veldig bekymret for. Jeg velger selvfølgelig å ignorer hva som hender inne i kroppen av salt, fett og sukker! 

Neste punkt på listen er hukommelse, evne til læring og konsentrasjon, og her må jeg tenke litt gjennom hvordan jeg var før søvnmangelen ble konstant. Jeg var særdeles vimsete og hadde rykte på meg for å glemme alt som var eldre en syv dager, men lærekurven var det ikke noe galt med. Og med nærmere ettertanke legger jeg fortsatt nøkler på bade, melk i kjøkkenskap, glemmer telefon og bankkort, vimser bort klær og glemmer bursdager. Jeg husker forsatt navn veldig dårlig, og må som regel gå et par runder rundt meg selv for å huske hva jeg egentlig skulle handle på butikken. Men på en annen side har jeg full kontroll når det kommer til ungene og deres avtaler, eller for det meste, sist uke glemte jeg timen hos Logopeden til minstemann. (Og der må mannen ta litt av skylden også, for jeg hadde jo informert han om dette i tilfelle jeg skulle glemme hele timen.) Jeg innbiller meg at jeg lærer rimelig kjapt, så nå glemmer jeg aldri å kjøpe sjokolade! Så jeg tror faktisk ikke at de små grå har tatt den helt store skaden de siste fem årene, men for alt jeg vet sitter jeg i morgen og lurer på hva jeg skrev i dag, mens jeg leter etter ungene og ikke klarer konsentrere meg om kleshaugen. 

En av de mer skumle fremtidsutsiktene er høyt blodtrykk, hjerte og kar problematikk og slag! Og med den setningen er det bare å legge seg under sengen igjen, og ta frem tærne, for nå er det ikke mer negler å bite på hendene! Jeg er forsåvidt ikke så alt for bekymret for blodtrykket, for det holder seg lavt og har gjort det hele tiden. Pulsen min er også av den late typen, og stress biter sjeldent på meg. Så om mannen tar ansvar for handlingen i huset skal jeg klare å spise sunne alternativer og trening får jeg jo hver morgen jeg springer etter en unge som ikke vil kle på seg eller som har rappet telefon min! Så selv om søvnen ikke dømmer helt i min favør tror jeg at vi skal klare et par år til med røde øyne! 


Kaffe er løsningen, sånn hvis jeg får lyst å sove bak en søppelkasse eller på sofaen på nærmeste møbelforretning! 

Jeg skal ærlig innrømme at enkelte dager er jeg mer sovende en våken, og jeg sprudler ikke av lykke etter fire timer med søvn før jeg skal på jobb. Og jeg har fått spørsmål om jeg i det hele tatt er våken, når jeg har subbet inn på jobb rød i øynene og med håret til alle kanter. Men da er trøsten å vite at jeg kan sove litt når jeg kommer hjem, og at jeg helt sikkert var mer trøtt mandager etter elleville helger i ungdomstiden der solen aldri gikk ned og søvn var det siste på prioriteringslisten.

Redningen er å se positivt på situasjon, og tenke at det er jo tross alt dag en annen plass, når vi er våken på natten. Og vi sparer jo slitasje på sengen når vi ligger lite i den, og nattkjolene mine blir helt klart mer brukt nå enn før! Jeg har til og med fått muligheten å kjøpe inn et par nye! 

Facebooksiden min finner du her! 

Prosjektet bruke mindre penger er døpt til "prosjekt onkel Skrue".

Som de aller fleste har jeg behov for klær, og siden jeg ikke er barn lenger må jeg pent betale for dem selv. Jeg har dessverre glemt å hake ut alternativet for "rik ektemann", så vi vi må tenke økonomi når det skal shoppes. Jeg har i tillegg valg et yrke som ikke er kjent for skyhøye lønninger og fancy bonuser. Så vi må med andre ord tenke på hva vi bruker pengene til, og hvordan vi skal prioritere dem i hverdagslivet. Ganske likt de fleste i samfunnet. Og fornøyelser og shopping kommer helt klart på bunnen av listen. 

Hvert år er jeg overdrevent positiv til å benytte meg mer av salg, og gode tilbud, men frem til i år har jeg tydeligvis glemt det etter den første uken i januar når hverdagen kastes over oss. Men intensjonen er altså å prøve å handle så mye som overhode mulig på slag, for så å se hvor mye jeg faktisk har brukt i forhold til hva det ville kostet meg før rabatten trekkes bort. Mat kan det spares litt på, men der har vi litt trøbbel siden vi har null oppbevaringsplass og medisiner er det ikke så mye å gjøre med. Men klær er noe som kommer på tilbud stadig vekk, og med litt planlegging skal det gå greit. Selvfølgelig blir jeg å handle om noe er helt nødvendig med det samme på full pris, men ellers skal jeg holde meg i nakkeskinnet. (Okei, jeg skal i det minste gjøre et forsøk på å lykkes med dette...) 

Siden jeg startet dagen med å våkne ti minutter før jeg skulle være på jobb, fikk jeg litt ekstra søvn som medførte en ganske opplagt Yvonne etter endt arbeidsdag. Så jeg smisket litt med mannen og vi kom frem til at han kunne takle noen timer på kjøpesenter. (Vi har avlastning i helgen, så alle ærend vi ikke får gjort ellers skal tvinges inn i en stram timeplan.) Målet for handleturen var å kjøpe noen klær til meg selv, noen klær til ungene og muligens finne noen håndduker. Og alt skulle være handlet med en eller annen form for rabatt, og være noe vi har behov for. 

Handleturen gikk utmerket, men jeg må innrømme at jeg sikkert ville fått litt problemer om vi ikke var midt i januarsalget og om lønningsdagen var i går. Men alle innkjøpene er sånn passe nøye gjennomtenkt, og helt nødvendige. Mulig at noen av klærne til meg ikke faller i den kategorien, men det er begrenset hvor mye den stakkars mannen min skal klare av avledning for at ikke jeg skal kaste meg ned på gulvet å skrike viljen til meg. Men BHene trengte jeg, for jentene har økt i omkrets og helt sikkert lengde de siste ukene. Perfekte kroker har jeg lett lenge etter, og de skal opp på veggen en av de nærmeste dagene. 

Resultatet er vel ikke så galt, for om jeg skulle betalt full pris ville kontoen min vært 2054 kroner fattigere, men jeg betalte altså 754 kroner for alt. Ikke dumt med 1300kroner i rabatt. Men jeg tror absolutt jeg skal klare å forbedre shoppingen med litt god planlegging, og omdisponering av tid slik at jeg kan følge med på reklamene som vanligvis havner i søppelmappe og søppelkasse. (Og det er de små bildene jeg skal se etter, for som regel finner du bedre tilbud der enn på de store!)

Så nå blir det store spørsmålet om jeg har tålmodighet nok til å overleve "prosjekt onkel skrue".

Ps. Oppdateringer vil komme underveis!

Facebooksiden min finner du HER!  

 

 

En av de vonde dagene for minstemann.

Årets første bursdagsfeiring er over, og jeg håper at hovedgjesten vil minnes dagen som fin. Minstemann har ikke bursdag før tirsdag, men helgene er et bedre valg for oss til kaffeslabberas. Ettermiddagene er rimelig håpløse for tiden og en stor del av familien bor flere timer unna så da blir søndags formiddag et godt valg for feiring. 

Kakene ble bakt av min mor og min søster, siden jeg har vært veldig god å planlegge når ryggen skulle slå seg vrang. Heldigvis er den litt mer samarbeidsvillig, så jeg ser i det minste ikke ut som en gammel kone som subber seg fremover. Kjøpekaker blir liksom ikke det samme som hjemmelaget, så jeg er veldig glad for deres hjelp. 

Dagen til minstemann har vært av den dårlige sorten, og allerede på morgenen merket vi at dette ville bli en vanskelig dag. Han hadde ikke lyst å feire bursdag, og ville heller bare ligge på sofaen uten å gjøre noen ting. Han vekslet mellom å være sint og lei seg, og stort sett ingen ting var til hjelp. Men etter mye overtaling fikk vi han med på å å bli med opp til mine foreldre, som har mye bedre plass enn oss. Der gikk det ganske greit, og når han fikk leke sammen med de andre barna glemte han smertene for en stund. Han fikk mange fine gaver, og jublet høyt flere ganger når han så hva som var inni dem. Og selv om noen av pakkene inneholdt klær, og ikke lego som står øverst på ønskelisten takket han pent og sa at det var akkurat så fine gensere han ønsket seg. Da kjente jeg mammahjerte vokse litt ekstra, for det er langt fra noen lett oppgave å lære småtasser at de skal vise glede over gaver selv om det ikke er nøyaktig den tingen de har ønsket seg. 


Et typisk bilde for dager som ikke er så gode.

Når selskapet nærmet seg slutten trakk bursdagsbarnet seg litt til siden, og orket ikke leke mer gjemsel med de andre. Han var lei seg, og gråt for den minste ting. Noe som er veldig ulikt han til vanlig, når han ikke er plaget med ubehag i kroppen. Så da var det greit å holde seg i nærheten av pappaen. 

Hjemme fant vi frem de nye legoklossene, men selv ikke dem fikk han i bedre humør. Han liker å bygge dem selv, men i dag klarte han ikke, og det endte med at jeg prøvde å bygge med en hånd, mens han lå urolig i fanget mitt. Resten av kvelden endte på samme viset, og han pilket for det meste i kveldsmaten. 

Siden vi vet at varme bad hjelper, fikk han sitte lenge i badebaljen rett før leggetid. Og jeg håper det gjør at han i det minste får noen gode timer med søvn til natten. Det gjør vondt å se at han er så plaget, og jeg kjenner bekymringen vokser når jeg hører at han bruker mindre ord når han snakker. Vi må bare krysse fingrene for at han snart får en bedre periode, slik at han får en liten pause fra det som uroer den lille kroppen. 

Minstemann tror at han fikk alle gavene i dag, men vi valgte å pakke inn den fra oss i to pakker, slik at han fikk en i dag og den andre på tirsdag. Så da skal vi overraske han om morgenen, og jeg tror det vil være en svært lykkelig gutt som står opp da. 

Resten av kvelden skal jeg bruke på å få alt klart til i morgen, når hverdagen virkelig starter opp. Så barnehagesekk skal rotes frem, uteklær skal sorteres, husnøkler og refleksvest skal puttes i skolesekken, klær skal legges frem og alle andre små og store gjøremål skal på plass før jeg endelig kan krype i seng.  

Facebooksiden min finner du her. 

Kjære nett-troll, du er avslørt!

Jeg blir stadig like fascinert over hvordan enkelte mennesker klarer å legge til noen negative ord på det som er særdeles positive artikler. Disse kommentarene er gjerne personangrep, og bunner vel ut i en god dose sjalusi i kombinasjon med ønsket om å såre andre. Ikke vet jeg hva som driver hvert enkelt troll som sitter å slår på tastaturet samtidig som han/henne hyler ut kommentaren i sinne. For de må jo selvfølgelig rope det ut, selv om de skriver det. Troll er ikke kjent for å være stille av seg, og har gjerne noen trær på nesen. De er heller ikke spesielt sjarmerende når det kommer til oppførsel, men ser tilsynelatende harmløse ut. Jeg har også kommet frem til at denne gruppen mennesker har et stort ønske om å være uenige, og vil mest sannsynlig diskutere om hva det måtte være helt til de tar sitt siste åndedrag. Og det er heller ikke usikkert at de kommer tilbake etter sin død, slik at de kan diskutere enda litt lengre. De gir seg aldri, og flytter som regel bare på argumentene sine. Jeg lurer sannelig på om ikke enkelte har laget seg en liste over kommentarer med negativt innhold de kan bruke på nett, og har helt sikkert sortert dem etter tema. Men noen ganger gjør de feil, og derav kommentarene som virker helt malplasserte i forhold til tekstens tema.

Så se for deg disse trollene da, de som alltid skal komme med noen negative setninger for å holde andre på jorden. Hvordan klarer disse seg "på ordentlig" når de ikke er gjemt bak en PC ? Jeg har fundert litt på dette, og kommet frem til at dette er svært underholdende! 

Se for deg at noen gir en av disse merkelige skapningene noen rosende ord.

Vanlig person: Så nydelig du er på håret, det får deg virkelig til å stråle!

Trollet: HÆ? Hva mener du med det, sier du at jeg er stygg ellers da, og påstår du at jeg er radioaktiv! Dust! 

De klarer utmerket å snu det som er en opprinnelig positiv kommentar til noe veldig negativt som overhode ikke har noe med det opprinnelige budskapet å gjøre. 

Eller så kan vi jo tenke litt på en situasjon som kan oppstå i kassa på dagligvarebutikken.  

Butikkarbeideren: Det blir 436,90 kroner, velkommen tilbake. 

Trollet: Hva feiler det deg liksom, ønske meg velkommen tilbake nå? Det kunne du gjort når jeg kom inn i butikken, og hvor ble det av den røde løperen! Så uprofesjonelt altså!

Trollet tramper ut av butikken for å gjøre det hele mer dramatisk, og hyler gjerne til kundene på vei inn i butikken at noe rød løper kan de bare glemme. 

Så har vi jo dem som velger ut kommentarer fra en liste, som ofte bommer ganske kraftig på det temaet samtalen egentlig hadde. 

Besteforeldre: Hei, så hyggelig at du kunne komme, vi har sett frem til et besøk av deg!

Trollet: Nei, jeg hater virkelig dagens regjering, de idiotene har virkelig rasert Norge etter at de fjernet årsavgiften på campingvogner! Latterlig, og du er garantert årsaken! 

Som du ser kan de bomme ganske kraftig med når kommentarene skal brukes, og vil garanter prøve å hente seg inn når de innser at de har dummet seg ut. 

Trollet: Ja for du sier jo bare det er hyggelig så du skal kunne prakke på meg den dumme informasjonen som renner ut av munnen din, og det er også regjeringens feil!

Som regel er de ikke så flinke til brannslokking, og vanlige mennesker vi forbli sittende som spørsmålsteng etter angrepene. 

Videre kan vi jo se litt på hva som hender når de skal shoppe seg klær. 

Den ansatte: Denne genseren vil passe godt til dine farger, og som du ser vil snittet fremheve kroppsfasongen din på en god måte. 

Trollet: Hva feiler det deg, selv om jeg ba om hjelp betyr det ikke at du skal gi meg den. Mener du jeg er utlending liksom, ettersom du omtaler fargen min?! Du skal vite at jeg er helt og holdet norsk, og du trenger åpenbart en tur på treningsstudio din feite gris. 

Selvfølgelig ba trollet om hjelp til å starte med, for ellers ville han jo ikke fått muligheten til å spre eder og galle!

Og så har vi jo situasjoner der andre folk prater sammen på bussen til jobb, og trollet bestemmer seg for å bryte inn i samtalen der han sitter på raden foran dem.

Person 1:  Ja, det er virkelig trist at Petrus ikke vant løpet i går, vi vet jo han har det som skal til.

Person 2: Enig der, han gjorde virkelig sitt beste.

Trollet: Han er den største dusten dere finner, bare se på den dårlige taktikken, jeg hadde garanter klart det bedre. For jeg kan absolutt alt som finnes om løping og dere er noen dumme høns. 

Vi har også de som overhode ikke tåler at andre har rett, og de har feil. Så de vil diskutere seg grønne uansett hvor åpenbart det er at de tar feil. 

Normal person: Unnskyld, dette er en bussholdeplass, og ikke en togstasjon. Som du ser finnes det ikke skinner på veien her, dessverre. Men jeg kan godt forklare deg veien om du vil. 

Trollet: Hva er det du liksom prøver å påstå? At ikke tog går å skinner, hallo? Om du snur litt på hode vil du se at togskinnene er fem kilometer herifra, så da er det jo åpenbart her jeg skal stå å vente på toget! Bedreviter, som om du liksom skal diktere hva som er rett. 

Videre har du trollene som går rundt og oppsøker muligheter for å lire av seg sine negativt ladede ord, uten å i det hele tatt sjekke opp fakta i forkant. 

Trollet: Hva faen feiler det deg, din alkoholiserte djevel. Jeg ser vel at du bærer en pose med barneklær, samtidig som du står og skal kjøpe en flaske akevitt! DU er en dårlig mor du, som drikker deg drita hver dag med unger tilstede og ikke ofrer de stakkars barna din så mye som noen tanker. Jeg blir kvalm av sånne som deg, og håper at barnevernet henter barna dine! 

Den normale og svært overraskede person: Hva? Jeg har da ikke barn og dette er en gave til min 80 år gamle tante! 

Også denne situasjon elsker trollene å legge seg bort i, så de kan fortelle noen at de er elendige foreldre. 

Barn: Mamma, kan jeg få dette bladet, vær så snill?

Mamma: Ja, det går fint, det er jo lørdag i dag og lenge siden sist du fikk et. 

Trollet: Jaså ja, du er en av de mødrene som skjemmer bort barna dine og lar dem vokse opp til noen snørrvalper som fester seg under skosålene og vil springe ned sosialen siden de aldri lærer verdien av penger. Herregud, jeg skjemmes over denne generasjonen, hva skal det liksom bli av dagens avkom? DU ER EN DÅRLIG MOR DU!!!

En annen gruppe troll er de som bare må lure inn noen nedsettende ord når de skal si noe positivt til andre. 

Trollet: God jobbet på treningen, jeg ser tydelige muskler på armene dine, men de skulle selvfølgelig vært større ettersom du faktisk har løftet vekter i fem dager! Her må du altså skjerpe deg. 

Jeg har jo en viss peiling på hvorfor trollene som regel holder seg innesperret i mørke hus og gjerne kommenterer bak navn som "detskulleduvist", "anonym", "ikke oppgitt" og "detkandudritei". For de har sikkert startet sin trollkarriere på gaten, og har opplevd at ord kan bli fysiske om de ikke gjemmer seg bak lyktestolper, under bruer og inni søppelkasser. Så de er rett og slett redde for å miste de fem tennene som overlevde møte med muskelmannen i baren, som trakk ut tennene etter en kommentar om nøyaktig hvor mye anabole steroider han hadde spist, og hvor liten penis han hadde. De sitter sikkert og suger på tommelen i frykt for at bestemor skal banke på døren, og de tisser garantert på seg i skrekk når de tenker på den litt slitene småbarnsmoren som deiste til dem med tre fulle handlenett samtidig som hun brølte at den eneste dårlige personen var trollet som sto foran henne. 


De gjemmer seg på de minst tenkelige plasser, og skryter gjerne av sin velstand og sitt magemål!

Og selv om jeg helst ser at disse ufyselige vesenene kan holde ordene sine for seg selv, må jeg innrømme at jeg stadig koser meg når jeg ser nøyaktig hvor mye de driter seg ut i diverse kommentarfelt rundt om kring på nett. For selv om de rakker ned på andre, fremstår de gjerne som direkte tåpelige og mindre gjennomtenkt en resten av befolkningen. Det kan selvfølgelig være en sann fornøyelse å svare disse rare individene du finner i mørke smug og kjellere, men det de lever av er oppmerksomhet og svar på tiltale. Så for hver gang du skriver en kommentar til dem, vil de vokse til et litt større troll. Men kanskje om vi lar dem bæsje på leggen mange nok ganger uten at det påpekes, så vil de innse at verden faktisk kan være en ganske fin plass der du kan hoppe over tekster du ikke liker! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Velkommen 2015, og farvel 2014!

Da er vi ankommet 2015 og en aldri så liten oppdatering fra den siste dagen i 2014 er på sin plass. Nyttårskvelden var vi sammen med mine foreldre, minste søsteren min og hennes type. Eldstemann kom hjem på ettermiddagen, og gledet seg til å feire denne nyttårsaften med oss. Han er annet hvert år hos pappaen sin, til lillebrorens frustrasjon. Han ser helst at broren alltid er hjemme, selv om de kan krangle så leker flagrer alle veier. (Og nå insisterer han på at neste år skal han være med broren til pappaen hans.) 

Når vi gikk inn i 2015 sto jeg ute og ble dusjet fra oven. Det pøste ned, og regnet klarte stadig å lirke seg ned mellom skjerfet og jakken. Det var jeg og eldstemann som sto ute i regnet, og så det fine fyrverkeriet bli sendt opp rundt oss. Og jeg må si at det var en av de stundene du virkelig kjenner på lykken av å ha barn, for gleden deres smittes over til alle rundt seg. Minstemann hadde tatt kveld, og vi sendte opp noen raketter sammen med han tidligere på kvelden. Vi er heldige som har gutter som ikke er redd for dette, og hadde det vært opp til meg hadde vi ikke kjøpt fyrverkeri i det hele tatt. Men der er jeg nedstemt av guttene, så da får jeg heller nyte de fine fargene.

Jeg har aldri vært den som har sett den store fascinasjonen med nyttårsfeiringen, og liker på denne dagen å holde meg i ro hjemme, sammen med barna mine. Vi drikker ikke alkohol når barna er tilstede, så vi har en veldig barnevennlig feiring der vi tilbringer tid sammen. Så kvelden bruker vi til  se barne-tv sammen, for så å kanskje spille noen brettspill. Men ikke i år, for minstemann hadde en dårlig dag og da blir det bare gråt om ikke spillet går hans vei. Men vi tar dagen som den kommer, og legger vekt på at vi skal ha det godt i hverandres selskap. Selvfølgelig høres det veldig fint ut i praksis, men egentlig bruker vi mesteparten av tiden til å megle mellom to overtrøtte brødre som insisterer på å være våken resten av året. Og det får de lov til, for denne ene dagen i året. 

Når vi skal å spise middag skal penklærne på, minstemann er strålende fornøyd med og kunne pynte seg, og eldstemann springer å gjemme seg. Siden jeg krangler på han både skjorte, vest og pen bukse får han velge sokker selv. Da velger han selvfølgelig noen med mye farge, for så å komme glisende ut av badet for å se om mor i huset sier noe om saken. 

En herremann som ikke hadde noe som helst lyst å samarbeide med sin mor fotografen, men etter bestikkelse med ekstra spilletid dagen etter gikk det seg til! 


Guttene spratt opp i vinduet hver gang de hørte et smell, for de skulle ikke gå glipp av noe så spennende som alle rakettene som skytes opp i byggefeltet rundt oss. Bestemor var ikke helt enig i at de skulle ommøblere vinduskarmen og bruke gardinene som lianer. Men det gikk greit uten knuste pyntesaker eller gardinstenger i hode. 


Så var tiden inne for familiebilde, og som vanlig gikk det ikke helt etter min plan. Ungene var ikke klare å sitte i ro, og når den ene så i kamera så den andre bort. Men på en annen side er jo bilde over et ekte familiebilde, for det illustrerer jo det kaoset vi stort sett utgjør. 


Det ble et kline bilde også, selv om barna gikk inn for å være linselus foran kamera. For selv etter alle de årene vi har holdt i lag å sett hverandres dårlige dager er det gode følelser inne i bilde. 


Av femti bilder ble ett bra av meg selv, og til uken blir det idiotiske kamera levert inn. For ikke vil de fokuserer og i alle fall ikke ta bilder raskt. Dette er andre gangen det oppfører seg slik, så til uken må jeg levere det inn for en sjekk. Så håper jeg bare at problemet blir fikset, og jeg får det tilbake rimelig kjapt! (Sist gikk det tre måneder, og jeg ser ikke helt for meg at jeg skal klare seg så lenge uten kamera, for det gamle har jeg solgt!)


Også minstemann fikk velge sokker selv, og insisterte på at jeg måtte ta bilde av dem. For de var jo bare såååå kule! 


Lillesøstera tok ansvar å hjalp til med oppryddingen, mens jeg tok bilder av alle som var i nærheten. Jeg er helt sikkert ekstremt irriterende, men mistenker at det er genetisk siden jeg minnes at min far en gang holdt på med det samme. 


I ca  fem minutter lå rampen i ro, eldstemann fant et ulest Donald pocket. Minstemann hadde vondt i bena, og da er det ikke unormalt at han låser dem fast i bordkanten. 


Et svært sjarmerende bilde, men det som hendte to sekunder etterpå var at den minste ble rasende for at broren rørte han og stjele plass i vinduet, og moren fikk passet påskrevet når det kom til terrorisering med kamera. Ekte søskenkjærlighet med andre ord. 


Så var det tid for selvfotografering, men det har jeg ikke spesielt talent for. Legg merke til flekkende på kjolen, den hadde nemlig fungert som serviett under middagen. Minstemann syntes ikke moren trengte å se helt flekkfri ut, for når jeg klaget på dem sa han "Men mamma da, du ser jo ut som ei mamma nu!".


Bilde nr. 27 fanget hode mitt, så det er vel det nærmeste selfie jeg kommer på en stund! 


Guttene ble etter hvert overtrøtte og en smule rastløse, og da var eldstemann bokstavelig talt opp under taket. Tror den gutten kan få en karriere innen klatring, for han kommer seg opp stort sett over alt.




Minstemann kunne selvfølgelig ikke være noe dårligere enn storebroren, og han valgte å bruke brannmuren som lekestativ. 

I dag sto jeg opp til at den eldste og den minste i familien var i dårlig form, og jeg hadde en mistanke om omgangssjuke. Heldigvis ser det ikke ut til at de blir dårligere, så jeg krysser finger og tær for at det går over fort. Og ikke minst at jeg og eldstemann går fri! Men sånn i tilfelle jeg skulle bli strøken, pakket jeg bort de fem eskene med julepynt, tørket støv og støvsuget hele leiligheten, kastet ut juletreet og støvsugde på nytt.

Så med dette ønsker jeg alle sammen lykke til med nytt år, der de positive hendelsene overskygger de negative! 

Facebooksiden min finner du her.