januar 2014

En liten stikkpille duliksom!

 

Om du aldri har prøvd stikkpiller skal du prise deg lykkelig og juble høylytt. (Så fremst du ikke sitter på et bibliotek, da må du gjøre det inni deg.) Egentlig bør du ta en seiersdans, banke så hardt i bordet at det knekker og lage et stort kryss i taket! For stikkpiller er langt fra noe ukomplisert greie. 

Se for deg at du skal stappe en liten porøs klump i stjerten, som smelter om du er uheldig i holde den litt for lenge, etter legens anbefaling. 

I panikk åpnet jeg den komplett umulige lille pakningen med en liten hvit tubelignende masse. En masse med en spiss på den ene siden og en butt ende på den andre, som egentlig ikke er så liten når du ser nøye på den. Og den første tanken som slo meg var at jeg en gang hørte noe om hvordan vei den skulle inn, som jeg tydeligvis fortrengte i det sekundet ordene kom inn i ørene mine. Jeg kjente at den ganske slappe stjerten min strammet seg til, og at blodtrykket økte i takt med smertene som var den utløsende årsaken til at klumpen. Jeg forbannet damen på apoteket som puttet pakken i posen på en meget diskré måte, uten så mye som å nevne hvordan jeg skulle stappe den inn i rumpen. Som om jeg bryr meg om at noen gamlinger rundt meg fikk høre at jeg skulle innta deres verden en stund. (Jeg innbiller meg at gamle folk blir plaget med disse ganske ofte, siden en stor del av dem har samme problem som meg. Kan ikke svelge piller!) Men jeg måtte altså innse at det var litt sent å spørre når jeg sto hjemme på badegulvet med buksen på knærne og en liten pille i hånden. 

Og hva om jeg ikke traff riktig, jeg er jo ikke akkurat den som har best kontakt med rumpehullet mitt! Vanligvis skal ting ut av det, ikke inn. Jeg kommer frem til at om jeg i det hele tatt skal klare å få slappet av i setemuskulaturen er det en fordel at jeg sitter, så jeg dumper ned på toalettsete og kjenner at pulsen stiger. 

Tanken faller på at jeg kan be om hjelp, men hvem skal jeg liksom spørre? Jeg tipper at min mor har gjort slikt før siden hun har satt fire barn til verden, som alle har vært rikelig forkjølet med feber i barneårene. Men på en annen side tror jeg ikke hun har det helt store ønske om å hjelpe sin 27 år gamle datter med å putte medisin i rumpen. Så tenker jeg på mannen min, som helt sikkert ville komme med et sleskt smil å si selvfølgelig. Men jeg mistenker at hans tanker vil være på noe helt annet en den litt pinlige tilstanden som jeg hadde for øyeblikket, og jeg ser også for meg at det ville bli en traumatisk situasjon når ungene stikker hode inn toalettdøren og ser at far i huset står med en finger i rumpen på mamma. Kan bli vanskelig å forklare. 

Tydeligvis vurderte jeg situasjon for lenge, for plutselig står jeg med en hvit masse som holder på å smelte mellom fingrene mine, og det gjør ikke oppgaven enklere. Jeg tar sats, stikker den dit jeg tror er rett, for det er jo helt umulig å se seg selv i ræva når man skal utføre dette inngrepet på seg selv. (Unnskyld språket, men har du lagt merke til hva jeg skriver om?! Tipper at temaet er mer flaut enn ordene!) 

Flaksen er åpenbart på min side, og noen sekunder jubler jeg over god innsats. Men i det samme tanken var tenkt og jeg skal puste lettet ut kjenner jeg en infernalsk kløe spre seg på innsiden av endetarmen, en følelse som kun kan beskrives som tusen paniske maur! Øynene utvider seg og jeg ser rundt etter en redning. Og kun flaksen gjør at jeg ikke oppdager dokosten! Trangen på å klø på innsiden er nesten på grensen til hva jeg kan takle, og jeg er sikker på at dette er straffen for alt galt jeg har gjort gjennom hele livet!

Så kommer virkningen kastet over meg, som en symfoni av lykke i det samme smertene avtar. 

Og hadde bare dette vært den lykkelige slutten skulle jeg jublet, men nei så heldig er du altså ikke. 

For etter en liten stund i lykkeland kjenner jeg trangen til å lette litt på lufttrykket. Og her kan du helt klart se bort ifra små smygere, for klumpen du nettopp har puttet inn i rumpen blir til olje! Og oljen vil ut, fort og bråkete, så høyt faktisk at selv naboen kan høre deg. Og jeg håper for guds skyld at du enda sitter på toalettet når du slipper ut luften, for med den frøser det ut masse, masse olje. Mer en du faktisk kan tro finnes i en liten hvit stikkpille. 



En ting er i alle fall sikkert, jeg vil ikke bli noe stikkpillemisbruker, for noe jævligere torturmetode skal du lete lenge etter. Det er nesten så jeg heller skal ligge å vri meg ubrukelig på badegulvet! 

Ps. Jeg overdriver ikke, helt sant!

Facebooksiden min finner du HER!

 #sykdom #smerter #humor #medisin #samfunn #bakfasaden #mammablogg #stikkpiller #rumpe #uflaks #smertestillende #behandling 

Dagens outfit.

Tenkte det var på tide med dagens antrekk, eller outfit for dem som synes det høres bedre ut. Jeg har selvfølgelig brukt timer i klesskapet før jeg fant frem hva jeg skulle bruke, og i alle fall dagesvis på bade for å velge spakkel. For ikke snakke om tiden som gikk med til å få håret til å se ustelt ut! 

 



Nå endte jeg opp som sminkeløs, siden jeg valgte å gå for den naturlig bleike stilen jeg automatisk får i det samme sekundet jeg blir syk. Noe jeg er i skrivende stund. Longsen er godt brukt, og henger sjarmerende i stjerten og på knærne. Ullsokkene er svigermors verk, og det finnes garantert ikke maken. Hullet under tåen gjør de bare ekstra moteriktige, ettersom jeg får luftet foten om det skulle bli litt varmt. Genseren inneholder litt bling for å gjøre antrekket litt mer sjarmerende. Jakken kjøpte jeg for en hundrelapp for en god stund siden, og jeg må si at kvaliteten overasker meg. For øyeblikket har den gitt liv til flere hybelkaniner, som er på grensen til å få plass under sofaen. 

 



Ja også for å fremheve at jeg er mamma i mine utrolig sexy klær valgte jeg å ha minstemann med på bildet. Men han fikk altså bare liv å stå bak meg, så han ikke skulle stjele hele oppmerksomheten. 

 



Håret har jeg valgt å beholde i en naturlig sofastil, og jeg brukte lang tid på å bestemme meg hvor hårstrikket skulle være. 

 

#outfit #mammablogg #mote #antrekk #shopping #klær #barn #foto #bakfasaden 

Bilder fra facebook.

Siden jeg ikke er hyggelig å ha med å gjøre i dag heller, skal jeg skrive så lite som mulig og heller legge ut noen bilder jeg har funnet på facebook.  

 

 

En situasjon vi helt klart kan kjenne oss igjen i! 

 

Et bilde sier mer en tusen ord, ingen tvil om at dette bilde kunne vært oss. 

 

Grunnen til at jeg bare legger ut bilder i dag! 

 

Et kjent problem på jobben! Hvor mange ganger har jeg ikke trippet rundt skriveren med et øye på klokken, klar for å kaste meg ut døren. 

 

Linda, det her kunne vært oss en lørdagskveld! 

 

Tenk hvor forundret du ville blitt om du oppdaget de der under en fisketur! 


 

Kjenner panikken tar meg!

 

Følte meg plutselig veldig skyldig, i alle fall når jeg tenker tilbake på tennårene! 

 

"Jævla morgenfuggel!"


 

Hæ? Er det ikke slik man trener liksom? 

 

Kjenner pulsen stiger bare av å se på bildet! 

 

Mistenker at det ikke egentlig er sjokoladepålegg som er problemet..

 

 

Det blir oppvask i morgen!

For en dum, teit møkkadag. Jeg har faktisk lyst å hoppe ut vinduet og springe hylende bort. (JA tenk, og det skriver jeg offentlig uten å så mye som heve et øyebryn! Stakkars familien min som må lese dette, de har det bra grusomt! Bare vent til du leser resten!)

 

Her setter jeg meg ned etter leggetid, med et håp om å få slappe av en liten stund uten så mye som en lyd rundt meg. Jeg har en drøm om å kanskje få muligheten til å stjele fjernkontrollen til TVen noen få minutter, og ikke minst bare eksistere. Men hva hender? Jo det ligger en irriterende liten skit på bordet mitt, ved siden av den dumme og teite lekefiguren. Og det til tross for at alle andre enn meg har forbud mot å pynte på bordet, det nye fine bordet som jeg håper kan vare en stund før det blir offer for hærverk! Men neida, der ligger altså en liten søppelfigur, og en bæsj. Jeg mistenker mine to trollunger, og ettersom den ene har lagt igjen et spor i form av briller er det ikke vanskelig å forske seg frem til hvem som har vært der! At trollunge nr to har lekt med lego tidligere gjør at også han havner på listen over skyldige. 

 


 

Jeg kjenner at irritasjonen vokser, og at jeg er på vei å eksplodere. Så i et håp om å redde meg selv, og omgivelsene kaster jeg meg inn på kjøkkenet for å finne godteposen jeg kjøpte i helgen! MEN tror du ikke gubben i huset har vært å prøvesmakt nesten alt sammen, og alle de tingene jeg trengte for å unngå et realt sinneutbrudd fult av spydige kommentarer og ufinheter. Jeg kjenner at hode mitt endrer temperatur, og om jeg hadde sett meg selv i speilet ville jeg observert en rød farge bre seg opp over halsen, og et blikk som kan slå den største mann ned i bakken. 

 

Gubben kan prise seg lykkelig for at han hadde lagt seg, men i morgen blir det oppvask! FOR når mor i huset har røddager regnes mattyveri som en alvorlig forbrytelse. 

 

Om du nå sitter å tenker at jeg er en håpløs mor kan du drite og dra, jeg kommer aldri til å bli noen fasadebygger, så har jeg en dårlig dag kan du være helt sikker på at jeg vil buse ut med det også. Eller som den minste trollungen bruker å si når han er sint, "jævla mansjiit". 

 


Hormonmonster!

I dag våknet jeg i vill panikk, hundre prosent sikker på at jeg var midt inne i en heftig fødsel som holdt på å ta livet av meg, minst.

 

Takk og pris for at det bare var en drøm, men dessverre så hadde jeg ondt som faen. Av den typen som minner om rier og noe annet jeg ikke helt klarte lokalisere før jeg fikk opp øynene og fikk en legokloss under foten. 

 

Jeg hadde med andre ord blitt omgjort til et hormonmonster over natten, men medfølgende magesmerter som gjerne sender meg på kne flere gang iløpet av dagen. Og midt oppe i det hele kjente jeg en brennende smerte i magen, en smerte som ikke kunne være annet en sår i spiserørert. 

 

Når jeg vandret rundt som en flodhest var en av bivirkningene ekstrem kvalme, noe som tydeligvis har ført til komplikasjoner i dag. Jeg har sure oppstøtt ganske ofte, og det fører til svie. (Bokstavelig talt, jeg snakker ikke om alle ordene som kan ramle ut av meg i hormonmonstertilstanden, men det som kommer opp fra magen til spiserøret. Feks om jeg spiser for mye, for feit mat, drikker for mye brus, er litt overaktiv eller hoster så det kjennes som lungen holder på å ramle ut.) 

 

Så smertene var ganske ille, og jeg vurderte et besøk hos legen, men kom frem til at det sikkert gikk over iløpet av dagen. Der tok jeg feil, så det første jeg måtte gjøre etter kurset jeg var på, var å springe krokrygget som en hundre år gammel heks til legekontoret og sutre meg til en akutt time, selv om det var midt på dagen og de overhode ikke måtte ta meg inn. Takk og pris for en medfølende person i luken og verdens flinkeste lege.

Så etter ganske mange timer med tortur fikk jeg hentet medisin, og optimisten i meg tenkte at nå blir jeg bra med det samme! (Jeg er litt skuffet, for det gjør forsatt inni helvettes vondt i magen!) 

 

Og til slutt kan jeg bare legge til at det IKKE blir noen flere barn med det første, for traumene etter nattens drøm vil ta litt tid å fortrenge. Jeg er forsatt ikke kommet dit at jeg går rundt og innbiller meg at jeg hadde perfekte svangerskap og ikke minst vakre fødsler. Og jeg oppsummerer den tiden med blod, svette og tårer. (Ja å to fine trollunger som fikk meg til å føle at slite var verd det. Synd jeg ikke kan si det samme om plagene jeg har i dag!) 

 


(Bilde fra en annen gang jeg var et hormonmonster. Jeg var i bursdag, og det tryggeste var å la meg lese i fred og ro! Så jeg ikke gikk til angrep på de andre gjestene!) 

 

PS. De neste dagene vil jeg mest sannsynlig være ekstremt negativ, småfrekk og drittsur. Det er ikke personlig rettet mot noen, men jeg er altså kommet inn i monstertilstanden igjen. 

Nudist mamma!

Jeg må vel bare innse at jeg er en aldeles fryktelig mamma, som lar barna mine se meg naken regelmessig. Tenk at jeg utsetter dem for min nakene kropp, de må jo selvfølgelig bli traumatisert for livet. Tenk at jeg dusjer uten klær, noe så umoralsk, jeg burde heller gå rundt å lukte gugge! Eller jeg kan låse døren til badet og håpe på at minstemann ikke må på do når jeg er der, for det er jo selvfølgelig bedre at han har uhell i buksen, enn at han får se sin mor tørke seg etter en dusj. Ja for ikke snakke om når vi er i svømmehalen og jeg dusjer naken der sammen med ungene, med en hel haug av andre damer.

 


(Katastrofe, tenk jeg har badet nesten naken ute også. Med barna i nærheten!!)

 

Og tenk når barna var små og jeg badet naken sammen med dem i badekaret, det var bra grusomt til tross for at de ble født noen måneder før av den samme kroppen, og lagt på det samme brystet. Ja og hadde det ikke vært for at vi ikke har badekar ville jeg helt sikkert gjort det enda, med god samvittighet. Forferdelig ikke sant! 

 

Jeg tør ikke tenke på hva som hender når de kommer inn på badet når jeg sitter på toalettet! Tenk at jeg kan være så uansvarlig og ikke ha nøkkel i døren. Hvem bryr seg liksom om at ungene med et uhell kan låse seg inne på badet, uten vindu. Det er da bedre å skjerme dem for en naken rumpe.

 

(Helt naken, både mor og barn. Kanskje vi må kle på statuen!?)

 

Og tenk at jeg utsetter dem for traumen det må være å se at mamma sover naken om natten, det må jo være en tøff opplevelse for hvem som helst. Det må jo være noe som fører til tusenvis av timer med terapi, for det er jo galskap at mamma kan føle seg vel med egen kropp. For ikke snakke om at jeg var naken da jeg presset dem til verden. 

 

Eller kanskje jeg er en ganske genial mor som innser at mine barn har godt av å se sine foreldre naken, for å lære at kropp er en naturlig del av livet? Kanskje de lærer at man skal være glad i den kroppen man har, og at den ikke må gjemmes bak et lag av klær. Kanskje de lærer når det er naturlig å være naken, og når de bør ha klær på seg. Og kanskje de lærer at en naken mor er like naturlig som et nakent barn.

 

Eller skal vi vaske bæsjrumper i mørke, bytte klær på barnet med bind for øynene og amme gjennom en t-sjorte? Ja og ikke minst bade ungen med klærne på. Jeg bare spør, for i debatten som er i media nå om dagen får jeg et strekt inntrykk av at folk som velger å vise seg naken i i eget hjem er noen skrullinger som tydeligvis mangler hjerneceller og evne til å fungere som menneske. 

 

Men om så skulle være, så får jeg heller være en skrulle, istedenfor å lære mine barn å være flau over egen kropp. 

 

Og til deg som tror at mine barn kommer til å dø av skam når de ser at deres mor skriver i offentlighet at hun av og til er naken, ta deg en bolle! 

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#media #kroppsfokus #kropp #samfunn #foreldre #oppdragelse #nudist #barn #barndom #hygiene #naken #klær #mammablogg #debatt #samfunnsdebatt #humor #ironi

En hel natt med søvn!

Endelig ser vi et glimt av lys fremfor oss. Minstemann har veldig god virkning av kuledynen, faktisk bedre enn hva vi hadde håpet. Så den siden den kom i hus har han sovet mye,mye bedre enn før. Det er enda perioder med oppvåkninger, men de kommer ikke like ofte. Natt til lørdag hadde det ikke vært mye søvn for han, men natt til i dag sov han hele natten! Fra halv åtte når han la seg til syv, noe som er veldig unormalt. Så selv om det forsatt er vanskelige netter, så har han det mye bedre. Og om vi kan oppnå mer og bedre søvnkvalitet så ser jeg virkelig frem til tiden fremover.  

 

Og jeg må si at mammahjerte gleder seg, ikke minst over den fornøyde lille gutten som springer rundt og er i et fantastisk humør. Han har selvfølgelig mye mer energi når han får sove, språket er bedre og han blir ikke irritert for småting. 

 

Så i dag har han og pappaen prøvd skiene siden det er litt varmere ute. Og ifølge minstemann skulle han lære seg å hoppe i dag, så vi måtte finne frem hjelm. Ikke noe å si på troen på seg selv. Men etter litt snakk gikk han med på at han kunne lære å snu, gå i oppoverbakke og ikke minst gå i nedoverbakke først. 

 



Så krysser jeg bare fingrene for at natten blir rolig, for i morgen skal jeg på kurs. Og da kan det være en fordel at jeg ikke er så alt for trøtt. 

 

"God natt, gla i dæ!"

Det ble faktisk mer søvn natt til i dag, på minstemann. Den håpløse moren våknet minst en gang i timen fordi hun ikke kunne forstå at ungen faktisk sov. Ikke før i halv firetiden våknet han, og jeg må si at mammahjerte gleder seg. Dette lover virkelig godt for nydyna. 

 

Nå skal minstemann være noen dager hos besteforeldrene på avlastning, og vi skal ta igjen litt tapt søvn. Noe jeg tydeligvis trenger ettersom jeg har vært ganske distre i dag, ja altså mer enn normalt! Får bare håpe at jeg ikke rotet det unødvendig mye til for meg selv på jobb. Fant egentlig fort ut at et var like greit jeg holdt meg til relativt enkle oppgaver, som å makulere noen esker med papir som har samlet seg opp. Så jeg fant frem en liten barnestol og satt meg ned foran makuleringsmaskinen. Den igjen ville ikke sammarbeide, så den streiket hver gang den hadde jobbet for mye. Snakk om å være ufin! Så jeg gikk over til å rydde kontoret, og må bare takke den som bærte bort alt rote jeg hele tiden la utenfor kontordøren som jeg skulle ta unna selv! Fantastisk, for så svimmel som jeg har vært ville jeg sikkert glemt det også. For når jeg endelig gikk hjem glemte jeg å låse ut vaktpermen, noe som ikke er så koselig for dem som er på jobb. Jaja, det kommer en bedre dag i morgen, håper jeg på. 

 

Min bedre halvdel er av typen som er ganske flink, så han hadde handlet nye vintersko til guttene i dag. Det er jo så kaldt at selv helvette fryser, og jeg kan vel ikke la dem bruke små sko som er beregnet for regn, sludd og litt bedre temperatur enn vi har. Så vi tok turen til eldstemann som er hos pappaen sin å fikk sjekket at dem passet, med ullsokker! 

 

Her skulle det egentlig være et bilde, men det gikk altså ikke. Ikke engang datamaskinen sammarbeider i dag!

 

God natt!

 

Ps. I går fikk jeg melding hos min sønn der det sto «god natt», jeg ble utrolig sjarmert og stolt, og svarte noe slikt «God natt gullskatten min, masse glad i deg.» Og fikk til svar «ja». Jeg kjente at mammahjerte nesten hoppet ut av brystet av kjærlighet! Bare minutter etterpå ringer telefon, og det er en rørt og stolt bestemor med tårer øynene i andre enden. Hun hadde også fått nattamelding, men der hadde den lille rampen skrevet «god natt, gla i dæ!»... 


Første natt med kuledyne!

Første natten med kuledyne ble ikke som håpet, men vi ville ikke sett noen forskjell uansett ettersom dette var en av de vanskligste vi bruker å ha. 

 

Minstemann har også en tilstand som gjør at han gulper mye, noe som er vondt, ubehagelig og smaker fryktelig ekkelt. Som regel er han ikke så plaget med dette, men i natt var det ekstra ille. (Ganske typisk når vi liksom skal prøve noe nytt for å få sove mer...) Så han våknet hele tiden, og jeg måtte ha han halvsittende i sengen igjenom natten. Jeg valgte å ikke bruke dynen, annet en å ha den i sengen. Det er viktig at han blir vant med den i positive situasjoner, og en natt med ubehag er ikke godt. 

 

I tilegg hadde han vært utrolig aktiv hele dagen i går, særlig på ettermiddagen. Da ser vi gjerne at han får mer smerter om natten og det blir mindre søvn. Han blir selvfølgelig frustrert selv, og da er det i alle fall ikke en god ide å skulle bruke noe nytt til han. 

 

Men vi prøver på nytt i dag, han er fortsatt veldig bestemt å ha den på når han legger seg. 

 



Dynen er litt kald, så nå må jeg henge i å få strikket et lett og varmt ullteppe han kan ha under. Men det ser ut til at jeg mangler litt timer i løpet av døgnet til å rekke det, så vi får klare oss med et fleecpledd i første omgang. (Selv om det ikke kan måle seg med ull.) Han blir veldig fort kald, og det hender ofte at den synker mye. Vi bruker stort sett bare ull til han, for da ser vi at det blir mindre lav tempratur. Og ikke minst blir det mindre smerter. Etter hvert skal jeg få strikket flere pledd så han har, for vi må bytte sengklær veldig ofte pga av de sure oppstøtene han har. (Har vel egentlig skulle strikket dette for lenge siden, men har liksom ikke funnet motivasjon.) 

 

Ettermiddagen ble brukt i sofaen for minstemann, han var trøtt og sliten etter en dag i barnehagen og alt for lite søvn. Så han fikk sitte med nydynen i fanget og se på mikkes klubbhus. Jeg fant en liten motivasjonsbit og ryddet klesskapet til ungene. Der fant jeg litt i overkant mange små klær, og det vi ikke har bruk for skal jeg gi bort til noen som trenger det mer enn oss. Jeg kunne sikkert lagret en del, men vi har rett og slett ingen plass til det. Så da kan jeg heller glede noen andre med dem. 

 

Nå skal jeg rydde siste rest, så skal jeg synke ned i sengen å forhåpentligvis sove litt flere timer enn sist natt. 

 

PS. Regner nesten med at innlegget er proppet av skrivefeil og dårlig formulering, men er ikke i skrivemodus og konsentrasjon min har gjemt seg. Så istedenfor å se hva jeg skriver har jeg sjekket facebook, sett på tv, skravlet i telefon og småsmist sjokolade. 


#mammablogg #kuledyne #smerter #søvn #refluks #søvnproblemer #smerter #klær #tv #barn #foreldre

Rosa-alarm!

Tenkte jeg skulle skryte litt over kjolen jeg har heklet, for jeg må bare si som sant er, den ble fin! (Om du liker rosa og bling, samt babyklær!) En sjarmerende kjole som mest sannsynlig vil forme en liten jente til å bli rikmansfrue, eller noe sånt. (Har fått med meg debatten i media om de stakkars bodyene med feil tekst!) 

(Litt stor for dukken, men det må den vel nesten være for å passe en baby. Om jeg ikke husker helt feil!)

 

Jeg har heklet den i ullgarn så den skal være god og varm og har delvis fulgt en oppskrift. Men som vanlig måtte jeg rote den til med noen egene innslag, men den ser ganske lik ut som den egentlige kjolen. Vil jo ikke fornærme damen som har laget den!

(Et av mine innfall når det kom til endringer på oppskriften!)

Jeg tenkte det skulle være en veldig rosa kjole, og jeg må si at det rykket litt i egglederen når jeg var ferdig! Tenk om jeg hadde en liten jentebaby som kunne ha den på seg! (Det gikk over fort, så bare ta det helt med ro!) 

 

For å gjøre den litt ekstra søt heklet jeg en knallrosa pyntekant rund, med små glassperler. 

 

Knappene brukte jeg litt tid på, ikke bare fordi jeg har en merkelig greie med knapper og liker å se gjennom dem innimellom. (Tror ikke jeg noen ganger vil få for mange, og det beste jeg vet er å finne gamle esker med knapper hos andre, som jeg kan få! Det er nesten litt som med sko!)

Siden det er en baby som skal bruke denne kunne ikke knappene være for store, og jeg sier meg fornøyd med dem jeg fant. 

Nå må jeg bare finne en passende utvalgt som kan få kjolen, og som får tilatelse av sine foreldre til å bruke den. (Det er kanskje en fordel at det er en jente, om jeg skal tolke debatten som går rett! Selv om jeg er bekymret for å skape et lite prinsessemonster!) 

 

 

Endelig kom kuledynen!

Endelig kom kuledynen vi har ventet på, som kanskje vil gi lilleskatten en bedre nattesøvn. Vi har ventet og ventet, for det er tydeligvis noe rot i systemet en eller annen plass, etter at helseforetakene overtok denne typen hjelpemiddel fra Nav-hjelpemiddelsentral. I alle fall er det forklaringen jeg har fått. 

 


(Ser kanskje ikke så stor ut på bilde, men den er altså det! Ser for meg at det kan bli litt dårlig plass når vi skal på tur, men om den virker er der det helt klart plassen den tar!) 
 

Den ble levert på døra på dagen, så jeg er nesten litt glad for at jeg er syk, og har holdt meg hjemme i dag. (Men bare nesten altså, jeg liker jobben min å synes ikke noe om å ligge hjemme å slenge!) Så jeg fikk pakket opp og lagt den på plass i sengen. Vel å merke etter en god del klumsing der jeg pustet som en hval. Den er ganske stor, tung og umulig å behandle, så det blir nesen som å putte en elefantfot i en menneskesokk!

 

Minstemann har gledet seg, for han husker veldig godt «kuledyna full av kuler» som han fikk prøve på sykehuset. Og har snakket en del om den etter at vi var der. 

 


Ser ut som en helt vanlig dyne når den ligger på senga, men den kjennes nesten som en ballbinge tømt inni et teppetrekk!
 

Jeg hadde forventet litt protest når han skulle legge seg og hadde planen klar for tilvenning. Dynen veier 7kilo, og det kan bli litt skummelt om du legger den på for fort, men der tok jeg tydeligvis feil. Minstemann skulle ha den helt på, og det var ikke snakk om å ta den av etter en stund. «Det kan du bare glømme mamma!» fikk jeg beskjed om. Men skal innrømme at jeg har vært noen turer innom soverommet etter at han sovnet. 

 

Jeg er spent på natten, og om dette kanskje kan gjøre at han ikke trenger smertestillende om natten. Kuledynen skal være beroligende og stimulerende, så den har i mange tilfeller god effekt hos mennesker med blandt annet nervesmerter. 

 


Lilleskatten og blåblå(bamsen) var veldig fornøyd når de la seg, så håper de får sove hele natten til en forandring!

 Jeg tenkte jeg skulle skrive mer om kuledynen, funksjonen og hvordan den brukes. Men jeg vil først sjekke opp de fakta jeg kan for å se at dem faktisk stemmer. Det er vel ikke så mange som vet hva dette er, selv om den har vært brukt som hjelpemiddel i Norge i over 10år. 

 

I dag er også soldagen i Tromsø, og siden vi har et strålende klarvær måtte jeg ta et bilde av den. (Så jeg kan ha når været snur, og vi bare får kjipt snø eller regnvær!) Men kjenner jeg er litt lei kulden, for det er ikke lenge jeg kan være ute før jeg nesten hoster ut en lunge eller to. Og det er heller ikke godt for minstemann som har sovet mye dårligere enn vanlig, og klaget mer over smerter. 

 

Solen som lyser opp Tromsø, kan ikke klage på utsikten vår! Og skal si det var godt å se den lyse inn vinduene etter en hel vinter i mørke!

 

Nå skal jeg slappe litt av resten av kvelden. (Les: Rydde stuen, se gjennom posten, henge opp en maskin klær, brette et fjell av klær, legge dem på plass, finne frem alt til i morgen, pakke tingene til minstemann siden vi har avlastningshelg, dosere opp medisiner,hekle litt videre på en babykjole, spise kveldsmat nr2, ta en dusj og til slutt legge meg!) 

 

 

#kuledyne #søvn #søvnproblemer #nattesøvn #behandling #hjelpemiddel #nav #sykehus #smerter #barn #foreldre #mammablogg #sanser 

"Mamma, hva om det blir brann her?"

«Mamma, hva om det tar fyr i huset vårt når vi sover?» 


(Bilde er lånt fra google!) 

Også barna blir preget av brannen i Lærdal, av den fryktelige tragedien som har rammet så alt for mange. 

«Jeg er redd mamma, for hva om det hender oss! Huset vårt står veldig nært de andre sitt!»

Så hvordan skal jeg som mamma berolige disse små skattene mine, hvordan skal jeg trygge dem så de fortsatt kan leke bekymringsløst rundt? 

For jeg er redd selv, hva om dette faktisk hender meg? Det skal så utrolig lite til, et lite lys, en dårlig sikring, en skadet ledning, en gnist fra ovnen. Vil jeg klare å redde dem ut, vil jeg klare å varsle de andre i tide? Vil jeg i det hele tatt komme meg ut? 

Etter nyhetene kom tok jeg en runde gjennom leiligheten vår, jeg sjekket brannvarslerne, jeg sjekket at det ikke var fyrstikk innen barns rekkevidde, jeg flyttet unna det som sto for nært vedovnen. Og jeg tenkte så bra at vi med jevne mellomrom sjekker ledninger for brudd. Jeg tenkte så bra at vi har det elektriske i huset i orden, og så bra at vi aldri går fra stearinlys når de brenner. Jeg tenkte at så bra vi har plassert brannslokningsapparatet på en god plass, selv om det ikke ser bra ut. Jeg tenkte at det var en god vane at vi trekker ut kontakter og ladere fra stikkontaktene, og at vi alltid bruker de som hører til det som skal lades.Jeg tenkte at vi er flinke som passer på hvordan pærer vi bruker i lampene og jeg tenkte at det var godt gjort av oss å slå av alle julelys når vi sov. Og jeg tar alltid en ekstra runde før vi legger oss å sjekker at komfyr er av og at ingen ting dekker til varmekilder. Jeg tenkte så bra at jeg har snakket med barna mine om hva vi skal gjøre om det blir brann, hvem vi skal varsle og hvordan vi skal oppføre oss. 



Jeg har snakket om hvor farlig røyken kan være, og at den er tykkest oppe i taket, og at hvis det er mye må vi krype. Jeg har fortalt at åpne vindu og dører gjør at flammene blir sterkere og jeg har snakket om hvor viktig det er at de aldri rører brannslokningsapparatet uten at det er en nød situasjon. Jeg har latt dem få høre brannvarsleren, slik at de ikke skal bli så alt for redd når den hyler og jeg har forklart at det viktigste er at vi kommer oss ut, selv om både klær og Blåbamsen blir igjen inne. Jeg har lært dem nødnummeret og jeg har forklart hva som hender om de misbruker det. Vi har snakket om hva de skal si, og hva som er adressen vår. Jeg har lært dem at ild er trygt om du behandler det riktig, men farlig når du ikke passer på. Jeg har lært dem de viktige ordene "REDDE, VARSLE, SLOKKE."

Så får jeg bare håpe at alt det som vi har snakket om aldri vil bli bruk for!

Og til slutt tenkte jeg at selv om jeg virker overbeskyttende for disse tingene, så er det verd det. For om den ene lille tingen jeg gjør kan forhindre at det blir brann, så kan resten av verden tenke hva de vil om meg. Det er viktigere at jeg kan si til mine barn at vi har gjort alt vi kan for at vi skal være så trygge som mulig, slik at de kan sove godt om natten. 

Mine tanker går til alle disse menneskene som har mistet sine hjem, som har vært gjennom en fryktelig katastrofe og som nå må bygge opp livene sine på nytt. Og jeg beundrer dem for at det gikk så bra, for det er alle de unike menneskene som handlet rett som gjorde at ingen menneskeliv gikk tapt. Og selv om det er trist og vondt med alt de mistet, så er de viktigste at ingen gikk bort. 

#brann #forebygging #foreldre #oppdragelse #mammablogg #redsel #øvelse #læring #samfunn #barn #frykt #følelser #hus #hjem #redning #husbrann #stearinlys 

Gravide har ikke lov å klage!

«Hvorfor er det så mye klaging fra gravide over hvor fælt dem har det? Leser utrolig mange statuser der gravide klager! Synes dem heller skal glede seg over alt det spennende som hender...?»

(Jeg har fått tillatelse fra den som skrev dette til å bruke ordene, og jeg har skrevet det om fra dialekt til bokmål. Personen mener heller ikke at all klaging er feil, men overdervet mye av den siden det overskygger faktumet at du faktisk skal få noe så fantastisk som et barn. Jeg velger å vinkle til at all klaging er galt i mitt innlegg, fordi jeg litt for ofte får høre at ingen får lov å klage og at det er  usmakelig. Personangrep er ikke lov i mitt kommentarfelt, og vil bli slettet om jeg synes det er rettet mot den som har startet denne diskusjonen. )

Kyss meg en vis plass, når jeg var gravid fant jeg ikke mye glede med å konstant henge over toalettet, uansett hvor mye jeg prøvde å fokusere på hva som ville komme når jeg var ferdig med mishandlingen. Ja du hørte meg rett, å være gravid var for meg mishandling, med konstant kvalme og oppkast. Bare jeg tenkte på mat vrengte magen seg, og jeg måtte vagge meg til nærmeste toalett, søppelbøtte for å unngå ekstraarbeid i etterkant. Om du har vært gjennom en real runde med matforgiftning er du inne på hvordan det er, men i dette tilfelle gikk det ikke over etter noen dager. Nei det fortsatte i rundt 9mnd. Det var jo selvfølgelig litt spennende å observere hvordan de ulike matsortene så ut når de kom i retur, men jeg kunne altså klart meg uten den studien. 

Og for å gjøre det hele litt mer spennende var kroppen så fylt av hormoner at jeg i det ene sekundet kunne være strålende fornøyd, til å være sikker på at hele verden hatet meg i det neste. 

Jeg koset meg også med vann i kroppen, og krampene i bena som vekket meg hver natt var jo en fin øvelse til mitt liv som mamma. 

Og når termin nærmet seg kunne jeg jo fryde meg med en kropp som følte seg stappet, og som la sin flid i å øve på fødsel. Kynnere dag og natt som gjorde at jeg nesten ramlet i gulvet av ubehag. 

Du tenker kanskje at ja, men du valgte jo dette selv?! Men før jeg fikk mitt første barn fikk jeg fremstilt et bilde av at det var så fantastisk å være gravid, det var den beste tiden i livet og jeg kom til å stråle av glede. En fremstilling som dessverre bare omhandler en liten brøkdel av kvinner. Ingen sa noe om hvor tøft følelsesmessig jeg kunne få det, ingen sa noe om smerter og ingen sa noe om at jeg kunne spy hele svangerskapet, ikke bare de tre første månedene. 

Nå tenker du kanskje at barna mine vil få alvorlige traumer fordi de leser at mammaen ikke taklet å være gravid, men når jeg kjenner etter har jeg ingen problemer med at min egen mor fortalte meg sannheten om hennes svangerskap. Jeg forstår henne faktisk veldig godt, og føler på ingen måte at jeg er mindre ønsket selv om hun hadde det vanskelig. Og jeg er faktisk veldig glad for at hun valgte å være ærlig, slik at jeg fikk et mer realistisk bilde av hva jeg skulle gjennom den gangen for åtte år siden, da jeg hang over toalettskålen og hadde mest lyst å synke ned i bakken. 

Når det kommer til om folk har lov å klage eller ikke så har jeg den oppfatningen at folk kan gjøre hva de vil. Jeg vet hvor jævlig det kan være, og når folk spurte hvordan jeg hadde det svarte jeg som sant var, grusomt! 

Dette gjør meg ikke mindre glad i mine barn om du tror det, jeg er garantert like glad i dem som alle andre. Jeg elsker dem like høyt, for jeg har tross alt gitt dem ni måneder av mitt liv der jeg ble redusert til en sengeliggende hvalross, uten evne til å fungere som mor, kjærest eller arbeidstaker. 

Så kjære deg, om du har problemer med at noen klager mye, ikke les hva de skriver! De gjør det mest sannsynlig fordi de trenger omtanke og støtte, for uansett hvordan du vrir og vender på det så er det en prøvelse for kroppen å bære frem barn. 

Og om du synes det blir mye negativt skader det jo ikke å si noen hyggelige ord til den det gjelder, kanskje ordene er det som gjør at de faktisk klarer å se opp av toalettskålen en liten stund. 

Og hvorfor skal det liksom være så galt å klage på svangerskap, når man kan klage på bilen, på jobben, på maten og på livet generelt. Er ikke klaging en helt normal del av det å leve? Vi har gode og dårlige dager, og det ville være løgn og alltid fremstille et bilde der alle er lykkelige til enhver tid. 

Så neste gang du ser en gravid klage, gi henne noen oppmuntrende ord eller send henne til meg så jeg kan gjøre det. For jeg synes det er helt greit å klage, ja takk til virkeligheten og nei takk til fasadebygging. 

Men selvfølgelig, jeg kan forstå at 4-5 klage statuser iløpet av en dag kan få enhver til å irritere seg, men du har jo da valget å ikke lese dem?!

Selvfølgelig kan du også henge med hode når du er gravid! 

Ps. Jeg var ikke en av dem som klaget på facebook da jeg var gravid, så jeg føler meg ikke truffet av statusen. Men gudene skal vite at jeg hadde god grunn til å klage, for jeg hadde det ikke bra. Og selv om jeg fikk verdens fine barn ut av prøvelsen, så var det ikke like lett å se det når jeg lå der helt ubrukelig.

#mammablogg #graviditet #svangerskap #svangerskapskvalme #svangerskapsplager #kvalme #barn #baby #foreldre #irritasjon #facebook #mamma #bakfasaden #følelser 


Advarsel, klaging! (jada, igjen!)

Å hjelpe meg, nå hender det igjen. Nesen tetter seg med noe ubestemmelig gugge, noe med mistenksom farge. Halsen fylles av kaktuspigger som overhode ikke synes noe om maten jeg prøver å få ned gjennom den, og bankingen i hode når nye høyder. Og for å gjøre det hele litt mer underholdene verker kroppen litt i overkant av hva jeg vanligvis tåler, eller så er det bare at grensen for hva jeg takler har flyttet seg. (En tier på det siste alternativet!) 

 

Når jeg blir syk får jeg manneinfluensa, jeg blir som en krøpling uten evne til å tenke eller ta vare på seg selv. Men ikke før jeg har ignorert alle symptomer noen dager, i et håp om at det bare er pollenallergi mitt på vinteren. (Hvem vet, det kan da blomstre litt selv når vi har mellom 10-15 minus hver dag!?) Og som du kanskje forstår klager jeg helt forferdelig mye, faktisk så mye at ungene påstå at mamma «kjenner litt god etter!». Snakk om oppførsel, der slektes de på fedrene. (Helt sant, jeg bruker da aldri å si til min bedre halvdel at ha kjenner godt etter, helt sant!) 

 

At jeg må fungere som mor samtidig som jeg er syk er heller  vanskelig, og alle mine intensjoner om å være en konsekvent men rettferdig mor blåses bort som små støvkorn i sommervinden. Jeg glemmer alt som heter regler, og blir ufattelig svak for smisk og smiger. Så når den lille ser på meg med store øyne og et veldig søtt smil, og spør om å få se på tv sier jeg ja med det samme. (At det frister med litt rolige barn som er opptatt av TVen kan jo være litt av grunnen.) Og når eldstemann tilbyr seg å lage mat til den minste, og spør på sitt peneste vis om han kan få nugatti er det jo klart at jeg svarer ja uten å tenke meg om. 

 

Men om ikke annet kan jeg se frem til en dag med fri i morgen, med hårklipp og en tur innom nåledamen så jeg slipper å ha vondt i helgen. (Så får jeg bare ignorere det faktum om at jeg er rimelig redusert i skrivende stund, for ikke snakk om at jeg ofrer en dag med avspasering på å ligge halvdød på sofaen med tidenes største medfølelse for meg selv!) 

 

Jeg krysser bare fingrene for at termostaten lar seg justere av noen piller iløpet av morgendagen, så skal jeg vel klare det meste. Alt fra å løse verdensproblemer med barna til å nyte litt fantastisk egentid. Ja også kommer svigermor på besøk, å jeg er ganske sikker på at hun sikkert lager oss middag om jeg spør veldig pent! 

 


(Bilde har ingen ting med teksten å gjøre, men det var det første jeg fant da jeg skulle finne et som passet! Så du får ta til takke med det, skal gjøre mitt beste å legge ut et bedre i morgen!) 

 

#mammablogg #helse #manneinfluensa #skitsnakk #klage 

Sliten og trøtt, hverdagen vår.

Igjen er vi inne i en dårlig periode, en periode der minstemann har det vondt, enda mer vondt en vanlig. Det igjen fører til veldig lite søvn, og i løpet av sist natt var han våken minst en gang i timen fra han la seg til vi sto opp i sekstiden. 

Vanligvis sover lilleskatten helt til i 1-2tide om natten, men i det siste har han våknet lenge før dette. Han surker, han vrir seg og han spør hvorfor det gjør så vondt. Og som vanlig må jeg svare, at nei det vet jeg ikke. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at jeg kunne overta alle plagene han har?! 

Vi venter på om søknaden om kuledyne blir godkjent, for vi har et håp om at denne kan hjelpe han. Men selv om det er veldig lenge siden søknaden ble sendt, har vi fortsatt ikke fått noen tilbakemelding. Dessverre betyr det at vi må ringe rundt å forhøre oss om hva som hender, noe jeg helst vil slippe når vi har evig nok med alt det andre. Og den evige ventingen er ganske slitsom. 

Kuledynen er et hjelpemiddel, en dyne full av plastkuler som skal gi lett trykk mot kroppen. Den er ofte brukt til personer som av ulike årsaker ikke får til å ligge i ro og finne roen selv når de skal sove, og den gir også lindring gjennom massasje når kulene rører seg har jeg lest. Og siden lilleskatten ønsker å ha trykk på bena når det gjør vondt, kan kanskje dette hjelpe oss til mer søvn og mindre smertelindring. Om vi skulle være så heldig å få dette uten noe om og men skal jeg skrive mer om hva det innebærer og hvordan du bruker dette. 

Ellers må vi bare holde ut og prøve å gjøre det best mulig for han. Vi merker at han er sliten etter en hel dag i barnehagen, og ofte gråter han mye på ettermiddagen og ligger i fanget vår. Han vil ikke gå selv, noe som er vanlig når han har vondt. Men vi er heldigvis to, så når den ene sitter med han i fanget styrer den andre med matlaging og storebror. Og vi synes det er så veldig godt å vite at dagen er såpas grei, så han har det godt i barnehagen. Så på dagen lørdag og søndag har vi tid til å gjøre familieting sammen, selv om fristelsen er stor å bare ligge i ro hjemme uten å gjøre noe. 

Det er nesten litt rart hvordan man tilpasser livet når ikke alt blir som det var tenkt, og på en måte går det veldig bra, selv om vi gjerne skulle hatt litt mer tid å hente oss inn, i alle fall nå om vinteren. 

Siden jeg jobber full tid på dag blir det ikke mye søvn på dagen, men i det siste har jeg måtte få meg en halvtime på øyet før middag. Og vi bytter på nattevåkingen, men som regel tar jeg natten og pappaen morgenen etter, slik at jeg kan ligge en liten time for meg selv å sove. Jobben min er til tider krevende, og jeg har mye ansvar, så det er ganske frustrerende nå som jeg har mindre energi en ellers. Men jeg føler ikke at dette går ut over jobben jeg gjør, og jeg har heldigvis muligheten til å komme senere slik at vi ikke må stresse de dagene som starter dårlig. 

Siden vi er så slitne nedprioriterer vi alt som ikke er viktig, og jeg blir derfor veldig lite aktiv på nett. Jeg håper jo at folk har  forståelse for det, selv om jeg ser at lesertallene mine virkelig daler. Men sånn er det bare, jeg har ikke mer å gi enn det jeg gjør nå. Så om det går noen dager uten skriverier er det rett og slett fordi jeg ikke har de ekstra kreftene som skal til. Men jeg skal prøve å legge ut litt nå og da. 

Jeg blir uendelig glad når jeg ser at dere liker det jeg skriver, og tipser andre om Facebook siden min og ikke minst bloggen. Og alle de fine tilbakemeldingene varmer virkelig, selv om det går utrolig lang tid før jeg svarer. Jeg bruker som regel å ta meg en time å svare på alt når muligheten byr seg! 


(Bilde forklarer på en måte hvordan vi har det, vi står i gråsonen og ser mot lyset, og vet at selv om det blir borte en stund, vil det etter hvert komme tilbake!) 

Når facebooksiden min når 600liker vil jeg trekke ut en heldig vinner som følger siden min til å få en ting. Jeg både strikker og hekler og tenkte jeg skulle lage noe selv. For i mine øyne betyr hjemmelaget litt ekstra, siden noen har brukt tid og krefter på å skape noe til meg. Så om du har forslag til hva blir jeg glad for tips.  Så kan jeg se hva det blir til etter hvert. 

Ha en strålende dag! 

#mammablogg #konkurranse #giweaway #søv #søvnløshet #foreldre #barn #sykehus #hjelpemiddler #kuledyne #facebook #hverdag #hverdagsliv 

" Æ sa ananas!"

På vei til skolen, barnehagen og jobben i dag satt de to minste i familien å kranglet i baksetet. Eldstemann slektes litt for mye på meg og blir sur når han vekkes, og minstemann hadde sovet alt for lite. Vi to som er foreldre var så trøtte at vi ikke orket å hysje på de krigerske guttene, og fant ut at det var et fint tidspunkt for dem å øve seg på forhandlinger til senere i livet, eller noe sånt. 

Plutselig hyler minstemann ?Ananas!? 

Eldstemann blir stille og kommer med ?Hæ, ka du sa??? 

Minstemann utbryter "Æ SA ANANAS!"

Eldstemann snåflirer når han sier "Men koffer i alle daga sir du det da?"

Minstemann ser strålende fornøyd ut og utbryter ?Æ ville bare si det!? 


(Søskenkjærlighet, av den koslige typen!)

Jeg og pappaen sitter å småflirer for oss selv, uten å bryte inn. For det viste seg jo at de fint kunne ordne opp selv. 

Så kan vi jo lure på hvordan minstemann kan assosiere ananas med hvem som skal kjøres først om morgenen. 

Selvfølgelig eier du ditt barn!

 Selvfølgelig har jeg forståelse for at du ikke kan gå ut med ungen din når den skal overleveres til eksen og nyfruen, det sier seg vel selv at dine egoistiske behov og svekkede følelser skal gå foran den lille ungen som står der med tårer i øynene midt i en dragkamp mellom de to menneskene som er viktigst i livet. Skal vi liksom bry oss om barnas behov?! 

 Og så klart er det greit at du nekter barnet ditt å dra i bursdag til bestemor, fordi det er pappaens mamma som fyller år, og din tid å være sammen med barnet. Skal du liksom ta hensyn til at barnet fortsatt lever med to familier og er like glad i dere alle? Hørt sånn, det er jo helt uholdbart. 

 Og selvfølgelig forstår en treåring at siden noen ord er skrevet på et papir så får det ikke lov å være mer en nøyaktig en dag i uken og annen hver helg hos pappa eller mamma, og ikke en time mer. For det er jo mamma eller pappa som eier barnet mest. Skal vi liksom se på et barn som et selvstendig individ, istedenfor en ting du kan kaste mellom deg og din eks. Skal du liksom bry deg om at barnet savner den andre, som ikke er der sammen med dere? Uaktuelt, for det er jo mor og far som skal prioriteres. 

 Så klart er det greit at du bruker trusler mot din eks, hva så om det går ut over barnet som sitter i trappen og tyvlytter. Alle trenger vel å få høre at mamma skal nekte pappa å se dem resten av livet. Pyttsann, såpas må man da tåle selv når man er fem år og veldig usikker fordi man plutselig har fått to hjem og to ukjente voksne som bare krangler rundt seg. 

 Og det er vel en selvfølge at barnet ikke kan ta tingene sine med til mamma, tenk om mamma tyvlåner det nye spillet og koser seg med den en times tid etter leggetid. Og selvfølgelig skal du ikke la barnet ditt få ha de gode, varme og behagelige klærne på når det skal dra til den andre, det er jo dine klær. Hvem bryr seg vel om at det er barnet ditt som bruker dem, det er jo dine penger som er brukt. Det er jo helt klart at du har retten på din side i det du gjør, skal du liksom sette barnet før dine egne umodne og barnslige tanker?

 Og det er jo klart at du skal loppe den andre for maksimalt med penger, for du blir jo så sliten av å ha barnet lamme deg hele tiden. Skal du liksom la far ha barnet mer, slik at du får avlastning og hvile? Det ville jo være å tape, ikke sant? For her er det jo snakk om en kamp, en konkurranse som må vinnes på død og liv. 

 Tenk at et barn kan ønske seg foreldre som snakker sammen, som samarbeide og som kan være i samme rom uten å gå løs på hverandre. Noe så urealistisk liksom, og unødvendig. Hva skal liksom skape drama i hverdagen om du skal være enig med det menneske du laget et barn sammen med?

 Så kan jeg jo spørre til slutt, skal det virkelig være slik? Skal vi virkelig være så firkantet at vi nekter å se mer en vår egen nese, skal vi virkelig aldri bite tennene sammen og ofre noe for våre barn, skal vi virkelig eie dem med hund og hår? Og i de fleste tilfeller er begge foreldrene helt normale mennesker som begge kan delta i oppdragelsen av et barn, selv om de ikke passer sammen. Det handler om å sette barnet før seg selv, for til syvende og sist er det det saken handler om. I det sekundet du velger å bli forelder så skal du faktisk vie livet ditt til å ta vare på dette uskyldige og nye mennesket, og gi det en god og omsorgsfull start slik at det kan være rustet til å takle utfordringene senere i livet. 

 

 #mammablogg #barnefordeling #samfunn #oppvekst #oppdragelse #mamma #pappa #barn #følelser #oppdragelse #ekskjæreste #samlivsbrudd #sjalusi #bitterhet  

 

"Her er sjekkelisten for hva lite søvn kan føre til" (Særlig...)

Etter fire år uten spesielt god og regelmessig nattesøvn bør jeg vel strengt tatt vite bedre enn å trykke meg inn på en artikkel som heter ?Her er sjekkelisten for hva lite søvn kan føre til!? 

Så nå sitter jeg her og funderer over punktene på listen, og bekymrer meg for min egen helse. Tror nesten at jeg egentlig er død, om alt stemmer. Mistenker nesten at punktene er til for å skremme livskiten av en stakkars småtrøtt mamma, eller pappa for den saks skyld.  

- Risikoen for overvekt øker. Sover man lite blir man fortere sulten, og får mer lyst på junk rett  og slett. 

Okei, dette får jeg virkelig ikke til å stemme, for i mitt tilfelle er det heller motsatt. Mulig det er en stavefeil, eller bare litt alminnelig skremselspropaganda. 

- Større fare for at man er innblandet i en ulykke.

Joda, denne stemmer ganske bra. Fredagen på jobb skadet jeg meg stygt på et papir, et realt papirkutt på tommelen var ikke helt med i beregningen den dagen. Så ser den med ulykker, hadde helt sikkert unngått dette om jeg sov mer natten i forveien. 

- Man ser mer sliten ut.

Tja, er litt usikker. Sist jeg sov over 12timer så jeg ut som et troll som hadde ligget i vinterdvale noen år. OG da så jeg faktisk mer sliten ut en jeg vanligvis gjør. Og i grunnen er det vel aktivitetsnivået som gjør meg sliten når jeg går litt grundig inn på livet mitt.  

- Større risiko for å pådra seg en forkjølelse

Har vansker for å se hvordan i alle dager jeg skal klare å bli mer forkjølet enn det som er realiteten i dag, for etter at jeg fikk unger har vi pådratt oss hver eneste lille bakterie som har flakset forbi oss. Og med bare en unge sov jeg helt klart så mye som er anbefalt og litt til. Så dette må kanskje være mennesker uten barn, som ikke har brukt opp uflakskvoten sin fra før! 

- Hjernevevet ødelegges

Å herregud, nå fikk jeg panikk her. Er dette grunnen til at jeg satte melkepakken i kjøkkenskapet og smøret i fryseren? (Det kan da umulig ha noe med at jeg gjorde slike ting lenge før jeg reduserte nattesøvn til et minimalt nivå inkludert hyppige oppvåkninger. Jeg drømte sikkert bare at jeg tømte melk i sukkerboksen istedenfor forkostblandingen en gang for veldig mange år siden!) 

 - Større sjanse for å bli følelsesmessig påvirket. 

Litt usikker på om jeg skal le eller gråte, så dette punktet ser ut til å stemme. Men om ikke annet er jeg blitt litt mer følsom enn før, og er ifølge min bedre halvdel et steg nærmere en kvinnelig oppførsel, til tross for min tendens til å rulle over på siden og snorke i vei.  

- Mindre fokus og får problemer med å konsentrere seg. 

Takk og pris for søvnproblemene, uten dem ville jeg vært en superkvinne uten sidestykke og sikkert endt opp på et eller annet forskningsinstitutt for å sjekke ut min fabelaktige hjerne. Så jeg skal klare meg fint med noen små facebook pauser når jeg egentlig skal vaske leiligheten på grunn av dårlig konsentrasjon om det som egentlig skal gjøres!

Jeg var jo helt sikker på at det var enden på listen, men det viste seg altså at dette var det som kunne hende etter kort tid med dårlig søvnkvalitet, for det kommer faktisk flere punkter på listen! 

- Sjangsen for slag er fem ganger større. 

Regner med at de sikter til slag fra andre rundt meg, ettersom humoren min blir hyserisk morsom hver gang jeg sover for lite. Når jeg tenker meg om blir jeg også ganske irriterende når jeg er trøtt, og prøver å få de rundt meg til å ha det på samme måte. Flaks at jeg er snar å springe?

 - Risikoen for å få en del krefttyper øker.

Bekymringsverdig, må vurdere å slutte med alle e-stoffene og de andre ulumskhetene jeg får i meg. For ikke snakke om den ekstreme solingen jeg driver med de to månedene med sommer vi har her i nord! 

- Sjangsen for å få diabetes blir større. 

Fantastisk, det betyr at jeg også må slutte å drikke min høyst nødvendige colaboks hver dag. Kommer ikke til å overleve, og hva skal jeg liksom gjøre hver gang jeg forvandles til et hormonmonster en gang i måneden? Skal jeg liksom være sukkersyk i tilegg til grinete? (Tok du den, sukkersyk!) 

 - Risikoen for å få hjertelidelser øker. 

Må si meg enig med denne, for så sur som jeg blir når jeg med et uhell treffer et bordbein eller en vegg når jeg skal bevege meg rundt i svarte mørket om natten, er sikkert pulsen og blodtrykket på grensen til overlevelig. Og dette er bare småting i forhold til de gangene jeg kjenner hjerte gråte når barnet mitt ikke får sove av smerter.  

- Antallet spermier reduseres

Ehh, sist jeg sjekket produserte ikke kroppen min den typen ting. Men for all del, kanskje det forhindrer flere barn med det første og reduserer risikoen for enda mindre søvn?!  

- Faren for å dø øker. 

Det gjør den også når jeg går ute i mørke, når jeg kjører bil og når jeg står på kanten av et stup med bind for øynene. Så du kan vel si at søvnmangel ikke er alene om å øke den sjangsen! 

 Så jeg må altså med andre ord være et supermenneske, eller så er muligens søvnmangel ikke så dramatisk som side2 vil ha det til.  Om du ikke er som meg og hopper over store deler av teksten i artikkelen, kan du gå inn her å lese resten av de kloke ordene som sikkert står der:

 http://www.side2.no/helse/article3738245.ece

 


Fra den tiden jeg sov minst 8timer i døgnet, alle bilturer og stort sett bestandig jeg hadde muligheten. 

Kanskje de neste gang kan skrive noen velformulerte ord om hvordan du kan takle søvnmangel på best mulig måte når du faktisk ikke har mulighet til å gjøre noe med saken, slik at jeg og sikkert en håndfull andre personer får noen gode tips for å få hverdagen til å fungere bedre. 

 

#mammablogg #søvn #søvnråd #søvntips #forskning #barn #søvnproblemer #foreldrerollen #humor #ironi #samfunn #tips #råd #media #artikkel #helse #sykdom #bekymring #familie #søvnkvalitet #tull og #tøys 

Når mamma skal spise!

De få gangene jeg gjør et forsøk på å spise utenom våre faste måltider blir jeg omringet av mine barn, det er nesten magisk og jeg mistenker at jeg i kombinasjon med mat blir en barnemagnet. 

Ungene kan være hvor som helst i leiligheten, men i det samme jeg tar en tygge av maten samler de seg rundt meg, med store runde øyne og smil som kan smelte selv det kaldeste hjerte. 

Av en eller annen grunn blir de alltid sultne når jeg spiser, og det til tross for at det bare er kort tide siden de gikk fra matbordet. Og jeg kan også spise den samme maten, men når den ligger på mitt fat er den mye mer spennende enn på andres. 

Som regel er det alltid minstemann som spør først: ?Snille gamle mammaen min, kan æ få smake?! Væææær så snill!? Og om jeg skulle falle for fristelsen å gi han en tygge, som jeg som regel gjør kommer eldstemann og sier ?Får æ å smake, sia lillebror fikk?!? Og jeg må bare gi fra meg tygge nr to, for hvem vil vel være en urettfredig mamma over noen munnfuller med mat? 

Men som regel vil de smake litt til, og litt til helt til jeg blir lei og jager dem av gårde med beskjed om at mamma vil spise maten sin i fred, for nå er hun veldig sulten. Og om de ikke hører etter spiser jeg like greit dem også! Mulig den siste biten ikke er spesielt pedagogisk riktig, men satser på at jeg har lært dem såpas mye at de kan takle litt tull og tøys, også når jeg sitter å skuler bak et matfat. 

Jeg er ikke spesielt bekymret for dette, selv om jeg savner å spise maten min i fred, for de gjør det aldri med noen andre enn meg. Så dårlig oppdragelse er det altså ikke, men heller den magneten jeg snakket om. At de vet at mammaen er ganske svak for søte små barn som bruker sin fineste stemme til å spørre pent kan også være litt av sakens kjerne, i alle fall når det kommer til hvorfor jeg aldri får spise for meg selv. 



Så moralen er at jeg får spise samtidig som dem, eventulet bytte fat under middagen. Så slipper jeg kanskje små hender som prøver å stjele brokkolien min når jeg ser bort noen sekunder. 

 

#mammablogg #mat #barn #moralen #familielivet #mamma #mammarollen #trollunger #oppdragelse #pedagogisk #humor #matro 

Hyttetur og bilder av lyset.

Da har kulden angrepet nord også, og jeg kan skrive under på at det ikke er spesielt behagelig. Men heldigvis har vi godt med klær, så det stoppet oss ikke fra å dra en snartur til mine foreldres hytte. (Kunne sikkert bod i campingvogna også, men der har vi ikke vann på vinteren! Jeg hadde ingen planer om å tisse ute i minusgrader, og spesielt ikke når det er rundt 17 av dem. ) 



Pappas traktor har tydeligvis parkert seg for vinteren, noe som betyr at vi faktisk må bruke bena en del. Men for all del, litt trening skader helt sikkert ikke. Heldigvis er det bare et halvt år til sommeren, så da kan vi igjen kjøre opp! Heldigvis var det bare meg og min bedre halvdel som tok turen utover,  ettersom det er avlastningshelg for oss. 




Hytten, langt oppe i skogen og langt unna folk. Helt perfekt for å samle litt krefter, og med muligheten for å gå naken uten at noen blir fornærmet. (I alle fall når det er litt varmere.) 



 

Prøvde å se meg om etter juletre til neste år, skal nemlig være litt tidligere ute enn jeg vanligvis er. Tipper jeg vil spare en god del penger i alle fall, om det overlever et helt år vel å merke. 


 

Månen var litt uheldig og ramlet ned i skogen, lurer på om den hadde en fuktig kveld på byen i går. 


 

Den gamle fjøsen som står der jeg drømmer om å ha en koselig hytte en vakker dag. Perfekt akebakke rett nedenfor og en aldeles nydelig utsikt. Har vurdert å flytte inn der, men kom frem til at det muligens ikke blir spesielt varmt når vinder blåser rett gjennom. 



 

Før vi kunne kjøre oss hjem måtte jeg ta noen bilder, og igjen må jeg bare skryte av min meget tålmodige kjærest som faktisk gidder å vente hver gang jeg må ut å ta bilder. (Og det blir jo ganske mange iløpet av en kjøretur!) 




Ullsfjorden i lyset som snart gjemmer seg igjen. 


 

Ingen av bildene er redigert, så fargene du ser er fargene som ble fanget gjennom linsen. 


 

Heldigvis er det ikke så lenge til vi får lengre dager.

 


 

Neste stopp var i Lakselvbukt for å kjøpe litt cola, viktig med veimat og drikke når man er på tur. Og som du ikke ser på bilde ligger butikken rett frem. 


 

Fjellene der inne er så utrolig mektige, og jeg kunne sikkert se på den i timesvis. I alle fall når jeg ikke har ungene lamme meg, for da bør jeg vel helst følge med på hva de holder på med. 


 

Iståken er nesten magisk.


 

Månen hadde kommet seg på plass, heldigvis. 


 

Det var nesten -24 når jeg tok bildene, så jeg kjente det godt i fingrene etterpå. Og den stakkars utebuksen min som har tjent siden jeg var 16 holdt ikke så godt på varmen, så om jeg skal fortsette på dette visert må jeg fornyde den. 


 

Kan foresten legge til at jeg ikke har glemt bloggen de siste dagene, men er litt fanget i tidsklemmen.


 

Og så var det nesten slutt på lyset, og vi kunne nesten uten stopp kjøre resten av veien hjem. 

 


 

Til slutt kom vi mot byen og så alle lysene fra tusenvis av hus. Må vel oppdatere meg på hvordan ta bilder i mørke, ettersom vi ikke har noe særlig med lys hele vinteren. 

 

Resten av kvelden skal jeg mest sannsynlig tilbringe i sofae med strikking i fanget og en boks cola. Den perfekte lørdagskvelden etter en hektisk uke.

 




















Fordelen med å reise uten barn!

Det er ikke så alt for lett å skulle dra noen plass uten barna, selv om jeg alltid sier at det er en drøm og nesten mitt høyeste ønske, sånn etter å være frisk, sove og få hushjelp. Så jeg skal nå lage en liste over fordeler som gjør at jeg gruer meg litt mindre. (Jada, jeg velger det selv og vet godt at barna vil ha det strålende når jeg er borte, men mammahjerte nekter å skru seg av!) 

- Jeg kan gå rolig med koffert, avisen under armen og en fancy kaffe i hånden.

- Jeg må ikke beregne å holde et gråtende barn en hel time når vi står i kø for å sjekke inn på flyplassen.

- Jeg vil ha god plass i kofferten, og antakeligvis problemer med å fylle den. Ingen barneklær som stjeler plass, og helt klart en mulighet til å ta med minst fem ekstra par sko, og fortsatt ha mulighet å shoppe når jeg er borte. (Til og med uten å ha overlast på vei hjem!) 

- Jeg vil kunne sove på flyet med god samvittighet, om du ser bort ifra bekymringen om at jeg snorker, eller snakker i søvne. 

- Jeg kan sitte med vinduet når vi flyr!!!(WEEEEE!!!) 

- Jeg kan gå i høye hæler, ha på lyse klær og ordne håret. (Okei, bare ordne håret da, resten bruker jeg som regel å ikke fikse uansett om jeg har barn sammen med meg, eller ikke!) 

- Jeg kan spise mat når jeg er sulten, og jeg kan spise den maten jeg har lyst å spise!

- Jeg kan drikke en øl til forkost, selv om jeg vanligvis aldri drikker det. Men muligheten er altså der. 

- Jeg kan prate ustanselig i telefon, jeg kan sitte ubegrenset på nett og jeg kan lese en god bok uten en følelse av å overse to stykk gutter. (Okei, litt overdrevet siden jeg også skal være sosial når jeg reiser, men igjen så har jeg altså muligheten.) 

- Jeg kan gå på do i fred, uten selskap eller panisk banking på døren og aller minst uten skremmende stillhet utenfor døren, som neste alltid betyr fare.

- Ja også kan jeg kose meg når jeg ser andre mødre springe rundt i vill panikk med unger som springer i alle retninger. Og jeg kan sende noen medfølende smil til de med babyen som gråter på flyet og jeg kan nikke til pappen som bærer på den illsinte tassen som overhode ikke vil vente på noe sikkerhetskontroll. 

- Og ikke minst kan jeg kjenne hvor mye jeg savner barna mine, og glede meg til jeg kan komme meg hjem igjen til dem. 

Som du kanskje forstår skal vi snart ut å reise, helt uten barn. Og jeg må si at jeg faktisk føler meg som en uskikkelig tenåring som sier hun skal sove hos en venninne og heller er på fest hele natten. Det er nesten så jeg ringer mamma å spør om lov, for hundrede gang. Og når jeg leter over alt etter tekster som forteller meg at jeg overhode ikke er en dårlig mor som drar bort noen dager for å samle krefter og nyte tilværelsen sammen med kjæresten, finner jeg ut at jeg egentlig bare kan kaste den dårlige samvittigheten ut vinduet! Jeg vet jo at barna har det kjempefint, at turen koster oss veldig lite og at det ikke er snakk om mer en fire dager! Men prøv å fortell det til mammahjerte!

Og med det samme vi går ut døren uten barna, så går vi inn i rollen som han og henne, ikke mamma og pappa. Så skal jeg gjøre mitt beste når det kommer til å sove mye, nyte livet og faktisk bare kjenne på at vi lever. (For ifølge ganske mange lever man ikke når man har barn. I alle fall det jeg fikk forståelse for etter at jeg kom med min lille beretning om den saken!)



Ps. Vi skal forville oss til storbyen, altså Oslo. Og som vi alle vet så er nordlændiger noen snodige skruer, så det kan bli spennende. Heldigvis har vi invitert oss på besøk til en kompis og fruen, som har litt søringerfaring siden de har utvandret fra det kalde nord. 

Så var treåringen blitt til fireåringen!

For fire år siden satt jeg med en liten nyfødt gutt i armene, en liten gullskatt som smeltet et mammahjerte, en liten tass som fylte hjerte på samme måte som når storebror kom til verden fem år før. 

 

Lite viste jeg om hva som skulle vente oss, hva disse fire årene skulle inneholde. Jeg hadde ingen formening om hvordan utfordringer som skulle legge seg foran oss, og jeg hadde heller ingen tanker om at nattesøvnen aldri ville bli normal igjen. 

 

Men jeg var lykkelig, så uendelig takknemelig for den vakre lille skapningen som var et resultat av meg og pappaen. Jeg var sliten, jeg hadde vondt og jeg var sårbar, men den lille skatten gjorde at alt slite var verd det. 

 

Årene gikk, og i dag sitter vi her med en fantastisk god og omsorgsfull fireåring, en gutt med humor og glimt i øyet og en gutt som ikke har det så lett som alle andre. Han har temprament etter mammaen og tålmodighet etter pappa, en kombinasjon som noen ganger sier pang, og andre gang ikke. Han er den lille helten vår, en modig liten tass som holder ut uansett hvordan prøvelser han må igjennom. 

 

Og selv om han insisterer på at han blir åtte år, så blir han altså fire. Vi er ferdig med småbarnstiden, for fire år har på mange måter vært en milepæl i utviklingen, en ny fase i livet hans. 

 

Så blir det spennende å se hva fremtiden bringer, om vi noen gang får svar på plagene til minstemann, og om vi kanskje får litt mer flaks i tiden fremover. Kanskje vi får svar, og kanskje ikke.

 


 

 Men det som betyr noe er at vi har en vakker liten gutt som vi var så heldige å fått i våre armer. 

Trassalderen og Jesper Juul.

Av en eller annen grunn passer trassalderen veldig godt når jeg leser teksten denne mannen har skrevet. Jeg kjenner at jeg blir automatisk vanskelig, av den enkle grunn at det som skrives ikke fungerer i praksis. Han er sikkert en flott mann og han har mange gode poeng, jeg ønsker ikke å kritisere han, men jeg må innrømme at jeg ikke er like enig bestandig.

 

I teorien er det han skriver veldig rett og logisk, det høres nesten litt magisk ut og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne snakke min særdeles selvstendige treåring fra et eller annet påfunn han har i det samme sekundet vi må gå ut døren. 

 

Jeg er enig i en god del av det mannen skriver, og jeg vet at barnet mitt ikke trasser for å irritere på seg foreldrene. Han gjør ikke dette for å være vanskelig og han gjør det ikke bevisst. Men når det kommer til forslagene om hvordan jeg skal reagere bommer han kraftig. 

 

For en stund siden var vi på butikken, og jeg testet den såkalte pedagogisk riktige metoden. Minstemann ville ha en leke, minstemann kunne ikke få leken, mamma forklarte at den leken kan du ikke få, men jeg forstår at du ønsker deg den og at det er vondt å ikke få den. Minstemann setter i et hyl uten sidestykke, mamma sier igjen sine ord på en rolig og grei måte. Minstemann hyler enda mer og holder seg for ørene, mamma fortsetter handlingen, minstemann slenger seg ned på gulvet og øker lyden enda noen desibel, mamma merker at hele butikken ser på henne med store øyne. Minstemann fortsetter utfoldingen av egen selvstendighet, mamma tar ungen under armen og tramper ut av butikken, uten varer, uten å i det hele tatt gidde å tenke på at det er pedagogisk feil å gi beskjed til treåringen at han ikke får være med på butikken når han nekter å gjøre som han skal, og at han har med å høre etter neste gang.

 

Vel hjemme evaluerte jeg episoden og kom frem til at neste gang blir det en advarsel, så rett i bilen å hjem. Ikke noe mer snakk, ikke noe mer babbel om følelser og annet tull som uansett ikke høres i hylene fra den illsinte lille gutten. For min erfaring er at jo mer jeg snakker, jo mer hyler ungen. 

 

Så får han heller utfolde sin egen selvstendighet når det kommer til å dra i barnehagen i nattbukse, bruke den største skinnluen på den varmeste dagen i året, ha klærne på vrangen eller tisse i potten istedenfor i do. 

 

For selv om det høres fint ut kan ikke barn snakkes til ro bestandig, og da har jammen meg mamma også lov til å trasse, eller utvikle sin egen selvstendighet som det så fint heter! 

 

Så kan bare alle andre smartinger som mener jeg gjør feil komme innom her en morgen etter tre timer søvn og hjelpe til, så skal jeg helt sikkert klare å snakke rolig og behersket når jeg finner doen overfylt av dopapir og lekebiler, en hel melpakke utover stuegulvet, forklare rolig at du må ha klær på når du går ut og smile strålende når jeg egentlig vil grine fordi jeg er sliten og tørtt.

 

«Det beste foreldrene kan gjøre er å se vennlig på barnet,si «flott!», snu seg og gå ut av rommet. På vei ut kan man snu seg og si: «Bare si fra om du trenger litt hjelp». Med en stående invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten å føle seg ydmyket.Hvis de voksne faktisk ikke har tid til å vente de få minuttene ekstra, kan de sette seg på huk foran barnet ogsi: «Jeg vet godt at du helst vil gjøre dette selv, men akkurat nå har jeg det travelt, så jeg vil gjerne gjøre det for deg, hvis det er i orden?»De fleste barn svarer hyggelig på de hyggelige spørsmålene.»

(Utrag av tekst som står på dagbladet.no)

 

Det her er vel ikke helt realistisk, sånn i den ekte verden? De fleste barn jeg har møtt svarer ikke hyggelig på hyggelige spørsmål når de er trøtte og vil gjøre selv, de hyler alt de makter og kaster støvelen i hode på deg!

 

Til slutt vil jeg bare legge til at dette ikke er et angrep på Jesper Juul, men jeg er desverre enda i selvstendighetsalderen og velger å rope å skrike uansett hvor hyggelig han prøver å være. Spesielt når han gir meg dårlg samvittighet fordi jeg ikke er en mamma som alltid smiler og er fornøyd, som alltid snakker rolig og bestandig har tid til å la barna gjøre som de selv ønsker.

 

Men om ikke annet er jeg flink å fortelle guttene mine at de er flinke, gode og at jeg elsker dem, så jeg er ganske sikker på at de vil vokse opp til selvstendige individer selv om jeg tvinger på dem klær før vi går ut i 15minus om morgenen, eller at jeg ber dem om å oppføre seg når jeg tramper ut av butikken. 

 


(20grader ute, og minstemann har vinterjakke og skinnlue på seg, etter eget valg selvfølgelig. )

 

#mammablogg #barneoppdragelse #oppdragelse #trassalder #selvstendighetsalder #barn #forelder #terapi 

 

Vi selger ikke XS her!

Det er ikke ofte jeg tar med tid eller råd til å kjøpe klær, så når jeg gjør det ønsker jeg gjerne at det skal være en positiv opplevelse. 

 

Når jeg skulle handle i romjulen gledet jeg meg stort til å finne noe jeg kunne ha på meg, noe som passet og noe jeg kunne føle meg pen i. Nå vet jeg at det er så å si umulig å finne dette, ikke fordi jeg er kresen, men fordi kroppen min er for tynn og for lang. Jeg er rett og slett skapt feil, i alle fall om jeg skal følge standaren på størrelser som er på butikkene. 

 

Det er noen få butikker som har klær som sitter på meg, og b-young var en av dem. En butikk jeg virkelig likte og som jeg alltid fant noe som passet i. I alle fall topper, gensere og kjoler. I løpet av årene har store deler av klesbudsjettet mitt blitt lagt igjen der, med glede. Så selvfølgelig gikk turen innom med det samme, for det er så vondt hver eneste gang jeg prøver plagg som ikke passer, som er alt for store for kroppen min. Den slitene mammakroppen som har merket mange,mange år uten søvn. Jeg gjør nesten hva som helst for å unngå prøverom, så da er det naturlig at jeg velger de butikkene jeg vet at jeg har funnet klær som passer i fra før. Jeg kan ikke akkurat gå opp eller ned i størrelse om noe ikke sitter som det skal. 

 

Men denne gangen var det ikke en positiv opplevelse, for jeg oppdaget fort at det ikke var et eneste plagg i butikken som var i min størrelse. Ikke engang en liten t-sjorte fant jeg, og etter å ha prøvet flere plagg i størrelsen over ville jeg synke ned på gulvet og la tårene strømme. Hvorfor skal det være så vanskelig, er det for mye å be om å finne klær som passer meg? Klær som jeg kan føle meg vakker og vell i, klær som faktisk passer? 

 

Min bedre halvdel så frustrasjon min, og spurte betjeningen om de hadde noe i XS. Svaret han fikk gjorde ikke akkurat humøret mitt bedre, for de har sluttet å ta inn klær i denne størrelsen ifølge damen i kassen. Jeg hadde lyst å rive ned prøverommet, men kledde bare på meg og tuslet ut av butikken. Det er tydeligvis ikke meningen at jenter som meg skal bruke klær som passer, vi skal ikke få lov til å glede oss over handleturen i butikken. 

 



Hvorfor skal det være slik at min mann kan gå på en butikk med kun store størrelser som den naturligste del av denne verden, uten at noen så mye som hever på et øyebryn? Men når jeg klager på at det ikke finnes butikker med klær til meg så får jeg beskjed om at jeg har et luksusproblem? Tipper at du ikke ser mye luksus når du står der avkledd og såret i prøverommet, med en vishet om at du igjen må kjøpe klær som ikke passer. Det gjør vondt for meg som er tynn, på lik linje med de som er er tykke. Det er ingen forskjell på følelsen av å ikke passe noe, uansett om det er fordi du er stor, liten, mann, kvinne. 


Hvordan oppbevare Lego instrukser!

Om du har barn som leker med Lego/Duplo, er dette et # DIY tips til deg eller et "gjør det selv tips" for de som liker norsk best. (Når jeg tenker meg om er dette også et innlegg for deg om du bygger med lego, ikke bare for barn! ) 

Etter en episode der jeg skulle bygge opp noen av barnas tidligere Lego prosjekter opplevde jeg at en halv side i et av instruksjonsheftene var revet vekk, noe som resulterte i hyl og skrik på minstemann i familien, og en litt grinete mamma. Jeg ble rimelig frustrert siden jeg i forkant hadde letet som en gal etter byggeheftet, siden det er litt av sjarmen med Lego.

Så jeg tok saken i egne hender, og fant frem lamineringsmaskin og saks. Nå skulle alle heftene ordnes slik at vi unngår katastrofer i fremtiden. 

Det du trenger er: 

- Lamineringsmaskin

- Plastlommer til lamineringsmaskinen

- Legohefter, og helst hefter som inneholder alle sidene. 

- Hullmaskin

- Saks

- Perm eller sterk tråd. 

- En ledig bordplate og god tid. 



Om du ikke skulle ha en slik maskin, så kan jeg informere at den kan kjøpes for 200-300 kroner, og den jeg bruker fant jeg på biltema. Et innkjøp som virkelig har vært til god hjelp i huset vårt.

Finn frem alle heftene, finn en ledig bordplate og sett i gang med arbeidet. Det første du gjør er å klippe til heftene, så legger du dem inn i plastlommene som må kjøpes til lamineringsmaskinen. 



Når du har laminert arkene og de er blitt avkjølt klipper du til slik at de blir like store. Klipp litt utenfor selve instruksjon for best resultat. Så sorterer du alt etter rekkefølgen og finner frem hullmaskinen.  



Når du har tatt hull i arkene legger du dem i en perm, og om du ikke skulle ha dette kan du bruke en tråd. La den være litt løs slik at du kan bla med arkene. 



Et siste tips er å merke alle de ulike arkene i hver instruksjon med tall, i tilfelle de små river alt ut av permen. Da er det lett å finne frem til rett plass, siden du bare følger tallet som står på arkene. Jeg brukte en vannfast tusj som egentlig skal brukes til merking av klær. Men man tar det man har!

Lykke til, og del gjerne innlegget videre. 

Den siste dagen i 2013

Tenkte jeg skulle dele noen bilder med dere fra den siste dagen i 2013, siden jeg ikke finner noe annet å skrive om denne litt kjedlige dagen i januar. 


Vi startet dagen med en kjøretur i strålende vintervær, og underveis fikk vi oppleve hval på fjorden, kakebesøk hos en god kollega og et aldeles nydelig landskap. (Som jeg selvfølgelig måtte ta bilde av for å prøve det nye stativet til kamera!) 


Så gikk veien hjem, og jeg sprang nesten rundt i panikk å ryddet stuen slik at besøket ikke skulle tro vi hadde ligget på sofaen hele julen. Jeg prøvde til å med å rydde opp minstemann. Men så kom jeg på at jeg hadde kommunisert med mitt kjære søskenbarn hele julen, så jeg kunne bare la være. Hun viste godt at vi faktisk hadde ligget på sofaen, så det var ikke mye å avsløre. 


Nyttårsmiddagen skulle vi innta hos gamlingene, sammen med den ene søsteren mi, typen, meg, minstemann, min bedre halvdel, søskenbarnet mitt og hennes type. Siden minstemann ikke har spesielt god nattesøvn kom vi frem til at han like greit kunne være våken utover kvelden. Han er ikke av dem som blir overtrøtt, og gledet seg stort over at vi skulle se på stjerneraketter som han kaller dem. Siden han var med på feiringen holdt vi oss unna alkohol, så i dag er formen på topp. Perfekt å være småbarnsmor 1 januar, for i mine yngre dager var jeg alltid på grensen til å stryke med der jeg lå i fosterstilling på gulvet og syntes fryktelig synd i meg selv. 


Siden jeg var redd for å grise på klærne fant jeg frem mammas forkle, for ikke snakk om at jeg vil få flekker på den nydelige kjolen jeg fant etter å ha vært innom nesten alle butikkene på jekta. (Jeg fant altså mange fine klær, men dessverre så har div butikker funnet ut at de skal slutte å ta inn klær i xs. Noe som på godt nordnorsk er jævlig satans irriteranes!)


Jeg måtte selvfølgelig nyte en boks cola den siste dagen i året, selv om ikke søstra var helt enig i at det skulle gjøres under fotograferingen! Men etter litt klaging tok jeg meg sammen, og så nesten helt normal ut på neste bilde! 



Det ble også tid til noen bilder av de kvinnelige medlemmene av slekten, altså meg søsteren og søskenbarnet. Og må bare si at det er fryktelig morsomt å ta bilder der vi har pyntet oss, for jeg ser aldeles ikke så krøllete ut til vanlig. 



Videre gikk turen ut for å sende opp raketter, og da bestemte kamera seg for å ikke slå av blitsen, selv om jeg prøvde på det. Litt kjipt, ettersom bildene ikke blir som jeg vil ha dem da. Men et bilde fikk jeg, selv om den teite ledningen kom i veien. (Som jeg ikke så i mørket!) Men er heldigvis ikke noe fotograf, så da kan jeg slippe unna med slike feil. 



Så ble minstemann trøtt, og vi gikk inn så han fikk legge seg. Han sov seg inn i det nye året. 


(Stjernerakett!)

Så jeg kan ikke si annet enn at det var en fin overgang inn i 2014. Så nå håper jeg på et år fylt med mindre sykdom, mindre uflaks, mindre utgifter, men med mye kjærlighet og vennskap. 

Godt nytt år, håper du får et strålende 2014!

hits