Hverdagshistorier

Vinterferie med jobb og vanlig hverdag.

Da er vinterferien godt igang, og de stakkars ungene mine må bare innfinne seg med vanlige dager, og ingen ferietur. Men jeg tror ikke de lider noen nød, og selv om det er skolefri kan ikke alle ta seg fri fra jobb/studier. Så minstemann er på sfo, selv om han er særdeles misfornøyd med at han ikke kan være hjemme som ALLE de andre. Eldstemann kan passe på seg selv og bruker dagene til å ringe og mase om et eller annet regelmessig. (Og det selv om han vet at han får nei på 90prosent av spørsmålene som kommer!) 

Nå teller vel osloturen sist uke som en mini-vinterferie selv om formålet med turen var noe annet en ferie, så rampen burde være svært fornøyde uansett. Vi avventer enda en del prøvesvar og skal ta noen nye tester snart. Heldigvis kan vi gjøre det her i byen. Og så er det bare å vente på svarene før vi planlegger hva som skal gjøres videre. Til tross for litt trøbbel rundt legebesøket kan det ikke sammenlignes med hva vi opplever i offentlig sektor, og vi følte vi ble lyttet til. Så vi krysser enda fingrene. 

Når vi var i Oslo fikk vi endelig hilse på en fantastisk søt liten tass vi skal bli guforeldre til, og det var godt å kjenne at jeg faktisk er klar til å få en baby i hus. Ingen ting er så koselig som å ha en varm sovende liten baby på magen. Flaks at jeg har baby i magen, for jeg tror faktisk jeg ville fått litt problemer med å holde stand på ønsket om å ikke få flere barn etter de dagene vi var der. Vi hadde i grunnen en fantastisk tur, selv om hjemreisen ble litt trøblete med dårlig vær på hjemmebane. Men hjem kom vi oss med kofferten full av klær som vi hadde kjøpt til ungene. (Alle tre faktisk, jeg har jo innsett at det ikke er så alt for lenge igjen til juni!) 


Tror de to skal klare å være barnevakt på morgenen så mor og far får sove litt ekstra! Begge er morgenfugler, så da blir vel nummer tre det også!

Ellers er formen min ekstremt varierende, og jeg holder fortsatt på å bli småsprø av å gå på halv maskin. Heldigvis finnes det ikke noe som heter kronisk svangerskap, så det går over i juni! 

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg prøver å legge ut bilder regelmessig på Instagram siden jeg er så dårlig å blogge. Så du finner meg der som steinihavet :-) 

Straks klar for Oslo!

Klokken seks i dag tidlig våknet jeg av to stykk unger som skravlet mer enn de vanligvis gjør hele dagen, og det er mye det. De er fryktelig klare for den kommende Osloturen og har muligens mistet evnen til å snakke om andre ting. Det var så morsomt å høre på dem at jeg ikke ble morgengretten, gleden deres har vist smittet over på meg. 

Så da var tiden inne for å finne frem kofferten, nå skal vi ut på tur. To viltre unger, en gravid hormonell trollkjæring og den stakkars mannen som vil fungere som bærehjelp.. En aldeles nydelig kombinasjon, og jeg gruer meg! Jeg springer på do annen hvert minutt, jeg får ekstremt vondt i beina av å sitte for lenge i ro, jeg er kronisk tett i nesen med unntak av når jeg blør neseblod i mindre passende omgivelser. (Som i fly vi for eksempel.) For ikke snakke om at jeg reagerer fortsatt like ille på lukter som ikke passer inn i ja-listen min, og kvalmen er dessverre svært tilstedeværende. Det positive er at jeg holder på maten, så da skal jeg ikke klage så veldig mye, bare litt. 

Vel, jeg må jo pakke til turen, og innser at det hadde vært så utrolig mye lettere om det var sommer og mindre behov for vinterklær. Jeg har nå kommet så langt at jeg har funnet frem klærne ungene skal ha med, og etter det ble jeg motløs, ramlet ned på sofaen og ga litt opp. Hva i alle dager skal jeg ha på meg og med meg? Klærne mine er irriterende trange over magen, og selv om jeg trodde jeg hadde mye som ville gå over magen var det feil. Det er vel ikke ok å gå naken, så jeg får vel finne ut av det litt fort. 


Ellers har jeg laget meg en liste over ting vi må huske for jeg stoler virkelig ikke på egen hukommelse nå om dagen. Skulle tro den berømte ammetåken hadde landet litt i overkant tidlig. Kan også være at forkjølelsen henger litt for mye igjen, for de siste dagene har jeg vært rimelig slagen. Kunne jo ikke gå for lenge uten innblanding av basilusker. 

Planen er å handle inn litt klær til ungene når vi er i sør, for jeg antar at utvalget er litt bedre enn her, så jeg pakker alt i en koffert, og stapper den ene i den andre. Kjekt at de ikke er like store, for det holder i massevis å drasse på en koffert og rullestol på tog og buss gjennom hovedstaden. 

Men det viktigste formålet med turen er legebesøket til minstemann, og jeg kjenner det skal bli godt å bli ferdig med det. Vi vet at det ikke er sikkert vi kommer noe videre, men vil i de minste ha prøvd. Og det er verd det det koster både for lege, reise og opphold. Jeg tør ikke håpe at vi får noen svar, og tenker som så at vi får ta det som det kommer. 

Facebooksiden min finner du her! 

Hadepåbade 2016 og velkommen 2017.

Da har vi vinket hade til 2016, og når jeg tenker meg om er det helt ok. Det var et slitsomt år på mange måter, men også uten tvil et år med mange gode minner. Og nå ser vi frem til 2017 og lurer veldig på hva det nye året skal bringe med seg, annet en et nytt familietilskudd. Lilleskatten i magen vokser, og mor i huset kan nok ikke skylde på julemiddagen om noen ser magen. 

Det har vært en rolig jul for vår del, minstemann har vært i dårlig form og det har blitt noen legebesøk på den karen. Vi trodde han var på bedringens vei, så han fikk slippe ut en liten time på dagen i dag når vi skulle skuffe unna nattens snø, men det var en dårlig ide. Så i kveld var han full av feber å hadde vondt over alt, tett neste og en enda større kul på halsen. Men vi får vente å høre hva legen sier i morgen når han skal på ny kontroll. 

Eldstemann dro til pappaen sin tidligere i uka, og jeg er faktisk glad for det. Ikke spesielt morsomt å være frisk og rask guttunge når familien må holde seg inne. 

For første gang siden kvalmen om klarte jeg å gå tur for noen dager siden, og selv om været var litt tvilsomt tok vi turen i fjæra å så på bølgene. Det føltes rett og slett magisk ut å kjenne at kroppen fungerte igjen, selv om jeg innser at en del av muskelkraften min har forduftet. Tenk at et svangerskap skal kunne være så vanskelig, enda så naturlig det liksom skal være!

Nyttårsfeiringen i går ble i alle fall rolig, mannen hadde fått halsbetennelse, og heldigvis skulle vi bare opp en etg å spise middag. Tradisjon tro er vi hos mamma og pappa og spiser. Siden minstemann også var i dårlig slag innså vi at han neppe ville være våken til naboene fyrte opp raketter, så redningen ble at onkelen kom innom med fyrverkeri så han fikk se. Tidlig på kvelden var det et strålende vær, men det ga seg en time før klokken 12. Og da var det rimelig godt å sitte i egen sofa med treningsbukse på og se ut på sauene som ramlet ned fra himmelen. Det var så ille at fjellfyrverkeriet måtte avlyse oppskytingen, og det er vel 20år siden sist. Vi krysser fingrene for at det blir ny oppskyting i løpet av de neste dagene, og ikke godsakene er vannskadet etter gårsdagens fjelltur. 

Her kommer noen bilder fra den iste uka i perfekt mobil kvalitetet! 


Ikke helt været for en båttur, men gøy å se på bølgene. 

Bevis på at jeg også var med. 

Etter fjæraturen lagde vi snømann, dessverre glemte vi å sjekke værmeldingen før vi satte igang. 

Så bare etter noen timer var Kalle blåst over ende og nesten opptint. 

Nyttårsværet var ikke så veldig mye å skryte av, men litt snø og vind tåler vi. 

Faklene vi prøvde å tenne blåste bare ut, så løsningen ble stjerneskudd. 

Og det obligatoriske fyrverkeri-bildet i et sekund der snødrefset ikke var alt for ille. 

Minstemann inspiserer mitt alternative bål i hagen i dag, og det brenner enda etter 10timer! 

Penklærne på den lille stunda vi var å spiste middag hos mamma å pappa! Nydelig pinnekjøtt, men ikke like godt som det vi hadde laget selv til julaften. Så neste år blir det storproduksjon av både pinnekjøtt og fenalår.

Og til slutt et aldri så lite bilde av den voksende magen, og de lekre ull-tøflene mine som jeg syntes passet helt fint til penkjolen. Hva skal jeg med høye hæler liksom... Om jeg ikke husker helt feil er jeg rundt 16uker på vei, og dobbelt så stor som med de to andre. (Joda, er en smule bekymret for antallet som er inni der!) 

Og med det sier jeg godt nytt år, måtte 2017 bringe med seg mye spennende! 

Facebooksiden min finner du her! 

Trollunger og julestress.

Det slår altså aldri feil, men dagene før jul forvandles mine normalt så ok unger til ekte, slitsomme trollunger. Og jeg river meg i håret og du kan trygt si at tålmodigheten får kjørt seg. (Skal tro hvem de slektes på, jeg var i alle fall et englebarn når jeg var lita. Aldri sur eller utålmodig, nesten helt sant!)

Vel, jeg forstår selvfølgelig hvorfor det er slik, de er spente og kroppen hopper og kribler og klør av forventninger, men det betyr ikke at de får lov å oppføre seg dårlig mot andre. Det er fortsatt ikke lov å dytte lillebror for å være "morsom" og det er heller ikke lov å drefse storebror over kjeften når han "ser" på deg. De irriterer hverandre etter beste evne, som er ekstremt godt utviklet og jeg er ganske sikker på at om de satt ute på gårdsplassen ville de irritert på seg hver en gråstein som ligger der. Det er nesten så jeg mistenker at de lar det gå sport i negativ og ulovlig oppførsel. For ikke snakke om at de har mistet hørselen, så de hører bare det de vil når vi prøver å formidle beskjeder til dem med normal innestemme. Det hjelper for såvidt heller ikke å heve stemmen, det er fortsatt som å snakke til en vegg. Jeg "eksploderte" og ropte ut noen gloser i dag tidlig, og fikk beskjed om at det i grunnen var ganske fascinerende å høre på for jeg snakker mer dialekt enn ellers når jeg er sint og roper. (Ja tenk, så slem er jeg at jeg roper av og til, og det tror jeg faktisk ungene har godt av for ,også mamma kan bli sint, urimelig og frustrert. Ganske menneskelig i grunnen. Og ikke minst kan hun si unnskyld etterpå og forklare hvorfor hun tippet over.)

Nåja, jeg skal ikke utdype i det vide og brede hva trollene har trollet frem i dag, men jeg kan si noe om mine følelser. Og for å være helt ærlig hadde jeg lyst å avlyse julen, hoppe ut vinduet og finne første flyet til varmere strøk. Selvfølgelig vet jeg at disse slitsomme dagene vil være glemt når vi står opp på julaften vekket av ivrige unger som har funnet gavene fra nissen, men gudene skal vite at jeg trenger litt mental styrke for å overleve frem til den store dagen. Og hvor jeg skal finne den styrken innpakket i tålmodighet har jeg ikke funnet ut av enda. Men tatt årets kvalme i regnestyrket har jeg adskillig mindre å gå på en tidigere, og jeg tror at jeg skal innføre time-out for mor. Hver gang ungene bestemmer seg for å slite i tålmodigheten min skal jeg låse meg inn på soverommet å spise godt og blandet. (Som merkelig nok ikke gir ekstra kvalme...) 


"Skal bare terrorisere storebror litt, så søskenbildene blir ekstra bra!"

Takk og pris for at både julematen og julepynten er på plass, og at det eneste som står på listen er noen småting som må handles, juletreet som skal pyntes og juleroen som skal senke seg. Vi holder ut i år også, vi må bare blitt litt småsprø og småsur først! 

Lykke til i julestresset både deg med trollunger, engleunger og ingen unger :-) 

Facebooksiden min finner du her. 

2 foreldre nede for telling!

Neineinei, hvordan skal dette gå? (Jada, enda mer sutring fra meg, men jeg har liksom ikke så mye annet å fortelle om!) 

Det holdt ikke at jeg er sengeliggende store deler av døgnet og ute av stand til å røre en muskel. Neida, det var da alt for lite å skulle plages med midt i planleggingen av julen og julegaver. (Jeg fant ingen stoppknapp for tiden, og det blir definitivt ikke hjemmelaga julekaker å rundvask i år!)

De siste månedene har mannen i huset måtte dra lasset her hjemme, ettersom mageinnholdet mitt kommer ut med den minste bevegelse og det har i grunnen gått greit selv om det er litt trøblete med lite nattesøvn. Men alle morsomme fornøyelser som besøk og ut på turer er avlyst og vi gjør det som er nødvendig for å få hverdagen til å gå rundt. Minstemann har vært inne i en god periode lenge, og det minsker jo litt av "foreldreoppgavene" våre. 

Den haltende hverdagen ble i alle fall grundig rotet til med for et par dager siden, min bedre halvdel ble pjusk og vi regnet med at det bare var en aldri så liten vinterforkjølelse på gang. Men neida, formen ble ikke bedre og i går kveld toppet det seg med en fot som hovnet opp og ble rød. Han ble faktisk blekere enn meg, noe som skal godt gjøres. Og det viste seg i dag at han har en alvorlig betennelse i benet, så det er ikke rart at han er ubrukelig. Håper bare han kommer seg såpas at han klarer neste eksamen om noen dager!

Vel, du kan trygt si at det passer dårlig at begge foreldrene er syke samtidig og jeg priser meg lykkelig over at vi ikke har småbarn for øyeblikket. Her er det bare å krangle om hvem som skal gjøre hva, for egentlig burde vi ligge på hver vår plass. Middagen i dag reddet vi med en ferdigpizza, og det passer meg bra at vi ikke bor på landet for øyeblikket. Ellers ville det blitt skiver med ørret som sto på menyen. Noe som sikkert hadde gått helt fint, men ungene måtte uansett hentes på skolen. 

Ellers har eldstemann sett sitt snitt til å tjene ekstra plusspoeng og har derfor hjulpet til med det meste. Regner med at det drypper litt ekstra lommepenger på han, for de våte vottene var det siste jeg ville vrenge å henge opp når de kom hjem. Bare lukten av våte uteklær på badet tvinger tårene frem på meg. Han disket opp med kveldsmat og tilbydde seg enda til å rydde etter broren. (Som på sin side var i elendig form, og insisterte på å rydde selv.) 


Og sannelig var det ikke uten grunn at han var i ekstra dårlig humør, for ikke nok med t han har hatt veldig vondt i ettermiddag. Han er også blitt prikket, noe som betyr et besøk hos legen i morgen. Jeg krysser både fingre og tær for at det er en eller annen form for allergi, og at han ikke får feber i løpet av natten! Det blir uten tvil en lang natt uansett, og hvordan vi skal komme oss gjennom den vet jeg ærlig talt ikke. Men varmeteppet er funnet frem, mannen er fortsatt henvist til å sove på sofaen og så får minstemann sove lamme meg når han våkner. 

Ja og når jeg tenker meg om har eldstemann tannlegetime i morgen i tillegg, for ikke snakke om foreldremøte jeg burde stille opp på... 

O hellige mammalykke, måtte denne uken være fort over og at vi alle blir i toppform snart. Eller i alle fall i normal form. 

Facebooksiden min finner du her! 

Barnebursdag, skrevet med frysninger nedover ryggen!

Som vanlig er springer jeg om kapp med klokken, og som vanlig har jeg utsatt det jeg liker minst til slutt.

Eldstemann har bursdag i disse dager, og med det følger det en svær dose selvpåført ansvar. Ingen tvinger meg til å feire bursdagen hans, men selv om jeg mange ganger gnåler om å droppe selskaper, så vil samvittigheten min aldri nekte mine barn en bursdag. Ikke at de skal ha det dyreste og største altså, det får de klare seg uten. Men bursdagsfeiringen er en fin dag å gjøre ekstra stas på rampen, og så er det jo veldig koselig å gi bort gaver! (Og ikke minst få dem, men jeg liker i grunnen begge deler like mye.) 

Denne gangen har vi slått oss sammen med flere foreldre, så en "Uberkul" feiring lar seg gjøre uten at jeg må ta opp lån. (Vet ikke hvordan kul det er, men har hørt eldstemann bruke det ordet!) Men selv om vi slipper "billig" unna rydding og vasking, må vi fortsatt holde styr på en drøss med 11åringer og ikke minst må det bakes. Kake er og blir obligatorisk når noe skal feires å enda så mye jeg elsker å spise kaker så hater jeg intenst å lage dem. Jeg får nærmest angst når slike dager nærmer seg, og jeg gjør alt for å utsette elendigheten. I januar klarte jeg til og med å få en alvorlig betennelse så jeg ble innlagt på sykehuset etter en uheldig tann-trekking, bare for å slippe å bake! (Nesten sant, jeg jublet over at kakene måtte bakes av noen andre enn meg i alle fall!) 

Så når jeg kom hjem fra jobb i dag så jeg plutselig hundrevis at ting som bare måtte gjøres før jeg kunne bake. Først måtte jeg stelle med potteplantene siden de hang litt med hode, så oppdaget jeg at det måtte tørkes støv før en av oss fikk tette luftveier når det tykke grå laget av ymse substanser virvles opp i luften når ungene suser forbi. Videre innså jeg at beholdningen som skal være med på julemesse måtte sjekkes, og alt jeg har laget måtte føres på en liste. (Nja, sistenevnte hastet nok ikke så mye...) Så måtte jeg vaske klær, og jeg veide frem og tilbake om det måtte gjøres på gammel måten, men fornuften seiret så det holdt å sortere tøyet, kaste det i vaskemaskin, vente på at den skulle bli ferdig, fylle tørketrommelen og sette på en ny maskin, brette klærne, legge dem på plass og så hive på en ny runde med trommel og ikke minst en ny runde med bretting. Og når alt dette var gjort i tillegg til å være litt sammen med ungene, spise middag og surre rundt meg selv innså jeg at kaken ikke kunne utsettes mer. 


Muffins jeg slapp å bake i januar! 

Så derfor baker jeg muffins halv ti om kvelden, for at jeg skal rekke det. For de neste 24 timene er kalenderen så fullbooket at jeg muligens må droppe toalettbesøk, nødvendige timer med søvn og tannpuss! 

Nå må jeg bare sette inn hilsen i avisen, tømme tørketrommelen og pakke sammen muffinsene som lukter himmelsk før jeg kan ta en kjapp dusj før jeg ramler sammen enten på badegulvet eller i sengen av trøtthet. Begge plasser fungerer utmerket til å sove på! 

Faecbooksiden min finner du her! 

Hverdagen er på plass igjen.

Da har hverdagen sakte men sikkert kommet seg på plass etter skolestart, og vi føler at vi har ørlite grann energi til overs. I grunnen er det så lite at det ikke er noe å skryte over, men på en annen side må man se positivt på livet for å komme noen vei. 

Den ferske førsteklassingen synes det er tøft å mestre hverdagen, og det føles ikke godt i mammahjerte. Det gjør så ufattelig vondt å se barnet mitt vir seg i smerter, og tårene mine renner når han sier det er så urettferdig at han skal ha det sånn. Han har forstått at han ikke er helt lik de andre barna, og at noen ganger kan han ikke være med på det som er gøy. Det er ikke lett for en 6åring å måtte si at han ikke kan være med ut og sykle for at det gjør så vondt i beina. Det føles ikke godt for han å se kompisene sykle avgårde mens han selv bare orker å ligge inne. Heldigvis er ikke alle dager slik, men vi har sett at skolestart har økt smertene. Nå gjenstår det å finne tiltak som kan hjelpe han til en bedre hverdag. 

At vi sover ekstremt lite har sin innvirkning på hverdagen, og nå som mørketiden nærmer seg går vi en tøff tid i møte. I alle fall jeg som sliter med å sove når mørke legger seg, selv om det burde være omvendt. Men neida, jeg bruker halve natten på å sovne, og resten av natten på minstemann. Heldigvis vet jeg at vi skal klare det helt fint, for vi har vært gjennom det 6 ganger tidligere. 

Mangelen på energi har gjort at vårt sosiale liv har kollapset, hobbyvirksomhet er lagt på hyllen og vårt fulle fokus har vært på ungene. Og om jeg må si det selv synes jeg vi har klart å gjøre en god jobb med tanke på de dårlige forutsetningene. Guttene ser ut til å være lykkelige, og vi kan være stolte av dem. 

Men nå er vi altså der at den ørlille biten av energi har bestemt at det er på tide at vi tar opp gamle tråder. Alle trenger vennskap og sosial omgang med andre, selv vi som ofte går rundt som zombier etter tøffe netter. Så får vi bare håpe at vi har noen venner igjen, for jeg har ikke forventet at andre skal orke å vente på oss i alle evighet. 



Og ikke minst skal både strikkepinnene og skrivingen min på plass igjen, for det har jeg savnet. Men jeg har vært så ufattelig sliten at bare tanken på å formulere ord eller tråd har vært avskrekkende. 

Lik gjerne siden min på Facebook som du finner her!

Denne dagen måtte jo komme!

Sist fredag dro vi til legen med minstemann, hellig overbevist om at vi i grunnen var noen rimelig hysteriske foreldre. Ja jeg var faktisk overbevist om det, og regnet med at om ikke så alt for lenge skulle jeg dra på jobb ta fatt i arbeidet som ventet. 

Men neida, vi er ikke overhysteriske vi nei, for etter en kjapp legesjekk konstaterte legen at nei, det er nok like greit dere drar i tar noen bilder på sykehuset. 

Jeg tenkte jo fortsatt at vi bare var hysteriske alle mann, å ringte jobb å ga beskjed om at vi måtte en snartur på radiologisk avdeling. (Nåja, kjapt sa jeg vel ikke, for vi har tidligere fått erfare at det ikke bruker å gå så kjapt...) Men jeg sa i alle fall at jeg skulle komme så fort som mulig. 

Den lille ulykkesfuglen vi hadde med var i grunnen i god humør, og pratet som en foss. Han var litt fornærmet over at dagen ikke gikk som planlagt, og informerte om at selv om det gjorde vondt klarte han det helt fint. Det var ikke noe vondere en hvordan beina vanligvis bruker å være. Og det er vel litt av årsaken til at det er så vanskelig å bedømme hvor vondt han har det, for ikke snakk om at vi gråter "unødvendig" her i huset. Nei her skal vi være døden nær før en tåre eller to triller. Ja foruten om når vi er sinte eller fornærmet. Og det gjør jo foreldrerollen ganske vanskelig, for noen ganger er det helt umulig å bedømme hvor mye smårampen egentlig har skadet seg. Og til min store frustrasjon gjelder det begge mine barn, til tross for mine forsøk på å lære dem at det er helt greit å gråte. Men det er større sannsynlighet at det ramler ut bannskap så mangefarget å det får fanden å gråte. Mulig jeg har meg selv å takke når jeg tenker meg om, jeg er muligens ikke den beste læremesteren når jeg slår meg, sparker i bordbein eller kræsjer i vegger. 

Så der satt vi på sykehuset med en noe misfornøyd tass og ventet på at den søte lillefingeren skulle knipses bilde av.

Og konklusjon ble brudd, og gips i 14dager, og selvfølgelig var det høyrehånden. Hva annet kan vi vente med vår flaks?! 


Så første uke på "skolen" kan oppsummeres med et heftig fall som resulterte oppskrapet albue og lår den ene dagen og knekt lillefinger den andre. Jeg håper virkelig ikke at dette skal farge resten av skoleårene vi har i vente... 

Nå er det snart gått en uke, og etter de første 24timene mens gipsen ble herdet har det i grunnen gått greit. Ikke bra altså, for jeg sliter meg stadig vekk i håret og holder på å bli spør av en strålende fornøyd seksåring som påstår at han ikke klarer noen ting alene. For han har funnet ut at det er riktig så greit å få hjelp til både toalettbesøk, påkledning og det meste som han vanligvis omtaler som kjedelig. 

Takk og pris skal den av om en ukes tid, og jeg priser meg lykkelig over at det var et ukomplisert brudd som forhåpentligvis gror som det skal. Men jeg har i alle fall lært å ta minstemann på alvor når han kommer å sier at han har knekt noe. For det sa han det da han kom hjem fra SFO samme dagen som skadden hendte. Men han lekte jo bare videre og jeg tenkte ikke noe mer over det før han sto der med en lillefinger som var dobbelt så stor som den andre og lurte på om det skulle vare lenge... 

Facebooksiden min finner du her!

Sommer oppdatering!

Så kom det en gråværsdag, og det er jo i grunnen greit selv om vi er på ferie. Det gir oss tid til å rydde og vaske, ja i alle fall kattevask av vogna. Litt anstendig må vi jo være selv om det er ferie og vi nyter tiden uten noe hverdagslig mas. Det siste er for så vidt ikke helt sant, for noen ting kan vi ikke la være. Medisin skal følges opp og en liten gutt skal trøstes når han har vondt. De to siste nettene har ikke vært så bra, men det forventet vi når temperaturen endret seg. 

I går var det ekstra ille for minstemann, og vi er virkelig glad for at vi har rullestolen med oss så vi ikke blir låst inne i campingvogna. 

Guttene storkoser seg til tross for litt tilsnakk, for de er små engler med litt skit på vingene. Og de finner stadig på noe de ikke burde. Men ikke for mye heldigvis, så humøret er i grunnen på topp hos oss alle. 


Et sekund av ekte søskenkjærlighet, der de pønsker på sprell! 

De siste dagene har vi vekslet på å være på stranden, hvile i vogna eller dra på shopping til tross for store protester hos de to yngste i reisefølget. Men jeg har funnet både klær og sko til dem på salg, så jeg er fornøyd. 

Om jeg skal klage på noe må det være at jeg stadig får meldinger hjemmefra om at det kommer små pakker i posten jeg ikke kan vente med å åpne. Ebay er tingen, og jeg har bestilt masse små fiffige håndarbeids dingser. Ellers er tilbakemeldingen fra husokkupanten vår at plantene mine fortsatt lever og at skoene mine en så lenge får stå i fred. 

Nå håper vi bare på bedre vær så vi kan få sove hele natten igjen, og spesielt for minstemanns skyld. Vi ser hvor god fremgang språket har med det samme han sover og aktivitetsnivået hans øker betraktelig. Av og til svir det i hjerte å tenke på hva den lille pjokken går gjennom, for jeg kjenner virkelig hvor vondt det er å ha konstante smerter. Men vi må lære å leve med dem, for noe mirakel kommer neppe. 

Facebooksiden min finner du her! 

Barnefri = rutine sammenbrudd!

Da har samtlige rutiner klappet sammen som et korthus i vinden, og jeg innser at jeg må ta meg selv i nakken. Begge guttene har litt ferie fra en slitsomme mora, og jeg kan derfor suse rundt i egene tanker fra jeg kommer inn døra etter jobb og til jeg omsider står opp fra sofaen og går til sengs. Leiligheten ser hundre ganger verre ut en hva den vanligvis gjør med to voksen og to mellomstore gutter hus. Det skal sies at jeg har vasket klær, og i det minste er skittentøyskurven herlig tom, der er det bare et par plagg som venter på tur. Og det hender jeg setter meg litt på do-lokket og nyter synet, for gudene skal vite at det er et sjeldent og magisk syn. 

Det var så ille at jeg spiste sjokolade og potetgull til både middag og kveldsmat i går, bare fordi jeg ikke giddet å smøre meg noen brødskiver. Ganske ille i grunnen, for selv om jeg nesten kan sove ubegrenset trenger kroppen næring. Luft og kjærlighet holde ikke som i gamle dager. Så min bedre halvdel tok ansvar i dag og lagde oss middag.

Selvfølgelig hjelper det ikke at vi har hatt noen dager med aldeles nydelig vær denne uka, og da må jeg jo benytte sjansen til å sitte ute lettkledd og vise frem den lekre bikinikroppen min, ikledd et par gamle truser og en bh som absolutt har sett sine bedre dager. D-vitamin skal samles så det holder til den lange, kalde vinteren. Og når vi først får sommer her i nord, må den nytes for vi vet ikke om det er et år eller to til neste gang. 


Sommersesongen kan en sjelden gang nytes utendørs, og om det treffer når jeg har barnefri er dette en av stillingene jeg inntar. Til og med ullsokkene får hvile på slike dager!  Dette er fra sist sommer, men jeg ser nesten lik ut nå. Ja hvis du ser bort fra at jeg endelig har klart å legge på meg enda litt til, noe jeg skal feire med en ny bikini. (Det må jo være lov, og ganske nødvendig så ikke puppene plutselig hopper ut på en fullstappet strand.)

Men til tross for grusomt forfall når det kommer til ansvar på hjemmebane kan jeg skryte av at jeg sover hele natten, ja eller i alle fall hele natte fra når jeg endelig sover. Varmegrader å sol rundt midnatt tuller med søvnmønsteret, og jeg ligger derfor å surrer rundt i senga noen timer før jeg får sove. Jeg er ifølge min bedre halvdel et mareritt å sove sammen med for tiden, og han har rømt på sofaen et par netter. At temperaturen på soverommet har minnet om det du opplever i en bastu hjelper nok på så jeg får sove helt alene. (Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg elsker å sove alene i en stor seng, uten å bli vekket opp et par ganger i timen.) Så jeg vet å verdsette muligheten når jeg får den, for det er ikke så alt for ofte. Heldigvis trenger jeg bare et par netter alene før jeg savner å ha min bedre halvdel sammen med meg, i alle fall når jeg skal sove og fryser på tærne. 

Nå har jeg ca 15timer igjen med jobb før det er sommerferie, og jeg ser faktisk frem til disse timene. For selv jeg gjentar "snart ferie, snart ferie" ustanselig er jeg glad i jobben min, og det er noe befriende med å vite at snart er det neste fire uker med fridager som står for tur. Og med en god porsjon flaks treffer vi på godvær når vi hekter problembarnet på kroken og daffer avgårde til nabolandet. Omsider har vi fått fikset det som skal fikses på vogna, og nå håper jeg inderlig at den kan holder seg vanntett og uten andre feil og mangler en stund. 

Dessverre betyr også en nært forestående ferie på ekstra arbeid, og de neste dagene vil jeg planlegge og pakke alt som skal til for at vi skal nyte noen skarve uker. Mulig jeg bør finne den listen min å notere opp temperaturmåler, varme-sokker, solkrem og gnagsårplaster som har ramlet inn i hode mitt mens jeg har skrevet. Det er i alle fall en start på pakkingen, om ikke annet. Så resten av kvelden skal jeg nyte med en lydbok på øre og strikkingen i hendene. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Hvorfor ofret jeg skjønnhetssøvn for å få barn?

I dag er en av de dagene jeg virkelig lurer på hvorfor jeg ville bli mamma. Jeg sitter her med håret til alle kanter og føler meg mer som en levende død. Klokken fem valgte mine søte små å stå opp, og klokken fem startet dagens mareritt! Ikke snakk om at de skulle sove mer, og ikke snakk om at vi kunne få noen ekstra timer i sengen mens de så på tv. Nei det var krangling, diskusjoner og ulovlige handlinger i form av å saumfare skapene etter godteri. De spurte om å få gå ut i sekstiden, og du skal vite at jeg var svært fristet til å svare ja. Men det spør om naboene ville vært så fornøyde med to brølende gutter som brøt stillheten en søndags morgen. Så de ble inne. 

Vel, du kan trygt si at tålmodigheten min har fått kjørt seg i dag, jeg har flere ganger dirret av sinne og måtte klipe meg i armen for å ikke brøle ut ord jeg ikke kan ta tilbake. Og dette var selvfølgelig etter at alle pedagogiske metoder var prøvd. Det endte med at sykkel, spilling og dessert ble inndratt. Noe som i grunnen betyr merarbeid for oss, for om vi hadde latt dem få ligge å spille hele dagen ville vi jo kunne sove mer. Dessverre blir ikke oppførselen til arvingene bedre av det, og for at de skal forstå at krangling og ulovligheter ikke er greit mister dem goder de har. Det kan sikkert diskuteres opp og i mente om det er rett metode, men hos oss fungerer det helt fint. Så i morgen vil de med stor sannsynlighet være enige når de tar morgen, og med litt flaks blir det en gang etter klokke 6. Bare synd at det er mandag og vi uansett må opp tidlig. 

Og det hjelper ikke på at vi har sovet svært lite på grunn av minstemann, som har vært våken et par ganger i timen mellom klokken et og fem når han tok morgen. Så jeg trengte søvn jeg kunne ha fått om ungene var en smule mer enige og fulgte reglene vi har. 

Nå sitter jeg her med øyne som går i kryss, og undrer meg over hvordan i alle dager jeg skal klare å holde ut resten av dagen uten å være urimelig og vanskelig overfor ungene. De har fått sine konsekvenser, og så lenge de følger reglene må jeg også gjøre det. Så får jeg heller brøle inn i sofaputen når det blir for ille, for i dag hyler virkelig kroppen etter søvn. 

En harmonisk dag, veldig ulik den vi har i dag!
En harmonisk dag, veldig ulikt den vi har i dag.

Heldigvis er det bare på slike dager jeg lurer på hvorfor jeg tok valget om å bli mor, en tanke jeg er helt sikker på at alle foreldre tenker fra tid til annen. Jeg elsker mine barn høyere enn jeg kunne forstå var mulig før jeg fikk dem, men de kan også drive meg til kanten av galskap når de virkelig er i ulage. Og dette er tanker jeg skal dele med dem når de blir større, slik at de kan være forberedt på at det er helt normalt å få slike følelser innimellom når de selv får barn en dag.

Nå må jeg gå ut å sjekke hvorfor det ble så mystisk stille, for det betyr som regel at de holder på med noe som ikke er lov?

Facebooksiden min finner du her. 

Dette kunne vært en skrytehistorie, men jeg dropper rosemalingen.

Hadde jeg ikke vært en av dem som liker å fortelle den fulle sannheten, så ville du nå fått servert en super historie om perfekte foreldre som strekker seg langt for å lage hjemmelagede leker til sine barn. Men en sånn person er jeg ikke, og helgen vår var noe helt annet en hva bildene tilsier.

Fredag bestemte vi oss for å dra utover til campingvogna, selv om vi har avlastnings helg og minstemann var med mine foreldre til hytta. Fem meter fra vogna. Formen min hadde vært dårlig de siste dagene, men jeg følte meg tross alt bedre. Så vi pakket de tre tingene vi trenger når vi er alene, og kastet oss i bilen. Det er ingen tvil om at vi trenger å få litt pauser fra hverdagen, og det smarteste vi kunne gjort var å legge oss i hver vår ende av sofaen og stirre på en firkanta skjerm. 

Men, nå var det jo meldt strålende vær med unntak av lørdags formiddag, og som regel henter vi nye krefter der ute. Det var ganske seint når vi kom frem, og det tar noen timer å få vogna varm. Så der hutret jeg rundt med tre lag ull på bena og irriterte meg over at vi var å teite å ta den lange kjøreturen på elendige veier, med en henger på slep. 

Den natta sov jeg elendig, og det ble ikke bedre av å stå opp om morgenen og se at bakken var hvit. Dessverre var værmeldingen til en forandring korrekt, og for å gjøre det hele litt bedre var halsen blitt Sahara med kaktuser og løpende struts og alt som hører til. Hva gjør man ikke for å dra i 80årsdag og få grillmat hos mamma og pappa. For grille skulle vi uansett vær, der stopper ikke litt snø oss. 

Heldigvis var det en liten fornøyd gutt som så at vi var kommet frem, og han hadde selvfølgelig store planer for oss. På formiddagen var vi innom en meget sprek 80åring siden vi regnet med at det ville få haugevis av gjester på ettermiddagen, og så gikk turen tilbake til leiren. På dette tidspunktet hadde solen bestemt seg for å komme frem, men temperaturen var ikke noe å skryte over. Formen min var blitt betraktelig verre, men jeg trosset den for å sitte i solen. Siden jeg strikker ullgenser til minstemann var planen og tegne ferdig elg-mønsteret mens jeg fikk noen absolutt nødvendige doser D-vitamin. Mens jeg holdt på med det under et svært ullpledd var min bedre halvdel av det kreative slaget. Jeg har nemlig vært å slengt med leppa og informert minstemann om at pappaen garantert kunne bygge han en ny tilhenger til traktoren. Den gamle ga etter i vinter, og det var stor sorg i huset for den traktoren er i bruk like ofte som nettbrettene. Og det sier litt om favoritt-graden. En ny henger koster en formue, og den har jeg dessverre ikke på konto for øyeblikket, så da må vi være kreative. Ikke akkurat like søtt som å si at vi prioriterer å lage ting og oppfordrer våre barn til å skape lekene sine selv som i gamledager. For hadde jeg kunne brukt penger på en ny traktor og henger, ja da hadde jeg gjort det. Men det viktigste var i alle fall at minstemann var fornøyd, og jeg hjalp jo til noen minutter. Akkurat så mange at lillesøster kunne forevige oss, sånn i tilfelle jeg skulle pynte på sannheten under bryllupstalen til minstemann en gang i fremtiden. Ja om han velger å gifte seg da, det får tiden vise. 


Første trinn på veien møt en ny henger, og selv om ikke intensjon bak prosjektet er like romantisk som jeg kunne fremstilt det må vi klappe oss lev på skulderene. Jeg tipper at minstemann vil huske dette som et godt minne fra barndommen. 

Utsikten var perfekt, men det var varmere i påsken når hele området var dekket av snø. 

Et bilde som kan fortelle en historie om aktive foreldre som er tilstede hele døgnet, men dette var stort sett det eneste øyeblikket jeg deltok i noe hele helgen. Utenom det sov jeg, tastet på telefon eller spiste sjokolade. 

Det ferdige resultatet, som er en brann/møkker vogn. Stor applaus til far i huset og bestefaren som sto for design og arbeid. Den skal garantert kjøre mange lass med ved i løpet av det neste halvåret. Minstemann arbeidsmann er klar for nye eventyr igjen. 


Og til slutt mønsteret jeg ikke kom noen vei med.

Så ble det tid for grillmat, og mammas kokkelering sviktet ikke. Hun står for hovedjobben og pappa står ved grillen. Maten var så nydelig at jeg spiste meg kvalm, og rett etterpå sovnet jeg til tross for relativt mye skravling rundt meg. Jeg sov like greit hele veien til kvelden, så var jeg våken noen timer før jeg lutrygget sjanglet ned i campingvogna for å sove videre. 

Natt til i dag har feberen vært en sann plage, og så mange mareritt på ei natt kan jeg ikke huske å h opplevd før. Så når det endelig var morgen ville jeg hoppe rundt og danse i ring, men Sahara stoppet meg og jeg kastet meg over colaflaska og en pose sjokolade. 

Nå er jeg heldigvis mye bedre, og jeg er klar for en ny uke. Og selv om formen og været har lagt en demper på helgen var det godt å endelig være i Ullsfjorden igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Tusen millioner takk til min reddende engel som ga meg tilgang til drama på nett så jeg kunne ligge på sofaen å strikke med øynene klistret på skjermen. Du redda dagen min søta <3 (Legg merke til at du får et hjerte, det e ikke dagligdags fra mæ!) 

Akeulykke og avlastningshelg.

Helgen gikk ikke helt som planlagt, og istedenfor å være sosial med venner har jeg sovet bort helgen. Jeg har faktisk vært så tappet for energi at jeg ikke engang orket å lage meg brødskiver innimellom. Så har trøstespist sjokolade med god samvittighet, for vanligvis spiser jeg vanlig mat før jeg trykker innpå snaks. 

De opprinnelige planene var grillfest på fredag og bursdagsfeiring på lørdag, og jeg klarte å fullføre 1/4del. Lørdagen skulle vi også komme oss til byen og få ordnet med filterbrillene til minstemann som gikk i stykker i påsken, og rette på brillene som atter en gang henger på halv tolv. Eller jeg bør muligens skryte av dem, for det er mer en imponerende hva de har tålt. 

Vel, alt så bra ut på onsdagen, og jeg var ikke mer en normalt sliten. Vi har heldigvis vedtak på litt ekstra avlastning, så selv om det har hadde vært noen netter med alt for lite søvn gikk det greit å kombinere med jobb og familieliv. Men det skulle snu på torsdagen, og det burde jeg forstått etter en veldig slitsom natt. En av de værste på lenge faktisk. 

Torsdagen kom og om du ser bort ifra litt neseblod på jobben skulle jeg klare å slappe av den kvelden å natten og samle nye krefter. For etter eldstemanns trening var jeg fri til å ligge helt i ro og kanskje sovne på sofaen. 

Men på dagen hadde minstemann vært utsatt for en akeulykke i barnehagen, og det så ut til å gå greit så vi leverte han til foreldrene mine og stresset avgårde med eldstemann som skulle på trening så vi kunne handle i mellomtiden. Dessverre hovnet han veldig opp i mellomtiden, og siden han var så veldig stille og rolig fant vi det tryggest å ringe legevakten når vi kom hjem med eldstemann. Og kort oppsummert ble det mye venting, CT og en veldig sein kveld på oss. Heldigvis viste bildene fra røntgenavdelingen at alt var fint, så vi trengte ikke dra tilbake på sykehuset dagen etter. (Han har tidenes blåveis på øye og kinnet, og er selv veldig fascinert over alle fargene.)


Når ungene ligger slik er det som regel et dårlig tegn, heldigvis gikk alt bra denne gangen.

Så ikke overraskende var jeg utslitt når jeg kunne synke ned i sofaen etter jobb på fredag. Så det var med tungt hjerte jeg løsrev meg og fant frem sminkekosten. Jeg tenkte som så at jeg sikkert ville bli i bedre form etter hvert for jeg hadde veldig lyst å være sosial, men etter bare noen timer måtte vi dra hjem. Det eneste jeg ville var å legge meg. Heldigvis fikk vi oss nydelig grillmat før vi dro hjem.

Og så sov jeg og sov, og var bare våken nok til å registrerer at jeg hadde ekstremt vondt i føttene på lørdagen og at jeg måtte avlyse bursdagsfeiringen til mitt kjære søskenbarn. Heldigvis har hun stor forståelse for hva jeg går gjennom, og jeg trengte ikke være redd for at hun skulle bli sur. 

I dag har det vært litt mer energi tilstede, men dagen har ikke vært mye å skryte av. Ja foruten om den herlige søndagsmiddagen mamma laget oss, den var mer en nydelig. Og alle gullkornene til minstemann. 

Får håpe vi går en ny og bedre uke i møte i alle fall! 

Facebooksiden min finner du her. 

Sa du påskeharmoni?!

Gi meg styrke, ørepropper og en bøtte med tålmodighet. 

Klokken 5 var det morgen i dag, ikke helt som ønskelig når jeg har arbeidsfri og i det minste vil ligge i fred og ro i sengen og late som jeg sover til minst klokken 11. Minstemann var først oppe, og han vekket eldstemann, og de satte straks igang med en heftig diskusjon om hver som skulle bestemme hvordan radiokanal de skulle høre på. Det endte med at lyden kom opp i et ikke akseptabelt nivå og jeg ble bekymret for at politiet ville banke på døren for å roe ned festen. Det kunne foresten vært veldig fint når jeg tenker meg om, for jeg tror muligens ungene kunne lært noe av det. Men på en annen side hadde jeg sikkert besvimt av skrekk om de sto på døren, så bråket fra guttene er å foretrekke. 

Vel, jeg klarte å holde meg i sengen til klokken åtte, med noen små unntak når jeg måtte innom barnerommet for å mekle mellom de krigende partene. Jeg var ikke i spesielt godt humør når jeg trampet inn i stuen og slang meg ned på sofaen, men minstemann var strålende fornøyd med at han kunne legge istappene av noen tær på magen min. (Muligens årsaken til at han våknet så tidlig.) Eldstemann på sin side synes jeg er rimelig dum for tiden, så han hadde nok sett at jeg holdt sengen. Sjarmerende, det blir foresten veldig gøy den dagen jeg fysisk må dra han ut av sengen om morgenen for å få han avgårde til skolen, men for øyeblikket hopper han gjerne opp først av alle og lager så mye lyd at ingen andre klarer å sove til ringeklokken gir beskjed om at det er morgen. 

Siden guttene ikke har vært bestevenner tenkte vi at en tur i fjæra ville bli en fin avkobling, og etter litt klesvask på formiddagen ble sekken pakket med pølser, brus og lovnad om at vi skulle stoppe å kjøpe marshmallows. Minstemann er i et merkelig humør og ville faktisk ikke på tur. Det er veldig unormalt, for han elsker å være ute. Men vi kom oss avgårde og holdt ut 40minutter i bil på smale veier fulle av turister som burde fått et kjapt kurs i å kjøre på svingete landeveier med partier av is. Ja og ikke minst to stykk unger i baksete som fortsatte kranglingen. (Musikken var skrudd opp, men de klarte fortsatt å overdøve den.) 


Når vi kom frem til den perfekte plassen vår var det bare å laste ut av bilen og få ungene avgårde. Det gikk greit ca fem minutter, så ble hylingen og herjingen i snøen avbrutt av mas om sjokolade og brus. Jeg vurderte å brøle litt på det tidspunktet, men var egentlig ganske harmonisk siden jeg omsider hadde kommet meg på tur, så de fikk beskjed å pelle seg på oppdagelsesferd til bålet var klart og middagen kunne lages. 


Omsider kom dagens mest behagelige øyeblikk, når begge guttene var opptatt med å grille pølse på hver sin side av bålet. Og det er øyeblikket jeg velger å huske fra denne dagen. 


Nå sover begge, og jeg krysser fingrene for at morgendagen blir bedre. For det vil være veldig kjedelig å ha en slik dag når eldstemann drar til faren sin for å bruke resten av påsken sammen med han. Men på en annen side vil jeg garantert tenke at det blir en smule godt å skille de to kranglefantene som kjeder seg hjemme. 

Facebooksiden min finner du her! 

#påskeferie #påskekos #påskeværet  #søskenkjærlighet  #småbarnslivet #mammalivet #hverdagslykke #bakfasaden #søskenkjærlighet

 

Irettesatt og avslørt!

Den følelsen når sjefen din avslører at du spiser sjokolade på jobb og minstemann i familien får det med seg. Jeg kan love deg at det ble oppvaskmøte i bilen?

Det har seg sånn at jeg gjerne kan finne på å putte i meg uante mengder sjokolade, og at det dukker opp på jobb er heller ikke så unormalt. Så når jeg satt å koste meg med de beryktede påskeeggene i dag, ble jeg observert. Ikke så mye fordi det var sjokolade og torsdag, men fordi jeg spiste kun kremen inni dem. Den er absolutt best. (Og sjokoladen sparer jeg til min bedre halvdel, snill som jeg er.) 

Så når vi møtte på sjefen når jeg skulle fylle på lageret av påskeegg, måtte det jo nevnes. Og arvingen har jo superhørsel, og fikk med seg det hele. Jeg trodde først at han var for opptatt av sjokoladehyllen, og pustet lettet ut før vi fortsatte handleturen med godt humør. Kun ved bladhyllen dalte humøret litt siden minstemann insisterte på at han ville ha et blad, noe han ikke fikk. Jeg var dum og han ville aldeles ikke høre på at han kunne mase på besteforeldrene som skal ha han i helgen. (Avlastning og helt barnefri, kryss i taket!) 

Ute i bilen satte han blikket i meg, og forlangte å få vite om jeg spiser sjokolade på jobb! Han så meget streng ut, og jeg har jo en intensjon om å ikke lyve så jeg måtte innrømme at sjokoladen var ikke den jeg hadde fått i dag tidlig, men en jeg hadde kjøpt tidligere i uken når jeg skulle jobbe litt ut over ettermiddagen. Og han var ikke fornøyd med svaret, og jeg fikk passet påskrevet. Det er absolutt ikke greit å spise sjokolade på jobb midt i uken, og når ikke guttene får lov til det så får ikke jeg heller. Jeg prøvde meg på at jeg trodde det var lov å spise lørdagsgodtet på en tirsdag, men det falt heller ikke i god jord. Og det var under tvil at jeg skulle få spise sjokoladen jeg fikk i gave. (Også sånne beryktede påskeegg, i tilfelle du lurte.) Men han kunne se mellom fingrene på det hele om han fikk sjokolade i dag og på lørdag, for ellers ville det være urettferdig. Jeg kasta inn håndkleet og innså at kampen var tapt før den starta. 

Oss på tur hjem! 


Men dagen har ikke bare gått med til skjenneprekner i bilen, i dag da jeg trøtt og sur kom for sent på jobb etter en endeløs kø som sneglet seg frem fikk jeg en veldig positiv overraskelse. En av mine søte kollegaer innom med blomster og sjokolade til meg, helt uventet. Og jeg kan ikke beskrive på noen god måte hvor godt det er å bli verdsatt, og jeg er virkelig takknemlig. Jeg elsker gaver, og jeg blir helt rørt over omtanken. Tenk å så snilt, å komme med blomster på en helt vanlig torsdag uten at jeg har gjort noe mer en jobben min. Det er godt det, og gir absolutt ekstra motivasjon i arbeidsdagen. Og nå står blomstene i vinduskarmen, og jeg sitter her med en god følelse. Det har vært en fin dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Det var ikke noe sjakktrekk å be trollungen min om å mase på besteforeldrene, for han sladret selvfølgelig til mamma i det samme vi satte våre ben der. Sukk, avslørt igjen? 

 

Snufs, host og hark.

Vi var absolutt ikke ferdige med årets kvote av sykdom, for de siste ukene har vi vært syke alle mann. Hver sin tur selvfølgelig, og til og med eldstemann som vanligvis har et immunforsvar ut over normalen har hostet så innvollene var på vei ut. Og på symptomene ser det ut til å ha vært ulike virus som har vært innom. Denne helgen gikk turen tilbake til meg, og jeg har vært sengeliggende. Men nå er formen min bedre, og jeg krysser fingre og tær for at vi er ferdige for denne gang med papirlommetørkle, nesespray, febernedsettende og halspastiller. 

Sykdom krever jo sitt fra oss alle, og du kan trygt si at vi kun gjør det aller viktigste og sparer kreftene til når de er helt nødvendige. Lite nattesøvn i kombinasjon av ulike kjipe og aggressive virus gjør sitt til at humøret faller og formen blir urven. Og når det blir slik drømmer jeg virkelig om at minstemann skal bli smertefri slik at han kan sove hele natten. (For da vil jo også vi sove.) 

Heldigvis har vi fått ekstra avlastning, og jeg satser på at vi klarer å hente oss inn snart. Det er godt å se at tildelingskontoret behandlet forespørselen vår raskt og innvilget ekstra tid til oss. Takk og pris for at mamma ikke jobber fast så hun faktisk kan jobbe mer når vi trenger det. For kommunen betaler henne når hun har minstemann. 

Så fort alle mann er friske skal vi omsider komme oss ut på tur. Skiene roper i boden, og det er faktisk litt unormalt for jeg trives best utendørs på sommeren. Snø og meg er liksom ikke de beste vennene. Men nå har jeg lyst å gå på ski, spise kvikklunsj og lage bål. Jeg må faktisk smile litt når jeg tenker hvor koselig det skal bli. (Om vi kommer oss så langt, vel og merke.) 

Ekstra krevende hverdag betyr ekstra lite tid til å pleie kjærligheten, og jeg krysser fingrene for at alle holder seg frisk og at jeg og min bedre halvdel kan tilbringe en helg helt alene om et par uker. Selv om vi ikke kan ta oss råd til noen lengre tur bort, så satser vi på stabilt vær så vi kan dra å se hvordan campingvogna har det. Til nå i vinter har vi ikke kommet oss utover, og pappaen min har hatt oppdraget med å sjekke den når han er der ute. Siden vi må passere en veldig rasfarlig strekning er det risikosport å dra dit. Værmeldingen sjekkes nøye før avgang og det ville være kjipt å måtte ringe jobb å si at jeg ikke kommer på grunn av stengt vei. Vi må også klargjøre vogna og sjekke hva vi må ha med om vi skal dit i påsken. I år har jeg fri hele påskeuken og så lenge været er stabilt tar vi turen utover. Og det skal bli godt, jeg savner skogen, fjellene og havet. Naturen der ute gir meg energi og ro. 

Jeg må også ta fatt på ny stønad om grunn og hjelpestønad, og jeg kjenner faktisk jeg gruer meg litt til prosessen. For det blir så fryktelig tydelig hvor mye ekstra belastning vi har når jeg skriver detaljert om hverdagen vår. For til vanlig ønsker jeg ikke at fokuset skal ligge på utfordringene. Men det er bare å hoppe i det, og få den klar. Regner med jeg kan beregne en del måneder behandlingstid, og jeg vil helst unngå at vi får avslag rett før sommerferien igjen. (Sist runde var et kapittel for seg selv, og jeg satser på bedre lykke denne gangen.) 


Så dagene humper og går her hos oss, selv om jeg ikke har orket å skrive om det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Snufs, snufs!

Jess, nede for telling med en heftig forkjølelse inkludert en ekstremt kjip hodepine. Å jeg som trodde kviten min var brukt opp etter den tanntrekkings episoden for noen uker siden. Heldigvis ser det ut til at jeg er på bedringens vei, og jeg kan faktisk se på tv og være i godt opplyste rom uten å grine. (Greit det var ikke så ille, men ikke langt unna.) 

At jeg er dårlig til å være syk har jeg skrevet om flere ganger tidligere, så jeg skal spare dere den kjipe lesningen om grønne buser.

Humøret er i grunnen på topp, for snille mammaen min kjøpte meg skolebolle og en boks cola på dagen. Hun er og blir verdens bestem mamma. <3 (Hun fortjener det hjerte, selv om jeg hater å bruke dem!) Etter et besøk hos dem kom mannen hjem men nydelige roser til meg. (Han ble lei surkingen min tror jeg og stakk ut en times tid...) Han kan virkelig være romantisk om han bare vil, og han var vist blitt inspirert av lillesøstra mi som hadde kjøpt blomster til mamma. Jeg ble i alle fall superglad og smiler hver gang jeg ser på dem.

Nå har det seg slik at morsdagen og allehjertersdag faller på søndag, så min bedre halvdel tenkte det var greit å spre gavene utover. Så jeg krysser fingrene for en morsdagsgave, selv om jeg overhode ikke krever det. Men jeg digger gaver, og spesielt når dem er fra guttene mine. 


Bilde illustrerer de siste dagene veldig bra! 

Eldstemann på sin side skulle være gavmild, men ikke helt uten å få noe i gjengjeld. Men det fortjener et eget blogginnlegg senere. (Beklager til deg som hater å vente og kommer til å bli småsur på meg, men jeg kan liksom ikke skrive ferdig innlegget før søndag!) 

Det eneste positive med å ha hold sofaen i dag også er at jeg har klart å hekle litt, og det føles i det minste litt givende å positivt når jeg føler meg overkjørt av en buss, et tog og hurtigruta. Du finner meg som @steinihavet på Instagram, og der legger jeg hovedsakelig ut bilder av det jeg lager.

Nå ser jeg at det meste jeg skriver dreier seg om hvor synd det er i meg, så jeg gir meg for i dag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Enda en helt vanlig søndag hos oss!

Vinter i nord betyr at vi måker snø, mens det snør. Om vi er så teite å vente kan vi bli overrasket av enorme mengder som krever adskillig mer tid enn det vi bruker ved hyppige treningsturer ut på trappen. Og i dag var det min tur, siden jeg overhode ikke ville støvsuge. Det siste året har vi vært mer en heldige siden min kjære pappa er blitt pensjonist, og det betyr at vi sjeldent vinner kappløpet om å komme ut til skufle eller snøfreser før han. Og det ser ikke ut til å plage han nevneverdig, for alle vår forsøk på å si at vi skal gjøre det blir "hmfet" bort. Og for all del, jeg klager virkelig ikke. Jeg har friskt i minne ettermiddager etter jobb der jeg måker til det verker i hver eneste lille muskel bare for å  få en ørliten sti til ytterdøren. Snømåking er ikke min største hobby, og selv om det er gratis trening kan jeg klare meg uten. 

Siden det er så fryktelig kjedelig å prøve å skyve bort isklepper som en svær hjullaster har tråkket sammen i oppkjørselen bestemte jeg meg for å joine ungene. De hadde et mye triveligere prosjekt på gang, nemlig snømann. For snøen var perfekt, sørpe våt, tung som faen og ikke minst perfekt til forming. Ungene tok styringen og jeg hjalp til. Vi fant frem småstein som ble øyne, en kongle som nese, noen vedpinner til armer og en bøtte til hatt. Den nye skapningen fikk hedersplassen til stuevinduet, og kan observere den lille og kaotiske familien vår fra første rad. De siste timene har den til og med strukket litt på seg for å få med seg alt som hender bak de tunge gardinene mine. Han er vist en av dem som ikke vil unngå moroa som kan oppstå. 

Minstemann fikk ansvaret for tannpussen selv i dag, vi er i en slag selvstendighetsfase hvor vi foreldre er fryktelig kjipe. (Hans ord...) Og midt i pussen kommer han løpende, MAAAMMMAAA! Tanna er løs, og det er skummelt. Jeg mistenker at min ikke fullt så vellykkede tanntrekking har gått innpå han, men etter litt godsnakk ble vi enige om at jeg skulle ta den ut. (Vi snakker så løs at den bøyer seg alle veier, og henger fast i en ørliten bit av tannkjøttet.) Han satte seg på fanget og tenkte på badeland mens mammaen lekte tannlege. Tanna kom ut før han rakk å ble superredd, og han jublet så høyt at bestemor i overetasjen hørte han. 

Vi har også vært på en kjøretur i dag tidlig, for å se på det snøfylte landskapet. Vi kunne jo se ut av tvbildene av NM at det var vinter ute, og siden eldstemann omentrent gikk rundt seg selv fordi han ventet på å dra i bursdag ble en biltur redningen. Guttene trives i bil, og jeg kan speide etter fine motiver jeg kan fange med kamera. Vinn vinn for oss alle, selv om de to yngste ikke var helt enige i forslaget. Det er ikke alltid så lett å kjøre turn når det sør så tett at vi flere ganger må ut å børste av frontlykter og vindusviskere, men fordelene veier opp for ulempene. Underveis møtte vi på et par svaner, og jeg måtte jo prøve meg selv om bildene ikke vil gi meg noen premier. Det var i alle fall et vakkert syn. 

Kjøreturen var også et kamuflert forsøk på å få minstemann til å sove litt, for den siste tiden har han sovet dårlig. Han er mye våken og klager mye over vondt i knærne. Og selv om vi masserer og holde han varm vekkes han av smertene til stadighet. Det er vondt både for han og oss, så helgen har vi brukt på å slappe av og sove på skift.

Ellers har helgen gått med til koselig shopping med lillesøstra mi på fredagkvelden og lørdagen var guttene på Storelva og så på NM et par timer. Jeg har unngått alle former for husarbeid og har brukt mest mulig tid på sofaen. Formen er enda ikke helt på topp, selv om jeg er mye bedre enn sist uke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Meg med bollekinn og tann(etter)verk!

Greit, nå som jeg vet hvordan jeg vil se ut på en liten prosent av kroppen min om jeg legger på meg 100kilo kan hevelsen bare gå ned. Det gjør vondt, jeg er sulten og jeg håper inderlig at de to resterende visdomstennene oppfører seg som tenner skal og ikke legger seg langflate i et forsøk på å få meg torturert i flere dager. For selv om selve trekkingen ikke tok så alt for mange timer, så stopper ikke mishandlingen der altså. Og det hjelper ikke at tannlegen var snill, omsorgsfull og alt annet en et troll der han så skånsomt som mulig fikk ut den umulige tanna mi så jeg ikke kunne beskylde han for å være slem! 

Men ut kom den, og der den ligger i glasset til tannfeen kan den ikke gjøre så mye galt. Dessverre valgte den å legge igjen litt gift så hele tryne mitt hovnet opp, å nå kan jeg hverken spise, snakke eller røre ansiktet mitt. Maten jeg får i meg kommer gjennom sugerør, og det er begrenset hvor lyst jeg har å spise suppe til hvert eneste måltid. Men etter forsøket på å spise nudler tidligere i dag har jeg funnet ut at jeg like greit får sulte resten av dagen, for jeg har ikke tenkt å kvele meg selv når jeg alt er i gang. Kanskje slå meg i svime så jeg ikke kjenner verkingen i munnen, men der går grensen. 

Selvfølgelig er det en hvis underholdningsverdi i å ta selfies når en svært kul har plassert seg i nedkant av kinnet mitt, men selv vindpustene som treffer huden i området får tårene til å trille. Det har blitt noen bilder, og etter reaksjon på min yngste søster ser jeg noe skrøpelig, men latterlig ut. Og for all del, jeg skulle også flirt høyt, men det er teknisk umulig for øyeblikket. Eldstemann måtte også vise frem moren til kompisen når han kom innom etter skolen...

Fra tidligere i dag, da jeg trodde kulen ikke kunne bli større. Jeg tok feil...

Nå sitter jeg bare å krysser fingrene for at kulen skal forsvinne fortest mulig, for også denne gangen har tanntrekkingen vært dårlig planlagt med tidsskjemaet mitt. Sist gang var samme uken som jeg skulle på julebord, og denne gangen er det bursdagsfeiringen til minstemann. Dessverre forsvinner ikke slike kuler så fort som ønsket, og jeg må smøre meg med tålmodighet. Og det er ikke lett når jeg er sur, sulten og lider under kjipe smerter hver gang jeg glemmer å ta smertestillende fort nok. 

For piller det putter jeg i meg, tro meg! Jeg har ingen plan om å spille helt, og stapper dem gladelig gjennom den lille glippen jeg klarer å lage med munnen. Ikke at de bedøver helt dessverre, men de gjør det i alle fall litt mer levelig de to første timene jeg har god virkning av dem. Jeg holder også på å bli gal av å ikke kunne bite tennene het sammen, for det er rett og slett umulig. Jeg glemte meg av et par ganger i natt og lå formelig i fosterstilling og hikstet etterpå. 

Denne gangen viste jeg i alle fall hva jeg gikk til, ikke at jeg egentlig ser på det som noe veldig positivt. Prøv å motiver deg selv til å gå inn hos tannlegen når du vet at du blir ubrukelig i flere dager og må betale en formue for det. Selv om jeg gikk så sakte jeg klarte nådde jeg døren alt for fort. 

Så hele dagen har jeg brukt på ligge helt i ro og ikke røre den minste muskel i nærheten av hode mitt, så jeg skulle klare å bygge lego-gaven sammen med minstemann når han kom hjem fra barnehagen. Og det funket dårlig, så jeg lå å så på at han bygde, og jeg må innrømme at han er svært dyktig. 

Jeg hadde tatt tanna med meg hjem i går for å motivere minstemann som hadde en løs tann han overhode ikke ville ta ut, men det viste seg at de dyktige damene i barnehagen. (Løs tann med skarpe kanter+ uhell ute =snørr og tårer.) Så selv der var jeg ubrukelig. Det endte med at jeg måtte lage to glass med vann til tannfeen, og bruke enda mer penger. Jeg prøvde å få mamma til å fylle glasset mitt, men ettersom hun nektet tror jeg at hun synes det er på tide jeg blir voksen. Nå skal de sies at den ene halvparten  går tilbake i lommeboken min og at den andre halvparten gir jeg bort med glede. Spesielt ettersom min søte sønn var mer opptatt om tannfeen hadde vært hos oss i dag tidlig enn å kreve bursdagsgaver, da han kom hoppende med verdens største smil om munnen inn i stuen og vekket meg der jeg lå på strikkepinner og fjernkontroller og sov. 

For tenk det, at den lille gutten min er ikke så liten lenger og jeg kan vel ikke omtale meg selv som småbarnsmor lenger.

Facebooksiden til bloggen min finner du her!

PS. Mens jeg har sittet her å tastet i vei har hevelsen økt, så alle tips som kan hjelpe taes imot med et stort takk! Og ja om jeg blir bekymret for at det kan gå mot betennelse skal jeg dra til legen og mamma jeg lover å høre etter deg og pappa og ikke gå ut i sprengkulden som er kastet over oss. (Okei, bare 10-12minus, men det er kaldt nok når du bor ved havet og det er vind i luften.) 

Ja og en til PS. Om jeg skriver feil og formulerer meg dårlig i dag er det pillene sin feil, og alle andre dager er det meg selv...

Hjelp, nå kommer bursdagen å tar oss!

Jeg kjenner panikken tar meg, og kaldsvetten pipler i pannen. Ikke fordi jeg skal til tannlegen i morgen for å få ut en umulig tann som vokser feil vei, men fordi vi har en barnebursdag nært forestående. Den skal nemlig feires til helgen, og det fører jo med seg litt ekstra arbeid for oss foreldre. 

De to siste bursdagene vi har vært i stilte med fantastiske kaker, så tusen takk til de to skyldige som disket opp med prinsessekaker som vil få min kake til å se helt håpløs ut. For jeg må jo bake, selv om jeg sikkert vil ha tannpine resten av uka. Og min kjære sønn har ønsket seg Spiderman kake, som jeg i alle fall ikke kan lage. Selv om noen tenker at jeg bare kunne si nei, så er ikke det et alternativ. Skal jeg virkelig skuffe den forventningsfulle gutten som ser på meg med verdens søteste øyne og spør veldig pent om han kan få en sånn kake? Det går bare ikke, for det har jeg ikke samvittighet til. Og hadde jeg kunne, skulle jeg betalt meg ut av den knipen. Jeg får i alle fall god tid til å lete på nett etter inspirasjon når jeg er ferdig hos tannlegen i morgen. 

Jada, det blir så lett å gå fra å lage dette til å trylle frem en kake som forestiller Spiderman...

Han har også bestilt muffins og jordbær/blåbærkake, og min mor meldte seg frivillig når vi fant ut at det var ei sånn Pavlova eller hva det nå heter han ville ha. Jeg er usikker på om hun er redd for at ingen kaker skal være spiselig eller om det er fordi hun ville bake den at hun meldte seg. Muffinsene skal vi klare å få til selv med en sånn 1-2-3pakke fra butikken du bare rører sammen og slenger i ovnen. 

Så skal det jo handles inn både vått og tørt. Ønsket er pappfat og kopper med "Dusty" på, og jeg priser meg lykkelig over at kaken ikke skulle formes som et småfly, for da ville jeg lagt meg ned på gulvet og hylt mens jeg slo armer og ben i gulvet. Han ville også har bordpynt, men det var vist ikke så viktig hva det var. Så jeg tenker at jeg bare kan bruke noen leker til pynt, om jeg skal være litt ekstra snill den dagen og innfri det ønsket. Og jeg må jo ikke glemme ballonger som jeg virkelig hater. (Ser på dem som livsfarlige leker som aldri skulle vært innen barns rekkevidde eller synsfelt så de kan mase om dem.) Lys til kaka må vi også ha, for det som står 2år på holder vel ikke mål når minstemann blir 6år...

Ja og så må jeg jo huske å invitere gjester, for jeg har ingen planer om at minstemann skal bli såret fordi moren glemmer å invitere familien i selskap. Ser for meg noen rystende avisoverskrifter om barnet som satt alene i bursdagsselskapet på grunn av morens glemsomhet. Det skulle virkelig tatt seg ut. 

Vi må også bestemme oss for når begivenheten skal være, og både lørdag og søndager er aktuelle dager. Og for vår del er det en fordel å ha det tidlig så vi ikke risikerer at formen hans er dårlig og han ikke vil feire sin egen bursdag. Det har hendt, og det var sårt for både mor og barn. Men det må heller ikke være for tidlig, for vi skal jo gjøre alt klart først og helst få slappet litt av før det braker løs. Selskaper er jo ikke kjent for å være så veldig rolige, og lyden som følger med er jo ofte høyere enn hva det burde. 

Og så skal vi finne frem penklær, for vi bør jo pynte oss litt. I alle fall har jeg fått beskjed om at jeg ikke får gå i nattbukse, og om jeg må pynte meg så skal ungene det også. Men da må vi sjekke at klærne passer, er uten hull og ikke inneholder flekker etter ketsjup og krem fra sist feiring. Nye klær blir det i alle fall ikke, så lenge dem ikke er alt for små eller full av hull.

Sukk, jeg får bare hoppe i det og håpe at vi kommer i mål også denne gangen. For vi er jo alltid sent ute, og mangler evne til å ta lærdom av det. 

Facebooksiden min finner du her. 

Familiebildet for 2015 er i boks, velkommen 2016!

På årets siste dag fikk jeg familiebildet som er påkrevd hvert eneste år, et sånt som skal vise frem familien fra sin beste side og i beste fall skal brukes på et julekort påfølgende år. Det er viktig det bildet, og alle skal dresses opp etter beste evne og plasseres i perfekt oppstilling klar for å fanges av evigheten. Kravene er gjerne at alle skal være pyntet, håret skal ligge perfekt, huden skal være ren for matrester og barna skal sitte i ro og smile pent. Og det er mulig å få det til, men spørsmålet er om du virkelig vil gå gjennom helvete for å fange familien i et øyeblikk av total harmoni. 

For min del er svaret på spørsmålet nei, det holder i massevis å krangle på ungene pene skjorter og dressbukser, samt gjøre et forsøk på å treffe hodene med hårvoks når de springer rundt seg selv høye på sukker. Det blir sjeldent velykket uten bestikkelser. 

Så årets krav var rett og slett at alle skulle være i bildet og helst påkledd.

Og det kravet var også tøft, men ikke umulig! 

Året 2015 oppsummeres som bildet, kaotisk og lykkelig. For mellom frustrasjon, lange netter og bekymringer har glimtene av total lykke dukket opp i form av herlige situasjoner og nydelige barn som innimellom glemmer at de skal krangle eller stå opp før småfuglene. Måtte 2016 bli litt mindre kaotisk, men fylt av minst like mye lykke og kjærlighet som 2015. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

En jul med blandede følelser.

Selvfølgelig fikk vi for lite søvn natt til julaften og selvfølgelig sto ungene opp før fem og selvfølgelig ble humøret deretter. Men om jeg ser bort ifra blikk som kan drepe og sure kommentarer hadde vi for det meste en fin dag. At jeg tilbrakte julekvelden alene var ikke annet enn hva jeg kunne forvente, for sånn er det å ha et barn som sover svært lite i perioder. Jeg stjal meg noen timers søvn på dagen når tre nøtter til askepott gikk, og dermed var jeg overhode ikke trøtt selv om jeg burde være det. (Jada, jeg skulle se askepott, men sovnet etter fem minutter...) Julefrokosten ble en hitt og jeg må bare anta at den smakte godt, for jeg smakte overhode ingen ting. Tett nese og en ekstremt slitsom hoste var ikke drømmeformen, men om ikke annet skulle jeg jo bare være hjemme. Ungene var strålende fornøyd og for et øyeblikk glemte jeg av at vi ikke hadde sovet noe særlig og at ungene hadde kranglet store deler av dagen. Begge var takknemlige og jeg kan heldigvis skryte av at det ikke er de dyreste gavene som verdsettes høyest. (Tror muligens de ville fått en preken om det var omvendt, og det vil man jo helst unngå på julekvelden.) Etter middag og gave-åpning dro eldstemann til pappaen sin for å feire resten av dagen der, og jeg må innrømme at det var ganske greit. En unge mindre å krangle med, for på det stadiet var jeg også i et relativt kjipt humør. Mannen og minstemann var tidlig i seng, men siden minstemann var urolig valgte jeg å være våken litt lenger. Innimellom syntes jeg fryktelig synd i meg selv, men skammet meg like fort siden det er nok av dem som sitter alene i julen uten å selv ønske det. Jeg hadde i det minste nye tusjer og en fargebok for voksene og kose meg med. Så hobbyen jeg la bort for 10år siden er med andre ord plukket opp igjen.  

De mest verdifulle julegavene under treet og de vi var mest spent på!

1. juledag våknet vi til triste nyheter, nær familie hadde mistet hjemmet sitt i brann, og det var kun grunnmuren igjen på huset de bodde i. Siden jeg har ok kamera dro vi for å ta bilder som de kan ha i tilfelle det skulle bli noe tull med forsikringen i ettertid, og det var vondt å stå der å ta bilder av det som var et hus. Jeg har ikke ord som beskriver følelsene jeg hadde da jeg sto der i mørket med regnet som silte over oss og tok bilder. Ingen ting var igjen, og vår dypeste medfølelse går til alle som bodde i huset. Heldigvis var det ingen hjemme da brannen brøt ut, og det er vi veldig takknemlige for. Men det ga oss en støkk, og selv om vi er nøye fra før å passe på det elektriske tenker vi oss om litt ekstra. Måtte vi aldri oppleve det samme. Husk å bytte batterier i røykvarslerne, dra ut  ladere og elektriske artikler som ikke må være plugget i veggen, og slå av alle lys når du legger deg. Det er bedre å være i forkant av uhell, og sjansen for brann minskes fort når du tar forhåndsregler. Ja det kan bli brann uansett, men det skader overhode ikke å være forsiktig. 

Resten av dagene har vi brukt på å slappe av og sove så mye som mulig, noe som har gjort at jeg sov lenge og gjerne en lur midt på dagen. Det igjen gjør jo at jeg sliter enda mer når jeg skal sove, som jeg gjerne gjør når mørketiden er over oss. Snart seks år med manglende nattesøvn har satt sine spor, og det blir hard å stå opp i morgen tidlig for å dra på jobb. Forhåpentligvis holder jeg ikke meg selv våken med hoste hele natten, for vi har avlastning å mulighet til å sove litt ekstra. 


Hva som hender når jeg snur ryggen til de tre jeg bor sammen med!

Jeg håper du har hatt en så bra jul som mulig, og at du har smakt alt du spiste og at ungene dine har oppført seg stort sett eksemplarisk om du har noen :-) 

Facebooksiden min finner du her. 

Endelig i drift igjen.

For et par uker siden tenkte jeg at nå blir det rolige uker fremover, julegavene var stort sett handlet inn og ingen ting lå i veien for en rolig og fredelig førjulstid. Men selvfølgelig, som vanlig gikk det ikke sånn. Så det som skulle være harmonisk og fredelig har blitt ryddet av veien for en kjip influensa med ørebetennelse som bivirkning og ikke mindre en to eksterne harddisker som tok kveld. Og jeg har mange, mange bilder som betyr rimelig mye for meg. Og for de som har opplevd det samme så vet de at dette er fryktelig skummelt. Heldigvis var den ene med mest bilder såpass levende at jeg fikk hentet ut det meste, men å hente 20 og 20 bilder i slengen er ikke gøy. Så det jeg mangler er stort sett det siste året, og der har jeg jo en del bilder liggende på maskin. I løpet av julen får jeg skaffe meg full oversikt, og starte oppryddingen av de tusen mappene med bilder. 

Denne har jeg laget mens jeg lå på sofaen og plassert i hagen til det allergivennlige pepperkakehuset jeg heklet for noen år siden.

Utenom det har jeg laget oppskrift på en superenkel heklet viking-lue med refleks, som jeg før eller siden vil dele med dere. Den må bare finpusses og skrives forståelig for andre. Det siste blir en utfordring, for jeg er ekspert på merkelige forkortelser og kråketær. Men satser på at det blir forståelig når jeg slenger på noen bilder. 

Søndag hadde vi juleverksted, og da ble det produsert noen veldig sjarmerende dorullnisser, og julekuler som skal pynte treet. Og etterpå hadde jeg juleverksted å laget pyntevaser med medisinflaske og barnematglass. Resultatet ble bra, men skal si det gikk mye tid på å tvinne tråden rund glassene og unngå å brenne fingrene på limet! Også et par julekranser av kongler ble tryllet frem. Det blir ikke jul uten å ha laget juelpynt, så det er bra vi fikk tid til det. 

Minstemann sin tur i år, og det svarte rundt øynene er briller. Litt usikker på hva som har hendt med juletreet, for fikk ingen forklaring. 

Litt nytt interiør som ikke koster en formue, men pynter opp i stuen. 

I dag avspaserte jeg og har brukt dagen til å vaske og rydde, for jeg har jo et ønske om at minst en dag i året skal leiligheten skinne. Nå må jeg kanskje innrømme at innsatsen var noe lunken, men ingen skal være inne i skap og skuffer i julen så det går fint. Formen er enda redusert, og til tider føles det ut som at en av lungene skal hostes ut. (Jeg gråter litt når jeg tenker på at jeg har tatt fri for å vaske, for fridager bør brukes til morsommere ting som å se på tv eller sove...) Golvet får mannen vaske i morgen når vi har fått inn juletreet gjennom den ørlille yttergangen full av klær og sko. Det blir spennende å se hvor lenge vi finner barnåler frem mot sommeren, sist nål som er observert fra fjordårets jul var i oktober. 

Vi gleder oss stort til julaften, noe som minner meg om at det muligens er lurt å handle inn mat. Kanskje jeg må legge vekk dataen og skrive handleliste. Da kommer vi hjem med det som trengs i hus og ikke det jeg har lyst på når jeg er på butikken. 

Forhåpentligvis blir det mer lyd fra meg fremover. 

Facebooksiden min finner du her. 

Årets julebakst er i hus! (Og forhåpentligvis årets siste bakterier...)

Jeg for øyeblikket er ute av drift har jeg ikke så mye å meddele, men jeg kan i det minste skryte av at julebaksten kom i hus på lørdag. Å den var hjemmebakt, ja altså i et annet hjem en mitt da. Vi kan til og med skryte på oss to sorter, både kakemann og pepperkake har fått plass i de nyinnkjøpte kakeboksene. De gamle har på mystisk vis forsvunnet, og jeg mistenker at husnissene har vært på ferde. De som lurer bak ryggen din og gir deg en følelse av at noen ser på deg. Så fremst du ikke har en forfølger, men det slipper heldigvis de fleste av oss. Dem bruker også å nisse bort ting, og det heter seg fra gammelt av at de så ekstra godt etter dyrene i jula. Nå er det ikke så mange dyr her i huset, så det kan jeg ikke bekrefte. 

Hadde det ikke vært for at vi ble invitert på baking hadde det blitt dårlig med julebakst, for jeg er ikke et god husmoremne som trives på kjøkkenet. Det er ikke det at jeg misliker bakingen, men jeg misliker alt arbeide det fører med seg i form av planlegging og logistikk mellom bakeplate og steikeovn. Men nå var vi altså så heldige å få hjelp, og guttene fikk delta på de samme juletradisjonene som jeg fikk på samme alder. (Mamma er en dreven husmor, og hun fikset julebakst og urolige unger på beste måte. Hun var dagmamma å bakte med både oss som hører til i huset og de hun lånte. Jeg bøyer meg i støvet!) Vår kjære hjelper er også av denne typen dyrebare materiale, og vi sender henne en stor takk for en fantastisk dag. 


Utstikking, det som er mest gøy med bakingen! 

Litt høyt, men det går fint.

Perfekte småkaker, passe dynket i mel for sikkerhets skyld!

Eldstemann tok ansvaret for pepperkakehjertene, og de fleste av pepperkakene. Minstemann gikk lei halvveis i bakingen, slik det gjerne er når man baker med ungene.

Kakene ble strålende, og egentlig skulle vi pynte pepperkakehjerter på søndag. Men da la jeg meg ned syk, og har vært det siden. Jeg har store deler av dagen innbilt meg at jeg var på bedringens vei, men for et par timer siden ramlet jeg sammen igjen. Og for å toppe det hele måtte vi gjennom en ny runde neseblod med minstemann, som ikke er så lett når mor allerede sliter med å holde på maten. 

Men kakenehjertene skal pyntes, jeg må bare bli en form som er akseptabel i kombinasjon med matvarer. Og før den tid skal jeg ligge i fosterstilling og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg er ikke så flink til å være syk ser det ut til...

Ja og til slutt får jeg bare beklage at jeg snakker om julekaker og sykdom i samme slengen, men etter 10år som mor og enda flere år i helsevesenet mangler jeg naturlige filtre for hva som hører sammen i en samtale. Men om ikke annet har jeg sensurert detaljer rundt egen form, for mamma blir så sur når jeg om slike ting under middagen. Og det kan jo være at hun spiser når hun leser dette. Hun er jo pliktet til å lese alt jeg skriver, for at jeg i det minste skal ha en leser om dagen! 

Facebooksiden min finner du her! 

En helt vanlig dag i en mammas liv!

Egentlig bør jeg gå å legge meg, men nå som jeg er overtrøtt etter litt for lite søvn det siste døgnet er det bare å glemme. Så da kan jeg like greit skrive noen små ord om denne vanlige, normale og trøtte hverdagen. 

Når jeg ble rykket ut av sengen alt for tidlig i dag av krangling, på grunn av en kalenderluke som var åpnet av feil unge, hadde jeg lyst å grine. Jeg kunne jo sovet to minutter til, men neida mor skal ikke få de to ekstra minuttene etter at de andre har stått opp i fred. Så jeg spratt opp, eller rettere sakt trillet ut av sengen og sjanglet i stuen. Etter mye om og men roet situasjon seg, og jeg innså at jeg sto i en hullete truse midt på gulvet i den fullt opplyste stuen, mens morgen bussene ute i mørket stadig vekk kjørte forbi, å ga passasjerene orkesterplass. Så beklager til dem som så inn i mine julepyntede vindu og observerte huldra stå å veive med armene. Men det var altså meg da som prøvde å få ungene til å bli venner igjen, med hår til alle kanter, puppene hengende som et smykke til almen beskuelse og tidenes sureste morgentryne. Det er nå en gang sånn virkeligheten ser ut i et familiehjem, til tross for hva enkelte røster påstår. 

Når jeg endelig kunne trampe inn på badet traff jeg for første gang i dag en dørkarm, og humøret ble om mulig enda dårligere. Som om ikke det holder med verkingen i beina som har økt den siste tiden til et nivå som er jævlig irriterende, og det i kombinasjon med mensensmerter tvinger meg nesten sammen i fosterstilling. (Og hadde det ikke vært for at jeg er mor ville jeg garantert ha ligget sammenrullet på badegulvet, men det er altså ikke et alternativ.) Jeg var helt overbevist om at noen hadde flyttet døren i løpet av de får timene jeg sov i natt. Men til tross for verkende skulder, føtter og mage sovnet jeg sittende på do, men ble heldigvis vekket av min kjære sønn som skulle hente sokker. De tynne ankelsokkene som kun skal brukes om sommeren når temperaturmåleren viser over 17grader! Som du sikkert skjønner ble det en ny diskusjon, men jeg våknet i alle fall. Når pøbelfrøet var kastet ut av badet var det på tide å finne klær for dagen. Nattbuksen som hang på knaggen var fristende, og jeg sto sikkert i fem minutter å vurderte om jeg kunne slippe unna med å bruke den på jobb. Men kom frem til at det muligens ikke ville ta seg så bra ut, og fant fram en kjip strømpebukse. Mulig at det var redselen for eldstemanns smarte hode som gjorde at jeg droppet nattbuksen, for jeg kan love deg at han ikke ville brukt ullsokkene om moren fikk gå i nattbukse. OG den kampen skulle jeg ikke tape. 


Spørsmål: Kan jeg gå slik på jobb neste gang?! Bare sånn i tilfelle spørsmålet kommer opp igjen...

Etter mye om og men kom vi oss ut døren, og det første jeg gjorde da jeg satt meg inn i den iskalde bilen var å sovne. Og det sier jo litt om nivået av trøtthet, for det er som regel ikke så lett å sove når man fryser så tenne smeller rytmisk sammen og man nesten ikke klarer å puste av kuldesjokk. (Har feil på motorvarmeren, så venter på at bilen skal inn på sjekk. Blæ er alt jeg har å si om den saken for øyeblikket!) Heldigvis er det min bedre halvdel som kjører, ellers ville vi vel stått i oppkjørselen enda. 

Resten av dagen har jeg brukt på å unngå drømmer om sengen. Til og med en buke papirer har minnet om en hodepute i et svakt øyeblikk, og H så mistenksomt ut som en seng hver gang bokstaven dukket opp på skjermen foran meg. Jeg har flere ganger tatt meg i å dagdrømme om hvor myk madrassen min er, før oppmerksomheten kom tilbake til virkeligheten. 

Men jeg kunne jo ikke sove etter jobb, for da var det på tide å dra innom skolen for å få en oppdatering om eldstemanns prestasjoner. Å nå må jeg advare, for om noen få ord vil jeg skryte høyt og uhemmet av han! Han skårer øverst på de nasjonale prøvene, og så mye tid han bruker på å unngå skolebøkene hadde jeg ikke regnet med det. Vi er vel der mange andre familier er, med barn som ikke synes skolen er den morsomste plassen i verden.

Jeg vet altså godt at han er smart og det fikk jeg spesielt erfare for en stund siden når jeg skulle ta han på å ikke øve på engelsk glosene. Så jeg fant dem frem og ba han fortelle. Men tror du ikke rampen kunne ordene? Joda, og for å sette moren enda litt mer på plass stavet han dem feilfritt for å understreke poenget som fikk moren til å se ut som en dust. Kjære vene, han slår meg ned i støvlene der. Men i alle fall, jeg er så stolt at jeg har lyst å rope litt, for hvem vil ikke ha en smart unge når man kanskje har fått høre mer om negativ en positiv adferd opp gjennom årene? Han kan om han vil, og det var en fryd å se stoltheten hans. Og tro meg, jeg bare elsker å høre hvor fantastisk barna mine er, for de er jo to englebarn sånn helt egentlig. Eller en blanding mellom englebarn og trollunger, for mora kan være et godt troll innimellom. 

Etterpå var det kjøring av eldstemann som sto på planen, han har turn på andre kanten av byen og på grunn av en stengt tunell må vi kjøre LENGE i kø for å komme frem. Men det viste vi jo ikke når han startet der altså, jeg så bare at det sto lite dugnadsarbeid på nettsidene og jublet uten å ense statens veivesen med en tanke. Når han var sluppet av dro jeg innom en venninne for å ligge litt på sofaen, for det sosiale livet må jo også pleies selv om dagen ikke er av de beste. Heldigvis har hun ingen problemer med at jeg slenger meg ned som om jeg skulle være hjemme og pakker meg under et pledd. Hun holdt på med sånn baking, husmoremne som hun er, og det fikk frem en herlig julefølelse. Jeg fikk smake, og de som skal få nyte godsakene er heldige. 

Neste uke er det juleoppvisning, så når vi var ferdige måtte vi på jakt etter en sort singlet , og med tanke på at vi er midtvinters så er det litt vanskelig. De hadde til jenter, og til slutt gikk han med på å å prøve en. Jeg er helt sikker på at ingen ser forskjell om det er til jente eller gutt, men alle grimasene hans var ikke enige i den tanken. Men han gikk til slutt med på å bruke den, med lovnad om at han så veldig kjekk ut. 

Vel hjemme måtte jeg innom mamma med kalenderpakken til minstemann, for jeg tror ikke det hadde vært så populært om jeg glemte det. Vi har avlastning i natt, så selv om jeg er overtrøtt nå og ikke får sove den nærmeste timen vil jeg få hentet meg inn litt. Og det bør jeg for i morgen er det først jobb, så terapisvømming med minstemann utpå dagen, så ortopedisk verksted for å tilpasse inneskoene til barnehagen, så hjem for å spise middag og slappe litt av på sofaen før sparkel og maling finnes frem. Jeg skal på stand-up show med lillesøstra på kvelden, og tenker at jeg til en forandring kan se litt ok ut. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

Den ene gangen i året vi går ut å spiser, og ikke alt går som det skal!

Som jeg nevnte i går skulle lørdagskvelden brukes i voksenbursdag, helt uten unger som maser, kaster poteter og grønnsaker på de andre gjestene eller roper mamma hver gang jeg gjør et forsøk på å kommunisere med andre voksene. Med andre ord lå en herlig kveld foran oss, i selskap med en gjeng som har humøret på rett plass. Det er viktig å le når man først skal være lenge våken frivillig, så da er selskapet ekstremt viktig. Vi går ikke ut for maten sin del med andre ord, å når jeg tenker meg om er det faktisk like greit...

Nåja, mer om det etterpå. I alle fall ankom vi et av byens populære spiseplasser litt for seint, som vanlig. Jeg kan ikke engang skylde på sminken, vi var rett og slett bare trege. Resten av gjestene var allerede ankommet og henvist til bordet. Det lå perfekt til om du velger å lukke øynene for at vi alle måtte trekke inn magen for at de andre skulle gå forbi, så vi diskuterte at det sikkert ikke hadde vært så dumt å kappe av en bit fra det enorme bordet. (Her snakker vi enormt, og ikke engang den lengste av oss ville klart å nå det på midten. Heldigvis har de fleste god stemme, så vi klarer utmerket å føre en samtale med de andre en mil foran oss. Vi satte oss ned, og oppdaget at her manglet det en stol. Noen kan ikke telle, men om det var oss i selskapet eller spiseplassen er jeg i grunnen usikker på, men som de voksene folkene vi er var vi løsningsorienterte og trakk oss sammen. Litt kroppskontakt skader ikke, og det ble dekket opp til en til. 

Spiseplassen var mer eller mindre stappa, og det var ikke vanskelig å se og høre at her var det julebord på gang. De usannsynlig korte skjørtene er kun fremme en gang i året, og alkoholen renner ut av flaksene. Riktig sjarmerende og det får frem minner fra bygdefester man snublet innom en gang for mange, mange år siden. 

Siden det er passelig varmt i lokalet, innså vi at litt drikke var på sin plass, og etter hvert kom servitøren og tok imot bestilling. Det gikk i rødvin, øl, hvitvin, cola, øl og rødvin som skulle fordeles ut til alle gjestene, som satt rundt det ekstremt store bordet i det ikke fult så store rommet. Etter en god stund, og flere samtaler kom drikken innen rekkevidde, og et og et glass ble satt på bordet. Ja faktisk var det vel bare 2-3glass som nådde bordflaten, for plutselig hørte vi et megabrak og det ble stille som i graven, i hele lokalet. Servitørene hadde kræsjet, og ut over gulvet fløy 10-12 glass fulle av drikken vi ventet på. Det hele ble veldig grisete og du kan trygt si at den følelsen fra bygdefester kom tilbake av lukten som spredde seg fra blandingen på gulvet. Den lyse jakken full av rødvin kan forhåpentligvis reddes av en tur på renseriet, men jeg har mine tviler. I alle fall fikk den uheldige unge damen beskjed om at hun skulle komme med regningen så de kunne gjøre opp for seg. Ja og vi ble lovet ny drikke. Og den ene av servitørene forduftet så enten satt han i garderoben og gråt eller så var han arrestert. (Eller en smule forlegen, men det trenger han ikke være altså!) 

Drikken kom, og sannelig hadde det blitt feil i bestillingen og flere benyttet sjansen til å bestille litt mer drikke. Hva er vitsen med et glass øl, når du kan bestille en hel mugge?! 

Så var det tid for bestilling, og i grunnen skulle de fleste ha biffen medium stekt, med noen få unntak. Og her må jeg jo være litt vanskelig, for jeg kan ikke spise pepper. (Hver gang jeg gjør det får jeg sår i munnen og i ekstreme tilfeller har jeg også hovnet opp.) Så jeg understreket at det var veldig, veldig viktig at maten min var uten pepper! På grunn av kluss i bestillingen med drikken kjente jeg  en vag følelse i magen, men valgte å ignorere den. Selv om det klarte å glemme meg sist, ville de helt sikkert ha orden i sakene sine i dag. 

Etter lenge, og nå snakker jeg veldig lenge for vi fikk tid til flere taler til bursdagsbarnet, røykepauser og diskusjoner som løser samtlige verdensproblemer kom poteter, løkringer, saus og soppstuing på bordet, ja og 1 skål gratinert brokkoli som skulle deles på 15 stykk. Og jeg formelig jublet høylytt for dette betyr jo at hovedmaten er på vei, et forhåpentligvis perfekt stekt stykke biff som får meg til å sikle. Men jeg tok feil, og maten på bordet ble kald før biffen kom. Og nå passer det med en trommevirvel full av sarkasme og ironi! Biffen min var ikke laget, så der satt jeg så på de andre kjøtteterne som stakk gaffelen i kjøttet. Jeg formelig skummet over av sjalusi, og skulte stygt på andre. Jeg er ekstremt dårlig på tålmodighet når jeg er sulten, og ser andre spise. Men før jeg fikk skult meg ferdig hørte jeg høylytt klaging, en fjerdedel av biffene var ikke stekt som de skulle, og de som skulle ha gjennomstekt fikk rå mat, medium var blitt rå, og rå var blitt medium. Jeg skal la være å fordele skylden, men det var i alle fall ikke vi i selskapet. Vi satt på samme stolene som når bestillingen ble tatt. Maten ble sendt tilbake, og jeg ventet fortsatt. På dette tidspunktet ville det være ganske dårlig stemning rundt bordet i de fleste selskap. Men nå var vi ute for å feire bursdag som hovedmål, så litt feil i bestillingen la ikke en demper på humøret. Vi lo og skravlet med dem som spiste. (Manerer er utelukket, og her snakker vi med mat i munnen, men ikke si det til ungene mine.) 

Omsider kom maten min, og igjen drar jeg frem den trommevirvelen. Maten min var full av pepper, og nå måtte jeg for alvor bite meg i tungen så ikke "faen heller, jeg kan lage den jævla maten selv så jeg ikke må sulte i hjel her, jeg har allerede alt for lite kilo på kroppen og nå er det tett før jeg mister et par av dem!". Frøken takler ikke å være sulten var blitt lei av ventingen, men måtte bare innfinne seg med at hun fortsatt måtte vente. Så kom maten tilbake, og jeg fikk beskjed at det bare var sot fra grillen. Men jeg kan love deg at det var det ikke, men ikke faen at jeg giddet å vente mer. Så jeg sa med surgjeipen på knærne at det får bare være, jeg får heller ha sår i kjeften i morgen. Jeg fikk tilbudet om at de kunne steike en til, men ærlig talt, nå var de kiloene borte og det var på tide å redde resten før muskelmassen sto for tur. Siden det nå først var peper på maten bestemte jeg meg for å spise soppstuing også, som nå var iskald. Men jeg fikk i alle fall opp blodsukkeret og humøret. (Og i dag er kjeften full av sår, som verker og gjør at jeg ikke kan spise potetgull uten å grine! Og det gjør jeg, for søndag er potetgullspisedagen min.)

En kopp kaffe og baileys hjalp også på humøret, eller to for å være korrekt. De små dråpene du får i bunnen av glasset er alt for lite for å få den perfekte miksen. Så jeg tømte like greit alt i en kopp, og kunne synke tilbake med et smil om munnen, mett på kaldt tilbehør og brødet vi fikk inn en stund før resten av maten. Og selv om hele selskapet konsumerte en god del alkohol, var vi i godt humør og oppførte oss som folk. Mulig vi var en smule høylytte og noen ganger vulgære i språket, men sånn er det med Malangs folket jeg var der sammen med. Vulgær blir foresten feil,  ærlig og frittalende er mer passende. 


Passe størrelse på koppen kaffe og baileys, så kan man blade sammen uten søl og du tenger ikke forsyne deg så alt mange ganger! 

Det var faktisk så mye tull med vår mat at vi fikk dessert og kaffe, det i seg selv ville ikke være kompensasjon nok siden de mest sannsynlig måtte ha kastet desserten etter at vi gikk uansett, når spiseplassen stengte. Men når de ga oss rabatt på maten og trakk min fra regningen kunne vi leve med det. Vi er heldigvis ikke en gjeng som bærer nag til andre, og selv om det meste gikk galt rundt det der måltidet vårt, så hadde vi alle en strålende kveld.

Det er lenge siden jeg har flirt så mye på en kveld, så takk til bursdagsbarnet og dere andre. 

PS. Om noen fra spiseplassen leser dette, så kan jeg nevne at dere må bytte lyspærer i lyset over bordet. Det manglet flere og for de litt tvilsomme av oss, så stjeler det ganske mye oppmerksomhet! Ja og foresten vi bærer ikke nag til hverken plassen, kokkene, servitørene som muligens satt å gråt på do når vi var gått, men som den ærlige bloggeren jeg er må jeg jo nesten fortelle om en av de ekstremt få kveldene i året jeg er ute å spiser mat laget av noen andre enn meg selv eller min bedre halvdel. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Jeg er full av blod mamma,pappa!"

"Æ e full av blod mamma,pappa".

Mammaradaren slo inn så fort at jeg nesten ble satt ut av spill i natt, da minstemanns stemme nådde ørene mine i det mørke soverommet. Jeg kavet for å komme meg løs av teppet og fomlet etter lysbryteren. Jeg myste med øynene ut i mørke og kjente at jeg toppen hadde sovet noen få timer. Og jeg tenkte gjennom utallige skumle og hårreisende scenarier som kunne være årsaken til setningen jeg nettopp hørte. Jeg bestemte meg for å ikke få panikk eller grine uansett hva det måtte være. Om jeg ikke akkurat hadde blitt revet ut av søvn ville jeg oppfattet at min kjære sønn bare var litt småredd i stemmen og ikke var panisk, noe som ville vært en indikasjon på at dette ikke var dødsalvorlig. Men som den overbeskyttende hønemoren jeg er var jeg hellig overbevist om at de skumle lekene på rommet hadde angrepet han og at kosedyrene ikke hadde klart å holde forsvaret oppe, eller at han hadde stått opp får å lage seg mat og skjært seg på kniven. Eller noe sånt, mulig jeg ikke var helt våken da tankene raste gjennom hode.

Når jeg omsider traff lysbryteren på veggen med et brak og nesten slo den i stykker var det om å gjøre å få øynene til å se, til tross for at de var tørre som sandpapir. At det svake lyset fra lampen kjentes ut som en lyskaster hjalp heller ikke på der jeg blinket febrilsk og prøvde å manøvrere meg ut av den alt for myke sengen. Jeg er helt klart ikke like spretten som for ti år siden, og med en mann som ligger i veien er det ikke så lett. Han forøvrig sov fortsatt, og jeg skal innrømme at jeg tenkte "faens mannfolk, det kan jo stå om livet å der ligger han å snorker og leer ikke på et øyelokk...".

Takk og pris for at jeg ikke hadde brillene på med det samme jeg klarte å myse ut i rommet, for synet som kom imot meg var bokstavelig talt fult av blod. Jeg kastet meg rundt så jeg fikk tak i brillene mens jeg fordøyet signalene de svekkede øynene mine sendte hjernen. Og nå hadde jeg vist glemt at jeg har stivnet til de siste årene, så jeg spratt ut av sengen og var på gulvet på sekundet. 

Den lille pjokken som sto der var dekket av blod fra topp til tå, og jeg hadde mest lyst å griner når jeg så det redde lille ansiktet. Tårene veltet i øynene og jeg sa med grøtete stemme "stakkars lille skatten min", og var på nippe til å sipe høylytt. Ganske fort klarte jeg å lokalisere hvor blodet kom fra, og husket at vi hadde jo en runde med neseblod også på kvelden. Lettelsen var til å ta og føle på, og jeg løftet opp den lille tassen og fikk han inn på badet. Jeg fant frem vaskeklut og nye klær, og tørket etter beste evne der jeg sto og svaiet av søvnmangel mens jeg sa trøstende ord. 

Så skulle sengen sjekkes, og med tanke på hvordan den lille pjokken så ut hadde jeg vage anelser om hva som ville møte meg. Jeg så for meg blodige kosedyr, blod på både tak og vegger og en seng som var forvandlet til noe skummelt som ville gi meg mareritt resten av livet. Jeg bestemte meg for å se bare med det ene øyet når vi kom inn på rommet, for dette ville være mer enn hva denne følsomme mammaen ville takle å se når hun er overtrøtt og allerede på gråten. 

Og synet som møtte meg fikk meg nesten til å gråte, igjen. Men heldigvis av glede denne gangen, for det eneste som var gjennomtrukket var teppe. Den lille tassen hadde som normalt vært urolig, så når kranen i nesen åpnet seg hadde han ligget oppå teppet. Så slo instinktene inn, og jeg bykset meg inn på rommet og rev teppet ut av sengen. Se for deg det synet der jeg panisk river av teppet iført en gammel utvasket truse gått ut på dato og pupper flyvende alle veier. De får den effekten når de ikke er sperret inne i en bh. Ikke snakk om at jeg skulle kaste bort dyrebare minutter på å filosofere over livet om jeg kunne redde meg selv fra å skifte laken i tillegg til å vaske blodig tøy!

Når den minste endelig var lagt i seng med kyss på pannen og storebrorens teppe pakket godt rundt seg, inspiserte jeg mengden blod, og kom frem til at minstemann ikke ville trenge en blodoverføring så lenge nesen holdt seg tett resten av natten.  Jeg ba en instendig bønn om at det ikke ville bli flere slike runder med det første, og ryddet forsiktig unna de bamsene som ikke tåler en runde i vaskemaskinen. Så gikk jeg inn på badet og startet jobben med å få det blodige trekket separert fra teppet, og innså at blod størkner rimelig fort. Jeg vurderte frem og tilbake hva jeg kunne ofre, siden ikke alt får plass i maskin på en gang. Jeg er fremdeles usikker på hvordan valg jeg tok, og mistenker at det ikke var rasjonelt i det hele tatt. Så mye kan man ikke kreve midt på natten. 

Hverken minstemann eller blodtrykket mitt har godt av dette, så jeg håper inderlig at vi ikke får en ny runde til natten. Da blir jeg garantert å grine mine modige tårer, for jeg er ikke så sterk at jeg takler to netter med alle følelsene i følelsesregisteret trykket inn en liten time.

Og på en annen side frykter jeg at en naken mamma to dager på rad med hengepupper, slapp bestemortruse, bilringer under øynene, en snufsen nese og blodflekker på armene vil gi minstemann traumer for resten av livet.

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Ingen signal"

I dag kan du takke vinden for at jeg skriver, for den gjør sitt aller ytterste for å sabotere tv-kvelden. Teksten "ingen signal" pryder skjermen irriterende ofte, og det er ekstremt irriterende. Jeg hadde kanskje taklet det tidlig på dagen, men når natten nærmer seg og humøret er i dalende baner funker det svært dårlig. Heldigvis oppfører skjermen jeg har foran meg nå eksemplarisk, og humøret svinger igjen oppover. 

Helgen har jeg brukt svært fornuftig, og mitt mål om å bruke 50prosent av tiden på sofaen har gått helt etter planen. Resterende av tiden har jeg brukt på handletur, julemesse, kjøre minstemann i bursdag og holde hjemmet sånn passe ryddig. Ja også har jeg sett gjennom gamle bilder hos mine foreldre, og følelsene jeg sitter igjen med er ganske motstridende. Noen av bildene bør aldri komme frem i dagens lys, men på en annen side er det jo de bildene som underholder alle andre. (For å si det sånn, skinnjakke, slengbukse, platåsko og resten av familien kledd i turklær på polar-zoo er et sjarmerende syn.) 

Minstemann har fortsatt dårlige dager, og vi er sikrere enn noen gang på at været har mye å si for smertene. De siste ukene har vi gått fra full vinter til sommertemperaturer, til iskald vinter og til sommer igjen. Så det har vært noen dager der hvert eneste overflate har sett ut som en seng. (Men det skulle tatt seg ut at jeg la meg på et møtebord eller under en skrivepult for å sove på jobb.) Dagen går greit for minstemann, men når ettermiddagen kommer er han fryktelig sliten og får veldig vondt utover kvelden. I helgene er det jo bedre siden han er i mindre aktivitet enn i barnehagen. Men han trenger både aktiviteten og leken med andre barn så å ikke ha han der er ikke et alternativ. Det er vondt å se at han plages så mye.

Hverdagen går fremover uansett, og i grunnen har vi lite fokus på utfordringene. Hverdagen består av små og store gleder, diskusjoner om Nugatti, uteklær og ingen godteri i ukedagene. Livet er her og nå, og vi vet aldri hva som møter oss bak neste sving. Men jeg skal innrømme at jeg håper det er en enorm pengepremie som kan gi oss hus med egne soverom til guttene, 20par nye sko til meg og et par utenlandsferier i året til varmere strøk. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

3 timer søvn og en pakke lefse!

Jeg gråt nesten av lykke når jeg husket på lefsen som ligger i kjøleskapet, og det sier vel litt om denne dagen. Vanligvis griner jeg ikke for småting, og når jeg blir så rørt og lykkelig over en liten melklatt, ja da er det ikke dagen min.

Dagen startet egentlig før den andre var over, og med tre timer usammenhengene søvn hadde jeg håpet på noen timer på morgenkvisten. Men neida, kvart over seks, nye eller gammeltid fant eldstemann ut at han skulle spille musikk, HØYT! Hadde det bare vært en eller annen sang jeg kunne leve med når øynene går i kryss skulle jeg fint klart å sove over det. Men neida, Knutsen og Ludvigsen gnålte ut av de små høyttalerne på den eldgamle cd spilleren. Dessverre var jeg for trøtt til å gå å si ifra, og alle forsøk på å brøle "skru ned den satans lyden" var fånyttes. Jeg prøvde selvfølgelig å si ifra pent først, før jeg krydret språket med noen udannede gloser. I 10-tiden ca, var jeg lei av unger som kranglet, så jeg trampet ut av soverommet. 

For å få litt stillhet bestakk jeg eldstemann til å leke med broren mot litt ekstra spilletid senere. Jeg fikk 15minutter stillhet før de kom inn og krevde spilletiden. Men om ikke annet fikk jeg enda en stund helt i ro på sofaen. Dessverre har  jeg noen få husmor-gener og de irriterte seg gal over de støvete hyllene og gulvet fylt av ukjente gjenstander. Den siste uken har jeg brukt hvert ledige minutt til forberedelser av julemesse, og nå som det er over kan jeg igjen se til at hjemmet mitt ser nogenlunde godkjent ut. Merkelig nok samarbeidet  hele laget ganske bra, og til og med sofa og tvbenk kom ut fra veggen. Eldstemann imponerte med støvsugeren og minstemann tok oppgaven med støvkluten på beste måte. Selvfølgelig var det både huff, uff, æsj, blæ osv underveis, men ikke mer enn hva jeg kan leve med. 

Siden jeg var ekstremt trøtt når vi var ferdige, og alt for langt ut på dagen til å kunne sove startet jeg med en ganske ekstrem opprydding av skap og esker med rimelig ukjent innhold. Halvparten havnet i en søppelsekk. Mens jeg ryddet fordømte jeg alle som har harmoniske søndager hvor de står opp våken og opplagt med barn som ikke krangler, har bøttevis med energi til utflukter og andre morsomheter. Heldigvis er jeg ikke sjalu og bitter over lengre tid, og så det gikk over når mamma ringte å sa det var middag om en halvtime. 

Etter middagen var jeg i et litt bedre humør. Kanskje ikke så rart siden det var ribbe med perfekt svor vi fikk servert, men dessverre var jeg langt fra ferdig med oppryddingen min. Så mann og barn ble sendt ut og jeg fortsatte med dalende humør. Men jeg ble til slutt ferdig, og nå har jeg lokalisert både julepapir til gaver og merkelappene som alltid forsvinner. Når jeg skulle rydde eskene på plass var jeg veldig uheldig, og fikk en tommel i klem. Og jeg skal innrømme at jeg ble noe overrasket over det som ramlet ut av munnen min. Men på en annen side hjalp det mot den intense smerten som strålte ut av tommelen. 

Så kom guttene inn, og de var på krigsstien. Jeg vurderte på dette tidspunktet å krype under senga å gjemme meg, men fant ut at det i lengden ikke var noen god ide. For skal jeg først sove, så skal ungene mine gjøre det først. På dette tidspunktet hadde minstemann veldig vondt, noe som muligens var årsaken til at han ble ekstra sur på broren når han bare måtte tulle litt. Så jeg tenkte at massasje av små bein ville være til hjelp, men nå viste det seg at tommelen var helt ubrukelig og hadde hovnet opp til dobbel størrelse. 


Meg, en annen gang jeg var overtrøtt, sint og hadde en dårlig dag! 

Så jeg ga opp, ga beskjed til min bedre halvdel og tasset inn på rommet. Jeg lukket ørene for kranglingen under kveldsstellet og stirret hardt på telefon der jeg leste om den ene etter den andre perfekte søndag som alle tydeligvis har hatt. Og det var da jeg husket på lefsen i kjøleskapet. All bitterhet over dem som har hatt en bedre dag forsvant. 

Så nå skal jeg legge meg med et smil om munnen, om bare jeg klarer å glemme verkingen i tommelen. (Det er så ille at alle disse 750 ordene er skrevet med en hånd!) 

Velkommen til den nye uken! 

Facebooksiden min finner du her! 

Så står helgen for tur.

Plutselig var det helg igjen, og siden vi har byttet om på avlastningen har vi barnefri. Og når sant skal sies er det nydelig å vite at jeg selv kan bestemme når jeg vil stå opp i morgen og på søndag. Dessverre mistenker jeg at øynene spretter opp før klokken åtte, og at jeg ikke blir å få sove noe nevneverdig etter det. 

I kveld skal jeg på besøk til en venninne som ikke blir fornærmet om jeg skulle sovne av i hennes selskap, noe jeg dessverre kan finne på å gjøre etter en lang uke med minimalt med søvn. Natt til i dag fikk jeg jo sove, men det er langt fra nok. Mørketiden er virkelig kommet over oss, og da er det umulig å sovne når jeg burde og helt umulig nesten å stå opp om morgenen. Jeg tasser rundt med svære svarte søppelsekker under øynene og bustete hår siden jeg ikke har energi til å stelle pent med det. Heldigvis skal venninna mi nappe øyenbrynene mine, så jeg trenger i det minste ikke å blir forvekslet med en varulv eller noe annet skrømt. Hun har lagt ned forbud så jeg får ikke nappe dem selv, og jeg lar fornærmelsen passere siden hun er så flink, og i tillegg farger bryn og vipper! 

Men før besøket må jeg potte om tre av plantene våre som har vokst seg ut av de opprinnelige pottene. De har overlevd merkelig lenge i min varetekt, og ifølge min bedre halvdel og lillesøstra mi er det fordi plantene tror jeg kose snakker med dem, selv om jeg egentlig går rundt å kjefter. (Jeg er ikke enig, for jeg går aldeles ikke rundt å kjefter med unntak av noen få dager i måneden...)


Den ene planten, som jeg for såvidt hadde forventet skulle vokse seg stor. 

Også skal jeg ta en runde med yoga slik at de siste dagene med stress kan legges bak meg og jeg kan gå en rolig og balansert helg i møte. I alle fall frem til morgen, siden det ryktes at jeg kanskje skal på byen igjen. Det er nesten så jeg skjemmes siden det bare er to uker siden sist. Men nå er jeg ikke den som deltar på den typen festligheter alt for ofte, så det er vel ingen vits å bli bekymret. 

Ha en strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her. 

Noen mandager er bedre enn andre!

Så var mandagen her igjen, og jeg kan puste lettet ut etter en helg fylt med 10årsfeiring som inkluderte kakebaking sent på fredagskvelden, syk mann, en ørliten bytur på natterstid for min del og en hel haug med sure hormoner som har gjort meg noe lumsk i humøret. Heldigvis var formen over all forventning på søndag, til tross for væskeinntaket natten i forveien. 


Verktøy er helt nødvendig for å få et ønsket resultat av bakingen! Å mammas kjøkkenmaskin...

Kakebakingen gikk over all forventning, noe som kanskje er like greit for jeg hadde ingen kriseplan i tilfelle bursdagskaken ble mislykket. Men kaken ble ikke så verst, og bursdagsbarnet ga meg tommelen opp når han fikk smake på den dagen etter. Takk og pris at vi ikke har bursdag oftere, for noen baker blir jeg aldri. 

Lørdag var det selskap, og som med de fleste selskap var det høy lyd og høyt tempo. Også en grunn til å juble over bursdag kun en gang i året pr stykk. Min bedre halvdel klarte å snike seg unna siden han var sengeliggende, heldiggrisen! Han fikk heller kose seg med et besøk på legevakten mens vi andre måtte tvinge i oss kaker. 

Parfymen og hårvoksen ble en stor suksess, så der må jeg klappe meg selv på skuldra for orginalitet når det kommer til 10års gaver. Bare synd jeg må finne på noe annet til neste år, og at han enda er for liten til barbersaker. 

Lørdagskvelden var min bedre halvdel i bedre slag, så jeg kunne levne han alene hjemme uten dårlig samvittighet. Så jeg og minstesøster tok oss en bytur. Vi hadde en morsom kveld, selv om jeg hadde en følelse av å være fryktelig, fryktelig gammel. Men om ikke annet var det flere som ikke trodde meg når jeg sa jeg hadde to unger og nærmet meg 30 med stormskritt. (Om de bare prøvde å smigre og synes jeg egentlig ser gammel ut, er det også helt greit altså! Selvtilliten får en boost av det uansett.) Få ting er så underholdene som å studere alle de ulike og fantastiske menneskene som møtes på en uteplass. 


Prøvde meg på trutmunn, men resultatet ble ikke som forventet! 

Søndagen sto jeg opp med en forventning av dundrende hodepine og en form som får meg til å ligge i fosterstilling og fordømme meg selv og egne valg, men formen var uforskammet bra. Nesten som for 10-15år siden faktisk, og det er jo noe merkelig. Humøret var kanskje ikke på topp, men det hadde lite med alkoholinntaket å gjøre. Pms er ikke til å spøke med, og jeg fant det tryggest å holde sofaen med unntak av litt smårydding. 

Konklusjon av helgen er at jeg har fått påfyll på sosialt-liv barometeret, og kan takle de neste ukene med minimalt med voksenkontakt utenom mannen, familien og de på jobben! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Fem minutter med ro og fred!

Da har jeg sendt mannen og minstemann ut av huset, slik at jeg kan nyte noen øyeblikk med total stillhet. Og gudene ska vite at jeg trenger det, for bankingen i hode er rimelig ufint for øyeblikket. Egentlig skulle jeg sendt meg selv ut døren også, men siden jeg er blitt angrepet av basiller holder jeg meg i ro. Det er dagen for åpen brannstasjon, og selv om jeg liker å se kjekke menn i uniform, må nesten helsen gå først. Det kan jo være skummelt å få enda høyere puls en hva feberen allerede gir meg. 

De første fem minuttene satt jeg helt i ro, så bestemte jeg meg for å ta en lang dusj. Men å dusje med tett neste var ikke et sjakktrekk, og etter noen får minutter var jeg lei av vannet som gjorde det særdeles vanskelig å puste. Så jeg trampet ut av dusjen, tørket meg og så det svære haugen av klær som trengte vask. Så jeg bestemte meg for å ta runden gjennom leiligheten å se om det var mer som var gjemt under sofaputer, stoler og bord som skulle bli med på vaskerunden. På dette stadiet hadde jeg det ganske varmt,  og syntes det hørtes ut som en god ide å kjøle seg ned med litt klesjakt. Dessverre varte ikke varmen så alt for lenge, og klesjakten ble fort en kamp for å ikke fryse stiv. Jeg fant det første og beste som passet meg, og kastet det på. Men anstrengelsene hadde gjort meg alt for varm igjen, og jeg kastet like greit klærne inn i vaskemaskin. 

Så skulle jeg synke ned i sofaen med nettbrettet i fanget og gjøre et nytt forsøk på å nyte alenetiden. Men selvfølgelig var nettbrettet fri for strøm, og jeg måtte på jakt etter laderen. Og den laderen har en egen evne til å gjemme seg på de merkeligste plasser. Så jeg sjekket kjøleskap, klesskap, vaskeskap og under sengen. Men den var ikke å oppdrive. Etter mye flytting av rot dukket den opp, men siden ledningen er for kort til å brukes når jeg sitter i sofaen ga jeg opp ideen om å se noen beroligende videoer fra Afrikas villmark på netflix. Men nå hadde min tette neste bestemt seg for å åpne alle sluser, så det var bare å sprinte mot nærmeste papirholder. Nesesprayen holdt tydeligvis det den lovet. 

Siden bankingen i hode hadde gitt opp kampen mot ibux tenkte jeg at det ikke skadet å finne frem noe å ha på meg. Men når formen er dårlig er alle klær helt ubruklige, og etter flerre klesbytter hadde jeg mest lyst å hyle. Så jeg trampet inn på soverommet og slengte meg på sengen. En liten halvtime på øyet kunne være godt, og ide jeg lukket øynene ørte jeg klikket fra vakskemaskin. Klærne var ferdigvasket, og jeg kunne konstantere at jeg hadde rotet bort en hel time av dagen til ingen ting. 


Ca slik vil jeg ligge resten av dagen, bare på min egen sofa og uten å være knytt fast i bordet...

Mens jeg hengte opp klærne, kom jeg på at jeg tross alt gjør et halvhjertet forsøk på å være en slags mammablogger. Og for å være det må bloggen oppdateres, helst jevnlig. Noe jeg ikke har vært så flink til i det siste. Så resten av alenetiden min i dag skal jeg vie foran skjermen.

Ha en strålende lørdag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Hva gir man guttungen som fyller 10år?!

At det skal være så fryktelig vanskelig å finne en bursdagsgave til guttungen?! For noen år siden var det aldri et problem å finne noe jeg viste sto på ønskelisten, men det blir jo litt vanskeligere når arvingen sier: "Nei, vet ikke helt hva jeg ønsker meg..." At han i tillegg er kommet i aldersgruppen som ligger midt mellom barn og ungdom gjør ikke saken bedre. Om han bare hadde vært jente, da hadde det vært mye å velge i. For under dagens shoppingtur innså jeg at det finnes hyller opp og hyller ned med ting til jenter som liker rosa og glitter i alle kriker og kroker av butikkene, men fint lite til gutter og jenter som ikke liker rosa og glitter. Det er jo begrenset hvor mange solbriller, luer og capser han trenger når det kommer til å finne småting som ikke koster en formue. At jeg i tillegg har en visjon om at vi ikke skal kjøpe en masse skit som blir liggende å flyte har jo skapt noen hinder i veien for meg mot målet, en innpakket gave som skal glede det fine gutten min på dagen hans. 

Han har vel egentlig aldri blitt misfornøyd med en gave, om du ser bort i fra ullundertøy eller ullsokker. (Det skal han få lov å mislike, så lenge han bruker dem når været tilsier "så kaldt at du ikke kan tisse ute".) Og da er det jo ekstra stas og faktisk finne noe som han virkelig vil glede seg over! Jeg husker jo selv hvor magisk det er å våkne til bursdagsgaver og finne masse spennende under det fargerike papiret, og det kan jo være at det er blitt litt ekstra viktig nå som jeg får to-tre gaver når jeg har bursdag. Så de skal virkelig få gaver de gleder seg over når de er små, for det endrer seg betraktelig når du kommer i kategorien voksen. (Jepp, en smule bitter på dette punktet.) 

Så i dag har jeg travet rundt i byens største kjøpesenter, på jakt etter en liten gave som sier wow, ollallaaa og yes! (Ikke bokstavelig talt, han er vist ferdig med leker som lager lyder!) Mulig jeg og minstesøsteren min kunne droppet skobutikkene på vår vei, men det er viktig å gå nøye til verks. Vi så blant annet på utallige bøker, men problemet er jo at jeg ikke husker alle dem han har lest, det har jo blitt noen de siste årene. Og det endte opp med at jeg kjøpte en parfyme, en deodorant og en hårvoks... Kjempegave, tror jeg, eller kanskje ikke. Jeg har ærlig talt ikke peiling på hva han vil synes om den, men i det siste har han jo kastet et blikk i speilet før han har forsvunnet ut døren om morgenen, så det kan jo være at den faller i smak. Men på en annen side kan jeg få dette spørsmålet: "Mamma, syns du æ lukte fælt, å det e din feil at du e treg å ta mæ med til frisørn!" Jeg får leve i spenning frem til den store dagen, og får håpe at gaven jeg, min bedre halvdel og faren hans gir kan veie opp mot morens dårlige dømmekraft, om hun har det.

Hva har hendt, han var jo nettop så liten at vi kunne le når han stjal kaken min som var gjemt unna i kjøleskapet! 

Og jada, han blir helt klart bortskjemt av å få to gaver på bursdagen, eller tre om du teller med den fra lillebroren, men ta det helt med ro, det varer bare til han blir voksen...

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg burde finne frem støvkluten, men...

En titt rundt meg sier at jeg absolutt ikke børe bruke tiden min foran en dataskjerm, men på en annen side stikker ikke skittene sokker som er strødd utover gulvet avgårde. Det gjør heller ikke de enorme hybelkaninene som er er blitt så tamme at de har kommet frem fra hulen under sofaen. De har til og med tatt med seg noen legodeler, som jeg helt sikker burde rydde opp før jeg trør på dem, i morgen tidlig før småfuglene står opp.

Jeg burde også finne frem støvkluten, og fjerne det tykke laget av grå masse som dekker absolutt alle overflater, inkludert skjermen jeg titter på. Men slik det er nå gjemmer støvet små skraper og riper i hyller og skap som har sett bedre dager. 

Jeg burde rydde papirene som ligger på både kjøkkenbord, stuebord og ledige hyller, før haugene utgjør en risiko for skred. Papirer som enten kan kastes, eller som skal settes sirlig i perm for videre oppbevaring. 

Jeg burde pakke bort søte sommersko og finne frem de som hører vinteren til, og koste ut sandkassen som har tatt bolig i yttergangen. Eller fylle sanden i en bøtte, så vi har når når isen kommer utenfor døren. 

Jeg burde vaske de lette sommerklærne og pakke dem bort, og finne fram gode og varme ullklær, før ungene etterlyser dem. For nå er vel sommeren over, dessverre.

Jeg burde skrive en handleliste, og planlegge middagene så vi kan skryte av et sunt og variert kosthold, istedenfor å stresse på butikken etter jobb hver eneste dag å røske med seg det første og beste jeg finner i frysedisken. 

Jeg burde bruke tiden min på å sortere de nyvaskede sokkene, og lokalisere deres partner som enten ligger under en seng, bak en sofapute, under et skap eller inni en lekekasse.

Jeg burde rydde utenfor døren, og sette inn alt som ikke hører høsten og vinteren til før det fryser fast. Og fjerne malingsspann som har stått der alt for lenge. 

Jeg burde legge trekk på etternøleren med navn engelsk-bok, før den mister sin nye glans, og før jeg stiller meg i et dårlig lys hos lærerne. 

Jeg burde sjekke at vi har nok medisiner også for neste uke, slik at jeg ikke må stresse på apoteket i siste liten. 

Jeg burde vel lage meg en kopp kakao med krem, men ikke engang det orker jeg i kveld. 

Men når jeg virkelig tenker meg om, er alle disse oppgavene her i morgen, så nå kan jeg like greit kose meg med en varm kopp te, og en rolig kveld foran tv nå som guttene er i seng. Jeg skal nyte synet av rotet, og glede meg over at jeg har et hjem, en familie og en mulighet til å la rote ligge litt lenger. 

Facebooksiden min finner du her, og meg finner du i sofaen med beina godt plassert under et pledd med en stor kopp te i hendene. 

Åpen dag på politistasjon.

Lørdag var det åpen dag på politistasjon, og med gutter i hus måtte den besøkes. Når minstemann hørte at det skulle være politihund der ble han i hundre, for han skal enten bli brannmann eller politimann med hund. Han hoppet rundt og jublet, og ville helst ha på seg det alt for lite politikostymet. Men vi klarte å overtale han til vanlige klær, heldigvis. Det er ikke så lenge siden vi hadde en brannmann med oss på handling, og den holdt liksom. Vi fikk en del oppmerksomhet for å si det sånn. Eldstemann så også frem til besøket, men han lurte mest på om de kanskje fikk noen sukkertøy der og om politiet hadde våpen på seg. 


Først var det fingeravtrykk som skulle testet, og eldstemann tok på seg rollen som lærer og informerte broren om at alle har forskjellig mønster på fingrene. De fikk også se på avtrykket med forstørrelsesglass. 


Det var mye folk og minstemann syntes det var litt skummelt, så det var kjekt å holde pappa i hånden. 

Guttene inspiserte politibilene, og fikk prøvesitte dem.

Dagens høydepunkt var lasermålingen, og politimannen skal ha ros for den gode forklaringen. Det var stor stas når minstemann klarte å måle hastigheten. 

Eldstemann fikk også prøve, og mente at det var bra han hadde spilt så mye dataspill så han klarte å treffe. Han insisterer på at han bare må spille mer, sånn i tilfelle han skal bli politi. Jeg vet ikke hvor enig jeg er i akkurat det, men han skal ha for forsøket! 

Det ble også utdelt klubber og ballonger, til eldstemanns fornøyelse. Vi fikk også se hunden søke etter narkotika i en bil, men siden bildene mine har så mange folk på velger jeg å ikke publisere dem. Men om du sjekker ut denne linken til avisen itromsø får du se han i aksjon. Vi var vist på bildene, og står helt i bakgrunnen og ser på. 

Til slutt gikk vi inn og der fikk guttene hveteboller. Minstemann husket også på den gangen tyven rømte bak ryggen til politiet, og vi måtte le litt av iveren når han fortalte om det. (En helt ekte tyv!) 

Det var en super dag, og begge guttene storkoste seg masse! Minstemann er nesten helt sikker på at han skal bli en av dem i hundepatruljen, og snakker stort sett ikke om andre ting nå om dagen. Han lurer veldig på når vi får møte en sånn hund neste gang. Han har foresten ikke helt glemt ønsket om å bli brannmann, men jeg er ganske sikker på at det blir enten eller. Mulig vi må legge en tur innom brannstasjon når dem har åpen dag, men det blir vel ikke før neste år. Eldstemann har foresten bestemt seg for at han ikke skal kjøre for fort når han får lappen, selv om han fortsatt skal feste mye. (Det kan du lese mer om her: Neida, æ skal drikke masse sprit!) Han er vist på vei å bli stor! 

Facebooksiden min finner du her. 

Uken som gikk.

"Mamma, nu e klokka halv ti så dåkker kan stå opp!" 

Hvor i alle dager er ungene mine, og hvem er det som har vært hos oss hele morgenen? Vanligvis er en av oss voksene oppe før klokken syv for å megle mellom to ikke fullt så enige brødre, men i dag har de altså vært enige. Siden jeg får delvis panikk om jeg sover for lenge i redsel for å kaste bort dagen, var jeg rask ut av sengen. Synes om møtte meg i stuen var minstemann i full gang med å skjære eple, en hytte som dekket hele stuegulvet og en eldstemann som sa han hadde blød neseblod. Alt som normal, men hvordan har de klart å være så stille at ikke vi har våknet? Nå skal jeg selvfølgelig ikke klage over at vi har fått sove lenge til en forandring, det var nydelig å stå opp uthvilt. (Natten har som vanlig vært lang, og et par runder i natt mellom rommene traff jeg både hylle og vegg, så jeg har sikkert sovnet når jeg tasset tilbake i sengen vår. Til slutt flyttet minstemann i vår seng, og jeg sov på 30 cm resten av natten. Men søvn er søvn!) 

Siden min bedre halvdel var syk og minstemann like så på onsdag når jeg hadde bursdag, skal vi ha kakeselskap i dag. Så i går panikkvasket vi leiligheten og nå skal jeg forsette med oppryddingen som virkelig trengtes. Tror vi skal invitere andre på besøk oftere, så blir det mindre opprydding når vi først skal ha noen inn i hjemmet. Litt opptatt av fasaden må jeg jo være, men tenker at det holder at stuen er besøksvennlig. Regner med det er helt innafor å kaste haugen med klær på sengen vår.

Denne uken har pappa saget ned trærne som har strødd kongler over alle bilene i innkjørselen, etter at skjera hadde flyttet ut. Reiret var svært imponerende, og de har virkelig gjort sin flid når det ble laget. Fikk litt dårlig samvittighet for at vi saget det ned, men trærne var i fare for å treffe strømledningene, så er like greit at de bel fjernet.


Minstemann inspiserte også reiret, og lurte på om vi kunne ta det med inn. Men der går grensen, gråstein holder i massevis så noe reier skal jeg ikke ha innendørs! Nå må jeg bare passe på at han ikke lurer det inn når vi står med ryggen til! 

Vi har også hatt besøk av julenissens hjelpere, og det må være dem siden de overhode ikke er redde for folk. De leet ikke engang på hode når jeg kom tassende med kamera, men det kan jo være de er blitt vant til alle turistene som får bussene til å stoppe midt på veien og lager milevis med kø for å fotografere fenomenet. Vi som bor her er like vant til disse som kattene som lusker rundt, og er mer bekymret for blomstene vi såvidt har klart å holde liv i gjennom den kalde sommeren. Det kan jo være at han trodde jeg ikke så han siden han hadde tatt ei greiner på hode, men den var kanskje litt tynn for et så stort dyr. 

Siden jeg regner med at blomstene blir mat, har jeg laget meg en bukett av knapper. Jeg ble fornøyd med resultatet, og tror faktisk jeg skal lage noe lignende den dagen vi endelig blir gift. Ikke at vi stresser akkurat, men det kan jo være greit å legge planer nå uansett. Og en knappebukett er både originalt og sjeldent, og ikke minst veldig meg. Så blir jo det store spørsmålet hvordan farger jeg skal gå for, og hvor jeg skal få tak i så mange knapper. Så tips om billige knappemixer som kan kjøpes på nett taes imot med takk! 


Jeg har også kjøpt bursdagsgave til meg selv, siden jeg synes det er fryktelig kjipt å være voksen og få så lite pakker. Og denne skal jeg virkelig kose meg med utover høsten, planen er to kjoler og en jakke til meg selv! Så nå er det bare å finne ut hvordan oppskrifter jeg vil bruke, og så sette igang. (Mye salg på garn for tiden, så vurderer om jeg fortjener enda en pakke!) 

Nå skal jeg lage trekk til sjokoladekaken jeg bakte sent i går kveld, og glede meg til besøk sener i dag. 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg er her enda!

All ære til dem som lever med kronisk svimmelhet, og som ikke går på veggene innen en uke. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg beundrer dem som kan leve slik hver eneste dag og priser meg lykkelig over at jeg med stor sannsynlighet er tilbake ved det normale innen veldig kort tid. Og om jeg ikke er det, kan jeg slutte med medisinen jeg får og prøve en annen. 

Den siste uken har jeg innsett at jeg ikke bør nærme meg skarpe kanter, for jeg vet aldri når svimmelheten kastes over meg og jeg vagger til siden som en full bryggesjauer. Jeg har fått så mange blåflekker på bena at du ikke kan se at det har vært en kald og lite solfylt sommer i nord, og jeg har innsett at oppussing overhode ikke er aktiviteten du bør drive med i en slik tilstand. Heldigvis er alle fingre fortsatt på plass, og om du ser bort i fra en hylle som ramlet på foten min er jeg rimelig hel. 

Men det positive er at medisin virker for smertene, noe jeg håper den vil forsette med. Jeg kan ikke huske sist jeg kunne sitte på kvelden og kjenne at jeg er fullstendig smertefri. Det er nesten litt mistenkelig, og jeg har et par ganger klypet litt i låret for å sjekke om jeg kjenner det. Så nå får bare bivirkningene forsvinne, for jeg ser frem til en aktiv høst uten de samme begrensningene bena har gitt meg tidligere. 

Jeg har fått flere meldinger om alt er bra med oss, og om du ser bort i fra mitt lille svimmelhetsproblem er hverdagen tilbake til det normale. Siden formen har vært dårlig har jeg ikke orket så lenge foran skjermen av gangen, ettersom linjene flyttet på seg selv om den sto helt i ro på et bord. Men takk for omtanken, den varmer faktisk veldig mye. Eldstemann har startet på skolen, selv om han helst så at han fikk en måned til med ferie. Minstemann storkoser seg i barnehagen og har dessverre dratt på seg høstens første forkjølelse. Vi har endelig fått varmekabler på rommet til guttene og rommet er så og si ferdig. Jeg kan ikke si det samme om resten av leiligheten som ser rimelig rotete ut, men det får bare være til jeg føler meg bedre. Vi har også fått årets sommer til nord, og har merkelig nok kost oss med sol en hel uke! Varmen har vært deilig både for liten og stor. 


"Auda, mistet skoen. Skal prøve å ikke ramle i vannet!" Sist søndag besøkte vi fjellfroskvannet, og tok en nydelig kveldstur på stranda. 

Så vi har det i grunnen så bra som vi kan ha det, selv om mor i huset har flere blåflekker på bena en de ganske aktive guttene sine! 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg er arrestert.

Siden leiligheten vår står på hode tenkte jeg at en liten hvil på mammas sofa var en god idé i dag. På grunn av en ny medisin har jeg vært ekstremt trøtt, og om jeg hadde tenkt meg om hadde jeg utsatt oppstart til etter at guttenes rom var ferdig. Men neida, så langt giddet jeg ikke tenke.

Etter middagen min søte søster hadde laget ramlet jeg ned på sofaen, fant frem en bok og tenkte at livet er virkelig ikke så ille. (Tenkte det motsatte en time tidligere når jeg satt på min egen sofa og febrilsk prøvde å holde øynene åpne der jeg beskuet enorme mengder rot.) 

Minstemann lekte seg harmonisk, han er av typen som ikke trenger underholdning for å trives, og det betyr at jeg med stor sannsynlighet får ligge i fred en fem-ti minutter før jeg hører mamma eller Yvonne. (Om det er Yvonne er han mest sannsynlig misfornøyd med noe jeg har sakt, og det betyr trøbbel.) 

Ha pjusker gjerne rundt meg, så det er ikke alltid jeg følger like mye med. Han var dypt konsentrert, og jeg enset ikke hva han holdt på med. Men han hadde fått seg garn hos bestemora, og etter en stund merket jeg at det strammet rundt håndleddet mitt. Han var strålende fornøyd, og utbrøt "Mamma, nå kan du få ligge her helt i ro, og du kan ikke gå noen veier." Jeg observerer tråden rundt hånden min, og rundt bordbeinet ved siden av sofaen. Den lille rampen har fanget meg, og det uten at jeg har fått det med meg.


Men historien slutter ikke her, for plutselig springer arvingen avgårde i vill fart, og kommer tilbake med en boks med druer. "Mamma, her har du mat så du ikke må sulte!" Han stapper en drue i munnen min, og er tydelig fornøyd med seg selv. Han klapper seg på skuldra og ser seg rundt før han springer avgårde på nytt. 

"Mamma, den her bøtta må du tisse i, før du kan ikke gå på do når du sitter fast i bordet, og i tilfelle det lukter stygt setter jeg denne på nesen din!" Han stapper klesklypen på nesen min, og springer tilbake til den nylagde datamaskinen og forsetter leken. 

Etter en stund blir jeg lei av å ligge på sofaen, vel vitende om at jeg har store mengder arbeid som venter i etasjen under. Så jeg roper på fangevokteren, og hvisker i øret at jeg synes han kan fange tanta si. Hun sitter å taster på telefon i den andre sofaen, og har bare godt av å bli forstyrret. Han syntes det var en perfekt ide, og jeg ble løslatt. 

Facebooksiden min finner du her. 

Prosjekt nytt barnerom er startet!

Tusen takk til alle som har lest, delt, likt og kommentert innlegget jeg skrev her om dagen, det om at jeg ikke vil nekte mine barn en far. Jeg er ydmyk over alle de fine tilbakemeldingene, og jeg skulle gjerne svart alle som har skrevet både her på bloggen og på ulike facebooksider som har delt innlegget mitt, men jeg er fortsatt en smådistre mamma som ikke har allverdens tid til data i hverdagen. (Og det er årsaken til at jeg stort sett bestandig legger ut blogginnlegg sent på kvelden, for ikke snakk om at jeg får sitte i fred når guttene er våkene.) Jeg tror jeg har lest det meste, og er helt overveldet av rosen jeg har fått. Jeg har også sett de kommentarene som mener at jeg bare skrev dette for å få ros, men dem om det. Om en person tenker seg litt om etter å ha lest dette og tar det til etterretning så barnet/barna får det bedre er meningen med innlegget oppfylt. Og til alle dere som kjemper for å få delta mer i deres barns liv, jeg føler med dere og håper at ting ordner seg. 

De siste dagene har jeg vasket klær til den store gullmedalje, for neste og siste ferieuke skal vi bruke til å pusse opp rommet til guttene. Nå skal det endelig bli varme i gulvet for minstemann, men først ligger enorme mengder arbeid foran oss. 

Vi bor i en veldig liten leilighet, og når et rom skal tømmes blir et annet overfylt. Så den neste uken vil stuen vår være ubeboelig, men det er kanskje like greit at vi ikke finner veien til sofaen. Men for øyeblikket er vi med godt mot, og når belønningen forhåpentligvis blir litt bedre nattesøvn til vinteren så er det verd slitet. 

Siden solen har vært innom oss, til en forandring, har vi brukt de siste dagene ute. Det er lite koselig å stå ute å pusse hyller i regnvær, så muligheten måtte utnyttes. Siden de skal inn på guttenes rom fant jeg ut at det ikke skadet å pusse ned de skarpe kantene. De skal få noen strøk med maling, men det blir når soverommet er tømt. 

Nå skal jeg synke ned i sofaen med strikking i fanget, bakgrunnsstøy på TV og bare nyte kvelden. 

Facebooksiden min finner du her. 

Den nesten mislykkede sommeren. (Campingtur med skade, regn og vannlekkasje.)

Å forvente en liten ferie uten de helt store problemene er som å tro på julenissen. Som jeg har skrevet tidligere skulle vi prøvekjøre vogna som tok inn vann tidligere, for å forsikre oss om at skruene som var løse var problemet. Vi har også måtte utsette oppussingen av rommet til guttene, så vi kom frem til at vi fortjente en aldri så liten tur. 

Men vi kunne nesten bare blitt hjemme, for i grunnen har turen kostet mye mer en forventet. Men kort oppsummert inneholdt ferien skade, regn, lekkasje, elendig internett, diskusjon, sure fjes og noen fine øyeblikk som gjorde turen verd slitet. Siden jeg mest sannsynlig bare vi sutre i hver eneste setning skal jeg heller dele noen bilder med dere. 


Fremme på campingen var det bare å hive seg rundt, først med de vanlige gjøremål som å få ned labber og få vogna i vater. Guttene hjelper gjerne til de første minuttene, og mannen kan klappe seg på skulderen av en bra kjærring som ikke er redd for å knekke neglene. Så var det bare å vente på svigerbror og tapen, ettersom vi har fått en jævlig kjip skade på vogna. (Og her har du merutgiften på denne ferien!) Ekstremt irriterende er det i alle fall, men vi fikk gjøre det beste ut av det. Flaks jeg har en mann som kan brukes som stige.

Men noen fine dager fikk vi, før regnet kom og vogna på nytt slapp det inn. Guttene storkoste seg og det gjorde også vi voksene. Eldstemann klatret på alt han kom over og minstemann jublet for at han klarte å gå uten sko i sanden. Vanligvis liker han det ikke. 
Det er obligatorisk å stikke stortåa i vannet, men det var iskaldt. Så minstemann fant det best å holde seg på land, og eldstemann sprang rundt som om vannet skulle holdt 30grader. Men det gjorde det altså ikke. Jeg måtte også teste lekeplassen, og sprang selvfølgelig om kapp med ungene og nådde frem først. #supermamma viser ingen nåde i kappløp. 

Eldstemann viser muskler, og informerte om at han hadde en del pulver i armene...

Heldigvis lå temperaturen over 15 grader, og vi hadde flere dager der den var over 20, så minstemann hadde det utmerket. Han sov godt alle nettene utenom en, og de var overlykkelige når de endelig fikk bade. Når det var overskyet tok vi oss noen byturer for å se oss rundt, men vi kastet ikke bort sjansen til bading når solen var fremme. Jeg testet også hoppeformen, og innser at tyngdekraften jobber mot denne mammakroppen. 

Jeg ble så stolt når jeg så hvor flink eldstemann var å ta med minstemann i vannet, og jeg er i grunnen ganske imponert over svømmeferdighetene, for han klarte å svømme med broren på ryggen. Han tok han også med i skliene og jeg kunne følge med fra land. Det skal være ekstremt varmt før jeg bader frivillig, og det var det ikke. 

Når vi dro hjemmefra var det meldt bra vær hele perioden, men selvfølgelig ble vi overrasket med regn. Så vi bestemte oss for å dra hjem, for det er lite fristende å sitte inne i en liten campingvogn med to gutter som gjerne krangler når de kjeder seg. Og hele veien regnet det, så da vi stoppet for å finne frem kveldsmat til guttene oppdaget eldstemann at sitteputen i fronten var våt, og med litt nærmere inspeksjon innså vi at vannet kom inn i skapene, for så å renne ned på ting, puter og annet rot. Det ramlet ut noen salige gloser, før jeg roste eldstemann som oppdaget det, ga minstemann medisin og lovde ungene at de skulle få eple å potetgull til kveldsmat. De jublet, for fra før hadde jeg gitt dem lov å være våken helt til klokken 01:00 som var beregnet hjemkomst og latt dem se på dvd hele dagen. Så de mente jeg kunne kåres til årets mamma, og de glemte det faktum at jeg hadde beordret dem til sengs hver kveld lenge før det ble stilt på campingen, nektet dem shorts når det ikke var sol, stoppet alle former for diskusjoner og krangling, og tvinga dem til å spise frokost før dem fikk gå ut. 

Det var sjeldent godt å komme hjem i går, og ikke engang det faktum at jeg hadde glemt å slå på varmen før vi dro tok gleden fra meg. En iskald hjemkomst, men det kan jeg leve med. Snille mamma å pappa ventet oppe når vi kom og fikk inn ungene så jeg og min bedre kunne redde innholdet i vogna fra regnvannet.

Forsøket på å melde skaden på nett gikk feil, så jeg håper forsikringsselskapet ringer oss opp i morgen. Så må vi kontakte verksted med tanke på vannet som renner inn og faren for at vogna snart forvandles til et akvarium. Jeg mistenker nesten at jeg vil se fisker svømme i vinduene i morgen. 

Facebooksiden min finner du her. 

Snørr, høste og en smule bitterhet.

Er det ikke typisk at jeg blir syk når vi skal ha barnefri og jeg endelig har ferie? Det er jo en uskreven regel at vi ikke skal få lov å nyte noen dager uten større ansvar hvilende på våre skuldre. Gud forby at vi skulle få mulighet å kjøre en aftentur og ta noen bilder av midnattsolen, spise en romantisk lunsj ute i solen eller pleier vårt sosiale liv som til tider er lagt i ruiner. De siste to dagene har jeg hostet, snørret og toppet det hele med vondt i øret. Og jeg kan takle mye, men øreverk er ikke en del av det. Jeg blir liggende sammenrullet på gulvet og synes fryktelig synd i meg selv. (Sånn sett er det jo bra at ingen av ungene er hjemme, jeg vil nødig lære dem opp i hvordan ikke opptre når du er syk.) Det værste av alt er at jeg våknet halv åtte i dag tidlig, enda jeg kunne sove hele dagen om jeg ville. Men neida, lys våken av øreverk. 

Men i dag var feberen borte, og jeg tok avgjørelsen om at jeg kunne takle en time i sola med strikking i fanget. Vi har tross alt bare et gjennomsnitt på to sommerdager i løpet av det som regnes som sommer, og de kan ikke kastes bort inne på sofaen. Og som den realisten jeg er var det en ullgenser som tok form i hendene mine, jeg tviler sterkt på at varmen holder, og minstemann trenger nye ullklær. (Skal også strikke til eldstemann, men han kommer ikke til å bruke dem før det er iskaldt ute og jeg tvinger han til å bruke dem, så det haster ikke så veldig.) 

Jeg tok også sjansen på en handletur, og dro innom felleskjøpet for å fikse næring til plantene. De henger litt med hode, og jeg tror ikke det er sutringen min som har gjort utslaget for deres deprimerende vesen. Også katte-stopp ble kjøpt inn, for nabolagets firbente har bestemt seg for at mitt nylagede blomsterbed er det perfekte toalett. Og jeg som trodde det så riktig så bra ut. Men satser på at de holder seg borte nå, og heller skiter hjemme hos seg selv. 


Ligger fortsatt i den stillingen, men noen unntak når jeg går på do eller finner meg mat. 

Så er det bare å krysse fingrene for at jeg blir frisk i morgen, får sove hele natten og kan nyte en dag i solen i morgen. (Lite sannsynlig den siste, ettersom det visstnok er meldt regn og vi har brukt opp to soldager.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Sommerferie med dårlige prognoser.

Da er ferien startet, og som normalt blir jeg liggende nede for telling. Heldigvis ser det bare ut til å være en lett forkjølelse, så jeg holder meg på bena til tross for snør og hoste. Etter noen gode timer med søvn på morgenen i dag tok vi turen til byen for å bestille nye glass til filterbrillene til minstemann og for å kjøpe maling til rommet deres. Selv om vi må vente med oppussingen til pappaen min kommer seg på bena handler vi inn det som trengs. Og til nå ser det ut til at vi klarer prosjektet uten å bruke så alt for mye penger. 

Prognosene for ferien vår så ekstremt dårlige ut, siden oppussing ble lagt på is, campingvogna var lek som en sil og vi hadde flere store utgifter før sommeren startet. Og for å toppe det hele har min bedre halvdel mest sannsynlig fått gikt. Ikke rart at guttungen sliter med bena, når både mor og far har dårlige gener, tydeligvis. Noen ganger lurer jeg på hva galt vi har gjort siden vi har så mye uflaks. 

Men sist uke fikk vi også den gledelige nyheten om at campingvogna var mindre skadet en antatt, så nå er hun kommet hjem. For å være sikker på at vognen ikke trøbler må vi prøve å kjøre med henne i regnvær, så vi har bestemt oss for å ta en tur over grensen. Og jeg skal ærlig innrømme at det blir veldig godt å dra bort litt. Guttene er også strålende fornøyde, selv om de ikke hadde noen innvendinger på at vi egentlig bare skulle bli hjemme. Så får vi heller bruke litt av sparepengene våre, men jeg synes vi fortjener å dra bort. Det som koster mest er drivstoff og opphold, og mat må vi uansett kjøpe uavhengig av hvor vi holder til. Så nå følger vi nøye med værmeldingene for å se hvor det meldes sol, slik at vi kan kjøre dit. 


Yes, endelig ferie! 

Så når jeg blir i bedre form skal vogna vaskes, leiligheten ryddes og klær pakkes, men frem til da skal jeg ligge på sofaen med macen i fanget eller en bunt med garn. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Mamma kan sove 7 minutter."

Siden jeg hadde en aldri så liten hodepine når jeg kom hjem fra jobb bestemte jeg meg for en kjapp powernap etter middag, på sofaen. Jeg ga beskjed om når jeg måtte vekkes så ikke nattesøvn skulle kastes bort, og sovet ganske fort. Jeg kaster ikke bort dyrebare minutter med søvn frivillig, å da må man sovne raskt. 

En stund ut i halvtimen min bestemte minstemann seg for å innta lekeplassen ved siden av meg, også omtalt som sofa. Jeg sanset dette, så jeg antar at søvnen ikke var spesielt dyp, noe den muligens ikke kan bli når noen skravler inn i øret ditt og roper litt innimellom når legoklossene ikke gjør helt som dem skal. Etter en stund hørte jeg minstemann spørre sin far om jeg skulle sove lenge, for det var så kjedelig. Faren svarte at mamma skal få sove en stund til. Det gikk noen minutter, og så hørte jeg minstemann si: "Er det mange minutter nå til vi skal vekke mamma?" Neida, hun kan sove 7minutter til. Jeg kjente jeg ble fornøyd av den informasjonen, og falt tilbake i drømmeland. Det gikk et minutt og spørsmålet gjentok seg, og svaret var 6 minutter. 

Slik foresatte det helt til mine syv minutter var brukt opp, og jeg var lys våken. Men om ikke annet fikk minstemann vekke moren sin, og det var han strålende fornøyd med. 

Neste gang skal jeg legge meg i bagasjerommet på bilen, da vil jeg sikkert få sove den nøye oppmålte halvtimen min uten søte avbrytelser fra mine barn. 

Facebooksiden min finner du her. 

Endelig en hel natt med søvn!

"Tattattaaa, mamma jeg har sovet hele natten!" En superfornøyd gutt vekket meg i dag tidlig, tydelig overrasket over natten som hadde vært. Det er veldig, veldig lenge siden sist, og jeg tror ikke gleden kan beskrives med ord. Det var neste s jeg hørte munter musikk rundt meg og alt fikk et ganske rosa skjær. Men han fortjente virkelig en god natt med søvn, og jeg skal være så ærlig å si at det gjorde jeg også. 

Siden sommeren endelig er kommet til nord skal vi låne hytta til mine foreldre i helgen, og vi krysser fingrene for at det blir en tur på havet og lange dager ute. Vi skal til og med være så dristige at vi tar med grillmat. Været kan bytte rimelig fort, og selv om det meldes opphold betyr det ikke at det blir det. Jeg har vært så optimistisk at jeg har pakket solkrem, og jeg håper faktisk at vi vil få bru for den. Regnklærne blir igjen hjemme, og om det skulle bli regn har jeg store planer om å være inne. 

Nå er det bare en uke igjen på jobb før jeg tar ferie, og det skal bli godt å gjøre ingen ting. For selv om vi gjerne skulle besøkt en plass med bedre værprognoser, så er det fint å vite at vi ikke må stresse med noen ting. Minstemann tok ferie fra barnehagen i dag, og han har informert om at han er veldig klar for sommerferie.

Oppussingen må også utsettes på ubestemt tid siden pappaen min er blitt syk, og han skal hjelpe oss med varmekablene. 



Så nå må jeg rote sammen det vi trenger for helgen, og sjekke at bamsene som har fått seg en vask er tørre. 

Ha en strålende helg! 

Facebooksiden min finner du her. 

Klar for avlastning.

Da har minstemann pakket sekken med Fantorangen og tatt turen rundt huset til mine foreldre. Vi har avlastning, og han skal være der til søndag, og vi skal sove. Så i helgen skal vi finne på noe sammen med eldstemann og forhåpentligvis sove masse. Og siden været svinger fra time til time og vi har vintertemperaturer ute, trenger vi all den søvn vi kan få. Natt til i dag var jeg mer våken enn sovende, og når klokken ringte hadde jeg mest lyst til å kaste den i veggen. 

Minstemann har bestemt at bare en bamse får være med til besteforeldrene, og når den skal velges ut må han bruke telle-reglen han har lært i barnehagen, og som han selv har bygget på. Elle, melle, deg fortelle, skipet går, ut i år... Resten av pakkingen overlater han til oss, selv om han helt sikkert hadde klart å pakke det selv. Han er en ryddig liten tass med god orden, så han vet godt hvor mye klær han trenger de neste fire dagene. 

Eldstemann gleder seg til helgen, og synes nok det er litt godt å ha oss for seg selv. Eller jeg liker i alle fall å tro det, selv om vi ikke ser mye til han nå som det er sykkelsesongen er i gang. Men vi synes i alle fall det er godt og kunne vie han hele vår oppmerksomhet en stund. 

Ellers har vi vært en tur innom ganske mange butikker og funnet frem til hylle systemet vi skal bruke på guttenes rom. Og prisen ble virkelig ikke så ille. Siden vi skal ha dem spesialtilpasset må vi kjøpe plater og skjære dem til selv, og til slutt må de males. Så i løpet av den neste uken skal det handles inn, sammen med maling og andre greier som trengs. 


Litt upraktisk at Fantorangen er større enn sekken, men med litt stapping fikk han plass til både den og nettbrettet sitt. 

Facebooksiden min finner du her. 

Sankthansfeiring med dårlige odds.

Jeg minnes sankthans fra barndommen med et smil om munnen, og husker noen rolige, bekymringsfrie dager hvor vi var fjæra å laget bål, grillet pølser og hadde sol. Det er mulig at min mor husker noe helt annet som minner henne om stress og organisering, og at min illusjon om at det alltid var sol på denne dagen før i tiden er litt feil. Men i alle fall har jeg like store forventninger hvert eneste år, og sutrer like mye hver gang været viser seg fra sin dårligste side. Så det var jo en selvfølge at jeg sto opp til en himmel dekket av bomull dyppet i sørpe på vårparten og det selv om det var meldt finere vær i nord. Hele dagen trommet det regnvann over oss, og jeg la alle planer om fjæratur på is. Jeg har åpenbart noen motforestillinger til ordtaket "det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær", og går ikke ut for å nyte grillpølser om være er ugjestmildt og fuktig. 

Så jeg avtalte heller at vi skulle komme på middagsbesøk, og en stund etter jobb satte vi oss i bilen. (Men først måtte minstemann overtales som ikke hadde lyst å gå ut i det hele tatt, og helst bare ville ligge mellom sofa og stuebordet. Og det tok sin tid...) Fordelen med at vi må kjøre er at minstemann får seg litt søvn, noe som igjen gjør at han får seg en bedre ettermiddag. (Han er en av de magiske barna som legger seg uansett hvor mye han sover om dagen, og sovner med det samme uten 29runder på do, 3,5 glass vann, 7 nattasanger og 76 andre årsaker.) Siden han hoster stygt og har sovet ekstremt lite i natt har vi holdt han hjemme i dag, og om han hadde vært i barnehagen kunne vi bare glemt en tur ut av huset. Eldstemann har dratt til pappaen sin, så han var ikke med oss. (Litt kjedelig, men tipper han har det strålende hos faren uten en mamma og bonuspappa som maser og en lillebror som terger.) 


Vi ble overrasket av varmen i ettermiddag, for på mystisk vis hadde vi kommet opp i et tosifret plusstall, og når solen stakk innom fikk vi en veldig behagelig temperatur. (Jada, det var varmt selv om minstemann har på seg ullvotter!) Vi hadde selvfølgelig glemt solbrillene hans hjemme, og redningen ble en caps. 

To gode venner som tar en pust i bakken, det tar på å leke. 

Minstemann var så heldig å få seg en ekte hjemmelaget fløyte, og kom frem til at det var en hundefløyte. Jeg tror muligens dette var dagens høydepunkt. 

Det obligatoriske bålet på sankthans og pølsene som ble middag/kveldsmaten vår. Ingen ting er så godt som pølser som er delvis svartsvidde på en side og rå på den andre. 

Hengekøyen ble også testet ut, og en slik ønsker jeg meg til å ha i hagen her hjemme. Tenk å ligge å lese en bok i skyggen en varm sommerdag. (Mulig det er litt vel urealistisk å tro jeg får ligge der i ro og fred, men jeg kan i alle fall drømme om det!) 

Så var tiden inne med litt lek igjen, før vi satte kursen hjemover. 

En vakker sommerkveld, hvor Nord-Norge viser seg frem fra sin beste side. (Selv om den gjorde det motsatte åtte timer tidligere, når det regnet smådjevler og blåste stiv kuling, minst. Jeg er fortsatt bitter!)

Fargene og lyset er magisk, og jeg skulle ønske jeg hadde et slikt maleri jeg kunne sett på alle de kjipe stundene når alt virker håpløst. 

På vei hjem oppdaget minstemann en blindpassasjer som hadde haiket på buksen hans. Den ble underholdning resten av kjøreturen og nå sitter jeg barnevakt. Den lille rakkeren har fått bolig i en boks, og jeg har fått streng beskjed om å passe på den til i morgen, og den skal stå på stuebordet! Og om jeg skulle være så uheldig å miste den er det bare å gå ut i hagen, for samtlige trær er dekket av små kryp som spinner rundt og spiser opp bladene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Popkorn i ører og nese.

"Om dere ikke slutter nå legger jeg meg ned på gulvet å hyler alt jeg makter, mens jeg slår i gulvet." Mor i huset har åpenbart en kjip mandag, og er på randen av hysteri etter x-antall beskjeder som to stykk gutter glatt har ignorert. Så hun tenker at deres egen metode må fungere, og ikke minst blir humøret alltid  bedre av å hyle litt.  

"Om du gjør det skal jeg putte popkorn i munnen, nesa, ørene og hendene dine, og da kan du ikke hyle mer", minstemann er snar med å svare og det er nesten så jeg tror at han har spart denne kommentaren og bare ventet på at mor skulle ha en dårlig dag. Og jeg må bare understreke at dette bruker ikke jeg å svare når de kommer med samme trusselen, men neste gang skal det helt klart prøves.  



Jeg fant det tryggest å la være å svare, for jeg har ikke lyst til å få stappet popkorn i ørene og nesen. Men jeg tar hintet og skal lage meg litt med det samme ungene har sovnet, for det hjelper helt sikker på den kjipe mandagen min. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Ufin campingvogn, uoppdragen vaskemaskin og kaktus i halsen. (Advarsel, bare klaging!)

Akkurat når jeg trodde grensen for uflaks var passert med god margin biter livet meg i leggen på nytt. Og for øyeblikket synes jeg det er fryktelig urettferdig, selv om jeg ikke ønsker ulykken på noen andre altså. Dette er et realt klageinnlegg, så du er herved advart om sørgelig lesing og negativ energi. 

Jeg er atter en gang syk, og og kaktusen jeg hadde i halsen for en stund siden er på plass igjen. Den gjør livet mitt i overkant surt, sammen med antibiotikaen som skal fungere som politi. Det hjelper heller ikke på at dårlig nattesøvn er en del av hverdagen når kroppen sliter, og selv om vi bytter på å sove blir man ekstra sliten. Minstemann er inne i en dårlig periode, og det merkes god på antall timer han sover, uroen når han faktisk sover og det dårlige humøret på ettermiddagene og kveldene når han er sliten. Men det kan jeg for såvidt leve med, problemet er bare når alt annet svikter rundt oss. 

Først bestemte campingvogna seg for å gi husly til regent uten vår tillatelse. Ufint og unødvendig om du spør meg, men nå har den nå ikke spurt om lov heller. Siden det er under fem år siden vogna ble kjøpt bør dette være en ganske grei reklamasjonssak. Men ettersom de vi kjøpte vognen hos ikke eksisterer her i Tromsø, og nye eiere har flyttet inn i bygget mangler dokumentasjon på gjennomførte servicer og fukt-test er det trøbbel i vente. En eller annen i det gamle firmaet har med andre ord ikke registrert at denne feilen har vi vært inne med før og heller ikke fått med at vi faktisk har sjekket vognen fra før. Det gjør at det nye firmaet mener at vi ikke får det på garantien hos Adria, og mener det er en forsikringssak. Forsikring betyr egenandel, noe som ikke passer for øyeblikket og heller ikke er det som burde brukes på en feil som har vært meldt ifra om tidligere og som åpenbart er en feil på vognen. Men uansett hva resultatet blir så regner jeg med mye venting, som igjen gjør at vi blir sittende hjemme alle helgene med finvær vi hadde tenkt å tilbringe ute i Ullsfjorden. Vi har skrevt til forsikringsselskapet og håper de kan være til hjelp. (Krysser fingrene og velger å ikke tenke på alle negative omtaler av dem.) 

Om vogna ikke blir klar før sommeren blir vi sittende hjemme de fire ukene vi har fri, for i år har vi ikke råd til noen lang reise til varmere strøk der vi kan sitte på stranden i minimum 25 varmegrader og nyte livet uten verk i små og store føtter. Og av erfaring tar alltid slike saker lang, lang tid, og det er alt annet en lang tid til kalenderen sier sommer. 



Men det var selvfølgelig ikke nok med campingvogna som tar inn fremmede gjester, for sannelig har vi fått et problembarn til. Men han lar være å slippe ut vannet, og heter vaskemaskin. Den ufordragelige saken har bestemt seg for å slutte å virke, og ikke før neste tirsdag får vi en reparatør på besøk som kan se hva problemet er. Og med våres flaks kan du ta deg faen på at det må bestilles deler, som igjen tar minst 2 uker. Altså sikkert 21 dager uten vaskemaskin, en situasjon jeg ikke unner min værste fiende engang. En uke klarer vi oss uten at klær må vaskes, på vinteren når det ikke finnes sølekaker eller sandkasser som innbyder til fristende lek. Nå er det vår, og det betyr maks fire dager før klærne er på vei ut av skittentøyskurven. Og jeg har liten lyst å ta skittentøyvasken offentlig, men det ser ut for at jeg må gå på gårdene for å få vasket vårt skittene undertøy. Å gid hvilken lykke. Nå får vi bare håpe at dette går som en garantisak, for vi trenger ikke en ekstra utgift i tillegg til andre uforutsette utgifter som har kommet i vår vei den siste tiden. 

Måtte bedre dager være rundt svingen, for nå synes jeg vi fortjener det! 

Facebooksiden min finner du her.

I dag utløste vi nesten tredje verdenskrig.

"Mamma, kor e han herr Skilpadde?!!" Minstemann ser på meg med rynkede øyebryn, han har akkurat oppdaget at herr skilpadde er borte. 

Jeg kjenner stemningen i rommet bli trykket, og ser det lille rykket minstemann har rundt munnen i sekundene før alarmen går. Hjernen tar en pause fra sorteringen av truser og sokker og varsler om krisetilstander. Her kan ingen tid mistes om vi skal unngå tredje verdenskrig. Jeg formelig kaster meg inn på rommet for å lete, og spør min eldste sønn som rydder om han vet hvor herr skilpadde er blitt av. Han spretter opp og sjekker den faste plassen over tven, der herr skilpadde bor. Men der er han ikke, og jeg ser at minstemann rynker på nesen, og at tårene er sekunder unna. 

"Hvor hadde du han sist?" spør jeg med min mest beroligende stemme og ser på guttungen. Han slår ut med armene og peker mot gulvet, "Han var der for fem minutter og tusen sekunder siden! Å nå er han borte, og det er bror sin feil!!". 

Jeg tømmer den ene lekekassen og leter kjapt gjennom tusenvis av små leker mens jeg funderer på når i alle dager ungene hadde fått disse, jeg sjekker oppå skap, jeg sjekker under sengen, i sengen og under gulvteppet. Men ingen herr Skilpadde noen plasser. Minstemann går i ring rundt seg selv, med hendene bak på ryggen og gjentar "Jeg er så bekymret for herr Skilpadde." Han har gråten i halsen og mellom bekymringene slenger han ut sinte kommentarer til broren, men de treffer han heldigvis ikke. 

Blikke mitt glir mot den enorme legokassen, og jeg innser at det er den eneste plassen som ikke er endevendt. Og så trår jeg feil, som jegeren som trør i sin egen bjørnefelle dekket av kvister og løv. " Vi får leite mer etter han i morgen, han er sikkert i legokassen!" 

I det samme ordene kommer ut av munnen min innser jeg at våpenhvilen er over, og minstemann kaster seg ned på gulvet å gråter sine modige tårer. Mellom hulkene bombarderer han meg med trusler om at han aldri vil få sove mer, at han vil gråte resten av livet og at herr skilpadde garantert blir å hate meg. 

Det er bare en ting å gjøre, nemlig å gå gjennom den enorme kassen med en milliard legodeler for å finne en liten plastdings på ca 2cm. 


Herr Skilpadde ble et tilskudd i familien etter et av mange legebesøk som inkluderte blodprøver. 

Jeg fant den til slutt, og gjensynsgleden var rørende. Minstemann omfavnet herr skilpadde, klemte han og lovet at storebroren aldri mer skulle få lov å kaste han i legoesken. Jeg på min side har lært at det første som skal ryddes er herr skilpadde, for jeg har ingen planer om å bruke enda en ettermiddag på å forhindre tredje verdenskrig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Middagslur er ikke så lurt som det høres ut.

Auda, en aldri så liten "uskyldig" middagslur er ikke det smarteste jeg kan finne på, men det er jo så fantastisk godt å sovne med to viltre barn som hopper rundt deg, tven på full guffe og oppvaskmaskin som bakgrunnsstøy. Og hvem bryr seg liksom om konsekvens når du kjenner øynene sige sammen og omverden forsvinne rundt deg.

Jeg mener fortsatt at du ikke er ekte forelder før du klarer å sovne i en nesten umulig situasjon i form av beskrivelsen over, men når du først gjør det, ja da fortjener du premie. 

Så for å feire at jeg sovnet baker jeg meg en aldri så liten kake, av den typen som kun må blandes ut med et par enkle ingredienser og slenges inn i ovnen. (les: 1-2-3kake.) Premie for vel utført jobb er viktig, og jeg har jo så fryktelig lyst på sjokolade her jeg sitter å halvsover mens jeg venter på at klokken skal bli så mange at jeg kan gå å legge meg. Og siden ungene er i seng, så blir det ingen kjefting på meg om at kake er ulovlig i ukedagene, og at det er urettferdig at dem ikke får. (De skal få en bit i morgen, om jeg ikke har spist opp alt til da!) 

Hele dagen har jeg vandret rundt som en zombie, og da jeg under lunsjen satt å tenkte på hvor fantastisk herlig det ville være å legge seg på den myke hodeputen, lukke øynene og strekke på kroppen var løpet kjørt, og resten av dagen har jeg brukt til å drømme om søvn. Men jeg vet hva som hender med det samme jeg faktisk går å legger meg i sengen, for da vil jeg være lys våken og ikke få sove på flere timer. Og slik vil det være enda en stund, dessverre. Min indre klokke forstår ikke at det er natt selv om solen skinner og soverommet er fylt av dagslys. 


Jeg kan sove hvor som helst, når som helst, men ikke i min egen seng til anbefalt klokkeslett på kvelden...

Facebooksiden min finner du her. 

Vi feirer ikke 17mai på tradisjonelt vis, men på barnas vis!

Jeg hater store folkemengder som trenges sammen på små arealer, samtidig som nitti prosent av de fremmøtte hyler og skråler så det slår ut på richters skala. Jeg er heller ikke spesielt glad i å tvinge mine barn inn i penklær som er laget for porselensdukker, og jeg trives helt klart i løse og ledige klær selv. Jeg griner nesten av tanken om den hutrende kulden som trenger inn gjennom de alt for tynne penklærne når nordavinden river rundt hushjørnene, og jeg ramler nesten i staver når jeg innser at de eneste skoene beregnet til dette formålet ikke er regnet som "lovlig" i et pent pyntet 17maitog. Jeg blir sur med tanken på å lete etter en ledig stol på en overfylt barneskole, etter at jeg har brukt en halv time i kø for å kjøpe en lunken pølse uten ketsjup og en alt for dyr brus. Jeg takler ikke tanken på å beordre mine barn til å gå pent i toget, og jeg liker heller ikke maset om penger til overprisede heliumballonger og fiskekonkurranser som resulterer i overflod av nøkkelringer fra sparebanken. 

Så når vi fikk minstemann som ikke takler de store folkemengdene, og vil bort etter kun kort tid når lydnivået skremmer bort alt av dyreliv i mils omkrets var valget lett. Etter en 17mai som var til å grine av med en liten gutt med smerter som bare ville hjem, bestemte vi oss for å skaper vår egen tradisjon. For vi vil jo gjerne feire grunnloven og nasjonaldagen vår, men vi vil gjøre det på alles premisser. Og for å nå dette målet må vi eliminere store folkemengder, tidsfrister og iskaldt regnvær. Og det heter seg at det er barnas dag, så omprioriteringer måtte til.

Egentlig skulle vi prøve på dette sist år, men da var den minste i familien syk så vi holdt oss hjemme. Men i år var det andre boller, i alle fall helt til nå i kveld. Han er muligens blitt forkjølet, igjen. 

Første del av dagen brukte vi i sofakroken før vi flyttet oss ut i solveggen med is og kosestrikking. Hurra for et fantastisk vær, og ikke en regndråpe i mils omkrets. 

Minstemann syntes solen var alt for lys, og parasollen kom godt med. (Han tok stolen min, og jeg fikk beskjed om å leke meg...)

Jepp, den gutten kan virkelig rote om han legger godviljen til. Men han er også superflink å leke og ikke minst rydde opp etter seg, så han skal bare holde på. 

Så flyttet vi oss til fjæra, med parasoll og flagg. Minstemann hadde vondt på formiddagen, men det gikk seg til og han var i et supert humør når vi ankom dagens nøye utvalgte Resturant. 


Mens vi ventet på resten av selskapet satt jeg storfornøyd og nøyt solen, helt til jeg høre "Ånei!". Minstemann hadde tasset litt for langt ut, og bommet på hvor vannet var. (Vi glemmer av og til at han ikke har det beste synet, og det er ikke like lett å beregne lender for han.) 

Siden minstemann aldri har vært av typen som springer på havet hadde jeg ikke med ekstra sko, men tøflene var med i tilfelle han fikk vondt igjen. Så våte klær ble fjernet og han ble plassert på trygg avstand fra vannet. Han var redd det skulle komme en krabbe å bite han å tåen, når han bare hadde tøfler på. Jeg klappet meg selv på skuldra over at jeg i det minste hadde et pledd med, selv om jeg burde tatt med sko og sokker. (Men det bruker jeg bare når eldstemann er hjemme, for han tar seg gjerne et bad med klærne på!) 

Vi er løsningsorienterte, så klærne hengte vi opp i påvente av bål, med et håp om at de tørket veldig fort. 

Utedressen fikk ligge å sole seg, og det så ut til at den hadde det veldig bra! 

Dagens tema var sjørøverfest siden vi holdt til å strandkanten, og på menyen sto selvfølgelig pølser med nøye utvalgt tilbehør. 

Skoene flyttet nærmere bålet, og maten fant veien ned i magen. 

Nydelige omgivelser og flaggene til ære for Norge.

Tøfler er ikke egnet som skotøy, så da fikk jeg være hest. Vi lette etter skatter mellom stenen og ventet på at skoene skulle tørke. 

Her fant vi en magisk skatt som måtte inspiseres nøye. 

Dagens antrekk var nøye utvalgt, og til ære for nasjonaldagen passet jeg på at buksen og genseren matchet.


Og til sist er det obligatoriske "outfit"bildet er på plass, genseren har jeg kjøpt for minst 10år siden, solbrillene har jeg kjøpt på en eller annen bensinstasjon for fem år siden, skoene er godt brukte og var en gang hvite, buksen har sett bedre dager men er ekstremt behagelig og håret brukte jeg nøyaktig to minutter på å style. De perfekte penklær med andre ord. 

Alt i alt har dagen vært superfin, men om vi hadde tviholdt på den vanlige feiringen ville jeg sittet her og skult på alle rundt meg utslitt og stresset med en dundrende hodepine og armer som en apekatt etter bæring av et misfornøyd barn. Det eneste skåret i gleden er at minstemann var veldig pjusk da vi la han, men vi får håpe det går over til i morgen. Eldstemann er hos pappaen sin i år, men jeg er ganske sikker på at han også har hatt en strålende dag utifra bildene jeg har fått av dem.  

Jeg håper du har hatt en fin dag, uansett hvordan du har valgt å feire den. 

Facebooksiden min finner du her. 

#17mai #nasjonaldagen #bakfasaden #grunnloven #fjærtur #familietid #tradisjoner #barnasdag

 

En helt vanlig lørdag. (Bildedryss)

Når man står opp til nydelig solskinn har vi ikke noe annet valg en å benytte oss av dagen. Det er ikke akkurat som at vi er bortskjemt med den slags, så vi bestemte oss for en bytur i finværet. Etter mye om og men gikk minstemann med på dette, for han hadde ikke den beste dagen. Filterbrillene trengte en overhaling, og kanskje vi var så heldige å møte på noen russ på veien. Så etter noen sjokoladekjeks gitt turen ut av døren. 

På vei mot sentrum tenkte vi et stopp innom Plantasjen, men det hadde vist også en rekke andre gjort så vi kjørte videre. Bonusen var da minstemann ropte ut at "SE, der e Elias, å han Kjapp!!!", så et aldri så lite stopp måtte på plass. 

Kjekt med en god klem hos pappa når man venter. Brillene ble fikset og nå er vi klare for en dag ute i solen. 

Etter besøket hos optikeren gikk vi innom Lego-Loftet etter minstemanns ønske. 


Lego-Loftet skuffer aldri, og jeg mistenker at guttene kunne vært der hele dagen.


"Pappa, der oppe, den må jeg bare se på!" 

"Jepp, det var den! Råtøff!"

Etter en stund fikk jeg lokket dem ut så vi kunne gå å møte eldstemann å pappaen hans. Dessverre var det iskaldt i byen, så vi fant fort ut at vi skulle evakuere til en dagligvarebutikk for å handle det som mangler til morgendagen. 

Etter handleturen dro vi hjem og kastet inn varene, for så å ta turen ned i fjæra. 


Fjæra er den perfekte treningsplass for balansen, både for små og store. Men det er vel den minste som trenger den treningen mest.

Neste hinder var enda vanskeligere, og da er det greit å holde mamma i hånden. 

Vi lurte veldig på hvor langt vi kunne gå før fuglene fløy avgårde.

Utsikten er slående, og jeg skulle ønske vi kunne ha et hus i fjæra med dette bilde ut stuevinduet. 

"Mamma, gå til pappa for det må være et bilde av bare meg!"

Han hadde ikke tid å stå i ro spesielt lenge, så bilde ble med ryggen til. Og så ble jeg ropt tilbake med "Mamma, du må bare se her!"

Han skulle bare fortelle at noen av steinene var falt ut av moloen, så det var vann på den. 

Etter å ha fulgt han tilbake fikk jeg beskjed om at vi måtte ha et bilde av bare meg også, så jeg vagget tilbake over steinene og poserte villig. Regner med at dette teller som dagens "outfit". 

Til slutt prøvde vi oss på den lengste bjelken, og han var bra stolt når han kom over! Ikke dårlig med tanke på at lappen stjeler en god del av synet hans. 

Endelig er sommerskoene på, de har jeg savnet lenge! 

Et av naustene var åpnet og båten klargjort for sommeren. Et vakkert stykke håndverk som fortjener oppmerksomhet.

Fisk som godgjør seg på naustveggen i vårluften. 

Så gikk turen hjemmover for å sykle litt i gata vår.

Vel hjemme var minstemann ute med pappaen og jeg startet forberedelsene til morgendagen. 

Jeg skal til og med bake, og skal selvfølgelig skryte av det etterpå. Hurra for 1-2-3 kaker som gjør hverdagen til en lek. 

På ettermiddagen fikk minstemann veldig vondt i bena, og vi innså at resten av dagen fikk bli foran tv. Underveis husket jeg en av kommentarene på facebooksiden min i går, og vi sjekket postkassen. Der lå en konvolutt med russekort og minstemann jublet da han åpnet den. Sjeldent han hopper rundt seg selv, men det gjorde han i dag! 

Så tusen hjertelig takk for kortene, det kom på et veldig bra tidspunkt :-) 

Nå har han 19 kort med de han fikk hos storebror fra 2014, viktig å telle alle kortene fem ganger for å være sikker! 



Det har vært en helt grei dag i dag, men det er nok like greit at vi har kunne tatt den i minstemanns tempo. Så krysser vi fingrene for at verkingen i bena har gitt seg til i morgen så vi kan feire 17mai på vår helt egen måte, som forhåpentligvis blir en god tradisjon å ta med seg videre.

Facebooksiden min finner du her.

Morgenstund har is i munn.

Det sies at man skal velge sine kamper med omhu, og det har vi sannelig gjort i dag. Så når minstemann ba om is til frokost når han sto opp, ja da ga vi han is til frokost. Han fikk faktisk to stykker, og var strålende fornøyd. Hadde vi nektet han is ville det resultert i et heller slitsomt utbrudd med høy lyd-føring og fordømming av foreldrene. Men i dag var det en smilende liten rapp som fikk se på tv med en is i hånden. 

Minstemann var ikke ferdig med sine krav, og når isen var forsvunnet ned i magen ville han ha spilletid. Og det fikk han uten så mye som en krokodilletåre i sikte. Så der satt vi i hver vår ende med sofaen, han med nettbrett og vi med mobiltelefoner. 

Om du hadde sett oss ville du sikkert tenkt at dette må være en harmonisk liten familie, og i grunnen så stemmer jo det. Bare vi løsner litt på reglene. 

Så får vi heller ta kampene i morgen, når han nok en gang ber om is og spilletid. 

Facebooksiden min finner du her. 

Kjære Dressmann!

Kjære Dressmann, som kan få enhver mann til å skinne med flunkende ny dress og penskjorte på, jeg har en bønn til dere. 

Kan dere være så snill å merke hvor mange nåler dere stikker inn i hver skjorte? Det har seg slik at her i huset er det jeg som må fjerne nålene, og jeg vil nødig utsette min bedre halvdel for en klem med et piggsvin, særlig siden jeg tar på meg den nokså kronglete oppgaven det er å dra ut nåler fra en stramt brettet skjorte. Mine fingre er nemlig mye mindre en min bedre halvdels, og det sier seg selv at jeg som er vant til å håndtere nåler er den mest skadefrie løsningen på skjortebefrielsen.

Siden jeg har en del varme følelser for han som jeg deler seng med, så ønsker jeg ikke at han skal trø en nål inn i fingeren og gjennom en blodåre samtidig som vi stresser for å rekke en penere anledning, og siden jeg kjenner han vil han garantert nekte legebesøk av en slik grunn. Og dra ut nålen som stikker gjennom fingeren selv. Det vil resultere i en heftig diskusjon med den hysteriske meg som mener at dette er en legesak og en irritabel herremann som mener at dette får han fikse selv. Og det vil vi jo ikke oppleve, rett før vi skal ut i det offentlige og fremstå som det perfekte par med matchende klær og veloppdragne barn. For om vi har en opphetet diskusjon før vi trår over dørterskelen vil vi gå rundt stive i masken og frese til hverandre, og slå hull på den perfekte fasaden vår.

Mannen i huset er i grunnen lett å lure inn i finklær slik situasjon er i dag, og det ville være svært synd om han endret mening etter et stikk. For det holder i massevis å krangle penklær på de to minste i huset, som ikke helt ser hvorfor de skal bli oppdresset når det finnes herlige joggebukser og t-skjorter med fargerike monstre og barne-tv figurer i alle former og fasonger. 

Siden jeg har god erfaring med å dra flis ut av små barneføtter etter lange dager ute i solen, teller jeg alltid antallet som kommer ut og triumferer med det. Og det skal jeg gjøre også denne gangen.

For i de to skjortene vi handlet under sist besøk hadde den ene 8 stikkvåpen og den andre 10. Det var to ulike skjorter, så jeg regner med at dere har et vist antall på hver type, og det kan umulig være så vanskelig å klærsje et tall på innpakningen. 

Så igjen, vær så snill å merk hvor mange nåler jeg skal forvente å finne, slik at vi kan beholde balansen i hverdagslivet på et normalt kaotisk nivå. 

PS. Takk for nålene, de kommer godt med til diverse håndarbeidsprosjekter, flistrekking ut av barneføtter og billige løsninger for å holde julepynten sammen enda et år.  

Facebooksiden min finner du her. 

Bloggen har vært sykemeldt!

Puh, endelig er formen på bedringens vei, og både halsen og ørene er stort sett tilbake i sin vanlige form. Dessverre kan jeg ikke si det samme om den ufine bihulebetennelsen som fortsatt gir meg tidenes hodepine og noen ekstremt vrange nakkemuskler. (Jeg skal la være å snakke om det som kommer ut av nesen, da det med stor sannsynlighet kan bli litt for sterk kost for enkelte. Men det grønne slimet du finner i lekebutikken kan ta seg en bolle, for det taper konkurransen over å være eklest.) 

Jeg har stort sett holdt sengen den siste uken, og kan faktisk ikke huske sist jeg var så dårlig. Det er mulig at jeg kan ha fortrengt sitt gang, men om jeg ikke tar helt feil kan jeg telle ganske mange år tilbake i tid. Vanligvis ligger jeg å sutrer i et par dager før jeg delvis kommer meg til bake til standar formen, men denne gangen har det bare vart og vart. Og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg er drit lei av min egen sutring. 

Heldigvis er hodepinen stort sett borte, og jeg kan se på dataskjermen i mer en noen minutter av gangen, og det er jo et stort framskritt.

Minstemann ble friskmeldt på mandag etter to uker hjemme fra barnehagen og det var en strålende fornøyd gutt som fikk være sammen med vennen sine igjen. Selv om han sa at han kunne vært frisk et par dager til så han fikk ekstra spilletid når han var i god form. Også mannen i huset har tatt runden med basillene, men han kom seg fort i form igjen. Eldstemann på sin side må være laget av noe ekstremt bakterie-sikkert stoff, for han har holdt seg frisk. (Bank i bordet og alt det der, han kan bare holde seg frisk!) 

Basillene er med andre ord årsaken fra min aldri så lille sykemelding fra skrivingen, og det er kanskje like greit siden mine ord stort sett ville handlet om hvor fryktelig synd det var i meg selv! 

Men nå går det fremover, og jeg har et stort håp om at jeg ikke vil våkne med neseblod og det som føles som dagen derpå etter en ukes tid på grøftefylla i morgen tidlig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. I dag fikk jeg mine første hestehov denne sesongen, og mammahjerte frydet seg over eldstemann som banket på døren for å overraske meg. Minstemann ville også glede sin mamma og hadde med seg noen gråstein som vi kan pynte stuen med etter fjæraturen med barnehagen. 


Første vårblomsten jeg fikk i 2014 :-) 

En helt ekte tyv!!?

Takk til mannen med hvit og svartstripet skjorte på Tromsø Politistasjon som angivelig rømte! Du gjorde dagen min, og jeg kan nesten ikke stoppe å le. Ikke fordi du hadde stripet skjorte altså, for den var det ingen ting galt med. Du gikk ut en dør i bakgrunnen av kamerafolkene som skulle bringe dagens nyheter til nord.

Det har seg nemlig slik at min kjære sønn på fem år så på tv sammen med oss, for han har alltid et håp om å se 1.Brannmenn, 2. Politi eller 3.Sykebilfolk når vi foreldre gjør et forsøk å få med oss dagens hendelser. Men det er jo ikke like lett, for han snakker som en foss om han bare får et ørlite glimt av heltene sine, og det gjør han jo relativt ofte siden nyhetene for det meste handler om hendelser som involverer både ordensmakten, ild og helsenorge. 

Så når innslaget fra politihuset kom jublet han høylytt, før han satte i et rop! "Hærregud, se der! Mamma, pappa se han tyven, han rømme! Å det når politiet står å skravle. Hærrgeud, tenk at dem lar han ekte tyven stikke av! Seriøst!" Han hoppet opp og ned på gulvet, og gikk nesten noen runde rundt seg selv. For tyver, det har han aldri sett på tv før, og i alle fall ikke når de rømmer fra politistasjon. 


Vi kunne ikke annet enn å le, og vår forklaring om at de innsatte antakeligvis har sine egne klær på, og ikke stripet fangedrakt ble totalt ignorert. Han var hellig overbevist, og resten av kvelden gikk han rundt strålende fornøyd over at han så tyven, men ikke politiet. 

Så takk til deg i stripete skjorte som mest sannsynlig helt tilfeldig gikk i bakgrunnen av et kamerateam, du har gitt oss dagens og kanskje månedens beste underholdning! (Og vi håper du kan le med oss, selv om guttungen tror du er en tyv!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Nye påsketradisjoner, for den late husmoren.

Beklager at jeg er en så dårlig husmor slik at påskekyllingene og påskedukene blir liggende enda en uke, men jeg føler ikke for å bruke den dyrebare fritiden min denne uken på å rydde og tørke støv etter de siste dagers viltre lek innendørs på grunn av småsyke barn og late foreldre. Det er merkelig at så mye støv kan samle seg på bare en liten uke og at hybelkaninene under sofaen har kommet i en slik størrelse at de kan angripe føtter som sitter på gulvet. Jeg for min del bruker å ha føttene på bordet, så jeg skal vente med å finne frem støvsugeren til hybelkaninene kryper opp mot bordflaten.

Påskepynten kan godt vises frem noen dager til, selv om enkelte vil hyle og skrike å si at jeg er en fryktelig lat mamma. Og siden jeg ikke har tenkt å ta til meg kritikken skal jeg smile lurt og informere om at det meste av pynten er laget av barna og de vil helt sikkert like at mor i huset verdsetter de små gavene så mye at de får stå fremme etter fristen for rydding er gått ut. At det som vanligvis står stablet rundt på hyller og ledige overflater er en ganske stor andel barnekunst lar jeg være å nevne. 

Påskepynt laget av oss i familien, sjarmerende og en god grunn til å la påsken vare litt lenger. 

Denne påsken har vi hoppet over tradisjon som inkluderer lim, vatt og paljetter og det ser ikke ut til at guttene har savnet noen av delene. De har begge en god stemme, og om de har lyst å gjøre noe ropes "mamma" helt til jeg slår på hørselen å svarer. De roper forsåvidt mamma ganske ofte, selv om de egentlig ikke vil snakke med meg. Det er nesten så jeg mistenker at de har en liten spiller som de har tatt opp ordet på som spilles gang på gang for at jeg ikke skal klare å konsentrere meg om noen ting.

Vi har heller ikke vært på skitur, og for å være helt ærlig vet jeg ikke hvor mine ski befinner seg. Det er liksom ikke så sjarmerende å trampe seg fremover på noen plankebiter med snø limt fast på undersiden på grunn av ustabilt vær, og jeg savner virkelig ikke å sitte i en fjellskrent å fryse på bena fordi skiskoene ikke er av det varme slaget. Og siden økonomien sier jeg må kjøpe noen billige, kan jeg se langt etter de merkene som muligens kan holde små-tærne varme i fem ekstra minutter. Jeg liker heller ikke å tisse i skogen, med uteklær som nesten er umulig å holde på plass der du gjør ditt beste for å styre strålen mellom skoene og ikke opp etter buksebeinene. Isgufs på det aller helligste er ikke å foretrekke, og heller ikke barn som kommer springende etter deg når du gjør ditt fornødne. De har en tendens til å mobbe sin mor, ettersom de er gutter og bare kan hive ut slagen i en enkel operasjon. Appelsin kan jeg heller ikke spise der jeg sitter ved bålet og får røyk i øynene fordi vinden flytter seg i takt med mine forsøk på å unngå svine i øynene og røykforgiftning. Appelsinen gir meg kløe, og det i kombinasjon med ullundertøy får meg nesten til å grine. 

Jeg har heller ikke jobbet hardt for å få de perfekte selfiene, og sminken har jeg bevist latt ligge så jeg skulle slippe å vaske den bort før leggetid. Det er vel og bra å ta seg godt ut, men her veier ekstraarbeidet mest og gjør at det blir med tanken. De få minuttene det har vært strålende sol har jeg ligget på sofaen og tenkt at vi burde vært ute, før jeg har husket at minst en av oss fire har vært feber-syke. Vi har heller ikke utført slike "koselige" aktiviteter som ville passet inn med alle tilsynelatende lykkelige ferierende påskefolk. Det har holdt i massevis å se på andres bilder som har vist de sjarmerende stundene, og sannelig har jeg fått en herlig påskefølelse av disse. Så takk og pris for at noen ikke er så late og umulige som meg, slik at jeg kunne snylte litt på deres entusiasme og tur glede. Tommelen opp for dem, og muligens ned for meg. 

Men det jeg har gjort er å lage kakao og boller, av den ekte usunne varianten med helmelk, smør, massevis av sukker og krem. Det var fantastisk nydelig, og samtlige fikk påfyll av den søte kremen. Bollene kan jeg vel muligens ikke skryte over siden de var ferdigbakte når jeg kjøpte dem i forsen tilstand, men om ikke annet varmet jeg dem i ovnen og de var minst like gode som de ikke fult så velykkede bolleprosjektene jeg har vært gjennom. Ellers har vi spist kvikklunsj til både frokost, lunsj og middag, og drukket alt for mye cola. Heldigvis laget min mor et nydelig lammelår til oss, så den tradisjonen må vi bare fortsette med. Mammas mat er best. 


Påskeegget sist påske fikk stå så lenge at gresset måtte klippes, kakaoen serveres i en enorm kopp og guttene har klart å lure moren med ut på tur. For som du ser tok minstemann saken i egne hender den ene påsken han faktisk ikke var syk, og eldstemann smisket seg til en aketur den påsken han var i tipp topp form. 

Jeg tviler ikke et sekund på at mange himler med øynene over mine ord, men på en annen side tror jeg at det finnes ganske mange som har gjort som meg i påsken, tatt livet med ro og slappet av istedenfor å stresse rundt for å rekke alle tradisjonene som skal stappes inn i en stram tidsplan for fridagene så mange av oss har. Det kan jo være at noen ikke ser på disse aktivistene som stress, men så er alle forskjellige og jeg skriver utifra mitt ståsted. Stress har jeg nok av i hverdagen, så når jeg har fri tar den ikke fult så flinke husmoren i meg ferie. Så får vi rydde og vaske når påsken er over om en ukes tid, om jeg ikke utvider den til tre uker. Vi får nå se når vi nærmes oss. 

Facebooksiden til en mislykket husmor finner du her. 

Hurra for påskefri, eller ikke?!

En påske "ferie" oppdatering er på sin plass, og jeg kan informere om at det ikke blir noen historier om nydelige solfulle fjellturer og andre hyggelige påskeaktiviteter. (Dessverre...) Det blir muligens en liten avhandling, men jeg lover å legge med noen bilder av dårlig kvalitet siden kamera mitt forsatt har status "ukjent". Det er på reparasjon for 4gang, så håper at det blir et nytt denne gangen. Flaksen vår er som vanlig dårlig, og jeg lurer virkelig på hva jeg holdt på med i mitt tidligere liv, for denne karmaen ikke noe å skryte av.  

Påskeferien startet jeg med en kjapp vårrengjøring som inkluderte å henge opp nye gardiner. Siden det er lenge, lenge siden gardinene sist var fremme i lyset, måtte jeg slave med strykejernet i et par timer, og jeg var lykkelig og munter da den siste gardinen var klar til å henges opp. Når jeg hadde fått alt på plass og skulle beundre mitt eget vel utførte husmorarbeid, innså jeg at nok en gang at dette ikke er min sterkeste side. For enten har to av gardinene krympet i skapet, eller så har jeg lagt dem opp og glemt det. Du kan tro at det ramlet ut noen gloser når jeg oppdaget feilen, og måtte sette igang å stryke seks nye gardiner. (Den andre gangen sjekket jeg lengden på dem.) Det ble også satt ut påskekyllinger og  påskeduker, og i et forsøk på bevare den ryddige fasaden skrev jeg advarsel til mine søte små. Det virket og duken ser fortsatt ganske ok ut! 



Som vanlig når påsken kommer, blir en av oss syke og minstemann ble angrepet av noen ufine basilusker. Vi måtte med andre ord utsette hyggelige påskeaktiviteter som foregår utendørs. Han har hatt mye vondt i det siste og en forkjølelse er det siste vi trenger. Så mor og far hadde store poser under øynene og brukte hvert ledige minutt på å tenke hvor fantastisk herlig det er å sove. Selvpining er vi gode på, samtidig som mammahjerte gråter for den lille pjokken som er urven. 



Men om ikke annet fikk vi med oss påskemorgen på tv som filmes her i Tromsø, og det var to veldig ivrige gutter som skulle finne svaret på påskenøtten og sende det inn. Det var ikke fult så morsomt når minstemann gråt sine modige tårer fordi han ikke vant. Storebroren syntes synd i han, og laget like greit en ny påskenøtt for å se om den fornærma lillebroren ble i litt bedre humør. Jeg kjenner jeg blir så stolt at jeg nesten ikke finner ord for hvor flink og god eldstemann er når han viser slik omsorg for lillebroren. Minstemann ser helst at han vinner alt, og nåde den som sier noe annet. Den første morgenen endte med at vi love å kjøre han å vise hvor de filmer påskemorgen, og det selv om han forsatt hadde feber og snørret noe voldsomt! Hva man ikke gjør for husfreden sin del?!  Heldigvis går det bra nå, og når han ikke vinner sitter han bare med armene i kryss og furter.

Når formen til den minste tassen ble bedre tok vi turen til campingvogna, som har måtte klare seg uten oss lenge, lenge, lenge. Når vi kom frem oppdaget vi at en sikring var gått, noe som resulterte i en iskald, lite medgjørlig og sur vogn som ikke fristet til mye hygge. Men vi trøstet oss med at vi i det minste klarte å kjøre opp med nybilen, og ikke trengte å bære tonnevis med utstyr og en femåring som hadde vondt i bena. For selv om vi ikke skulle være så lenge, har vi usannsynlig mye utstyr med oss. Nå kunne jo ikke noe mer gå galt, trodde jeg...(Erfaringen burde fortalt meg at det garantert kunne bli verre.) 


Pakking av utstyr er viktig, og minstemann informerte om at han kunne passe sine egne bamser så hadde jeg en mindre ting å mase om. Mulig jeg maser en del når vi skal noen plasser, men så kjenner jeg jo også mannfolkene i huset og vet at om jeg ikke gjør det glemmes et eller annet. 

Heldigvis var mine foreldre og søstre på hytta, så guttene fikk holde dem med selskap mens vi pakket ut og gjorde klart alt i vogna. Underveis i ryddingen trødde jeg i en iskald vanndam, og oppdaget til min store skrekk at vannet rant ut av skapet! Jeg kastet meg ned på alle fire, og fant ut at synderen var vasken på badet. Den skiten hadde åpenbart ikke lyst å gi oss en smertefri påsketur, og jeg tok opp kampen. Etter noen runder med håndduker gikk jeg til angrep på vasken, og akkurat i det jeg glefset at skiten skulle selges når våren kommer gikk rørene på plass. Jeg regner med at de hadde løsnet når vi kjørte utover med vogna i høst, for det som omtales som veier i Ullsfjorden er egentlig en berg og dalbane der enkelte hopp er en smule uproporsjonerte. Dessverre var det så sent at vi ikke orket å bære mer vann i mørke, så den natten fikk vi klare oss uten.

Ut over ettermiddagen hadde storebror vært urolig og sur, og vi hadde lurt veldig på hva som gikk av han. Det skulle vise seg at basiluskene som hadde forlatt lillebroren bare hadde byttet hjem, og når vi la han var han full av feber og veldig pjusk. Den natten ble det så og si ingen søvn, for han og broren byttet på å våkne, og iløpet av de sene nattetimene lurte jeg på hva i himmelens navn som fikk meg til å vurdere et besøk på landet som en god ide. Jeg syntes fryktelig synd på eldstemann, og beskylde meg selv for at vi ikke var hjemme. Her kunne erfaringen også ha hjulpet, om jeg hadde husket påsken med vannkopper og skredfare. 


Minstemann storkoste seg med lekene som har vært dypt savnet siden i høst, og tok ansvar slik at platten skulle ryddes frem. Jeg må virkelig beundre tålmodigheten, for det er neppe jeg som hadde orket å rydde et så stort område med små lekebiler på hans alder.  Denne dagen hadde planlagt bål og grilling av pølser, men droppet skogstur siden eldstemann var syk. Været så ganske ok ut, og vi satte igang med forberedelser. Jeg tok ansvar for pølsepinnene og brukte sikkert en halvtime på å finne de perfekte greinene til dette formålet. 



Før pølse, bacon og pinnedeig grillingen gikk jeg en tur i fjære med lillesøster, minstemann og en av tanteungene mine. Det var godt å være sammen med familien, og jeg synes det er like morsomt hver gang jeg får være sammen med tanteskattene mine. Det var en fin tur helt til minstemann trødde over, og måtte bæres hele veien tilbake.JEg og lillesøster delte på bæringen, for bena mine er ikke helt egnet til den typen utfordringer. Heldigvis kom min bedre halvdel oss i møte slik at han fikk bære han opp den verste bakken. I fjæra fant vi mange små skatter som ble med oss opp på hytta, som skal finnes frem neste gang vi kommer utover. 



Grilling ble det, og selvfølgelig så jeg ikke i kamera på det eneste bilde av meg. (Utenom noen jeg tok av meg selv, men de egner seg ikke for andres øyne...) 



Mini-traktoregg var også med i bagasjen, og de herlige sukkerbombene ga meg pels på tennene. Men jeg var mest fornøyd med skoene jeg kjøpte før vi dro til ca 65 kroner! Det er ikke alltid at prisen avgjør om skoene holder deg varm eller ikke, og jeg har helt klart fått noen nye favoritt-sko til hyttebruk. De funket både i skogen, på bar mark og i fjæra, og jeg slapp å få mer ondt en nødvendig etter en aktiv dag. 


Der gikk Gaupa, dessverre regnet og snødde det før vi kom oss ut og fikk utforsket sporene bedre. 

Etter at guttene hadde lagt seg vurderte vi å se en film, men det var ikke dvd-spilleren enig i. Den hadde gått til helvete iløpet av vinteren...(Beklager språket, men det blir litt ufint innimellom og særlig etter så mange problemer på kort tid!) Så vi ble nå sittende der i mørke og lytte til en merkelig lyd utenfor. Vi kom frem til at det var et dyr, og plutselig utbryter min bedre halvdel "SE, det er Gaupa!" Og sannelig sto det litt mystiske og majestetiske dyret et lite stykke nedenfor campingvogna! Det var et magisk øyeblikk, men jeg måtte vente til dagen etter før jeg skrev noe på facebook. For hvem i alle dager ville tro en slik nyhet 1.april?! Dette er vel den eneste gangen vi vil se gaupa i sitt naturlige element uten gjerder rundt, så dette skal jeg skryte mye av.



Være har egentlig vært helt greit, men ikke slik som på bilde over. Der hadde minstemann og bestefar laget snømann i påskeværet som var i uken før fridagene. (Så typisk...) Men heldigvis er det mildvær og snøen tiner i et rasende tempo, og enda noen vårtegn er på plass! Klokkestilling og hestehov. For klokkestillingen har rotet det til for søvnen min som den alltid gjør. Hurra for en idiotisk ting vi holder på med selv om det er ganske unødvendig. 

Selv om jeg synes vi er i overkant uheldige med påsken, og vi gjerne skulle sovet litt mer så har vi hadde det helt greit. Det kunne vært som den påsken vi ble fanget på hytta med en bil i grøfta, vannkopper og ekstrem rasfare. Og siden vi har vært så mye inne har jeg brukt masse tid på håndarbeid, men det skal jeg vise frem i et eget innlegg når kamera er kommet hjem igjen! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Om du vil lese mer om våre "koselige " påskefeiringer finner du dem her: 

- Kaospåske

- Påskeferie ender som vanlig i kategorien "ødelagt feire". 

#påske #ferie #mamma #sykdom #barn #familie #denfølelsen #bakfasaden #handarbeid #broderi #humor 

Uten kamera, igjen.

Sukk, så var det uoppdragne kameraet mitt levert inn på service igjen, og jeg håper at dette blir den siste gangen. Dette blir den fjerde gangen, og til sammen har jeg vel mistet et år med foto-tid alle gangene skiten skulle sendes frem og tilbake fra ymse plasser. Men denne gangen får jeg forhåpentligvis et nytt, og med litt flaks kan det jo hende at det ikke tar 2-3 måneder. (Påsken er nært forestående, og i tilfelle værgudene skulle være litt medgjørlige ville det vært fint med et bedre kamera en mobiltelefon.) 

Med det samme jeg tasset ut av butikken slo fotomodusen inn, den som gjør at jeg blir småsur om jeg ikke får tatt bilder av alt den spennende som hender foran meg. Og det eneste jeg kan si om den saken er at mobiltelefon ikke oppfyller mine krav til kvalitet. 

Men noen bilder må det jo bli med telefon, for jeg kan jo ikke la være å dokumentere prosjekt drivhus på kjøkkenbenken. Honningmelonplantene skyter i været, og jeg vi er veldig fascinerte over utviklingen. Også hvitløken har satt opp farten, og etter et besøk i vinduskarmen i dag har også de imponert. Jeg blir å legge ut bilder av plantene på instagram for dem som er nysgjerrig på utviklingen, og kanskje på facebooksiden om jeg husker det. (På instagram finner du meg som @steinihavet.)

Ellers har helgen vært brukt på oppsamling av søvn, noe som alltid er litt vanskelig med to veldig aktive gutter som gjerne vekker naboene med bråket sitt på morgenen. Fordelen min er at om jeg først klarer å sovne, så sover jeg gjerne gjennom brannalarm og jordskjelv. (Sistnevnte har jeg ikke prøvd.) 



Guttene har vært merkelig harmoniske denne helgen, og jeg mistenker på at de har noe muffens på gang! Vanligvis skal det være et vist antall høylytte diskusjoner iløpet av de to dagene med fri, men denne gangen har det bare vært små diskusjoner som løste seg uten megling. Men for all del, jeg skal virkelig ikke klage på det. 

Nå skal jeg strikke videre på nye tøfler til meg selv, og så skal jeg tasse i seng før vi i morgen tar fatt på en ny uke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Nytt forsøk på minidrivhus!

Siden vårt siste planteprosjekt endte med massedød har jeg igjen prøvd meg som gartner. Jeg må innrømme at jeg overhode ikke har peiling på hva jeg driver med, og er litt bekymret for at det hele ender som sist. 

De siste dagene har jeg hatt mer smerter enn normalt, og en kjip forkjølelse har presset meg til å bli hjemme. Jeg er ganske misfornøyd med det, og har stort sett brukt dagene til å ligge å se på tv. Utenom en kjapp tur innom legen min i dag. Så jeg har med andre ord hatt god tid til å synes synd på meg selv, og å pønske på morsomme ting jeg ikke kunne gjøre. Jeg har også hatt god tid til å spise, og fant ut at det hadde jo vært gøy å se om frø og steiner klarer å livne til i min varetekt. 

Nå er det sikkert på sin plass å si at jeg ikke har spist så mye av ja-maten, så det ble kun en hvitløk, noen honningmelonfrø og en avokadostein som ble redskapene i mitt nye eksperiment. 



En eller annen plass bakerst på harddisken eller hjernen om du vil hadde jeg lagret informasjon om at avokadosteinen ikke skulle druknes i vann, og at tannprikere kunne brukes som hjelpemiddel. Jeg konkluderte med at det sikkert var lurt å bruke noen billige som ikke var tilsatt mentolsmak. Etter at den var kommet seg i vannet googlet jeg og eldstemann hvordan dette skulle gjøres, og vi var helt klart inne på noe med informasjon jeg hadde laget fra før. Ulempen er jo den at det kan ta opp til 4-5uker før noe spennende hender og det vet jeg ikke om vi har tålmodighet til. 



Jeg stappet et par hvitløksbåter i et par potter, og er spent på om det er slik det skal gjøres. Men der er det også kommet opp spirer, eller røtter. Ikke vet jeg for, jeg aner ikke hvordan vei jeg stappet den ned, eller om den i det hele tatt kan vokse med roten opp. Her er det sikkert noen som vil himle med øynene, men det får så være. Jeg skylder på en dårlig naturfaglærer på ungdomsskolen, siden han åpenbart ikke har klart å fange interessen til enkelte av elevene. (Altså meg...) 



Honningmelonfrøene var de mest spennende og over natten ploppet de opp av jorden. De har til og med noe som ligner på blader, og vi venter spent på fortsettelsen. 

Heldigvis er forkjølelsen over, så i morgen blir det jobb igjen. Det vil forhindre at hele kjøkkenbenken fylles av potter så mannen blir sint og ber meg lage middag! (Han har overtatt rollen som kokk, og den skal han virkelig få lov til å beholde. Så jeg må bare innse at kjøkkenet ikke er mitt område mer! 

Facebooksiden min finner du her! 

Dagens middag. (Advarsel, skrytebilder!)

Etter en ny runde med sykdom på den minste i huset er energien på bunn, og jeg kjenner at ingen ting hadde vært bedre med en reise til varmere strøk så fort som mulig. Men siden jeg ikker har funnet ut hvordan jeg kan dyrke frem penger fra stuens fem potteplanter er dette et ganske umulig ønske. Så vi får bare sjangle oss fremover med tanker om at sommeren er på vei, selv om utsikten sier noe helt annet. Det snør og regner om hverandre og vinden gjør alt for å buste til håret jeg har ofret to hele minutter på om morgenen. Jeg kan selvfølgelig håpe på at vi holder oss friske en stund, siden de siste fire ukene burde fylt opp kvoten for denne halvdelen av året, men det er jo mindre sannsynlig en sydentur. At jeg er sliten fører jo til at jeg ikke finner den helt store motivasjon til å skrive, og hver gang jeg prøver å få ut noen forståelige ord blir jeg sittende og stirre tomt på skjermen. 

Men til tross for slitene foreldre hadde vi en fin ettermiddag i dag med guttene, minstemann hadde det veldig bra og deltok aktivt i middagslagingen med noen få pauser innom mammas armkrok. Når han hadde pause overtok eldstemann jobben, og begge var enige at det var veldig lurt. 

Siden jeg er noe dårlig å planlegge innkjøp måtte søsteren min være barnevakt så vi kunne dra innom apoteket og en snartur på butikken. Minstemann var veldig fornøyd med at tanten var her, og informerte stolt når vi kom tilbake at han hadde sittet i armkroken hennes og hun er bare hans tante. Eldstemann var ikke helt enig, og falt i latter da lillebroren satte sinte øyne i han og snøftet av den protesten. Før han la seg kom han å fortalte at det var veldig fint med litt tantekos, sånn som da han var baby og hun brukte å stikke innom og holde han når han sov. (Og han sov jo ikke så mye på grunn av smertene, så det ble mange timer med han på fanget.) 


Minstemann fikser gressløken til potetmosen. 


Eldstemann overtar og fullfører oppgaven. 


Middagen jeg fikk servert i dag, og mannen skal ha ros for den. Kjøttkakene smakte ikke kjøttkaker, så de kunne til og med jeg spise! (Vanligvis rører jeg ikke kjøttkaker!) Han får terningkast 6! 


Minstemann sjekker ut de siste videoene på youtube med lego som tema, og mamma benytter sjansen til å spille litt på telefon. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Helgens store begivenheter.

Denne helgen har familien Høgås-Jensen blitt utsatt for en rekke store begivenheter. 

Lørdag handlet herr Høgås inn til helgen, og med seg hjem var en mozellflakse helt utenom normalen. Det er uvisst om flasken har vandret inn i posen selv, for herr Høgås sier han ikke oppdaget avviket på butikken. Det var ikke før frøken Jensen inspiserte handleposene at flaskens unormale form ble kommentert. Frøken Jensen vurderte det til trygt å smake på brusen, og sier at hun skal sende en mail til Ringnes som produserer brusen. Hun ser helst at formen på flaskene er som normalen, og er litt bekymret for om den blir avvist i panteautomaten. Det er uklart hva årsaken til feilen er, men vi håper å kunne informere mer om dette om produsenten svarer på tiltale. 


Den omtalte Mozell flasken som kom ubemerket inn i leiligheten til familien Jensen-Høgås. 

Til tross for fasongen på flasken, kunne den brukes til middagsretten Taco. De minste i familien Jensen-Høgås merket ingen forskjell, og syntes flasken var veldig festlig. 

Lørdag formiddag fikk frøken Jensen møte sine to tanteprinsesser som hun ikke har sett siden romjulen. Også to av de andre stilige tantebarna var tilstede. Store avstander og mye sykdom i form av forkjølelse og omgangssyken har gjort at planlagte besøk er blitt utsatt. Frøken Jensen informerer om at begivenheten fikk tantehjerte til å banke litt ekstra, og at barna ble utsatt for massiv fotografering. Den minste prinsessen var en utmerket modell og sjarmerte samtlige i senk. Men også de andre barna var flinke til å smile pent på bildene, og bestemor fikk et nytt bilde av alle sine seks barnebarn. Ifølge tilbakemeldinger på publisering av bildet på det sosiale nettverket Facebook er barna usedvanlig sjarmerende. Det bekrefter samtlige av foreldrene.


Bestemors smykke ble nøye inspisert under lørdagens besøk av lillemor. Ifølge sikre kilder gav bestemor smykket til den lille prinsessa. 

Søndag kan vi melde om store mengder snø på Kvaløysletta, og herr Høgås har flere gang vært ute for å rydde frem bil og inngangspartiet. Det ryktes om at herr Høgås og Herr Jensen i overetasjen konkurrere om hvem som når ut først når grensen for akseptabelt snønivå er passert. Det er uvist hvem som har ledelsen, da det snør så mye at sikten ut vinduene er blokkert. Frøken Jensen er bekymret for om snøen vil påvirke morgentrafikken mandag, da hun nødig vil stå i kø i en time før arbeid. Hun har utalt at å stå i kø er "Noe jævelskap og bortkastet tid!", det har her Høgås bekreftet som er sjåføren. Den eldste av barna i familien informerer om at han ser på snøen som et positivt innslag i hverdagen, da det er vinterferie neste uke. 


Frøken Jensen informerer om at bilde ble tatt under de få minuttene det var lite snøfall søndags ettermiddag, men dette er ikke bekreftet av andre vitner. Det ryktes om at frøken Jensen av og til overdriver, men det blir rene spekulasjoner. 

Fru Jensen har også strikket ferdig en ullgenser og levert til en av tanteguttene, og via bildebevis har hun sett at den både passer og falt i smak hos mottaker. Hun håper på å fullføre flere slik i tiden fremover, men har ikke bestemt seg for hvem som skal få ullgenser i gave neste gang. Det ryktes at garn er handlet inn og at hun for sikkerhets skyld har kjøpt dobbelt opp. Heldigvis fikk hun en strikkekurv hos fru Bjørkmo i overetasjen, slik at garnet blir holdt på en plass og ikke utgjør noen umiddelbar fare for omgivelsene. Herr Høgås har satt ultimatum at garn ikke skal flyte rundt, og frøken Jensen må beregnere straffereaksjoner om hun ikke overholder forbudet. 


Frøken Jensen er svært fornøyd med den nye (gamle) kurven og ønsket den varmt velkommen. Hun uttaler seg om at den skal få hedersplass i stuen, og at hun liker det retro utseende svært godt. Kurven skal være av eldre årgang, og har tilhørt familien i lange tider. 

Facebooksiden til frøken Jensen finner du HER! 

#strikking #hverdag #bakfasaden #nyheter #hobby #håndarbeid #familie #barn #kjærlighet #hverdagslykke #brus #feil #ekstremvær #snø #ringnes

Snufs og boller.

Sukk, en ny runde med bakterier er foran oss, og vi kan se frem til enda mindre søvn! Sukk og æsj, og mange flere stygge ord. 

Det er minstemann som er den uheldige, og ifølge han selv er han mer forkjølet en broren. Han skal jo gjerne konkurrere, så lenge han vinner, og siden broren er helt frisk så vinner jo han. Han har også imponert oss med hvor flink han er å snyte seg, og insistert på at han måtte få premie. 

I dag har det hørtes ut som at den lille tassen er kommet i stemmeskiftet, og sannelig har han fått feber også. Han nyser konstant, og det regner bakterier på oss andre. Så i morgen blir det ingen barnehage. Så får vi bare håpe at han ikke blir dårligere, og at det går fort over. (Og håpe at resten av oss holder formen på plass!)

Jeg for min del har bakt boller siden vi måtte holde oss inne, og resultatet ble svært velykket. Det overasket meg, siden jeg vanligvis ikke er en dreven baker, og de smakte himmelsk sammen med vaniljekrem og nykokt kakao! Jeg var smart nok å bake så mange at jeg kan fryse ned noen til en senere anledning når jeg ikke har videre lyst å leke husmor. Vi overgikk til og med oss selv og inviterte svingerbrodern og guttungen på nybakte boller og kakao! (Regner med det utgjør noen plusspoeng på husmorskalaen!)

Nå skal jeg sette meg ned å strikke videre på ullgenseren til tanteungen min, før jeg ruller i seng. (Har muligens spist litt for mange nybakte boller!) 

Ha en strålende kveld :) 

PS! Kryss fingrene for at jeg blir med videre i kåringen av årets mammablogg i morgen. I dag er vist siste dagen å stemme, så forhåpentligvis trenger jeg ikke funderer på om jeg når opp eller ikke i morgen. (Jeg som årets mammablogger)

Facebooksiden min finner du her!

 

I dag har vi vært forlovet i 1780 dager.

I dag har jeg og min bedre halvdel vært forlovet i 1780 dager, mer eller mindre. Han var av den romantiske typen som spurte mine foreldre om tillatelse, og hadde åpenbart tenkt gjennom datoen for når han skulle fri. Jeg på min siden mangler alle ferdigheter som handler om romantikk og oppdaget ikke før flere år etter at jeg fikk ring på fingeren på alle hjertes dag! 

Planen var at vi skulle gifte oss året etter, men det ble fort lagt på is når vi oppdaget at familiens siste tilskudd hadde store søvnproblemer. Så brudekjolen er kjøpt, men datoen er slettet. Det hender t jeg prøver den og sitter på nett og ser surt på alle andre som gifter seg. Heldigvis er jeg positiv av natur så det varer ikke så alt for lenge. 

En dag i fremtiden vil vi helt sikkert gi hverandre et ja, men det får bli når vi har tid, overskudd og bedre økonomi. Vi er jo ikke akkurat mindre forelsket i hverandre selv om jeg ikke har vaset rundt i brudekjole en hel dag. 

Når det kommer til romantikk i hverdagen kan vi vel ikke skryte på oss en overdrevet trangen til å feste hjerter over alt rundt oss, men vi er heller ikke ukjent med litt kroppskontakt i ny og ned. Og elsker deg er ord som brukes daglig. Ja og når jeg tenker meg om bruker vi å sende noen slengkyss gjennom luften til hverandre når vi sitter i hver vår ende av sofaen og ser på hver sin dataskjerm! 

I dag har vi selvfølgelig feiret valentinsdagen, og det gjør vi på følgende måte: 

- Starte dagen før småfuglene for å megle mellom to sinte barn som ender med tårer. 

- Jeg har sovet noen timer ekstra på formiddagen og mannen har tatt ungene med ut så jeg fikk sove. Han har flyttet snø og jeg har utgjort en liten slitasje på sofaen. 

- Husarbeid, masse husarbeid som har samlet seg opp den siste uken. Sengeskift, klesvask, støvtørk, opprydding, enda mer klesvask, rydding, klesvask og vask av toalettet.

- Handletur av typen storhandling med urolige unger som nekter å være med. Vi kjøpte garantert 30prosent unødvendige varer og bare 40prosent av det som sto på handlelisten, som vi glemte å sjekke før vi sto i kassen og skulle betale. 

- Spist pizza hos mamma, som var fantastisk nydelig. Det må jo regnes som å spise middag ute, og med litt godvilje kan vi late som at det ikke var minstemann som tørket pizzasaus på ermet til genseren min. Vi trengte jo tross alt ikke lage maten selv, eller vaske opp etterpå. 

- Legge ungene som er overtrøtte og som hermer etter hvert enste ord du sier! De holdt ut veldig lenge og fortjener mest sannsynlig en medalje for innsatsen for de fikk med seg hvert et lite ord som ble sakt. 

- Oppdage at den minste i huset har feber, og forstå hvorfor han har vært så sutrete hele dagen. Masere bena hans og håpe at han i alle falle får noen gode timer med søvn. 

- Sitte i hver vår ende av sofaen og se på en eller annen skjerm. Muligens blir jeg å skrive noen hjerter på facebook til han, men det har jeg ikke bestemt meg for enda. 

Og til slutt skal vi legge oss, mest sannsynlig på hvert sitt rom så en av oss får sove. Tror jeg skal være snill å la han få sove, og håpe at det gir meg noen poeng i kjærestebanken. 



Hurra for alle hjertes dag, og hurra for at vi ikke trenger å han spesiell dag for å være glade i hverandre. 

Facebooksiden min finner du her. 

"Grønne fingre"

Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre, men er selvfølgelig pålagt å gjøre mitt beste når det kommer til barnas julegaver. Eller nærmere bestemt eldstemann sin julegave fra lillebroren sin. Baktanken var at min bedre halvdel skulle fungere som gartner og læremester, men i et svakt øyeblikk glemte jeg dette og kastet meg uti noe helt ukjent. Nemlig potteplanter, og det med barn som tilskuere! Og som vi alle vet, barn sier det rett ut om vi ikke duger, så jeg måtte virkelig gjøre min flid med arbeidet og late som at jeg var en ekspert! 



Det hele fant sted for noen uker siden, og et fint lite drivhus fikk plass på den knøttlille kjøkkenbenken vår, rett over varmtvannstanken. Utviklingen på frøene som ble plantet gikk i et rasende tempo. Og en etter en stakk små grønne hoder opp av jorden, helt til sist uke! Da oppdaget vi et hvit lag over den ene esken, og jeg måtte bite i meg all frykt for muggel. ("Grøss") Det ble gjort kort prosess på den planten, og mine barn lå nesten på gulvet med tårer i øynene og hånlatter når de så sin mor delvis i panikk prøve å pille ut det ekle i søppelbøtten. Ikke mye medlidenhet og heller ingen hjelpsomhet her i gården. 



De siste dagen har jeg sett at plantene var på vei å vokse ut av drivhuset sitt, og vi måtte til verks for å redde dem før det var for sent. Jeg hadde selvfølgelig ikke nye potter eller jord liggende, så min mor ble redningen. Merkelig at hun kan ha satt en så "u"huslig datter til verden! 



Denne jobben gikk på sett og vis greit, og selv om hjelpen uteble var de små sjefene innom kjøkkenbenken for å passe på at moren ikke avlivet blomstene. De var også nysgjerrige på hva skruen og bindersene hadde sammen med blomsterting og gjøre, og jeg kunne stolt informere dem om at det var for å støtte opp plantene om de overlever ompottingen! 



Vanligvis dør alle potteplanter som kommer inn i mitt hus, så jeg tenkte å belønne dem som har holdt ut mitt selskap med litt ny og næringsrik plantejord. Jeg har en eller annen gang hørt at de trenger det, i tillegg til vann og lys. Dessverre for meg er det kaktusene som overlever og derfor har jeg utsatt marerittet av å flytte dem over i en større potte. For å si det sånn, iløpet av prosessen rant alle mulige former for bannskap gjennom hode mitt og delvis ut munnen. Særlig når de grusomme kaktusene nesten kastet seg over hånden min og skjøt piler etter meg. Men nå har de altså fått bedre plass, og kan vokse opp til å bli noen enda mer ufine planter. (Og jeg sitter her med det jeg mistenker er noen pigger i hånden!) 



Den eneste planten som har overlevd over tid, er den jeg fikk hos min mor da eldstemann kom til verden. Den har på merkelig vis klamret seg til livet, selv når den har vært utsultet og avglemt! Så i dag belønnet jeg den med ny jord og en dæsj med vann. 



Det blir spennende å se om plantene overlever og blir større. Vi skal prøve å finne på en bedre løsning når det kommer til drivhus, og det er nesten så jeg vurderer å bygge meg et eget som kan stå i en vinduskarm!

Facebooksiden min finner du her! 

Stille før stormen.

Det er fortsatt stille før stormen i Tromsø, og vi tok en aldri så liten kjøretur for å sjekke forholdene. Ole holder seg på god avstand, og det er null stress med tanke på ekstremvarselet som henger over oss. 

Viden er fortsatt innenfor normalen, og kun en liten tønne var blåst avsted. Kjøreturen over til Kvaløya gikk helt uten komplikasjoner. 

Vi tar som sakt livet med ro, og bruker de sjarmerende vindforholdene til kiting. Og kaste bort en slik mulighet på en lørdag ville være synd, i alle fall ifølge gjengen vi observerte på vår vei. 

Solen skinner, og skaper et magisk lys over byen. 

Det er til og med blå himmel, vinden var fortsatt levelig med, og jeg skulle veid hundre kilo til. Is og vind er en dårlig kombinasjon når du skal stå i ro for å ta bilder. 

Ellers kan jeg informere om at vinden har tatt vimplene på Rimi på Storelva. Samt at vi har handlet in alternativ mat som kan varmes på ovnen og strømmen skulle ta seg en pause. Spar og Rema er vist utsolgt for telys, så jeg regner med at flere har forberedt seg på mulig strømbrudd. 



Folk går fortsatt lørdagstur, og til en forandring er veiene helt uten den idiotiske saltingen som foregår vinterhalvåret. Godt føre til tross for null grader med andre ord. 

Så nå kan vi finne frem strikkingen og sette oss til å vente på Oles ankomst. 

Facebooksiden min finner du her. 

#oOe #vær #vind #orkan #storm #nordnorge #Tromsø #Kvaløya #stilleførstormen osv osv :-D 

Helt normalt å rote i andres lommer!?

I dag brukte jeg lunsjpausen min til å stikke en tur på butikken for å kjøpe en fantastisk, nydelig  og høyst nødvendig sjokolade. Jeg tenkte at det ville være redningen mot den innpåslitne hodepinen som sakte med sikkert prøvde å felle meg over ende, og gjorde humøret mitt like ustabilt som solen om sommeren i Tromsø. Og siden jeg ikke jobber alene og med krav om konsentrasjon, er godt humør og en våken hjerne en stor fordel. 

På butikken var det langt fra vanskelig å finne den sjokoladen jeg hadde i takene, samtidig som jeg registrerte en baby i nærheten. For tiden slår de inn på radaren og forteller meg at nå er det på tide med en baby til. Jeg er selvfølgelig veldig uenig med kroppen på det punktet, for jeg har aldeles ikke glemt hvor slitsomt det var med leieboer. For ikke å snakke om at vi fortsatt ikke er ferdig med nattevåkingen etter at minstemann kom til verden, for fem år siden. 

Når jeg kom til kassa studerte jeg først forsiden på avisene for å se om en av dem skulle bli veskefyll, men så ble jeg obs på situasjon foran meg. Der var den skyldige i gråten, mammaen og det jeg antar er søknene. Den lille tassen var aldeles ikke fornøyd med å ligge i en bilstol på en handlevogn, og moren plukk den opp. (Jeg understreker her at "den" blir brukt kun fordi jeg ikke la merke til om det var gutt eller jente. Jeg ser også på babyer som små personer og tiltaler dem gjerne etter foreldrenes informasjon om kjønn.) Hendelsen foran meg sendte ut et eller annet signal til mitt små irriterte hode, og jeg fikk tidenes største medfølelse for moren! For jeg har selv stått i kassen med en handlevogn full av varer, en gråtende baby og i tilleg en utålmodig herremann som ville ha alt han ikke kunne få. Den ganger var det ingen hjelp å få, og bare noen hevede øyenbryn som så på meg med sintøyne. Jeg tipper minstemanns ganske høylytte klage holdt på å sprenge trommehinnene deres, så det var vel ikke uten grunn. 


Mødre skulle hatt flere armer, spesielt i situasjoner som inneholder mange handleposer og barn!

Men i alle fall, jeg så at denne moren sikkert kunne tenke seg litt hjelp å tilbydde meg å legge opp varene for henne. Det skulle nå bare mangle at man hjelper dem som trenger det, og da ville det jo også gå kortere tid før jeg fikk rive papiret av sjokoladen og stappe den i meg på meget ukvinnelig vis. 

Da varene var ferdigstablet, skulle det jo betales, og siden mammaen hadde en liten tass på armen var det ikke så lett å finne bankkortet i lommen. Hun spurte pent om hjelp, og igjen var det en selvfølge at jeg fisket ut korte, smilte pent og fortsatte misjonen min om å få sjokoladen i eie. 

Det var ikke før etterpå at jeg innså at jeg faktisk hadde vært å rotet i lommen til et vilt fremmed menneske, og at jeg oppfattet det som en helt normal hverdagslig situasjon. Men jeg har jo ikke egentlig noen vane med å stikke hendene i andres lommer, så konklusjonen ble at jeg i min tid som turnusarbeider var blitt miljøskadet. Jeg er utdannet omsorgsarbeider og har jobbet i pleien i mange år før jeg gikk over til kontorjobb. Og på den tiden var det ikke unormalt å rote rundt i andres ting og lommer. 

Jeg håper at mammaen på handletur fikk en fin dag videre, for det gjorde i alle fall jeg. En god gjerning og sjokolade kan nesten eliminere hodepine. 

Facebooksiden min finner du her!

Her finner du IKKE en koselig tekst om den magiske familiehelgen.

Jada, da har jeg brukt den siste timen til å lese om hvordan andre folk har hatt det i helgen, og det er helt klart nedslående lesning for meg. Her har det vært det totale kaos med sure barn og enda surere foreldre, for det meste. Jeg kan ikke skryte på meg idyll med morsomme familieaktiviteter og koselige dager mens vi venter på solen. Så om du føler for moralsk støtte etter en kaotisk og umulig familiehelg skal du bare lese videre. Budskapet er udelt negativt, og du skal slippe å høre ord som fantastisk, strålende, nydelig og perfekt. Prøv heller trøtt, irriterende, håpløs og umulig. 

Fredagskvelden gikk greit, da var hele gjengen sliten etter en lang uke, så timene gikk fort og ungene kom i seng til et relativt greit tidspunkt. (Trodde vi, helt til lørdags morgen klokken 05:24.) 

Men da klokken bikket 00:00 viste jeg at det ville bli en usannsynlig dårlig dag. Minstemann hadde fryktelig vondt, noe som jo også fører til at en av oss er våkene. Når han endelig fikk sove litt ut på morgenkvisten bestemte eldstemann seg for at det var morgen, han som vanligvis må rives ut av sengen om morgenen fordi alle våre forsøk på mild vekking er forgjeves. Og han hadde ingen planer om å være stille, så lillebroren ble vekket før mor og far i huset klarte å avverge hendelsen. Det igjen førte til at den minste var potte sur, og eldstemann var heller ikke noe bedre. Så hele formiddagen brukte de til å krangle, og et par ganger var både nyttnevene og tennene inkludert i kampen. 


Det har vært noen slike runder i helgen, og det betyr vel at søskenkjærligheten er på topp! 

Selv om vi alle var i overkant trøtte var vi nødt til å dra på butikken og apoteket, men bare vi nevnte at vi skulle ut døren slo minstemann seg vrang. Noe som jo er ganske normalt når han har en dårlig dag, å selv om vi lokket med lekebutikk var svare blankt nei. Så vi hadde to valg, bli fri for mat/medisin eller ringe å spørre mamma og lillesøster om de kunne passe den lille rampen. Det kunne de heldigvis, for å ta han med på handling når han er urven i kroppen vil bare føre til at vi aldri mer kommer oss ut døren. Eldstemann var sur for at han måtte være med, men på grunn av bursdagen som var planlagt inn på søndag skulle gaver kjøpes. Og jeg er ikke så alt for oppdatert på hva niåringer liker, i alle fall ikke ifølge min egen. Så beklager til alle vi møtte på som så en irritabel mor og en trassig guttunge, vi hadde bare en særdeles dårlig dag. Jeg prøvde å skjerme dere, men jeg kunne liksom ikke la være å be min kjære sønn om å holde opp med maset. Han hadde bare glemt av avtalen om at masing på butikken resulterer i "ingen ting". 

Under handleturen fikk jeg min bedre halvdel å kjøre meg innom garnbutikken som hadde sin siste dag med salg, slik at jeg kunne forebygge med noen søte små nøster som ikke lager lyd og langt mindre krangler for småting. At jeg fikk dem med rabatt gjøre jo også at jeg kunne forsvare det hele i forhold til prosjekt onkel skrue! Guttene ventet i bilen, de fikk ikke være med inn. Og jeg mistenker at de heller ikke ville det. En haug gale damer som er ville i blikket på et lite område kan være direkte skadelig for men, det er i alle fall forklaringen jeg har fått tidligere. Dette var muligens høydepunktet med helgen, sånn utenom cola til frokost på lørdag og en stor pose smågodt på lørdagskvelden.


Tror likheten er slående mellom meg og frosken i dag, så sto over selvfotografering. 

Resten av dagen gikk med til enda mer krangling mellom guttene, og når jeg endelig kunne få dem i seng jublet jeg. Men jeg var også så trøtt og sliten at jeg bare ble liggende rett ut på sofaen med telefon i hendene. Der kunne jeg lese om alle som hadde det fryktelig morsomt med kino, middag, vennekvelder og nattlig bytur. Jeg fordømte dem alle og og vurderte å lage et surt ansikt på samtlige positive statuser på facebook. Men jeg lot være, for vanligvis med normal søvn er jeg en av de ekle og slemme lykkelige som bare har det så bra! Så jeg satt heller å furtet for meg selv, og så på dårlige såpeserier på tv som gjorde at selv ikke mannen ville ha selskap av meg. Han tasset i seng, så jeg fikk sitte i fred å surmule. 

Natten tilbragte jeg på sofaen, siden min yngste sønn hadde okkupert min plass i storsengen. Jeg husket sist natt godt, og tenkte litt frydefylt at i dag var det mannen sin tur å være våken. Og sofaen er virkelig ikke så verst, for der kan jeg ligge helt i fred uten å våkne skviset inn i vegen med tapetmerke i pannen og blåøye etter at en fot traff meg i nattemørke. 


Tenkte at litt fyr i ovnen ville gjøre livet litt mer koselig, men det varte ikke så lenge. 30 grader inne er ikke så koselig som det høres ut som. 

Så nå skal bare mandag komme, for arbeidsdagen vil bli den rene feriedag så slitsom som helgen har vært! Ingen som roper mamma, ingen som ber meg lage dem mat, ingen som roper når jeg er på do, ingen som kommer inn til meg når jeg er på do, og ingen megling mellom slåsskjemper. 

Og for guds skyld, jeg er ikke mindre glad i guttene selv om de av og til hopper meg på tynnslitte nerver! De har det aldeles utmerket, og lider ingen nød selv om moren til tider er både lei og irritabel. Jeg tar heller ikke skade av at ungene er mer en sure noen dager, men det må da være like lovlig å skrive at det ikke er fult så bra, som å legge ut lange tekster og magiske bilder om et romantisk familieliv. 

Nå skal jeg gå å legge meg, etter at jeg har funnet frem klær til i morgen, pakket sekker og vesker, ryddet opp det verste rotet etter helgen og plages enda litt mer med strikkeprosjektet som nekter å samarbeide. Takk og pris for at det er mandag i morgen! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Dette er året troen på nissen forsvant, og min store hemmelighet ble avslørt!

I ni år har jeg gjort mitt beste for å føre mine barn bak lyset en dag i året, og jeg har lagt ned utallige timer for at min aldri så lille(store) løgn skulle være så troverdig som mulig. Jeg har sneket meg bak hushjørner, lusket meg rundt i butikkene, funnet de beste gjemmeplasser og virkelig fått bruke de små grå. 

De første årene gikk det veldig lett, og bestefar kunne godt brukes som rekvisitt for at skuespillet skulle bli så magisk som mulig. På den tiden avslørte ikke engang den hårete plastmasken min store hemmelighet. Og ikke var det så nøye med hvordan papiret så ut, eller hvordan merkelapp gaven var prydet med. 

Men så gikk årene, og jeg måtte bli mer og mer kreativ i mine metoder for å bedra de flotte trollungene mine, og de som kjenner meg vet hvor elendig jeg er på den slags. Mamma kan bare kastet et blikk på meg så forstår hun om jeg prøver meg på usannheter. Men jeg har virkelig gjort mitt beste, og brukt timesvis foran speilet der jeg har sakt høyt til meg selv: "Tenk det, julenissen har vært her i natt når vi sov, spring i vinduet å se om det er noen fotspor der!" Vi har til og med laget fotspor ute, men måtte legge det av oss når den førstefødte arvingen bemerket at nissen, han kommer gjennom pipa han! 


Nissemann som passer på og venter på besøk som kommer gjennom pipen!

Etter noen år måtte vi gi oss med at nissen kom på besøk etter middagen, og jeg la en plan om at nissen måtte komme innom her om natten siden han tross alt har veldig mange han skal besøke gjennom en eneste natt! Så hver lillejulaften før jeg la meg, fant jeg frem de superhemmelige pakkene og la utenfor soveromsdørene våre, og jeg har til og med kravlet ut av sengen og byttet om på pakker når vi har fått natte besøk av en liten tass. 

Jeg har jaktet på julegavepapir som om det skulle være gull, og har ved flere anledninger fått andre til å skrive på merkelappene. (Min håndskrift er lett gjenkjennelig, selv om den ikke er lettlest.) Papiret har vært gjemt i bagasjerom, klesskap, boder, under senger, oppå skap og under sofa, tullet inn i poser eller papir så ikke småtrollene skulle forstå sammenhengen. Gavene er kjøpt på topphemmelige tidspunkt, og jeg har passet på å legge merker til barnas ønsker som kom før julen startet. Slik at nissegaven virkelig var noe de ønsket seg, innen rimelighetens grenser! Gavene har vært gjemt på samme plasser som innpakningspapiret, og har til og med vært satt bort hos slektninger i dagene før den store dagen. 

Også i år så det ut til å gå etter planen, og både innpakningspapir var sneket inn i huset med samme presisjon som en tenåring med noen øl i lommen på vei ut av huset. Gavene var nøye valgt ut, merkelappene skrevet av noen utenfor husstanden og gjemmeplassen var gjennomtenkt. Trodde jeg i alle fall. Jeg hadde satt posen ved siden av garnet mitt og lagt rot oppå pakkene. Jeg hadde til og med gjort min flid å byttet ut tingene som opprinnelig sto i posen og samlet støv, så det ikke skulle være åpenbart at det var noe muffens på gang. 

Selvfølgelig, i dag av alle dagene i den eldste arvingens niårige liv, bestemte han seg for å snike i mammas rot! Han som vanligvis ikke finner garnet og rotet mitt spesielt underholdende, og tasse forbi det uten å ense dens eksistens. Og ut av rommet kommer han med store øyne, og før han fikk ut et ord oppfattet jeg situasjon og sa han skulle være muse stille! Jeg kastet ut antennene og fikk bekreftet at minstemann var på trygg avstand, opptatt av å legge julepakker under den nypyntede busken! Jeg geleidet den eldste inn på rommet, og sa at det var virkelig fryktelig dumt at han gikk å snek i mine ting. Etter en prat fikk han beskjed om å tenke seg om før han nevner dette, slik at ikke julehemmeligheten min blir avslørt for den minste arvingen som forsatt lever i troen om at julenissen stikker innom oss hver julaften.


Plassen ingen andre enn meg benytter, og som vanligvis aldri får oppmerksomhet av guttene i huset!

Det var en trist gutt som tasset i seng i kveld, med vissheten om at nissen er noe mamma har funnet på. Og jeg føler meg faktisk litt skuffet over at jeg ikke kan stille klokken tilbake og gjemme de dumme gavene en annen plass, slik at han enda et år innerst inne kunne tro at nissen forsatt finnes! 

Men jeg gir ikke opp, og skal vel klare å pønske ut noe slik at han får troen på nissen tilbake! 

Og til alle de som måtte mene at jeg er riv ruskende gal og en fryktelig mor som lyver for sine barn, ta deg en bolle! Mine beste minner fra juletiden da jeg var barn er at nissen alltid kom med pakke til oss, og selv om jeg mistenkte at det hele var juks, trodde jeg innerst inne at nissen hadde vært på besøk. Og med tankene om nissen fra barndommen, kjenner jeg at den gode og trygge julestemningen siger over meg. 

Jeg håper alle har en gledelig jul! 

Facebooksiden min finner du HER!

(Og kom gjerne med smarte tips for å lure frem nissen igjen!) 

Til de foresatte som hadde sitt barn på BR-Leker på jekta i Tromsø 21.12-14 klokken 19:14! (Alvorsord!)

I går, den 21. desember 2014 klokken 1914 for å være helt nøyaktig, på Jekta kjøpesenter i Tromsø, inne på BR-leker, opplevde jeg noe som satte meg ut! (Puh, det var en lag setning, beklager det! Skal prøve å holde meg i nakkeskinnet!)

Som vanlig er jeg i siste liten, men i går tenkte jeg og min bedre halvdel at vi skulle prøve å være litt i forkant med bursdagsgaven til minstemann. Ikke at planen var å kjøpe noe der og da, men vi skulle se om vi fant noe vi vet han ønsker, for så å sjekke tilbud rundt dette. 

Forsåvidt er det ikke så vanskelig å finne noe til arvingen, og antakeligvis ville han bli veldig fornøyd med et par sokker, så lenge de involverte kjøretøyer eller superhelter. Han er ikke vant til å få alt han peker på, så da er det litt ekstra stas å finne noe han virkelig vil like. (Utenom når han er på sykehuset, da blir vi merkelig svake og kan fort gi etter å kjøpe han en svær eske lego!)

Så turen gikk innom lekebutikken på det lokale kaoskjøpesenteret, her snakker vi om hundrevis av ville mennesker med panikk i øynene, nå i juletiden. Så på vår ferd til lekebutikken måtte vi både hoppe over hinder av handlende som har falt over ende som syke sauer og andre som plutselig tok en usving og tydelig mistet feste i virkeligheten. Men uten så alt for mye strev kom vi oss til målet, og stilte oss opp ved legoavdelingen, som også er det tryggeste alternativet for å få den minste i familien til å juble å gå rundt seg selv. 

Nå er hverken jeg eller min bedre halvdel av de smarteste på legomarkedet, så vi sto med andre ord å klødde oss i hodet. Hva skulle vi velge liksom, det var jo hundrevis av ulike esker av alle slag! Men kort oppsummert er brannmenn på førsteplass, superhelter på andreplass og resten av legoklossene på tredjeplass. Egentlig ønsker han seg en lego dyrehage, men dessverre ser det ikke ut som det finnes innen vårt territorium, og før sommerferien har vi jo ikke de helt største planene om å dra inn på ukjente jaktmarkeder! 

Plutselig kom den en guttunge ut av det blå, en av den høflige typen som åpenbart har fått en rimelig grei oppdragelse der han hører til, og han så tydeligvis vår nød, og tilbydde oss sin hjelpende hånd! Han var vel en plass mellom 8-12 vil jeg tro, men nå er jeg ingen ekspert på å finne rett alder på de jeg kommuniserer med!

" Hei, trenger dere hjelp, det ser litt ut som at dere ikke vet hva dere skal kjøpe. Er det en julegave eller?" Guttungen så spørrende på oss. 

"Ja det er mulig vi trenger litt hjelp, og det er faktisk en bursdagsgave vi ser etter!" Vi ble litt satt ut, men vi tar helt klart imot all den hjelp vi kan få!

" Men da var det bra dere møtte meg, for jeg kan faktisk ganske mye om lego! Hvor gammel er jenta/ gutten?" Han så spørrende på oss, og tenkte sikkert at vi så helt malplassert ut der mellom alle legoklossene med spørrende blikk!

" Det er en gutt, og han blir fem år!" Vi kunne jo ikke gjøre annet enn å svare, og håpe at den selverklærte eksperten kunne faget sitt godt. 

" Ja, men da har dere flere alternativer!" Jeg så tydelig iveren i øynene til gutten! 

Og vi fikk absolutt den beste veiledningen i gavehandling på lange tider, for han kunne absolutt det meste om alle eskene, og han var heller ikke av typen som på død og liv skulle selge oss det som kostet mest. Nei han fant frem både store og små esker, forklarte forskjellen med aldersgrupper og merking, viste oss hvordan pakker som hadde ekstra spesielle figurer, resonerte seg frem til at femårige gutter flest liker superhelter og biler, og anbefalte oss noen praktiske esker som en femåring klarer å bygge helt selv! 


Eller var det egentlig så illle?! 

Så jeg vil med dette si noen alvorlige ord til de foresatte, du/dere har gjort en fabelaktiv jobb med å oppdra en guttunge i dagens "mas og krav generasjon"! Her var det ikke mye snakk om å skulle ha mest og dyrest, nei han var rett og slett ute å fortelle de ulike kvalifikasjonene til lekene slik at en snart fem år gammel gutt virkelig skulle glede seg over bursdagsgaven sin! Han var høflig, han lyttet og om jeg var deg/dere ville jeg vært verdens stolteste forelder! Takk for at dere har vist meg at et faktisk finnes barn med god oppdragelse i et samfunn der det negative alt for ofte fremheves! Og ikke minst takk for at dere bekrefter mine tanker om at barn i dag ikke er så ille, heler tvert imot! 

Ha en strålende jul om du/dere foresatte leser dette! Her er tommelen opp, for den er dere absolutt fortjent! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Til alle dere i Tromsø og omegn som leser alt tullet jeg skriver, del gjerne dette innlegget videre så jeg kanskje når de ansvarlige for guttens oppdragelse! :) 

Jakten på årets juletre!

Juletreet er i hus, og her kommer oppdateringen om hvordan! Om du leste listen min for hvor langt jeg var kommet i julemaset her om dagen, kunne du se at jeg hadde to alternativer for treet. Jeg regnet med at pessimisten ville vinne og innkjøp av et svinedyrt tre med manglende greiner og barnåler som drysser bare du ser på dem ville bli et faktum. Men heldigvis tok jeg feil!  

Som vanlig hadde jeg laget meg optimistiske planer om at treet skulle hugges i skogen rundt hytta til mine foreldre, der jeg valgte ut treet sammen med mine barn. Men de fleste år har denne planen forsvunnet ganske fort ut av tidsskjemaet.

Men i år var planen helt klar, vi skulle kjøre tidlig på morgenen slik at vi rakk å velge tre før mørket ble kastet over oss. (Bor nord i Norge, det er bare noen timer med lys nå om dagen...) Jeg hadde gitt beskjed til guttene at det eneste været som kunne stoppe oss var storm som nærmet seg orkan, resten kunne vi takle som de vikingene vi er.  Uteklær var lokalisert fra alle aktuelle gjemmesteder og vekkeklokken var stilt inn så vi ikke skulle forsove oss. Som om det liksom noen ganger kommer til å hende, men jeg ville ikke ta risikoen. Pappa var allerede på hytten, og jeg rinte og spurte pent om han kunne vente med å kjøre hjem, så han kunne ha treet på taket til byen. Det kunne han, og jeg kjente forventningene bygge seg opp. 

Før jeg la meg om kvelden oppdaget jeg en faretruende hoste på min eldste sønn, og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde tatt sykdom med i beregningen. Noe som var dårlig jobbet av meg, for hvordan år har vi liksom klart å være friske gjennom julen? Jeg husker enda med skrekk den julen vi lå strødd rundt i leiligheten med tidenes kjipeste omgangssyke! Men jeg tok en telefon til min mor, og spurte pent om hun kunne se etter guttungen siden han hostet stygt. På dette tidspunktet var han i rimelig grei form, så jeg tenkte at det sikkert ville gå greit. 

Når alarmen ringte følte jeg meg langt fra utsovet, og kjente på smertene i bena at nå måtte det være veldig kaldt ute. Jeg går jo rundt med konstant tannpine der, selv om jeg bare har tenner i munnen. Humøret var heller ikke på topp, men det er det stort sett aldri når jeg våkner, og du skal lete lenge før du finner noen som er like gretten som meg. Eler, egentlig er jeg ikke så gretten, det er bare det at jeg enda sover, og gjør det minst til klokken ni hver morgen! Og gryntingen er ikke fordi jeg er sint, det er fordi jeg sliter litt med å snakke i søvne! 

Eldstemann hadde forsatt hostingen om natten, og vi tok avgjørelsen om at han måtte bli hjemme for å bli frisk. Det var han forsåvidt fornøyd med, og jeg mistenker at han så muligheten for at bestemor skulle skjemme han bort med ekstra spilletid og godteri. Så han var snar med å fine sin egeninnkjøpte datamaskin og ta skoene på. Han hadde ikke feber, og jeg følte ikke den helt store bekymringen med å dra bort noen timer. 

Resten av oss hoppet i klærne, eller nesten i alle fall og haltet ut i bilen. Som sagt, bena verket noe aldeles fryktelig, men det skulle ikke stoppe meg i å finne dette års perfekte juletre. Minstemann hadde like store forventninger som sin mor, og kunne heller ikke vente med å komme seg avgårde! 

Kjøreturen tok en plass mellom en og to timer, og det er mulig noen ekstra skruer ble ristet løs når vi humpet avgårde på vaskebrette som omtales som vei. Den var med andre ord ikke blitt noe bedre enn sist vi var der en gang i høst.

Vel fremme var det bare å få på seg vinterklær og ta fatt på den lange og bratte bakken opp til hytta. Jeg prøvde å ikke kjenne så godt etter, men det var sannelig ikke lett når den ene foten hadde dovnet bort under kjøringen og den andre bare nektet å samarbeide slik jeg ville. Heldigvis var minstemann i god form, og hadde sovet relativt godt om natten. Så han tok fatt på bakken med friskt mot, og var veldig klar for å overaske bestefaren med at nå var vi fremme. At det var så kaldt at kulden rev i halsen klarte heller ikke ta mote fra meg, selv om jeg pustet som en gammel dame som hadde sprunget maraton, og det før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bevegelse. Og midt oppe i det hele kjente jeg at kaffen som ble kjøpt på veien ville ut, noe som ikke er en fornøyelse når du er kvinne og må tisse ute i minusgrader og vind...

Etter en kjapp gange opp monsterbakken brukte jeg mine siste krefter for å løpe om kapp med tiden, for å nå toalettet før det hele endte i en pinlig episode. 

Jeg rakk doen, og kan love at det var en fornøyelse. 

Etter do-besøk og en rask matbit gikk turen ut for å finne det aller beste juletreet, der jeg trasket i spissen, etterfulgt av en spent fireåring, far min med saga og min bedre halvdel som bakerste ledd. Jeg studerte buskene, og så at dette kom til å bli en utfordring, men som jeg skrev i går, er det umulig for meg å takle et stygt juletre. Jeg gikk fra busk til busk, snublet i tuer og einerbærbusker som var kamuflert med snø. Minstemann trasket etter, men syntes ikke helt om morens ubestemte framferd.

Han fant mange trær han syntes passet bra, blant annet en liten einerbærbusk, ei bjørk og et juletre uten barnåler. Jeg mistenker at han bare foreslo disse for å terge meg, og at han hadde gått i skole av faren og bestefaren. Typisk mannfolk! 

Etter en stund startet klagekoret bak meg, og beskjeden jeg fikk var at vi skulle tatt med niste så lang tid som jeg brukte. Jeg fant fram supersynet, og etter noen runder i ring ble jeg enig med meg selv om hvordan tre som var best. Pappaen min saget og min bedre halvdel hjalp til for at det ikke skulle ramle over en strømledning. (Som om jeg kan noe for at strømledningen måtte stå akkurat der mitt juletre var plantet?!) Jeg selv sto på avstand og tok bilder, med påskudd om at jeg passet på guttungen. Han igjen var mer opptatt av et musehull som gikk inn under noen småbusker, og kunne ikke brydd seg mindre om juletreet. 

Nøyere inspeksjon viste at det var et fint tre vi hadde felt, men jeg kan selvfølgelig ikke si det med sikkerhet før det står midt i stuen, klar til pynting! 

Når juletreet var fraktet til hytta, bestemte jeg meg for å traske en tur i skogen å plukke litt never. Det fungerer mye bedre en tennbriketter som stinker, og gir liksom vedfyringen litt ekstra sjarm. Men ettersom mørket kom sigende, var det bare å returnere. Jeg har åpenbart et særdeles dårlig mørkesyn, og snublet mer enn jeg gikk. Men det ble en liten pose som sikkert vil vare en stund. 

Bakken ser helt grei ut, men det er til du setter dine ben på den og innser at den på mystisk vis ble flere grader brattere enn hva det så ut til å være. 

Minstemann fant fort ut at det var bedre å gå etter bestefar, og ga bare beskjed til meg om at "Du går bare på umulige plasser, der selv ikke reven går!" 

Jeg tror faktisk de glemte oppgaven vi hadde foran oss, og kjeftet litt for å få dem på rett spor. Buskene som ble ryddet unna før snøen kom kan ligge der til våren melder sin ankomst! 

Årets juletre, som bare venter på å komme inn i varmen! (Jada, det var den høyeste busken i området, men det som ikke skal inn i hus går til vedfyringen neste vinter!) 

Siden min mor hadde gitt meg beskjed om at hun og min far skulle på handling var det bare å returnere til bilene, med juletreet på en hjemmesnekret slede. Meg og minstemann på rattkjelkene, som skulle få lov å bli med hjem til byen, siden alle våre forsøk på hyttetur som regel går dårlig i de ni månedene vinter vi sliter med. Skal si det var morsomt å suse ned bakken og kjenne frykten for å kræsje med bilen vokse! Jeg er åpenbart ikke blitt mer forsiktig når det kommer til akeferdigheter siden jeg var barn. Minstemann tok det litt mer med ro, og hadde vett til å bremse seg nedover. 

Etter at vi var kommet halvveis på hjemveien fikk jeg telefon fra min mor, storegullet var blitt dårligere og han hostet så mye at han kastet opp. Hjerte mitt bløde og jeg kjente sinnet mot idioten som lå 20km under anbefalt hastighet øke i takt med minuttene. Og med det samme jeg tenkte de tankene så bremset han enda litt mer. Jeg følte meg også litt som verdens slemmeste mor som hadde dratt bort når han kunne bli enda dårligere. Men mamma har heldigvis god erfaring som mamma, så han led ingen større nød, og lurte på hvorfor vi var så snare med å komme hjem. Han hadde helt sikkert sett for seg enda flere timene klistret i en plastskjerm! 

Juletreet løsnet vi fra taket, og låste inne i garasjen i påvente av at allergimedisin min skal fungere optimalt, slik at vi kan ta inn busken som garantert skjuler tusenvis av småkryp som vil levne til i varmen. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Sjekkeliste for juleforberedelser!

Siden det meste nå om dagen handler om julen, har jeg laget meg en sjekkeliste for hvor jeg ligger i terrenget for å komme i mål med alle selvpåførte oppgaver og tradisjoner. 

 

 

1. Er julevasken i boks? 

 

 

Jada, det ser ut til at jeg ligger godt foran skjema, for her om dagen ble 30x30 cm vasket under kjøkkenbordet etter besøk av en skive med kaviar! Og jeg er jo ikke umenneskelig å kaster hybelkaninene ut før jul, det ville jo være direkte smakløst! Ja å siden det er mørkt store deler av dagen ser vi ikke noen fingermerker på vinduene, og da er de heller ikke der! 


Som alltid er jeg pent kledd! 

 

2. Er de syv slag på plass? 

 

 

Jes, her kan jeg skryte av grønne, gule, rosa, svarte, blå, rosa og hullete sokker! Det er jo ikke så nøye med hva det skal være syv av! (På en annen side har jeg sikkert spist syv ulike typer kaker de siste 14 dagene, og da har de teknisk sett vært i hus!) Og nå ringte telefon, og svigermor kunne informere at i morgen stikker hun innom med brød, lefser og kjeks! Kjekt å være litt bortskjemt når ikke mine evner på kjøkkenet er mye å skryte av, å det er vel det hun er redd for kanskje?! Men mest sannsynlig vil hun bare glede oss litt, og det er vi veldig, veldig, veldig glade for! Men pepperkakehuset er funnet frem fra sist jul, og har fått plass i en vinduskarm. 

 


Slik jeg skulle ønske det var!


 

3. Er julepynten på plass? 

 

 

Jepp, julepynten er nøye plassert rundt i leiligheten der det var plass, jeg brukte faktisk mange timer på å leite frem pynten på loftet, og noen flere i et forsøk på å bestemme plasseringen med to overivrige unger rundt meg! De ble utnevnt som vinnere av den konkurransen, alt står hulter til bulter og det er riktig så sjarmerende rundt oss! 

 

Lurer på hvor det ble av stearinlysene!?


4. Er julegavene laget, pakket inn og levert. 

 

 

Tja, i alle fall 2-3 gaver er laget, pakket inn og nesten levert! Og om jeg sjekker tidsskjemaet fra sist jul, så er jeg ganske godt i rute! (Jada, det blir villmanns shopping lillejulaften, den slipper jeg ikke unna!) Men jeg har klart å lage noen flere hjemmelagede gaver, og bare det er ganske godt jobbet så glad som jeg er å ligge på sofaen med macen i fanget når ungene er i seng!

 

Jepp, nøyaktig to-tre pakker er klare å nesten levert!

5. Er juletreet høgd, brakt til gårds og planlagt inn i tidsprogrammet? 

 

Njææ, jeg har tenkt på treet, og laget en ganske strategisk plan for hvordan det skal komme i hus på lørdag med to mulige løsninger. 

 

A, vi skal kjøre til hytten, gå i skogen, velge ut tre med fornøyde unger som synger julesanger i et lystig humør, hogge treet og frakte det til byen med et smil om munnen. 

 

B, vi kan kjøpe et svinedyrt tre som er felt for flere måneder siden transportert i varme/kulde/varme/kulde og garantert vil minste 90prosent av barnålene bare vi ser på det! Det blir gjerne å være uten greiner på en ene siden, og jeg vil konkludere med at jule er ødelagt, mens mannen ber meg bli voksen. (Med god grunn, ifølge mine foreldre som sier jeg er en umulig unge når det kommer til juletreet, plassering og pynt!)

 

 

Optimisten i meg sier A, pessimisten og fornuften sier B! (Og mannen sier at jeg er en stor unge, og han vurderer å nekte meg juletre om jeg ikke oppfører meg bedre!)

 


" Om vi kutter av toppen, så er det helt perfekt! "


6. Er hårklippen unnagjort slik at vi kanskje klarer å få til et fint familiebilde uten sovesveis? 

 

 

Joda, alle tre guttene har vært innom frisøren, og ser riktig så fine ut, og etter at mannen fikk i oppgave å ringe nesten samtlige frisører i byen for å finne meg en time, skal mitt hår fikses på selveste lillejulaften. Det betyr at jeg muligens må legge om på skjemaet for siste frist for innkjøp av gaver. Nå skal etterveksten til pers og håret skal kortes ned siden det har vokst som ugress siden sist! 

 


Typisk dårlig hårdag!

 

Så jeg kan med andre ord konkludere med at vi ligger godt foran skjema, og at det helt klart blir jul uansett om jeg er klar eller ikke! 

 

 

Facebooksiden min finner du her. 

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden!

I dag var en sånn ettermiddag som vi helst kunne hoppet over, med sure unger og irriterte foreldre. 

Guttene var i det krigerske hjørnet, og om de ikke krangle om noe, så gikk praten i hvem som var tøffest. Det var de selvfølgelig ikke enige om, og når jeg hørte "slå hardere, så skal du få se at jeg er tøffest" ba jeg dem pent om å holde opp før det hele endte i tårer. Det hjalp selvfølgelig ikke, for begge har selektiv hørsel på disse dagene, og etter den niende gangen holdt jeg munn og tenkte at de får lære på den harde måten da. 

Når jeg hørte "smak" og så minstemann sprette bak en sofapute samtidig som eldstemann krøket seg sammen, innså jeg at min antagelse kom til virkelighet. Og som de fleste andre normale mennesker kjente jeg meg litt småsur over ungene som absolutt ikke ville høre etter, med en liten bekymring for hvor slaget traff.

Med nærmere inspeksjon oppdaget jeg at neseblodet flommet fra den eldste, og du trenger vel ikke være forsker for å skjønne at storebrors nese ble offer for en rimelig sterk knyttneve. Og jeg måtte virkelig bite meg i tungen for å ikke si "hva var det jeg sa!", for det ville vel gjøre situasjonen noen hakk mer intens. Og dessuten hadde jeg evig nok med å redde sofaen og trøste den ikke fullt så uskyldige eldstemann, samt fortelle minstemann at det ikke er lov å slå andre. Sur-munnen ramlet ned til knærne og jeg så den lille vibreringen i kinnet som betyr gråt.

I noen sekunder lurte jeg på hva i alle dager jeg tenkte når jeg satte barn til verden, men det gikk heldigvis like fort over. Jeg vil ikke unnvære dem for noe i verden, selv ikke på slike dager. 


Et bilde av guttene når de er enige! 

Eldstemann fikk beskjed om å sitte i ro, klær ble vrengt av og lagt i kaldt vann og minstemann fikk beskjed om å si unnskyld, samt en liten preken for at når de leker på den måten er begge skyldige. Jeg informerte også om at de fikk være venner resten av kvelden så ikke julenissen trodde de er slemme gutter. Minstemann sa seg enig med moren om at han kunne vente med å bli bokser til han ble voksen, og eldstemann ga meg beskjed om at julenissen ikke finnes. Og da var vi igang igjen! Minstemann rasende fordi nissen finnes, og eldstemann som nektet! 

Så det var nesten litt godt da minstemann skulle til mine foreldre på avlastning og eldstemann ble hjemme når vi dro på handling. 

Vel inne på butikken observerte vi et foreldrepar, med to stykk gutter, i en ganske lik situasjon som vår! Den ene dultet den andre så han ble sint, og foreldrene prøvde etter beste evne å ro dem ned uten alt for mange blikk fra uvitende folk som aldri har opplevd ekte søskenkjærlighet. Og selv om jeg følte litt medfølelse med dem, kunne jeg ikke la være å glise når jeg tenkte hvor heldige vi var som kunne handle alene! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Sjekk ut konkurransen om å vinne "Fride på skipet" HER!

 

Kranglefanter!

Klokken nærmer seg 21:00 og jeg sitter her å sliter meg i håret. Dagen har vært lang, og en av de dagene der ungene er uenige om ABSOLUTT alt, og da snakker vi både om pålegg, brødsmulen som falt på gulvet, hvem som skulle rydde opp, hvem som var tøffest, hvem som skal på do først, hvem som eide legoklossen under sofaen osv. Så jeg var med andre ord ganske munter når jeg så at klokken nærmet seg leggetid, og presset frem den siste rest av tålmodighet etter en svært mislykket filmkveld. Jeg så med andre ord lyset i tunnelen! (Å neida, jeg er ikke mindre glad i mine barn, selv om de av og til gjør meg litt småsprø!)

For det hadde seg slik at det var totalt umulig å bli enig om hvordan film som skulle velges på Netflix, så skulle det diskuteres hvem som skulle sitte hvor, så skulle det krangles om lørdagsgodt, å det selv om de kunne få hver sin skål med nøyaktig det samme i. Det endte selvfølgelig med 1 bolle som utartet seg som en krig om hvem som skulle ha hva, og det selv om de ikke liker de samme tingene. (Til vanlig altså, det var unntakstilstander i dag!) Når filmen endelig hadde startet var det igjen tid for krangling, og da skulle det diskuteres hvem som faktisk skulle slå av lysene. For når man er på kino å ser film, skal det være mørkt. Videre ble det igjen diskusjon når de skulle dele godteri med oss foreldre, for begge var ute etter å få bekreftelse på at de var flinkest. Midt inne i filmen bestemte den minste seg for at han skulle sette seg oppå broren, og før vi fikk hoppet opp av sofaen var de igjen på krangling, men denne gangen om hvor nært du faktisk hadde lov å sitte foran tven. 


Ahh, fem minutter med stillhet, trodde jeg i alle fall!

Det sier vel seg selv at uansett innfallsvinkel vi prøvde, var det totalt umulig å skille 2 kranglefanter av noen brødre. Dette har rett og slett vært en sånn lørdag vi helst bør hoppe over. Og jeg burde vel vist hva som ventet meg da jeg ble vekket alt for tidlig, og jeg ikke engang klare å lure meg til fem minutter ekstra på sofaen. Istedenfor måtte jeg opptre som fredsmegler. Og er det noe jeg ikke er flink til, så er det å fungere som et normalt menneske før klokken 6 om morgenen. Men etter noen timer kom vi oss igang, for håret til den eldste av trollungene var overmodent for en klipp. Så vi bestemte oss for at å skille lag var den beste strategien, så min bedre halvdel tok eldstemann med til frisøren, mens jeg og minstemann vandret på et av byens kjøpesenter. Den handleturen kan kort fortalt forklares med noen få ord, "jeg vil ha sushi, jeg vil ha sushi, jeg vil ha sushi, og du er dum mamma!" Jah, kjempekoselig, så jeg var henrykt når vi endelig vente nesen hjemover. 

Når jeg tenker meg om var det kun under middagen at guttene var helt enige! De syntes nemlig maten var superkjip, og vi var de verste foreldrene i verden! Jeg på min side synes maten var veldig god, å var i alle fall strålende fornøyd med at mannen laget den. 

Men de var ikke lenge enige, og når de endelig kom seg i seng fortsatte de som før middag!

"Ikke se på meg!"

"Maaaammmaaa, bror rører seg!"

"Nei, det gjorde jeg ikke!"

"Jeg vil ha lyset av!"

"Jeg vil ha lyset på!"

"Jeg skal sovne først!"

"Neeei, jeg sovner først!!"

Om du nå tenker at jeg bare kan be dem være stille, så har jeg altså prøvd. Men de har selektiv hørsel, og det betyr at de ikke hører mine mer eller mindre frustrerte utsagn. Jeg prøvde til og med å si at de måtte være stille for å sovne, og at jeg kunne følge med hvem av dem som sovnet først. Men nei, ikke snakk om at de var ferdige med dagens krangler så mor i huset kunne få synke ned i sofaen, finne frem strikkingen og bare nyte stillheten. Far i huset kastet seg over muligheten å kjøre til butikken for å kjøpe vaskemiddel så jeg får tryllet de svære fjellene i skittentøyvasken bort.

Så jeg ble sittende alene igjen å høre på de uenige trollungene mine. Men jeg kokluderte fort med at dette ville bli en nyttig erfaring for dem, og merkelig nok fikk jeg rett. For etter 38minutter og noen få sekunder hørte jeg fra romme: "Natta bror, gla i dæ!". 

Her finner du meg på facebook! 

"Æ vil ha kaviar!"

Her om dagen tenkte jeg å være supersnill mamma, og servere sjokoladepålegg til kveldsmaten. (At vi hang etter skjema på leggetid, og at mor i huset var superkvalm var nok en ganske stor faktor i avgjørelsen til å være snillmamma, og ikke minst usunnmamma!) Så når jeg publiserte hva pålegge denne kvelden skulle bli, regnet jeg med jubel og lovnader om at jeg var verdens beste mamma. Forsåvidt hadde jeg nesten rett i min antakelse, for eldstemann jublet og sa han skulle spise 10 brødskiver minst. Men reaksjonen på minstemann var jeg ikke forberedt på! Han satte i et hyl, og jeg trodde først at han hadde slått seg.

Så etter en god del hulking, og mas fra min side hylte han ut:

"MAMMA da, Æ VIL JO HA KAVIAR!!"

Du kan vel trygt si at jeg sperret opp øynene, og broren måtte enda til spørre om han hørte rett. Men joda, den lille tassen ville helst ha kaviar på brødskiven, og tenk at moren var så slem at hun skulle gi han noe så grusomt som sjokoladepålegg! Det ville han aldeles ikke ha!

Så jeg måtte bare bite i det sure eple, finne frem den stinkende kaviaren og holde meg for nesen mens jeg laget maten. For kaviar og kvalme fungerer veldig dårlig i lag.

Minstemann, når han ikke er helt fornøyd med morens oppførsel!

Her i huset fungerer det med andre ord ikke å sluntre unna med usunne løsninger i matveien! (Ikke at jeg tror at et måltid nå og da med sjokolade på skiven gjør så stor skade!)

Facebook siden min finner du HER!

Ettermiddags aktivitet utenom det vanlige!

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er den som først arrangerer de helt store kreative utfluktene på ettermiddagstid, dessverre. Det er sikkert mange som vil dømme meg nedenom og hjem, men for all del, jeg ville garantert dømme dem tilbake. Men jeg tenker som så at ungene har godt av å leke seg selv litt, uten den helt store innblandingen av en voksen som har en lei tendens til å styre leken. Ikke frivillig selvfølgelig, men på grunn av mine voksene tanker om at kjøkken skal være kjøkken og dukke skal være dukke, og ikke kjøkken som romstasjon eller dukke som hund.

Så når jeg først bestemmer meg for å gjøre noe med ungene, så er jeg også i et slikt humør at ungene får bestemme og at jeg følger opp alle de magiske veiene fantasien deres tar. (For det meste, jeg prøver i alle fall hardt å ikke overføre mine ideer til dem!)

Av og til er jeg å roter litt i forutsetningen med leken, og det gjorde jeg i dag da jeg fant frem lekeleire. (Et besøk innom lekebutikken for noen dager siden resulterte i at mammaen hadde lyst å leke, så hjem kom flere pakker fargerik leiere.)

Så var det bare å åpne pakkene, og se hva ungene fant på.

Tenk alt man kan lage av litt farget deig.

Minstemann laget «magetarmer», og du leste helt riktig. Han laget tarmer, som er inne i magen. Det var til og med mine tarmer han laget, og de var fine og røde. Litt usikker på hvor han har hentet inspirasjon til dette.

Mine tarmer, ifølge minstemann. De var til og med fine!

Eldstemann var mer opptatt av mat, og en av favorittrettene måtte lages. Så en fristende taco ble til, og nøye forklart til en mamma som prøvde å lage sin egen ting i skjul bak leirebokser.

Eldstemanns gårdsplass. Legg merke til hytten i treet!

Men hun ble oppdaget, og ungene bestemte seg for å lage det samme. (Jeg sa jo at jeg som regel styrer leken, selv om jeg ikke vil.)

Min lille gård, med hus og hytte, minst fem soverom og en liten bekk som renner utenfor vinduene.

Heldigvis bestemte eldstemann seg for å overgå moren, og en spennende gårdsplass med epletrær og magiske hus ble til, mye bedre enn mammas faktisk!

Minstemanns gårdstun, med to hus og et epletre!

Noen planeter ble også til underveis!

Inspirert av dagens vær! Våknet til vinter, og innså at vi var en av de få som faktisk byttet til vinterdekk sist uke! Vi slapp faktisk helt å stå i kø, så jeg bør vel ikke klage på været! (Kjører piggfritt, så har litt å gå på i forhold til vær skifte.

Minstemann måtte også lage dette, og imponerte stort med sine ferdigheter. Her ble også hus og epletre til! Men hus og trær gikk fort over i en herlig pizza og en tøff racerbil!

Racerbilen til minstemann, utstyrt med masse viktige greier så den skal gå ekstra fort.

Pizza med masse ost!

Også pappaen til eldstemann stakk hode innom, til eldstemanns store glede. Så der satt vi tre voksne og to små gutter og laget spennende figurer. (Samtidig som min bedre halvdel, eksen og mine to barn rottet seg imot meg og påsto at mensen ikke betyr lov å spise sjokolade i ukedagene! Sånt tull, det står skrevet i jenteloven at jeg har rett på det!)

Mannen i huset imponerte også stort!

Når barne-tv nærmet seg avsluttet vi, og jeg tenkte som så at dette må vi gjøre oftere. Men siden jeg har en smule selvinnsikt vet jeg at ofte er et ganske vidt begrep. Noen dager er vi for slitene til at samspillet skal fungere på en god måte, og da er det faktisk best at vi ikke prøver oss på denne typen aktiviteter. Jeg ser liksom for meg lekeleire flagre veggimellom og meg selv små kjefte der jeg prøver å holde styr på alt.

Facebook siden min finner du HER! 

Lesing på sengekanten!

Jeg er straks inne i mitt 9år som mamma, og de siste dagene har jeg fundert litt over dette. For jeg synes jo ikke det er så fryktelig lenge siden jeg lå på fødestuen for første gang, totalt uvitende om hvordan resten av mitt liv skulle bli. Jeg hadde vel egentlig ingen tanker om hvordan fremtiden skulle være, for jeg har en teori om å ta ting som de kommer. Og når du aldri har vært mamma, er det ikke så lett å forestille seg hva det vil si å ha det fulle og hele ansvaret for en liten skapning som bære dine gener, eller andre sine for den saks skyld. Tror faktisk ikke det er så stor forskjell om barnet er genetisk mitt eller ikke. Men det er en annen sak som bør skrives litt mer om enn bare noen setninger, og det vil uansett bare være antagelser fra min side.

Gjennom disse ni årene har vi vært gjennom ulike faser med ulike gjøremål og vaner. Men noen ting har virkelig satt seg fast.

Så i snart ni år har vi hver eneste kveld, med bare noen få unntak, lest en bok. Noen ganger har vi virkelig hatt lyst å lese og funnet frem lange bøker med mange ord, og andre kvelder har vi ikke vært like entusiastiske og funnet frem bøker med så få ord som vanlig. Vi har latt guttene velge, og vi har valgt selv. Vi har diktet litt ekstra tekst, og vi har på mystisk vis hoppet over litt av teksten. Vi har lest en bok hundrevis av ganger, og andre bøker bare en eneste gang. Vi har lest hjemme, på besøk, på ferie eller på sykehus. Vi har sett eldstemann lære seg og lese, og vi har latt han lese for oss. Og uansett hvordan form og humør vi har vært i, så har lesingen vært en fast del av kveldsritualet.

Lesingen har blitt et fast innslag, og jeg klarer liksom ikke se for meg at vi noen ganger kan slutte med dette. For det handler ikke bare om boken vi leser, det handler også om å ha noe fast og trygt og forholde oss til. Noe som kan gi rom for avslapping i en hverdag som alt for ofte preges av stress, og mange ganger endringer i rutiner. Men uansett hvor vi er, så leser vi. Akkurat som vi ville gjort om vi var hjemme på sengekanten.

Begge guttene har ulike bøker de liker best, så minstemann stemmer alltid for bøker som handler om brannbiler, sykebiler eller politibiler. Mens storebror helst ser at vi leser faktabøker, eller bøker om drager og andre magiske skapninger.

Guttene har også lært verdien av bøker, og jeg blir stolt og glad når jeg hører eldstemann lese for minstemann. Og kan aldeles ikke slutte å skryte av hvor flink han faktisk er, der han leser med bedre flyt en svært mange voksne. Den flinke lille gutten min som knekte lesekoden etter noen få måneder i førsteklasse! Og selvfølgelig liker jeg også å tro at det ble litt lettere for han å lære seg å lese, siden vi tross alt har brukt hver kveld siden han var så stor at han kunne lyte, til å lese om alt fra biler til monster.

Bøker som brukes til noe helt annet en lesing!

Gjennom årene har vi fått en stor bokhylle full av bøker, der noen er byttet ut og andre er kjøpt inn. Noen ganger har vi tatt turen innom biblioteket og andre ganger har vi lånt bøker fra andre. Vi har til og med lest bøker som mine foreldre leste for meg da jeg var liten jente.

Så denne tradisjon har jeg tatt med hjemmefra og jeg håper at om mine barn en dag blir foreldre, vil de ta seg tid å lære sine barn tradisjonen med lesing på sengekanten.

Facebook siden min finner du HER!

Skryt av min egen innsats i helgen! (Husmorpoeng!)

Denne helgen har jeg lekt superhusmor, og må si at jeg fortjener rimelig mange voksenpoeng for mine innsatser i hjemmet. Jeg har endelig tatt meg tid til å skru fast noen hyller inni noen skap, som bestandig ramler ned når jeg hverken har tid eller lyst til å rydde opp alt rotet som kommer ramlende ut av skapene.

Jeg har bakt brød, som for første gang har vært svært vellykket! Trikset var å bytte ut gjær med bakepulver, og vips kunne også denne damen bake! Og det beste av alt var jo selvfølgelig at elting og heving var streket ut fra oppskriften! Oppskriften inneholdt dog noen ingredienser som aldri har funnet veien inn i mine kjøkkenskap, så det handlet jeg inn før helgen.

Så har jeg hatt høstrengjøring, og det trengtes. For når jeg nærmet meg sofaen ble jeg angrepet av hybelkaniner, som jeg etter mye om og men klarte å fange med støvsugeren. På forhånd hadde jeg kastet ut samtlige mannfolk som kunne finne på å gå i veien, så jeg har dessverre ikke øyevitner på denne kampen. Men etter mye slit, var leiligheten skinnende ren, eller i alle fall så ren som den kan bli på en lørdags formiddag.

Jeg har også ryddet, og lagt ut barneklær og ting til salgs på både finn.no og faecbook, i et håp om å få det ut av huset litt fort. Ikke for det, nå har jo enkelte ting vært lagret i skap og skuffer i fire år, så noen uker til overlever jeg sikkert. Men ut skal det. Det finer er jo også at det sikkert er noen andre som kan ha bruk for det vi ikke trenger.

En av de få babylekene som har sluppet inn i huset med lyd.

Også har også skiftet gardiner, noe jeg stort settgjør to ganger i året. Så nå er noen tunge mørke gardiner klasket opp, så jeg skal slippe å se så mye av regnet og etter hvert snøen utenfor. Det ble riktig så fint om jeg får lov å si det selv.

Guttene ble også tvunget med på gardinbutikk, for jeg hadde fått med meg at de solgte ut salgsvarer til halv pris. Egentlig skulle jeg se etter gardiner, men istedenfor fant jeg to ullpledd til minstemann og masse oppbevaring esker.

Når vi kom hjem kastet jeg meg rundt å organiserte sko i gangen, og måtte fint innse at jeg skulle kjøpt mange flere esker. Så forhåpentligvis er det forsatt salg i morgen, så jeg får kjøpt enda flere. System er absolutt nødvendig i en liten leilighet.

Lørdagen gikk med andre ord slag i slag, og det kjentes godt når jeg endelig satt meg ned i sofaen på kvelden. Smertene i bena var rimelig plagsomme, og jeg fikk rett i mine antagelser over at natten ville bli lang. Og denne gangen var det jeg som holdt meg selv våken, for beina verket bare mer og mer. Minstemann igjen hadde en veldig god natt, og sov i egen seng hele natten. Han var bare våken noen få ganger, men falt fort til ro igjen.

I dag har jeg tatt det litt mer med ro, men klesvask og litt hjemmearbeid har fått plass i tidsskjemaet. Også har jeg bakt noen flere brød, for det jeg laget i går forsvant veldig fort! (Ja tenk, så gode var de!)

Jeg har også skrevet litt på noen blogginnlgg jeg har planer om å legge ut, der det ene er en GIWE AWAY til en av dere som leser bloggen min :) Facebooksiden min nærmer seg 1000 likerklikk, med små museskritt, og det må feires! 

Facebooksiden min finner du forresten her!

Beklager mitt fravær!

Beklager mitt fravær de siste dagene, men jeg har vært veldig opptatt. Jeg vurderte først å ta en real (hvit) løgn og si at jeg har vært så opptatt med mammating at jeg ikke har funnet tiden til å sette meg ned med datamaskinen og rablet ned en masse babbel. Jeg kunne for så vidt også sagt at jeg har brukt tiden til å sove, men der ville jeg blitt arrestert av de jeg omgås med daglig, for jeg har vært normalt trøtt og vimsete.

Så jeg går med andre ord for den ærlige biten, den som sier at jeg faktisk har stresset med å få unna husarbeid etter barnas leggetid, så jeg kunne krype opp i sofaen og sette på minst fem episoder av serien som stjeler all min fritid. Og hjelpe meg hvor fantastisk det har vært.

Men dessverre for meg er det ikke flere episoder igjen, og jeg kan herved utføre husarbeid i mitt vanlige tempo og slutte å overtale ungene til å lese tynne bøker på sengekanten. (I alle fall frem til jeg får tak i de tre neste sesongene, for da blir jeg muligens litt utilgjengelig igjen!)

Det verste av alt er at ikke engang et lite fiber i kroppen har dårlig samvittighet for dette, og jeg kan til og med skryte av at jeg og min bedre halvdel har hatt ekte kjærestetid hver kveld i noen uker. (Jeg snakker om å sitte i hver sin ende av sofaen og se på tv, ikke noe annet! For mamma, ungene kom med storken!)

Ekte kjærlighet, helt til jeg tar feil tannbørste!

Vi har med andre ord fulgt ekspertenes råd, men jeg kjenner egentlig ingen forskjell i dag, kontra for noen uker siden. Han irriterer meg fortsatt med sokker som ligger under stuebordet, og han irriterer seg garantert like mye over at jeg har en stygg uvane med å ta hans tannbørste! Vi har et lager med nye, sånn i tilfelle jeg faktisk klarer å oppdage at jeg har tatt feil, og kunne advare han før den ble tatt i bruk. Noen ting i et forhold bør være privat, så jeg har fått beskjed om å slutte å besudle hans tannbørste. Harde bud her i huset!

Facebooksiden min finner du HER!

 

Miniferie, her kommer vi!

Da er det under 12 timer til vi skal sitte på flyet til Oslo, og jeg må innrømme at jeg faktisk er på god vei å bli ferdig med pakkingen. Jeg har funnet frem det meste, spredd det rundt i hele leiligheten og fundert på om jeg klarer å stappe det i en koffert, for så å legge den inn i den andre! Mulig at det er ganske stor risiko for at den blir å veie for mye, men tenk så enkelt det vil være å bare måtte tenke på å drasse med en enorm klumpete sak, når vi skal passe på to gutter, et par ryggsekker og en rullestol!

Jeg har funnet ut at om jeg stapper klær i praktiske lukkeposer fra Ikea, kan jeg sitte dem flate og får plutselig mye mer plass. Mulig det vil se litt suspekt ut i sikkerhetskontrollen, men pytt sann! Den risken kan jeg ta om vi ikke må bære begge kofferten! Og vi blir som regel tatt ut til grundig sjekk hver gang vi er å flyr, og jeg mistenker at vi ser ut som en eller annen form for terrorister, ville i blikket for å følge med på hva de to ungene våre driver med, samtidig som pc og div andre apparater skal passes der de ligger helt åpenlyst, med hundrevis av andre mennesker rundt oss. At vi i tillegg har en sekk med ganske mye medisin i gjør liksom ikke saken bedre, og det blir garantert noen blikk og spørsmål hva vi skal med alt. Jeg kan for så vidt informere om at du kan ha mer en 100ml med inn på flyplassen, såfremt det er medisin. (En hysterisk mamma ringte flyplassen i panikk i dag, i tilfelle vi plutselig ikke skulle få medisin med oss, og måtte oppsøke et apotek med det samme vi ankom hovedstaden så minstemann får medisin til rett tid.)

Jeg har også husket alt som trengs til nødhjelp, som plaster, rosiner og den slags greier. Og jeg har planlagt tid nok til et besøk innom en kiosk og kjøpe et blad til hver av ungene som holder dem opptatt i minst 20 minutter, og etter det har jeg tatt med små Nintendo greier, så de kan spille resten av tiden. Jeg har også funnet en bok til meg selv, og en skrivebok. Så vurderer jeg om strikkingen bør finne plass i kofferten, eller om jeg klarer meg fire dager uten den.

Jeg har også funnet frem klær som skal dekke alle årstider, for selv om det kanskje er sol i Oslo, må vi finne veien til flyplassen. Og det er dessverre ikke et tosifret tall på temperaturmåleren vår. Og med vår flaks slår sikkert været om, og det blir snø når vi lander i hovedstaden. (Men for sikkerhets skyld har jeg funnet frem solkrem og t-skjorter.)

Ca den veien skal vi ta i morgen!

Så er det bare å håpe at jeg har husket alt som bør være med!

Facebook siden min finner du HER!

 

Oslotur med familien på torsdag!

Noe sier meg at jeg har litt dårlig tid, for i dag er det mandag og på torsdag reiser vi til Oslo. Jeg har selvfølgelig ikke pakket noe, og er ikke i nærheten av å fantasere ferdig om alt som kan gå galt før, under og etter reisen. Det trenger jeg minst tre uker på, og denne ganger har jeg bare en.

Koffertene er for så vidt funnet frem under støv og spindelvev! Men de er fortsatt like tomme, og en del av klærne som bør ligge inni dem, ligger fortsatt i skittentøyskurven og koser seg.

Ellers kom vi på at vi må søke om skolefri til eldstemann, noe jeg faktisk ikke har hatt behov for før. Så etter litt forskning fikk jeg vite at vi måtte søke på nett. Så nå blir det spennende å se om svaret kommer før torsdag. (Har snakket med læreren, så det skulle ikke være noe problem at vi drar bort to dager.) Men hva hender om vi får avslag? Blir jeg hentet av politiet og puttet i fengsel da? Hvordan vurderer de slike søknader? Hva gjør at man ikke får dem? Jeg har ca. hundre spørsmål av denne typen, og må vel bare innse at jeg muligens er en av de hysteriske mødrene som på død og liv skal gjøre alt rett og får panikk bare vi mister oversikten noen få sekunder.

Slik vil mest sannsynlig stuen min se ut på onsdag når alt må pakkes!

Medisin har vi også fått hentet, og siden jeg ikke vil risikere noen større opptøyer på flyplassen må jeg vel ha med originalpakningene. Og det blir noen esker som skal drasses med i håndbagasjen. (Livredd for at kofferten skal bli borte, og det er ikke langt fra unormalt at den blir det…) Og da kom selvfølgelig spørsmålet opp hvordan skal vi gjøre det med medisinflasken på 500ml som vi må ha med? Får vi den med oss inn på flyet?

Videre må jeg finne ut hvordan klær vi skal ta med, for ifølge værmeldingen er det meldt sommer i Oslo, og vi har jo etter hvert innsett at sommeren er over i nord.

Så de neste dagene blir veldig hektiske, med full jobb, bursdag, pakking og alle de andre faste tingene vi alltid holder på med i hverdagen.

Så nå gjenstår det å se om vi faktisk klarere å stå ferdig påkledd uten å mangle plagg, bagasje eller pengebok på flyplassen, torsdag morgen alt for tidlig!

Men vi ser absolutt frem til å møte de andre i Netflix teamet!

Facebook siden min finner du HER!

PS! Dere i familien som tenker på å gi meg gaver i morgen, jeg ønsker meg verktøy av god kvalitet! (Og jeg snakker om skrujern av ulike størrelser, ei god tang og annet småsnaks som er praktisk når jeg skal henge opp hyller, montere skap eller reparere et eller annet prosjekt jeg har funnet smart!

"Ikke skyld på meg!"

Jeg lurer virkelig på hvem som har et horn i siden på meg, for etter i natt er jeg overbevist om at jeg ikke bare kan ha uflaks!

Minstemann hadde en utmerket natt, han var faktisk bare våken en gang iløpet av natten, og lå roligere enn på lenge.

Men eldstemann, han var så uheldig å våkne med vondt i magen rett etter at de voksne i huset hadde slept seg i seng. Og jeg kunne se langt etter nattesøvn. Heldigvis ble han bedre utpå morgenkvisten, og vi fikk endelig litt søvn. For selv om det var han som hadde ondt i magen, blir jeg en håpløs hønemor når ungene er syke. Jeg får ikke sove, og ser for meg alle mulige farlige situasjoner. Håpløst, unødvendig og helt uunngåelig.

Så mellom alle rundene med trøsting iløpet av natten konkluderte jeg med at jeg åpenbart aldri skal få sove en hel natt med unger i hus.

Forstå meg rett, jeg er meget fornøyd med ungene mine altså, men jeg skulle virkelig ønske at de fikk sove godt hver eneste natt! Og ikke minst at jeg skulle få sove, i den varme gode sengen vår, alene med min bedre halvdel, tre tepper og to hodeputer. Og sikkert noen milliarder småkryp jeg egentlig ikke bør tenke på finnes!

Så det sier vel seg selv at jeg så ut som et troll da jeg endelig klarte å stå opp en time etter at vekkerklokken på fire år ringt, og en halv time etter at den klokken vi helst vil følge hadde informert om at det var morgen. Jeg klaget ganske høylytt over at jeg var trøtt, og da kom det fra minstemann "Ikke skyld på meg!". Og jeg måtte le litt, og si meg helt enig!

"Ikke skyld på meg, bøkene gikk dit av seg selv, helt sant!"

Ps. "Ikke skyld på meg" er blitt standardkommentaren, så da det var kommet noen lekre grønne tusjmerker på et av skapene i går, var minstemann snar å rope dette ut før han sprang å gjemte seg på rommet...

Facebook siden min finner du HER!

 

Arctic Race suste forbi i dag!

Siden det ikke holdt med sjakk OL  i Tromsø, slo vi like greit til med avslutningen på Arctic race med det samme.

Nå skal jeg ikke lyve på meg at jeg er den som bryr meg mest om denne typen arrangement, for om det var opp til meg hadde jeg rømt byen. For meg ser det mest ut som kaos og stress, og ingen av delene er det jeg liker å bruke fritiden min til. Men nå er det nå en gang slik at jeg blir nedstemt av de tre andre i familien, og jeg måtte pent stille opp etter veien for å se på syklistene suse forbi.

I dag har Kvaløya vært isolert halve dagen, og om du skulle over mot Tromsø måtte du ta buss før veiene ble stengt, sykle eller rett og slett gå. Ingen av delene er noe alternativ for oss, så vi holdt oss like greit hjemme.

Jeg ser for meg at det var mange frustrerte folk som ikke kom seg fra jobb under vaktskiftet midt på dagen, og jeg lurer på om det ikke kunne vært en ide å hatt veiene åpene i tidsrommet der folk skulle til og fra jobb, slik at folk fikk komme seg hjem. Syklistene dekket jo ikke hele strekningen, og når ikke de var der så kunne de vist litt medfølelse for alle de som har familier hjemme. Det gikk buss, men dessverre er det ikke alle som kommer seg dit de skal med den.  De har i alle fall min fulle medfølelse.

Ettersom mannen og guttene var fult oppdatert om hvor sykkelfolkene var i felte, gikk vi ned før de skulle passere, og jeg drasset selvfølgelig kamera med meg. En perfekt mulighet å prøve det nye kamerastativet mitt!

Første pulje, om jeg ikke husker feil. Ingen anelse om hvem dem er! (Kan ikke skryte av å være ivrig sykkelsupporter!)

Hadde ca tre sekunder på å ta bilder før de var borte.

Så kom resten av gjengen, og jeg må bare understreke at bilde er i vater. Problemet er veien som jeg ikke kan si det samme om!

En stor veltrent saueflokk! Mulig jeg må sove på sofaen for den kommentaren, men sauer går også midt på veien i flokk!

Tro om de fikk fartsbot, mistenker at de hadde høyere fart enn lovlig!

Etter sykkelfolkene kom tjenerne, eller teamene som det så fint heter.

Medisinsk personale var også med i toget, men minstemann var en smule misfornøyd for de hadde jo glemt vennene sine! (Les: brannbil!)

"MAMMA, TA BILDE!!" Minstemann var strålende fornøyd med politibilene, og glemte nesten at brannbilen ikke fikk være med å kjøre.

Innslag etter veien. Mannen kunne fortelle at Thor ikke var Tor med hammeren, men en av de som syklet. Han skal vi pensjonere seg eller noe sånt.

Det var stengte veier over alt, og jeg følte meg nesten litt kriminell når jeg gikk under sperringen.

"MAMMA, SE! TA BILDE FORT!"

En av bilene, litt usikker på hvorfor jeg tok bilde av den. Mulig det var den som snakket til oss!

Facebook siden min finner du HER!

Når mor skal ut og spise...(Typisk uflaks!)

Det er ikke så ofte jeg planlegger et besøk utenfor hjemme på ettermiddagstid i ukedagene, og i alle fall ikke uten å ha mann og barn med meg. Men i dag skulle jeg altså ut å spise med jobben, og jeg gledet meg stort. Mat laget av andre og servert rett foran deg er virkelig luksus for en sliten mamma.

Men som vanlig når jeg skal utenfor husets fire vegger må det komme noen småsteiner i veien...

Da eldstemann kom hjem fra skolen observerte jeg en enorm kul i pannen hans, og jeg fikk forklaringen om at en stein hadde truffet han der. Jeg syntes det var litt merkelig at vi ikke hadde fått telefon fra sfo, og omtrent med det samme jeg tenkte tanken tikket det inn melding på telefon om ubesvarte anrop. TYPISK! Her har vi telefoner i alle retninger, men når noen virkelig må ha tak i meg så er nette nede. Men jeg fikk ringt sfo, og fikk bekreftet at en stein hadde truffet han i hode. Men de kunne tilføye at en annen unge hadde plukket den opp samtidig som rampen min hadde bøyd seg ned. Heldigvis var ikke sammentreffet for galt, og det ser ut til at han kommer seg fint. Kulen minsker og ingen tegn til større skade.

Men det holdt liksom ikke, mor i huset skal ikke slippe så lett ut av døren!

Mannen nemlig var i kamp med det som mest sannsynlig var en veps i helgen, noe han tydeligvis ikke har vært før om vi skal tro på legen. Så en liten stund før han skulle kjøre meg avgårde oppdaget han at leggen var blitt dobbel størrelse, og det lille svakt røde stikket ikke var lite mer. Det var blitt stort, med en hissig rød farge som betyr bare en ting. Infeksjon. Siden det kan bli ganske alvorlig, var det på tide å benytte seg av legevakten i byen, og av erfaring bruker det å ta lang, lang tid! Gjerne hele kvelden.

Min første tanke var å ofre en hyggelig kveld med god mat og voksent selskap, for eldstemann kunne jo ikke være alene hjemme etter å ha slått seg i hode.

Men mamma reddet dagen, og over tok den minste pasienten så den andre fikk dra på legevakten, og jeg fikk ta turen til byen for å nyte en biff i fantastisk selskap. Og jeg kunne ikke hatt en bedre kveld, jeg storkoste meg virkelig.

Etter en halvtime tikket meldingen fra mannen inn, han var ferdig hos legen!? og jeg ramlet nesten av stolen, for det har vel aldri hendt oss før. Ikke at vi har brukt legevakten mer en høyst nødvendig, og som regel med veldig god grunn. Men jeg minnes timesvis med venting og et system som sviktet. Men i dag skal dem absolutt ha skryt, for ifølge min informant var systemet mye bedre enn sist vi satte våre ben inn der!

Det legen kunne fortelle var at han er ekstremt allergisk mot vepsestikk, og en av de få som faktisk kan bli veldig syk av det. Så nå blir det en aldri så liten pillekur på min bedre halvdel, med beskjed om å heve beinet og holde seg i ro.

Flaks for han at jeg fikk min nye sponsorpakke i dag, men den skal jeg fortelle mer om i et annet innlegg.

 

Tenkte at et familiebilde var passende i dag, ettersom det er den minste pasienten som har tegnet det!

 

Nå er det leggetid, for når vi har avlastning benytter jeg muligheten til å sove så mye som mulig! Må bare opp noen få ganger iløpet av natten å sjekke at eldstemann har det bra, for litt hønemor må jeg jo være.

Facebook siden min finner du HER! 

Første runde med høstforkjølelse i boks!

Den første forkjølelsen er i hus, og vi har offisielt startet hverdagen etter en sykdomsfri ferie. (Rekord for minstemann faktisk, for han har vel aldri gått 6 uker uten noen form for virus eller bakerier som har plaget han!) Men nå har altså småkrypene lusket seg inn døren, og en feber syk liten tass ligger å vrir seg i søvne. Det betyr som regel enda mindre søvn en vanlig.

Helgen har vi brukt i campingvogna, med noen fine turer i fjæra. Lørdagen var kaldt og sur med tåken langt nede i fjellene, og nordavind på besøk. Men i dag var det strålende, og faktisk så varmt at jeg måtte ta av ullsokkene og finne frem kortbukse. Men i morgen er arbeidsdag, så utpå dagen måtte vi ta turen hjem.

Minstemann koser seg i fjæra. Han legger vannledning faktisk, sånn i tilfelle vi vil ha vann i naustet!

Fisk fikk minstemann og pappa når de var en tur på havet, og ifølge lillesjefen skal den bli middag i morgen! Vet ikke helt om jeg er enig med han der, for jeg tror ærlig talt ikke det er mye mat i den lille saken.

Nydelige og vakre Ullsfjorden. Skal jeg finne ro og slappe av er det hit jeg må ta turen, og det er like vakkert uansett vind og vær!

Det eneste som ikke var så fint med helgen var at kamerastativet mitt tok kveld, og det rett før jeg skulle jakte på noen kaniner! (Okei, jeg skulle bare "skyte" bilder av dem, å de heter vel harer.) Men fikk fanget noen bra bilder av dem, der jeg sto og småputret på det idiotiske stativet som burde holdt i mange flere år. Så mannen skal dra å se om han får byttet det, for det bør vel holde lenger en fra jul til nå! Ellers har jeg funnet ut hva jeg ønsker meg i bursdagsgave.

Men noen bilder fikk jeg kaninene! De var ikke lette å se i gresset, og hadde det ikke vært for lyste fra kamera hadde jeg vel ikke sett dem.

Denne lille tassen var en tøffing, så den var å luktet på føttene mine før den hoppe videre.

Eldstemann er endelig kommet hjem fra pappaen sin, men det var ikke mye vi så til han. Han var innom å ga lillebroren litt oppmerksomhet, før han sprang ut døra å var borte til leggetid. Mer spennende var vi altså ikke. Det merkes at han ikke er den lille babyen min mer!

I morgen er det jobb igjen, og jeg regner med det blir en lang og slitsom uke. For det er litt slitsomt å skulle fungere optimalt med veldig lite søvn og veldig mange bekymringer. Men om ikke formen til lilletassen blir veldig dårlig, skal vi ha noen dager avlastning i uken. Han skal nemlig bli med besteforeldrene til hytta, og vi skal konsentrere oss om eldstemann.

Facebook siden min finner du HER!

 

"Se den her billen!"

I går da vi endelig kom frem til vårt hoved mål for sommerferien var det varmt og ungene sprang rundt ute. Eldstemann er en oppfinnsom og utforskende kar, så han finner stadig noe han må spørre om eller vise frem. I går fant han en bille, som var rimelig svær i forhold til nord-norsk målestokk! Han plukket den opp og oppdaget fort at den var død. Men desto mer morsomt var det å ta den med seg.

Min bedre halvdel var i resepsjon på campingen, og skulle låne oss en rake. (Mistenker at han ikke helt liker å ikke skulle ha noe å holde på med, for jeg så ikke at det faktisk var behov for å rakes!) Eldstemann sprang selvfølgelig etter han, med billen i hånden.

Inne i resepsjon var det så klart flere mennesker, mennesker som tydeligvis ikke likte store svære biller.

«SE HER ROY, SJEKK DEN BILLA!» ropte han ut! Med hånden utstrakt og et tydelig fornøyd fjes.

Damene som var der inne var ikke like fascinert over billen, og den utløste både hyl og åndenød!

Så hva skal man da gjøre som forelder, kjefte for at de ikke skal drasse med biller som andre kan være redd, eller berømme dem for at de ønsker å utforske verden?

Det skal ikke være lett å være forelder, men vi gikk for en mellomting. Vi forklarte han at andre kan være veldig redde for småkryp selv om de er døde, og at de skal holdes utendørs om han ønsker å utforske dem. Samt at den advarsel til fremmede rundt oss er på sin plass.

Til nå det største krypet som er drasset med inn!

Så er jo spørsmålet om han husker dette neste gang, når han i sin iver skal vise oss noe veldig spennende!

Facebook siden min finner du HER!

 

Vi er klare! (Utrolig, ikke sant!)

Av og til undrer jeg meg over hvordan i alle dager vi får stappet så mye inn i en relativt liten campingvogn, og fortsatt ha plass til mer. (Og det selv om jeg tror jeg har husket alt som er nødvendig, og enda mer som ikke er det!)

De siste dagene har vi brukt for å klargjøre ferien, og vi har vasket og pakket i vill panikk for å bli ferdig så fort som mulig. (I alle fall før guttene skulle komme hjem!) Jeg er sikker på om jeg studerer hendene mine nøye, så har de fått blemmer og sprekker av såpevann og tvinging av ting inn i små skap.

Orden sa du? Tror ikke det!

Egentlig var planen å kjøre i starten av uken, men den gikk i vasken under sist sykehusbesøk. Synet til minstemann har endret seg en del siden sist, og vi ble nødt til å vente på de nye glassene. Glass som skal bestilles fra utlandet, fraktes til lille Tromsø og tilpasses brillene han bruker daglig. (Vi har ekstrabriller, så han klarer seg fint om noe skulle hende, men jeg føler for å syte litt ekstra!) Men glassene kom i går, og det var bare å tilkalle minstemann som var på hytta sammen med besteforeldrene. Så i dag tok vi turen til byen for å trylle inn nye glass i brillene. Og som vanlig ble vi møtt av den beste service på Jacob Friis i Tromsø, og vi måtte bare vente en halvtime fra brillene ble levert inn, til de satt på nesetippen til minstemann. Han var veldig fornøyd, for verden så plutselig helt super ut! Så vi gjorde med andre ord helt rett å vente på glassene.

Vel hjemme var det bare å hive seg i sving, for i morgen tidlig kjører vi. Og midt oppe i pakkingen fikk vi besøk av svigermor, så da fikk vi heldigvis en pause.

Etterpå fikk vi avlevert nøkler til vår kjære hus gjest, som for så vidt har godtatt mine litt kjipe husregler. Og betrygge meg om at tøflene i alle fall skulle få stå i fred!

Så kom eldstemann hjem, og han var helt klar for ferie! Vi var igjen samlet tropp, og det var to fornøyde gutter som møttes! Skulle nesten tro de ikke hadde sett hverandre på et par år.

Jeg har sikkert vasket fem maskiner klær, selv om jeg var helt sikker på at alt ble vasket opp i går. Drasset flere tonn med ferdigvaskede klær inn i campingvogna, tørket støv og sett på mannen vaske! Han fikk ta siste rest mens jeg underholdt minstemann. Selvfølgelig så jeg bort nøyaktig to sekunder, og han falt ut av sofaen og slo et kutt bak øret på stuebordet! Det hele ble aldri så lite dramatisk, siden jeg først ikke fikk vurdert skadene godt. For når man slår seg i hode, så blør det VELDIG mye! Faktisk så mye at jeg kjente hjerte i halsen å så for meg legevaktbesøk. Det skulle vise seg å være et lite sår, og da strakk heldigvis mine ferdigheter som trøstende mamma til. Vi fikk vasket bort blodet, og en ny maskin med klær ble satt på.

Etter mye og men kom vi på at vi hadde glemt å plante solsikken til minstemann ute, og det var bare å drasse med seg ungene ut selv om de var klare for sengen. Så nå står en stykk solsikkeplante klar i solveggen, og forhåpentligvis overlever den til vi kommer hjem. Vi har passet på å mase på samtlige i huset om at de må huske å stelle med den, for jeg vil nødig se sorgen til den lille tassen om den ikke er der når vi kommer hjem.

Når ungene omsider var i seng kom jeg på boken jeg kjøpte tidligere i dag på bruktbutikken, og jeg måtte bare lese litt! (Og når jeg skal lese litt, så betyr det hele boken!) Sukk, så istedenfor å pakke siste rest har jeg bed andre ord vært plantet i sofaen! Som igjen betyr at jeg nå må gjøre resten ferdig!

Men hva gjør vel det, for i morgen kjører vi på ferie! (Bank i bordet, kryss i taket og alt det der bare for å være helt sikker på at ikke noe stopper oss!)

Facebook siden min finner du HER! 

Endelig ferie!

Da er sommeren offisielt startet, og jeg har fem uker fri! I mitt hode starter den ikke før jeg får ferie, og den forestillingen ble betraktelig sterkere når det kom godt med snø i juni. Heldigvis er det sol nå, så det har ikke vært så alt for kaldt å vaske den fine campingvogna mi.

Men for at den skulle bli rundvasket, måtte alt av rot inni bæres ut. Og stuen er overfylt av alt mulig rot jeg ikke visste vi hadde, som jeg tydeligvis tror vi trenger.

Hvor ble det av den telefon igjen?!

Det kjennes godt at jeg har drevet med ekstremsport de siste to dagene, for ryggen er så stiv at jeg vil grine og beina verker som aldri før. Campingvognrengjøring er risikosport, og med tanke på min særdeles utrente kropp var det ikke like lett å komme til i kriker og kroker.

I går kveld tok vi oss tid å kjøre på besøk, og fikk servert en nydelig kveldsmat med reker og tilbehør! Og da kom sannelig sommerfølelsen også. Underveis fikk jeg tatt noen bilder av den nydelige naturen på veien, som jeg kan sitte å se på når vinteren kaster seg over oss igjen.

En nydelig sommernatt!

Vi har avlastning nå, så begge guttene er borte og det er bare meg og min bedre halvdel som er hjemme. Så innimellom ryddingen og vaskingen prioriteres søvn og søvn og søvn. Vi skal til og med ta av i dag, å dra på besøk om en liten stund! Jeg føler meg nesten som en tenåring som skal snike seg ut av huset etter at foreldrene har lagt seg! (Mamma, jeg gjorde altså aldri det!)

Facebook siden min finner du her! 

Sykkelsnakk, obligatorisk med 8åring i hus!

Eldstemann har fått ny sykkel, en sånn rar en som jeg ikke kan forstå er noe som helst praktisk å sykle på. Men det skal sies at han er strålende fornøyd, og om han får viljen sin så vil den sove i sengen lamme han. (Noe den ikke får, og heller ikke sykkelhjelmen!)

Han snakker stort sett ikke om annet, og det går merkelig lett å få unna leksene når han kommer hjem. Så forsvinner han ut døren og sykler og sykler og sykler. Og hadde det ikke vært for at jeg husker hvordan det var å være barn, ville jeg undret meg over hvor i alle dager han henter energien ifra.

Ny sykkelen er en triksesykkel har jeg fått høre, og den er meget tøff. Og noen dingser som står ut på hjulene er tydeligvis veldig viktige, og jeg er en håpløs mamma som ikke kan forstå noen ting.

Her snakker vi et totalt forskjellig språk, og jeg aner ikke hva halvparten av ordene han bruker betyr.

For meg er liksom en sykkel en sykkel, men så feil kan jeg altså ta.

Dessverre ser det ut til å ikke være en sykkel av den beste kvaliteten, så det var en misfornøyd gutt som måtte ofre to hele dager i påvente av reparasjon.  Og der forstår jeg han godt, for tipper han sitter med samme følelsen som jeg ville hatt om huset ramlet i hode på meg. (Der var vi i alle fall enige!)

Tydeligvis deler faren hans samme tanker om mine sykkelferdigheter som sønnen, så han fant fort ut at det var like greit å få min bedre halvdel til å fikse opp i saken. Typisk mannfolk, jeg hadde helt sikkert klart å lire av meg noen rare fraser på butikken den er kjøpt, med beskjed om at den måtte fikses fort så husfreden kunne senke seg igjen.

Så er jo spørsmålet om jeg må bite i det sure eplet å gå til innkjøp av egen sykkel, for det har jeg ikke. Jeg vurderer å sende min bedre halvdel på handletur, for jeg tipper at han vet bedre enn meg hva jeg trenger, dessverre. Men den må i alle fall tåle bruk, og den må ikke veie for mye og jeg må være hundre prosent sikker på at den fungerer så den skal så jeg ikke kjører i grøfte. For det er tross alt over fem år siden sist jeg satt på et sykkelsete, og balansen fant jeg aldri igjen etter sist svangerskap. Takk og pris for sykkelhjelm og polstret utedress. (Håper i alle fall at en slik dress finnes, for jeg tror jeg trenger den!)

Facebook siden min finner du HER!

Sukk, enda flere vanskelige dager.

Av og til er jeg sliten, så ufattelig sliten. Jeg blir bare sittende rett opp og ned og undre meg over hvor jeg skal hente krefter. Hvor skal jeg denne gangen finne et reservelager som får meg gjennom dagen.

Det merkes godt at temperaturen ute er lav, og minstemann har mer vondt enn vanlig. Natt til i dag var vi ekstra mye våken, og når morgenen kom måtte jeg tvinge meg selv ut av den gode og varme sengen. Ettermiddagene er også vanskelige, for minstemann vil helst sitte på fanget og klarer ikke være i aktivitet som vanlig. Og i kveld fikk han vondt i halsen og ble nesten stemmeløs, så jeg mistenker at vi har en aldri så liten forkjølelse på gang, igjen. Noe som passer dårlig siden formen min også er dårlig, og jeg er ekstra sliten. Så jeg håper bare at formen hans holder seg så vi får tatt turen til logopeden i morgen som hjelper han med språket.

Mine smerter er også verre, og det svir og verker i bena, og det er ubehagelig å ha klær mot dem. Og uansett hvordan jeg prøver å sitte eller ligge så hjelper det ikke. Jeg tenker med gru på at slik har den lille gutten min det også. Det er så urettferdig og meningsløst at den lille tassen skal være så plaget. Hadde jeg bare kunne tatt hans smerter også, så han kunne løpt rundt som andre barn.

Jeg kjenner at motivasjon er på bunn, og jeg ser frem til ferie. For jeg føler ikke at jeg klarer å yte det jeg vanligvis gjør, hverken hjemme eller på jobb. Så jeg jobber med den evige dårlige samvittigheten som alltid ligger på lur og gnager, om jeg ikke er bevist på den. For jeg vet at det bare er tull av meg å tenke slik, for det er lov å være sliten. Noe jeg er flink å si til andre, men ikke til meg selv. Jeg får heller ikke til å skrive noe særlig, og når jeg skriver er det langt fra humoristisk.

Heldigvis nærmer ferien seg, og siden vi har fått innvilget to ekstra uker avlastning skal vi få muligheten å hente oss litt ekstra inn. Så den første uken skal vi ha før vi kjører på ferie, så vi skal klare mange uker langt borte. Og så er det bare å krysse fingrene for at vi får strålende sol og mange varme dager når vi er borte, for det betyr veldig mye bedre dager for oss og minstemann.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan det ville vært for oss å ta turen til syden, der klimaet er noe helt annet enn her hjemme. Ville det gikk minstemann noen smertefrie dager? En dag skal vi ta oss råd til dette, og da skal vi planlegge det på vinteren. For jeg tror det kunne vært godt med en pause fra hverdagen når mørketiden kommer med snø og kuldegrader.

Men nå gleder vi oss til sverigeferie med den fine campingvogna vår og de to nydelige bråkebøttene våre. Sist sommer hadde vi det veldig fint, og når vi ser på langtidsvarslene og værprognosene for sommeren så ser det ut til at det vil bli fint i år også.

Så jeg krysser fingrene og teller ned dagene. Energien kommer vel når den er klar, og fram til da skal jeg bite tennene sammen.

Facebook siden min finner du HER!

Merkelig, klesvasken er tatt og mannen ble med i garnbutikken!

Sitter og smiler fornøyd med meg selv i sofaen, og klapper meg på skuldra. Jeg har virkelig lært mannen godt opp, for nå er sannelig klesvasken snart ferdig for denne uken. (I alle fall om det merkelige fenomenet på himmelen fortsetter å kaste varmegrader på oss så ungene kan gå i sommerantrekk, ikke vinterdress!) Klærne er vasket, tørket og brettet, helt uten at jeg måtte mase om det. Jeg måtte ikke engang si at det trengtes.

Jeg må si jeg blir litt ekstra forelsket når jeg ser mannen stå der i all sin prakt å henge opp små søte bukser og gensere. Jeg passer på å rose han ekstra mye, for det hadde ikke vært så verst å slippe unna den jobben en stund.

Grunnen til at jeg lærte meg å rydde opp klærne mine! Mammaen min tapet dem til soveromsdøren om jeg slengte dem rundt, litt flaut når jeg hadde besøk med meg hjem!  Flaks at jeg ikke må gjøre det samme med mannen ;) 

Men så slår det meg, kanskje han bare gjør det fordi det er 8 dager igjen til den håpløse perioden der mannen forvandles til et villdyr med stive øyne som er klistret fast i tven! Perioden der han går tilbake til utviklingsstadiet vi var på for lange, lange tider siden. (Som jeg skrev om her!)

Og når jeg tenker meg om var det litt merkelig at han ble med meg inn i strikkebutikken i dag, til tross for at han har ytrer at den typen butikker er det mest kjedelige som finnes og at han nekter å sette sine føtter inn der. Så jeg er ganske sikker på at han holde på med avansert smisking! Om han kommer hjem med blomster en av de nærmeste dagene er jeg helt sikker i min sak. Og slår han til med flere gaver vil jeg bli slått, og la han få se så mye fotball han vil, selv midt på natten! (Roy, om du leser dette så ønsker jeg meg et strikkepinnesett med rundpinner, der jeg kan bytte mellom størrelsen på pinnene, en god ansiktkrem eller en lovnad om å bli med meg på alle strikkebutikkene vi måtte komme over i ferien! )

Facebook siden min finner du HER!

Snakkes Norge!

Yes, da kan vi endelig si at det er sommer. For i hele natt har jeg våknet minst fem hundre ganger av sauer som har bestemt seg for å rope til hverandre! Ganske sjarmerende egentlig. Vi fant ut at vi like greit kunne kjøre til campingvogna i går kveld, sove der for så å kjøre videre til Luleå i dag. Eldstemann har pappahelg og minstemann avlastning hos bestemor, så nå skal kjærligheten pleies.

Morgenen startet bra, med strålende solskinn og fuglesang i en symfoni av sauene som tydeligvis ikke kaster bort tiden til søvn. Utsikten var som vanlig nydelig, og det var nesten litt kjedelig at vi hadde en ganske lang biltur foran oss.

Verdens vakreste plass.

Etter at vi fikk øynene opp og strekt på bena fikk vi kastet rotet i bilen og stengt av campingvogna. (Og funnet frem småtingene jeg hadde glemt der sist, som jeg veldig gjerne ville ha med meg på turen!)

Det er en fryd å kjøre i det vakre landskapet, og jeg kjente igjen at jeg egentlig bare skulle holdt meg der ute. Men heldigvis frister en aldri så liten tur til nabolandet Sverige også.

Litt kjedelig er det jo å sitte i bilen, så en del unødvendige bilder ble det så klart. Og det er nesten obligatorisk at jeg må ta et som dette når det er sol og sommer.

På veien tok vi et stopp der vi sjekket lufttrykket på bilen. Og ifølge min bedre halvdel er det på sin plass at jeg tar ansvaret for dette, siden han kjører. (At jeg egentlig bare later som at det er jeg som gjør det snakker vi ikke så høyt om! )

Yvonne gjør ting hun egentlig ikke kan.

Før vi kjørte videre stoppet vi innom kiosken søsteren min jobber på, og kjøpte oss kaffe og is.  Kanskje like greit med tanke på hva som ventet oss litt lenger frem på veien!

 

Det du ikke vil se når du skal kjøre langt!

Heldigvis hadde vi ikke vogna på slep, for det det er ikke noe drøm å drasse den med seg over smale strekninger og kampesteiner, og ikke er den hvit når vi kommer frem heller!

Ikke mye som minner om at dette er en hovedvei inn til Norge!

Etter en lengre ristetur kom vi til grensen, og vi krysset fingrene for at vi var ferdig med veiarbeid for i dag. (En smule optimistisk kanskje!) Så var vi endelig i det store utlandet, som fortsatt var dekket av en ganske betydelig mengde snø!

Etter veiene er det ganske mange dyr, men stort sett mest rein og frosker! Og siden rein har verdens beste tid når den står midt på veien og later som at den spiser, så fikk jeg en god mulighet å ta bilde. Lilletassen som diltet etter mammaen kan ikke være så gammel, og jeg må bare si "naaaw, sååå søt!"

Etter noen timer møtte vi på enda mer veiarbeid, og hjemturen går ikke på svenske veier! Tror bare vi holder oss på finsk side! Jeg observerte også at det ser ut til at svenskene gjør bedre grunnarbeid enn det vi klarer, og de er bedre å merke hvor det er ekstra slitsomt å kjøre.

Vi ble også sultne underveis, så et stopp på max var obligatorisk. Maten var som vanlig fantastisk nydelig, og jeg kjenner at vi må ha en ny runde i morgen! Hurra for usunn mat og helgekos!

 

Hotellrommet i Luleå så bra ut, og vi ble møtt av noen sjarmerende typer i sengen! Den var meget god å sove i, og jeg ser frem til noen dager med masse søvn! Jeg sov vel ca tre timer i bilen, så derfor sitter jeg midt på natten å skriver på bloggen. Satser på at jeg blir trøtt snart!

 

Etter  ha slappet av en stund kjørte vi en tur for å få vasket ruten på bilen, den var blitt åsted for fluedød, og vi så fint lite når kveldssolen kom frem. Og siden vi faktisk skulle være litt romantiske fant vi ut at vi kunne gå en tur å ta noen bilder, av meg. Jeg må jo bevise at jeg har vært her!

 

For anledningen har jeg ikke pakket ned treningsbukser, så jeg er med andre ord nødt til å bruke penere klær noen dager. Og om ikke det er romantisk så vet ikke jeg, for det er i alle fall ikke meg selv jeg pynter meg for. Så min bedre halvdel burde være meget fornøyd!

Facebook siden min finner du HER!

 

Auda, køyeseng er ikke så lurt for denne mammaen!

Hurra, om to dager på dette tidspunktet sitter jeg i vårt naboland! Og de idiotiske smertene i ryggen kan bare droppe sabotasjen den prøver på! JEg skal på død og liv dra på tur, om jeg så må grine meg gjennom alle timene i bil!

Det har seg slik at jeg manglet sengeplass i går, og kom frem til at køyesengen til guttene ville være et bedre alternativ en sofaen. Så jeg drasset teppe å puten etter meg og klatret opp i sengen som en full apekatt. Her var det ikke snakk om lette og grasiøse bevegelser som kroppen min en gang ville utført på en perfekt måte. Og lite viste jeg om at jeg ikke ville takle klatreturen ned igjen, og bli straffet med vondt i ryggen.

Om du lurer på grunnen til senge bytte så var det altså slik at eldstemann trengte å ligge nærmere gulvet siden han hadde feber og var dårlig, så han fikk lillebrorens plass, som flyttet inn på min plass. Men neste gang skal jeg heller sove på badegulvet!

Ellers har jeg ikke pakket noe, eller jeg har funnet frem strikkingen da. Men det er mulig at jeg også bør ha med litt klær! Mannen har tatt klesvasken, så de burde være tørre til i morgen. (Jeg har lekt karrièremamma igjen, og jobber kanskje litt i overkant mye! Men våren er den verste tiden, for da skal alt klargjøres før sommeren!)

Nå skal jeg vagge meg i seng, og denne gangen holder jeg meg unna soveplasser over kne høyde slik at jeg må klatre for å komme opp og ned, og krysser fingrene for en lang natt med søvn! (Mannen tar nattevåkingen i dag!)

Romantisk weekend sa du? Neppe, sykdom på vei!

Neeei, ikke nå igjen!

Typisk at vi ikke klarer å holde oss friske, det var jo ikke noe nytt sånn sett. Men hvorfor må vi på død og liv drasse med oss virus og bakterier hver gang jeg og min bedre halvdel planlegger romantiske utflukter? Det er jo helt håpløst.

Sist vi skulle dra bort noen dager var det Oslo som sto for tur, men da fant jeg like greit ut at jeg skulle få noen ufine smerter i magen som nesten spolerte hele turen.

Denne gangen har vi tydeligvis  fått i hus noen smådjevler som også går løs på magen, kombinert med feber å hodepine. Så eldstemann ligger helt utslått.

Helgen har vi brukt hjemme, så i går var vi i byen så ungene fikk se alle de tøffe syklene på motorsyklenes dag. Minstemann syntes det var litt mye lyd, men han var i superhumør når han fikk se så mange BMW sykler, og ikke minst den tøffe sykkelen med sidevogn og henger. Og flaks for han, for denne mammaen kjenner hun som kjører den :) Så når paraden var ferdig gikk vi og fikk prøvesitte den og fikk lovnad om en prøvetur en annen gang. DET syntes minstemann var veldig tøft. Eldstemann var ikke mindre fornøyd, og vi fikk brynt oss på hundrevis av spørsmål om hvordan den og den motorsykkelen fungerte, og jeg følte meg rimelig dum. For jeg har null peiling på den slags. Heldigvis kunne mannen ganske mye mer enn meg, og kunne svare på både merker og dingsebomser.

Lørdags middagen ble taco, etter guttenes enstemmige ønske. Jeg var ikke akkurat lei meg for det, for mannen laget maten og jeg ryddet bade. Og det trengtes virkelig, for jeg oppdaget at det minst er fire år siden sist jeg gikk gjennom en del av skapene. Så flere søppelposer ble fylt av ting jeg mest sannsynlig bare har puttet unna for å slippe å ta stilling om vi noen gang ville få bruk for det. Klapp på skulderen til meg selv for vel utført arbeid, og klapp på skulderen til mannen som disket opp med et nydelig måltid fingermat.

 

"Se mamma, jeg har spist alt på fatet!" 

I dag har vi gjort fint lite, om du ser bort ifra de fem maskinene med klær jeg har vasket. En liten kjøretur fikk vi oss, så minstemann skulle få sove litt. Som regel sovner han fort i bilen når han har sovet lite, noe han ikke gjør om vi legger han inne. Det har samme effekten på meg, så jeg sovnet rimelig kjapt  også. Og uansett om han sover litt på dagen, så er han like lett å legge om kvelden.

Nå skal jeg strikke litt mer, for jeg mistenker at sommeren i nord er over, vi hadde det jo varmt en dag så. Så denne gangen er det en lue på pinnene, enten til ungene eller meg selv. Litt usikker på størrelsen siden jeg aldri gidder å sjekke strikkefasthet og mikser med pinner og garn etter hva som ligger nærmest. Men den ser bra ut til nå i alle fall, selv om oppskriften er svensk og jeg ikke helt forstår alle forkortelsene.

Facebooksiden min finner du HER!

Tennisball i halsen!

Som om ikke litt feber i går holdt, så våknet jeg med en hals proppet full av tennisballer, store hårete gule tennisballer som gjør at jeg ikke får til å svelge på en normal måte. Jeg klarer ikke snakke heller, for tydeligvis har tennisballene hoppet litt for mye på stemmebåndene og de har gått i streik. Feberen er tydeligvis på vei ned, for jeg svetter sikkert så mye at jeg kan fylle en 30 liters bøtte, minst! Og det er jo egentlig en forbedring, for i går holdt jeg på å fryse meg stiv. Til tross for 27 grader inne! (Må muligens huske å kjøpe nye persienner til vinduene, ellers blir det en litt i overkant varm sommer, inne!)

Minstemann er også under angrep av noen ufine bakterier. Men merkelig nok har ikke han vondt i halsen, som mora. Så han bombarderer meg med spørsmål for å få meg til å snakke, så han kan le av den skurrete og pippete stemmen min. Han synes det er hysterisk morsomt at jeg hvisker, og han prøver selvfølgelig å gjøre masse som ikke er lov så jeg delvis skal gå i taket, men ikke har stemme til å stoppe han. Så han er med andre ord på bedringens vei, og siden han ikke har feber i dag blir han sendt i barnehagen i morgen!

At humøret ikke er på topp er vel ikke så rart, så jeg sitter her og furter som en sur treåring! Mannbisk som min eldste sønn sa i dag tidlig, når glefset til dørkarmen som traff lilletå mi! Så ikke bare er jeg syk, jeg har også ondt i lilletå mi!

Resten av dagen skal jeg bruke i sofaen, med en colaboks i umiddelbar nærhet og strikking i fanget, halvsovende og snorkende på grunn av enorme buser i nesen!

Mannen er heldigvis hjemme så minstemann blir altså passet på, selv om jeg er ubrukelig!




 

Facebooksiden min finner du HER. 

1 år som steinihavet!

Overskriften er kanskje litt misvisende, ettersom jeg ikke er en stein som ligger i havet. Dessverre tenkte jeg ikke over at jeg en dag skulle skrive en slik overskrift! 

Beklager at jeg ikke kommer med innlegget som jeg har lovet, men jeg er åpenbart ikke så flink å beregne tiden min. Så når jeg endelig fikk ramlet ned i sofaen oppdaget jeg at klokken var mye mer en jeg hadde forventet, og med tanke på at jeg må se gjennom over 400 blogginnlegg for å finne høydepunktene må jeg bergene litt mer tid enn jeg har før sengen skal besøkes. 

Men siden jeg tross alt har vært ?blogger? i et helt år i dag, må jeg jo komme med noen vel utvalgte ord. (Okei, mulig jeg lyver en smule nå, for egentlig skriver jeg bare det første som faller meg inn!) 

For et år startet jeg bloggen fordi jeg ønsket å vise at hverdagen ikke nødvendigvis kan være som den ofte fremstilles i sosiale medier, uten rosa skyer og andre elementer som pynter på sannheten. Jeg valgte rett å slett å vise frem det som er bak fasaden, og jeg føler egentlig at det har jeg klart. Når jeg var helt fersk kunne jeg ikke forstå hvordan toppbloggerne klarte å få så mange lesere, og det kan jeg for så vidt ikke skjønne nå heller. 

Men litt faste lesere har jeg, og det gleder meg å se at statistikken går oppover, for det betyr at jeg må klare å få til noe bra. Så det neste året er målet å doble mitt antall lesere og følgere på facebook. Jeg kom frem til at det ikke var realistisk å sikte seg inn som toppblogger, for det har tydeligvis ikke bloggen potensialet til å bli så lenge jeg ikke er mann, jålete, huslig eller ekstremt provoserende. Og jeg er dessverre bare litt av delene. (Du leste rett, ifølge min bedre halvdel er jeg litt mann, spesielt når det kommer til den romantiske biten!)

Bloggen gir meg mye, og alle som følger den gir meg motivasjon til å forsette! Så tusen takk for at akkurat du velger å bruke av din tid til å lese om en ganske håpløs småbarnsmor som ikke klarer bestemme seg for om hun skal være humoristisk eller alvorlig, som skriver om alt mulig og som ikke klarer holde seg til et bestemt tema. Uten deg ville det ikke vært noe vits med alle skriveriene mine! 


(Til ære for min mor, som motiverer meg når jeg har lyst å gi opp! ) 

 

Så var treåringen blitt til fireåringen!

For fire år siden satt jeg med en liten nyfødt gutt i armene, en liten gullskatt som smeltet et mammahjerte, en liten tass som fylte hjerte på samme måte som når storebror kom til verden fem år før. 

 

Lite viste jeg om hva som skulle vente oss, hva disse fire årene skulle inneholde. Jeg hadde ingen formening om hvordan utfordringer som skulle legge seg foran oss, og jeg hadde heller ingen tanker om at nattesøvnen aldri ville bli normal igjen. 

 

Men jeg var lykkelig, så uendelig takknemelig for den vakre lille skapningen som var et resultat av meg og pappaen. Jeg var sliten, jeg hadde vondt og jeg var sårbar, men den lille skatten gjorde at alt slite var verd det. 

 

Årene gikk, og i dag sitter vi her med en fantastisk god og omsorgsfull fireåring, en gutt med humor og glimt i øyet og en gutt som ikke har det så lett som alle andre. Han har temprament etter mammaen og tålmodighet etter pappa, en kombinasjon som noen ganger sier pang, og andre gang ikke. Han er den lille helten vår, en modig liten tass som holder ut uansett hvordan prøvelser han må igjennom. 

 

Og selv om han insisterer på at han blir åtte år, så blir han altså fire. Vi er ferdig med småbarnstiden, for fire år har på mange måter vært en milepæl i utviklingen, en ny fase i livet hans. 

 

Så blir det spennende å se hva fremtiden bringer, om vi noen gang får svar på plagene til minstemann, og om vi kanskje får litt mer flaks i tiden fremover. Kanskje vi får svar, og kanskje ikke.

 


 

 Men det som betyr noe er at vi har en vakker liten gutt som vi var så heldige å fått i våre armer. 

Bare en ting å si, endelig fredag!

Tusen, tusen takk til alle dåkker som har delt innlegget mitt på facebook. Det har resultert i masse mail med tips om ulike hus, og vi skal iløpet av helga sette oss ned å se på dem alle, og svare så fort vi får tid til det. 

 

Egentlig skulle det gjøres på torsdag, men selvfølgelig ble det satt en stopper for det når vi måtte forskyve alt som skulle gjøres etter en aldri så liten brillekatastrofe i barnehagen. (Hurra, da blir det nye briller igjen...å nu e æ ironisk!) Heldigvis fikk dem ordnet de, men æ stoler ikke på at de holder så veldig lenge, dette var tredje gangen glasset falt ut. 

 

Hadde også et håp om å gjøre det i dag, men ser på klokka at dagen er borte. Kan ha noe med den timen vi brukte for å vaske under doen. (Oppdaget tidenes jævligste lukt, skyldte på gubben og ungan og fant ut at det egentlig va silikon som skulle holde det tett som va årsaken... Og alle som har tatt en titt under en do, forstår ka æ vil frem til! Fysj å æsj!) Men nu e altså julevasken tatt under dassen også, så da tenke æ at det holder for i år. Vi fikk jo også vaska bak kjøleskap og steikovn for ei lita stund sia, så vi overgår jo oss sjøl i effektivitet. Og har det liksom noe å si at vi ikke hadde noe valg i utgangspunktet. 

 

Men æ love at vi skal se på mailan så fort vi får mulighet, og æ håper bare at helga blir litt mer rolig enn uka som gikk. 

 

Så må æ bare si sorry før at æ skriv på dialekt, men når æ e så trøtt at øyan går i kryss e det enklest sån. Så får du heller bare slenge ut et spørsmål om du ikke forstår ka enkelte ord betyr! Og jada, har store planer om å legge mæ når æ e så trøtt, men vente på vaskemaskin som tydeligvis har all verdens med tid, så klean blir hengt til tørk. Trur bare æ skal endre ønskelista mi til julenissen, å heller ønske en tørketrommel! Det hadde bare vært så jævlig bra å ha, så kunne æ vaska mer på en gang, uten å tenke på at stua blir fylt av overfylte klesstativ flere gang i uka. 

 


(Julebaksten e på plass, og faktisk helt den samme som sist jul!)
 

 Og igjen, tusen hjertlig takk :D 

 

God helg! 

Nei,nei, nei, det skulle ikke vært mulig!

Nå har jeg virkelig grunn til å sitte i skittentøyshaugen og grine!

Det er få ting jeg frykter, men en ting står ganske høyt oppe på listen over ting som gir meg panikk, med hjertebank og kaldsvette! Som mor i en småbarnsfamilie er det bare å trykke på alarmknappen, for dette er ingen øvelse. Vaskemaskinen har bestemt seg for å streike, og selv ikke lovnad om både rengjøring av smussoppsamlertingen og lovfestede pauser i løpet av dagen vil få den til å samarbeide.

Og det sier seg selv at i et hus fult av gutter, og da spesielt smågutter har vi et rimelig stort behov for å vaske klær, faktisk hver dag. (Utenom søndag, da tvinger jeg ungene til å gå i nattklær hele dagen! Eller var de som insisterte på at de skulle gå i dem, litt usikker.)

Siden jeg ble født uten husmorgener blir det altså ikke vasket klær før jeg har en maskin som fungerer, så om du skulle møte på mine barn og se at de har flekker på klærne er dette grunnen. Vanligvis er jeg veldig nøye med personlig hygiene og får nesten angst når jeg ser at guttene ikke har rene klær på seg.

Jeg har også ganske dårlig hukommelse, ettersom jeg ikke klarer lokaliserer når vi kjøpte vaskemaskin eller hvor vi har lagt garantien. Så nå må jeg med andre ord rydde i en hel haug med papirer som jeg har gjemt i en eske, og ignorer ganske lenge.

"Finner ikke feilen mamma!"

En annen ting jeg skal gjøre er å finne frem regnklær som skal brukes under måltidene, for her skal vi spare på klærne!

#mammablogg

Utprøving av nytt yrke, flyttehjelp!

 

Tenkte jeg skulle gjøre et forsøk på et nytt yrke, og denne gangen valgte jeg flyttehjelp. Mitt kjære søskenbarn og familien skal flytte nærmere oss, så da kan jeg selvfølgelig ikke si nei til å hjelpe. 

 

Problemet blir at jeg sliter veldig med bekkenet for tiden, og det blir heller ikke bedre av at jeg har en prolaps i ryggen som er mindre sammarbeidsvillig. Så jeg tok fort på meg rollen som arbeidsleder.


 

 

Men jeg klarte helt fint å passe på bananeskene!


 

 

Videre passet jeg på at stigen til køyesengen ikke ble borte i alt rote. 


 

Heldigvis var det noen som gjorde litt mer enn meg ;) Men jeg hjalp til, helt sant! 

 

 

Så tok jeg ansvar for lampen, så den ikke skulle knuses i alt styret. (Litt upraktisk at jeg måtte gå over isen for  få den inn, så det hele endte nesten med katastrofe! Bambi på isen er sikkert den beste forklaringen.) 

 

 

 

Det første som ble montert opp var TVen, og siden det var nasjonal strikkekveld endte jeg opp foran den så jeg ikke skulle sitte i veien for alle sammen! Det er også en viktig jobb;) 

 

PS. Jeg tror ikke dette er rett yrke for meg, så det er kanskje like greit at jeg fikk en avklaring i går på at jeg får fortsette med den jobben jeg gjør i dag! Så mine kjære kollegaer må slite med meg en god stund til! 

 

I morgen har jeg en 8åring i huset!

For åtte år siden var jeg enorm som en låvedør og ventet mitt første barn. En fantastisk liten gutt som ikke hadde det spesielt travelt med å komme til verden, i alle fall ikke de nesten tre ukene jeg gikk over termin. Men når han først kom, gikk det fort. Knapt seks timer med ekstreme smerter, blod og gør resulterte i en fantastisk fin liten gutt. (Og ikke en stygg bytting som jeg var redd for at jeg skulle få, heldigvis. Det skulle tatt seg ut om jeg syntes mitt eget barn var mindre pent, eller noen andres for den saks skyld. Mulig jeg hadde sett litt for mange skrekkfilmer iløpet av tiden som gravid, så nesten hver dag drømte jeg om romvesen som hadde tatt bolig i magen min, eller andre ymse kryp som bare finnes i fantasien. ) 

 

Så i morgen skal vi feire den fine gutten, noe som også betyr at jeg som mamma må ordne noen småting. Eller ganske store når jeg tenker meg om. For det første skal det kjøpes gave, noe som faktisk er litt vanskligere enn du skulle tro. Guttungen er ikke av den kravstore typen, så han blir glad for det meste. Noe som også betyr at han nesten er umulig å finne noe til. Så jeg og pappaen hans dro ut på handletur, for selv om vi ikke bor i lag så kjøper vi gjerne gaver sammen. (Og til alle dem som himler med øynene eller ramler av stolen, det er faktisk fult mulig å sammarbeide selv om man ikke kan bo i lag og være kjærester! Kan også legge til at min bedre halvdel som jeg har store planer om å dele livet med også synes det er helt greit, sån i tilfelle noen ser på meg som en fryktelig dame etter denne avsløringen. Men pytt,pytt jeg er jo ikke kjent for å pakke inn mine ord. Kan vel også legge til at min andre x-kjærest også var til stede under handleturen, bare for å sjokkere så mye som mulig. Det skal sies at han var en kjærest jeg hadde lenge før jeg kunne se på meg selv som voksen, og at han nå er bestekompis til barnefaren til guttungen. Ja også er han gufar, sån i tilfelle du ikke ble forvirret av resten av det jeg skrev.) 

 

Etter noen runder fant vi ut at verktøy var en fin gave til en åtteåring, og at risikoen for at møbler blir saget i to er liten. Og om så skulle hende kan han jo bare spikre dem sammen uansett. Så i morgen får guttungen en litt småfarlig storeguttegave, som jeg tipper han vil bli veldig glad for. Flaks for oss holder pappaen min på å pusse opp stuen, så tipper han har litt planker og spiker han kan avse til en ivrig gutt som skal skape noe nytt. 

 

Minstemann insisterer også på at HAN har bursdag i morgen, og etter flere diskusjoner ble han og broren enig om at de kan dele bursdagen sin, så de kan ha det to ganger i året. Har ikke tatt stilling til hva jeg skal synes om den saken, men kjøpte en liten ting til lillebror. Mest for at vi skal unngå en ganske heftig situasjon litt før vekkeklokken ringer, og han oppdager at det ikke er noen gave til han. (Det heter at man skal velge sine kamper, og tro meg, det gjør jeg!) 

 

Nå må jeg bake, og siden jeg har lært ungene opp til at mamma lager den kaken de ønsker skal jeg i kveld produsere sjokoladebomber med nysnø! (Men det er i det minste mye lettere en en transformerskake som endrer form eller en kake like stor som gravemaskin ute!) Minstemann sa at vi måtte bake 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13,14,15 kaker, og jeg er faktisk glad for at det egentlig er 3mnd til han skal feires. 

 

Familieselskapet i morgen tar vi hos mine foreldre, ettersom vi fortsatt mangler en stykk ny sofa som skulle være kommet på lørdagen. Mulig jeg må huske å kjøpe min mor noen blomster, ettersom det kan være litt småhektisk når alle skal samles å barna skal fores med sukker. 

 


(Slik vi ofte ser guttungen, jeg har faktisk lært meg delvis å ikke være hysterisk. Men bare nesten...) 

 

#mammablogg

 

Lørdagsmorgen

I dag startet jeg dagen på sofaen, mest fordi jeg sovnet her i går. Jeg var rett og slett så trøtt at jeg ikke kom meg i seng. Så jeg våknet med sjegg på tennene og en ganske stiv rygg. Sofaen har sett sine beste dager, og jeg håper virkelig at den nye kommer snart. Jeg våknet av to stykk gutter som kranglet så busta føyk, her var det om å gjøre å være uenig om hver minste lille ting. Etter en stund ble de enig om at de skulle se på tven, med høyeste volum. Frem til nå hadde jeg latet som at jeg sov, og bare hørt på dem. Men når noen setter på musikk jeg ikke liker, så blir liksom denne mammaen en løve. Jeg sto opp, fikk kapret fjernkontrollen og slo av lyden. Det er helt utrolig hvor mye lyd to stykk gutter kan lage, om jeg ikke hadde vist bedre ville jeg tippet på at det var minst 10 unger rundt meg. Nå skal jeg gå å vekke min bedre halvdel, så jeg får litt selskap i sofaen. Han har tross alt fått ligge i fred lenge, så nå må det bli slutt på den luksusen. Resten av dagen skal brukes til rydding og kanskje en handlerunde siden jeg har 8åring i huset på tirsdag. Det store spørsmålet blir hva jeg skal finne på til en gutt som har alt og som egentlig ikke ønsker seg noe. Han blir stort sett fornøyd med det meste, så da synes jeg det er veldig koselig å kunne gi noe han blir ekstra glad for.


(Minstemann syntes det var på tide å dra meg ut av sofaen med hjelp av tau, som jeg ikke helt vet hvor han har funnet!)

Rolig morgenstund, er det mulig?!

Jeg sitter i sofaen og nyter en rolig søndagsmorgen, det er nesten så jeg mistenker at det hele er en drøm. For jeg kan ikke huske sist det var så stille og fredelig rundt meg. Jeg sitter å smuglytter til guttene, og storebror har funnet ut at de skal tegne. Og lillebror skal til og med få låne skoleblyantene hans. De sitter i ro ved bordet, og er veldig enige. Så hører jeg fra storebror «lillebror, det er veldig viktig at du har rett grep rundt blyanten. Hold tommelen der og pekefingern der, og så prøver du på nytt!» Lillebror får ikke til og klager ut sin nød, men storebror er like rolig og sier at det tar litt tid å lære seg dette. Han hjelper broren igjen, og de tegner videre. 

 

Etter en stund tasser de inn på rommet, og jeg hører at storebror leser for den minste. Han leser med innlevelse og lillebroren ler høyt av innholdet i boken. På dette tidspunktet var jeg helt sikker på at jeg ikke var våknet enda, og kleip meg litt i armen. Men det gjorde vondt, og jeg er helt sikker på at jeg er våken. Storebroren leser fortsatt og lillebroren lytter fornøyd.

 

Guttene har vært enig nesten hele morgenen, og samspillet mellom dem har vært en fryd å høre på. Alt kranglingen fra gårdagen er glemt, og jeg tenker fornøyd at noe må vi har gjort rett som foreldre. Og alle timene vi har brukt til å lese for ungene har gitt resultater, for eldstemann leser like godt som oss voksene i familien. Han er veldig flink, og jeg bruker med glede litt penger på nye bøker til dem. 

 

Bondens gull, og det er mammas feil!

Med det samme vi ankommer gårdsplassen vår og stiger ut av bilen roper minstemann helt forskrekket: «ÆÆÆÆSj, mamma da!» Han holder seg for nesen og ser på meg med strenge øyne. Jeg ber om litt mer forklaring selv om jeg vet hva han sikter til. «Mamma fjærta, å det lukte grusomt!» Han veiver med armen han har ledig og holder demonstrativt den andre hånden på nesen samtidig som han huffer seg. 

 

Jeg svarer at det er bondens gull som lukter, og han ser skeptisk på meg. For han tror har ingen planer om å tro på meg, for i dag får mamma skylden for alt. Om morgenen var det min feil at han ikke fant brillene, min feil at han fikk vann på genseren når han vasket fingrene, min feil at han ikke fikk gå i gangen først, min feil at han ikke fant rett lue og det forstatte han med når han ble hentet. Det var mamma sin feil at han og faren ikke kjørte på lekebutikk, og det var mamma sin feil at han fikk sol i øynene, mamma sin feil at vi måtte vente fem sekunder i et kryss, mamma sin feil at alle bilene var stygge og da måtte det selvfølgelig være mammas feil at det luktet møkker ute. For det var helt klart ikke noe bonde som hadde vært ute med traktor og møkkervogn. 

 

Jeg sukket litt, og fant ut at han fikk bare skylde på meg. For å diskutere hvem som har laget lukt med en 3åring er jeg dømt til å tape. Spesielt siden han er i dårlig form og mest sannsynlig brygger på en forkjølelse. 

 

Så resten av kvelden gikk på nesten samme viset. Alt var helt klart min feil, helt til han skulle sove. Da kunne han fortelle at jeg var verdens beste mamma og bare hannes mamma. For ikke snakk om at han skulle dele med broren, ingen ting faktisk. Han skulle ha egen gave, egen kake, egen bok, egen mamma, egen seng osv. Og saken ble ikke spesielt bedre av storebroren som lå på golvet å lo av den meget bestemte lillebroren...




Første skoledag er over!

Jada, da var første skoledag over for 3klassingen i huset. Han kunne fortelle at det hadde vært en veldig kjedelig dag, punktum. Ikke snakk om noe utfyllende forklaring om hva de hadde gjort, eller om han hadde noen beskjeder hjem nei. 

 

Jeg prøvde å lure ut noen setninger til, og fikk beskjed om at bokbindet til bøkerne hadde læreren inndratt! (Men fikk altså ingen forklaring på hvorfor, men tipper at det har vært brukt som kikkert, stav eller kanon!)

 

Oppdaget også at han hadde noen helt andre klær på seg enn de jeg hadde funnet frem i morgentimene før vi stresset ut døren som galninger for å rekke jobb og skole. (Av en eller annen grunn kommer skolestart som en overraskelse hvert år, og selvfølgelig har ungene all verdens med tid nøyaktig denne dagen!) Jeg fant etter hvert klærne, og min første tanke var å beskylde min sønn for å ha vært ute uten klær i regnet. Men dammen under de helt nye og ikke minst tette regnklærne tydet på noe annet. De var faktisk mer våt på innsiden enn utsiden. Jeg konstanterte at nå var det høst, og at vaskemaskin vil få kjørt seg ekstra det neste halvåret. 

 

Det skulle vise seg at han hadde dusjet under et hull i en takrenne, med halvåpen regnjakke. Jeg stusset litt over at han syntes det var komfortabelt å få iskaldt vann over seg, men kom frem til at han slektes på meg og nekter å innse at sommeren er over. Når jeg spurte om hvorfor han gjorde dette, fikk jeg til svar at det var gøy å vaske håret. (Får bare håpe han sier det samme til kvelden når han skal bruke sjampo!) 

 

Vel hjemme sjekket jeg sekken og fikk en del informasjon som er kjekt å vite, som feks hvor de har klasserom, skoletider og at blyant og viskelær på passes godt på. Så i morgen skal jeg dra å kjøpe en eske av begge deler. (Jeg er i grunnen fornøyd når han husker å ta med sekken, som jo er litt slitsom å drasse rundt med!) 

 

Men leksene gikk greit om ikke annet, han elsker bøker og hadde lest gjennom dem lenge før jeg fikk ukeplan opp av sekken. Og jeg konstanterte fornøyd at alle pengene jeg har lagt ned i bøker og donaldpocket har holdt lesingen vedlike i sommer. Han er nesten litt for flink å lese, så nå kan ikke jeg og min bedre halvdel skrive ned hemmlige beskjeder til hverandre. (Ikke at vi gjorde det før altså, helt sant!) 

 




 

Da var mine 15min over, heldigvis!

Så var mine 15 minutter i rampelyset over for denne gang, og det er like greit. Blir smårar i hode av å følge med på statistikken lager et stort hopp på den vanligvis så rette linjen av lesere. (Forstå meg rett, jeg er glad for at folk ønsker å lese bloggen min, men jeg liker også rette linjer!) Skal selvfølgelig innrømme at det er morsomt å ligge på topp, men jeg risikerer også å bli høy på pæra. Så det er kanskje like greit at jeg holder meg unna den slags oppmerksomhet. Ikke vil jeg bli kjent som silikondamen heller, når jeg tenker meg om. 

Grunnen til mitt hopp opp på topplistene er en link på nettavisen, eller det var. (Nå er den borte!) Topplisten er foresten en liste over mest leste blogger dagen før, og jeg forstår det slik at det er veldig bra å ligge på dem. 

Så resten av helgen skal jeg med andre ord leve som normalt, med normale lesertall og normale skriverier. (Og ikke minst den vanlige hverdagen!) Såfremst inne noen andre medier finner ut at de skal bruke silikoninnlegget!?? mitt som sak på nettsiden deres. (Høhø, silikoninnlegg faktisk.) 


 På tide med litt mat, for uten mat og drikke duger helten ikke! 

GOD HELG :D 


Utforkjøring på trehjulssykkel!

Er det noe som gjør meg bekymret som mamma så er det når den eldste sønnen min sitter helt i ro, uten en lyd. Det betyr at han er dårlig, veldig dårlig. 

 

På sfo i dag bestemte han seg for å teste utforkjøring med trehjulsykkel, og det gikk som det måtte gå. En enorm kul og et hovent øye, samt noen skrubbsår og en ikke fullt så kledelig blåfarge. Så da var det bare å hive seg rundt å ta turen innom legen, for det er jo ganske skummelt med en slapp syvåring som har slått hode, og som i tilegg må spy. 

 

Heldigvis ser det ut til å bare være en lett hjernerystelse, om det er noe som heter det?!! (Fikk ikke med meg hva legen sa, var mer opptatt av at ungen min ikke sa noe!) 

 

Resten av dagen har jeg brukt til å vokte på han, for ikke snakk om at jeg kan slappe av så lenge hevelsen går opp og han er slapp! (Og jeg måtte også passe på at ikke minstemann skulle operere på broren, motorsag er sikkert ikke så lurt til dette formålet!) 

 

Broren ble veldig bekymret når han kom fra barnehagen, for tenk om storebror hadde kastet opp på lekene. « Er du helt sikker mamma på at ikke bror har spya på lekan??» 

 

Lillebroren fant også ut at det var tryggest å flykte til bestemor og bestefar, slik at storebror kunne sove lamme mamma. 

 

Regner med at jeg ikke blir å sove et sekund i natt, for jeg har store planer om å være en hysterisk mamma som skal passe på gullskatten sin. Så får jeg bare håpe han får en god natt, selv om jeg må vekke han noen ganger. (Noe jeg ser for meg kan bli vanskelig, han er tross alt vant til å sove over brorens uro og nattevåk!)

 


Så krysser vi bare fingrene for at han kommer seg fort og blir seg selv igjen. 

Dopapir, helse, sko, seng, skap, husarbeid, NAV, middag?!!

Hadde flere tema jeg kunne skrive om i dag, og må si at det ikke var så lett å velge. 

 

Jeg kunne for eksempel skrive om hvor jævlig dopapiret på ulike offentlige toaletter er, og hvor sår du blir i stumpen av det. Men siden det bare er drittsnakk lar jeg være. 

 

Så gikk tanken innom den litt småkompliserte helsesituasjon min, for ikke snakk om at jeg kan være syk på normalt vis. Her snakker vi om snodig utslett, feber og andre suspekte symptomer. Men når jeg tenker meg om er ikke dette noe jeg synes er spesielt morsomt, så jeg dropper det også.

 

Neste tanke var de nye skoene jeg kjøpte i går, både til meg og guttene. Jeg brukte salget som en unnskyldning til å kjøpe nye til meg også, for det var jo urettferdig at bare ungene fikk. 

 

Jeg ble også veldig bekymret når jeg tok meg selv i å si «jeg husker før i tiden...», for ikke snakk om at jeg vil tjene inn gamlingpoeng enda. Så dette er vel et tema jeg skal prøve å tie ihjel. 

 

Nysenga er jo også noe jeg kunne tenke meg å skrive om, spesielt med tanke på hvor lenge jeg har ønsket en ny. Den er alltids litt mindre enn den gamle, men 10cm kan jeg ofre med tanken på hva jeg måtte betale. 

 

Og når vi snakker om sengen kan jeg jo nevne at jeg også kjøpte meg klesskap, så endelig har jeg mitt eget. Desverre var det første vi fikk feil, noe jeg ikke oppdaget før jeg hadde fått det sammen. (Så jeg skal aldri mer prøve å skru sammen ting når jeg er full av feber og paracet!) Så to dager på rad måtte jeg skru sammen skap, og jeg HATER flatpakker. De er garantert laget for å torturere folk som virkelig trenger nye møbler. (Faens jævleskap...bokstavelig talt!) Men heldigvis hadde jeg et så stort ønske om eget skap, så glemte fort frustrasjon over arbeide jeg måtte utføre først. 

 

Kan også skrive om den enorme mengden klær som må vaskes, har tydeligvis glemt plikten min som husmor, eller så har vi brukt ekstremt mye klær denne uken. Mulig at begge deler stemmer. 

 

Jeg fikk også brev hos #NAV i dag, et ganske koselig der de beklaget så mye på mine opplevelser med dem den siste tiden. MEN det fortjener et helt eget innlegg, for har aldri sett så mange «beklager» på samme ark fra dem før. (Nesten så jeg mistenker dem for å være ironisk...)

 

Det er jo mange som skriver om mat, så kanskje jeg kunne skrive litt om den nydlige sushien jeg spiste til middag. Den var nydelig! (Det var liksom alt jeg klarte å få ut om maten, så tror ikke matskriveri er noe for meg!) 

 

Ser at jeg ikke klarer bestemme meg, så dette får holde for i dag. Kan tross alt ikke skrive hver eneste tanke jeg kommer innom, det ville bli lang og komplisert lesing. (Og det forklarer vel også den meningsløse overskriften!)

 


(Klarte ikke engang å finne et egnet bilde til teksten!)

 

Flaks det kommer en ny dag i morgen!

Nå er det krise, "sutteslutt", og jeg er ikke klar!

Å hjelpe meg, nå er det krise her. Ikke bare en slik liten verdenskrig, men en hel atombombekrise! Eller kanskje to bomber når jeg tenker meg om! 

 

Minstemann var uheldig i barnehagen og falt, usikkert av hvordan grunn. Enten ramlet han eller så var det et anfall vi har sett samme typen av tidligere. Dette er for det første en krise, for jeg ønsker overhode ikke å se at han får mer anfall enn de små han alerede har. Og mammahjerte blir selvfølgelig ekstremt bekymret. Men her kan jeg ikke gjøre så mye selv, kun ringe å prøve å surke oss til en time på sykehuset uten så alt for mye ventetid. Noe som kan være litt vanskelig innimellom, så lenge det ikke står om livet. 

 

Og når han falt tok han seg ikke for, så han slo munnen sin, og den ene fortannen. Den ble løs, og vi måtte haste til tannleggen for å sjekke at ikke voksentannen som ligger på lur ble skadet, eller noe annet tannlegen forklarte men jeg ikke fikk med meg. (Ikke så lett å høre med en hysterisk treåring på fanget!) 

 

Alt gikk helt fint hos tannlegen, han åpnet munnen og var egentlig veldig fornøyd med at han fikk avslutte dagen i barnehagen før normalen. Og det er jo ikke reint lite oppmerksomhet som deles ut når man har slått seg! Han tok også rønkenbilde av munnen, og satt musestille med en papir ett eller annet i munnen. (Faktisk mer i ro enn det moren bruke å få til, til tross for aldersforskjellen...) Han fikk til og med se på bilde etterpå, og var veldig stolt over å se innsiden av munnen sin. 

 

Men så kom tannlegen med de grusomme ordene «du kan ikke bruke sutt!», og alt håp var ute. Den veldig tapre lille gutten kastet seg rundt halsen på mammaen og gråt sine modige tårer. Tenk at vi kunne være så slemme å ta fra han den trygge, gode sutten som holder han med selskap i alle timene han er våken om natten. 

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg vurderte om det var så farlig at han mistet en fortann, for det ville nesten vært bedre enn det mareritte vi og han skal gjennom de neste dagene. Og jeg angrere i alle fall på at jeg lærte han til å bruke sutt i utgangspunktet. 

 

Tenk at vi er så teite at vi lærer barn å bruke sutt, lar dem bli avhengie av denne for så å frarøve den når vi synes de er for store til å bruke den. For de fleste barn blir sutten en god trøst og trygghet når de sover, og hvorfor skal vi frarøve dem dette? Hvem er det som sier at det er galt å ha sutten lenge, og hvor står det fakta om at tennene blir skadet om de bruker den lenge? 

 

Så jeg hadde med andre ord bestemt at minstemann skulle få ha denne så lenge han ville!  Men nå ser det ut til at han skal slutte med smokken, og vi kan beregne noen svært vanskelige netter fremover. For det er liksom ikke slik at han bare blir lei seg når han skal sove, han blir det også alle de gangene han våkner iløpet av en natt. (Og det er jo ikke reint lite ganger...) 

 


 

Farvell nattesøvn, det passet veldig dårlig at siste rest av deg skulle bli borte rett før jeg skal stresse som en gal på jobb, stå opp umenneskelig tidlig og arrangere slektstreff til helgen med alt som følger med. Om jeg overlever helt til neste uke skal jeg belønne meg selv med et eller annet, kanskje en kaffe latte med karamellsmak eller et par nye sokker...

Den tøffe BMWen min.

Når jeg skulle velge bil var det helt klart at jeg så på fargen, for hvem velger vel en bil etter andre kvalifikasjoner? Jeg liker grønn, så da så jeg også på grønne biler. En annen ting som var særdeles viktig var at den hadde navnet BMW, for en gang for ti år siden sa jeg at når jeg skulle kjøpe bil måtte det være en slik. Og som sagt så gjort, min første bil ble en BMW. 

 

Det faktumet at bilen har god plass til barnevogn og bilstoler er jo et stort pluss, og det samme gjelder når det kommer til at den kan dra campingvogna mi. 

 

At det var lyst interiør inne i bilen syntes jeg var råtøft, så kan det diskuteres om hvor praktisk det er med tanke på ungene. Men jeg var i alle fall helt sikker på at skinnseter skulle jeg ikke ha. De er alt for kalde om vinteren og alt for varme om sommeren. 

 

Bilen går godt, og selv om jeg ikke har planer om å kjøre over fartsgrensen er det viktigste at jeg vet at den kan det, og mere til. Den har veldig god kjørekomfort, og jeg har allerde sover mange timer i den. (Selfølgelig når min bedre halvdel kjørte, ellers hadde det vel blitt noen minutter...)

 

Bilen ser sint ut, noe jeg også tror er grunnen til at BMW eiere får et litt ufortjent rykte om at de er hensynsløse i trafikken. (Mulig det er noe fakta i denne antagelsen, men siden jeg ikke liker å høre at jeg er hensynsløs velger jeg å si det imot!) 

 

Om jeg skal klage på noe med bilen må det være at den ikke vasker seg selv, for hvem synes det er morsomt å vaske bil? (Ikke engang når jeg gjør det i hvit bikini blir det gøy, mulig det blir det for eventuelle tilskuere, men jeg synes det er like kjedelig.)

 

Jeg skulle også fått sotet vinduene, med det påskudet om at det beskytter barna fra solen. Det har selvfølgelig ingen ting med at jeg synes det er råtøft med sorte vinduer på disse bilene, det ville jo være helt teit ettersom jeg er voksen...(Helt sant!) 

 

Ellers kan jeg bare si at BMW 525 er en super bil, den drikker lite og den gir den kjøregleden jeg ønsker av en bil. (Til og med når vi har unger og campingvogn med oss på tur!) 

 


(Den er ikke så liten som det ser ut, det er heller snøhaugen i bakgrunne som er ekstrem stor.) 

Mitt første innlegg fra nymobilen.

Tar en kjapp lunsjpause og benytter anledningen til å blogge litt. Må jo prøve nytelefon når jeg kan. Kjøpte den i går å trur jeg har funnet ut de viktige tingene... Facebook, mail, spill osv. Hvem trenger liksom å ringe?

Slenger med bilde av deb ekte plastblomsten min som jeg har på kontoret. Satser på at den vil leve lenge, i alle fall lenger en de ekte som av og til kommer i min fangenskap. ..

Ha en fin dag:)

Vi har fått et nytt familiemedlem.

I går fikk vi et nytt familiemedlem, en liten grønn sak. Den hadde flyttet inn uten min tilatelse gjennom å henge seg fast i klærne til den største apekatten min. 

 

Jeg vet ikke hvor fornøyd jeg er med dette, men minstemann var veldig klar på at larven er og blir en del av familien vår. 

 


 

Den ble døpt «lille larve». 

 

«mamma, du surtrusa, du oppføre deg, lillelarve ikke sove aleina ute, den sove lamme meg!» 

(Av en eller annen grunn snakker minstemann veldig fint, imotsetning til vi andre som sier mæ og dæ eller æ.)

 

Jeg prøvde meg på å si at lille larve liker seg best ute, men da økte lydnivået på treåringen til et ganske ulevelig nivå og tårene strømmet. Tenk at mamma kunne være så slem med lille larve, jeg måtte jo forstå at den ble redd alene ute. Hallo, hvor umenneskelig kan jeg liksom være?! 

 

Etter litt om og men ble vi enig i at den kunne bo ute i en boks, og at den kunne få to poteter som mat, samt en hel del ugress som ungene mente var fine møbler. 

 



Men minstemann var ikke ferdig med at larve skulle sove alene ute, og jeg fikk beskjed om at han skulle sove ute sammen med larven. 

 

Det gikk en stund, så kom to lure gutter tassende inn i stuen. Jeg spurte hva de holdt på med, og det viste seg at lille larve var inne på besøk!!? For det er jo lov å ha besøk i det minste, for ingen av oss er allergisk mot larver. 

 

Etter noen runder ble vi til slutt enig i at den hadde det bra i esken sin ute, og at de kunne få leke med den i morgen. 

(Jeg tror egentlig larven var litt glad for det, og jeg håper virkelig den har overlevd natten! Ellers får vi en veldig trist og utrøstelig treåring i kveld.) 

 



Men jeg kan i det minste glede meg over at lillemann har empati og kan vise omsorg. Selv om jeg ikke er så glad i å huse småkryp av ulike slag. 

(Priser meg ofte lykkelig over at det ikke enda har vist seg å være slanger så langt nord som vi holder til, for de liker jeg virkelig ikke!) 

Og eldstemann viste tydelig at han er en smart unge, for han prøvde å bestikke meg med noen nydlige blomster slik at jeg skulle bli så overrasket og glad at jeg sa ja til å ha den inne...

 

Hurra for 17mai.

Til lykke med dagen alle sammen!

Vi blir å feire dagen inne foran tven med en liten syk gutt. Storebror er lamme pappaen sin å går i tog, og jeg gleder meg til å se bilder av han senere. Så krysser vi fingrene for at vi også kan være med neste år!

Håper dere alle har en strålende dag:-)

Sædgås!?

Under en liten runde med kjedsomhet fant jeg frem fugleboken. Så kom jeg til side 18 og det eneste jeg fikk med meg var sæd. ( Mest fordi jeg ikke hadde ventet det ordet i en bok som handler om fugler...)

Og det ble liksom ikke bedre når jeg leste videre, for selvfølgelig hadde jeg fokus på noe helt annet en det teksten faktisk handlet. ( Jada jeg innrømmer at jeg kan være en smule skitten i mine tanker...) Tro hvem som kom på navnet, og om de satt å storflirte med seg selv. For det er jo helt klart at syvåringen i huset må spørre hvorfor gåsa heter det samme som det hvite som kommer ut av tissemann når det skal lages baby. (Skal egentlig en syvåring kunne dette? Må være noe de har lært på skolen, for jeg prøver enda å innbille ungene at de kom med storken...)

Og se for deg bildet de kan publisere på siden for særskrivingsfeil på facebook, det hadde garantert blitt førstesidestoff i vg:-D

Maur VS meg 1-0

Flott da var den jævla faenskapen våknet til live igjen, og jeg kan være helt sikker på at jeg ikke kan sitte i ro og fred på sofaen, ikke engang når ungene er borte. Jeg hater de små udyrene, og ikke snakk om at jeg klarer å lære meg å leve med dem. De er ekle og jeg er helt sikker på at de kan bære meg ut og spise meg til middag. Og om du noen gang har prøvd å skvise en maur kan du være sikker på at den ikke dør, dem tåler ALT nesten. 

Jeg satt rolig og avslappet i sofaen og ventet på at ungene skulle spise seg ferdig, og plutselig kjente jeg det klø på armen. Min første tanke var en edderkopp, som jeg ikke er spesielt gla i , men heller ikke hysterisk for. Men det skulle vise seg å være en maur, et ekkelt lite kryp som hadde tatt seg friheten å lete etter mat på meg! 

Jeg hylte, på samme måte som bare en panisk jente kan, og brølte ut en rekke ord jeg lenge har prøvd å unngå i nærheten av mine barn. 

Jeg klarte å skvise mauren med fjernkontrollen, og kjente panikken avta litt. (Selv om det klør over hele kroppen...) 

Så setter minstemann i et hyl, han er nemlig glad i alle de små udyrene som vandrer rundt å var dødelig fornærmet over den morderiske mammaen. "dakkas lille murn, mamma slem!"

Så hører jeg fra eldstemann "Men mamma da, du kan jo ikke drepe den lille mauren, den er jo bare på jakt etter litt mat. Den er sulten etter en lang vinter i dvale!"


 Slik jeg ser på udyret! 


 

Og slik ungene ser på dem....

Men bare vent, jeg skal vel få has på dere jævla teroristmaur! 

(Om du ikke skulle høre noe fra meg de neste dagene vil også dette forklare hvorfor...da er jeg helt sikkert bortført av en flokk med maur!) 

Lykken er en mandagsmorgen...

«Wrææælll» både jeg og pappaen står i sengen, minstemann hyler det lille han klarer. Han er nemlig dødsfornærmet over at han ikke får dytte mamma ut av sengen, og at han ikke får ha hele puten til mamma i fred. Kjempestart på dagen, hvem har ikke lyst å sove noen timer på gulvet liksom? Nåja, sove blir vel ikke mulig ettersom han er rasende fordi jeg tok meg frihet til å dytte han lenger inn i sengen...Her skal det hyles en time ekstra, og hverken trøst eller trussel har noe effekt. (Vær så snill å sov, ellers blir vi å legge deg i din egen seng....) Ikke den beste måten å snakke med en treåring, men prøv å tenke pedagogisk riktig når du er så trøtt at hode nekter å samarbeide. 

 

Vi tar morgen og ordner klart det vi ikke hadde husket i gårkveld, og minstemann furter. Vanligvis er han en fornøyd liten type om morgenen, uansett om han har sovet bra eller ikke. Og vi kommer til det stadie der vi skal ut døren. Han nekter å kle på seg, han skal ikke i barnehagen. Kommer ikke på tale! Han skal nemlig bygge hus i dag, et stort hus vi kan bo i. Etter noen runder med verdens hyggligste stemme og overtaling går han med på at vi må spare mer penger før han kan bygge et hus, og klærne kommer sakte men sikkert på. MEN i dag skal ha ha skinnhuen på, den største og varmeste luen som finnes i huset, og til en forandring har vi det varmt ute. Hele seks grader faktisk. Rene sommertempratueren! Jeg lar han bruke den, for noen kamper er det ingen vits å ta. Ide vi paserer ytterdøra bråstopper han, han har ombestemt seg. Luen skal byttes ut, og han skal ha den luen som ligger nederst i kurven, og han kan ikke dra noen plasser før dette er gjort. 

 

Etter en litt småslitsom morgen kommer vi oss til barnehagen, med en misfornøyd 3åring som ikke vil snakke med noen. Vi leverer han, og håper humøret kommer seg iløpet av dagen. Både på han og på oss. Mandag er helt klart ikke vår dag. 

 

Nå skal denne mammen sove noen timer, for så å starte uken på nytt. 

Hurra for den jævla våren...

Da var den her igjen, våren. Den "fantastiske" årstiden jeg bare elsker....

Det første som hender er at alle mulige småkryp kommer frem, og siden jeg er så utrolig sosial blir jeg alltid like glad når jeg våkner av en eddis som klatrer i håret mitt. Hva er vel bedre en litt selskap i sengen, siden det ikke holder med en mann og to unger. Det er alltid plass til flere, og hva skal jeg med rolig og behagelig søvn, om jeg i det hele tatt får sove? 

Den andre tingen er at snøen smelter, egentlig ganske bra det. Og siden jeg elsker klesvask passer det jo veldig bra med all gjørmen ungene kliner utover seg selv. Jeg føler meg superflink hver gang jeg fyller/tømmer vaskemaskin og henger opp hundrevis av småklær. (Som ikke er så veldig små mer...) Og jeg blir alltid like fornøyd når jeg skal legge klærne på plass, og oppdager at kleshyllene har rast sammen. Og dette har jeg æren av å gjøre hver eneste dag, i mange mange måneder. 

Det tredje kjennetegnet er alle de fristende dammene som fyller veier,parkeringsplasser og alle de plassene jeg ønsker å ferdes. For det er jo så behagelig å gå rundt kliss våt på bena, nesten som fotbad. Og siden det tydeligvis er magnet i vannet får jo ungene badet ute, jeg sparer med andre ord varmtvann. For regnklærne er laget så vannet skal klare å renne inn og oppi vinterstøvlene. Og da får jeg jo enda mer fantastisk klesvask. Hurra! 

Vi får også oppleve alle typer vær, og iløpet av en time har vi snø, sol, regn og haggel. Og det igjen fører til at i det ene minutte må vi ha vinterdekk og i det andre sommerdekk, så jeg kan virkelig kose meg med bytting av dekk. Til og med flere ganger i løpet av en dag. Vi er bra heldige, ikke sant? Og siden veiene er fulle av støv,skit og gjørme bytter bilen farge, og jeg kan i tilegg kose meg med bilvask hver dag, uten at noen tror jeg er blitt gal. Heldigvis er ikke solen så ofte fremme, så vi trenger ikke være redd for å få solbrent eller utvikle skumle sykdommer på grunn av dette. OG alle vet jo at for mye sol gir ekstre mye rynker, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ser ut som en 15åring. (Les her for mer informasjon.

Jeg får også lov å være den perfekte husmor hver dag, og jeg støvsuger og vasker etter hver gang noen har åpnet ytterdøren. For hele leilighete blir full av søle og småstein, og hva kan vel være mer fornøyelig en å gjøre husarbeid? Ikke ligge på sofaen å sove sammen med edderkopper i alle fall.

Og våren er jo en forsmak på de to dagene med sommer vi har her i nord, og vi kan forberede oss med å finne frem solbrillene. (Som varer i årevis, siden vi ikke får bruk for dem så alt for ofte.) 

Tempraturen kryper oppover og vi får svimlende 3-5grader, nesten litt i overkant av hva jeg takler. Men skal ikke klage over varmen altså, det ville være for dumt. 

Siden både klærne og ungene er fulle av gjørme etter en tur utfor døren, fant minstemann ut at han like greit kunne vaske seg selv med klærne på. Jeg tipper at han tenkte at det ville bli en morsom vannkarusell i min beste venn vaskemaskinen.

Leve farlig, å har bytta til sommerdekk!

Yes, da va det tid for sommersko på bilen, i alle fall i store deler av norge. Vi her i nord burde vente en god stund til, i alle fall i følge avisen. Men til en forandring skal jeg leve farlig, og jeg byttet mine i dag. ( Ehm altså gutta på dekkbutikken gjorde det...) Så om det snør i morgen, noe som er ganske sannsynlig siden vi bare er i april, må bilen min stå hjemme.

Bilen ser syk ut, og trenger en vask. Kjenner jeg nesten må grine litt når jeg ser skiten på den, og når jeg tenker på hvor fort den blir slik etter vask...Så om det skulle være kjørbart i morgen skal den få en vask. Men i alle fall er felgene rene og pene...( Ikke mye trøst når jeg vet hvordan arbeid jeg har i vente, noen som melder seg frivillig som vaskehjelp?)

Dagen i dag, ikke fullt så vanlig som den bruker.

Det finnes en ting som er mer ubehagelig en å trø på legoklosser, det er å sove på dem. Så når jeg våknet i dag etter 4-5timer med usammenhengende søvn var jeg ikke spesielt fornøyd når jeg kjente legostempel på magen. Og siden jeg lever etter regelen å ikke kjefte på andre måtte jeg holde munn, men inne i hode mitt hylte jeg ut en god ramse nord-norske gloser. Men i det minste var det ikke vanskelig å komme seg ut av sengen, for med et dytt fra minstemann lå jeg på det iskalde gulvet og kravlet. (Noe jeg mistenker har hendt flere ganger i løpet av natten...) 

 

Jeg tasset som vanlig inn på bade og gjorde et forsøk på å forbedre eget utseende, uten særlig hell. Så var det barna sin tur, og etter en times tid med 2-3 verdenskriser, kappløp for  gi medisin, knust glass og de vanlige utfordringene vi gjerne har før skole/barnehagetid kom vi oss ut døren. 

 

Når jeg var vel hjemme igjen, sank jeg ned i sofaen og la macen i fanget. Sjekket facebook, mail og så innom bloggen. Og da oppdaget jeg til min store overaskelse at jeg hadde enormt mange lesere, noe jeg så på som litt merkelig. Men tenkte ikke så alt for mye over det, og laget meg forkost. Etter frokost kunne jeg gange lesertallet med 2, og jeg tenkte at det var da voldsomt hvor engasjert alle var for et lite blogginnlegg. For jeg er ikke dummere en at jeg forsto hva alle leste, mitt småprovoserende med viktige innlegg fra i går. Jeg gjorde t forsøk på å svare på alle kommentarer, noe jeg tross alt synes er høflig og viktig når noen tar seg tid å skrive. Men etter en stund måtte jeg gi meg over, det ble rett og slett for mange.

 

Resten av dagen brukte jeg tiden godt, jeg vasket klær og lekte den perfekte husmor.(høhø, burde kanskje ikke skrive dette i redsel for at noen skal bli fornærmet...men tar den sjangsen!) Guttene ble hentet og vi måtte ta turen på handling. 

 

Men minstemann skulle aldeles ikke på noe handletur, ikke snakk om. Han ropte nei, og kroppspråket var enda tydligere. Etter litt om og men spurte jeg hvorfor vi ikke skulle handle, og svaret var ikke det jeg hadde ventet meg. Med strenge øyne og peikefingern på plass sa han: 

 

«Vi skal spare penga så vi kan bygge hus!» 

 

Jeg sto der med åpen munn, superstolt for at minstemann sa en setning med mange ord, og veldig fasinert over at han hadde funnet ut at vi skulle bygge hus. Og for at vi skal kunne det, må vi spare penger. Han er jo tross alt tre år, og snakker veldig lite i forhold til andre på samme alder. Så jeg kan med andre ord ta farvell med min kjære cola, kaffelatte med karamellsmak og andre goder jeg unner meg selv. For han har et veldig godt poeng, om vi noen gang skal komme oss på boligmarkede er det på tide at vi sparer der vi kan. 

 

Og i kveld var guttene tidenes beste venner, spesielt når det var noe de ikke fikk lov til å gjøre.  Så hver gang vi sa nei, sa de ja i kor og holdt godt rundt hverandre. 

 




 

Det har vært en merkelig dag, og jeg kjenner at det skal bli godt å synke ned i sengen. (Som jeg på forhånd skal rydde for leker...spesielt legoklosser!) 


Å herlige onsdag...

Av en eller annen grunn er jeg som et tordenvær ca 1uke i mnd, rimelig ustabil og med fare for høye lyder og nedbør. (Les kjefting og tårer.) Men jeg har desverre ikke muligheten til å isolere meg under sengen, så hverdagen må gå som normalt.

Etter et aldri så lite besøk hos manuellterapauten min var dette synet som møtte meg. Og selvfølgelig førte det til torden, for ingen ting er så irriterende som at noen klistrer seg inn i bilen min... Og med tanke på den fantastiske brøytingen i tromsø by, var det en stor utfordring å komme seg på veien. Hurra for ustabile hormoner som gjør at humøret mitt blir like svingende som veinette i norge.

Positiv?! som jeg er, hadde jeg et lite håp om at veien skulle være brøytet når vi kom hjem. Men desverre er det tydeligvis slutt på brøytepengene, og vi må leve med noe som skal forestille en vei. De 10-15cm høye sporene gjør at bilen overhode ikke vil bryte seg opp i innkjørselen, og denne gang kom det både lyn og torden...Etter noen forsøk kom vi oss opp, men det var mer flaks en noe annet. Siden jeg er av den oppfatningen at du ikke skal klage på noe du ikke prøver forbedre, har jeg sakt ifra til kommunen. Så nå er det store spørsmålet om de løser problemet, eller venter så lenge at isen regner bort...

Vårtegn og selskap!

Wow, det kan se ut som at våren er på vei! Selv om jeg bare kan snø og enda mere snø utfoe vinduene. For hver vår får vi besøk av noen små kryp, som gjerne drar med seg støvet under sofaen og ut på gulvet. Men siden jeg ikke ønsker at de skal havne i støvsugeren har jeg ikke hjerte til å fjerne det.(Også er det en veldig god unnskyldning å utsette husarbeide litt til...for kan jeg ikke støvsuge må jeg hoppe over støvtørkingen og for å ikke skaffe mer støv må jeg sannelig hoppe over klesvasken også!)

Her har du bilde av småkrypet jeg har døpt til Rambo. Heldigvis er jeg god venn med han, så er bare glad for selskapet. Men det spørs om jeg er like fornøyd når sommer er i anmasj og mauren finner veien inn... Men der vil jeg garantert skrive mer om når vi går inn i juni/juli.

Kjøpesenter kan være ekstremsport.

Og nærme seg et kjøpesenter en fredags ettermiddag med to små gutter er ikke en ekstremsport vi ofte begir oss ut på. Vi og guttene er slitene etter en lang uke, og da er offentlig plass et område som regnes til faregrad 4. (Der 0 er ingen fare, og 5 er ekstrem fare.) 

Men i dag måtte vi altså bevege oss inn i det farlige området, og ansvarlige som vi er hadde vi forberedet guttene og avtalt på fårhånd hvordan regler vi skal bruke, og hva de oppnår med å følge disse. Solbrillene til minstemann var klare, og med tanke på at det er stor sjangse for at vi får et glimt av solen i løpet av helgen ville vi hente dem så fort som mulig. 

Besøket hos optikker gikk bra, minstemann fikk tilpasset brillene sine og var veldig forundret over at han kunne se godt med dem. Det er første gang han har solbriller med styrke, siden det ikke ble oppdaget før sist høst at han trengte det. (Og siden vi har det mørkt hele vinteren er ikke solbriller det første vi prioriterer.) Og jeg er glad for at vi ventet, for nå fikk vi kjøpt gode briller inkl glass til en veldig overkommelig pris. Også storebror fikk nye, og jeg må ærlig innrømmet at jeg nesten er litt sjalu. For favoritten min er pilotbriller, og jeg kunne godt ha tenkt meg noen som så lik ut. 

Etter dette gikk vi på kafe, og det er vel den beste belønningen vi kan få, smakfull kaffe og kakao/juice til guttene. Siden vi møtte en av mine beste venner der, satt vi en stund. Og vil lovet guttene en tur innom lekebutikken som belønnig for at de satt i ro ved bordet. Og hvis du ser bort i fra noen små forglemmelser og distraksjoner gikk det overaskende greit. Det var nesten så jeg mistenkte at vi hadde vurdert faregraden feil. Men så kom turen til lekebutikken, og pappa tok med guttene dit, mens jeg gikk på apoteket. Og her ble det noen små utfordringer, for ikke snakk om at guttene ville gå samme vei, og siden ikke pappaen kunne dele seg i to ble det vanskelig for han å holde utsikten. Heldigvis er det god mobildekning i dette senteret, så han fikk ringt etter assistanse før skaden ble for stor. 

Vi avsluttet handleturen og retunerte hjem, for det er aldri for sent å snu. 

 

En helt vanlig ettermiddag, med kaos og tendenser til verdenskrig.

Så var vi der igjen, den krevende ettermiddagen som må fungere på et vis. Jeg skal lage middag, passe på barna, være hushjelp og hjelpe med lekser. Vanligvis ville dette vært null problem, så lenge både mor og far er hjemme. Men så har det seg slik at pappaen er mer på jobb en hjemme, og jeg står her alene med en 3åring som krever det dobbelte av oppmerksomhet en barn flest og en 7åring som har tusen "gode" ideer som han bare må prøve, og som vil ende i katastrofe om jeg ikke følger med. 

Middagslagingen utførte jeg med en 3åring på armen, som i tilegg hyler av full hals. Jeg mistenker at vi har fått besøk av et nytt virus, og kan forvente noen dager uten sosialisering og søvn. Jeg sjonglere mellom kasseroller, matvarer og 3åringen, og klarer heldigvis å utføre oppgavene med en hvis form for sikkerhet. For ikke snakk om at jeg vil risikere stikkskade eller brannskade og måtte oppsøke legevakten. (Det er faktisk den siste plassen jeg vil sette mine ben, etter litt for mange negative opplevelser.) Midt ute i kokingen oppdager jeg en eim av mindre god lukt, minstemann har funnet ut at kjøkkene og armen til mamma er et fint toalett. Hva i alle dager gjør jeg nå? Ikke kan jeg slå av varmen og maten kan heller ikke passe seg selv. Så jeg ringer mamma, som heldigvis bor i etg over meg, hyler ut min nød og spør pent om hun kan komme ned fem minutter å passe på middagen, så jeg får vasket lillemann. Heldigvis kan hun det, og maten er reddet. (Matlysten kan jeg ikke gjøre noe med, og jeg kan love deg at de få tyggene jeg presset ned smakte alt annet en godt!) 

Selve måltidet går rimelig greit, hvis du ser bort i fra et veltet glass med solbærsirup, en dusj av gryterett i ansiktet og et serdeles høyt lydnivå. Jeg har heldigvis innlagt vann og rikelig med vaskekluter. 

Etterpå er det tid for lekser med 7åringen, noe han er svært misfornøyd med. Han har minst tusen unnskyldninger for hvorfor han ikke skal gjøre dem og jeg må innrømme at jeg desverre er enig i de fleste. (MEN det sier jeg ikke til han, og prøver etter beste evne å motivere han til å gjøre så godt han kan.) I tilegg sitter minstemann å storgråter på fanget mitt, og jeg tror ærlig talt ikke han helt vet hvorfar han gråter. (Og jeg fant heller ingen god grunn, så jeg prøvde å trøste så godt jeg kunne.) Han får lov til å ha sutten i munnen, noe som vanligvis er fy,fy når det er uteom leggetid. Etter en lengre diskusjon om hvordan han skal regne ut en matteoppgave kan vi gå videre, nå er det norsk som står på planen. Han skal skrive en historie, om en spade i "jeg" person, med fokus på stor forbokstav og punktum. Desverre har han funnet ut at dette er kjedelig, og ikke snakk om at han vil skrive mer en det som alerede er kommet på papiret. Han sutrer og klager, men til slutt har han skrevet et par linjer, som jeg godtar under tvil. 

Nå kjenner jeg virkelig hvor lite jeg sov i natt, og verkingen i foten min øker i styrke. Det har vært en lang dag, og jeg kjenner godt at jeg har vært hos "nåledamen" for en behandling. Men ikke snakk om at det er noe unnskyldning når du skal være en velfungerende mamma, som holder orden i hjemmet og har bøttevis med tålmodighet. Guttene krangler, og lydnivået jeg trodde var på maks øker noen hakk, det er på tide med handling. Jeg anstrenger hjernen og kommer opp med en genial løsning, snømåkking for penger og barnetv. 

Eldstemann blir storfornøyd med at han kan tjene noen kroner, kaster på seg klærne og springer ut. (Hvorfor kan det ikke være like enkelt å be han kle på seg om morgenen??) Han skal måkke av bodtaket, så jeg selv slipper det. (Jeg er litt redd for å bli beskyldt for barnearbeid eller bestikkelse, men så lenge gutten og jeg er fornøyd kan jeg beskyldes for hva som helst!) Minstemann får sitte i armkroken, se på barnetv og ha sutten i munnen, og jeg nyter tre minutters ro. Desverre må jeg sette på en maskin klær, de vasker ikke seg selv. Etter det må jeg rydde opp etter middagen, og så må jeg brette alt som allerede er tørt og så legge det på plass. Å da er garantert tiden inne for en ny runde med mat, så kveldsstell og så leggetid. 

Heldigvis har jeg selektiv hukommelse, og husker ikke tiden før jeg fikk barn, så jeg vet med andre ord ikke at dette er veldig slitsomt. Og når du ikke vet om noe annet, så klarer du deg fint med det du har! :) 

Avlastningshelg og dobesøk.

Da var det rundt tre uker siden sist, og vi skal på nytt få et lite pusterom i hverdagen, til å samle nye krefter og sove. 

Siden minstemann har vært borte siden i går, har jeg sovet lenge i dag, i alle fall lenge i min verden. Og til en forandring kunne jeg stå opp, tasse i dusjen og sitte så lenge som jeg ville på do. En luksus som sjelden forekommer her i huset, for hver eneste gang jeg skal på do er det mas fra smårampen min. "Maaaammma ditt og maaaaammma datt". Og siden vi har en treåring i huset står det ikke nøkkel i do-døren, og jeg kan garantere at jeg aldri husker å låse den. Så det betyr at jeg som regel får en eller to tilskuere, når jeg helst ser at jeg får være alene. For selv en mamma har naturlige behov, som dobesøk og privatliv når hun sitter der. Og ikke snakk om at det hjelper å jage dem ut, for som alle som har barn vet, gjør de nøyaktig hva de vil så lenge du ikke sitter med makten. (Og makten minster du i det sekundet du setter deg ned på rammen, for så å få den tilbake når du har vasket fingrene etterpå!) 

Det er også veldig fint å kunne stelle seg, uten at noen kommer springende inn på bade for å "bomelomme" (er litt redd for at noen skal ta seg nær av dette innlegget, i og med at dobesøk som regel er veldig privat, men desverre er de rammene visket ut for meg etter at jeg ble mor.) For når du står å tar på deg parfyme og deilige luksuskremer du egentlig ikke burde bruke penger på, er det ikke spesielt gøy å kjenne stanken av dårlig mage...Litt av gleden blir automatisk borte, og du vet at "mamma, tørke mæ" kommer tre sekund etterpå. Og uansett hvor lenge jeg har jobbet i omsorgsyrket og vært småbarnsmor kommer jeg aldri til å bli konfortabel med bæsjlukt og rutinene rundt dette. Så i dag passet jeg på å bruke ekstra lang tid på bade, bare fordi jeg kunne være alene der. 

Det er også svært godt å kunne dusje uten selskap, for med det samme dodøren åpner seg blir det kaldt inne på bade. Og jeg HATER å fryse, spesielt når jeg er trøtt og nydusjet. Og småguttene kommer gjerne inn på badet for å kragle litt, bare for å være sikker på at jeg får det med meg. Så som regel må jeg avslutte dusjen med delvis vasket hår, for å mekle mellom småenglene mine. Så når jeg har muligheten prøver jeg å dusje så lenge at det blir fritt for varmtvann. (Det er desverre ikke så veldig lenge, siden vi har en liten tank!) 

Og etter en time på badet, subber jeg meg inn i stuen, finner fram en boks cola og tar frem macen. For alt dette er ting jeg ikke kan gjøre til vanlig, og det er derfor setter jeg også så stor på pris på det. 

Jeg elsker ungene mine, og kunne ikke byttet de bort mot noe. Men selv jeg trenger en pause, for det har vi aldri muligheten til ellers. Vi lever i en hverdag der vi få følge faste rutiner og oppgaver og prioriteringer for at barna våre skal ha det best mulig. Så jeg er så fantastisk glad for at vi har muligheten for å få avlastning gjennom kommunen, for det er tøft å skulle leve uten pauser, spsielt når vi har en liten gutt som krever så utrolig mye mer en det som er forventet av en 3åring. 

Snø og enda litt mer snø!

Hurra, våren er ikke langt unna, om vi skal tro kalenderen. Men når jeg ser ut vinduet har jeg vanskelig for å tro at det skal være rimelig snøfritt om 8uker, for mengden snø som daler den er ubeskrivelig. Etter to dager med snørydding hyler kroppen min stopp, det gjør vondt i muskler jeg ikke viste jeg  hadde. Og enda laver det ned, store hvite flak som legger seg som et teppe. Det høres ganske idylisk ut, men jeg kan love deg at etter noen dager på denne måten er jeg lei. For om vi skal ha muligheten til å komme oss inn/ut av huset må vi gjevnlig ut å måkke, og det som en gang var en stor gårdsplass er nå et fjell av snø. Og jeg er rimelig sikker på at rasfaren med inngangspartiet er gradert til grad4. Noe som betyr at skred kan utløses av seg selv, så vi burde vel egentlig stenge inngangsdøren for trafikk. 

Det er faktisk så mye snø ute nå, at vi har et plassproblem, og siden vi har stablet i høyden har vi ikke mye plass igjen. Og den plassen som er der må vi nesten ha for å komme oss ut, for rømningsveiene må holdes åpene. Heldigvis har vi ikke fare for gressbrann som enkelte plasser i sør, så vi kan fortsatt grille pølser på lovelig vis ute. (Men det er stor fare for at bålet er borte innen vi får åpnet pølsepakken, såfremst vi ikke lager oss en lavo eller lignende. ) 

For hver gang vi er inne å sjekker nettavisene oppdager vi et nytt ras som har tatt biler og mennesker, og det er helt forferdelig hvor mange menneskeliv som er gått tapt de siste ukene. Og selv om jeg kaster stein i glasshus må jeg si at enkelte av dødsfallene kunne vært unngått om folk fulgte rådet om å holde seg borte fra fjellet. Mens andre ulykker er kommet på strekninger det vanligvis ikke går ras, hverken sommer eller vinter. Veier stenges og svært mange plasser er isolert. Jeg håper at folk har mat og medisiner så de klarer seg, for selv om vi er vant til mye snø og vinter, er dette ekstremt. 

Men jeg får se positivt på situasjon, bikiniformen blir perfekt til de 2-3dagene med sol vi har i sommerhalvåret. Og vi må i det minste ikke betale for treningen vi får, og best av alt så sparer vi tid på å kjøre til et senter og stå i kø for å løfte vekter. Så jeg tror bare at jeg utsetter planen om å melde meg inn på et treningsenter, og heller sparer pengene til en ny bikini eller spade. 

Om du ikke hørere fra meg de neste dagene er det fordi armene mine tar kveld og nekter sammarbeid. Eller fordi jeg går i dvale frem til sommeren. 

"Påskeferie", ender som vanlig i kategorien ødelagt ferie.

Påskekatastorefen er et faktum, vi har vært innom en rekke utfordringer de siste dagene og jeg får igjen bekreftet at vi ikke kan ha ferie uten noe form for komplikasjoner. 

Det hele staret med bilen og det idiotiske batteriet som ikke ville virke. Tiden som var beregnet ble for kort, og bilen vi fikk til utlån var ikke egnet for en allergiker. Satte jeg mine bein inn i bilen gikk det nøyaktig tre sekunder før jeg så ut som et monster. (Fikk det bekreftet av guttungen når han så meg og sa "mamma monster". ) Flott, ingen mulighet for at jeg kunne kjøre noen plass med andre ord. Bilen har tydeligvis vært boplass for et eller annet dyr, som hverken jeg eller den ene av guttene mine tåler. (Litt usikker på hvordan dyr det var, for vanligvis blir jeg ikke spesielt dårlig av dem...) Vi ble lovet at bilen skulle være ferdig dagen etter, noe som viste seg å ikke stemme. De hadde fått opp en ny feilmelding og var nødt til å sjekke det ut. Supert tenkte jeg, hvordan skulle jeg nå få handlet og gjort alt klart til ferieturen? Og hva om vi ikke fikk bilen hjem? (Jeg ignorerte det siste spørsmålet og pakket det meste vi skulle ha med. ) 

I 13tiden, tre timer før vi burde være på vei ut av byen fikk kjæresten mulighet å kjøre meg på butikken så vi fikk handlet inn til påsken. Noe som sjeldent er lurt å gjøre på sparket, ettersom jeg ville gråte når jeg så summen på handleturen. Tenk at det skal være så dyrt å spise godt i norge. Jeg konkluderte med at jeg har godt av 10kilo ekstra, så da må jeg betale for det også. På vei hjem kom jeg på at nå er det dagesvis før et apotek åpner igjen, og jeg har selvfølgelig ikke hentet noen av de viktige medisinene til minstemann. Det var bare å ta en usving, og krysse fingrene for at det ikke var for lang kø på apoteket. Men selvfølgelig var det kø, og nå gikk egentlig tiden ifra oss. Klokken nærmet seg 1500 og det var virkelig på tide å få hentet guttene. 

På vei til barnehagen kom vi på at det kanskje var på tide å høre om bilen var klar, så vi ringte til verkstedet. Men nei, den var ikke klar og vi måtte vente til i morgen. Heldigvis er de VELDIG gode på service der, og de hadde fått inn en annen bil vi kunne bytte til. Samme typen som vi har fra før, bare stasjonsvogn, automatgir og litt eldre. Men alt er bedre en dyret vi kjørte rundt på nå. Vi sprang inn i barnehagen, reiv med oss klærne og guttungen og ropte God påske til alle. 

Vel fremme på verkstede får vi beskjed om at bilen vi skal låne stinker juletre, da snakker jeg ikke om de vi drasser inn i julen, men wonderbaum. Jeg roper NEEEEI, inne i hode mitt. Men hvordan valg har vi, heldigvis reagerer ingen av oss på å puste inn parfymert lukt, så vi får overleve dette. VI skal på påskeferie, uansett bil. Vi avtaler at vi kan hente vår egen bil etter påsken, så får de gjort den ferdig uten stress og vi kommer oss til campingvogna. 

Nå er klokken fem, og vi må få alt i bilen. (Og når vi skal bort med 2unger i en uke er det mye bagasje...) Skisko, uteklær, mat og medsiner pakkes så praktisk som mulig med tanke på at vi mest sannsynlig må gå opp tidenes lengste og kjipeste bakke i mørket.  Klokken 18 er vi endelig klare, og vi tenker at vi stopper å kjøper pølse med brød så vi har litt mat i magen. Og siden vi regner med at minstemann vil sovne på veien er det like greit han får kveldsmat med det samme. Pølsene blir kjøpt og vi kjørere videre. 

Så hører vi et hyl i baksete, og det viser seg at minstemann mistet pølsen sin på det våte, skittene og veldig udelikate gulvet. For å få slutt på hylene stoppet vi på nytt, for å kjøpe han en ny pølse. (Joda, vi kunne sikkert løst det på andre måter, men av og til er det helt greit å gjøre det enkelt.) 

Endelig er vi på vei, og et par timer etter start er vi fremme. Det er mørkt og minstemann sover, vi vurderer føret i bakken til å være såpas bra at vi kan prøve å kjøre opp. (Det viser seg i ettertid å være en dårlig avgjørelse!) Vi kommer halveis, og vi bestemmer oss for at jeg tar med ungene og springer opp mens kjæresten rygger ned igjen. Vanligvis burde gå veldig bra. (Siden det kan være svært uheldig å ha uteklær på ungene under kjøreturen sitter de bare i ullklærne sine, og siden bilen står midt i en bakke tar vi ikke sjangsen på å finne frem uteklærne å ta dem på.) Så jeg ofrer jakken min til minstemann, som enda sover. Jeg ber storegullet om å springe opp så han holder varmen, og prøver på den samme mens jeg bærer en liten slapp gutt. Han er nå våknet og virker ikke helt i form. 

Når vi endelig kommer opp kaster jeg etter pusten og priser meg lykkelig over at mamma og pappa er på hytta og kan hjelpe til med guttene. Pappa går ned for å hjelpe til å bære. Men så oppdager jeg en prikk på minstemann, og lurer opp genseren. Der er det hundrevis av andre prikker, og vannkoppene er et faktum. Flott, bare det vi trengte når vi skal bo i campingvogn på vinterstid. Han har mye feber, og det er medisintid, men de ligger i bilen. Så jeg kaster på meg jakken, sko og votter og går for å hjelpe å bære. Men så slår det meg, hvorfor er de ikke kommet opp med noe? 

Jeg stopper i campingvognen og slår på varmen, for så å springe ned til bilen. 

Men den står ikke der den burde, hjulene låste seg når den skulle rygges bak og den står fast i "grøften". (Egentlig skal det være en grøft der, men nå er det bare snø, heldivis...) Det er ikke sjangs at vi får den løs selv, så vi tar ut bagasjen og kommer oss opp igjen. Vi får ringe etter forsterkninger i morgen. (Og igjen hyler jeg inne i hode mitt, jævla idiotbil og alt annet som ikke går etter plan....) 

Vi får bagasjen på plass og varmen opp i vogna. Ungene sovner til slutt og vi tenker at vi får komme oss til byen så fort bilen er løs. Vi har ikke lyst å være så langt unna lege når minstemann er syk, siden han kan bli veldig dårlig og trenge legehjelp. 

Dagen etter oppdager vi at det er kommet enorme mengder med snø, og det blåser mye. Med andre ord øker skredfaren og sjangsen for at veien stenges er stor. Ut på dagen får søskenbarnet mitt muligheten å komme med traktoren å få oss løs, og vi oppdager at veien er stengt. 

Supert tenker jeg, det var liksom bare det som manglet. Heldigvis har jeg såpas mye erfaring at jeg har pakket ekstra medisiner, mat og klær så vi skal klare oss lenge. De skal vurdere skredfaren dagen etter, og vi krysser fingeren for at vi kommer oss hjem da. 

Dagen går, og det er forstatt like stor rasfare. Men formen til minstemann er stabil, så vi klarer oss godt. Men som vanlig blir det ekstremt lite søvn, og vi går rundt i svime. Men eldstemann trenger også oppmerksomhet og vi er ute så mye som mulig med han. Og det blir en liten skitur i nysnøen, noe som resulterte i en dritsur unge og en frustret mamma. 

Fredagen kom, og ut i fra det vi kunne se av værtegn ville de åpne den stengte strekningen. Jeg pakket alt og var klar når de vurderte åpning klokken 9. Beskjeden kom at veien forventes åpnet klokken 1030, og vi kasta oss rundt for å få alt klart. Nå skulle vi hjem, for det er langt fra gøy å være fanget i en campingvogn med sykt barn, som ikke sover og ikke vil spise. Samt gråter hver gang storebroren ser på han. 

Ungene blir puttet i bilen og vi starter på hjemturen med hjerte i halsen. Selv om veien er åpen så er det forsatt en vis risiko for snøras, og det er ikke lenge siden det gikk et enormt snøskred der. Men vi kommer oss trygt igjennom og humøret stiger. 

På vei mot byen oppdager vi enorme mengder snø, mye mer en vi hadde ute på lande. Dette lover ikke godt, for vi skal tross alt komme oss inn hjemme. Vi nærmer oss hjemmet og ser store fjell av snø som ikke var der for et par dager siden, og vel fremme konstanterer vi at her må fres og spade finnes frem. (Bokstavelig talt.) Det er så mye snø at det ikke er sjangs for minstemann å gå for egen maskin fra bilen til ytterdøra, for selv jeg som er lang i bena har problemer. Jeg runder hushjørnet og oppdager at vinden har gjort sitt, ytterdøra og inngangspartiet er sperret av en vegg av snø. Skulle egentlig tro at vi hadde vært bort i ukesvis, ikke bare et par dager. 

Vanligvis ville jeg aldri la en syk unge får leke ute, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg fant fra spade og gikk løs på veggen, og vi kom til slutt frem til døren.

Etter dette måtte bodtaket og verandaen til gamlingene ryddes, og det ble desverre min oppgave. Og ut i fra knirkingen i treværket konstanterte jeg at det ikke var et sekund for tidlig. Så i morgen må vi opp på hustaket, for vi vil ikke risikere å få det i hode. 

Nord-Norsk vinter kan være veldig sjarmerende, men nå føler jeg egentlig for at våren skal komme. Resten av påsken skal vi bruke innendørs såfremst vi ikke må ut å rydde snø, med gardinene igjen. (For det eneste vi ser er et hav av snø som dekker for utsikten vi vanligvis har. Hurra for kjellerleilighet!) 

 

 

Hårklipp på treåringen = katastrofe?

Da var den tiden inne igjen, hårklipp på 3åringen i huset. Vi har utsatt det så lenge som mulig, for vi har enda friskt i minne sist gang håret skulle klippes. Han hylte og skreik og ville aldeles ikke klippe seg, og han insisterte på at det gjorde vondt i håret. Så etter flere dagers intensiv motivasjon og skryt kom vi oss endelig til frisøren. Siden vi vet av erfaring at det kan være greit å se noen andre klippe seg først, og gjerne et barn minstemann ser opp til var det storebror som var først ute. Han var eksemplarisk i sin oppførsel, for vi hadde på forhånd bestukket han med premie om alt gikk bra. Det er jo lov å håpe at lillebror ville være like flink. (Jeg tør ikke tenke på hva de andre rundt oss tenkte da vi roset og skrøt av storebror som den ivrigste sportskomentator i beste sendetid...) 

Så var det lillebror sin tur, og han satt til dels i ro. Og vi passet på å kun kommentere det som var positivt, med adressert ros av de prestasjonene han gjorde. Takk og pris for at frisøren er en erfaren mann som tydeligvis har klippet en hær av sinte og trassige treåringer, så hårklippen ble veldig bra. 

Men denne gangen har vi ikke hatt tid til å forberede han, vi har heller ikke muligheten å ta med storebror som et godt forbilde og som vanlig fikk vi ekstremt dårlig tid. Så vi sprang inn i barnehagen, røsket med oss klær og utstyr og plukket opp ungen i farta, mens vi ønsket alle god påske. (Jada, jeg kom på det etter at vi var pasert ytterdøren at han skal dit i morgen også...) Sprang opp i den elendige lånebilen og kjørte avgårde. Og som jeg har skrevet om før måtte vi jo få ikke bare en men tre sinkekjørere foran oss. 

Vi ankommer sentrum og finner med en nødskrik parkeringsplass, for så å oppdage at 3åringen har sovnet! Katastrofe, vi vet godt hvor sur han blir når han endelig får seg litt søvn. Jeg lurer han ut av bilen og snakker med med en stemme som skal oppfordre til at nå skal vi gjøre noe veldig morsomt. Han glimter med øynene og sier "hmf..." Et dårlig tegn med andre ord. 

Når vi kommer inn hos frisøren er han helt våken, takket være en lastebil som skulle fylle opp øltanken i nabobygget. (Jeg priser meg lykkelig, sån flaks.) 

Men så oppdager vi at det ikke er den vanlige frisøren vår, ikke bra i det hele tatt. 

Jeg setter guttungen i stolen og snakker med en så glad og fornøyd stemme jeg kan at nå skal han endelig få klippet bort håret så han ikke får det i øynene igjen. (Som jeg sa, var det virkelig på tide med en klipp.) Jeg tar av uteklærne og formidler til frisøren hvordan frisyre jeg ønsker. Jeg håpet vrikelig at mannen hadde mye erfaring og var usedvanlig dyktig å klippe.

Men til min store overaskelse sitter gutten i ro, helt i ro og ser rett frem i speilet. Ikke protesterer han når kappen kommer på, og ikke sier han noe når klippemaskin kommer frem. Han sitter til og med i ro med hode når klippen starte, og jeg roser og roser. Så kommer vi til den delen der de skal våte håret, her har det vært store problemer før. Han liker ikke å bli våt i håret, såfremst det ikke er i kombinasjon med et badekar eller baseng. Men han sier forsatt ingen ting, og sitter musestille. Jeg er tror nesten jeg drømmer, eller at jeg har tatt med meg feil unge fra barnehagen. Håret blir klippet og det ser helt fantastisk ut. 

Frisøren spør om han vil ha voks i håret, og mistemann sier "ja takk". Nå er jeg stum, har det virkelig gått helt knirkefritt? 

Så nå er jeg verdens stoltetset mamma, med verdens flinkeste lille 3åring.

(Og når jeg tenker meg om hadde jeg vel egentlig vært det uansett utfall av frisørtimen, for ungene mine er verdens mest dyrebare skatter.) 

Harlem shake

Vanligvis ville ting som dette gå meg hus forbi, jeg lever ofte i en tåkete, rotete mammaboble og bruker svært lite tid på denne formen for underholdning. Men så har det seg sån at jeg bor i samme leilighet som tre gutter, som alle synes at dette er veldig morsomt. Så sangen og shaken har sneket seg inn bakdøra.

Når jeg tok et overblikk i stuen oppdaget jeg at til og med påskepynten har blitt opphengt i dette. Fire små søte kyllinger har laget sin egen verson.

Om du lever i samme verden som meg, og ikke skjønner hva jeg snakker om kan du søke på harlem shake på youtube, og du vil få opp tusenvis av treff med ulike versoner av 'shaker'. Og jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men jeg har helt klart fått noen favoritter.

2 syke barn, 1par armer...

Jeg har kåret meg selv til supermamma, for ikke engang supermann ville taklet to syke barn og kort tidsfrist på en bedre måte...

Etter 3-4timer søvn var det endelig morgen, og jeg sier endelig fordi det faktisk er svært slitsomt å stå opp 20ganger om natten, for å trøste, bytte nattklær, berolige og medisinere. Begge guttene er syke og jeg var nesten hundre prosent sikker på at eldstemann har vannkopper og minstemann en kraftig ørebetennelse som ikke vil gi seg...

Så når dagen staret måtte jeg ringe legekontoret for å få time, avbestille et møte og min behandling. Og gi beskjed til skolen og barnehagen at guttene blir hjemme i dag. Alt dette skulle gjøres med en utrøstelig treåring på armen som økte lydvolumet med det samme jeg åpnet munnen og en syvåring som surket og ville sitte på fanget. Det gikk forsåvidt greit å få gitt beskjed, selv om jeg måtte gjennta meg selv 7-8 ganger så de i andre enden skulle høre hva jeg sa. 

Vi fikk legetime klokken 11, og jeg tenkte som så at da det må vi klare å rekke. MEN skal si deg at der tok jeg feil. 

I forkant fant jeg frem klær og fikk stelt guttene, jeg klarte til og med å lure i dem litt sjokoladekjeks og cola så de skulle ha litt falsk energi mens vi var hos legen. De er heldigvis ikke bortskjemte med den typen snaks i hverdagen, og når de får det så spiser de uansett hvor syke de er. Men å få på dem klærne tok dobbelt så lang tis dom beregnet, minstemann hylte og ville ikke dra noen plass. Eldstemann har selektiv hørsel og får bare med seg det som går til hans fordel. Men etter mye om og men fikk jeg på dem klærne, og er på vei ut døren for å koste av bilen. Så hører jeg "mamma bæææsj!", og varsellampen lyser i hode mitt. Det er bare å vrange av minstemann klærne og komme seg på bade, helst før det renner gjennom bleien. (Enda et nytt symptom på listen, har vi omgansyka på vei også?!) Når vi er ferdig der har vi virkelig dårlig tid, så jeg kaster på guttungen klærne. Og hadde noen vært i nærheten og hørt oss ville jeg blitt beskyldt for barnemishandling! Han hylte nemlig så høyt han klarte og ropte hjelp, ikke snakk om sammarbeid nei...Jeg lar guttene stå i gangen (og håper at de er såpas syke at de ikke går løs på hverandre) og springer ut for å koste av bilen. Det blåser ute og uansett hvordan jeg koster havner alt på meg og oppi skoene mine. Endelig ferdig henter jeg ungene, de lever enda og har ingen synlige skader! Selv om de skuler på hverandre der jeg bærer den ene og sleper den andre etter meg til bilen. Jeg stapper dem i bilen og ber om at bilen skal starte. (Vi må bytte batteri og den er ikke spesielt sammarbeidsvillig, den heller!) Men før jeg kan sette meg inn å kjøre må jeg igjen koste av bilen, for det ramler ned enorme mengder snø. Og nå er det nøyaktig 5min til vi skal være inne på legekontoret. 

Etter et par forsøk starter bilen og vi kommer oss avgårde, men tror du ikke at alle sinkekjørerne i byen er ute på tur i dag!! Og siden det er kommet noen få cm snø siden sist brøyteplogen kjørte MÅ de ligge minst 20km under fartsgrensen, i en 50sone....Jeg hyler "satans jævla idiota" inne i meg! (Jeg er ganske sikker på at det bare var inne i hode mitt, jeg har ikke hørt minstemann gjennta det etter at vi kom hjem igjen!) Så kommer vi til brua, den enseste muligheten for å komme til sentrum. OG da må det jo ligge en hjulaster foran oss. Jeg teller sakte men sikkert til ti, og prøver å ignorere hylene fra baksete. Av alle ting har jeg glemt å ta med sutta i alt kaoset før vi komm oss avgårde, og det hørs ut som at minstemann er døden nær. 

Vi kommer fram til legekontoret, og heldigvis er det ledig parkeringsplass. 

Jeg river ungene ut av bilen, den ene på armen min og den andre sleper jeg etter meg. Vell inne ser jeg heisen går opp, og dette er av den gamle typen som bruker utrolig lang tid. Jeg tar sikte mot trappen, og jeg hører eldstemann nekte innimellom hylene til minstemann. Men nå MÅ vi komme oss opp de to etasjene før vi mister legetimen, for vi er alerede 15min for seint ute. Jeg nærmestroper til eldstemann at om han orker å følge på opp trappen skal han få premie etterpå, og det virker. Vi stormer inn døren til legekontoret og jeg melder ifra mellom pustingen og pesingen at vi er for sein. Damen i luken ser bekymret på meg, jeg tror hun er redd for at jeg skal ramle om på flekken og hun må ta vare på de sjarmerende guttene mine til jeg får hjelp. Hun sier at det går helt fint at vi er for seine, vi skal bare sette oss ned å vente. (Jeg mistenker at det egentlig ikke var helt heldig at vi var så sene, men at hun av medlidenhet latet som om det gikk helt fint.) 

Vi setter oss ned og venter, til nå har hylene til lilleskatten roet seg slik at de rundt oss ikke må bruke hørselværn. 

Vi kommer inn til legen og han konstanterer at jeg hadde rett i mine antagelser, eldstemann har vannkopper og minstemann har en kraftig ørebetennelse. Med andre ord blir det en ny runde med antibiotika, hurra....(Og ja, jeg er veldig ironisk!) 

Når vi endelig kom oss hjem ramlet jeg ned i sofaen, utslitt i armene etter å bære 15 sprellende kilo, springe opp trapper og prøve beholde roen. Men jeg fikk desverre ikke sitte der særlig lenge, for minstemann skal ha medisin og eldstemann trenger trøst. 

Jeg fraskriver meg alle skrivefeil og dårlig formulering av teksten, jeg er nemlig supermamma som ikke har tid til å rydde i tankene. Det får vente til en annen dag når barna er friske!

Gledene i hverdagen.

Siden jeg prøver å være positiv, må jeg også finne gleden i de små tingene som hender i hverdagen! For det er jo de som er lykken. 

En av gledene er å høre minstemann lære seg nye ord, han har slitt lenge med språket og i preioder kommuniserer han nesten bare med lyder og kroppsspråk. Men etter en telefonsamtale med tanta lærte han seg et nytt ord, og jeg kan ikke annet en å glede meg over det. 

"å heregud mamma, du surtrusa på!" 

Jeg sa han ikke fikk lov å tippe klesstativet som jeg hang opp klær på, å i retur fikk jeg dette svaret. Nå synes jeg egentlig ikke at heregud er noe barn trenger å si, men gleden over at han har tatt ibruk et nytt ord overstyrer alle meninger jeg måtte ha om dette fra før. Og jeg lurer enda på hvem som har lært han å spørre om noen har surtrusa på når de kjefter!

En annen ting jeg gleder meg over er alle de små klemmene jeg får fra guttene hver dag, og gleden når jeg henter dem i barnehagen/sfo. Minstemann kaster seg rundt halsen på meg og deler villig ut suss og klem. Og jeg nyter det, jeg nyter godheten og nærheten til de vakre små skattene jeg har. For jeg vet at en dag blir de store, og da kan jeg bare glemme dette. 

"mamma, rolig forsiktig, ro ned! 

Minstemann er urolig flink å legge merke til hvordan sinnstilstand vi er i, så om jeg er stresset sier han alltid dette. Og det er ingen ting som hjelper så mye på å senke stresset som tanken på at det pårvirker guttene. 

Når det regner ute og guttene vil hoppe i sløledammen hopper jeg sammen med dem. Og føler den barnlige lykken de har, og alle bekymringer forsvinner for en liten stund. 

I de lange nattetimene er den lille hånden som søker min en stor trøst, en liten gutt som stoler på mammen og pappaen sin uansett hvor vondt han har, og som finner trøst hos oss. 

Gleden er også stor når guttene får noe jeg har laget, og blir glade. Og når jeg ser de bruker de ulike tingene føler jeg en enorm stolhet at det jeg har gjort for dem er viktig. 

 Denne suttesnoren har lilleskatten lagt sin elsk på, og uten det vil han ikke sove. Han finner tryggheten i å ha noe fra mammen sammen med seg. 

Jeg finner glede i å få meldinger fra den fantastiske kjæresten min, og glede hver gang han sier han elsker meg. 

Gleden er overalt, du må bare lukke opp øynene og se den. 

Og når jeg tenker meg om er jeg verdens rikeste, for jeg har fått to fantastiske gutter og en mann som alltid er det for meg. 

Jeg er heldig og veldig veldig glad for at livet mitt tok denne veien, selv om det noen ganger føles som umulig å mestre. 

Fine syke BMWen min!

Ånei, fine lille bilen min er blitt syk! Og en ting er at det som regel koster penger, masse penger når den skal på legebesøk, men det andre er at jeg er like avhengi av den som av søvn! 

Så med hjerte i halsen kjørte vi til BMW verkstede vårt, for nå er det akutt. Det kan ikke vente noen dager, ikke engang noen timer! 

Det hele startet med at den stoppet på vei ut av et kryss, og siden det BESTANDIG kommer trafikk når du ikke har muligheten til å stoppe måtte vi starte bilen å kjøre videre så fort som overhode mulig. Men siden vi kjører relativt ny bil, slår noe med styringsfunksjonen seg ut og ratte står skeivt. (For å være helt ærlig kan jeg ikke forklare det på en bedre måte, jeg holder meg til å kjøre biler, ikke bygge eller reparere dem!) Når vi kjører oss til siden må vi igjenom en aldri så liten rutine med å dreie på ratte og starte og stoppe. (Og jeg har overhode ikke peiling på hvordan DET skal hjelpe, men jeg må bare følge instuksjonsboken.) Ofte priser jeg meg lykkelig over det elektriske systemet i bilen(selv om det kan være en stor plage også!) for uten at det sto med store bokstaver hva som er feil, ville jeg lukket øynene og kjørt videre. (Jada, jeg vet at det ikke er så lurt!) Men systemet vil ikke slå seg på igjen, og jeg ringer verkstedet i småpanikk. (Som vanlig hender dette fem minutter før de skal stenge...) Jeg forklarer problemet og føler meg som verdens smarteste(og takker lærerne som holdt ut med meg i engelsktimene, for instuksjonsboken er på engelsk og uten den ville jeg ikke kunne forklart noe av mening.)

De sier at vi bare skal kjøre en runde, så prøve igjen. Da burde det ikke være noe problem mer. 

Dagen etter skal vi ta en kjøretur på dagen, for å få minstemann til å sove. Han fortjener noen timer søvn etter ei lang natt med uro, og vi fortjener litt ro og fred. Vi kommer oss ut i bilen med en sint liten mann, som overhode ikke vil ha på hverken lue eller votter, og gud forby at han skal bruke vintersko! DET kan han aldeles ikke. 

Vi dreier om nøkkeln, og det eneste vi hører er små klikkelyder! Nøyaktig i det sekundet tar panikken meg, for NÅ vet jeg at det blir katastrofetilstander. Ingen skal tulle med kjøreturen til den bestemte og sinte mannen i baksete, så hvordan skal jeg formidle beskjeden om at vi ikke får startet motoren? 

Etter et lite minutt med stilhet bestemmer jeg meg for å snakke om dette som en spennende ting, for det må jo teknisk sett komme en slepebil for å gi oss strøm! Vi har "heldigvis" så ny bil at vi ikke kan få vanlig starthjelp, så falken må trå til. (Takk og pris for at vi er medlem av falken, det er ikke første gangen vi trenger redning.) 

Men før jeg kommer til ordet slepebil hyler lillemann så høyt han klarer, nå går verden under. Men jeg fortsetter og snakke og later som at jeg ikke hører hylene. (Selv om jeg kjenner det svir i ørene og alle naboene har vært ute på trappa for å se om noen er skadet.) Jeg lokker med gutten inn og krysser fingrene for at de ikke må redde noen andre før oss, for jeg må beregne at vi må stå i vinduet helt til de kommer.

Bergningsbilen kommer og minstemann er igjen en lykkelig gutt. De starter bilen og vi får beskjed om å kjøre 4-5mil så batteriet kan lade. (Og vi håper at dette er et engangstilfelle fordi vi har glemt å ta ut en ledning om natten...det er lov å være optimistisk!) 

Men etter dette har fine lille bilen min ikke hatt det så bra, og i dag måtte vi innse at den må på legebesøk. 

Så mandagen før påske skal den opereres. Og frem til den tid trenger den mye omsorg å pleie, så den ikke nekter å kjøre ungene til barnehage/skole. (Jeg ville aldri overlevd en morgen med buss der begge ungene skal leveres på to ulike plasser i hver sin retning før jeg selv skal den tredje veien. Jeg ville ALDRI kommet frem, for bussene i tromsø er serdeles ustabile...) 

Morgenstund er tull i grunn!

Når du er vant til å stå opp en plass rundt 5tiden om morgenen, er det rett og slett umulig å sove lenge. I dag skulle den flotte kjæresten min ta gutta så jeg skulle få noen ekstra timer søvn. Som vanlig har natten vært lang og jeg har vært våken minst 15gang med lille nattevåkern min, så da trenger jeg de ekstra timene. Klær ble funnet frem i gårkveld og jeg har ordnet alt klart så det ikke skal bli noe mas på meg. For selv om jeg har funnet den perfekte mann, så er han som mannfolk flest. Finner igjenting uten at det er lagt frem!

Men hva hender? Joda, med det samme ytterdøren lukker seg og stilheten kommer sigende våkner jeg. Jeg kniper igjen øynene å tenker at JEG SKAL SOVE! Men nei, jeg får rett og slett ikke til. Og så kjenner jeg at jeg er tørst, tenk om jeg kunne rope på min mamma nå! "Mamma, jeg er tørst". Det hadde vært luksus, å være liten bare for noen minutter. Og når jeg kjenner etter må jeg på do, og om jeg ikke tar helt feil så hadde det smakt med litt mat. Så det er bare å stå opp. 

Jeg tasset inn på badet, og kjenner at det faktisk er litt deilig at jeg kan sitte på do så lenge jeg vil. Ingen smågutter som kommer stormende inn fordi de vil ha oppmerksomhet. Så kommer følelsen av ensomhet, for siden jeg alltid er omgitt av noen blir det en liten overgang å være helt alene. Jeg vil ikke kaste bort følelsen og skal kjenne på den i dag, kjenne på det at det kun er meg som gjelder. Og så skal jeg være uthvilt og fornøyd når jeg får guttene hjem, for når mamma er fornøyd er guttene det også. 

Nå synes jeg teksten høres nesten litt småromantisk ut, så jeg vil tilføye at slike tanker kommer ekstremt sjeldent! Jeg har nemlig ikke tid til å tenke dem i alt kaoset vi omgir oss med til enhver tid! 

 

Ifølge mannen skal man prate til stueplantene, da holder de seg bedre. Så siden jeg har nøyaktig fire planter i stuen er jeg i godt selskap, og jeg trenger ikke være ensom resten av dagen!