Humor i hverdagen.

Kjære mamma, nå er morsdagen her igjen!

Kjære mamma, takk for at jeg aldri kom hjem å fant deg dekket med lær og med pisken i hånden og pappa i grise kostyme, det ville gitt meg evige traumer. Men også takk for at pappa fikk klapse deg på stjerten på butikken, uten at han fikk et klaps i tryne. Du lærte meg hvor fint et forhold kan være. 

Takk for at jeg fikk gå i verdens styggeste tightser i alle himmelens farger, gjerne med hull på knærne. Selv om du ville at jeg skulle kle meg pent og se ut som et barn som kom fra et møblert hjem. Uten denne valgfriheten ville jeg ikke hatt det så bra. Det var nok ikke så lett å se andre velkledde piker gå rundt med mødrene, mens du hadde en jente med skit på knærne og klær i vill uorden. 


"Neeeeeei, ikke rosa klææææær!"

Takk for at du lærte meg evnen til å smugspise godteri uten å bli oppdaget, etter mange års studier oppdaget jeg teknikken og har nå videreført dette til min egen mammarolle. Det er noe helt spesielt med å fylle munnen med karameller og påstå at det ikke er noen ting der til unger som har ørene og nesen på stilk! 


Det er vel ingen tvil om at jeg bestemte påkledningen selv, i det minste passet fargene sammen denne gangen! 

Takk for alle de gangene du ignorerte mine ikke fullt så gode unnskyldninger til hvorfor jeg var kommet for seint hjem, men også takk for at du ga meg en lærepenge når jeg virkelig gikk over streken. Jeg tok ikke skade av husarrest og lærte at ærlighet varer lengst selv om man av og til kan slippe billig unna. Jeg trekker tilbake slamring med dørene, alle forbannelser og innser at det må være ganske slitsomt å ha en unge i hus som spiller Hard-Rock på full guffe bak en låst dør. 


Antar det var bestikkelser på gang, den kjolen der var ikke hverdagsantrekk på meg!

Enda en gang takk for at du holdt ut med det morgensure trynet mitt, om det hadde funnes en gren for sånne som meg i olympiske leker ville jeg garantert ha vunnet. Hadde du ikke tørket bort Nugatti etter min mellomste søster ville jeg eksplodert i et fyrverkeri så fargerikt at selv det vi ser på tv fra nyttårsaften ville blitt småleker i sammenligning. Jeg hatet å stå opp, og gjør det fortsatt. Men til tross for mitt eksplosive vesen taklet du morgenene utmerket, og har nesten klart å lære meg det. (Jeg blir aldri noen morgenfugl.) 


Det kom tidlig frem at jeg ikke var noen søt liten dukke! 


Æ håpe du får en fantastisk morsdag kjære mammaen min :-) 

Facebooksiden min finner du her! 

Men i hælvette, kor e sola?!

Er det for mye å be om en smule solskinn, omså bare noen ørsmå lysstråler som kan varme opp iskalde nordnorske kropper som hutrer av kulde og gir etter en etter en, for vedfyring og ullvotter. Hva har vi liksom gjort som gjør at vi fortjener en slik vegg av kulde som er kastet over oss? Vi er da ikke så ille som rykte vårt sier, og vi vil jo nødig forårsake en fødselskrise om en ni måneders tid. Det sier seg selv at kroppsvarme er svaret når fingre og tær er på god vei til å gå fra hvit til blå. 

Og om vi nå ikke kan få noen timer sol, så kan vi i det miste få temperaturer over 10grader? Vi har da tross alt ni måneders vinter, så vi trenger absolutt ikke en forlengelse juni, juli og august! Butikkene selger ikke vinterklær i sommersesongen, og slik det er når vil vi om en ukes tid går rundt i slitte vinterklær som faller av fille for fille. For ikke snakke om de gjennomhullete og vasstrukkene vinterskoene som har motstått sin siste dråpe(les=innsjø) vann. 

Brenselforsyningen som skulle samles til vinteren brennes opp før vi får den ut av skogen, og om det fortsetter slik vi hele nord være uten bord og stolbein om en tre ukers tid. Da må vi gå over til å brenne nips og aviser, og vi vil jo ikke være noen miljøsvin. Men nøden finner ingen grenser. Og alternativet er hypotermi også omtalt som nedkjøling av de som ikke er så kjent med tilstanden av naturlige årsaker. 

Og tenk på den stakkars isbilen, som må kjøre rundt uten at noen handler hos den! Tenk så synd det er i den der den spiller den muntre sangen sin så alle glade barn skal komme springende, dessverre kan den ikke vente så lenge at barna får pakket på seg flere lag med klær så de kan vagge seg ut av døren uten å få frostskader. 

Jeg har til og med jobbet meg frem til en aldeles strålende bikinikropp, og etter ti kilos slit opp i vekt så må jeg for guds skyld få skryte litt av en passe slapp mage som stråler under noen ørsmå plagg. Det er liksom ikke samme stasen når jeg trør på meg ullundertøy først, votter og ullsokker. Skal liksom det harde arbeide være helt uten mening?! Hallo, se nå litt i nåde til en av dem som omtales som beinrangel! Her hadde jeg muligheten til å stråle litt i solskinnet fra de som finner på å skryter av hvor bra jeg ser ut. Gudene skal nemlig vite at det hørte jeg aldri når jeg lå under det som anses som normalvekt, selv om jeg var født slik. 


"Hælvetse mannskit, nu rant den svartens solkremen ut av nævan på mæ igjen...."
 

Så vær så vennlig, gi oss litt sol nå. (Lest helst på nordnorsk: Se til hælvete å gje oss sol nu, før vi daue alle som en!) 

(Og hvis vi ikke får sol kan regjeringen bare sende en bråte psykologer opp til nord, eller gi oss muligheten til sydenreise på blå-resept. )

Facebooksiden min finner du her, og om du ikke får svar fra meg er jeg frosset til is. 

Vent nå litt, hvor ble det av våren?

Sommeren kom noe før jeg hadde planlagt, og etter strømbruddet vi hadde i går kveld innså jeg at den ikke vil vare. Vi vil ikke kunne sitte i solveggen halvnaken med strikking i fanget på lange, lange tider når dette sveipet av varmluft forlater oss rundt onsdag og stikker sørover, der det opprinnelig hører hjemme på denne tiden. Jeg vet ikke hva dette forfriskende besøket skulle bety, men det kan ha vært her for å kortslutte en trafostasjon så vi ble strømløse. 

Men det som vil komme er våren, og ikke en sånn søt en med blomster på trærne og rosa skyer, men regn, slafs og sørpe i endeløse dager. Noe som ville vært null problem om jeg ikke hadde barn, men med barn betyr det umåtelig mange maskiner med klær, en overfylt yttergang og en gruset stue. Det vil faktisk bli sandstrand på badet og et aldri så lite grusuttak i sengen. Og jeg snakker av erfaring, så jeg vet godt hva som venter oss. Dager med vær like varierende som en menstruerende kvinne i rett alder, og temperaturer som får deg til å grine av både lykke og sorg. 

Så jeg har hoppet i det, og funnet frem sommerklærne. Det er for såvidt bare et par tre plagg, men sammen med dem lå antrekkene som angivelig skal passe på våren. Og de passer for årstiden, dog ikke på mine søte små. Og tro meg, jeg har prøvd hvert eneste plagg og fått høre at jeg er håpløs, ei kjærring, teit og grusom i forsøkene på få jakker og bukser til å passe dem.

Men kvoten for flaks var oppbrukt sammen med sommervarmen vi har mesket oss med de siste dagene, og jeg må pent på shopping og fornye garderoben, til arvingene. Og ikke til meg selv?


"Kappløpet er startet, rekk frem til sandkassen, rull deg rundt og stapp litt sand ned i kjeldressen før mamma når frem og plukker deg opp!" 

Livet som mor byr heldigvis ikke bare på slike hårete opplevelser som jeg har fortalt om, for jeg fikk sannelig noen pjuske små hestehov i hånden og de lyste opp rommet og humøret. Jeg skal nok overleve shoppingen, og jeg tipper at guttene vil være like glade i moren sin i morgen, selv om hun tvinger på dem for små klær bare for å være helt sikker på at synet ikke har sviktet og at de faktisk er tre nummer for små. Det eneste jeg ikke klarte å tvinge på dem var skoene som var for små, der stoppet føttene automatisk av seg selv før de i det hele tatt kom ned i skoen. Nesten som enkelte damers pensko som er så små at hun må ta bort huden for å bruke dem. Men nå skal ikke guttene stå på pynt, de skal springe rundt så det uteblir også denne sesongen.

Facebooksiden min finner du her. 

Omsider senket juleferden seg, og jeg kan publisere et perfekt bilde av årets juletre!

 

Alt så ut til å være i orden, og det eneste som sto på planen før vi kunne starte julefeiringen var å handle inn matvarer for de neste fem dagene. Jeg hadde jublet høylytt over at jeg ikke skulle i nærheten av et kjøpesenter før neste år, og vi skulle få en koselig ettermiddag sammen. Vi skulle bare ta inn juletreet, det som vi kjøpte inn for en uke siden som stråler om kapp med solen og er så koselig at det like greit kunne stå der uten pynt. Ja det er nesten så jeg får tårer i øynene når jeg ser på det. Treet ble skrudd fast, og vi lente oss bakover for å nyte synet. 

Og her sier det seg selv at noe er feil, for jeg har ikke en perfekt blogg, og for at ting skal være uperfekt må noe gå rett til helvete. Og det gjorde det, for treet var like skjevt som et historisk tårn på en plass som heter noe som ligner på pizza. (Har snakket i koder noen dager, prøver fortvilet å skjule at det er jeg som er julenissen, så beklager den siste setningen.) Vi bestemte oss for å prøve på nytt, og jeg løsnet alle de seige, ufine drittskruene i juletrefoten som oppførte seg helt fint i fjor. Etter litt hepsing og bannskap ble på nytt treet festet, og vi gjorde andre forsøk på å senke skulderen, lene oss tilbake og nyte utsikten. Ja den ble faktisk så rettet at jeg hørte det knase fra nakken og helt ned i ræva. (Unnskyld språket, det heter "ned i halebenet".) Men neida, buskjævelen sto fortsatt på skakke, og jeg mistenkte at skiten var sur fordi den var hugget ned og drasset helt til Nord-Norge. Jeg fyrte ut noen nye gloser og tok en ny titt under treet! Og hva var det jeg oppdaget? Joda, det var ikke den hærlige busken min som var problemet, men den sure juletrefoten som var lei av å bli tråkket på. Den hadde bøyd seg i trass. 

Så hva må vi gjøre? Jada, vi må atter en gang nærme oss det totale kaos som råder i byens butikker fordi alle andre er ekstremt treige med julegavehandlingen. (Med andre ord oss så langt tilbake i tid vi kan huske.) Men juletre skal jeg ha, om så jeg må ofre samtlige gaver og all maten utenom fenalåret. Så vi kjørte avgårde, og innså at det var en skrekkfilm vi nærmet oss, for hver eneste meter kjente jeg panikken stige og jeg ba en instendig bøn til samtlige guder jeg kan navnet på, og noen avguder om at vi skulle finne ledig parkering og en juletrefot før tålmdigheten min var over. Noe som ikke var så lenge, tatt i betrakning av at ungene har vært fryktelig spente hele dagen. Også oversatt til så umulige at jeg har truet med å avlyse julen gjentate ganger og lugget av meg halvparten av håret. 

Selvfølgelig var det ikke lett å få parkering og selvfølgelig møtte vi på (og her vil jeg skrive sauer, men lar være siden jeg er av samme rase som dem som vandret rundt...) en flokk med mennesker som så mer eller mindre ville ut i blikket. Du vet, sånn du ser ut når ulven kommer etter deg å du står som sild i tønne og ikke kan springe noen vei. Vi banet oss vei fremover og stupte inn på første og beste butikk. Vi stormet gjennom den for å komme fortset mulig til juletingene og kastet oss ut i en vil leteaksjon. Og der så jeg den, den eneste juletrefoten som var igjen av alle de som var der for bare noen dager siden! Jeg kastet meg gjennom luften og nappet tak i den så ingen andre skulle få den før meg. (Og nå ser jeg at det er her karmaen biter meg i ræva, men mer om det snart.) Den så noe pjusken ut, men vi var desperate på å slippe flere butikker og bestemte oss for å kjøpe den. 75kroner skal jeg klare å leve uten. 

Vi kom oss ut med å hoppe over, under og og springe slalåm mellom folk, og satte kursen hjemover. Nå skulle det ble andre boller! 

Men selvfølgelig ble det ikke det, for den spinkle juletrefoten klarte bare å holde treet rett. Men om du så mye som så på det, risikerte du at det tippet overende, og med tanke på de tre kulene i glass jeg har igjen så kommer det ikke på tale. Ungene skulle tross alt pynte hærligheten av et tre, og det går ikke om foten prøver å kaste det i gulvet. På dette tidspunktet hylte jeg, muligens bare i eget hode, men jeg er faktisk usikker. Jeg la meg ned på gulvet og skulle til å grine, før jeg kom på at vi kunne prøve å legge noe tungt på skiten. Men det er fantastisk hvor lite ting vi har som bare er noen cm og veier flere kilo. Og her slo den karmaen inn, ikke prøv å ta noe for å være sikker på at ingen andre får det før deg...

Vi valgte å ringe en venn, eller nærmere bestemt mine foreldre. De hadde en juletrefot som veide mer en meg, barna og bilen til sammen så den burde holde. Men selvfølgelig var det et stort MEN her. Vi hadde prøvd oss på den før, men hvorfor bestemte vi oss for å droppe det?! 

Jaja, vi ga faen i grublingen og mannen fikk hentet ned julenissen fra loftet til min foreldre. (En julenisse som ligger faktisk.) Med det samme han kom inn luktet jeg problemer, og det er ikke usannsynlig at synet mitt spilte litt inn også. Den var for smal til stammen, og jeg la meg igjen ned i fosterstilling klar for å tute. Men jeg var liksom ikke helt klar for det enda, for busken sto jo der å gråt siden den manglet sko. Helt hjerteløs kan jeg jo ikke være mot noe så vakkert som det fine treet som skal pynte stuen vår en ukes tid. Jeg bestemte meg for å operere, noe som kan funke bra, eller ikke i det hele tatt. Med tanke på tålmodigheten min på dette stadiet ville jeg veddet penger på at det ikke gikk. 

Men omsider snudde lykken, og mine små justeringer endte med at treet  sitter bom fast. Og med hjelp av juletrefoten som veier mer enn et par hjullastere så rikker det seg ikke av flekken. Men for sikkerhets skyld ba jeg mine to tornadoer springe en tur forbi det, og når det ikke engang veltet av dragsuget etter dem var det tommelen opp. Jeg tørket blod, snørr og svette, og annonserte at endelig kunne vi starte på pyntingen.

Det gikk som det måtte gå. Men av hensyn til kommentaren under bilde velger jeg å ikke fortelle det. 

Om du liker pyntingen av juletreet er det jeg som har pyntet, men hvis ikke er det ungene som har gjort det! 

God jul og lykke til i morgen. Måtte du i det minste få noen øyeblikk av lykke og kanskje en hel pose smågodt for deg selv! (Og det uansett om du feirer jul eller ikke!)

Facebooksiden min finner du her! 

Alle burde egentlig ha en nordlending!

Å le så jeg griner før klokken syv om morgenen hører sjeldenhetene til, men her om dagen brølte jeg altså av latter på et tidspunkt jeg bare grynter uforstående lyder. Oppmerksomheten min ble fanget av en reklamevideo, og kommentaren "Det er paringstid Nord-Norge" gjorde at dette måtte sees. Etter at jeg var ferdig å le fikk jeg øye på at videoen var blitt sensurert på barne og ungdomsfilmer, og da måtte jeg le enda mer! 

Selv om innholdet i videoen er særdeles fornøyelig måtte jeg i utgangspunktet le enda mer når jeg så hvorfor den fikk så mye publisitet! Den er nemlig blitt sensurert, og jeg lurer virkelig på hvorfor. 

1. Er det fordi den mangler innslag av vold i form av drap og masseslagsmål? Ikke engang en blødende nese var til stede! 

2. Er det fordi den hadde for liten andel av naken hud? Er det kanskje en prosent dette måles etter? 

3. Er det fordi vi er dyremishandlerer som bruker tørrfisk til både mat og redskap? 

4. Er det fordi videoen lærer barn å leke med maten? 

5. Eller er det fordi den viser et oppriktig og ærlig bilde av det rare folkeslaget som bor i de ugjestmilde omgivelsene som Nord-Norge kan skape? 

Ikke vet jeg, for jeg finner den bare underholdende.

Facebooksiden min finner du her!

PS. Jeg er fullstendig klar over at dette er en gammel sak, så hvorfor i alle dager jeg ikke har fått det med meg før er usikkert. Mulig jeg har vært inne i en "sover alt for lite og glemmer alt jeg ser" periode. 

Dagens outfit er til ære for kong vinter. (Og sofakroken!)

Nå er det i overkant lenge siden jeg har inspirert hundrevis med mine perfekte sammensatte antrekk, så når vinteren omsider banket på døren var det på tide å vise frem et antrekk til ære for kong vinter. Det siste døgnet har det lavet ned småtroll fra himmelen, også omtalt som snø. Ifølge ungene som var ute å målte hadde det kommet minst 20cm, og jeg tviler ikke. (Nå har jeg selvfølgelig trukket fra skrytemargin, jeg kjenner dem jo godt!) 

Men over til dagens antrekk, perfekt valgt ut til en innelørdag med fyr i peisen, klesvask og hekling i sofakroken etter at kranglete barn var sendt ut med min bedre halvdel som oppasser. 


Håret var nøye planlagt og for å få det til måtte jeg droppe hårvasken i 2-3dager og kaste alt sammen i et strikk. Det er så og si umulig med min hårtype, som helst ikke vil gjøre noe av det samme som jeg ønsker. 

Skjerfet lå i skuffen i gangen, og for å fremheve mitt bleike utseende hadde jeg tryllet på litt maskara. Men det hjalp altså ikke, og den urene huden så like ille ut etterpå. (Jada, jeg vet det må hardere skyts til for å gjemme kratre i huden, men jeg prøvde å være en optimist!) At vi skal i selskap om 20minutter har muligens en finger med i spillet for den maskaraen, men ikke si det til noen. 

Som du ser har jeg valgt bestefar på 150kilos natt bukser for å trekke til meg oppmerksomhet, leggvarmere som jeg har strikket i ull for å varme bena som alltid er iskalde, en teddybjørnjakke som er med på de fleste outfitsbilder siden jeg digger den, skjerf fra h&m eller Cubus og de beste vinterskoene i verden. Fantastisk varme er de, med god støtdemping når jeg vandrer rundt på julegaveshopping og egentlig vil hjem. 

Humøret var på topp, men bare fordi jeg var på vei inn igjen og kunne synke sammen i sofaen uten å høre på ungene som kranglet. Eller, det var feil, jeg hørte dem gjennom veggene og klarte ikke overdøve dem med tven. 

Jeg må si meg svært fornøyd med dagens antrekk, og ble riktig skuffet da jeg fikk beskjed om å ta på noe annet om jeg skulle være med å feire bursdag. Og det ville jo være litt kjipt å utebli, når vi faktisk har barnevakt til begge guttene. Det er ikke ofte det hender, og som regel planlegger vi det sosiale livet etter når vi har avlastning og når eldstemann er hos faren. Med andre ord hver 6.uke, maks, om ikke minstemann er syk eller noe annet kommer foran. Så når vi kan dra begge i lag på noe, kan vi ikke kaste bort sjansen. 

Ps. Takk til min kjære mamma og pappa som skal passe de to ikke fult så gode vennen i natt, vi lover å stå opp tidlig i morgen å hente dem. Eller i alle fall min bedre halvdel, han bruker jo å være våken før småfuglene. 

Nå går oppholdstillatelsen min ut!

I disse tidene med terrorister i alle skap og skuffer tør jeg nesten ikke tulle med UDI, men jeg må innrømme at jeg synes de er litt vel ivrige i tjenesten. Det er ikke første gangen de har prøvd å kaste meg ut av landet, og det selv om mine foreldre insisterer på at de ikke har plukket meg opp i en veigrøft på det jeg angivelig tror er min bursdag. At jeg ikke ser spesielt utenlandsk ut, betyr jo ikke at jeg er norsk. Men mamma mumlet et eller annet om liderlige smerter når jeg omsider bestemte meg for å komme ut av hybelen, en god stund etter termindato. Så jeg antar at hun vet hva hun snakker om. Og jeg blir litt mistenksom, for det snakkes mye om å sende ut de som ikke har lovlig opphold snarest i media og jeg vil ikke risikere å bli hentet midt på natte, satt på et fly og sendt til et land. Hvordan kan jeg jo ikke svare på, men jeg håper UDI vet det. 

Denne gangen har jeg byttet navn, og for at du skal forstå mer av hva jeg snakker om anbefaler jeg deg å skumlese gjennom dette innlegget: Mitt hemmelige dobbeltliv! ,før du leser resten, eller bare la det stå til. Et par setninger gir sikkert mening uansett. 



I alle fall, her om dagen tikket det inn en sms fra UDI, og denne gangen løper oppholdstillatelsen min ut. (Okei, for en god stund siden, jeg klarte å glemme det inntil jeg fikk en ny sms her om dagen.) Det var helt uforventet, ettersom jeg trodde vi avklarte sist gang at jeg er født til denne verden som norsk statsborger. Jeg har ikke utvandret de siste månedene og jeg har heller ikke byttet navn til et jeg ikke kan uttale, tror jeg. For det kan jo være, at jeg faktisk har et hemmelig dobbeltliv som er så hemmelig at jeg ikke vet om det selv, men at jeg klarte å skjule det sist runde, byttet identitet og denne gangen er avslørt på nytt. Navnet kan forklare at jeg har handlet i søvne, for bokstavene ser rimelig usammenhengende ut, og ganske likt det jeg har skrevet i tekstmeldinger før. Jeg har for vane å skrive meldinger og snakke i søvne, så telefon ligger aldri i nærheten av senga. Men om ikke annet ser det mer lovende ut nå, om jeg søker innen fristen om videre opphold. 

Det andre alternativet er at noen tuller med meg, og sender disse meldingene så jeg skal få noe å bryne meg på. Det er liksom ikke så jeg har nok å holde styr på i hverdagen. Men da lurer jeg på hvordan de har klart å fikse det at jeg får opp UDI som avsender, det kunne vært litt kult å sendt meldinger til andre med navnet mitt, og ikke det umulige telefonnummeret jeg ikke klarer å lære meg. 

Det siste og minst sannsynlige alternativet er at jeg har fått melding feil, på nytt og som vedgår en annen person.

Men uansett må jeg vel gi et hit til UDI enda en gang, om at person de forsøker å nå ikke befinner seg inne i min telefon. 

Og her har du svaret mitt til dem: 

Hei, jeg har atter en gang mottatt sms fra dere, med informasjon som muligens ikke vedgår meg.

Denne gangen opplyses det om at oppholdstillatelsen min går ut, og jeg må innrømme jeg finner det litt merkelig. Mine foreldre insisterer fortsatt på at de har skapt meg, og ut i fra det jeg kan se av deres papirer er de norske statsborgere og har vært det siden de ankom denne verden fra sine mødres mager.

Sist sms ble vi enige om at jeg ikke hadde noe hemmelig dobbeltliv i form av at jeg snakker, går og lever i søvne, men nå lurer jeg kanskje har vært så smart at jeg har klart å skjule det også. Bare at denne gangen har jeg innsett at det beste var å få opphold, for siden forlenge det.

Og igjen ber jeg om at dere gir meg opplysninger om det andre livet mitt, for som sist er lurer jeg veldig på om jeg har en feit bankkonto eller noen barn jeg ikke vet om! Hvis ikke dette alternativet stemmer, må dere nesten prøve å få tak i rett person slik at informasjon kommer før søknadsfristen er ute.

Ha en strålende dag.
Med vennlig hilsen Yvonne Jensen, tror jeg.

Så er det bare å vente i spenning, om jeg er en veldig smart søvngjenger, eller om jeg har fått feil sms to ganger. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Nydelig vær i nord, så bikinien er på og solkremen funnet frem. (Advarer om nakenhet.)

Kalenderen sier sommer, reklamen sier grilling og sol og alle rundt meg sier at ekte nordlendinger ikke lar seg stoppe av litt regn. (Og med litt regn mener jeg ustoppelige mengder vann som renner ned fra himmelen og drukner alle spirer som prøver å bryte gjennom sølens overflate til tross for 5grader i luften. 

Så jeg fant frem godstolen, solbriller, cola og solkrem, for det heter seg jo at du skal bli brun selv om det er overskyet. Og siden jeg jobber hardt med å få sommerkroppen 2015 på plass er litt farge på den kritthvite huden høyst nødvendig. Heldigvis er det ikke meldt om varmere vær, så det er kun hode og hendene som ikke er fullstendig tildekket. Ikke minst er jeg livredd for å bli omtalt som en pyse...

Det første man må gjøre utenfor døren er å strekke på ryggen og nyte synet som møter deg med måser som driter og makk som svømmer rundt på plenen.



Alt er klart for en avslappet time ute i den frie natur?! eller noe sånt. Antrekket er nøye utvalgt med bikini innerst, ullundertøy som neste lag, varm og god treningsbukse, læsta, sandaler (som er obligatorisk på fine sommerdager), teddybjørnjakke, ullvotter og skjerf tilpasset anledningen for å unngå halsbetennelse. 

Jeg kan ikke risikere å bli solbrent nå som jeg regnes som voksen og ansvarlig, og jeg tenker at solfaktor 15 fungerer siden himmelen er dekket av et tykt lag med søkkvåte bommulsdotter dyppet i aske. 

Litt vanskelig å få kremen ut av tuben, og jeg tror nesten den holdt på å fryse til is men jeg passet på å riste den godt å trykke litt hardt. 

Jeg innså at jeg ikke trengte å bekymre meg for at solkremen ble for tykk i konsistensen, ettersom regnvannet straks fylte hånden. Sånn flaks. 

Viktig at solkremen dekker hele hudoverflaten og at solbrillene beskytter øynene for de skumle solstrålene. 

Og vi må for all del ikke glemme hendene, det skulle tatt seg ut med hender røde som nisser. 

Jepp, alt er smurt og det er nøyaktig 2minutter og tre sekunder til solkremen er regnet bort og jeg må gjenta prosedyren. Men pyttsann, det kan vel regnes som trening?



Ahh, få ting er så nydelig som noen timer i fred og ro på platten med himmelen som tak. Buksen min er vanligvis i bare en nyanse blå, men regnet prøver å hjelpe meg til å skjule at den er utvasket. Tenk så snilt gjort.

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg har selvfølgelig retusjert bildene i frykt av å skremme meg selv en sen nattetime når jeg vurderer å sende et lugubert bilde til min bedre halvdel som ligger på sofaen i stuen siden han klager over at jeg snakker, utøver karate og terroriserer andre i søvne. Disse bildene må jo regnes som litt på kanten siden jeg ikke har topplua på meg, og bikinien er tross alt på under alle lagene med klær. Tipper han blir veldig fornøyd med å få dem tilsendt, romantisk som han er. (Okei, jeg har bare retusjert bort en kvise, men den dekket HELE pannen min og du kunne se dem om du studerte bildet med lupe. ) 

Du vet det er vår i nord når...

Det heter seg at våren er kommet, men her i nord er det lite som minner om en lys og varm årstid utenom kalenderen. Derfor har jeg nå listet opp noen sikre tegn på at våren er i anmarsj, mellom alle rundene jeg svinger vaskestaven. 



1. Du vet det er vår når du kan gruse en oppkjørsel med småstein du finner inne på alle gulv.



2. Du vet det er vår når butikkene fyller stativene med badetøy, shorts og sykler selv om det er snøstorm ute. 



3. Du vet der er vår når klesvasken blir doblet til tross for ingen nye verdensborgere i familien. 


4. Du vet der er vår når alle dine venner i sør snakker om utepils i solveggen og du sitter i en snøskavl og hakker tenner. 



5. Du vet det er vår når du får leieboere med åtte ben som er på størrelse med en ert. 



6. Du vet det er vår når et merkelig lysfenomen dukker opp på himmelen og skinner inn vinduene og avslører at rutene ikke har blitt vasket på lange, lange tider. 


7. Du vet der er vår når du gå inn på jobb i full snøstorm og kommer ut til et vakkert solskinn. 



8. Du vet det er vår når bilen ser ut til å være alvorlig syk med et ekstremt smittsomt utslett og du bruker 4liter spylevæske på om dagen. 



9. Du vet det er vår når småfuglene kvitrer og måsene skriker uten at du blir irritert av lyden. 



10. Du vet det er vår når du bombarderes med pollenvarsel selv om landskapet rundt deg er dekket av snø og is. 

Heldigvis nærmer sommeren seg, og da kan vi kose oss med 10 grader, stiv kuling og regn! 

Facebooksiden min finner du her! 

"Hva skal du i den bilen?!"

Du vet den følelsen, når du oppdager at du holder på å sette deg inn i feil bil! Den følelsen hadde jeg i dag, og jeg har nesten ikke klart å slutte å le etterpå, og jeg kommer med stor sannsynlighet å få høre det i lange, lange tider...

Jeg og mannen var en tur innom butikken og på vei ut av Rema1000 på Kvaløysletta gikk jeg som vanlig i min egen lille verden. Vi hadde jo ikke med ungene, så falkeblikket var slått av og jeg ruslet rundt å funderte på livets store dilemmaer. (Ikke sjokoladeegg, de ble jeg ferdige med i går...) Jeg tasset bortover parkeringsplassen med nesen i sky, og tar etter dørhåndtaket der jeg tror at min bil skal står. En BMW x3, som er rimelig forskjellig fra en gammel 5-serie i de flestes øyne. Jeg kjenner irritasjon stige når ikke min bedre halvdel låser opp bilen fort nok, og skal akkurat til å klage høylytt når jeg hører " Hva skal du i den bilen?!". 

Det var som om himmelen ramlet i hode mitt, og jeg innså at jeg faktisk hadde peilet ut feil bil, som ikke engang ligner på den jeg burde sette kursen mot. 

Min bedre halvdels utrykk skulle vært filmet, for selv om han vet at jeg er distre og til tider desorientert så hadde han ikke regnet med at jeg skulle klare dette kunststykket. Han mumlet noe med at han var glad det ikke var noen kjentfolk tilstede, og sa at han heretter skal merke både meg og bilen med sender så han kan spore oss opp. 


Jeg er ikke alene! 

Så til eieren av en lys 5-serie av litt eldre modell, beklager for at jeg røvde å rive opp døren og sette meg i bilen din. Jeg hadde ikke tenkt å stjele den, og skal fra og med i dag gjøre mitt beste med å holde meg til min egen bil! 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Det skal sies at bilen vi hadde før var en 5-serie og at jeg er arvelig belastet siden min kjære pappa har gjort det samme! Han får forsatt høre det, selv etter alle de årene som er gått siden vi så han vandre til en fremmed bil, og jeg ler enda så jeg griner når jeg tenker på det! 

Hvordan overleve ekstremvære i nord!

Jeg må skuffet innse at avisene ikke vil komme med noen overlevelses tips til oss stakkars nordlendinger i disse små kjipe uværsperiodene! Så jeg tar ansvaret og skal redde alle fra den sikre fordervelse.

1. Ta en titt ut vinduet før du skal ut, slik at du kan forsikre deg om at ikke isbjørn står klar til angrep. Den kan være vanskelig å få øye på, så send gjerne noen andre ut for å sjekke.


Se der, joggedamen er ikke spist av isbjørn, så du kan trygt gå ut døren!

2. Aldri, aldri, aldri under noen omstendigheter snu ryggen til bilen når du nettopp har gravd den frem fra tre tonn jævlig kjip sny! Om du gjør det, vil bilen iløpet av noen sekunder bli begravet på ny!


Ja, da er det bare å finne frem spaden på nytt!

3. Beregn god tid når du skal ut å kjøre, ikke alle er innfødte og har fått opplæring via morsmelken om hvordan kjøre på ekte ubrøytete og sporete vinterveier. Husk at lastebiler kan oppføre seg som kvinner på handletur og kan plutselig skjære ut i veibanen foran deg på samme måte som damer endrer kurs når de ser et salgsskilt. 

4. Selv om det er fantastisk morsomt å få sleng på bilen må du styre dine lyster. Men om du skulle leke deg litt å bli tatt, prøv deg på en dialekt sør for Bodø og hevd at det dårlige føret gjorde at bilen fikk sleng og ikke det faktumet at anti-ditt og anti-datt er deaktivert. Fell gjerne en tåre og latt som at du er redd. 

5. Høgg ned nærmeste busk når det meldes om vind i alle områder nord for Bodø og drass den med deg inn. Du kan med fordel dele opp busken i forkant av strømbrudd, slik at du unngår kuttskader når du skal sage den i mørket. Du kan også kappe opp stolben og kjøkkenbord om du skulle bli fri for brensel. Strømmangel kan være livsfarlig siden du går glipp av planlagt tv-program. Ved å høgge busken før uværet, unngår du at den faller på hustaket ditt, bilen eller den nye grillen som står tildekket av to meter snø! 

6. Husk at telefon din, nettbrett og andre dingser på batteri alltid må være minst 50prosent oppladet. Du vil ikke risikere å gå glipp av fem liv på candy crush og det kan være greit å ringe kompisen og skravle litt skit når strømmen går og du ikke kan se på tv. Så fremst du ikke har nødaggregat i kjelleren, for da kan du bare drite i punkt 6. 


Ekte hverdagskos i en helt normal nordnorsk familie. 

7. Ha alltid ulllæsta (Jepp du leste rett, tre stykk L) i umiddelbar nærhet, de er obligatorisk antrekk med dårlig vær! Du vil ikke risikere å bryte en gammel nordnorsk skikk og få gammelkjæringa på døra som tar deg i ørene! 


Se der ja, svært motebeviste føtter. Legg merke til forsterkningen i hælen på læstan, det er obligatorisk for helårsbruk. Et bar Balsfjordboots gjør uværs antrekket komplett! 

8. Aldri fyll fryseren. Du vil ikke risikere å stappe innpå fem biff, tre kilo torsk, fem kilo sei, to kilo ørret, tre kilo enda mer torsk og ti stykk grandiosa på en og samme kveld. Strømmen blir alltid lenge borte, og forsvinn minste en gang i måneden. Og om det er brudd i strømnettet i nord, så kan du være helt sikker på at feilen er på en helt umulig plass i ingenmannsland med overhengende skredfare og ufremkommelig terreng. 

9. Lukk vinduet og ventilen før leggetid, slik at du unngår snø i nesen og frossent sikkel i munnviken. Når det er vinter, så er det vinter. Og når det er blåser, vil selv snøen inn i varmen og tar første og beste inngang. 


Joda, den snøen skulle helst sett at den fikk slippe inn! 

10. Ta en troverdighetstest når du leser om ekstremvære i avisene. Er det en avis med tilholdssted sør for Bodø er det ingen ting å frykte, men er det en avis nordfra, så kan du krype sammen under senga og håpe at taket holder. ( I alle fall om de skriver at de velger å ikke sende ut journalister, for de er de siste som søker ly for vinden!) 


Stille før stormen, eller som en innfødt ville sakt "Snart kjæm han me litt snydrefs, ta inn bikja!"

Jeg håper mine overlevelses-råd kommer til nytte, og ønsker deg lykke til under neste ekstremvær. 




PS. Det er helt klart lov å drikke opp barskapet om været blir for dårlig. Sånn i tilfelle du skulle blåse ut av huset og dette blir din siste dag. Å la brennevinet gå til spille er unødvendig og grenser til dumskap! 

Facebooksiden min finner du her. 

Ekstremvær i nord, og merarbeidet det fører med seg.

Sannelig ser det ut til at all snøen som har vært sporløst borte i vinter har tenkt å komme på en gang! Det laver ned, å om ikke så alt for lenge kommer vi inn i måkkesnø for å få plass til mer snø fasen! Eller, jeg er jo ikke helt sikker på at vi kommer dit, men det er stor sannsynlighet for det. For i morgen hadde vi planlagt et besøk til hytta, en plass du helst ikke drar om det meldes ekstremvære og metervis med snø. Og da snakker jeg om nord-norsk vintervær om noen lurer, vi hyler og skriker ikke av 10 cm snø som fyker litt rundt hushjørnene. Nei når det meldes om dårlig vær her forventer vi flygende isbjørner i gatene og hustak som flyttes fra hus til hus. Noe som igjen maksimerer sjansen for snøras noe aldeles forjævlig mye. (Beklager språket, men det vil ganske sikkert komme noen fraser til før jeg er ferdig å skrive.) 

På en måte er det jo fint at det kommer snø, for det får oss i det minste til å tro at det er lyst ute, selv om vi ikke ser mer en fem cm ute av vinduet. Og utsikten samsvarer med tv uten signal i riktig så gamle dager, sånn da jeg var ung.

Når det varsles om ekstremvær her nord, så betyr det bokstavelig talt at vi kan regne med litt merarbeid. Vi kan fort se flygende kuer utenfor vinduene, biler som seiler over himmelen og fly som kjører etter veien. Orkan styrke betyr at trærne ligger langflat, og ikke bare svaier litt i vinden. Så når vi skal ut å gå søndagsturen må vi lime luen fast på hode og finne frem lodd som vi fester på bena så vi ikke flakser alt for langt avgårde når vindrossene herjer villmann. Vi lar være å tisse ute og finner frem vernebriller så ikke snøen skal fryse fast i øyenvippene. Stearinlys finnes frem og vi kontrollerer at vi har nødrasjoner av sjokolade og cola slik at vi ikke må ut å kjøre etter mørkets frambrudd. (Hele tiden med andre ord, utenom noen få timer midt på dagen når vi uansett er på jobb.) Men selvfølgelig, om det sku tikke inn ei melding fra forsikringsselskapet om at det er dårlige kjøreforhold så må vi jo uten en tur, ingen ting er så morsomt som å leke brøyteplog på ekte nordnorske vinterveier. 

Ved strømbrudd finner vi frem flintstein og tenner opp bål midt på stuegulvet, hvor vi griller rotter som trekker inn når uværet blir for ugjestmildt ute. Så vi er mer eller mindre selvforsynt og kan ha noen særdeles koselige stunder rundt bålet. Litt røyk kan vi leve med, og har vi et våkent øye klarer vi å fange inn trær som fyker forbi til ny tennved. 

Barna holdes kun hjemme om gradestokken kryper til minus 20 grader og da snakker vi om inne, men for å være sikker på at de kommer hjem knyter vi et tau i dem så vi kan dra dem tilbake når skoledagen er slutt.


"Kom igjen unga, jobb forter! Nu kjæm han snart med meir sny!"

Om været er skikkelig ille inviterer vi inn andre borgere av byen, og finner frem brennevinet! Så skåler vi med ulv, jerv og elgen, mens vi alle ler av at det renger i hovedstaden. Skadefryden er god å ha når vinden brøler utenfor døren, og far i huset klager på den faens snøfresen som atter en gang har gått til streik for dårlig lønn, for liten hviletid mellom vaktene og ustabilt arbeid. 

Og så setter vi oss ned med en neve tørrfisk å trøster oss med at det vi om et halvt års tid får sommer med ti grader og pissregn. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Mitt hemmelige dobbeltliv er avslørt!

Da kan jeg bekrefte at jeg ikke har et hemmelig dobbeltliv, da UDI svarte på min henvendelse rimelig kjapt. Jeg trengte med andre ord ikke å vente 3 arbeidsdager på svar, noe som jo er ganske bra. Jeg hadde helt sikkert blitt veldig utålmodig på å finne ut om jeg hadde en fet bankkonto en eller annen plass. Det er jo nesten litt trist at jeg ikke hadde det, for januar har tatt med seg litt for mange utgifter som ikke var planlagt i budsjettet. På en annen side er det kanskje like greit jeg ikke hadde noe dobbeltliv, for det er jo en liten grad av sannsynlighet for at jeg var av typen som brente regninger og handlet over evne. 

Om du vil lese om mitt første møte med UDI finner du det her! 

Svaret jeg fikk er dette: 



Hei, Yvonne
Vi viser til e-posten du sendte oss 27. januar 2015. 
Vi beklager at du fikk denne tekstmeldingen, som vi opplagt har sendt til feil mottaker. Vi kan altså bekrefte at ditt alternativ nummer to er det mest sannsynlige. Disse meldingene blir sendt ut etter opplysninger som er lagt inn i vår elektroniske søknadsportal, og her er det antagelig noen som har skrevet inn feil telefonnummer til seg selv. 
For å endre dette slik at du unngår eventuelle meldinger i framtiden ber vi deg om at du sender en kopi av tekstmeldingen til oss. Der skal det stå et referansenummer. slik at vi kan finne personen det egentlig gjelder. 
Ha en god dag videre!

Nå skal jeg finne frem koden og sende i retur, slik at jeg ikke får flere meldinger som setter meg i ubalanse. (Og slik at rett vedkommende får beskjedene den skal ha, for jeg mistenker at det må være en ganske vond opplevelse å ikke få innvilget opphold.) Uheldigvis er det ikke mulig å svare på selve mailen, så det blir litt vanskelig å sende dem et bilde av tekstmeldingen. Så jeg må med andre ord finne frem på den litt umulige nettsiden igjen, å se om jeg finner alternativet "send bilde med feil tekstmelding slik at rett person får rett melding!". 

Svaret mitt er som følgende: 

Hei, og takk for kjapt svar. 

Det var fint å få bekreftet at jeg ikke har noe dobbeltliv. I e-posten jeg fikk til svar ba dere meg om å sende dere bilde av meldingen, men siden jeg ikke har mulighet å svare på e-posten så får jeg sende svaret her. 

DUF xxxxxxxxxxxxx og fødselsdato er xx.xx.75

Regner med at det er informasjonen dere trenger til å endre telefonnummeret og sende informasjon til rett person. 

Lykke til med fremtidige meldinger! 

Mvh Yvonne Jensen

Eldstemann har vært veldig fascinert over meldingen moren har fått, og syntes nesten det var litt trist at jeg ikke gikk i søvne eller hadde noen flere barn. Men han trøstet seg med at han heldigvis ikke måtte dele rom med noen flere, for det var allerede for lite til to.

Facebooksiden min finner du her. 

Mitt hemmelige dobbeltliv.

Jeg må med dette innrømme at jeg lever et dobbeltliv, som ble avslørt med en sms i går! 

Med det samme jeg leste tekstmeldingen ramlet munnen min ned på knærne, litt sånn som tegneseriefigurer ser ut når de er overasket! For dette har vært så hemmelig at selv ikke jeg vet om det, og uten beskjed fra UDI så hadde jeg vel fortsatt levd lykkelig uvitende. 


 

Jeg ble selvfølgelig sittende som et stort spørsmålstegn, og innså at jeg måtte henvende meg til UDI for de saftige detaljene! 



Det var ikke helt enkelt å finne ut hvor jeg skal skrive når jeg mangler alternativet "Henvendelser med videresendte klager som tyder på dobbeltliv til utlendingsnemnda»! 



 

Nettsiden var ikke den letteste å finne frem på, og siden jeg med stor sannsynlighet har brukt den tidligere er jo det litt rart. 


 




 

Jeg stakk fingeren i luften og bestemte meg for hvor jeg skulle sende meldingen min, siden det ikke er mulig å svare på sms fra UDI. Teksten lød som følgende: 

Hei. 
I dag fikk jeg en sms som forteller meg at klagen min på permanent opphold er sendt til Utlendingsnemnda. Det er jo forsåvidt ganske greit, om du ser bort ifra at jeg ikke har skrevet noen klage. Jeg trodde i tillegg at jeg hadde oppholdstillatelse siden jeg er norsk statsborger og har vært det siden min mor satte meg til verden. Hun har bekreftet dette og informert meg om at jeg var en ganske krevende baby å få ut. Hun sa også at jeg kom til verden i 1986 og ikke i 1975. Og når jeg ser i speilet tror jeg hun har rett. Så da er det to mulige forklaringer på meldingen jeg fikk! 1. Jeg lever et hemmelig dobbeltliv jeg ikke vet om, som foregår når jeg sover. Jeg får høre at jeg prater i søvne, så det er ikke usannsynlig at jeg også kan gå/skrive. Om dere har noen opplysninger om hva jeg holder på med når jeg liksom skal ligge rolig i sengen min å sove hadde det vært greit om dere sendte meg en kort oppsummering.  Bare sånn i tilfelle jeg skal ha noen flere barn eller en feit bankkonto! B. Meldingen skulle være sendt til noen andre, og dere må rote litt rundt i papirene for å finne ut hvem som faktisk trenger beskjeden. Forklaring nummer 1 høres jo veldig realistisk ut, men det er med stor sannsynlighet at nummer 2. er det rette svaret.  
Nå er det jo fult mulig at jeg sender denne henvendelsen til feil plass, men jeg fant ingen steder der det sto "Henvendelser med videresendte klager som tyder på dobbeltliv til utlendingsnemnda»! 
Mvh en ganske forvirret dobbeltgjenger! 


Yes, da er det bare å telle dager til jeg får svaret om jeg har en feit bankkonto noen plass, eller flere unger som jeg ikke vet om! Jeg er ganske spent på det siste punktet, for ungene ønsker seg jo søsken! 

I dag så jeg mannen jeg skal gifte meg med, midt i en forblåst gate denne grå dag i november med regn i luften!

Det er ikke hver dag jeg ler 60 prosent av tiden på jobb, men i dag har det vært en aldeles strålende dag. Det er ikke det at jeg vanligvis mistrives, men det skulle tatt seg ut om jeg lo når noen sa det var feil på lønn, eller jeg oppdaget en eller annen idiotisk feil som resulterte i trøbbel. Ikke ville jeg vært spesielt sympatisk om jeg måtte beordre noen til merarbeid med et svært glis om kjeften. Så det er kanskje like greit at jeg forsetter å smile på rett plass. Og det er det dagen har handlet om, humor og glede på arbeidsplassen. 

Du trenger ikke være rakettforsker for å konkludere at mennesker som ler mye, har det morsommere enn de som har "surleppa" nede på knærne. Men det kan være greit å ha en filosof og en lege som forteller litt om temaet. De fikk i alle fall meg til å le hjertelig, og de skal ha skryt for at de klarte å holde oppmerksomheten til over 800personer om vi skal tro foredragsholderne, som absolutt virket svært troverdige. (Det var ikke ironi, jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å forstå hva vi udannede nordlendinger babler ut. Tenkte først å bruke mumler, men nå er vi i tillegg kjent for være høylytte, så roper hadde kanskje passet bedre.) Jeg kan forsåvidt legge til at det kan være lurt å kjenne ditt publikum før du bruker ironi, galgenhumor eller svart humor som får bestemor til å grine, og det er heller ikke så bra å le av noen. Om ikke det er bestekompisen din som garanter ville le av deg i samme situasjon. 

Humor er vel det temaet jeg trives best med, siden jeg tross alt bruker det for å komme meg gjennom slitsomme dager der absolutt alt går galt, og da mener jeg alt! Og jeg ler ofte, og er muligens en smule fnisete når jeg tenker meg om. Om jeg ikke husker helt feil fikk jeg beskjed om å ta meg sammen en gang sist uke, men det kan også ha vært fordi jeg har en uvane med å bli tidenes pessimist og forvente total katastrofe når jeg skal gjøre noe utenom det vanlige. 

Men nå var det nå egentlig ikke dette jeg skulle skrive om i dag, selv om de to herremennene som hold foredrag absolutt kunne fortjene hvert sitt blogginnlegg fra meg. 

Under den 1 times lange lunsjen, fant jeg ut at min særdeles urolige kropp hadde godt av en liten joggetur til nærmeste strikkebutikk, slik at jeg kunne være direkte ufin når jeg satt i salen sammen med de andre deltakerne. (Neida, jeg skulle ikke stikke dem med strikkepinnene, men det er altså en del av befolkningen som mener at strikking når du lytter til andre er ufint. Og det må vi prøve å respektere. Problemet er at om jeg ikke holder på med noe, glemmer jeg til stadighet hva de snakker om fremfor meg, fordi jeg faller innom en tanke om hva jeg skal skrive, hvorfor den ene listen etter gulvet er rosa og resten svart, hvorfor damen til høyre hele tiden ser over skulderen og fniser. Du skjønner sikkert tegningen, og jeg tror ærlig talt at det faktisk er bedre at jeg beveger hendene uten lyd og følger med.)

Men i alle fall, etter å ha inntatt dagens andre måltid hadde jeg ledig tid før jeg måtte trekke inn i salen, og jeg satte avgårde mot strikkebutikken. Jeg gikk i hastig tempo, og la egentlig ikke så alt for mye merke til arbeiderne og kom ut av en bil med det som så ut som en svært tung maskin, slepte den over fortauet for å gjøre sitt arbeid, ikke så jeg så nøye på de to damene som kom ned av en trapp der den ene hadde jakken delvis åpen og den andre helt tilknappet som den mest jomfruelige nonne. Men jeg la altså merke til en høy kjekk mann som kom gående mot meg, bredskuldret og med et smil om munnen. Jeg tenkte at han der, han skal jeg kapre og gifte meg med, bokstavelig talt. For om forhåpentligvis ikke så alt for lenge skal jeg tasse opp kirkegulvet, eller et annet gulv for den saks skyld for å si mitt "Ja, det skal vel gå fint!". 

Om du nå tenker at jamen, du har jo mann. Så må jeg bare bekrefte det, jeg har en mann som jeg ikke er gift med og vi holder stadig til under samme tak. Men nå har det seg sånn at jeg er totalt uten evne til kommunikasjon før klokken 0830 om morgenen, så min bedre halvdels babbel gikk vel muligens litt forbi de tunge øyelokkene og tette ørene i dag tidlig. 

Så da han kom gående mot meg midt i byen gjorde hjerte et lite hopp, og jeg kjente litt på de smågale småfuglene i magen som til tider har satt meg helt ut av funksjon og forvandlet meg til en fnisende ungjente i en tilstand av det som kalles forelskelse uten evne til å fungere som en normalt fungerende person. (Forstå meg rett, forelskelsen er fantastisk den, men jeg er tross alt ekstremt distre fra før, så når det blir enda værre, er jeg et sant mareritt for de rundt meg. Så etterforelskelsen, altså det som kommer etterpå er den beste tiden, og det er her jeg har planer om å forbli. Normalt fungerende med en ekstra tilknytning til et annet menneske i form av varme og kanskje litt småskittene tanker. 

Og ikke minst ga dette meg muligheten til å skrive en av mine bedre facebookstatuser! (Ohh, kanskje litt for mye avsløring om mitt ikke fult så sosiale liv der jeg benytter enhver mulighet å skrive en bra status!)


"Oisann, jeg la meg vist i bagasjerommet. Mulig det egentlig var sofaen som var målet!" 

Han var med andre ord også en tur innom byen, og tilfeldighetene gjorde at jeg akkurat da skulle pleie mitt behov for enda mer garn. Og det beste av alt, ja det er at jeg faktisk klarte å se han uten at jeg gikk rett forbi. Noe jeg er svært kjent for å gjøre, dessverre! Og det lille møte var så spesielt, for i den vanlige hverdagen der vi kriger sammen om å bekjempe hybelkaniner, ramler oss gjennom oppdragelsen av de små arvingene og samtaler om dagens nyheter, kan enda den lille følelsen av forelskelse dukke opp, midt i en forblåst gate en snøfri vinterdag i november med regn i luften. 

Facebooksiden min finner du HER!

(Jeg blir også veldig fornøyd når noen liker den, og teller likes som en guttunge teller antall julegaver og tror at jo flere du får jo bedre er livet! Mulig jeg bør bli voksen snart å innse at det kanskje fungerer ganske anderledes, men igjen er det jo så gøy å se at andre "liker" jeg jeg babler om!)

 

 

"Mamma, du e STYGG! Å æ flytte til bestemor!"

«MAMMA, du e STYGG og TEIT og æ HATE dæ!»

Jada, da var vi kommet i den sjarmerende perioden som inneholder slag, spark og ganske ufine gloser. Min yngste sønns ordforråd viser seg å være meget fyldig. I alle fall til negative navn på sine foreldre og alt annet som går han imot. Som lekebiler og togskinner som ikke er på rett plass, storebror som ser på han og boken som vi ikke klarer å lese opp ned!

Han blir stort sett rasende for det meste vi gjør, og gud nåde om jeg legger pålegge på feil vei eller tar frem feil sokker. Om jeg er så uheldig å ta ordet nei i min munn, blir jeg kastet ut hjemmefra og får aller nådigst komme hjem og lage mat og vaske klær.

Eldstemann hoppet over denne fasen, og var en smule mindre hissig en sin bror på samme alder. (En hel pose med smuler faktisk, når jeg tenker tilbake.) For all del, han hadde sine trassige dager, men som regel skulte han bare på meg og gikk på rommet. Ingen leker som flagret veggimellom og ingen dører som nesten ble revet ned når de traff dørkarmen.

Minstemann slektes tydeligvis på sin mor, for jeg er blitt fortalt at jeg kunne være et fint lite troll da jeg var jentunge. Og ettersom jeg har fått høre hadde jeg et ganske velutviklet språk. Jeg er altså ikke slik i dag, selv om det kan hagle gloser om jeg treffer en legokloss på vei ut av sengen eller kneet møter bordkanten i litt for høy hastighet. Men det går ikke ut over andre, og selv om jeg kan heve stemmen til trollungene så er det sjeldent så galt at veggene rister. Mannen har for så vidt fått møte min vrede en gang, men det telles ikke for jeg var høygravid, ekstremt hormonell og helt sikker på at han hadde forlatt meg! (Han hadde bare latt meg sove lenge og kjørt for å fylle diesel, men det kunne da ikke jeg vite! Hjernen var overtatt av hormonell små monster som gjorde meg utilregnelig!)

I dag måtte jeg nekte minstemann å dra på hytta med besteforeldrene i morgen, siden han fortsatt har feber og må holde seg i ro hjemme. Og du kan tro at det ikke ble godt mottatt, så jeg fikk beskjed om at jeg var verdens verste mor, og at jeg skulle kastes til måsene! Om blikk hadde kunne drepe, hadde jeg ramlet sammen midt på stuegulvet.

Storebror synes dette er ganske morsomt til tider, og kan fort fine på å se litt ekstra hardt på lillebror, og da kan du være sikker på at 3 verdenskrig er i gang. Men heldigvis er eldstemann en tålmodig gutt, og som regel ignorer han bare lillebroren når han terroriserer han med lekebiler eller prøver å erte han på seg med å si stygge ting. Han kaster bare et blikk på oss, og så får vi ta oss av den rasende gutten som holdes borte med en hånd. (Noe som ikke gjør saken bedre, for han blir enda mer sint av at broren ikke tar seg nær av at han skal selges til en gammel trollkjæring!)

Han har også gått i gang med å trene til en karriere som proffbokser, så det er bare å vokte sine skritt i hjemmet. For plutselig blir du angrepet av en illsint fireåring som hørte et feil ord i setningen du utalte. Jeg tror for så vidt han vil bli en meget dyktig bokser, for det kjennes godt når de små knyttnevene treffer meg i lårene og magen.

Så om du ser meg bære rundt på en rasende unge som denger løs på meg av all kraft og hyler at han skal bytte meg ut, så er det bare å lat som ingenting. For det er nøyaktig det jeg gjør, i et håp om at det skal være mer effektivt enn å snakke fornuft med en fireåring som ikke vil høre på fornuft. Å prøve å ta opp denne kampen på en annen måte enn å ignorere, er tapt sak, før vi i det hele tatt har startet.

Det er bare å håpe at denne perioden går over relativt raskt, men om jeg skal tro på det som ble fortalt om meg er det mulig at vi kan holde på slik ganske lenge.

"Mamma, slutt å ta bilda!"

Ps. Han har til nå bare vært snill med alle andre enn oss i familien, så det er ingen fare for at han vil gå løs på lekekameratene eller voksingene i barnehagen!

Facebook siden min finner du HER!

Nord-norske fyllebøtter!

Etter å ha sett en episode av politipatruljen fra Tromsø, må jeg bare innrømme at det ikke er så rart at vi som er herfra har et ganske dårlig rykte når det kommer til fyll og enda mer fyll. For nesten alle sakene handlet om en mer eller mindre beruset sjel som kanskje hadde smakt litt for mye på godsakene. Her var det sjangling i klasse 10, snøvle som får en 1 åring til å høres ut som verdensmester i det norske talespråk og en skyhøy promilleføring. Det skal sies at det var lite bråk, og det som hadde vært en slåsskamp kan vel strengt tatt ikke regnes som annet enn litt knuffing mellom noen pøbelfrø som egentlig ikke hadde lyst å gå og legge seg. Noe som vel ikke er så rart, med tanke på den der promilleføringen i byen. Et kriminelt innslag av typen sykkeltyveri og dop, av en av byens løsere fugler ble også festet til filmen, men selv det gikk meget pent og rolig for seg.

Jeg mistenker også at tilfellet av skade som ble filmet, var et resultat av promille. For det må jo nesten regnes som et kunststykke å ramle midt på gaten å slå en skulder ut av ledd. Men for all del, jeg føler virkelig med den stakkars jenten som måtte stappes inn i en taxi for å bli fraktet til legevakt, det kan ikke ha vært annet en helt forjævlig, om jeg har lov å blande inn litt nord-norsk i teksten. Jeg håper nesten at hun også hadde så høy promilleføring at hun ikke husket så mye av smertene dagen etter! Flaks at det finnes dyktige helsepersonell som hjelper til selv når de har fri, og som muligens også hadde tatt en liten knert under kveldens utflukt.

På all filming gjort i byen, kunne du tydelig se fulle folk vagge rundt som forvirrede pingviner i et ørkenlandskap, etter at de var sluppet ut av et romskip. Men det skal de ha, de fleste pingvinene var i usedvanlig godt humør, og til tross for diverse dult borti andre var det ingen som gikk av skaftet for den grunn. Vi er med andre ord ikke bare drikkfeldige, men også tålmodige! At det var god tilgang på alkoholholdige varer var vel ikke et sjokk, og sannelig fikk politiet tømt ute en god del av godsakene eller djevelskapen, alt ettersom øyet som ser.

Ikke alle holder seg til små flasker!

Nå er det nord-norske folk viden kjent for å overdrive, og at vi kan finne på å fortelle en god historie er vel ikke unormalt. Så hvordan i alle dager skal vi få folk som ser programmet til å faktisk tro det er filmet på en lørdagsnatt? For ikke bare var det høylys dag ute, det var åpenbart varmt også tatt bekledningen i betraktning. Og alle vet jo strengt tatt, at Nord-Norge stort sett ikke er kjent for varme netter. Ikke dager heller for den saks skyld! (Om du ikke befinner deg inne på et soverom, for da kan de være veldig varme her oppe. Vi har jo tross alt rimelig mange «voksenlekebutikker» i byen så jeg tolker det som et tegn på aktiv sengehygge som varmer opp kalde kropper!) Og når solen i tillegg viser seg frem fra sin beste side, og lyser opp bylandskapet i et ganske romantisk skue, så er det vel ikke så rart at vi får rykte på oss for å være noen brautete fyllebøtter som fester til alle døgnets tider.

Facebook siden min finner du HER!

Husregler for når vi er borte!

Til vår kjære hus gjest som skal låne leiligheten mens vi er borte. (Dårlig å planlegge, vi skulle gjerne vært her sammen med deg!) Jeg har skrevet ned husreglene, som du skal følge. Det får selvfølgelig konsekvenser om du ikke gjør det, og du vil neppe at jeg må ta frem voksenstemmen!
  1. Det er ikke lov å leke med små biler på stuebordet! (Ikke andre leker heller, eller ting som ligner på leker.
  2. Det er heller ikke lov å tegne på vegger, møbler og andre ting som ikke er tegne ark. Selv ikke når det frister så mye at du nesten må hoppe på gulvet.
  3. Du har bare lov å spise ved kjøkkenbordet, og bare der. Om du absolutt må tøye strikken, kan du få lov å sitte med en skål potetgull foran TV-en.
  4. Ikke under noen omstendigheter får du lov å tisse i dusjen, i vasken eller under sengen. Du skal bare tisse i toalettet! (Og under sengen er ikke et toalett!)
  5. Det er ikke lov å gå med mine tøfler utendørs, selv ikke bare for å hente posten. De skal stå på sin plass helt til jeg kommer hjem igjen.
  6. Du har ikke lov å ta med venner hjem etter klokken 1800, da nærmer det seg leggetid og du skal roe ned før du skal sove.
  7. Det er overhode ikke lov å leke med garnet mitt, selv ikke om du finner et nøste under sofaen. (Om du gjør det, så er det verst for deg …)
  8. Du får ikke lov å hoppe i sengen, og jeg vil oppdage det selv om jeg ikke ser det. Selv når du faller i sengen, regnes det som hopping.
  9. Sjokoladepålegg skal kun brukes på lørdager, resten av uken skal du spise variert pålegg. Du får heller ikke lov til å smake med å stikke fingeren oppi krukken, og jeg vil oppdage det om du gjemmer den tomme emballasjen bak sofaen.
  10. Ikke under noen omstendigheter får du lov til å snike i skapet ved siden av sengen vår, denne regelen er utelukket for å beskytte deg fra en ganske ubehagelig overraskelse. (Uten at jeg skal utdype det noe videre! Bare gjør som reglene sier, så skal det gå bra!) Om du skulle snike i skapet, kom ikke til meg og klag på mareritt etterpå!
  11. Lekene skal ryddes opp før du legger deg, og det hjelper ikke å skyve dem under sofaen. Det er ikke å rydde!

 

Du kan få lov å tegne med kritt på ytterveggen, men INGEN andre steder!

 

Så håper jeg du vil få det fint hos oss, selv om vi dessverre er borte. Husk å vanne de tre blomstene våre og ta inn posten minst annen hver dag. Hver tredje til nøds. (Mistenker at det uansett ikke er noen som finner på å stjele regningene våre!) Husk å låse ytterdøren når du går inn, så ingen fremmede kommer å raner deg. Om du plages med å sette på vaskemaskinen er det bare å ringe, og ikke bli bekymret om det banker på døren. Ringeklokken er gått i stykker, og det er stadig noen som vil høre om eldstemann vil ut og leke! Det ligger plaster i medisinskapet i tilfelle du skader deg, og jeg har skrevet opp alle nød numrene på kjøleskapet i tilfelle du får behov for dem. Ja også har jeg avtalt at mamma stikker innom for å se om du klarer deg alene. (Jada, vet at du er eldre enn meg og bor alene til vanlig!)

Facebook siden min finner du HER! 

Hva mannen sier om mine bryster!

Da jeg kom hjem fra jobb i går slo det meg at det sto en boks silikonspray på kjøkkenbordet, og tankene gikk til slubberten som jeg deler hus med. Var dette en slags stille protest mot mitt puppeinnlegg, eller skulle han bare smøre opp låsene på campingvogna.

Jeg spurte han selvfølgelig ikke direkte, det ville jo være svært ukvinnelig av meg, og prøvde å hinte litt om at puppene ikke fylte ut bhen like bra som før, og at de kanskje var litt slappe. At de muligens trengte å løftes litt på og at samtlige bher jeg har prøvd i det siste har vært for store. Jeg fikk et «hmm…» til svar, og bestemte meg for å kaste av meg genseren i stuen. Dessverre er det ikke direkte unormalt at jeg vandrer rundt i undertøy hjemme, så han leet ikke på et øyelokk.

Så jeg satte meg med kjøkkenbordet og kremtet høyt, for å se om jeg fikk noen reaksjon. Det fikk jeg selvfølgelig, men ikke helt av den typen jeg prøvde å lirke frem. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde glemt allergimedisin igjen, og om jeg ikke snart var voksen nok til å huske dette selv. Og hvis ikke fikk jeg gå til innkjøp av en dosett slik at jeg kunne ha delvis kontroll over allergipillene jeg spiser hver kveld før leggetid. Eller, skal spise hver kveld før leggetid.

Han hadde tydeligvis ikke tenkt å avsløre hensikten med silikonsprayen, og jeg funderte på hvordan jeg skulle få svar på spørsmålet mitt. Samtidig som jeg bygget meg opp en ganske grufull tanke om at han skulle bytte meg ut med en yngre lekrere versjon med stramme pupper og kilovis med sparkel, enorme jenter på brystet og fantastisk hud uten en antydning til rynker eller kviser. Jeg kjente øynene utvide seg og jeg var ikke langt unna en eksplosjon av sinne. At han kunne være så frekk, tenk å skulle bytte meg ut!

Så kom eldstemann springende inn, og spør selvfølgelig hva det er som står på kjøkkenbordet.

«Silikonspray, jeg skal ordne låsene på vogna før vi drar på ferie!»

Jada, så mye for alt spetakkelet og det heftige dramaet jeg bygget opp.

Så nei, det ser fortsatt ut til at han er fornøyd med jentene, og at han ikke har tenkt å bytte meg ut.

Stilt til veggs av meg selv!

Jeg måtte selvfølgelig spørre hva han tenkte om puppene mine, og svaret var «Nei dem heng nu der, ka æ liksom skal synes om dem?! Dem er vel bra, fin nok.» Så en liten pause, før det kom «Æ e nu ikke et sånn puppemenneske!»

Innlegget om puppene mine kan leses HER!

Og facebook siden min finner du HER! 

Snø i juni, jævla mannskit!

Beklager, men jeg kan ikke finne en eneste positiv ting i at det snør, og ja jeg er dritsur og gir en god faen i at jeg bor på denne plassen. Jeg valgte faktisk ikke å bli født her, og det er ikke så fantastisk lett å flytte som alle skal ha det til. Det skal faktisk litt mer til en å pakke sekken og stikke ut døra. Ja jeg er fullstendig klar over at jeg bor i Nord-Norge, men det betyr aldeles ikke at vi fortjener å fryse halvveis i hjel når vi stikker hode ut ytterdøren.

Nei det er ikke normalt at det skal snø enorme mengder snø i juni og ja det er helt klart grunnlag for å sutre og klage. Spare solkrem sa du? Hvem bryr seg liksom om det, det er ikke akkurat som jeg har noe overdrevet forbruk uansett, for som mange påpeker så bor jeg i Tromsø og vi har vinter minst 9måneder i året. Og du kan også spare deg for frasen om å kle på seg etter været, for det hjelper fint lite. Det endrer ikke faktumet at vi er i juni og vi hadde noe som minnet om snøstorm midt på dagen.

Og hvorfor skal det ikke være lov å klage når været har bestemt seg for å slenge et iskaldt gufs over oss? Jeg bare spør, hvorfor?? Gi meg en virkelig god grunn, ikke en som de over.

Om du nå svarer at det blir ikke bedre selv om du klager, kan du ta deg en bolle! Nei det blir ikke bedre, men det blir faktisk ikke verre heller.

Og ikke bare blir jeg sur av snøen, jeg får også en unge som sover enda mindre og som får intense smerter på grunn av kulden, i en periode der han vanligvis skal få lov å ha det rimelig greit. Så er det kanskje galt at jeg klager for dette også?

Jeg synes ærlig talt det er på tide at regjerningen innfører gratis ferieuker til oss stakkars humørsyke og frostskada nordlendinger så vi får dra sørover å tine opp. Vi kan godt dra bort på skift så ikke landsdelen tømmes for folk, og de som er så jævla positive og sier at det ikke er noe å klage for kan også godt få være igjen. Men alle vi andre, som vipper på stupet og trenger trøst bør settes på første fly til den plassen det meldes varmest i landet.

Og for å spare samtlige som ønsker å kommentere at jeg er en sutrekjæring for tiden deres, jeg er fullstendig klar over det og du trenger ikke påpeke det. Det bryr meg fint lite hvor fantastisk fint du takler snø i juni, for det gjør ikke jeg.

Jeg blir en humørsyk vanskelig kvinne som bør holdes langt unna offentligheten og en som gjerne skriver noen deprimerende og ufine ord på bloggen.

Et vagt minne om hvordan sommeren kan være!

 

PS. Det hjelper ikke at solen skinner nå, for det endrer ikke faktumet at jeg har brukt en hel sommerdag på vinter.  Hurra for juni liksom?!

Facebook siden min finner du HER!

10 dager til husfreden forsvinner!

Ja, da er det nøyaktig ti dager til husfreden brytes og leiligheten blir omgjort til en sone for brølende apekatter som spretter opp og ned i sofaen, hyler og roper og går tilbake til stadiet vi var på for millioner av år siden!

Det er med gru jeg tenker tilbake på sist runde galskap, og jeg kan minnes en rekke ubehagelige opplevelser der jeg satt å ante fred og ingen fare, for plutselig bli overasket av en mann som hoppet opp av sofaen og ropte ut noen merkelige besvergelser med et utrykk i ansiktet som garantert hører forhistoriske tider til.

Jeg vil igjen bli sittende som et nervøst nervevrak i sofaen, livredd for å bli deiset til i iveren til en engasjert mann som prøver å styre ca 22 menn som springer tulling etter en ball, for så å sparke den fra seg igjen! Her snakker vi ikke om rolige håndbevegelser, men brå og særdeles ukontrollerte handlinger som kan få de fleste innlagt på lukket avdeling, hadde det ikke vært for at en stor del av dem som allerede jobber der er i samme situasjon. De er fanget av fotballgalskapen og vil ikke slippe fri før lykkens dag 13 juli.

Og hadde det bare vært mannen i huset som gikk tilbake i utviklingsstadiet og ble et brølende vesen, da skulle jeg klart å leve med det. Men neida, nå er begge ungene smittet, og de forlanger å få sitte oppe midt på natten for å se kamp! De mener det er en menneskerettighet, og like nødvendig som mat og vann!

Så her står jeg, alene, uten håp om å få tilgang til tven på mange, mange, mange uker. Livet vårt vil bli planlagt etter en gjeng mannfolk som springer rundt i tull. Og gud nåde meg om jeg bare nærmer meg fjernkontrollen, for da vil jeg garantert bli spist levende og restene kastet ut av vinduet.

Så nei, jeg gleder meg ikke til fotball VM. Og jeg vurderer på det sterkeste å grave meg ned og gå i dvale! For jeg tror ærlig talt ikke de vil merke om jeg er borte uansett!

PS. Til alle som ikke har fått det med seg, vil galskapen vare fra 12 juni til 13 juli!

Facebook siden min finner du HER! 

Lik om du er i samme situasjon som meg ;)

Kjære sjekker, jeg er opptatt!

Mulig jeg ikke tydelig nok, om jeg skal dømme etter noen av meldingene jeg får. Så for å fjerne all tvil kommer nå et ufattelig klissete skriveri om hvor lykkelig jeg er med min bedre halvdel. (Det var ikke ironi, nå var jeg bokstavelig.)

Jeg og min kjære møttes for mange år siden, litt usikker på nøyaktig hvor mange. Men jeg er ikke av typen som husker merkedager eller bursdager for den saks skyld. (Minus min egen, den glemmer jeg ikke og jeg teller gjerne ned en måned før!)

Han startet vårt vennskap med å kjøre ifra meg, og jeg med å synes han var en dust.

Vi er et typisk ekkelt par som stort sett aldri diskuterer, å når vi gjør det så handler det gjerne om dusjhode i dusjen eller sjokoladen jeg har gjemt i skapet. Eller at jeg glemmer å lukke badedøren, som jeg alltid gjør. Vi er ganske så samstemte og utfyller hverandre. (Uten at jeg bør utdype det så mye, ser at en del av mine omgangsvenner vil le og himle med øynene over den kommentaren!) Vi lever i en ganske harmonisk verden, minus monsteruken der jeg ikke er harmonisk i nærheten av noen som helst. Da er jeg ganske umulig, og det beste er at alle rundt meg går stille i dørene, og at jeg ikke leser avisene. Og selv når vi sover  lite, så er vi like glade i hverandre. Merkelig nok, for jeg leser stadig at forhold som våre ikke eksisterer og at alle foreldre i denne situasjon vil gå hverandre på nervene. Men nå er vi heldigvis ikke de som følger strømmen.

Sjalusi er det også dårlig med, og jeg får meg liksom ikke til å hverken bli fornærmet eller sur om han kommenterer andre jenter, eller menn for den saks skyld. Det kan alltid være greit å se på mennesker som andre synes er vakre, for kanskje jeg kan se det samme. Og når vi er på byen og han blir sjekket opp, stiller jeg meg gjerne et lite stykke unna å storkoser meg med situasjon. For han blir som regel veldig beklemt og det er liksom ikke så lett å avvise noen uansett kjønn. Og ikke er han spesielt sjalu når det kommer til div meldinger jeg har fått opp gjennom årene som jeg gladelig skryter av. Hvem vil vel ikke skryte av dårlige sjekkereplikker om hvor lekker jeg er? Og selv om jeg blir sjekket opp på fergeleie når vi er på vei hjem fra en romantisk feire, så sitter han bare i bilen og ler, mens jeg fortvilet prøver å unnslippe den stakkars ungpøbelen som kjører volvo240 og digger wow. (Mistenker at det kan være noe datagreier...)

Vi sier stort sett en gang i timen at vi elsker hverandre, og mener det. Og det hender ofte at du ser oss ta på hverandre. (Greit, nå er det en del som igjen ler høyt, og sikkert vil beskylde meg for skjult budskap. Men lar det passere, jeg er og blir verdens mest uskyldige person.) At vi ofte holder i hendene på butikken er heller ikke unormalt, og selv om mange tror det er fordi jeg lett kan gå meg bort, så er vi altså romantiske. Vi liker hverandres nærhet og kjeder oss ofte når den andre er borte. Og når vi til en forandring skal ta oss en fest, ja da gjør vi det ilag. Ikke fordi vi må, men fordi vi ønsker og litt fordi jeg tvinger han. Og vi kan gjerne føre en samtale om mer en morgendagens middag eller gårsdagens klesvask.

Så selv om flere har prøvd å sjarmere meg til lugubre samtaler i nattens mulm og mørke, så er jeg altså ikke interessert. Jeg har en aldeles sjarmerende mann som passer helt perfekt for meg. Tålmodig, irriterende, kjærlig og verdens beste venn. Så det er ingen vits å kaste bort tid på meldinger som fyller egoet mitt om hvor fantastisk sexy jeg er med poser under øynene eller hvor herlige pupper jeg har som du aldri har sett. Beklager, men du må nok finne noen andre, for jeg er opptatt!

Facebooksiden min finner du HER! 

Bilder fra facebook.

Siden jeg ikke er hyggelig å ha med å gjøre i dag heller, skal jeg skrive så lite som mulig og heller legge ut noen bilder jeg har funnet på facebook.  

 

 

En situasjon vi helt klart kan kjenne oss igjen i! 

 

Et bilde sier mer en tusen ord, ingen tvil om at dette bilde kunne vært oss. 

 

Grunnen til at jeg bare legger ut bilder i dag! 

 

Et kjent problem på jobben! Hvor mange ganger har jeg ikke trippet rundt skriveren med et øye på klokken, klar for å kaste meg ut døren. 

 

Linda, det her kunne vært oss en lørdagskveld! 

 

Tenk hvor forundret du ville blitt om du oppdaget de der under en fisketur! 


 

Kjenner panikken tar meg!

 

Følte meg plutselig veldig skyldig, i alle fall når jeg tenker tilbake på tennårene! 

 

"Jævla morgenfuggel!"


 

Hæ? Er det ikke slik man trener liksom? 

 

Kjenner pulsen stiger bare av å se på bildet! 

 

Mistenker at det ikke egentlig er sjokoladepålegg som er problemet..

 

 

Advarsel til alle som ønsker å jobbe i helsevesenet!

Om du trodde jeg skulle komme med noen nøye utvalgte ord om hvor jævlig det er å jobbe innen helsesektoren er dette feil innlegg for deg, i dag skal jeg skrive om hvor miljøskadet du blir av arbeidet. Spesielt om du jobber på "gulvet". 

1. Frukt.

Om du elsker frukt og ønsker at ditt forhold til denne matsorten skal forbli uforstyret må du for all del ikke gå inn i jobben som helsearbeider! For med det samme du setter dine ben innenfor døren vil du lære at avføring måles i frukt. "I dag kom det et eple ut!" "På tide å sette inn tiltak, kom bare noe druer ut!"

2. Avføring.

Om du ønsker å konsentrere dine tanker om avføring når du sitter på toalettet, og ikke ellers vil du fort få problemer. Etter noen runder innom rumpevask bryr du deg ikke så alt for mye om hva andre gjør når du velger å snakke om avføring, det blir rett og slett like normalt som været. Nå kan dette føre til litt småkjedelige situasjoner under søndagsmiddagen med familien. Ta denne for eksempel, som mamma syntes var direkte ubehagelig og jeg ganske festlig. ?En gang jeg jobbet på sykehuset fikk vi en telefon fra naboavdelingen, de kunne fortelle at det lå et eller annet i vinduskarmen vår, i niende etg. De var litt bekymret for at noen av våre pasienter hadde mistet ut noe, eller at det lå en død fugl der å råtnet. Dette måtte vi selvfølgelig sjekke, og i vinduskarmen lå det et enormt eple og ventet på oss. (Les punkt.1) Nå er det ikke dirkete lett å få noe ut vinduene, og hvordan en skrøpelig eldre person hadde klart å klatre opp i vinduskarmen og dytte ut en bæsj uten at noen oppdaget det er ganske vanskelig å forstå. Rommet var tomt når det ble oppdaget, og siden klumpen var større en småfuglene måtte den altså stamme fra noen på innsiden. Meget komisk å se for seg en småfugl legge en ordentlig kabel!? (Om du ler litt nå er du helt klart i faresonen for å gå i fellen, du er på god vei å bli miljøskadet!) 

3. Telefonbruk. 

Du vil aldri kunne ta telefon på en normal måte igjen, og en automatisk telefonsvarer vil feste seg i hode ditt for bestandig. På de fleste plasser jeg har jobbet har det vært en telefon som ringte, og på alle plassene har samtalen startet slik: ?Hei, du snakker med Yvonne på barneboligen, eller sykehuset, eller avdelingen.? Dette glemmer jeg ikke av når jeg kommer hjem. Så det hender ganske ofte at jeg får høre ?Så bra at du husker hva du heter og hvor du jobber, men det holder at du svarer hei når jeg ringer til din personlige telefon!? Minnes også en gang mamma kunne fortelle meg at hun viste hva jeg het siden det var hun som gav meg navnet mitt.  

4. Dokumentering.

Om du skulle jobbe på en avdeling der det deles ut medisin, vil du oppdage at det er ganske strenge regler for dette, blant annet signering. Alt skal signeres for, og etter hvert blir det en innarbeidet vane. For eksempel ba jeg min bedre halvdel signere for at medisin var gitt her om kvelden, han så på meg som noe som hadde ramlet ned fra månen. Jeg har også store problemer når jeg skal skrive beskjeder til skole eller barnehage. Og når jeg skal gi beskjed om sykdom får jeg ofte lyst til å skrive noe slikt. ?Bruker hadde 38,9 i temp u.arm klokken 0630. Tydelig smertepåvirket, hoste med gult slim. Holdes hjemme i dag.? Samme problemet blir når jeg skal ha barnevakt, og da hender det at jeg ramler ut med dette ?Avføring x2 str plomme, spist 2skiver brød, drukket 300ml melk. Lekt med biler, samt lego.? 

5. Nakenhet.

Om du er av den typen som liker å under deg over hvordan andre ser ut under klærne sine bør du helt klart styre unna plasser som eldrehjem. Her vil du få et ganske realistisk bilde av hva en normal kropp er. For etter noen runder med kroppsvask, vil du stort sett se for deg hengepupper og løshud. Du vil også bli litt rundere i kantene når det kommer til om det er greit å være naken eller ikke. Vær spesielt obs på dette om du bor i samme hjem som tenåringer, som gjerne drar med seg venner hjem. De vil mest sannsynlig dø av skam om du vadrer rundt i undertøy en mandag formiddag. (Men om du har bikini på burde det gå greit, men undertøy er helt klart ?fyfy?!) 

6. Fysisk berøring. 

En ting vi som jobber med mennesker ofte gjør er å ta på andre, stryke dem på armen eller over håret. Dette kan ta seg ganske dårlig ut om du gjøre det på en uheldig forbipaserende som du spør om tiden fra, eller ber om en vei beskrivelse. Så selv om du stryker barnet du jobber med over håret, betyr det altså ikke at det er lov å gjøre det samme om du hilser på politiet en lørdagskveld på byen. 

Nå kunne jeg sikkert skrevet en hel del mer en dette, men siden alle mine år som omsorgsarbeider har satt sine spor så jeg ser ikke helt hva som er miljøskade og hva som faktisk er mine litt unormale personlige trekk. 

 
(Et eple, av den spiselige typen!)

Men om du synes at det jeg har skrevet over er skrekkelig lesing bør du helt klart holde deg unna omsorgsyrket, hvis ikke er det grønt lys og du kan med glede gå inn i en fantastisk verden med mange unike mennesker, for miljøskadene vil ikke plage deg. Det er alle andre som blir småflaue over din oppførsel?

#bloggtips #helse #sykdom #omsorgsarbeider #sykepleier #miljøarbeider #fagarbeider #miljøterapaut #avføring #humor #miljøskade

Ferieslutt, barnehage og flaue samtaler.

Det er alltid like spennende hva barna velger å fortelle om når de ankommer barnehagen etter en ferie med foreldrene. Og siden jeg liker å være forbered på litt flaue samtaler, så har nå funnet ut hva minstemann i familien kan finne på å si. 

 

«Mamma viste rumpen på butikken!» 

Jeg ser for meg at de som jobber i barnehagen automatisk vil tenke at her er det noe muffins, hvordan mor er det vel som blotter seg på butikken? Det som egentlig hendte var at minstemann brukte meg som klatrestativ, når jeg hadde på meg en bukse uten barnesikring...

 

«Bestefar drikker BARE øl, hele tiden!» 

Joda, bestefar drikker øl, men lagt fra hele tiden. Men ordet øl er tydeligvis veldig morsomt, så da er både kaffe, melk og brus omdøpt til det. 

 

«Jeg har drukket masse øl i ferien» 

Å heregud, jeg håper virkelig at han ikke sier dette. Vi gir ikke barna våre øl, og vi drikker det heller ikke selv i nærheten av dem. Så jeg vet ærlig talt ikke hvor han lært seg dette!

 

«Mamma slår pappa!»

Joda, det er sant som han sier, men jeg håper at han tar med det om at jeg klappet han på ryggen for å redde han fra en blodtørstig mygg. Jeg er altså ikke en mannemishandler. 

 

«Vi kjørte like fort som en racerbil på ferie, kjempekjempefort» 

Ja og nei, vi kjørte like fort som en, men den lå altså etter fartsgrensen på en vei med 2 felt. Så for minstemann betyr det at vi kjørte like fort som den, og alle vet jo at racerbiler aldri kjører sakte. 

 

« Vi var bare på butikker hele ferien!» 

Nåja, vi var innom mange butikker, men hadde godt tid til andre ting også. Men ifølge begge mine sønner er en butikk litt for mye. (Og det ble kanskje litt mange skobutikker, det må jeg innrømme!)

 

« Helvetes mannskit!»

Dette er noen veldig populære ord, som kanskje ikke egner seg for en barnemunn, eller noen andre for den saks skyld. Men nå har det seg slik at pappaen var litt uheldig i et sekund av ubetenksomhet, da han slo seg. Men andre ord er det ikke jeg som må ta skylden for dette, denne gangen. 

 

« Jeg var flink å vaske tisseluren og ballan!» 

Ser hvor tvilsomt dette høres ut, og må bare minne på at vi har en sønn til. Som har lært lillebroren hva de ulike kroppsdelene heter, både hode, armer, mage, bein osv, men minstemann velger altså å huske på tisseluren og ballene. (Som han så pent kaller dem, flaks han ikke har lært noen andre ord for dem enda!) Så når han vasker seg vil han selvfølgelig nevne alle kroppsdelene, en god øvelse med tanke på språkstrening.

 

«Det går å spise kyllingrumpehull!»

Neineinei, jeg skal aldri glemme å gjemme FHM eller andre blader som ikke passer seg for barn igjen. Spesielt ikke når storebror er hjemme og skal være flink å lese til lillebroren! Og jeg håper inderlig at han ikke husker noen av de andre tingene i bladet.

 

«Mamma så på en naken dame som viste tishønsen sin på TV»

Denne kan også virke litt mistenkelig, med det har seg altså slik at jeg så på en program om fødseler, selv om det ikke høres slik ut. Satser på at han husker å si at det kom en baby ut av damen. (Håper at DET er en ting som er greit for en treåring å vite, han virket i alle fall ikke ille berørt av denne opplevelsen...)

 

Så får jeg bare håpe han heller velger å snakke om når vi var på stranden, på tivoli eller når vi spiste is. Men kjenner jeg min sønn rett vil han ikke gjøre det...

 

(PS. Jeg lover å skrive en oppdatering etterhvert som jeg må ta disse samtalene med de ansatte i barnehagen!)

 


 

"Mamma sover bare ute!"

Bilde fra dagens forsøk på å sole meg, og også grunnen til at kroppen min ikke har fått særlig med brunfarge etter mye sol i sommer! Treåringen syntes jeg skulle ha teppe på når jeg skulle sove, for når man ligger med øynene igjen sover man!

Hvordan få en velykket 17mai.

Hvordan få en velykket 17mai. 

 

Vår største frykt er at noe skal komme i veien for den fanastiske feiringen vi gjør hver 17mai. Dette er en stor dag for det norske folk, og vi ser jo helst at vi er klare og i form til å delta! Men svært mange blir rammet av sykdom, uvær og andre ubehageligheter. Så før neste års feiring er det noen små ting du kan gjøre for at dagen skal bli perfekt. 

 

Hvordan unngå sykdom. To uker før den store dagen skal du isolere deg inne, og all kontakt med andre må foregå over telefon eller nett. (Pass opp for datavirus, de kan også være svært ubehagelige!) Om du har barn må samme prosedyren følges med dem, og pass gjerne på at de er på hvert sitt rom, sån i tilfelle de allerede er smitte av noen lumske bakterier eller virus. (Husk å handle inn forsyninger så dere ikke blir uten mat, det kan også føre til sykdom. ) Det er svært viktig å unngå plasser som skole/barnehage og legekontor i disse periodene, der finner du mest smitte. 

 

Flekker på penklærne. Det sier seg selv at det er lurt å sjekke klærne før de skal brukes,  og lag deg gjerne en alarm som minner deg på at du skal gjøre dette minst tre dager før den store dagen. Da vil du ha tid til å vaske/stryke eller kjøpe nye. Eller så kan du jo ha flere alternativer som du henger opp inne i en lukket pose som er vanntett. (Men dette passer best for dem som har mye plass og mye penger. De fleste har vel bare råd til en bunad...)

 

Dårlig hårdag. Denne kan virkelig gjøre dagen sur, og mitt beste råd er å enten klippe bort alt håret eller kjøpe en lue som står i stil til penklærne. (Stor fordel for oss som bor i nord som ofte har det svært kaldt, vi kan bruke lue uten at noen ser rart på oss.)

 

Mas fra oppspilte barn. Ta ut masse småpenger, disse gir du ut gjennom hele dagen slik at de aldri blir fri, så hver gang du ser at de er på tur å mase stikker du til dem en 10kroning. (Desverre kan dette bli veldig dyrt, så alternativet er øreplugger til deg selv!Men det er litt upraktisk med tanke på at du ikke hører andre heller.) 

 

Været. Det er fint lite vi kan gjøre med været, men det du kan gjøre er å kjøpe inn solkrem, paraply, vinterkåpe, støvler, vinterdress og en tynn sommerkjole. Da burde du være forberedt på det meste! Om det er mye vind vil jeg anbefale bukse for alle som planlegger sommerkjoler...det ville være usedvanlig flaut å vise trusen til alle rundt deg, når vinden tar ekstra tak for å gjøre dagen din dårlig.

 

For alle oss som ikke liker styret og folkemengden og mest feirer for å glede ungene. Ta ut 300kr til hver unge, og si at om dere kan dra bort denne dagen kan de få dette i betaling. (Dra gjerne ut av byen til en plass det er lite folk!) Jeg kan garantere at denne summen er svært fristende og de at de føler at de gjør tidenes beste kupp. (Og det beste av alt, du tjener på det, for iløpet av en slik dag bruker du som regel mye mer på hver unge en det du bestikker dem med som en engangssum.) 

 




 

Så uansett hvordan du velger å feire, kan dagen bli svært god! Lykke til! 

 

Hvordan se bra ut naken!?

 

Det sier seg egentlig selv hva du må gjøre, men for den glemske delen av befolkningen velger jeg å skrive det ned. (Meg inkl.) 

 




 Det første du må gjøre er å kle av deg alle klærne, om du har dem på deg er du ikke naken, og kan heller ikke se bra ut naken. 

 




Husk å ta bort lo fra navel, tær og andre kroppsdeler der det samler seg, ellers vil du se ekkel ut naken. (Spesielt om du har navelæsj!) 

 



Så må du ta deg en dusj, ellers vil alle fluene stjele oppmerksomheten ifra deg. (Og de fleste av oss vil vel se bra ut naken for å få oppmerksomhet.)

 




Det er en fordel å ha lyset på, for det er et fåtall som faktisk kan se i mørke, og jeg regner med at det er oppmerksomhet fra mennesker du vil ha. Ikke ulv, katt eller andre dyr. 

 



(Du kan evt sjekke om den som skal se deg har mørkekamera, men de fleste går vel ikke rundt med dette og ikke er det så lurt å bli filmet naken heller. Du vil ikke risikere at filmen får mer oppmerksomhet en deg.) 

 



Du kan godt ha litt hårvekst, men husk at om du er dekket av en jungel må du tynne ut skogen. (Ellers får vi samme problemet som med klærne.) 

 

Så er det bare å vandre rundt, for uansett hva du selv synes om kroppen din vil det alltid være noen som synes den ser bra ut! Lik og del innlegget så flest mulig vil huske dette, nå som vi står foran en ny sommersesong!

 



(Men for all del, husk å fjerne navleloet, da vil alltid noen sikle når de ser deg!)

 

(Bildene er funnet på google.)

"Jeg husker ikke"

Om du selv har barn vet du hva jeg snakker om og føler det kanskje en smule igjen, om det er en av de som enda ikke har kommet så langt vil jeg anbefale deg å huske dette. For det kan være kjekt å ha med seg den dagen du skal passe på et barn. 

 

Barn er født med selektiv hukommelse, de husker bare nøyaktig det som passer dem, og ingen ting annet. Det er derfor det alltid mangler votter, sokker, bukser, uteklær, blyanter, matbokser og viktige papirer etter en dag på skolen. Om noen har gjort noe galt hjemme, har de også glemt hvem det er. I noen tilfeller prøver de gjerne å huske, og du får som svar at det var julenissen eller «monster» under senga. Som da jeg oppdaget at noen hadde dekorert veggen og kjøkkenbordet med tusj. (Begge var skyldige, men selvfølgelig husket de det ikke. ) 

 

En annen ting de alltid glemmer er husreglene, for hvem i alle dager kan huske at det bare er på lørdager vi spsier sjokolade? Og det er heller ikke så lett å huske at vi går inne og ikke springer, pluss at ropestemmen hørere til ute. Når vi minner dem på dette, får vi alltid til svar at det hadde de glemt. 

 

De husker heller ikke å vaske fingrene når de har vært på do. Og dette til tross for at vi har passet på at de gjorde dette daglig fra den første gangen de satt på potte/do. Ikke engang trusselbilder som viser søte små bakterier som kryper på fingeren etter et dobesøk hjelper på husken. 

 

Leksene er også veldig vanskelig å få med seg, og om lærerne er så lure at de gir huskelekse kan det være sikker på at 90prosent av klassen har glemt hva det var før de gikk ut av klasserommet. Og uansett hvor mye jeg lokker og lurere, så husker han aldri hva leksene var. 

 

Men så kommer vi til de tingene de alltid husker. Som da jeg med et uhell en kaotisk og slitsom morgen sa til minstemann at han skulle få sjokolade etter middag, om han tok på seg alle klærne uten å krangle og at han hadde på de skoene jeg bestemte. (Joggesko er sjeldent lurt midt på vinteren...) DA husket han veldig godt hva jeg hadde sagt, og etter middag måtte jeg finne frem den siste rest av sjokoladen min. De husker også om du kommer med utsagn som « Når du blir fire år kan du få lov til...» OG på nøyaktig fireårsdagen står du der, rød i kinnene og må innse at du har lovet minstemann at han skal få barbere seg selv...De husker også hvis du lover dem premie, gaver eller andre ting de liker godt, og slikt glemmer de aldri. 

 

Og unger er smarte, så de spør deg gjerne om ting når du er litt opptatt med andre ting, som facebook eller nettavisen eller en tvserie du ikke har sett på lenge. Så legger de inn et spørsmål i en ganske uskyldig setning, og du svarer «hmmm, jaaaaa....» Ungen springer bort veldig fornøyd, og nøyaktig en uke etterpå lurer de på om du husket å kjøpe dem det nye spillet som hadde lanseringsdato denne dagen. Når du ganske forundret sier «hæææ?» Kan de fortelle med nøyaktige tidspunkt, når du lovet hva. 

 





Dagens ungdom!

Når du kommer inn på et venterom, forventer du at det skal være mulig og sitte å vente. Og som regeler er det godt med sitteplasser, alt ettersom hvordan type venterom du er på.  Ventestolens kvalitet avhenger også av hva formålet med ventingen er, og hvordan type tjeneste du skal ha. 

 

På venterommet til den kommunale legevakten finner du rader av benker, som gir en svært ubehagelig tresmak i baken. Og du må også beregne å sitte svært tett inntil vilt fremmede og syke mennesker. (Ikke spesielt fristende med tanke på hva som kan feile dem og hvor smittsomt det kan være!) Men det kommer litt an på hvor mange som trenger legehjelp der og da. Grunnen til at stolene er så ubehagelige er fordi de ønsker å skremme  bort alle som ikke er livstruende syk. Derfor passer de også på at det skal være ekstra lang ventetid, gjerne noen timer. (Som regel har de nesten dødsyke blitt lei innen den tid, og tatt veien hjem.) 

 

Kommer du inn på din private tannklinikk er det behagelige og separate stoler, slik at du ikke trenger sitte klistret inntil fremmede mennesker som rister av nervøsitet. (Tannlegen håper at så lenge vi sitter i hver vår stol, smitter ikke nervøsiteten like mye og vi er relativt rolige når vi skal behandles. Og det sier seg selv at du gjerne blir litt ekstra stresset når du skal være kroppsnær med en fremmed...) Det er også mange stoler, og gjerne flere en de som jobber der. Med andre ord trenger du ikke være redd for å bli stående de 2-5min du må vente på tur. 

 

På offentlige kontorer som NAV og skatteetaten er det også godt med stoler, og her kan du gjerne velge mellom intime benker og separate stoler. Såfremst det ikke er alt for mange som venter på tur. Sittekvaliteten varier ganske mye, og jeg må ærlig talt si at jeg tror det er en tilfeldighet hvilken stoler som havner der. 

 

Når du kommer inn til manuellterapi/fysioterapi er det gjerne satt opp like mange stoler som det er behandlere, og de er også separate. Dette er noe som kan skape store utfordringer, for det har seg slik at på disse plassene samler «veskedamene» seg, de som trenger en stol til seg selv og en til vesken sin. (Uansett størrelse og fasong.) Vanligvis ville jo de fleste av oss flytte bagasjen, slik at den nyankommene kan sette seg på stolen. Men ikke disse damene, de eier nemlig begge stolene og har ingen plan om å ta hensyn til den tilsynelatende «friske» ungjenten som kommer inn. Som regeler har jeg opplevd at de som havner i denne gruppen mennesker er litt eldre damer, som gjerne lukter surt og har et skulende blikk over ukebladet de nettopp har revet ut et ark fra.Damene er ofte lett på bena, og har som regel ingen problmer med å verken stå eller gå, og uansett hvor mye andre trenger stolene mer en dem, deler de ikke. De utstråler fiendlighet, og gjør at alle i rommet får det ubehagelig. Og gjerne er de først å rope ut «Dagens ungdom, håpløse og med dårlig oppdragelse, fy og fy!» og jeg må for all del ikke glemme det lille snøftet de kommer med når de ser noe de er misfornøyd med.

 

Ironisk, ettersom det er disse som er alle de overnevnte tingene. Jeg har aldri opplevd en såkalt ungdom som okkuperte en ekstra stol på denne måten, og som regel er de alltid så høflige at de reiser seg om det skulle komme noen som trenger stolen mer en dem. De smiler og stjeler i alle fall ikke ark fra ukebladene som er ment å brukes av alle som besøker venterommet. 

 

Når du opplever dette har du noen få alternativer til hva du kan gjøre, og det avhenger litt av hvor irritert du blir. Den første muligheten er å sette deg på fangert til damen, eller på vesken. (Men vær obs på at den kan inneholde strikkepinner, noe som er svært smertefult å få opp i rumpen.) Den andre muligheten er å spørre høflig om hun kan flytte vesken, men i de fleste tilfellene må du nesten regne med at hun ignorere deg og later som at hun har dårlig hørsel. Den siste muligheten er å stå å vente, uansett hvor vondt det gjør i kroppen din. Så får du heller krysse fingrene for at terapauten er fort ferdig og at du slipper bort i fra udyret som sitter der og forurenser resten av rommet. 


Jævla legokloss!

Noen dager hadde det vært best å holde sengen, ikke for min egen del men for alle andre som er nødt til å sosialisere seg med meg. For etter en natt med to unger som har funnet ut at de skal være våkene, er jeg trøtt og grinete. Vanligvis er det bare minstemann som våkner og krever mammas oppmerksomhet, noe jeg er ganske vant til etter tre år. Men når storebroren også finner ut at han skal våkne, utenom tidspunktene til broren blir det mer krevende. Så etter fire-fem runder med jeg må på do, jeg er tørst, jeg er redd, jeg får ikke sove osv mistet jeg mote, men siden jeg ikke hadde muligheten til å krype under sengen å gjemme meg, holdt jeg ut. Å med det samme storebror sovnet, så fant minstemann ut at han skulle våkne, og vi hadde det gående igjen. Så til sammen har jeg vel kanskje sovet fire timer, noe som danner et dårlig grunnlag for resten av dagen. 

Og du vet at det blir en dårlig dag med det samme du åpner øynene, og det hele forsterkes når du går ut av sengen og trår på en legokloss. (Som egentlig er strengt forbudt å drasse inn på mamma og pappas soverom...) Jeg hinker ut av soverommet og lirer av meg noen gloser som overhode ikke passer for en småbarnsmamma. Det jævla lille torturinstrumente skulle vært ulovlig, for jeg kan ikke tenke meg til noe som er værre. (Velger å ignorere tanken om at avbrutt søvn er en godt kjent måte å torturere folk på..)

Når jeg endelig når badedøren oppdager jeg at den er åpen, noe som betyr iskaldt bad. Og jeg kjenner frustrasjon vokse innerst inne i magen, for nå blir i alle fall dagen et mareritt. Jeg har fortsatt ikke fått opp øynene såpas mye at jeg oppdager vannet på doringen, så jeg slenger meg ned og aner fred og ingen fare. Jeg kjenner det våte, og tenker automatisk at en av guttene har vært uheldige. (Jeg sjekket etterpå, det var vann etter en aldri så liten "vannlekasje" fra vasken. Minstemann har funnet ut at han skulle stelle seg selv, og har lekt med vaskeklut og vann...du kan tenke deg til skadeomfanget om du har vært i nærheten av en aktiv treåring som skal gjøre alt selv!) 

Så etter et kaldt og vått dobesøk finner jeg frem dagens antrekk, og for å si det sån jeg havner ikke i et moteblad med det første. Jeg river ut den føste treningsbuksen jeg ser fra skapet, pluss skjorten som ligger øverst. Så får det bare være at fargene ikke stemmer. Ikke verdens fineste klær vil klare å forbedre humøret mitt. 

Jeg tasser ut i stuen, og oppdager at nå er regnet kommet. Og selvfølgelig har jeg mange ting jeg må gjøre på dagen i dag, noe som mest sannynlig betyr at jeg vil trø meg våt i løpet av dagen. For støvler blir for kaldt, og de andre skoene synes det er helt greit å slippe inn vann. Og jeg skal ikke bynne på katastrofen som venter meg når guttene skal hentes, for desverre lages ikke uteklærne for at de skal tåle ekte nord-norsk vinter. Så i kveld vil bade være fylt av våte, stinkende uteklær. 

Etter de vanlige diskusjonene om matpakker, påkledning og div andre verdensproblemer er guttene klare. Og jeg sender dem med pappaen, så får han levere i dag. Ikke snakk om at jeg vil møte på noen andre en de i familien de neste timene, så ondskapsfull er jeg ikke. Jeg skal synke ned i sofaen og småsove litt før jeg må gjøre meg klar til møte litt senere, med en boks cola og macen i fanget. 

 

Ånei, mer snø!

I dag regner det ute, ifølge været som var meldt i går. Men jeg selv tror det heter snø og vind! Så legger ut et bilde av synet som møtte oss når vi skulle ut døren i dag...

Så da var det bare å lete etter spaden, og hive unna. Noe som kan være svært vanskelig ti min etter at vi er våknet. For av alle ting forsov vi oss, noe jeg trodde var teknisk umulig med to barn i huset. Så om du har barn selv kan du tenke deg kaoset. Klær som flyger alle veier, matpakker som skal smøres og unger som springer i alle retninger. Rett og slett hverdagsgøy!? (Jeg prøver i det minste å være positiv!)

Som du ser har vinden laget ekstrajobb til meg, vanligvis kommer det aldri snø inn mot ytterdøren. Så når vi åpnet den ramlet det snø inn, noe jeg er svært misfornøyd med. Måtte våren komme, fort!

Hva betyr egentlig sol, jeg er forvirret!

Nå er jeg helt sikker på at noen har hatt det veldig morsomt når de lærte meg hva de ulike værtypene heter, eller så snakker metrologer et annet språk en oss. 

Til i dag var det meldt sol. Så solbrillene var lagt frem på nattbordet og jeg var klar for å ha den tynne ullhuen på meg, og bare den tykke vinterjakken på vei ut for å hente posten. Og med godt mot og en drøm om å få litt d-vitamintilskud, som jeg for tiden er serdeles underernært på åpnet jeg ytterdøren. Og hva møter meg? (Jeg er litt usikker hva jeg skal skrive her, for jeg er veldig forvirret med tanke på hva typen vær egentlig heter...) Jeg tror det er snø og vind som møter meg, i alle fall ramler det mye hvit ned fra himmeln, og det fyker rundt. Jeg snur, går inn å kler på meg den tykke luen, en ekstra jakke og vinterbuksen. Har ingen planer om å bli funnet livløs på vei til postkassen. "Kvinne funnet livløs ved postkasse, hun hadde solbriller på!". Jeg tasser ut og prøver å se opp mot himmelen, ingen stor gul kule der, bare masse hvite støvkorn som treffer meg i øyet. 

Vel inne igjen setter jeg meg ned for å lese nettavisene, og oppdager en artikkel om været. Og der meldes det om store mengder nedbør, også kaldt regn på metrologenes talemåte. Det betyr med andre ord at vi får det ekstremt glatt, slafsete og vått de neste dagene. Og verst av alt, den snøen vi ikke har ryddet av tak, boder og veranda må bort, helst før regnet setter inn. Vekten vil garantert bli det dobbelte med disse små vanndråpene som ramler fra himmelen, og jeg vil helst sitte med taket over hode, ikke på hode. Men jeg er litt usikker, for hva om det ikke blir regn? Kan jeg da utsette den dumme snøryddingen til i morgen, for jeg har overhode ikke lyst til å krype opp på taket i dag. (Og garantert ikke i morgen heller...) 

Og igjen spør jeg, hvem i helvete er det som sitter å bestemmer at vi må ha så jævlig dårlig vær? Kan vi ikke til en forandring slippe unna? Faens jævelskap! 

Men tilbake til metrologene, hvorfor kan vi ikke samkjøre ordene våre slik at vi faktisk kan tolke værmeldingen på rett måte? Det er ikke lenge siden det ble meldt om ekstremvær og at alle burde holde seg inne. Men hva opplevde vi? Joda, noen få snøkorn og frisk bris. (Og jeg snakker om før vi fikk de enorme mengdene snø som vi har nå...)

Jeg har også registert at det ofte meldes om vår og sommer, gjerne to ganger i året, men har enda ikke opplevd dette! For ikke snakk om at regn og maks 10 grader er sommer, og når det er vår forventer jeg hestehov ute, ikke snø og enorme hvite fjell uansett hvor jeg snur meg. 

Så siden jeg stort sett bare blir forvirret av værmeldingen, velger jeg å holde meg borte fra denne. Og har derfor en bønn om at lokalavisene lar være å publisere artikler ang morgendagens værtype. (For unasett hvor mye jeg prøver å holde meg borte fra disse, må jeg trykke meg inn på dem, og får falske forhåpninger.)

 

Nå vet jeg hvorfor det er helt umulig å pynte barnet!

Jeg har alltid lurt på hvordan i alle dager penklærne kan se så fine ut på på utstillingsdukkene, og hvorfor det alltid er en kamp for å få dem på ungene. For ikke snakk om at de vil pynte seg frivillig, såfremst det ikke er hverdag og de egentlig bare kan gå i joggebukser som grenser til utvasket. Og nesten hver gang jeg klarer å tvinge dem i klærne, revner en søm eller det faller av en knapp. Men i går så jeg hvordan det er meningen at klærne skal brukes, du skal nemlig ha barn uten hode og med armer som kan demonteres ved påkledning. For mens jeg satt og drakk kaffe kom butikkdamen og tok en kjole av den ene dukken, og for å få dette til tok hun av armene. Så nå er spørsmålet mitt, hvordan i alle dager har klesprodusentene funnet på dette? Har de ikke barn selv, eller har de funnet en ny måte og produsere dem på. Og det er jo klart at klærne holder seg veldig fine, ettersom dukkene står helt i ro. Så jeg tenker at bilde under ilustrere en barnebursdag med aktiviteter som "hvem kan stå stille lengst" og "hvem kan stå enda litt lenger i ro!".  

Men jeg skal innrømme at jeg får frysninger av oppstillingen, for med den livlige fantasien min tenker jeg automatisk at det er barn som står der. Og da blir det jo plutselig en veldig grotesk og ekkel forestilling, for jeg kan umulig tro at noen synes det er underholdene og se barn uten hoder. Så reklamen slår helt feil ut for min del, ikke snakk om at jeg vil kjøpe klær jeg asosierer med hodeløse mennesker. 

En annen ting som slo meg er at de har "sommer" klær på dukkene, burde de ikke ta litt mer hensyn til at vi enda har vinter i flere måneder? Om jeg hadde klart å få dette på ungene ville de garantert fryse fast med det samme ytterdøren går opp, og de ville mest sannysnlig ringt etter noen i hvit frakk som kunne hente moren sin. For ikke snakk om at noen med sine fulle fem ville ha så lite klær på ungene vinterstid. (Selv ikke når 3åringen trasser og innsisterer på at det er badebukse som er dagens antrekk, for "trassalderen" kan få de fleste fornuftinge voksene vippet av pinnen!)  

 

Ånei, er jeg blitt voksen?

Fredagskveld, barnefri og ingen planer. Facebook måtte inspiseres og jeg oppdager at jeg er på tur og poste min andre status i dag! Katastrofe, nå er vi virkelig ute å kjører. Jeg holder på å bli gammel, til tross for at jeg ser ut som en småjente under 15 år. (Les: http://steinihavet.blogg.no/1364112452_ser_jeg_ut_som_en_15r.html) Hva har hendt med det sosiale livet vi en gang hadde, der vi alltid var på farten og benyttet hver eneste mulighet til litt sosial stimuli? Hvor er ønsket om en ekte bygdefest blitt av og hvorfor føler jeg ingen panikk over at vi bare kan synke ned i sofaen og gjøre ingen ting? 

Svaret er enkelt, vi er enten så bedøvd av søvnmangel at vi har mistet våre normale følelser eller så er vi rett og slett kommet over i gruppen "voksen". Og den siste biten bekymrer meg, for i mitt hode er det en del kategorier du må oppfylle for å kunne være dette. 

1. Du må eie og kjøre bil. 

2. Du må eie hus.

3. Du må ha 1 eller flere unger.

4. Du må drikke svart kaffe hver morgen.

5. Du må passe på at du ser nyheten og distriksnyheten hver dag. Samt være fult oppdatert på været. 

6. Du må like å stå opp før klokken 07:00 og helst bør du være i seng til 22:00.

Og siden jeg kun kan krysse av på 1 og 3, er det ganske sannsynlig at det er søvnmangelen som er skyld i at vårt sosiale liv er ruinert.  (Men bekymringen ligger der og ulmer, og jeg skal følge nøye med om jeg etter hvert vil gjøre noen av de andre tingene på listen...) For jeg har faktisk ingen behov for å være voksen, jeg vil heller være en ansvarlig ungdom som forsatt kan regnes som litt tøff når jeg kjørere rundt i den fine BMWen min og spiller listemusikk. (Jada, vet at det høres utrolig teit ut at en 26åring har slike ønsker, men det har liksom vært drømmen siden jeg var 10-12år! Og som det sies, du skal alltid strekke deg mot drømmene dine. )  Jeg vil helst se at ungene ser på meg som en ung og bare litt streng mamma, som ikke blir lagret som "gamla" på telefon når de en dag får dette. Selv om jeg sa da jeg var 16 at om ti år er jeg voksen, har jeg ombestemt meg. Så om du spør meg igjen om 10 år, er jeg sikkert voksen da;)

Ha en fin fredagskveld, for det skal jeg når jeg gjør ingenting og venter på at jeg kan gå å legge meg. For ingen ting er så fint som å sove hele natten og kunne ligge i sengen til langt ut på dagen i morgen.  

 

Snøbilder...sukk!

Siden snøen tar opp store deler av dagen har jeg ikke annet valg en å blogge om det. Siden jeg har sakt mitt om saken i et tidligere innlegg legger jeg ut bilder denne gangen.

Synet som møter meg når jeg går ut døra, spaden har til og med stilt seg opp til bruk. Vi er veldig samkjørte nå.

Utsikten mot bilen min, som vi forøvrig fikk hjem i dag. ( Den har koset seg inne hele påsken på verkstedet.)

Klesstativet mitt, tror bare jeg skal droppe tanken om å tørke klær ute de neste 2-3 mnd. Og enda er det meldt mer snø de neste ukene. Hurra for værgudene og nordnorge...

Og til slutt den fantastiske utsikten, vurderer å pynte inne i snøhulen. Fordelen med null utsyn er at ingen ser inn heller. Så om vi skulle ønske kan vi gå rundt uten klær, og problemet med tørkeplass til klærne er løst.

Jævla sny og faenskap!

Først vil vil æ advare mot at det her innlegget e skrevet på ekte nordnorsk og om du har et problem med det bør du gå videre ganske så fort. Så vil æ medele at æ skriv det kun for å syte og klage, før nu e æ dritlei sny og jævelskap som ramle ned fra himmeln. Så om du ikke vil høre min lille klage om været e det her garantert feil innlegg før dæ. 

Så vil æ si at du bare kan drite i å kommentere om du ikke e enig med mæ, før æ vil garantert svare på en frekk og uhøflig måte. Før når været e som nu, blir æ dritsur og vanskelig å ha med å gjøre. Om du kommentere at du e enig, e du hjertlig velkommen til støtte opp om den fanastiske sutringa mi. 

Det første vi ser når vi legg oss e sny, og det første vi ser e enda større menga. Æ sku faen mæ tru at himmeln prøvde å dumpe alt den jævla mannskiten på oss med vilje. Og æ kan ikke fatte å førstå kæm som i utgangspunkte fant ut at dem sku bosette sæ på en så idiotisk plass som det her. Tromsø e faen mæ værdens største snyhåll, og ikke helvet at snyen kan fordeles jevnt over hele vintern, som forøvrig vare i 9måna. Før jul ser vi kanskje to tre hvite snøkorn, og i januar ramle det ned et par til. Men så kommer februar å vi e rimelig lei vintern, å da sir det BANG. Himmeln åpne sæ å det kommer en enorm mengde på kort tid, så går det noen uke og skiten regne bort. Noe som betyr slaps, glatte veia og is. Så kommer mars og himmeln åpne sæ på nytt, men da vet vi også at den stakkars mengden som kom i februar e barnemat i forhold til ka vi vente oss. Men det e bare et helt vanlig år, så kommer de tidene der mengden blir ekstrem i nordnorsk målestokk. Da snakke æ om en 2-3meter sny i døgnet. (Mulig mengden ikke stemme helt, men det føles faen mæ sån når vi må ut å måkke av take et par ganga i uka så det ikke skal klappe sammen. ) Hadde vi kunne pakka skiten og flytta hadde vi gjort det, men vi e desverre innesnød og har ingen mulighet å forlate området. 

Siden vi har god erfaring med veintern kan æ love dæ at utstyret e på plass, fres, spada til de ulike typan sny og ekstra mat og medsin i tilfelle vi blir innestengt over en lenger periode. (Når det kommer en meter sny om natta så e det faktisk umulig å få opp ytterdøra, uten å kravle ut av et vindu. Såfremst du bor i 2etg, for bor du i en kjeller e du fanga!) Takk og pris før telefon og internett så vi ikke daue av kjedsomhet. Tven gidde æ ikke ha på, før æ kan garantere at den kastes t vindue så fort våren kommer, før det eneste som vises omhandle "våren, pollen og gressbrann" sør i lande. Satans idiota som styre tvsendingen. (Det hende at det kommer et og anna innslag herifra, som når det går dødsras, og det e overhode ikke god underholdning.) 

Så har vi den fantastiske påska der det førventes at det skal være sol, bålkos og ferie, og æ lure på kas hjernedau person som fant på det der, før æ kan ikke huske ei eneste påske der vi faktisk va innom alle de delan. Dem kan heller bynne å asosiere påska med ras, store nedbørsmengda, stengte veia og minimalt med fri. Før selv om vi ikke e på det vanlige arbeide våres, kan æ garantere at vi står ute å måkke den jævla snyen unna før å ha rømningsveia 20tima i døgnet. Og de stakkars timan vi får med søvn så trur du faen ikke vi drømme om mannskiten som lave ned ute, og vi sku være så uheldig å drømme om nåkka anna går det takras. Å da kan æ garantere at både vi og ungan våkne, og det e like greit å ta mårra. 

Det e faktisk kommet så mye sny nu at ungan e lei, å det sir jo litt om mengden. Dem vil heller ligge inne og trille istedenfor å gå ut så fort dem får muligheten. Ikke engang de enorme snyhulen vi har lage e brukanes til lek, før snyen fylles like fort i dem som vi måkke dem opp. Ake kan vi bare glømme, før selv akebakkan e rasfarlig. 

Skal vi på bytur må vi gå midt i veien, før på samtlige hus e det så lange istappa at dem kan spidde ka det måtte være som e så uheldig å gå under dem. Og du kan jo være sikker på at du får takras i hode hvis du e så uheldig at du skal springe dæ inn på en butikk, såfremst dem ikke har klart å holde taket snøfritt. (Med andre ord umulig, ettersom skiten lave ned forter en vi klare å måkke.) Og parkere du bilen burde du ha søker på den, og spade med dæ. Før når du kommer tilbake kan æ garantere at den e innebrøyta, nedsnyd og umulig å finne. Se før dæ frustrasjon når vi må måkke frem to-tre bila før vi finn den rette. 

Etter et par uke med ekstreme mengda snykasting har æ så ondt i kroppen at æ vurdere å legge mæ under senga å daue! Det gjør ondt i hver lille muskel kroppen har, og kroppen prøve å tvinge mæ til å ligge helt musestille når den opdage at æ nærme mæ yttergangen før å finne frem uteklean.  Og æ gir mæ nu vel faen i kor godt trent æ blir, æ foretrekk faktisk å være utrent og smertfri...Det e faktisk så ille at æ snart kan gifte mæ med spaden sia æ ser den mer en kjæresten min, og æ gidde ikke engang bli sjalu over at han har et forhold med fresen. (Som forøvrig sa god natt i går, når det e helligdag og ingen mulighet for å få nye dela til den. Jævla dritt, kan dem ikke lage utstyr som tåle ekte vinter? ) 

Så nu går æ å trekk før gardinan, fyre så mye at vi får en sån passe god sommertempratur inne og kler på mæ bikinien æ kjøpte for 10år sia. Ettersom den ser ubrukt ut kan det så være at æ ikke har samme kroppen.

Æ håpe den jævla vintern e over snart eller at æ vinn såpas mye i lotto at vi kan ta første flyet sørover.

Snø,stengt vei og vannkopper!

Pga av ekstremt med snø, rasfare, stengt vei og vannkopper har jeg glimtet med mitt fravær de siste dagene. Men så fort følelsen i armene kommer tilbake skal du få full oppdatering om kaospåsken så langt. Ingen ting er så sjarmerende som nord norsk vinter!

Jeg ble den heldige vinneren av snøkasting fra verandaen, men om ikke annet så var det et glimt av sol ute. Håper jeg kan bevege armene mine i morgen, for da må hustaket ryddes...

Ser jeg ut som en 15åring??

Kollektivtransport, en prøvelse for de fleste, men jeg velger å tro at det er en litt større for oss som bor i nord! 

Jeg kan ikke skryte på meg å være typen som setter meg på en buss ofte, for her i nord er det det vi legger i begrepet kollektivtransport. Vi har verken tog eller trikk, og det går heller ikke buss hele døgnet. Så er du så uheldig at du skal noen plass når ikke bussene går, må du bergene å bruke usannsynlig mye penger på taxi. For her er det lange avstander, og en liten tur på butikken kan regnes som en ferietur...Og jeg skal ikke snakke om alle ulempene med to barn som skal leveres ulike plasser før klokken 0715 om morgenen, samt komme seg på jobb innen tidsfristen. OG for å gjøre alt mer komplisert går aldri bussene når de skal, oppførere seg som rattkjelker på veien og er generelt en arena for irritasjon og frustrasjon. 

Takk og pris for at jeg har lappen og bil, og at bilen starter når jeg har behov for det. 

Men så kommer det en dag innimellom, når jeg finner ut at jeg skal en plass og kjæresten bruker bilen. 

Jeg roter sammen småpenger, sjekker bussruten og springer det jag kan til bussholdeplassen. (Om jeg ikke rekker bussen må jeg vente alt for lenge på neste...)  

Etter en litt småglatt tur oppdager jeg at det var blitt veldig mye kaldere uten en det var på dagen, og jeg kjenner kulden krype gjennom vinterjakke/votter og tykke vintersko. 

Nå skulle bussen vært her, minuttene går og jeg fryser stadig mer. Hvorfor tok jeg ikke på meg kjeldress? (Kanskje fordi jeg tar buss så sjeldent at jeg ikke husker alle forsinkelsene!) Vi hørere noe nede i bakken, og konstanterer at bussen står fast. Selv om bakken ikke er spesielt bratt, klarer ikke de nye bybussene komme seg opp. 1cm snø og det er katastrofe for dem! 

15min etter at bussen skulle vært her kommer den endelig, og vi går inn på bussen. 

"Det skal være barnebillett ja?" 

Haken min faller ned på knærne, er bussmannen seriøs? Har han ikke sjekket synet sitt eller ser jeg ut som en 15åring, til tross for at jeg nærmer meg 30 med stormskritt? Jeg stortrer nei, selv om jeg i ettertid bare skulle sakt ja. For nå koster er bussbillett 40 kroner! Jeg bestemmer at jeg tar det postivt, kanskje jeg vil se ut som en 18åring når jeg er 40, og ifølge min mor vil alle det. 

Som beregnet ble ikke bussenturen spesielt behagelig, bussen oppførere seg som en rattkjelke og den har null veigrep. Jeg priser meg lykkelig når vi endelig går av bussen, vel fremme med målet. 

Heldigvis kunne vi bli kjørt hjem når vi var ferdig, jeg og venninna mi som ser ut som småpier, til tross for at det er lenge siden vi har vært små og uskyldig. 

 

Det lønner seg å følge reglene.

Det lønner seg ikke å lure seg til et lite glass brus bak ryggen til ungene, for om ikke de oppdager det kan du være sikker på et eller annet gjør at du ikke får nyte brusen. 

I dag har vært en lang dag, med mye mas og en febersyk meg. Så jeg tenkte som så at jeg skulle lure meg til et glass brus etter middagen, men siden regelen her i huset sier at vi ikke har lov å drikke dette i ukedagene, må det hende i det skjulte. Så jeg passet på å skru opp lyden på tven, stå med ryggen mot stua, snike ut brusflasken av kjøleskapet og finne frem en kopp (du kan ikke se hva som er oppi koppen, smart tenkte jeg...) .

Jeg sjenket brusen i glasset og lyttet, ingen tegn til at jeg var oppdaget. 

Og så ringte telefon, og i samme farten som jeg skulle snu meg etter telefon klarte jeg å tippe glasset. Å selvfølgelig måtte det renne ned bak stekovnen, for det er helt klart at når man gjør noe ulovlig så straffer det seg. 

Og for å gjøre det hele litt mer bittert, så var det tydeligvis telefonselgere som ringte, og la på med det samme jeg tok telefon. Dumme firmaer som ringer fra mobilnr. 

Siden jeg ikke kan skryte av at vi drar frem steikovnen å vasker bak den en gang i uken, vet jeg at det er MYE støv og mest sannsynlig andre ubestemelige ting bak den.  Så jeg finner frem bøtte og klut, og biter tennene sammen. Hvorfor kunne jeg ikke høre etter regelen jeg hadde laget meg selv, da kunne jeg spart meg vaskearbeidet i dag. (For i løpet av de neste ukene kan jeg nesten garantere at en av ungene klarer å tømme saft eller melk bak der...) 

Når jeg endelig hadde klart å dra frem steikovnen fant jeg noe som jeg tolker er solbærsirup, som hadde laget et pent mønster nedover steikovn og på gulvet. OG det var ikke lett å få bort, så det endte med at jeg lå på gulvet å skrapet bort størknet sirup.

Når jeg endelig var ferdig med vaskejobben slo tanken meg, at siden ungene får lov til å drikke brus når de er syke, så burde faktisk jeg også få lov...

hits