Gullkorn

Gullkorn fra familiemunn.

Ahh, hva er vel sommeren uten unger som brøler «Fy faen, æ daue!» så alle på campingplassen hører det i det han drefser opp døra på morgenen for å sjekke været, og varmen slår mot han. Han har glemt at vi bor i ei lita campingvogn, og at vi ikke trenger å rope til hverandre. 

Selvfølgelig følger han opp senere med å brøle «Hutt dæ vækk, før hælvette!» til faren, som står å snakker med noen søte eldre svensker. Beskjeden han fikk fra meg var å si pent til faren at nå var han klar å gå i dusjen. Jeg døde litt der, før jeg falt sammen i latter å håpet inderlig at ingen forsto hva pjokken sa. Men ettersom jeg hørte latterbrøl fra alle kanter tror jeg de fleste oppfattet betydningen av ordene. 

Nåja, språket retter seg etter hvert vil jeg tro, så lenge vi kan la være å kjefte eller le av han. I alle fall har eldstemann skjerpet seg, og bannes kun når han spenner i stolben. (Nesten?)


"Se der ligg du å han pappa!"

Ellers kom vi i dag til det punktet i ferien at vi voksene har fått nok av sure og utakknemlige unger som maser fra de slår opp øynene til de slokner, og muligens litt i søvne også. Så etter at mor trampende hadde tatt en timeout i dusjen, samlet vi sammen til familieråd i forteltet på campingvogna. Vel som de fleste vet er veggene tynne som tråder og samtlige i nærheten fikk høre mors småhissige beskjeder om hva som er akseptabel oppførsel og hvordan det føles for oss foreldrene å ha unger som glemmer at også vi skal nyte ferie. Vel, det endte med hyll som kunne tyde på at noen hold på å «daue», og det var merkelig mange som gikk forbi vogna et par ekstra runder i perioden vi hold råd. Vi ble venner etterpå, og nå er vi enige om at alle skal ha det fint. (Det gjenstår å se om det faktisk fungerer i praksis?)

Privatlivet er ikke så lett å holder for seg selv når man bor i en blikkboks med papirtynne vegger, og selv det minste nys merkes for alle på utsiden. Nå er jeg ikke den mest sjenerte, så det bryr meg ikke så alt for mye. Men jeg prøver i det minste å tilpasse meg omgivelsene.

Men i dag gikk det galt, og hele campingen fikk høre. Jeg var på do, og innså at her hadde noe gått galt. Mensen er kommet en uke for tidlig, og tampongene lå ikke innen umiddelbar rekkevidde. Jeg ropte et par ganger før jeg fikk kontakt på utsiden av pappen som forestiller toalettdøren, og prøvde å formidle med innestemme at jeg trengte tampongene som lå nederst i klesskapet. Jeg fikk «hæ?!» til svar to ganger, og da ble den røde rullegardinen sluppet. Og jeg brølte, kan du hente de svartens tampongene til meg! (Jepp, det er meg minstemann har lært å brøle av?) Dette kunne jo vært enden på historien, men tror du ikke at dem smarte personen på utsiden spurte om hvorfor?!! Han fikk svar på tiltale, og dessverre ble alle i en omkrets av hundre meter også informert. Selvfølgelig er det usannsynlig morsomt å terge meg i disse dager og enhver mulighet benyttes med det største glede. 

Takk og pris for at det var sol i dag, og at jeg kunne gjemme meg bak et par svære solbriller mens jeg snek meg rund vogna og latet som st det ikke var jeg som ropte å skrek hele dagen og er tidenes PMS-troll. 

Jeg prøver å ikke tenke på hva de andre rundt oss sier om den brautende, brølende nord-norske familien som ferier i nabolaget. 

Men utenom dette har vi det i grunnen ganske bra. 

Facebooksiden min finner du her! 

Dagens ros...

«Mamma, du e så fin og grå i håret!!» Min yngste sønn gliser mot meg, og min bedre halvdel knekker sammen i latter på trappen. Han som faktisk har noen grå hår...

Vel, det var ikke helt det jeg forventet å høre når vi kom i ytterdøren i ettermiddag, og jeg skal innrømme at jeg ble stående å se på den ungen som angivelig skal være en av arvingene mine. Hvor i himmelens navn har han sett de grå hårene?! Selv om jeg var trøtt når jeg sto opp i dag etter en natt med minimalt med søvn, så var jeg ikke så fjern at jeg glemte å se om noe hadde hendt med hårmanken på hode i løpet av natten. Jeg går jo stadig rundt og håper på at det skal være like fint som når jeg legger meg. Men som vanlig så det rimelig uryddig ut, og det skal mer en hårbørste til for å temme det. Jeg har tykt og umulig hår, og det slår seg virkelig løst i løpet av natten. Det jeg ikke så var grå hår i alle fall, og selv om det det har vært en hektisk dag på jobb så tviler jeg på at det er teknisk mulig å forandre farge uten å blande inn fiffige frisørprodukter. 

Selvfølgelig kunne jeg gjerne fått grå hår på leggene, det ville jo vært svært praktisk ettersom de er dekket med en svart urskog som vokser ut rimelig kjapt etter et forsøk på å kappe den ned. Men jeg synes det er litt tidlig å bli helt gråhåret før jeg er fylt 30. (De hårete leggene kan du lese om her.)

Så der sto altså min kjære trollunge og fornærmet moren, vel vitende om at moren ville sette opp en snurt mine og springe inn på bade for å sjekke bare for sikkerhets skyld. Han vet veldig godt at jeg er lyshåret, og at hårfargen min ikke heter grå. Men han har gått i skole hos de to andre av samme kjønn han deler hjem med, og det betyr at mor skal tynes der det lar seg gjøre. 


Ingen grå hår, bare går røyk fra bålet!

Og jeg som trodde han ville fortsette å skryte av moren resten av livet, og komme med nydelige komplimenter som varmer et mammahjerte. Men det ser ut til at også han er blitt eldre, og da blir det jo plutselig veldig festlig å heller terge den stakkars moren. (Okei, stakkars er vel ikke rett beskrivelse av meg, men det passet bedre en tøffeste eller søteste.)

Facebooksiden min finner du her.

Rent og ryddig, eller vent nå litt!?

Det er så typisk at når hele leiligheten er tømt for hybelkaniner, smuler og ymse organismer som virker skremmende så tar det nøyaktig ti minutter før alt er som før. Nesten som en magnet som drar ut innmaten av sofa og puter og strør det utover gulvet, samtidig som brødboksen kastes rundt så smulene spres til alle kriker og kroker i vårt lille hjem. 

Og her om dagen var ikke så ulikt de andre gangene, men vi var smarte nok å vente hel til slutten av dagen før vi vasket. Slik at virvelvindene kunne legge seg og vi kanskje fikk nyte noen timer med en ren og ryddig leilighet, noe vi ellers aldri får. Som regel kan jeg rydde noe og de to sekundene jeg snur meg bort har leker og andre ting på mystisk vis krøpet tilbake der de ikke skal ligge. Og det er ikke sånn at vi ikke har faste plasser til ting, for det er helt nødvendig når vi bor fire stykker i ei lita leilighet. Problemet er at det stort sett bare er jeg som husker at bøkene skal stå i bokhylla og at klærne skal i skittentøyskurven eller i klesskapet. Ja for ikke å glemme at jeg er den eneste som husker at legoklossene som ikke brukes skal i de svære eskene fulle av lego under sengen til ungene. 

Men i alle fall, kvelden kom og jeg tenkte at den skulle nytes med knekkebrød med et tonn av pålegg, riktig sløsing for at ikke tapet av kalorier etter dagens vasking skulle gå ut over vekten min. Sokkene var av så jeg kunne nyte å trø på gulvet uten å risikere at føttene ble fulle av smuler, eller at jeg tråkket på en av de grusomme torturinstrumentene lego egentlig er. Jeg var strålende fornøyd i grunnen, for ikke bare hadde jeg det rent og ryddig rundt meg, det vi trodde var omgangssyke var ikke det. (Usikker på hva det var, men ingen flere tegn til sykdom etter det fatale besøket på lekebutikken.) Jeg labbet i et bedagelig tempo og tenkte at livet er virkelig ikke verst. Jeg tråkket ned, og kjente noe mykt under foten. Noe som var klissete og hadde en ganske uformelig konsistens. Jeg grøsset og var helt sikker på at jeg hadde tråkket på en rotte. Jeg har jo lest at det bare blir mer og mer av dem i kloakken, kanskje dem omsider hadde funnet veien opp gjennom de hårete rørene våre. (Jeg røyter, så jeg har krysset fingrene for at håret fungerer som et nett som holder dem ute. Veldig realistisk, jeg vet.) Jeg moter meg opp, løfter foten og kaster et blikk den akkurat var plantet. Og hva ser jeg der, joda, en brødskive som tydeligvis har hoppet ut av matavfallsdunken og bestemt seg for å treffe gulvet med pålegget opp. Hva er oddsen for det? Det må jo være nøye planlagt  så jeg skulle få foten innsmurt i ketsjup. Jeg var tydeligvis litt for fornøyd med livet, så jeg måtte bare bli minnet på at jeg ikke vil få et rent og ryddig hjem med det første. Og den tanken om at vi ikke hadde fått spysjuke i hus kunne jeg glemme, for brødskiven tilhørte minstemann og han må være syk for at han ikke spiser opp ostesmørbrødet sitt. 


Facebooksiden min finner du her. 

PS. Ser ut som vi gikk fri for sykdom denne runden, minstemann er i grei form og ingen andre springer ned toalettet heller. Hurra, endelig litt flaks! (Bank i bordet og alt det der?)

Barn, spørsmål og mensen.

Ja, du kan trygt si at vi snakker om det meste her hjemme, og takket være Newton har min kjære sønn blitt informert om puberteten. Og han er svært fascinert av det hele, for tenk at kroppen gjør så mye rart. Og i dag var det mensen som var tema for ettermiddagen, og som enste kvinne i huset er det vel ikke så rart at jeg får spørsmålene. Før du leser videre bør du tenke over om du vil høre om det temaet, for jeg har stor forståelse for at ikke alle vil høre om de samme tingene som ungene gjerne spør om?

Første spørsmål i forhøret, for det føltes som det så fort spørsmålene haglet over meg, var om jeg hadde mensen. Når han fikk ja til svar konstaterte han at jeg kan med andre ord kan bli gravid. Og det er jo bra, han kunne godt tenke seg søsken. (Jeg kan ikke tenke meg å være gravid, bare så det er sakt.) Han har fått med seg all informasjon, og han har vist tenkt en del på dette før han bestemte seg for å sjekke ut sin nylig lærte kunnskap på området. Jeg tipper han vil ha en stor fordel når de skal lære om det på skolen. Neste spørsmål var om det kom blod ut av «tisshønsa» mi, han hadde vist glemt hva det het. Jeg svarte som sant er, at ja det kommer blod ut. Så fikk jeg til spørsmål om det kom klumper ut også?! Ehh, trenger de være så detaljerte på tv liksom, men ja det kan komme klumper også. Han nikket fornøyd, for det er tydelig at mine svar samsvarer med det han har sett?! på tv. 

Videre kunne han informere om at det kommer et egg ut, og det var ikke et sånt vi hadde i kjøleskapet. Litt av en kombinasjon av emner, mat og mensen i samme slengen. Men han har forstått poenget, og det er jo bra. Like greit at han ikke går rundt å tror at det er jeg som lager egga i kjøleskapet. 

Så ville han vite om jeg hadde mensensmerter, for det var det noen som hadde. Og jeg svarte at det stemmer, for det er da jeg gjerne ligger på badegulvet en gang innimellom. Og da var jo selvfølgelig neste spørsmål om det var en gang i måneden, og jeg svarte at ja det tror jeg. Han himlet med øynene og synes vist ikke moren har helt kontroll på det området. At jeg ikke kan huske sånne ting liksom, det må jo alle ha kontroll på. 

Neste spørsmål var om jeg brukte bleier, og da fniste han litt over. Han synes det er svært festlig, og roper gjerne «Hadepåbade, du bruke bleia!» etter meg. Han lurte også på om jeg brukte tamponger og hvordan det føles. Nå måtte jeg også le litt, for det var da måte på spørsmål. Og hvordan i alle dager skal jeg liksom forklare hvordan en tampong føles? Det er ikke akkurat som om jeg har viet det spesielt mye oppmerksomhet. Jeg tror faktisk ikke jeg har tenkt mer over det enn at jeg ikke synes det er så gøy å putte dem inn og dra ut. De er nødvendige for min egen komfort, og da får jeg leve med dem. Jeg valgte å svare at jeg vet ikke hvordan det føles, med et håp om at han godtok det. Han var ikke fornøyd med svaret, men lot det passere. Men han informerte om at jeg ikke måtte kaste tamponger og bind i do, de hører hjemme i søpla. 

Videre ville han vite om jeg viste når jeg fikk mensen, og der måtte jeg svare nei. Jeg er og blir distre, og mensen er ikke noe jeg vier mye oppmerksomhet. Så når jeg kjenner det verker i magen og humøret daler så vet jeg hva jeg har i vente. Det syntes han var ganske teit av meg, for hvordan skulle jeg vite når jeg måtte bruke bleien?! Men det var altså helt greit at jeg hadde uhell i trusa av og til sa han, for sånt hender innimellom.  Snakk om å være pedagogisk riktig?

Utspørringen var ferdig og han rundet av det hele med «å du mamma, du er veldig PMS for det vet jeg!». Jeg hevet øyenbrynene og vurderte å be om en forklaring. Men når jeg tenkte meg om var det kanskje best å avrunde det hele. For uansett hva jeg måtte si, ville min bedre halvdel stille seg på lag med sin sønn, for det er han som har lært ungene å terge moren med dette. Spesielt den ene uka i måneden når jeg kan finne på å glefse til svar. Riktig sjarmerende. 

Samtaleemnene er mange, og jeg regner nesten med at det er flere som kjenner seg igjen. For ungene bryr seg fint lite om hva vi regner som ok å snakke om, eller ikke. Og i grunnen er det ganske fint, for hvorfor skal vi ikke kunne snakke om de mest naturlige tingene i livet. Mulig jeg er miljøskadet etter mange år i helsevesenet, men kropp er liksom like naturlig å snakke om som snøen som ligger utenfor. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ung kjærlighet.

"Om du skal ha morsdagskort må du lage valentinsgaven for meg!" Eldstemann ser på meg med et lurt blikk, vel vitende om at jeg er fryktelig gla i gaver. (Og at jeg ikke sier nei til å lage ting til han.)

Min sønn er tydeligvis av det romantiske slaget, noe som gjør at jeg blir fryktelig stolt. Da må vi jo ha gjort noe som er bra med tanke på oppdragelsen vi gir. Han skal nemlig ordne gave til sin utkårede til selveste Valentines, og jeg velger å ignorere det faktum at han kjøpslår med meg for å få meg til å ordne gaven.

(Han har jo sine meninger om shopping, så jeg er vel det beste alternativet.)

Han har jo funnet seg "dame", noe som ikke er så unormalt når dem kommer i 10årsalderen. Jeg liker å tro at det hele begrenser seg til å holde i hånden, men jeg synes å minnes at mitt første kyss var i den alderen. (Eller 6år senere, om du leser dette mamma!) Det får det til å knyte seg i magen, for jeg husker hvor nervøs jeg var. Hvor spennende det opplevdes og hvor kry jeg var etterpå. Ikke at jeg gikk rundt å skrøyt av det altså, for det var vår lille hemmelighet. Så for alt jeg vet kan det hende eldstemann og kjæresten gjøre det samme. Men jeg velger å ikke tro det, for det er alt for skummelt for en nybakt storebarnsmamma å fordøye.

Så i går kveld satt jeg å heklet så jeg fikk blemmer på fingrene og tryllet frem hjerte han ville ha. Det skulle være rosa og måtte ha fyll. Han ville det skulle ha øyne og munn og det måtte være ferdig til søndagen så han kunne gi det til frøkna si. Og helst burde den ha et skilt hvor det står "be my valentine" på. 

Hjerte ble godkjent av rampen min som plutselig er blitt veldig stor, og jeg håper det faller i smak når han gir det videre  For tenk det, dette er hans første kjærestegave av det jeg håper blir mange opp gjennom årene. 

Facebooksiden min finner du her.

Eldstemann på shopping.

"Roy, æ forstår mæ ikke på jente!!" 10åringen slår ut med armene og ser helt oppgitt ut, man skulle nesten tro at verden var på vei å gå under. Han var akkurat kommet hjem fra handletur sammen med venninna si. 

"Oi, ka har hendt? Har du fått oppsigelsen fra dama?" Min bedre halvdel svarer, og selv min oppmerksomhet rettes fra innsiden av øyelokkene mot den oppgitte gutten i sofaen. Han har kjæreste, og selv om det er langt til et seriøst forhold kan det jo være trøbbel på tråden.

"Hæregud, dæm blir jo aldri lei av å gå i butikka!" Han ser på stefaren med et oppgitt blikk, og er tydeligvis ute etter en god dose sympati. Dagens shoppingrunde har vært hard, og han har kommet til den samme konklusjon som veldig, veldig mange andre mannfolk. Shopping er kjedelig, spesielt når du tasser etter en dame i endeløse butikker med markedsføring rettet mot kvinner. 

På dette tidspunktet lå jeg på sofaen med tårer som trillet av latteren, for dette hadde jeg ikke forventet, enda. Og jeg ser dem for meg der hun går først i godt humør, og han slepende etter med det litt forvirrede blikket menn ofte har i den situasjon. 

Og det er vel ingen overraskelse at det ble sendt noen sure blikk i min retning. For jeg er åpenbart en av de jentene som aldri blir lei av å gå i butikker ifølge han. (Vet ikke om jeg er helt enig altså.)

"Ikke være med på shopping nei, tenkte mæ det..."

Eldstemann er på god vei mot tenårene, og lærer seg stadig mer om livet som som venter. Og heldigvis er noen av problemstillingene enklere og mer humoristiske enn andre. 

Facebooksiden min finner du her. 

(Og eldstemann selv har godkjent at jeg skriver dette og publiserer i offentligheten, sånn hvis du lurer.)

"Hey, voksene har ikke lov å krangle!"

Minstemann kommer inn i stuen med strenge øyne og utbryter "Hey, hey, hei, voksene skal ikke krangle!" Han står med armene i sidene og skuler på oss, ikke ulikt det vi gjør når ungene krangler så bustene fyker alle veier.

Jeg om min bedre halvdel diskuterte neste ukers middager og var begge sure og grinete. Han mest selvfølgelig, selv om han sier noe annet. Vi "diskuterte" hvem som alltid måtte tenke ut middager, og hadde begge veldig forskjellige meninger om saken. Det var selvfølgelig lite fokus på at vi bare kunne komme med forslag og skrive dem ned på et ark.

Jeg svarer minstemann at vi bare diskuterer, og han ser oppgitt på oss og klasker seg i pannen. "Mamma, det der er ikke å diskutere, dere krangler og det er ikke lov!".

Vi innser at vi like greit kan legge oss langflate, for den lille tassen har helt rett. Vi krangler, og når vi gjør det handler det stort sett om middager av en eller annen merkelig grunn. Egentlig er det helt greit, for det betyr at vi har det ganske så bra i lag. Middagen er en bagatell, og når vi ikke har noe bedre å krangle om må jo parforholdet ligge langt oppe på pluss siden. 

Jeg innser at minstemann speiler vår oppførsel, og utbryter "unnskyld, jeg lover å slutte med det!" i et håp om at han og broren vil gjøre det samme neste gang jeg prøver å megle mellom dem 5:48 om morgenen. 


Slik jeg ser ut når vi krangler! Jeg var uenig om hvordan bildet skulle være, klaget og han klaget tilbake. Jeg var uenig og han ble i alle fall uenig. Jeg regner med du skjønner tegningen og det hele endte i en aldeles umoden kranglen som fikk oss begge til å le til slutt. Dessverre var minstemann opptatt av noen steiner den gangen og fikk ikke stoppet oss.

(Vi klarte til slutt å finne middager for hele neste uke, selv om vi skulte litt på hverandre underveis.)

Facebooksiden min finner du her! 

Brutte løfter!

Jeg må bite i meg mine ord og bryte et løfte! 

Vi bestemmer det meste for barna, hva de skal spise til middag, når dem skal legge seg, hvordan vinterklær de skal bruke, om de skal ha ullundertøy eller om de får pille seg i nesen. 

Så når det kom til hårfrisyre sa jeg at de skulle få bestemme selv, uten innblanding fra sine foreldre. Hvor galt kan det liksom bli, rosa hanekam eller barbert skalle? Men det er bare hår og det vokser ut igjen, og kjenner jeg mine søte små så vil de ikke ha det uansett. 

Sist runde med hårklipp gikk eldstemann inn for en kul, ungdommelig klipp, uten at jeg har evner til å forklare den. Kort under å lang oppå er ordene som faller meg inn, og det er vel ikke spesielt beskrivende. (Det er nesten litt vemodig at den lille rampen min er blitt så stor, for det betyr at jeg er blitt veldig gammel!) 

Og når storebror har klipt seg, ja da skal lillebror også gjøre det. Så under middagen spurte tanta hvordan han skulle være på håret, og vi hadde vel regnet med at han ville ha noe i samme retningen som storebror. Det var jo en sånn sjelden dag der de er perlevenner, å da er broren den største helten i verden. 

"Hmm...æ skal klippe det sånn her!" Han viser ivrig med hendene som går i alle retninger rundt hode. 

"Å så skal æ barbere litt bort!" Han fortsatte bevegelsene, og et øyeblikk innbilte jeg meg at han viste midt oppe på hode. Vi så for oss at han skulle ha det helt kort på sidene , og jeg konkluderte med at det i grunnen er ganske stilig. Og i værste fall ville jo håret vokser ut relativt fort. De har begge arvet morens hårmanke og til tider føles det som at den vokser som ugress! 

"Altså, det skal være sånn som bestefar sitt, skallet på toppen og kort resten!" 

Men der går grensen, han får ikke klippe seg slik at han får samme hårsveisen som bestefar! Og jeg biter i meg mitt løfte, og innser at jeg skal slutte å love ting, selv om jeg tror jeg kan takle kosekvensene. For en liten mini-mann tror jeg i grunnen blir litt for ekstremt, heller hanekam og glattbarbert hode! 

Et øyeblikk av harmoni! 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lo godt, og det er vel ikke et sjokk at bestefaren var helt enig med barnebarnet sitt! 

Egenkomponert kveldsmat.

Vi har noen merkelige vaner i familien når det kommer til mat, og det ser sannelig ut til at min yngste sønn bærer arven på strak arm. 

Det har ofte hendt at det blir satt spørsmålstegn ved kombinasjon av det jeg spiser, men jeg sliter litt med å huske hva det var. Om det var knekkebrød med yoghurt på, nudler med potetgull og røykelaks som tilbehør eller bacon på stort sett alt som er spiselig er uvisst, men det er mange som har informert om at det der skal dem aldri spise. Jeg for min del har alltid sett på maten min som den mest naturlige ting i verden, og spiser det jeg tenker er godt. 


"Mamma, det hær va nydelig!" 

Jeg har gått i god skole, og det er min far jeg slektes på. Hos han har jeg observert både nugatti og kaviar på samme skiven, og pepper passer til alt. (Og da mener jeg alt, som med bacon! Grøt er ingen hindring, selv om jeg mistenker at han en gang tok feil av pepper og kanel. Men bacon derimot passer fint til grøt i min øyne, og jeg kan faktisk ikke komme på en eneste ting som det ikke kan spises sammen med!) Mamma er ikke av den typen, og hun spiser det vi regner som normal mat. Så det er vist fra farssiden jeg har fått denne arven. 


Den egenkomponerte kveldsmaten! 

Men nå har altså min yngste sønn funnet sin egen vei, og han har oppdaget at salat, paprika  mais, agurk og tomat med jordbæryoghurt er snadder. Vi var litt skeptiske da han forlangte dette til kveldsmat, men siden han spiste dårlig hadde vi ingen intensjon om å krangle om matvalget så lenge han spiste. Men han jafset det i seg og var såre fornøyd med sin ny kombinerte matrett. Broren på andre siden av bordet himlet med øynene og kunne ikke forstå at noen takket nei til nugatti når dem fikk det. Han er mer kresen i matvanene og kan vel regnes som ganske normal på hva han liker å spise. Med unntak av at han spiser rå sjampinjong da. 

Og jeg er ganske stolt, det skal jeg innrømme ;-) 

Facebooksiden min finner du her. 

Nytt kjæledyr, igjen!

I dag har vi atter en gang tatt en ny skapning inn i hus, og denne gangen er det en lang, feit og slimete sak som har fått flytte inn i varmen. Ikke favoritten min, men den springer i alle fall ikke avgårde og gjemmer seg under sofaen. Den er heller ikke fra varmere strøk, og jeg trenger ikke være redd for en flueinvasjon av ukjente flyvende udyr. (Les mer om det her...)

Denne gangen var det eldstemann som drasset med seg sin nye venn hjem og inn på kjøkkenbordet. Og som de fleste vet, så er gjerne lange, feite og slimete smådyr også ganske skittene. Så jeg fant jord flekker fra ytterdøren og frem til kjøkkenbordet. Heldigvis hadde jeg fått tilsend bilde noen timer tidligere, så jeg var forberedt på nykomlingen. Så jorden som lå strødd klarte jeg fint å overse. 


For å unngå mer søl sendte jeg han til vasken, og på dette stadiet hadde lillebroren fått med seg sensasjon. Han var overlykkelig, og skravlet uavbrutt om hva vi nå måtte gjøre. Og når han fikk nei på spørsmålet om vi hadde noen syltetøyglass sprang han ut ytterdøren og opp til besteforeldrene. Makken måtte jo få et egnet hjem! 

Eldstemann ble igjen og passet krypet, som jeg må innrømme har en imponerende størrelse! Han hadde funnet han på skolen, og tatt han med hjem i melkekartongen som var full av små hull. Sånn at han fikk friskluft. (Det lukter ikke spesielt godt av melkekartonger!) 

Siden det ikke var tid for å bytte nykomlingen over i glasset før middag ble han puttet tilbake i sin midlertidige hybel. Guttene fikk beskjed om å sette han utenfor døren så jeg kunne vaske av bordet. 
Det var de tydeligvis ikke helt enige i, for når jeg sto med ryggen til og vridde opp kopptua havnet han tilbake på kjøkkenbordet. Jeg sukket oppgitt, og trakk på skuldrene. Det kunne vært et fuglereir eller noe annet med lopper.

PS. Makken ble med opp til bestemor og bestefar på middag, og der sto han på stuebordet sammen med min mors fine stearinlys! Han er en heldig fyr, det skal han ha for nå bor han i et svært syltetøyglass med førsteklasses jord. Så får vi bare håpe han liker å bli pilket på og løftet litt rundt. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Kjæm han Truls snart?!" (Jepp, Truls Svendsen faktisk.)

Sist tirsdag var vi litt akterutseilt med leggetiden, og det endte med at den ble forskjøvet så mor og far fikk se på tv. Vi tilbydde ungene at de kunne leke seg i mellomtiden, men det endte med at de satt sammen med oss og så Truls oppdrag Norge. (En gang iblant bør ikke trekke oss i foreldrepoeng!) 

Minstemann fulgte nøye med, og jeg overdriver faktisk ikke når jeg sier at han lo høyest av oss alle. Han syntes det var svært festlig, og vi lo godt av både han og Truls. 

Etter programmet var det bare å få guttene i seng, og når jeg satt på sengekanten lurte minstemann på neste gang programmet var. Jeg svarte som sant var klokken åtte neste tirsdag, susset han god natt og tasset ut av rommet. Jeg ofret ikke spørsmålet en eneste tanke, og fortsatte med livet fullt av hverdagens utfordringer. 

Morgenen etter var det fullt kaos, som vanlig. Vi virret rundt som hodeløse høns og prøvde vårt beste med å rekke ut døren i tide. Midt under diskusjon om uteklær utbrøt minstemann "Mamma, katti kan vi se han Truls igjen?" Jeg prøvde fortvilet å huske om det var noen i barnehagen som het Truls, eller om det kunne være feil navn og noen andre han tenkte på. Jeg svarte som sant var at jeg ikke viste, og fikk et stygt blikk til svar. 

En av de neste dagene kom reklamen for Oppdrag Norge på tv, og minstemann hoppet opp! "DER, DER E HAN TRULS! Mamma, mamma, se katti det e neste gang!" Det gikk et lys opp for meg hvem han der Truls var.  Før jeg fikk svart fikk jeg beskjed om at det var neste tirsdag klokken åtte, og at det skulle i alle fall ikke han glemme. (Det fortjente jeg, ettersom jeg aldri husker slike ting!) 

Og hver eneste dag siden har jeg fått høre når Truls starter, og at det SKAL vi se på. Alle diskusjoner om leggetid, repriser og den slags er jeg blitt overkjørt i. (Så der mista jeg mammapoeng!) 

I dag har det hele tilspisset seg, og ut over ettermiddagen har spørsmålet "mamma, e det længe til han Truls kjæm?" med jevnere og jevnere mellomrom kommet opp. Han kom til og med inn på do når jeg satt der å "studerte taket". Det er nesten så vi skulle tro at Truls var en nær venn av familien, og ikke en person på TV. Greit nok at han er fra området, men byen er større en hva man skulle tro. 

Så noen unger blir opphengt i Spiderman, andre i Elsa og noen i Truls Svendsen, en kar med skjegg som bannes akkurat passe mye for det nord-norske barneøre. Og jeg mistenker at minstemann på 5 er hans minste, men største fan! 

Ganske imponerende! 

Og jeg trenger vel ikke legge til at jeg og tanta til min lille arving fikk gjentatte beskjeder om å være stille under programmet i kveld, og om jeg ikke misforsto helt fikk vi beskjed om å gå ut når vi lo for høyt.  

Facebooksiden min finner du her. 

#trulserkongen #truls #oppdragnorge 

 

Kan jeg få, vær så snill!

Siden det har vært litt vind her i dag satt vi alle samlet foran nord-nytt i kveld, det er jo alltid like spennende å se hvordan vinden bærer fatt. Og når til og med VG har nevnt at det blåser i nord, og bedt oss om å være inne så kunne vi jo regne med litt hverdagsunderholdning. Nå var det ikke så veldig ille, for jeg og minstesøsteren min var å gikk tur noen timer tidligere. Det rev og slet i klærne og regnet både oppover og bortover, men vi kom oss fint fremover og vil ikke rope ekstremvær med det første. (Det i seg selv kan man jo rope litt opp om, for det er virkelig ikke ofte jeg har energien som trengs til å ta en spasertur i rask gange etter jobb og manglende nattesøvn, men det var ingen journalister etter veien jeg kunne skryte til!) 

Men tilbake til tema, det var den nyhetssendingen hele storfamilien var samlet for å se. Og her kan du gjerne se for deg bestemor, bestefar, tre voksene søstre, en samboer og et par barnebarn stuet sammen med beskjed om å være stille. For hver lyd barnebarna laget kom det minst tre hysj, som kanskje bråket mer en den opprinnelige lyden. Et av innslagene var om en oter, som var adoptert av en familie. Og det hele var ganske så sjarmerende, noe min yngste sønn fikk med seg. Han fulgte nøye med, før han kom krypende opp i fanget mitt, og hvisket meg inn i øret. Eller hvisking blir litt feil å si, han snakket rimelig høyt og passet på å frøse litt inn i øret med det samme. 

"Mamma, æ vil ha en oter! Vææær så snill!" Han så på meg med verdens søteste øyne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Som den gledesdreperen jeg er måtte jeg jo si at nei kjære vennen min, det går nok ikke. Hvor skal vi ha plass til den? 

"Men den er jo så søt, og så fin og den er alt jeg ønsker meg!" Minstemann gir ikke tapt med det første, og forsatte å se på meg med verdens søteste øyne. 

"Kan dåkker ikke få ei katt!?" En av de andre i familie fikk med seg maktkampen i sofaen, og tenkte de like greit kunne plage meg litt ekstra...

"Nei, det går ikke, før ho mamma ho tåle ikke katt, å derfor MÅ vi ha en oter!" Minstemann gliser, og er tydeligvis veldig fornøyd med eget svar.

Så siden jeg ikke tåler katt, må vi ha en oter. 

Alternativt husdyr fra sist katt sto høyest på ønskelisten... 

Noen ganger er det kjipt å være av det snørrete slaget, sånn at husdyr er en dårlig ide. Jeg tåler jo ikke engang hybelkaninene under sofaen. Mens andre ganger er det helt greit, når jeg tenker på det arbeidet og den forpliktelsen det faktisk er å ha dyr. 

Facebooksiden min finner du her. 

Fredagsvasken, med uventet hjelp!

En gang iblant må det vaskes og ryddes i hjemmet, og ettersom min form har vært skrall den siste uken kunne jeg vel ikke unngå en real runde med vaskekosten i ettermiddag. Planen var å vaske ut bakerier og virus og andre kryp som ikke er velkommene. (Det er jo lov å håpe at det funker i alle fall!) Så etter middag fikk resten av familien 30 minutters pause før de ble satt i arbeid. Karvet til de to minste guttene var at de skulle rydde rommet sitt, slik at ting ble liggende på plassene sine. Det i seg selv er jo stadig en utfordring, men siden lørdagsgodte er innen rekkevidde gikk det rimelig greit, og litt småkrangling velger jeg å overse. Når de var ferdige forsvant eldstemann ut døra, med sykkelen som mål. Det er ikke så fryktelig morsomt å sitte hjemme sammen med sine gamle foreldre, og spesielt ikke når moren lett kan komme på krigsstien om ikke alle gjør som dem får beskjed om. Jeg fant frem klut og instruerte den eldste gutten, også omtalt som min bedre halvdel om at han fikk ta seg av den latterlig irriterende støvsugeren vår, og holde seg i nærheten når gardinene skulle på plass. Så kommer minstemann stormende inn i stuen, slår ut med armene og ser oppgitt på meg. 

"Men ka ska æ gjøre? Skal æ bare sitte her!" Jeg ble noe overrasket, for jeg regnet med at han sikkert ville kose seg seg med leketeltet i senga han hadde bygget noen timer tidligere, og foreslo selvfølgelig det. 

Minstemann så håpløst på meg, kastet litt på hode og stirret på meg med et blikk som sa at jeg var et ganske håpløst tilfelle av mammarasen. 

"Æ skal vel ikke sitte å late mæ mens du jobber mamma?!" Hjerte mitt smeltet, og jeg vurderte et øyeblikk å springe ut å rope at jeg har verdens mest veloppdragne og snille unge. Men kom frem til at jeg like greit kunne springe inn på badet å ta frem en til støvklut, så ikke menn i hvite frakker ble tilkalt av naboene. 

Jeg ga kluten til den fine sønnen min, og sa han bare skulle tørke hvor han ville! (Med en mistanke om at jeg måtte ta en runde der etterpå, usett så jeg ikke såret han.) 

"Jamen da går æ i gangen og vasker!" Han tasset fornøyd i gangen, og jeg fortsatte med mitt. Det varte og rakk, og jeg regnet nesten med at leketeltet hadde fristet mer en støvkluten, så jeg gikk for å se etter han. Og synet som møtte meg fikk det allerede overbelastede mammahjertet mitt til å hoppe over noen slag. For der sto han å plukket alle tingene ute av hyllene, før han tørket dem og satte alt på plass. 

Jeg er mektig imponert, og skal innrømme at øynene svømte over med noen dråper. Det vanket god klem, massevis av ros og en lovnad om ukelønn. Vanligvis skal de hjelpe til hjemme uten å få betalt for det, men ærlig talt. Noe måtte jeg jo gjøre der jeg sto å snufset i lykke. Jeg tror han vil klare seg bra den dagen han skal flytte hjemmefra om mange, mange år! 

Facebooksiden min finner du her! 

 

Morgenstund med stygge ord i munn.

At jeg ikke er noe solskinn på morgenen kan vel alle rundt meg signere på, men nå har jeg altså fått en sønn som har arvet morens gener på det området. Han er om mulig enda mer grinete enn sin mor, og det sier seg vel selv at dette er en svært uheldig kombinasjon. 

Vanligvis går det sånn passe greit for min del den første  halvtimen etter at alarmen ringer om morgenen, så lenge ingen snakker til meg før jeg har vært på do. (Les: den første halvtimen etter at min bedre halvdel har vekket meg fem gang...) Men det hender altså at noen er så uheldige å rette spørsmål mot det skulende trollet som sjangler ut av sengen, og da får de enten et snøft til svar eller noen ikke fullt så velvalgte ord, alt ettersom hva som formidles til meg. 

Men i dag ble jeg altså vekket av min sønn, som er like morgengretten som meg. Dette er særdeles uheldig, og normalt sett ytres det bare noen ord som "morn" eller "kle på dæ!". Han kommer springende inn på rommet, og glefser ut "Mamma, æ HATE denna boksa!". Jeg bruker noen sekunder på å våkne, og kjenner at denne dagen helt klart starter med feilfoten. Jeg glefser et eller annet om at han må ha den på, og at han skal pelle seg ut av rommet. -10 minuspoeng til meg som mor, ikke mye snakk om tålmodighet her nei. Han skuler fortsatt på meg med et blikk som kan drepe, og nesten roper ut "For guds skyld, kan du ikke vaske klean mine?! Faen heller!". -10 poeng for dårlig planlegging av klesvasken, tydeligvis. Ja og -10 for dårlig oppdragelse. Jeg glefset tilbake at "Du får værsegod vaske klean dine sjøl om du ikke e fornøyd!", og trampet forbi trollungen min og inn på badet. 

Jada, kanskje jeg må følge opp klesvasken litt mer nøye, slik at jeg unngår slike oppvåkninger. Eventuelt huske til neste gang dette svaret: "Kjære deg, ta en annen bukse da!", for når jeg sjekket klesskapet i ettertid viste det seg at det var et par bukser til der. Så det er nesten så jeg mistenker at arvingen med vilje har funnet den buksen han liker minst, bare for å få en gylden mulighet til å krangle litt i morgentimene. Og når sant skal sies, så var det alltid en fryd da jeg i mine yngre dager fikk muligheten å kjefte alt jeg klarte på Nugatti kniven som hadde griset til skjærefjølen før jeg ankom kjøkkenet. Så beklager mamma for mine utbrudd, men lillesøster griset noe aldeles fryktelig og var i alt for godt humør når hun sto opp. 

Om noen skulle være i tvil, så er dette altså et bilde av meg selv. Og jeg har spurt pent om å få dele det, og jeg tviler på at jeg blir flau av det når jeg blir gammel! I grunnen er jeg veldig glad i det bildet, og må takke min far for fotograferingen av alle dagligdagse øyeblikk fra barndommen min! Også de der jeg var urimelig sint, fant på sprell og i grunnen oppførte meg som en helt normal unge! 

Ps. Den kritiske fasen om morgenen varer bare de 30 første minuttene etter at alarmen tvinger meg opp, etter det er tålmodigheten funnet frem og jeg klarer å holde meg til grynting og mumling når noe går meg imot. 

Facebooksiden min finner du her! 

"Æ fløtte til ho bestemor og han bestefar, dåkker e slem!"

"Æ fløtte til ho bestemor og han bestefar, dåkker e slem!"  Minstemann skuler på sine foreldre, svært fornærmet over vårt krav om at lekene skal ryddes før ha får se på nettbrettet. 

Denne dagen måtte jo komme, og i likhet med sin bror har han funnet ut at besteforeldre er mye snillere en vanlige foreldre. Jeg tror faktisk vi alle har vært gjennom noen runder med trusler om at vi skulle flytte ut, og om jeg ikke husker helt feil satt jeg i loftstrappen hos mine besteforeldre og ba til gud. Jeg ville nemlig at mamma og pappa skulle byttes ut med noen snille foreldre som ikke beordret meg til å bruke ullklær når det var 15 minus ute. 

"Mamma, du mase sånn at æ får ondt i hode!" Den minste klasker seg i pannen og sukker høylytt.

Jeg må si meg ganske enig med han, men det blir liksom litt gjentatte beskjeder når den jeg snakker til har selektiv hørsel som bare reagerer på is, brus eller lekebutikk. Og også her tror jeg at denne kommentaren har vært i bruk før, for ca 24 år siden når jeg var en sta jentunge. 

Men heldigvis glemmer han hvor slemme og masete vi er når leggetiden kommer og vi synger, leser og gir han verdens beste og mykeste nattaklem.

Og alle disse minnene vil han og broren en dag huske som noe positivt, rømningsforsøket med latter, maset med velvillig forståelse og klemmen med varme og kjærlighet, lik de minnene jeg har fra min egen barndom. 


Et av mine første rømningsforsøk! 

Facebooksiden min finner du her. 

Irriterende uvaner.

Jeg skal innrømme at min bedre halvdel har noen irriterende sider, men det er ikke han jeg skal snakke om i dag. 

Det har seg slik at jeg ikker er hakke bedre, og vet at på hans liste står "fat på benken", "hår i vasken", "sko i absolutt alle kriker og kroker i yttergangen" og antakeligvis en god del andre punkter. Jeg kjenner han godt, så jeg har en anelse på hvor vi ligger i landet i forholdt til irriterende uvaner i parforholdet. 

Nå er vi heldigvis der at dette går som regel bra, med noen unntak. Det hender at jeg blir dritsur når jeg får beskjed om å fjerne hår fra vasken akkurat ide jeg har satt tennene i en sjokolade eller noe annet godt. Og jeg blir heller ikke noen solstråle når jeg får beskjed om å sette inn kopper og kar i vaskemaskin, etter meg selv i det samme jeg lander på sofaen etter middag. Om du nå spør deg om ikke han kan ordne det selv, så gjorde han muligens det i begynnelsen når jeg enda lovet på tro og ære at neste gang skulle jeg huske å gjøre det rett. Men han har vel innsett at på noen punkter lærer jeg aldri. 

Ungene har fått med seg den lille uvanen min, den som handler om å sette mitt eget fat og min egen kopp inn i vaskemaskin etter bruk, istedenfor å slenge dem på benken. Og siden de selv har en liste over regler de skal følge, så benytter de enhver sjanse å rette på morens dårlige oppførsel. Og du kan vel trygt si at de stort sett har den muligheten hver eneste dag. Så kommentarene fra trollungene er som regel "Mamma, nu MÅ du sette fate i oppvaskmaskin, e du bare fire år?!" Eller, "Roy, ho mamma satt ikke fate i oppvaskmaskin, ta fra ho mobilen!".

Så jeg imponerte stort da jeg husket at vi hadde en oppvaskmaskin i dag og da eldstemann oppdaget morens bragd utbrøt han "Roy tenk, ho mamma klarte endelig å sette inn i oppvaskmaskin!!"

Skal tro om jeg har lært denne gangen...

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Mannen klaget på at gaffelen var feil vei, og jeg svarte med at neste gang stikker jeg han med gaffelen og ikke vaskemaskin. (Ungene sover, så de slapp å høre morens tvilsomme trussel mens hun jogget ut av kjøkkenet.)

"Neida, jeg skal drikke masse sprit!"

Minstemann er en skravlebøtte, og han har gjerne en aldri så liten utspørring av oss andre når vi spiser middag. Det er nesten så han ikke har tid til å spise, for det er jo bare så mye som skal fortelles, spørres og tenkes på. 

"Bror, ka du skal bli når du blir stor?" Minstemann ser spørrende på eldstemann, dagens tanker går tydeligvis fremover i tid.

"Vet ikke..." Eldstemann er av typen som ikke utdyper svarene, og spesielt ikke når han er opptatt med å spise ovnsbakt laks med stekte potetbåter.

"Eller, jo... Æ skal bli en sånn som fester mye!" Eldstemann ser meget fornøyd ut med eget svar. 

"Hæ, skal du drikke øl da?" Minstemann har tydeligvis en oppfatning om hva voksene gjør på fest, selv om han aldri har vært på en. 

"Neida, æ skal drikke masse sprit, danse til kul musikk og se på pene damer!" Rampen gliser med tanken, mens lillebroren blir stor i øynene. 


Jeg satte nesten maten i halsen, for jeg hadde absolutt ikke forventet det svaret, er dette noe å planlegge så tidlig?! Og hvor i alle dager har han fått den ideen? Greit nok at han fortalte som treåring at han bare drakk øl til bestemora, men det var nå langt fra sannheten. Niåringen min er åpenbart kommet over stadige der han skal bli brannmann, kokk, forsker eller konge, men jeg velger å tolke samtalen dit at han skal bli student, men at faget fortsatt er litt uklart. Han har heldigvis mange år på seg før han må bestemme seg for retningen han vil gå, og før den tid er forhåpentligvis ikke festing det han mest vil gjøre. Så jeg puster lettet ut, og går heller over til å bekymre meg for noe annet. 

Facebooksiden min finner du her.

#bakfasaden #fest #sprit #ungdomsfylla #bekymringer #fremtidsplaner #utdannelse 

1-0 til pøbelfrøet...

"Takk mamma for at æ fikk kake i mårest, det va veldig snilt!" Eldstemann gliser i det han kommer inn døren etter skolen. Han ser meget, meget tilfreds ut, og jeg står der som et spørsmålstegn og prøver å huske om jeg har gitt lov til dette. 

Det er fredag morgen, og jeg sover. Min bedre halvdel står opp med guttene og lar meg sove siden jeg atter en gang har fått halsbetennelse. Mannen kjører minstemann i barnehagen, og pøbelfrøet venter på at klokken skal gå så han kan dra til skolen. Som regel bruker han å la sin mor sove i fred når hun først gjør det, og han benytter muligheten til å se på tv. 

"Hæ? Ka du snakke om? Æ har nu vel ikke gitt dæ lov til å ta kaka" Jeg hveser ut ordene siden halsen fortsatt skaper trøbbel, å stirrer strengt på eldstemann.

"Ja, du sa jo ja når æ spurte om å få kake til frokost i mårrest". Han gliser enda mer, og jeg mistenker at han føler seg svært fornøyd meg egne handlinger. 

Den eldste trollungen min har åpenbart funnet den godt gjemte hemmeligheten min. Som betyr at om han spør moren om noe når hun sover så får han ja til svar, uten at mor i det hele tatt vet hva hun svarer på. Han var tydeligvis smart nok til å spørre etter at min bedre halvdel hadde kjørt, så han ikke skulle bli stoppet i planene om å få sjokoladekake til frokost. Og han var også smart nok til å innse at dette ville hindre straffereaksjoner etter tyveri av kake.

Nå må jeg med andre ord slutte å sove lenge.


Tyven tatt på fersken i sine yngre dager. Hvordan han hadde fått opp låsen på kjøleskapet er fortsatt et mysterie, men hva gjør man ikke for en kakebit?! 

"Kan jeg få en ponni?", "Kan jeg få ny sykkel?", "Kan jeg gå i shorts selv om det er 5grader og regn?", "Kan jeg skulke skolen og se på tv hele dagen?" og "Kan jeg få med sjokoladeplaten og potetgullet på skolen?" er spørsmål som jeg mistenker vil komme, og det i kombinasjon med at jeg har lært ungene å holde det de lover vil skape mer trøbbel en det jeg fortjener. Så alternativene er at jeg A, lærer meg å si nei istedenfor ja eller B, slutter å sove lenge eller C, får noen til å stå vakt i soveromdøren og stoppe alle som prøver å spørre meg om noe. Jeg tror alternativ C er den beste løsningen, og søker herved om dørvakt til soverommet. 

Faceboksiden min finner du her. 

PS. Om noen fra skolen leser dette så har vi ikke for vane å spise sjokoladekake til frokost, og jeg må bare beklage om min kjære trollunge var litt i overkant aktiv og muligens skrøt høyt over dagens første måltid. Jeg lover å låse inne sjokoladekakene heretter, selv om han har klart å åpne åpne låste dører før. 

"Jeg ble frisk av sjokoladen!"

Eldstemann har heldigvis ikke arvet morens dårlige immunforsvar, og han holder seg som regel på bena selv om alle ligger som dødende fluer rundt han. Han har tidligere gitt beskjed om at han synes det er urettferdig at han aldri blir syk og må være hjemme. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i den påstanden, men det ville han ikke høre noe snakk om. 

Men i dag ble han altså slått ut av noen kjipe bakterier, og vi har vel aldri opplevd han så stille og rolig en fredags ettermiddag. Vanligvis er det full lyd føring, hopp og sprett og ekte søskenkjærlighet mellom brødrene i form av høylytte diskusjoner. 

Pappaen til eldstemann kom innom på ettermiddagen, og hadde kjøpt påskeegg av typen i den lilla esken som smaker som sjokolade. Guttene var strålende fornøyd, og det tok ikke lang tid før de satt rundt kjøkkenbordet med hver sin lille skje og gaflet i seg melkekrem. 

Eldstemann hostet og harket, og det ble merkelig stille etter sjokoladegomsingen. Helt til vi hørte en triumferende stemme.

"Hør, æ slutta å harke! Det må være sjokoladen. Æ trur æ må spise det hver dag, helt sant!

Vi prøvde å si at nei sånn var det ikke, men den lille rampen hadde funnet sitt snitt til å spise masse godter hver dag. 

"Jamen, æ e jo blitt syk på mangel av sjokolade!" Han satte et storfornøyd blikk i oss, og var tydeligvis svært fornøyd med oppsummeringen av dagens sykdom.  

Våre ord om at det ikke er sånn det henger sammen prellet av som vann på gåsa. Han hadde bestemt seg, og ville ikke høre at vi fortalte om gamledager da det ikke fantes godteri eller sjokolade. 


"Mamma, i dag orker jeg ikke klatre opp dørstokken!"

Jeg håper nesten at den lille gullskatten min har rett, for jeg ser jo helst at barna mine får være friske og raske. 

Facebooksiden min finner du her! 

Tolk søkes.

LOL! 

Vi merker at eldstemann ikke er en liten gutt mer, og jeg blir stadig like overasket over ord og utrykk han lærer. 

Sist vi kjørte han til trening lyttet vi til lokalradioen, og eldstemann fikk med seg en skikkelig dårlig reklame. En sånn du gjerne blir litt flau av å høre på. 

I baksete hører vi "Den der e jo helt LOL!"

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke det utsagnet, og følte meg i det øyeblikket som en veldig,veldig voksen mamma. Er jeg virkelig blitt så gammel at jeg ikke får med meg "populære" ord som slenges ut av dagens unge? Jeg gremmes, og må finne en eller annen ordliste så jeg kan fortsette å kommunisere med eldstemann, (I den grad du faktisk kommuniserer med gutter i den alderen, for som regel får jeg bare "hmm og tjaaa eller næææ" til svar på mine utsagn.) Skal tro om det finnes tolketjeneste for foreldre som ikke forstår sine barns språk?!

Facebooksiden min finner du her. 

"Sa det BOM da den døde?"

"Du mamma, døde den ugla?" Minstemann ser spørrende på meg under kveldens tv-program. 

"Ja, den ble alvorlig syk og døde." Jeg svarer og håper at ikke ordene skal få tårene til å strømme på guttungen som er en veldig sympatisk type, vanligvis. 

"Hvorfor det da, den så ikke syk ut!?" Minstemann er kommet i alderen der hver svar følges opp av flere spørsmål. 

"Nei, kroppen til ugla klarte ikke å leve mer, og selv om den ikke så syk ut så ble den det." Jeg sitter på nåler å bare venter på tårene og prøver å finne noen gode svar for å triste den lille tassen som for noen dager siden gråt over ponnien som var død. Den han fikk ri på for over et år siden. 

"Sa det BOOOM da den døde?" Minstemann ser forventningsfullt på meg.

"Nei, hjerte stoppet helt stille, så den eksploderte ikke." En storøyd mamma innså plutselig at vi må begrense timene guttungen får se på tegnefilm iløpet av uken! 


"Mamma, hvorfor er det sånn!"

Facebooksiden min finner du her! 

#gullkorn #mammalivet #bakfasaden #hverdag

Den lille rømlingen er funnet, og har fått navnet Johs.

Mandagen min startet i samme sjangeren som helgen, men det hele endret seg på magisk vis rundt middagstider. Det var langt fra forventet, men absolutt et kjærkommet avbrudd fra krangel og diskusjon. Og det var faktisk ikke på grunn av sjokoladen mannen min ble beordret inn på butikken for å kjøpe på vei hjem, som jeg rev av papiret og stappet i meg. (Vi går en slitsom uke i møte, ettersom jeg bare må ha sjokolade på sekundet. Og mannen forsto tydeligvis tegningen siden han sprang inn å kjøpte den før jeg fikk et raseriutbrudd og slengte meg ned på parkeringsplassen. Minuspoeng til meg og plusspoeng til mannen.) 

Mannen i huset sto som vanlig for middags lagingen, og halvveis i skjæring av grønnsaker fikk familien et nytt kjæledyr. Han fikk navnet Johs hos den yngste, og merkelig nok var eldstemann helt enig. Jeg mistenker at den lille tassen fikk navnet sitt etter bestefar i overetasjen, selv om de ikke finnes det spor av likhetstrekk mellom de to. Min pappa er verken liten eller brun/grå og han har jo både armer og føtter.

Jeg er faktisk litt usikker på hvordan skapning det er som har sneket seg inn i paprikaen for å komme seg hjem til oss, men han ligner litt på sånne små larver vi bruker til isfiske. Men det var altså helt uaktuelt at han skulle brukes til det, og minstemann måtte gråte litt bare sånn i tilfelle vi skulle tenke tanken om å knerte han. Etter noen tårer fikk han frem at vi aldri, aldri, aldri, aldri måtte drepe han, og at de var bestevenner. 


Tror ikke Johs vil stjele så alt for mye av matbudsjettet om jeg holder han borte fra resten av grønnforet i kjøleskapet. 

Nå var det jo litt synd at denne larven hadde flyttet inn i paprikaen som skulle være til middagen vår, for den var mer svart på innsiden en rød. Og vi prøver jo så godt vi kan å få ungene til å spise frukt og grønt, selv om vi ganske ofte sliter litt på det punktet. Eldstemann på sin side var strålende fornøyd med larven, for han ble jo tross alt reddet fra å spise paprika i dag. Og minstemann var veldig fornøyd med å endelig ha en kamerat som er like liten som han, som kan se på når han kjører bil-spill på nettbrettet. Jeg bare venter på at kravet om ekstra spilletid vil komme siden de fra nå av skal være to som deler på nettbrettet. 

Jeg lurer veldig på hvor den paprikaen er dyrket, og hvordan småkryp som finnes der. Jeg regner med at den lille saken ikke har overlevd kulden i kjøleskapet, men det er også en ørliten sjanse for at det har overlevd. Noe som betyr at jeg risikere at den utvikler seg til et monster av ukjent karakter. Det vil jeg ikke, så nå må jeg finne på en smart plan for å få den ut av huset, uten å knuse hjertene til mine barn som "elsker" den og insisterte på at den kan sove ved siden av sengen deres. Så den kan ikke bare kastes, og da er vel det eneste alternativet å sende den tilbake. 


Johs sin midlertidige seng, han bor inne i en pose som jeg har dobbeltsjekket er helt lukket! 

Men først skal vi se om vi finner ut hvordan rase de lille saken er, og så tror jeg at vi må sende den tilbake til familien sin! Må bare finne ut hvor den kommer fra, pakke den inn i en eske og sende den avgårde! Mulig jeg også bør ta en telefon til der den hører hjemme og si at den er funnet, og at rømlingen snart kommer tilbake. De er sikkert redde for den og blir helt sikkert glad for å få vennen sin tilbake. 

Facebooksiden min finner du HER. 

 

"Jeg var alene ute i barnehagen mamma!"

-Du mamma, i dag var jeg helt alene ute i barnehagen! (Se for deg en femåring som gjør seg stor i øynene og forteller med dramatisk stemme.)

- Hæ? Var det ingen der sammen med deg? (Og nå kan du se foran deg en mamma rett før hun skal tippe over til bekymret og en smule hysterisk.)

- Nei, jeg var helt alene og jeg spiste snø! (Femåringen sperrer fortsatt opp øynene og nesten piper ut ordene.)

- Javel, enn de voksene da? (Nå kan du høre en mamma som er litt irritert, og vurderer å ringe barnehagen for å spørre hva det er snakk om.)

- Ja det var en voksen der, og hun spiste snø! å Hun gravde jeg ned i snøen og da trodde en ørn at hun var en makk, og kom og spiste henne! (Guttungen forteller med dramatisk stemme og veiver med armene.)

- Hva er det du sier? Forteller du eventyr nå? (Se for deg en mamma som skjuler et smil bak hånden, og sier seg selv at hun virkelig må slutte med tendensene til hysteri.)

- Nei, det er helt sant! Og jeg er sikker på at snø er sunt for meg, så det kan jeg spise masse av! Er ikke det bra mamma? (Nå er stemmen til femåringen blitt triumferende, fordi han har fått frem poenget om at barn kan spise snø, selv om ikke voksene kan!)


"Mmmm, godt og sunt!"

Han har stadig noe nytt å fortelle fra barnehagen, men noen ganger har jeg en ganske stor mistanke om at han finner stor glede i å lurer meg! 

Og det får meg jo på tanken på hva han igjen forteller i barnehagen. Han har jo insistert på at jeg kan flyge på sopelime for å møte vennene mine, så det er ikke helt usannsynlig at han dikter opp en historie om at mamma skal koke padder i en stor svart gryte på bålet i skogen, og at han må spise paddesuppen. Det er heller ikke usannsynlig at jeg har hale og enorme føtter heller, for det har jo alle troll, også trollmødre. Og som du vet så knyter trollmødre ungene sine sammen om kvelden, før hun synger til dem...

Facebooksiden min finner du her!

Lønnskrav, og mulighet for fast ansettelse.

I går da jeg kom hjem fra jobb oppdaget jeg en lapp på kjøleskapet, og la meg spesifisere ovenfor dere som faktisk har sett kjøleskapet vårt, det var en helt ny lapp mellom timeinnkallinger, tegninger x 100, skattekart, julekort fra i sist jul, diplomer, timeplan og andre ark som ikke har noen fast plass i leiligheten og ikke kan kastes. 

Denne lappen var skrevet for hånd, og jeg mistenker at det lå en god del spekulasjon og beregning i ordene og tallene som sto på denne. Jeg tror til og med at før arket ble skrevet hadde det vært en vurdering av verdi, og hva som var realistisk og forvente. Nesten som et lønnskrav, der du egentlig bare vil ha mer lønn, men må prøve å holde deg på matten og opptre som et voksent menneske. (Det skulle tatt seg ut at du skrev på kravet en sum med så mange nuller at du ikke kan uttale det.) 

Jeg gjennkjente min eldste sønns håndskrift, som faktisk nesten ser penere ut en min. Det sier mest om meg, han er tross alt ganske så flink om han legger godviljen til. Og budskapet var lett å oppfatte, da han faktisk hadde skrevet overskrift, noe jeg muligens må takke læreren for! (Det er i alle fall ikke jeg som har lært han det.) "UKELØNN" 

Min første tanke var at nå har vi det gående, ni år har vi klart å lure oss unna denne diskusjonen og heller stukket til han noen småpenger med behov, eller når vi har følt oss litt ekstra snille. Og han har i grunnen vært fornøyd med det, helt til i går altså. For nå skal han utfordre min mening om at alle i familien skal bidra ut i fra egne evner, og jeg får tross alt ikke penger for å vaske skittene sokker og truser. Jeg får heller ikke lønn for å plukke opp de sokkene fra kriker og kroker og legge dem i skittentøykurven. Og jeg betaler i alle fall ikke mannen for å lage middag, eller ta oppvasken! 

Så nå er spørsmålet, skal vi innføre ukepenger? 

Men først skal kravet vurderes, og innkreveren skal få argumentere hvorfor han fortjener lønn, samt om lønnen følger tariff. Vi må muligens vurdere arbeidstid, og hyppighet på utbetaling. En annen vurdering er om han skal lønnens pr oppdrag, eller om han skal ha faste oppdrag slik at lønn blir den samme hver uke. Så fremst han ikke får trekk på grunn av manglende dokumentering av fravær. 


Jeg må bare si at jeg blir ganske stolt når jeg ser min sønns skriveferdighet, for han er absolutt bedre i skriftspråket enn moren var på samme alder! Så igjen må jeg takke læreren, for eldstemann har sannelig teken på dobbeltkonsonanter! 

RYDDE 10kr Første oppgave han legger inn krav for er rydding, men her føler jeg at arbeidsbeskrivelse må vektlegges. Skal denne ryddingen gå på tid, eller er det for mengden har rydder. Gjelder dette også når han rydder etter seg selv? Kan jeg regne med at garnnøstene mine havner sammen med ullsokkene, eller vil han følge systemet som er i bruk. Vi kan muligens utarbeide en ny rutinebeskrivelse, men det er ikke prioritert. 

VASKE 10kr Også en oppgave som bør utdypes mer, og jeg er veldig spent på hva som ligger til grunn for denne. Er det snakk om kjøkkenbordet og benker, eller toalett og vask? Og må vi beregne at noen av oppgavene skal utløse smusstillegg. 

LAGE MAT 15kr Se der, nå øker han summen. Mistenker at han ikke synes det er så fryktelig stas å lage mat, men jeg tror han vil få avslag på denne siden han stort sett lager mat til seg selv. Og du skal vel ikke få lønn for det? Om ikke det menes som lønnet matpause. 

BÆRE SØPPEL 5kr Også en overkommelig sum, men her må vi passe på forbruket og forsikre oss om at det er per gang og ikke per pose. (Kildesortering = Mange poser.)

TA OPPVASK 10kr Denne skal jeg glatt betale han for, jeg skal til og med øke summen når han er ferdig med lærlingperioden og kan ta ansvar for dette selv! 

brette klær 10kr Mistenker at guttungen plutselig kom på at mamma alltid maser om at han skal bruke små bokstaver. På dette punktet er jeg spent på om han i tillegg skal legge klær på plass, eller om det vil medføre en ekstra utgift. 

TA PÅ SENGE TREKK 10kr Så lenge husket han mine ord ja? Litt usikker på om denne oppgaven er det smarteste, for jeg mistenker at den kan øke risiko for putekrig, hopping i mammas seng, sniking på julegaver som er godt gjemt og sengtrekk/putetrekk i hummer og kanari. (Mor i huset har muligens et snev av tvangstanker.) 

Listen er egentlig ganske grei, og med litt utdyping av oppgaver kan denne familien få en ny ansatt. Men først skal det finregnes litt på hva de faktiske utgiftene blir. Vi må også ta med i utregningen om det skal lønnes for kveld og helgearbeid i form av ekstra timelønn innen gitte klokkeslett. 

Facebooksiden min finner du HER om du vil følge meg, og få med deg svaret etter jobbintervjuet! 

Offentlig urinering!

De siste dagene har denne mammaen husket at det finnes noe som heter lås på toalettdøren! Jeg har til og med gitt mine søte små beskjed om å gå på do før meg, så jeg faktisk har en ørliten sjanse for å sitte der fem minutter i fred. Men som regel svarer de alltid, nei vi må ikke på do, til tross for at jeg ber dem kjenne ekstra godt etter. 

Selv om jeg egentlig bør innse at det er deres jobb å alltid forstyrre meg når jeg ramler ned på ringen, har jeg bestandig et håp om at denne gangen skal jeg få sitte der alene. 

I går gikk vi gjennom den vanlige rutinen der jeg forsikret meg om at ingen måtte på do, før jeg forsvant inn på badet og vred om låsen. På side fem i mitt nyinnkjøpte blad hørte jeg dundring på døren, og innså at resten av bladet måtte vente til sengekanten. (Jada, bladet blir med meg ut av do, selv om noen kanskje synes det er ufattelig ekkelt! Men jeg bruker å unngå å putte det i do før jeg tar det med meg, og vi har som regel rikelig med toalettpapir. Og om noen virkelig skal være hysterisk, tenk på tannbørste som svært ofte holder til bare få meter unna toalettet... ) 

Det var minstemann som måtte på do, og jeg ropte at jeg skulle gjøre meg ferdig fort. Men det gikk åpenbart ikke fort nok, og jeg hørte ytterdøren slamres opp. Jeg tenkte som så at han sprang rundt huset og inn hos besteforeldrene, og konkluderte med at det var et smart tenkt. 

Siden han som regel glemmer å lukke ytterdøren når han suser forbi den, måtte jeg lukke den. Og syntes som møtte meg var ikke helt som ventet. For rett utenfor sto minstemann, og tisset i snøen! Han var åpenbart strålende fornøyd med egeninnsatsen. Og hadde overhode ingen forståelse for at mor i huset helst så at han ikke tisset rett utenfor ytterdøren! 

Men om ikke annet tisset han ikke i en støvel, kjøkkenvasken, under sengen eller i en av de fem blomsterpottene vi har! (Jepp, du leste rett! Jeg har hørt om de som har slått lens i de nevnte objektene!) 



Så om noen så han, så må jeg bare innrømme at det var mor i huset som brukte for lang tid på do, og vi prøver virkelig å lære guttene at vi ikke skal tisse offentlig. En lærdom de vil ha bruk for når de runder 18 og tar fatt på voksenlivet som ofte inkluderer mye drikke på kort tid! Jeg ser nemlig helst at de unngår anklager som å urinere på offentlig plass! Heldigvis har vi enda litt tid på oss før vi blir stoppet av lovens lange arm, når guttene bare må tisse en eller annen plass der det ikke finnes do innen rimelig avstand! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Mannfolk bein!"

Når vi har avlastning prøver vi å få litt ekstra god kvalitets tid med eldstemann, så i går fikk han vår fulle og hele oppmerksomhet. Men som regel er han ikke så oppmerksom på oss da, men det viktigste er vel at han vet at vi er der, selv om han ofte ignorerer våre nok så teite forslag om aktiviteter. 

"Du mamma, du vet at du har ei sånn der strømpebukse?!" Eldstemann ser på meg med et ganske sleipt glis, og et tydelig glimt i øyet etter at han har sett ett bilde av en strømpebukse laget for å skjule glattbarberte legger med et lag av hår. Veldig lekkert, og sikkert ganske fint for den som insisterer på at kvinner skal holde seg unna barbering. 

Jeg for min del prøver i det lengste å skjule mine hårete legger som er dekket av pels ganske store deler av året, og spesielt i vintersesongen der jeg absolutt kan ha bruk for all varmen jeg kan få. Det er faktisk så ille at jeg unnskylder meg til manuellterapeuten som holder min feilproduserte kropp i vater, selv om hun garantert ser legger som er mye mer hårete en mine tynne strekføtter. Jeg gremmer meg også for å prøve bukser i prøverom når de er slik, ettersom noen faktisk kan tro jeg er en mann som har sneket seg inn der for å snike på halvnakne damer som fortvilet prøver å klemme seg inn i nye plagg uten rett passform. 

"Nei, jeg har vel ikke slike strømpebukser!" Av utrykket til eldstemann kom jeg med det svaret han ønsket, for han så særdeles fornøyd ut! Og gliset ble enda større! Med andre ord fare på ferde...

" Jo, du kan jo bare ta på deg en av de nylonstrømpebuksene du har, så vil ALLE hårene dine stikke ut! For nå har du virkelig mannelegger igjen mamma, så da vil det se HELT likt ut!!"

Sjarmerende type den sønn min, og det ble liksom ikke bedre av at mannen i huset var helt enig med han. Og når hans kommentar om at jeg kunne jo klippe ullen og bruke den til garn kom, vurderte jeg å kaste dem ut vinduet! 


"Neeeeei, for all del! IKKE ta bilde av leggene!"

Ps. Det verste av alt er at jeg fant frem skum og høvel før leggetid, og fjernet det ikke fult så vakre laget med hår av mine legger! Så nå skal jeg aldeles ikke høre snakk om mannelegger på en stund, forhåpentligvis! 

Facebooksiden min finner du HER!

"Æ e Kaptein Morgan!"

Overhørte en samtale mellom guttene mine før middagen, og her er samtalen!

Eldstemann: " Lillebror, viste du at vi faktisk er homo sapiens?"

Minstemann: " NEI!"

Eldstemann: "Joda, det er helt sant, alle mennesker er homo sapiens!"

Minstemann: "Nei, for jeg er Kaptein Morgan!"

Jeg måtte le høyt, for tonen på den minste var svært bestemt. Og så slo tanken meg at hvordan i alle dager kan han vite hva Captin Morgan er, ikke drikker vi aldri i nærvær av ungene og heller har vi ikkehatt  noe slikt i hus.

Men etter litt ransakelser innerst i de minste krokene av hjernen kom jeg få at det er en sang som går slik, og siden vi som regel hører på radio i bilen må det være der han har fanget det opp.

Så om noen skulle høre at min søte lille sønn synger så høyt at hele nabolaget hører "Bli med meg og kaptein Morgan, trallalallaaaa" eller "plukket opp noe alkohol på danskebåten" eller "Hiv og hoi, og en flakse med rom, bli med meg og vi drikker den tom!" så har han tydeligvis klisterhukommelse når de kommer til sanger som ikke passer seg for barn!

(Og forhåpentlig vis vil jeg slippe opplevelsen med å hente han i barnehagen stående på et bort å synge "har du bæsj, har du prompa, har du danglebær i rompa!", for det opplevde jeg med eldstemann! Da vurderte jeg å gå ut igjen og sende mannen for å hente han resten av året, i redsel for å bli beskyldt av andre foreldre for dårlig oppdragelse. Men jeg må innrømme at jeg lo så jeg nesten måtte grine når jeg fortalte det til mannen!)

Facebooksiden min finner du HER!

" Æ sa ananas!"

På vei til skolen, barnehagen og jobben i dag satt de to minste i familien å kranglet i baksetet. Eldstemann slektes litt for mye på meg og blir sur når han vekkes, og minstemann hadde sovet alt for lite. Vi to som er foreldre var så trøtte at vi ikke orket å hysje på de krigerske guttene, og fant ut at det var et fint tidspunkt for dem å øve seg på forhandlinger til senere i livet, eller noe sånt. 

Plutselig hyler minstemann ?Ananas!? 

Eldstemann blir stille og kommer med ?Hæ, ka du sa??? 

Minstemann utbryter "Æ SA ANANAS!"

Eldstemann snåflirer når han sier "Men koffer i alle daga sir du det da?"

Minstemann ser strålende fornøyd ut og utbryter ?Æ ville bare si det!? 


(Søskenkjærlighet, av den koslige typen!)

Jeg og pappaen sitter å småflirer for oss selv, uten å bryte inn. For det viste seg jo at de fint kunne ordne opp selv. 

Så kan vi jo lure på hvordan minstemann kan assosiere ananas med hvem som skal kjøres først om morgenen. 

En jentebaby i julegave!

Jeg er ikke klar for å få flere barn med det første, og kan skrive under på at det holder med de to jeg har, spesielt med tanke på hverdagen vår. Men det bryr ikke minstemann i familien seg om, for han har funnet ut at vi må få en baby i julegave, en jentebaby! Jeg kjenner panikken bre seg med tanken, og ser for meg et liv helt uten søvn, en kropp som blir hundre ganger mindre samarbeidsvillig enn i dag og en særdeles umulig oppgave med å løse logistikken rundt hverdagen. 

Jeg griner nesten når jeg kommer til tanken om at jeg faktisk må gå gravid igjen, og får angst når jeg husker på hvordan det var å føde. For ikke snakk om at jeg har noen romantiske tanker om å først vagge rundt som en oppblåst flodhest for så å skulle gå gjennom et mareritt av smerter uten sidestykke, frivillig! 

Babyer er søte de, og jeg synes det er kjempekoselig å holde på dem. Men når vi endelig har kommet oss gjennom den slitsomme småbarnstiden med bleier, røre alt som ikke er lov og konstant våke over perioden føler jeg ikke for å ta fatt på det igjen. Så jeg foretrekker å låne babyer, for så å returnere dem i det samme de lager litt for mye lyd! 

For jeg nyter at vi ikke må bytte bleier, gjemme unna alle småleker, drasse på en enorm barnevogn og alltid sitte ytterst på sofakanten for å være klar til redningsaksjon. 

Så jeg må bare skuffe den lille tassen som ønsker en jentebaby i julegave, for ut av meg vil det ikke komme noen babyer med det første, og det har jeg heller ingen problemer med å innrømme. 

Og han ønsker seg virkelig en baby i familien, for han er villig til å dele på mamma og pappa, sove hele natten i egen seng og måtte vente på tur når babyen trenger hjelp. Han har til og med lovet å gi mat til babyen og bytte bleier! Og som han sa: ?Mamma du kan jo bare prompe ut lillebabyen, for den kommer jo ut av rumpa! Det e ingen problem det!? 

Endelig var den store dagen for barna kommet.

I dag ble vi vekket av to svært ivrige gutter, og de ropte ut at det var kommet store mengder med snø i løpet av natten. Jeg så selvfølgelig for meg en vegg av hvit masse utenfor døren, for med den iveren de hadde kunne det ikke være bare noen få snøkorn. Hele bilen var dekket av snø sa de, og jeg fant ganske fort ut at det ikke var så bra siden vi enda ikke har fått vinterdekk på den. Videre kunne de fortelle at nå skulle de lage snømann, og at vi måtte gå ut med det samme. 

Jeg var ikke helt enig i at vi skulle gå ut i sekstiden en lørdags morgen, og fikk de på tanken til å vente til etter frokost.  Noe de gikk motvillig med på. 

Ettersom rapporten fra guttene var at snøen hadde lagt seg så jeg for meg en skitjobb med snøkasting, og prøvde å huske hvor vi la spaden før sommeren. 

Når jeg tenker meg om er jeg ikke helt klar for snøfall enda, for jeg er ikke den største fan av kulde og merarbeid når det kommer til snømåking. 


("Stor mengder snø har falt i Tromsø i natt, det grenser til rekord ifølge barna jeg har snakket med")

Det første jeg gjorde da jeg kom meg ut av sengen var å kaste et blikk ut vinduet, og det skulle vise seg at jeg kunne pustet lettet ut. De enorme mengdene med snø var altså bare noen få snøkorn som lå rundt omkring. Jeg jublet, ingen snømåking i dag med andre ord. Ungene igjen jublet fordi de endelig skulle få leke i snøen. 



Da er vinteren offisielt startet, og i dag skal jeg rote frem vintersko og vinterdresser. Så er vi klar for noen lange måneder med mørke og kulde. 

Morgenstund har gull i munn, liksom!

«Sooool, SOLLLLL, sola er min bestevenn..» 

Minstemann liker å synge, og han gjør det så fort han har muligheten. Han synger så hele nabolaget hører, og tar ikke så alt for mye hensyn til hva klokken er. Så her en morgen våknet vi av en liten gutt som brølte av full hals der han lå på rommet sitt i sengen. Siden klokken ikke var mer en fem om morgenen sto jeg i sengen, og var inne på barnas rom før teppe falt ned fra luften. Da først koblet hjernen hva han holdt på med, og at det ikke sto om livet. Selvfølgelig var lydnivået så høyt at storebror våknet, som har sovet seg gjennom raketter utenfor vinduene og brannalarmen tidligere. Jeg spurte hva han holdt på med, og fikk til svar: «Men mamma da, jeg synger for dukken, skjønner du ikke det?!» Og så fortsatte han med «lille petter edderKOPP, som klatret på min HATT!».

 

Så denne natten sto vi tidlig opp, og selv om jeg ikke var helt fornøyd med starten på dagen må jeg si meg fornøyd med lillemans sang. Det betyr at de siste ukene med svært lite søvn ikke har gjort at han stoppet å snakke, noe som har hendt før. Og når jeg ser tilbake på denne natten kan jeg i det minste trøste oss med at vi har en god historie til senere. Og ikke minst fikk jeg jo noen ekstra timer kvalitetstid med ungene, halvsovende på sofaen med tven som barnevakt. 

 

Ha en strålende fredag, husk å bruk stemmeretten din. (Fikk beskjed om at i dag er siste mulighet for forhåndsstemmer! Og regner med at det er flere som meg som ikke går rundt å husker på slike ting!)

 


 

 

Gullkorn lyser opp dagen.

De siste dagene har vi fått mange gullkorn fra minstemann, som har en usedvanlig god periode og snakker på inn og utpust. Han har mange meninger og det er godt å høre hvor flink han er å finne ord. Og ikke minst forstå betydningen av dem. Noen lysglimt trenger vi i en småslitsom hverdag, som ikke helt går vår vei for tiden. 

 

«Se mamma, det bilde er fra da jeg var helt ny!» Søte lille gutten min ser på babybilder av seg selv, og det er jo helt sant som han sier :) Han var jo helt ny da. 

 

En ettermiddag vi kom hjem fra barnehagen gikk han rett bort til campingvognen og klapper på den. Så hører vi: «God vogn, veldig god vogn!» Han var på vei mot bilen, men heldigvis fikk pappaen stoppe han...(Det holder med ripene og bulken etter at noen rygget på oss i vinter og stakk av...drittfolk!)

 

«Men mamma da, det må du bare forstå!» Jeg er tydligvis ikke så smart som jeg trodde, ettersom jeg ikke kan forstå at lillegutten ikke kan legge seg uten å ha ryddet opp lekene under sengen!


(Bilde av tiden da minstemann var helt ny! Tør ikke tenke på hvor gammel jeg faktisk er, ettersom han selv på litt over tre år ikke er ny lenger!)

 

Storebor har også sine gullkorn og under en samtale for noen dager siden kunne han fortelle at det var siste dagen til rektoren på skolen. Jeg spurte hva hun skulle og han funderte litt på det. «Ho skal kanskje dø, eller så skal ho flytte. Æ vet ikke helt, dem sa bare at det va hennes siste dag!» Skjønner godt at han ikke var sikker, for det høres jo ganske dramatisk ut med «Hennes siste dag!» 

 

Mer morsomt var det da han kom hjem med nyplukkede blomster til sin mamma, og publiserte fornøyd at dem hadde han plukket i hagen til naboen. 

 

(Så om min nabo leser dette må jeg bare si unnskyld, jeg skal prøve å lære han at det ikke er lov å plukke blomster i hagen til andre, ikke engang når det er til meg!)


"Dem ligg å pule!"

Under min kjære mammas bursdagsselskap i dag fant lillesøsteren min frem en del ting hun skulle ha med seg hjem, hun er den siste i søskenflokken som har forlatt barnerommet. 

(Jeg har altså flyttet, flyttet og flyttet hjem igjen, så det teller ikke...) 

 

En av tingene hun fant fra var et bilde, og min eldste sønn bekreftet mistanken min om at han kunne mer om forplantningsteorien enn jeg var sikker på! 

 

 

«Du tante, det e jo en naken mann å ei naken dama! Og tisseluren ligg der!» Han peike ivrig og e veldig fornøyd med egen kunnskap. Han vet godt hvordan barn blir laget, og kan fortelle om sædcellen og eggcellen. 

 

Tanten ble litt småbryd, men hadde hun sett fortsettelsen på samtalen hadde hun ikke leet et øyelokk. 

 

«Tante, dem ligg å pule vet du!» 

 

Tanten måpte, og jeg var neste litt redd for at hun skulle få kjeven ut av ledd. Hun fikk ikke ut et ord, og så på oss med store øyne for å være sikker på at hun hadde hørt rett.

 


(Ca slik var utrykket hennes!) 

«Daaah, tante det må du jo vite!» 

 

Så nå vet altså tanten på 18år at kunsten hun skal ha på veggen er av et par som «puler».

 

 

Doktor 3åring og dobesøk.

Det er vel ca 1 ting jeg savner fra tiden før jeg fikk barn, og det er å sitte i ro og fred på do...I dag hadde minstemann funnet ut at mammas fot skulle operers, nøyaktig når mamma skulle sitte en liten stund alene på do. Og selvfølgelig husket jeg ikke å låse døren, så plutselig ble badet overbefolket. Begge ungene skulle absolutt ha oppmerksomhet, og pappa i stuen var tydligvis ikke av intresse. Etter en del kjefting gikk eldstemann ut, han fant ut at surkingen min ikke var verd å høre på. Men minstemann er mer utholden og har vist fått selektiv hørsel.

Det var foten min som var problemet i dag og lillebror doktor måtte operere. Så der satt jeg og hylte og ropte etter å være alene, med en fornøyd treåring som hadde funnet frem sagen. Amputasjon var et faktum. Og så hører jeg fra minstemann, 'roligogforsiktig, det gåååår bra mammamin. Du har aua og e syk!'

Jeg er fortsatt sjefen.

"Du mamma kan æ få sove på syv madrassa med et eple under?"

Eldstemann vil finne ut om han er en prins, og han vet nøyaktig hvordan det skal gjøres. Problemet ligger i at vi ikke har mer en fire madrasser her hjemme og det siste eple gikk i søppeldunken når jeg oppdaget små tannveier som hadde vært der ganske lenge. (Jeg regnet med det var noe galt med smaken, siden det bare var tatt en prøvetygge av det.)

Selvfølgelig må jeg spørre hvorfor han skal ønsker å være en prins, og til svar får jeg at det er fordi han skal bestemme over oss. (Smating, han har tydeligvis oppdaget at de konglige kan gjøre stort sett hva de vil, i alle fall på barnetv...) 

Jeg svarer at da må jo jeg og pappaen være dronning og konge, så da bestemmer vi jo fortsatt over han. Men det var han ikke enig i, for det kan bare være en kongelig i dette huset. 

Vet ikke hvor enig jeg er i dette, men jeg skal la han få leve i troen. Vi kan desverre ikke få bekreftet at han er prins, og det beyr at mamma fortsatt er sjefen. 




En fireårings syn på politikk.

For noen år siden laget min eldste sønn dette byggverket, og jeg satt lenge å funderte på hva det skulle forestille. For ikke snakket han om biler og det var tydelig at han hadde et mål med det han gjorde. Jeg tenkte at han sikkert laget seg en by eller kanskje bilveier. 



Til slutt måtte jeg spørre hva han laget, og han sendte meg et blikk som sa at "mamma er ikke mye smart". 

"Ser du ikke at æ bygge politikk, for den e jo ganske rotat og vanskelig å forstå? " 

For å si det slik, det siste jeg hadde tenkt på var at en fireåring skulle illustrere politikk i form av treklosser på stuegulvet. Men han hadde lenge fulgt med på nyhetene og om jeg ikke husker helt var dette i et valgår. Og som barn flest fanget han opp mye av det vi voksene snakket om, og skapte seg et bilde av hvordan det var. Så om jeg skal forklare noen hva politikk er, tenker jeg alltid på dette bilde. For det viser at ingen ting er direkte A4 og du må alltid regne med at den tar en ny vei, og at det oppstår mange nye retninger uansett hvor du beveger deg. 

Kveldsmat og øl, til en treåring...

Det er tid for kveldsmat, ungene har omsider funnet plassen sin ved bordet etter 4-5 runder med "skal bare", "må bare" og "vil ikke". (Og etter en trussel om at om de ikke setter seg til bordet må de legge seg uten mat!) De har spist det meste av maten og det er på tide med ny runde drikke. Vanligvis ber minstemann om eplejuice eller jordbærsaft(også kaldt solbærsirup av oss andre...) men ikke i dag. Han har tydeligvis utvidet ordforådet sitt. (Noe som er helt fantastisk tatt i betraktning at han ikke snakker så mye enda!) 

Siden det er pappaen som er skipper i dag, ligger jeg i ro på sofaen og "smuglytter" til praten rundt bordet. (Smuglytter er vel kanskje ikke det rette ordet, i og med at de har et lydnivå som er veldig langt over innestemme...) Og det meste går inn det ene øre og ut det andre. 

"Æ vil ha øl!" 

Jeg setter vannet jeg drikker i vranghalsen, hva var det minstemann sa? Hvor i alle dager har han lært det, ingen av oss drikker øl. Og når bestefaren gjør det ber han aldri noen om å gi han ei øl. Og hvorfor i alle dager vil han ha det til kveldsmaten? 

Og hva hender når vi sier "Nei, du kan ikke få øl". Han blir sint, for han VIL ha øl og han vil ha det nå. Og som alle som har/hatt treåringer i hus vet, kan de være små bomber som går av med den minste motgang. Så gode råd er dyre, og jeg oppdager at pappen finner frem eplejucen, skjenker i glasset og sier " Her får du ei øl!". (Jeg orker ikke skrive noe om hva som er etisk og pedagogisk riktig, for alle slike ting går litt i glemmeboken når vi står midt i trassalderen.) 

Jeg gruer meg til det som etter hvert vil komme fra barnehagen " Vi(barnehagen) lurer på hvorfor minstemann sier han vil ha øl til maten, og når vi sier nei sier han at pappa gav han det!?" 

Mulig jeg må nevne dette i morgen når vi leverer han, for jeg ser helst at vi slipper noen misforståelser.