Bak fasaden.

Rødmende med halen mellom bena.

Auda, da har jeg klart det igjen. Jeg har enten glemt eller fortrengt at minstemann skulle ha med seg et ark med bilder av nære og kjære på til barnehagen. Hva har liksom hendt? Jeg som alltid var så flink å følge opp slike ting med den største iver, og med evne til å levere inn lenge før fristen. (Eller, jeg liker å tro det i alle fall.) 

Denne gangen har vi ikke fått noen frist, og det kan muligens være problemet. Jeg var alltid i siste liten med lekser på skolen, og dette kan jo nesten regnes som en innlevering. Siden jeg ikke har bilder liggende i papirformat, og heller ikke har skriver hjemme eller er så løsningsorientert at jeg kan skrive ut bilder på jobb, måtte jeg bestille dem på nett. Det tok selvfølgelig ganske lang tid, ikke fordi leveringstiden var lang, men fordi jeg led av hukommelsessvikt hver kveld etter at ungene var i seng og jeg kunne sette meg ned å velge ut bilder. 

Etter mange, mange uker (rødmer litt) kom endelig bildene i hus, og du skulle tro at det bare var å lime dem på arket å få dem avgårde. Men selvfølgelig slo hukommelsestapet inn igjen, og hver kveld når ungene var i seng ble jeg litt for opptatt med serien jeg ser på Netflix og strikkingen til at jeg husket hva jeg burde gjøre. (Rødmer enda mer, dette burde jeg klare bedre.) 

Men i dag, har jeg altså klart å få bildene fast i arket, og selv om jeg ikke burde er jeg rimelig fornøyd med egen innsats. Jeg kåres helt klart ikke til årets mor, men jeg gleder meg stort til at minstemann får se bildet i morgen tidlig. For der henger alle oss som han har ekstra nær og kjær, og venter på å bli utstilt i barnehagen. 

Så får jeg heller love bedring til neste gang, eller vurdere om jeg skal lage meg en liste der jeg skriver ned ting som skal gjøres, og når de skal være ferdige. Så slipper jeg å være flau der jeg kommer tassende inn i barnehagen med halen mellom bena og husker hva jeg atter en gang har glemt. 

"Hva har jeg glemt nå da?!"

Det store spørsmålet nå er om vi husker arket når vi forsvinner i dragsuget ut døren i morgen tidlig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Perfekt VS uperfekt!

Jeg kunne valgt å ta en ganske stor løgn i kveld, men innser at jeg kommer lengst med ærlighet. Det hadde jo vært fint å pyntet litt på den perfekte fasaden og informert om at jeg er tidenes supermamma som velger å sy kostymet til mitt barn, istedenfor å legge meg langflat på grunn av kjøpepress. Det høres jo ganske sjarmerende ut å gjøre slikt, men den mammaen er jeg uheldigvis ikke. 

Minstemann har pirat-dag i barnehagen i morgen, og denne alt for vimsete moren hadde selvfølgelig glemt det, til tross for gjentatte beskjeder fra både min sønn og min samboer. Jeg er litt usikker på om jeg har fortrengt informasjon, eller om jeg rett og slett har beregnet at begivenheten finner sted i en av de neste ukene. Men i alle fall, klokken 19:47, ganske nøyaktig fikk jeg spørsmål om kostymet var klart til i morgen. Det var det ikke, og dessverre for meg er kostymet som har vært brukt tidligere både skittent og alt for lite, så redningen ble mine elendige sy-kunnskaper. Fordelen er jo at sjørøvere ikke er kjent for rette sømmer, så her var mitt handikap en fordel. 

Jeg ropte "jada, kostymet er straks klart" mens jeg rev garn og rot ut av ekser og hyller. Jeg har vært i uføret før, så buksen var ganske ferdig, men måtte finpusses litt. Genseren ofret jeg uten de helt store problemene, ettersom vi som regel bare bruker ull på minstemann uansett. Og så ble nålen funnet frem, etter en nervepirrende halvtime med eks antall stikk i fingeren hadde jeg snøret sammen noen ferdig klipte hull. En ny lapp var festet på buksen, og nye kanter til genseren hadde tatt form. 

Resultatet ble ikke så verst, men det faller ikke noen dom før i morgen tidlig når minstemann skal prøve antrekket. Han kan være ganske nådeløs, men jeg krysser fingre, tær og hår for seier. Minstemann kan være en nådeløs dommer, men jeg regner med at de stygge stingene gir meg en fordel. Ingen pirater med respekt for seg selv går rundt i perfekte klær. 

Facebooksiden min finner du her. 

Håndvask er i noen tilfeller umulig!

Om du noen gang har prøvd å vaske en neve med gele, vil du forstå hva jeg snakker om i denne beretningen. 

Når pøbelungen kommer inn med never fulle av et eller annet gris som er klint på kjea til sykkelen bør en lampe lyse over hode mitt, men hver eneste gang går jeg i den enorme frustrerende fellen. Guttungen igjen ser forhåpningsfullt på meg, og gleder seg til det som kommer...

Hybermobile ledd er ikke noe unormalt, og noe vi i grunnen ikke tenker på i hverdagen. Ikke fører det til smerter og ikke er det noe hinder, heller tvert opp. Jeg mistenker at ekstra mobile ledd har spart oss for en rekke benbrudd etter hårreisende stunt som kan få enhver bestemor til å grine av skrekk! (Og bank i borde, for jeg håper det holder seg slik. Gips og barn høres ikke ut som noen festlig opplevelse.) 

Men så kommer de gangene da, der de mobile leddene virkelig kommer til sin nytte i form av underholdning. Ikke for meg som voksen, men for den hyl-flirende niåringen som nesten tisser på seg av morens tydlige frustrasjon der hun river seg i håret og bannes som en gammel bryggesjauer. Jada, her renner glosene om jeg blir irritabel nok, og min kjære sønn blir med andre ord disponert for et særdeles fargerikt språk. Han har fått beskjed om at han ikke får bannes på andre folk, men det er helt greit om noen salige gloser renner ut når kneet treffer bordkanten og tvinger deg i baken. Helt klart pedagogisk feil, men han hadde nå en gang lært seg de ordene uansett om de kom fra min munn eller noen annens.

I alle fall, rampen kommer inn med hender svarte som natten,og for at de skal få noe som ligner hans normale dagslyse hudfarge betyr dette gnikking og enda mer gnikking. Jeg tar fatt på oppgaven og klærsjer en god dose kroppsskrubb i hendene, i et håp at de små kornene skal løsne noe av skiten. Jeg tar fatt i handen og skal til å gnikke, og hva hender? Joda, fingeren glir til siden! Det demrer for meg, men jeg prøver på nytt å holde fingeren godt fast, men da går det ene leddet bakover, og jeg går over til å holde både fingertupp og første ledd. Oppgaven gjenopptas mens jeg kjenner rødfargen stige oppover halsen, og tror du ikke neste ledd går andre veien?! Jeg prøver å holde både fingertupp, ledd nr1 og ledd nr2 og starter med skrubbingen. Men da glir selvfølgelig det siste ledde sin egen vei og jeg er nesten på gråten. For nå har alle minnene om tidligere forsøk på håndvask kommet til overflaten i en overarbeidet mammahjerne. 

Du tenker kanskje at dette umulig kan være noe problem, men det kan jeg love deg at det er. For på en hånd er det fem fingre! FEM fingre som skal holdes fast i alle ledd mens jeg skal skrubbe bort skit og lort, som åpenbart har bestemt seg for å bite seg fast. Og husk det, at også der jeg holder skal skrubbes, og det er ca 90prosent av hånden! 

Svetteperlene renner i ansiktet, og for hver dråpe som renner nedover ser jeg det storfornøyde blikket til min sønn lyse mer og mer opp! Han nesten tripper av glede over morens åpenbare tap, og jeg er helt sikker på at han priser seg lykkelig for den fantastiske muligheten å terge sin mor. Ja jeg mistenker at han til og med griser litt ekstra med olje med den hensikt å få moren til å slite.  

Men i alle fall, jeg prøver på nytt å holde hånden, men for hver eneste bevegelse med vaskekluten kan du ta deg faen på at et ledd går feil vei og jeg må starte på nytt. Irritertrynken i pannen dirrer, og det værste av alt er at jeg ikke kan bli sint på den fnisende ungen som observerer morens totale fall i avgrunnen når det kommer til grunnleggende mammaoppgaver. For ærlig talt, kan jeg virkelig ikke vaske mitt barns hånd uten å tabbe meg totalt ut?! 


Det er ikke så lett som det ser ut, og jeg garanterer at det er enklere å vaske en blekksprut! 

Facebooksiden min finner du her. 

"Nå skal du gjøre matteleksene!"

Om bare min kjære sønn hadde brukt like mye tid på leksene, som han bruker på å unngå dem...

Om jeg er sta, så er min eldste sønn det dobbelte. Og i dag hadde han bestemt seg for å ikke gjøre mattelekser, og hver eneste beskjed om at dette skulle gjøres er blitt møtt med et surt blikk og noen grynt som kunne tolkes negativt. Han har diskutert på alt, og han skal ha det at han går ikke tom for argumenter med det første. Han finner stadig mer oppfinnsomme svar på min gjentagende beskjed om at "Nå skal du gjøre matteleksene!" og "Gå tilbake til bordet og fortsett med matteleksene!". Han har til og med ymtet frampå at han det er ulovlig å tvinge han til å gjøre lekser, og at dette bør vi straffes for. (Jeg unnlot å si noe om at det er straff nok å bruke hele ettermiddagen på å mase og beordre noen til å gjøre lekser.) 

Tålmodigheten min har virkelig blitt satt på prøve, og jeg har flere ganger telt til ti på både norsk, svensk, engelsk, tysk og noe som ligner samisk, uten at det har fått humøret opp. (Uten hell, selvfølgelig, for jeg er overhode ingen supermamma med knapper som kan bestemme humøret.) Mine beskjeder om at dette hadde jeg gått igjennom som barn ble møtt av svaret "Ikke rart du er så dum i dag da...". For en lykke, virkelig et kompliment som smører den allerede tynnslitte mammaselvtilliten. Flaks jeg har vært ute en vinterdag før, og ikke minst husker hvor rasende og umulig jeg noen ganger var på min egen mor. (Sorry mamma for alle de dagene du holdt ut med meg og trassen min, bare fordi du ville at jeg skulle få best mulig utgangspunkt som voksen. Men om ikke annet kan du trøste deg med at nå får jeg gjennomgå!) 

Vi har faktisk brukt hele ettermiddagen på det som vanligvis vil ta i underkant av en time. Eller om du ser på tiden som faktisk er brukt på lekser, så stemmer jo den ene timen for resten av tiden har gått til kriging mellom to stormakter.

Avledningsmanøvrene har vært mange, men jeg kan nevne at blyanten har falt på gulvet 210ganger med det jeg mistenker var et håp om at blyet skulle gå i stykker så den ble ubrukelig. Det er også blitt observert en betraktelig oppgang i antall toalettbesøk, og lengden på disse har økt med et gjennomsnitt på 5 minutter. Så har viskelæret på mystisk vis forsvunnet, for så å dukket opp i ermet på genseren etter noen glefs fra øverstkommanderende. (Altså meg, og ja jeg glefset etter x-antall forsvinninger!) Videre har jeg fått mistanke om mulig diabetes ettersom tørsten har blitt helt ekstrem og arvingen gjentatte gang har forsøkt seg på at han var svimmel og derfor ramlet i gulvet. Men konklusjon min var at blodsukkeret skulle være ganske stabilt med tanke på matinntaket etter skoledagens slutt. Videre har den yngste i familien fått en del skyld, ettersom han bråket for mye når han satt på gulvet å lekte med en klistremerkebok. (Vi var ikke enige om dette, for det har vel sjeldent vært så stille som akkurat da når begge guttene er hjemme.) 


Og det hele endte selvfølgelig med en irritert mor og en sur sønn som hadde fått inndratt muligheten til klubb denne uken. For en av husreglene er at om han skal dit, så skal leksene gjøres uten diskusjon og skrives slik at andre kan forstå dem. (Og de reglene henger på kjøleskapet så vi unngår enda mer tidsbruk på krangling.) Så er det bare å be til høyere makter om at vi klarer oss med noen små trefninger i morgen når resten skal gjøres ferdig...

Facebooksiden min finner du her. 

Sandstrand inne.

Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser. 

Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten. 

Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter. 

Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.

Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek. 

En snartur på stranda? Det er bare å gå inn på badet det, der finner du hele Sahara! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

 

Snublet over en togbane faktisk!

Første arbeidsdag etter ferien startet med at jeg snublet over en togbane, innså at jeg overvurderte egne evner til å stå opp før småfuglene, og bare med flaks klarte å huske hvor jeg hadde gjort av nøklene til jobb når jeg gikk på ferie. At jeg klarte å komme meg på jobb til rett tid anser jeg som et under, men det blir heldigvis bedre i morgen. (Liker jeg å tro, mulig det går en uke eller to før jeg husker hvordan jeg sjokkstarter hjernen når den helst vil sove enda mer. For selv ikke alle gangene jeg er våken iløpet av natten kan sammenlignes med tanken om å gå ut ytterdøren kort tid etter at jeg ramler ut av sengen!)

I morgen blir minstemann sin første dag i barnehagen etter mange,mange uker hjemme, og han gleder seg stort. Så vi krysser fingrene for at han får en god natt. Barnehagestart betyr også at jeg må gå over klærne hans, og merke alle de nye vi har kjøpt iløpet av ferien. Noe jeg selvfølgelig burde gjort når de kom i hus, men jeg tenkte at jeg sikkert ville like å springe tulling rundt for å leite frem nye plagg. Mulig dette heretter vil bli en oppgave jeg påtvinger min bedre halvdel, sammen med oppvasken, toalettvask og støvsuging. Shoppingen av klærne skal jeg forsatt takle, så fremst jeg kan gjøre den uten unger tilstede, og helst rett etter at lønnen er kommet inn på konto og og når det er salg i butikkene.

Resten av uken vil gå slag i slag, men vi kommer vel ikke helt inn i hverdagen før eldstemann kommer hjem fra pappaen sin.

Mulig jeg må slutte å klage på alle andre som ikke ser i kamera når jeg tar bilde, for jeg klarer det tydeligvis ikke selv heller!

Siden jeg dessverre ikke fikk fanget meg på film når jeg sto opp i dag, trøtt og jævlig legger jeg heller med noen bilder jeg tok i helgen, av meg selv, i fjæra, med formål om å legge ut i bloggen så jeg kanskje får noen komplimenter, så jeg kan skryte til mannen om hvor fantastisk heldig han er som har en så lekker dame. Bare synd jeg ikke kan stå i ro...

Mulig jeg forsatt har en liten drøm om å bli en vakker ballerina som danser rundt!

Det var selvfølgelig noen flere bilder, men jeg føler virkelig at jeg balanserer på kanten i forhold til antall lovlige "selfies" på et blogg innlegg, så jeg gir meg når leken er godt. Å sparer noen av dem til en annen dag! (Så jeg sparer meg arbeid i å fotografere den ganske umulige meg!)

Facebook siden min finner du HER! 

 

Den vonde flisen.

En av tingene jeg hater med sol og sommer er flis, som stikker seg inn i hender og føtter og krever at jeg må være en monstermamma.

For jeg kan jo ikke nekte guttene å være ute, og jeg kan heller ikke nekte dem å ha fri lek. Jeg vil jo at de skal få oppleve leken som noe befriende uten tusenvis av regler som begrenser dem.

Men når kvelden kommer og vi sjekker føttene, må nål og pinsett til. Og det er like grusomt hver gang jeg skal stå der å stikke barnet mitt, for å få ut den lille trebiten som holder på å skape betennelse i huden.

Det blør i mammahjerte når minstemann gråter, men tappert sitter i ro så jeg skal få ut flis så fort som mulig, uten å påføre mer smerte en høyst nødvendig. Og det blør i mammahjerte når jeg ser eldstemann være tapper, selv om jeg vet at han synes det er ubehagelig.

Det føltes nesten som et overgrep. Men det ville vært like ille å la den stå i huden, for betennelse gjør vondt mye lengre.

Og egentlig gjør det vel ikke så vondt for barnet, det er kanskje mest skummelt. For hvem vil vel frivillig ha en nål mot huden, eller en skummel pinsett.

Jeg får så vondt i hjerte når jeg må ta ut flis fra de små føttene og hendene til mine barn. Jeg gråter nesten med dem, der jeg står og skal være modig. Jeg godsnakker, forklarer og skulle så inderlig ønske at de ikke fikk flis.

Minstemann er heldigvis blitt så stor at han ikke må holdes når de små trepinnene må ut. Og jeg kjenner enda på følelsen der vi holdt det gråtende lille barnet, følelsen av tvang og maktesløshet. Det var så vondt å høre den såre gråten og redselen, panikken for å få smerter. Men flisen må ute, for om den blir igjen i huden kan den gi enda mer smerte.

Jeg kan ikke pakke barna inn i bomull, selv om det ville gitt meg litt mindre mammasmerte. De må få lov å utforske, leke og lære. De trenger å få erfaringen en liten flis kan gi, og de vil etter hvert lære at det egentlig ikke er så galt.

Så for hver flis vi trekker ut, jubler vi høyt og gleder oss over hvor stor den var. For i barnas verden så blir de litt ekstra tøffe når de drar ut en stor flis, noe de kan ringe og skryte til bestemor eller bestefar om.

Sommeren er ikke bare lykke, og flis er dessverre en stor del av hverdagen når små føtter springer bare i gresset og små hender får utforske gleden med hammer og spiker.

Og heldigvis finnes det belønning, for selv om barnet synes det er fryktelig vondt, kan jeg i alle fall gi den en positiv følelse etterpå. Så blir kanskje neste gang litt lettere, når de vet at de får noe igjen for det etterpå.

Så får det heller bare være at enkelte mener at man ikke skal gi belønning for slike ting, men jeg tror det er med på å lære mine barn at selv om noe er ubehagelig og må gjøres, så blir det bedre etterpå.

Fine, søte, tøffe, kreative og arbeidsomme barnehender.

Og det er like stor glede for meg å se barna få lov å klister små merker på et papir, som en stolthetstabell over hvor dyktige og tøffe de er.

Facebook siden min finner du HER.

Sol og middag ute! (MED cola som drikke!)

Ja, Tromsø viser seg fra sin beste side i dag! Strålende sol og ekstremt varmt, faktisk så varmt at minstemann kunne være ute i shorts uten å fryse! Rett og slett magisk.

Det var en brun liten gutt jeg hentet i barnehagen, og det var ikke solen som var skylden. Det så faktisk ut til at han hadde badet i sandkassen, for ikke en millimeter av gutten var sand fri. Veldig sjarmerende og jeg glemmer hvor umulig det kan være å vaske sand av en irritert fireåring som synes mamma masser litt i overkant mye. Og det er heller ikke så gøy med sandkasse inne! Han sa selv at han hadde tenkt å bytte farge til svart eller grønn.

Rullebrett fungerer utmerket som stol!

Så at jeg bestemte meg for å servere middag ute i dag, var mer fordi jeg ikke ville ha to sandtroll inne. Jeg liker nemlig ikke å sitte ute å blir bombardert av fluer og andre irritasjonsmomenter av samme kaliber, sol i øynene og innpåslitne måser. Guttene igjen var strålende fornøyde med å få spise maten sin utendørs, og påsto at jeg bare tullet da jeg sa det var fordi de var så grisete at vi spiste utenfor. Minstemann funderte litt på det og sa "Men du mamma, nå må jeg jo være skitten hver dag for da kan vi spise masse ute!" Og jeg er nesten enig, i alle fall frem til vi får normale sommertemperaturer igjen!

Guttene på det alternative spisebordet vårt!

Tenkte jeg skulle skryte litt av maten jeg serverte, en nydelig salat laget på freske råvarer med fullkornpasta og en dressing som såvidt er innenfor ja siden av hva som er sunt. At jeg egentlig laget den fordi det tar kort tid, smaker nydelig og jeg slipper å stå inne foran steikeovnen å forgå av varme snakker vi ikke så mye om.

"Neeei, ikke spis den!" Fikk til svar : " Mamma du må slutte å sutre, litt sand går bra!"

 

For å ikke ta helt av innvilget jeg en liten boks cola til begge ungene, med unnskyldning om at den var bitteliten og at vi så og si aldri har sommervær.  De var helt enige i mine argumenter. Så får jeg heller får ris for at jeg gir ungene brus, men jeg tenker som så at de ikke dør av den. Det er jo ikke så de får lov å gå å drikke det hele dagen, som moren gjør på jobb. (Her snakker vi dobbeltmoral!)

Eldstemann var meget fornøyd med middagen, selv om han protesterte fryktelig mye i forkant! For han liker jo ikke salat, men tror han ombestemte seg for han spiste fire porsjoner! Kjenner mammahjerte blir litt ekstra stolt, og det er jo veldig fint å skryte når ungene spiser "gress" også omtalt som salat!

Så ved leggetid fikk vi med oss ungene inn og rett til dusjen. Og når sanden gikk av oppdaget jeg at solen har gitt de farge. Og jeg ble litt sjalu, siden jeg sitter inne på kontor hele dagen og ser ut som en bleik snømann.

Facebook siden min finner du HER! 

En baby skal alltid være lamme sin mor!

Hva skal vi liksom med menn? Ettersom de tydeligvis er totalt uansvarlige når det kommer til evnen å ta vare på et barn når det er baby? Jeg bare spør, for jeg observerer at ganske mange sitter med holdninger om at kun mor er god nok for barnet.

Jeg på min side fikk med meg at navlestrengen ble klippet, av far faktisk. Noe som i realiteten betyr at barnet mitt ville klare seg helt fint uten meg. Heldigvis er det nå ikke slik at jeg måtte noen veier etter fødselen, men jeg hadde selvfølgelig mine behov selv om jeg ble mamma. Jeg måtte drite, noe som gjerne kunne ta en times tid etter en heller slitsom fødsel som resulterte i et knekt halebein og noen usannsynlig store smerter som fikk meg til å grine. Ikke noe drømmesituasjon med andre ord. Og siden jeg faktisk anså det som uansvarlig å la barnet ligge for seg selv å gråte, fikk far passe det. Jeg hadde også behov for å sove, selv på dagtid når babyen var våken, bare for at jeg ikke skulle glemme hva jeg het og hvordan år vi var kommet til, i den håpløse amme tåken jeg romsterte rundt i, med såre bryster som hold meg våken om natten. Her snakker vi ikke om bare litt rødming på brystknoppene, men svære sprekker som kunne fått alle og enhver til å sperre opp øynene og gispe.

Det var selvfølgelig ingen som sa noe til at far passert barnet i disse situasjonene, heller tvert om. Han fikk beskjed om at det skulle da bare mangle for han hadde da virkelig vært med på leken. Og da skulle han gjøre sin fordømte plikt den lille timen mor brukte på badet, eller de to timene hun fikk seg en velfortjent høneblund.

Men straks melkemaskin ytret at hun synes det hørtes bra ut med en liten handletur, ja da forsvant likestillingen ut av huset. Den ble faktisk feiet under teppet i samme fart som lynets hastighet! FOR nå var mor virkelig egoistisk, tenk at hun var så uansvarlig at hun skulle forlate det stakkars lille barnet sitt en times tid for handle nye truser! Gudene forby, det var uhørt! Barnet ville få varige traumer og store tilknytningproblemer resten av livet! Tenk å kunne gjøre noe så alvorlig, kast henne til ulvene med det samme.

Jeg bare spør, hva er egentlig forskjellen på "en time borte" og "en time borte"?

"Sånn, da har jeg sydd puter rundt han, så nå går jeg på do, ikke rør deg i mellom tiden!"

Så til alle mødre som faktisk forstår at det er lov å være dame, ikke bare mor. Ta med deg et blad å sett deg på dassen, da kan du tydeligvis ha god samvittighet og nyte litt velfortjent avslapping. Eller gjør som meg, spør folk om de virkelig anser din mann som uegnet som far...Tipper de fleste lukker den store stygge munnen sin da.

Facebook siden min finner du HER! 

(Og om noen skulle lure, så ja, jeg er en smule ironisk!)

De vonde følelsene.

I kveld føler jeg meg bare tom, og uansett hvor mange ganger jeg har prøvd å skrive om noe morsomt eller hyggelig, så sletter jeg teksten med det samme. Jeg får bare ikke til. Jeg føler håpløshet, jeg føler meg sliten og jeg føler meg ensom.

Det er ikke det at jeg ikke trives i eget selskap, for vanligvis nyter jeg å kunne ha litt tid bare for meg selv. Men noen ganger så er det bare vondt, for det er da jeg virkelig får tid å kjenne hvor sliten jeg er. Alle de vanskelige tankene som vanligvis holdes borte med smil og positive tanker er forduftet. Og jeg sitter her maktesløs og stirrer ut i luften.

Og selv om jeg er trøtt, får jeg ikke sove.  Tankene spinner og jeg funderer på alle de bekymringene  som alltid ligger under overflaten.

Jeg tenker på alle de finne ordene jeg får, alle de gode menneskene som vil oss godt, og jeg klarer ikke svare. Ordene er borte,  og de muntre tankene vil ikke frem.

Det er en av de tingene som er så vanskelig med å være mamma, at man må kjenne seg så utrolig liten, så sårbar og så sliten.

Når jeg tenker på de vakre guttene mine får jeg lyst å gråte, gråte for at de er så fine og gode, gråte for smerten den minste må tåle og gråte fordi jeg ikke klarer le. Det er så vondt å vite at jeg ikke kan hjelpe, så urettferdig at barnet mitt må ha det så vondt.

Jeg kjenner på følelsen av ensomhet, og på følelsen av å ikke strekke til

Tankene vandrer, og jeg lar tårene renne. Salte dråper, som tar med seg de håpløse følelsene.

I morgen er en ny dag, en bedre dag.

 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Dusjhode!

Det hender at jeg og mannen er uenige, naturlig nok. Spesielt i uken rundt mine røddager, og da snakker jeg ikke om helligdager om jobb eller religiøs sammenheng. Jeg snakker om mensen, den naturlige faenskapen som kaster seg over meg like overraskende hver måned å får min ganske så gode tålmodighet å krympe til en tynn, tynn line.

Jeg er tydeligvis der nå, for da dusjhode ramlet av slangen så den slo meg i kneet fikk jeg et ganske så høylytt utbrudd. Det ramlet eder og galle ut av munnen min, og selvfølgelig var det mannen sin feil. Det er jo han som på død og liv må ha den gamle og ekle sparedusjen, som jeg helst skulle byttet ut for et år siden. Akkurat denne sparedusjen har han en personlig tilknytning til,  likt som den gamle og veldig utvaska underbuksen som ligger gjemt innerst i skapet. (Men den trenger jeg heldigvis ikke se så alt for ofte, for vi vasker som regel klær så ofte at den ikke får komme frem i dagens lys!)

Så vi har med andre ord vært i en aldri så liten krig de siste dagene, og jeg vet faktisk ikke hva som gjorde at dusjhode tok turen til søppelbøtten. Mulig at han fikk samme opplevelse som meg med en slange i kneet, eller så er han lei av en usannsynlig sur og irritert kjæring som blir sur bare hun nærmer seg dusjen.

Men det er i grunnen ganske bra at den er byttet ut, for mitt neste trekk skulle være dusjnekt! Så jeg puster lettet ut, og kan gå resten av uken i møte med et litt bedre humør. Mine år med irritasjoner er over, så nå får jeg virkelig håpe at jeg liker det nye dusjhode, for jeg vil nødig går rundt å være sur på meg selv!

 Facebooksiden min finner du HER! 

Sa du lørdag?!

I dag startet jeg dagen med å våkne før ungene, og jeg kan faktisk ikke huske sist det hendte. Hva i alle dager jeg var våken for før klokken 06:00 spør jeg meg også om, for sist jeg sjekket var det faktisk lørdag i dag! Og på lørdag skal man liksom kunne sove lenge, i alle fall med et øye åpent om ungene står opp først.  

Selvfølgelig måtte jeg på do når jeg våknet, men i panikk for å vekke ungene før de våknet av seg selv lå jeg å tvinnet beinene sammen og prøvde å ikke tenke på elver, hav, rennende vann, drikke og svømmebasseng. Og som du kanskje skjønner gikk ikke det så bra. Jeg klarte å holde meg i nøyaktig 27minutter før jeg kastet meg ut av sengen og snublet meg inn på badet. 

Lykken over å treffe toalettringen kan ikke beskrives.  

Etter hvert ble det liv i resten av familien, og morgenen gikk med til å være dommer, megler og advokat. Det var ikke mye enighet ute og gikk, og det endte med besøksforbud. Nr 1 fikk sitte på rommet i fred og nr 2 fikk sitte i stuen. En løsning som fungerte i ca 5 minutter.  

(Litt blingbling må til i hverdagen, selv når man bare skal på rema å handle brød og dopapir!) 

 

Så var det tur for hverdagshandling, eller det nærmeste jeg kommer regelmessig shopping! Vi valgte en av byens litt større rema butikker, og med minstemann godt plassert i handlevognen fant vi alt som sto på listen, og enda mer. I kassen fant vi frem minstemann igjen, som var strålende fornøyd med å passe på eggene. I god tro fant jeg frem bankkortet mitt, og tastet kode. 

Det kom en høy pipelyd, og jeg registrerte at det sto "jaså ja, du er av typen som handler uten penger ja, snakk om å være uansvarlig voksen! Skal du liksom være mamma, når du ikke engang klarer å huske om du har penger eller ikke! Synk ned i gulvet og bli borte!" (Ok, mulig jeg overdriver litt nå, det kan være at det sto "ikke gyldig" eller "ikke dekning"!)   

Jeg mumlet noe om at jeg skulle overfør penger og kastet meg over telefon. Takk og pris for mobilbank, og budsjettkonto der matpengene står, som jeg åpenbart ikke har overført fra denne uken. Og det beste av alt var at hun bak meg i kassen fikk til nøyaktig det samme som meg! Hva er liksom sannsynligheten for det?!  

Når vi kom hjem husket jeg at det var noe jeg hadde glemt, og plutselig kom det en lyspære over hode mitt! Vi hadde helt glemt at eldstemann skulle i bursdag, og at han skulle vært der for 10minutter siden.  

Resten av dagen gikk slag i slag, og når guttene endelig var i seng fant jeg ut at jeg virkelig trengte kake. Så på magisk og ganske grisete vis forvandlet jeg det ganske ryddige kjøkkenet til en matsal som har vært offer for matkrig. Men om ikke annet fikk jeg til kaken, og den ble faktisk så perfekt som den kan bli når det er jeg som lager den.  

(En av mine søte små prøver seg på pynten min, igjen! Den eldste påstår det er den minste som er synderen, og den minste påstår at det er naboen...) 

Merkelig nok kom minstesøsteren min på besøk, og jeg har en mistanke om at det var kaken som fristet mest. Ikke den ganske usosiale søsteren som sitter å trykker på en datamaskin. 

(Om du ikke tåler litt sterke ord vil jeg anbefale deg å ikke lese de neste linjene! Du er herved advart!) 

Nå må jeg for all del huske å stille den dumme klokken før jeg legger meg! 

Satans jævla faenskap vi skal plages med hvert Svartens halvår! Som om ikke vi ikke slit nok med den jævla søvnen, enn at vi i tilegg skal rote med hode til oss sjøl å ungene med å stille klokka. En skikk som er idiotisk, latterlig og patetisk, før ikke snakke om totalt unødvendig i forhold til samfunnet vi leve i! JÆVLA PISS!  

Det var alt for i dag, sov godt og drøm søtt. For i morgen blir du garantert å være forvirret siden klokken igjen lager hodebry med rutiner og vaner. 

PS. Vi har fått nytt kjæledyr, han heter Eddis og er en edderkopp. Jeg er ikke så glad i den ennå, men ifølge ungene vil jeg bli det snart. Den lever på brødsmuler og bor i stuen! 

Facebooksiden min finner du HER!

En "jævlig" bra dag!

Siden jeg fikk beskjed om at min bedre halvdel kunne ta barna med seg å forlate meg sist jeg var så uheldig å nevne at jeg hadde en bedriten dag, må jeg bare moderere mine ord i dag. Det er tydeligvis fasadebygging som gjelder, og jeg kan jo ikke skuffe alle de stakkars  drømmerne som skulle finne veien innom bloggen min, mellom dere normale folk som ikke går rundt med skylapper.

Så i dag skal jeg ikke skrive om at jeg føler at slitenheten tar spennfart og kaster seg på meg bare jeg løfter blikket, jeg skal heller ikke si noe om at jeg har mest lyst til å kaste et eller annet rundt meg så det knuses, bare fordi jeg har lyst. Jeg skal heller ikke nevne at det verker i hele kroppen etter en lang uke i full jobb med noen heftige ettermiddager som dessert. Og jeg skal i alle fall ikke si at jeg har lyst å reise langt bort å legge meg ned på en varm strand uten en eneste bekymring i hode. FOR det ville jo helt klart være helt grusomt overfor min familie, som selvfølgelig ikke har lagt merke til at mamma i huset var litt ekstra sliten i dag. For jeg er jo overmenneske og gliser fra øre til øre, hele tiden.

Kan ikke si annet en at jeg har det "jævlig" bra i kveld, å at det har vært en "jævla" bra dag så får du tolke det som du vil!

Og til slutt kan jeg bare nevne dagens høydepunkt da jeg  syntes det var fantastisk morsomt å sparke kneet inn i bordkanten, så jeg fikk tidenes søteste kull på størrelse med en plomme. Jeg måtte bare juble av lykke altså, faktisk så høyt at alle i mils omkrets fikk det med seg! Jeg smiler enda av tanken, helt sant!

(Okei da, æ ser helt klart at å være fasadebygger ikke e mi sterkeste side, men æ fortjene nu litt applaus for innsatsen! Takk og pris før at det e fredag, kanskje æ kan snike mæ til noen tima søvn i morn tidlig, under senga helt uforstyrra!)

(Litt sån føler jeg meg, bare at surleppa henger ned på knærne, og at jeg sitter i en skitten genser etter at minstemann brukte meg som papir under middagen! Hurra for tomatsaus på lys genser!)

Ja å så #mammablogg da, for har ikke tenkt å lyge om at jeg vil at flest mulig skal lese bloggen min, av ulik årsaker. Feks å stjele plassen til noen andre på blogglistene, eller bare for at flest mulig skal vise meg medfølelse over sutringen min eller rett og slett fordi jeg liker at andre liker det jeg skriver. Så takk for alle delinger, alle gode ord og alle dere som leser det jeg skriver. Selv når jeg bare klager!

De gode og dårlige dagene...

I det sekundet du åpner øynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vært å sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) må jeg stå opp. 

Det først som hender når jeg prøver å kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen på gulvet, og den må selvfølgeig havne under foten! Smerten kan beskrives på samme måte som legoklossene, de små torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal gå. På vei inn på bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov å spise godter, og har ærlig talt ikke peiling på hvor den kunne være fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, får lillebror snusen i den søte lukten...Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur på do først. Som regel er det en svært dårlig kombinasjon å være tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For å gjøre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg før etter lunsj. 

Jeg ber eldstemann å gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! NÅ skal jeg klare dette uten å bli rasende, for jeg vet at det har svært lite effekt og er ikke den rette måten å få han til å slutte på. Selvfølgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg også nektet...Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort nå er ulovlig. "Mamma, men det husket jeg ikke når jeg fant klubben!" Nåja, den tror jeg ikke helt på, men jeg henviser til reglene vi i sammråd har laget og skrevet ned! Etter det som føles som en maktkamp på flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men nå er han sur! Og alle som har hatt en 7åring i huset vet at det kan til tider blir svært ubehagelig, når de bestemmer seg for at alt er galt. Og for å gjøre situasjon værre har 3åringen funnet ut at han skal også ha klubbe, med en gang! (Nå teller jeg veldig høyt inne i hode mitt, for tålmodigheten min slår ikke inn før etter kl.10...) 

Etter denne lille episoden er klokken gått og vi bynner å få det travelt, og selvfølgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i går. Jeg var nemlig alt for opptatt med å sove på sofaen...Jeg hiver meg rundt å får målt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. Så hører jeg et hyl fra stuen, minstemann får ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var døden nær. Jeg prøver å lukke ørene og tenker som så at de har godt av å lære litt konflikthåndtering på egenhånd. Men lydnivået øker og minstemann som ikke har det så godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han får ikke lov å slå og til storebror at han skal slutte å si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at nå var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske så irritert!) 

Jeg ber storebror lage seg matpakke, så får vi heller ta krangeln om påkledning etterpå. Han lager maten og jeg lukker øynene for at han har brødskiva på prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjør det om han en dag eller to har litt mye pålegg på skiva..

Så skal de ha klær på, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er værst, og stakkars oss om vi tar feil farge på buksen. Han hyler når han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nød og neppe å avlede han med politisjorta han skal ha på. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men så skal storebror kle på seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han å få av seg nattklærne, men ikke snakk om at han kler på resten. (Jeg teller og teller, nå er virkelig tålmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han får gå naken på skolen, for om fem minutter skal vi ut av døren uansett. Minuttene går og nøyaktig 1min før vi skal kjøre kaster han på seg klærne. 

Resten av dagen har fortsatt på samme måten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rød sokk sammen med alle de hvite skjortene...

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke så ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjør at de føles så vansklige. Jeg vet også at selv om de blir færre vil de alltid komme, og men nå lærer jeg meg å godta dem og tenke på en annen måte. For de skal ikke få styre livet mitt.