hits

Bak fasaden.

Slå tilbake!

"Ærlig talt mamma, det kommer ikke på tale at jeg slår!"

Det var ved middagsbordet jeg ble irettesatt av min 7år gamle sønn, når jeg hadde et spontant og riktig unødvendig utbrudd preget av frustrasjon. Et barnslig utbrudd jeg helt klart skulle latt være.

Heldigvis har guttungen lært gode verdier, og i dag satte han standaren for resten av familien. Verdier som sier vi skal gå rett vei når noe vondt hender oss.

Han er blitt slått på skolen, av en annen elev. En opplevelse jeg håpet vi aldri ville oppleve, en situasjon jeg krysset fingrene for var en enkeltsituasjon. Men så hendte det noe vondt igjen, og det hele var plutselig blitt noe mer en et sammenstøt mellom tilfeldige elever. Det ble med et alvorlig.

Og da ble jeg redd, frustrert og sint som mamma, og min første tanke sa forsvar. Du skal ikke bare stå der å ta imot. Men man skal jo ikke slå tilbake, man skal be om hjelp. Det vil bare eskalere om et slag blir besvart med et annet.

Det rette av meg ville vært å med det samme å si at han skulle forlate situasjon. Finne en voksen, også neste gang dette hender. Det hadde holdt at jeg sa han skulle gi beskjed til skolen så de kan passe ekstra på. At vi voksene skal ha kontrollen å hjelpe han, og snakke med den andre eleven.

Men noen ganger er det vanskelig å være mamma, og jeg feiler. Heldigvis kunne jeg også si det til han, si at mamma fikk en vondt klump i magen som fikk henne til å si en dum ting som ikke var den rette. Og jeg fikk også si at han var tøff og modig som velger å gjøre det han synes er rett, selv om mamma sier noe helt annet. For han er klok som forstår at hevn ikke er rette veien å gå.

Facebooksiden min finner du her!

@steinihavet på insta og snap.

13år og alt for trange sko!

Det er ganske sannsynlig at jeg er den person på vennelista som er irriterende å deltar på utallige konkurranser på nett, å jeg misbruker gjerne mine nærmeste og tagger dem i alt mulig rart.

Og i dag er ikke utenom normalen, for  nå prøver jeg meg på bæreselle, trekk til bæreseller og sko. Bare at den med skoene krevde mer arbeid enn å bare tagge litt her og der.

I konkurransen om sko måtte jeg skrive om en "bad shoe day". Og mine tanker gikk tilbake til første året på ungdomsskolen og trangen til å være tøff. Så her har du min konkurranse kommentar! (Beklager at det er på dialekt, men det ble liksom ikke det samme på bokmål!)

Æ va 13 år å hadde et stort intenst ønske om å gå i nån råkule dritfine sko æ hadde arva, problemet va bare at dem va et par nummer for små. Men sta som et esel tvingte æ fotan nedi med å krølle tærne sammen i kjent stesøstra til Askepott stil, og gikk på skolen med dem. Å det e ikke kort skolevei for å si det sånn, den e faen så lang. Etter fem meter hylte tærne etter hjelp å etter ti minutt va føttern nummen å nær døden. Så du kan jo tenke dæ kordan fotan hadde det etter 7jævla tima. Men kul viking som æ va beit æ i mæ smertan å hadde skoan på. Alle syntes dem va drit-nice å æ strålte i glansen fra de awesome skoan . Ja altså æ strålte når noen så på mæ, før når dem så bort felte æ en tåre eller tre. Den dagen va æ snar å starte på hjemveien, å så fort æ kom mæ unna alle kidsan reiv æ av skoan å hylte av lykke. Ja æ klarte til og med å overse det faktum at huden va skrella av både hælan å småteran der æ tassa i pess-regnet skoløs. Det va den ultimate lykke å slippe føttern fri, å æ har aldri gått med for små arva sko etter det. Men litt tunglært e æ, for æ har gått på noen bomkjøp å kjøpt for små pensko. Men da har æ i det minste gått minst mulig i dem å heller konsentrert mæ om å se pen ut sittende! Og etter dennan grufulle dagen  har æ lært at ungan mine får nye sko, som passe når dem treng det 😁😁 så håpe vi vinn oss sko, så kan dem gå ute i pess-regnet uten å fryse på beinan. 😂

Heldigvis har jeg innsett at skoene har bedre nytte som behagelige en stilige.

Ha en strålende kveld og kryss fingrene for at jeg omsider får vinnerlykke!

Facebooksiden min finner du her!

Knekte armer.

Det er katastrofe, verden går under, begge armene er knekt og jeg overdriver så det renner. Eller det er katastrofe altså, ene klipset på bæresella er knust. Og det betyr at begge armene mine er opptatt med en baby, og det er ikke noe gøy siden jeg er vant til å ha dem fri samtidig som jeg bærer den minste gullskatten min. Den fine gode Tulaselen min er ute av drift. Og i dag, når lillemor er urolig og kun roer seg når hun er klistra fast i puppen eller bæres frem og tilbake over gulvet!

Jeg har jo en ergobaby sele, men i den må jeg ha nyfødtinnlegg og pute, og det blir fryktelig varmt for dukkemor. Så den bruker vi for det meste når vi skal være ute på kalde dager. Og det blir veldig upraktisk å skulle fomle med ekstra puter når vi skal ut å fly på tirsdag, uten barnevogn. Mulig akkurat det er galskap, men det vil tiden vise. Vi har jo også rullestol med, så vi føler det holder i massevis. Ikke like lett å bære en 7åring når han får vondt, som han gjerne gjør når vi har vært på flytur av en eller annen merkelig grunn. Å denne dagen skal vi reise både til og fra oslo, så det kan jo bli en utfordring.

Takk og pris for at det finnes et bære bibliotek i Tromsø, hvor du kan leie bæretøy!

(Som du finner her om du havner i samme krise noen gang!)

For nå får jeg lånt samme typen selle frem til vi finner en løsning på tulaen vår. Forhåpentligvis får jeg tak i delen som mangler, og lykken vil bli komplett igjen.

Lånesella er trygt hjemme og krisen avverget for denne gang 😂

Facebooksiden min finner du her!

Navnefest

Lørdag braker det løs med feiring av navnet til lillemor, og jeg har tusen ting som må gjøres de neste dagene.

Som normalt måtte vi få noen utfordringer rett før noe stort skal hende, og to av tre barn ble syke. Mellomste smittet minste, så lillemor har hatt sin første forkjølelse. Heldigvis er hun lett angrepet, og med unntak av noen bøser i nesen er hun i fin form i dag. (Heldigvis, det er noe stressende når en 9uker gammel baby blir syk...) Mellomste er også mye bedre, så han trengte ikke holde seg hjemme i dag.

Heldigvis ordnet jeg en del av pynten før vi fikk basilusker i hus, så det trenger jeg ikke stresse med. Og kakene får jeg hjelp til av bakeflinke! Jeg er ikke noe baker, og det jeg lager ser ikke ut. Der har husmorgenene sviktet! Men det må handles inn både mat, lys, blomster og brus. Så uten arbeid er jeg ikke. Og ikke minst må vi kjøre til nærmeste strand å stjele sand som skal være rundt blomstene!

Egentlig skulle jeg strikke kjole til dukkemor, men tiden strekker ikke til. Men fottøy skal jeg klare å få ferdig, og kanskje noen votter.

Vi gleder oss til lørdag og ser frem til en super dag sammen med venner og familie. Det er godt å ha muligheten til å kunne gjøre ekstra stas på barna, og feire at vi fikk akkurat dem.

Nå må det bare ryddes litt her hjemme, for det blir vel folksomt fremover og jeg kan jo ikke gi inntrykk av at jeg bare roter.

Du finner meg på insta og snap som @steinihavet. Og det samme på facebook!

Hverdag som 3barnsmor.

"Denne dagen har jeg sett frem til med skrekkblandet fryd. I dag var skolestart og den første hverdagen etter at jeg ble trebarnsmor! (Hjeeelp, litt vanskelig å innse at jeg har så mange unger, jeg som bare skulle ha en for 12år siden...)"

Vel som vanlig kom første skoledag som et sjokk, og fint lite var planlagt. Ikke var det kjøpt inn nye klær og ikke hadde jeg satt på vekkeklokke. Jeg var helt uforberedt, og det er jo ikke så lurt når klær,matpakker, unger, baby, voksene, brystpumpe og skolesekker skal organiseres på under en time.

Så morningen den første hverdagen kan best beskrives som kaos. Mannen føyk ut døra grytidlig og jeg fikk gleden av å styre skipet på hjemmebane utrygt i havn. Og selv om det ble litt småbølger underveis klarte jeg å få ungene tidsnok til skolen, med matpakker og rimelig anstendig kledd. Det ble treningsbukse på en av dem, men jeg gidder ikke krangle med en som blir 12 om buksevalg før 8 om morgenen. Jeg håper i det minste at eldstemann kom tidsnok, for han ville ikke gå i god tid sammen med mora og broren.

Resten av uken har bestått av førsteklasses sjonglering av timeavtaler av div kaliber og ikke minst fotballkamper for arvingene. Og puslespillet har gått opp, heldigvis.

Du finner meg på insta og snap som @steinihavet ☺☺

Bilder av et helt vanlig hjem, på en helt vanlig dag!

Greit, nå får det holde med superperfekte hjem for en stund, og siden det var så vanskelig å oppdrive noen interiørbilder med støvkorn og rot legger jeg det ut selv. (Sådeså!) Ikke at jeg har det så fryktelig uryddig, men de fleste bildene jeg har sett i ettermiddag (når jeg har klart å gjemme meg inne på do en stund) er av ryddige hjem der ingen barn kan bo. Eller i alle fall må det være veldig lydige barn som aldri springer inne, for så mange dyre og skjøre ting gir meg pusteproblemer.  Her i huset glemmes regelen om å gå inne hvert femte minutt, og det jeg har av verdi som jeg er redd for er langt unna rekkevidde for aktive barn. Ja utenom macen, men som regel holder dem seg langt unna strikkehjørnet mitt. Ingen ting ondt om de som verdsetter hjemmet sitt mer en meg, men jeg føler at vi av og til trenger å se noen vanlige hjem også. De med hybelkaniner og riper i gulvet. Og jeg er ganske sikker på at de fleste har det jeg beskriver som vanlige hjem, og det er ikke de folkene som poster bildene sine i sosiale medier. 

Mine bilder er selvfølgelig helt ferske, og jeg har ikke ryddet eller vasket før jeg tok dem. Jeg er irriterende sliten etter en lang dag og en enda lengre ettermiddag siden minstemann har hatt fryktelig vondt. Sist uke skrøt jeg til legen om at det var veldig, veldig lenge siden han har hatt smerteanfall av denne typen, så de ordne må jeg pent bite i meg. Og det virkelig river i hjerte når barnet mitt gråter og gråter fordi det gjør så fryktelig vondt. Det krever energi, og når guttene endelig hadde sovnet pustet jeg lettet ut både fordi han endelig fikk sove og fordi jeg omsider kunne slappe av. Jeg trenger noen timer pause før jeg skal legge meg og antakeligvis få en elendig natt med søvn. Og alt dette er grunnen til at jeg i dag ville se et helt vanlig hjem, bare for å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene. 


Strikkehjørnet mitt, med noen få av alle prosjektene som er på gang. Genseren med traktor må jeg rekke opp igjen, den er ikke god nok. Dessverre kan jeg bare skylde på meg selv, for jeg kunne vært mer nøye når jeg strikket. Den rosa dotten vet jeg faktisk ikke hva er, men det tilhører en av ungene. Muligens er det en videreutviklet hybelkanin. Og av alle ting har Macen klart å støve ned, så det betyr at det er lenge siden sist jeg blogget. 

Kjapp tur innom badet, og der var det ingen som hadde ryddet siden i dag tidlig. Det ødelagte strikket kunne med fordel funnet veien til søppelbøtten bare en meter unna. Og om du er av det oppmerksomme slaget vil du se at jeg fortsatt ikke har gjort noe med hyllen, den er fortsatt like lekker som før der den pynter opp badet med sponplatene sine. 

Det skal egentlig ikke være klær på hyllen, men de finner stadig vekk veien dit. Ja å bare så det er informert om så er den ledningsbiten helt ufarlig, men veldig irriterende. Vaskemiddelet skal være på øverste hylle på grunn av sikkerhet, men når jeg tenker meg om klarer begge guttene å kom seg dit opp om de vil. Hva dopapiret gjør der vet jeg ikke, det skal egentlig være innen rekkevidde, og om du ikke har armer på 1,5meter så feiler den nye oppbevaringsplassen. 

De hyllene var en gang veldig ryddige, og det var når vi pusset opp rommet sist sommer. Etter det har ungene innredet etter eget ønske, og de foretrekker usymmetrisk oppstilling og et hint av uorden. Vaskekluten er faktisk limt fast i den skoesken, men jeg vet ærlig talt ikke hvorfor. 

"Mellomgangen" er oppsamlingsplass for alt, og der er det aldri orden. Jeg har fortsatt ikke funnet motivasjon til å prøve å lage noe fornuftig system, så alt bare stables der det er en liten overflate. Men siden jeg skulle ta bort duken for noen dager siden måtte jeg fjerne alt som var der, så nå ser det i grunnen ganske fint ut. Ellers er det vinteruke på skolen og i barnehagen så turutstyr ligger over alt.

Yttergangen som skal inneholder alle klærne våre. Dessverre er ikke "skal" et realistisk ord, så nå kryper klærne lengre å lengre inn sammen med all småstein vi drar med oss. Skoene kan stilles opp pent, men kun min bedre halvdel setter sine to par sko på plass. Rema-posen hører ikke til i lue/votter/hals hyllen, og teknisk sett kan de lukkes igjen. Men om jeg gjør det blir ungene sure, så jeg har gitt opp den kampen. 

Den evige papirmøllen har flyttet inn for godt, og nå er det en søknad om hjelpemidler som skal avgårde, heldigvis er den ferdig utfylt så jeg må bare signere og sende. De nøklene hører i alle fall ikke til der, og den skyldige kan du nesten se. Og sannelig fikk jeg ikke med meg all påskepyten, så det egget får bare ligge der frem til neste år. 

Kjøkkenkroken i all sin prakt, som gjerne blir en tiltrekkende oppsamlingsplass. Vinflaskene har jeg fått, og de skal forvandles til vaser når jeg finner limet jeg har kjøpt, men det er på mystisk vis forsvunnet. Jeg drikker så å si aldri vin, så da må jeg få flasker hos andre. 

Bordpynten min som dukket opp to sekunder etter at duken ble lagt på plass. 

Og til slutt har du påskepynten min som garantert blir stående der noen uker til, oppå er enda et klesskap. De klærne var jeg på jakt etter i dag tidlig, men da lå de en annen umerket plass. (Påskepynten fikk omhyggelig plass i esken, og jeg nekter å åpne den fordi jeg har glemt 1 egg!) 

Vel da er dagens rundtur over, og jeg skal ta fatt på den kjipe oppgaven det er å rekke opp x-antall omganger på en genser som skulle vært ferdig for noen uker siden. Minstemann går rundt i en alt for kort genser, og selv om våren er i luften må han bruke den enda en god stund. Så de neste 4-5 dagene skal jeg strikke på meg brannsår i fingrene, ønsk meg lykke til! 

Facebooksiden min finner du her. 

#bakfasaden #interiør #hjem #mammalivet 



 

 

 

Rødmende med halen mellom bena.

Auda, da har jeg klart det igjen. Jeg har enten glemt eller fortrengt at minstemann skulle ha med seg et ark med bilder av nære og kjære på til barnehagen. Hva har liksom hendt? Jeg som alltid var så flink å følge opp slike ting med den største iver, og med evne til å levere inn lenge før fristen. (Eller, jeg liker å tro det i alle fall.) 

Denne gangen har vi ikke fått noen frist, og det kan muligens være problemet. Jeg var alltid i siste liten med lekser på skolen, og dette kan jo nesten regnes som en innlevering. Siden jeg ikke har bilder liggende i papirformat, og heller ikke har skriver hjemme eller er så løsningsorientert at jeg kan skrive ut bilder på jobb, måtte jeg bestille dem på nett. Det tok selvfølgelig ganske lang tid, ikke fordi leveringstiden var lang, men fordi jeg led av hukommelsessvikt hver kveld etter at ungene var i seng og jeg kunne sette meg ned å velge ut bilder. 

Etter mange, mange uker (rødmer litt) kom endelig bildene i hus, og du skulle tro at det bare var å lime dem på arket å få dem avgårde. Men selvfølgelig slo hukommelsestapet inn igjen, og hver kveld når ungene var i seng ble jeg litt for opptatt med serien jeg ser på Netflix og strikkingen til at jeg husket hva jeg burde gjøre. (Rødmer enda mer, dette burde jeg klare bedre.) 

Men i dag, har jeg altså klart å få bildene fast i arket, og selv om jeg ikke burde er jeg rimelig fornøyd med egen innsats. Jeg kåres helt klart ikke til årets mor, men jeg gleder meg stort til at minstemann får se bildet i morgen tidlig. For der henger alle oss som han har ekstra nær og kjær, og venter på å bli utstilt i barnehagen. 

Så får jeg heller love bedring til neste gang, eller vurdere om jeg skal lage meg en liste der jeg skriver ned ting som skal gjøres, og når de skal være ferdige. Så slipper jeg å være flau der jeg kommer tassende inn i barnehagen med halen mellom bena og husker hva jeg atter en gang har glemt. 

"Hva har jeg glemt nå da?!"

Det store spørsmålet nå er om vi husker arket når vi forsvinner i dragsuget ut døren i morgen tidlig. 

Facebooksiden min finner du her. 

Perfekt VS uperfekt!

Jeg kunne valgt å ta en ganske stor løgn i kveld, men innser at jeg kommer lengst med ærlighet. Det hadde jo vært fint å pyntet litt på den perfekte fasaden og informert om at jeg er tidenes supermamma som velger å sy kostymet til mitt barn, istedenfor å legge meg langflat på grunn av kjøpepress. Det høres jo ganske sjarmerende ut å gjøre slikt, men den mammaen er jeg uheldigvis ikke. 

Minstemann har pirat-dag i barnehagen i morgen, og denne alt for vimsete moren hadde selvfølgelig glemt det, til tross for gjentatte beskjeder fra både min sønn og min samboer. Jeg er litt usikker på om jeg har fortrengt informasjon, eller om jeg rett og slett har beregnet at begivenheten finner sted i en av de neste ukene. Men i alle fall, klokken 19:47, ganske nøyaktig fikk jeg spørsmål om kostymet var klart til i morgen. Det var det ikke, og dessverre for meg er kostymet som har vært brukt tidligere både skittent og alt for lite, så redningen ble mine elendige sy-kunnskaper. Fordelen er jo at sjørøvere ikke er kjent for rette sømmer, så her var mitt handikap en fordel. 

Jeg ropte "jada, kostymet er straks klart" mens jeg rev garn og rot ut av ekser og hyller. Jeg har vært i uføret før, så buksen var ganske ferdig, men måtte finpusses litt. Genseren ofret jeg uten de helt store problemene, ettersom vi som regel bare bruker ull på minstemann uansett. Og så ble nålen funnet frem, etter en nervepirrende halvtime med eks antall stikk i fingeren hadde jeg snøret sammen noen ferdig klipte hull. En ny lapp var festet på buksen, og nye kanter til genseren hadde tatt form. 

Resultatet ble ikke så verst, men det faller ikke noen dom før i morgen tidlig når minstemann skal prøve antrekket. Han kan være ganske nådeløs, men jeg krysser fingre, tær og hår for seier. Minstemann kan være en nådeløs dommer, men jeg regner med at de stygge stingene gir meg en fordel. Ingen pirater med respekt for seg selv går rundt i perfekte klær. 

Facebooksiden min finner du her. 

Dagens interiørtips.

Yes, så var dagen kommet for en aldri så liten oppdatering på interiørfronten, dokumentert med nøye utvalgte bilder av mitt ytterst perfekte hjem. 

Friske blomster er et must for å få den perfekte look i vinduskarmen. Blomstene var nye utvalgt av meg selv som et hit til min bedre halvdel om at det er på tide å skjemme meg litt bort. Han tok hintet og dagen etter sto det en 10pakning cola i kjøleskapet. 

Videre har jeg benyttet meg av reklamen som dumper ned i postkassen som en alternativ duk, og til pynt har jeg ofret min beste brystholder av typen bestemorstil.  Sokkene er tilføyet av eldstemann, og for å understreke det hele fant jeg frem et par av mine sommersokker. 

Penklær som er for små fungerer utmerket som blikkfang mellom kjøkken og stue, og den sorte sammenrulla duken er siste tilskudd på interiørfronten. 

Også gangen har fått en oppdatering, og temaet er blanding. Som du ser er varme-sokker, caps og papirer fra forsikringsselskapet med på å skape et lekkert blikkfang. Den gamle tven som ikke virker har fått hedersplass på hyllen, og kom godt til nytte når jeg ville fremheve det tykke støvlaget som skaper et tilbakeblikk fra gamle dager. 

På badet har jeg brukt mange uker på å skape den perfekte look, men jeg ga meg ikke før det var perfekt. Hver lille hårstrå er nøye plassert og tannkremtuben bryter opp fargebildet og gjør det hele mer lekent. Nydelig, rett og slett. 

Hånddukene er nøye utvalgt til å utgjøre den sjarmerende helheten på badet, og meningen er at de skal matche med alle de ulike sokkene vi har. Hyllen til hånddukene er nøye limt sammen med gaffatape for å fremme det lekene og upersonlige preget jeg ønsker rundt meg. 

Stuen er under stadig endring, men slik ser den ut i dag. Her har jeg brukt klær for å skape et inntrykk av en varm atmosfære og hvem sier at klær bare varmer kroppen?! TVen gir den perfekte bakgrunnslyd til lekende barn og stuen har selvfølgelig mange innslag av legoklosser for å gi et lekende inntrykk. 

Jeg må si meg svært fornøyd med alle endringene, og håper du har likt mine hjemmekoselige bilder. 

Facebooksiden min finner du her.

Håndvask er i noen tilfeller umulig!

Om du noen gang har prøvd å vaske en neve med gele, vil du forstå hva jeg snakker om i denne beretningen. 

Når pøbelungen kommer inn med never fulle av et eller annet gris som er klint på kjea til sykkelen bør en lampe lyse over hode mitt, men hver eneste gang går jeg i den enorme frustrerende fellen. Guttungen igjen ser forhåpningsfullt på meg, og gleder seg til det som kommer...

Hybermobile ledd er ikke noe unormalt, og noe vi i grunnen ikke tenker på i hverdagen. Ikke fører det til smerter og ikke er det noe hinder, heller tvert opp. Jeg mistenker at ekstra mobile ledd har spart oss for en rekke benbrudd etter hårreisende stunt som kan få enhver bestemor til å grine av skrekk! (Og bank i borde, for jeg håper det holder seg slik. Gips og barn høres ikke ut som noen festlig opplevelse.) 

Men så kommer de gangene da, der de mobile leddene virkelig kommer til sin nytte i form av underholdning. Ikke for meg som voksen, men for den hyl-flirende niåringen som nesten tisser på seg av morens tydlige frustrasjon der hun river seg i håret og bannes som en gammel bryggesjauer. Jada, her renner glosene om jeg blir irritabel nok, og min kjære sønn blir med andre ord disponert for et særdeles fargerikt språk. Han har fått beskjed om at han ikke får bannes på andre folk, men det er helt greit om noen salige gloser renner ut når kneet treffer bordkanten og tvinger deg i baken. Helt klart pedagogisk feil, men han hadde nå en gang lært seg de ordene uansett om de kom fra min munn eller noen annens.

I alle fall, rampen kommer inn med hender svarte som natten,og for at de skal få noe som ligner hans normale dagslyse hudfarge betyr dette gnikking og enda mer gnikking. Jeg tar fatt på oppgaven og klærsjer en god dose kroppsskrubb i hendene, i et håp at de små kornene skal løsne noe av skiten. Jeg tar fatt i handen og skal til å gnikke, og hva hender? Joda, fingeren glir til siden! Det demrer for meg, men jeg prøver på nytt å holde fingeren godt fast, men da går det ene leddet bakover, og jeg går over til å holde både fingertupp og første ledd. Oppgaven gjenopptas mens jeg kjenner rødfargen stige oppover halsen, og tror du ikke neste ledd går andre veien?! Jeg prøver å holde både fingertupp, ledd nr1 og ledd nr2 og starter med skrubbingen. Men da glir selvfølgelig det siste ledde sin egen vei og jeg er nesten på gråten. For nå har alle minnene om tidligere forsøk på håndvask kommet til overflaten i en overarbeidet mammahjerne. 

Du tenker kanskje at dette umulig kan være noe problem, men det kan jeg love deg at det er. For på en hånd er det fem fingre! FEM fingre som skal holdes fast i alle ledd mens jeg skal skrubbe bort skit og lort, som åpenbart har bestemt seg for å bite seg fast. Og husk det, at også der jeg holder skal skrubbes, og det er ca 90prosent av hånden! 

Svetteperlene renner i ansiktet, og for hver dråpe som renner nedover ser jeg det storfornøyde blikket til min sønn lyse mer og mer opp! Han nesten tripper av glede over morens åpenbare tap, og jeg er helt sikker på at han priser seg lykkelig for den fantastiske muligheten å terge sin mor. Ja jeg mistenker at han til og med griser litt ekstra med olje med den hensikt å få moren til å slite.  

Men i alle fall, jeg prøver på nytt å holde hånden, men for hver eneste bevegelse med vaskekluten kan du ta deg faen på at et ledd går feil vei og jeg må starte på nytt. Irritertrynken i pannen dirrer, og det værste av alt er at jeg ikke kan bli sint på den fnisende ungen som observerer morens totale fall i avgrunnen når det kommer til grunnleggende mammaoppgaver. For ærlig talt, kan jeg virkelig ikke vaske mitt barns hånd uten å tabbe meg totalt ut?! 


Det er ikke så lett som det ser ut, og jeg garanterer at det er enklere å vaske en blekksprut! 

Facebooksiden min finner du her. 

"Nå skal du gjøre matteleksene!"

Om bare min kjære sønn hadde brukt like mye tid på leksene, som han bruker på å unngå dem...

Om jeg er sta, så er min eldste sønn det dobbelte. Og i dag hadde han bestemt seg for å ikke gjøre mattelekser, og hver eneste beskjed om at dette skulle gjøres er blitt møtt med et surt blikk og noen grynt som kunne tolkes negativt. Han har diskutert på alt, og han skal ha det at han går ikke tom for argumenter med det første. Han finner stadig mer oppfinnsomme svar på min gjentagende beskjed om at "Nå skal du gjøre matteleksene!" og "Gå tilbake til bordet og fortsett med matteleksene!". Han har til og med ymtet frampå at han det er ulovlig å tvinge han til å gjøre lekser, og at dette bør vi straffes for. (Jeg unnlot å si noe om at det er straff nok å bruke hele ettermiddagen på å mase og beordre noen til å gjøre lekser.) 

Tålmodigheten min har virkelig blitt satt på prøve, og jeg har flere ganger telt til ti på både norsk, svensk, engelsk, tysk og noe som ligner samisk, uten at det har fått humøret opp. (Uten hell, selvfølgelig, for jeg er overhode ingen supermamma med knapper som kan bestemme humøret.) Mine beskjeder om at dette hadde jeg gått igjennom som barn ble møtt av svaret "Ikke rart du er så dum i dag da...". For en lykke, virkelig et kompliment som smører den allerede tynnslitte mammaselvtilliten. Flaks jeg har vært ute en vinterdag før, og ikke minst husker hvor rasende og umulig jeg noen ganger var på min egen mor. (Sorry mamma for alle de dagene du holdt ut med meg og trassen min, bare fordi du ville at jeg skulle få best mulig utgangspunkt som voksen. Men om ikke annet kan du trøste deg med at nå får jeg gjennomgå!) 

Vi har faktisk brukt hele ettermiddagen på det som vanligvis vil ta i underkant av en time. Eller om du ser på tiden som faktisk er brukt på lekser, så stemmer jo den ene timen for resten av tiden har gått til kriging mellom to stormakter.

Avledningsmanøvrene har vært mange, men jeg kan nevne at blyanten har falt på gulvet 210ganger med det jeg mistenker var et håp om at blyet skulle gå i stykker så den ble ubrukelig. Det er også blitt observert en betraktelig oppgang i antall toalettbesøk, og lengden på disse har økt med et gjennomsnitt på 5 minutter. Så har viskelæret på mystisk vis forsvunnet, for så å dukket opp i ermet på genseren etter noen glefs fra øverstkommanderende. (Altså meg, og ja jeg glefset etter x-antall forsvinninger!) Videre har jeg fått mistanke om mulig diabetes ettersom tørsten har blitt helt ekstrem og arvingen gjentatte gang har forsøkt seg på at han var svimmel og derfor ramlet i gulvet. Men konklusjon min var at blodsukkeret skulle være ganske stabilt med tanke på matinntaket etter skoledagens slutt. Videre har den yngste i familien fått en del skyld, ettersom han bråket for mye når han satt på gulvet å lekte med en klistremerkebok. (Vi var ikke enige om dette, for det har vel sjeldent vært så stille som akkurat da når begge guttene er hjemme.) 


Og det hele endte selvfølgelig med en irritert mor og en sur sønn som hadde fått inndratt muligheten til klubb denne uken. For en av husreglene er at om han skal dit, så skal leksene gjøres uten diskusjon og skrives slik at andre kan forstå dem. (Og de reglene henger på kjøleskapet så vi unngår enda mer tidsbruk på krangling.) Så er det bare å be til høyere makter om at vi klarer oss med noen små trefninger i morgen når resten skal gjøres ferdig...

Facebooksiden min finner du her. 

Sandstrand inne.

Det er rett og slett irriterende magisk hvor mye sand som kan trylles inn ytterdøren i løpet av noen få dager, og det er nesten så jeg mistenker at en av oss fire sniker oss musestille ut i natten i søvne, med bøtte og spade for å fylle leiligheten med de små morderiske sandkornene. De finnes på badet, i stuen, på soverommet under senga, innerst i det minst besøkte skapet, i dusjen, i sengen, bak kjøleskapet, mellom sofaputene, i undertøysskuffen og alle andre utenkelige plasser. 

Sanden angriper når jeg minst venter det, og kommer som nummer 2 på listen over ting jeg ikke vil trå på når jeg står opp om morgenen. Jeg kjenner irritasjon vokse med tanken på at den varme myke huden treffer et sandkorn med full tyngde, og sender mitt allerede sure humør enda lenger ned i kjelleren. Og det verste av alt er at jeg ikke kan tildele skyld, for jeg har fortsatt til gode å finne ut hvem som lusker rundt på natten. 

Grusomheten klistrer seg fast i alle overflater, og har lært seg kunsten å unnslippe støvsugeren som jobber på overtid fra før. De springer unna og gjemmer seg i de innerste krokene langt bak de glefsende hybelkaninene som stadig dukker opp. Og for hvert sandkorn som forsvinner, ja så dukker to av slektningene opp. Og den evige kampen jeg er dømt til å tape fortsetter. 

Jeg freser og kjefter, men de idiotiske små sandkornene vender det døve øret til, og jeg må innse at jeg like greit kan brøle til veggen.

Så om ikke lenge kan du forvente å finne den fineste grusbane i min stue, perfekt for fotballspill og på badet vil det dukke opp en sjarmerende sandstrand. Og soverommet vil bli den beste sandkassen som er å oppdrive, i alle fall frem til sommeren er helt på plass og sanden bestemmer seg for at utetemperaturen er god nok til utelek. 

En snartur på stranda? Det er bare å gå inn på badet det, der finner du hele Sahara! 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

 

Snublet over en togbane faktisk!

Første arbeidsdag etter ferien startet med at jeg snublet over en togbane, innså at jeg overvurderte egne evner til å stå opp før småfuglene, og bare med flaks klarte å huske hvor jeg hadde gjort av nøklene til jobb når jeg gikk på ferie. At jeg klarte å komme meg på jobb til rett tid anser jeg som et under, men det blir heldigvis bedre i morgen. (Liker jeg å tro, mulig det går en uke eller to før jeg husker hvordan jeg sjokkstarter hjernen når den helst vil sove enda mer. For selv ikke alle gangene jeg er våken iløpet av natten kan sammenlignes med tanken om å gå ut ytterdøren kort tid etter at jeg ramler ut av sengen!)

I morgen blir minstemann sin første dag i barnehagen etter mange,mange uker hjemme, og han gleder seg stort. Så vi krysser fingrene for at han får en god natt. Barnehagestart betyr også at jeg må gå over klærne hans, og merke alle de nye vi har kjøpt iløpet av ferien. Noe jeg selvfølgelig burde gjort når de kom i hus, men jeg tenkte at jeg sikkert ville like å springe tulling rundt for å leite frem nye plagg. Mulig dette heretter vil bli en oppgave jeg påtvinger min bedre halvdel, sammen med oppvasken, toalettvask og støvsuging. Shoppingen av klærne skal jeg forsatt takle, så fremst jeg kan gjøre den uten unger tilstede, og helst rett etter at lønnen er kommet inn på konto og og når det er salg i butikkene.

Resten av uken vil gå slag i slag, men vi kommer vel ikke helt inn i hverdagen før eldstemann kommer hjem fra pappaen sin.

Mulig jeg må slutte å klage på alle andre som ikke ser i kamera når jeg tar bilde, for jeg klarer det tydeligvis ikke selv heller!

Siden jeg dessverre ikke fikk fanget meg på film når jeg sto opp i dag, trøtt og jævlig legger jeg heller med noen bilder jeg tok i helgen, av meg selv, i fjæra, med formål om å legge ut i bloggen så jeg kanskje får noen komplimenter, så jeg kan skryte til mannen om hvor fantastisk heldig han er som har en så lekker dame. Bare synd jeg ikke kan stå i ro...

Mulig jeg forsatt har en liten drøm om å bli en vakker ballerina som danser rundt!

Det var selvfølgelig noen flere bilder, men jeg føler virkelig at jeg balanserer på kanten i forhold til antall lovlige "selfies" på et blogg innlegg, så jeg gir meg når leken er godt. Å sparer noen av dem til en annen dag! (Så jeg sparer meg arbeid i å fotografere den ganske umulige meg!)

Facebook siden min finner du HER! 

 

Den vonde flisen.

En av tingene jeg hater med sol og sommer er flis, som stikker seg inn i hender og føtter og krever at jeg må være en monstermamma.

For jeg kan jo ikke nekte guttene å være ute, og jeg kan heller ikke nekte dem å ha fri lek. Jeg vil jo at de skal få oppleve leken som noe befriende uten tusenvis av regler som begrenser dem.

Men når kvelden kommer og vi sjekker føttene, må nål og pinsett til. Og det er like grusomt hver gang jeg skal stå der å stikke barnet mitt, for å få ut den lille trebiten som holder på å skape betennelse i huden.

Det blør i mammahjerte når minstemann gråter, men tappert sitter i ro så jeg skal få ut flis så fort som mulig, uten å påføre mer smerte en høyst nødvendig. Og det blør i mammahjerte når jeg ser eldstemann være tapper, selv om jeg vet at han synes det er ubehagelig.

Det føltes nesten som et overgrep. Men det ville vært like ille å la den stå i huden, for betennelse gjør vondt mye lengre.

Og egentlig gjør det vel ikke så vondt for barnet, det er kanskje mest skummelt. For hvem vil vel frivillig ha en nål mot huden, eller en skummel pinsett.

Jeg får så vondt i hjerte når jeg må ta ut flis fra de små føttene og hendene til mine barn. Jeg gråter nesten med dem, der jeg står og skal være modig. Jeg godsnakker, forklarer og skulle så inderlig ønske at de ikke fikk flis.

Minstemann er heldigvis blitt så stor at han ikke må holdes når de små trepinnene må ut. Og jeg kjenner enda på følelsen der vi holdt det gråtende lille barnet, følelsen av tvang og maktesløshet. Det var så vondt å høre den såre gråten og redselen, panikken for å få smerter. Men flisen må ute, for om den blir igjen i huden kan den gi enda mer smerte.

Jeg kan ikke pakke barna inn i bomull, selv om det ville gitt meg litt mindre mammasmerte. De må få lov å utforske, leke og lære. De trenger å få erfaringen en liten flis kan gi, og de vil etter hvert lære at det egentlig ikke er så galt.

Så for hver flis vi trekker ut, jubler vi høyt og gleder oss over hvor stor den var. For i barnas verden så blir de litt ekstra tøffe når de drar ut en stor flis, noe de kan ringe og skryte til bestemor eller bestefar om.

Sommeren er ikke bare lykke, og flis er dessverre en stor del av hverdagen når små føtter springer bare i gresset og små hender får utforske gleden med hammer og spiker.

Og heldigvis finnes det belønning, for selv om barnet synes det er fryktelig vondt, kan jeg i alle fall gi den en positiv følelse etterpå. Så blir kanskje neste gang litt lettere, når de vet at de får noe igjen for det etterpå.

Så får det heller bare være at enkelte mener at man ikke skal gi belønning for slike ting, men jeg tror det er med på å lære mine barn at selv om noe er ubehagelig og må gjøres, så blir det bedre etterpå.

Fine, søte, tøffe, kreative og arbeidsomme barnehender.

Og det er like stor glede for meg å se barna få lov å klister små merker på et papir, som en stolthetstabell over hvor dyktige og tøffe de er.

Facebook siden min finner du HER.

Sol og middag ute! (MED cola som drikke!)

Ja, Tromsø viser seg fra sin beste side i dag! Strålende sol og ekstremt varmt, faktisk så varmt at minstemann kunne være ute i shorts uten å fryse! Rett og slett magisk.

Det var en brun liten gutt jeg hentet i barnehagen, og det var ikke solen som var skylden. Det så faktisk ut til at han hadde badet i sandkassen, for ikke en millimeter av gutten var sand fri. Veldig sjarmerende og jeg glemmer hvor umulig det kan være å vaske sand av en irritert fireåring som synes mamma masser litt i overkant mye. Og det er heller ikke så gøy med sandkasse inne! Han sa selv at han hadde tenkt å bytte farge til svart eller grønn.

Rullebrett fungerer utmerket som stol!

Så at jeg bestemte meg for å servere middag ute i dag, var mer fordi jeg ikke ville ha to sandtroll inne. Jeg liker nemlig ikke å sitte ute å blir bombardert av fluer og andre irritasjonsmomenter av samme kaliber, sol i øynene og innpåslitne måser. Guttene igjen var strålende fornøyde med å få spise maten sin utendørs, og påsto at jeg bare tullet da jeg sa det var fordi de var så grisete at vi spiste utenfor. Minstemann funderte litt på det og sa "Men du mamma, nå må jeg jo være skitten hver dag for da kan vi spise masse ute!" Og jeg er nesten enig, i alle fall frem til vi får normale sommertemperaturer igjen!

Guttene på det alternative spisebordet vårt!

Tenkte jeg skulle skryte litt av maten jeg serverte, en nydelig salat laget på freske råvarer med fullkornpasta og en dressing som såvidt er innenfor ja siden av hva som er sunt. At jeg egentlig laget den fordi det tar kort tid, smaker nydelig og jeg slipper å stå inne foran steikeovnen å forgå av varme snakker vi ikke så mye om.

"Neeei, ikke spis den!" Fikk til svar : " Mamma du må slutte å sutre, litt sand går bra!"

 

For å ikke ta helt av innvilget jeg en liten boks cola til begge ungene, med unnskyldning om at den var bitteliten og at vi så og si aldri har sommervær.  De var helt enige i mine argumenter. Så får jeg heller får ris for at jeg gir ungene brus, men jeg tenker som så at de ikke dør av den. Det er jo ikke så de får lov å gå å drikke det hele dagen, som moren gjør på jobb. (Her snakker vi dobbeltmoral!)

Eldstemann var meget fornøyd med middagen, selv om han protesterte fryktelig mye i forkant! For han liker jo ikke salat, men tror han ombestemte seg for han spiste fire porsjoner! Kjenner mammahjerte blir litt ekstra stolt, og det er jo veldig fint å skryte når ungene spiser "gress" også omtalt som salat!

Så ved leggetid fikk vi med oss ungene inn og rett til dusjen. Og når sanden gikk av oppdaget jeg at solen har gitt de farge. Og jeg ble litt sjalu, siden jeg sitter inne på kontor hele dagen og ser ut som en bleik snømann.

Facebook siden min finner du HER! 

En baby skal alltid være lamme sin mor!

Hva skal vi liksom med menn? Ettersom de tydeligvis er totalt uansvarlige når det kommer til evnen å ta vare på et barn når det er baby? Jeg bare spør, for jeg observerer at ganske mange sitter med holdninger om at kun mor er god nok for barnet.

Jeg på min side fikk med meg at navlestrengen ble klippet, av far faktisk. Noe som i realiteten betyr at barnet mitt ville klare seg helt fint uten meg. Heldigvis er det nå ikke slik at jeg måtte noen veier etter fødselen, men jeg hadde selvfølgelig mine behov selv om jeg ble mamma. Jeg måtte drite, noe som gjerne kunne ta en times tid etter en heller slitsom fødsel som resulterte i et knekt halebein og noen usannsynlig store smerter som fikk meg til å grine. Ikke noe drømmesituasjon med andre ord. Og siden jeg faktisk anså det som uansvarlig å la barnet ligge for seg selv å gråte, fikk far passe det. Jeg hadde også behov for å sove, selv på dagtid når babyen var våken, bare for at jeg ikke skulle glemme hva jeg het og hvordan år vi var kommet til, i den håpløse amme tåken jeg romsterte rundt i, med såre bryster som hold meg våken om natten. Her snakker vi ikke om bare litt rødming på brystknoppene, men svære sprekker som kunne fått alle og enhver til å sperre opp øynene og gispe.

Det var selvfølgelig ingen som sa noe til at far passert barnet i disse situasjonene, heller tvert om. Han fikk beskjed om at det skulle da bare mangle for han hadde da virkelig vært med på leken. Og da skulle han gjøre sin fordømte plikt den lille timen mor brukte på badet, eller de to timene hun fikk seg en velfortjent høneblund.

Men straks melkemaskin ytret at hun synes det hørtes bra ut med en liten handletur, ja da forsvant likestillingen ut av huset. Den ble faktisk feiet under teppet i samme fart som lynets hastighet! FOR nå var mor virkelig egoistisk, tenk at hun var så uansvarlig at hun skulle forlate det stakkars lille barnet sitt en times tid for handle nye truser! Gudene forby, det var uhørt! Barnet ville få varige traumer og store tilknytningproblemer resten av livet! Tenk å kunne gjøre noe så alvorlig, kast henne til ulvene med det samme.

Jeg bare spør, hva er egentlig forskjellen på "en time borte" og "en time borte"?

"Sånn, da har jeg sydd puter rundt han, så nå går jeg på do, ikke rør deg i mellom tiden!"

Så til alle mødre som faktisk forstår at det er lov å være dame, ikke bare mor. Ta med deg et blad å sett deg på dassen, da kan du tydeligvis ha god samvittighet og nyte litt velfortjent avslapping. Eller gjør som meg, spør folk om de virkelig anser din mann som uegnet som far...Tipper de fleste lukker den store stygge munnen sin da.

Facebook siden min finner du HER! 

(Og om noen skulle lure, så ja, jeg er en smule ironisk!)

De vonde følelsene.

I kveld føler jeg meg bare tom, og uansett hvor mange ganger jeg har prøvd å skrive om noe morsomt eller hyggelig, så sletter jeg teksten med det samme. Jeg får bare ikke til. Jeg føler håpløshet, jeg føler meg sliten og jeg føler meg ensom.

Det er ikke det at jeg ikke trives i eget selskap, for vanligvis nyter jeg å kunne ha litt tid bare for meg selv. Men noen ganger så er det bare vondt, for det er da jeg virkelig får tid å kjenne hvor sliten jeg er. Alle de vanskelige tankene som vanligvis holdes borte med smil og positive tanker er forduftet. Og jeg sitter her maktesløs og stirrer ut i luften.

Og selv om jeg er trøtt, får jeg ikke sove.  Tankene spinner og jeg funderer på alle de bekymringene  som alltid ligger under overflaten.

Jeg tenker på alle de finne ordene jeg får, alle de gode menneskene som vil oss godt, og jeg klarer ikke svare. Ordene er borte,  og de muntre tankene vil ikke frem.

Det er en av de tingene som er så vanskelig med å være mamma, at man må kjenne seg så utrolig liten, så sårbar og så sliten.

Når jeg tenker på de vakre guttene mine får jeg lyst å gråte, gråte for at de er så fine og gode, gråte for smerten den minste må tåle og gråte fordi jeg ikke klarer le. Det er så vondt å vite at jeg ikke kan hjelpe, så urettferdig at barnet mitt må ha det så vondt.

Jeg kjenner på følelsen av ensomhet, og på følelsen av å ikke strekke til

Tankene vandrer, og jeg lar tårene renne. Salte dråper, som tar med seg de håpløse følelsene.

I morgen er en ny dag, en bedre dag.

 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Dusjhode!

Det hender at jeg og mannen er uenige, naturlig nok. Spesielt i uken rundt mine røddager, og da snakker jeg ikke om helligdager om jobb eller religiøs sammenheng. Jeg snakker om mensen, den naturlige faenskapen som kaster seg over meg like overraskende hver måned å får min ganske så gode tålmodighet å krympe til en tynn, tynn line.

Jeg er tydeligvis der nå, for da dusjhode ramlet av slangen så den slo meg i kneet fikk jeg et ganske så høylytt utbrudd. Det ramlet eder og galle ut av munnen min, og selvfølgelig var det mannen sin feil. Det er jo han som på død og liv må ha den gamle og ekle sparedusjen, som jeg helst skulle byttet ut for et år siden. Akkurat denne sparedusjen har han en personlig tilknytning til,  likt som den gamle og veldig utvaska underbuksen som ligger gjemt innerst i skapet. (Men den trenger jeg heldigvis ikke se så alt for ofte, for vi vasker som regel klær så ofte at den ikke får komme frem i dagens lys!)

Så vi har med andre ord vært i en aldri så liten krig de siste dagene, og jeg vet faktisk ikke hva som gjorde at dusjhode tok turen til søppelbøtten. Mulig at han fikk samme opplevelse som meg med en slange i kneet, eller så er han lei av en usannsynlig sur og irritert kjæring som blir sur bare hun nærmer seg dusjen.

Men det er i grunnen ganske bra at den er byttet ut, for mitt neste trekk skulle være dusjnekt! Så jeg puster lettet ut, og kan gå resten av uken i møte med et litt bedre humør. Mine år med irritasjoner er over, så nå får jeg virkelig håpe at jeg liker det nye dusjhode, for jeg vil nødig går rundt å være sur på meg selv!

 Facebooksiden min finner du HER! 

Sa du lørdag?!

I dag startet jeg dagen med å våkne før ungene, og jeg kan faktisk ikke huske sist det hendte. Hva i alle dager jeg var våken for før klokken 06:00 spør jeg meg også om, for sist jeg sjekket var det faktisk lørdag i dag! Og på lørdag skal man liksom kunne sove lenge, i alle fall med et øye åpent om ungene står opp først.  

Selvfølgelig måtte jeg på do når jeg våknet, men i panikk for å vekke ungene før de våknet av seg selv lå jeg å tvinnet beinene sammen og prøvde å ikke tenke på elver, hav, rennende vann, drikke og svømmebasseng. Og som du kanskje skjønner gikk ikke det så bra. Jeg klarte å holde meg i nøyaktig 27minutter før jeg kastet meg ut av sengen og snublet meg inn på badet. 

Lykken over å treffe toalettringen kan ikke beskrives.  

Etter hvert ble det liv i resten av familien, og morgenen gikk med til å være dommer, megler og advokat. Det var ikke mye enighet ute og gikk, og det endte med besøksforbud. Nr 1 fikk sitte på rommet i fred og nr 2 fikk sitte i stuen. En løsning som fungerte i ca 5 minutter.  

(Litt blingbling må til i hverdagen, selv når man bare skal på rema å handle brød og dopapir!) 

 

Så var det tur for hverdagshandling, eller det nærmeste jeg kommer regelmessig shopping! Vi valgte en av byens litt større rema butikker, og med minstemann godt plassert i handlevognen fant vi alt som sto på listen, og enda mer. I kassen fant vi frem minstemann igjen, som var strålende fornøyd med å passe på eggene. I god tro fant jeg frem bankkortet mitt, og tastet kode. 

Det kom en høy pipelyd, og jeg registrerte at det sto "jaså ja, du er av typen som handler uten penger ja, snakk om å være uansvarlig voksen! Skal du liksom være mamma, når du ikke engang klarer å huske om du har penger eller ikke! Synk ned i gulvet og bli borte!" (Ok, mulig jeg overdriver litt nå, det kan være at det sto "ikke gyldig" eller "ikke dekning"!)   

Jeg mumlet noe om at jeg skulle overfør penger og kastet meg over telefon. Takk og pris for mobilbank, og budsjettkonto der matpengene står, som jeg åpenbart ikke har overført fra denne uken. Og det beste av alt var at hun bak meg i kassen fikk til nøyaktig det samme som meg! Hva er liksom sannsynligheten for det?!  

Når vi kom hjem husket jeg at det var noe jeg hadde glemt, og plutselig kom det en lyspære over hode mitt! Vi hadde helt glemt at eldstemann skulle i bursdag, og at han skulle vært der for 10minutter siden.  

Resten av dagen gikk slag i slag, og når guttene endelig var i seng fant jeg ut at jeg virkelig trengte kake. Så på magisk og ganske grisete vis forvandlet jeg det ganske ryddige kjøkkenet til en matsal som har vært offer for matkrig. Men om ikke annet fikk jeg til kaken, og den ble faktisk så perfekt som den kan bli når det er jeg som lager den.  

(En av mine søte små prøver seg på pynten min, igjen! Den eldste påstår det er den minste som er synderen, og den minste påstår at det er naboen...) 

Merkelig nok kom minstesøsteren min på besøk, og jeg har en mistanke om at det var kaken som fristet mest. Ikke den ganske usosiale søsteren som sitter å trykker på en datamaskin. 

(Om du ikke tåler litt sterke ord vil jeg anbefale deg å ikke lese de neste linjene! Du er herved advart!) 

Nå må jeg for all del huske å stille den dumme klokken før jeg legger meg! 

Satans jævla faenskap vi skal plages med hvert Svartens halvår! Som om ikke vi ikke slit nok med den jævla søvnen, enn at vi i tilegg skal rote med hode til oss sjøl å ungene med å stille klokka. En skikk som er idiotisk, latterlig og patetisk, før ikke snakke om totalt unødvendig i forhold til samfunnet vi leve i! JÆVLA PISS!  

Det var alt for i dag, sov godt og drøm søtt. For i morgen blir du garantert å være forvirret siden klokken igjen lager hodebry med rutiner og vaner. 

PS. Vi har fått nytt kjæledyr, han heter Eddis og er en edderkopp. Jeg er ikke så glad i den ennå, men ifølge ungene vil jeg bli det snart. Den lever på brødsmuler og bor i stuen! 

Facebooksiden min finner du HER!

Yvonne VS potteplanten

I dag har jeg slåss med en potteplante, vi hadde egentlig et ganske greit forhold. Den fikk henge i fred å gjøre sitt og jeg fikk sitte å jobbe med mitt. I delte kontor i et stille felleskap. 

Så hva som egentlig har hendt vet jeg ikke, det kan være at den misliker meg som person, eller at den rett og slett ble lei av all snakkingen min. Men i dag bestemte den altså for å gå til angrep! 

Jeg prøvde å kle på meg jakken samtidig som jeg tullet et skjerf rundt halsen og lirket må meg skoene i en slags merkelig dans, og plutselig traff den armen min. 

Første tegn til katastrofe var da jeg kjente det klø i nesen, men jeg koblet det ikke mot potteplanten. Jeg tenkte som så at det kanskje var en busemann som ville ut. Jeg sprang ut av kontoret og låste døren. 

Når jeg kom tilbake og satt meg ned merket jeg at kløen i nesen hadde spredd seg til øynene mine og at halsen virket litt småtrøblete. Ikke noe unormalt egentlig, med tanke på at jeg er ganske allergisk og kan reagere slik på alt fra støv til katter og ikke minst de grusomme sviblene som fyller alle butikker rett før jul. 

Etter en liten stund kjente jeg en klump i halsen, som resulterte i en hostekule som garantert vil merkes på magemusklene i morgen. Og midt inne i hostingen oppdaget jeg blomsten på veggen som stirret på meg, og jeg er helt sikker på at den viste meg bladet! (Faktisk bombesikker når jeg tenker meg om!) 

Som på film dukket det opp en lyspære over hode mitt, og jeg hoppet opp av stolen og slet løs planten som tviholdt i veggen! Slepte den ut på pauserommet og tenkte at ?nå skal alt bli bra?!

Planten var ikke helt fornøyd med utviklingen, så som et slags siste pek kastet den over meg trolldom! Jeg ramlet sammen i en slags halvliggende stilling på stolen, og tenkte at nå er verdens ende kommet. For i takt med at jeg slepte ut potteplanten økte kløen i øynene og nesen ble en slags rennende foss. Egentlig kan jeg leve ganske greit med disse to tingene, men da lungene også ble rammet måtte jeg kapitulere. Jeg rømte bygningen og håper at dagen i morgen blir bedre enn i dag!  

Så du kan vel si at Yvonne vs potteplanten ble 1:1 

Men en ting er sikkert, jeg tipper planten vil få det bedre der den står nå, og jeg håper virkelig at jeg også vil få det litt bedre uten snufsing. Så får vi bare håpe at ingen av mine kollegaer reagerer like sterkt på den som meg. Og så lite grønne fingre jeg har, tror jeg muligens den har større sjanse for å overleve utenfor min rekkevidde! 


(Dette bilde er fra den gangen en av potteplantene hjemme ble lei meg, en ufin jævel med andre ord!)

 

Ps. Ingen kom til alvorlig skade under denne flyttingen, selv om potteplanten muligens føler seg litt utkastet! 

 

#hverdag #jobb #potteplante #blomster #arbeid #kontor #allergi #bakfasaden

Hvordan lage jule-lenker!

I dag har vi laget julepynt, hele familien, i nøyaktig 27 minutter og 18sekunder, tror jeg. Mulig det var 26 minutter, men jeg tok ikke tiden. 

 


 

Siden vi er av den typen som prøver å lage noen tradisjoner rundt julen fant vi ut at jule-lenker måtte være en strålende ide, de pynter jo opp og kan kastes når julen skal feies ut døren. (Eller, jeg håper de kan kastes, men har en mistanke om at familiens yngste medlem ikke vil være helt enig!) Det høres kanskje ut som en koselig avslappende familieaktivitet, men du kan vel si at jeg bommet litt der. For jeg tok grundig feil i at ungene syntes det var like morsomt som foreldrene å lime sammen papirstrimler. 

 

Vi kom godt i gang, og mamma tok ledelsen som strimleklipper, siden hun var litt bekymret for hvordan pynten ville se ut når den var ferdigprodusert, og ungene ventet ikke tålmodig i mellomtiden. Limstiftene ble underholdning i ventetiden, og det måtte bare litt håndvask til før vi kunne starte. Eldstemann fant fort ut hvordan det skulle gjøres, men han var ikke særlig fornøyd med egene ferdigheter og kommentaren «det hær e sååå teit!» dukket opp til stadighet, minstemann igjen var mer opptatt av lengden på lenken, så for hver strimle som ble limt sammen måtte han opp på stolen og måle hvor lang den var. Siden jeg var saksvokter fikk far i huset hjelpe minstemann, og jeg kunne fornøyd lage min egen lenke. Etter å ha limt sammen 17 strimler kunne eldstemann fortelle at dette var en kjedelig ting å gjøre, og han prøvde flere ganger å stikke av. Men har mamma bestemt at vi skal ha en koselig familiestund, så skal det jammen være også. Minstemann så også etter en utvei, og når telefon ringte var de snare å ta den. 

 

Det var bestemor som informerte om at posten var kommet, og plutselig var de ute av døren begge to. For i dag skulle de være flinke å hente den, merkelig sammentreff må jeg si. 

 

Så der satt altså mamman og pappan og limte sammen papirstrimler, for å pynte opp stuen.

 

Nå henger leken i stuen, og forteller meg at vi muligens ikke blir en rolig og koselig familie, men om ikke annet har vi jo tross alt gjort noe sammen, selv om det bare var i 27minutter! 

 



 

Om du etter min beretning skulle finne på å prøve på dette, men ikke husker hvordan du lærte dette i barneskolealder, skal jeg lage deg en liten huskeliste. 

 

  1. Saks til klipping av papir. 
  2. Tape til å henge opp lenken, evt til å tape sammen ringene som løsner når du prøver å henge den opp. 
  3. En limstift for hvert barn, om du ikke skulle ønske å lære dem om å vente med det samme. Og det kan være en fordel at limet kan vaskes bort med vann! 
  4. Papir i mange farger, og ettersom jeg kan huske fra barneskolen så skulle det være så mange som mulig. Mulig at papiret heter et eller annet fancy, men om du skulle mangle dette kan du farge vanlige tegneark, og bruke det. Eller feks male dem først i de fargene du ønsker. 



 

Klipp opp strimlene i passende størrelse, slik at de kan danne en ring. (Se bilde for ca mål.) Strimlene kan med fordel være i samme størrelse, om du da ikke ønsker et unikt og litt rotete utseende da. Lim sammen stimlene til en lenke, og pust rolig for hver gang limet går i gulvet, hver gang du får lim på armer, i håret og andre plasser. Pust litt mer rolig når du innser at limet ikke holder, og pris deg lykkelig for at det vil være et helt år til neste gang, minst. Heng resultatet opp på en synlig plass, helst i taket. Lykke til! 

 

Et ekte #diy innlegg om nytt #interiør på denne fantastiske #mammablogg du har snublet inn på. (Hææ, var det ikke lov å skryte av seg selv sa du?!) 

En "jævlig" bra dag!

Siden jeg fikk beskjed om at min bedre halvdel kunne ta barna med seg å forlate meg sist jeg var så uheldig å nevne at jeg hadde en bedriten dag, må jeg bare moderere mine ord i dag. Det er tydeligvis fasadebygging som gjelder, og jeg kan jo ikke skuffe alle de stakkars  drømmerne som skulle finne veien innom bloggen min, mellom dere normale folk som ikke går rundt med skylapper.

Så i dag skal jeg ikke skrive om at jeg føler at slitenheten tar spennfart og kaster seg på meg bare jeg løfter blikket, jeg skal heller ikke si noe om at jeg har mest lyst til å kaste et eller annet rundt meg så det knuses, bare fordi jeg har lyst. Jeg skal heller ikke nevne at det verker i hele kroppen etter en lang uke i full jobb med noen heftige ettermiddager som dessert. Og jeg skal i alle fall ikke si at jeg har lyst å reise langt bort å legge meg ned på en varm strand uten en eneste bekymring i hode. FOR det ville jo helt klart være helt grusomt overfor min familie, som selvfølgelig ikke har lagt merke til at mamma i huset var litt ekstra sliten i dag. For jeg er jo overmenneske og gliser fra øre til øre, hele tiden.

Kan ikke si annet en at jeg har det "jævlig" bra i kveld, å at det har vært en "jævla" bra dag så får du tolke det som du vil!

Og til slutt kan jeg bare nevne dagens høydepunkt da jeg  syntes det var fantastisk morsomt å sparke kneet inn i bordkanten, så jeg fikk tidenes søteste kull på størrelse med en plomme. Jeg måtte bare juble av lykke altså, faktisk så høyt at alle i mils omkrets fikk det med seg! Jeg smiler enda av tanken, helt sant!

(Okei da, æ ser helt klart at å være fasadebygger ikke e mi sterkeste side, men æ fortjene nu litt applaus for innsatsen! Takk og pris før at det e fredag, kanskje æ kan snike mæ til noen tima søvn i morn tidlig, under senga helt uforstyrra!)

(Litt sån føler jeg meg, bare at surleppa henger ned på knærne, og at jeg sitter i en skitten genser etter at minstemann brukte meg som papir under middagen! Hurra for tomatsaus på lys genser!)

Ja å så #mammablogg da, for har ikke tenkt å lyge om at jeg vil at flest mulig skal lese bloggen min, av ulik årsaker. Feks å stjele plassen til noen andre på blogglistene, eller bare for at flest mulig skal vise meg medfølelse over sutringen min eller rett og slett fordi jeg liker at andre liker det jeg skriver. Så takk for alle delinger, alle gode ord og alle dere som leser det jeg skriver. Selv når jeg bare klager!

Interiør på barnerom, orginalt design.

En god mammablogger har selvfølgelig noen bilder av interiør fra barnerom, og jeg skal derfor ordne et helt eget innlegg om dette i dag. Siden vi bor i et kott av en leilighet i påvente av et boligmarked som slipper inn unge familier må guttene mine dele rom. Rommet er helt klart ikke av de største, så noen utfordringer er det når det skal innredes med stil. Siden det er ungene som skal bo og leke der, har de selvfølgelig fått lov til å delta i planlegging og utføring av arbeide. De har faktisk gjort det meste når jeg tenker meg om. Fokuset for rommet er lek og frihet til å røre seg, for jeg har altså barn av den aktive sorten.

Lekene er nøye samlet sammen etter årevis med lange handleturer på div lekebutikker. En god del er også gaver som er ramlet inn døren. Det er viktig å fylle alle overflater, gjerne med leker i ulike farger. Bytt gjerne ut vanlige matter med leker, det skaper et bedre inntrykk av at det bor barn der. 

Plaseringen er svært nøye beregnet, for her skal det virkelig se ut som det leker barn. Legg merke til lekekatten på gulvet, tror den sitter å lusker etter en mus. 

Det skal mye øvelse til før du klarer å plasere tingene på rett plass, slik at helhetsbilde blir bra. Men etter noen runder sier vi oss fornøyd med resultatet.

En av tingene som er virkelig vanskelig å få til er leken på hyllekanten, og jeg må innrømme at det krever flaks for å klare dette kunststykket.

Lekekjøkken er en selvfølge på et barnerom, og alle vet jo at verktøy og legeting hører hjemme der. Den grønne platen er plukket av en verktøysbenk. 

Bøkene er nøye valgt ut slik at de skal ta seg pent ut i hyllen, ingen har samme farge eller størrelse. Vi har brukt lang tid på å få denne samlingen, og derfor vokter hunden dem. 

Det er svært så populært med veggord, så dette måtte vi ordne. Mest sannsynlig er det ingen som har en helt maken, men det er selvfølgelig lov å kopiere ideén vår. 

Eldstemann har ordnet med bilder på veggen, ettersom minstemann tok seg av veggordene. Som du ser har vi valgt å bruke sykehustape, for å få et litt annet utrykk enn med vanlig tape eller en ramme. 

Det sier seg selv at lekene ikke skal ligge i hyllen, det ville jo gi et inntrykk av at ingen brukte dem. Så vi har valgt å sette et par tomme lekekasser oppå hverandre og stable det som skulle være inni oppå. Den rosa kurven hørte egentlig til i mammas klesskap, men ble på mystisk vis flyttet inn på barnerommet. 

Vinduskarmen er også pyntet, og vi har valgt å droppe gardinene. Selvfølgelig ikke fordi de blir brukt som slenge eller klatrevegg, sånt gjør da ikke mine barn. Roboten lager lyd, og du kan høre den flere meter før du ankommer huset. Lampene er kjøpt på ikea, etter mange runder innom div butikker for å finne dem som passer best inn på rommet. Robot VS dinosaurer. 

Siden det er viktig at det utenfor rommet er med på å gi et helhetsbilde har vi valgt å ha en annen farge på hyllen som står utenfor døren. Katten er fortsatt på vakt, og jeg føler meg trygg på at musen ikke slipper unna. 


Døren inn til rommet har vi valgt å ha litt anonym, slik at ikke det blir for mye interiør og farger. Det er veldig praktisk at den kan lukkes, for jeg vil ikke risikere at folk som er på besøk blir sjalu på det perfekte rommet vårt. 

Om du skulle ha noen spørsmål om dette fantastiske designet skal jeg svare etter beste evne. Jeg er svært stolt over egen innsats, og kan ikke forstå hvorfor jeg aldri vinner noen konkurranser som går på dette temaet, for dette er jo helt unik. 

 

 

Tannfeen kom ikke på besøk!

Om du tror på tannfeen må du ikke under noen omstendigheter lese resten av denne teksten! Den er kun egnet for ikke troende og foreldre! Istedenfor kan du gå til ønskelisten jeg har skrevet til nissen, for den kan leses uten risiko for sorg og andre skumle følelser. 

 

For noen dager siden mistet 7åringen en tann, igjen. (Kanskje ikke mistet, med du skjønner poenget!) Selvfølgelig var han strålende fornøyd for det betyr at tannfeen kommer på besøk. Så glass med vann ble funnet frem, og tannnen sluppet oppi med et litt plupp! Det var en spent og fornøyd gutt som la seg, for iløpet av natten ville tannfeen komme innom. 

 

Problemet er at tannfeen var litt for svimmel denne kvelden, og glemte helt å stikke innom. Hun var mer opptatt av å ligge på sofaen med bena høyt hevet og potetgullposen i umiddelbar nærhet. Og når det ble natt for henne var både tanna og småpenger glemt. 

 

Så kom morgenen, og jeg oppdaget til min gru at tannfeen hadde bommet stygt. For hvem vil vel skuffe en liten gutt som forventningsfult ønsker å se noen kronestykker i tannglasset?! I panikk fikk jeg min bedre halvdel til å forstå hva som hadde hendt, og jeg beordret han og guttungen inn på bade for å vaske en maskin med klær. (At klokken sikkert ikke var mer en syv om morgenen var kanskje litt spesielt, men vi har heldigvis enorme mengder klær som alltid må vaskes.) 

 



 

 

Jeg rotete i skuffer og skap for å finne noen småkroner, og selvfølgelig ble minstemann veldig interessert i hva mamma holdt på med. Vanligvis sitter hun ganske så rolig i sofaen for å våkne om søndagene. Ikke er det noe feil med hørselen heller, så han oppfattet fort at det va småpenger jeg holdt på med. Han ville også ha penger, og jeg fant i panikk noen strikkepinner som laget ca samme lyden. Han så skeptisk på meg men sa ikke noe mer. 

 

Nå måtte jeg klare å lure pengene oppi glasser uten en lyd og uten at minstemann som på dette tidspunket var lenket fast i foten min. Jeg kom på den enkleste løsningen, og sa at det sto en skål med potetgull på benken han kunne få. Og de små fotene fikk raserfart på vei inn på kjøkkkene, og i alt båket klarte jeg å putte pengene i glasset. Springe til sofaen og klappe med selv fornøyd på skulderen. 

 

Det var to fornøyde gutter som spiste potetgull til froksot, og det var i alle fall en fornøyd 7åring som oppdaget masse 20kroninger i glasset, for i min panikk hadde jeg selvfølgelig ikke sett hva jeg la oppi...

 

Neste gang skal tannfeen være flink å gjøre sin plikt, for en slik morgen vil jeg helst unngå flere ganger. Så mitt råd til alle foreldre, aldri under noen omstendigheter bli liggende på sofaen når du skal fungere som tannfe! 

 

#mammablogg #foreldreogbarn #tannfe 

Jeg har ikke grønne fingre.

At jeg ikke har grønne fingre er et faktum, og jeg kan knerte en kaktus uten å gjøre annet enn å eie den. Det har hendt at jeg har kjøpt meg planter som liksom skal pyte opp stuen og gi den et bedre innemiljø, men det ender med katastrofe hver eneste gang. Jeg hadde sikkert ikke klart å holde liv i ugress om jeg prøvde, og priser meg lykkelig for at jeg ikke tok jobb som gartner. 

 

For all del, jeg liker blomster og kunne godt tenkt meg å pytet opp med alle mulige vakre kreasjoner. Men det går rett og slett dårlig hver gang jeg prøver meg på dette. Jeg er et håpløst tilfelle på dette punktet, og vil mest sannsynlig være det for bestandig. 

 


 

Men jeg har også funnet ut at om det er min bedre halvdel som eier blomstene så overlever de, så det må være noe med meg og eierskapet. For vi gjør altså ingen forskjell på blomstene, de behandles helt likt. Men med det samme jeg sier at det er min plante, faller den død om.

 


 

For eksempel denne planten kjøpte jeg før sommeren, og til tross for godt stell når vi var på ferie døde halvparten. Og det gikk ikke lang tid før hele var historie.

 


 

Siden jeg klok av skade ikke kan eie noe grønt og levende, valgte jeg å gi en gressmann til storegullet mitt. OG det funket! 

 
 

Så neste gang det skal kjøpes inn noe slikt i mitt hjem, skal den eies av ungene eller mannen. (Det eneste jeg kan få er blomster som uansett dør etter en stund, eller de falske av plast!)

Fikk nytt kjøkken i dag!

Da kan jeg fornøyd konstantere at jeg har fått meg nytt kjøkken! Mulig det kan bli et problem med tanke på høyden min, men tror det skal gå bra. Det er i alle fall nytt! 

 

 

Nå ser jeg helst at du ser mellom fingrene på rote i bakgrunnen, det er nemlig mannen i huset sin arbeidsoppgave og han var desverre ikke hjemme og ryddet før fotografering! (Og ikke orket jeg å gjøre det, ettersom jeg hadde nok arbeid med en sint treåring som brukte "NEI" som dagens ord!)



Plutselig oppsto den skumle stilheten som jeg har beskrevet før! Minstemann har tegnet i boken til storebror! 

 

"Hva er det du har gjort, har du tegnet i boken til storebror? Nå blir han veldig lei seg!"

"Hææ, storebror ikke komme hjem i dag, komme hjem anna dag!" 

 

Og så mente minstemann at problemet var løst, for han hadde tross alt tegnet en veldig fin mus og en isbjørn! 

 

 

Leker i kjøleskapet, helt normalt!

Som småbarnsmamma er jeg blitt vant med at ting ikke ligge på de plassene de vanligvis skal ligge, og jeg har etter hvert måtte innse et lego og småstein er like vanlig i sengen som pute, teppen, 20-30bamser, lekebiler, traktor, et ganske stort antall bøker, to unger og en mann. Jeg undrer meg ofte over hvordan jeg hadde det før guttene kom til verden, og har kommet frem til at det må ha vært litt kjedelig og ensomt. 

 

I går når middagen skulle lages fant jeg en sokk og en trepinne på steikovnen, og jeg holdt på å kaste sokken inn i stuen. (Ut av syn, ut av sinn!) Men den var full av stein!?? Og da snakker jeg ikke om smågrus, men store gråsteiner som tydeligvis var plukket ut nøye på skoleveien hjem, med en pinne i den andre hånden. (Og skoene og den andre sokken i sekken, noe som faktisk gjorde meg veldig stolt. For jeg har etter hvert blitt ganske vant til at det mangler en av alle tingene som kommer i par!) Og av erfaring valgte jeg å ikke komme med noe spørsmål om hvorfor. 

 

(Orket ikke vaske steikovn før bilde ble tatt, og innrømmer at noen ganger så glemmer vi det etter matlagingen. Sorry, men det er HELT normalt hos de fleste!) 

 

 

 

Jeg blir heller ikke forundret når jeg finner blyantstreker på doringen, bordet eller veggen og jeg er veldig vant til å finne leker i kjøleskapet. Og jeg har mer en en gang opplevd at gardinene er brukt som snørrpapir, for ungene har selektiv hukommelse og glemmer gjerne at dette ikke er lov. 

 

 

(Det hender at også vårt kjøleskap er overfylt med mat. Og for meg som mammablogger å legge ut bilde av kjøleskapet, blir nesten det samme som en moteblogger å legge ut bilder av seg selv i bikini. Ganske avslørende med andre ord. ) 

 

 

 

Så jeg har kommet frem til at jeg egentlig hadde feil forestilling av hva som var normalt før jeg fikk barn. For etter min erfaring er det disse tingene som er normale. Og det unormale er når du har et ryddig hjem der alt ligger på rett plass, der du er ensom i sengen og der du ikke finner kunst overalt. 

 

 

 

(En liten svale tegnet med tusj på kjøkkenbordet, vakker kunst som skal få være der en stund. Før jeg prøver å finne ut en mulig løsning for å ta det bort uten å skade bordet!) 

 

 

Bilder av mitt hjem.

I dag viser jeg frem noen bilder av hjemmet mitt. Ettersom jeg bor sammen med tre gutter som har et annet syn på rydding en meg, er det alltid mye rot. Og siden jeg vil vise et så realistisk bilde av hverdagen min som mulig, er bildene som de er...

Bade, like ryddig som alltid. Og legg merke til den usedvanlig fine gulfargen på veggen. Siden guttene ikke helt ser vitsen med å legge klærne i kurven, slenges de på gulvet for å pynte opp rommet litt ekstra. Og siden yttergangen er svært liten, må skoene tørke på badet. Hurra for vår og snø og regn.

Så langt kom klærne jeg tørka å bretta i går. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lagt dem i skapet og de havnet på gulvet. Teppetrekket ver jeg ikke helt hvor kommer fra, og jeg mistenker at den minste i familien har funnet det frem. Her ligger også mattene som skal være på badet...

Resultate av de fem minuttene minstemann var inne på rommet før han dro i barnehagen idag. Jeg kan enda ikke forstå hvordan han klarer å rote ut så mye på den korte tiden. (Løsningen ble at jeg slo av lyset og lukket døren!)

Min nye bordpynt, veldig personlig og orginal. Tenker den skal få bli der en stund til. Sån for å være sikker på at alle får med seg hvor smart det er å pynte med klær?!!

Kjøkkenbordet, med en bok som omhandler bæsj. Kanskje ikke det mest delikate jeg kunne pynte med, men tydeligvis synes eldstemann at den hører hjemme der. Vanligvis har jeg en duk på bordet, men om jeg ikke tar helt feil ligger den under sofaen. Sikkert edderkoppen jeg så om dagen som har lagt den der! Duken som faktisk ligger der, hører hjemme på en benk. Så hvordan den har kommet seg dit er vanskelig å svare på. 

Stuen, pyntet med dvdesker. Når dette ble utført oppsto stillheten jeg snakket om i går! Minstemann er flink å finne på nye måter å pynte på, og det er ingen ting galt med kreatviteten her i huset.

Håper jeg ikke er alene om å ikke ha et perfekt hjem. Men i dag skal det ryddes og med litt flaks holder det seg bra til i ettermiddag:-) 

Hvordan har du det hjemme i dag?

De gode og dårlige dagene...

I det sekundet du åpner øynene vet du at dette blir ikke din dag, og det alle beste hadde vært å sove videre. MEN siden jeg lever i en virkelig verden og ikke en perfekt en (les med sarkasme!) må jeg stå opp. 

Det først som hender når jeg prøver å kravle meg ut av sengen er at noen (les: meg) har slengt laderen til mobilen på gulvet, og den må selvfølgeig havne under foten! Smerten kan beskrives på samme måte som legoklossene, de små torturinstrumentene som alltid ligger der jeg skal gå. På vei inn på bade registrere jeg at eldstemann har funnet en klubbe, og alle vet at de inneholder MYE sukker. (Han vet godt at det ikke er lov å spise godter, og har ærlig talt ikke peiling på hvor den kunne være fra!) I det samme sekundet jeg oppdager dette, får lillebror snusen i den søte lukten...Kaoset er komplett! Skal jeg gripe inn med det samme, eller unne meg en tur på do først. Som regel er det en svært dårlig kombinasjon å være tissatrengt samtidig som en rettferdig og rolig mamma. For å gjøre det hele litt mer umulig er jeg tidenes mest morgengretne menneske, og egentlig burde ikke noen snakke til meg før etter lunsj. 

Jeg ber eldstemann å gi meg klubben, samtidig som jeg teller til hundre inne i hode! NÅ skal jeg klare dette uten å bli rasende, for jeg vet at det har svært lite effekt og er ikke den rette måten å få han til å slutte på. Selvfølgelig nekter han, det sier seg selv egentlig. Hadde jeg funnet en milion kroner under sofaputen ville jeg også nektet...Men jeg gir meg ikke, og sier at det han har gjort nå er ulovlig. "Mamma, men det husket jeg ikke når jeg fant klubben!" Nåja, den tror jeg ikke helt på, men jeg henviser til reglene vi i sammråd har laget og skrevet ned! Etter det som føles som en maktkamp på flere dager gir han motvillig fra seg klubben, men nå er han sur! Og alle som har hatt en 7åring i huset vet at det kan til tider blir svært ubehagelig, når de bestemmer seg for at alt er galt. Og for å gjøre situasjon værre har 3åringen funnet ut at han skal også ha klubbe, med en gang! (Nå teller jeg veldig høyt inne i hode mitt, for tålmodigheten min slår ikke inn før etter kl.10...) 

Etter denne lille episoden er klokken gått og vi bynner å få det travelt, og selvfølgelig doserte jeg ikke opp medisin til minstemann i går. Jeg var nemlig alt for opptatt med å sove på sofaen...Jeg hiver meg rundt å får målt opp alt, samt klargjort det som skal i barnehagen. Så hører jeg et hyl fra stuen, minstemann får ikke klem hos storebror, og man skulle tro han var døden nær. Jeg prøver å lukke ørene og tenker som så at de har godt av å lære litt konflikthåndtering på egenhånd. Men lydnivået øker og minstemann som ikke har det så godt om morgenen langer ut mot broren. Jeg kaster meg imellom, sier til lillebror at han får ikke lov å slå og til storebror at han skal slutte å si at lillebror er liten, for da blir han sint. (Inne i meg tenker jeg at nå var jeg flink som snakket med rolig innestemme og bare en liten sur undertoen, for inne i meg er jeg ganske så irritert!) 

Jeg ber storebror lage seg matpakke, så får vi heller ta krangeln om påkledning etterpå. Han lager maten og jeg lukker øynene for at han har brødskiva på prim. Her i huset velger vi kampene med omhu, og hva gjør det om han en dag eller to har litt mye pålegg på skiva..

Så skal de ha klær på, og til tross for sin lave alder har de ganske mange meninger om hva som er rett antrekk. Lillebror er værst, og stakkars oss om vi tar feil farge på buksen. Han hyler når han ser treningsbuksa, og jeg klarer med nød og neppe å avlede han med politisjorta han skal ha på. Puh, det gikk jo overaskende lett. Men så skal storebror kle på seg, og etter at jeg har sakt ifra minst 10ganger klarer han å få av seg nattklærne, men ikke snakk om at han kler på resten. (Jeg teller og teller, nå er virkelig tålmodigheten min slutt!) Det hele ender med at jeg gir han beskjed om at han får gå naken på skolen, for om fem minutter skal vi ut av døren uansett. Minuttene går og nøyaktig 1min før vi skal kjøre kaster han på seg klærne. 

Resten av dagen har fortsatt på samme måten, knust fat, hull i melkepakken, telefonproblemer og en rød sokk sammen med alle de hvite skjortene...

Takk og pris for at det blir mindre og mindre av slike dager, for jeg vet at de er ikke så ulike de andre dagene. Jeg vet at de er tankene mine som gjør at de føles så vansklige. Jeg vet også at selv om de blir færre vil de alltid komme, og men nå lærer jeg meg å godta dem og tenke på en annen måte. For de skal ikke få styre livet mitt.