hits

Foreldresnakk

JA TAKK til pakkekalender!

Kjære grinebitere, kan jeg ikke få lov å lage pakkekalender til mine barn uten at du skal gnåle i vilden sky om hvor grusom jeg er å hvor mye jeg lar meg presse av handlesstanden, og naboen, og katta under sofaen? Ærlig talt, har du planer om å inndra min frie vilje fordi du åpenbart er sjalu på min evne til å finne glede og en håndfull energi i hverdagen å gi noe til mine barn. Det har ikke slått deg at der jeg lager kalender, baker du kaker?! Vi fordeler vel alle resursene etter behov og evne skulle jeg tro, å mine er fordelt på den måten at jeg hvert år finner 24 små ting til mine barn som de enten ønsker seg, eller som de trenger og vil bli gla for. Ikke bruker jeg en formue og ikke tar det opp alle dagene mine. Det går ikke engang ekstra ut over ungene mine, ja om du ser bort ifra gleden de får. Jeg er ikke den som baker julekaker og jeg skygger gjerne banen når det kommer til å sitte i timesvis å synge på gulvet. Men jeg kan godt legge omtanke i små ting som passer hvert enkelt av mine barn, og glede meg sammen med dem når de åpnes grytidlig før dagens mas starter hele desember. Og vi storkoser oss, alle som en! 

Tenk, hvert eneste år siden jeg ankom denne verden har verdens snilleste mamma laget meg kalender, noe som jeg verdsetter uendelig mye. Noen av de fineste minnene fra julen når jeg var liten var den lille pakken jeg fikk åpne hver dag, med både små og store ting. Og jeg ønsker å gi de samme minnene videre til mine barn. For de er ikke av den bortskjemte typen som får alt de peiker på fordi jeg ikke orker å si nei. Så de blir faktisk takknemlige også for kule sokker, tro det eller ei. På noen områder har vi med andre ord suksess med oppdragelsen...

Skal jeg måtte ta hensyn til at du går rundt å sutrer fordi du ikke gidder å gjøre det? Ærlig talt, bli voksen og klapp at brødboksen. Hver og en av oss må da få lov å gjøre det som passer oss best innenfor rimelighetens grenser. Om det er å lage en kalender eller la være er vel ikke noe naboen skal bry seg med? Jeg har ingen planer om å surke fordi du ikke lager gaver, så du kan jo vurdere å gjøre det samme. Det må da være opp til hver enkelt hva de velger, og selv om jeg synes det er hårreisende at noen bruker tusenvis av kroner på en kalender, tenker jeg at det er deres valg og det skal ikke jeg legge meg opp i. Og skulle mine barn bli sure for det, kan vi alltids ta en leksjon i hva det vil si å vise glede på andre vegne og ikke minst vise takknemlighet for det vi faktisk har. 

Facebooksiden min finner du her. Og jeg er å finne som @steinihavet på instagram og snap. 

Ps. Jeg lager faktisk kalender til mine foreldre, å gjør det med den største glede. Regner med det er like galt at jeg skjemmer dem bort på lik linje med ungene mine. Det er vel hårreisende og legger et grusomt press på andre til å gjøre det samme...Mamma og pappa skryter tross alt om det til omgangskretsen. 

#pakkekalderforfaen #juleglede #nabokrangel #perfektmamma 

Hemmelige julegave fra guttene!

Yes, endelig er ungene så store at jeg kan sende dem på julegaveshopping uten meg! Ja altså når jeg tenker meg om er 2 av 3 store nok å dra på shopping, nr 3 må muligens lære seg å prate eller gå først. Det holder vel ikke at hun kravler etter gulvet og hyler mam, mam eller bo,bo.

Så i dag sende vi dem på jekta (stort kjøpesenter) alene med 400kroner øremerket julegave til meg og mannen. Endelig skal mor å far få gave uten å vite innholdet, DET blir gøy. For det er ganske spennende å fundere på hva en 12 og en 7åring finner på. De fikk selv bestemme om vi skulle få noe i lag.

Mens de var på kjøpesenter benyttet jeg og mannen sjangsen til å dra innom Kvaløya husflidslag sin julemesse, og ikke minst vandre rundt på museet uten to stykk maskråker som sier "mamma kan vi?!". For hun som henger på magen er fornøyd så lenge jeg er i bevegelse. Og både jeg og mannen er intressert i historie, så vi kan gjerne bruke litt tid der.

Vel, så mye tid ble det ikke for i disse telefontider ble vi fort oppringt av to stykk gutter som fornøyde informerte om at de var ferdige og kunne hentes.

Men jeg fikk kjøpt meg et nøste hjemmefarget ullgarn som skal bli gule tøfler til lillemor, og jeg vet hvem som har ordnet det så skal vel få tak i mer om jeg trenger.
Så nå gleder jeg meg til julaften når vi får gave fra guttene, det blir morsomt!

Facebooksiden min finner du her!


Du finner meg som @steinihavet på snap og instagram 😊

Stefedre fortjener også farsdagsgave!

Også stefedre fortjener farsdagsgave! 

12år å som gutter flest forventet jeg ikke at eldstemann skulle finne på en fantastisk genial og omsorgsfull gave til stefaren sin. At han tenker på pappaen er jo forventet, det heter jo farsdag. Men den fine gutten min tenker ikke bare på han, han tenker også på stefaren sin. Helt av seg selv, fordi han synes han fortjener en gave.

For en uke siden ringte han hjem, han trengte penger. For som mange vet er mor mer en mamma, hun er også bank. Jeg lurte selvfølgelig på hva han skulle med så mye penger, og gjett om hjerte mitt smelta når jeg hørte hva han planla. 

Han vet at stefaren digger musikken til Jørgen "joddski" Nordeng, og han vet at han ønsket seg boken Full Sirkel. Så når det skulle være boksignering samme dag på et av byens kjøpesenter måtte han jo få den signert. Det var jo den ultimate gave, og om jeg vipset over penger til faren hans, skulle han betale. For vi er jo så kjipe foreldre at han ikke har fått bankkort enda, og lommepenger er det dårlig stelt med.  All ære til faren som faktisk kjøpte boken for meg så guttungen kunne gi den i gave. For ikke bare måtte han betale, han måtte også kjøre rundt med guttungen så han skulle rekke signeringen. 

Vel, det var en stolt gutt som ikke klarte å vente med å gi gaven, så han kom rett innom her etterpå og ga den til min bedre halvdel. Og det var en stolt og rørt mann som fikk signert bok! Den perfekte farsdagsgaven, ikke bare fordi det var en gave, men også fordi han er ekstrapappa til guttungen. 

Hurra for alle fedre, uansett om de er biologisk tilknyttet barna eller ikke! 

Facebooksiden min finner du her!

Du finner meg som @steinihavet på instagram og snap! 

Nei til Halloween!

Nei, jeg liker ikke halloween, sånn er det bare. Det er en kjip dag, og jeg har ikke gledet meg! Jeg synes det er unødvendig stress i hverdagen som allerede er fullpakket av andre ting, og jeg kunne fint klart meg uten mas om godteri, kostymer og mest sannsynlig mareritt i ettertid. 

Men jeg setter meg ikke på bakbena som en real surkjærring altså, det blir litt sånn som med fotball. Ungene snikinfører det i hjemmet, og til slutt vil jeg ta meg selv i å glede meg litt over det. Jeg kommer nok aldri dit at jeg vil elske denne dagen, men en plass midt i mellom havner jeg nok. Jeg må bare bli vant til det, og innse at verden går videre selv om jeg gjerne kan være litt vrang å sette bremsene på. Ikke at det hjelper altså, men jeg får i det minste klaget litt. 

For om jeg vil det eller ikke så er det kommet til Norge, og jeg skal virkelig ikke være den sure mammaen som nekter mine barn å kle seg ut å være sammen med vennen sine på denne morsomme dagen. Og det selv om jeg hater alle kiloene med godteri som skal inn i hus. De har gledet seg i ukesvis, og man må være et veldig kaldt menneske om man ikke klarer å glede seg over gleden til barna. Jeg skal ta bilder av dem, formane dem om god folkeskikk, og grue meg til diskusjon om hvor mye godteri de får spise de neste dagene. 

costumed for Halloween
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Og i år har jeg til og med kjøpt meg heksehatt, siden min søster er litt yngre en meg å har en helt annen oppfatning om denne dagen. Så det betyr at vi skal til en skummelt pyntet leilighet til glede for store å små barn i ettermiddag. Jeg kunne selvfølgelig vært en heks å sakt at nei det gidder vi ikke. Men nå er det nå en gang mer koselig å være lamme andre, istedenfor å sitte hjemme i kjelleren og surmule fordi verden utvikler seg og vi lager oss nye tradisjoner. 

Facebooksiden min finner du her og jeg er fortsatt @steinihavet på insta og snap. 

Nei til vaksine!

Så kom dagen, den vi har grua oss til. Eller rettere sakt jeg har grua meg til. Den med 3 månedersvaksine, ei sprøyte i hvert lår og en søt en som frøkna får smatte i seg. En milepæl i utviklingen og et tegn på at tiden går og jeg som mamma må gjøre kloke valg.

Selvfølgelig sier vi ikke nei til vaksinen, for gjør man det kan vi like greit kaste bilstolen, sykkelhjelmen og andre ting som skal beskytte barna våre.

For jeg er ikke en av dem som velger å lukke øynene for forskning, og det faktum at folkeimmunitet er livsviktig for mange. Jeg er helt klart for vaksinasjonsprogrammet som har vært i mang årtier. Ikke bare for å beskytte barna mine, men også dem med så svakt immunforsvar at enkelte "ufarlige" sykdommer tar liv. For barn og voksene som ikke kan ta vaksinen.

I skrivende stund vandrer jeg frem og tilbake over gulvet med lillemor i sjal på magen, urolig, trøtt og misfornøyd. Men det er verd det, for om hun hadde blitt smittet av noen av sykdommene det vaksineres mot kunne disse småurolige dagen vært  noe helt annet.

Så vi skal vel holde ut noen dager med lett feber, natteuro og en liten baby som trenger uendelige mengder med nærhet og trygghet mens kroppen venner seg til vaksinen. Og jeg skal gladelig bytte ti ekstra bleier om dagen når magen er litt urolig, for en dehydrert baby med omgangssyke vil vi virkelig unngå!

Nå vugger og bysser vi, og puppen er fremme hele døgnet både som trøst og mat, og selv om det er tøft akkurat nå så er det verd det.

Facebooksiden min finner du her.

Og om du vil følge oss på insta og snap er jeg å finne under brukernavnet @steinihavet

Kjære førstegangsmor.

Kjære deg, som for første gang skal få oppleve gleden med å få et barn, en skatt uten målbar verdi, kjære deg ikke stress. Og kjære deg, du som er mamma fra før!

Du er god nok, uansett om du kjøper klær i bomull eller ull. 

Du er god nok, uansett om du ammer eller gir morsmelkerstatning. 

Du er god nok, uansett om du triller eller bærer. 

Du er god nok, selv om barnet ditt ikke sover. 

Du er god nok, selv om du gråter. Gråt med stolthet, tårene hjelper. 

Du er god nok, uansett om du trener eller lar det være. 

Du er god nok, uansett hva andre måtte si. 

Lytt på råd, men stol på magefølelsen og følg det du føler er rett. Et råd er bare ord, og ordene kan du glemme om dem ikke passer deg. Du er mammaen, du vet best! 

Og vær så snill, prøv å ikke stress bort den dyrebare tiden din håpefulle er liten. Det er helt greit å ha store floker i håret og ringer under øynene, det er helt ok å ha gulpeflekker på klærne, det er helt fint at du hopper over kveldsbadet til skatten, det går helt greit at du glemte stellevesken hjemme, det gjør ikke noe at du har den minste eller største babyen og verden går ikke under selv om det ikke blir middag en dag eller to.

Du er god nok uansett, la stresset være og nyt hverdagen din. Ikke stress selv om du har dager lykkefølelsen mangler, og du føler du kjemper for å holde deg oppe, det er lov å ha det slik. Alle mammaer har tøffe dager, vi er bare ikke så flinke å fortelle hverandre om det. Og om du har det tøft hver dag, be om hjelp. Det er ikke et nederlag og det er viktig å ta vare på seg selv for å være det beste for sitt barn. 

Facebooksiden min finner du her. 

Jeg kan også følges på instagram og snap som @steinihavet.

Brenn sykkelhjelmen!

Hva i guds navn er det egentlig som feiler deg, der du sykler med et tilfreds smil sammen med dine barn. Ser du ikke selv hvor latterlig du er som sykler uten hjelm, men påser at dine barn er godt beskyttet? Tvinger du dem til å bruke hjelmen, lyver du å sier at du er supermann og aldri kan tippe? Mest sannsynlig vil et barn tåle et kakk i hode bedre enn deg...

Du trenger ikke være noen rakettforsker for å skjønne at de voksenes handlinger bestemmer barnas oppførsel. Og om du driter i å bruke hjelm for å beholde den perfekte frisyren, ja da kan du ta deg faen på at ungene dine også gjør det. Tomme ord har ingen effekt, og skal du være et godt forbilde må du gå foran med et godt eksempel. 

Hva årsaken din egentlig er til å ikke bruker hjelmen driter jeg i, for det er en dårlig unnskylding uansett hva du serverer. Hjernen er viktigere enn frisyre og utseende, og om du har råd til sykkel kan du også bruke 200kroner på sykkelhjelm. 

Vær et forbilde for dine barn og for andres barn, bruk sykkelhjelm når du bruker sykkel!

Ellers kan du vel bare be ungene dine droppe hjelmen de også, for den trenger de vel ikke om du ikke gjør det...

bike helmet
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com

"Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" er en særdeles dårlig filosofi du ikke kommer langt med i oppdragelsen. 

Facebooksiden min finner du her. 

#sykkel #hjelm #sykkelhjelm #brukhjelm

Fotballmamma uten riktige egenskaper!

Da er sesongen for fotballkamper igang for i år, og jeg innser at guttene skal være svært fornøyde med min bedre halvdel som kan følge dem opp. For om du ser bort fra min særdeles synlige tilstand, ville jeg uansett ikke vært mye til hjelp. Fotball er liksom ikke min greie, og selv om jeg gjerne kan være med å se hva de holder på med har jeg ikke snøring på noen ting. Og jeg hadde antakeligvis avlyst kampen til eldstemann i dag fordi jeg hater skitvær og kulde. (Jada, jeg bor absolutt på feil plass!) Men mannen stiller opp med både godt humør og entusiasme, den raringen. Han synes tydeligvis det hele er morsomt å stå ute å fryse i snøvær med stiv kuling rundt ørene! 

Men det som er gøy er jo å høre om opplevelsene når de kommer hjem, for entusiasmen og gleden smitter av. Dessverre har vi litt utfordringer med at mine gener er gått i arv så en av to er en ekstremt dårlig taper. Å for alle del, han har min største forståelse, og jeg skulle gjerne lært han at det var lov å bannes og bli sint på motstanderne. Men det vil vel ikke ta seg helt bra ut, så jeg klistrer på meg et slags smil og sier at vi må huske at det viktigste er å delta. Jeg tror løgnen blir gjennomskuet hver gang, for jeg får bare rare blikk og beskjed om at jeg er teit. Den delen av oppdragelsen overlater jeg også til mannen! 

Guttene digger i alle fall fotball og så lenge de vil spille skal de få lov. Så får jeg stå på sidelinjen og smile pent selv om jeg ikke skjønner noen ting. Jeg får heller kopiere de andre foreldrene, og juble når de gjør det, og se furtende ut når ting ikke går rette veien med laget. Jeg må bare passe på å stirre på rett foreldregruppe, ville nok bli litt flaut om jeg heier på feil lag! 


 Så får vi bare håpe at ikke så alt for mange kamper havner på samme dag og tidspunkt, for i dag var det hardt program for å rekke kampene til begge guttene. Ikke så hardt program for meg altså, jeg lå hjemme på sofaen å hadde det godt å varmt og er i bedre form enn på lenge. 

Facebooksiden min finner du her! 

Tentamen for foreldre!

I går hadde vi sånn foreldre tentamen, du vet de halvårs samtalene på skolen hvor du får høre om oppdragelsen din er helt ute å kjøre, eller om du bare ligger å loffer etter grøften. Det er alltid like skummelt med denne vurderingen for det kan jo hende at alt har gått riktig så galt siden sist. Ja faktisk kan vi ha kjørt oss fast en eller annen plass på veien. Så jeg skjelver alltid like mye i knærne og biter negler så bare halve fingeren står igjen før slike begivenheter, for man vet jo aldri! 

Heldigvis ser det ut til at vi klarer å holde jevn kurs fremover i grøfta, så det var bare godord å høre om arvingen. Kartleggingsprøven i norsk og matte ga en god pekepinne på hva han må jobbe mer med, så jeg synes i grunnen bra at de har prøvene. Hele livet settes vi på prøve, og disse testene er et godt hjelpemiddel spør du meg. Hvorfor ikke bli vant til dem med det samme, istedenfor å vente for lenge og øke presset og skummelheten rundt dem. Jeg skulle i alle fall ønske at vi hadde slikt da jeg startet på skolen. Det som er litt synd er at de ikke sier noe om hvor godt an de ligger når de er så små, så det blir ikke like lett å tilpasse læringen etter hvor langt de faktisk er kommet i læreprosessen i de enkelte fag. Med storebror vet vi hvordan han ligger an begge veier. 

Vel, vi besto tentamen og jeg er stolt og kry over guttungen, noe jeg ville vært uansett innsats på han. Men jeg må innrømme at hjertet hoppet over noen slag når jeg så matteprøven og innså at han er så glad og flink med tall. 

Stor i munnen som vi har vært, lovet vi for lenge siden at når han knekte lesekoden skulle han få telefon og ikke minst et spill på den. Og i går var det bare å innse tabben når vi fikk bekreftet det vi allerede har sett, han kan lese! Så vi må skaffe en telefon som kan brukes til å spille Pokemon på! Den vi hadde var selvfølgelig for gammel. Og før vi har ordnet det blir det neppe ørefred et sekund i huset! 


En ukeplan er alltid sirlig puttet ned i mappen sin, og den andre er vi heldige om den dukker opp i et stykke! Om den i det hele tatt blir med hjem... Men jeg har vel ikke noe jeg skulle sakt om jeg spør min egen mamma om hvordan jeg gjorde det... 

Nå er det bare å vente på neste tentamen som skal være i omløp, og den kan bli riktig så underholdene. Siste mål var å øve på å skrive med små bokstaver og ikke krote i alle bøker, og jeg har ikke klart å følge det opp. Jeg kludrer over alt og mistenker at min sønn gjør det samme! Så det blir nok stryk å få der ja. 

Heldigvis er dette bare forberedelsene til høstens eksamener når vi skal inn på teppe til helsesøsteren igjen, og det er virkelig nervepirrende opplevelser. Jeg glemmer aldri den gangen en av mine søte små stappet hode til dukka i potten når han fikk beskjed om å mat den. Han kom med tidenes sleskeste blikk i min retning og sa NAM høyt og tydelig mens han smilte søtt til helsesøsteren.  Hadde det funnes et svart hull i umiddelbar nærhet hadde jeg forsvunnet i det! 

Facebooksiden min finner du her og om du vil ha enda mere spam er jeg å finne som @steinihavet på både insta og snap!

Står det virkelig et pluss der!!?

Der det er hjerterom er det husrom (trommevirvel), så et nytt tilskudd til familien ønskes velkommen i juni. Fortsatt lenge til, men ettersom spørsmålet om hvorfor jeg plutselig er blitt sengeliggende med et ganske grå/grønn/blekt ansikt kommer stadig vekk,  kan vi like så greit avsløre årsaken. Et lite bøllefrø vokser i magen min og tvinger alt av mat ut igjen. Kjempegreier når det viktigste jeg kan gjøre er å spise sunt og næringsrikt. Ikke det engang klarer jeg, og det eneste jeg får i meg er stekt egg på skiva med kethup og litervis med appelsinjuice. Alt annet får magen til å vrenge seg. 

Innimellom klarer jeg faktisk å glede meg til det som er foran oss (våkenetter, bæsjbleier og tonnevis meg bekymringer og glede), men siden jeg har vært veldig, veldig dårlig har humøret vært på bånd. Annet hvert minutt har jeg lyst å kvele noen som legger ut linker til "lekre" matretter, og i det neste sekundet har tårene piplet av dårlig samvittighet eller en elendig reklame på tv. Hurra for gale hormoner som gjør meg til et slags mammamonster. 

De siste dagene har formen blitt ørlite granne bedre, og jeg har klart å bevege meg utenfor hjemmet tidlig på dagen, og jeg formelig stråler av lykke hver gang jeg spiser og beholder maten. Jeg håper virkelig at jeg blir bedre snart, for jeg savner jobb og et sosialt liv, og måtte nesten gråte litt når jeg skulle fylle ut sykemeldingene. Som sagt, mammamonster ute av kontroll. Jeg har lyst å gråte av det meste for tiden. 


Tegnet vises i 6 måneder i tilfelle du skulle glemme resultatet og må sjekke det på nytt..."

Til tross for at jeg har mistet alt for mange av mine hardt oppsparte kilo de siste ukene, har jeg fått kul på magen. Noe som i grunnen er flaut ettersom jeg bare er i uke 11 og det lille frøet som er ventet overhode ikke tar noe plass enda. Så når noen spør, sier jeg "jada, er gravid, men magen er bare alle hamburgerne og sjokoladen jeg har stappet i meg i sommer!". Kroppen har vel programmert inn hva som kommer og forbereder seg.

En kjapp titt i speilet viser ikke den der magiske gløden man vist nok kan få under svangerskapet og det eneste jeg ser er et surt, bleikt tryne fullt av kviser og et hår som sårt trenger en klipp. 

Nå er det mange ting som må ordnes, men først skal jeg konsentrere meg om å få i meg mat og sakte men sikkert komme meg på bena igjen. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Minstemann som muligens må få et nytt navn har gitt klar beskjed om at han flytter til besteforeldrene om det blir en jente, men han gleder seg veldig om det blir en gutt. Jenter har jentelus, og det er vist nok best å ha overvekt av mannfolk i familien...

 

"Fersk middag" hver dag fra frysedisken på butikken.

At det skal være så uforståelig vanskelig å handle en gang i uken og planlegge middager for 7dager i slengen! Ja det er faktisk en uoverkommelig oppgave på lik linje med en snartur til Mount Everest. Alle forsøk på å gjennomføre en effektiv matplanleggingsrunde faller i staver og du kan ta deg faen på at vi ender opp på butikken minst fem av syv dager. 

Når jeg tenker meg om innser jeg at det er flere årsaker til at vi ikke evner til denne typen effektiv familieplanlegging, og selv om det er grusomt irriterende tar jeg det med knusende ro. Middag blir det, selv om den handles samme dagen. Men på en annen side hadde det vært fint å fjerne irritasjonsmomentet og ikke minst spare oss selv for litt ekstra stress. Og det siste vi vil ha er stress. 

Vel, motivasjon er kanskje ikke det største problemet for vi snakker stadig vekk om hvor effektive vi skal bli, problemet er handlingen. (Ja faktisk i dobbel betydning, både det fysiske vi skal gjøre og selve shoppingrunden.) Mulig at vi kunne tjene på å planlegge når vi skal snakke om middager bedre, for som regel blir det i bilen etter jobb hvor begge er slitene og overhode ikke har noen ideer om hva det skal bli til middag. Og ettersom jeg har pålagt mannen å lage middag her i heimen ifølge han, så har jeg ikke så mye jeg skulle ha sakt. (Og jeg kan ha mye å si om saker og ting, så det hender jeg blir litt sur om jeg ikke kan gjøre det.) Et annet problem er at vi aldri finner gode forslag på enkle, effektive, rimelige og ikke minst gjennomførbare middager når vi trenger det. De husker vi når vi har lagt oss om kvelden eller når vi er på vei på ferie og i andre situasjoner hvor middagsretter ikke kan forstyrre det vi holder på med og det ikke er tid eller sted for å skrive ned alternativene. 

Av og til klarer vi å komme så langt at vi får krotet ned 7middager på en liste og planlagt innkjøp deretter, og da er det nesten kryss i taket og vil jubel. Det er langt fra lett å finne matretter som passer inn i hverdagens tempo og mas og dagsform og andre variabler jeg ikke har regnet med. Men som regel tar vi gleden på forskudd og innser rimelig fort at det ikke går å handle på søndager eller helligdager. Og vi vet godt at når vi utsetter handlingen, ja da blir den gjerne forskjøvet i mange, mange uker, helt til handlelappen er forsvunnet. 

De få gangene vi både klarer å planlegge og handle inn middagene kan du være helt sikker på at et eller annet kommer i veien så hele middagsplan må legges om, vi får middag hos min mamma(som vi ikke sier nei takk til), eller vi har glemt x-antall ting på handlelisten så vi uansett må ut å kjøre. 

Når jeg tenker meg om kan vi like greit forsette som før, for det er like mye stress å planlegge middagen og handle en gang i uken, i alle fall om du er en smule uorganisert og utsatt for uforutsette ting. Og det hjelper heller ikke på at vi har så liten lagringsplass at vi ikke kan storhandle mye i slengen. 


Takk og pris for at vi ikke må skaffe råvarene selv, men kan betale for dem på dagligvarebutikken. Ellers ville vel ungene ha sultet! 


Så får det bare være at vi kanskje bruker litt mer penger enn nødvendig, for vi kaster mye mindre mat en de gangene vi har handlet inn mye i slengen. Så det er ikke bare negativt at middagen blir handlet en-to timer før den skal spises. Og med litt øvelse kan jeg sikkert lære meg å google middags forslag når vi skal bestemme hva vi lage.

En dag skal vi bli flinkere, men ikke i dag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Mitt hår, mine legger!

I mange, mange uker har jeg på trass latt håret på leggene vokse ekstra langt og jeg har med vilje spradet rundt uten ullsokkene jeg vanligvis bruker på hjemmebane. Jeg har passet på å fremheve de lekre, hårete leggene og det hele har jeg gjort med den største fornøyelse. 

«Å hærregud mamma, leggan dine e mer hårat en Roy sine! Wæææ?.» Eldstemann springer rundt seg selv og gjør seg til, og får massiv støtte fra min bedre halvdel. De har funnet ut at de skal danne en motstandsgruppe mot mine hårete legger, og som den rebellen jeg er så kjenner jeg trassen banke på døren. 

Jeg lekser dem opp med hvorfor kroppen har hår og informerer om at det de ser nå er en normal kvinnekropp slik den er skapt. Jeg dryler et par sofaputer etter dem, og poengterer at hårene blir, og alle forsøk på voksing når jeg sover vil bli straffet med inndragelse av datatid, ingen godteri resten av året og utkastelse av soverommet for han jeg deler det med. Her er ingen kjære mor. 

Ikke snakk om at jeg kommer til å fjerne det svarte teppe som pryder partier av leggene mine på oppfordring fra andre. Det kommer aldri til å hende. Selv om jeg ikke synes det er nevneverdig sexy med hår som nesten holder til en genser om jeg spinner meg garn, plager det meg ikke spesielt. Her er det jeg som bestemmer over kroppen min, og om jeg vil ha et ekstra lag med isolasjon på mine nederste kroppsdeler, ja så har jeg det. Vi har en lang vinter i nord, og det holder i massevis for meg å fjerne litt hår når anledningen byr seg de tre sommerdagene vi har. Så får jeg en jevn brunfarge ettersom hårene vokser i klynger og flekker på leggene. Det holder at jeg får noen hvite flekker på ryggen når jeg ikke får smurt meg ordentlig med solkrem. Men å skulle vokse eller barbere fordi guttene i huset har bestemt seg for at de kan snuble i håret er og blir uaktuelt. 

Dessverre for meg har jeg innsett at jeg må gi etter, for de siste dagene har jeg holdt på å bli sprø av luggingen som oppstår når jeg er påkledd med sokker og tights. Det tar seg ikke ut å gå i shorts på jobb eller butikken med minusgrader og stiv kuling ute. Luggingen er i grunnen kjipere en stoltheten jeg svelger når hårene fjernes. Hvorfor i himmelens navn må hårene lugge sånn, jeg hadde jo planer om å fortsette sparingen frem til sommeren. Jeg sparer jo penger på barberskum, barberblader og i værste fall voksing når jeg er for lat å gjøre noe med det selv. Men det får være måte på hvor mye lugging jeg skal takle for å understreke et poeng. Og ikke minst syne jeg eldstemann godt kunne leve med en mor med hårete legger så han får et litt mer realistisk syn på kvinnekroppen enn det som pryder forsiden på hovedsakelig kvinnebladene vi ser i butikken. (Merkelig egentlig, for de bør jo være de første til å vise litt hår og kviser, som vi alle har fra tid til annen. Selv dem som påstår noe annet.) 

Nå skal det sies at samtalene rundt leggene mine foregår i en svært humoristisk tone, så jeg tar meg ikke nær av klagingen deres. Jeg er på ingen måte traumatisert, og fordømmer dem bare i liten grad av "håpløse mannfolk". Og jeg skal garantert finne noe å slå tilbake på før eller senere. Øye for øye, tann for tann. 

Facebooksiden min finner du her. 

#Verdensproblemer #Kvinneproblemer #Kvinnekamp #Latskap #Trass #Legg #Hår #Ogendaflereordsomjegikkegidderåskrive

Jeg skal ikke være den forelderen som lukker øynene.

Om mine gutter skriver noe nedsettende, svertende, diskriminerende eller ydmykende til andre på nett så håper jeg inderlig at jeg får beskjed om det. Jeg ber faktisk om at jeg informeres, slik at jeg kan gjøre noe med det. 

Stadig flere profilerte bloggere/offentlige personer velger å gi et hint, eller en direkte beskjed til foreldre når de opplever at deres søte små ikke er fullt så søte som utsiden viser, og jeg klapper i hendene for dem. Ikke for snørrungene altså, men for de offentlige personene som velger å sette foten ned for en oppførsel som er langt fra ok. 

Voksene kan vi ikke gjøre så mye med dessverre, men vi kan gjøre en jobb for at barna våre skal lære seg korrekt oppførsel. Og da er det en fin start å faktisk gi beskjed til foreldrene når vi opplever at barna deres oppfører seg dårlig. 

Jeg har ikke mulighet å henge over skuldrene til barna mine hele tiden når de sitter på nett, og jeg ser for meg at det blir en enda større utfordring etter hvert som de blir eldre og får tilgang til sosiale medier på andre forum en i hjemmet. For jeg kan ikke følge etter dem til venner, på skolen, til klubben eller byen. Jeg kan ikke fotfølge dem, og selv om vi legger mye vekt på god oppførsel kan jeg aldri være sikker på at de faktisk bruker det de har lært i kontakt med andre. For alt jeg vet kan de bli snørrunger. 

Det kan være lett å slenge fra seg frekke og stygge kommentarer på nett når du sitter gjemt bak en dataskjerm eller på en mobiltelefon som voksen. Og det er nok ikke vanskeligere når du er barn og ikke har like god kontroll på konsekvens av egen oppførsel.

Nå har ikke min eldste sønn tilgang til sosiale medier enda, men når den dagen kommer kan jeg love deg at om han vil skjule sine spor fra sin mor, så vil han klare det. Så å ha tilgang til passord og brukerkonto tviler jeg sterkt på vil virke, og da er det utvilsomt bra at den som opplever hatske meldinger og hets kontakter meg. 

Jeg skal i alle fall ikke være den moren som sitter med skylapper og later som at hennes barn er englebarn. Jeg vet at dem ikke er det, og jeg vet at oppgaven med å oppdra dem er blitt vanskeligere jo mer tilgjengelig omverdenen er. Jeg skal ikke være deres bestevenn, men jeg skal være moren. Så får det så være at de blir sure på meg, men for å være ærlig driter jeg i det. Venner kan de finne på sin egen alder, min oppgave er å losse dem gjennom både gode og vonde dager slik at de blir skikket til å være selvstendige voksene med omsorg og omtanke for andre. Om jeg vil mestre oppgaven vet jeg ikke, men jeg skal i alle fall ikke sette meg passiv tilrette og la de gjøre som de vil. 


Selvfølgelig håper jeg at det vi prøver å lære dem går inn, slik at jeg aldri vil sitte i en situasjon der jeg får meldinger om dårlig oppførsel. Men jeg vet ikke, for hvem barnet mitt er når ikke jeg befinner meg i samme område kan være en annen en den jeg ser her hjemme. Jeg husker fortsatt hvordan jeg selv var som tenåring, og jeg kan love deg at jeg ikke sprang hjem til mamma og fortalte om hvor mye jeg drakk i helgen og hvor mye trollskap vi fant på. Men det ble heldigvis folk av meg, fordi mamma av en eller annen grunn alltid fikk vite det om jeg gikk over grensene for det som kan regnes som akseptabel oppførsel fra en opprørsk tenåring. (Ja nesten alle gangene?) 

Hvorfor skal vi alltid gjøre alt alene og ikke ta imot den hjelpen vi kan få fra andre? Selv om hjelpen kanskje ikke kommer fra den kanten vi tenkte og bringer med seg gode nyheter. 

Så til Sophie Elise, takk for at du varsler. Det gjør utvilsomt jobben som forelder enklere. Jeg sier ikke at alle barn er like enkle å oppdra, men i det minste vil du ha et forsprang om du vet hva arvingen holder på med. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Jeg vil ha meg frabedt idiotiske kommentarer som går på person jeg nevner, for de er og blir like dumme som trakasseringen enkelte tenåringer sender ut. Er du voksen finner du noe bedre å bruke tiden din på enn å kaste skit om andre på nett. Prøv å skrive noe fint om andre og forsett med det. Og ja, jeg er ikke perfekt jeg heller, men jeg prøver i det minste å gå foran som et god eksempel. 

 

Drømmen om husmorferie.

Det jeg ønsker meg mest for øyeblikket er en husmorferie, enn sånn en som gjør at jeg kan sitte med bena høyt hevet i solen og bare nyte varmen som stråler mot meg. Gjerne med et glass med paraply i hånden og en god bok hvor ordene formes til romantiske bilder, langt unna alle former for støy foruten om bølgeskvulp og noen enslige måkeskrik i det fjerne. 

Tenk hvor godt det kunne vært å vandret rundt på en sandstrand i en flagrende sommerkjole og kjent den varme sanden mellom tærne, senkede skuldre og vakkert hår som flagrer i fønvinden. Jeg skulle pustet dyp og kjent at jeg levde i hele i kroppen. Ja jeg skulle til og med danset i rundt og vasset i det svale vannet mens jeg speidet ut over det åpne havet.

Jeg skulle stått opp til utsikten av det vakre havet, og spist en eksotisk frokost som ga ro i sjelen ute på en solfylt terrasse i mitt eget selskap. En frokost jeg ikke laget selv og en frokost som noen andre ryddet opp. 

Så skulle jeg fått en massasje fra topp til tå, med herlige aromaer i et rom med duse farger, levende lys og magisk musikk i bakgrunnen. Jeg skulle kjent spenningen og stresset slippe taket fra kroppen litt etter litt, og vandret ut fra rommet som et nytt og bedre menneske. 

Jeg skulle sovet hver gang jeg følte meg søvnig, mellom myke lakener i et svalt rom mens solstrålene danset utenfor og stått opp når jeg var uthvilt. 

Men bare i drømmene altså, for om jeg hadde reist bort alene uten mann og barn ville jeg hatt tidenes dårlige samvittighet og antakeligvis brukt store deler av dagen på å savne dem og lure på hva de gjorde. Det hadde nesten vært bedre å sende dem avgårde, så husmorferien ble tatt hjemme istedenfor. Jeg hadde ikke klart meg langt, langt borte alene og ville mest sannsynlig kjedet meg aldeles fryktelig etter en dag eller to. Jeg ville stresset med den dårlige samvittigheten og konstant tekt på hvor fint det ville vært å ha de andre med seg. Jeg ville plaget meg selv med tanker om at jeg var en dårlig og egoistisk mor. Og sikkert googlet opp skremselspropaganda om hvor alvorlig slemt og skadelig det er at foreldre prioriterer seg selv en gang innimellom, skrevet av disse superforeldrene som lever i en verden med rosa skyer av søtt sukkerspinn med barn snillere en utstillingsdukker. De som aldri har problemer eller negative tanker og tror at kun deres måte er rett, og at alt annet er avvik som er graverende og burde straffes på det hardeste. 

Det er kanskje på tide jeg får meg en sydentur, som aldri har vært i varmere strøk, men da må nesten mann og barn være med. Og i alle fall mannen så han kunne informert om at den dårlige samvittigheten var unødvendig bruk av tid. For den er jo det, ungene trenger ikke henge i skjørtekanten min til enhver tid og ingen av oss tar skade av å være borte fra hverandre en stund. Og jeg har garantert godt av en virkelighetsflukt innimellom hvor jeg bare er "meg", og ikke "mammameg". En flukt som ville gi meg ny energi til å stå i hverdagen og faktisk være den gode moren jeg er. For selv om jeg drømmer om tid for meg selv lider ikke barna mine noen nød, men av og til glemmer jeg det. Og da er det godt at noen andre minner meg på det. 

Men det blir bare med drømmen også denne gangen, og det nærmeste jeg kommer en husmorferie er når jeg er syk og hjemme fra jobb. Ikke akkurat noe jeg foretrekker, men om ikke annet har jeg null dårlig samvittighet på de dagene. For det er det ikke plass til mellom feber, snørr og vondt kropp eller utallige turer innom toalettet. Og spesielt ikke når man trekker tenner som fører til manglende evne til å spise, ekstreme smerter og ubehag som ikke kan beskrives.  

Facebooksiden min finner du her! 

Endelig skolestart!

Hipp hurra, i morgen er det skole og barnehage igjen, og før jeg sier noe mer skal jeg bare informere om at jeg ikke hater ungene mine og ikke kan fordra å tilbringe tid sammen med dem, at vi ikke lever i et omsorgs og kjærlighetsløst hjem og at jeg selv som fikk høre dette som barn ikke har tatt skade av det. 

Sånn i tilfelle noen skulle tolke kommentaren "Hæregud det skal bli deilig å sende ungan på skolen" til det jeg nevnte over. Jeg ville aldri vært dem foruten, selv om de virkelig har evnen til å terge opp sin mor. 

Ferier for vår del er ofte mye mas, krangling og en god dose manglende hørsel, og denne har ikke vært utenom det vanlige. Og i perioder har de søte små trollungene mine vært i overkant "selvstendige" om jeg skal si det på en pen måte. (Eller umulig om jeg skal si det rett frem.) Jeg har flere ganger dratt meg i håret og hatt nedtelling til skolestart. For det er jo da begge guttene skal tilbake til hverdagen, også den minste siden vi ville unngå ekstra krangling. Det har også hendt at jeg har informert dem om at det skal bli deilig med skolestart, uten at jeg tror de har tatt det minste skade av det. 

Nyttårsaften var jeg og søstrene mine hos mamma og pappa, og to tredjedeler av oss hadde med familien. Det blir jo gjerne litt bråk, og etter en søskenkrangel mellom mine gutter sa mamma at det var som å se oss søstre som små. (Men det var de to søstrene mine som var verst!) Og hun husket veldig godt at hun brukte å se frem til skolestart, så hun regnet med at jeg tenkte at mine tanker ikke var så veldig ulike der jeg etter forsøk 10 endret taktikk og ropte at ungene mine skulle slutte. (Jepp, noen ganger hver jeg stemmen, men som regel er det for å overdøve dem jeg roper til..) Og minnene om en bisk mamma som var lei av krangling om barbiedukker dukket opp med beskjeden om at hun gledet seg til vi skulle på skolen. Jeg måtte le, og beskyldte henne for at jeg hadde store traumer. Jeg ser utfordringen hun hadde da vi var barn.  

Merkelig nok var det ingen negative følelser fra min side, så jeg regner med at jeg var like klar som hun når jeg skulle få være sammen med venner og komme inn i de normale rammene hverdagen hadde. Der og da var jeg sikkert dritsur, men så hadde jeg jo aldri lyst å gå frivillig på skolen. 

Så jeg tror nok mine gutter tenker det samme, selv om jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å sende meg på jobb i retur.

Tipper jeg og mannen har sett slik ut opp til flere ganger de siste to ukene...

Selv om jeg gleder meg til å sende guttene på skolen og i barnehagen i morgen, så har vi hatt mange fine øyeblikk innimellom de ikke så veldig koselige som som har toppet seg de siste to dagene. Og selv om jeg blir lei, så betyr det ikke at ungene mine betyr noe mindre en dem som velger å tie om disse tingene. Mine barn vet hvor de har meg, og de vet også at jeg er uendelig gla i dem. Og jeg tror at litt tid fra hverandre bare er sunt, både for barn og voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jada, jeg kunne stått midt i sentrum å ropt dette ut uten bekymringer om at guttene skulle få høre det. Men det er lettere å gjøre det på bloggen siden jeg egentlig er en ganske ansvarsfull mor som ikke forlater hjemmet selv om hun vil klage litt over foreldrerollen. 

Går du midt i juleshowet når favorittartisten din er ferdig å spille, og den neste står på scenen?

Se for deg at du har jobbet beinhardt i forkant av et foredrag om noe du virkelig brenner for, noe som gjør deg stolt og noe du vil vise frem. Tenk på sommerfuglene som svirrer rundt i magen og spenningen du føler der du står foran en stor folkemengde klar til å vise det du kan. Stolt,kry og veldig nervøs. 

Så ser du for deg at en etter en reiser seg og forlater lokalet. Du ser dem gå, og du lurer på hva du gjør feil. 

Det hendte i dag, med mange små ivrige barn som skulle vise seg frem til mor, far, bestefar eller noen andre de er glade i. Vise hva de har lært seg gjennom det siste halvåret med trening. En etter en reiste de voksene seg og gikk. Ikke fordi de ville skuffe barna, eller gjøre dem usikre. Jeg håper i alle fall at det ikke var årsaken. De reiste seg, tok jakken og gikk ut av salen, foran resten av publikum som spent fulgte med. Kanskje de passerte akkurat når en pappa skulle se sin sønn hoppe salto eller når en tante skulle se om treningen med spensthopp hadde hjulpet. Kanskje en mor eller bestefar måtte lyve å si at de så hva barnet hadde klart, fordi noen andre sto i veien. For det den voksene fikk se var en annen voksen, som kanskje ikke tenkte helt gjennom hva den gjorde. 

Tenk selv hva du ville følt om noen gikk når det var du som sto på scenen, og husk at barn tenker det samme. 

Ville du reist deg å gått når favorittartisten din var ferdig å spille i et juleshow? Ville du snakket så høyt at du til tider overdøvet den som sto med mikrofon i hånden? Eller er det bare på barns oppvisninger dette er lov? Mulig jeg er er for fersk i gamet med bare tre oppvisninger, men jeg får meg ikke til å forstå at det er greit å gå når noen står på scenen og viser seg frem. Skal vi ikke respektere barna på lik linje, og kanskje mer en voksene som skal fremvise noe for publikum. 

Om det hadde vært en eller to som gikk hadde det ikke gjort så mye, men når det er en jevn strøm ut av salen blir det så fryktelig feil for dem vi skal være der for, nemlig barna. Det skaper uro i salen, for når fem stykker reiser seg fem plasser i salen, fører det til at fem nye må reise seg for å slippe denne ut og at fem andre igjen blir forstyrret og plutselig er ikke fokuset på scenen mer. 

Ja jeg forstår godt at du kanskje er sliten etter en lang dag på jobb, er drittlei av mas fra søsken som ikke finner ettermiddagens opplevelse morsom eller at du holder på å bli sprø av det voldsomme lydnivået i salen, men du har et ansvar ovenfor både ditt å andres barn. Jeg var også det, og hadde mest lyst å putte papir i ørene. Men det stoppet meg ikke fra å vente, og fra å følge med alle de flinke barna som viste turn-kunster foran meg. 

Vær så snill å være et god forbilde. Vær stille når noen snakker i mikrofon, sitt i ro, følg med på dem som står i lyset fra lyskasterne, og om du må gå før så vent til pausen. Da kan du gå uten at du forstyrrer både de på og utenfor scenen. 

Så vær så snill, tenk deg om neste gang du er på et arrangement for barn! De har har også følelser, helt sant! 

Facebooksiden min finner du her. 

Et slag mot pakkekalenderen.

I morgen kommer jeg til å få ufine, egoistiske barn som kun er opptatt av materielle verdier. De vil miste enhver evne til å vise empati med andre og de vil aldri se nytten i positive opplevelser sammen med andre. All positiv lærdom de har fått om penger vil fordufte, og aldri komme tilbake. De vil garantert huske barndommen som noe grusomt, og jeg som mor kan bare legge hode klar til hugg, om man skal tro enkelte røster som uttaler seg i disse dager.

Da er det nemlig 1 desember som vises på kalenderen, og jeg er en grusom mamma som velger å gi mine barn en liten pakke, 24 dager i året, eller 25 om jeg tar med bursdager. Tenk det at jeg bruker penger på mine egne barn, penger jeg tjener selv. Jeg vurderer til og med hvor mye penger jeg har råd å bruke, og tilpasser det etter årets økonomi. Som forøvrig er langt under normalen i år. (Og for all del, ikke ta dette som sutring, vi klarer det helt utmerket så lenge vi tenker på det vi kjøper og vurderer om vi faktisk trenger en ting eller ikke.) Og siden jeg gjør det så gir jeg mine barn et dårlig grunnlag for voksenlivet, skaper kjøpepress for andre og fremmer noen dårlige verdier om at tiden min er gratis og ikke må pakkes inn i papir. 

Tenk det, her bakes det pepperkaker og lages hobbyverksted uten at guttene skal føle at de får det i gave hos meg, slik tradisjon alltid har vært. Jeg er ikke imot aktivitetskalendere, så fremst de ikke skal gi bort tid vi i høyeste grad bør bruke på barna våre i utgangspunktet både i juletiden og ellers i året. Og til de som hyler ut om at pakkekalenderen koster så fryktelig mye, så må jeg bare si som sant er, planlegg bedre og du vil slippe å bruke en formue! Julen kommer ikke som en overraskelse, og de fleste av oss har hukommelse som gjør at vi vet den kommer til samme dato hvert eneste år.

Ja og når vi alt er inne på temaet penger kan jeg jo informere om at de fleste aktivitetskalenderne jeg hører om ikke er gratis de heller ut i fra innholdet på aktivitetene, selv om enkelte påstår så. Ingen skal fortelle meg at en tur på Leos, kino eller utflukt til skianlegget er gratis. 

Men nå skal jeg ikke være så grusomt fordømmende, som jeg vil ha det til. For innerst inne driter jeg i hva naboen eller andre gjør, eller hvordan de bruker pengene eller tiden sin. Greit nok at jeg hever øyenbrynet over de som velger å rydde lekerommet som en kalendergave, for selv ville jeg blitt potte sur om jeg fikk beskjed om å rydde uteboden lillejulaften som nedtelling til julaften. Det ville jo tatt evigheter for den store dagen kom, og det ville ikke vært en koselig aktivitet som ga meg fine minner å ta med videre. Men jeg ser ikke på dem som gjør andre ting en meg som dårlige foreldre, og jeg tror heller ikke barna deres mister evnen til å aktivisere seg selv. 

Det jeg tror barna tar skade av, er fordømmende foreldre som kritiserer andre bare fordi de velger å gjøre ting andelenes enn dem. Hva så om naboen bruker tusen kroner på hver eneste pakke, har det noe å si for din del? Er det ikke du som skal lære dine barn å glede seg over det de får, uansett om det koster mye eller lite? Er det ikke du som forelder som skal lære dine barn å vise takknemlighet og glede over omtanken med en gave? Er det ikke mors og fars ansvar å lære barn verdien av å glede seg over at alle er ulike? Og tenk hvor grusomt kjedelig det hadde vært om alle gjorde alt helt likt. Selv de som dropper hele styret med kalendere skal respekteres, og jeg er helt sikkert på at også deres barn har det supert i juletiden. For julen bør ikke handle om det man gjør eller får, men om den kjærligheten og tryggheten vi skal gi til våre barn. Ikke bry deg så mye om alle de andre, men gjør som du selv føler er rett. Det finnes ingen fasit over hva som er rett eller galt, og vi har alle ulike erfaringer som igjen vil gi oss ulike utgangspunkt for våre avgjørelser. 

Og jeg minnes 1.desember med lykke og glede, og jeg husker fortsatt mange av de spennende pakkene jeg fikk som barn. Følelsen når jeg sto på tå for å nå den øverste pakken, gleden av å åpne dem sammen med søstrene mine der vi svinset rundt hverandre i iver i lange nattkjoler. Lenge før mine foreldre ønsket å ta morgen. Og lykken var stor over alt det magiske min mor ordnet til oss. Og siden hun var hjemmeværende husmor og dagmamma, så hadde ikke mine foreldre noen overflod av penger. Men hun klarte utmerket godt å finne små ting som vi kunne glede oss over, og som jeg faktisk har den dag i dag. En liten dukke, et neonfarget smykkeanheng formet som en sutt, 20-25år etter at hun ga meg dem i gave. Ting som får frem julefølelser, minner om tidlige morgenstunder med julefilmer på tv, nykokt kaffe og en sukkerbit, småsøstre på ryggen og en godt hjem å vokse opp i. Og merkelig nok er jeg blitt et anstendig menneske, selv om jeg har fått pakker 25 dager i året da jeg var barn. For selv om jeg vokste opp med pakkekalender har jeg lært at gleden er å gi noe, uten at du nødvendigvis skal få noe igjen. 

Så, da var dagens (lange) preken over, og nå skal jeg gå å klemme på pakkene jeg egentlig ikke får røre før i morgen! For tenk det, jeg får enda kalender hos mammaen min selv om hun sa hun skulle slutte med det. Men det betyr ikke at jeg er skuler på svigermor som ikke gir kalender til min bedre halvdel altså, vi klarer fint å fungere sammen uansett, uten sjalusi eller uvennskap.

PS. Mine bekymringer om mamma og pappa sist jul var heldigvis bortkastet tid, de ble ikke forvandlet til troll. Nysgjerrig på hva jeg babler om? Les her: Dropp kalenderen, den skaper små(store)monstere.

Facebooksiden min finner du her. 

Innmelding i skolen. (Hjelp!)

Eh, er virkelig minstemann klar for å starte på skolen neste høst? (Les: er mamma klar for at minstemann skal starte på skolen neste høst!) Må jeg virkelig melde han inn på skolen nå som vi akkurat er kommet hjem fra sykehuset for fem år siden?

Jeg kjenner meg overhode ikke klar, men det gjorde jeg heller ikke da eldstemann skulle hoppe og sprette inn i grunnskolen. Han kunne ikke vente og jeg var bekymret. Og sannelig ser det ut til at vi skal gjennom samme runden denne gangen, og jeg som oppriktig trodde at det ble bedre med unge nummer 2. Men neida, jeg føler meg like usikker og fersk som for fem år siden. 

Tankene som melder seg er jo mange, vil han klare å kle på uteklær selv sånn i tilfelle de skulle legge om skolen til skolestart så fem-seksåringene må klare alt selv, vil han huske hvordan navnet skrives slik at han kan finne ull-vottene som klør og ta dem med hjem så han slipper en småirritert mor(de gangene hun har husket å merke klærne) og vil han huske å spise lunsjen sin når alle andre gjør det rundt han? Vil han få hjemlengsel selv om han er vant til å gå i barnehage? Og hvor lenge går det før jeg må legge boktrekk på bøkene til både minstemann og eldstemann? (Den siste bekymringen er i grunnen ikke den værste, men jeg hater de jævla trekkene som aldri legger seg som jeg vil, tapen som klistrer seg på fingrene mine og saksa som faller i gulvet og sikter seg inn på beina mine.)


"Æ gir opp, tida går for fort å æ nekte!"

1. desember er fristen for å melde skoleklare barn inn på skolen de skal gå her i Tromsø, og det er også ikke minst fristen for at super(hysteriske)mødre skal få litt panikk, og gå noen runder rundt seg selv. 

Det hele blir sikkert å gå veldig bra altså, men frem til jeg er sikker på det må jeg bare belage meg på å være bekymret. 

Facebooksiden min finner du her. 

Purring, bokbussen og mine gener!

Jada, jeg bør vel ikke klage som har en unge som liker å lese. Men når jeg har vært så smart å dele mine distre gener videre må jeg jo få lov å være en smule frustrert. 

Den ene arvingen min, har som moren lett for å glemme "ubetydelige" ting og heller bruke tiden på det som er spennende eller som regnes som svært viktig. Det er en ganske vanskelig balansegang å vurdere hva som er viktig, og hva som kan glemmes, og det tar jo noen år før du er på et nivå som godtas av omverdenen. 

På skolen har barna tilbud om bokbussen som kommer innom og låner ut bøker, en ordning som i og for seg er svært bra. Jeg minnes bokbussen som noe positivt den gangen jeg selv gikk på skolen, men om jeg ikke husker helt feil hendte det flere ganger at jeg leverte inn bøkene lovlig seint. Og det er vel min mor som skal ha skryt for at de ble levert inn før det kom purring i posten.

Det prøver også jeg på, problemet er jo at min kjære sønn glemmer å fortelle hjemme om lånet og glemmer også bøkene. Og det andre problemet er at jeg ikke kan stille opp mot min mammas stålkontroll, det er ikke hun jeg har fått mine distre gener fra. Nå er det heller ikke slik at vi bevist går inn for å sjekke om det er dukket opp noen ekstra bøker mellom de hundre vi har fra før, og om de ligger gjemt under noe vil vi ikke få det med oss. Det er jo ikke første runden vi har møtt på bøker som ikke har vært innlevert, men denne gangen har vi fått en svær og veldig, veldig kjip regning. En purring som kjennes, dessverre. Siden jeg sist runde hadde mistanke om at dette kunne hende, inndro jeg lånekortet og ga beskjed om at min kjære sønn ikke får låne bøker om ikke jeg, faren, stefaren eller noen andre av de voksene i familien er med. Men her kommer tydeligvis det der med å huske viktige/uviktige ting inn igjen, og mors formaning er glemt.

Så kommer mitt store spørsmål, hvorfor i alle dager får ungene låne bøker uten lånekort? Den sjarmerende arvingen hadde bare trengt å oppgi navn og fødselsnummer, og vips var sekken fylt av nye bøker som kan gi oss hjemme litt ekstra hodebry. Hvordan skal vi da kunne reservere oss mot at han låner når ikke vi er tilstede uten å fjerne medlemskapet?! 

Vi får ta turen innom biblioteket med halen mellom bena, og spørre pent om det kan ordnes uten å betale regningen siden vi levde i den troen om at barna ikke fikk låne bøker uten lånekort. Så får vi passe på mer i fremtiden, for jeg er redd for at også denne formaningstale kan glemmes til fordel for andre "viktigere" ting som skal huskes. 

Og til syvende og sist kan vi jo glede oss over at han er veldig flink å lese og har pløyd gjennom det meste av lesestoff som finnes her i huset! Og det er jo ingen liten trøst heller. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

 

 

Gi meg en mannerumpe på forsiden NÅ!

Kjære Det Nye, som dynker meg i tilbudsmailer med forlokkende tilbud om bladet deres med en jåleting på kjøpet, som ringer meg opp til flere ganger i måneden for å friste meg til et abonnement. Som legger sin flid i å friste siden jeg en gang for lenge siden mottok bladet i posten og var en ønsket og kjær kunde. At mine interesser kanskje har endret seg er åpenbart ikke noe problem, og en av selgerne kunne triumfere med at det mist var 4-5 sider som omhandlet noe annet en mote, skjønnhet og sminketips. Men nåja, det skal mer til for å friste meg. Og jeg har et aldri så lite tips å komme med, for den nakne damerumpen som flagrer i vinden fra butikkdøren passer dårlig som godbit for meg. (Og nå som de andre som liker den sorten godbit har fått sin del, ønsker jeg for min egen del og en god del andre lik behandling.) 

Jeg har ingen problemer med at andre kvinner skal vise frem rumpen sin og det kan jo være at jeg i min ungdom lot min egen titte ut av et bilvindu. (Mamma den har ikke det, æ bare tulle før å høres tøff ut!) Men det betyr ikke at jeg vil "lese" om det i magasinet jeg betaler en anselig sum for, tatt i betrakting at jeg sender det til gjenbruk når det har samlet tilstrekkelig med støv i stuen min. Selvfølgelig er jeg raus, så jeg skal ikke klage over at de med annen smak en meg får nyte synet de liker best, men jeg føler meg ganske urettferdig behandlet siden jeg så og si aldri opplever menn på bladene ment for kvinner og heller ikke på mannfolks. Og om jeg ikke vil oppleve en lekker mannerumpe som tilhører en riktig breiskuldret arbeidsmann som vasker skittentøy med et glis om munnen i et nedslitt vaskerom, vil ikke mine følelser endre seg, og jeg vil med stor sannsynlighet ikke kjøpe magasiner for damer heller. Men om ønsket mitt skulle bli oppfylt skal jeg løpe til butikken (les:kjøre), kjøpe bladet, klippe ut bildet og henge det opp i klesskapet mitt når jeg har lest det jeg finner av interesse innenfor permene. Det vil ikke ta seg så godt ut at en småbarnsmor han den typen bilder innrammet på veggen, og siden jeg ikke jobber på et verksted som tillater den slags veggkunst er klesskapet løsningen. 

Og tenk på signalene jeg sender ut, der jeg sitter på bussen og leser et blad med nakne damer på forsiden. Nå snakker jeg ikke om moralske overbevisninger, men det faktum at jeg foretrekker menn. Og tro meg, om min bedre halvdel hadde sett meg sikle over damerumper ville han jogget unna lenge før jeg så han. Hadde det igjen vært en mann på forsiden, så ville kamplysten skint ut av øynene hans og han ville garantert lagt seg etter meg. Heldigvis startet vår romantiske historie med at han kjørte fra meg, og endte ikke i tragedie fordi jeg sendte ut feil budskap som var misledende for min beiler. 

Så kan dere være så snill å slenge ut noen nakne mannfolkrumper på forsidene innimellom, og gjerne i midten av bladet også? Jeg er hellig overbevist om at dere vil få tilsvarende lesertall som når dere publiserer damerumper, men dog mindre kritikk siden de fleste kvinner foretrekker å se perfekte kropper, så lenge det ikke er av samme kjønn. Og ikke minst vil jeg bli særdeles fornøyd, og det samme de rundt meg jeg har diskutert temaet med. 


Saken som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, og sannelig får enda litt mer nå! Jeg vil ha meg frabedt kritikk av hovedpersonen, så fremst du aldri har vist rumpen din til andre selv. (Ikke engang da du var ung og dum, eller bare hadde det fantastisk morsomt!) Har du ikke det kan du si noen ord, men prøv å gjør det på en høflig måte. 

Facebooksiden min finner du her, dessverre helt fri for nakene mannerumper. (Og damerumper, jeg er sluttet med å vise min frem annet en om noen går forbi stuevinduene når jeg drikker vann midt på natten.)

"Æ rømme, å kommer aldri tilbake!" (Igjen, og denne gangen i full offentlighet.)

Jeg har det ikke for vane å stå i oppkjørselen i åttetiden om morgenen med bustet hår, krøllet nattbukse og verdens trøtteste tryne. Men min yngste sønn skulle rømme hjemmefra, og jeg prøvde å få han inn igjen. Jeg priset min skaper for at vi på mirakuløst vis hadde oppholdsvær og innslag av sol, ellers ville tærne mine fryst til is og jeg ville hakket tenner så mye at jeg ikke fikk ut et eneste smigrende ord. Minstemann sover med ull om natten, så han kunne stått der i mange timer uten å fryse, så jeg hadde ikke oddsene på min side. 

Årsaken var at han fikk tilsnakk for å ha skallet broren, som ikke hadde svart han på et spørsmål. Det skal sies at eldstemann fikk beskjed om å svare når noen snakker til han, men siden han er noe eldre er han ferdig med rømningsforsøk. Minstemann på sin side slektes kanskje litt i overkant på morssiden av familien, og da spesielt bestemoren som også rømte når hun var barn. Så han tok skoene fatt og stakk ut døren. (Som jeg ikke trodde han kunne åpne siden låsen er vanskelig.) Han trampet ut, og jeg skal la være å gjenta ordstrømmen til den sinte lille tassen. Men hovedtrekkene var at vi var ufattelig dumme, teite, håpløse og at han aldri skulle komme hjem igjen. (Han kom faktisk med flere ord jeg på tro og ære aldri har tatt i min munn, og når jeg finner den skyldige læremesteren skal jeg vaske munnen hans/hennes med zalo!)

Jeg må si at jeg følte meg ikke mye høy i hatten når jeg sto midt på veien og forhandlet med arvingen med veivende armer og min mest innsmigrende stemme, og jeg mistenker at hele seansen var ganske underholdende for de naboene som var våkene. Og alle andre som passerte oss den tiden vi sto der. Ikke engang spørsmål om hvem som skal masere småføttene når de verker og synge nattasang hjalp.

Så jeg innså nederlaget, og fant ut at jeg skulle legge om taktikken. Han hadde åpenbart ingen planer om å lytte til den teite moren sin som sto å svaiet av trøtthet i innkjørselen etter en søvnløs natt. Så jeg trampet oppgitt inn, vekket min bedre (perfekte, elskede, snille) halvdel og sendte han ut for å redde dagen. Han er morgenfuglen av oss og kan tenke logiske løsninger lenge før solen står opp. Synd det var akkurat i dag han skulle sove litt ekstra...


Jeg tipper at situasjon ville blitt mer komplisert om jeg tok bilde av hendelsen, så dette får holde?!

Men jeg er litt usikker på om taktikken min var så lur, for løsningen blir at jeg må flytte hjem til mine foreldre, og en halvtimes spilletid flyttet fra ettermiddagen til morgenen. Muligens ikke den pedagogisk riktige løsningen, men vi fikk ungen inn og vi slipper å stå i innkjørselen og vise til hele verden hvor fryktelige foreldre vi er. (Tror bare jeg lar være å spørre om det var min bedre halvdels ide at jeg skulle flytte til mamma og pappa!) 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Beklager, men jeg har ingen planer om å nekte mine barn en far.

Beklager, men jeg har ingen planer om å nekte mine barn en far. 

For minstemann sin del er det jo ikke noe problem, for pappaen hans er min bedre halvdel og samboer. Men for eldstemann blir det litt andelenes, for jeg og min eks passet ikke sammen. Men det betyr ikke at jeg ignorerer han og bruker alle mine krefter på å sabotere samvær. Så egoistisk er jeg ikke, og kommer jeg heller ikke til å være. Så lenge eldstemann er et barn, er eksen min hjertelig velkommen hjem til oss. Og dette er både jeg og min bedre halvdel enige om. Og faktisk, tror jeg han vil være en del av vårt liv også etter at guttungen er blitt myndig. 

Så hvorfor i alle dager er det forventninger om at jeg skal oppføre meg som et realt troll som gjør at i min makt for å nekte mitt barn en far? Hva er greia med at folk himler med øynene når eksen er innom oss på julaften, eller når vi ferier eldstemanns bursdag sammen? Skal jeg liksom nekte dette, og såret mitt barn? 

Når jeg valgte å bli mor, så valgte jeg også at barnet skulle ha en far. Og så lenge denne faren er skikket som forelder har jeg ingen rett til å nekte han å være sammen med barnet sitt. Jeg valgte ansvaret med å sette et barn til verden, og da har jeg også ansvar for at han skal få det han trenger. Og det er både en mor og en far. 

Nå kan jeg sikkert skrive mye om de udugelige menneskene som ikke vil ha noe med barna sine og gjøre, men i de fleste tilfeller er begge parter oppegående og ønsker det beste for barnet sitt. Og det er i de tilfellene enkelte foreldre bør gå inn i seg selv, og faktisk lukke opp øynene for hva de gjør med barna sine. 

Jeg skal på ingen måte påstå at alt er rosenrødt her i gården, men vi har alle et felles mål og det er det beste for barnet. 

Så hvorfor er det så mange som reagerer på at jeg velger å samarbeide og legge opp til at barnet mitt skal ha det så godt som mulig? Hvorfor forventer vi at mødre skal oppføre seg som noen egoistiske udyr som kun tenker på sitt eget beste uten å ofre barnet sitt en tanke? Er det virkelig så unormalt å svelge noen kameler og bite tennene sammen når man møter på vanskeligheter, istedenfor å se etter løsninger. 

Hvorfor skulle jeg nekte mitt barn å dra i bursdag med pappaen, fordi han har "mammatid"? Jeg eier ikke tiden hans, og bør være så voksen at jeg kan se at også fars side er like viktig som min. Skulle jeg liksom stille meg på bakbena om far vil ta guttungen med på kino, når han er hos meg? Det blir for dumt, for den eneste som ville lide er barnet. Ikke meg, og ikke faren.  

Da jeg gikk inn i et nytt forhold, var det med viten om at barnet mitt alltid vil stå øverst på prioriteringslisten, akkurat der hvor også mindre søsken få plass. Og om ikke min bedre halvdel hadde godtatt dette, så ville vi heller ikke hatt en fremtid sammen. Han var klar over at jeg vil ha et forholdt til eksen, men også at jeg er helt ferdig med han som partner. Han vet at vi noen ganger vil ha daglig kontakt og han synes det er greit. For også han ønsker det beste for barna. 

Jeg blir så uendelig lei hver gang jeg blir møtt med overraskelse og store øyne når jeg forteller at eksen er en del av vårt liv, at han har vært innom når jeg var borte og bare min samboer var her, og når eksen har tatt både eldstemann og minstemann med på tur. For tenk det, slik kan det faktisk gjøres.

For min egen del skulle jeg selvfølgelig hatt eldstemann hjemme hele tiden, men det ville utelukket være for å tilfredsstille mitt eget ego. For om jeg hadde nektet samvær og brukt hver eneste mulighet til å rakke ned på eksen foran sønnen hans, hadde jeg såret barnet mitt. Og det eneste jeg ville oppnådd var å skyve han fra meg. 

Det er ikke mor som eier barnet, så vær så snill og ikke bli overrasket når du ser at vi samarbeider. For det burde virkelig være en selvfølge at både mor og far er like viktige. 

Facebooksiden min finner du her. 

Takk og pris for at jeg har barn!

Ahh, endelig er ungene hjemme igjen og jeg kan komme meg tilbake til mine sunne hverdagsrutiner. Konklusjonen er at jeg fungerer ekstremt dårlig som barnløs, og jeg har muligens mer å takke mine barn for enn hva jeg trodde. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg sovet hele dagen, og vært våken på natten. Det kunne resultert i at jeg ble forvekslet med en vampyr siden jeg i utgangspunktet er så hvit at jeg konkurrer med snøen, og uten noen form for dagslys ville jeg blitt enda blekere. Jeg hadde skremt bort alle i mils omkrets om jeg våknet innenfor et rimelig tidspunkt, og hadde endt opp ensom og alene i en mørklagt leilighet. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg glemt alt som er av viktighet, som for eksempel strømregningen, tannlegetimen eller handling. Og jo mindre mat jeg får, jo surere blir jeg. Så ikke bare hadde folk trodd at jeg var en vampyr, jeg ville i tillegg vært en iskald og sulten en, som sikkert hadde glefset til alt som åpnet munnen i min nærhet.

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg kommet gjentatte ganger for sent på jobb, og til slutt mistet jobben. For den eneste vekkerklokken jeg ikke klarer å sove meg gjennom er de to svært høylytte guttene som står opp lenge før småfuglene hver eneste dag. Ikke engang brannalarmen kan stille opp mot de to. 

Hadde det ikke vært for guttene ville jeg glemt å spise og når jeg først husker det kaster jeg i meg det første å beste jeg finner. Og det er ikke sunn mat, men sjokolade. Til nøds klan jeg trylle frem en fjordland middag, om jeg da huske å handle den inn. Så jeg må takke mine barn for at jeg som regel spiser sunn, hjemmelaget og regelmessig mat. Uten dem ville veien vært kort til underetasjen på grunn av sult eller feilernæring. 

Uten guttene ville jeg glemt husarbeidet, for om ikke de springer rundt, så ser jeg ikke hybelkaninene som angriper fra sitt skjulested under sofaen. Og du kan vel tenke deg til hva som hadde hendt med vindusvask uten noen som klisser syltetøy på rutene, gulvvask når ingen drar inn småstein som jeg tråkker i om morgenen og andre heller kjedelige husmor/fars sysler. 


Det er bra jeg har noen som han holde meg i nakken!

Hadde jeg ikke hatt guttene ville jeg vært en slask, som antakeligvis hadde behov for barnevakt selv. Og de siste dagene har jeg sovet hele dagen, glemt avtaler, heldigvis hatt ferie, droppet alle former for husarbeid og ligget på sofaen uten å i det hele tatt røre en finger! Det har vært nydelig, men nå blir det godt å ta fatt på den normale hverdagen igjen. (Med dobbel dose tålmodighet enn før guttene dro på vift!) 

Facebooksiden min finner du her. 

Null ferie = dårlig samvittighet!

Ja vel ja, og jeg som trodde at ungene ikke hadde noen problemer med at vi skal ha hjemmeferie. Men jeg tok vist feil, for nå er jeg ganske sikker på at de prøver å gi oss dårlig samvittighet med å være noen englebarn uten skit på vingene. Det har seg slik at etter noen ganske uharmoniske timer mellom barnehagehenting og middag var oddsene dårlig for vår del. Vi regnet med en lang kveld med en kranglende unge og en gråtende. Men formen til den minste gikk seg til og broren ble i et strålende humør, så de to forsvant inn på soverommet.

Vi tenkte at nå ville vi får ca 10-15minutter med uforstyrrede nyheter, og vi var store i øynene når vi oppdaget at en god halvtime hadde passert. Det var faktisk så stille at jeg ble litt nervøs for hva ungene holdt på med, og som de fleste foreldre vet betyr stillhet noe negativt. Jeg valgte å holde munn, og tenkte at om dem slåst vil vi høre det. Hva hadde hendt med ungene? Ikke en eneste legokloss ble slengt veggimellom. Det varte og rakk og til slutt måtte jeg sjekke hva de holdt på med. Der satt de to guttene og samarbeidet om byggingen, strålende fornøyde med egen innsats. De hadde bygget en flyplass, og imponerte stort med detaljene, og jeg benyttet sjansen til å skryte uhemmet av dem. Helt til kommentaren "Ja, siden vi ikke skal på feie så kan vi jo leke at vi er det!" Skal si samvittigheten min fikk en knekk, for vi skal være hjemme, hele tiden. Problemet er at ungene godtar at vi er hjemme uten en eneste klage og da blir det ekstra ille å ikke kunne gi dem en. Hadde de vært uoppdragne og sinte for at de ikke fikk det de ville hadde alt vært så mye lettere for min del. Da ville jeg bare hatt meg selv å skylde på, for at jeg lærte dem usunne verdier. 


En flyplass full av detaljer, med både tankbil og jagerfly! Og ikke minst et imponerende flytårn! 


Vurderer å kjøpe dem flere "veier" til regnfulle dager, så kan de utvide til campingplass, badeland, dyrepark og andre feriemål. 

Sommeren er på vei, og rundt oss reiser stor og liten på ferie, men vi har valgt å bli hjemme i år. Varmekabler på soverommet til guttene står høyere på listen en ferie når vi prioriterer hva pengene våre skal gå til. Og det hjelper heller ikke på at vi har vannlekkasje i campingvogna, og det ser ut til at den ikke blir fikset med det første. Saken er uløst, og siden Adria er noen dumminger (ja du leste riktig, jeg er ufattelig barnslig og usaklig og en smule forbannet!) må vi droppe turene vi hadde planlagt i nærområdet med vogn på slep som substitutt for en lange kjøreturen vi bruker å ta. Og når skiten blir reparert så må vi ut med en irriterende egenandel på forsikringen, som også tar en realt jafs av pengeboken. Og dette burde vært en garantisak, men det hjelper lite når papirene våre er "mystisk" forsvunnet fra overflaten. 

Men vi skal vel få en fin sommer uansett hvor vi er, og jeg skal begrense sutringen min til et minimum hver gang vi får en iskald regnværs periode som tar livsgnisten fra både hud og blomster! (Les: hvit som et laken og døde blomster.) 

Facebooksiden min finner du her. 

Mine to regler for treklatring og barn. (Jepp, de får klatre uten madrass på bakken.)

Egentlig er mandag kveld satt av til sofakos og tv-titting, men siden jeg med stor sannsynlighet ikke vil få sove noe de neste to ukene på grunn av Game of Thrones kan jeg like greit komme med noen ord i dag også. (Jeg takker min skaper for at det er sol hele døgnet nå, for jeg kommer til å se skumle udyr i alle mørke kriker og kroker.) 

Det har seg slik at jeg leste en overskrift i VG som handlet om at speiderne oppfordrer foreldre til å la barna sine klatre i trær. En ganske grei oppfordring om barna dine gjør nøyaktig som du sier. Men det er faktisk bedre å nekte dem det, for da kan du ta deg faen på at de sitter i en buske topp langt over hustaket. Men nå var det ikke det som var problemet, det var heller det at foreldre er for hysteriske og nekter sine barn å utfolde seg. Det er jeg enig i, for jeg har sett mange eksempler på barn som vokser opp med fastbroderte puter sydd i korssting over det hele, og en finger fastlimt på en datamus med firkantete øyne. 

Jeg er for aktiv barnelek, og trenger mer en 10 fingre for å telle alle buksene som det er blitt hull i de siste 6 månedene, men til tross for vilter adferd og knall og fall er ikke barna mer skadet en noen saftige blåflekker på knær og legger. Og når det kommer til å klatre i trær har jeg en regel, og det er at om de kommer seg opp, ja da må dem komme seg ned også. Du vil ikke se meg balansere på en stige for å hente ned et pøbelfrø som ikke ser løsninger. Nå er det foresten mer sannsynlig at mine barn vil nekte å komme ned, så om du skulle se meg med en stige er det fordi jeg skal ha dem til å gjøre lekser eller rydde legoklosser som er strødd på hver eneste millimeter med overflate i leiligheten. Men å nekte dem å klatre i trær fordi jeg er hysterisk når jeg ser de øverste greinene bøye seg under vekten av ungen min som vifter stolt ned å sier at han nådde opp, vil ikke falle meg inn. De skal få lov å klatre og de skal få lov å slå seg, og med litt sunn fornuft i lommen tror jeg det vil gå helt fint, selv om høydeskrekken min slår inn når de passerer to meter. Men nå er det ikke jeg som skal opp i busken heller. 

Når jeg tenker meg om har jeg foresten to regler, og den andre er at det aldri under noen omstendigheter er lov å klatre opp på skoletaket, selv om det er mulig! 


Og til dere som nå anser meg som å være uansvarlig, ta deg en bolle og klipp bort noen puter. Barn dør ikke av å klatre i trær, og det er vel med stor sannsynlighet mer fare for at de skader seg innomhus en ute i skogen. Ikke undervurder vurderingsevnen deres, for om du lar dem holde på vil du få den en ahaopplevelse. Det har seg nemlig slik at de som regel ikke klatrer lenger en de mestrer og det jeg kan se av de barna jeg har observert i tretoppene er at de blir mer forsiktige jo høyere dem kommer. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jeg lærte å klatre på den harde måten, og deiste ned i bakken, og kom tilsynelatende fra det uten skader. Men av det lærte jeg å sjekke om grenen var råtten før jeg la hele vekten min på den. Og dette vil antageligvis mine barn også lære med tiden. Ja det kan skje ulykker, men det kan det også når de sykler, når de spiser, når de hopper på trampoline, når de bader og når de sitter i bil, når de er lamme andre barn og egentlig over alt i alle situasjoner.  

Hæ, skal man ikke bestikke sine barn, gi etter når de gråter krokodilletårer eller la dem få bestemme?!

I dag har jeg vært en dårlig forelder pedagogisk sett, og jeg kan krysse av ganske mange punkter på listen over "Fy, det må du ikke gjøre". 

Det hele startet en gang før klokken fem i dag tidlig, og om vi hadde fått en ok morgen ville jeg helt sikkert klar å holde meg på matten. Men når det er en overtrøtt femåring du har med å gjøre innser du ganske fort at kampen er tapt før du starter den. Det hele tegnet til å bli en særdeles slitsom dag hvor tålmodigheten skulle testet. Det hadde jeg ikke lyst til og vi gikk for det som omtales som dårlig oppdragelse. 

Frokosten ble ikke som forventet, og minstemann nektet å spise. Slår du sammen overtrøtt og sulten får du en katastrofe. Etter både lirking og luring fikk vi i han noen tygger av en sjokoladekjeks. Så første punkt på listen "Fy, det må du ikke gjøre" ble krysset av. 

Så skulle vi dra på handling, det ville overhode ikke den minste i familien og han satt seg ned med armene i kryss, skulte på oss og sa "NEI, aldri!". Etter litt fram og tilbake sa han ja til å dra, om han fikk sushi. Jeg svarte ja med det samme, og punkt nummer 2 var krysset av. 

På butikken ville mor innom en klesbutikk, hun har lagt seg godt ut over hoftene og trenger en ny bukse. Det falt ikke i god jord hos dem minste, og istedenfor å diskutere ga vi etter og gikk til lekebutikken. Punkt tre var et faktum, men alle var mer eller mindre i godt humør. 

Til slutt skulle vi handle mat, noe som var helt uaktuelt. Vi prøvde oss først med at mat på vi ha, men det bryr ikke en sint femåring seg om. Han ville ikke på butikken, og vi var dumme. Løsningen ble bestikkelse, og han fikk seg et nytt blad. (Selv om han også fikk et i går, og egentlig ikke skulle ha noe i dag...) Med andre ord var punkt 4 på plass. 

Så skulle vi velge middag, og vi voksene vil helst han noe sunt og godt. Men den miste ville ha pannekaker, og istedenfor at han skulle hive seg ned på gulvet å hyle så høyt han klarte ga vi etter, og det ble pannekaker med sukker til middag. Punkt 5 er jo ikke så ille, egentlig. 

Punkt 6 ble til etter at vi bestemte oss for å ikke dra på bilrace siden været er ekstremt ustabilt og den minste ikke fult så lysten på å samarbeide med foreldrene. Det resulterte i snørr og tårer, og når ikke trøst hjalp bestakk jeg han med at vi kan dra på kino i morgen. 

Det siste punktet på listen ble krysset av når spilletiden var over. Minstemann får en time med nettbrettet på lørdager, og siden han var så fornøyd bestemte jeg meg for å glemme å se på klokken. Han fikk godt over to timer med nesen klistrer i skjermen. 



Sukk, det er virkelig ikke lett å være en pedagogisk riktig mor, men heldigvis har vi sjeldent to slike dårlige dager på rad, så i morgen er jeg tilbake der vi bør være. Med vanlige regler, ingen bestikkelser og immunitet mot krokodilletårer som krever blader, sushi eller godteri. Og det kommer nok til å gå helt fint, selv om den minste har fått viljen til det meste i dag. Og for å forsvare egen oppførsel kan jeg informere om at nå er både mor, far og barn i godt humør, noe vi ikke ville vært om vi hadde diskutert og satt tålmodigheten på prøve hele dagen. 

Facebooksiden min finner du her! 

 

"Hurra", turnoppvisning.

En av plikter som forelder er å følge opp barnas fritidsaktiviteter, og i dag sto turnoppvisning på programmet. Jeg kan ikke si jeg har gledet meg spesielt mye, om du ser bort ifra de minuttene jeg skulle få se min eldste sønn utøve akrobatikk som tvinger frem den overveldende morsfølelsen av stolthet som nesten får meg til å rive tak i de uheldige tilskuerne som står nærmest meg, bare for å si "se der, se det naturtalentet, han må da være salens beste!". Jeg klarer å styre meg, for jeg har en mistanke om at de hundrevis av foreldrene som jeg var i samme rom med tenkte nøyaktig den samme tanken om sin egen arving. 

Som flere sikkert har fått med seg er jeg ikke en overivrig fan av store folkemengder som presses sammen på alt for lite areal og fører et lydnivå du kun finner i et middels stort hønsehus, men gleden av å se pøbelfrøet mitt vise seg frem gjør at jeg deltar. 

Vi tenkte at vi skulle være tidlig ute i dag, slik at vi ville slippe unna parkerings trøbbelet vi opplevde sist vi skulle opptre som støttende omsorgspersoner. Dessverre var ikke vi de eneste som hadde tenkt denne tanken, og vi var helt klart ikke alene når vi kjørte rundt å vurderte hvordan grøft vi kunne bryte bilen nedi. Det ble visket i krokene om at det var en eller annen tilstelning på skolen ved siden av, noe som forklarer at det var adskillig mer biler enn sist. Men i alle fall, vi fant parkering til sutt, og på de 15 minuttene vi hadde kjørt i ring hadde humøret dalt fra nøytralt til irritabel. Vi kom oss ut av bilen og startet på en lang dagsmarsj til halen. 

Vell inne kjente jeg irritasjon vokse, og jeg klistret på meg et stramt smil og latet som om dette var fantastisk hyggelig. (Jeg vil jo ikke være dårligere enn noen av de andre.) Slik holdt jeg på en god stund, helt til jeg oppdaget stramme kjever og irriterte rynker på samtlige som sto rundt meg. Og da kom jeg på at det ikke bare er jeg som misliker støyende aktiviteter som tvinger deg til å stå rett opp og ned samtidig som du myser mot noen sterke lyskastere og nipper til sur halvlunken kaffe. Og som den kjipingen jeg er, ble humøret på topp, for jeg var jo absolutt ikke alene om mine tanker. For det er vel ingen som liker at folk stiller seg i veien som en saueflokk på riksveien, og det er garantert ingen som frivillig søler kaffe på seg selv fordi overivrige og oppstemte barn springer villmann rundt deg. 

Jeg kjente for såvidt et behov for å kjefte litt da 1/4 del av saueflokken fortsatte skvaldringen når turnmannen(?!) prøvde å rope ut informasjon i en mikrofon. Fy skamme seg, man skal være stille når noen skal formidle et budskap til en fullstappet sal. Men det gikk fort over når oppvisningen startet. 

Og denne gangen hadde vi flaks, for partiet til guttungen var nr 2 i rekken som skulle ut på gulvet, og når han var ferdig tok vi det voksene valget at vi skulle dra, og overlate den nøye bevoktete stolen jeg satt på til noen andre, som kanskje måtte vente 1,5 timer før deres barn skulle slippes fri på gulvet. (Noen synes sikkert vi er fryktelig uhøflige, men jeg insisterer på at vi bare var snille som ville gi den gode plassen vår fra oss. Og bestikkelsene av min sønn har ingen ting med at det eneste jeg lengtet etter var min egen sofa og stillhet rundt meg.) 


Det som kunne vært et bra bilde, om ikke kamera var ødelagt sist runde i halen. Og denne gangen var det en som stilte seg rett foran meg, akkurat da arvingen skulle vise seg frem. Så tror bare jeg skal droppe ideen om å ta bilder, for ellers må jeg bli en sånn irriterende forelder som kryper rundt og sperrer for utsikten så alle bak bare ser min slappe hestehale vaie, der jeg prøver å bevege kamera fort nok til å fange et blinkskudd. 

Oppvisninger av diverse slag skulle vært på lørdager, når du ikke er søkk sliten etter en lang arbeidsdag og trøtt etter en natt med alt for lite søvn. Men for all del, det kan til en viss grad være underholdende å kjenne på den irritable stemningen som lurer under overflaten, og se på alle de hjelpeløse ansiktene som ser seg rundt og leter etter en mulighet for å slippe unna. Og om ikke annet ser barna ut til å storkose seg, og stoltheten som lyser av dem etter vel utført oppdrag har en verdi som ikke kan måles i penger. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi lærte på den harde måten sist runde, så denne gangen slapp minstemann å være med. Men neste gang skal vi ha kjøpt hørselvern og ha rullestolen med oss så han kan delta, for han er så stolt av storebroren sin som turner.  

"Har du russekort, vær så snill."

I dag måtte jeg nesten gråte en liten tåre på butikken, for jeg takler forferdelig dårlig mine barns skuffelse. 

Minstemann var med på butikken, noe han sjeldent  er siden han som regel er alt for sliten etter barnehagen til dette, og mor selv hater å bevege seg ut i det offentlige på lørdager hvor det er mye køståing og alt for mange mennesker. Han hadde forhåpninger om å møte på noen russ, men hadde godtatt at det var langt fra sikkert at vi ville møte noen der. Han er fryktelig sjalu på storebror som har mange flere russekort en han, og det selv om han har fått arve brorens kort fra sist mai. 

Og det første han ser når han kommer inn er ei søt jente i sjarmerende russeklær, og han lyser opp. Den lille tassen moter seg opp og sniker seg frem for å spørre om russekort, han er egentlig veldig sjenert, og det skal noen runder til før han tør å spørre om slikt. Men dessverre hadde hun ingen flere russekort igjen, og lillemann må gå tomhent tilbake til handlevognen. 

Det lille ansiktet ser fryktelig lei seg ut, og munnviken trekker nedover. Tårene velter opp i øynene og skuffelsen er et faktum. Og jeg kjenner tårene presser på der jeg klemmer den lille skatten min, for det svir så fryktelig å se hvor lei seg han er, selv om det bare er snakk om et russekort.


Det er ikke alltid så lett å være liten gutt og jeg tror heller ikke det er så gøy å være russ å si nei når du blir spurt om russekort. 

Facebooksiden min finner du her. 

PS. Vi var en snartur innom jekta på speiding etter russ, men minstemann var sliten etter en lang dag så det ble et kort besøk uten de helt store resultatene. Så i morgen får jeg bite i det sure eple og ta turen innom offentlig plass i håp om å finne noen russ som har flere russekort igjen. Vi krysser fingrene for at det går smertefritt, for ikke snakk om at jeg tåler å se skuffelsen i øynene på lilleskatten to dager på rad! Det vil i så fall føre til at jeg griner på offentlig plass, og det blir i overkant flaut. 

Du er mamma eller pappa når...

Du er mamma eller pappa :

1. ...når du kan gå ut døren med poser under øynene, dundrende hodepine og tre dager gamle klær, uten å ha vært på grøftefylla og med et smil om munnen. 

2. ...når du tar deg selv i å gi dine venner streng beskjed om å "vente på tur når de skal snakke med deg, og ikke snakke i munnen på hverandre". 

3. ...når du våker med bamser og legoklosser under hodeputa, en liten lekepark i fotenden av senga og en fot i ansiktet. 

4. ...når du finner bleier, vaskekluter, smokk, truser, småbiler og barbie klær i håndvesken/ryggsekken når du ankommer jobb.

5. ...når du kan balansere en uhåndterlig ti kilos sekk med mel på den ene hoften, mens du støvsuger, skravler og rører i middagen på samme tid. 

6. ...når du kan føre en samtale med to stykk på under en meter, mens du sitter på do og kvitter deg med gårsdagens middag. 

7. ...når du ikke kan huske sist du var hos frisøren og i alle fall ikke husker hvordan frisyren du fikk egentlig så ut.

8. ...når du kan spise med god apetitt til tross for samtaleemner som ikke passer seg rundt middagsbordet, med innehold av sentrale ord som slim, bæsj og tiss.

9. ...når du retter på hetta eller kragen til personen foran deg i køen, som om det er den naturligste ting i verden. 

10. ...når du får en tåre eller tre av takknemlighet i øyekroken av gaven som inneholdt gråstein og grus. 

11. ...når isbitene i drinken er formet som lego eller dyrefigurer. 

12. ...når du sitter tilsynelatende alene på stranden å bygger sandslott med bøtte og spade.  

13. ...når du smugspiser is til frokost en mandag, og får dårlig samvittighet etterpå. 

14. ...når du innser at interiør kan være småbiler tapet på vinduet og en lekebæsj i blomsterpotten.

15. ...når du jubler av lykke fordi du får sove helt til klokken 07:00 om morgenen, på en lørdag. 



Facebooksiden min finner du her. 

Møkk lei mamma!

Kjipt forkjølelse som nekter å slippe taket gis bort! Den kan hentes omgående og vi ser den gjerne forsvinne ut døren fortere en svint. 

Minstemann ser ut til å være den uheldige igjen, og det var ikke mange dagene han fikk før han ble slått ut på ny. Det kjennes nesten som at vi har vært syk hele året, for om ikke den ene har vært dårlig så har det vært den andre. 


Han fikk forbud mot å være ute, men klarte å smiske seg til å leke med isbiter inne.

Jeg har selvfølgelig iverksatt smitteprosedyre, men det er likesom ikke like lett å gjennomføre i en knøttliten leilighet med fire personer, som i tillegg blir disponert for andres bakterier hver gang vi jogger utenfor døren. 

Det er vel kanskje ikke en overraskelse at jeg er dritt lei av hele opplegget og helst ønsker meg en ferie på en øde plass uten noen som helst menneskelig omgang. Eventuelt en mulighet til å ligge i solen uten å måtte røre en muskel på flere dager. Flaks at jeg viste det kunne bli slik når man fikk barn, ellers ville jeg garantert ha flatet ut og vært sikker på at livet var over. 


Minstemann er i alle fall fornøyd med tyven han så her om dagen, og har egentlig et bra humør tatt formen i betraktning. Han lurte meg nesten til å ringe politistasjon for å si ifra om tyven, men vi ble enige i at de sikkert også så på nyhetene og oppdaget han! 

Men egentlig er jeg mest frustrert, og synes det er fryktelig urettferdig at minstemann gang på gang skal bli syk, han av alle fortjener å slippe og jeg skulle så gjerne overtatt så han fikk være i tipp topp form. Jeg kjenner mammahjerte gråte når han gråter, og jeg kjenner at mammaevnen ikke strekker til når han har det vondt. Jeg kan bare holde han på fanget, trøste med gode ord og stryke han over håret til det går over. Men jeg kan ikke ta bort smerten og ubehaget. 

Denne gangen har snørret angrepet på ny, og lymfeknutene blitt store som tennisballer. (Okei, det er en overdrivelse, de er på størrelse med en ert!) Feberen kommer og går, og energinivået er lavt. Han sov faktisk hele natten til i dag, og det betyr jo ofte at noe trøbbel er på vei. Samt at han sovnet på dagen, noe som i alle fall ikke er normalt. Og siden han har hanglet så lenge får vi gleden av å besøke legen i morgen. Han er heldigvis en trivelig fyr, så skal ikke klage på det. Men jeg kunne gjerne tenkt meg å se litt mindre til han. Mannen blir hjemme med lillemann, og jeg skal på jobb. Så fremst ikke natten blir av det ekstreme slaget, for da vil jeg være uten evne til å kommunisere med andre. 

Det kjennes godt at denne vinteren har vært lang, og jeg er virkelig glad for at vi har fått en ekstra dag med avlastning i uken. Uten den ville jeg sikkert vært på stadie der jeg sitter i skittentøyhaugen og griner. Men jeg klarer altså forsatt å holde hode over vann og fungere sånn helt greit på jobb. Men jeg håper virkelig på litt varmere tider og en lang sykdomsfri periode, for humøret er langt fra der det skal være. Og jeg er helt sikker på at jeg har fått fem nye bekymringrynker og snart får jeg vel grått hår også. For ikke snakke om de store mørke og usexy posene under øynene som kan skremme bort både de med og uten syn. 


Brevet fra Tildelingskontoret som innvilget avlastningen til oss, siden jeg er så glad i å legge ut bilder av div brev. Som de fra statsministerens kontor for eksempel. 

Men bare vent, når ungene er voksene skal jeg påkoste meg en hel dag på spa, uten å ofre noen andre en eneste tanke. Jeg skal bli pleiet og dullet med etter alle kunstens regler, og etterpå skal jeg sette meg ned med en god bok, en boks cola og muligens en skål med karameller. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

HÆ? Genseren på feil vei sa du?!

Man skulle tro at jeg i en alder av 28 år hadde lært meg hvordan klærne kommer på kroppen, og ikke minst hvordan vei de skal være. Og man skulle i alle fall tro at jeg ville oppdage en eventuell feil før jeg når ytterdøren om morgenen. Men der tok jeg veldig feil, for i dag har genseren min vært på vranga hele dagen, tror jeg. 

Når jeg kom hjem fra jobb gikk turen innom badet for å gå på do, vaske hender og hive på meg noen tykke ullsokker. Jeg var tydeligvis ikke så bevist på egene handlinger og mer opptatt av å rope gjennom baddøren istendefor å åpne den å føre en normal samtale med min bedre halvdel. Han hadde funnet et minidrivhus til 200kroner, og dette har jeg gått rundt å snakket om i enorme tider. Men i alle fall, jeg er litt usikker på om genseren kan ha vært av i dette tidsrommet, for så at jeg ombestemte meg å ville ha den på igjen. Men sannsynligheten er stor for at den forble på kroppen. 

Når jeg kom i stuen oppfattet jeg noe merkelig i side-synet, og i det jeg dreide på hodet oppdaget jeg at genseren var på vrangen. 


Min første tanke var hvordan i alle dager det hadde gått seg til, og min andre tanke var hvordan har jeg klart å unngå å se dette hele dagen på jobb. (Jeg ser åpenbart ikke så ofte på meg selv i speilet...) En annen merkelig ting er at ikke mine barn har lagt merke til dette, for de er eksperter på å oppdage morens små flauser lenge før alle andre, og på den måten er de jo et sikkerhetsnett før jeg skal ferdes ut i det offentlige. 

Så til alle dem som kan ha lagt merke til at jeg gikk med genseren på vrangen i dag, dette er et ganske sjeldent tilfelle av mammabevisstløshet i våken tilstand. Det er sånt som oppstår etter noen år som mor eller far der hode blir alt for opptatt av alle rundt deg selv i kombinasjon med elendig og uregelmessig nattesøvn. For ungene var begge anstendige kledd, og om jeg ikke husker helt feil ga jeg dem beskjed om å sjekke at merkelappen er på rett side når ullundertøy skulle på før småfuglene sto opp i dag tidlig.

Resten av uken skal jeg dobbeltsjekke meg selv i speilet før jeg går ut døren, og ikke når jeg kommer hjem igjen. 

Facebooksiden min finner du her! 

Kjære medforeldre, slå av TV før det er for sent!

Kjære medforeldre, nå må vi ta ansvar å springe rundt som villmenn/kvinner og slå av alle fjernsynsapparater som står på! Vi kan skade våre barn, og det er er utelukkende flaks at en del av oss fra nyere generasjoner har overlevd den risikofylte barndommen og fått et velutviklet språk. Ser du en boks med bilde i en forretning, spring inn og finn av-knappen i en rasende fart så vi kan redde de stakkars forbipasserende barna som sitter i trehjuls-vogner og studerer omverdenen. Bare overse sinte ansatte som prøver å stoppe deg din superhelthandling.

Fra og med nå kan du bare glemme å bruke tv som belønning, barnevakt, bestikkelse eller tidsfordriv i barneoppdragelsen. Aldri mer en halvtime på øye mens poden sitter oppslukt med "makkapakka", eller en kjapp husvask når arvingene har noen minutter kranglefri med øynene festet på skjermen.

For vi vil vel ikke at barna våre skal ta motorisk skade og få et dårlig utviklet språk? Ja og kanskje alle søvnproblemene skyldes tv-tid, og for ikke snakk om nærsynthet som mange utvikler. Det er garanter TV som er skyld i alt dette, eller?! 

Ifølge den svenske barnelegen Hugo Lagercrantz bør ikke barn under 2år se på tv i det hele tatt, og for meg høres det ut som du lar barna se på tv så sitter de foran fjernsynet 24timer i døgnet uten unntak. Men en kjapp titt på foreldre i mitt nettverk viser at dette er langt fra sannheten. De aller fleste av oss liker faktisk å tilbringe tid med barna våre, og er svært tilstedeværende i deres liv, til tross for at enkelte eksperter mener noe annet. 

Jeg kommer ikke til å pakke ungene mine inn i bobleplast og vi forsetter rutinene vi har for tv. Frem til den dagen det kan legges frem solide bevis på at barn tar skade av stimuli i form av tv-seing tenker jeg som så at sunn fornuft fungerer utmerket. Det sier seg selv at barn ikke har godt av å se på tv døgnet rundt uten noen form for menneskelig stimuli fra foreldrene og eventuelle søsken, men det er også den ekstreme versjonen som jeg vil påstå er barnemishandling. En vesentlig del av omsorgen foreldre skal gi er å gi menneskelig kontakt og stimuli og det hører forhåpentligvis til sjeldenheten at barn ikke får dette. 

Nok en gang ser vi skremselspropaganda skytes ut fra høyt utdannende mennesker som fremstår som eksperter som baserer sine uttalelser på sin egen synsing og mening. Og med stor sannsynlighet er dette en konstruert problemstilling som de aller, aller fleste foreldre kan slippe å bekymre seg for. 


"Sorry lillebror, du må gå på rommet å være til storebror er ferdig å se på tv. Vent til morgen for da fyller du to år og da kan du få se på den også!"


Her i huset ser ungene ca 40minutter på tv i ukedagene, og i helgene får de faktisk se på tv når de står opp, og da prøver sannelig mor og far å stjele til seg en times ekstra søvn. Men merkelig nok blir det ofte slik at foreldrene i huset ser på barnetv og guttene går på rommet å leker seg. Og om de er syke, ja da får de også se mer på tv uten at jeg er bekymret av den grunn. Jeg vokste opp med samme rutinen, og har ingen problemer med å språk, motorikk eller sosiale antenner.  Den eneste gangen vi har tv-fri er i campingvogna, og det kan du lese om her. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

"Sånn er det å ha unger!"

Under gårsdagens middag gjespet jeg noe voldsomt, og samtalen gikk naturlig inn på det faktum at vi hadde en særdeles tøff natt i forkant. 

"Ja det ble ikke akkurat så mange timer søvn i natt da." Mor i huset sutrer høylytt mens hun delvis skuler på far fordi han fikk sove uforstyrret på sofaen. Hun kunne selvfølgelig byttet plass med han, men hun hadde jo i tankene hvor søtt det var å bli vekket midt på natten for noen dager siden av en gutt som pjusket henne i håret og hvisket at hun bare skulle sove videre.

" Men mamma da, det må du bare leve med! Sånn e det å ha unga..." Minstemann ser på sin mor med oppgitte øyne og slår ut med armene samtidig som han mest sannsynlig tenker at moren burde lært dette til nå. 


"Hysj, mamma sover!"

Og han har jo rett den lille tassen, det må jeg bare leve med. Og det skal jeg klare helt fint, selv om jeg klager noen dager når øynene går i kryss og hverdagen biter litt ekstra fra seg. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

 

Krev at dine foreldre stiller opp!

Da det lille føret begynte å spire i magen min, avgjorde jeg at mitt liv skulle vies til å være mor. Jeg skulle ta ansvar for et lite menneske, og ingen andre en vi som foreldre skulle være ansvarlige for at barnet får vokse opp på en best mulig måte. Og med mitt valg var det ingen krav rettet til besteforeldrene. Ja jeg skulle gi dem den fine muligheten å bli besteforeldre, men jeg skulle ikke kreve at de skulle stå skolerett å vente på at jeg knipset. 

Jeg leser stadig om foreldre som er sure på besteforeldrene, fordi de velger å dra til varmere strøk i tre måneder på vinteren, fordi de ikke vil stille opp som barnevakt hver helg så foreldrene får leve barnløs tilværelsen og fordi de dyrke sine hobbyer. De klager på at besteforeldre skal stille opp, og at alle andre får mer oppmerksomhet en dem og deres barn. Og det får meg til å lure, er det ikke vi foreldre som bestemmer oss for å få barn og skal ha ansvar for det?

Selvfølgelig ønsker jeg at besteforeldrene skal være inkludert i mine barns liv, og jeg er evig takknemlig når de passer mine gutter. Men det er ikke et krav, og om jeg får nei til svar når jeg spør om de kan passe dem så er det greit. Jeg blir ikke sint, jeg dømmer dem ikke. De har tross alt vært ansvarlig for fire barn og brukt all sin tid som unge på oss. De har ofret bedre middager, reiser til utlandet og muligheten til å gjøre akkurat det dem ønsker. 

Jeg er heldig som har mine foreldre som avlaster oss, og det er et valg mine foreldre har tatt selv. Jeg ville aldri presset dem til å være avlastingshjem for guttungen, av den enkle grunn av at de skal bestemme over sine liv. Men de ønsket dette selv, og lønnes av kommunen når de har han. Det er deres jobb, og bare deres valg å stille opp. Og vi føler oss heldige som har denne muligheten. 

Så nei, jeg blir ikke sint om jeg spør om barnevakt og ikke får det, jeg blir ikke sjalu når jeg ser andre besteforeldre ta barnebarn på ferie og jeg blir ikke frustrert når mien foreldre bestemmer over sitt liv. For det er jo ikke de som har fått barn, det er jeg. 

Mine foreldre hadde ansvaret for meg og mine søsken som barn, og nå er det min tur å gjøre det samme for mine barn. Det er ikke besteforeldrenes ansvar, og de skal få bestemme over sin tid nå som de har voksene barn. Noe annet ville være egoistisk og feil, for gudene skal vite at de har stilt opp når vi trengte det. De har tross alt holdt ut med våkenetter, trassige barn, ingen selvrealisering, mange bekymringer og ansvar fordi de valgte å gi meg og mine søsken livets rett.

Så istedenfor å kreve, vil jeg takke dem for de gangene de er tilstede for mine barn og for alle de årene de hadde ansvaret for meg. De har full rett til å bestemme over sine liv, og skal ikke være avhengig av sine barns tillatelse for å gjøre det de ønsker.

Guttene mine er mitt ansvar! 

Den eneste gangen du har rett til å kreve noe hos dine foreldre er da du selv var barn. Da kunne du kreve at de skulle stille opp. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

Kappløpet mot leggetiden.

Når vi endelig får ungene i seng til ønsket tid om kvelden klasker vi med hendene og gir hverandre en god klem! For det kan være en ganske krevede oppgave å få to stykk gutter i seng der den ene som regel har helt andre planer enn å sove og den andre er overtrøtt. Men siden det ikke hender så ofte, blir det en klapp på skuldra og en trøsteklem de andre dagene! Vi kan jo ikke helt avstå fra fysisk kontakt selv om vi som regel aldri får "nattero" der kontakt i hovedsak foregår. Men nå sporet jeg av fra tema, for dette var ikke hva jeg skulle skrive om i dag. 

Kveldstellet høres jo ut som en ganske ukomplisert greie, der kveldsmat, medisiner,  tannpuss, dusj, eventyr og godnatt sang skal fyke unna som varer på et samlebånd. Dessverre tar man ikke med i beregningen om at barn er mest slitene og minst medgjørlige på dette tidspunktet, og at monster som regel bare kommer frem etter opprinnelig planlagt leggetid. Så det blir med andre ord feil på rullebåndet, og noen ganger kræsjer hele maskinen så alt kollapser.  

Når slike dager kommer må du nesten bare regne med at hele rullen med tålmodighet brukes til den minste lille papirbit, og da skal jeg ærlig innrømme at det er helt fantastisk at vi som regel er to om oppgaven. Men selvfølgelig kommer jo disse dagene når du er alene, så det hjelper fint lite. 

Men normalt sett går kvelds seansen unna uten alt for mye bruk av tålmodighet, og du kan enten juble over resultatet, eller grine litt og si at det umulig kan bli verre i morgen. (Men det kan det, bare for å ha det sakt.) 

Ettersom vi er på vei å bli erfarende foreldre har vi innsett at gode rutiner er en stor fordel, og at om vi bryter dem fryser helvete til is av skrekk! Hvem vil vel ha to sinte unger rundt seg som har søvnmangel og dømmer deg nedenom å hjem? Heldigvis hører det til sjeldenhetene, takket være rutinene. Det kan selvfølgelig være at vi ville unngått den helt store undergangen om vi hadde mindre rutiner, men på en annen side ville vi vel fått enda flere små underganger! 

Først er det barne-tv, der vi samles alle sammen rundt TVen. Mor og far sitter forsåvidt mer klistret i telefonene, men ungenes oppmerksomhet er uansett rettet mot tv eller hverandre, så vi faller litt på sidelinjen og kan nyte noen minutter med selvpleie i form av sladder på facebook, mer eller mindre nødvendige nyheter eller mobilspill. Denne halvtimen er det som regel ganske fredelig rundt oss, og om en utenfor så inn ville vi se ut som den perfekte lille familie. (Eller som en gjeng snodige vesen som er mer opptatt av tv/data enn hverandre...) 

Så er det tid for kveldsmat og medisin, og her møter vi gjerne på de første utfordringene. De består som regel i valg av pålegg og gjentatte innbytter av feil pålegg. Så skal det gjerne diskuteres hvem som får mest drikke, før en sparker i leggen til den andre slik at småkranglingen går over i en høylytt diskusjon om skyldfordeling. 

Etter mye om og med går diskusjon over i sinte blikk etter gjentatte advarsler om dårlig oppførsel, og vi kan bevege oss inn på badet. 

Her starter diskusjon om hva som skal gjøres først, og selv om vi har hatt den nøyaktig samme rutinen helt siden de var babyer husker de aldeles ikke at de først skal tisse, så skal vaske fingrene, så pusse tennene, så dusje, så tørke seg, så smøre med fuktighetskrem og til slutt ta på pyjamas. De vil som heller gjøre alt i denne rekkefølgen: vaske fingre, tisse, smøre, ta på pyjamas, dusje og så pusse tenner. Og det fungerer jo heller dårlig siden jeg helst ser at de legger seg tørre i seng om kveld, uten at fuktighetskremen som forhindrer kløe og nattevåking er vasket bort. Guttene må selvfølgelig også følge nøye med på hva den andre foretar seg, og informere oss om hver minste bevegelse som kan betyr at de gjør noe de ikke får lov til. Å på den listen finner du skrape bort lakk fra speilet, pille seg i nesen, legge truser i kurven for ull, pusse tennene for fort, pusse dem for sakte, se litt for mye på den andre, lage alt for høye lyder eller ikke lage lyder i det hele tatt. 

Når vi endelig kommer oss varm og svett ut av badet er det som å slipe løs en flokk med ville dyr, og guttene flagrer til alle kanter. Når de endelig blir hentet inn og jaget i seng skal det bestemmes hvordan bok som skal leses. Der blir de aldri enige, men vi ender som regel med et kompromiss om at de får velge annen hver dag. Lesingen tar også sin tid, for det er gjerne en avbrytelse per setning for å spørre om hvorfor boken sier ditt eller datt. 

Guttene får også tre natta-sanger etter eget ønske, så lenge vi faktisk kan dem. Det betyr at de får velge en hver, og så bestemmer vi den siste.

To stykk sovende unger, lenge etter at mor og far halvsover på sofaen! 

Og så starter den virkelige prøvelsen, den som kan ta kvekken på den mest erfarende forelder. Og jeg kan garantert skrive side opp og side ned om utfordringene, men skal gjøre det kort i form av noen små setninger! 

- Jeg må tisse!

- Jeg er tørst!

- Det er et monster under sengen! HJELP!!

- Nei jeg sa feil, monstre er i klesskapet! 

- Mamma, bror puster for høyt! 

- Nei mamma, det gjør jeg ikke! Lillebror bare lyver.

- Mamma, storebror ser på meg! 

- Mamma jeg er tørst igjen!

- Mammaaaaa jeg må tisse!

- Jeg finner ikke blåblå! (les:bamse)

- Neeeei pappa, det var den andre "blåblå"!

- Jeg fikk ikke nattaklem mamma! 

- Mammaaaaa, mammmaaaaaa, papppaaaaa, ROY, YVONNE sover dere? 

Du skjønner kanskje tegningen, og om du bærer rollen som forelder har du kanskje erfart hele opplegget. Og da kan jeg forsikre deg at du ikke er alene om å slite deg i håret og lure på hvordan i alle dager arvingen kan være så våken, når du er så trøtt! 

Facebooksiden min finner du her!

Har barna mistet hørselen, eller er jeg blitt usynlig?

I skrivende stund er jeg helt sikker på at enten har barna mine mistet hørselen, eller så er jeg blitt stum. For ikke en eneste beskjed som går ut fra meg når mottakerne på 5 og 9 år! Det er nesten så jeg er blitt usynlig, for ikke engang voldsomme armbevegelser fanger oppmerksomheten til arvingene! De ignorerer moren totalt, og går foran som et strålende eksempel om jeg hadde vært en umulig unge som fant på faenskap bare for å gjøre det. Men nå er det ikke helt det jeg driver med, og det jeg ønsker å formidle er at matboks og drikkeflaske skal finne veien inn på kjøkkenet, uteklærne skal henges opp og ikke ligge i en haug på stuebordet, at det ikke skal sparkes fotball i stuen og at lekser skal gjøres. Den siste er vel mest rettet mot den eldste av guttene, men lillebroren er helt klar med på å sabotere morens forsøk på ledelse. Så de kan bare spare seg å ignorere mammaoppførselen min! 


Jeg sa jo at dere måtte gå på rommet med sprettballen så den ikke skulle trille under kjøleskapet! 

Eller forresten, de legger merke til at jeg er her, for jeg har fått kommentarer om at tærne mine er krokete og at slik ser også føttene til hekser ut, og de har også informert meg om at jeg har fiskebolle muskler i armene, mens de har fått markerte muskler på grunn av hard trening. Og jeg antar at de med hard trening sikter til alle gangene de braker sammen fordi begge vil bruke den samme lekebilen eller at den andre liker feil bilmerke. Mine muskler var i alle fall ikke noe å skryte av, så etter at de er i seng skal vektene rotes frem fra glemmeplassen til diverse rot som er lokalisert under gardiner og duker som aldri er i bruk! Ja og de fant også nytten i meg når minstemann fant ut at han hadde et sår i munnen, som jeg måtte kontrollere. Han hadde til og med funnet en lommelykt frem, siden jeg ser så dårlig! 


"Hekseføtter!??"

Men den hørselen deres forstår jeg meg rett og slett ikke på, og den har antakeligvis dekning som mobilnettet den gangen jeg fikk min første telefon. Og på den tiden måtte vi opp på bakketopper og fjellknauser for å kunne sende sms med noen få tegn til de av vennene vi husket nummeret utenat til. Så jeg må vel teste ut teorien i praksis, og se om de lytter når jeg klatrer oppå kjøleskapet eller tv-benken! forhåpentligvis har det effekt så beskjeden om kveldsmat når frem, så jeg får dem i seng innen rimelighetens tid. Men det er selvfølgelig om vi unngår store diskusjoner om pålegges ønsket som endrer seg etter at brødskiven er ferdig smurt. 


"Jepp, her oppe fikk jeg kontakt med mottakeren i andre enden av rommet. Tommelen opp for det! "

Det kan jo være at lydnivået de siste timene er skyld i den sviktende hørselen, for selv om det bare er to barn i huset har jeg flere ganger måtte sjekke for å være sikker. Og når jeg hørte dem inne på rommet en liten stund før kveldsmat var det flere personligheter til stede. Og når jeg lyttet til dialekt telte jeg opp fem stykker, der to var fra Tromsø, en fra India å snakket gebrokkent norsk, en fra Bergen og en fra vestkanten av Oslo. De hadde tydeligvis en diskusjon om hvem som var tøffest, og der slo manne-genet inn og gjorde at stemmen ble hevet til over lovlig lydnivå. 

Men nå er det slik at det finnes en metode for å få dem til å lytte, og det er nesten så jeg mistenker at de har innebygget radar for sjokolade og godteripapir! For uansett hvor høyt de bråker og hvor stille jeg prøver å være, så gjør denne handlingen at de tiltrekkes meg med lynets hastighet. De kommer faktisk så fort at jeg ikke engang kan putte sjokoladebiten i munnen før de er fremme! Og da får jeg høre det, for er det ikke liksom jeg som sier at de kun får spise godteri i ukedagene, og er det ikke da veldig urettferdig at jeg gjør det i ukedagene. Så da funker tydeligvis hørselen deres, selv om jeg får like mye svar på tiltale som når jeg snakker med veggen! 

Sukk, så den sjokoladen får enten bli med meg i vesken på jobb i morgen, eller så får jeg vente til lørdag! 

Facebooksiden min finner du her. 

Kollaps i familiereglene og oppdragelsen

Tja, et eller annet gikk litt feil her om dagen, og jeg sitter stadig å leter etter årsak til kollaps i familiereglene og oppdragelsen! For et eller annen må det ha vært, og jeg ser jo åpenbart hvordan regler som brytes, men er litt usikker på om svikt i kommunikasjon fra min side er utløsende årsak! 

Det har seg slik at eldstemann fikk beskjed om at søplet skulle fraktes til søppelboksen, og etter noen "humf", "ufs" og meget tydelig kroppspsråk trasket han ut i yttergangen, og forkynte at etterpå skulle han gå på besøk. Jada, det var greit fikk han til svar, bare han kastet søppelen først. Under denne samtalen satt minstemann trygt plassert i sofaen med egen vunnet nettbrett i fanget, helt oppslukt i bil spillet som tydeligvis er "in". 

Jeg på min side satt å studerte innsiden av øyelokkene, og bare svarte på spørsmål utifra tonefallet til den som ga fra seg lyd samtidig som jeg vurderte hvor slitsomt det ville være å tippe over på siden og løfte bena opp i sofaen. Altså en typisk ettermiddag etter arbeid når nattesøvnen har vært litt over vårt vanlige gjennomsnitt dårlig. (Og da snakker vi om særdeles mange oppvåkninger!) Mannen hadde æren av å lage middag, og det er jo ingen ting som er bedre enn å høre andre jobbe når du befinner deg en eller annen plass mellom søvn og våken tilstand. 

Etter en stund hørte jeg fnising fra yttergangen, men siden mannen var våken og ikke jeg, lot jeg lyden sive ut gjennom ørene like fort som den kom inn, og drømte videre om eget hus med badekar og et helt rom med garn. Så økte volumet og fnisingen gikk over i latter, og min noe søvnige hjerne registrerte at lyden kom fra begge mine sønner. 

Jeg tasset ut i gangen, og innså at en eller annen plass i oppdragelsen har vi glemt av å informere om bruk av yttergangen. For der lå guttene med nettbrettet som kun skal brukes i sofaen, delvis påkledd og med søppel som sendte en ganske ubehagelig eim fra seg etter matrestene fra fiskemiddagen dagen før fylte den opp. 

Siden jeg faktisk ser verdien i at mine barn er bestevenner noen minutter om dagen, valgte jeg å ikke bryte inn i samspillet. Og selv om det er mulighet for at de har funnet ut at mor i huset ikke vil forstyrre dem når de er enige, lot jeg tvilen komme dem til gode. Men det er mulig at vi bør se litt på hvor i oppdragelsen vi har glemt yttergangen og funksjon til denne. For det er vel ikke den vanligste plassen å ligge henslengt, delvis påkledd uteklær, med søppel som rekvisitt og søledammer rundt. Men om ikke annet hørte jeg ingen sure miner over lillebrødre som klenger eller storebrødre som ikke hører etter!


"Bror, du må klare den der, du e best i verden og da vinn æ den tøffe BMWen!" 

Så jeg tasset inn i stuen, sank ned i sofaen og hentet frem drømmen om hus og rom fult av garn. Yttergangen får vi snakke om ved en senere anledning, for det er mulig at jeg stiller litt dårlig som forbilde når jeg ser mine sko slengt rundt og null system. Sist vi fordelte oppgaver var det vel jeg som ble den heldige vinneren av den oppgaven, og det har jeg tydeligvis glemt! 

Facebooksiden min finner du HER! 

Ps. Her kan du se hvordan jeg liker å tro at yttergangen ser ut! (Og hvor mye som faktisk har fått plass i den lille passasjen som egentlig ikke kan omtales som rom!

 

Jeg innrømmer at jeg hoppet over middagen!

Beklager, men i dag fikk ikke mine barn middag!

Jeg er overhode ingen perfekt mor og ikke har jeg planer om å bli det heller. Så i dag hoppet jeg over middagen og serverte mine barn brødskiver med et tykt lag prim, og til kveldsmat fikk de servert sveler stappfulle av sukker og fett. Ja for ikke snakke om at det var ferdigposer som ble blandet ut med vann, så jeg antar at de inneholdt en god dose e-stoffer og andre ymse ingredienser. Garantert et produkt som får helsepersonell til å grine, i alle fall dem som er over gjennomsnitte opptatt av hva som puttes i munnen. (Jeg er ikke en av dem, som du kanskje ser utifra de første setningene.) 

Dag inn og dag ut ser jeg reklame, artikler, nyheter og diskusjoner som omhandler mat og familie, og jeg føler at jeg konstant har en svært pekefinger hengende over meg, klar til å tuppe meg litt i hode om jeg skulle være så uheldig å avvike fra det som anbefales. Og helst bør jeg sitte igjen med tidenes dårlige samvittighet når jeg er ferdiglest, hver eneste gang.

Men så er jo problemet, hva er det egentlig som anbefales? Om du googler artikler om barn og mat vil det komme opp hundrevis av sider som forteller deg at "Dette må barnet spise, ellers er du en grusom mor som bare mangler en vorte på nesen og kosteskaft før du når toppen av jævlig ondskap." Okei, mulig det står skrevet med litt andre ord, kanskje noen som ikke inneholder vorte og jævlig, for de bør vel ikke assosieres med mat. Men poenget er at om jeg skulle bli smårar å følge alle disse rådene, ville ungene bli sittende å gomle på gress. Ikke helt det som regnes som god omsorg vil jeg tro. 

Er det virkelig et problem at man en sjelden gang avviker fra de normale rutinene, og velger å gjøre noe som er ekstra spesielt. Jeg ser absolutt problemet om normalt og variert kosthold blir byttet ut med cola og chips, men det må da være måte på hvor opptatt du skal være av det barna putter i munnen. (Minus de minste, dem putter alt i munnen så der bør du passe på, ledninger eller småstein kommer aldri til å regnes som mat!) 

Barna mine sperret opp øynene når jeg informerte om at i dag blir middagen brødskiver med prim, og at kveldsmaten ville bli sveler, med syltetøy kjøpt på butikken og et helt beger rømme på oss fire. De fikk til og med smøre på et tykt lag av smør! Men jeg så ikke annet en smil om munnen på dem, og observerte at eldstemann fortalte lillebroren at dette ville ikke hende hver dag, så han hadde bare med å nyte maten. Lillemann igjen var enig helt til broren lånte hans smørkniv, og jeg måtte tre ut av rollen som observatør og heller bli fredsmegler.


Kakao med massevis av krem, en  helt vanlig tirsdags kveld en eller annen dag i november! Fy da!

Det er garantert noen som vil sitte med store øyne, og jeg antar at det er stor mulighet for litt småkjipe kommentarer om hvor uansvarlig jeg er. Men skal virkelig livet bli slik at vi skal være helt hysteriske for alt vi gjør, skal jeg virkelig detaljstyre maten barna får i seg, telle kalorier og nekte dem søtsaker? Noen vil sikkert si at jeg velger å utsette mine barn for overvekt, men der må jeg bare si at to måltider en veldig sjelden gang vil gi den effekten, så fremst de spiser normal husmannskost med god variasjon. Hjelpes, tenk at jeg er så uansvarlig. Eller er det slik at de som påstår de alltid følger ernæringsråd til punkt og prikke velger og lyve litt? At de egentlig har seg noen herlige sjokoladefester gjemt bak en skapdør, men bygger en fasade for å ikke fremstå som et dårlig menneske. Ikke vet jeg, men her i huset dropper vi av og til middagen, og ingen av barna mine har tatt skade av det. 

Facebooksiden min finner du HER! 

 

 

Livet handler om å konkurrere i hvem som betyr mest, barna VS samboeren!

Kjenner jeg har lyst å kjefte litt i dag, ikke fordi jeg har sovet alt for lite og står i en svært vanskelig situasjon, men fordi noen pussige skruer har bestemt at barna ikke skal prioriteres! (Jeg hadde egentlig lyst å skrive mindre smarte personer, men min mor har lært meg at det er ufint, så jeg lar være.) Artikkelen jeg sikter til dukket plutselig opp mellom alle reklamene om slankeprodukter på facebook, da jeg tok en pust i bakken etter den lange natten der jeg holdt, masserte og trøstet mitt gråtende barn. Overskriften burde vel strengt talt fått det til å blinke "Advarsel" i hode mitt, men fristelsen ble for stor. Jeg hadde jo et ørlite håp om at teksten vil si det motsatte av overskriften. Men der tok jeg feil, veldig feil. 

Saken jeg sikter til finner du her: "Barna dine er ikke det viktigste i livet." (Snodig at noen andre kan si hvem som prioriteres først av meg!??)

Kort oppsummert av en overtrøtt mamma, handlet den om at ungene ikke skal stå som nummer en på prioriteringslisten i livet mitt, men at det var plassen til min partner. Teksten informerte også om at du selvfølgelig skulle redde barna først hvis du var i et brennende hus, og at barna ville for resten av livet bli noen egoistiske små troll som vil være uten evne til å ta vare på egne barn en gang i fremtiden, fordi du prioriterte dem først. Så det jeg leste var med andre ord at enten må du velge partner, eller så må du velge barna dine. (Okei, det sto ikke skrevet så direkte, men min oppfatning av teksten er nøyaktig de ordene.)

Så hvordan i alle dager har det gått seg til at jeg kan prioritere mine barn, for gudene skal vite at mine foreldre satte meg og mine søsken aller fremst i køen. Vi var absolutt øverst på rangstigen i familien, og det var aldri snakk om at de selv skulle komme før oss. Vi vokste faktisk opp i den troen om at barna skal komme først. En annen ting som slår meg er at mine foreldre må ha en eller annen magisk egenskap, for hold deg fast! DE viste oss tydelig at de elsket hverandre, selv om ikke de prioriterte hverandre først. Jeg husker faktisk godt den første gangen mine foreldre skulle dra noen plass uten oss barna, og det sier jo litt, for jeg må faktisk ha vært så gammel at jeg kunne passet min yngste søster som kom til verden ni år etter meg. Så min mamma og pappa må altså ha et fryktelig forhold, som de har skjult veldig godt bak en klem, kyss, blomster på en vanlig tirsdag, noen søte og litt klisjeaktige ord i ny og ned. Vi var med andre ord totalt uvitende om at de prioriterte feil.

Videre kan jeg jo se litt på min egen hverdag, som en del av dere vet er noe krevende. Vi sover ekstremt lite og kan nesten skryte av at vi kan telle hvor mange netter vi har sovet igjennom uten å ha blitt vekket, vi prioriterer sjeldent å forlate huset, tilpasser hverdagen etter barna og blir som regel alltid ringt opp når vi skal ta en tur på kino eller besøk, om at minstemann er dårlig. For å slippe det vi har holdt på med for å returnere hjem. Men det er jo åpenbart feil, vi skal vist bare avvise telefonsamtalen siden jeg tross alt må passe min bedre halvdel og påse at han får seg kjæreste tid. Stakkar, tenk at han ble lurt inn i et forhold der jeg setter mine barn høyest. Og det samme må jeg si om meg selv, for min bedre halvdel har nøyaktig de samme tankene! Først barna, så meg, så søvn og så resten av familien. Og hold deg fast igjen! Han prioriterer til og med sønnen min som jeg hadde fra et tidligere forhold før meg. 

Det merkelige med den artikkelen jeg leste, er at vi ikke kan prioritere begge delene. For slik jeg ser det, elsker vi hverandre like høyt, selv når jeg prioriterer den lille sønnen min som ligger i sykehussengen ved siden av meg. Vi kan til og med gi hverandre en suss når ungene er tilstede, uten at barna får muligheten til å kaste seg over nettbrett, tømme melk i blomsterpottene eller pille ut fyllet fra sofaputene. 

Eller så kan det jo også være slik at vi har superkrefter, at egentlig er vi så perfekte for hverandre at vi kan gjøre to ting på en gang. (Lite sannsynlig, med andre ord.)

Mine barn ba ikke om å komme til verden, det var faktisk et valg jeg som voksen tok. Et valg som innebar at jeg ville tre ut av mitt eget lille midtpunkt, for å plasere en liten tass der istedenfor. Og til syvende og sist blir de forhåpentligvis voksene, og da vil jeg vel åpenbart bruke mer tid på min livsledsager. Barna våre vil alltid komme i første rekke, og det kan selv ikke kongen endre på. (Lurer forsten på hva han tenker om saken, minnes han oftere sammen med sine barn i media, enn med sin fru dronning!) 

Så kan jeg jo til slutt si at det er fult mulig å finne tid til sin partner i hverdagen, men det handler ikke om å ta plassen fra noen andre.



Livet mitt er ikke en konkurranse om hvem som betyr mest, og det vil det heller aldri bli. Og jeg må nok skuffe deg og si at du aldri vil se meg skrive en overskrift som denne: "Konkurransen om hvem som står øverst i hierarkiet i hjemmet er ferdig, etter noen særdeles tøffe øvelser i sokkebretting, armkorkholding og klemmer. Vinneren er?"

(PS. Selv om minstemann ikke hadde vært syk, ville vi forsatt "prioritert" barna først!)

Facebooksiden min finner du HER. 

Juniorklubb!

Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært mor i snart ni år, men jeg har en smule vanskeligheter med å forstå at guttungen faktisk ikke må overvåkes døgnet rundt og at han kan skjære brødskiven selv.

Så da spørsmålet om han kunne dra på klubben ramlet ut for noen dager siden, ble jeg svar skyldig. Jeg kjente den håpløse mammaskrekken kaste seg over meg, og jeg så som vanlig for meg ganske mange grufulle situasjoner. Jeg vurderte å si nei, kommer aldri på tale fordi mammaen din ikke takler at du holder på å bli stor gutt, men blikket fra min bedre halvdel ba meg bruke de små grå. Så jeg sa at jeg skulle tenke på det.

At jeg egentlig hadde håpet han skulle glemme hele klubben var vel litt i overkant urealistisk.

Så jeg tenkte at en rasjonell spørsmålsrunde til meg selv ville gi meg svaret.

1. Vil han være langt hjemmefra, og lenger en hva han vanligvis bruker? 

Nei, han vil faktisk være nærmere hjemmet en han vanligvis bruker, og jeg kan nå frem iløpet av fem minutter om katastrofen er et faktum. Jeg kan sette skoene fremfor døren slik at jeg bare kan springe dem på meg, nøkkelen kan jeg ha klar i hånden og telefon kan overvåkes svært nøye!  

2. Vil han være sammen med vennene sine?

Ja, og faktisk en god del av dem. Og om jeg skal tro arvingen selv, så får ALLE lov å være der. (Mistenker at det kan være en sannhet med modifikasjoner, men jeg lar dett passere!) 

3. Er foreldrene til de andre barna som får lov, normale og fornuftige voksne. 

Ja, de fleste foreldrene jeg har møtt er faktisk helt normale, og ser tilsynelatende ut til å yte svært god omsorg for sine barn. (Ikke at man skal hoppe i havet fordi alle andre gjør det, men man trenger heller ikke hoppe i havet fordi ingen andre gjør det...) 

4. Vil han ha det så morsomt der at han aldri kommer hjem? 

Neppe, for før eller senere må han bli sulten! Og om ikke annet nærmer vi oss bursdag, og han vil sikkert ikke gå glipp av gaven. Mulig jeg sier han kan få sjokoladepålegg til kveldsmaten, bare for å være helt sikker på at han returnerer til avtalt tid. 

5. Vil han finne på noe ulovlig der? 

Ikke noe mer en hva de kan finne på når de er på sykling rundt i nærmiljøet. Og forhåpentligvis har vi klart å lære han litt normal folkeskikk i det minste, slik at han unngår trøbbel med det første. Og trusler om inndragelse av data og spilletid er fortsatt svært skremmende. 

6. Vil han hate meg for resten av livet fordi jeg oppfører meg som en hysterisk mamma som pakker han inn i bobleplast? 

Absolutt, og det vil jeg jo ikke risikere før jeg absolutt må. (Og jeg mistenker at vi er på vei inn i et minefelt i oppdragelsen, med tanke på at jeg har null erfaring med store barn! )

8. Har jeg noen ganger lest om uheldige situasjoner i media fra juniorklubben, og kjenner jeg noen som har jobbet der og gitt meg tilbakemeldinger. 

Nei, det har jeg faktisk ikke lest om og de jeg kjenner som faktisk har jobbet på klubb kan fortelle om at de driver dette på en trygg og bra måte. 

9. Vil mannen i huse si jeg er hysterisk? 

Stort ja, han vil også si at jeg må slutte å sy puter rundt ungene, samt spørre om hva jeg bedrev da jeg var på samme alder siden jeg er så skeptisk. 

Så da pappaen til eldstemann ringte om dette i dag, måtte jeg si ja. Jeg var selvfølgelig litt hysterisk, og insisterte på at han måtte kjøres og hentes der. (Og jeg vurderte å sende ut spioner i form av tanter og slikt, men ble stoppet av min bedre halvdel!)

 

Mulig det er på tide å la han utforske verden litt på egenhånd!

Jeg fikk opplyst at det hadde gått helt fint, og at det var en fornøyd gutt som la seg i kveld! Så nå puster jeg lettet ut, og klapper meg selv på skulderen. Det er jo heldigvis en hel uke til neste gang!

Facebooksiden min finner du HER! 

 

I dag skal jeg fortelle om en liten hemmelighet!

Når du har barn som går på skolen, forventes det at vi alltid gjør leksene sammen med ungene våre. At vi følger dem opp 110prosent og er helt involvert i alt de skal gjennomføre hver dag etter skoletid. I det tidsrommet de absolutt er minst motivert til hjemmeoppgaver som både er kjedelige og noen ganger helt uforståelige. For ikke snakke om pinlig irriterende, som penskrift. (Må bare beklage til mine tidligere lærere, men selv om dere var fantastisk dyktige klarte jeg ikke å få penere skrift enn den femåringer generelt har. Og det er bare et fåtall som kan lese mine kråketær om de legger godviljen til!)

Hemmeligheten min er at jeg faktisk ikke gjør lekser sammen med guttungen hver dag, noen ganger gidder jeg ikke gå gjennom ild for å få gjennomført oppgavene som sirlig er nedskrevet på timeplanen. Noen ganger sier jeg bare «Gjør dem selv, så ser jeg over det du har gjort etterpå», uten å sitte på sidelinjen som en mentor eller sportskommentator. Noen ganger setter jeg meg faktisk ned i sofaen og ser i taket, og drømmer meg bort. Samtidig som guttungen putrer over alt som må gjøres i andre enden av rommet.

De dagene bruker jeg å huske ekstra godt hvor irriterende jeg selv syntes det var å sitte med blyant og viskelær og herme etter de kunstferdige bokstavene som skulle øves inn. Og jeg fryder meg litt over mitt eget opprør!

 

"Kjære lille venn, jeg skjønner godt at du vil ut å sykle, men først må DU gjøre lekser!"

Jeg er ingen supermamma, og jeg er ikke perfekt. Og dette innrømmer jeg helt uten problemer, og uten redsel for at guttungen blir hengende etter faglig sett. Han klarer seg helt fint om jeg er litt fraværende i leksegjøringen en gang i blant, så lenge det ikke blir hver dag.

Så sånn er det med den saken, jeg er en håpløs mammaleksehjelper til tider.

Facebook siden min finner du HER!

"Mamma, er du på do igjen?!"

Du trodde kanskje det beste med barnefri er å sove lenge og gjøre som du vil? Men der tar du feil. Det beste med barnefri er muligheten til å sitte på toalettet en hel time uten noen form for forstyrrelser.

Man skulle tro at for meg som sover så lite så var søvn det jeg likte beste, men nei. Drittarbeidet kommer i første rekke, og jeg har ikke ord som beskriver hvor fantastisk det er å sitte på do, helt alene og uten noen som roper mamma.

For hver enste gang jeg skal på do, er det en eller annen unge som "bare må tisse, med en gang!" og som de fleste foreldre vet så betyr med en gang for en time siden. Så da er det bare å knipe over strålen og komme seg opp av toalettet så fort som overhode mulig. Om de ikke må på do, finner de fort ut at de skal starte andre verdenskrig utenfor døren, om de ikke kommer inn på badet da. Og det sier seg vel selv at jeg ikke får mye fred til å gjøre mitt fornødne med to kranglete unger rundt meg.

Jeg har i perioder klart å huske at døren har lås, men nøkkel må først finnes frem. (Tar ingen sjanser på innelåste barn på et rom uten vindu!) Men da står de som regel utenfor døren og banker på, uvisst av hvilken grunn. Og om jeg ikke husker å låse, kommer de inn og forteller at når mamma, har du glemt å låse døren. Som om ikke jeg kan se det...

Jeg har prøvd å ignorere dem, men da finner de fort lysbryteren på veggen, og vips sitter jeg der i mørke med to valg. Enten sitte der i mørke, eller brøle ut at de skal slå på lyset før de blir arveløse. Jeg må innrømme at den siste metoden stort sett blir tatt i bruk.

For det er slik at barnas hovedoppgave må være å forstyrre moren når hun sitter på do, i tilfelle hun prøver å bruke tiden til alenetid. (Noe jeg ærlig talt skal innrømme har falt meg inn, så trollungene mine har med andre ord gjennomskuet meg!)

 

Resultatet den ene gangen jeg faktisk fikk sitte alene på do i tre minutter!

Og det verste av alt er at de aldri gjør dette med faren, han får sitte helt uforstyrret å drite i timevis om det er det han ønsker. Blodig urettferdig spør du meg!

Del og lik om du er i samme situasjon! 

Facebook siden min finner du HER! 

Uflidde småbarnsmødre er egoistiske mot mannen sin!

Kjære menneske, som var litt uheldig på facebook og skrev en kommentar om at det bare er en dårlig unnskyldning av mødre å si de er slitne for å slippe unna sminke. Og at det er dårlig gjort av oss å la oss forfalle for mannen vår. Kan du være så snill å ta deg en kvalitetssjekk?! Ettersom jeg føler på meg at jeg blir å skrive en liten avhandling som svar på denne kommentaren, tar jeg det her på blogge.

Du skal være helt klar over at jeg ikke lar meg forfalle, jeg lar faktisk kroppen min være naturlig slik den er skapt. Og jeg trenger ikke fire fem lag med skokrem i trynet for å føle meg vel. Selvbildet mitt er faktisk så bra, at jeg kan gå utenfor døren uten kamuflasje. Jeg liker også å vise mine barn at et naturlig forhold til kropp og utseende er viktig, og det ville vel være litt vanskelig om jeg skulle klint på meg en maske hver gang jeg skulle vise meg ute bland folk.

Når det kommer til klærne mine, så ser jeg ikke nødvendigheten med å bytte ut et plagg etter kun en gangs bruk. Jeg liker faktisk å ta hensyn til miljøet og bruke klærne til de faktisk må kastes. Og når vi er inne på det med klær kan vi like greit se på begrepet uflidd.

I mine øyne er et menneske som utøver normal hygiene, holder klærne sine rene og holder seg luktfrie langt fra uflidd! Og det selv om man velger å prioritere tiden sin på andre områder som ganske sikkert er mer viktig enn utseende. For det er slik at de aller fleste med barn faktisk ser på barna sine som mye viktigere. Du må ikke være en jævla utstillingsdukke for at du skal fungere som en utmerket mamma. Og jeg stiller virkelig spørsmålstegn med hvor mye tid du kan bruke med barna dine, når du til enhver tid går rund med en sminkekost i hånden og aldri kjenne et snev av slitenhet. For om du er involvert i livet til barna dine, ja da vil du også bli sliten til tider.

Og når det kommer til mannen min, så har han faktisk ikke valgt meg for utseende mitt. Han fant meg tiltrekkende ja, og det gjør han enda. Selv når jeg går rundt i en enorm treningsbukse og en gammel t-skjorte jeg fant bakerst i skapet. Han liker meg nemlig for det jeg har på innsiden, ikke bare for klærne og fasaden jeg har rundt meg. For han betyr det fint lite om jeg er naken eller påkledd, så lenge jeg er meg! Og si at jeg er egoistisk fordi jeg velger å bruke min tid på han, å ikke inne på badet med hundrevis av krukker fulle av sparkel og gugge blir vel litt idiotisk? Ikke er han så overfladisk som du åpenbart hentyder til heller, for hvem i alle dager har satt deg på tanken at alle menn har et problem med kvinner som er sikre på seg selv? Sist jeg sjekket var dette en kvalitet de fleste menn faktisk så ut til å like.

Beklager at jeg ikke ser slik ut hele tiden, men jeg har litt andre prioriteringer som står høyere på listen enn sminke og klær.

Så nei, jeg bruker aldeles ikke barna mine som unnskyldning. Jeg unnskylder meg faktisk ikke i det hele tatt. Du må bare innse at ikke alle er like overfladiske, og selvsentrerte. Og at noen faktisk trives i den naturlige kroppen de har fått tildelt. For når alt kommer til stykke, driter jeg egentlig i hva andre måtte mene om hvordan jeg ser ut, for jeg ser helst at jeg skal få ros for mine egenskaper og ikke mitt utseende.

Vil bare understreke at dette er satt på spissen, og at jeg ikke snakke om de med et et normalt forhold til sminke og klær, som bruker en liten stund hver morgen på å fiffe seg opp. Ser at det kan misforstås at jeg mener alle som rører maskara kosten, men da gjelder det isåfall meg selv når jeg husker at den finnes! 

Facebooksiden min finner du HER!

Mamma, har du husket den?!

Hvorfor er det slik at det forventes at mor i huset skal huske absolutt alt? Når vi skal dra på tur er det jeg som pakker, jeg ordner med alt utenom mannens klær og toalettsaker! De får han klare å rote sammen selv, for det holder at jeg pakker til meg selv, og begge ungene.

 

Jeg husker undertøy, uteklær, ekstraklær, medisiner, kosebamser, kamera, mat for mange dager, småting vi trenger, hva som skal gjøres og i hvordan rekkefølge.

 

Og en ytterst sjelden gang kommandere jeg mannen til å pakke noe, og da forventer jeg at det gjøres. Han slipper tross alt meget billig unna om du ser på helhetsbildet.

 

Når noe glemmes kan du være helt sikker på at det er jeg som får skylden, uansett hva det er som mangler.

 

«Mamma, hvor er de blå sokkene det står onsdag på? Har DU glemt dem?»

 

Neida lille venn, jeg har ikke glemt dem. Jeg visste faktisk ikke at det var dem som skulle være med, og ikke de røde som sier mandag. Jeg kan fortsatt ikke lese tanker, og om du ikke sier dette til meg, så blir de liggende i skapet hjemme!

 

«Hvor er telefon min?»

 

Eh, om du ikke har tatt den med deg regner jeg med ligger der du la den sist, 10mil unna. Og nei det hjelper ikke bli sur å skylde på meg, for jeg har jo bare pakket og holdt orden på alt til meg, ungene og delvis deg. Ja det er surt å glemme telefon og ja det er ditt ansvar å huske den! Jeg gir ikke deg skylden hver gang jeg glemmer noe hjemme, eller kanskje jeg skal gjøre det.

 

Så neste gang vi skal dra bort skal jeg holde meg til å tømme søppel, bære bagasje og fylle drivstoff, gå i veien og spørre om hvor er ditt og hvor er datt. Så får mannen og barna i huset pakke, og bevise at de kan huske alt. Uten at jeg sier hva som trengs og når det trengs. Jeg skal selvfølgelig pakke mine egne ting selv.

 

Og om han klarer å få med seg alt, fantastisk! Da har han fått en ny oppgave i hjemmet. Om det ikke går så bra, ja så vil jeg minne han og ungene på det hver eneste gang jeg får skylden for alt som glemmes.

 


Om barna skulle pakket er jeg helt sikker på at dette ville blitt resultatet!

Jeg forventer heretter at jeg skal få ros for alt jeg faktisk husker, og ikke klaging på den eneste lille tingen på en to sider lang liste av hva vi må ha med. OG jeg vil ha meg frabed kommentarer om at jeg er PMS! (Den var rettet mot mannen i huset altså, det er stort sett bare han som våger seg med den typen kommentarer til meg.)

 

 

Facebook siden min finner du her!

 

Mine beste mamma egenskaper!

Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lært meg ganske mange ferdigheter innen faget mamma, og i dag tenkte jeg å komme med noen ting jeg er spesielt stolt over! (Eller i alle fall ser på som svært praktiske, for min del!) 

1. Jeg er usedvanlig flink å finne noe interessant i hver eneste lille småstein som må ligge på veien mellom bilen og inngangsdøren! Og jeg har et svært godt utviklet ordforråd som kan beskrive alle småsteinene. Også når de nesten ser helt identiske ut!

2. Jeg kan tisse med lynets hastighet, samtidig som jeg avverger en verdenskrig i rommet ved siden av, helt uten å heve stemmen.

3. Jeg kan utføre husarbeid på få minutter og få leiligheten tryllet om til et eldorado for rote-lystene små troll og inspiserende voksene, spesielt når vi venter besøk av andre som kan tenkes og ikke kjenne til hvordan vi egentlig kan ha det.

4. Jeg har verdens beste syn, og har utviklet øyne i nakken. Jeg kan få med meg alle små detaljer som små fingermerker av sjokade under kjøkkenbenken eller sjokoladepapirbiter under sofaen.

5. Jeg er en mester på å snakke med rolig mamma stemme, selv når jeg har totalt panikk og helst vil gjemme meg under sengen og bli der resten av året!

6. Jeg har utviklet en helt eksemplarisk evne til å bevege meg i svært høy hastighet, for å unngå større katastrofer som knust tv på besøk hos andre.

7. Jeg er ekspert på å roe situasjonen, og kan trylle bort det meste med tryllestøv jeg har i lommen.

8. Jeg har utviklet en helt egen evne til å huske alt som daglig må gjøres, uten i det hele tatt å tenke over det, samtidig som jeg følger med hva arvingene holder på med og fører en voksen samtale med min bedre halvdel.

9. Jeg har oppdaget at svaret «jeg vet ikke» fungerer utmerket i pressede situasjoner, selv når jeg egentlig vet svaret men ikke vil si det i frykt for å rote til noen av punktene over, og da spesielt nummer 7. Ja og selvfølgelig for punkt nummer 10!

10.  Jeg har utviklet en særdeles praktisk evne til å åpne brus, potetgullposer og sjokolade uten at en eneste lyd kan avsløre meg, der jeg står gjemt bort bak en skapdør og later som at jeg finner frem noe jeg skal bruke til middagen.



Og til slutt får jeg bare prise meg lykkelig, for når jeg studerer utgangspunktet mitt, så var det aldeles ikke sikkert at jeg ville bli noe særlig til omsorgsgiver. Der jeg vandret rundt med kleshengeren over hode og stappet dukken med hode i potten. (Noe jeg for øvrig tror er arvelig, for det gjorde guttungen på 4årskontrollen, der han påsto at dukken skulle spise!) Men når det er blitt et relativt normalt menneske av meg, så bør han og boren også ha gode forutsetninger for å bli det samme!

 

Facebooksiden min finner du HER!

Så uendelig lei!

De siste dagene har jeg vært i et elendig humør, og når kveldene endelig har kommet har jeg ramlet i seng og sovnet før hode traff puten. Det er så mye og huske på, mye som må planlegges og ofte så alt for liten forståelse. Minstemann har det ikke så lett, han har mer smerter og vi merker godt at det krever mye. Men natt til i dag sov han lenge, og når han sto opp var han mye mer utvilt en hva han bruker.

Så etter hans ønske tok vi middagen vår på sushiplassen, som han så fint omtaler det som. Og det var fantastisk godt, en liten time som om alt var normalt, ingen taker på ting vi må gjøre og ting jeg må huske.

Etterpå gikk vi innom lekebutikken, og det var en strålende fornøyd gutt som gikk rundt og så på lekene. Og jeg kjente hvor sårt det er at han ikke kan ha det slik hele tiden, at han ikke kan få går rundt som andre barn uten å være plaget av smerter. Da var det vondt å være mamma, men også godt for jeg så den lykkelige gutten som fikk lov å være barn.

Heldigvis er det lett å finne små gleder i hverdagen, som muntrer meg opp når jeg er sliten og lei, små ting som kanskje ikke betyr noe for alle, men som er gull verd for meg. Den fine lille gutten som gir meg en klem, den vakre lille hestehoven som storebror kom inn med. De gode ordene fra en liten skatt som sier den er glad i meg. Gleden over barna mine, og hvor heldig jeg er som har dem. Og gleden over at vi snart går inn i en tid med mer varme, etter en lang vinter.



"Se mamma, snart er det sommer ute!"

Og heldigvis er det lov å være sliten, for til syvende og sist er det jo alle de dårlige dagene som får meg til å glede meg over de gode.


Facebook siden min finner du HER!

 

Dag Sørås! (Han sa DAG SØRÅS!)

 At min bedre halvdel er mye mer romantisk enn meg er kanskje ikke noe nytt, men det betyr ikke at jeg misliker at han tar vare på meg.

Så i kveld skal altså jeg og han på show med Dag Sørås, en ganske så ironisk nordlending med en aldeles fantastisk svart humor, som får enhver gammel bestemor til å grine sine modige tårer. (Om hun ikke er lokalkjent, for da vil hun le så hun griner!) Du kan gjerne si han setter ting på spissen, og om folk synes jeg til tider kan være litt krass i mine skriverier, så bør de ikke høre på han! Og jeg ble litt fjortis når mannen sa hva vi skulle, for han sa faktisk Dag Sørås! (Weeee!)

Humoren er rett frem, krass, en fare for statskirken, og jeg ser virkelig frem til kvelden! Og fyren er en «ikkevoksen» voksen som reiser rundt og prater skit til folk.

Når jeg fikk beskjed om hva vi skulle ble jeg også oppfordret til å dalle meg litt opp! OG da mente han ikke en ny treningsbukse, men heller litt mer normale klær som folk bruker når de beveger seg i det offentlige. Men jeg skal selvfølgelig ikke la dette ødelegge sjansen min til en morsom aften, så jeg jeg skal lete bakerst i skapet etter noen vanlige bukser som ikke faller inn under kategorien slum.

For å ta det helt ut planlegger vi også å spise litt sushi i forkant, på en av byens kjøpesenter! Det er viktig å pleie parforholdet, spesielt når man har små barn. Så romantikk skal tydeligvis stå som førsteprioritet, hvem bryr seg liksom om søvn og slike fysiske behov?!

Jeg bør kanskje nevne at guttene er borte denne helgen, så ikke noen tror at vi lar dem være hjemme alene. (Selv om jeg tror de ville klart seg bra når de plutselig fikk fri tilgang til godteskap, ikkelovårøreting, nettbrett og tv! De ville juble av tanken, jeg vil gråte!)


(Så i kveld vil jeg ikke sitte hjemme i sofaen å strikke!)

Ha en strålende dag og kveld!

 

Facebooksiden min finner du her!

 

Kjære ulltøysprodusent!

Nå har det seg slik at vi er storforbruker av deres produkter, og jeg må si at jeg er veldig takknemlig for at dere lager disse. For gudene skal vite at vi trenger dem her i nord.

Men kan dere være så snill å bruke litt mindre tid på design og utseende, og mer på hvordan dere skal forsterke utsatte områder som knærne. Det er ikke så nøye hvordan farge og mønster plaggene har, så lenge de overlever mer enn noen få uker i huset vårt. Det er ikke farger og motiver som får meg til å kjøpe produktet deres, men hvor lenge det holder i bruk. Og for å være helt ærlig så tror jeg ikke barna mine bryr seg nevneverdig om hvordan farge på tråden i sømmene, eller hvor mange prikker genseren har. Og som regel er jo gjerne undertøy uansett gjemt bak ett lag av andre klær.

For det har seg slik at mine gutter er aktive barn, som alltid er i bevegelser og som gjerne sliter ut et par ull-bukser i uken.

Nå er det ikke det at mine barn er mer aktive enn andre, for jeg har studert andre barn nøye både i barnehagen, på butikken og på skolen, og jeg ser at de barna springer like mye rundt. Og det er heller ikke jeg som vasker feil, for jeg følger faktisk vaskeanvisningen slavisk, jeg bruker nøye utvalgt vaskemiddel og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å bruke klærne flere gang før de vaskes. Men nå har det seg også slik at guttene ikke bryr seg så mye om det dypper litt middag på skjorten. Og jeg vil nødig la dem går ut offentlig med de klærne og bli beskyldt for dårlig hygiene. 

I dag ble jeg sittende å nesten grine foran kleshaugen jeg hadde vasket, for åtte av ti underbukser var blitt hull i, og jeg er helt uten evner til å sy sammen de enorme hullene som på merkelig vis alltid vokser seg gedigne på et minimum av tid. Og for all del, jeg kan forstå at ungene piller på hullene, for det ville jeg også gjort om jeg var på deres alder.


"Ånei, ikke enda et hull!"

Så nå må jeg altså kjøpe inn åtte nye underbukser, eller egentlig ni nye. For en ble hullete sist uke, og måtte nappes ut av klesskapet. Og det koster penger, masse penger jeg helst ville brukt på noe koselig som litt ekstra ferie, sjokolade eller sparing til hus.

 Og ikke kan jeg glede meg til sommeren, for når den kommer har jeg fortsatt en gutt som må bruke ull undertøy. Han får vondt av å fryse, og det eneste som holder han varm er ull. God og varm og lite slitesterk. Så når andre går over på bomull, ja så fortsetter vi å bruke ull. Og jeg grøsser med tanken på hvor mye penger som har gått til innkjøp av undertøy.

 Så vær så snill å bruk litt tid på å forsterke klærne deres, på knærne, i stjerten og på albuene. For disse plassene blir som regel alltid hullete lenge før plagget er klart for utskiftning, og skaper en heller ufin økonomisk utgift. Det går helt fint om de ikke ser så bra ut, så lenge de faktisk kan brukes av normalt aktive barn i en lengre periode. 

(PS. Jeg velger forresten å la tvilen min komme dere til gode, for først tenkte jeg det var et komplott for å tjene mer penger, men jeg velger å tro dere ikke er bevist på problemet!)

 


"mamma, se en mus har spist hull i ull-buksen min!"

Vennlig hilsen en mamma som sitter her med tårer i øynene og innser at hun igjen må ta barna med på shopping, en prøvelse hun til nød ønsker å oppleve.

 

Facebooksiden min finner du her.

 

 

#mammablogg #ullklær #ull #tøy #hull #bakfasaden #mote #klær #samfunn #hverdag #klesvask #produsent #klesprodusent #barn #foreldre #mamma #gutt #gutter  

 

Påskekaos.

Jeg regner nesten med at de fleste er lei av fantastiske fremstillinger om perfekte familiepåsker der man går timevis på ski i solsteiken, barn som leker harmonisk sammen og strålende middager. Ingen husarbeid og lange dager i idyll.

Så jeg skal heller fortelle om vår påske, og jeg kan love deg at det ikke er mye idyll her. Kanskje toppen en time til sammen i alle disse fridagene som kommer med påsken. Ikke har vi prøvd skiene og heller ikke vært ute i solen. Regnet derimot, det har vi fått rikelig med.


Påskeværet! Meget sjarmerende...

Mandag. Jeg startet påskeferien min på mandagen med et besøk hos legen min, som resulterte i at jeg fikk noen nye piller. Disse pillene skal jeg ta på kvelden en god stund før jeg legger meg, noe som kanskje høres ganske greit ut. Men de resulterte i at jeg ble ekstremt trøtt, sovnet før klokken 18:00 og sov i 14timer. (Og nei, det er ikke snakk om sovemedisin, dessverre!) Ungene var heldigvis ikke hjemme, så det var mulig for meg å sove så mye. Og med tanke på resten av påsken, ja så var det kanskje like greit.

Påskebusken pyntet med min hjemlaga påskepynt!

 Tirsdag sov jeg enda mer, og var helt utslått. Jeg var konstant sulten, og tømte nesten lageret for sjokolade. Men om ikke annet var jeg smertefri, og jeg fikk presset meg til å pynte ferdig til påske. Og da mener jeg bokstavelig talt jeg, for ungene hadde jeg sendt ut med mannen, for jeg ville helst ikke krangle om hvor påskekyllingene skulle stå og hvem som hadde laget hva i sist år. Der tapte jeg garantert noen «mammapoeng» men det driter jeg i, pynten kom opp og ungene kunne glede seg når de kom inn, fulle av gjørme og sørpe. Og jeg kjente at dette ville bli en lang påske.

 

Barnearbeid!

Onsdag måtte vi bare innse at værgudene ikke var fornøyd med Nord-Norge, og de ga oss en kalddusj. Flaks for meg var jeg mindre trøtt denne dagen, og en liten shoppingtur ble gjort unna. Vi brukte alt for mye penger, og jeg er ganske sikker på at vi har usunn mat så det holder i minst et helt år. Men når medisin gjør at matlysten skyter til topp, så klarer jeg ikke styre meg.  Og jeg håper bare det resulterer i at jeg faktisk går opp i vekt, ikke ned! Denne dagen brukte jeg ellers foran datamaskinen, opptatt med å redde alle filene som den idiotiske harddisken prøvde å omgjøre til ubrukelige. Det resulterte vel i at jeg mistet enda flere «mammapoeng», for ungene fikk minimalt med oppmerksomhet. Men det ser heldigvis ikke ut som at de tok skade av det. (Rettelse, at minstemann tok skade av det, eldstemann var hos pappaen sin!)


Påskekylling etter inspirasjon fra Donald Duck!

Torsdag, nå var virkelig påsken kommet over oss, for minstemann var drit lei av å gå hjemme. Han ville i barnehagen, og han ville ikke være hjemme. Han regelrett surket hele dagen, og fikk utallige utbrudd. Stort sett alle setningene startet med «jeg vil IKKE» og økte i volum utover dagen. Mot kvelden slo de garantert ut på jordskjelvmålere rundt om i Norge. Jeg må si at jeg virkelig fikk bruk for tålmodigheten denne dagen, der jeg gjorde mitt beste med å snakke med behersket og rolig stemme, selv om jeg helst ville rope.


Se mamma, det regner enda mer!

Fredag. Vi dristet oss til å kjøre til hytten, og etter flere timer med pakking av klær, mat, medisiner og unødvendigheter kom vi oss avgårde. I løpet av disse timene eksploderte jeg minst 7 ganger når mannen og guttene i huset ikke klarte å høre etter. Jeg var potte sur og burde helt klart vært i sengen enda. Jeg kjeftet og smelte så høyt at det er ganske mulig at naboene ringte ordensmakten, men heldigvis kom vi oss på veien før de dukket opp. Noen minutter etter start hørte jeg fra baksete «åhå, som vi gleder oss til påskeegg i morgen!». Joda, for du kan tro at denne mammaen hadde husket de dumme eggene. Mannen så panikken i øynene mine, og satte kursen mot nærmeste åpne kiosk. Gode råd var dyre, og årets påskeegg kostet ganske mye mer enn hva de har gjort før. Men å se skuffelsen i øynene til mine barn er helt klart ikke et alternativ. Nesten fremme kom vi til en ulykke, og ble stående i kø. Og du kan jo tenke deg hvor morsomt det er med to barn i baksetet. «Mamma, er vi fremme snart?» «Mamma hvorfor kjører vi ikke?» Mamma, ditt og mamma datt! Og når jeg i tilegg observerte at voksene folk tok seg til rette og brukte situasjon som underholdning måtte jeg telle sakte til ti inne i meg! Når vi endelig kom oss til hytta var det bare å ta bena fatt å stavre seg opp tindenes verste bakke, med en unge som jeg delvis holdt og delvis dro etter meg. Han hadde ondt i bena og han ville ikke gå. Og selv om jeg var mentalt forbered, er jeg ikke i fysisk god nok form til å klare dette uten å puste og pese som en gammel dame på 80 år som har en eller annen luguber lungesykdom. Når vi var inne på hytten fikk i femten minutter med idyll, ungene lekte tilsynelatende i harmoni, og jeg tenkte at påsken tross alt ikke var så fryktelig. Eldstemann gjorde sin flid med å være ved, og jeg må virkelig beundre innsatsen. Dette skulle jo bli riktig koselig. Men det var helt til minstemann fikk et av sine smerteanfall, og han gråt og gråt. Og da står vi der, med en følelse av å ikke kunne hjelpe og det eneste vi kan er å bære og trøste. Når kvelden endelig kom og ungene sovnet, var jeg snar med å lukke øynene selv også. Men det skulle vise seg at jeg like greit kunne vært våken.


Guttene i et sekund av enighet.

 Lørdag, eller retter natt til lørdag. Værgudene fant igjen ut at de skulle plage oss litt ekstra, for vi sover jo ikke lite nok fra før! Så de prøvde bokstavelig talt å rive ned hytten med vindkastene. Og med en unge som sover ekstremt dårlig og som er livredd uvær, ja da blir det ikke mye søvn. Det hamret og banket og regnet slo mot blikktaket over oss. Og jeg gremtes over at jeg kunne finne på å tenke tanken på denne turen. Når det endelig ble morgen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss og min stakkars tålmodighet var tynnslitt. Ungene kranglet så hårtustene flagret, jeg var sur, mannen var sur og være var surt. Vi bestemte oss for å returnere tilbake, for til kvelden var det meldt enda dårligere vær og enda mer vind. Alt ble pakket i et hattefokk og vi la i vei ned til bilen, i sur vind og pøsende regn. Etter å ha stappet bilen med unger og bagasje ble det ble en lang kjøretur hjem. Og vel hjemme sendte jeg ungene inn på rommet sitt og fant fra støvsugeren som kunne overdøve kranglingen. Det var helt klart en nødvendighet, selv om vi hadde det nesten helt støvfritt. Jeg brukte ekstra lang tid på å støvsuge i alle kriker og kroker, og tenkte som så at nå klarte jeg i det minste å skaffe meg noen «husmorpoeng», der jeg på en flott måte kamuflerte mitt forsøk på å overdøve ungene!

 


Vi skulle i det minste ikke fryse på hytta, for eldstemann tok inn den største kubben han fant!

Søndag sto jeg opp med en følelse av at jeg hadde spist en kaktus i løpet av natten. Og når jeg prøvde å snakke kunne jeg konstatere at stemmen var borte vekk. Jeg tasset inn i stuen, og den første kommentaren jeg fikk var: «Du mamma, du må kjøpe deg jentebokser, så ikke den store ræva di heng ut!» Jeg var med andre ord like lekker som jeg følte meg, og hadde det ikke vært for sjokoladen som ble frokosten min, ja så hadde jeg lagt meg ned midt på golvet og grint mine modige tårer. Sener var det familiemiddag hos mamma, og den var aldeles nydelig! Hun kan virkelig lage mat, og lammelåret nesten smeltet i munnen. Etterpå sende jeg mannen og ungene ut og jeg satt helt i ro på sofaen, full av feber og faenskap.


Egentlig er det ikke sol på bildet, men jeg har jukset med lyset å later som!

Mandag, eller 2påskedag for de som lurer. I dag spiste vi en nydelig påskefrokost, eller egentlig påskelunsj med tanke på at den ikke ble ferdig før 11:30. Ikke at jeg laget noe komplisert, men fordi jeg også måtte være dommer for ungene. Og det var ikke reint få saker som skulle komme frem i lyset og avgjøres. Kakaoen ble kokt, ferdiglagde rundstykker fra butikken ble varmet opp og noen få sorter pålegg ble kastet på bordet. Etter mat fortsatte ungene som før, og jeg måtte igjen ta frem støvsugeren. Og takk høyere makter for at den bråker ekstremt mye! Etter hvert tok mannen ungene med seg ut, og jeg fikk sitte i fred inne og synes synd i meg selv. Feberen herjer og humøret er ikke på topp. Og selv om jeg hører dem hyle ute, så nyter jeg at ingen hopper på meg, kaster seg over meg, sier mamma eller kravler rundt meg. For å være syk med unger rundt seg, det er ikke så alt for godt.

Jeg er dritlei påsken og gleder meg til hverdagen i morgen og jeg skal med glede stå opp tidlig å levere ungene på skolen og i barnehagen, for nå er de klare for å leke med vennene sine, og slippe unna de slitsomme foreldrene en stund. Jeg liker ferie, men for å være helt ærlig så er jeg mer sliten nå, enn etter en hel uke med jobb. Jeg har verdens beste unger, men akkurat som meg har de også dårlige dager og blir sure når været er elendig.  

Så om du trodde du var alene om å ha en litt slitsom påske, tro om igjen. Du er heldigvis ikke den eneste mammaen som sliter seg i håret og undrer seg over hvorfor ungene alltid må krangle eller stå opp før småfuglene når dere endelig har noen fridager sammen. Det er helt normalt, og garantert mer vanlig enn idylliske feriedager der alle er venner og livet er en dans på roser.

 

Facebook siden min finner du her!

  

#mammablogg #påske #påskeferie #hverdag #bakfasaden #idyll #virkeligheten  

 

Sa du amme andres barn?!

Jeg observerer at amming er et aktuelt tema om dagen, og denne gangen med problemstillingen om man kan amme andres barn. Nå har jeg ikke lest en eneste artikkel om dette, så jeg har egentlig ikke de helt store forestillingene til hva allmenheten tenker om saken! Men selvfølgelig har jeg noen meninger om saken.

Mitt forhold til puppen er at den fungerer som en melkedispenser, og ellers er det noen fettklumper som henger på overkroppen til kvinnen. Ikke så veldig romantisk med andre ord, og kanskje på grensen til primitivt. Jeg fant like mye glede i å mate mitt barn med flaske, som når jeg ammet det, og når jeg tenker meg om tror jeg faktisk at jeg slappet mer av og var mer komfortabel med situasjon når det var flasken som ga mat, ikke meg. Så amming og pupp er med andre ord et ernæringsmessig tema i mitt hode, ikke noe intimt.

I alle samfunn har det før vår moderne tid vært normalt med ammer, kvinner som ammet andres barn. Dette var ofte den eneste muligheten for at barnet skulle overleve og morsmelken var med andre ord et spørsmål om liv og død.

I dag har vi morsmelkerstatning som gir en god og fullverdig ernæring til en baby, så trenger vi da at andre kvinner skal amme vårt barn?

Det første som slår meg når jeg tenker over om hvordan jeg ville følt det om mine barn ble ammet av andre, var at jeg ville da ha null kontroll over hva dette mennesket hadde puttet i seg. Det kunne godt være proppet full av medikamenter eller andre stoffer som kan være skadelig for barnet, og det er jo lite sannsynlig at melken ville være testet i forkant, slik det gjøres i melkebankene våre. (Ammende kvinner kan levere overflødig melk til intensivavdelingene for å hjelpe nyfødte små barn som trenger litt ekstra starthjelp. Og om jeg ikke husker helt feil får de betalt for melken!) Så for meg ligger bekymringen for dette i hva barnet mitt får i seg, en bekymring jeg helst vil slippe frem til barnet er så stort at det kan skaffe seg næring uten min hjelp. Tanken om at barnet skulle dies av en annen kvinner har jeg ikke de store problemene med, for om det ikke var andre muligheter ville jeg selvfølgelig sett at barnet mitt fikk mat, og ikke måtte gå sulten. Men da ville jeg helst ha overvåket kvinnen i lang tid så jeg visste hva hun spiste i forkant. Men nøden lærer naken kvinne å spinne, og da kan man vel se mellom fingrene på ganske mye.

Amming er og blir en matsituasjon i mitt hode, og hvem som fører gaffelen har vel lite å si så lenge næringen er rett og maten kommer dit den skal.

 





Så kan vi jo diskutere om hvorfor vi stadig blir mer og mer redde for kroppskontakt og nærhet. For det er jo ikke bare amming som stadig går i en rar retning, som fremstilles som noe magisk og fantastisk som skal utføres nøyaktig likt hos alle, innenfor hjemmets fire vegger bak lukkede gardiner.

Samfunnet går i en retning som er litt skremmende, for alt som i alle år har vært naturlig og normalt skal omgjøres til noe skummelt og skremmende, noe unormalt og ubehagelig. Det må være lov å avvike fra normalen og det må være enda mer lov å se lenger enn sin egen nesetipp. La mennesker være ulike og vær så snill å ta hensyn til at alle er ulike. Det betyr ikke at noen er unormale selv om de gjør ting ulikt andre, og det betyr i alle fall ikke at det de gjør er feil.  

Se bare på nakenhet foran barn, på det stadig mindre aksepterte kroppsbilde og på normene som sier at alt skal være perfekt.

 

Trykk her for å finne facebooksiden min!

 

Du kan lese mer om nakenhet foran barn her.

 

#mammablogg #amming #ernæring #tabu #samfunn #hverdag #bakfasaden #baby #bryst #pupp #mamma #foreldrerollen #normer



 

Barnehagetanten!

 

For en stund siden var han der pappabloggeren uheldig og omtalte barnehageansatte som tantene, noe som har skapt rabalder av ulik karakter. Noen ser ikke problemet og andre føler seg tråkket på tærne, noe som er ganske naturlig med tanke på hvor forskjellig alle sammen er. (Pappabloggen finner du her!)

 

Jeg har selv noen tanker om saken, men dem er garantert representert av andre voksene som blogger, så jeg skal heller komme med 4åringens syn på saken.

 

For han blir det alt for vanskelig å omtale de voksene i barnehagen som terapeuter med spesialisering i en eller annen retning, og siden han slektes på både sin mor og far, har han ikke en sjanse i havet å huske navn. Så hva skal han da si til de voksene, som ikke gjør noen fornærmet eller som får folk til å sette spørsmålstegn til oss som foreldre og vårt syn på utdanning. Tante er jo helt utelukket, uansett hvor koselig jeg forestiller meg at det er. Og så lenge alle har veldig forskjellige syn på hva en tante gjør, ja så sier det seg selv at det blir totalt kaos for alle.

 

«Mamma, jeg sa det til voksingene!»

 

Ganske genialt om jeg må si det selv, han kaller dem bare for voksingene, og da forstår jeg med det samme hvem han snakker om. Enkelt og greit, og uten så mye som å fornærme en eneste person. For alle som jobber i barnehagen er jo voksene, og da blir det jo naturlig å omtale dem som det også.

 


(På vei inn i barnehagen for å være lamma barna og voksingene!) 

 

Så fra og med i dag vil barnehagepersonale hete voksinger i vår familie! 

 

Facebooksiden min finner du HER!



 

 

#mammablogg #barnehagetante #barnehagepersonell #barnehage #språk #samfunn #pappablogg #foreldre #yrke

 

Hverdagshandling gir mange overraskelser! (Dessverre..)

Hvordan jeg tror jeg handler og hva jeg faktisk kjøper er to ganske ulike ting. Noen produkter blir tydeligvis laget på en måte som gjør at du glemmer dem med det samme de har landet i handlevognen, og ikke før du kommer hjem oppdager du hva som faktisk ble med hjem. Jeg blir alltid like forundret over hvor dyrt det jeg handler er, men egentlig så er grunnen at jeg har fortrengt halvparten av det jeg kjøper. 

 

Handleposene er ofte litt avslørende, men som regel unnskylder jeg dem med at de er blitt mye mindre siden sist vi var på butikken.

 


 

Under ser du bilde av hva jeg tror er med hjem, og hva jeg kan ramse opp om noen spør meg hva vi har kjøpt. Men ganske beklagelig er det altså langt fra sannheten, og jeg blir alltid like overrasket når jeg pakker ut av posene. For vare etter vare avslører at jeg har handlet på tom mage, med hukommelsestap! 

 



På dette bilde ser du hva vi faktisk handlet, og hva som var grunnen til at summen på kassa lappen ble adskillig høyere enn forventet. 

 


 

Så skal jeg fra nå av handle utelukkende det som står på handlelisten, eller skal jeg fortsette å bruke min selektive hukommelse? Svaret blir at jeg forsetter som før, for ifølge mine bregninger spiser jeg såpas variert og sunt, at litt potetgull og annet snadder ikke skader mer en det behager. Jeg er laget for å nyte livet, og det inkluderer også god mat og drikke! Men ikke si det til ungene, for de får altså bare slikt i helgene og må vente til de blir voksen for å gjøre det samme. 


Dobbeltmoral så det synger altså, men er ikke det slik alle voksene er?! Jeg husker enda godt at mamma luktet karamell, selv om hun påsto hun ikke hadde spist det!

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#mammablogg #kosthold #næring #mat #handling #shopping #penger #samfunn #humor #hverdag #bakfasaden #dobbeltmoral #brus #potetgull #hverdagslykke

Gravide er skyld i overvekt, dødfødseler og syke barn!?

Jeg burde virkelig vite bedre enn å gå inn på blogger som åpenbart er ute etter å dynke meg i dårlig samvittighet for et eller annet. Men i dag ramlet jeg innom en blogger som tydeligvis tar trening og sunt kosthold meget seriøst, nesten på grensen til fanatisk ut ifra det ene innlegget jeg leste og kommentarene under. Jeg vet jo at jeg ikke skal la meg provosere av drittkjæringer, men jeg klarte liksom ikke la være. (Alle som jeg er litt uenig med blir jævla drittkjæringer, jeg er fra nordnorge så det er ikke så negativt som det høres ut, som regel.) 

Det sto helt sikkert et eller annet fornuftig i innlegget, men jeg hang meg altså opp i det at gravide damer som ikke trener og ikke spiser hysterisk sunt ikke bryr seg om ungene sine. (Det sto ikke ordrett slik, men det var ordene som dukket opp i mitt hode når jeg leste dette!) Kjæringen hadde også klart å skrive at dette var grunnen til overvektige barn, dødfødsler og syke barn og jeg tror muligens det ga utslaget på mitt lille utbrudd i kveld. At noen i det hele tatt kan hentyde til at folk selv ønsker sine barn syke og døde er for meg en gåte, og faktisk ganske ufint! Og kanskje en smule lite gjennomtenkt.

Jeg er åpenbart en av de der grufulle damene som overhode ikke bryr seg om den lille skapningen som var i magen min, fordi jeg var avhengi av å sniffe på madrassen, drikke en kopp enkel kaffelatte med karamellsmak 5-6dager i uken. Jeg trente ikke mer en før, altså ingenting og jeg spiste nøyaktig likt som jeg alltid gjør. En god blanding av sunt og usunt! Hadde jeg lyst på en kebab, ja så stappet jeg den i meg og ville jeg ha en sjokolade kan du ta deg faen på at den fant veien i hus ganske fort. 

Greit at man skal tenke på helsen, og hva som er det beste for barnet. Men det må da finnes en grei middelvei? 

OG hva med alle dem som faktisk ikke får lov å trene når de er gravide, av ulike årsaker. (Ja, de finnes faktisk, i motsetning til hva enkelte går rundt å tror!) Skal de bare legge seg ned å dø av dårlig samvittighet fordi en eller annen kjerring har funnet ut at de er dårlige mødre fordi de ikke har et så vakkert og fantastisk svangerskap som henne? Nei stikk fingeren i jorden og sjekk etter, så skal du se at svangerskap kan være en pest og plage for en ganske stor del av den kvinnelige befolkningen, og ikke så lett som det høres ut. Teorien kan ofte høres veldig bra ut, men så går det galt når den skal ut i praksis. 

Så når jeg tenker meg om har jeg ikke det minste snev at dårlig samvittighet for at jeg ikke presset kroppen min til mer når jeg gikk gravid med mine gutter. Ikke fikk jeg overvektige barn, og ikke hadde jeg noen kjipe fødsler som resultat av null trening under de 9mnd jeg fungerte som hotell. (For all del, begge fødslene er kjipe men det er da ikke til å unngå når du skal presse ut en baby!) Begge ungene kom ut uten komplikasjoner av spesielt komplisert art, og ingen av dem var fordi jeg ikke hadde gjort noe mer en hva jeg normalt gjør! 

Jeg har skrevet om graviditet før, og du kan trygt si at det ikke var den beste tiden i mitt liv. Så om jeg i tilegg til alle de andre plagene skulle vært hysterisk opptatt av maten jeg spiste og treningen jeg ikke kunne utføre ville jeg helt sikkert havnet på lukket avdeling med en boks piller i umiddelbar nærhet. (Kan lese HER!)


(Beklager babyen, du går tydeligvis ikke en lys framtid i møte, for jeg spiste fire kinderegg på en halv time i dag!) 

Ja og til slutt vil jeg bare nevne at om du er uenig med meg så skal du selvfølgelig få lov til det. Men du er advart om hva jeg vil omtale deg som! 

#graviditet #svangerskap #fødsel #sykdom #helse #trening #kosthold #ernæring #følelser #bakfasaden #mammablogg 

Trenden shoppestopp! (Jeg ser ikke helt problemet!)

Her i huset har vi ikke klistret oss på den nye trenden shoppestopp, og jeg må si som sant er at jeg ikke helt kan forstå hvordan i alle dager småbarnsfamilier klarer å shoppe så mye at de går i økonomisk ruin. (Spesielt ikke om de foresatte står i full jobb og gjerne har flere barn!) 

For det første er det ekstremt sjeldent jeg kommer meg på shopping, og det er kun når jeg absolutt må ha noe at jeg tar den farefulle ferden innom fristelsenes verden. (Som når minstemann plutselig har 5cm for korte bukser eller når eldstemann plutselig stjeler mine sokker.) Det er ikke det at jeg unngår shopping, men hver gang jeg er så uheldig å planlegge et besøk innom et av byens kjøpesenter så kommer et eller annet i veien. Trøtt unge, snørret unge, sint unge eller utslitt mamma. At mannen også må lokkes med gjør jo sitt at det settes en automatisk stopper for denne typen aktivitet. 

For det andre så har jeg bommet stygt da jeg produserte barn, og fått noen som hyler hjelp i det samme sekundet jeg prøver å slepe dem med inn på en butikk som ikke inneholder leker eller bøker. Da krangler de høylytt og blir plutselig omformet til potetsekker! (Nesten som transformers, bare at de ikke er roboter som blir biler!) Om jeg prøver å forberede dem på hva vi skal før vi går ut døren vil de bruke all verdens tid på å komme seg ut døren, som de ekspertene de er på å hale ut tiden så butikkene stenger før vi har det minste sjanse til å nå frem. 

For det tredje så har jeg faktisk ikke så mye penger til overs at jeg kan kaste dem bort på innkjøp som jeg ikke har bruk for. Av en eller annen merkelig grunn er det en feil med kontoen min, så med det samme lønnen kommer inn, går den ut til div andre kontoer. Regningene skal betales, mat skal handles og til slutt skal jeg fordele resten til sparing og nødvendige innkjøp som når minstemann plutselig går med piratbukser og jeg blir fri for sokker. Og om du en dag har vandret rundt barføtter i 10 minusgrader lærer du deg å prioritere hva pengene skal brukes på.

Og for det fjerde har jeg faktisk ikke plass å kjøpe inn alt som faller i smak, for når du bor i en minileilighet med mann og to barn, ja da kan du bare ha det som er høyst nødvendig. (I alle fall om du ønsker å ha det rimelig ryddig, slik jeg helst ser at det skal være.) Om jeg skal anskaffe noe nytt, ja så må jeg velge ut noe gammelt som skal bort. Og det skal jeg si deg, med det personlige forholdet jeg har til mine sko, så kan jeg faktisk ikke bytte dem ut med noen nye! 


(Et sjeldent bilde her i huset! Klær og sko til mor muligens kunne klart seg uten sammen med mer nødvendige barneklær!)

Så jeg trenger med andre ord ikke å sette noe kjøpestopp, den er allerede gjennomført i form av voksenliv med barn som bonus. Her er det ikke rom for romantiske middagsdater, ubegrenset med sko og vesker i alle mulige fasonger og farger?

(Men for all del, om jeg hadde hatt ubegrenset med penger kunne jeg godt brukt litt ekstra på klær til meg selv, spa, hushjelp, jålesaker, andre saker osv. For så å sette en stopp når jeg ble lei av sløsingen. Men det ser altså ikke ut til at det vil hende med det første, selv om jeg hver eneste dag ønsker så hardt jeg klarer og jeg til og med har skrevet ønskeliste til julenissen. Så jeg får bare forsette som før med hjemmespa i form av delvis mishandling. LES mer om det her!)

#shoppestopp #shopping #innkjøp #innkjøpsstopp #samfunn #overforbruk #mammablogg #skjønnhet #sminke #spa #humor #bakfasaden #økonomi #handling #klær #barn #foreldre #lønn #penger #forbruk 

Hvorfor det mamma?

Minstemann synes verden er en spennende plass, noe som er ganske morsomt når det kommer til ting jeg ser morsomheten i å lære bort. Som hvorfor det ikke er blader på trærne og hvorfor snøen er hvit. Kanskje ikke så veldig morsomt når jeg ikke kan svare, men det gir meg i alle fall en gylden mulighet til å lære noe nytt, og google er helt klart min venn. (Jeg prøver selvfølgelig å holde meg til seriøse nettsider, slik at jeg unngår vranglære som må plukkes bort når han setter sine ben på skolen.) 


(Hvorfor må bollene være like store?)

I dag er det de dagligdagse tingene som har krevd en forklaring. Noen av dem går for så vidt greit, som hvorfor det kommer bæsj ut og ikke mat, hvorfor menn ikke kan føde babyer og hvorfor vi spiser med munnen og ikke nesen. Og dette er spørsmål som går greit, og som gjerne kommer med 5-10minutters mellomrom.

Så kommer vi til de litt mer flaue spørsmålene, som jeg tipper noen vil snu seg bort å rødme av, men som fortsatt krever en forklaring til 4åringen. Og som gjerne kan komme når vi er ute blant folk. Hvorfor henger det en tråd ut av tissetassen din mamma?(Les: tampong.) Hvorfor kan ikke mannfolk gulpe ut babyer? Hvordan kom babyen inn i magen? Når tid skal vi dra på nudiststrand igjen? (Vi har ikke prøvd det, men igjen er et ord som ofte henger seg fast i setningene til ungene.) Hvorfor får jeg ikke drikke øl, igjen? Hvorfor har ikke du hår på tissen mamma? Listen er uendelig lang, og jeg må si at etter snart ni år har jeg blitt ganske flink å svare uten å le, for man skal jo ta spørsmål seriøst. At folk rundt oss ramler sammen i latter kan være litt upraktisk, men så lenge de ikke blir sure går det jo stort sett bra. 


(Hvorfor må du ta bilde av lillebror?)

Så har vi selvfølgelig de litt mer irriterende spørsmålene som kommer på løpende bånd uten noen form for pause imellom. Og uansett hva du måtte gi til svar, kommer et nytt spørsmål i retur. 

«Hvorfor snakker du mamma?» For å gi deg beskjed om hva du skal gjøre! 

«Hvorfor det mamma?» For at jeg vil du skal kle på deg!

«Hvorfor det mamma?» Fordi jeg ikke vil du skal fryse! 

«Hvorfor det mamma?» Fordi det føles vondt å fryse.

«Hvorfor det mamma?» Fordi kroppen er laget slik!

«Hvorfor det mamma?» HVORFOR spør du så mye? 

«Fordi jeg vil, hvorfor svarer du ikke mamma?» Jeg vet ikke!

«Hvorfor det mamma?»

Du skjønner tegningen, her skal det settes et hvorfor med nøyaktig alt, og uansett hva jeg svarer vil jeg ikke slippe unna spørsmålsfellen som egentlig bare er skapt for å teste tålmodigheten min. (Som for øvrig er gangske bra, når jeg tenker etter!)


(Hvorfor har du så lange pupper mamma?)

Et par pinlige spørsmål har det jo blitt opp gjennom årene, og selv om jeg kan le så jeg griner av dem i dag. Så var det nesten så jeg sank i jorden da de plumpet ut av munnen til mine barn.

En gang var vi på badeland, og vi satt i boblebadet for å varme oss. Guttungen satt å surret for seg selv, og jeg og min bedre halvdel slappet av. Ut av det blå dukket det opp en herremann som var (sliter litt å finne et ikke-diskriminerende ord som kan unngå at jeg fornærme noen!) litt stor. Han var tre ganger så stor som min bedre halvdel, som heller ikke er noe smågutt, og han hadde retning rett mot oss. Guttungen gjorde store øyne, før han ropte «Mamma, hvordan skal han store mannen få plass oppi her?! Boblebadet er for lite!» Jeg hadde mest lyst å dø og fordømte bråket boblene laget så guttungen ropte så alle i lokalet hørte oss. Vi avsluttet baderunder ganske raskt, samtidig som jeg mumlet at man ikke måtte si sånt og slepte etter meg en liten tass som overhode ikke kunne forstå hva han hadde gjort galt. «Mannen var jo kjempestor, som Senjatrollet!» (Et enormt troll som er bygget på Senja, som bærer en ekte båt under armen og som rommer et hus i magen...) Jeg håper fortsatt at mannen ikke fikk med seg den lille talen til guttungen, og jeg må virkelig bare beklage! (Og jeg har virkelig prøvd å oppdra dem til å ikke kommentere andres utseende, men de har av og til litt vansker med å oppfatte hva som var negativt og hva som var positivt. For i guttungens verden var det bra å være så stor som mulig, så han synes jo det var et kjempe kompliment!)

En annen gang hadde jeg med meg guttungen i undertøysavdelingen, der jeg skulle handle meg strømpebukser. Gutten var meget ivrig å skulle hjelpe sin mor, så han studerte innpakningene veldig nøye. Plutselig hører jeg «Se her mamma, her er strømpebukser for gravide mannfolk! Hvorfor henger dem lamme dameklærne?» Om ikke butikkene hadde vært full av folk, ville det ikke vært så flaut. Men innen hørevidde sto en eldre herremann med ekte kulemage, som så ut som han hadde svelget en sur sitron! Det ble ingen bh på meg den dagen, og jeg har etter dette lært at snakkesalige små gutter skal få slippe å være med sin mor på undertøyshandling. 

En annen gang var det tanten som fikk unngjelde da vi var på vei på feire. Guttungen satt lenge stille i baksete, før han snudde seg mot tanten og utbrøt «hvorfor bruker du bh?» Vi lurte selvfølgelig på hvorfor han spurte om det, og kan kunne fortelle at tanten hadde ikke pupper, så da ble det også unødvendig med bh. (Beklager lillesøster, håper du ikke har traumer!) 

En annen gang fikk jeg spørsmål om hvorfor damen bak kassen hadde så lang nese, og om hun var en heks! For hekser hadde lange neser, for det hadde jeg fortalt han. Jeg tror faktisk ikke det finnes noen form for mulighet å redde seg ut av en slik situasjon, og jeg håper ikke damen tok seg nær av han. Hun hadde jo ikke så lang nese som han ville ha det til, og hun kunne jo ikke vite at han hadde kommentert ørene til en eldre mann bare noen minutter før. Han så nemlig ut som den disney elefanten, var det Dumbo han het? 


(Hvorfor kan jeg ikke flytte disse steinen til campingvognen?)

Jeg kunne holdt på i evigheter, for det er ikke sjeldent at vi får søte små gullkorn hos guttene som kan få enhver person til å gjemme seg under sengen. De er og blir noen vitebegjærlige småtroll som gjerne vil vite hvordan alt fungerer. Så får jeg bare trøste meg med at de må gjennom det samme om de noen gang skal være så heldige å få egne barn! 

 

Skal vi ikke bli ferdig med trassalderen?

Nå føler jeg meg jukset igjen. Skal liksom ikke trassalderen være når ungene er tre år? Ikke fire? Og du hørte helt rett, jeg sier trassalderen, ikke «en eller annen håpløs alder!». 

Minstemann er fire år, og har helt klart noen egne tanker om hvordan hverdagen skal være. Se bare på noen av situasjonene vi har vært gjennom de siste ukene, som har krevd en stor porsjon tålmodighet hos oss. 

En dag oppfattet han at de norske herrene sviktet på ski, noe som ifølge han var grusomt. Han satt i et skrik som kunne overgå selv den skumleste dinosaurus og ville overhode ikke la seg trøste med at det var trippelt gull på jentene. «Jeg liker ikke jenter!» Han holdt på slik i en time før han oppdaget at han heller kunne leke med småbilene, i sofaen, der han ikke får lov å leke med dem?

En annen episode var på vei hjem fra barnehagen, vi måtte stoppe på butikken og far i huset trakk det lengste strået og gikk for å handle. Igjen i bilen satt jeg og minstemann, og det gikk nøyaktig tre sekunder før han spurte: «Er pappa ferdig snart?» Når jeg var uheldig å svare at nei han er ikke kommet seg inn på butikken enda satt han i et hyl som nesten knuste vinduene på bilen, han ville hjem NÅ. Og han kunne aldeles ikke vente på noe pappa, for det var kjedelig. «Kjør hjem uten pappa, han kan gå!» Vi holdt ut i nøyaktig 18minutter før pappaen kom seg i bilen, og han fant ut at han heller kunne være sint for at vi ikke skulle ha is til middag. 

Så kom det en påkledningssituasjon, og du kan tro han ble sint når han måtte ha klær på seg. Hvorfor det liksom? Vi kunne jo bare fyre i ovnen å være hjemme, han trengte ikke dra i noe barnehage og jobben var bare teit. Faktisk kjempeteit, for å sitere han nøyaktig. Så sirenen ble skrudd på og vi brukte en halv time å lure på et par sokker. Jeg tørr faktisk ikke tenke på hvor lang tid vi brukte på alle klærne samtidig. For naken ut i 10minus var ikke et alternativ. 


"Neeeeei, æ vil det skal være sommer!" 

Og så kan du være sikker på at det alltid er feil forelder gjør noe, så når lørdags snaksen skulle utdeles av meg, slo han munnen opp å hylte ut at jeg gjorde det helt feil. Jeg måtte jo forstå at jeg ikke kunne gi han godteri, det måtte faren gjøre. Problemet var at faren ikke var hjemme, og når jeg sa at da trengte han ikke snaks var han heller ikke enig. Det var også feil, og slik holdt han på til han heller bestemte seg for å «låne» godteri hos storebroren, som ikke ville dele. 

Videre finner vi stadig frem feil sko om morgenen, ja og jakke. For det er jo helt klart at en fireåring ikke kan gå i den samme jakken to dager på rad, faktisk ikke to ganger på samme dag heller. Og skoene må jo passe til bilen?! Ikke spør meg hvor bilen kommer inn i det her, og hvordan det kan ha seg at den tydeligvis endrer farge stadig vekk. 

Matpausene gir også rom til uenighet, og her om dagen hadde vi smurt smør på feil side av brødskiven faktisk. Og ikke snakk om at han ville høre på at den var helt lik på begge sider. Han kunne ikke spise en ødelagt brødskive, det måtte vi da forstå. 

Alt i alt synes jeg vi fortsatt har litt i overkant mange krasj enda i forhold til at han er fylt fire. Her hadde jeg forventet at når han sto opp på bursdagen skulle det være slutt på krokodilletårer og diskusjoner om småting som egentlig ikke er ting i det hele tatt. Men nei, vi holder fortsatt på som før. 

Så får jeg bare krysse fingrene for den femte bursdagen! 

Så sover vi veldig lite igjen.

Det siste dagene har vært ekstremt tøffe, og minstemann har hatt veldig lange våkeperioder om natten. Det har vært så ille at vi igjen har vært nede i fire timer søvn i døgnet, noe som gjør sitt med humøret og ikke minst formen. 

Hva som plager han ekstra er ikke godt si, for det virker ikke som at han har mer smerter enn normalt og han er heller ikke direkte utilpass. Han får bare ikke sove, selv om han prøver. Det kan jo være at alle årene med dårlig søvnmønster gjør sitt for at den blir problematisk, men jeg håper det snur snart. For jeg vil helst ikke at han skal måtte gjennom en ny periode som vi hadde da han var mindre med 2-3timer søvn på hele natten. 

Jeg håper bare han får litt mer hvile i natt, for vi merker på han hvor utrolig sliten han blir. Språket blir med det samme dårligere og han blir frustrert og sint når vi ikke forstår. Han leker mindre og han mister den vanligvis så gode konsentrasjon sin. Egentlig takler han så lite søvn veldig godt, så dagen går greit, men på ettermiddagen merker vi godt at han helst burde sove. Og når kvelden kommer ber han om å få legge seg. 



Kuledynen har hjelpet, uten tvil. Men nå har han funnet ut at han ikke vil bruke den, og vi lar han få en pause. Det er viktig at han ikke får noen negative opplevelser med den. Så får vi heller prøve igjen om noen dager å se om han vil bruke den igjen. 

Når vi er så trøtte og slitne prioriterer vi de viktigste, og sosialt liv er det første som fordufter, så alle husarbeidsrutiner som kan vente og andre ting vi ikke må gjøre. Vi bruker heller alle kreftene på å gi guttene trygghet og den omsorgen de fortjener. 

Heldigvis går vi mot lysere tider, og da blir det lettere å takle den store søvnmangelen for oss voksne i alle fall. 

Så får jeg heller bare drømme om at lilleskatten en dag skal få sove som alle andre, helt uten smerter og helt uten ubehag. Selv om det kanskje er lite realistisk, så må jeg bare tviholde på tanken. Den gjør at vi kommer oss fremover, selv når vi føler at vi tar to skritt tilbake. 

I morgen er det jobb igjen, og det skal bli litt godt å komme seg ut av leiligheten. Man ender på en måte opp i en liten boble, da er det godt å kunne gå litt utenfor den. Så får vi bare krysse fingrene for at det blir en uke uten sykdom og fravær som den siste inneholdt rikelig av. 

 

#mammablogg #helse #sykdom #søvn #nattesøvn #søvnmønster #hverdag #syktbarn 

Er mannen ekstra snill når han vasker klær?

Å være syk mamma er nesten helt umulig, og det er virkelig da man oppdager hvor mye som gjøres i løpet av en dag eller to. 

Resultatet etter to dager der jeg har vært helt sengeliggende er overfylte skittentøyskurver, smårot over alt, nesten tomt kjøleskap og en mann som påstår han er ekstra snill som vasker klær. (Det kommer vi tilbake til!) 


(Enda så mye jeg krysser fingrene for det, så vasker ikke klærne seg selv!)

Jeg har heller ikke laget utstillingsdukker som leker rolig og uten lyd, så når jeg først fikk hodepine ble den forsterket av to unger som kranglet om hvem som var flinkest til å være troll. Og troll er jo heller ikke kjent for å bruke innestemme. Og jeg har bare meg selv å takke, for jeg går jo rundt å sier de er trollungene mine!

Guttene synes heller ikke noe om at moren ligger i sengen hele dagen, så de fant fort ut at de skulle holde meg med litt selskap, i form av å bruke meg som klatrestativ. Noe som ikke er helt enkelt når jeg ligger der med nesten 40 i feber og har vondt i hver eneste lille fiber i kroppen. Og ikke har jeg hjerte til å jage dem ut heller, for når minstemann bestemmer seg for å være doktor med storebror som assistent leker de jo veldig bra i lag, og da ville det jo være ufint å forstyrre dem. Selv når refleksen skal sjekkes og minstemann undervurderer egen styrke når han treffer meg i leggen. 


(Stilen min de siste dagene...)

Men over til det der med klesvasken, hvordan i alle dager kan det ha seg at mannfolk er flinke når de gjør helt normale oppgaver i et helt normalt hjem? Jeg hører aldri noe om at jeg er flink når jeg utfører samme oppgaven. Ufint, og vet du hva svaret var da jeg kommenterte dette i en meget fornærmet tone, "Ja, det er sånn det skal være!". Hadde det ikke vært for at jeg var lenket til sofaen under et godt og varmt teppe skulle jeg hoppe på han. (Og det er vel kanskje også grunnen til at han tørr å erte meg på seg!) 

Nå vet jeg at han bare sier det på tull fordi han vet jeg blir sur, men jeg vet om flere som har den oppfatningen og mener seriøst. Og det provoserer meg, for i et hjem skal man kunne hjelpe hverandre og ta del i de oppgavene man har. Og på den måten ivareta begge partene i forholdet. Og det sier vel seg selv at når kvinnen er syk skal hun få hjelp så hun får muligheten å ta det med ro, på lik linje som mannen? 

Så her i huset har vi fordelt oppgaver etter hva vi misliker minst, men det betyr ikke at vi tviholder på det når en av oss settes litt ut av spill. Og på den måten unngår vi all form for irritasjon som kan skape trøbbel i et forhold. 

Jeg kan jo legge til at mannen har vært veldig grei å ha med å gjøre de siste dagene, han har tatt seg av guttene å hold skipet gående. Så kan jeg vel se mellom fingrene på litt rot. Og om han skulle dratt på handletur ville jeg blitt alene hjemme med ungene, noe som ikke var helt aktuelt når formen var så dårlig. Så litt mindre mat en hva vi normalt sett har i kjøleskapet kan jeg leve med, for vi har så det rekker i minst en uke til. (Men før den tid har jeg store planer om å være på bena igjen!) Og ikke sa han noe i går da jeg brukte opp alt varmtvannet i et forsøk på å dusje varmen i kroppen. Og han ofret også sin plass i sengen så jeg skulle få ligge i fred når jeg var dårlig. (Mistenker at det muligens var noen egoistiske grunner bak dette, siden det kan virke som jeg løper maraton og er sportskommentator i søvne, på samme tid. For ikke snakke om varmen jeg utstråler, bokstavelig talt!) 

Så nå håper jeg bare at feberen fordufter og at jeg slutter med den unødvendige hosten som gir meg tidenes magemuskler. For ikke snakke om at smertene jeg har i bena blir verre og gjør at jeg halter rundt som en gammel dame. Jeg blir også ekstra deppa når samvittigheten slår inn, og jeg føler jeg ikke strekker til ovenfor guttene. Så du kan trygt si at jeg er angrepet av en heftig runde manneinfluensa, for jeg er garantert døden nær her jeg ligger å synes fryktelig synd i meg selv. 

 

#manneinfluensa #sykdom #helse #foreldre #mammablogg #foreldreblogg #barn #følelser #oppdragelse #forhold #bakfasaden #husarbeid #husarbeidsrutiner #klaging #hverdag 

Du vet du er voksen når...

Kom over en liste der du kunne sjekke om du var voksen, men siden den ville medføre at jeg aldri under noen omstendigheter ville falle inn i kategorien voksen innen rimlighetens tid, har jeg laget min egen. Bør leses med en god porsjon humor og en smule ironi! (Og for all del, ikke ta meg så alt for seriøst!)

1. Du vet du er voksen når du blir kalt gamle mor på butikken av noen vilt fremmede unger, uten at de prøver å fornærme deg. 

2. Du vet du er voksen når du nesten griner av lykke når noen ber om å se legitimasjon når du kjøper øl, vin eller flakslodd! 

3. Du vet du er voksen når du bruker solfaktor 20+ for å beskytte huden, fordi du er redd for sykdom og ikke rynker! 

4. Du vet du er voksen når "et glass vin" faktisk betyr bare et glass. 

5. Du vet du er voksen når du bruker dine siste kroner på brød, melk og avisen, istedenfor sjokolade, øl eller kino. 

6. Du vet du er voksen når du hever et øyebryn over bar mage og dyp utringning, midt på vinteren. (Spesielt om du var ung på 90tallet!) 

7. Du vet du er voksen når du får konfekt i julegave, og nyter den sammen med en kopp kaffe. 

8. Du vet du er voksen når du blir hjemme når du kjenner det klør i halsen, istedenfor å dra på en kanonfyllekule uten sidestykke, med en tanke om at du sikkert blir syk uansett. 

9. Du vet du er voksen når du faktisk ligger i ro hjemme når du er syk.

10. Du vet du er voksen når du stirrer intenst på nyhetene og ber barna hysje så du får med deg hvert minste lille ord. 

11. Du vet du er voksen når du ikke forstår begrep som xoxo, BRB, SNX, ILU, LAX, SAP, SERR, INS, L8R og WTF. (Ungdomsspråk!)

12. Du vet du er voksen når du fint kan går rundt med hår på leggen, uten å få hysterisk anfall i tilfelle noen ser den. 


(Bare litt panikk, med andre ord på vei å bli voksen da bilde ble tatt!)

13. Du vet du er voksen når stilige klær byttes ut med praktiske. 


(Her snakker vi praktisk før pent!)

14. Du vet du er voksen når du kan personnummeret ditt på rams, samt barnas og samboerens. (Og da snakker jeg om de siste sifrene, ikke bare fødselsdatoen!)  

15. Du vet du er voksen når du bruker en truse som er på størrelse med stjerten din, og ikke med en tommelnegl. 


(Voksentruser, store og behagelige!)

16. Du vet du er voksen når du kan motstå et fristende program på TV og legger deg i stedet for. (Så fremst du ikke har en opptaker så du kan se det senere, da teller ikke dette!) 

17. Du vet du er voksen når du ikke spiser sjokolade til frokost fordi det er usunt, selv om du kan gjøre det. 

18. Du vet du er voksen når du kjøper ekstra batteri og lyspærer, bare for å være på den sikre siden. 

19. Du vet du er voksen når du kaller barndommen din for ?i gamle dager!?

20. Du vet du er voksen når du glemmer hvor gammel du er, fordi du er ferdig med alle de spennende bursdagene der du plutselig fikk litt mer frihet. 

Så om du ikke vil bli voksen kan du med andre ord bare gjøre det motsatte av listen. Tenker jeg starter med sjokolade til frokost i morgen. (Etter at jeg er kommet meg på jobb, så ikke ungene avslører meg. Mistenker at det kan være litt vanskelig å ro seg ut av situasjon om de ser mamma med sjokolade i hånden før åtte om morgenen.)

 

 #mammablogg #samfunn #humor  #ironi #hverdag #liste #voksen #alder #bloggtips #tips

Oisan, hverdagen hoppet på meg!

I dag krasjet jeg med hverdagen, som forventet. Og du kan trygt si at jeg kan komme meg inn i en slags slummremodus uten problem på bare noen få dager. Så når morgenen kom og vi måtte stå opp før de jævla bråkete småfuglene jeg mistenker har tatt bolig i hode mitt, var humøret ganske kjipt. Det er godt mulig at en kombinasjon av to stykk unger som var våken på skift i natt var en innvirkende faktor. 

Vi kom oss ut døren innen rimelighetens tid, men det var bare fordi eldstemann hadde feber og ikke måtte på skolen. Formen var så bra at han kunne være alene mens far i huset kjørte mor på jobb og leverte minstemann i barnehagen, og jeg priser meg lykkelig fordi vi er ferdig med småbarnsstadiet på han. 

På jobb snublet jeg nesten inn døren, og av erfaring burde jeg vite at det er et heller dårlig tegn. Men etter noen runder rundt meg selv kom jeg inn i arbeidet, helt på slutten av dagen rett før jeg måtte springe siden jeg og guttungen skulle innom legen for en aldri så liten sjekk. Det tar på å være borte fra jobb i litt over en uke, jeg glemmer tydeligvis ALT! 

Bare flaks at jeg husket koden så jeg fikk logget meg inn på dataen, som lurte på om det kanskje var på tide å oppdatere passordet. Jeg kom frem til at dette ikke var dagen for å huske ting, og ignorerte glatt påminnelsen. 

Legebesøket gikk forresten greit, og vi har tydeligvis et virus i hus. Meg selv var ikke mye å skryte av, og jeg hadde helst sett at alle prøvene viste at ingen ting var galt. Så det kan se ut som jeg snart må gjennom en grusom undersøkelse som garantert kan sammenlignes med tortur. 

Etter jobb var det bare å få handlet litt mat til et utsultet kjøleskap som hylte høyt etter påfyll. Og så springe inn i barnehagen å hente minstemann for så å stresse hjem til eldstemann som var alene. (Ikke for det, han klarer seg åpenbart veldig godt alene, det er bare det at mamma ikke klarer så godt å huske på akkurat det!)

Middagen gikk unna uten noen mat på gulvet, og jeg priste meg igjen lykkelig for at vi snart er ferdig med den vanskeligste småbarnsperioden der mat flager mellom veggene og klistrer seg fast på steder som du aldri sjekker. Ikke før du får besøk i alle fall, som påpeker at hygienen kan være en fordel i alle hjem. 

Så kom småfuglene tilbake og prøvde å banke hull i hode mitt, og ettermiddagen gikk bort i en slags blanding av megling mellom to verdensdeler som kriget om alle lekene som kom innom stuen. 


(Okeida, har ikke vasket dusjen med tannbørst i dag!)

Det endte med at jeg utviste dem fra landet, altså stuen og plutselig ble de bestevenner der de klaget på morens vedtak om utvisning. 

Nå sover trollungene og trollmor koser seg med en enorm pose smågodt selv om hun overhode ikke bør spise det på grunn av en ganske vanskelig mage. Men det må da være måte på hvor mye selvkontroll jeg liksom skal ha, spesielt etter en helt vanlig dag som denne! 

#hverdag #mammablogg #bakfasaden #søvn #nattsøvn #oppdragelse #foreldre #barn #familieliv #klaging

Selvfølgelig skal du ikke reise bort fra dine barn!?

Beklager, men jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for at jeg reiste bort noen dager uten mine barn. Det har seg slik at navlestrengen ble klippet like etter fødselen, så de må ikke henge klistret inntil meg døgnet rundt, og de kan helt fint ha det bra sammen med andre omsorgspersoner som står dem nært. 

Så uansett hva enkelte eksperter måtte si om temaet så kan de stikke en finger i stjerten! (Unnskyld språket, men jeg har faktisk sensurert meg litt i forhold til hva jeg egentlig mener om å gi voksne folk dårlig samvittighet for noe som egentlig ikke er et problem i det hele tatt!)  

Mine barn har aldeles ikke fått noen traumer etter at vi har vært borte, og de husker fortsatt hvem som er moren når hun kommer uthvilt og fornøyd hjem, etter fire netter med fantastisk oppladende søvn, og ikke minst ubegrenset med voksenlek på kveldstid lamme kjæresten uten unger som avbryter hver gang vi prøver å ta på hverandre.  

Som om ikke det holder med savnet så skal altså ekspertene prakke på meg en ide om at jeg er verdens dårligste mor i det samme sekundet jeg setter bena utenfor hjemmet og min rolle som lege, husmor, vaktmester, koordinator, leksehjelep, politi, president, sykepleier, kokk, renholder og mamma går over til å bare være meg. 

Og for å gjøre det hele litt ironisk har de samme ?ekspertene? ofte en formanende pekefinger ute og forteller meg at jeg også skal huske å bevare meg selv som person når jeg blir mamma. Jeg skal med andre ord prioritere egentid og selvstendighet, i en hverdag som allerede har fullstappet timeplan.  

Så jeg må bare spørre, hvordan i guds navn skal jeg klare å ta vare på meg selv, om jeg aldri skal kunne være uten barna mine? For det er da ganske urealistisk å forvente at dette skal klemmes inn mellom krigsmegling i hjemmet og bæsjtørking. (Og ikke minst særdeles dårlig nattesøvn for fjerde året på rad!) 

I dag kom jeg hjem til storegullet som har storkoset seg hos sin far, i den obligatoriske pappatiden siden vi var så egoistiske å ikke holde sammen når vi oppdaget at vi ikke fungerte i lag som et par. (Men det er en annen diskusjon?) Han hadde det aldeles strålende der, og hadde ingen som helst behov for å klage over at moren hadde vært bortreist. Og samme var det med minstemann som har vært hos sine besteforeldre som også avlaster oss hver tredje helg, det har vært bra fryktelig for han å være sammen med to omsorgsfulle voksne som skjemmer han bort etter noter og bærer han på gulltrone. 

Jeg kjenner jeg blir litt små sprø av alle meninger om hva som er rett og galt av foreldre. Kanskje på tide å huske at alle familier er ulike og det som ikke fungerer for noen kan være aldeles strålende hos andre. Og jeg vil faktisk ikke tenke på den store forbrytelsen vi gjør når vi har avlastning siden vi faktisk har et behov for å sove litt ekstra innimellom. Og bare tenk på alle dem som jobber borte fra hjemmet! 

Når det kommer til at ungene får traumer av å være borte fra foreldrene noen dager, ta deg en bolle. Sist jeg sjekket er både jeg og min bedre halvdel kommet oss frem i livet uten noen form for problemer selv om våre foreldre noen ganger kunne være borte, for ikke snakke om alle de gangene vi dro på besøk til tanter og onkler. Og vi har ingen problemer med tilknytning til våre foreldre, selv om vi ikke har vært limt fast i dem de fem første leveårene våre. Jeg mistenker heller at det har forsterket selvstendigheten vi har i dag.  

Men selvfølgelig, du stapper ikke ungene på fremmede folk å reiser bort, og jeg regner heller ikke med at noen foreldre med en liten andel av hjerne kapasitet gjør det heller. For som regel er barna det mest dyrebare en forelder kan ha, og da lar vi virkelig ikke gud og hvermann ta vare på dem i får favør heller. 


(Jeg må bære han med meg overalt! Navelstrengen er forsatt festet!)

Ps. Det finnes forresten en ekspert med navn Stein Erik Ulvund som går ut mot de andre og sier at det er helt greit å dra bort og at du ikke skader ditt barn når du er borte noen dager. Og om han hadde vært i nærheten skulle jeg kastet meg over han å gitt han en god klem! 

#ekspertråd #oppdargelse #barn #foreldre #mammablogg #følelser #hverdag #bakfasaden #reise #barnefri #avlastning

Morsdag er bare tull!?

Om du tenker at morsdag er noe tull, en oppfinnelse av handlestanden for å tjene penger bør du lese dette! 

 

For hva er egentlig morsdagen? Sist jeg sjekket var det en dag der du skal sette litt ekstra pris på en mamma, et menneske som vi må innse får alt for lite av det ellers i året. Og det er jo ikke mor som krever at du skal kjøpe gaver til tusenvis av kroner, for du skjønner det at vi faktisk blir glade for litt mindre. Litt ekstra søvn, forkost på sengen og en nydelig tegning fra våre barn holder i massevis. Det gjør at vi setter ekstra mye pris på det gode i livet, og det får oss til å føle oss verdifulle, selv når vi maser, kjefter og setter grenser. 

 


 

Så er du virkelig så slem at du ikke vil glede en mamma? At du vil gjemme deg bak et dårlig argument om at denne dagen er noe butikken har lagt opp til? Eller skal du være voksen og innse at det er en gylden mulighet til å sette pris på noen du er glad i. For når du sier at dette er en unødvedig dag, så sier du også at alle mødre der ute ikke fortjener å bli gjort ekstra stas på! Om du tenker at oppmerksomhet kan vi få hele året, ikke bare på en spesiell dag så skal jeg si meg enig, men jeg kan også skrive under på at det ikke blir gjort. Jeg vet om mange mammaer som aldri får et takk, en klem eller litt ekstra hjelp i hjemmet, fordi det er ingen som tenker på at vi også trenger det! Så da er dette en genial måte å gjøre andre oppmerskom på at vi også finnes! 

 

Og det har ingen ting å si om mammaen er 20 eller 80 år, hun vil bli like glad for at sine barn tenker litt ekstra på henne. En mamma slutter aldri å være mamma, selv ikke når barna blir voksene selv.

 

Du skal vite at denne dagen kjenner vi virkelig hvor glad vi er for den lykken våre barn er. For uansett hvordan utfordinger livet gir meg, vil mine barn alltid være den største gleden i livet mitt. Og det er virkelig ikke alle som får gleden av å ha en mor, eller som for gleden av å få barn. Så sett pris på de som er der! 

 

Det fineste jeg vet på morsdagen er når små barnearmer legger seg om halsen min som et smykke, og jeg får den beste klemmen i verden. For da kjenner jeg meg som verdens heldigste mor. Og når jeg får den fine lille tegningen med strekmanner kjenner jeg tårene presse seg frem av lykke.

Og om du skulle glimte til å gjøre litt ekstra husarbeid skal du helt klart få en stjerne i boken, for mammameg synes det er fantastisk god å kunne slippe litt unna hverdagens rutiner og mas. 

 

Når det kommer til gaven som ofte blir gitt, så skal jeg ikke nekte for at jeg gleder meg stort når jeg kan lirke av papiret med to håpefulle barn som tilskuere, som undrer seg om mamman blir like glad som hun alltid blir for det fine de har funnet frem. Og jeg kan love deg at jeg blir nøyaktig like begeistret for en småstein som et smykke, for det er tanken bak som betyr noe. Det er gleden over at mine barn ønsker å gi meg noe som får frem smilet, og det er lykken over at noen har tatt seg tid sammen med dem for å overraske meg som gjør at jeg stråler. 

 

Så til alle som har en mamma i nærheten, finn på noe ekstra på søndag. Og husk at det ikke må være så stort, for vi er ikke kravstore! Hjelp en liten gutt eller jente til å lage et kort, pakke inn et hjemmelaget dorullprosjekt eller dra med dem å kjøp en liten ting som kan glede. Og ikke minst legg av deg tanken om at dagen er noe bare for butikkene. Det er en egoistisk tanke, uansett om det er hold i den eller ikke. For skal ikke mødrene få ærene av å bli satt litt ekstra pris på? Er vi så ubetydelige at vi ikke skal få den lille oppmerksomheten dette er? 

 



Og til alle mammaer der ute, husk at du fortjener denne oppmerksomheten! Gled deg over dine barn, selv når de oppfører seg som rumpetroll og du helst har lyst å gjemme deg under segen i frustrasjon. Det vil bli bedre, og til slutt vil du savne tiden du aldri fikk sitte i ro. Husk at for barna betyr du alt, og husk at det er lov å skryte av den vakre tegningen du får i gave. Selv om det bare er et ark med noen streker, for det er tanken bak du skal huske på.

 

 #mammablogg #morsdag #følelser #oppmerksomhet #hverdag #bloggtips #barn #foreldre #lykke #samfunn

Da var vi i Oslo! (Hjelp!?)

Så kom vi oss altså avgårde, til tross for at formen min ikke er helt på topp enda og til tross for tidenes dårligste samvittihet som gjør at jeg nesten svimer av. Tenk at jeg reiser noen dager fra barna mine, og tar med pappaen/stefaren. Hva har det vel å si at eldstemann storkoser seg hos pappaen sin og at minstemann har det aldeles strålende hos besteforeldrene som bærer han på gullpute og lar han spille fotball i stuen? 

 

At jeg i tilegg har vært så smart å legge turen til den eneste morsdagen i året er vel straffen for mine synder. Tenk at jeg skal sitte milevis unna ungene på søndag, uten å kunne klemme på dem til de stikker å gjemmer seg under sengen.

 

Som vanlig var jeg sent ute, så klokken ni i går kveld fant jeg ut at det ville være lurt å pakke, siden flytiden var ekkelt tidlig om morgenen. Men hva gjør man ikke for billige biletter. 

 

På flyplassen observerte jeg at flypersonalet var like trøtt som meg, og jeg ble automatisk bekymret. For om de skulle fungere like dårlig som meg før ni om morgenen ville vi ikke komme av flekken. Men jeg var for trøtt til å bite negler!

 

Vel fremme i Oslo fant vi fort fram til Ronny, eller vaktmester Lasse som jeg egentlig mistenker at han heter. (Et annet besøk parkerte han der, og var så selvsikker på at der kunne han parkere uten problemer.)

 

 

Og han kjørte oss rundt i tull, tror jeg. Så nå har jeg ikke peiling på hvor jeg egentlig er! (Utenom at jeg sitter i en behagelig sofa med macen i fanget, og får med meg små deler av en rotete mannesamtale. En liten handlerunde ble det, og undeveis påstår Royen min at vi møtte flere sånne kjendiser. Ikke at jeg så dem da, men jeg så heller ikke den stakkars mannen jeg nesten gikk på. 

 

Og til natten skal jeg sove, leeeenge! (Å nå fikk jeg en tåre i øyet fordi jeg savner ungene...) 

 

(Ps. Neste gang jeg pakker må jeg huske tannbørsten!)

Du skal ikke amme offentlig!

«Unnskyld, men vil du ta med deg maten din å sette deg inn på toalettet? Det tar seg ikke ut at du spiser her!»

 

For en stund siden overhørte jeg det som tilsynelatende så ut som en tilfeldig forbi passerende be en ung mor som satt på kafé om å gå på toalettet å amme. Jeg stusset litt, for jeg hadde ikke engang oppdaget at hun satt der og fylte sneipen med mat. Jeg fikk ikke med meg svaret siden jeg var litt for opptatt med å springe etter mine egen barn, som skulle i hver sin retning. Den ene på jakt etter spill og den andre sushi! Men i forkant av min barnejakt hadde jeg lagt merke til at denne jenten satt godt tildekket, uten at du i det hele tatt så antydning til bar hud eller nippel. Hun virket til og med litt smånervøs i mine øyne, og siden jeg ikke hadde lagt merke til hva hun holdt på med, får hun mange poeng i å være diskré. 

 

Men jeg har grublet litt på dette, og vurderer neste gang jeg er på kafé å be de som lager lyder når de spiser om å ta med maten og sette seg på do. (Du forstår sikkert at jeg blir småsprø av slafsing, hhmmhhming og andre ufine lyder når folk spiser.) For om det er hygienisk riktig for en baby å nyte et måltid på do, så kan vel en voksen person også gjøre det? Og selvfølgelig bør de ta hensyn til mine egoistiske behov om å få spise et måltid uten lyd i ørene. 

 

Du tenker kanskje at jeg skulle kjøpt meg ørepropper, men hvorfor skal liksom jeg ta hensyn når det åpenbart ikke er nødvendig å kjøpe øyebind når du ser en ammende mor? Hallo, selvfølgelig må man da ta hensyn til meg og mine meninger?! 

 

Nå er jeg ikke ammende selv, og med sist barn fikk jeg ikke ammet i det hele tatt. Så jeg er nesten litt fornærmet over at jeg aldri kom i en slik situasjon, for jeg har helt klart noen passe frekke motsvar. Og jeg hadde med glede glefset dem fra meg der jeg svinset rundt i en ammetåke som fjernet store deler av korttidshukommelsen, og kunne resultert i en naken pupp etter endt amming. 

 

Tenk å få si: «Beklager, jeg kan forstå at du er sjalu som ikke kan få pupp fra din mamma, men du ser ut til å være godt voksen så da er det naturlig å spise maten sin selv.»

Og jeg kunne helt klart funnet på dette: «Amme? Hva er det du snakker om, jeg har da ingen unge?!» Mens jeg så på den andre person som om den skulle være naken og fra månen.

 

Eller på en litt dårlig dag: «Se til helvette å pell deg bort med de hjerneskada meningene dine. Ungen min har for faen rett til å ete like mye som du, din tomsing! Måtte du brenne til evig tid!» (Mens jeg holdt ungen for ørene selvfølgelig, den trenger strengt tatt ikke få inn sin mors tvilsomme nordnorske ordbruk med morsmelken. Bokstavelig talt!)

 

Og jeg kunne helt klart finne på å late som at jeg ikke hører, og gjøre noen selvsikre bevegelser med armene å late som at de tre, fire tegnene jeg har lært gjennom årene i jobben min er en hel samtale. Altså «mamma, hjem, buss og ferdig» (Uflaks for meg om person faktisk kunne tegnspråk, men pyttpytt.)

 


(Beklager, du må vente til vi kommer hjem før du kan spise. Ironisk at de ser mer av puppen når du ikke får mat!)

Men å svare ja og gå på toalettet er definitivt ikke et av alternativene mine. For i mine øyne har små babyer akkurat like mye lov å spise på kafé som store babyer! Og så lenge mor ikke vifter med puppen til hele forsamlingen og roper se hit, så ser jeg heller ikke noe problem at hun utøver en urgammel skikk i moderne omgivelser. For vi har vel ikke glemt at unger har blitt ammet fra tidenes morgen? Og at vi på den tiden garantert gjorde det i offentlighet, mest sannsynlig rundt et leirbål som var matplass for flere? 

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#Samfunn #amming #amme #baby #nyfødt #kafé #mammablogg #meninger #hensyn #følelser #hverdag #humor #ironi #mat 

Hormonmonster!

I dag våknet jeg i vill panikk, hundre prosent sikker på at jeg var midt inne i en heftig fødsel som holdt på å ta livet av meg, minst.

 

Takk og pris for at det bare var en drøm, men dessverre så hadde jeg ondt som faen. Av den typen som minner om rier og noe annet jeg ikke helt klarte lokalisere før jeg fikk opp øynene og fikk en legokloss under foten. 

 

Jeg hadde med andre ord blitt omgjort til et hormonmonster over natten, men medfølgende magesmerter som gjerne sender meg på kne flere gang iløpet av dagen. Og midt oppe i det hele kjente jeg en brennende smerte i magen, en smerte som ikke kunne være annet en sår i spiserørert. 

 

Når jeg vandret rundt som en flodhest var en av bivirkningene ekstrem kvalme, noe som tydeligvis har ført til komplikasjoner i dag. Jeg har sure oppstøtt ganske ofte, og det fører til svie. (Bokstavelig talt, jeg snakker ikke om alle ordene som kan ramle ut av meg i hormonmonstertilstanden, men det som kommer opp fra magen til spiserøret. Feks om jeg spiser for mye, for feit mat, drikker for mye brus, er litt overaktiv eller hoster så det kjennes som lungen holder på å ramle ut.) 

 

Så smertene var ganske ille, og jeg vurderte et besøk hos legen, men kom frem til at det sikkert gikk over iløpet av dagen. Der tok jeg feil, så det første jeg måtte gjøre etter kurset jeg var på, var å springe krokrygget som en hundre år gammel heks til legekontoret og sutre meg til en akutt time, selv om det var midt på dagen og de overhode ikke måtte ta meg inn. Takk og pris for en medfølende person i luken og verdens flinkeste lege.

Så etter ganske mange timer med tortur fikk jeg hentet medisin, og optimisten i meg tenkte at nå blir jeg bra med det samme! (Jeg er litt skuffet, for det gjør forsatt inni helvettes vondt i magen!) 

 

Og til slutt kan jeg bare legge til at det IKKE blir noen flere barn med det første, for traumene etter nattens drøm vil ta litt tid å fortrenge. Jeg er forsatt ikke kommet dit at jeg går rundt og innbiller meg at jeg hadde perfekte svangerskap og ikke minst vakre fødsler. Og jeg oppsummerer den tiden med blod, svette og tårer. (Ja å to fine trollunger som fikk meg til å føle at slite var verd det. Synd jeg ikke kan si det samme om plagene jeg har i dag!) 

 


(Bilde fra en annen gang jeg var et hormonmonster. Jeg var i bursdag, og det tryggeste var å la meg lese i fred og ro! Så jeg ikke gikk til angrep på de andre gjestene!) 

 

PS. De neste dagene vil jeg mest sannsynlig være ekstremt negativ, småfrekk og drittsur. Det er ikke personlig rettet mot noen, men jeg er altså kommet inn i monstertilstanden igjen. 

Nudist mamma!

Jeg må vel bare innse at jeg er en aldeles fryktelig mamma, som lar barna mine se meg naken regelmessig. Tenk at jeg utsetter dem for min nakene kropp, de må jo selvfølgelig bli traumatisert for livet. Tenk at jeg dusjer uten klær, noe så umoralsk, jeg burde heller gå rundt å lukte gugge! Eller jeg kan låse døren til badet og håpe på at minstemann ikke må på do når jeg er der, for det er jo selvfølgelig bedre at han har uhell i buksen, enn at han får se sin mor tørke seg etter en dusj. Ja for ikke snakke om når vi er i svømmehalen og jeg dusjer naken der sammen med ungene, med en hel haug av andre damer.

 


(Katastrofe, tenk jeg har badet nesten naken ute også. Med barna i nærheten!!)

 

Og tenk når barna var små og jeg badet naken sammen med dem i badekaret, det var bra grusomt til tross for at de ble født noen måneder før av den samme kroppen, og lagt på det samme brystet. Ja og hadde det ikke vært for at vi ikke har badekar ville jeg helt sikkert gjort det enda, med god samvittighet. Forferdelig ikke sant! 

 

Jeg tør ikke tenke på hva som hender når de kommer inn på badet når jeg sitter på toalettet! Tenk at jeg kan være så uansvarlig og ikke ha nøkkel i døren. Hvem bryr seg liksom om at ungene med et uhell kan låse seg inne på badet, uten vindu. Det er da bedre å skjerme dem for en naken rumpe.

 

(Helt naken, både mor og barn. Kanskje vi må kle på statuen!?)

 

Og tenk at jeg utsetter dem for traumen det må være å se at mamma sover naken om natten, det må jo være en tøff opplevelse for hvem som helst. Det må jo være noe som fører til tusenvis av timer med terapi, for det er jo galskap at mamma kan føle seg vel med egen kropp. For ikke snakke om at jeg var naken da jeg presset dem til verden. 

 

Eller kanskje jeg er en ganske genial mor som innser at mine barn har godt av å se sine foreldre naken, for å lære at kropp er en naturlig del av livet? Kanskje de lærer at man skal være glad i den kroppen man har, og at den ikke må gjemmes bak et lag av klær. Kanskje de lærer når det er naturlig å være naken, og når de bør ha klær på seg. Og kanskje de lærer at en naken mor er like naturlig som et nakent barn.

 

Eller skal vi vaske bæsjrumper i mørke, bytte klær på barnet med bind for øynene og amme gjennom en t-sjorte? Ja og ikke minst bade ungen med klærne på. Jeg bare spør, for i debatten som er i media nå om dagen får jeg et strekt inntrykk av at folk som velger å vise seg naken i i eget hjem er noen skrullinger som tydeligvis mangler hjerneceller og evne til å fungere som menneske. 

 

Men om så skulle være, så får jeg heller være en skrulle, istedenfor å lære mine barn å være flau over egen kropp. 

 

Og til deg som tror at mine barn kommer til å dø av skam når de ser at deres mor skriver i offentlighet at hun av og til er naken, ta deg en bolle! 

 

Facebooksiden min finner du HER!

 

#media #kroppsfokus #kropp #samfunn #foreldre #oppdragelse #nudist #barn #barndom #hygiene #naken #klær #mammablogg #debatt #samfunnsdebatt #humor #ironi

"God natt, gla i dæ!"

Det ble faktisk mer søvn natt til i dag, på minstemann. Den håpløse moren våknet minst en gang i timen fordi hun ikke kunne forstå at ungen faktisk sov. Ikke før i halv firetiden våknet han, og jeg må si at mammahjerte gleder seg. Dette lover virkelig godt for nydyna. 

 

Nå skal minstemann være noen dager hos besteforeldrene på avlastning, og vi skal ta igjen litt tapt søvn. Noe jeg tydeligvis trenger ettersom jeg har vært ganske distre i dag, ja altså mer enn normalt! Får bare håpe at jeg ikke rotet det unødvendig mye til for meg selv på jobb. Fant egentlig fort ut at et var like greit jeg holdt meg til relativt enkle oppgaver, som å makulere noen esker med papir som har samlet seg opp. Så jeg fant frem en liten barnestol og satt meg ned foran makuleringsmaskinen. Den igjen ville ikke sammarbeide, så den streiket hver gang den hadde jobbet for mye. Snakk om å være ufin! Så jeg gikk over til å rydde kontoret, og må bare takke den som bærte bort alt rote jeg hele tiden la utenfor kontordøren som jeg skulle ta unna selv! Fantastisk, for så svimmel som jeg har vært ville jeg sikkert glemt det også. For når jeg endelig gikk hjem glemte jeg å låse ut vaktpermen, noe som ikke er så koselig for dem som er på jobb. Jaja, det kommer en bedre dag i morgen, håper jeg på. 

 

Min bedre halvdel er av typen som er ganske flink, så han hadde handlet nye vintersko til guttene i dag. Det er jo så kaldt at selv helvette fryser, og jeg kan vel ikke la dem bruke små sko som er beregnet for regn, sludd og litt bedre temperatur enn vi har. Så vi tok turen til eldstemann som er hos pappaen sin å fikk sjekket at dem passet, med ullsokker! 

 

Her skulle det egentlig være et bilde, men det gikk altså ikke. Ikke engang datamaskinen sammarbeider i dag!

 

God natt!

 

Ps. I går fikk jeg melding hos min sønn der det sto «god natt», jeg ble utrolig sjarmert og stolt, og svarte noe slikt «God natt gullskatten min, masse glad i deg.» Og fikk til svar «ja». Jeg kjente at mammahjerte nesten hoppet ut av brystet av kjærlighet! Bare minutter etterpå ringer telefon, og det er en rørt og stolt bestemor med tårer øynene i andre enden. Hun hadde også fått nattamelding, men der hadde den lille rampen skrevet «god natt, gla i dæ!»... 


"Mamma, hva om det blir brann her?"

«Mamma, hva om det tar fyr i huset vårt når vi sover?» 


(Bilde er lånt fra google!) 

Også barna blir preget av brannen i Lærdal, av den fryktelige tragedien som har rammet så alt for mange. 

«Jeg er redd mamma, for hva om det hender oss! Huset vårt står veldig nært de andre sitt!»

Så hvordan skal jeg som mamma berolige disse små skattene mine, hvordan skal jeg trygge dem så de fortsatt kan leke bekymringsløst rundt? 

For jeg er redd selv, hva om dette faktisk hender meg? Det skal så utrolig lite til, et lite lys, en dårlig sikring, en skadet ledning, en gnist fra ovnen. Vil jeg klare å redde dem ut, vil jeg klare å varsle de andre i tide? Vil jeg i det hele tatt komme meg ut? 

Etter nyhetene kom tok jeg en runde gjennom leiligheten vår, jeg sjekket brannvarslerne, jeg sjekket at det ikke var fyrstikk innen barns rekkevidde, jeg flyttet unna det som sto for nært vedovnen. Og jeg tenkte så bra at vi med jevne mellomrom sjekker ledninger for brudd. Jeg tenkte så bra at vi har det elektriske i huset i orden, og så bra at vi aldri går fra stearinlys når de brenner. Jeg tenkte at så bra vi har plassert brannslokningsapparatet på en god plass, selv om det ikke ser bra ut. Jeg tenkte at det var en god vane at vi trekker ut kontakter og ladere fra stikkontaktene, og at vi alltid bruker de som hører til det som skal lades.Jeg tenkte at vi er flinke som passer på hvordan pærer vi bruker i lampene og jeg tenkte at det var godt gjort av oss å slå av alle julelys når vi sov. Og jeg tar alltid en ekstra runde før vi legger oss å sjekker at komfyr er av og at ingen ting dekker til varmekilder. Jeg tenkte så bra at jeg har snakket med barna mine om hva vi skal gjøre om det blir brann, hvem vi skal varsle og hvordan vi skal oppføre oss. 



Jeg har snakket om hvor farlig røyken kan være, og at den er tykkest oppe i taket, og at hvis det er mye må vi krype. Jeg har fortalt at åpne vindu og dører gjør at flammene blir sterkere og jeg har snakket om hvor viktig det er at de aldri rører brannslokningsapparatet uten at det er en nød situasjon. Jeg har latt dem få høre brannvarsleren, slik at de ikke skal bli så alt for redd når den hyler og jeg har forklart at det viktigste er at vi kommer oss ut, selv om både klær og Blåbamsen blir igjen inne. Jeg har lært dem nødnummeret og jeg har forklart hva som hender om de misbruker det. Vi har snakket om hva de skal si, og hva som er adressen vår. Jeg har lært dem at ild er trygt om du behandler det riktig, men farlig når du ikke passer på. Jeg har lært dem de viktige ordene "REDDE, VARSLE, SLOKKE."

Så får jeg bare håpe at alt det som vi har snakket om aldri vil bli bruk for!

Og til slutt tenkte jeg at selv om jeg virker overbeskyttende for disse tingene, så er det verd det. For om den ene lille tingen jeg gjør kan forhindre at det blir brann, så kan resten av verden tenke hva de vil om meg. Det er viktigere at jeg kan si til mine barn at vi har gjort alt vi kan for at vi skal være så trygge som mulig, slik at de kan sove godt om natten. 

Mine tanker går til alle disse menneskene som har mistet sine hjem, som har vært gjennom en fryktelig katastrofe og som nå må bygge opp livene sine på nytt. Og jeg beundrer dem for at det gikk så bra, for det er alle de unike menneskene som handlet rett som gjorde at ingen menneskeliv gikk tapt. Og selv om det er trist og vondt med alt de mistet, så er de viktigste at ingen gikk bort. 

#brann #forebygging #foreldre #oppdragelse #mammablogg #redsel #øvelse #læring #samfunn #barn #frykt #følelser #hus #hjem #redning #husbrann #stearinlys 

Gravide har ikke lov å klage!

«Hvorfor er det så mye klaging fra gravide over hvor fælt dem har det? Leser utrolig mange statuser der gravide klager! Synes dem heller skal glede seg over alt det spennende som hender...?»

(Jeg har fått tillatelse fra den som skrev dette til å bruke ordene, og jeg har skrevet det om fra dialekt til bokmål. Personen mener heller ikke at all klaging er feil, men overdervet mye av den siden det overskygger faktumet at du faktisk skal få noe så fantastisk som et barn. Jeg velger å vinkle til at all klaging er galt i mitt innlegg, fordi jeg litt for ofte får høre at ingen får lov å klage og at det er  usmakelig. Personangrep er ikke lov i mitt kommentarfelt, og vil bli slettet om jeg synes det er rettet mot den som har startet denne diskusjonen. )

Kyss meg en vis plass, når jeg var gravid fant jeg ikke mye glede med å konstant henge over toalettet, uansett hvor mye jeg prøvde å fokusere på hva som ville komme når jeg var ferdig med mishandlingen. Ja du hørte meg rett, å være gravid var for meg mishandling, med konstant kvalme og oppkast. Bare jeg tenkte på mat vrengte magen seg, og jeg måtte vagge meg til nærmeste toalett, søppelbøtte for å unngå ekstraarbeid i etterkant. Om du har vært gjennom en real runde med matforgiftning er du inne på hvordan det er, men i dette tilfelle gikk det ikke over etter noen dager. Nei det fortsatte i rundt 9mnd. Det var jo selvfølgelig litt spennende å observere hvordan de ulike matsortene så ut når de kom i retur, men jeg kunne altså klart meg uten den studien. 

Og for å gjøre det hele litt mer spennende var kroppen så fylt av hormoner at jeg i det ene sekundet kunne være strålende fornøyd, til å være sikker på at hele verden hatet meg i det neste. 

Jeg koset meg også med vann i kroppen, og krampene i bena som vekket meg hver natt var jo en fin øvelse til mitt liv som mamma. 

Og når termin nærmet seg kunne jeg jo fryde meg med en kropp som følte seg stappet, og som la sin flid i å øve på fødsel. Kynnere dag og natt som gjorde at jeg nesten ramlet i gulvet av ubehag. 

Du tenker kanskje at ja, men du valgte jo dette selv?! Men før jeg fikk mitt første barn fikk jeg fremstilt et bilde av at det var så fantastisk å være gravid, det var den beste tiden i livet og jeg kom til å stråle av glede. En fremstilling som dessverre bare omhandler en liten brøkdel av kvinner. Ingen sa noe om hvor tøft følelsesmessig jeg kunne få det, ingen sa noe om smerter og ingen sa noe om at jeg kunne spy hele svangerskapet, ikke bare de tre første månedene. 

Nå tenker du kanskje at barna mine vil få alvorlige traumer fordi de leser at mammaen ikke taklet å være gravid, men når jeg kjenner etter har jeg ingen problemer med at min egen mor fortalte meg sannheten om hennes svangerskap. Jeg forstår henne faktisk veldig godt, og føler på ingen måte at jeg er mindre ønsket selv om hun hadde det vanskelig. Og jeg er faktisk veldig glad for at hun valgte å være ærlig, slik at jeg fikk et mer realistisk bilde av hva jeg skulle gjennom den gangen for åtte år siden, da jeg hang over toalettskålen og hadde mest lyst å synke ned i bakken. 

Når det kommer til om folk har lov å klage eller ikke så har jeg den oppfatningen at folk kan gjøre hva de vil. Jeg vet hvor jævlig det kan være, og når folk spurte hvordan jeg hadde det svarte jeg som sant var, grusomt! 

Dette gjør meg ikke mindre glad i mine barn om du tror det, jeg er garantert like glad i dem som alle andre. Jeg elsker dem like høyt, for jeg har tross alt gitt dem ni måneder av mitt liv der jeg ble redusert til en sengeliggende hvalross, uten evne til å fungere som mor, kjærest eller arbeidstaker. 

Så kjære deg, om du har problemer med at noen klager mye, ikke les hva de skriver! De gjør det mest sannsynlig fordi de trenger omtanke og støtte, for uansett hvordan du vrir og vender på det så er det en prøvelse for kroppen å bære frem barn. 

Og om du synes det blir mye negativt skader det jo ikke å si noen hyggelige ord til den det gjelder, kanskje ordene er det som gjør at de faktisk klarer å se opp av toalettskålen en liten stund. 

Og hvorfor skal det liksom være så galt å klage på svangerskap, når man kan klage på bilen, på jobben, på maten og på livet generelt. Er ikke klaging en helt normal del av det å leve? Vi har gode og dårlige dager, og det ville være løgn og alltid fremstille et bilde der alle er lykkelige til enhver tid. 

Så neste gang du ser en gravid klage, gi henne noen oppmuntrende ord eller send henne til meg så jeg kan gjøre det. For jeg synes det er helt greit å klage, ja takk til virkeligheten og nei takk til fasadebygging. 

Men selvfølgelig, jeg kan forstå at 4-5 klage statuser iløpet av en dag kan få enhver til å irritere seg, men du har jo da valget å ikke lese dem?!

Selvfølgelig kan du også henge med hode når du er gravid! 

Ps. Jeg var ikke en av dem som klaget på facebook da jeg var gravid, så jeg føler meg ikke truffet av statusen. Men gudene skal vite at jeg hadde god grunn til å klage, for jeg hadde det ikke bra. Og selv om jeg fikk verdens fine barn ut av prøvelsen, så var det ikke like lett å se det når jeg lå der helt ubrukelig.

#mammablogg #graviditet #svangerskap #svangerskapskvalme #svangerskapsplager #kvalme #barn #baby #foreldre #irritasjon #facebook #mamma #bakfasaden #følelser 


Advarsel, klaging! (jada, igjen!)

Å hjelpe meg, nå hender det igjen. Nesen tetter seg med noe ubestemmelig gugge, noe med mistenksom farge. Halsen fylles av kaktuspigger som overhode ikke synes noe om maten jeg prøver å få ned gjennom den, og bankingen i hode når nye høyder. Og for å gjøre det hele litt mer underholdene verker kroppen litt i overkant av hva jeg vanligvis tåler, eller så er det bare at grensen for hva jeg takler har flyttet seg. (En tier på det siste alternativet!) 

 

Når jeg blir syk får jeg manneinfluensa, jeg blir som en krøpling uten evne til å tenke eller ta vare på seg selv. Men ikke før jeg har ignorert alle symptomer noen dager, i et håp om at det bare er pollenallergi mitt på vinteren. (Hvem vet, det kan da blomstre litt selv når vi har mellom 10-15 minus hver dag!?) Og som du kanskje forstår klager jeg helt forferdelig mye, faktisk så mye at ungene påstå at mamma «kjenner litt god etter!». Snakk om oppførsel, der slektes de på fedrene. (Helt sant, jeg bruker da aldri å si til min bedre halvdel at ha kjenner godt etter, helt sant!) 

 

At jeg må fungere som mor samtidig som jeg er syk er heller  vanskelig, og alle mine intensjoner om å være en konsekvent men rettferdig mor blåses bort som små støvkorn i sommervinden. Jeg glemmer alt som heter regler, og blir ufattelig svak for smisk og smiger. Så når den lille ser på meg med store øyne og et veldig søtt smil, og spør om å få se på tv sier jeg ja med det samme. (At det frister med litt rolige barn som er opptatt av TVen kan jo være litt av grunnen.) Og når eldstemann tilbyr seg å lage mat til den minste, og spør på sitt peneste vis om han kan få nugatti er det jo klart at jeg svarer ja uten å tenke meg om. 

 

Men om ikke annet kan jeg se frem til en dag med fri i morgen, med hårklipp og en tur innom nåledamen så jeg slipper å ha vondt i helgen. (Så får jeg bare ignorere det faktum om at jeg er rimelig redusert i skrivende stund, for ikke snakk om at jeg ofrer en dag med avspasering på å ligge halvdød på sofaen med tidenes største medfølelse for meg selv!) 

 

Jeg krysser bare fingrene for at termostaten lar seg justere av noen piller iløpet av morgendagen, så skal jeg vel klare det meste. Alt fra å løse verdensproblemer med barna til å nyte litt fantastisk egentid. Ja også kommer svigermor på besøk, å jeg er ganske sikker på at hun sikkert lager oss middag om jeg spør veldig pent! 

 


(Bilde har ingen ting med teksten å gjøre, men det var det første jeg fant da jeg skulle finne et som passet! Så du får ta til takke med det, skal gjøre mitt beste å legge ut et bedre i morgen!) 

 

#mammablogg #helse #manneinfluensa #skitsnakk #klage 

Selvfølgelig eier du ditt barn!

 Selvfølgelig har jeg forståelse for at du ikke kan gå ut med ungen din når den skal overleveres til eksen og nyfruen, det sier seg vel selv at dine egoistiske behov og svekkede følelser skal gå foran den lille ungen som står der med tårer i øynene midt i en dragkamp mellom de to menneskene som er viktigst i livet. Skal vi liksom bry oss om barnas behov?! 

 Og så klart er det greit at du nekter barnet ditt å dra i bursdag til bestemor, fordi det er pappaens mamma som fyller år, og din tid å være sammen med barnet. Skal du liksom ta hensyn til at barnet fortsatt lever med to familier og er like glad i dere alle? Hørt sånn, det er jo helt uholdbart. 

 Og selvfølgelig forstår en treåring at siden noen ord er skrevet på et papir så får det ikke lov å være mer en nøyaktig en dag i uken og annen hver helg hos pappa eller mamma, og ikke en time mer. For det er jo mamma eller pappa som eier barnet mest. Skal vi liksom se på et barn som et selvstendig individ, istedenfor en ting du kan kaste mellom deg og din eks. Skal du liksom bry deg om at barnet savner den andre, som ikke er der sammen med dere? Uaktuelt, for det er jo mor og far som skal prioriteres. 

 Så klart er det greit at du bruker trusler mot din eks, hva så om det går ut over barnet som sitter i trappen og tyvlytter. Alle trenger vel å få høre at mamma skal nekte pappa å se dem resten av livet. Pyttsann, såpas må man da tåle selv når man er fem år og veldig usikker fordi man plutselig har fått to hjem og to ukjente voksne som bare krangler rundt seg. 

 Og det er vel en selvfølge at barnet ikke kan ta tingene sine med til mamma, tenk om mamma tyvlåner det nye spillet og koser seg med den en times tid etter leggetid. Og selvfølgelig skal du ikke la barnet ditt få ha de gode, varme og behagelige klærne på når det skal dra til den andre, det er jo dine klær. Hvem bryr seg vel om at det er barnet ditt som bruker dem, det er jo dine penger som er brukt. Det er jo helt klart at du har retten på din side i det du gjør, skal du liksom sette barnet før dine egne umodne og barnslige tanker?

 Og det er jo klart at du skal loppe den andre for maksimalt med penger, for du blir jo så sliten av å ha barnet lamme deg hele tiden. Skal du liksom la far ha barnet mer, slik at du får avlastning og hvile? Det ville jo være å tape, ikke sant? For her er det jo snakk om en kamp, en konkurranse som må vinnes på død og liv. 

 Tenk at et barn kan ønske seg foreldre som snakker sammen, som samarbeide og som kan være i samme rom uten å gå løs på hverandre. Noe så urealistisk liksom, og unødvendig. Hva skal liksom skape drama i hverdagen om du skal være enig med det menneske du laget et barn sammen med?

 Så kan jeg jo spørre til slutt, skal det virkelig være slik? Skal vi virkelig være så firkantet at vi nekter å se mer en vår egen nese, skal vi virkelig aldri bite tennene sammen og ofre noe for våre barn, skal vi virkelig eie dem med hund og hår? Og i de fleste tilfeller er begge foreldrene helt normale mennesker som begge kan delta i oppdragelsen av et barn, selv om de ikke passer sammen. Det handler om å sette barnet før seg selv, for til syvende og sist er det det saken handler om. I det sekundet du velger å bli forelder så skal du faktisk vie livet ditt til å ta vare på dette uskyldige og nye mennesket, og gi det en god og omsorgsfull start slik at det kan være rustet til å takle utfordringene senere i livet. 

 

 #mammablogg #barnefordeling #samfunn #oppvekst #oppdragelse #mamma #pappa #barn #følelser #oppdragelse #ekskjæreste #samlivsbrudd #sjalusi #bitterhet  

 

"Her er sjekkelisten for hva lite søvn kan føre til" (Særlig...)

Etter fire år uten spesielt god og regelmessig nattesøvn bør jeg vel strengt tatt vite bedre enn å trykke meg inn på en artikkel som heter ?Her er sjekkelisten for hva lite søvn kan føre til!? 

Så nå sitter jeg her og funderer over punktene på listen, og bekymrer meg for min egen helse. Tror nesten at jeg egentlig er død, om alt stemmer. Mistenker nesten at punktene er til for å skremme livskiten av en stakkars småtrøtt mamma, eller pappa for den saks skyld.  

- Risikoen for overvekt øker. Sover man lite blir man fortere sulten, og får mer lyst på junk rett  og slett. 

Okei, dette får jeg virkelig ikke til å stemme, for i mitt tilfelle er det heller motsatt. Mulig det er en stavefeil, eller bare litt alminnelig skremselspropaganda. 

- Større fare for at man er innblandet i en ulykke.

Joda, denne stemmer ganske bra. Fredagen på jobb skadet jeg meg stygt på et papir, et realt papirkutt på tommelen var ikke helt med i beregningen den dagen. Så ser den med ulykker, hadde helt sikkert unngått dette om jeg sov mer natten i forveien. 

- Man ser mer sliten ut.

Tja, er litt usikker. Sist jeg sov over 12timer så jeg ut som et troll som hadde ligget i vinterdvale noen år. OG da så jeg faktisk mer sliten ut en jeg vanligvis gjør. Og i grunnen er det vel aktivitetsnivået som gjør meg sliten når jeg går litt grundig inn på livet mitt.  

- Større risiko for å pådra seg en forkjølelse

Har vansker for å se hvordan i alle dager jeg skal klare å bli mer forkjølet enn det som er realiteten i dag, for etter at jeg fikk unger har vi pådratt oss hver eneste lille bakterie som har flakset forbi oss. Og med bare en unge sov jeg helt klart så mye som er anbefalt og litt til. Så dette må kanskje være mennesker uten barn, som ikke har brukt opp uflakskvoten sin fra før! 

- Hjernevevet ødelegges

Å herregud, nå fikk jeg panikk her. Er dette grunnen til at jeg satte melkepakken i kjøkkenskapet og smøret i fryseren? (Det kan da umulig ha noe med at jeg gjorde slike ting lenge før jeg reduserte nattesøvn til et minimalt nivå inkludert hyppige oppvåkninger. Jeg drømte sikkert bare at jeg tømte melk i sukkerboksen istedenfor forkostblandingen en gang for veldig mange år siden!) 

 - Større sjanse for å bli følelsesmessig påvirket. 

Litt usikker på om jeg skal le eller gråte, så dette punktet ser ut til å stemme. Men om ikke annet er jeg blitt litt mer følsom enn før, og er ifølge min bedre halvdel et steg nærmere en kvinnelig oppførsel, til tross for min tendens til å rulle over på siden og snorke i vei.  

- Mindre fokus og får problemer med å konsentrere seg. 

Takk og pris for søvnproblemene, uten dem ville jeg vært en superkvinne uten sidestykke og sikkert endt opp på et eller annet forskningsinstitutt for å sjekke ut min fabelaktige hjerne. Så jeg skal klare meg fint med noen små facebook pauser når jeg egentlig skal vaske leiligheten på grunn av dårlig konsentrasjon om det som egentlig skal gjøres!

Jeg var jo helt sikker på at det var enden på listen, men det viste seg altså at dette var det som kunne hende etter kort tid med dårlig søvnkvalitet, for det kommer faktisk flere punkter på listen! 

- Sjangsen for slag er fem ganger større. 

Regner med at de sikter til slag fra andre rundt meg, ettersom humoren min blir hyserisk morsom hver gang jeg sover for lite. Når jeg tenker meg om blir jeg også ganske irriterende når jeg er trøtt, og prøver å få de rundt meg til å ha det på samme måte. Flaks at jeg er snar å springe?

 - Risikoen for å få en del krefttyper øker.

Bekymringsverdig, må vurdere å slutte med alle e-stoffene og de andre ulumskhetene jeg får i meg. For ikke snakke om den ekstreme solingen jeg driver med de to månedene med sommer vi har her i nord! 

- Sjangsen for å få diabetes blir større. 

Fantastisk, det betyr at jeg også må slutte å drikke min høyst nødvendige colaboks hver dag. Kommer ikke til å overleve, og hva skal jeg liksom gjøre hver gang jeg forvandles til et hormonmonster en gang i måneden? Skal jeg liksom være sukkersyk i tilegg til grinete? (Tok du den, sukkersyk!) 

 - Risikoen for å få hjertelidelser øker. 

Må si meg enig med denne, for så sur som jeg blir når jeg med et uhell treffer et bordbein eller en vegg når jeg skal bevege meg rundt i svarte mørket om natten, er sikkert pulsen og blodtrykket på grensen til overlevelig. Og dette er bare småting i forhold til de gangene jeg kjenner hjerte gråte når barnet mitt ikke får sove av smerter.  

- Antallet spermier reduseres

Ehh, sist jeg sjekket produserte ikke kroppen min den typen ting. Men for all del, kanskje det forhindrer flere barn med det første og reduserer risikoen for enda mindre søvn?!  

- Faren for å dø øker. 

Det gjør den også når jeg går ute i mørke, når jeg kjører bil og når jeg står på kanten av et stup med bind for øynene. Så du kan vel si at søvnmangel ikke er alene om å øke den sjangsen! 

 Så jeg må altså med andre ord være et supermenneske, eller så er muligens søvnmangel ikke så dramatisk som side2 vil ha det til.  Om du ikke er som meg og hopper over store deler av teksten i artikkelen, kan du gå inn her å lese resten av de kloke ordene som sikkert står der:

 http://www.side2.no/helse/article3738245.ece

 


Fra den tiden jeg sov minst 8timer i døgnet, alle bilturer og stort sett bestandig jeg hadde muligheten. 

Kanskje de neste gang kan skrive noen velformulerte ord om hvordan du kan takle søvnmangel på best mulig måte når du faktisk ikke har mulighet til å gjøre noe med saken, slik at jeg og sikkert en håndfull andre personer får noen gode tips for å få hverdagen til å fungere bedre. 

 

#mammablogg #søvn #søvnråd #søvntips #forskning #barn #søvnproblemer #foreldrerollen #humor #ironi #samfunn #tips #råd #media #artikkel #helse #sykdom #bekymring #familie #søvnkvalitet #tull og #tøys 

Når mamma skal spise!

De få gangene jeg gjør et forsøk på å spise utenom våre faste måltider blir jeg omringet av mine barn, det er nesten magisk og jeg mistenker at jeg i kombinasjon med mat blir en barnemagnet. 

Ungene kan være hvor som helst i leiligheten, men i det samme jeg tar en tygge av maten samler de seg rundt meg, med store runde øyne og smil som kan smelte selv det kaldeste hjerte. 

Av en eller annen grunn blir de alltid sultne når jeg spiser, og det til tross for at det bare er kort tide siden de gikk fra matbordet. Og jeg kan også spise den samme maten, men når den ligger på mitt fat er den mye mer spennende enn på andres. 

Som regel er det alltid minstemann som spør først: ?Snille gamle mammaen min, kan æ få smake?! Væææær så snill!? Og om jeg skulle falle for fristelsen å gi han en tygge, som jeg som regel gjør kommer eldstemann og sier ?Får æ å smake, sia lillebror fikk?!? Og jeg må bare gi fra meg tygge nr to, for hvem vil vel være en urettfredig mamma over noen munnfuller med mat? 

Men som regel vil de smake litt til, og litt til helt til jeg blir lei og jager dem av gårde med beskjed om at mamma vil spise maten sin i fred, for nå er hun veldig sulten. Og om de ikke hører etter spiser jeg like greit dem også! Mulig den siste biten ikke er spesielt pedagogisk riktig, men satser på at jeg har lært dem såpas mye at de kan takle litt tull og tøys, også når jeg sitter å skuler bak et matfat. 

Jeg er ikke spesielt bekymret for dette, selv om jeg savner å spise maten min i fred, for de gjør det aldri med noen andre enn meg. Så dårlig oppdragelse er det altså ikke, men heller den magneten jeg snakket om. At de vet at mammaen er ganske svak for søte små barn som bruker sin fineste stemme til å spørre pent kan også være litt av sakens kjerne, i alle fall når det kommer til hvorfor jeg aldri får spise for meg selv. 



Så moralen er at jeg får spise samtidig som dem, eventulet bytte fat under middagen. Så slipper jeg kanskje små hender som prøver å stjele brokkolien min når jeg ser bort noen sekunder. 

 

#mammablogg #mat #barn #moralen #familielivet #mamma #mammarollen #trollunger #oppdragelse #pedagogisk #humor #matro 

Fordelen med å reise uten barn!

Det er ikke så alt for lett å skulle dra noen plass uten barna, selv om jeg alltid sier at det er en drøm og nesten mitt høyeste ønske, sånn etter å være frisk, sove og få hushjelp. Så jeg skal nå lage en liste over fordeler som gjør at jeg gruer meg litt mindre. (Jada, jeg velger det selv og vet godt at barna vil ha det strålende når jeg er borte, men mammahjerte nekter å skru seg av!) 

- Jeg kan gå rolig med koffert, avisen under armen og en fancy kaffe i hånden.

- Jeg må ikke beregne å holde et gråtende barn en hel time når vi står i kø for å sjekke inn på flyplassen.

- Jeg vil ha god plass i kofferten, og antakeligvis problemer med å fylle den. Ingen barneklær som stjeler plass, og helt klart en mulighet til å ta med minst fem ekstra par sko, og fortsatt ha mulighet å shoppe når jeg er borte. (Til og med uten å ha overlast på vei hjem!) 

- Jeg vil kunne sove på flyet med god samvittighet, om du ser bort ifra bekymringen om at jeg snorker, eller snakker i søvne. 

- Jeg kan sitte med vinduet når vi flyr!!!(WEEEEE!!!) 

- Jeg kan gå i høye hæler, ha på lyse klær og ordne håret. (Okei, bare ordne håret da, resten bruker jeg som regel å ikke fikse uansett om jeg har barn sammen med meg, eller ikke!) 

- Jeg kan spise mat når jeg er sulten, og jeg kan spise den maten jeg har lyst å spise!

- Jeg kan drikke en øl til forkost, selv om jeg vanligvis aldri drikker det. Men muligheten er altså der. 

- Jeg kan prate ustanselig i telefon, jeg kan sitte ubegrenset på nett og jeg kan lese en god bok uten en følelse av å overse to stykk gutter. (Okei, litt overdrevet siden jeg også skal være sosial når jeg reiser, men igjen så har jeg altså muligheten.) 

- Jeg kan gå på do i fred, uten selskap eller panisk banking på døren og aller minst uten skremmende stillhet utenfor døren, som neste alltid betyr fare.

- Ja også kan jeg kose meg når jeg ser andre mødre springe rundt i vill panikk med unger som springer i alle retninger. Og jeg kan sende noen medfølende smil til de med babyen som gråter på flyet og jeg kan nikke til pappen som bærer på den illsinte tassen som overhode ikke vil vente på noe sikkerhetskontroll. 

- Og ikke minst kan jeg kjenne hvor mye jeg savner barna mine, og glede meg til jeg kan komme meg hjem igjen til dem. 

Som du kanskje forstår skal vi snart ut å reise, helt uten barn. Og jeg må si at jeg faktisk føler meg som en uskikkelig tenåring som sier hun skal sove hos en venninne og heller er på fest hele natten. Det er nesten så jeg ringer mamma å spør om lov, for hundrede gang. Og når jeg leter over alt etter tekster som forteller meg at jeg overhode ikke er en dårlig mor som drar bort noen dager for å samle krefter og nyte tilværelsen sammen med kjæresten, finner jeg ut at jeg egentlig bare kan kaste den dårlige samvittigheten ut vinduet! Jeg vet jo at barna har det kjempefint, at turen koster oss veldig lite og at det ikke er snakk om mer en fire dager! Men prøv å fortell det til mammahjerte!

Og med det samme vi går ut døren uten barna, så går vi inn i rollen som han og henne, ikke mamma og pappa. Så skal jeg gjøre mitt beste når det kommer til å sove mye, nyte livet og faktisk bare kjenne på at vi lever. (For ifølge ganske mange lever man ikke når man har barn. I alle fall det jeg fikk forståelse for etter at jeg kom med min lille beretning om den saken!)



Ps. Vi skal forville oss til storbyen, altså Oslo. Og som vi alle vet så er nordlændiger noen snodige skruer, så det kan bli spennende. Heldigvis har vi invitert oss på besøk til en kompis og fruen, som har litt søringerfaring siden de har utvandret fra det kalde nord. 

Trassalderen og Jesper Juul.

Av en eller annen grunn passer trassalderen veldig godt når jeg leser teksten denne mannen har skrevet. Jeg kjenner at jeg blir automatisk vanskelig, av den enkle grunn at det som skrives ikke fungerer i praksis. Han er sikkert en flott mann og han har mange gode poeng, jeg ønsker ikke å kritisere han, men jeg må innrømme at jeg ikke er like enig bestandig.

 

I teorien er det han skriver veldig rett og logisk, det høres nesten litt magisk ut og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne snakke min særdeles selvstendige treåring fra et eller annet påfunn han har i det samme sekundet vi må gå ut døren. 

 

Jeg er enig i en god del av det mannen skriver, og jeg vet at barnet mitt ikke trasser for å irritere på seg foreldrene. Han gjør ikke dette for å være vanskelig og han gjør det ikke bevisst. Men når det kommer til forslagene om hvordan jeg skal reagere bommer han kraftig. 

 

For en stund siden var vi på butikken, og jeg testet den såkalte pedagogisk riktige metoden. Minstemann ville ha en leke, minstemann kunne ikke få leken, mamma forklarte at den leken kan du ikke få, men jeg forstår at du ønsker deg den og at det er vondt å ikke få den. Minstemann setter i et hyl uten sidestykke, mamma sier igjen sine ord på en rolig og grei måte. Minstemann hyler enda mer og holder seg for ørene, mamma fortsetter handlingen, minstemann slenger seg ned på gulvet og øker lyden enda noen desibel, mamma merker at hele butikken ser på henne med store øyne. Minstemann fortsetter utfoldingen av egen selvstendighet, mamma tar ungen under armen og tramper ut av butikken, uten varer, uten å i det hele tatt gidde å tenke på at det er pedagogisk feil å gi beskjed til treåringen at han ikke får være med på butikken når han nekter å gjøre som han skal, og at han har med å høre etter neste gang.

 

Vel hjemme evaluerte jeg episoden og kom frem til at neste gang blir det en advarsel, så rett i bilen å hjem. Ikke noe mer snakk, ikke noe mer babbel om følelser og annet tull som uansett ikke høres i hylene fra den illsinte lille gutten. For min erfaring er at jo mer jeg snakker, jo mer hyler ungen. 

 

Så får han heller utfolde sin egen selvstendighet når det kommer til å dra i barnehagen i nattbukse, bruke den største skinnluen på den varmeste dagen i året, ha klærne på vrangen eller tisse i potten istedenfor i do. 

 

For selv om det høres fint ut kan ikke barn snakkes til ro bestandig, og da har jammen meg mamma også lov til å trasse, eller utvikle sin egen selvstendighet som det så fint heter! 

 

Så kan bare alle andre smartinger som mener jeg gjør feil komme innom her en morgen etter tre timer søvn og hjelpe til, så skal jeg helt sikkert klare å snakke rolig og behersket når jeg finner doen overfylt av dopapir og lekebiler, en hel melpakke utover stuegulvet, forklare rolig at du må ha klær på når du går ut og smile strålende når jeg egentlig vil grine fordi jeg er sliten og tørtt.

 

«Det beste foreldrene kan gjøre er å se vennlig på barnet,si «flott!», snu seg og gå ut av rommet. På vei ut kan man snu seg og si: «Bare si fra om du trenger litt hjelp». Med en stående invitasjon som denne kan barnet be om hjelp uten å føle seg ydmyket.Hvis de voksne faktisk ikke har tid til å vente de få minuttene ekstra, kan de sette seg på huk foran barnet ogsi: «Jeg vet godt at du helst vil gjøre dette selv, men akkurat nå har jeg det travelt, så jeg vil gjerne gjøre det for deg, hvis det er i orden?»De fleste barn svarer hyggelig på de hyggelige spørsmålene.»

(Utrag av tekst som står på dagbladet.no)

 

Det her er vel ikke helt realistisk, sånn i den ekte verden? De fleste barn jeg har møtt svarer ikke hyggelig på hyggelige spørsmål når de er trøtte og vil gjøre selv, de hyler alt de makter og kaster støvelen i hode på deg!

 

Til slutt vil jeg bare legge til at dette ikke er et angrep på Jesper Juul, men jeg er desverre enda i selvstendighetsalderen og velger å rope å skrike uansett hvor hyggelig han prøver å være. Spesielt når han gir meg dårlg samvittighet fordi jeg ikke er en mamma som alltid smiler og er fornøyd, som alltid snakker rolig og bestandig har tid til å la barna gjøre som de selv ønsker.

 

Men om ikke annet er jeg flink å fortelle guttene mine at de er flinke, gode og at jeg elsker dem, så jeg er ganske sikker på at de vil vokse opp til selvstendige individer selv om jeg tvinger på dem klær før vi går ut i 15minus om morgenen, eller at jeg ber dem om å oppføre seg når jeg tramper ut av butikken. 

 


(20grader ute, og minstemann har vinterjakke og skinnlue på seg, etter eget valg selvfølgelig. )

 

#mammablogg #barneoppdragelse #oppdragelse #trassalder #selvstendighetsalder #barn #forelder #terapi 

 

Hvordan oppbevare Lego instrukser!

Om du har barn som leker med Lego/Duplo, er dette et # DIY tips til deg eller et "gjør det selv tips" for de som liker norsk best. (Når jeg tenker meg om er dette også et innlegg for deg om du bygger med lego, ikke bare for barn! ) 

Etter en episode der jeg skulle bygge opp noen av barnas tidligere Lego prosjekter opplevde jeg at en halv side i et av instruksjonsheftene var revet vekk, noe som resulterte i hyl og skrik på minstemann i familien, og en litt grinete mamma. Jeg ble rimelig frustrert siden jeg i forkant hadde letet som en gal etter byggeheftet, siden det er litt av sjarmen med Lego.

Så jeg tok saken i egne hender, og fant frem lamineringsmaskin og saks. Nå skulle alle heftene ordnes slik at vi unngår katastrofer i fremtiden. 

Det du trenger er: 

- Lamineringsmaskin

- Plastlommer til lamineringsmaskinen

- Legohefter, og helst hefter som inneholder alle sidene. 

- Hullmaskin

- Saks

- Perm eller sterk tråd. 

- En ledig bordplate og god tid. 



Om du ikke skulle ha en slik maskin, så kan jeg informere at den kan kjøpes for 200-300 kroner, og den jeg bruker fant jeg på biltema. Et innkjøp som virkelig har vært til god hjelp i huset vårt.

Finn frem alle heftene, finn en ledig bordplate og sett i gang med arbeidet. Det første du gjør er å klippe til heftene, så legger du dem inn i plastlommene som må kjøpes til lamineringsmaskinen. 



Når du har laminert arkene og de er blitt avkjølt klipper du til slik at de blir like store. Klipp litt utenfor selve instruksjon for best resultat. Så sorterer du alt etter rekkefølgen og finner frem hullmaskinen.  



Når du har tatt hull i arkene legger du dem i en perm, og om du ikke skulle ha dette kan du bruke en tråd. La den være litt løs slik at du kan bla med arkene. 



Et siste tips er å merke alle de ulike arkene i hver instruksjon med tall, i tilfelle de små river alt ut av permen. Da er det lett å finne frem til rett plass, siden du bare følger tallet som står på arkene. Jeg brukte en vannfast tusj som egentlig skal brukes til merking av klær. Men man tar det man har!

Lykke til, og del gjerne innlegget videre. 

Et forsøk på kinobesøk.

Så skulle vi endelig få til et kinobesøk, en romantisk stund bare jeg og min bedre halvdel. (Eller, romantisk er det vel ikke når jeg er inkludert, men vi skulle altså gjøre en par aktivitet, sammen.) Vi ankom kinoen en god stund før filmen skulle starte, faktisk en hel time før. Her skulle altså ingen ting av opplevelsen gå til spille for det var jo tross alt over fire år siden sist vi var på disse traktene, lenge før minstemann meldte sin tilstedeværelse. Vanligvis bruker vi jo å ligge i hver vår ende av sofaen når vi har avlastning, men denne gangen skulle vi faktisk bruke tiden til sosiale aktiviteter.  Siden vi var så heldige å få kinobilletter sist jul, fant vi ut at det var på høy tid å bruke disse, så da fant jeg ut at jeg like godt kunne slå på stortrommen å kjøpe en enorm pakke popkorn, en pakke baconsnaks og cola. Jeg tok ingen sjanser, for her skulle jeg spise meg kvalm. (Minnes at det var ganske obligatorisk når jeg var yngre, og gikk på kino hver gang det kom en film jeg ønsket å se.)

Vi var selvfølgelig de første inn i kinosalen, og jeg kunne konstantere at vi nå er blitt de litt teite voksne. Kjempegreier, ble nesten litt stolt av tanken. Bare vent til guttene blir så store at de blir flau av oss! Jeg la også merke til at alle som skulle sitte ytterst kom først, slik at de som skulle lenger inn på raden måtte gå forbi oss. Det er egentlig ganske fascinerende, for det er jo vi som sitter ytterst som kjøper billetter sist, såfremt folk ikke har angst for å sitte midt inne i en folkemengde og heller vil sitte ytterst. Heldigvis har nykinoen (som egentlig er blitt litt gammel, bare at jeg ikke har vært der så ofte) seter som er plassert slik at folk kan gå forbi, uten at alle må røyse seg slik det var før i tiden. De er også plassert slik at vi som sitter ytterst ser skjermen like bra som de i midten. 

Jeg var strålende fornøyd, stappet i meg popkorn og hadde god underholdning i reklamene før filmen skulle starte. Jeg nøyt hvert sekund, og ikke engang div ymse kroppslukter til folk som gikk forbi fikk meg i dårligere humør. (Tipper at den del av dem var i rimelig festlig lag dagen før, og hadde glemt å dusje etterpå!) 

Så startet filmen, og jeg kjente telefon ringe?.(Lyden var heldigvis av, så det var ikke så alt for flaut!) Etter litt panikkskriving under jakken fikk jeg sendt melding om at vi var på kino, og spørsmål om hva som var galt. (Noe er som regel det når hun ringer sent på kvelden.) Minstemann var blitt syk? 

Jeg måtte le litt, for det skulle da ikke være teknisk mulig at vi har slik uflaks. Å gråte ville tatt seg veldig dårlig ut når vi satt å så på en komedie. 

Vi fikk hentet minstemann, som var kjempetett og hadde kastet opp flere ganger før vi kom oss hjem. Stakkars lille gutten som har vært syk hele julen, som ikke har fått prøve skiene eller den radiostyrte bilen sin ute. Får så vondt av han, for selv om han er tapper og sier at det går bra, vet jeg at det er vanskelig å ikke få være ute å gjøre det samme som alle andre barn. 

Resten av natten ble lang, og jeg satt våken med den lille skatten vår, for hver gang han sovnet, våknet han like fort. 

Så om fire år får vi vel muligheten til å prøve oss på et kinobesøk igjen, og med litt flaks kan vi kanskje se filmen uten at noen blir syke. 


(Om du vil lese en morsom bok som får humøret opp, er denne et perfekt valg med mange spennede sider!) 

Til slutt vil jeg bare anbefale filmen som handler om hundreåringen som rømmer ut av vinduet, en utrolig morsom film. Og for dem som ikke liker å se film er boken like bra, om ikke hundre ganger bedre. Men nå hadde jeg tankene en helt annen plass enn på filmen når jeg så den i går, så det kan jo være at jeg synes den er enda mer gøy når jeg får sett den på nytt. (Når den kommer på dvd og jeg kan se den hjemme i egen stue!) 

Selv om formen ikke er på topp i dag fikk minstemann lov å dra å se på rakettene med pappaen sin, så det var en fornøyd og sliten liten gutt som kom hjem igjen. Heldigvis var almenntilstanden bra, han hadde fått i seg mat og feberen var lav, ellers måtte vi nektet han dette også. Mange ganger er det ekstra vanskelig å være mamma å måtte si nei, når jeg vet hvor mye det skuffer barna. For det er ikke lett for en liten gutt å forstå hvorfor, selv om han er i dårlig form. 

Nå håper jeg bare at natten blir bedre for hans del, og at vi får litt søvn. 

 

 

Julaften i bilder.

 

For å få med oss så mye som mulig av julaften, tok vi morgen klokken fire. (For de fleste er det vel strengt tatt natt på det tidspunktet, men tydeligvis ikke hos oss!) Morgenen gikk unna til nekting av gaveåpning, vakt rundt julegavene og herjing som resulterte i neseblod og utgriset sengklær. (Det var altså ungene, ikke jeg og min bedre halvdel, selv om jeg kan bli ekstremt sur når jeg ikke får skjønnhetssøvnen min.)  

 

(Julenissen var innom her en plass mellom to og fire, og tenk at han hadde kommet med noe guttene ønsket seg!) 

Så var det tid for de obligatoriske tvfilmene som skal vises, og jeg må innrømme at det kanskje er like greit at jeg har sett dem hvert år siden jeg forsto meningen med tv. (Mistenker at jeg var i en slags transe med strikking i fanget og øynene delvis igjen under det meste av tiden.)

 



Etterpå laget jeg en strålende julelunsj, som jeg synes var meget smakfull. Den besto av kjøpte rundstykker, ferdigdelt pålegg og kakao med krem. (Kremen var pisket hjemme, så der kan jeg hente husmorpoeng.) 

 



Tiden gikk, og etter hvert ga vi etter for maset om å åpne julepakkene. Men det skal sies at det er vanskelig å si nei til seg selv. Guttene var i himmelen, og det var fantastisk godt å se hvor takknemelige de var for gavene. (Selv om minstemann gråt sine modige tårer fordi storebroren fikk flere enn han, og ikke engang vistheten om at han fikk den største kunne trøste den overtrøtte lille tassen.)

 



Jeg ble også veldig fornøyd, og du kan tro jeg var spent da jeg åpnet den mystiske pakken som kom i posten dagen før. Det var et par helt nye ullsokker, og det var nydlige! Ellers fikk vi mye fint, og gaven fra minstemann varmet ekstra mye i hjerte. (Selv om den så ut som en gullfarget bæsj. Og om jeg ikke tar helt feil så er det ganske sannsynlig at den også skal forestille akurat det!) Julemiddagen smakte strålende, og til og med storegullet som var full av feber og ondt i halsen fikk i seg mat. Julebrusen smakte godt, noe den nesten bare gjør på denne ene dagen i året, og desserten hadde jeg ikke plass til. 

 


 

Det ble også tid til familiefotografering, og som vanlig fikk vi et fantastisk bilde av familien der ingen ser i kamera og det er armer og ben overalt. Men en kort tid i min karriere som mamma forsto jeg at det er dette som er familiebilder, så jeg må bare gi oss en sekser for. Meget godt jobbet med andre ord! 

 


(Jeg, med spakkel og alt som hører til. Smykke fikk jeg hos julenissen. For en sjarmerende fyr!)

 

Så var det plustelig leggetid, og vi fikk etter mye om og men ungene i seng. Begge påsto at de ikke var trøtte, men ca 15sekunder etter at hodene traff punten sov de. Tipper de var en smule slitene. Under kveldsstellet var jeg litt uheldig, og klarte å bestikke minstemann med at jeg skulle bygge opp de nye legotingene hans så fort han var sovnet. Og jeg må si at det angret jeg på ganske fort. Men har man lovet noe, så må man holde det. (I alle fall når det er snakk om barn som liksom skal lære at man må holde det man lover...) Så en times tid satt jeg på gulvet fordypet i barndommen. 

 

Etterpå kunne jeg flate ut på sofaen, meget fornøyd med dagen til tross for svie på øynene og en følelse av å være konstant full. (Søvnmangel kan gi dette resultatet, selv om jeg overhode ikke rører alkohol når barna er hjemme.) Masse fine gaver fikk vi også, og jeg må bare takke alle som ønsket og gi oss en oppmerksomhet i dag :) Jeg bare elsker gaver, og gleden er stor når jeg ser alle de fine tingene jeg får. 

 


(Litt av juletrepynten, som jeg har laget selv. I år er nesten 50prosent av pynten hjemmelaget, og målet er at til slutt skal alt være laget av oss selv!) 

Etter å ha presset inn litt ekstra julegodt kunne jeg endelig finne sengen, og skal si det var godt å kunne falle inn i søvnen. 

 

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og jeg gleder meg! :D 

 

God jul, særlig...

Det skulle faktisk ikke være mulig, men nå er vi rammet av oppkast igjen. Heldigvis er det bare en av fire som er smittet, men uheldigvis er inkubasjonstiden(altså tiden fra du blir smittet til du blir syk) perfekt tilpasset til julaften. Tenk at vi kunne være så heldige, vi som bare er syke annen hver uke resten av året, og som de siste fire årene har vært rammet av en eller annen lumsk tilstand hver eneste jul. 

 

Det var tydeligvis for mye å be om at vi skulle holde oss friske, så jeg må bare legge meg langflat å beklage. Neste år skal jeg heller ønske hundre millioner eller noe annet som er mer realistisk. 

 

Men om ikke annet unngår jeg det julestresset alle snakker om, jeg holder meg heller til den vanlige hverdagen som ofte kan gi meg ganske høy puls. Alle gavene er ferdigpakket og julematen vi mest sannynlig ikke vil nyte er handlet inn. Vi har vært gjennom den obligatoriske julepyntlagingen og julebaksten har svigermor fikset for oss. Jeg har pyntet til jul, og handlet et svindyrt juletre som jeg egentlig ikke har råd til. (Men jeg vil ikke risikere en hyserisk mamma, altså meg, som ikke får juletre!) Jeg har til og med handlet meg juleblomster, og guttene setter tydeligvis penger på hvor lenge jeg klarer å holde den levende.  Minstemann har troen på sin mor, og tror den holder til sommeren, eldstemann påstår at den kommer til å dø i morgen, og min bedre halvdel påstår at om den holder til julaften har jeg jukset og kjøpt en veldig realistisk plastblomster. Nå skal de sies at veldig mange av blomstene jeg drar i døren er død før jeg får de i potten, så de har muligens rett. 

 




Heldigvis er det bare jobb i morgen, og så tar jeg en velfortjent juleferie som sykesøster, hushjelp, kokk, mamma og sexy kjærest. (Jeg sa ferie, ikke husmorferie!) 

 



«Å jul med din glede, tralllalalalaaaa....»

Familie søker eldre ensomt hus.

Liten familie på fire søker eldre hus på landet, som står der ensomt og forlatt og savner noen som tar vare på det. 

 

Vi bor i Tromsø, i en pitteliten leilighet som vi leier, men drømmer om å kunne gi våre barn en fritid utenfor den lille byen vår. Vi drømmer om et hus vi kan ta vare på, og som kan være vårt lille friminutt i en vanskelig hverdag. Vi drømmer om et hus som vi kan gi omsorg til. 

 

Men nå har det seg slik at det ikke er så lett å finne et slikt hus, for selv om vi ser mange,mange stå der alene finner vi dem aldri for salg. Så nå vil vi prøve om huset finner oss. 

 

Det er noen ting som er viktig, huset må ikke ligge mer enn to timer fra Tromsø, for vi må ha muligheten å kjøre dit hver helg. Taket må være tett og det må være mulig å pusse det opp litt etter litt. Det må være kjørbar vei til huset, siden vi har en liten gutt som plages mye, og ikke klarer gå langt når han har vondt. Huset må helst ligge i nærheten av vann og skog, men om det rette huset skulle være en annen plass betyr det ikke så mye. Det må ikke være bo og drive plikt.

 

Siden det sikkert er mange som ikke vil at huset sitt skal forsvinne til fremmede, skal jeg skrive litt om oss. 

 

Vi er en familie på fire, som de siste årene har vært gjennom ganske mye. Vi er mamma, pappa, storebror og minstemann. Mamma og pappa jobber begge på dagtid, og vi ønsker å komme oss bort i helgene/feriene. I dag har vi campingvogn, noe som kan være krevende med to gutter, der den minste ikke sover. Vi bor i en liten leilighet, og på grunn av boligprisene i Tromsø kommer vi oss ikke inn på boligmarkede, så da tenker vi at et hus på landet kan gi oss litt mer rom. Eldstemann går på skolen, og er en sjarmerende gutt som elsker å være ute, som koser seg med bøker og som alltid kommer med gullkorn som får andre til å lyse opp rundt seg. Minstemann er en bestemt liten tass, som plages av store smerter. Vi vet dessverre ikke hva som plager han, så hverdagen vår legges alltid opp rundt dagsformen hans. Han er også en liten sangfuggel, omsorgsfull som få og elsker også å være ute. Vi er en helt vanlig familie, med litt mer utfordringer enn de fleste. 

 

Så om du vet om et hus som trenger noen som kan ta vare på det, ta kontakt på steinihavet@outlook.com

 

Jeg håper at så mange som mulig kan dele dette innlegget, så vi kanskje når frem til huset som står der alene og venter på en familie som kan fylle det med liv og latter. 

 


(Det er en ganske stor fordel om huset er i litt bedre stand enn dette!)

 

Ps. Om vi skulle være så heldig å finne et hus, skal jeg dele det med alle som ønsker å lese. For det vil bli en ny reise i livet vårt, en spennende utfordring som vi tar imot med åpene armer. 


Litt medfølelse takk!

Om noen skulle lure før de leser teksten kan jeg bekrefte at jeg helt klart er ute etter medfølelse. Jeg skriver den kun fordi jeg synes synd i meg selv, og er alene så ingen andre kan høre på meg!

 

Jeg ligger nede for telling igjen, og denne gangen er det tydeligvis lungene som skulle få inn det beste slaget. Jeg har hanglet ganske lenge, og en pillekur for en stund siden hadde ikke ønsket effekt. 

 

Så nå sitter jeg her i sofaen, rimelig misfornøyd ettersom jeg måtte forlate jobb før jeg fikk gjort det jeg skulle, jeg fryser på bena, er fri for potetgull og er på den siste slumpen med cola.

 

At det føles som at jeg skal hoste ut lungene og at en elefant sitter på brystkassen min gjør ikke saken spesielt mye bedre. Får bare håpe medisin jeg stapper i meg fungerer fort, ellers vil alle rundt meg bli svett i ørene. Jeg er ikke spesielt flink å være syk, og jeg har ofte fått høre at jeg klager som en mann. Når jeg tenker meg om gjør det også litt vondt i lilletå, som fikk et hardt møte med bordkanten før jeg landet på sofaen. 

 

Nå er det vel ikke så rart at kroppen min av og til streiker, men kan den ikke i det minste finne en annen uke en rett før jul? Som om jeg har tid å ligge her å se på tre fulle klesstativ, en haug med rot som mangler hjem og vite at jeg har en liste over ting som må/bør/skal gjøres helst i går? 

 

Så ja, jeg synes virkelig at jeg trenger litt medfølelse nå, i alle fall frem til min bedre halvdel kommer hjem og kan overta sutringen min igjen. 

 

Forøvrig kommer svigermor på besøk i dag, så jeg håper ikke hun har problemer med litt ekstremt rot og en leilighet som står på hode, siden mor i huset har blitt totalt ubrukelig de siste dagene. Hun skal heldigvis hjelpe oss med julebaksten, siden jeg ikke faller inn i gruppen husmor. (Og heller aldri vil gjøre det, mangler alt for mange poeng til det!) Guttene vil også bli strålende fornøyde med besøket, og mest sannsynlig glemme den selskapssyke og grinete moren som ligger i sengen, godt innpakket i flere pledd med et nettbrett som underholdning.

 


(Slik jeg ligger når jeg er syk! Gammelt bilde, men har ny seng, ellers alt som før!)

 

Om du nå tenker å legge igjen en teit kommentar om at livet kunne vært kjipere ber jeg deg om å la være! For jeg synes faktisk at livet har gitt oss litt for mange spark i ræva, og da må jeg da ha lov å klage når ikke fult så alvorlige ting hender. Til alle dere andre søte, snille og omsorgsfulle personer som kanskje skriver god bedring, tusen, tusen takk! Det var nøyaktig det jeg var ute etter! 

 

Vi vil ikke være en belastning.

Det er ikke før jeg får sove at jeg kjenner hvor sliten jeg vanligvis bruker å være. For når du ikke har noe valg, tar du livet som det er, å kjemper deg fremover. 

 

Når vi har avlastning ramler vi sammen, da gjør vi så lite som overhode mulig, selv om vi har tusenvis av ting som venter på å bli gjort. Men når vi først har muligheten til å hvile, så utnytter vi tiden til det. 

 

Husarbeid som klesvask, matlaging og vasking får ligge, og selv jeg som hater rot holder øynene igjen for det. Jeg orker rett og slett ikke lage oss noe fancy middag, istedenfor legger jeg meg på sofaen og bare ligger der. Nyter å gjøre ingenting, og får meg noen ekstra timer med søvn som jeg vanligvis mangler. 

 

Det er ikke lett å være mamma og pappa til et barn som sliter mer enn andre, ikke fordi barnet gir oss de ekstra utfordringene. Men fordi vi av og til møter på mennesker rundt oss som ikke viser forståelse for vår situasjon. Om det er fordi de ikke har evne til å forstå, eller rett og slett ikke vil, vet jeg ikke. Men det sårer hver eneste gang vi får høre at vi er en belastning for andre, som om dette er noe vi har valgt selv? Hvem ønsker vel at barnet sitt skal være syk, og at du skal være avhengi av hjelp for å takle hverdagen? Så vær så snill å ikke si noe om vår livssituasjon før du virkelig har opplevd hva vi strever med.  

 

Vi var en gang sosiale mennesker som hele tiden gjorde noe sammen med andre, men det har vi rett og slett ikke krefter til i dag. Hverdagen vår er så krevende at det vi har av overskudd går til barna, så de skal få en trygg og god barndom. Så får vi bare miste venner, for om de ikke kan ta hensyn til livet vårt nå, fortjener de heller ikke vår tid. 

 

Heldigvis har vi også noen unike mennesker rundt oss, som viser hensyn og som forstår hvordan vi har det. Som ikke sier noe når vi avlyser en avtale for tiende gang, selv om vil sa vi skulle komme. Mennesker som ikke blir sure eller negative, mennesker som er verd å ta vare på. 

 

Men selv om vi har det vanskelig, er jeg verdens lykkelige mamma. For jeg har to fantastiske gutter som gir meg mer enn de tar. Men jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke har dager der jeg vil legge meg ned i fosterstilling og grine mine modige tårer. Men det kommer alltid en ny dag. 

 



#mammablogg

Liker ikke Juleavslutning!

Beklager, men den juleavslutningen er overhode ikke noe for meg. Av egoistiske grunner hater jeg disse oppsamlingene som alltid er på dager der vi overhode ikke har tid, eller magiske krefter til å delta på den måten som forventes. 

 

For eksempel skulle vi på julefrokost i barnehagen, noe som høres usannsynlig romantisk ut, helt til du plukker konseptet i biter og studerer hva som ligger bak. 

 

Jeg er et typisk B-menneske, som stort sett ikke er snakkende til før etter ni hver morgen, og jo tidligere jeg må opp jo lengre tid tar det før andre i det hele tatt kan forstå hva jeg prøver å kommunisere om. OG det tar tid, mye lengre tid en det vi har før vi skal stille opp i barnehagen vellstelte og smilende. Jeg er ingen av delene der jeg kommer subbende i treningsbukse og uten evne til å styre muskulaturen i ansiktet som fortsatt sover, nesten som en ekte zombie! Og for å gjøre det hele litt mer begivenhetsrikt skal jeg ha med begge mine barn, som stort sett aldri er enig så lenge mammaen er trøtt.  

 

Så kommer utfordring nr to, å snike til seg en ledig stol rundt bordet, samtidig som du ikke skal trø på noen andre sine barn eller stjele plassen til en voksen som vimser rundt og leter etter barn i kaoset av personer som klemmes inn i den lille avdelingen. Et rom som vanligvis er beregnet for små individer til vanlig. Og da sier det seg selv at det oppstår flere mer eller mindre katastrofale episoder når både foreldre og søsken og barn og besteforeldre og muligens noen fremmede fra gaten for alt jeg vet, skal skvises inn rundt to små bord. 

 

Når du endelig får tak i den stolen, og skal synke ned på det pittelille setet som er beregnet for rumper som er en fjerdedel av min egen størrelse, får du lyst å grine. FOR det er ikke godt å synke ned på den stolen, for med det samme du setter deg holder du på å ramle i gulvet siden du ikke får plass, så hele senasen blir en treningsøvelse der du klorer deg fast til noen treplanker som er mistenksomt glatte. (Det var dempet belysning i rommet, så om stolen var full av matolje eller andre glatte stoffer så hadde det ikke forundret meg!) Og nå er jeg ikke av den typen som er spesielt stor, så jeg tør ikke tenke på hvordan min bedre halvdel har det når han skal balansere på stolen. 

 

Så skal det hentes mat og drikke, og dette er gjerne i et annet rom, langt unna den delvis trygge sitteplassen. Maten finner du rimelig fort, i alle fall ser du hvor alle samler seg og du stiller deg i en slags kø der du skyves rundt til du etter hvert ender opp foran noen varme lakseskiver og noen ihjelkokte egg som skal balanseres på et rundstykke som du ikke har klart å dele, ettersom du allerde holder to andre fat, og prøver å få ungene dine til å ikke pille på maten som andre skal spise.

Når du trygt har fått maten på fatet starter den ekte utfordringen, bæring! For maten skal bæres gjennom en hinderløype av løpende barn, svimle voksene og leker som er plasert strategisk rundt! Og her snakker vi om leker i alle størrelser, men med hovedvekt på legoklosser. 

 

Vel fremme med bordet etter bare noen få griseuhell iløpet av hinderløypen skal du tvinge inn maten, samtidig som du smiler og prøver å bortforklarer hvorfor treåringen putter paprika i nesen og hvorfor åtteåringen har skive på nugattien. Og når du da tar i betraktning at hjernen enda ikke fungerer helt optimalt etter å ha sovet alt for lite natten i forveien, fordi du skulle forberede morgendagen!? Blir det ikke like lett å finne sammenhengende ord som andre kan forstå. 

 

Så kan jeg jo nevne at støynivået er lagt over lovlig grense, og at når du samler enorme mengder mennesker som er en blandig av A og B inn i et rom grytidlig en morgen, som i tilegg stresser fordi de egentlig bør være på vei til jobb, blir det en symfoni av lystige stemmer og grynting i kombinasjon av barnehyl fra de løpende tornadoene som springer rundt! (Les=barn!)

 

Når jeg endelig kunne rømme ut døren hadde jeg lyst å grine av lykke, for en slik morgen kunne jeg klart meg uten. Heldigvis synes minstemann det er stor stas å ha med seg den bevisstløse mammaen sin på slike ting, og han er strålende fornøyd den tiden jeg faktisk holder ut der og oppfører meg någenlunde som et normalt menneske. MEN jeg nekter helt klart å like en støyende og stressende morgen, som gjerne må havne på samme dag som skoleavslutningen til eldstemann...(Som forøvrig fortjener et eget innlegg, ettersom skoleavslutninger faktisk grenser til tortur i mine øyne! Skoleunger kan faktisk lage mer bråk enn de i barnehagen, og de kan også springe dobbelt så fort!) 

 


 

"Opp med mamman, det er et helt år til neste gang!"

"Mamma, du er verdens beste mamma!"

«Tass,tass,tass»

En liten gutt kommer tassende inn i stuen, lys våken og ikke klar for å sove med andre ord. Jeg har lenge hørt han snakke med bamsen og dukken der inne, men så lenge han ikke holder broren våken er det greit. Vanligvis sovner han først, og sover noen timer før han våkner opp igjen. Det er sent på kvelden, og jeg vet at natten vil bli lang. 

 

«Mamma, du e verdens beste mamma» Han smiler det søteste smilet sitt og ser på meg. «Takk lille venn, og du er verdens beste gutt» 

Jeg spør om han ikke skal sove, og får til svar at det går ikke! 

«Mamma, magen min romle og romle og sir at den e sulten!» Han ser på meg med alvorlige øyne og jeg mistenker at samtalen med dukken og bamsen har gått ut på dette. 

«Vil du ha en banan før du går og sover videre?» Han svarer ja, og jeg setter han i sofaen. 

« Du mamma, i morgen skal jeg og bror være veldig flink! Kjempeflinke storegutter og vi skal høre masse etter!»

Jeg funderer litt over hvor disse ordene kommer ifra, og tenker tilbake på dagen. Jeg har vært i dårlig humør på grunn av lite søvn, og det har småguttene også. En lang sosial kveld før våkenatt er sjeldent en god kombinasjon, og det er ikke ofte vi velger å ofre den søvnen vi kan få. Og det har vært mye mas i dag, både på voksene og barn.

 

Jeg svarer at jeg er helt sikker på at de vil være veldig flinke i morgen, og at jeg synes de alltid er flinke selv om jeg av og til blir sint. Og at jeg elsker dem veldig mye. 

Minstemann nikker fornøyd og spiser bananen sin ferdig, så følger jeg han tilbake i sengen og legger teppe godt rundt han, bamsen og dukken. 

«Nå vil magen din sikkert bli stille så du kan sove vennen!» 

Han nikker og sier at jeg er verdens beste mamma og at han har verdens beste pappa.

 

Ordene hans betyr så enormt mye, for det er ingen selvfølge at de er der. Denne sommeren har vært fantastisk for hans del, og kanskje den minst smertefulle tiden i livet hans. Og jeg håper bare at ordene blir der, selv når vinteren kommer og vi går mot vanskligere tider. Det er skummelt og ikke vite hva som vil hende i fremtiden, selv om det er det beste. Nå kan jeg glede meg over det som hender nå, og ikke tenke på hva som vil oppstå senere. 

 

Du må være tøff for å være mamma, du må takle så mye som du ikke kan forestille deg før du står der med et lite barn i armene. Men alt slite er verd det, for når du innser at det er lov å ha dårlige dager, kan du også glede deg over de gode. Som mamma møter du mange vansklige dager, og de som sier noe annet lyver.  

 


 

(Egentlig skrev jeg dette for lenge siden, men nå ligger jeg nede for telling igjen med sykdom, og finner ingen ord jeg kan skrive.)

For en dag!

Om du kan si at du har hatt en dårligere dag en meg etter å ha lest dette synes jeg fryktelig synd i deg! 

Dagen startet vel egentlig i natt, ca i det sekundet at strømmen blinket for første gang. Og selv om jeg i grunnen synes det er litt sjarmerende når noen blinker med øynene til meg, synes jeg ikke noe om at strømmen gjør det. Dette var i den tiden vi la oss, og vi hadde vel akkurat sovnet når vi hørte en voldsom ?donk,donk,donk? lyd, samtidig som lyser igjen prøvde å flørte. Utenfor hylte vinden, og vår første tanke var selvfølgelig at noen hadde problemer i stormen og banket på døren. Etter litt forskning kom vi frem til at vi fortsatt sov, og la oss godt til rette i sengen. 

Så ble det morgen, etter en ganske søvnløs natt, og det første jeg gjorde var å treffe den eneste legoklossen som lå på gulvet! Og her burde jeg sett det første tegnet til at dette ikke ble den beste dagen. Jeg hinker inn i stuen og legger merke til at vinduene er dekket av snø, med bare et pittelite hull til å utforske dagen med. Jeg konstaterer at det var fornuftig å stå opp en time tidligere enn normalt, å det til tross for at vi hadde en halvtime mer en vanlig denne morgenen. Jeg hinker på badet og oppdager til min forskrekkelse at varmen i gulvet er borte, og det er iskaldt. Og jeg kan love deg at jeg jublet ikke akkurat av lykke! Under mine vanlige morgenrutiner hører jeg noen salige gloser fra stuen, noe som er et ekstremt sjeldent fenomen hos min bedre halvdel, og jeg finner det smart å springe inn for å se på skadene. (Det er nesten en selvfølge at noe galt er fatt når han kommer med ufine ord som ikke passer seg på trykk!) Han står å holder i kjøleskapdøren, og jeg oppdager hva han ser på! Det er ingen lys i sikte, og den ikke så lave lyden som kjøleskapet vanligvis roper ut er borte. Det er helt dødt, og det har det vært en stund. Jeg får mest lyst til å grine, men kommer frem til at det er mer praktisk å få ferdig matpakkene til ungene, ringe min mor å høre om hun er våken for så å få alle matvarene over i poser. Nå går tiden imot oss, og i noen sekunder klarte jeg å glemme hva som ventet oss utenfor døren. Så i det samme jeg røsker opp ytterdøren på min ville redningsaksjon ser jeg en enorm hvit vegg, som gir meg en iskald skulder og ikke har tenkt til å hjelpe. Igjen tyr jeg til barnearbeid, og spør eldstemann om han kan kle på seg å gå ut å rydde bort det verste utenfor døren. Noe han heldigvis vil, for i hans øyne er det svært morsomt å være ute før frokost. Dessverre blir han rimelig handlingslammet når han kommer ut og inspiserer oppgaven moren har prakket på han. 

Jeg grynner meg rundt huset, og med snø både utenfor og inni klærne tramper jeg inn hos min mor, springer opp trappene og får lempet alle varene inn i kjøleskapet der. Jeg prøver fortvilet å se positivt på situasjon, og sier til meg selv at det var jo tross alt bra at vi var så slitene i går at vi ikke fikk handlet mat for denne uken. Det var en mager trøst for å si det sånn. 

Når jeg har kjempet meg gjennom snøhavet igjen oppdager jeg at minstemann sitter å hyler for full hals, han er dødelig fornærmet over moren som ikke ba han om å rydde snø. Og han er aldeles ikke enig i at bare storebror får være ute før frokost. 

Etter mye om og men kommer vi oss av gårde og får levert eldstemann på skolen, før klokken ringer. (Det var snakk om sekunder, men vi var i alle fall tidsnok der!) Vi kjører videre og kommer oss til sykehuset der vi har time med minstemann, og jeg tenker at siden starten på dagen var så dårlig passet det jo bra at vi fant parkering med det samme. Jeg hadde beregnet god tid til venting, men av en eller annen grunn ble vi tatt inn til vanlig tid. Jeg ante ugler i mosen! 

Etter sykehusbesøket var vi klare for å frakte minstemann til barnehagen, med bare et kort stopp innom hjemme for å hente vinterdressen som vi glemte i kaoset noen timer tidligere. Vel hjemme skal jeg bare springe inn i full fart, men hvor er nøklene? De er ikke å finne noen plass, og vi gjennomsøker bilen, leter utenfor og sjekker døren. (Det har hendt at vi har funnet dem i døren før skjønner du, rart siden vi aldri kan huske at vi satt dem der i forkant!) Tiden går, og jeg kjenner at stresset tar meg, jeg har arbeid som venter. Panikken tar meg og jeg surrer mest rundt meg selv, helt til jeg får den geniale ideen om å kjenne under sete på bilen. Og sannelig, der henger nøklene fint festet på en dings som stikker ut, slik at de ikke falt helt ned på gulvet. Jeg røsker dem til meg, stormer inn å henter utedressen og vi kommer oss av gårde til barnehagen. Vel fremme på jobb får jeg gjort noen småting før telefon ringer, min bedre halvdel spør om jeg sitter. DETTE er i alle fall et dårlig tegn, og jeg svarer som sant er at ja det gjør jeg. Han kan informere meg om at når han skulle flytte på steikeovnen oppdaget han at den var løs i toppen, og som om ikke det var galt nok, det er også flere delvis oppløste ledninger under den! Nå kjenner jeg for alvor at livet biter meg i rumpen. 

Etter jobb stresser vi hjem og får kastet i oss litt mat hos mamma, før vi kjører for å få kjøpt nytt kjøleskap og steikeovn. Vi kommer frem til forhandleren, og finner ut til vår store glede at de har begge deler på lager, og at de også har en henger ledig. Problemet er at de må rydde den frem først. Men nå vet vi jo at alle andre hengere i området står på samme måten, så det skal vi klare å vente på. Mannen min trår til sammen med den stakkars ansatte som trakk det lengste strået, og etter hvert kan vi se at det er en henger de løfter frem. Jeg trekker et lettelsens sukk, dessverre litt for tidlig. For av alle ting klarer den uheldige ansatte å knekke nøkkelen i låsen på hengeren, som tydeligvis er av den sorten som fungerer utmerket mot tyveri. (Og det vet jeg fordi han virkelig gjorde sin flid for å få den opp.) Imens starter arbeide med å finne en ny henger, klokken halv seks på ettermiddagen noen timer etter at tidenes vinterstorm har feid over byen. 

Etter noen telefoner får jeg napp, og vår reddende engel med en større bil kommer kjørende til unnsetning. Dessverre er det ikke plass til både kjøleskap og komfyr, så vi må tilkalle flere styrker. 

Vel hjemme igjen med både kjøleskap og steikeovn var det bare å finne frem vaskebøtten, for det er tydelig at mine husmorevner overhode ikke duger. Under komfyr og steikeovn så det rett og slett hårete ut, av støv og litt andre ting jeg ikke klarte sette navn på. Men om ikke annet fant jeg to legoklosser, en klinkekule, syv magneter, et bursdagskort og en del matrester. 

Så nå sitter jeg her, ganske utmattet og funderer på om jeg kan slippe unna med å gi barna nugatti til lunsj i morgen, ettersom jeg faktisk har glemt å hente maten hos mamma å pappa. Så igjen står en flaske saft, en boks nugatti jeg hadde gjemt unna og et brød. 

Men om ikke annet har jeg nesten fått meg helt nytt kjøkken, ettersom at forskjellen et kjøleskap og en komfyr utgjør er enorm, ettersom rommet er så lite. Og dette kunne jo ha hendt julaften, med kjøleskapet fult av lekker og god julemat for en uke. Og jeg har jo også fått shoppet litt, og ettersom jeg forstår skal det være alle jenters drøm å bruke mange penger..




Hadde du en dårligere dag? Isåfall skal jeg sende over noen veldig medfølende tanker, og krysse fingrene for at den blir bedre i morgen! 

 

 

 

Slitenmamma, ikke supermamma!

Av og til føles det som at jeg er den eneste mammaen i verden som er så sliten at hun vil ramle sammen i fosterstilling midt på gulvet i en haug av leker som på mistenkelig vis vokste for hver gang ungene var inne i stuen for å drikke vann, få skremt bort monstre eller bare informert om at de ikke så noen mostre etter leggetid. 

Jeg føler meg ikke akkurat som en supermamma når jeg sitter i skittentøykurven fordi den kollapset av vekten når jeg prøvde å sette meg oppå den mens jeg funderte på om jeg kunne bruke noen av klærne igjen, så jeg ikke måtte legge dem i maskin å vente en times tid så de igjen kunne henges opp, før jeg kunne gå å legge meg. 

Og jeg føler meg i alle fall ikke som noe overmenneske når jeg velger å støvsuge alle synlige plasser og late som at hybelkaninene under sofaen er levende og at det ville vært dyremishandling å ta dem bort under det som burde vært ukens rengjøring, men hadde drøyd til hver andre ukers rengjøring. Og det hjelper liksom ikke så skylde på at litt støv kan være bra, og at et alt for sterilt innemiljø kan kan gi økt bekymring.

Ikke føler jeg meg spesielt smart heller når jeg finner ut at matpakken til minstemann har ligget i matboksen i tursekken en hel uke å godgjort seg i varmen, fordi jeg heller valgte å sitte helt stille og nyte fem minutters stillhet en time etter leggetid sist uke. De sure vottene som en gang var våte gjør ikke saken bedre, spesielt ikke siden jeg tross alt har brukt en uke på å prøve å lokalisere dem hjemme, i barnehagen og på veien til barnehagen

Jeg er helt klart ingen perfekt supermamma, og jeg kan love deg at enkelte dager er jeg så sliten at jeg bokstavelig talt ramler ned på sengen for å få litt søvn, før jeg skal stå opp første gangen i løpet av natten for å trøste en liten gutt som har det vont. Jeg føler meg heller ikke spesielt bra når jeg velger å sove fremfor å ta vare på mitt sosiale liv, som holder på å begrense seg til sosiale medier. Jeg blir heller ikke noe solskinn når noen er så uheldig og si til meg at nei så sliten kan du da ikke være. For jo, det kan jeg! 

Heldigvis varer ikke småbarnstiden for bestandig, og etter hvert vil vi komme oss ovenpå igjen. Akkurat nå dreier livet vårt seg om å få hverdagen til å gå opp med full jobb, to barn og noen ekstra utfordringer som muligens gjør det helle litt mer komplisert. Men så lenge barna våre har det bra, så er det helt klart verd hver eneste kveld jeg snubler inn på soverommet å sovner på gulvet rett foran sengen, bare fordi jeg var alt for sliten til å bevege meg! For barna mine kan jeg gjøre hva som helst, og uansett hvor mye jeg klager er det uansett dem som går foran alt annet! 


(Bilde er funnet på google og passer egentlig ganske bra inn her i huset!) 

#mammablogg

 

Ofte glemmer vi hvor heldige vi er.

I dag ville jeg gråte da jeg så mine barn småkrangle om en liten leke, ikke for at jeg var frustrert, men fordi jeg er så takknemlig over at mine barn har muligheten til å krangle, til å være uenig og til å utrykke dette. 

Jeg er så glad for at de kan springe rundt, synge og le, for det er så mange barn som ikke har denne muligheten. Og selv om minstemann er syk, er han ikke alvorlig syk. Smertene er der, men de hemmer han ikke i så måte. Han kan snakke, synge og le, og jeg trenger ikke være redd for dagen i morgen. 

Ofte glemmer jeg hvor heldige vi er, til tross for våre utfordringer. Det er alltid noen som må kjenne mer på stresset som livet kan gi, som må streve mer enn oss. 

Nå skal jeg ikke være noe moralens vokter, og jeg innrømmer at jeg blir både lei og sliten av alt som hender rundt oss. Men av og til er det viktig å stoppe opp å tenke på alle dem som har det vanskeligere enn oss, alle dem som virkelig får kjenne på hva sykdom og ulykke kan gjøre. 

Det er lov å si ifra at nå er ting vanskelig, uansett hvor mye eller lite det er som skaper utfordringer, men det er også viktig å huske på at man skal ta vare på det gode i livet. Og for meg er det lykke å kunne vite at mine barn kan krangle om småting, for det kunne vært slik at de ikke hadde muligheten. 



Til slutt vil jeg sende noen varme tanker til alle som strever seg gjennom hverdagen, både de som er rammet av sykdom og de som er rammet av andre utfordringer.


Luksusklær til barn, helt nødvendig!

Debatten om luksusklær til barn raser, og jeg må bare si meg enig i at luksusprodukter er et "must" for en god barndom. 

Nå kan det være at jeg har en litt annen oppfattning av luksus enn media, men det får være deres sak. For meg er luksus behagelige klær som jeg kan bevege meg fritt rundt i, uten å være redd for at de skal revne i kantene eller slites i stykker. Klær for meg skal være komfortable og oppfordre til en behagelig hverdag, ikke en hverdag der jeg går rundt som en pyntedukke som nesten ikke kan røre på seg fordi klærne kan bli krøllet. Og det samme tenker jeg om klærne til barna mine. Et annet viktig moment når jeg handler er at de skal tåle mange runder i vaskemaskin, og til nød takle en omgang eller to på 90grader div uhell av ulik karakter. Og de skal koste så lite som mulig, så jeg kan bruke resten av pengene mine på sparing. 

Disse tingene tenker jeg også når jeg kjøper klær til mine barn, og ut ifra mine erfaringer bryr de seg fint lite om hvor mye penger jeg bruker, så lenge jeg kjøper klær de synes er behagelige på. Jeg har barn som er laget for aktivitet, ikke for utstilling. 

Nå hadde jeg egentlig ikke tenkt å utale meg noe om denne saken, ettersom jeg synes det er ganske idiotisk at media velger å legge så enormt fokus på mennesker som liker å bygge fasade og vise frem hvor velstående de er. Jeg tror egentlig at fokuset er feil plasert og at den som utalte seg først overhode ikke mente det på denne måten. At noen velger å bruke mer penger på klær en andre får være deres sak, så lenge de også tenker økonomi. Men når jeg leser at noen klarer å utale seg om at det beste for barna er merkeklær, må jeg komme med noen ord. 

Jeg ønsker å lære mine barn gode verdier, og i mine øyne er det ikke gode verdier å går rundt å fortelle at det er moteklær som gjør at barn har det bra. For sist jeg sjekket trengte barn omsorg, nærhet og voksne som bryr seg.  De trenger ikke en genser til tusenvis av kroner, de trenger ikke en lue som koster mer enn matvarene vi kjøper inn i løpet av en uke. Det de trenger er gode og varme klær, klær som kan beskytte dem mot kulde.

Mine barn vil vokse opp med at mamma bestemmer hvor mye penger som skal brukes på klær, av eget ønske og av rammene som lommeboken min setter. De vil vokse opp med at jeg alltid setter inn penger på sparekontoen deres, og at jeg prioriterer på en fornuftig måte når jeg velger ut hva jeg skal kjøpe. De vil også vokse opp med en lærdom av at det ikke er klær som skaper folk, men personligheten deres. 

Er det ikke på tide at vi snur om på trenden, og legger mer fokus på hvor viktig det er å lære opp barn til positive verdier som kan gi dem et godt liv, som viser dem at du ikke må ha mye penger for å være lykkelig? Kanskje det kunne vært en ide for media å faktisk finne frem til helt normale mødre som kler opp barna sine i praktiske klær og er stolt av det. For jeg er ganske sikker på at det er ganske mange flere enn bare meg som synes barna sine er fantastiske uten at de må jåles opp for tusenvis av kroner. 

Jeg liker faktisk barna mine for den de er, ikke for klærne jeg kjøper til dem. Ikke bryr jeg meg om hva naboen bruker på sine barn heller, og jeg ville mest sannsynlig ikke se forskjell på to luer med en prisforskjell på et par tusen kroner heller.

Bruk så mye du vil på klær, men gå faen ikke rundt å si at de som ikke gjør det er dårlige foreldre! 


(Utstillingsdukker, bokstavelig talt!) #mammablogg

Toalettsnakk, igjen!

?GAAAhhh, kan jeg få sitte på do i fred?!? Jeg hyler ut av full hals og mistenker at hele nabolaget får med seg bråket mitt, og flirene fra to stykk veldig fornøyde gutter. 

Nå er det ikke noe nytt at jeg skriver om utfordringene rundt toalettsituasjon her i huset, men det er altså et tema som opptar meg til stadighet. Etter at jeg fikk barn har jeg mistet mulighet til å sitte i fred og ro for å gjøre mitt fornødende. (Joda, kvinner gjør også det!) Så hver gang jeg finner rammen kan du være helt sikker på at jeg får en eller to tilskuere, enten inne på bade, eller gjennom nøkkelhullet. Det som er litt merkelig er at det bare er jeg som skal holdes med selskap, og ikke alle andre som trår inn på badet vårt. Dessverre er jeg ikke av den typen som liker å ha med meg andre inn på do, og jeg ser helst at jeg får tisse alene. Selv når jeg var yngre og i den typiske jentealderen gikk jeg helst på do uten at noen måtte holde meg i hånden. 

Jeg er av typen som er ekstremt morgengretten, og jeg er stort sett ikke snakkende til den første timen etter at jeg har fått opp øynene. Og spesielt da føler jeg for å sitte helt mutters alene inne på et stille bad uten at noen roper mamma, prøver å sage av meg foten eller informerer meg om at jeg har stygg fjertlukt som skremmer bort monstrene under dusjen. (Den er tydeligvis ikke så gal egentlig, for ungene fordufter ikke til tross for høylytt klaging og ganske overdrevene gester med to fingre i nesen og bevegelser som skal forestille dåning.) 

Men nå får jeg altså aldri sitte alene på do om morgenen, og til tross for advarsler til ungene om at mamma vil mest sannsynlig hyle høyt og veiver med armer og ben kan får dem til å holde seg i stuen. Selv ikke når far i huset høylytt klager over at han ikke vil ha noe sur kjerring i hus gir de seg. Her skal mamma holdes med selskap for enhver pris. 

Så jeg mistenker at ungene faktisk synes det er hysterisk morsomt med en gretten mamma om morgenen, for jeg er ganske sikker på at det er nøye planlagt når de kommer stormende inn og stiller seg utenfor min rekkevidde med glis som kun blir stoppet av ørene. 

Så hver mandag bruker jeg å være lykkelig når jeg skal på jobb, ikke fordi jeg misliker familien min, men fordi det betyr at med litt flaks kan jeg få sitte på do helt alene i to minutter i løpet av dagen som ligger foran meg. Og det er virkelig en av hverdagens høydepunkter! 


(Minstemann i aksjon! Du kan leser mer om det hvis du trykker på bildet!) 

Og om ikke det skulle holde kan du lese et annet toalettinnlegg her!

#mammablogg 

Må man, så må man!

Om du så min eldste sønn springe ut, og bak huset  i nattklærne før klokken syv i dag, stemmer det faktisk. 

Minstemann har funnet ut at å sitte på do en halvtime om morgenen er en fin start på dagen, og han har også bestemt seg for at litt sang har alle godt av. Ulempen er at han vekker alle andre i huset, for han synger ikke med innestemme. Det er selvfølgelig koselig å høre ungen sin synge så det jomer, men ikke fult så koselig å vite at det betyr «maaammmaaa, jeg er ferdig». I dag våknet også storebror av det, han sover som regel gjennom både brannalarm og annet bråk, så det var nesten litt overraskende, og ikke unormalt ville også han på do. Dessverre hadde ikke broren noen som helst planer om å bli ferdig fort, til tross for både bønn og trussel fra sin eldre bror. 

Tydeligvis duppet jeg av noen sekunder, og jeg hører ytterdøren slått opp. Jeg kaster meg ut av sengen med en forestilling om innbruddstyver og andre skummle situasjoner. Men det var altså eldstemann som hadde tatt saken i egene hender, og før jeg fikk stoppen han var han på vei bak huset, i nattklær og støvler. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt bekymret for hva folk tenker om oss når de ser åtteåringen springe utfor huset i nattklær om morgenen, men jeg må bare si som han sa.

«Må man, så må man!» 

Og han kunne også fortelle at han ikke hadde tid til å kle på seg ytterjakke, og at det faktisk var ganske kult å springe ut slik. 

Jeg er ikke helt enig i at det var så kult, men han skal ha poeng for at han er løsningsorientert. 


(TAKK OG PRIS for at vi ikke har så mye snø enda, da ville det blitt vanskelig å komme seg bak huset!) 

#mammablogg

"Kan ikke få barn nå, skal leve livet"!

"Jeg vil leve livet!"

Dette er standard kommentaren når noen skal argumentere for hvorfor de ikke skal ha barn med det første. Og jeg må bare si som sant er, at det ikke er før jeg fikk barn at jeg merker at jeg levde. Før den tid var alt en selvfølge... 

Første gang jeg virkelig kjente jeg var i live vandret jeg rundt som en skadeskutt elefant med en mage på størrelse med Mount Everest, full av aggressive hormoner, kvalme ut av en annen verden, kløe på plasser jeg ikke viste fantes, hårete understell som lugget, hemoroider som bestemor ville vært stolt av, føtter som ikke engang passet inn i pappas slagstøvler, ribben som var på grensen til å bli pulverisert etter uker som slagbenk, blære på størrelse med en ert, halsbrann som kunne sette fyr på huset og en mindre pen hud som var full av byller, også navngitt som kviser. Og tro meg, jeg kjente virkelig at jeg levde!

Så kom dagen da kroppen min skulle presse ut et barn av min aller helligste, på samme måte som det ville være å presse et eple ut gjennom øyet på nålen. Jeg pustet  og peste som en rasende flodhest som oppdaget at noen stjelte vannhullet fra den, vel vitende om at de stakkars oppgulpene av noen pinglesmerter skulle ganges med hundre, og ikke engang bønn eller trussel kunne få det til å stoppe. Så mellom press og bekymring for at kroppsvesker skulle trylles ut av feil hull ropte jeg på elgen og følte meg som en ungdom etter en runde trollfyll på 17dager, minst. Og hele tiden var det en eller annen idiot som sa at jeg måtte slappe av, som om det går ant å slappe av når du skal presse ut en enorm treningsball av hønsa? Unnskyld språket, men jeg har blitt litt mindre beskjeden etter at en rekke fremmede har hatt innsyn i understellet mitt i et godt opplyst rom, samtidig som jeg stønnet og pustet på en måte som ville gjøre enhver pornostjerne både sjalu og stolt, uten at jeg i det hele tatt tenkte på sex. Og jeg kan love deg at jeg kjente jeg levde, det var faktisk totalt umulig å ikke kjenne det. 

Så skulle kroppen tilbake til normal standard, eller så normal standard den kan bli etter 9mnd med mishandling av en annen verden. På noen få uker skulle den trekke seg sammen og kvitte seg med gugge som selv ikke den tøffeste person kan se på uten å få nervøst sammenbrudd. Og oppi alt dette skal de normale og høyst nødvendige funksjonene fungere som de har gjort hele livet frem til nå. Som jeg nettopp hadde lært skal alt ut igjen, noe som resulterte i flere toalett opplevelse der jeg trodde jeg krestet ut bæsj på størrelse med kampsteiner, som skulle vise seg å være små erter som kom ut av et system som hadde fått regelrett juling, og av og til var jeg usikker på om jeg i det hele tatt skulle overleve. I panikken som oppsto var jeg uheldig å ta en titt i speilet og ramlet sammen i psykisk sammenbrudd fordi jeg var helt sikker på at legene hadde gått glipp av at hele underetasjen var om møblert og at de hadde glemt å fortelle meg at jeg var skadet for livet. Jeg hylte og skreik at jeg aldri skulle la noen djevel få befrukte meg flere gang, da skulle jeg heller ramle om død på flekken. Og oppi alt dette måtte jeg klargjøre de hovene og røde jurene som lignet mest på dårlige tomater som var på god vei til å forsvinne i den naturlige prosessen som foregår når de er kommet over spisbar tilstand, for i løpet av fødselen hadde de tatt plassen til brystene mine under noen minutters bevisstløshet, og selv ikke brilleglass på tykkelse med colaflaskebunner og den beste godvilje kan se noen likhet mellom pupper og jurene. Og nå skulle jeg pine meg gjennom en kosestund som matfat samtidig som tårene sto ut av hode på meg av ubehag og smerter. Men herregud, jeg kan i alle fall si at jeg aldri hadde følt meg mer levende. 

Så kjære deg, neste gang du skal finne en god grunn til å slippe unna mishandlingen av deg selv må du velge noen andre ord. 

PS. Jeg har tydeligvis dårlig hukommelse for til tross for skrekken har jeg valgt å produsere to barn. Og bare for å understreke poenget kan jeg love deg at jeg føler jeg lever livet når jeg står i kassen på Rema med en hylende treåring under armen som nekter å høre etter og prøver å bite og slå alle som kommer innen rekkevidde, samtidig som jeg skal være konsekvent å si nei til en åtteåring som skal ha elle de fristende tingene som står nøye plassert rundt kassen for at småbarnsforeldre skal få en ekstra utfordring, Og oppi alt dette må jeg legge opp varer til en verdi som vil tømme den stakkars kontoen min som allerede har fått unngjelde når jeg for 7gang denne vinteren måtte kjøpe nye vinterklær, og vente på at damen foran meg som har handlet en måneds forsyning skal betale alt med 1-kroninger. Og som om ikke det holder skal jeg beholde roen og snakke til mine barn med en behersket stemme til tross for at jeg bare har sovet 2-3 timer det siste døgnet og kjenner en ekte manneinfluensa klø i halsen ,og være klar for å sette meg ut av spill.  

("Stå  ikke der å ta bilde av meg når jeg har armene fulle, hjelp til!" ) 

Så nei, du slutter ikke å leve når du får barn, det er heller tvert om. 

Facebooksiden min finner du HER!

#mammablogg #foreldre #barn #livet #følelser #humor #fødsel #oppdragelse #bakfasaden #samfunn #hverdag 

Når barnet mitt kjenner sorg.

Det vondeste en mamma kan oppleve er sorgen til sitt eget barn, tårene som kommer og håpløsheten du kjenner når du vet at selv ikke de varmeste ord kan hjelpe den lille kroppen som blir slukt av vanskelige følelser. 

 

Du holder rundt det kjæreste du har, og bysser det frem og tilbake. Du prøver å finne ord som kan tøste, og du kjenner at dine egene varme tårer drypper ned på det vakre lille hode som hviler i fanget ditt, som søker nærhet og trygghet. 

 

Det er så sårt å se det lille barnet og vite at du ikke kan overta de vonde følelsene, klumpen i halsen og frykten de føler. Du kan ikke overta det vanskelige og du må se på at barnet strever, og din sorg blir dobbelt så stor. 

 

Et barn som opplever sorg er så meningsløst og vondt, så hjerteskjærende. De fortjener ikke disse vonde og vanskelige følelsene, de fortjener lykke og uvitenhet om hvor vanskelig og meningsløs verden kan være. 

 

Det stikker i mammahjerte når du hører de små hulkene fra den lille kroppen som rister av gråt, som hiver etter pusten og søker etter hjelp. 

 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne overta de vonde følelsene, jeg skulle så gjerne ønske at mine ord var mer trøst enn de er, og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne gi mine barn en lykkelig og god barndom uten kjennskap til alt det vondt. 

 

Men vi lever på ekte, og verden er ikke en vakker blomstereng med nydlige blomster og solskinn. Livet er like mye en steinet fjellside og et nakent stup. 

Jeg får bare håpe at min kjærlighet til mine barn er den trøsten de trenger for å takle veien videre når de en gang skal forlate rede og fly ut i verden. At den omsorgen jeg gir når de sørger nå, skal hjelpe dem gjennom de samme følelsene når de selv blir voksene og når de selv skal trøste sine barn. 


#mammablogg

 

Facebooksiden min finner du her. 

Til min kjære pappa! (Beklager bildene, håper du tilgir meg!)

Til min kjære pappa som fortjener en medalje i tålmodighet og ro. Som har fulgt meg i tykt og tynt, som har holdt ut alt fra barnegråt til tennåringshyl. Som har har vært privatsjåfør, bankmann, megler, snekker, sykepleier, bærehjelp og vaktmester. 

En vakker høstdag for 27år siden sto min kjære mamma hjemme, og jeg var på vei ut i den store verden. Pappas første datter skulle ankomme denne verden, og han var på jobb. Langt unna telefon. Det hele endte i en ganske stressende situasjon for den stakkars mannen som fikk beskjed om å få tak i den litt langhårede pappaen. (Som kunne være hvor som helst på oppdrag, noe han også fikk kjeft for når han endelig ble funnet. Han måtte jo forstå at han skulle si ifra, han hadde jo tross alt en høygravid dame hjemme som kunne føde når som helst.) Og når han først kom seg hjem fant han tid til både dusj og leting etter kamera, for pappa er roligheten selv. Men det endte godt to timer etterpå, og jeg kom til verden med en ivrig pappa som fotograf, så ivrig at du nesten ikke ser meg på bildene.

Jeg var en viljesterk liten jente, som ganske tidlig gikk inn i rollen som prinsesse. Og min tøffe storebror og pappa gav meg viljen min, helt til den dagen jeg bet ifra meg. Over pappas nese, og selv ikke alle fotballskadene han hadde pådratt seg kunne måle seg med blåveisene. Men han var like glad i den lille jenten sin. 

Etter hvert som tiden gikk fikk jeg være med pappa på jobb, en ikke helt enkel oppgave når du skal prøve å gjøre en innsats med en maset liten jente på slep. Men jeg hørte han aldri klage og jeg fikk aldri nei når jeg krevde å være med. Han sa aldri noe når jeg ryddet på kontoret og tegnet på viktige papirer, og jeg hadde det som plommen i egget.  


Den lille jenten hadde alltid med seg lille Kalle, som dessverre tok seg noen avstikkere. Så det er ikke tall på alle gangene pappa måtte være etterforsker for å finne den igjen, så den lille prinsessen skulle klare å sove om natten. Selv ikke når han måtte ringe rundt til alle kontorene i byen for å lokalisere den lille kaninen klaget han. 


Hver eneste kveld sang pappa for meg, og hver eneste kveld ville jeg høre trollmor 15ganger, minst. Og hver eneste kveld kom jeg inn i stuen etter leggetid, og krevde at pappaen min skulle bære meg inn på rommet igjen. Og det gjorde han, helt til jeg ble 12år. Og sikkert lenger om jeg hadde insistert på det, for jeg var fortsatt pappas lille prinsesse. 

Jeg minnes tiden min mor bodde på fødehjemmet, og jeg fikk lov å kle på meg selv. Jeg minnes at jeg fikk spise kveldsmaten i stuen, og at pappa laget meg makaronisuppe med melk, selv om han sikker var så sliten at han ville knekke sammen. Jeg husker jeg fikk være liten husmor, selv om jeg laget pappa merarbeid.
Når sommerferien kom tok pappa meg med på svenskeferie, med bil og telt. Og det hele endte i et spennende eventyr med nedrevet telt og mange varme gode soldager ved bassenget og lekeplassen. Jeg tipper at det var en sliten pappa som kom hjem med en strålende fornøy jente, selv om han aldri sa noe om det. 
Hvis jeg trengte sminkedukke stilte pappa alltid opp, selv når han fikk rosa leppestift utover hele ansiktet og de stakkars hårtustene som var igjen ble fylt av hårstrikk av ymse slag. Han smilte alltid å sa han var fin, selv om jeg i dag forstår at dette er en svært vanskelig situasjon for ethvert hannkjønn. 
Han sa aldri noe når jeg brukte han som hest hver gang han prøvde å strekke ut på gulvet, og han klaget aldri når han ble brukt som klatrestativ. Han sprang etter meg når jeg lærte og sykle og han fulgte meg til hundrevis av skirenn hele vinteren, som er lang i nord. 
Når tenårene kom sa han aldri noe når jeg fikk raseriutbrudd av en annen verden, han var rolig og ventet til de gikk over. Og det til tross for dører som smalt og ting som flagret gjennom luften. Og om jeg var lei meg trøstet han alltid. 
Han sa aldri noe når jeg klaget over at han gikk i teite klær eller gikk rundt i bar overkropp når jeg hadde venner med hjem. Og han kritiserte meg aldri når jeg kledde meg som tenåringsjenter flest, uten sans for selvkritikk når det kommer til klær og sminke. Han støtte meg alltid, selv når jeg fant på ting som kanskje ikke var så lurt. 
Når jeg ble voksen og inntok foreldrerollen var han verdens stolteste bestefar, som forgudet alle sine barnebarn. Han stilte opp og hjalp til om det trengtes, og de siste årene har han også vært privatsjåfør for den stakkars datteren som ikke liker bussen. 
Pappa er min store helt, og denne dagen er til ære for han. Den fantastiske mannen som har oppdratt meg i samarbeid med min mor, og gjort en strålende jobb om jeg må si det selv. For jeg er lykkelig, og minnes barndommen min på en god måte. Fine gode pappaen min, hvem skulle jeg vel vært uten deg? 
Kjæmpegla i dæ pappaen min, du betyr all verden for mæ å de andre rundt dæ! Du e en fantastisk person og kunne ikke vært en bedre pappa! 


"Johs" Johannes Jensen, verdens beste pappa, bestefar og svigerfar!

Takk for at du er min pappa <3 Og beklager bildene, men jeg måtte bare! Husk at jeg er den lille prinsessen din :D

Hvordan se hvem av mannfolkene som er pappa?

Det finnes noen kjennetegn du kan se etter for å finne ut om en mann er pappa. 

 

Det mest åpenbare er selvfølgelig å se om han holder, springer eller leter etter en unge. Om han springer/leter etter noen har han som regel panikk i blikket. Litt av grunnen er naturligvis at han er redd for at det skal hende ungen/ungene noe, men det største grunnen er at de fleste barn har en mamma. Og hun blir garantert veldig sint om hun finner ut at pappaen har mistet ungene, noe enhver mann med fornuft vil unngå. 

 

Barna sier ofte pappa, gjerne fem ganger i hver setning så lenge mamma ikke er tilstede, men i en god del familier fungerer også stefar som pappa og kan regnes på lik linje med den som har vært med på å lage barnet. Men som regel blir denne mannen kaldt med navn, så dette er ikke et sikkert kjennetegn. Du kan nemlig være far på mange måter! (Bestefar, stefar, adoptivfar, fosterfar osv.) 

 

En annen ting du kan sjekke er om mannen kan sove middag sittende, med en flokk barn rundt seg som enten bruker han som hoppeslott eller sminkedukke. Dette er en teknikk som krever mye kontakt med barn, både dag og natt for at den skal læres. Derfor kan du være ganske sikker på at det er en pappa om du observere dette. En vanlig mann ville ikke klare sovne med en gjeng småtasser springende og ropende rundt seg.

 

En mann som er pappa, har på samme måte som mamma flekker på klærne, ofte på skulder og lår. For han har ingen problemer med å løfte opp et gråtende barn som er full av snørr/tårer og gjørme, og du vil se av utrykket i ansiktet at han ikke synes det er spesielt ekkelt, og du vil se noe som minner om redsel. For hva om noe er veldig galt fatt med barnet hans? 

 

Ofte vil vi se at pappaer får mindre hår, og at hårfestet i tinningen kryper sakte men sikkert oppover. Dette er ikke bare på grunn av at han blir fysisk eldre, men siden barn gjerne bruker håret som håndtak når de får sitte på skuldrene vil det naturligvis falle av. Grunnen til at mange får mindre hår midt oppe på hode er som regel fordi de har jenter, og de kan være ganske brutale når de bruker pappa som hårmodell. Han klarer ikke si nei til de søte små smilene, det er det kun mamma som kan. 

 

Om du hyler «monster» vil alle de som er pappa komme springende, de vil sjekke under alle senger og inni alle skap om det faktisk er monster der, før de sier at du er helt trygg. Så kan du vente noen minutter å gjøre dette igjen, og du får samme reaksjon. Om du er veldig heldig med pappaen vil han også ta deg på fanget og synge favorittsangen din, minst 10 ganger og helt til du sovner igjen. 

 

Hvis du ber mannen lese deg en barnebok vil du fort oppdage om han er pappa eller ikke. En pappa vil lese boken med innlevelse og alle de 38 gangene du forlanger, bare for å beholde husfreden. En vanlig mann vil ikke vite om dette og si nei etter første gjennomlesning, og da braker kaoset løst. 

 

(Under alle teppene finner du en sovende pappa!)

 

Til ære for alle pappaene der ute, og spesielt dem som bor i samme hus som meg. 

 

Og tusen takk til alle dere som deler og liker innlegget, for uten dere hadde ikke bloggen min vært noen ting :)  

 

Dette innlegget har vært postet før, men det passer så bra som oppvarming til morgendagen at jeg må legge det ut på nytt! #mammablogg

13 timer med søvn, ren luksus!

?Maaaaammma, nå kan vi få en jentebaby!? Jeg våknet med et rykk ut av min 13timer lange søvn, av en liten gutt som klistret nesen sin mot min! ?JEG har sovet hele natten, og du sa at når jeg sov hele natten skulle vi få en baby!? Han puster varm morgenånde i nesen min og bruker meg som trampoline, lys våken som han er. Jeg svarer noe fjernt at det er ikke så lett å lage babyer. Han utbryter ?Nei, for de kan ikke lages av stein, vi må finne en hundehår for der er det masse bein!? Det går opp for meg at jeg har glemt å forklare hvordan babyen skapes inne i magen, og at det ikke innebærer noen hundehår. Han har jo nesten oppfattet hvordan babyen kommer ut, og forteller alle som vil høre at mamma fjertet han ut! 

Nå har jeg fortsatt ingen ønsker om å få flere barn med det første, selv ikke etter en hel kveld og natt med herlig, god og fantastisk søvn. 

Det har seg nemlig slik at jeg fant avknappen min i går, og kom borti den i løpet av timene før barneTV. Så jeg sovnet på sofaen til tross for hyl, krangling og min rolle som hoppeslott. Jeg sov gjennom leggetid og nattasang, og pappa i huset måtte innse at han fikk se i fred på fotballkamp uten at hans frue kjeftet hver gang han hold på å rive ned stuen i iver eller frustrasjon. Jeg sov faktisk gjennom det bråket også. Ved voksenleggetid sto jeg opp fra sofaen, spise opp middagsrestene og ramlet i seng. 

Tror faktisk at kroppen min trengte litt søvn, og ikke minst hode! 


(Natten i Tromsø, om sommeren siden jeg ikke har noen bedre bildebevis etter langsovingen!)

#mammablogg

Den følelsen!

Den følelsen når du sitter midt i skittentøys haugen på størrelse med Mount Everest og griner dine modige tårer, fordi du etterpå må stå å lage middag til familien selv om du er så sliten at føttene helst vil legge seg i sengen selv om hjernen nekter. 

Noen dager er helt klart mer slitsomme enn andre, og som den optimisten jeg prøvde å være i går når jeg la meg var jo dagen dømt til å bli katastrofe. For i går bestemte jeg meg for at jeg skulle være et solskinn når jeg sto opp, og ikke den orkanen jeg bruker å være. Jeg skulle med andre ord smile, snakke rolig og utføre alle morgenrutinene i en munter melodi svevende på en særdeles rosa sky. Ikke så veldig realistisk med andre ord, siden jeg normalt sett ikke er snakkende til før etter frokost og noen timer til. 

Men jeg gikk på med godt mot, og klarte å smile når jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg komme meg ut av sengen etter at alarmen og to stykk høylytte barn hadde gjort store forsøk på å få meg opp. Jeg sto opp og tasset inn på bade, der oppdaget jeg at det var iskald. Og istedenfor å hyle av frustrasjon fant jeg frem de største ullsokkene som var innen rekkevidde. Fortsatt smilende og fornøyd. Mulig at tanken på synet av meg selv i evas drakt og ullsokker gjorde sitt til at dette gikk bra. Så skulle barna få på seg klærne sine, og istedenfor å bli utålmodig gjentok jeg bare beskjeden 14gang, helt til klærne var på. OG det var faktisk en ganske stor bragd, for jeg er altså ikke den som snakker så mye rett etter at jeg har fått opp øynene. Så skulle maten lages, og da fant flasken med solbærsirup ut at den skulle sette meg på prøve, men å renne ned bak steikeovn. Alltid en sikker vinner når det kommer til tap av kontroll. Men jeg bet tennene sammen og klistret på meg det mest falske smilet jeg klarte. 

Resten av dagen gikk på samme måte, men i det samme sekundet som klærne skulle finne veien inn i vaskemaskin kastet morgensurheten seg over meg, i tredobbel styrke. 

Til alt hell kom en liten engel tassende inn på badet, ser på mammaen sin med store øyne og sier ?Søte mamma min, skal vi ikke dra å spise litt sushi i dag?? 

Så i dag ble det sushi til middag! 

Ps. Jeg skal aldri prøve å være noe solskinn som flyter på rosa skyer flere ganger om morgenen, jeg har lært! 


Ikke bilde av Mount Everest, men en fjerdedel av det som lå på badet i dag, minst!

#mammablogg

Kjære barn, kan dere sove litt lenger?

Hva er det for at barna har en innebygget klokke som gjør at de står opp før småfuglene i helgen når det er fri, men må vekkes når vi skal på jobb, skole og barnehage i ukedagene? 

Jeg bare spør, for det slår meg at hver eneste lørdag har jeg to stykk gutter oppe lenge før klokken er påtenkt å ringe i ukedagene, og jeg kan love deg at med det lydnivået de holder så våkner alle andre i huset også, muligens i gaten. 

Men hvorfor i alle dager er barn født med en klokke som ringe hver lørdags morgen så foreldrene ikke skal få en sjangse til å sove litt ekstra? For det må jo være en medfødt refleks som er skapt for å gi foreldrene litt ekstra hodebry. Håpløs er den i alle fall, for jeg hadde helt klart fått en bedre lørdag om ungene hadde sovet litt lenger enn til klokken fem. 

Vi har prøvd flere ganger å få dem til å sove, men alle med barn i huset vet at det er en ganske håpløs oppgave. Så jeg har prøvd å lure ungene å si at det er mandag, selv om det er lørdag. Men de avslørte meg veldig fort, for de var fullstendig klar over at det var godteri dag. Så prøvde jeg med alarm, at de måtte ligge til den ringte. Det endte med at eldstemann stilte den tilbake sånn at den ringte klokken 06:03. Så har jeg vært en runde innom trusler, og truet med at lørdagsgodte ville forsvinne ut av vinduet, men nei. De ignorerte glatt tanken på at mamma frarøvet dem ukens sukkerdose. Når ikke det heller fungerte tenkte jeg at bestikkelser var en god ide, og jeg sa at om dem sov lenge skulle de få sjokolade. Men nei, sjokolade fristet ikke. 


(Smårampen en tidlig lørdagsmorgen!)

Så nå sitter jeg her, med øyne som går i kryss og hører på to stykk unger som prøver å rive ned leiligheten. At jeg er alt for trøtt for å roe dem ned får bare være, for min bedre halvdel kan godt stå opp å holde meg med selskap. (Evt overta barna så jeg kan legge meg å sove litt, med sov i ro i ørene!) 

#mammablogg #mammablogger #søvn #lørdag #helg #barn 

Leker kjendis i dag, klistret utover 2sider i VG!

Wææææ, er klistret ut over to sider i VG i dag! Derfor gjør jeg et unntak og legger ut bilder av den ene av guttene mine, siden bildene er i avisen. 




 Ellers har det vært en rimelig hektisk dag, som resulterte i en ekstrem hodepine. Jeg tenkte som så at jeg skulle legge sove en times tid på sofaen etter jobb og behandling, men for hver gang jeg sovnet var det en liten ramp som bestemte seg for at mamma ikke skulle sove. Å når det ikke var guttungene som brukte meg som hoppeslott så var det min bedre halvdel som hadde noe å formidle. Det hele endte med at mor i huset eksploderte, litt i alle fall. Og jeg tenkte at NÅ skal jeg få litt søvn, men så ringte mamma. Hun lurte veldig på om jeg hadde fått med meg at jeg var i VG sammen med smårampen. Jeg hadde tydeligvis glemt å formidle det videre til mine foreldre, så det var en veldig forundret pappa som leste avisen og fant datteren og barnebarnet der. (Har jeg nevt at jeg er en smule distre til tider?!!) 

 

Så jeg ga opp hele prosjekt soving, og får heller gjøre et forsøk på å ramle i seng tidlig i dag. (Og krysse fingrene for en lang natt med søvn!) 

 

PS. Om du skulle ha noe ønske om å lese om oss, finner du det på VG+ 

 


(Det føles litt rart å finne seg selv i VG, men heldigvis hadde jeg klart å svare på en voksen og gjennomtenkt måte, så jeg høres ikke ut som den surremammaen jeg til tider er! OG det beste av alt må jo være at leiligheten så ganske så strøken ut i bakgrunnen, noe som kanskje er litt langt unna sannheten...) 

At småbarnsforeldre ikke har tid til å trene er tull!!

Å ikke ha tid til trening når du har fått barn er bare oppspinn. Og si at tiden ikke strekker til er som å lyve for seg selv, og jeg skal selvfølgelig bruke meg selv som et godt eksempel. 

Her i huset har jeg flere heftige treningsøkter gjennom hele dagen. For eksempel hinderløype om morgenen, der jeg jakter på en svært så våken og opplagt treåring som ikke har sovet stort. Og det har heller ikke mammaen, men det stopper meg altså ikke i en god treningsøkt om morgenen. Her hoppes det over stoler, krypes under bort og springes rundt i en rasende fart for at medisin skal bli gitt. Vinterstid øker vi tempoet litt og bruker rå makt for å rydde frem bilen og veien, og bilen igjen fordi den er like borte som da jeg startet. Tipset er å flytte til Nord-Norge. Samtidig som du gjør dette skal du passe på to aktive gutter som selvfølgelig ikke står i ro å ser på, fange dem å få dem festet inn i bilen uten at den fylles med alt for mye snø. 

Neste runde er balansetrening, for å utføre dette trenger du en barnehage/skoleplass, uteklær og utstyr som skal flyttes mellom hjem og skole/barnehage hver dag. Her i huset må som regel minstemann bæres under den ene armen og klærne under den andre, samtidig som porten åpnes med den ene foten. Om ikke det er trening så vet ikke jeg. Så skal det stresses av gårde for å levere unge nr 2. Her skal også klær og utstyr inn, og om du ikke ønsker en særdeles lang treningsøkt på ettermiddagen er det en fordel at du går inn med utstyret og henger det på plass. Om du ønsker litt ekstra utfordring kan du ta på sko med høye hæler. (Dette går også for menn, men da må du nesten regne med noen rare blitt og spydige kommentarer. Kjøp sov i ro og putt i ørene, samt unngå øyenkontakt!) 

Så kommer ettermiddagen og du har begrenset med tid på å hente to stykk unger. En real intervalløkt med andre ord. Først skal skolegutten hentes, og her skal du løpe rundt mens du plukker opp klær gjennom hele skolen, samt leter etter ungen. Så skal du få med deg våte klær og ungen til bilen, få han inn og kjøre til barnehagen for å hente nestemann. Her må du igjen ta runden etter utstyr, samt samme økten som om morgenen med porten. Så kjører du til butikken, springer inn og plukker varer til middagen, legg gjerne til en ekstra øvelse å balanser alle varene i armene. Kun nybegynnere trenger handlekurv. 

I vinterhalvåret får du litt ekstra utholdenhetstrening når du rydder frem gårdsplassen, spesielt når du skal fjerne en 2meter høy brøytekant som er nøye kastet inn der du skal gjøre. 

Under middagen får du trent styrke. Hold en gråtende treåring på den ene armen og lag mat med den andre. Om du skulle søle noe bruker du føttene til å tørke opp. I tilfelle dette gir deg for lite utfordring kan du gjøre lekser med eldstemann så du får litt hodetrening med det samme. Kjøp gjerne matvarer som er i beholdere som nesten er umulig å skru opp, slik at hendene får litt ekstra utfordring. 

Så kommer tiden for husarbeid, støvsuging blir fort en god øvelse når du har en treåring hengende rundt foten. Løft gjerne stoler og utstyr et par ekstra ganger. Dusjen vaskes med tannbørst, slik at du får brukt armene litt ekstra. Nybegynnere kan godt bruke en oppvaskkost den første tiden, og for viderekommende er det anbefalt å bruke barnetannbørste. Støvtørking gjøres med føttene samtidig som du bretter klær. 

Så kommer leggetid, og du gjentar samme hinderløypen som om morgenen, samtidig som at storebror i huset legger ut ekstra hinder i form av legoklosser. Dette krever en svært god fysikk, slik at du unngår å treffe dem. 

Så som du ser har jeg ingen unnskyldning for å ikke trene, og jeg forstår ikke helt hvordan noen som har barn ikke får tid til dette. 



Ha en strålende kveld, hilsen en veltrent småbarnsmamma. 

#mammablogg #trening #hverdag #bloggtips

Lørdag ja, det hadde jeg glemt!

I dag våknet jeg i vill panikk, og nærmest kastet meg ut av sengen. Jeg var helt sikker på at det sto om minuttene og sprang inn på badet. Jeg klarte å treffe rett på toalettet, og prøvde å lokalisere klærne mine. 

I mitt hode var jeg helt sikker på at jeg hadde forsovet meg, at jeg egentlig skulle vært på jobb. Minstemann var våken, og studerte mammas oppførsel nøye, han flirte litt for seg selv og kjente tydeligvis igjen mammas stressoppførsel. 

?Mamma, i dag skal vi være hjemme, det er lørdag!? 

Jada, det stemmer jo ganske bra det. Det er lørdag og jeg jobber ikke helg mer, noe som betyr at jeg kastet meg ut av sengen helt unødvendig. Inne i meg ramlet det ut noen salige gloser som selv den mest hardbarka fisker hadde rødmet av. 

Resten av dagen skal brukes til lørdagsaktiviteter, jeg skal handle, rydde litt og kanskje kjøre en tur for å ta noen bilder i det fantastiske vinterværet vi har. 

Og i morgen skal jeg virkelig prøve å huske at jeg har fri, for starten på morgenen var litt mer stressende enn jeg hadde tenkt! 


Dagens outfit, selv om bilde er gammelt. Men her i huset vasker vi klær, så de kan fint brukes igjen! Legg merke til de supertøffe ullsåkkan mine, jeg er bra heldig som fikk dem! :D 

#mammablogg #outfit 

Bokbind!?

Da har jeg oppdagen enda en egenskap jeg mangler, nemlig å sette bokbind på skolebøker. 

 

Eldstemann har startet i 3klassen, og der får de lånebøker, noe som betyr ekstraarbeid på et stykk mamma. Ifølge min bedre halvdel er det bedre at jeg gjør det som har damefingre og ikke tømmerstokker! (Dårlig grunn, men jeg hadde ikke nok tape i tilfelle han faktisk har rett!)

 


 

Etter litt roting rundt i den pittelille leiligheten vår fant jeg noe gråpapir som jeg har brukt til gaveinnpakning. (Mulig det heter noe annet, rullen er brun og ikke grå.) Lærerne har heldigvis mye erfaring, så de hadde sendt med merkelapper hjem! 

 

Etter noen frustrerende minutter fikk jeg eldstemann til å samarbeide, og i felleskap klarte vi å få papiret på plass uten alt for mye klaging og kjefting. Resultatet kan sikkert diskuteres, men med tanke på ferdighetene vi hadde fra før er jeg fornøyd. 

 


 

Neste gang det kommer hjem en bok som skal beskyttes skal jeg sende guttungen på besøk til min mamma, for HUN kan slike ting. Hun har kommet seg gjennom mange,mange skoleår med bøker. (Vi er fire søsken...)

 

Synes det høres ut som en god plan, jeg kan ikke være supermamma bestandig! (Okei da, jeg kan ikke være en supermamma...) 

 

#mammablogg #DIY #bloggtips #bøker #bokbind #skole #mamma #barn

Hvordan få hvile når du er syk og mamma.

At det ikke er så lett å kombinere rollen som mamma og sykdom er et faktum, og for at du i det hele tatt skal ha muligheten til å bli frisk må du finne tid til hvile. Om du er så heldig å ha en mann som klarer å holde ungene i ro, stille og fornøyde uten å rope mamma hvert fjerde minutt lever du enten i en fasadeverden, eller så har du usannsynlig mye flaks, unormale barn og mest sannsynlig en mann som egentlig kommer fra en annen planet. 

De siste dagene har jeg gjort mitt ytterste for å få ligge i fred og ro på sofaen, men fant fort ut at selv om dette burde være teknisk mulig med egenmelding fra jobben var det umulig. Eldstemann fant ut at han skulle utøve sine kreative evner på skolen, noe som resulterte i møte hos rektor på fredagsmorgenen. Han er verdens snilleste unge, men har litt over gjennomsnittet god fantasi når det kommer til ting han må prøve, som utløser kaos etterpå. 

Minstemann måtte også til tannlegen, og når en bestemt liten treåring bestemmer at mamma skal være med, ellers skal han bite tannlegen hadde jeg ikke noe valg. 

Men har samlet opp noen tips som kan gjøre sykdomshverdagen bedre. 

1. Ha alltid liggende ?sov i ro? eller hørselvern, ta dem på og du unngår mer hodepine. Om ungene maser og du ikke vil svare kan du bare lukke øynene og late som ingen ting. Dette fungerer ca 2min, før de hopper på deg. 

2. Når du er syk er det helt klart lov å utvide TV-tiden til ungene, sett på en film som fenger og forbered deg på minst fem minutter med alenetid. Noen ganger kan du få en bonus der ungene faktisk ser hele filmen, men det er så sjeldent at det er lettere å vinne i lotto! Ikke bry deg om pedagogiske pekefingre som ser på deg med strenge øyne, ingen som har vært syk med unger vil laste deg for dette!

3. Toalettet kan også gi deg noen minutter med fred og ro, men husk å låse døren. Si at du er guffen i magen, ta på hørselvern og lås døren. (Her er det helt klart en fordel at andre voksne er i huset, ellers kan du anse ungene for å være alene, noe som gir deg ekstremt mye merarbeid etterpå.) 

4. At sjokolade kan gjøre hverdagen bedre er et faktum, men som mamma vil du jo helst ikke at barna spiser dette når det er du som er syk. Sukker kan få enkelte unger til å øke lydnivået og aktiviteten til det dobbelte av normalen. Så du må med andre ord smugspise. Gå på kjøkkenet og si du skal lage noe mat ungene ikke liker. Slå på vannet, åpne kjøleskapdøren og host så høyt du klarer når du tar av papiret. Spis sjokoladen så fort du klarer. Om ungene spør hva du gjør er en liten hvit løgn lov, si du tar tran. (Da vil de fleste springe unna så fort de klarer!) 

5. Finn en plass du kan gjemme deg, jeg har funnet ut at klesskapet fungerer utmerket til dette. Men pass for all del på at ikke ungene oppdager deg på vei dit, og husk at du ikke må svare dem uansett hvor mye de roper mamma. Andre plasser som kan fungere er under sofaen, i bagasjerommet på bilen eller oppå klesskapet. Plasser som kan virke smarte, men som du vil bli avslørt med det samme er under teppet i sengen, bak badedøren og under stuebordet. Om du gjør dette på rett måte kan du få 13,4 minutter helt alene. 

6. Men det beste rådet mitt er å bestikke noen til å være barnevakt, slik at ungene forlater hjemmet noen timer. Brukt tiden godt, nyt stillheten, ligg helt i ro og spis masse sjokolade! (Om du ikke har mulighet til barnevakt, eller har en mann/dame som kan gjøre dette må du bare holde deg frisk!) 

Nå skal jeg gå inn i klesskapet en stund, og håpe at jeg holder meg frisk resten av vinteren. 


Ps. en cola som muntrer deg opp er helt klart en nødvendighet for å overleve en kjip runde med sykdom! 

 

#mammablogg #bloggtips #tips #helse #sykdom #mamma #forelder #barn #hverdag

Porno og barn.

Kjære alle sammen, jeg har ingen problemer med at andre ser på pornografisk materiale, og jeg tenker som så at dette får være et valg som er opp til hver enkelt. 

Men jeg har et problem med at noen ikke gjemmer det godt nok unna barna sine. 

Her om dagen kom min eldste sønn hjem fra skolen, og kunne fortelle at svenske filmer er rare. Jeg måtte jo selvfølgelig spørre om hvorfor det, og fikk til svar at ?Ja, svenske jenter sutter på tissemann, for det har en på skolen sett på film!? 

Jeg sto der med store øyne og vurderte hvordan jeg skulle angripe denne situasjon. Jeg hadde i det lengste håpet at han ikke ville få kjennskap til dette med det første. Minstemann så vel ca like stor ut i øynene som mammaen, og som den lille kopimaskinen han er kjente jeg frustrasjon legge seg. Jeg så for meg hundrevis av pinlige situasjoner og hadde mest lyst å grine av tanken.

Se for deg at en treåring kommer i barnehagen og sier til de andre barna ?Jenter sutter på tisseluren!? Ikke helt det du forventer av barnemunn, og det stiller jo ikke foreldrene i noe godt lys heller. 

Ikke bryr barn seg om når de tar opp div temaer heller, så dette kan han helt klart finne på å snakke om for eksempel på butikken. Og jeg vil helst ikke assosieres som en mor som viser sine barn porno. 

Videre kan jeg jo informere om at jeg tok en lang prat med eldstemann, og fortalte hvorfor han ikke skal snakke om dette. Og skal si at det ikke er lett å forklare slike ting på en barnevennlig måte. Jeg sa også ifra til barnehagen om episoden, ettersom jeg ser for meg at ha kan finne på å snakke om det der.

Så til alle der ute som liker å pirre seg selv, vær så snill å lås inn tvilsomme filmer, lås dokumenter på datamaskinen og sperr for pornografiske sider så ikke barn eksponeres for dette. Det er helt greit at du ser på det, men det er ikke greit at dine barn gjør det!

La barn være barn, de blir voksne alt for fort uansett. De fortjener å leve en uskyldig barndom, og det holder i massevis at de vet hvordan barn blir laget. Detaljene kan vi spare dem for. 



#mammablogg #bloggtips #tips #sex #porno #foreldre #barn 

 

Mamma, DU må vaske bilen.

I dag bestemte min bedre halvdel seg for å ta et besøk til sin mor. Han kommer fra litt mer usiviliserte strøk, og der er det bare grusveier, noe som resulterte i en ganske skitten bil. (Se for deg barnas uteklær etter en hel dag i barnehagen med regnvær, ca slik så den ut!) Med andre ord ikke helt som den vanligvis bruker å være, noe minstemann la merke til. (Må kanskje understreke at den ikke er like ren og pen bestandig, hvordan skal det liksom gå seg til med kvaliteten på veiene i området vi kjører, og tusenvis av byggeprosjekter over hele byen!?)

?Mamma, DU må vaske bilen i dag!? 

Javel, hvor i alle dager har han fått det fra at det er mammas jobb å vaske bilen? Greit at jeg vasker det meste hjemme, men han har ALDRI sett meg vaske bilen. (Aldri, aldri, aldri!!) 

Jeg har kommet frem til at vi enten har klart å fordele oppgaver etter likestilling, eller at han syntes det var på høy tid at jeg tok jobben. Han insisterte i alle fall på at det var min oppgave, og at han og pappa skulle sitte inne med nettbrett å se på tv. 

Så nå sitter jeg her å funderer på hva jeg har gjort for å komme i denne situasjon, og hvordan jeg skal lure meg ut av den uten at minstemann skal oppdage at du kan si nei til det du får beskjed om, og faktisk slippe unna. Tenker at dette er en av de situasjonene der det er lov å komme med en liten hvit løgn, bestikke pappaen og si at det var jeg som gjorde det. 

 
(Bilde passer overhode ikke til teksten, men siden enten blogg.no eller datamaskin jeg bruker ikke vil sammarbeide får jeg bryte den viktige!?? bloggregelen om å ikke bruke samme bildene! Men om du legger godviljen til kan du jo tenke at under blomstene og gresset er det sand, og hadde vi kjørt under der  ville du sett samme resultatet på bilen.) 

Ps. Etter veldig mange uker har jeg endelig fått kjøpt inn et stativ med kurver til klesskapet mitt, så nå har jeg dessverre ingen unnskyldning til å ha rot der. Så nå må jeg gå å rydde, og derfor blir det ikke noe langt skriveri i dag. Prøvde metoden ?ut av syn, ut av sinn?. Men ungene var snare med å dra ullteppet av kurvene, så nå står dem midt på stuegulvet og gir meg dårlig samvittighet. 

Hvordan beholde sexlivet etter familieforøkelse.

Etter å ha lest diverse kommentarer på en mammablogg som skrev et innlegg med tips til hvordan du skal piffe opp sexlivet når du er blitt forelder, bestemte jeg meg for å komme med noen sannhetens ord. For det viser seg at det er ganske mange som tydeligvis tror at barn kommer med storken, og at alle foreldre kniper igjen beina, eller snadden. (Og gjør de ikke det er de horer og andre ufine ting!) 

Men nå har det seg altså slik, at selv om du blir forelder så mister du ikke sexlysten eller evnen til å ha sex. (Mulig at noen menn får litt problemer om de står på feil plass under fødsel, men det går som regel fort over! Det samme kommer til mødrene den første tiden etter fødsel, når de mest private delene  av kroppen er rimelig ugjenkjennelige, men som regel går det også over etter en stund.)

Jeg har før skrevet om hvorfor foreldre mister sexlivet sitt, etter at jeg leste om noen eksperter som ikke helt kunne forstå grunnen. (I mine øyne var den ganske åpenbar, bare les om det her.

Men nå er det altså ikke slik at vi ikke kan finne det igjen, det er bare å lete litt under sengen eller i skapet. Så i dag skal jeg skrive om noen tips for hvordan du kan beholde sexlivet etter at du får barn. (Selvfølgelig holder ikke vi på med slikt mamma!) 

Tips 1 Tilgjengelighet. Gå rundt naken etter at barna har lagt seg, sitt på fanget til din partner. (Fysisk berøring sies å hjelpe på, uten at jeg skal utdype dette noe mer!) Her kan det være lurt å ikke bo i kjelleren med god innsikt, såfremt dere ikke har en slags glede i at andre ser hva dere bedriver med. Eller er redd for snakk i nabolaget.

Tips 2 Tid. Som småbarnsforeldre er det ikke så lett å få tid til denne typen aktivitet, så her gjelder det å benytte enhver mulighet til litt kos. Det er lov å ta en hvit løgn å be besteforeldre være barnevakt så dere kan dra å handle. Eller dere kan avspasere en time tidligere fra jobb og kjøre innom hjemme før barna hentes. (Mamma, vi holder fortsatt ikke på med slike ting!) 

Tips 3 Forandring. Sprit opp selve akten, istedenfor å ligge på høre side av sengen kan du bytte til den venstre. Eller dere kan ta helt av og legge dere i fotenden av sengen. Om dere skulle være av det mer utforskende slaget kan dere prøve gulvet, men vær obs på brannsår om dere har matter fra Ikea! (Mamma, jeg hørte noen andre si at dette hadde hendt, det er helt klart ikke selvopplevd.) 

Tips 4 Ros. Snakk positivt til din bedre halvdel, si hvor sexy denne person er og hvor godt det er for deg å være sammen med den. Positive ord er aldri feil, og noe som gjør at man føler seg vel. (Men helst ikke si det når hun henger opp klær, det kan tolkes litt feil ettersom vi sjeldent er fornøyde når vi gjør dette! Så istedenfor ønsket effekt kan vi bli sinte, det er en sånn dametinge de fleste menn aldri vil forstå.) 

Tips 5 Tenk. Det er helt klart en fordel å ha litt grisete tanker, og da snakker jeg ikke om sølepytter og gjørme. Det er ingen ting galt i like en god omgang i halmen, og det er i alle fall ikke feil å tenke på det. (Mamma, må bare igjen si at dette er ikke noe jeg tenker på altså!)


(Om ingen av tipsene over hjelper kan du alltids prøve denne metoden! Fisking!) 

Til slutt vil jeg bare tilføye at sex er en helt normal og naturlig ting mellom to mennesker som er glade i hverandre. Og det er viktig å ta vare på dette, også etter at familien øker. Så til alle dem som måtte mene noe annet, finn en spade og grav deg ned. Selv om mennesker blir foreldre har de like stort behov som alle andre for å tilfredsstille sine behov, og vi blir ikke mindre mennesker selv om vi til tider vandrer rundt som levende døde med flekker på klærne, håret i uorden og tidenes største poser under øynene. 

Ps. Alle negative kommentarer vil bli besvart på en særdeles barnslig måte, så det er egentlig ikke noe vist å komme med dem. Da jeg faktisk stort sett ser på dem som god underholdning og bruker dem til å gjøre narr når jeg snakker med venner. Til tross for at jeg da utøver dobbeltmoral med tanke på at jeg prøver å lære mine barn å ikke gjøre slikt. Men jeg er altså faktisk bare et menneske, og noen negative sider må jeg få lov å ha! 

Nå skal jeg gå å legge meg, og sove! (Helt sant mamma!) 

Til alle trangsynte mennesker der ute!

Før jeg la ut innlegget i går om at noen ganger er det ike så lett å være mamma, har jeg fått en del kommentarer som beviser at jeg gjorde rett når jeg la det ut. Dessverre skulle det vise seg at noen trangsynte idioter gikk til angrep på de som har kommentert ærlig på det jeg skrev. De kommentarene har jeg slettet. Om du ønsker å kommentere negativt, så gjør det rettet mot meg og ikke de andre som skriver på siden min. Jeg vet at alle ikke er enig med meg, og jeg har heller ingen problemer med å svare på det. Men når mine ord skal brukes mot andre velger jeg å slette det som står der. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er toppen at noen svarer usakelig og trangsynt på det jeg skriver, for da tar jeg retten på meg og svarer med samme mynt. 

Vanligvis gidder jeg ikke bruke mye tid på negative og barnslige kommentarer, men når det går utover andre velger jeg å gjøre det. 

Så til alle som mener at mødre er egoistiske som av og til ønsker seg bort, stikk en finger i jorda å se deg rundt. Selv om det tilsynelatende er perfekt hos alle, så tror jeg at de fleste av og til vil bort fra hverdagen. Det betyr ikke at vi er mindre glad i familien vår, ogd et betyr heller ikke at vi faktisk vil stikke av fra dem. At en mor har rom for å ha negative følelser innimellom er lov, for det er det som gjør henne til den unike mammaen hun er. Til den mammaen som alltid stiller opp og er der for familien. Men selv om hun blir mamma blir hun ikke et overmenneske som kan takle alt uten at det kjennes på kroppen. 

Ingen skal komme og fortelle meg at de ikke får vonde følelser av og til, hjemme, på jobb eller i andre situasjoner. Så om noen virkelig går rundt å tror at hverdagen er en dans på roser, så er jeg faktisk glad for at jeg gir et annet bilde av saken. Hverdagen er en svingete vei med hull og steiner i veibanen. Noen ganger går den rett frem og andre ganger svinger den voldsomt. 

Ha en fin søndag, både de som lever i virkeligheten og de få som ikke gjør det! 

#mammablogg

Av og til vil jeg ikke være en mamma.

Noen ganger vil jeg ikke være mamma, jeg vil ikke være dem tålmodige og  gode mammaen som alltid gir av seg selv. Noen ganger vil jeg bare springe ut døren, lang langt vekk. Jeg tenker vonde tanker, tanker om hvordan livet hadde vært om jeg ikke fikk en familie. Om hva jeg ville gjort da, hvordan jeg ville levd. 

Noen ganger blir jeg sint, jeg mister den siste lille bit av tålmodighet og kjefter på dem rundt meg, på barna og på mannen. Jeg blir sint for en liten ting som er feil, selv om det vanligvis ikke plager meg. Jeg ber dem ordne opp, jeg hever stemmen. 

Og hele tiden spinner tankene om hvor slitsomt alt er, og følelsen av maktesløshet og frustrasjon kommer til overflaten. 

Når alt roer seg, sitter jeg igjen med dårlig samvittighet. Jeg får vondt over å tenke på mine dumme tanker. Tanker som jeg egentlig ikke mener, som jeg ikke vil ha. Jeg får lyst å gråte av at jeg kan være så egoistisk, så fokusert på det negative. 

Jeg føler meg så alene, for tilsynelatende har alle det perfekt rundt meg. Ingen har dårlige dager og alle er glade. De jeg ser er perfekte, glade, smilende, tålmodige og de hever aldri stemmen. 

Det gjør vondt å føle seg alene, føle at jeg er den eneste som har det slik. Den eneste mammaen som noen ganger er så sliten at hun vil synke sammen å gråte, som lar andre problemer gå ut over dem hjemme. Hvor mange ganger har jeg ikke angret bittert på de sinte ordene som kom ut av meg, de strenge beskjedene og misnøyen med det som er feil. 

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde like god tålmodighet hver dag, like mange smil. Men jeg er bare et menneske, og selv om jeg elsker familien min høyere enn alle andre så er det av og til vanskelig å være mamma. Livet er ikke en dans på roser for meg, og jeg er redd for at svært mange andre sitter med de samme tankene uten å tørre å si dem. Selv om jeg elsker guttene og mannen min mer enn alt, så blir jeg noen ganger så uendelig lei. 



Er jeg virkelig den eneste som har det slik, eller sjuler andre det godt. Av redsel for å innrømme at alt ikke er så rosenrødt som det skal fremstå eller fordi vi ikke vil godta at vi noen ganger har det vanskelig?

1-kroning i øret.

I dag startet jeg dagen med en 1-kroning i øret. Det var minstemann som var den skyldige, og han syntes at dette var en fin måte å vekke mammaen sin på. Om jeg hadde vært litt mer våken ville jeg sett farene som lurte, og jeg ville avvæpnet han rimelig fort. Men slik gikk det altså ikke. 

Som normalt melder kroppen ifra om en del ting når man står opp, så minstemann tok turen på do. Han er så flink nå, at vi ikke må være med han. Jeg hørte han styrte inne på badet og tenkte som så at det sikkert ikke var noe galt han gjorde. Så hørte jeg et plopp og et klirr, og sirenen gikk. Han hadde mistet pengen i do. Katastrofe, for nå brøt tredje verdenskrig ut. 

En treåring som mister noe er ikke spesielt gøy, og når du ser surkeleppa trekke mer og mer nedover vet du at dette blir en lang, lang morgen. 

Nå var gode råd dyre, og det hjalp ikke å forklare at når pengen hadde ramlet i do var den borte. Jeg hadde ingen som helst planer om å stikke hånden i det, spesielt ikke siden doen var full av papir og andre mer ubehaglige saker. Han insisterte på  å finne en fiskestang, for han måtte ha den 1-kroningen. Mens jeg var på rommet sammen med han var faren såpas snar i vendingen at han fant en ny penge, og sa at det var den samme som falt i do. Jubelen sto i taket, helt til minstemann oppdaget at den var  tørr. Og det gikk jo ikke, for den hadde ligget i do. Etter mye overtaling gikk han med på den hvite løgn vår. Men han så fortsatt litt skeptisk på oss, så han ante tydeligvis at noe lureri var på gang. 

I det samme vi snudde ryggen til han fant han nøkkelhullet og selvfølgelig puttet han 1-kroningen inn der. Så nå er det ikke en mulighet å låse døren, og jeg kan være helt sikker på at jeg aldri får sitte alene på do mer. Ikke engang de gangene jeg husker å låse.  

Så hva lærte vi av dette? Vi skal ikke slenge småpenger rundt så minstemann finner dem, vi skal være flinkere og tilse at han ikke tar småpenger inn på do, og vi skal helt klart huske å våte pengen om det samme skulle hende igjen.  Det kan også være en fordel at sparegrisen kommer ned fra øverste hylle, så kan han putte pengen der den hører hjemme! For det er helt sikkert at mammas øre, do og nøkkelhullet ikke er rett plass.

 

(Ps. Om du tenker at det er galt av oss å ta en hvit løgn for å komme gjennom en særdeles vanskelig situasjon kan du bare stikke en finger i rumpen! Eller du kan prøve å være barnevakt for en treåring som tror han er åtte år noen dager?) 

 

Hjelp, nå har eldstemann mobil!

Som vi alle vet kan en syvåring mase hull i hode på selv den mest hardbarka mamma, og når det kommer til mobiltelefon har vi vært gjennom alt fra diskusjon, smiger, fotmassasje og tjenester hjemme. (Tror det var fotmassasjen som gjorde utslaget altså, hvem kan vel motstå det?!)

 

Så i dag gav jeg etter for presset, og eldstemann fikk simkort til telefon sin. Og det var en svært fornøyd gutt som hoppet rundt og innsisterte på å ringe både pappa og bestemor. Og jeg måtte bare le av gutten som var så ivrig, dette hadde han ventet på lenge. 

 

Jeg på min side velger å se fordelene av denne telefon, for nå blir det jo faktisk mulig å kunne få tak i han når han er ute på sykling. (Såfremst han har telefon med, hører den eller faktisk tar den når han ser hvem som ringer!) 

 

Siden det hender at han får være litt alene hjemme, så er det jo ganske greit at han kan ringe om det er noe, som når han ikke finner fjernkontrollen eller lurer på om han får lov å spise is. (Svaret er som vanlig nei i ukedagene, men  sov guttunger flest må han jo prøve seg litt ekstra!) 

 

Jeg fant ut at kontantkort var det tryggeste, i alle fall for lommeboken min. Og han må også tjene egene penger for å fylle på denne, så det blir jo litt økonomisk læring i det hele. Og det blir spennende å se når han finner ut at han kan ringe kun et lite ringesingnal å legge på, slik jeg gjorde til mamma i mine yngre dager. 

 

Så nå er vi virkelig vandret inn i storgutteverden, dette skal bli riktig så spennende, eller skummelt. Er ikke helt sikker enda, og tenker at nå må denne mammaen lære seg enda flere mammating hun ikke kan fra før. 

 

Hva skal det neste bli? At han kommer hjem med kjærest!? 

Ikke alle dager er gode!

Skulle egentlig skrive om et eller annet morsomt, men i dag er jeg så sliten at ordene ikke finner veien ut. Jeg har kjempet gjennom ettermiddagen, trøtt og lei. Og endelig skal jeg få meg noen timer med søvn, forhåpentligvis. Medisiner er gjort klare, klær er brettet og kjøkkenbenken er igjen synlig. Ungene har sovnet og utstyret til i morgen er klart. Regningene er betalt og listen over det som må handles i morgen er skrevet. Jeg har ryddet leker og annet ro, vugget en liten urolig kropp og endelig kan jeg få meg fem minutter for meg selv i sofaen. Og uansett hvor trøtt jeg er skal jeg sitte her i disse minuttene, uten å gjøre noe som helst. Så får søvn bare vente litt, for jeg trenger litt voksentid innimellom, og spesielt på slike dager. 

 

Jeg skal være den første til å innrømme at livet som mamma ikke bare er en dans på roser, selv om jeg ikke kunne ønsket meg noe annet liv. Barna er mine skatter og den beste som har hendt meg. Jeg tror det er viktig å godta at slike dager finnes, og at det er lov å si ifra om at nå er man sliten. For det er ikke lett å være den som har ansvar for noen andre, den som alltid stiller opp og er på vakt. Å være mamma er så mye mer enn ordet, det er en livslang oppgave på godt og vondt. 

 

Men heldigvis kommer det bedre dager, og øyeblikk der hjerte mitt lyser av glede når de ser de fine guttene mine, når jeg hører de gode ordene deres og når jeg gleder meg over de små tingene i livet. Og det er disse dagene som gjør at de andre er verd å holde ut, der du klistrer på deg et smil og gjør det som kreves. 

 


( #mammablogg #foreldreogbarn #hverdagen #følelser )

De fryktelige gymskoene!

Når jeg gikk på barneskolen ble jeg tvingt til å bruke gymsko, et par ufattelig teite sko. Faktisk så teite at jeg hatet dem like mye som at jeg måtte stå opp om morgenen, og jeg brukt hver eneste mulighet jeg kom over til å «glemme» dem hjemme. (Noe min mor viste, så de havnet like fort i gymbaggen!) Jeg hadde store problemer med å vise meg rundt i dem, og var helt sikker på at det bare var duster som brukte sko som var «hudfarget» under og hvite ellers. Det var gammeldamesko og idiotsko, og jeg kranglet så busta føyk så fort jeg så dem, til mammas store frustrasjon. 

 

I dag kom det lapp med hjem fra skolen, der det sto at guttungen skal ha innegym i morgen, med innesko! Teite, dumme innesko uten svart såle! Noe vi selvfølgelig ikke har, for etter alle traumene fra barndommen er det jo helt klart at jeg har ignorert muligheten for at denne dagen skulle komme. Jeg fikk et pussig innfall om å krølle lappen og kaste den ut i regnet, og må vel bare innse at jeg muligens må jobbe litt med mitt forhold til gymsko. 

 

Hvorfor kan ikke de lage svart gulv så de stakkars små ungene kan bruke noen litt penere sko i gymtimen, sko som de har fra før av og som er fullt brukbare etter 4-5runder i vaskemaskin? Spart noen kroner hadde jeg også gjort, for han trenger ikke joggeskoene før til våren, og da er de uansett alt for  små. (Ikke kom å si at jeg burde kjøpt gymsko til å bynne med, det nekter jeg rett og slett å høre på!!) 

 

Så i dag måtte vi med andre ord ut på handletur, og etter noen runder med bestikkelse av minstemann så han kunne være hjemme med besteforeldrene kom vi oss avgårde! Eldstemann var veldig fornøyd med grunnen til at vi skulle handle, og moren var dritsur. Så det tryggeste var å ta med en mellommann som kunne være nøytral. (Altså min bedre halvdel!) Ellers hadde vi sikkert kommet hjem uten sko...

 

Det var en særdeles tøff handletur, jeg gikk konstant rundt og beit meg i tungen så jeg ikke skulle rope «Teite, stygge, dumme, ekle gymsko!!» For det var liksom ikke jeg som skulle bruke dem, og jeg ville garanter angret på det om jeg fikk min sønn til å mislike disse fryktelige skoene like mye som meg.  

 

Etter å ha sett på utvalget fant vi noen blå, som jeg kan godkjenne uten for mange negative følelser. Jeg måtte jo spørre hva guttungen syntes om skoene, og fikk til svar «sko er sko» samtidig som han trakk på skuldrene. Jeg håper han fortsetter med denne holdningen en stund til, for etter hvert vil de forhåpentligvis får svømming, med badehette....(Jeg gråter nesten av frustrasjon når jeg tenker på det!)

 


 

 ( #mammablogg #mamma #barn #gymsko #sko #skole #shopping osv osv :P )

Leker du med eller for barnet ditt?

Se for deg at du er konditor, og har fått i oppgave å pynte en kake etter eget ønske. Du finner frem farger og pynt og bestemmer deg for å lage en jungelkake med fotballspillere på. Men i det samme du skal feste en fotballspiller til kaken sier sjefen din: «Nei ikke sett en fotballspiller i jungelen, den hører hjemme på fotballbanen!» Så lager denne person en fotballbane og fester til kaken, og setter spilleren på plass. Så bestemmer du deg for å tilføre kaken en isbjørn, og med det samme du skal feste den på toppen sier sjefen: «Nei, en isbjørn hører ikke hjemme i jungelen, skal vi heller lage en elefant?» Sjefen lager elefaneten og setter den på kaken. Du finner ut at noen rosa hjerter hadde vært fint, og igjen hender det samme. «Nei hjerter hører ikke hjemme i jungelen, lag heller noen slanger!» Sjefen overtar kaken og du blir sittende og se på. Etterpå sier han «Så flink du har vært å pynte kaken!», selv om det ikke var du som gjorde det. 

 

Så kan vi se på samme situasjon når du leker med barnet ditt. Dere sitter på gulvet og bygger med duplo. Barnet er veldig ivrig og skal lage et hus, men istedenfor å bygge vegger setter det bare klosser rundt om kring. For de fleste av oss vil vi nå si noe som dette «Men skulle ikke vi bygge et hus, la oss bygge vegger.», og tenker ikke over at barne alerede har bygget veggene. Videre kommer vi til det som skal være inne i huset, barnet finner frem lekebiler, og du sier noe som: «Nei, ikke ta lekebilene også, nå bygger vi med duplo!» Så finner du frem noen husting og setter inn i huset der du synes de passer. 

 

Hvem er det som nå lekte, var det du eller barnet? Og hva var hensikten bak lekeøkten? 

 

Når vi leker med barn tenker vi alt for ofte at vi skal lære dem de rette tingene, og glemmer helt at leken egentlig skal være en postiv ting som gir barn positiv stimulering. Hvem sier at det rette i leken er å ha vegger på huset og hvem bestemmer at bilene ikke kan få plass i leken. Det er viktig å gi barn rom for utvikling, noe vi ikke gjør om vi skal bestemme for dem. Leken er et av de få områdene i livet små barn har muligheten til å bestemme helt selv, og da er det også svært viktig at vi lytter til dette. De vil da kunne bli kjent med egen selvstedighet med trygge rammer rundt seg. Et barn som har god lek sammen med voksene vil også få god lek med andre barn. Barn speiler foreldrenes oppførsel, og lar du barnet lede leken vil det gjøre det samme i lek med andre barn. Det er viktig at du oppmuntrer barnet, og ikke kritiserer det. 

 

(Resultatet når jeg har styr leken!)

 


(Resltatet etter at barnet mitt har fått styre leken.)

 

Så mitt beste råd når du leker med barn er å la det bruke fantasien fritt, og lytte til barnet. Og om du skulle ønske å gjøre det på en annen måte kan du jo finne frem legoen eller dukkehuset etter leggetid, og lage det slik du synes er best. 

 

( #lek #leking #barn #foreldreogbarn #foreldre #oppdragelse #fantasi #mammablogg )

Jeg er uten stemme, bokstavelig talt!

«Skviiikkk» Å nei, stemmen min er borte, og det er jo helt klart ikke noe fordel når jeg skal opptre som mamma. Her skal jeg gi beskjeder til ungene, og det eneste jeg klarer å å si er «skvikk». Dette vet selvfølgelig ungene å benytte seg av, hvem ville ikke gjort det liksom? Jeg prøvde å vise med kroppspråket at de skulle kle på seg, men de så bare rart på meg og spurte om jeg ikke skulle snakke snart. «Hvesss» Ikke noe lyd enda med andre ord.

 

Min bedre halvdel kastet et blikk på meg, og beordret meg i seg. Ikke snakk om at jeg var brukende til noen ting, selv om jeg var ganske fornøyd med egen innsats når det kom til miming av «kle på deg!». Jeg fikk ringt jobb og hvisket frem noen ord, takk og pris for at de har lagret nummeret mitt, ellers ville de helt sikkert ikke hørt hvem det var som ringte. 

 

Nå er det formiddag, og jeg sier fortsatt bare «skvik», og jeg bekymrer meg litt for hvordan det skal gå når vi kommer til ettermiddagen med middagslaging, lekser og en hel del andre oppgaver som kan medføre litt problemer uten stemme. Jeg kan jo prøve å skrive beskjeder, man da mister liksom ordene mine litt kraft. «Nå skal du rydde opp lekebilene i stuen!» feks kan bli et problem, for jeg har ikke lært minstemann i huset å lese enda. Tenkte han skulle få lov å vente til han startet på skolen, men spørs om ikke det kan være lurt å lære han det så fort stemmen min finner hjem igjen. 

 

Jeg krysser fingrene for at stemmen kommer tilbake fort, for jeg hater å ligge i ro med munnen igjen. Jeg er en skravlemamma, ikke en stillemamma! 

 

( #mamma #sykdom #barn #mammablogg )

Jeg trodde aldri jeg skulle si takk til arbeiderpartiet.

I dag gjorde arbeiderpartiet en fantastisk flott gjerning, noe som gledet mitt hjerte så mye at jeg felte en tåre. Etter mange år med frustrasjon over et styre som har gitt oss mer vansker enn det som skulle være nødvendig, har de bevist at en positiv siden har de! 

 

Jeg har bursdag i dag, og det var min bedre halvdel som hentet 7åringen min på skolen. De måtte innom butikken for å hente noen forsyninger, og mens min bedre halvdel var opptatt med varepakking fant syvåringen på noe lurt! 

 

«Hei, kan jeg få en rose hos deg, mammaen min har bursdag i dag så jeg skal gi den til henne!» 

 

Arbeiderpartiet hadde stand og prøvde å samle seg stemmer, og guttungen manglet penger til å kjøpe mamma en gave. Og smart som han er så han jo at de gav bort blomster til voksene som gikk forbi. Uten et ord gav de guttungen blomsten. Jeg vet ikke grunnen til deres taushet, men jeg velger å tro at de ble paff siden de ikke hadde ventet seg et så fin gjerning fra et barn. 

 

Vel hjemme kom han inn med det stolteste ansiktet jeg noen gang har sett, og gav meg denne fantastiske gaven. Mammahjerte ble så glad, at jeg ikke kan beskrive gleden. Og jeg må bare si takk til arbeiderpartiet som gjorde det mulig, for uten at de delte ut blomster ville ikke 7åringen min kunne gitt meg denne gaven. 

 


 

( #arbeiderpartiet #AP #politikk #gave #barn #glede #stolthet #foreldreogbarn #bursdag #blomster #rose )

Noe av det du må lære for å være forelder.

Som foreldre er det en del kvaliteter vi må lære oss, som vi desverre ikke er født med. Det kan helt klart være en fordel å ha lært seg dette før du skaffer deg et barn, så jeg anbefaler litt øvelse på forhånd. 

 




Et øye åpent under søvn.

Du må lære deg egenskapen med å ha et øye åpent bestandig. Bruk gjerne en frystikk den første tiden for å holde øye åpent. Kan også brukes når du må ha begge øynene åpene, til tross for et ønske om søvn. 

 

Øyne i nakken.

Du må ha øyne i nakken, dette kan løses meg kamera til du har innarbeidet høreslen såpas mye at du kan se med den. Speilflater, gjennskinn i vindu kan også brukes som øyne i nakken. 

 

Voksenstemme.

Du må få deg en voksenstemme, denne må være streng men rolig. Stå gjerne foran speilet når du øver, slik at kroppspråket også viser at nå er det på tide å høre etter deg. Det kan være en fordel å studere andre erfarende foreldre for tips. 

 

Puste, uten å lukte.

Du må lære deg å puste med munnen, så du kan stenge ute vond lukt. Bruk en klesklipe eller papir i nesen til du mestrer teknikken. Denne egenskapen brukes både ved bleieskift og sykdom.

 

Gjøre flere ting på en gang. 

Du må lære deg å gjøre flere ting på en gang, nesten som at du skulle hatt åtte armer. Her må du øve mye, og du kan starte med å plukke opp en melon som du ikke kan slippe, sett på noe musikk som høres ut som hyling, lag en avansert treretters middag. (Husk at du kan ikke legge fra deg melon!) Og samtidig som dette snakker du i telefon. Når du søler, må du tørke opp med foten, selv om det er på kjøkken benken. Lån gjerne noen unger som du skal passe på, gjerne i 3-4årsalderen. 

 

Spise mat du ikke liker. 

Det er viktig med et variert kosthold, og paprika på grandiosa teller ikke som grønnsaker. For å lære seg å spise mat du ikke liker kan det være en fordel å bedøve munnen først, skyllevann kan hjelpe til med dette uten å skade munne alt for mye. Så må du passe på at du ikke ser på maten du spiser, putt gjerne papir i nesen slik at du ikke lukter. Videre må du klistre på deg et smil, slik at ikke kroppspråket avslører hva du holder på med. Om det er vanskelig å smile kan du bruke en ansiktsmaske som du tar på når du smiler, så stivner den og smilet er på plass. Husk mye vann til maten så du kan skylle den unna. 

Dele opp. 

Du må lære deg å dele opp ting i nøyaktig samme mengde. Dette er ekstremt viktig, og du kan starte med å sjenke brus i to glass. Bruk gjerne vekt for å se at det stemmer nøyaktig. Etter en god del runder med øvelse vil du klare dette på øyemål, men det tar som regel noen år. Før den tid er vekt det beste alternativet. 

 

Søvn.

Du må lære deg å fungere som normalt uten mer en noen timers søvn. Her kan du ikke bruke den gamle egenskapen med å tegne øyne utenpå øyelokkene, et barn vil avsløre deg straks. For å få en best mulig overgang anbefaler jeg å kutte ned på en halv time søvn hver natt, helt til du når 4-5timer usammenhengede søvn. Dagen etter skal du gjøre alt som normalt. Det er lov å ha på alarm hvert 10.min i tilfelle du skulle sovne. Husk at fyrstikk kan hjelpe til å holde øynene åpen. Blir det for ille kan iskaldt vann over hode hjelpe på en liten stund. 

 

Synge offentlig. 

I svært mange tilfeller er sang et fanastisk alternativ når du skal roe ned et gråtende barn. Og barnet bryr seg gjerne ikke om at du har en stemme som et troll er kommet i puberteten. Mitt beste tips her er å bruke «sov i ro» i ørene, så hører du ikke din egen stemme. Er du redd for stemmen din kan du øve hjemme en halv time hver dag. Hva du synger er ikke så nøye, men prøv å unngå sanger som inneholder vold, sex og andre ting eldre folk rund deg kan bli fornærmet over. Du vil ikke risikere å få en stokk/veske i hode. 

 

Være rolig. 

Dette er helt klart noe som nesten er helt umulig, men svært viktig. Du må lære deg å beholde roen i alle situasjoneer, selv når barnet har brukt telefon din som fisk og skyldt den ned i do. For å mestre dette bør du kunne telle til ti,  sakte. Du må også huske å puste, samt bruke den rolige voksenstemmen. På forhånd kan det være en fordel å ha idiotforsikring på alt som kan havne i feks toalette, så vil stressnivået bli litt mindre. Her er det lov å ta en timeout, altså for deg. Sett deg på et rom alene og riv deg i håret til du kjenner at blodtrykket senker seg. Er dette vanskelig å huske kan du skrive en liste og henge opp på alle utsatte steder. (Over toalette, på kjøkkene, over pynteting i stuen...)

 

Være frisk med 40 i feber. 

Selv om vi blir syke kan vi ikke legge oss ned, så min beste anbefaling er å ha både ibux og paracet i huset. Det er også en fordel å ha noen nye barnefilmer slik at du kan bruke tven som underholdning for barna. Bruk tiden godt til å hvile i sofaen. Lag opp ekstra mye middagsmat som du kan fryse ned i posjoner og kjøp deg microbølgovn. Ha alltid en ukes rasjoner i huset slik at du kan unngå unødvendige turer ut av huset med barn som benytter foreldrenes sykdom til deres fordel.

 

 

 #mammablogg #forelder #foreldreogbarn #egenskaper #humor #familielivet #foreldrelivet #barn #mamma #pappa

 

 

 

Budskapet i barneTV.

Det er vel og bra at barneTV prøver å lære barna ulike ting, men det er ikke like gjennomtenkt bestandig hva de faktisk oppnår med budskapet de sender ut. 

 

For eksempel så jeg en episode av robot etellerannet, og priset meg lykkelig for at vi ikke har noen form for levdende fisk i leiligheten. Det hadde seg nemlig slik at den lille fisken i glassbollen var trist, og de måtte finne han en ny venn. De dro til en annen planet og fant noen venner til fisken. Og det er her jeg ser det kan bli problemer! For de fant nemlig ut at fisken skulle få slippe fri til vennene sine! 

 

Så jeg ser for meg at minstemann på tre kunne finne på det samme, og siden det nærmeste vi finner sjø er doskålen ville en evt fisk ende livet sitt der. 

 

Jeg har prøvd å forklare minstemann at han ikke kan kaste ting i do, for vannet og det som skylles ned, havner i en stor tank. (Prøvde å unngå at viktige ting som fjernkontroll, mobil og div leker skulle bade i do!) Men jeg tror ikke min hysteriske forklaring gikk inn, samtidig som jeg prøvde å fiske opp en dorull og noen lekebiler, før han fikk tid å «dra i snora»! 

 



 

Så til alle dere med barn og akvarium, pass på at ikke ungene blir alene med fiskene, til og med katten er et tryggere alternativ til fiskepasser! 

 

 

Endelig eier jeg en hytte!

Siden vi ikke har noen sjangse å komme oss på boligmarkedet pga av regelen om egenkapital og husprisene i Tromsø fant jeg ut at en hytte kunne hjelpe litt på savnet etter noe eget. Dagen startet ikke som forventet, istedenfor sol var det mørke skyer på himmelen. Men hytte skulle det umsett bli.

Drømmen var jo selvfølgelig å se det samme været som i går, men nei. Hyttebyggingen var litt for å holde ungene i aktivitet, men med det samme himmelen kastet ned noen bøtter vann ble de borte. Så jeg ble stående alene igjen å bygge, finne småbusker rundt omkring og plages med en idiotisk hammer.

Den gamle barnesengen ble brukt som grunnmur, og tomten gikk jeg ut inne i mamma og pappas hyttehage. Siden himmelen bestemte å bytte ut bøtter med badebasseng måtte jeg til slutt evakuere under tak jeg også. Og når jeg fikk studert byggverket må jeg si meg ganske fornøyd. I alle fall når det er sol! Så i dag ble jeg endelig hytte eier, for bare dem som hjelper til får eie den... Og det beste av alt er at den er laget på ekte #DIY vis. (Gjør det selv, for oss som snakker norsk!)

Så kom jeg ut av skapet til slutt.

Lykken er å lure seg inn i klesskapet og sette seg ned, uten at noen oppdager det. Da får man sitte helt alene, uten noen som bruker hode ditt som stol eller magen som hoppeslott. 

 

I dag er en slik dag da guttene i huset lager litt for mye lyd, de er faktisk laget slik at de kan bråke veldig mye. Og når jeg bor sammen med tre av disse skapningene, sier det seg selv at jeg av og til må gjemme meg litt unna. 

 

Siden det ikke hjelper å be dem være stille, ettersom de da øker nivået på hva de enn driver med måtte jeg finne en lur løsning. 

 

Det første jeg prøvde var å legge meg på sengen, men det ble oppdaget veldig fort. Så prøvde jeg under sengen, men siden vi bor i kjelleren ble det litt for kaldt. Så satte jeg meg utfør døren, men desverre var det en familie med snakkesalige måser som prøvde og overgå lyden innefra. Videre gikk jeg inn på bade og latet som at jeg måtte bæsje. MEN der kan du være helt sikker på at jeg ikke får være alene, så den ideen var bare teit. Rommet til ungene var også en ide, siden de bare leker i stuen. Der var problemet igjen at jeg ikke kom meg inn, siden de hadde kastet utover alle lekene. (Og det er ikke lite leker, desverre.) 

 

Til slutt kom jeg på at klesskapet mitt hadde plass, så jeg listet meg inn på rommet og lukket døren, krøp inn i klesskapet og var veldig fornøyd med meg selv. «Maaaaaammmmmaaaa» Jeg ignorerte ropingen glatt, og var heeeelt stille. Dette var min lille pause, og ikke snakk om at jeg ville avsløre min lille fluktplass. 

 


(Skapet fra innsiden, god mulighet til å lure ut.)

Etter en god stund gikk jeg ut av skapet igjen for å sette i gang med dagens husarbeid, men jeg skal helt klart tilbake en tur i morgen!

 


(Skapt mitt sett fra utsiden, en perfekt stilleplass!) 

Så jeg har herved bestemt meg for at det ikke blir kjøpt inn flere kurver til skapet, men kanskje noen puter slik at jeg kan sitte litt behagelig. 

Bæsj i sengen.

Å finne leker i sengen er ikke noe nytt, og når jeg tenker meg om er det faktisk mer vanlig enn uvanlig.(Og for dere uten barn, jeg snakker om barneleker, ikke voksenleker!) 

 

Men når jeg våknet i dag fant jeg en bæsj under hodeputen, som jeg altså hadde sovet på hele natten. Jeg har tydeligvis ikke lagt hode under puten i natt som jeg bruker, i et forsøk på å sove gjennom spark fra en urolig treåring og snorkingen til min bedre halvdel. Når jeg tenker meg om er det sikkert like greit, ettersom jeg sikkert i halvsøvne hadde fått panikk over å finne ut at noen hadde bæsjet under puten min. Flaks for meg var bæsjen av plast. 

 

Jeg måtte selvfølgelig spørre hvem den skyldige var, selv om jeg kjente til svaret. (Trodde jeg!) «Mamma, det var kattepusen som bæsja under puta!» Minstemann så på meg med troskyldig blikk og jeg hadde faktisk ikke annet valg enn tro på han, selv om vi ikke har katt! 





Facebookmammaer!

Etter et kjapt overblikk på facebook kunne jeg konstantere at det finnes mange typer «facebookmammaer». Jeg skal nå ramse opp noen av disse, og om du ikke passer inn i dem, kan du puste lettet ut. Da er du en helt normal mamma, og heldigvis er vi forsatt i flertall. 

 

Den mindre smarte mamma.

Denne mammaen tenker ikke før hun skriver noe, og hun utleverer hele livet til barna ned i minste detalj.  «7åringen min tisset seg ut på butikken i dag.» «Hihi, tenk at guttungen lå å dro i sneipen i dag, morsomt!» Hun har ingen filter når det kommer til hva som passer seg å skrive, og du kan nesten være sikker på at hun også utleverer personlige opplysninger om seg selv som du IKKE vil vite!

 

Hysteriskmamma. 

Denne mammaen får panikk om barnet får en flis i fingern, og du kan nesten være sikker på at hun ringer 113. Hun får panikk om barnet har 37,7 i temp, og er alltid sikker på at alt håp er ute. «Stakkars gullskatten, hun fikk flis i fingern. Legevakten neste!» Om hun kunne ville hun garantert pakke inn barnet i bobleplast, isolere det hjemme og fjærne alt som kan være en fare. Og hun skriver om alle små katastrofer i statusen sin, flere ganger om dagen! 

 

Sparemamma.

Denne mammaen kjøper alt brukt, og er en flittig bruker av sosiale medier til dette. Hun kjøper aldri noe til full pris, og barna går alltid rundt i utvaskede klær. Hun vil bestandig betale så lite som mulig, og om hun selv skal selge noe tar hun blodpris for det. «Noen som har truser i str 104 å selge/gi bort!» Hun har som regel god økonomi, men bruker sparing som hobby. Hun er alltid på jakt etter et kupp, og spesielt når det kommer til barneutstyr. 

 

Surkemamma.

Dette er den dårligste mammaen, hun som aldri skulle satt et barn til verden. Hun finnes i alle aldere, og er ikke spesielt glad i livet som forelder. «Typisk, må ofre treningen fordi minstemann er syk!!» «Kjeder meg sååå mye, typisk at barnevakten ikke kunne komme!» Hun setter alltid seg selv først, og bruker hver eneste mulighet til å klage over hvor kjipt alt er. Hun skryter aldri av barna, og passer hele tiden på å kritisere dem om hun får muligheten. "Guttungen fikk bare 3 på prøven, elendig altså!!!"

 

Perfektmamma.

Denne mammaen lyver faktisk så mye at hun tror det det selv. Alt i hennes verden er perfekt, og livet går henne aldri imot. Hun lever i en rosa sky, og har verdens nydligste mann, verdens snilleste barn og verdens beste hus. Hun bruker ekstremt mange hjerter og smiletegn når hun skriver noe, for å understreke poenget.«Jeg har veeeerdens beste mann, han er bare sååå snill altså <3 <3 <3  Tenk å få blomster hver dag, fantastisk ikke sant? :)))) <3 <3 » Og dette skriver hun gjerne flere ganger om dagen!

 

Partymamma.

Denne mammaen går aldri glipp av en fest, og om hun er så uheldig å mangle barnevakt kan du være helt sikker på at hun spør etter dette i statusen på facebook. Og dette til tross for at hun har barnefri annen hver helg. Om dette heller ikke skulle hjelpe inviterer hun desverre til sosialt samvær hjemme hos seg selv, når barnet har sovnet. «Noen som kan passe småtrollet, skulle vært en tur på party!!! Pliiiissss <3<3<3» «Fikk ikke barnevakt, noen som kommer over å drikker vin lamme meg??! <3<3 :))))» Hun er ganske drikkeferdig, og skryter alltid uhemmet av hvor fyllasjuk hun er, og hvor mye ungene bråker når hun er det. 

 

Bedrevitermamma.

Denne mammane skriver ikke så mange statuser selv, men hun er alltid uenig med oppdragelsen andre har på sine barn. Hun kommenterer veldig ofte negativt om noen er så uheldige og nevne at det ble is til middag, noe hun regner som barnemishandling. Hun bruker aldri smiletegn og skriver ofte med mange store bokstaver. «HERREGUD, gir du dem is til middag? VET du ikke hva det gjør med kroppen? VIL du at de skal bli overvektige? Uansvarlig, rett og slett!» Hun vet alltid best, tror hun!

 

Usikkermamma.

Denne mammen er usikker på alt, og livredd for å ta egene avgjørelser. Hun spør om hver minste ting og kan ikke tenke selvstendig. « Hvordan sokker skal jeg ta på gullet i dag???» «Hvor kan jeg kjøpe bleier????» «Hva gjør jeg når ungen ikke vil spise potet?????» Spørsmålene kan være forståelig noen ganger, men hovedsaklig er de alle mer eller mindre unødvendige. Får hun ikke svar spør hun igjen og igjen og igjen.

 

Forvirretmamma.

Denne mammaen glemmer alt, og da mener jeg bokstavelig talt alt. «Herregud, glemte å hente ungen på skolen!!!» Hun svirrer rundt som en hodeløs høns, men er som regel ganske så lykkelig. (Mye mulig fordi hun glemmer alt det som kan være litt småslitsom rundt rollen som mamma!)

 

Stressmamma.

Denne mammaen tvinger barna til å være med på ALLE aktiviteter som er å oppdrive, og stiller ALLTID opp når noe hender. «Hente minstemann i b.hagen, kjøre han på trening, foreningsmøte og syklubb etterpå! Godt med en rolig dag!» Hun har et energinivå som er langt over normalen og ofte ser du henne springende rundt med barnet på slep etter seg, sovende. 

 

Sportymamma. 

Denne mammaen fikk tydelivis barn for at hun kunne bruke dem som vekter, hun trener minst tre ganger om dagen, jogger i skogen med barnevogn, vasker huset samtidig som hun danser zumba og har barnet på skuldrene. Hun skryter uhemmet av sin innsats og skriver ofte statuser som innebærere barn som treningsmetode. «Fikk tatt benkpress i dag, hvem sier at ikke stuebord og en liten tass på 20kilo kan brukes?!» «Joggeturen gikk strålende, punkterte i skogen med vogna, så tok den på ryggen og barnet på magen på hjemtur!»

 

Sunnmamma.

Denne mammaen er så opptatt av kosthold, og rett kosthold at hun veier opp maten hun gir til alle rundt seg. Hun blir hysterisk om hun ikke ser noe grønt på bordet, og du kan være helt sikker på at barna hennes aldri har spist vanlig pizza eller taco. Hun har retter som med disse navnene på, men de er laget av suspekte ingredienser ingen andre har hørt om. (Men som hun sier er bra for kroppen!) Hadde hun fått bestemme hadde normal husmannskost vært ulovlig. Som regel skriver hun aldri status, men poster bilder av maten med kommentarer som «Hærlig spinatstuing, barna synes det var snadder!!!» 

 

Shoppingmamma.

Denne mammaen har tydeligvis ubegrenset med penger, til tross for at hun klager over dårlig økonomi. Hun ser på kjøpesenter som en egnet lekeplass og bruker mange,mange timer der hver eneste dag. Hun har alltid med seg en venninne uten barn, og er mer opptatt av henne enn barna som river ned hyller. «Shopping med bestisen <3<3<3 hærlig!!!» Om hun nevner barna er det fordi hun har fått inn penger fra nav. «Hurra barnetrygden kommet på konto, stikker ned på sentre!!! :D:D:D» 


Ingenbarnmamma.

Denne mammaen har bestemt seg for at barna hennes ikke skal finnes i mediaverden, så hun unngår for alt i verden å nevne dem. Er noen så uheldige og skrive navnet på barna hennes på facebook, lager hun en stor sak av det. (Og jeg tørr ikke tenke på resultatet om noen legger ut bilder av dem!!) Utifra det hun skriver på facebook kan du ikke tyde at hun har barn. «Lag dag på jobb, skal bli godt å hvile på sofaen resten av dagen!» «Nydelig dag med sol og avslapping!» 

 


(En nesten normal facebookmamma!!)

 

Del gjerne videre om du ønsker, og ha en strålende helg. (Både med og uten facebookmammaer!)

Vi fikk grunn og hjelpestønad, endelig!

Det gikk endelig opp for meg at vi faktisk fikk medhold hos NAV, at den lange kampen for å få den støtten vi har rett på skal være over for denne gang. Skal vi virkelig få pengene nå, uten flere nedturer og bekymringer? (Du kan lese mer om bakgrunnen for det jeg skriver her og her.)

 

Denne gangen tok det dem to uker og behandle klagen, til tross for brevet som varslet oss om at normal saksbehandling tok 4-6mnd. Og mine tanker går selvfølgelig til hvorfor går det så lett nå? Var klagen jeg skrev såpas god at de ønsket å få saken ut av verden eller gi oss rettferdighet, har kontoret som behandlet denne saken fått tilsnakk etter servicklagen jeg sendte eller har de lest innlegget mitt på bloggen min? 

 

Jeg ble faktisk så glad for dette at jeg hadde lyst til å gråte, og skal det virkelig være slik? Er det rett at du skal sitte med en følelse av å ha vunnet en million i lotto når du får hjelp fra en etat som faktisk er laget til dette formålet? 

 

Forstå meg rett, jeg er svært takknemlig for at vi har mulighet til å få denne støtten, og enda mer fornøyd med at vi ikke måtte vente mange mnd på nytt for å få et svar som mest sannynlig blir nei. For min personlige erfaring med NAV når det kommer til slike saker er at det så og si er umulig å få noe uten en utmatende kamp. 

 

Jeg bekymrer meg for alle de andre som ikke har de samme resusjene som oss, de som ikke har krefter til å ta opp kampen. Jeg synes det er på tide at noe gjøres med et system som har tydlige feil og mangler, og som gir mer frustrasjon enn nødvendig. Det er ikke greit at mennesker som sitter i en krisesituasjon ikke skal få nødvendig hjelp, spesielt ikke når de har rett på den. Norge skryter av å være et land med god velferd og vi betaler inn skatt hvert år for å kunne få denne hjelpen når vi trenger den. Og det er når vi trenger hjelpen vi burde bli møtt av medmennesker som lytter og tar seg tid til å lese papirene våre. Som ser mennesket og faktisk følger det lovverket de skal følge. 

 

Men jeg er desverre redd for at vi som foreldre til syke barn alltid vil måtte kjempe for å få den hjelpen vi trenger, og ikke minst har rett på. Så frem til denne dagen kommer vil jeg aldri skryte av hvor godt veldferdssystem Norge har. Ja det er godt å bo i Norge, med systemet rundt veldferd fungerer ikke i praksis slik som det sies det skal gjøre i teorien. 

 




(Om du føler for å spy ut noen ord om hvor grusomt det er å bo i USA uten forsikring, kan du bare la være. Jeg er fulstendig klar over hvordan det er der, men min hverdag foregår i Norge, et land som sier det hjelper alle. Noe jeg ser at det ikke gjør daglig. Så selv om ikke vi er det dårligste landet på dette punktet, har vi fortsatt en veldig lang vei å gå før det blir som det burde være!)

"Mamma, hva gjør du med tissen til pappa??"

For noen kommer det kanskje som en overaskelse at foreldre har sex også etter at barna er kommet til verden, noe jeg forsåvid kan forstå når jeg tenker meg om. Det burde være prevansjon nok å vite at denne aktiviteten kan føre til mer søvnløshet, mer mas og enda mindre fritid! (Men enten så glemmer vi fort, eller så lærer vi aldri!) 

 

Og når du har sex med barn i hus, øker også risikoen for at barnet tilfeldigvis skal våkne midt i mamma og pappas akt, eller mammaenes eller pappaenes akt for den saks skyld. Men jeg skriver altså mamma og pappa siden jeg lever sammen med en mann. Så det er altså mange som har fått høre "Mamma, hva gjør du med tissen til pappa?!"

 

Så hva skal du gjøre om du opplever dette? Skal du hyle og gjemme deg under dynen, fortsette eller ta en lengre samtale med barne om hvorfor dere holder på slik? 

 

Jeg leste en artikkel på foreldre.no i dag, og der kunne de fortelle at du skulle avdramatisere det hele. Og jeg lurer da på hvordan du skal få det til om du er av typen som liker SM/bondage? Ser ikke for meg at det er så lett å forklare hvorfor mamma henger opp under taket mens pappa står med en pisk i hånden. Nå er heldigvis ikke dette noe vi har opplevd, men jeg vil tro at noen der ute har det. Tviler på at det uheldige barnet vil få sove med det første for å si det slik. 

 

For de som holder seg til den vanlige typen sengeaktivitet med litt tøy og bøy og støy, blir det mye lettere å forklare hva som hender. Og om du er smart vil du på forhånd ha lært barnet om hvordan det blir skapt, på en enkel og barnlig måte slik at det kan forstå. For da kan dere enkelt og greit si at dere øver på å lage baby. (Så får vi håpe at det ikke er et barn av den sjalu typen dere har...) 

 

Til tross for alle myter er dette noe barn takler veldig godt å oppleve, de har enda ikke lært at sex skal være hysj,hysj, og så lenge du som voksen klarer å holde deg nogenlunde rolig, til tross for rødme i kinn og en følelse av panikk, vil de overleve dette uten noen form for seinskader. (I alle fall om de er små, værre når blir større og vil huske det resten av livet!!)

 

Det sto i artikkelen at du kunne si «unnskyld for at du så dette», til barnet. Men jeg er uenig, hvorfor skal du si unnskyld til en aktivitet som er helt normal? Da vil du jo være med på å gjøre dette til en skummel situasjon som kan gjøre barnet redd. Vær heller ærlig og si hva dere gjorde, og ikke noe mer. 

 

En annen ting jeg reagerte på var rådet om at du skulle sette en krok på døren så ikke barnet kom inn og overasket derre. Hvor teit er ikke det? Som om ikke barnet ville blitt vettskremt om det ikke fikk opp døren til foreldrene, men hørte at de laget merklige lyder på innsiden?! Nei da er det bedre at barnet kommer inn...

 

For til syvende og sist er det faktisk helt normalt at foreldre en sjelden gang har sex, selv om det kan være en utfording å få muligheten til dette. (Du kan lese mer om hvorfor småbarnsforeldre har mindre sex her!

 

 


(Bildet er funnet på google.com, og var kanskje ikke helt passende til teksten. Men bilde er bilde!) 

 

Ha en strålende kveld :) 

 

#sex #oppdragelse #familie #samliv #mammablogg 

Du vet du er mamma når...

Du vet du er mamma når du våkner med en finger i nesen, og det ikke er din egen.


Du vet du er mamma når det er mer normalt med flekker på klærne, enn uten. 


Du vet du er mamma når du ikke er redd for å synge så andre hører.


Du vet du er mamma når du omtaler avføring som den mest normale ting i verden.


Du vet du er mamma når du aldri får sitte alene på do. 


Du vet du er mamma når den fineste gaven du kan få er ugress plukket av en liten barnehånd. 


Du vet du er mamma når du blir overlykkelig av å få sove til klokken syv om morgenen.


Du vet du er mamma når du aldri blir ferdig med klesvasken.


Du vet du er mamma når du vil gråte av lykke når en liten skatt sier den er glad i deg. 


Du vet du er mamma når du kan ramse opp alle disse tingene, og nikke enig med deg selv.





Og jeg som trodde at jeg var savnet.

Minstemann kom hjem i dag, og jeg hadde forventet et hjertlig gjensyn der han kastet seg rundt halsen og ville sitte på fanget. Men jeg tok skammelig feil, for det første han gjorde da han kom inn døren var å springe rett inn på rommet og finne lekene sine. Han har med andre ord savnet lekene og ikke oss. (Noe som er forståelig for lekene har han jo vært borte fra i nesten fire uker! Og oss har han jo sett hele ferien!) Men så fant han ut at et dobesøk var på sin plass, og jeg fikk under tvil lov til å lese en bok for han. (Har lært han uvanen med at vi leser når han må gjøre sitt fornødende, så han klarer å sitte i ro den tiden det tar. Medisinene gjør sitt til at magen kan bli hard, uten at jeg skal utdype det noe mer.) Etterpå gikk han rett inn på rommet igjen, og der har han vært siden han kom inn døren. 

 

Men jeg regner med at når dagen går og han blir sliten vil han trenge mammaen sin mer, så frem til da får jeg heller sitte her med dataen min i fanget. Så får jeg heller prøve å ikke være fornærmet over at mammaen ikke var spesielt morsom, for i bilen hadde han sakt til besteforeldrene at han skulle hjem til den beste mammaen i verden og den beste pappaen i verden. 

 


("Se på mamma, vær så snill, du kan få is da! Eller sjokolade, vææær så snill!" Ikke like lett å få barn til å se i kamera nei.)

Så avslutter vi "aleneuken" i morgen!

Det er aldri for sent å snu er det noe som heter, du kan vel si at det var passende ord i dag. 

 

Siden minstemann i familien ikke er helt som andre småtasser på sin alder, har vi avlastning og hele denne uken skulle han være borte. Siden vi er så heldige at det var mamma og pappa som har han, tenkte vi at det kanskje ville gå med mange dager borte. 

 

Men så ble han i dårlig form, og etter et par netter uten søvn er han veldig klar for mammaen og pappaen sin. Så i morgen kommer han hjem, noen dager før han egentlig skulle. Og jeg hadde vel egentlig regnet med at en uke ble for lenge, for han har kun vært borte to netter av gangen uten oss.

 

Noe som er helt greit, for jeg må innrømme at jeg savner guttene fryktelig mye, og at den ene kommer hjem vil hjelpe litt på det. Storebror er hos pappaen sin, og jeg har ingen planer om å være så egoistisk at jeg tvinger han å komme hit for å lindre mine følelser. 

 

Jeg holder også på å kjede meg gal, for jeg er ikke laget til dette har jeg funnet ut. Med det samme guttene var ute av døren forduftet alle ideer om hva vi kunne finne på, og vi har holdt oss i hver vår ende av sofaen i mange dager. (Om du ser bortifra turen med svigermor i går.) Jeg har til og med tatt meg selv i å tenke at NÅ skulle jeg jammen vært startet på jobb, for hva jeg liksom skal holde på med hjemme uten ungene?! 

 

Drømmen hadde vel vært at jeg og min bedre halvdel hadde reist bort noen dager, for eksempel tatt en tur til oslo, for da ville vi uten tvil hatt fokus på andre ting en guttene, og vi ville fått mer utbytte av «fritiden». Men nå har det seg slik at vi ikke har råd til å kjøpe flybiletter i tide og utide, så vi holder oss hjemme. Så får vi heller sitte her og drømme om hva vi kunne gjort. Ikke er det så lett for oss å planlegge slikt på forhånd heller, så når vi skal noe må vi nesten kunne kjøpe billettene dagen før vi drar. Vi vet aldri når minstemann er dårlig, og vi velger å ikke være borte fra han da. Han fortjener en mamma og en pappa som stiller opp når han ikke har det godt, og når hverdagen hans består av så mye smerter til vanlig, er det helt klart at vi skal være der når han ikke har det like bra. 

 


 

Så nå skal vi kose oss hjemme med minstemann så godt vi kan resten av den siste ferieuken vår. Så får vi håpe at den dårlige perioden han er inne i går over snart, så han får litt mer hvile enn de siste dagene. For det er ikke lett å være en liten gutt og ikke få de timene med søvn du trenger. 

En uke uten barn, hvordan skal dette gå?

Så skal vi leke barnløse en hel uke, og for å være helt ærlig har jeg ikke det fjærneste anelse om hva vi skal gjøre. Store deler av dagen går med til å oppdra barn, og når de ikke er hjemme så blir det ikke mye tid til overs. Skal jeg liksom bare sitte rett opp og ned på sofaen uten å gjøre noen ting? Uten at noen roper mamma eller at jeg må følge noen av rutinene som høre med rollen som forelder. 

 

Jeg kan jo se på tv, men siden det eneste jeg fant handlet om hårfjerning hos kvinner på alle strategiske plasser la jeg fra meg tanken. Jeg har ingen som helst behov for å se hvor andre damer har hår, og høre på hvor mye det plager dem. (Det holder å høre på min egen sutring når jeg ser mine overgrodde legger...) Noe jeg også tror min bedre halvdel er enig i. 

 

Jeg kunne også disket opp med en romantisk middag, men det gidder jeg ikke. For det første er jeg ikke av den romantiske typen og for det andre inneholder kjøleskapet stort sett bare smør, cola og syltetøy. Ikke mye å skryte av med andre ord. 

 

Vi kunne tatt turen ut og gått en lang tur, men nå har jo værgudene funnet ut at de skal dusje oss litt ekstra, som straff for de tre ukene med sol vi har hatt på ferie. (Og regnklær nekter jeg å lete fram, da blir jeg heller inne!) 

 

Jeg kunne jo også heklet ferdig noen dukkeklær, uten at noen stakk av med garnet eller prøvde å bruke det som fortøyning til lekebåten. Jeg ville blitt ferdig på halve tiden. 

 

Men heller sitter jeg å klager her, over noe som tydeligvis er et luksusproblem. For hvem kan vel klage over for lite å gjøre, når de vanligvis har litt for mye å holde fingrene i. 

 

Om ikke annet kan jeg gå over klagen jeg skal levere på nav i morgen, og ta fatt på den formelle klagen jeg skal sende dem over behandlingen vi har fått. Jeg har også et fjell av klær som trenger vask etter noen uker i campingvogn, samt en leilighet som trenger ganske mye rydding. Så når jeg tenker meg om har jeg ganske mye å gjøre, og har egentlig ingen grunn til å klage. Annet en at jeg savner guttene, som garantert har det fantastisk der de er...

 


En svært liten del av det som vi hadde med oss, jeg kan enda ikke forstå hvordan alt har fått plass i campingvogna. Men en familie på fire tar plass, og når vi i tilegg har en del ekstra utstyr til minstemann blir det mye. Og tydeligvis har jeg utrolig god plass i vognen, for vi følte ikke at den var stappet når vi var borte. Tror nesten jeg må skrive et skryteinnlegg om den også, siden jeg er usannsynlig stolt over å være campingvogneier! 


 

Og enda litt mer bagasje, hadde kanskje med litt i overkant mange sko, men til mitt forsvar fikk jeg brukt nesten alle jeg hadde med! (Utenom de som skal brukes når det er dårlig vær...)

 

 

Ferie, barn og alkohol.

For noen år siden opplevde jeg noe som gjorde at jeg måtte reagere, ta ansvar og varsle om omsorgssvikt. 

 

Vi var på ferie i nordsverige, og lå som vanlig på en campingplass med vogn. I nabohytten bodde det to jenter med til sammen 5barn. Barna fikk stort sett gjøre som de ville, og hadde ingen rammer eller rutiner rundt seg. Noe som i seg selv er kritikverdig, for barn trenger grenser. Det eneste jeg så disse kvinnene drikke var alkohol, og hver eneste kveld ble de synlig beruset. Barna sprang rundt dem, og jeg tør ikke tenke på hva dette gjorde med det. Når barna etter hvert gikk inn i hytten, gikk mødrene på puben som lå inne på campingområdet, men fortsatt var langt unna hytten. Og de kom ikke tilbake før langt på natt, noe som var lett å høre siden lydnivået deres vekket alle i hele området. På morgenen etter så vi barna springe ute alene, der den minste var rundt 2år etter størrelsen. 

 

Jeg kunne ikke sitte å se på dette, for i mine øyne var det grov omsorgssvikt. Så jeg varslet om det, men sitter den dag i dag og lurer på hvordan disse barna har det. Hvordan kan foreldre få seg til å gjøre slikt mot sine barn? 

 

Mine barn skal aldri få oppleve dette, de skal alltid ha ansvarlige voksene sammen med seg, og jeg har tatt et valg på at jeg ikke drikker alkohol så lenge de er sammen med oss. 

 

Det betyr ikke at jeg ikke synes det er greit at andre tar 1-2 glass vin etter at barna har lagt seg, for det er greit. Men med det samme denne grensen overstiges blir det feil, og vet du at du ikke klarer stoppe må du la være. Ikke for din egen del, men for barna som må leve i usikkerheten alkohol gir dem. Barn blir utrygge, redde og sitter igjen med vonde følelser når de opplever at den person som skal gi dem trygghet svikter. For med det samme du blir beruser er du ikke i stand til å ta vare på barn. 

 

Dette er en oppfordring til alle som ser slike tilfeller, vær så snill å varsle mydigheten om dette. For alle barn fortjener å vokse opp i et trygt miljø, og vi som medmennesker har ansvar å si ifra. 

 

Velger å legge disse ordene som er skevet som en kommentar på dette innlegget, for de forklarer så godt at det ikke bare er den kvelden det drikkes problemet er, men også resten av livet. 


" For oss som står utenfor så virke det mye verre enn det faktisk e for de ungan. For dem e detta normalt og det eneste dem kjenne til. Når dem blir voksen sjøl vil dem oppleve ettervirkningen av ensomhet, mangel på tillit og redsel for folk som drikk. Dem vil mest sannsynlig bli veldig selvstendig å ta vare på sæ sjøl best, men baksida e at del ikke slipp andre inn. Nåkka å tenke på om man bruke barna sine som festarbuddies."

 



Del gjerne dette innlegget videre, for jeg håper at flest mulig tenker over hva alkohol gjør med barn. Det er alt for mange som ikke tar ansvar når det er på ferie, og svikter barna sine. Når de egentlig skal gi dem gode minner, gir de dem heller dårlige. 

I dag fikk guttene lov å bråke.

I dag fikk ungene lov å gå ut av campingvognen tidlig, så de kunne krangle litt så naboene våknet. Kanskje ikke så moralsk riktig, men når naboene bestemte seg for å være nattevåkere med lydnivå som overstiger anbefalt nivå, var det på tide at de sto opp litt tidlig. Og det fine med ungene mine er at om jeg ber dem bråke litt ekstra så kan du være helt sikker på at de gjør det. De er dyktige på lyd, og etter bare en liten stund ble det liv i de svenske vognene. 

 

Jeg er glad vi kan gi guttene en god ferie, der deres behov blir satt foran våre. For selv om vi er borte, har vi samme rutiner som hjemme. Ungene får være litt lenger våken, men før klokken ni skal de sove. Desverre var klokken lagt over det når de fikk sove i går, siden det ble ropt utenfor. Og jeg fikk vondt i hjerte når jeg så de små barna som fikk springe rundt i 23tiden på kvelden, mens foreldrene var mer opptatt av egene behov. Det er helt greit at voksene er sosiale med andre, men det skal ikke gå utover barna. Det er ikke greit å la barna være våken halve natten for at du skal sitte å nyte øl eller vin, overhode ikke. 

 

Hva tenker du om dette? Er det bare jeg som er «streng» eller er du enig i at barn trenger rutiner også når de er på ferie? 

 


Fornøyde gutter på ferie :) 

En dag på stranden, to versjoner

 

Versjon 1. Den romantiske. 

 

Det er sol og varmt, med en mild bris i luften. Det er på tide med en tur på stranden, en rolig og avslappet dag med mye familiehygge. Hva kan vel være mer perfekt enn dette? 

 

Det er god tid til egensysler som håndarbeid, mens barna fornøyd leker rolig i vannkanten. Du har all verdens med tid til å konsentrere deg, og det er ingen mas om is eller brus. 

 

 

 

Du kan ligge rett ut og se opp i luften, mannen passer barna og du kan nyte sommerdagen  fult ut. Ingen som maser og alle er fornøyde. 

 

 

 

Og det er helt klart ingen sand på strandteppet...


  

 

Og de lekre bena får kose seg i varmen og få en gyllenbrun farge, som passer helt perfekt til alle de nye parene med sko! 

 

 

 

Versjon 2. Den ikke fult så romantiske. 

 

Det er sol og varmt, men du holder på å blåse bort. Barna har maset i timesvis og du har endelig klart å rote sammen det dere trenger til en tur på stranden. Både barna og div inventar i campingvognen er smurt inn med solkrem. 

 

Du kunne tenke deg til å hekle litt, men desverre må et alt for stort badedyr blåses opp før minstemann på 3 bryter ut i et sinneutbrudd du ikke vil overleve. 

 

 

Bena får ikke plass på teppe, og du kunne strengt tatt bare klare deg uten ettersom det meste av stranden ligger oppå, ikke under.

 

Og for hver gang du prøver å børste det bort, kommer en våt sandmann springende og drysser på en ny dose. Og det er ikke snakk om at bena får hvile, til tross for to stykk gangsår oppå hver stortå! (Ikke alle sko er like perfekte å gå i, selv om de ser bra ut!) 

 

 

Istedenfor å ligge å se opp i himmelen å få sol på hele kroppen sitter du å våker over barna, som tilsynelatende leker fint for alle rundt dere. (I alle fall alle som ikke forstår norsk og hørere hvor mye de faktisk diskuterer!) Så etter x antall runder finner du ut at det beste er å stå ved siden av dem. De springer frem og tilbake, så du får en trening som er tusen ganger mer effektiv enn på et treningssenter. 

 

 

Etter noen lange timer blir endelig barna sultene, og du får den perfekte unnskyldning til å drasse dem opp fra vannkanten uten at det ser ut som barnemishandling. 

 

Siden jeg når har to valg, velger jeg å huske strandturen som versjon 1. Så prøver jeg heller å fortrenge at det var versjon 2 som var virkeligheten. Det har vært en strålende dag med sol og fornøyde unger, og ganske uthvilte foreldre. 

 



















Hihi, kyllingrumpehull!

Av erfaring burde jeg vite at hvis barna er enige om morgenen må det være noe muffins på gang. Men til en forandring trodde/ønsket jeg at de skulle være venner og var veldig fornøyd når jeg hørte 7åringen lese til lillebror på 3år. Veldig fornøyd over egen innsats når det gjelder oppdragelse. 

 

Jeg småslummet videre, fordelen med å bo i en campingvogn. Og tenkte at dette var en idylisk og nesten romantisk morgen, for vanligvis er jeg mer megler enn mamma. 

 

«Hihi, kyllingrumpehull!» 

 

Jeg får opp øynene og lytter videre, hva er de de leser? 

 

«Skal jeg finne den nakene damen til deg lillebror?»

«Jaaaa, naken dame!!»

 

Det går opp for meg at det ikke er de søte barnebøkerne de leser. De har funnet frem til mammas lesestoff, altså FHM. Ikke helt beregnet for barn vil jeg tro, og jeg lurer på hvordan jeg skal lure fra dem bladet uten sure miner. For jeg er ganske sikker på at dette bladet ikke egner seg for barn.

 

Men på en annen måte fikk jeg vel bekreftet at jeg en dag kommer til å bli bestemor, for så opptatt av nakene damer som de tilsynelatende er må det gå den veien.

 

(Og ja jeg leser blader med halvnakene damer, og har heller ingen problemer med det! Nakenhet er helt naturlig i min verden, og det er stort sett alt det andre i bladet som fanger interessen min. Småfrekk lesing, og masse unødvenig informasjon, blandet med litt morsome fakta!)

 


(Bilde er hentet frea google!)

Helvette og rumpeblotting!

Vi kjørte oss litt lenger sør i dag, og gledet oss stort over hvor langt vi er kommet på reisen vår og hvor flinke guttene faktisk har vært. (Tenker som så at det er lov å ha på «filter» briller når vi har ferie!) Guttene satt rimelig fornøyde i baksete, og jeg ante fred og ingen fare. 

 

«Hevvettte, hevvette, HEVVETE!» 

Minstemann har utvidet ordforådet sitt etter at faren var litt uheldig å miste noen gloser i hans nervær i går. Han fungerer som en kopimaskin nå om dagen, og alt vi gjør og sir skal han også gjøre. 

 

Jeg prøvde i det lengste å ignorere order, men storebror på 7 syntes det var hysterisk morsomt, så minstemann fikk blod på tann og fant frem noen flere ord. «Hevvete bil, hevvette vei, osv» og storebror flirte enda mer. 

 

Så jeg må vel bare innse at dette er et ord som kommer til å bli flittig brukt en tid framover, helt til vi på nytt er uheldig og kommer med nye fy-ord. 

 

Dagens andre lærdom var på et kjøpesenter fult av folk. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde lyst å gå i joggebukse i dag, som var ganske så løs i livet. Midt under handleturen finner minstemann ut at han skal bruke mamma som klatrestativ, og plutselig står jeg der med buksen rundt anklene. 

 

Jeg hadde mest lyst å gjemme meg under gulvflisene eller forsvinne i løse luften. Selv de som ikke så vår vei fikk dette med seg, for storebror fant ut at han skulle rope «Mamma, han bror dro ned buksen din å nå er du naken!Hahaha!»

 

Handleturen ble avsluttet ganske fort, og jeg kommer heretter til å bruke bukser som sitter fast når jeg skal være i offentlighet sammen med ungene mine! Jeg skal kjøpe inn «sov i ro» å bruke i ørene på minstemann, samt tape som kan brukes på munnen til eldstemann. (Og ja, nå var jeg ironisk...) 

 


(Mulig denne prøvde å putte hode i bakken, kanskje jeg kan få noen tips!)

NAV ja, fortsatt ikke ferdig med dem!

Etter at jeg fikk roet meg ned litt, gikk det opp for meg hva det idiotiske avslaget på søknad om grunn og hjelpestønad fra NAV betyr. 

 

De har med andre ord tenkt å sabotere den veldig velfortjente ferien vår, ettersom jeg ikke tør å vente i tre uker med å ordne og sende inn klagen. Jeg har tross alt seks uker på meg, men man vet aldri hvordan nav faktisk regner ut hvor mange dager seks uker inneholder. OG ja, jeg vet jeg var usakelig nå, så du trenger ikke kommentere det!

 

Så fredagen vil komme og gå uten at vi kommer oss avgårde, for hvordan jeg skal klare å skrive en klage til nav, hente inn ny dokumentasjon og lete gjennom lovverk i tilegg til full jobb og pakking kan jeg ikke forstå!

 

Og det er jo helt klart en selvfølge at ferien ikke skal gå som den burde, noe annet ville jo være veldig rart. Sist ferie ble jeg syk og lagt inn på sykehus, ferien før det ble minstemann syk osv. Så nå når fomen til alle er rimelig bra må det jo komme noe annet i veien. 

 

Om det viser seg at loven faktisk tilsier at du ikke skal få stønad uten diagnose, har jeg store planer om å gjøre noe med det. Jeg kan faktisk ikke sitte her og se på at vi skal slite oss gjennom hverdagen med nøyaktig de samme utfordringene som andre med sykdom. Og jeg kan i alle fall ikke sitte å vite at andre har det slik, og ikke har de resusjene som kreves for å gjøre noe med det. Da må norges lov endres, og for at den skal endres må det komme frem i lyset hva som ikke fungerer med det. 

 

Men jeg vet ikke enda om det faktisk stemmer, om vedtaket om avslag er riktig begrunnet eller ikke. Så det får tiden vise, kamp blir det uansett, for ifølge det jeg kan lese meg frem til har vi mer en god nok grunn til å få hjelpen vi har søkt om. Desverre er ikke alle enig med meg, eller retselse, kun NAV er ikke enig med meg!

 

Spørsmålet blir hvor lenge det blir venting!

 

Jeg må bare si som sant er, jeg er jævla dritlei av å vente! 

Avslag, og dette skal være en veldferdsstat?

Om du skulle være så uheldig å få et sykt barn i veldferdslandet Norge må du belage deg på en kamp uten sidestykke. Og jeg velger bevisst å bruke ordet uheldig, ikke fordi jeg ikke ønsker barnet men fordi jeg desverre daglig ser hvor umulig det er å få hjelp. 

 

For mange, mange måneder siden sendte jeg en grunn og hjelpestønad til NAV, en godt utfylt og detaljert søknad. I denne kommer det frem at vi ikke har diagnose på barnet vårt, og at vi må beregne å vente lenge på å få det. Om vi i det hele tatt noen gang får svar på hva som feiler han, en bekymring vi synes holder i massevis. 

 

Så jeg har nå gått å ventet i fem jævla måneder på svar.

Men nå har det seg slik, at jeg har fått avslag på søknaden, fordi vi ikke har en diagnose. Betyr liksom det at vi ikke har de samme utfordringene som andre, at alt er som normalt? Jeg skulle ønske at den som behandlet søknaden kom hjem til oss og gikk i mine sko noen dager.

Kanskje mennesket ville sett litt mer en noen tall og bokstaver på et papir. 

 

Min konklusjon er med andre ord at hvis du skal ha hjelp i veldferdsstaten Norge, må du ha en diagnose. MEN hvordan i faen skal vi liksom trylle den frem, når selv legene sier at de ikke vet om vi vil få noen svar. Skal vi gå resten av livet uten noe form for hjelp, fordi vi har bestemt i loven at kun dem som har en ferdig diagnose skal få hjelp? 

 

Jeg har mest lyst å skrive en hel rekke stygge ord om NAV, men velger å avstå fra dette fordi de sikkert klarer å snu det til at jeg truer dem. 

 

Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har stor tiltro til de som behandler søknader, for de kan umulig ha lest alt som står i den. Man skulle nesten tro at det var personen som behandlet søknaden som skulle betale ut penger fra egen lomme. 

 

Jeg har mest lyst til å legge meg ned å grine, jeg søkte ikke om dette fordi jeg hadde lyst. Jeg gjorde det fordi vi trenger støtten! 

 

Så nå må jeg igjen finne frem krefter til å kjempe, krefter jeg ikke har. Hverdagen vår er vanskelig nok fra før, den må ikke bli sabotert av et veldferdssystem som tydeligvis ikke er ment for alle. 

 

 

Så nå har jeg seks uker på å klage, i motsetning til de fem måneder de har brukt.

Og jeg kan nesten garantert være sikker på at vi få avslag når de på nytt har brukt fem måneder på å gjøre seg ferdig.

Hvorfor må alt være så vanskelig?

Hvorfor det mamma?

Minstemann har fått en ny favorittsetning, og den starter alltid med hvorfor eller hvordan. 

 

Og ja, jeg er svært sjarmert over den superflinke lille gutten som gjør framskritt med språket, vi har jobbet lenge for dette. 

Men jeg skal også være ærlig å innrømme at når jeg får 700spørsmål før klokken seks om morgenen er jeg ikke så alt for villig til å svare. 

 

«Maaaaammmaaaa!»

Du må sove mer, det  er enda natt!

«Koffer det da?»

(Se for deg en veldig fornøyd treåring som sitter lys våken i sengen klokken 05:13, og en mamma som har blitt vekket minst 10ganger de ca 5-6timene hun skulle ha sovet!) 

Fordi klokken er 5, sov nå!

«Jamen mamma, koffer det?»

Fordi mamma trenger søvn og vil bli dritsur om hun må stå opp nå!

(Liten tenkepause på minstemann, som forsåvidt vet at mamma ikke er noen morgenfugel fra  før! Han må bare sjekke hver morgen for å være sikker!)

«Koffer det da mamma?»

(Et stort og veldig dramatisk sukk fra meg!)

Fordi jeg liker å sove, mye og lenge! 

(Enda en tenkepause fra arvingen!)

«Like pappa å sove?»

(Han som ligger å snorker ved siden av oss, og gir meg en gylen mulighet til å sove mer!) 

Nei, han pappa han like ikke å sove!

«PAPPA, koffer like ikke du å sove?»

 

Jeg snur ryggen til og legger meg godt til rette, storfornøyd med meg selv. 


Ha en super dag.

Sabotasje av toalettbesøk!

Siden jeg desverre er hardt angrepet av panikk med tanke på alt som skal gjøres i dagene frem mot ferien, har min kreative skriveside gjemt seg.

(Muligens under sengen, det er kun der det ikke er fylt opp med klær!)

 

Men kan jo fortelle litt om dagens dobesøk, som jeg trodde skulle bli veldig fint ettersom begge ungene var borte. Så jeg ramlet ned på do og ante fred og ingen fare, helt til jeg skulle finne frem dopapiert!? 

 

Mine søte små hadde klart å sabotere mammas dobesøk med å flytte toalettrullholderen til andre siden av bade.

 


 

Og nøyaktig slik følte jeg meg da! 

 

Ha en strålende kveld :) 

Myter om livet med barn. (Og hvorfor de ikke stemmer!)

Noen myter om det å barn og livet sammen med dem! 

(Og begrunnelsen for at det ikke stemmer!) 

 

« Alt så mye enklere når barna slutter med bleie!» 

Jada, det skal du liksom ha meg til å tro! Dette må være noen som ikke har barn selv har funnet på, for jeg kan love deg at det er mer arbeid med å finne toalett, enn å skifte noen usle tissbleier. OG ungen slutter ikke akurat å bæsje, så du må fortsatt holde pusten og tørke det bort.

 

« Etter hvert som barna vokser til vil du slutte å bekymre deg!»

Enda et utsagn fra noen som aldri har vært i kontakt med barn. For i takt med økningen av aktivitetsnivået på arvingen øker også bekymringsnivået. (Først trille ned av benken, så slå hode i borde, så ramle ned av bordet, så springe avgårde osv...)

 

« Avledning fungerer mot trass!» 

Kanskje på voksene personer, men ikke når det gjelder barn. Har de funnet ut at de skal ha på en grønn og en rosa sokk kan du bare gi deg med det samme. Barnet vil hyle helt til det får viljen sin, og om du er like sta kan du forvente at dette foregår over så lang tid at du til slutt glemmer hva barnet krangler om, og gir etter! Ikke engang sjokolade kan få de bort fra tanken om sokkene. (Eller buksene, eller pålegget, eller tannpussen, eller alt det andre!) 

 

«Syke barn ligger i ro!» 

For å si det slik, om barna mine ligger i ro når de er syk er det på tide å ringe etter ambulanse. Selv med høy feber kan jeg forvente et energinivå langt over mitt eget. (Men kanskje lavt i forhold til hva de vanligvis har...) Men ligge i ro gjør de ikke. 

 

« Den første tiden etter at barnet kommer til verden er en vakker tid!» 

Om du synes det er vakkert med såre og rennende bryster, løshud, tårer, snør, blødninger, bæsjbleier, våkenetter så er det kanskje vakkert. Men for de fleste normale mennesker er dette en ekstremt krevende tid, som ofte gjør at mange går rundt og føler seg mislykket. Nettopp på grunn av myten om at det skal være den beste tiden i livet! 

 

«Ammetåken går over» 

Først må jeg si at det ikke kommer av at du ammer, det er utelukket på grunn av søvnmangel og alt for mange bekymringer. Hode ditt er fylt med nye tanker, som ikke gir plass til praktiske ting som at melken ikke hører hjemme i kjøkkenskapet og at du ikke trenger lete etter mobilen du holder i hånden. Og det går aldri over, av den enkle grunn at bekymringene bare vil øke med tiden...

 

«Sukker gir ikke hyperaktive barn!» 

Jeg driter i hva all forskning sier, med det samme jeg putter sukker i 7åringen kan jeg være sikker på at han er overalt, hele tiden. Energinivået øker i tankt med det han putter i seg, og det faktumet at han ikke blir slik om jeg lar være å gi han godteri bekrefter mistanken min at dette er en myte som ikke stemmer. Min konklusjon er og blir at barn blir hyper av sukker! 

 

«Man bør være helt stille når barnet skal sove!» 

Snakk om å skyte seg selv i foten, prøv å få det musestille rundt dere på feks en campingplass med hundrevis av ropende mennesker som spiller svensk dansebandmusikk. Eller se for deg hva som hender med det samme arvingen får søsken, et pip fra den minste og du har to hylende unger. 

 

«Ferie er en rolig og behagelig tid der man kan nyte frihet som familie!» 

Hvem er det vi prøver å lure? Alle de som enda ikke har gitt etter for behovet å formere seg? Ferie betyr mas, støy, rutiner ute av drift og store økonomiske utgifter. Rolig er det ikke, og om du mener at det er behagelig å høre mamma,mamma,mamma,mamma samtidig som noen sliter deg i armen har du ikke vært mamma lenge nok. 

 

«Å være hjemmeværende husmor er en enkel sak!» 

Dette stemmer kanskje om du har hushjelp, barnevakt, gartner, kokk og tjenere. Som husmor skal du være alle yrkesgruppene på en gang, samtidig som du er en fornøyd og flink mamma.

Jeg foretrekker heller å jobbe, det er faktisk mindre arbeid til tross for hektiske dager og tidsfrister!

 

Og til slutt vil jeg legge med et bilde av tiden før jeg fikk barn, da jeg enda kunne sitte i ro i solen og se opp mot himmelen. 

(En vakker dag vil ungene bli voksene, og himmelen bli blå. I alle fall til jeg finner noe annet å bekymre meg for...)

 



Del gjerne innlegget videre, så andre også kan få klarhet i at mytene ikke stemmer ;) 




10 fordeler med å ha barn!

10 Fordeler med å ha barn. 


1. Du blir aldri ensom og du trenger ikke bekymre deg for at du får et eneste sekund alene. 

2.Du kan dra på kino å se barnefilmer uten å bli beskyldt for å være smårar, eller en tvilsom type. 

3. Du kan rote så mye du vil og skylde på ungene. (Litt ufint kanskje, men dog så deilig å gi bort skyld!)

4. Du trenger ikke dra på treningssenter. Hold følge med barna og du vil garantert komme i god form, på en svært rimelig måte. 

5. Du trenger ikke være redd for at vekkeklokken ikke fungerer, ungene står uansett opp lenge før den ringer. 

6. Du har en svært god grunn til å kjøpe Donald hver uke, og ingen vil hevet et øyebryn. 

7. Du kan fjerte på butikken og skylde på ungen.(Husk at barnet bør være ved siden av deg, og det helst børe være en «sniker»! Dette er vel også ufint...) 

8. Du kan bygge så mye du vil med lego, også etter leggetid i påskudd om at du skal glede ungene neste dag med nybygde kreasjoner. 

9. Du kan slutte å bekymre deg for at pengene brenner inne i lommeboken, de blir brukt lenge før de kommer dit. 

10. Du kan kjøpe deg en ekstra julegave og si den er fra nissen. (Gjerne en litt dyr en, siden nissen har som oppgave å oppfylle ønsker!) 

Ha en fin dag, del gjerne innlegget videre :) 

(Du finner også bloggen min på facebook og bloglovin!) 

Idylisk morgen og harrytur til sverige?!

Det har vært en hærlig morgen med slotskamper, barnekrangling og en rømling. Jeg fikk sitte på do i fred i nøyaktig ti sekund og frokosten ble inntatt stående ved kjøkkenbenken. Mens jeg forhindret verdenskrig og det som værre var. 

 

Humøret er på topp, og ikke engang gråvære ut kan gjøre noe med det. 

 

Så resten av dagen kan vi like greit tilbringe i bil, på harrytur til Sverige. 

Med kranglende barn og dårlig musikk på radioen. X-antall tissepauser er også regnet inn.

Men hva gjør man ikke for litt billig brus, kjøtt og snus? 

 

Det vil med andre ord bli en idylisk søndagstur, med den lille familien min. 

 



Ha en super dag du også, uansett hvordan faktore som måtte spille inn! :) 

Ikke snakk før du tenker!

Det er en del tabber som vi foreldre burde unngå for alt i verden, men som vi til tross for bedre viten ramler inn i. En av dem er å svare uten å tenke. 

 

«Kan jeg få den, snille mamma min?» Minstemann ser på meg med tårevåte og bedende øyne, med øynene som kan smelte is og som kan få selv det mest forsteinede hjerte til å bli mykt. Og jeg hører plutselig munnen min si  «Selvfølgelig lille vennen min, du skal få den hos mamman og pappan din!» 

 

Desverre tenkte jeg ikke på at det var mulighet for at lekebutikken ikke hadde leken på inne, og at produsenten ikke hadde noen flere igjen. Jeg tenkte heller ikke på hva som ville hende om vi kom hjem uten en leke og jeg tenkte i alle fall ikke på hvor dyrt det er å finne en leke som ligner.

 

Det hele endte i en rundtur innom nesten alle lekebutikkene i byen, på vill jakt etter et lekekjøkken som ikke var rosa. For ikke snakk om at vi skulle såre den syke lille gutten som ventet spent hjemme på fanget til bestefar...

 

Vi måtte også finne noe til storebror, for vi skal ikke gjøre forskjell på dem på dette punktet. Og siden vi ikke fant det vi skulle ha, betyr det at summen vi hadde regnet med ble femdobblet. 

Takk og pris for at jeg fikk påfyll på kontoen i går! 



 

På den siste butikken, fant vi et kjøkken som var brukbart, og vi krysset fingrene for at minstemann ikke var så nøye om fargen ikke var rød. 

 

Heldigvis ble mammahjerte så glad når det så gleden til guttene som hadde julaften på en helt vanlig torsdag, noe som svært sjeldten har hendt. 

Så jeg kan se gjennom fingrene på at dette kan være en virkelig «bjørnetjeneste» for egen del, men jeg krysser fingrene for at det skal gå bra. 

 

Og jeg skal heretter tenke før jeg sier noe! 

(I alle fall helt til neste unge lurer mammahjerte i et svakt øyeblikk!) 

 

 

(Ps. Om du aldri har skrudd opp et lekekjøkken og ikke vet hvor mye arbeid det er, følg med på bloggen min og du vil få en oppdatering ganske snart!) 

Å hjelpe meg, spysjuka igjen...

Jeg våknet til noen kvalmende lyder i dag, lenge før klokken seks. 

(Noe av grunnen til at jeg faktisk kan blogge litt før klokken syv om morgenen...) 

 

Siden minstemann har sovet dårlig valgte jeg å la han sove i sengen vår, mens pappa ble kastet ut av soverommet. 

(Her lyver han, for midt på natten måtte jeg stå opp, gå inn i stuen og slå av TVen...) 

Selv var jeg så smart at jeg tok kveld samtidig som guttene! 

 

Så jeg våknet altså av de kvalmende lydene, som desverre kom ut av munnen til minstemann. Og jeg kjente panikken ta meg, for jeg takler ikke å bli tilgriset av gårsdagens matrester iblandet magesyre.

 

Jeg hylte etter hjelp, men mannen er nesten halvdød når han sover så jeg klarte på mystisk vis å legge teppe under oss slik at minstemann kun griset til teppen, pute og mamma. 

 

Så du kan vel si at morgenen min ikke startet helt bra! 

 


(Skal huske å ta med munnbind hjem fra jobb!)

 

I dag skal pappa i familien få være hjemme, så tar heller jeg neste runde sykdom som forhåpentligvis ikke vil inneholde oppkast...

(Og jeg krysser fingrene for at jeg ikke er syk, siden jeg er ganske så kvalm etter noen runder med «spyvask!»)

Heimværnsøvelse!?

Så kom kravet om at mannen skal inn på heimværnsrep til høsten, med hele enn dags mulighet å klage! 

 

For å si det slik, de kan bare drite i det! Hvordan i alle dager skal jeg klare en uke alene med guttene, der den minste er våken 60prosent av natten og jeg sover ca 4timer i døgnet om jeg ikke har hjelp? Og i tilegg skal jeg jobbe...Jeg kjenner panikken tar meg, og det slår meg hvor avhengie vi er av hverandre for at hverdagen skal gå nogenlunde greit. Det er ikke mye tid på en ukedag å sette oss ned å slappe av, vi er hele tiden opptatt med noe, og som regel ramler vi sammen med det samme ungene er i seng om kvelden. Det er svært krevende å leve med et barn som har større utfordringer en andre på samme alderen, og en av oss blir på mange måter låst til han. Han krever sitt, og han trenger tryggheten og kjærligheten vi gir han. 


Så for vår del trenger faktisk vi begge å være hjemme, vi må ha hjelp av hverandre for å ha det bra. 

Mange ganger ønsker jeg at situasjon var andeledes,og jeg sitter ofte med dårlig samviktighet for at jeg tenker at jeg ikke klarer med guttene alene. Men  ingen kan gå i dagesvis med så lite søvn, og den eneste måte blir at vi er to om det. 

 

Så nå skal det sendes inn klage, og selvfølgelig fikk vi ikke beskjed om dette før den samme dagen de skulle ha svaret. Og det er ikke første gangen det har vært kort klagefrist på dette. Og for alle som noen gang har prøvd å få legeattester fra ulike instanser, så vet de at det tar lang tid...Så vi får bare håpe at de godtar at papirene ettersendes. 

(Og vi har heldigvis grunnlag til at han ikke skal delta!)  

 

For å være helt ærlig håper jeg at søknaden vi blir å sende inn om at han  ikke kan være med på dette mer vil gå i orden, for i livet vårt er det ikke plass eller mulighet til slike ting. Hverdagen vår er avhengi av oss begge, og jeg får vondt i magen når jeg tenker over muligheten for at vi kunne vært alene. 

 

Jeg er så uendelig glad for at jeg er i et forhold der vi elsker hverandre og har det bra sammen til tross for alle våre utfordringer.

 




For det er ikke like lett for alle, svært mange går fra hverandre når de får syke barn fordi de ikke takler presset. 

Romantikk før og etter barn.

Romantikk før barna kommer til verden. 

 

La oss innse det med det samme, livet tar en helt annen retning når barna ankommer livet vår. 

 

Før vi fikk barn tenkte vi på romantikk som gode middager alene eller på en fin resturant, med stearinlys og gjerne god drikke. Blomster og sjokolade var ofte en viktig ingrediens. For ikke snakke om romantisk musikk. 

 

Vi kunne skrive søte lapper til hverandre, legge dem på strategiske plasser. 

 

Jeg kunne overaske med nydelig, sexy undertøy, og vi kunne nyte lange netter med intimt samvær før vi sovnet i hverandres armkrok utpå morgenen, i et varm og god dobbeldyne. 

 

En overraskelsestur til fjerne og eksotiske steder er også veldig populært innen romantikkens verden. 

 

Kroppskontakt var også svært behagelig, og lange turer hånd i hånd i måneskinn var ikke å forakte. 

 

Kyss og klem forekommer regelmessig gjennom hele dagen.

 

Men så kom barna...

 

Nå er vi fornøyde om vi kan spise en grandiosa etter leggetid uten at noen roper mamma eller pappa. Stearinlysene er byttet med taklampen og musikken kommer fra nyhetene på tv. Middag ute betyr en tur på burgerking og alene er et begrep vi for lengst har glemt. Om vi får blomster er det som regel fra en liten barnehånd som har vært i naboens hage. 

 

Om vi er så heldige å finne noe å skrive med, blir de søte små lappene fanget av smårampen, som bruker dem som papirfly. 

 

Sexy undertøy er byttet ut med store mammatruser som fremmer komfort og mulighet til bevegelighet. Vi er fortsatt lenge våken, men det er for å passe unger. Det intime samværet er byttet ut med en kjapp femminutter, om vi er heldige. Dobbeldynen er byttet ut med enkelt teppe. Og som regel er det umulig å ligge nært hverandre siden der er 1-2 unger i midten av sengen med det samme du prøver å oppnå fysisk kontakt med din partner. 

 

Overaskelsestur betyr som regel Rema1000 uten unger, forsåvid kan det også være ganske eksotisk så lenge vi ser på fruktdisken. 

 

Om du nå er ute å går i måneskinn er det fordi du haster til nærmeste legevakt med en syk unge i armene. Og holder du noen i hånden er det for å passe på at arvingen ikke stikker av eller får deg opp i en ubehagelig situasjon. 

 

Kyss og klem kan du bare glemme, med det samme du prøver på dette går sirenen, og du har noen illsinte små mennesker som prøver å legge deg i gulvet. Tenk at du prøver å røre mamman eller pappaen deres...



(Det var en gang...) 

Fy mamma min, du må låse døren! (Toalettinnlegg!)

Som jeg har skrevet om før vet jeg ikke hva det vil si å sitte alene på do, om du ser bortifra når jeg er på jobb. 

 

De siste dagene har jeg klart å huske å låse døren når jeg har vært på do, men desverre har minst 1 gutt stått utenfor døren å ropt mammmmmmaaaa! Og når jeg sa jeg vil sitte i fred på do fikk jeg til svar.

 «mamma, åpne opp nu, hør etter!» 

Jeg fikk også spørsmål om hva jeg gjorde der inne, og svarte som sant var at jeg bæsjet! (Om du er av den typen som tror at damer ikke gjør slike ting, kan jeg med det samme avlive myten om dette! Vi driter like mye som menn, og det stinker like mye!)

Men da fikk jeg beskjed om at det fikk jeg ikke lov til, så jeg kunne bare åpne døren og komme ut. 

 

Desverre glemte jeg å låse døren i dag, og inn kom treåringen med noe som minnet om et strengt blikk, og med pekefingern hevet fikk jeg denne beskjeden: 

 

«Fy mamma min, du må låse døren!» 

 

Når jeg sa at han kunne jo bare gå ut og lukke døren, sa han at nei det kunne han ikke. For jeg måtte jo huske å låse døren så han ikke kom inn. Snakk om bestemt liten tass, han kunne også fortelle at jeg hadde tisselur, og at det stinket. Men ikke snakk om at han skulle gå ut og lukke døren.

 

Nåja, jeg regner med at det ca er 4år til jeg helt sikkert kan nyte noen minutter i fred mens jeg gjør unna meget private behov. 

 




 

Tenker jeg legger med noen innlegg jeg har skrevet før om dette temaet, sån i tilfelle du ønsker å lese litt mer om denne saken. 

 

Doktor 3åring og dobesøk. 

 

Avastningshelg og dobesøk.

 

 

 

Helsenorge er en vits, en drøm som ikke finnes.

Jeg er lei, så uendelig lei. 

 

I kveld har jeg ingen gode ord om helsenorge, det eneste jeg vil er å finne noen jeg kan legge skylden på og kritisere for det elendige systemet vi har i Norge. Jeg har lyst å hyle og slite meg i håret, gråte av frustasjon og l noen andre få gjennomgå. 

 

Og jeg driter i om det er mange ting som er bra, for jeg nekter å være fornøyd før alt er perfekt. Jeg vil at alle skal få den hjelpen de skal ha, den støtten de trenger og den informasjon de har rett på. 

 

Minstemann har hatt det vondt i ettermiddag, det har vært så ille at han bare lå å hylte mens tårene trillet. Selv ikke smertestillende klarte å hjelpe han, og det eneste vi kunne gjøre var å bære han rundt og vente til det gikk over. Hjerte mitt blør, jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta plassen hans, overta plagene og smertene. Jeg føler meg så hjelpesløs når selv ikke trøsten og nærheten min kan gi han ro. 

 

Og jeg vet at vi blir fri for medisin iløpet av helgen, for resepten jeg skulle hente på sykehuset var ikke ferdig. Den lå ikke i informasjon som den skulle, for en eller annen har glemt oss, igjen. Til tross for at jeg ringte i dag å sa at dette måtte ordnes. 

 

Sist gang ringte jeg to uker før jeg skulle hente, for at jeg ville være sikker på at den var klar. Til ingen nytte! Jeg vet ikke om det er person som tok imot beskjeden eller den som skulle gjøre dette arbeidet som har sviktet, og det bryr meg egentlig lite. Det viser bare at vi har et system som ikke virker, som berører små barn på det strekeste og gir dem mer ubehag enn det som skal være nødvendig. 

 

Hvorfor kan ikke sykehuset i Tromsø har e-resept som alle legekontorene? Da hadde det kanskje vært mulig for oss å få det vi trenger, når vi trenger det. Uten at vi må dra mange unødvendige turer for å hente papirer som ikke er der. 

 

Nå må jeg ringe igjen til sykehuset, kreve å snakke med vakthavende barnelege, forklare hele sykdomshistorien for 100gang og be om en ny resept. Så må vi igjen kjøre for å hente den, finne parkering der det ikke finnes parkering og bruke unødvendig tid og krefter på noe som skulle vært automatisk. 

 

Jeg er så lei av at jeg hele tiden må mase om slike ting, jeg har faktisk ikke behov for ekstra bekymringer i hverdagen vår. Det holder i massevis å hele tiden kjenne på frustrasjon over den stakkars lille gutten min som ikke skal få lov ha det like godt som andre barn. 

 

Jeg går også og irriterer meg over NAV, over hvor idiotisk det er at vi må vente 4-5mnd på svar på en stønad vi aldri har blitt opplyst om at vi skulle ha rett på. Gjennom tre år er det ikke et eneste menneske vi har møtt på vår vei som har sakt at vi kunne be om dette, fordi vi har mye mer utgifter en andre. INGEN har tatt seg bryet og sakt at dette er noe dere bør ha, til tross for at vi har spurt om hjelp og råd. Det heter seg at NAV skal hjelpe, men til nå har jeg følt liten hjelp på den økonomiske siden. Og desverre overtar det negative alle de positive tingene jeg kunne ha husket.

 




 

Sinne koker og jeg skulle gjerne stilt de ansvarlige i Norge noen sprsmål. 

 

«Skal det være slik at små barn skal pines med smerter i årevis mens de venter på utredning og behandling.»

 

«Skal barn stå på venteliste i månedsvis fordi Norge er så kjipe at de ikke vil bruke penger på de svakeste i samfunnet?» 

 

«Skal det være slik at veldferdsordningene forskjelsbehandler og gjemmes for vanlige folk? Slik at det bare er flaks som gjør at vi finner ut hva vi har rett på og hvordan vi skal få dette. For ikke snakke om flaks når det gjelder om vi får avslag eller ikke!?» 

 

Jeg har mange andre spørsmål, men jeg orker faktisk ikke å kjempe for å få disse menneskene i snakk. Og jeg er desverre redd for at jeg heller ikke vil få noen svar, bare bortforklaringer og lovnader som aldri blir holdt. 

Jeg håper vi en dag et samfunn som faktisk hjelper alle, som tar vare på de svakeste og som vil gå foran resten av verdens som et godt eksempel. Men jeg er desverre redd for at dette for alltid vil være en drøm, et håpe som snart slukkes. 

Noen dager kan ungene virkelig gå løs på tålmodigheten...

Noen dager har ungene klistret igjen øynene, og uansett hva du sier hører de ikke etter. Og desverre har jeg ikke all verdens tålmodighet, så det ender med en sur mamma som gir seg totalt faen i hva som er pedagogisk riktig. Jeg gir ungene klar beskjed om at nå er mamma sur, og at om de ikke slutter med ropingen, springingen, diskusjon, kranglingen, ropingen, rotingen, hylingen og ropingen vil mamma eksplodere og bli virkelig sint. 

 

Selvfølgelig hører de ikke etter, og jeg kjenner at den tynne tråden jeg har igjen av tålmodighet stadig blir tynnere, helt til jeg får min dose ulydighet. Jeg hever stemmen, noe jeg vet er veldig lite effektivt i lengden og sender de på rommet. (Mens jeg tenker at ungene kan være usannsynlig irriterende og at de garantert må ha arvet dette av fedrene...) 

 

Det blir stille i ca fem minutter etter dette, og jeg nyyyter dem uten det minste dårlig samviktighet. 

 

Etter en stund går jeg inn til ungene og forklarer hvorfor jeg ble sint og hvorfor jeg brukte «utestemme» inne. Og jeg husker alltid å si at selv om jeg er sint så er jeg like glad i dem, og at det blir akurat det samme som når de er sinte på meg fordi de ikke får lov til noe de vil eller ønsker. Og de bruker jo å være like glad i mamma en liten stund etterpå, og vi blir fort venner. 

 

Det ser faktisk ikke ut til at de tar skade av det, til tross for alle meninge enkelte faglærte skulle ha om saken. For jeg er veldig sikker på at alle barn bør få se at foreldrene har følelser, både positive og negative. 

 

Og jeg tror også det er helt greit at foreldre noen dager gleder seg til at ungene er i seng og sover søtt, for vi har faktisk lov å være sliten vi også. Og det betyr overhode ikke at vi er mindre glad i ungene våre av den grunn. 

 


(Om du vil lese mer om voksene og trass alderen kan du finne det her!) 

 

Og har du noe imot det jeg skriver i dag, vil jeg anbefalle deg å vente til i morgen før du kommenterer noe om det. Ellers kan jeg garantere at jeg svarer på en veldig frekk og usaklig måte jeg ikke kommer til å være stolt over, så du er herved advart. 


Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet!

I dag skal jeg gjøre et avvik på regelen om at jeg ikke skriver om politikk, og jeg vil skrive litt om mine tanker før vi står ovenfor et nytt valg i landet vårt. Og jeg håper at du respekterer mine ord, dette er ikke et innlegg som skal hetse noen, men et innlegg som forteller hvordan jeg opplever disse vakre løftene vi har fått! 

 

Mobilisering for folkehelse og forebygging

Vi må gjøre det vi kan for å forebygge sykdom. Langsiktig folkehelsearbeid er derfor nødvendig. Folkehelse handler om å gi barn og unge en god start i livet, fordi en god barndom varer hele livet. Lokalsamfunnet spiller en viktig rolle. Samtidig må alle deler av samfunnet ta i et tak. Vi må tenke helse i alt vi gjør, og legge til rette for at folk kan gjøre sunne valg.  Frivillige organisasjoner, idretten, skole og barnehage, helsestasjoner og frisklivssentraler er viktige samarbeidspartnere.

Dette er ord jeg har hentet fra arbeiderpartiets sider, og jeg skal nå dele noen av mine erfaringer rundt dette. 

For tre år siden fikk jeg et perfekt lite barn, som hadde med seg litt flere utfordringer en noen kunne forestille seg. Vi ba om hjelp, vi var sliten, bekymret og utmatet. 

Vi fikk ikke hjelp, vi ble sendt rundt som en ball på en fotballbane, vi ble sparket fra den ene til den andre, men vi kom aldri i mål. 

Gutten vår fikk ikke en god start på livet, overhode ikke. Hvor er den gode barndom som skal vare hele livet, den gode starten?

Vi måtte kjempe, lenge! Så lenge at vi nesten gav opp, vi fikk beskjed gang på gang, det er ikke noe som feiler barnet deres! Det er ingen ting galt med han. 

Styrket samhandling

Pasienten skal oppleve en god og koordinert behandling. Det krever at alle deler av helsetjenesten samhandler best mulig. Samhandlingsreformen er kommet godt i gang, og legger til rette for at flere og flere får en mer koordinert og god behandling. Avtaler har styrket samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommunene tar i mot utskrivningsklare pasienter og har høy aktivitet for å etablere lokale tilbud, som korttids døgnplasser, rehabilitering og styrking av hjemmebaserte tjenester. Det er stor oppslutning om at det er nødvendig å satse mer på forebygging og styrke kompetansen i kommunene.

Jeg har per dags dato ikke opplevd en god og koordinert behandling, og samhandling er fraværende. Jeg ser svært liten samhandling mellom kommuner og helseforetak for vår del, for barn og unges del som skal få en god barndom. Den eneste grunnen til at vi i det hele tatt har kommet dit vi er i dag er utelukket vår fortjeneste, vårt mas og vår kamp for å bli hørt og for å hente inn opplysninger fra en kant til en annen

Selv ikke innen de ulike helseforetakene er det samhandling! 

 

Psykisk helse

Mange mennesker sliter. Vi vil gi folk med psykiske lidelser bedre, raskere og lettere tilgjengelig tjenester. Det betyr lavterskeltilbud, kortere ventetid og tettere oppfølging av pasientene over tid. Får man god hjelp tidlig, kan mange lidelser være spart. Vi vil øke folks kunnskaper om psykiske lidelser og sikre at helsepersonell har god kunnskap om psykiske lidelser. Helsestasjoner og skolehelsetjenesten skal bli enda bedre på å gi tidlig hjelp til ungdom og barn med psykiske lidelser. 

Tre år uten søvn, med bekymringer og en jobb innen norsk helsevesn ble for mye. Det sa stopp, jeg orket ikke mer. Jeg ville bare sove og så selv at nå jeg ha hjelp. Og den eneste grunnen til at jeg fikk denne hjelpen «rimelig» fort var at jeg ønsket meg tilbake i jobb, en jobb jeg ikke kan mestre pga av min hjemmesituasjon, en jobb som gjorde meg syk fordi jeg ikke kunne gi barn og unge det de fortjente. En jobb som krevde at jeg var der på hver eneste vakt, en jobb som krevde at jeg ikke hadde et sykt barn. 

Jeg ga ikke opp, jeg kjempet videre, for barna mine, for meg selv og for muligheten å leve så normalt liv vi kan ha! 

Og det er ikke den sittende regjering jeg kan takke for at jeg har kommet meg opp igjen, overhode ikke! 

Hadde jeg ikke jobbet, ville jeg enda stått på venteliste. 

 

Kortere ventetid 

Blir du alvorlig syk, skal du være trygg på at behandlingen kommer raskt i gang. Du skal ikke vente for lenge. Åpenhet om resultater i sykehusene er nødvendig for å heve kvaliteten ytterligere ved norske sykehus, og redusere antall feil og pasientskader. Vi skal bruke teknologien på en klok måte, vi må ha nye IKT-løsninger, vi må ha gode helseregistre som gjør det mulig å måle kvalitet på behandlingen. Vårt mål er at alle deler av helsetjenesten samhandler godt og at hver innbygger har kun én journal.


Jeg må bare spørre, hva menes med kortere ventetid? For meg er ventetid synonymt med norsk helsevesen. Skal det virkelig være slik at barn som ikke er i livstruende fare må vente på en utredning som kan gi dem et verdifult liv og en god barndom uten smerte? Skal det virkelig være slik at når vi ber om hjelp fordi vi holder på å ramle sammen, må vi regelrett rope for å bli hørt? At det er vi som må formidle all informasjon mellom de ulike tjenestene, vi som må lete oss frem til hjelpen vi har rett på? Er det vi som skal minne på det offentlige gang på gang at vi finnes, fordi de roter bort papirer og legger bort søknader? Skal vi virkelig kjempe for dette samtidig som vi står i en serdeles krevende hverdag, der vi ser barnet vårt ha det vondt, der hjerte brister hver eneste gang vi ikke kan trøste, der vi gråter av frustrasjon fordi vi ikke blir hørt.  

Jeg jobber med syke barn og unge, de svakeste som er i samfunnet. Og det eneste jeg kan si er at det svir når jeg ser hvordan de har det, og jeg er desverre redd for at uansett hvordan parti som sitter med makten vil de forsatt være de som nedprioriteres mest. For de syke barna er usynlige, de er tall på et papir. Røde tall som viser at de krever mer en de gir! De får aldeles ikke den gode barndommen arbeiderpartiet så pent snakker om, det gode grunnlaget for livskvalitet. Takk og pris for foreldre som har kapasitet til å kjempe for sine barn, for unike personer som jobber på de ulike foretakene som gjør en stor innsats for at vi som pårørende skal bli tatt vare på, som stopper opp og sier at de synes det de ser er urettferdig. 

Men en ting er sikkert, jeg vil ikke stemme på dagens statsminister, jeg får lyst å gråte hver eneste gang jeg hører han lyver om det gode tilbudet de skal gi oss. Jeg har ikke sett en eneste forbedring siden de kom til makten, og for vår del er alt blitt mye vanskligere. 

Jeg håper at vi en dag kan få et helsenorge som vi kan være stolt over, som kan fungere som verdens beste. Et helsevesen som tar hensyn til alle, som ikke bare tenker tall, og et system som faktisk fungerer! 



Og jeg håper at mine ord kan deles og nå ut til de rette menneskene, kanskje de kan endre litt tankemønster. Kanskje de kan vurdere å faktisk høre på oss som ligger nederst, som har erfaringer og tanker som kan hjelpe dem å skape noe som fungerer for alle. Kanskje vi kan hjelpe dem å holde alle disse løftene. 


Den perfekte supermammaen!

I dag har jeg vært den perfekte supermamma, og det er nesten så jeg mistenker at allergimedisin jeg puttet i meg, før jeg sprang ut døren i syvtiden var noe helt annet en antihistaminer...

 

Dagen startet i femtiden, eldstemann er ikke helt enig i at det er natt når det er lyst, og lillebror hadde allerede stått opp flere ganger før dette i løpet av natten. Men ut av sengen kom vi oss, jeg fikk til og med innvilget fem lange minutter alene på do! (Kan nesten ikke beskrive gleden, ingen barn som prøvde å operere av meg foten og ingen som ropte mamma!) Eldstemann hadde overgått seg selv og fått på seg klærne uten et eneste ord fra oss, og bare det er fantastisk! Vi om oss ut døren 5min før vi trengte, noe som er stort siden vi stort sett bestandig er 15min på etterskudd. Jeg hadde til og med på meg normale dameklær; ikke bare en gammel joggebukse!

 

Leveringen i barnehagen og på skolen gikk som smurt, minstemann var storfornøyd med at de skulle på gårdsbesøk og overgangen gikk rett og slett supert. Bare det gjør dagen superbra, for det er alltid like vondt å dra fra en liten gutt som helst vil være lamme mamma og pappa. Storebror var også snar ut av bilen, og veldig fornøyd med at han skulle være hele morgenen på sfo. 

 

På jobb fikk jeg gjort unna en god del arbeid, og jeg kjenner det er helt fantastisk å være tilbake. Endelig skal jeg gjøre noe «nyttig» igjen, og konsentrasjon var på topp. Litt ut på dagen hadde jeg to møter jeg måtte rekke, så selve arbeidsdagen ble ikke så lang. Selvfølgelig ble det en liten løpetur mellom de ulike avtalene, men det takler en supermamma uten problem til tross for styltesko som egentlig passer best til pynt! (Det er sommer i nordnorge, og jeg tør ikke gamble på at jeg får brukt dem flere ganger i år!) Og på veien fikk jeg kjøpt med meg en latte, som desverre ikke var så god som den jeg vanligvis bruker å kjøpe! Men ikke snakk om at jeg skulle bli skuffet av den grunn!

 

Etter dette fikk jeg pappa å hente meg, vi er uten bil og min kjære måtte jobbe overtid. På vei hjem plukket vi opp minstemann, og til tross for mine hvite klær hadde jeg INGEN flekker når jeg kom hjem. (Lurer veldig på hvordan det er teknisk mulig, siden minstemann så ut som en sandloppe når jeg hentet han!) En kjapp telefon sfo og eldstemann fikk gå alene hjem fra sfo. (Han bruker ca 30min på samme strekningen som andre bruker 5. Så jeg lurer veldig på hva han holder på med på veien hjem, men det kan jeg ikke bekymre meg for i dag. Det er tross alt en superperfektrosa dag!) 

 

Vel hjemme ble en god hjemmelaget middag tryllet fram. Ovnsbakt laks og hærlig hjemmelaget potetmos som tilbehør! Og dette klarte jeg samtidig som jeg holdt en sliten treåring på armen og gjorde leseleksene med eldstemann, med et smil om munnen! Og dette til tross for en halvtimes «do-pause» med minstemann som har funnet ut at nå er han klar for å gå på do selv, hurra skal vi endelig bli ferdig med bleieperioden?! Det var gode resultater etter at jeg hadde lest tre bøker, fem ganger!

 

Så når min kjære kom hjem ble middagen servert, begge ungene spiste og jeg hørte ikke et ord om at det var æsj eller usj. Vi spiste i fred og harmoni! Noe som er en helt ny og spennende opplevelse for oss! 

 


(Og slik var det i stort sett hele leiligheten!) 

Etter middag var det på tide å vaske klær, brette klær, rydde klær, finne frem klær til i morgen, støvsuge, rydde yttergangen, demontere den jævla komoden som tok kveld på bade, dosere medisiner og planlegge plassen til det nye kleskapet vi må kjøpe en av de nærmsete dagene.

 


(Yttergangen før vi ryddet, kan ikke helt forstå hva som hendte etter at vi gikk ut døren i dag! Eller så har jeg faktisk bare fortrengt synet de siste dagene og håpet at det skulle ordne seg selv. Vi har tross alt en av verdens minste ytterganger, som skal ha plass til uteklær, sko og div vi sikkert ikke trenger!)


(Resultatet etter at ungene!!? ryddet yttergangen! Og selv om jeg ikke er helt fan av sko midt foran døråpningen klager jeg ikke, for de har virkelig gjort en god jobb!)

Og selv etter alt dette var det et smil om munnen. Ungene ble stelt, lagt og lest til og så sa det BAAANG. Den perfekte moren ramlet sammen på sofaen og følte seg skutt, så jeg er mer en sikker på at det ikke var zyrtec jeg fikk i meg før jeg gikk ut døren i dag! Resten av kvelden skal tilbringes på sofaen, etter at jeg har pakket sekkene til i morgen, hengt opp klær, betalt regninger og delt opp en hel melon til morgendagen!

(Om jeg ikke sovner før den tid!) 

 

 

"Brunt vann i doen!"

Enkelte ting er det sikkert noen som helst ser at jeg ikke skriver, men for deres del advarer jeg før dere leser. Dette innlegget vil innholde bæsj! Og siden jeg tross alt er mamma og skriver mye om mine tanker rundt dette, måtte det jo komme en dag for det også. 

 

Det siste du vil høre når du står å velger pålegg på en rimelig stor butikk er dette: 

 

« Æ bæsja på skolen i dag! Å det liksom eksploderte ut av rumpa mi, æ tissa bæsj! Det er helt sant, å æ så at det va bare brunt vann i doen! Bare noen få klumpa! Det var vist litt sånn gumbamage!» 

 

Spesielt når du står på en helt annen kant en der ungen og stefaren er med handlevognen, faktisk nesten på andre siden av butikken. Til en forandring snakket han veldig høyt og veldig detaljert, og det på eget iniativ! (Ikke noe «husker ikke» denne dagen nei!

 

Jeg kunne ikke annet en å le høyt, og mye. Og jeg ler enda når jeg tenker på den veldig alvorlige gutten som fant ut at han skulle informere om hvordan dagen hadde vært på skolen, i den minste detalj. Og som unger flest i 7årsalderen er det jo veldig fasinerende alt som kommer ut av kroppen, så det er jo en selvfølge at det må snakkes om når noe avviker fra normalen. 

 

Den litt eldre damen som sto i nærheten av meg flirte også, så det var tydelig at hun hadde opplevd barn før. Men det var værre med den litt yngre mannen som sto å valgte ut kjøttkaker, han bråstoppet, så på maten og la den fra seg. Jeg vil tro at om han en dag får barn, vil han få seg flere litt ubehaglige overaskelser...

 



 

Etter at jeg var ferdig og le ble jeg litt småflau, det var tross alt ganske mange mennesker i samme område som oss. (Men heldigvis sto jeg på en annen kant av butikken, så ingen kunne se at jeg var moren. Jeg ser jo tross alt ut som en 15åring, og ikke en dag eldre!

 

Jeg brukte lang tid på å velge ut hvordan pålegg vi skulle ha resten av uken, så lang tid at de fleste hadde kommet seg langt forbi oss og helt til kassen. Så fortsatte jeg handleturen som om ingen ting hadde hendt. 

 

Tenk hvor kjedelig livet mitt hadde vært uten alle disse morsome og småpinlige øyeblikkene! 

 

 

Å hjelpe meg, er det mulig?

Hvordan kan det ha seg at sanden som brukes i barnehagen er tusen ganger mer innpåsliten en den vanlige vi har i sandkassen? Den klistrer seg fast over alt, og er så og si umulig å vaske bort. 

 

Når minstemann skal hentes i barnehagen hender det at jeg har litt vanskeligheter å se han i mylderet av små barn. Alle ser nemlig ut som små sandlopper, og det er kun bevegelsene og noen glimt av fargerike klær som skimtes igjennom et fint lag med sand, og som gjør at jeg kan se at det er noen barn der. For å si det slik, jeg beundrer virkelig de ansatte i barnehagen som har supersyn og klarer å holde oversikten over småtassene. For de virvler rundt i en rasende fart. 

 

Heldigvis bruker ungene å bli veldig glade når de ser foreldrene, og dette er grunen til at vi finner dem så fort. De roper gjerne mamma og kommer springende og kaster seg opp i armene våre. (Noe som også fører til at vi blir fulle av pittesmå sandkorn, så om du ser meg skitten når jeg handler en ettermiddag er det fordi jeg har vært å hentet minstemann i barnehagen!) 

 

Sanden er nesten umulig og vaske bort, og uansett hvor mye såpe og vann som skal til ser det t som den har trukket inn i huden. Det kan være en mulighet for at hendene er blitt solbrune, men er ikke helt sikker siden sanden er brun. Når det kommer til klær ser det ikke ut som at vaskemaskin gjør en god jobb, for uansett hvor mange ganger jeg vasker er det forsatt samlet sand i klærne. Til og med i undertøyet, som har vært godt beskyttet av uteklær. 

 

Pusse brillene til guttungen er en risikosport, og jeg er veldig redd for at glassene etter hvert vil være like effektive som å se gjennom en brusflaske. Papir+sand=sandpapir...Flaks at han trenger noen nye ganske snart, for neste gang de kastet ned en trapp eller hoppes på vil de pensjonere seg. (Og at vi har reservebriller i mellomtiden, vi har til og med to par solbriller!) 

 

Men hvordan kan det ha seg at sanden i barnehagen er så umulig, de kan vel ikke bruke EU-godkjent sand som det var så mye snakk om på 90tallet? Da en eller annen skrue kom frem til at vanlig sand var skadelig og at alle lekeplasser skulle «sikres» med den nye sanden som oppfører seg som sement når det regner. (Noe det gjør store deler av året!) Hvor mange millioner ble ikke brukt på å bytte ut dette, istedenfor på noe som faktisk var viktig? 

 

Sukk, jeg må vel bare gå å sette på neste maskin med klær, støvsuge, vaske den nå brune badebaljen og håpe at jeg får klærne någenlunde rene. Slik at jeg ikke blir beskyldt for å ikke være så nøye på det når det gjelder hygiene på barna og meg. 

 


(Heldigvis er sanden der vi egentlig skal ha en vakker sommerplen ganske så bra å leke i, og den kan vaskes bort uten problem!)

 

Noen flere som sliter med mye sand i disse fine vårdagene? (Eller sommer for oss som holder til i nord i alle fall!) 

 

«Røre alt som ikke er lov» perioden!

Det gikk plutselig opp for meg at vi er ferdig med «røre alt som ikke er lov» perioden. Og jeg kan ikke annet enn å juble av glede, endelig! Tre år med null mulighet til å synke ned i sofaen uten å måtte sprette opp med det samme igjen. Jeg kan ha pynt på stuebordet uten å være redd for at det skal bli babymat, TVen får stå i fred og potteplantene til bestemor er trygge. (Det har de egentlig alltid vært, for vi har passet på som hauker!) 

 

 

Minstemann fant tidlig ut at det var gøy å trykke på alle knappene for å få frem bilde på tven. 

 

 

Om vi var så uheldig å ha døren til oppvaskmaskin litt åpen klarte han å få den opp, muligens med magi. Og da gikk det ikke lang tid før alle koppene var slengt utover gulvet. (Jeg hadde ikke oppvaskmaskin når eldstemann kom til verden, så var ikke helt forberedt på dette.) 

 

 

I en alder av seks mnd kunne han stå, og like lite forberedt som jeg var med eldstemann hadde jeg ikke sikret noen av skapdørene. Det tok ca 3minutter og tømme hele skapet! Legg merke til den usannsynlig ryddige stuen, har litt vanskelig for å tro at dette er hjemme hos oss! (Men så hadde jeg ryddet bort alt som små fingre ikke fikk lov å røre!)

 

 

Av erfaring hadde jeg byttet ut alle ting som kunne knuses i guttenes høyde når de var små, desverre knakk de koden for å klatre veldig fort. Men for all del, jeg er veldig glad for at de faktisk kan bevege seg rundt. For det er ingen selvfølge, men det må uansett være litt lov å klage, for når du har hoppet opp av sofaen minst 20ganger de siste fem minuttene er du litt småfrustrert, og vurderer muligheten for at de faktisk skal få lov å knuse noe. 

 

 

Fant ut ganske fort at brusflasker var mer morsomt en søppelskapet, så hadde alltid noen flasker litt gjemt rundt omkring i kjøkkenkroken. Kom meg aldri så langt at jeg skrudde opp skaplås, men regner med at den ikke hadde fungert mer en noen dager uansett. OG når jeg tenker meg om er det ekstremt irriterende med dører som ikke går opp når jeg skal bruke dem...

 

Men nå er altså denne tiden over, nesten litt vedmodig. Det var jo tross alt svært god trening når vi måtte hoppe opp hele tiden! 

 

Men skal ikke lyve, jeg synes det er fantastisk godt å kunne sitte i ro i sofaen mer en 2minutter av gangen, og jeg blir stadig like begeistret når minstemann hører etter når jeg sier "Nei, den skal du ikke leke med!". 

 

Så om du enda er inne i dette, hold ut, det går over om en stund :D 

 

Den såkladte trassalderen.

«Wrææææl» en illsint liten tass kaster seg ned på gulvet, rasende og overhode ikke motakelig for tilsnakk eller kontakt i det hele tatt. 

 

Han er fornærmet, og han vil ha viljen sin, og det bryr han ikke at det er masse fremmede folk rundt når vi står i kassen for og betale en ukes forsyninger. Du prøver fortvilet å få han opp, og håper at ingen beskylder deg for barnemishandling når du prøver å være konsekvent fordi han ikke kan få alle de bladene han ønsker. Og ikke kan du gå rett ut heller, for mat MÅ dere ha. 

 

Så slår tanken meg, det heter seg jo at barn skal gjenspeile foreldrenes oppførsel, og jeg blir alvorlig bekymret for at jeg har store hukommelsestap. For kan det ha seg slik at jeg gjør det samme når jeg ikke får lov å kjøpe den dyre buksen jeg ønsker meg eller alle de fem par skoene jeg ville ha! At jeg ligger der midt på gulvet og hyler for å få viljen min?Kan det være slik at om noen sier et feilt ord til meg så hyler jeg det lille jeg klarer og kaller alle rundt meg dum? For ikke snakke om presser ut en hel rekke krokkodilletårer, som kan få hvem som helst som ikke kjenner meg å smelte og gi meg hele verden. 

 

Jeg får trøste meg med at dette hender ikke så alt for ofte, men så har jeg jo alerede konstantert hukomelsestap, så da går det sikkert fint uansett. 

(Dette må jo være grunnen til at barna oppfører seg litt merkelig i den såkaldte trassalderen, det er egentlig vi voksene som kommer i den! ) 

 



 

Så om du er blitt utsatt for min dårlige oppførsel vil jeg bare unnskylde!

 

 

 

Det du bør tenke over når barn skal rydde!

Å be barna om å rydde er like effektivt som å spørre kleshaugen som samler seg iløpet av dagen å vaske seg selv! 

 



 

Det første du får høre er at de skal bare, så skal de bare litt til og enda litt mer. 

(Altså ungene, ikke klærne.) 

 

Når du etter hvert blir smålei og truer med å fjerne leker og det som alvorligere er, hender det at de tar i et tak, men du kan selvfølgelig ikke forvente at de rydder slik du tenker. 

 

For barn rydder ikke slik vi gjør det, de er laget for å rydde på sin egen måte. Noe som ofte kan være til stor frustasjon for småfrustrerte foreldre som sliter seg i håret og skulle ønske at jul og bursdag var uten gaver. For ikke snakke om besteforeldre som ofte får lyst å kjøpe bare liten ting, eller du selv som lider av dårlig samviktighet når du er på en etterlengtet handletur, og har overgitt ansvaret for dine søte små rotekopper til din bedre halvdel. (Eller til en annen frivillig som gjerne passer smårampen en liten stund og sikkert skjemmer dem bort etter noter!) 

 



Når barn rydder leker de, de flytter bare på tingene og det er derfor de aldri ender opp der de skal være. Skal boken i hyllen kan du være sikker på at underveis er den et romskip som skal til mars eller en flåte nedover en elv i en jungel, som strander på en øde øy. Og det er derfor boken havner i sengen og ikke i hyllen. Og med seg på veien har som regel boken selskap av en hel rekke andre leker som var folk på flåten. 

 



 

Ber du dem legge de nyvaskede klærne i skapet ser de en mulighet til å bruke traktor og henger, og de springer rundt og roter ut enda mer mens de leter. Så blir klærne lastet opp og alt annet som er i nærhet, og underveis glemmer de at skapet er målet.

 



 

Når du sier at småbilene skal legges i kassen sin, må du nesten bare regne med at de må kjøre dit. Å på veien kan du være sikker på at det blir en ulykke og de må tilkalle forsterkninger i form av ambulanse og brannbil. Så må alle sykehusremedier finnes frem, for bilen må garantert opereres, og sykehuset er ikke i lekekassen, det er under stuebordet. 

 




Når dukken skal legges bort ser de bare rart på deg, for i deres verden er den levende og du ville da aldri legge dem i en skuff uten bleiebytte/mat og stell. Og hvem kan vel stelle en dukke uten ekstra klær, bleier og en kopp med vann som de listig har smuglet inn i sofaen, som fungerer som stellebord. Og så blir dukken lei seg og vil ikke sove, og de må bare trøste den for det gjør jo alltid du når de gråter. 

 

Men det er en ting du kan gjøre som får dem til å rydde som deg, bestikkelser. 

(Men for all del, hold deg unna mer leker!) 

 

Så de magiske ordene er «Om dere rydder opp alle lekene slik mamma vil, så skal dere få en hel rute med sjokolade etterpå! Og om barnet er i rett alder kan du også friste med penger, og jeg kan garantere at rote blir borte mye fortere en du hadde klart! 

 

Men dette forutsetter at du ønsker å gjøre deg selv en «bjørnetjeneste» som kan straffe seg i lengden, hvis ikke må du desverre gå den vanskelige veien med å lære dem å rydde med å delta selv!

Når barnet ditt ikke sover, og ingen ting hjelper.

Hvor ofte har vi ikke hørt at vi må endre våre vaner rundt søvn til minstemann, at vi skjemmer han bort og gjør oss en bjørnetjeneste når vi lar han få sove i vår seng. At det sikkert ikke er ubehag som holde han våken med dårlige rutiner. 

 

Vi har fått råd om å la han gråte, råd om å legge han tidliger/seinere, råd om å bytte rom, råd om å ha det varmt/kald, råd om det ene og det andre. Men hvordan skal alt dette kunne hjelpe når gutten ikke sover fordi han har smerter? 

 

Når jeg søker på søvnproblemer på nett finner jeg bare ting som omhandler rutiner/uvaner, aldri noe om medisinske årsaker til at barn ikke sover. Og jeg blir frustrert, for det må da være andre som har det som oss der ute. Jeg skulle så gjetne ønske at jeg kunne lese noe om hva det vil si å leve med barn som har søvnproblemer av medisinske grunner, og hva vi kan gjøre for å få en lettere hverdag. For nå må vi gå veien helt alene, vi må finne retningen selv. 

 

Guttungen er en liten tass som ønsker å sove, som blir glad når det er leggetid og han får muligheten til å legge seg. Han legger seg alltid i sin egen seng, og om han hadde hatt muligheten ville han vært en unge som sov lenge om morgenen. Når han våker om natten prøver han alltid å sove mer, men det sier seg selv at når den lille kroppen ikke finner roen går det ikke. Selv når han sover ligger han å vrir den lille kroppen, kaster seg rundt og er urolig. Ofte gråter han i søvne, og det skjærer i hjerte å høre den trøstesløse gråten. Jeg får så vondt av han, jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta bort smertene. 

 

For å overleve lar vi han sove sammen med oss, vi lar han komme inn til vår seng og legge seg der når han ønsker. For jeg tror at omsorgen og nærheten har får gir han mer en om han skulle ligge ensom og alene i sengen sin med smertene. Han trenger å ha en trygg voksen sammen med seg, som kan holde rundt han og trøste. Om vi ikke skulle ha han sammen med oss måtte den ene av oss være våken hele natten, vi ville aldri få muligheten til å sove. I det værste periodene sover den ene av oss på sofaen, som regel pappaen. Så står han opp med guttene og jeg får noen sårt trengte timer søvn på morgenen. Vi vet aldri når han våkner, hvor mange timer søvn han får lov å ha i løpet av en natt, og de få gangene han sover mye blir vi bekymret og våkner. For da går tankene automatisk på om noe er galt, og vi må opp å sjekke at han har det bra. Det er ikke lett å leve med et barn som ikke har det bra, og vi håper og tror at det vi gjør er til det beste for han. Om han trenger nærhet skal han få det, om han trenger en våken mamma skal han få det og jeg vil aldri frata han tryggheten uansett hvor mange anbefalinger og meninger andre måtte ha. Alle barn har behov for omsorg, og noen trenger mer en andre. 

 

Så om du noen ganger kommer å forteller meg at det jeg gjør er galt, ønsker jeg at du skal prøve å gå i våre sko noen uker. Få kjenne på kroppen hva det vil si å leve uten søvn, å leve med bekymringene og se hvor vanskelig det er å ha et lite barn som ikke har det greit. 

 

Hverdagen vår handler om å overleve, om å dekke de primære behovene vi har og gi barna våre en oppvekst de fortjenere. Vi har gitt avkall på våre egene ønsker og tanker, og  er på ingen måte bitter for dette. Men jeg skulle ønske at andre kunne ha litt mer forståelse  for hvorfor vi ikke deltar så mye som vi gjorde før, hvorfor vi ikke er de beste vennnen og hvorfor vi er slitene. Jeg er glad for alle som ønsker og gi oss tips og råd, men det er lov å bruke hode og se hvorfor situasjon er som den er.

 

 


Tusen takk til alle dere fantastiske mennesker vi har rundt oss, som tar vare på oss og ser oss for de vi er, som ikke blir sinte når vi avlyser avtaler og som har forståelse for at vi aldri legger planer langt frem i tid. Vi ser dere og er evig takknemelig for dette. 

Å hjelpe meg, jeg er døden nær minst!

Ligger nede for telling, ikke helt slik jeg skulle bruke denne uken så er en smule bitter og vanskelig å ha med å gjøre. Kan ha noe med at hver gang jeg sovnet i natt måtte jeg løpe inn på do, skal spare dere for detaljene. Men til slutt tippet jeg bare over på gulvet å ble liggende, orket ikke de tre meterne til sengen. 

Det hele startet selvfølgelig når vi enda var i campingvognen, og jeg kan love deg at det ikke er plassen å være når man er syk. Heldigvis var mamma og pappa på hytta, for både jeg og mannen ble like dårlig. Så etter litt om og menn og litt for mye styr fikk jeg pakket alt i bilen. Mamma kjørte deres bli med meg og minstemann og pappa kjørte våres bli med mannen. Det ble noen stopp på turen hjem, og jeg kan love deg at jeg nesten gråt av lykke når jeg endelig kom inn døren hjemme. 

Ligger med tidenes omgangssyka, og kan ikke huske å vært så dårlig siden jeg en gang for lenge siden fikk noro-viruset. (Alle som jobber i helsesektoren vil jeg tro vet hva dette er, og hvor jævlig og smittsomt det er! ) 

Jeg kan ikke trøste meg med at dette fungerer som en svært effektiv slankekur, for jeg griner over alle gram som flyter av kroppen min, for det er nesten umulig å få dem på plass igjen. 

Minstemann er hos mamma til vi blir i stand til å være mennekser igjen, og eldsteskatten får være noen ekstra dager hos pappaen sin. Takk og pris for at vi sammarbeider godt og at ingen av oss er av den vansklige typen når det gjelder fordeling av samvær. Jeg håper bare at han ikke blir syk, det holder at vi og minstemann har vært gjennom noen ekstremt tøffe dager. Og jeg er også evig takknemlig for at mamma og pappa kan passe lilleskatten, vet ikke hvordan vi skulle klart det uten dem. 

Det værste som kan hende er at begge foreldrene i en familie blir syk på samme tid, det passer svært dårlig bestandig. 

I dag har jeg fått i meg cola, og jeg krysser fingrene for at formen er stigende. 

Så om dere ikke får noen kontakt med meg på noen dager vet dere hvorfor, jeg er rett og slett halvdød og ligger og synes synd på meg selv! 

Om du ser bortifra at jeg ikke fungerer som mamma er jeg også bitter over at dette skulle være første dag på jobb siden jul, og en dag jeg har gledet meg til lenge. Skal si det var flaut å ringe og si at jeg ble borte enda noen dager, siden jeg faktisk har vært sykemeldt lenge. Men jeg kommer sterkere tilbake og ser virkelig frem til å få jobbe bare på dagtid. Det var virkelig godt å få beskjed og muligheten til å fortsette på min gamle jobb, selv om det foreløpig bare er frem til jul. Men jeg kan jo bare håpe at det fungerer og at det etter hvert kan bli en permanent løsning. For når du finner en arbeidsplass der du trives og har fantastiske folk du jobber sammen med er det trist å måtte bytte!

Over og ut! 

Hvorfor en mamma trenger en husmorferie.

Den som sier at ferie er null stress, avslapping og late dager har enten ikke barn selv, eller har aldri vært på ferie. For ferie er langt fra så idylisk som du kanskje tror, det betyr nemlig dobbel arbeidsmengde for mammaen i familien. 

 

Hvem er det som planlegger turen i detalj, vurdere hvor mye som må pakkes, tenker over alle mulige situsjoner som kan medfører behov for plaster, rensevann og legebesøk, samler samme dokumenter som må være med og klargjør alt. Hvem vasker opp klær, pakker og pakker enda mer? 

 

Alt dette gjør mammaen, lenge før de skal dra. Og samtidig må hun utføre alle de andre oppgavene som hun har gjennom en dag, hun er hushjelp, vaskehjelp, kokk, lege, vaktmester og ikke minst en mamma. 

 

Når de kommer frem skal alt pakkes ut, unger skal ha oppmerksomhet og morsome aktiviteter skal utføres. Når ungene etter hvert sovner, fortsetter hun med de daglige oppgavene. Og til slutt får hun mulighet til å sove noen timer, før hun står opp å fortsetter på alle sine plikter hun gjør med glede og kjærlighet til sin familie. 

 

Vel hjemme skal det pakkes ut, klær skal vaskes og minner skal taes vare på. Barna skal forsatt ha sitt, og det forventes også at hun skal være uthvilt og smilende. Ha ekstra krefter til parforholdet og bare gode minner bra denne fantastiske turen. 

 

Så en mamma trenger en husmorfeire for å koble ut, for å faktisk kunne hvile seg noen få dager uten å bli stemplet som lat og egoistisk. For det er alle tjent at en mor også får være en kvinne, slik at hun klarer å stå i en hverdag der hun alltid setter barna foran seg selv. For selv om hun har vært på familieferie betyr ikke dette at hun har fått ro og avslapping. 

 

Så til alle dem som sier at det er egoistisk at mødre drar på tur alene, prøv heller å tenk over hva de faktisk gjør til vanlig og la disse mammaene få noen dager for seg selv. De elsker barna og familien sin like høyt som alle andre, og er ikke på noen måte egoistisk. Og jeg kan garantere deg at hele tiden de er borte går uansett tankene til familien, og før hun drar vil hun garantert ha gjort alt klart slik at de skal få noen like fine dager. 

 

Jeg håper at vi en dag skal kunne være litt borte fra hverdagen uten å ha en evig dårlig samviktighet for at vi ikke er tilstede og for at andre kritiserer oss.

 

Neste gang jeg skal på husmorferie skal jeg dra en plass det er spa og veldig gode senger. Drømmer om sol, varme, spa og søvn. 

 




Besøk av Viral gastroenteritt.

 

Dette innlegget bør ikke leses av folk som har «fintfølende mage» og av folk som ikke har fått barn enda, det kan desverre medføre at du ikke på noen omstendighet vil ha det, eller at du kaster opp!

 

I kveld fikk vi besøk, av en serdeles ufin gjest. En gjest som heter Viral gastroenteritt men som har kallenavnet omgangssyken. 

 

Den går stille i døren, og du merker ikke før den «roper» ut, her er jeg, se meg! (Og jeg mener bokstavelig talt roper ut, enten av den ene åpningen eller den andre.) Og om den vil ha ekstra mye oppmerksomhet begge veier. Som du sikkert skjønner skriver jeg om spy og drit, og jeg hater begge deler. Ikke snakk om at alle mine år i helsevesnet eller som mamma har herdet meg. Jeg blir like uvel hver eneste gang kroppsproduktene inntar en tyntflytende form der du kan se hva minstemann spiste til frokost i detalj. (Tydeligvis druer og brød med store korn...)

 

Jeg er heller ikke helt fornøyd med tidspunktet for besøket, for selvfølgelig er det meldt strålende sol og varmegrader hele helgen, med andre ord er årets tre sommerdager på vei, og for å gjøre det hele enda litt bedre er det 17mai i morgen, og egentlig avlastningsnatt. 

 

Desverre var det minstemann som var den uheldige, og «heldigvis» var det hos bestemor og bestefar han tok knekken på gulvmatter, ullpledd og andre ting som var i nærheten. (Og litt «heldigvis» var jeg og pappaen på apoteket for å hente medisin og innom butikken for å skaffe forsyninger.) Så jeg har «bare» hatt to runder med griseri, en vaskemaskin med klær, et barnerom ryddet for alt som ikke tåler vann, en sofa dekket av tykke pledd som tåler vann, og en liten gullskatt i armkroken resten av tiden. 

 

Så nå er jeg sliten, lei og bekymret. Jeg vet at det blir enda minde søvn en vanlig og jeg vet at det blir mer smerter for minstemann. 

 

(Og om noen lurer på hvordan jeg har tid til å blogge, så har gutten også en far. Og selv en mamma trenger små pauser, det er dem som får oss til å streve videre! Men alle svar på mailer og kommentarer får vente, det kommer når vi får hentet oss litt inn igjen.) 

 




 

Kom også på til slutt at jeg skulle skryte litt av at jeg gjesteblogger på babyverden.no, skal huske å juble mer over dette når alle i huset er friske.

(Noe vi skal bli fort, jeg har funnet frem plasthansker, munnbind og stellefrakk, samt såpe og desinfiserende vaskemidler!) 


Svar på en del av spørsmålene vi får!

Jeg sitter her med en klump i halsen, og tenker over hvor fantastisk mennesket kan være. Tenk at så mange ønsker å hjelpe oss! 

 

Jeg har fått enormt mange hendvendelser, noen med støtte og andre med råd og tips som vi helt klart skal sjekke ut mer. Jeg vil også etter hvert svare på alle kommentarene jeg har fått, men det tar tid. Siden mange spørsmål kommer opp mange ganger skal jeg skrive litt om dem her, også legger jeg linken hit som svar :) Håper det går bra, for har ikke så alt for mye tid til data i hverdagen, men ønsker å svare alle :)

 

Jeg ser at mange spør om autisme kan være grunnen, og det er det ikke. Han passer ikke inn i dette og er en kroppsnær og tilstedeværende liten gutt. Han viser også alle normale følelser og passer ikke inn i beskrivelsen av sykdommen. Jeg vet at mye kan stemme med mange sykdommer, men denne er utelukket. (Har også mye kjentskap og kunnskap om autisme fra før, så er veldig sikker på at det ikke er grunnen.) Smertene er også fysiske siden de kan lindres med smertestillende, og han er for liten til å forstå at en pille skal kunne ta bort smertene, og få en «psykisk» virking av disse. 

 

Vi har også prøvd alternativ medisin uten at det har hjulpet, og takker for alle som fåreslår dette. Vi vil prøve det meste for at han skal få det bra, så lenge det ikke skader han eller gir han ekstra plager. Og det er helt klart mer mellom himmel og jord en det vi kan forklare. 

 

Når det gjelder kosthold er vi veldig bevist på hva han spiser, og er nøye med å lage det meste av maten fra grunnen av, selv om det krever mye fra oss som foreldre. Han er en gutt som spiser det meste og som ikke er kresen, så det er lett å gi han et sunt og variert kosthold. Men i perioder klarer han ikke å spise, og da får han det han ønsker. Han er ikke en gutt som spiser mye godteri, og ha får svært lite e-stoffer i seg. 

Og foreløpig ønsker vi ikke å gi ha andre tilskudd en tran, for vi dekker opp alle de næringsstoffene og mineralene han trenger gjennom det vi spiser til vanlig. 

 

Han hadde KISS da han var liten, noe han fikk behandling for. Men det tok bare bort den værste stivheten og magesmertene, så alt det andre kommer av noe annet. Vi var veldig fornøyde med manuelterapauten som behandlet han er i Tromsø, og hun fortjener skryt for den enormt viktige jobben hun gjør. Vi har også vært hos henne med eldstegutten vår, som også hadde slike plager. Men han fikk ikke behandling før vi fikk minstemann, og etter det har han vært helt fin.

 

Jeg har også god kjenskap til frambu og sse, og regner med at vi etter hvert blir henvist dit. 

 

Jeg må også skryte av den innsatsen legene våre gjør, og jeg har stor forståelse at det også er vanskelig for dem å finne ut av plagene til skatten vår. Til å bynne med hadde vi ikke så god erfaring med UNN i tromsø, men når vi fikk en fast lege på barneavdelingen ble vi endelig tatt på alvor og fulgt opp. Desverre sluttet hun for en tid tilbake, men vi fikk en annen svært dyktig lege som skal følge oss opp. Også fastlegen vår er vi fornøyd med, han er helt unik i jobben sin, og vi er svært glade for at det er han vi går til. 

 

Ser at mange spør om borreliose, noe som er svært usannsynlig siden han aldri har vært i kontakt med flått. Vi bor på en kant av landet som tilsier at det skal godt gjøre å bli bitt, og vi har ikke hatt muligheten til å reise siden han kom til verden. 

 

Og igjen vil jeg takke alle sammen, vi er utrolig takknemlig for all hjelpen og støtten vi får, det er godt at andre ser oss i en vanskelig hverdag! 

 




Tusen takk alle sammen!

Tusen tusen takk for alle råd, tips og støtten vi får. Jeg hadde aldri trodd at så mange ville hjelpe når jeg skrev innlegget om gutten vår, og er helt rørt når jeg ser hvor mange som engasjerer seg for vår del. Jeg vil svare alle etter hvert, men det tar litt tid så jeg håper dere har forståelse for dette :) Og igjen, tusen takk alle sammen, det betyr enormt mye for oss! 

Ny dag,nye muligheter...(Ja særlig!)

"Maaaammmmaaa, ka e klokka?" 

Sukk, eldstemann har vist glemt at han skulle ligge i ro og være stille til alarmen ringte i dag. Etter et par småsinte "hviskebeskjeder" om at han måtte sove videre fordi det var natt ble det stilt. 

"MAMMA, SUUUUUTTTAAAA BORTE!"

Minstemann syntes det var helt greit å våkne 30 min etter storebror, og vi starter leteaksjon med søk. Etter mye om og men dukket sutten opp i hånden til guttungen, og vi får han til å legge seg ned igjen. (Neste gang må jeg huske at hendene skal sjekkes først, før vi går ut av sengen for å lete...) 

Det tar nøyaktig tre sekunder før vi gir opp prosjekt søvn og står opp. 

Eller det vil si, mannen står opp. Jeg klarer rett og slett ikke våkne, og får meg 20minutters ekstra nydelig sovetid. Helt alene i sengen og uten så alt for mange "mamma". Det skal 3 beskjeder om å stå opp før jeg våkner, og jeg er helt sikker på at jeg er 14år og det er mamma som prøver å vekke meg. 

Heldigvis kom jeg fort ned på jorda igjen, ettersom det første jeg traff var en legokloss på vei ut av sengen. 

Nå på våren må vi beregne ekstra skifteklær til ungene, for ikke snakk om at de klarer å holde seg tørre en hel dag. Hver eneste sølepytt skal absorberes av klærne deres. Så som den superflinke og organiserte mammaen jeg er pakket jeg alt i går. Bytteklær, skolesekk, barnehagesekk, solbriller, vintervotter, regnklær, kjeldress, medisin og ekstra briller. Og med litt flaks fikk vi levert rett utstyr til rett unge og plass, trodde jeg i alle fall. 

"Du, se her!"

Jeg har klart å blande støvlene til guttene, og de har fått med seg en av hver størrelse. 

Jævlig typisk, og jeg kan forsikre deg om at resten av uken vil jeg sjekke skoene før jeg sender dem avgårde, og neste skokjøp skal være i ulike farger! (Selv om jeg synes det er veldig sjarmerende å se unger i lik jakke og sko...) 


(Bilde er funnet på google.)

Noen som kjenner seg igjen med tanke på ustyr som skal avgårde på mandagsmorgenen?

 

Den perfekte lille familien på tur..?

Etter en kaotisk morgen, altså med andre ord en helt normal morgen fant vi ut at vi skulle leve det fantastiske småbarnslivet som alle snakker om. Vi bestemte oss for at fjæratur var det beste alternativet, og jeg rota frem klær og utstyr og stappa i bilen. Flaks at ungene lager så mye lyd, ellers hadde jeg sikkert glemt dem i stresset over å komme oss ut på tur så fort som mulig. (VIlle ikke risikere sykdom eller regn/snø, til tros for en helt blå himmel.) 

Vi kjørt et stykke, og krysset fingrene for at minstemann skulle klare å holde seg våken hele veien. (Som vanlig har vi sovet lite, og sengen har føltes mer som et hoppeslott enn en seng!) Men såklart sovnet han, men siden vi var den perfekte lykkelige familien tenkte jeg at det ville gå helt fint å vekke ved kjøreturens slutt. 

Vel fremme måtte vi kle om ungene, for til tross for sol og tegn til sommer blåste det nesten i orkan styrke. (Det føltes i alle fall slik ut når jeg skulle kle på ungene før meg selv...) 

Siden vi liker å ha fjæra for oss selv, egoistisk, perfekt og lykkelig småbarnsfamilie dro vi et stykke ut av byen og fant en plass som garantert ingen andre ville teste ut i dag. (Kan ha noe med at vi må pasere en myr og en knaus og gå rimelig langt for å komme til havet...) 

Noe av grunnen til at vi valgte dette var for at minstemann skulle få trent på å gå i ujevnt tereng, men se bortifra dette faktumet. Vi var liksom dem perfekte småbarnsfamilien, og da er strengt tatt ingen syke. Så mine smerter var også på magisk vis borte...(Mulig noen piller hjalp til når det sto på som verst!) 

Fremme i fjæra fikk ungene beskjed om å leke pent og holde seg unna steinene i vannet, noe de delvis gjorde. Det lekte i alle fall pent.

(Jeg tok også noen bilder på turen og kan jo gi dere en smakebit av alle de 388bildene jeg overførte når vi kom hjem...mulig jeg burde gjøre det litt oftere! Legger dem i et eget innlegg.)

Vi koste oss en god stund, helt til 7åringen fant ut at det var badetid. Desverre tok han ikke av seg klærne, og vi måtte avslutte turen. 

(Om noen skulle se oss kjøre på vei hjem, så var det derfor den ene av ungene mine satt uten klær. Vi hadde selvfølgelig glemt skifteklær på vei ut døren hjemme, og som den perfekte familie skal liksom ingen av barna ramle i havet. ) 

Resten av dagen gikk med til sykling og middagslaging. Ekte husmaskost, potetmos, smelta smør, fiskegrateng og råkost, helt hjemmelaget. (Nesten, må øve litt mer på de der "perfektgreiene" til neste røde dag med sol!) 

Så kom leggetiden, og jeg kan garantere deg at den prefekte familien forduftet på noen sekunder. Etter MYE om og men fikk jeg ungene i sengen, og jeg kan garantere deg at om det er noen monster under sengen er de mer redd for oss en vi er for dem! (Nesten litt småsint på mannen som desverre måtte på jobb en tur...han slapp billig unna i dag! Så i morgen blir det hans tur :D mohahaha!) 




Hva kjennetegner en pappa fra en mann?

Det finnes noen kjennetegn du kan se etter for å finne ut om en mann er pappa. 

 

Det mest åpenbare er selvfølgelig å se om han holder, springer eller leter etter en unge. Om han springer/leter etter noen har han som regel panikk i blikket. Litt av grunnen er naturligvis at han er redd for at det skal hende ungen/ungene noe, men det største grunnen er at de fleste barn har en mamma. Og hun blir garantert veldig sint om hun finner ut at pappaen har mistet ungene, noe enhver mann med fornuft vil unngå. 

 

Barna sier ofte pappa, gjerne fem ganger i hver setning så lenge mamma ikke er tilstede, men i en god del familier fungerer også stefar som pappa og kan regnes på lik linje med den som har vært med på å lage barnet. Men som regel blir denne mannen kaldt med navn, så dette er ikke et sikkert kjennetegn. Du kan nemlig være far på mange måter! (Bestefar, stefar, adoptivfar, fosterfar osv.) 

 

En annen ting du kan sjekke er om mannen kan sove middag sittende, med en flokk barn rundt seg som enten bruker han som hoppeslott eller sminkedukke. Dette er en teknikk som krever mye kontakt med barn, både dag og natt for at den skal læres. Derfor kan du være ganske sikker på at det er en pappa om du observere dette. En vanlig mann ville ikke klare sovne med en gjeng småtasser springende og ropende rundt seg.

 

En mann som er pappa, har på samme måte som mamma flekker på klærne, ofte på skulder og lår. For han har ingen problemer med å løfte opp et gråtende barn som er full av snørr/tårer og gjørme, og du vil se av utrykket i ansiktet at han ikke synes det er spesielt ekkelt, og du vil se noe som minner om redsel. For hva om noe er veldig galt fatt med barnet hans? 

 

Ofte vil vi se at pappaer får mindre hår, og at hårfestet i tinningen kryper sakte men sikkert oppover. Dette er ikke bare på grunn av at han blir fysisk eldre, men siden barn gjerne bruker håret som håndtak når de får sitte på skuldrene vil det naturligvis falle av. Grunnen til at mange får mindre hår midt oppe på hode er som regel fordi de har jenter, og de kan være ganske brutale når de bruker pappa som hårmodell. Han klarer ikke si nei til de søte små smilene, det er det kun mamma som kan. 

 

Om du hyler «monster» vil alle de som er pappa komme springende, de vil sjekke under alle senger og inni alle skap om det faktisk er monster der, før de sier at du er helt trygg. Så kan du vente noen minutter å gjøre dette igjen, og du får samme reaksjon. Om du er veldig heldig med pappaen vil han også ta deg på fanget og synge favorittsangen din, minst 10 ganger og helt til du sovner igjen. 

 

Hvis du ber mannen lese deg en barnebok vil du fort oppdage om han er pappa eller ikke. En pappa vil lese boken med innlevelse og alle de 38 gangene du forlanger, bare for å beholde husfreden. En vanlig mann vil ikke vite om dette og si nei etter første gjennomlesning, og da braker kaoset løst. 

 


(Under alle teppene finner du en sovende pappa!) 

 

(Til ære for alle pappaene der ute, og spesielt dem som bor i samme hus som meg!)

 

Del gjerne innlegget videre.

NAV, et tålmodighetsprosjekt uten like.

For en god stund siden søkte vi om grunn og hjelpestønad til minstemann, og fikk et flott brev der det sto at det kunne ta opp til 4måneder å behandle denne...Og om de manglet opplysninger ville det ta enda lenger tid, men da ville vi få brev om det. 

 

Jeg lurer litt på hva som foregår når jeg har levert søknaden inn, legger de den bare bort helt til datoen for svar kommer og de må behandle den i siste liten? Det vil isåfall forklare en del av de merklige avslagene folk får på søknader som sendes inn. Og det vil også forklare hvorfor de ikke sender ut brev om manglende opplysninger for helt på slutten av ventetiden. Det kan være mulig de ikke gjør det på denne måten, men det er ingen som bekrefter/avbekrefter mine mistanker, og da må jeg jo få lov til å ha dem...

 

Jeg tror egentlig de burde gå en runde med seg selv, for vi vet alle at det smarteste vi kan gjøre er å først rydde, så sette oss ned å se på TV, ellers blir det gjort dårlig hastearbeid før vi skal legge oss.... 

 

Min tidligere erfaring er at du har 6ukers klagetid etter svaret på søknaden kommer, snakk om forskjelsbehandling! (Og teknisk sett så er det vel strengt tatt den som søker som har behov for lengst tid når vi skal sende en søknad, for det er jo vi som må samle sammen tusenvis av attester og skrive en «hyggelig, formell klage» selv om vi har mest lyst til å skrive ned en rekke påstander som er serdeles uhøflig mot et system som skal hjelpe. (Gjerne med ord som inneholder, helvetes, jævla, rævluktera, inkompetentejævla, osv) Så du trenger med andre ord noen måneder før du sender inn klagen. 

 

Jeg sendte inn søknaden i april og da burde den være ferdig i juli....MEN etter en samtale i dag med NAV ser det ut for at de har sommerferie i juli, ergo må jeg vente helt til i august! ER det mulig? Det er jo en grunn til at vi søkte nå, vi har liksom behov for de ekstra kronene til å dekke ekstra utgifter i forbindelse med barns sykdom. Vi søker ikke fordi vi synes det er morsomt, overhode ikke. 

 

Etter telefonsamtalen i dag fikk jeg melding bra nav, som tydeligvis har funnet ut at de skal «forbedre» seg. 

 

Vi ønsker å forbedre oss.

 Tenk på dagens hendvendelse til NAV. I hvilken grad ble samtalen avsluttet på en hyggelig og positiv måte. Svar på denne meldingen med et tall fre 1 til 6, hvor 1 er i svært liten grad, og 6 er i svært stor grad. 

Hilsen NAV

 

HALLO, selv om dere avslutter samtalen med ha en fin dag videre, så betyr det ikke at jeg er fornøyd med innholdet i samtalen eller informasjonen jeg fikk. (Som forøvrig forsterket inntrykket mitt av at søknaden ligger å venter helt til siste mulighet for å behandle den.) Dere kunne i det minste ha unnskyldt dere for den lange ventetiden og håpet at det ikke medførte for store problemer for min del. Heldigvis er ikke alle jeg har snakket med like ille, å henne jeg snakket med sist var et medmenneske, virkelig fortjener en stor medalje med tanke på den kjipe jobbe hun har. (Hvem vil vel sitte å snakke med misfornøyd, redde og bekymra folk på telefon hele dagen...) Men når jeg er hyggelig så forventer jeg at den jeg snakker med også er det. Desverre ble jeg smittet av den negative tonen og sa som sant var før jeg avsluttet samtalen «jeg hadde ikke forventet at det skulle vært noe...Hadebra!»

 

(Bilde fant jeg på google og det første jeg tenkte var nav....) 


Jeg vokste aldri ut av trassalderen.

I dag er en av de dagene du vet alt blir feil, lenge før du får opp øynene og våkner til live. Natten har vært langt fra rolig, og siden jeg var sååå «voksen» i går kveld, satt jeg lenge våken uten å gjøre noe som helst. (Av erfaring burde jeg vite at det ikke er så lurt...) Og når mine søte små tok morgen klokken fem var det komplett umulig å sove mer, til tross for at min bedre halvdel skulle passe guttene. Men som sagt bor vi i en liten leilighet, og jeg er sikker på at lydnivået til guttene automatisk blir skrud opp når jeg skal sove litt ekstra. Jeg sovnet en liten stund, men våknet til et rabalder uten like i stuen, min kjære hadde sovnet og gutten hadde vært musestille en stund. (Jeg har skrevet om stillheten før, og den betyr som regel ikke noe bra.) De hadde funnet ut at flatbrød og smør var en passende frokost, og i godt sammarbied hadde de klatret opp i skapet og funnet frem det de trenger. Måltidet hadde gått bra, men når de skulle rydde bort beviset gikk det galt. Alt havnet utover det usedvanlig støvfrie gulvet mitt, som jeg med flid hadde rengjort i går. Jeg ga opp prosjekt soving og gikk inn i stuen. Etter en stund kom avisbudet og la lokalavisen i postkassen. (Husk at vi sto opp på et umennesklig tidspunkt, i alle fall for de uten barn!) Og på side syv i avisen var det klistret et ganske normalt bilde av meg som du finner her.  Og til min store forundring hadde han fått noe fornuftig ut av samtalen, og jeg pusta lettet ut og tenkte at kanskje det blir en bra dag til tross for den litt kjipe starten. (Jeg prøver i det minste å være positiv.) 

 

Siden ungene hadde spist forkost, påsto de at de ikke skulle ha noe mer før lunsj, og jeg var desverre for trøtt til å være den pedagogiske rette mammaen. Så jeg gikk fem på når de startet å krangle...(Og alle som har kranglet med en 7 og 3åring vet at du ikke har en sjangse. ) Det hele endte med at de ikke spiste noe mer. 

 

Vi måtte ta en bytur i dag, og selvfølgelig ble det diskusjon før vi skulle ut døren. Minstemann nektet å ha klær på seg, og ikke snakk om at han ville forhandle. Eldstemann fikk feil klær og fant ut at han ville ha pengboken sin med seg. Desverre svir pengen hull i lommen hans, så de burde brukes med det samme. OG det betyr uendelig mye masing under handleturen. Når vi til slutt var klar for å gå ut døren var jeg blitt en sur og grinete mamma, som egentlig burde holdt seg hjemme. Og jeg ga beskjed om at penge deres ble hjemme, for nå var jeg lei av mas. 

 

Eldstemann må alltid låne film når de er med skolen på biblioteket, og desverre har vi ikke så veldig god tid på å levere dem inn. (Jeg har prøvd å si at det får han ikke lov til, men det glemmer han så fort han er utenfor min rekkevidde.) Og siden hukommelsen tydeligvis har sviktet de siste årene, var vi nødt til å ta turen innom der i dag. (Muligheten for purregebyr er stor, og ikke snakk om at jeg har så mye penger at jeg kan bruke dem unødvendig...) Minstemann på sin siden har klart å bøye innfatningen på brillene sine, og med et håp at det kunne fikses tok vi truen innom vår faste optikker. Desverre var det ikke håp for brillene, og vi håper at vi snart får time hos øyelegen så vi kan kjøpe nye. (Jeg priser meg lykkelig for at vi får dekket det meste av utgiftene til briller, ellers ville det bli en periode med vann og tørt brød.) Brillene ble rettet opp så mye som mulig, og vi fikk justert neseputene på reservebrillene. 

 

Midt under handleturen fant de selvfølgelig ut at de var sultene, akurat ide vi paserte en av byens hamburgersjapper. Bare det vi manglet for å gjøre turen komplett. 

 

På vei hjem måtte vi innom dagligvarebutikken, og med det samme vi gikk inn døren hørte jeg «kan jeg få...» og slik gikk det resten av handleturen. Så til alle dem som kanskje møtte på meg da, vanligvis er jeg ikke rød i ansiktet med røyk ut av ørene. Og jeg bruker heller ikke kjefte på ungene, selv jeg sa med en veldig sur tone at de skulle stå i ro ved siden av meg...(Og jeg vet utmerket godt at det eneste som hender om jeg hevere stemmen er at jeg selv blir mer grinete...) 

 

Når vi kom hjem var det på tide å rydde opp etter morgenens utskeielser, og jeg jaget alle guttene ut. (Inkludert min bedre halvdel som måtte passe dem.) Jeg husket rett før de gikk ut at de var sultene og i dag fikk de spise lunsjen sin ute. (Og det var de heldigvis fornøyd med!) 

 

I dag er også en slik dag at jeg helst vil stå å lage middag alene, og på disse dagene er jeg sikker på at guttene enda er festet til navelstrengen. Så det endte med at jeg skjærte meg i håndflaten på tidenes uskarpeste kniv, og hylte ut at nå fikk de pelle seg bort. (Jada, veldig voksen og etisk korekt, men en mamma har faktisk lov å miste tålmodigheten en gang iblandt. ) 

 

Etter middag prøvde jeg fortvilt å ikke irritere meg over noen av de jeg deler hus sammen med, og etter en god halvtime eksploderte jeg, og kom frem til at egentlig har ikke ungene gjort så mye utenom det vanlige. Det har seg slik at jeg aldri vokste ut av trassalderen, og da sier det seg selv at noen dager er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Så i straff for min dårlige oppførsel ga jeg meg selv beskjed om å gå på rommet, i nøyaktig 26minutter uten kontakt med noen andre. Et minutt for hvert år jeg er, og istendefor timeout kaller jeg det «tenke seg om tid». Det kan vel kanskje diskuteres om det faktisk er straff, eller et pusterom for å samle meg. For i dag er jeg en sliten, småsur og grinete mamma, som overhode ikke vil sammarbeide med noen. 

 

Resten av dagen skal ungene få sitte slik, og jeg driter i TVtid. Og gleder meg til de har sovnet og jeg kan sitte helt i fred og være en "hissigpromp" eller "pms" som jeg har fått høre jeg er hele dagen. 

 



Ps, alle skrivefeil skyldes mest sannsynlig søvnmangel, og jeg ber om at ingen kommenterer dem. Det vil mest sannsynlig føre til at macen flyver ut vinduet. Heldigvis er denne dumme dagen snart over, og jeg takker for at dere orker å lese klagingen min. 

 


Spa for småbarnsmødre.

 

Det er bare tull at småbarnsmødre ikke har tid til hjemmespa, vi må bare gjøre det på en litt annen måte en vi vanligvis bruker. Jeg skal nå ta for meg noe av de vanligste behandlingene.

 

For å skape rett stemning kan du kjøpe inn «juksetelys» som du kan plassere på strategiske plasser, sett gjerne på litt rolig musikk og gjør deg klar til en dag med herlig behandling. (Ekte telys er brannfarlige og vil bare skape bekymring...) Den viktigste delen er å ha et eller flere barn lamme deg, gjerne under 4år. 

 




Peeling av huden i fjeset er en populær behandling, og vanligvis bruker vi massevis av kroner for å få en profesjonell til å gjøre dette. Men hvem sier at vi trenger å dra på et spa for å få dette til? En tur ut på våren med våre søte små, og problemet er løst. Det eneste du må gjøre er å sette deg ned og la barna stryke deg i ansiktet. (Nå kan det sikkert diskuteres hvor bra det er for huden å bli behandlet med sølevann og småstein, men det får vi gjøre ved en senere anledning. Nå gjelder det å se løsninger og ikke problemer.) 

 

På spa får du også en rekke kroppsinnpakninger, og sjokolade er ofte veldig populært. Så det du kan gjøre for å få til dette hjemme er å kjøpe inn en passe mengde sjokolade og la barna spise dette. Så ber du dem om å få en klem, og hele deg blir dekket av smeltet sjokolade fra topp til tå. For vi vet jo alle at det meste av sjokoladen de får, ikke havner inne i munnen, men på hender og i ansikt. 

 




Det er også superpopulært med masasje, og selv om du ikke har en fansy behandlingsbenk er det mulig å få til dette hjemme i egen stue. Du legger bare et pledd på gulvet, slenger deg ned å sier «ahh, det skal bli godt å få ligge i fred på gulvet en stund...» Ungene vil høre «Kom å hopp/knø på mamma» og du vil få den beste masasjen på lenge. 

 




Det er også populært med armoabad, så det du gjør er å kjøpe inn ønsket badeskum og sette barna i badekar/balje. Så sier du «det er ikke lov å grise med vann i dag» og barna vil gjøre det stikk motsatte. Og selv om du ikke sitter i badevannet selv, vil du være dekket av hærlig varmt armoavann. 

 



 

Så med andre ord er det fult mulig å få litt sårt tiltrengt kroppspleie, og etter en slik dag kan jeg garantere at det blir lenge til neste gang du får behov for å pleie deg selv. Og det beste av alt er at barna ikke tar betalt for jobben, så du sparer noen tusenlapper. (For om du betaler dem for jobben er det barnearbeid, noe du for alt i verden må unngå!) 


#mammablogg #spa #helse #skjønnhet #problemløsning #foreldre #barn #mammalivet #mammarollen #alternativ #bakfasaden #hverdag


Utfordringer i forholdet og løsning på disse.

Jeg får hele tiden høre at et godt forhold må du jobbe for og kjærligheten må pleies. Dere trenger kjærestetid, egentid osv. Nå har det seg slik, at jeg og min bedre halvdel har et stabilt og godt forhold. Og derfor må vi jo ha gjort et eller annet rett, for ifølge div aviser/nettsider og folksladder skal det være nesten umulig å få til etter noen år i samme hus.

 

1. Den første utfordingen et par kan møte, er diskusjon og krangling. Det sier seg selv at dette er bortkastet tid, og da har du alt for lite å gjøre. Løsningen er å få deg en unge som sover ekstremt lite, og jeg kan garantere at du ikke orker krangle. 

 

2. Den andre utfordingen er husarbeid og fordeling av dette. Her kan du bare drite i husarbeidslister og faste rutiner, for hvem gidder å følge dem uansett? Den beste løsningen er å gjøre det din bedre halvdel sier uten å utsette det. Da vil husarbeide bli gjort med det samme, og hos de fleste vil fordelingen bli bra. (For begge vil som regel se ting de er misfornøyd med, og be den andre gjøre dette.) 

 

3. Den tredje utfordringen er penger og hva som er fornuftig bruk av dette. Her er løsningen det samme som på den første utfordingen. Få deg et barn som aldri sover, og du vil automatisk prioritere å kun kjøpe det aller mest nødvendige, for hvem orker å gå på kjøpesenter etter 4-5døgn uten søvn? 

 

4. Den fjerde utfordringen er fordeling av egentid, når skal dere være sammen og når er det lov å være alene. Føler du at du er for lite/mye sammen med din bedre halvdel er det på tide å handle. Få dere barn, og jeg kan med hånden på hjerte si at dere aldri får muligheten til noen av delene. (Og de få gangene dere har barnevakt vil dere prioritere søvn, og problemet er løst.) 

 

5. Den femte utfordringen er sexlivet, som ofte roer seg ned etter den første «forelskelsen». Her kan jeg ikke hjelpe deg! Snakk med en samlivsterapaut eller ta deg en tur innom «snuskbutikken» og kjøp det du trenger for å ta ansvar for egen tilfredsstillelse. 

 

6. Den nest siste utfordringen er kommunikasjon eller mangel på denne. Den beste løsningen er å faktisk lytte til din bedre halvdel, så om du ikke er klar for dette når din kjære får munndiaré, kan du ta det opp på film og lytte på det seiner. Husk å informer om dette på forhånd. Facebook kan også være et godt hjelpemiddel, sjekk statusen til din partner og du vil få oppdateringer om humør, jobb og hvor denne oppholder seg i verden.

 

7. Den siste utfordringen er sjalusi, en irriterende funksjon som stort sett alle er født med. Hos de fleste minsker sjalusien i takt med at vi modnes. Det beste du kan gjøre er å stole på din partner, for om du ikke gjør det har dere en mørk framtid i vente. Du kan evt sperre han/hun inne, men i lengden vil dette fungere dårlig. (Du vil også risikere å bli sperret inne og passet på av hvitkledde folk...) 

 

Egentlig er min mening at så lenge du er glad i din partner, så vil du ikke få problemer med alle disse tingene. Et forhold bør handle om å gi og få, og så lenge begge parter gjør dette vil dere ha det bra sammen. (Og nå snakker vi om teori og ikke praksis.) 

 

En utfordring som bare menn har, er at kvinner har en lei tendens til å bli litt for lenge på kjøpesenter. Så om du vil ha henne hjem og du ikke orker bære henne hylende gjennom foretningene, kjøp deg en konevogn og problemet er løst! 

 


 

 

Mamma må av og til være seg selv!

Som regel er jeg veldig tilfreds med tilværelsen som såkalt voksen småbarnsmor. Jeg trives med ansvar, rutiner og livets utfordringer. Jeg har ingen problem med å takle mitt barns sykdom, og jeg holde ut i selv de mest søvnløse periodene. Det økonomiske plager meg heller ikke og jeg kunne ikke ønsket meg noe annet liv en det jeg har. Aldri har jeg følt at jeg mistet noe av min ungdom fordi jeg fikk barn og aldri har jeg drømt meg bort til et annet liv. 

Men så kjenner jeg jeg rastløsheten som et lite stikk i magen, fremkaldt av en følelse eller musikk. Tankene avviker fra alt som omhandler hverdagen, alt ansvaret og alt som skal huskes. Jeg kjenner mammaen i meg må gi plass til den jenten jeg er, den livlige og sosiale Yvonne som elsker å være sammen med andre voksene. 

For av og til får jeg behov for å utagere, slippe ansvaret og bare eksistere. Og jeg tror at siden jeg lar meg selv få lov til dette, er jeg den beste mammaen guttene mine kan få. 

Det er ikke ofte disse følelsene kommer, og som regel prioriterer vi søvn når vi har den sårt trengte avlastningshelgen vår. Men innimellom tar vi oss en fest, går ut og spiser og nyter livet som voksen. 

Så baylis og kaffe kjøpes inn og den halvfulle flasken bacardi rotes frem fra skapet, og støvet blåses bort. 

Og selvfølgelig skal det spakles og pyntes, for det er ikke ofte jeg har muligheten til å stå en hel time på badet. Sminken finnes frem og smøres på, håret krølles og penklærne rotes ut av skapet. Ingen ting er så godt som å se seg selv i speilet og være fornøyd med det man ser. Men den største gleden er å kunne være sammen med gode venner, og bare være meg selv. For selv en mamma trenger en pause fra rollene som mor, arbeidstaker, sykesøster, hushjelp og psykolog. For til vanlig bærer vi et ansvar hele tiden, og det er ingen som tar skade selv om vi av og til senker skuldrene og tenker på oss selv. 

Barna har det godt å trygt sammen med besteforeldre, og vi trenger ikke ha dårlig samviktighet. For denne pausen er bare bra for både oss og ungene, og det gjør at vi verdsetter tiden vi har sammen. Uten muligheten til å kunne være meg selv, ville jeg mistet gleden jeg har i hverdagen. 

Og til alle dem som dømmer mødre fordi de velger å av og til bare være seg selv, tenk deg om neste gang. For alle har rett til å være eget indiviid, og hvorfor skulle det være så galt å dyrke seg selv en liten stund? Og desverre er det slik at mange av den som kritiserer mest, trenger å feie for egen dør. Ingen er perfekte og du kommer ikke langt med å være negativ mot andre. 

 

Hvorfor småbarnsforeldre mister sexlivet sitt!

Som de fleste vet blir ikke sexlivet det samme etter at vi får barn, og det snakkes om en rekke årsaker til dette. Disse går som regel ut på at mødrene får masse nærhet av barnet, og miste lysten på den stakkars pappaen som tyr til en uskyldig runde porno, som igjen gjør at mor i alle fall ikke har lyst blablabla....

 

MEN jeg er sikker på at grunnen er mer åpenbar en div profilerte personer skulle tro! 

 

Barn er nemlig født med innebygget radar, de ønsker ikke søsken før de er minst 1år. Og hvis du bare er så uheldig å tenke tanken på en seksuell omgang med din bedre halvdel, har du et lyst våkent barn som vil ha oppmerksomhet. Og uansett hvor tungt barnet sov når du vurderte situasjon, så kan jeg garantere at barne våkner. Og da sier det seg selv at det blir svært vanskelig å få til en ordning der du kan kose med din partner, ettersom normale mennesker ikke holder på som kaniner med barn tilstede! 

 

Og så tenker du kanskje at da må jo barnevakt være en mulighet, noe som forsåvidt stemmer. Men hvem i alle dager kan ha barnevakt 4-5kvelder i uken? For om det bare er en sjelden gang kan du være sikker på at med det samme dere skal ha litt sengekos, sovner dere av utmattelse. For alle gangene dere har prøvd på dette i løpet av den siste tiden, har den minste i familien våknet og gjerne holdt dere våkene i mange timer. (De skal jo tross alt være sikker på at dere ikke finner på noe lurerei, for ikke snakk om at oppmerksomheten skal deles med flere søsken en de eventuelt har fra før.) 

 

Barna har også innebygget en reservemekanisme som de utløser hvis de ser at de alerede nevnte punktene ikke fungere! Det hete gulp, og gir en svært ubehagelig lukt. Denne plaserer de strategisk på mamma, slik at pappa overhode ikke får lyst til å tafse på for eksempel brystene!) 

 

Så kjære forskere og andre personer som prøver å finne ut hvorfor småbarnsforeldre ikke har noe sexliv, her har dere grunnen. (Og jeg kan med hånden på hjerte si at det er førsteklasses forskning, pga av erfaringer og timer med grubling i de sene nattetimer.) 

Syk = ubegrenset med tv, spill og brus ?!

Når guttene blir syke opphever vi regelen om begrensing av spille og tv tid. Da får guttene ligge foran tven hele dagen, og om de vil spille får de det. For jeg ser faktisk på det som en fordel at de holder seg i ro og lar kroppen jobbe dem friske, uten at de bruker alle kreftene sine på å springe rundt. Og om jeg skal være helt ærlig er det litt godt at de sitter i ro så jeg kan få en pust i bakken. Jeg passer alltid på å ha ledig plass på fanget så de kan få den tryggheten og nærheten de ønsker. Så de siste dagene har jeg brukt masse tid i sofaen med en gutt i hver armkrok mens vi ser på tv. Favoritten til lillebror er gode gamle brannmann sam og postamann pat, og skal jeg være helt ærlig er jeg glad for det. For mange av de nye barnefilmene er helt håpløse, uten mening og innpakket i alt for mye pedagogisk riktig innhold. Siden storebror er på grensen til å ville se disse, og mener selv han er blitt for gammel får han spille med DSen sin eller nettbrett å se på youtube. Av en eller annen grunn synes gutter på den alderen at det er veldig gøy å se på andre spille supermario og bygge ting med lego i timesvis. Jeg skønner ikke helt fasinasjonen over dette, men så er jeg ikke gutt eller 7år heller. 

Jeg vet at det vil bli klaging når hverdagen går tilbake til normalt igjen, og de vil få den vanlige halvtimen med spill, pluss barnetv på kvelden. Men når jeg veier opp gleden deres når de i utgangspunktet er lei seg fordi de er syk, mot maset når de blir friske er det verd det. For kan jeg gjøre dagen deres bedre på denne måten, gjør jeg det. 

Tidliger i dag sa eldstemann "Du mamma, ho bestemor sir at når man e syk så e det lov å drikke brus også på vanlige daga!"  

Og det er sant som hun sier, for jeg er sikker på at ungene blir fortere friske med litt brus i kroppen. Jeg husker da jeg var lita, da kom alltid pappa hjem med brus til meg når jeg lå syk. Og jeg fikk alltid ligge i nattklærne og se på tv hele dagen, godt pakket inn i dyna på sofaen. Og jeg husker at det alltid ble litt bedre når jeg fikk gjøre noe som vanligvis var "neiting". Så nå lærere jeg bort de samme tingene til mine gutter, og håper at de vil ha de samme gode minnene som meg. For selv om jeg ofte var veldig syk, er det omsorgen og gleden av å bli litt ekstra skjempt bort jeg husker. 

Hvordan rutiner har du når barna dine er syke eller hva tror du du vil gjøre når du en dag får barn? 

Kvalitetstid, alenetid, egentid ?!!

Det hele startet med søknaden på grunn og hjelpestønad jeg nettopp har skrevet, og det viste seg veldig fort at her må noe gjøres. Siden minstegutten min ikke er helt som alle andre, sover svært lite og har et mye større behov for tilsyn og omsorg en det som beregnes som vanlig for 3åringer, skal vi ha rett på stønad fra nav. Tanken har falt meg inn før, men jeg har rett og slett ikke orket tanken på alt arbeide som ligger i dette. For det er overhode ikke så enkelt som det høres ut, og om du "bare" fyller ut rubrikkene i søknadsskjemaet må du regne med å få avslag. Og jeg er livredd for avslag, så det hele endte med 10sider egenerklæring på hvorfor vi var nødt til å få økonomisk støtte. For at den skulle bli så god som mulig tok jeg kontakt med legen vår på sykehuset, og sa at vi må få snakke med en sosionom. Vi endte opp med ei fantastisk dame. Det er sjeldent jeg føler at det er behagelig å komme inn i et rom der du skal utbrodere hele livet ditt til en fremmed person, og det er i alle fall ikke behagelig når jeg vet at jeg er ti min for sein og ikke har fått ringt inn beskjed om dette. Men hun sa det gjorde ingen ting og utstrålte rett og slett godhet og hjelpsomhet. I fare for å høres ekstremt tvilsom ut lar jeg være å si at hun var som en engel...(Men etter 3år med sykdom i familien har vi møtt veldig mange jeg tenker er av det motsatte slaget.) Og det beste av alt var at hun sa jeg hadde gjort en veldig god jobb! Klapp på skuldra til meg selv. 

Men hva har vel alt det her med kvalitetstid/alenetid og egentid å gjøre? Jo, når jeg skrev søknaden oppdaget jeg at jeg ALDRI har tid til meg selv, jeg har rett og slett glemt at jeg har noe som heter utseende, kropp og personlighet. Jeg er nemlig blitt mamma, og jeg er sikker på at om jeg spør guttene mine om hva jeg heter så vil de svare "Mamma". Men jeg klager ikke, for så lenge jeg kan puste å bevege meg rundt uten alt for mye smerter klarer jeg meg bra. Men siden jeg synes det høres så fint ut å si, i dag har jeg hatt alenetid skal jeg starte med dette. 

Første forsøk var på formiddagen i dag, egentlig kunne jeg tenke meg å sove noen timer, men det ble prioritert bort. Tiden guttene er borte skal brukes til hårvask med hårkur og en runde med hårføner, barbering av mine mannelegger ("Mamma, du ser ut som en mann på leggan!" ligg hele tiden i bakhodet...) og kanskje et par lag maskara. (Om den ikke lukter mistenkelig, jeg klarer ikke huske når den ble kjøpt inn!) 

Jeg satte igang med godt mot, og fant frem sjampo/hårkur og balsam, hårfønern ble funnet frem under en haug med badeleker og sannelig fant jeg epilatoren som var en julegave fra den fantastiske mannen min. (Det er ikke ironi, han er faktisk fantastisk!) Og følte faktisk en aldri så liten glede langt nede i magen, dette har jeg savnet uten å vite om det.

Midt i utskylling av balsam hører jeg telefon, som forøvrig er med meg over alt. (Bare i tilfelle det skal være noe med ungene.) Så jeg røsker til meg hånduken og ser med skrekk at det er barnehagen som ringer. Lillemann er i dårlig form, og de lurer på om det ikker er bedre for han å få komme hjem. Vips var jeg mammameg igjen, med alle tankene og bekymringene en mamma skal ha. Så på bare noen få minutter hadde jeg kastet på meg klær, puttet det våte håret i en lue, røsket ut kontakten til hårfønern, funnet frem nøkler, ringt samboern og kommet meg ut døren. 

Så nå venter en dårlig periode der jeg garantert er nedprioritert, men det positive er at hårene på leggene garantert varmer litt ekstra. 

Jeg ser nå at dettte ble et veldig rotete og kanskje litt kjedelig innlegg, men siden jeg er blitt urutinert i det meste etter tre år i en slags mammadvale er det greit.