Jeg er en av de mødrene som ser ungene vokse opp gjennom kameralinsen, og jeg har ingen planer om å slutte med det. Jeg har jo etter hvert innsett at jeg ikke er så fryktelig ille som en del artikler på nett om samspill og oppdragelse skal ha det til, og jeg tror heller ikke barna mine vil huske at hode mitt er en passe svær linse. Men at jeg tar mye bilder er det ingen tvil om.
Den siste tiden har to av tre nektet å la seg fotografere, og for alle utad ser det ut til at bare lillemor er ved å vise frem. Men sånn er det altså ikke. Det er heller det at guttene har sakt at nå klarer de seg uten bilder en stund, og det har jeg bare med å respektere. Så når en av dem ber meg om å ta bilder er jeg snar å slippe alt jeg har i hendene og finne frem den svarte klumpen av plastikk og metall jeg har et forhold til.
Jeg er av den paranoide typen, så jeg har utsatt i det lengste å lagre bildene mine i nettsky, men for noen dager siden innså jeg at det var på tide å slippe litt av hysteriet og la meg føre med av strømmen mot fremtiden. Så nå skal samtlige bilder lastes opp, bort eller ned, fuglene må nå vite hvor de havner. Heldigvis er ikke våre bilder særlig morsomme å spre videre, så jeg er ikke så veldig redd for å bli hacket. Hvem i alle dager finner glede i å se hundre nesten like biler av ungene som presterer noe magisk, eller de to bildene av meg i bikini. Og det vil uten tvil bli lettere å finne dem frem å se på dem oftere.
Dessverre viser det seg at ikke alle bildene har overlevd ferden fra en krasjet hardisk til en annen, og en leteaksjon uten sidestykke har tatt form i hjemmet. Hver en minste cd-plate er endevend, og den eldste dinosauren av en hardisk har hostet seg til liv og spyr ut bilder i seglefart. Å det ser ut til at en del av bildene har overlevd, men jeg er usikker på om det er snakk om alle. Det tar vel noen dager før alle bildene er møysommelig overført fra pcen til macen.
Men jeg gleder meg til alle bildene er på plass, og gruer meg til den enorme jobben det blir å rydde i dem. For jeg elsker å ta bilder, og hater å slette. Så 50prosent kan sikkert gjøres ende på uten å gråte en tåre. Så der vil jeg gjøre meg skyldig i enda en foreldretabbe, nemlig fordypning i en skjerm mens barna er tilstede. Stakkars, tenk at de må finne på ting selv, det er jo fryktelig!
Facebooksiden min finner du her.
