Hver gang jeg hører noen kritisere dagens fødselsomsorg og hylle den naturlige fødselen uten innblanding av medisinsk personell knyter det seg i magen min. For noen naive fjols, for noen lite gjennomtenkte hønsehuer.

Uten dagens fødselsomsorg ville jeg vært dø, og to barn ville vært uten mammaen sin. En femåring og et spebarn uten noen som kunne gi det næring. To barn som måtte vokse opp i en kald og hensynsløs verden, uten mammas kjærlighet.

Om all lykke og flaks hadde stått meg bi kunne jeg kanskje overlevd barseltiden etter fødsel nummer to. Jeg kunne kanskje fått gleden av å være der for mine barn. Kanskje jeg hadde overlevd barselfeber og blodforgiftning. Men bare kanskje…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men alt håp ville vært ute denne gangen, jeg ville ikke ha overlevd timene etter fødsel. Og igjen ville tre små barn stått alene. To med minner om en mamma som holdt rundt dem, trøstet og oppmuntret dem. Og en liten jente ville stå der minneløs, uten noen ganger å få kjenne sin mor på utsiden av magen. Andre  måtte ha jobbet for å få tak i noen som kunne nære henne. En far ville stått igjen med et enormt ansvar og en sorg umenneskelig stor.

Alt var ikke bedre før, og selv om alt forsatt kan gå galt er i alle fall sjangsen for overlevelse uendelig mye større en før. Fødsler og barseltid er gått fra å være skummelt og livsfarlig, til koselig og slitsomt.

Så ikke kom her å si at kun det naturlige er best. For da sier du også at det er greit at mødre og barn dør i barselseng. Ja man skal ikke sykeliggjøre svangerskap og fødsel, men vi må ta på alvor hva den medisinske utviklingen har gjort for oss. Bare synd at ikke utviklingen er kommet til hele verden, for det finnes fortsatt kvinner som setter livet på spill for å få barn.

Jeg er glad for at jeg lever i et moderne århundre og i et velutviklet land, hvor jeg kan være mamma til mine barn. Hvor jeg kan klemme dem daglig og si hvor glad jeg et i dem. De vet heldigvis ikke hvordan livet kunne ha vært, om vi levde for noen hundre år siden.

Facebooksiden min finner du her.

Jeg kan kan også følges på insta og snap som @steinihavet .