Ikke overraskende ble 17mai noe helt annet en planen, og jeg kan ikke annet en å le av vår åpenbare uflaks når det kommer til høytider og spesielle anledninger. Formen min har ikke vært noe særlig i det siste, og 16mai var jeg såpass urven at et legebesøk ble obligatorisk. Jeg tenkte jo at det ville være en kort affære, men dessverre måtte turen gå videre til sykehuset for kontroll. Symptomene mine kan være nokså ufine, så det er greit å få dem sjekket ut. Det endte med innleggelse for observasjon, og jeg fikk hevn for at mannen ble innlagt i påsken! (Les med latter..) Så han skulle få slite med å få puslespillet til å gå opp med to fotballkamper, og alle forberedelser til 17mai som vi selvfølgelig hadde utsatt i det lengste siden jeg var dårlig. Ikke hadde vi handlet, ikke var klærne funnet frem og ikke hadde vi sjekket timeplan for tog. Alt som normalt her i huset med andre. 

Heldigvis ble jeg i bedre form utover kvelden, og jeg fikk derfor permisjon til å dra hjem på kvelden for å sove hjemme. Men med streng beskjed om å holde meg i ro og hvile. Mannen lovet legen og jordmora at han skulle passe på at jeg ikke rørte meg, og jeg regnet i grunnen med at jeg ville bli knyttet fast i senga når vi kom hjem. Ikke ville jeg røre noe særlig på meg heller, for jeg følte meg alt annet en i tipp topp form. Men det er lettere å hvile hjemme.

17mai ble det, uansett om jeg var forberedt eller ikke. Og på mystisk vis var det faktisk sol og varmt på formiddagen, så jeg kunne kle lette sommerklær på ungene! (Langbukser, tykk jakke og ingen ullundertøy, vi er da fortsatt i Nord-Norge.) Plan var å gå i skoletoget med 1.klassingen, og jeg skal innrømme at det gjorde litt vondt i mammahjerte når jeg ikke kunne være med å se han gå. Men jeg sendte dem avgårde med flagg, bråketing og stort sett ikke noen sure miner. Og så fikk jeg oppdateringer på telefon fra min bedre halvdel underveis. Uheldigvis var det ikke en av de beste dagene for minstemann, så han fikk fryktelig vondt etter å ha gått det meste av toget, men det gikk seg til når han kom hjem og fikk hvile. Til og med eldstemann bestemte seg for å være med i toget, men det var nok mest fordi jeg sa han ikke fikk sitte hjemme å spille uansett. 

Ute å lufter meg uten sko, så vi har det rimelig varmt nå! Prøvde å få inn en stykk unge som var misfornøyd med at broren brukte lommepengene sine i dag…

Men jeg innser jo nå at den fødebagen skal være ferdig pakket fremover, og at kamera skal være ladet til enhver tid. For nå jobber kroppen noe aldeles fryktelig, og om det ikke roer seg kommer vel lille prinsessen snart. Vi fikk foresten bekreftet igjen at det var ei lita jente, å jeg tviler på at tre stykk ser veil så nå er vi vel rimelig sikker. 

Så nå skal jeg bare sitte å ruge fremover, og vente på den magiske og slitsomme tiden vi har i møte. Jeg sliter sånn med pusten at all form for fysisk aktivitet er en lidelse, og da er sofaen best! Og så skal jeg grue meg til at jeg skal føde igjen, det er ikke noe  jeg har særlig høye tanker om! 

Facebooksiden min finner du her.  Og du finner meg som @steinihavet på instagram og snap!