Hva gjør du når hele hverdagen kollapser, og det eneste du vil er å krølle deg sammen i en ball å holde deg for ørene. Jeg ville bare gjemme meg under sengen, og ikke komme frem før alt var i orden igjen. Men det gikk jo ikke, for jeg er jo mamma. Så jeg innså fort at å få panikk ikke ville føre til noe konstruktivt, og prøvde fortvilet å få de små grå til å samarbeide. Dessverre har jeg en ikke eksisterende hukommelse om dagen, og glemmer det meste jeg må huske. Så den tankeprosessen ble ikke så lett, i tillegg til at jeg bekymret meg gal for han som var innlagt på sykehuset. Han som jeg aldri har trengt så mye som de siste månedene. 

Jeg forbannet stort sett alt i universet, rasende på den ubrukelige kroppen min som ikke fungerer som den skal, sint på de dumme bakteriene som har angrepet min bedre halvdel og frustrert på vegne av barna mine. For ikke bare min verden raste sammen, deres trygge hverdag med faste rammer og rutiner ble med et helt andeledes. En pappa og stefar på sykehuset, en syk mamma hjemme. En mamma som prøvde etter beste evne å trøste og ikke knekke samme selv. 

Det var ganske alvorlig en stund, og selv i normal tilstand ville jeg blitt stresset. Men alt blir så mye verre når kroppen raseres av svangerskaps hormoner, og stresset det fører med seg har ikke vært helt bra for kroppen min. Heldigvis er han endelig på bedringens vei, og i dag var formen mye, mye bedre enn hva den har vært. Så vi krysser fingrene for at han kommer hjem snart. Ikke at det betyr at hverdagen er tilbake, for vi må nok regne med en sykeperiode hjemme også der han ligger i ro. Men da slipper jeg i alle fall å føle på den totale ensomheten når ungene er i seng og jeg endelig kan puste. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men jeg må fortsatt be om hjelp for å komme meg gjennom hverdagen, og det er få ting som er så vanskelig som å innrømme at nå må noen andre stille opp. For der det er lett å hjelpe andre, er det like vanskelig å be om hjelpen selv.  Men for alle sin del kan jeg ikke bare bite tennene sammen, og spesielt ikke for det lille livet som ligger inne i magen. Og det er tøft nok å klare nattevåkingen alene nå, i tillegg til alle andre rutiner som vi vanligvis er to om. Så uten dem rundt meg ville jeg vel ha havnet på sykehuset selv. For selv om jeg føler meg relativt rolig, er kroppen min stresset nå. Men jeg er uendelig sliten. 

Vi lever i en slags krisetilstand der alle primærbehov blir dekket, og alle handlinger prioriteres etter viktighetsgrad. Det er bare å ta en dag av gangen, og håpe på det beste. Om ikke annet var det en ørliten forbedring i blodprosenten min, så da hjelper i alle fall jerntablettene jeg putter i meg. Og på magisk vis har et par kilo med væske forsvunnet ut av kroppen min, så jeg klarer å stå mer en fem minutter av gangen! 

Facebooksiden min finner du her.