Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig, når tiden skal være den lykkeligste på jord fylt av magiske forventninger og gleden over det nye som skal komme? 

I dag har jeg brukt 2timer på å spise 4 tygger brød, men for hver smule knøt magen seg. Jeg er så suten at det verker, men jeg klarer ikke spise, for kroppen tror at alt jeg putter i meg er gift. Så jeg må bekymre meg over vekten, som må gå oppover, for når perioden med amming kommer vil kiloene renne av. 

Nok en gang måtte jeg gi beskjed til jobb at i dag kommer jeg ikke, ord jeg skulle ønske jeg ikke måtte si. For jeg er gla i jobben min, og har fått den tilpasset så bra som en jobb kan være. Men ikke det en gang klarer jeg. Jeg vil ikke ha en sykemelding, men jeg har ikke noe valg. 

Jeg ser meg rundt i stuen, ser støvet og rote som flyter og vet at det må ligge der enda litt. Jeg orker ikke gjøre noe med det, og vil ikke pålegge min bedre halvdel enda mer som må ta vare på guttene og følge dem opp. Han står for matlaging, handling og det husarbeidet som ikke kan vente. 

Voggen står urørt i gangen hos mamma og pappa, men jeg orker ikke starte på jobben det vil være å ordne den. Jeg orker ikke engang planlegge hva som må gjøre med den i tankene. 

Det svir av dårlig samvittighet når jeg tenker på bursdagsselskapet vi har lovet mellomstemann, han som hadde bursdag i januar. Nå er vi i februar og vi har enda ikke klart å ordne til fest med vennene hans. 

Og midt oppe i alt dette forventes det at jeg skal se fremover, smile og gløde av morslykke. Men istedenfor går jeg med en klump i mage, en trang til å grine og når jeg gløder er det fordi jeg er sint. Sint på alt og alle. 

Jeg er så fryktelig trøtt, så sliten og lei at smilet har gjemt seg. Tenk at noe så naturlig som et svangerskap skal være så tøft og vanskelig, det som kvinner har gått gjennom i tusenvis av år. Så hvorfor må jeg takle det så dårlig, hvorfor kunne ikke jeg slippe lett unna? 

Måtte morgendagen bli bedre! 

Facebooksiden min finner du her!