Siden vi planlegger et besøk til privat barnelege for å få en ny vurdering, har vi hentet ut journalen til minstemann, og jeg må si at den var jo en spesiell lesing. De fleste notatene har vi jo sett, og det meste av innholdet er vi veldig godt kjent med. Men når det kommer til uttalelsene fra et enkelt menneske vi har møtt på ble jeg rystet, at hun kan sitter der å lyve så det renner å legge ord i munnen vi aldri ville sakt. Jeg ble rett og slett kvalm når jeg leste gjennom det, og stiller spørsmål med om vi er de eneste som har opplevd det samme. Jeg kan jo forstå at enkelte leger ikke vil ta i oss med ildtang om de legger vekt på ordene til dette mennesket. Ikke bare kommer hun med egne meninger, men også med feil opplysninger. Skulle nesten tro at hun ikke har lyttet til det vi har informert om i det hele tatt. 

Vel, jeg finner henne i alle fall særdeles uprofesjonell og akter å klage dette inn. Det er nesten så jeg angrer på at vi ikke har sjekket dette tidligere, så vi kunne tatt dette opp når hendelsene fant sted. Men hvem i himmelens navn skulle tro at det som skal være fagfolk oppfører seg slik. Jeg blir rett og slett flau på persons vegne. Dette er noen år siden, og det er vel i grunnen etter det at vi ikke føler vi er blitt hørt når vi er på sykehuset, så det er nesten så jeg mistenker en sammenheng. 

Et av sitatene gikk på at vi ønsket rullestol, og det MÅTTE være en som bare vi foreldrene kunne trille så alle så at han var syk. Og bare den setningen er jo til å bli sprø av. Vi ba om en rullestol som han kunne trille, fordi vogna vår var for lita og de vognene vi kan få gjennom hjelpemiddelsentralen er alt for store for bilen vår, og at andre mennesker reagerer negativt på at store barn sitter i vogn så for han ble dårlige dager ekstremt negative når vi var på tur. Som om jeg for alt i verden vil at en 5åring skal sitte i vogn, og ikke gå rundt selv? Mistenker at det aktuelle menneske aldri har prøvd å drasse rundt på tunge vogner eller rullestoler, for da ville hun innsett hvor lettvint og behagelig det er å ha barn som bruker bena sine til enhver tid. (Dette var da ikke en av legene vel og merke.)

Heldigvis var resten som vi forventet, ganske rotet og med hundrevis av forskjellige personer vi har forholdt oss til. Noen småting er feil, men de har ikke så mye å si i det store bilde. 

Så nå sitter jeg med en vond magefølelse, for jeg føler at vi blir mistrodd og sett på som hysteriske foreldre som “påfører” barnet vårt sykdom. Og det hjelper svært lite de nettene vi sliter oss gjennom på grunn av smerter og ubehag, eller de ettermiddagene vi må avlyse alle planer for å være hjemme med et barn som ikke har det bra. 

Licensed from: vilevi / yayimages.com

Og dessverre måtte det sendes enda en ny henvisning til sykehuset, for minstemann er i dårlig slag og til tross for medisin går ikke kulen på halsen ned. Veldig typisk start på året for vår del, og ekstremt synd siden han har bursdag i morgen. Så all bursdagsfeiring er utsatt, og bursdagsgutten ligger for det meste å triller energiløs på sofaen. Så får vi se om det tar lang tid før timen så de får sjekket hva som gjør at han er hoven. Men jeg krysser fingrene for at kulen forsvinner av seg selv før den tid. For selv om enkelte “fagfolk” mener vi sykeliggjør ungen vår med vilje, er det vanskelig for oss å beordre han å bli hoven eller få andre symptomer som ikke kan “tenkes” frem. Og den siste plassen jeg vil tilbringe tiden min er faktisk på sykehuset.

Facebooksiden min finner du her.