Hverdagen er på plass igjen.

Da har hverdagen sakte men sikkert kommet seg på plass etter skolestart, og vi føler at vi har ørlite grann energi til overs. I grunnen er det så lite at det ikke er noe å skryte over, men på en annen side må man se positivt på livet for å komme noen vei. 

Den ferske førsteklassingen synes det er tøft å mestre hverdagen, og det føles ikke godt i mammahjerte. Det gjør så ufattelig vondt å se barnet mitt vir seg i smerter, og tårene mine renner når han sier det er så urettferdig at han skal ha det sånn. Han har forstått at han ikke er helt lik de andre barna, og at noen ganger kan han ikke være med på det som er gøy. Det er ikke lett for en 6åring å måtte si at han ikke kan være med ut og sykle for at det gjør så vondt i beina. Det føles ikke godt for han å se kompisene sykle avgårde mens han selv bare orker å ligge inne. Heldigvis er ikke alle dager slik, men vi har sett at skolestart har økt smertene. Nå gjenstår det å finne tiltak som kan hjelpe han til en bedre hverdag. 

At vi sover ekstremt lite har sin innvirkning på hverdagen, og nå som mørketiden nærmer seg går vi en tøff tid i møte. I alle fall jeg som sliter med å sove når mørke legger seg, selv om det burde være omvendt. Men neida, jeg bruker halve natten på å sovne, og resten av natten på minstemann. Heldigvis vet jeg at vi skal klare det helt fint, for vi har vært gjennom det 6 ganger tidligere. 

Mangelen på energi har gjort at vårt sosiale liv har kollapset, hobbyvirksomhet er lagt på hyllen og vårt fulle fokus har vært på ungene. Og om jeg må si det selv synes jeg vi har klart å gjøre en god jobb med tanke på de dårlige forutsetningene. Guttene ser ut til å være lykkelige, og vi kan være stolte av dem. 

Men nå er vi altså der at den ørlille biten av energi har bestemt at det er på tide at vi tar opp gamle tråder. Alle trenger vennskap og sosial omgang med andre, selv vi som ofte går rundt som zombier etter tøffe netter. Så får vi bare håpe at vi har noen venner igjen, for jeg har ikke forventet at andre skal orke å vente på oss i alle evighet. 

Og ikke minst skal både strikkepinnene og skrivingen min på plass igjen, for det har jeg savnet. Men jeg har vært så ufattelig sliten at bare tanken på å formulere ord eller tråd har vært avskrekkende. 

Lik gjerne siden min på Facebook som du finner her!

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg