Denne dagen måtte jo komme!

10.08.2016 - 22:17 Én kommentar

Sist fredag dro vi til legen med minstemann, hellig overbevist om at vi i grunnen var noen rimelig hysteriske foreldre. Ja jeg var faktisk overbevist om det, og regnet med at om ikke så alt for lenge skulle jeg dra på jobb ta fatt i arbeidet som ventet. 

Men neida, vi er ikke overhysteriske vi nei, for etter en kjapp legesjekk konstaterte legen at nei, det er nok like greit dere drar i tar noen bilder på sykehuset. 

Jeg tenkte jo fortsatt at vi bare var hysteriske alle mann, å ringte jobb å ga beskjed om at vi måtte en snartur på radiologisk avdeling. (Nåja, kjapt sa jeg vel ikke, for vi har tidligere fått erfare at det ikke bruker å gå så kjapt...) Men jeg sa i alle fall at jeg skulle komme så fort som mulig. 

Den lille ulykkesfuglen vi hadde med var i grunnen i god humør, og pratet som en foss. Han var litt fornærmet over at dagen ikke gikk som planlagt, og informerte om at selv om det gjorde vondt klarte han det helt fint. Det var ikke noe vondere en hvordan beina vanligvis bruker å være. Og det er vel litt av årsaken til at det er så vanskelig å bedømme hvor vondt han har det, for ikke snakk om at vi gråter "unødvendig" her i huset. Nei her skal vi være døden nær før en tåre eller to triller. Ja foruten om når vi er sinte eller fornærmet. Og det gjør jo foreldrerollen ganske vanskelig, for noen ganger er det helt umulig å bedømme hvor mye smårampen egentlig har skadet seg. Og til min store frustrasjon gjelder det begge mine barn, til tross for mine forsøk på å lære dem at det er helt greit å gråte. Men det er større sannsynlighet at det ramler ut bannskap så mangefarget å det får fanden å gråte. Mulig jeg har meg selv å takke når jeg tenker meg om, jeg er muligens ikke den beste læremesteren når jeg slår meg, sparker i bordbein eller kræsjer i vegger. 

Så der satt vi på sykehuset med en noe misfornøyd tass og ventet på at den søte lillefingeren skulle knipses bilde av.

Og konklusjon ble brudd, og gips i 14dager, og selvfølgelig var det høyrehånden. Hva annet kan vi vente med vår flaks?! 


Så første uke på "skolen" kan oppsummeres med et heftig fall som resulterte oppskrapet albue og lår den ene dagen og knekt lillefinger den andre. Jeg håper virkelig ikke at dette skal farge resten av skoleårene vi har i vente... 

Nå er det snart gått en uke, og etter de første 24timene mens gipsen ble herdet har det i grunnen gått greit. Ikke bra altså, for jeg sliter meg stadig vekk i håret og holder på å bli spør av en strålende fornøyd seksåring som påstår at han ikke klarer noen ting alene. For han har funnet ut at det er riktig så greit å få hjelp til både toalettbesøk, påkledning og det meste som han vanligvis omtaler som kjedelig. 

Takk og pris skal den av om en ukes tid, og jeg priser meg lykkelig over at det var et ukomplisert brudd som forhåpentligvis gror som det skal. Men jeg har i alle fall lært å ta minstemann på alvor når han kommer å sier at han har knekt noe. For det sa han det da han kom hjem fra SFO samme dagen som skadden hendte. Men han lekte jo bare videre og jeg tenkte ikke noe mer over det før han sto der med en lillefinger som var dobbelt så stor som den andre og lurte på om det skulle vare lenge... 

Facebooksiden min finner du her!

Én kommentar

Malin

11.08.2016 kl.08:17

Huff da. God bedring til lille tøffingen :-)

Skriv en ny kommentar

hits