De siste dagene har jeg gått noen runder med meg selv, og vurdert for og imot bloggingen min. Skal jeg forsette, eller la den gå inn i glemmeboken. Jeg har stadig temaer som dukker opp som jeg kan tenke meg å skrive om, men de kommer alltid på et like upassende tidspunkt, som når jeg står i dusjen alt for sent på kvelden eller når jeg stresser ut døra om morgenen. Og i begge situasjoner er det veldig sannsynlig at jeg glemmer det jeg har på hjerte, for jeg har liksom ikke mulighet å skrive det ned før andre tanker overtar plassen. Jeg har for lite tid om dagen, og om natten prøver jeg i det lengste å sove. Ikke for det, jeg har før klart å rydde timeplanen for skrivingen min, men nå er det bare lettere å dra frem garnnøstene og trylle frem et eller annet mens jeg nyter underholdningen andre lager når guttene sover. For ikke å glemme at jeg jobber 100%, det krever jo også ganske mange av døgnets våkene timer, og resterende skal brukes til det som så pent kalles «fritid». Misvisende ord, jeg føler meg ikke mye fri når jeg tømmer søppelposen som dryper ut av bøtten eller henger opp sokker. 

Så kommer det faktum at noen velger å stjele det jeg skriver, personlige ord som handler om meg og mine barn og den situasjon vi opplever. De lange timene når alt er vondt, og de tøffe følelsene jeg som mamma står med. Tvilen siger på, og hver eneste ord jeg skriver vurderes opp og i mente, er det for personlig, hva er sjansen for at det stjeles? Skal jeg la dette kvinnemenneske ødelegge det jeg har bygd opp, skal jeg legge terapien jeg får av å skrive på hyllen for henne? Det ligger på en offentlig nettside, alle kan lese det. 

Som igjen fører meg til spørsmålet om mine barns privatliv. Er det rett av meg å dele mine mammatanker? Det er jo ikke til å unngå at de dreier seg om barna mine, og for at jeg skal kunne beskrive og fargelegge det jeg vil frem til må jeg bruke små klipp av livet deres. Sier jeg for mye, eller er det helt ok mengde? Holder det for meg å tenke over om mine ord kan leses av mamma, naboen eller barn når de er 14år? Jeg deler langt fra alle situasjoner vi står i, og jeg håper egentlig at jeg har klart å skape en grei balanse som ikke vil gi mine barn en ubehagelig følelse når de blir eldre. Når det kommer til spørsmål om hvordan jeg er som person får de bare tåle det, for jeg regner med at de uansett kommer til å bruke mange år på å være flaue over foreldrenes umoderne oppførsel. De vet at jeg ikke er perfekt, og det er jeg i grunnen veldig glad for. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg forsette eller skal jeg la bloggen sakte men sikkert skyves ut av bevisstheten til alle dere fantastiske mennesker som leser. Ja faktisk både dere som er enige og dere som er uenige. Jeg har ingen problemer med at andre har ulike meninger enn meg, det er et forfriskende pust som får meg til å tenke. For innerst inne vil jeg være et uperfekt harmonisk menneske med rom for de som er det motsatte. 

Jeg er nok ikke ferdig med valget mitt, og jeg vet ikke hva veien blir videre.

Facebooksiden min finner du her.