Rent og ryddig, eller vent nå litt!?

21.03.2016 - 21:48 Ingen kommentarer

Det er så typisk at når hele leiligheten er tømt for hybelkaniner, smuler og ymse organismer som virker skremmende så tar det nøyaktig ti minutter før alt er som før. Nesten som en magnet som drar ut innmaten av sofa og puter og strør det utover gulvet, samtidig som brødboksen kastes rundt så smulene spres til alle kriker og kroker i vårt lille hjem. 

Og her om dagen var ikke så ulikt de andre gangene, men vi var smarte nok å vente hel til slutten av dagen før vi vasket. Slik at virvelvindene kunne legge seg og vi kanskje fikk nyte noen timer med en ren og ryddig leilighet, noe vi ellers aldri får. Som regel kan jeg rydde noe og de to sekundene jeg snur meg bort har leker og andre ting på mystisk vis krøpet tilbake der de ikke skal ligge. Og det er ikke sånn at vi ikke har faste plasser til ting, for det er helt nødvendig når vi bor fire stykker i ei lita leilighet. Problemet er at det stort sett bare er jeg som husker at bøkene skal stå i bokhylla og at klærne skal i skittentøyskurven eller i klesskapet. Ja for ikke å glemme at jeg er den eneste som husker at legoklossene som ikke brukes skal i de svære eskene fulle av lego under sengen til ungene. 

Men i alle fall, kvelden kom og jeg tenkte at den skulle nytes med knekkebrød med et tonn av pålegg, riktig sløsing for at ikke tapet av kalorier etter dagens vasking skulle gå ut over vekten min. Sokkene var av så jeg kunne nyte å trø på gulvet uten å risikere at føttene ble fulle av smuler, eller at jeg tråkket på en av de grusomme torturinstrumentene lego egentlig er. Jeg var strålende fornøyd i grunnen, for ikke bare hadde jeg det rent og ryddig rundt meg, det vi trodde var omgangssyke var ikke det. (Usikker på hva det var, men ingen flere tegn til sykdom etter det fatale besøket på lekebutikken.) Jeg labbet i et bedagelig tempo og tenkte at livet er virkelig ikke verst. Jeg tråkket ned, og kjente noe mykt under foten. Noe som var klissete og hadde en ganske uformelig konsistens. Jeg grøsset og var helt sikker på at jeg hadde tråkket på en rotte. Jeg har jo lest at det bare blir mer og mer av dem i kloakken, kanskje dem omsider hadde funnet veien opp gjennom de hårete rørene våre. (Jeg røyter, så jeg har krysset fingrene for at håret fungerer som et nett som holder dem ute. Veldig realistisk, jeg vet.) Jeg moter meg opp, løfter foten og kaster et blikk den akkurat var plantet. Og hva ser jeg der, joda, en brødskive som tydeligvis har hoppet ut av matavfallsdunken og bestemt seg for å treffe gulvet med pålegget opp. Hva er oddsen for det? Det må jo være nøye planlagt  så jeg skulle få foten innsmurt i ketsjup. Jeg var tydeligvis litt for fornøyd med livet, så jeg måtte bare bli minnet på at jeg ikke vil få et rent og ryddig hjem med det første. Og den tanken om at vi ikke hadde fått spysjuke i hus kunne jeg glemme, for brødskiven tilhørte minstemann og han må være syk for at han ikke spiser opp ostesmørbrødet sitt. 


Facebooksiden min finner du her. 

PS. Ser ut som vi gikk fri for sykdom denne runden, minstemann er i grei form og ingen andre springer ned toalettet heller. Hurra, endelig litt flaks! (Bank i bordet og alt det der?)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits