Vi var absolutt ikke ferdige med årets kvote av sykdom, for de siste ukene har vi vært syke alle mann. Hver sin tur selvfølgelig, og til og med eldstemann som vanligvis har et immunforsvar ut over normalen har hostet så innvollene var på vei ut. Og på symptomene ser det ut til å ha vært ulike virus som har vært innom. Denne helgen gikk turen tilbake til meg, og jeg har vært sengeliggende. Men nå er formen min bedre, og jeg krysser fingre og tær for at vi er ferdige for denne gang med papirlommetørkle, nesespray, febernedsettende og halspastiller. 

Sykdom krever jo sitt fra oss alle, og du kan trygt si at vi kun gjør det aller viktigste og sparer kreftene til når de er helt nødvendige. Lite nattesøvn i kombinasjon av ulike kjipe og aggressive virus gjør sitt til at humøret faller og formen blir urven. Og når det blir slik drømmer jeg virkelig om at minstemann skal bli smertefri slik at han kan sove hele natten. (For da vil jo også vi sove.) 

Heldigvis har vi fått ekstra avlastning, og jeg satser på at vi klarer å hente oss inn snart. Det er godt å se at tildelingskontoret behandlet forespørselen vår raskt og innvilget ekstra tid til oss. Takk og pris for at mamma ikke jobber fast så hun faktisk kan jobbe mer når vi trenger det. For kommunen betaler henne når hun har minstemann. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så fort alle mann er friske skal vi omsider komme oss ut på tur. Skiene roper i boden, og det er faktisk litt unormalt for jeg trives best utendørs på sommeren. Snø og meg er liksom ikke de beste vennene. Men nå har jeg lyst å gå på ski, spise kvikklunsj og lage bål. Jeg må faktisk smile litt når jeg tenker hvor koselig det skal bli. (Om vi kommer oss så langt, vel og merke.) 

Ekstra krevende hverdag betyr ekstra lite tid til å pleie kjærligheten, og jeg krysser fingrene for at alle holder seg frisk og at jeg og min bedre halvdel kan tilbringe en helg helt alene om et par uker. Selv om vi ikke kan ta oss råd til noen lengre tur bort, så satser vi på stabilt vær så vi kan dra å se hvordan campingvogna har det. Til nå i vinter har vi ikke kommet oss utover, og pappaen min har hatt oppdraget med å sjekke den når han er der ute. Siden vi må passere en veldig rasfarlig strekning er det risikosport å dra dit. Værmeldingen sjekkes nøye før avgang og det ville være kjipt å måtte ringe jobb å si at jeg ikke kommer på grunn av stengt vei. Vi må også klargjøre vogna og sjekke hva vi må ha med om vi skal dit i påsken. I år har jeg fri hele påskeuken og så lenge været er stabilt tar vi turen utover. Og det skal bli godt, jeg savner skogen, fjellene og havet. Naturen der ute gir meg energi og ro. 

Jeg må også ta fatt på ny stønad om grunn og hjelpestønad, og jeg kjenner faktisk jeg gruer meg litt til prosessen. For det blir så fryktelig tydelig hvor mye ekstra belastning vi har når jeg skriver detaljert om hverdagen vår. For til vanlig ønsker jeg ikke at fokuset skal ligge på utfordringene. Men det er bare å hoppe i det, og få den klar. Regner med jeg kan beregne en del måneder behandlingstid, og jeg vil helst unngå at vi får avslag rett før sommerferien igjen. (Sist runde var et kapittel for seg selv, og jeg satser på bedre lykke denne gangen.) 

Så dagene humper og går her hos oss, selv om jeg ikke har orket å skrive om det. 

Facebooksiden min finner du her.