Sjelden komplikasjon sa du? Jeg tar den...

12.01.2016 - 13:47 2 kommentarer

2016 startet ikke så bra som jeg ønsket, og selvfølgelig måtte jeg klare å havne på sykehuset på grunn av en trukket tann. Den ufine slasken ville ikke ut frivillig, og hevnet seg. Og selvfølgelig hendte det den helgen vi hadde avlastning og egentlig skulle bruke tiden på å sove og hente oss inn. Er det virkelig mulig å ha så mye uflaks som oss? Planen var ikke å bruke de innbetalte skattepengene fra 2015 selv.

Natt til fredag merket jeg at det som bare var hovent gikk over til å være rødt og varmt, og jeg hovnet opp det dobbelte av sist bilde jeg la ut. Gjennom natten gikk også hevelsen nedover halsen, og det gir jo god grunn til å bli bekymret. Det verket både i øret og tinningen på den angrepene siden og det ble vanskelig å puste. Så turen gikk til tannlegen, så til sykehuset og der ble jeg. 

Jeg ble undersøkt, fotografert på innsiden og til slutt måtte en liten operasjon til for å tømme pusset fra såret. Og jeg tuller ikke når jeg sier at smertene jeg gikk gjennom da og natten etter kan sammenlignes med fødselssmerter. Dessverre fikk jeg ikke noe så fint som en baby ut av hullet, men usannsynlig mye gugge som smakte helt forjævlig. Beklager utrykket, men det har vært flittig brukt i det siste. Jeg gråt av smerter, og det har jeg vel ikke gjort på lange, lange tider. For selv om jeg fikk bedøvelse hjalp den ikke så godt som den burde. Men damene som sto for inngrepet skal ha ros, jeg følte meg godt ivaretatt selv om jeg overhode ikke var komfortabel med situasjon. Min bedre halvdel syntes et var på sin plass med noen bilder når de skjærte opp inne i munnen min og tømte kinnet for puss. 

Neste steg var antibiotika og Pencilin intravenøst, samt dunger av piller for å døyve kvalme og smerten. Sistenevnte hjalp ikke, og der og da syntes jeg sykehuset var fryktelig kjipe som ikke ga meg mer. Jeg fikk en gang noe som slo meg helt ut, og etter en uke med smerter var det virkelig godt å bli litt likegyldig. 


Sympatibilde, jeg hater veneflon.

Til slutt sa blodprøvene at jeg kunne dra hjem, og jeg var ikke sen med å sjangle ut av sykehuset. For en lykke, ingen annen plass er bedre enn hjemme på badegulvet når jeg er dårlig. Men Øre, nese hals på UNN i Tromsø skal ha skryt, jeg er veldig fornøyd med oppfølgingen fra dem. (Ikke like mye for behandlingen, men det er vel kanskje naturlig når den førte til syke smerter...)

Fortsatt er munnen ute av drift og fast føde kan jeg se langt etter. Men kulen i ansiktet er bitt bitteliten og hevelsen er byttet ut med et blåmerke som går fra kinnet og ned til kragebeinet. Det er heldigvis blekt nå, og gulfargen er egentlig ganske fin. Det gjør ondt som faen hver gang jeg rører kjeven, og det største jeg får inn mellom tennene er en stor Paracet. 


Eneste form for næring jeg klarte å spise. Takk og pris for at det finnes sugerør...

Lørdagen skulle vi feire det berømte voksen-selskapet for minstemann, men siden jeg var helt ute av drift måtte mamma steppe inn. Og uten henne hadde det ikke blitt mye feiring, så jeg er henne evig takknemlig. Da slipper jeg i det miste å ha dårlig samvittighet for at han ikke fikk feire dagen sin. Han var strålende fornøyd med både gjester og kakker, så selv om det ikke ble Spiderman kake var dagen. Så takk til verdens beste mamma og pappa som hjalp oss <3 


Minstemanns egenproduserte bursdagsmuffins. 

Nå må jeg bare ta det med ro noen dager, og så blir neste kontroll på mandag. 

Facebooksiden min finner du her. 

2 kommentarer

Linn Therese Dagsland

13.01.2016 kl.21:37

Det er så mange som bare kommenterer for å kommentere, og faktisk ikke mener det dem skriver - derfor synes jeg det er så viktig at jeg forteller deg at du er en slik blogger som gjør at man faktisk får lyst til å kommentere og dele fra hjerte. Måten du skriver på og bildene du tar fortjener langt mer lesere enn det du har i dag, og jeg skulle ønske at du en dag havner på toppen av topplisten i Norge. For DET fortjener du! Mange klemmer i fra meg, og du - husk, aldri gi opp!

Yvonne Jensen

30.01.2016 kl.12:48

Linn Therese Dagsland: Tusen takk for veldig fine ord, og beklager at jeg alltid svarer mange, mange uker etter at jeg får kommentarer. Men det blir bare sånn. Er nok mange som bare kommenterer for å gjøre det, men sånn er bloggverdenen. Vi får se om jeg når toppen, men jeg er vel en litt for ustabil blogger til det :-D Kan jo gå en uke mellom hvert innlegg dessverre.

Skriv en ny kommentar

hits