Endelig skolestart!

Hipp hurra, i morgen er det skole og barnehage igjen, og før jeg sier noe mer skal jeg bare informere om at jeg ikke hater ungene mine og ikke kan fordra å tilbringe tid sammen med dem, at vi ikke lever i et omsorgs og kjærlighetsløst hjem og at jeg selv som fikk høre dette som barn ikke har tatt skade av det. 

Sånn i tilfelle noen skulle tolke kommentaren “Hæregud det skal bli deilig å sende ungan på skolen” til det jeg nevnte over. Jeg ville aldri vært dem foruten, selv om de virkelig har evnen til å terge opp sin mor. 

Ferier for vår del er ofte mye mas, krangling og en god dose manglende hørsel, og denne har ikke vært utenom det vanlige. Og i perioder har de søte små trollungene mine vært i overkant “selvstendige” om jeg skal si det på en pen måte. (Eller umulig om jeg skal si det rett frem.) Jeg har flere ganger dratt meg i håret og hatt nedtelling til skolestart. For det er jo da begge guttene skal tilbake til hverdagen, også den minste siden vi ville unngå ekstra krangling. Det har også hendt at jeg har informert dem om at det skal bli deilig med skolestart, uten at jeg tror de har tatt det minste skade av det. 

Nyttårsaften var jeg og søstrene mine hos mamma og pappa, og to tredjedeler av oss hadde med familien. Det blir jo gjerne litt bråk, og etter en søskenkrangel mellom mine gutter sa mamma at det var som å se oss søstre som små. (Men det var de to søstrene mine som var verst!) Og hun husket veldig godt at hun brukte å se frem til skolestart, så hun regnet med at jeg tenkte at mine tanker ikke var så veldig ulike der jeg etter forsøk 10 endret taktikk og ropte at ungene mine skulle slutte. (Jepp, noen ganger hver jeg stemmen, men som regel er det for å overdøve dem jeg roper til..) Og minnene om en bisk mamma som var lei av krangling om barbiedukker dukket opp med beskjeden om at hun gledet seg til vi skulle på skolen. Jeg måtte le, og beskyldte henne for at jeg hadde store traumer. Jeg ser utfordringen hun hadde da vi var barn.  

Merkelig nok var det ingen negative følelser fra min side, så jeg regner med at jeg var like klar som hun når jeg skulle få være sammen med venner og komme inn i de normale rammene hverdagen hadde. Der og da var jeg sikkert dritsur, men så hadde jeg jo aldri lyst å gå frivillig på skolen. 

Så jeg tror nok mine gutter tenker det samme, selv om jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å sende meg på jobb i retur.

Tipper jeg og mannen har sett slik ut opp til flere ganger de siste to ukene…

Selv om jeg gleder meg til å sende guttene på skolen og i barnehagen i morgen, så har vi hatt mange fine øyeblikk innimellom de ikke så veldig koselige som som har toppet seg de siste to dagene. Og selv om jeg blir lei, så betyr det ikke at ungene mine betyr noe mindre en dem som velger å tie om disse tingene. Mine barn vet hvor de har meg, og de vet også at jeg er uendelig gla i dem. Og jeg tror at litt tid fra hverandre bare er sunt, både for barn og voksene. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Jada, jeg kunne stått midt i sentrum å ropt dette ut uten bekymringer om at guttene skulle få høre det. Men det er lettere å gjøre det på bloggen siden jeg egentlig er en ganske ansvarsfull mor som ikke forlater hjemmet selv om hun vil klage litt over foreldrerollen. 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg